ACROSS MY UNIVERSE

jul

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Tue, 06 Dec 2011 11:04:00 +0000

Doh..
Det ble virkelig vinterdvale i hele november. Det ble mørkere ute og kroppen nektet bare å akseptere noe som helst. Hodet var overfylt av tanker som ble oversett i løpet av året. Og hjemme i sofaen med tv-serier føltes som det eneste rette stedet å være på.

Men nå er det desember. Den fineste måneden om vinteren. Desember. Da man kan finne fram litt tacky julepynt, tenne julelys, og høre på julemusikk. Jul, jul, jul.

Med jul øver jeg meg. Jeg øver meg til å ha forventninger og huske at de er halve gleden, øver meg på å se fram og samtidig ta en dag av gangen.

Som eks-papirløs føles det underlig og nytt å ha Fremtiden.

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Tue, 25 Oct 2011 19:27:00 +0000

tiden er timer
det er rutinetimer, ståopptidlig-timer, leggesegtidlig-timer,
timer til å være effektiv,
timer til lunsj,
timer til twitter og facebook,
timer til å kysse kjæresten,
timer til å føle seg utilstrekkelig,
timer til å bære en tung kappe av ugjorte oppgaver,
timer til å drikke te,
timer til å tenke på fortiden
timer til å gå i mørket og rynke fordi det blåser
timer til å la tiden gå usynlig,
i
ét smakløst
slurk

slurp...

Nansen

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Mon, 10 Oct 2011 21:15:00 +0000

Det er noe der. Noe viktig da man lar være å møte opp på Dagsrevyen og snakke og synse om norsk asylpolitikk, deilig å unnslippe pressens trange syn.

Det er noe der. Noe viktig da man lar være å dra på Universitetsplassen og se på gratis Madcon konsert i anledning av Nansen.

Det er noe der. Noe viktig da man lar være å prøve å få en audiens hos FNs generalsekretær eller løpe etter Storberget.

Det er noe der. Noe viktig da man drar rett fra jobb, setter seg på en buss, kjører i førti minutter, kommer til et asylmottak midt i veien, midt i krysset, midt i åkeren. Asylmottak, et sted på en annen planet hvor Dagsrevyen og Nansen ikke finnes og barnerettigheter vekker mer irritasjon enn tro på fremtiden.

Og der sitter du, på et lite rom i kjelleren med teppe og sofa og ungdommer som vil være med og lage revy. Noen har vært i landet i tre år, noen i ett år. Noen får ennå lov å gå på skolen. Noen har et brennende lyst til å gå på skole, til å bli leger, til å hjelpe andre. "Penger betyr ingenting, så lenge jeg kan bidra og leve et ok liv" - sier en til meg. En annen spør: "Hvorfor kommer dere hit, fra Redd Barna, fra Oslo, frivillige? Hvorfor gidder dere å bruke tid på oss?"

Fordi dere er viktige, fordi dere har vært så lenge i asylsystem at dere selv har glemt sin egen menneskeverdi. Fordi av og til handlinger kan hjelpe mer enn ord. Fordi av og til gir det mening å gjøre noe enn å snakke politikk. For meg var det sånn i dag - befriende å være nærme virkeligheten og bry meg. For noen andre beundringsverdige mennesker er nettopp der kampen om papirløse skal skje, i de politiske korridorene og mediaslagene. Men ikke for meg.

--------------------------------------------------------------------------------------------------
Oppstartsmøte for asylrevyet vårt var i dag, på bursdagen til Nansen. Datoen var satt helt uten av vi tenkte over det. Det føltes riktig å markere dagen på asylmottaket med ungdommene, i conversesko, ringetoner på mobilene, norsk kurs på lydbok og facebookkontoer alle sammen. Føltes riktig å vite at det kommer til å bli flere slike samlinger. Føltes riktig å huske at selv om ikke alle kan bli i landet, så kan de i det minste ha rett til å gå på skole, til å le og drømme, og til å huske sin integritet.

kommentar til dagens leder i Adressa

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Thu, 06 Oct 2011 16:10:00 +0000

Leder i dagens Adresseavisa kaller bystyrets forsøk på å hjelpe asylsøkere uten rett til jobb for et hodeløst vedtak. Jeg synes han ser forbi sakens kjerne.

Jeg skriver dette ikke som en forfatter eller tidligere papirløs. Jeg skriver dette som en samfunnsborger.

Vi alle har ansvar og mulighet til å forandre og utgjøre forskjell i verden. Vi alle er i stand til å bidra og forandre asylpolitikk. Kanskje vil forandringen ta mange år, kanskje klarer man noe på kort tid. Ja, det høres naivt ut, men jeg foretrekker å tenke at man bør i det minste prøve før man avfeier slike tanker.

Bidragene vi har sett hittil har vært ulike, noen har skrevet mye om papirløse, noen har gitt ut bok, noen har sluttet i UNE og fortalt om praksisen der, noen har gått i asylmarsj, noen har skrevet omgjøringsbegjærelser, noen har laget film, noen har gått i demonstrasjon og noen har satt seg inn i saken og forklart asylpolitikk til vennene sine. Bidragene er ulike og alle handler ut i fra de ressursene de har. Summen kan være utslagsgivende for å få til en bedre forståelse av norsk asylpolitikk.

Bystyret i Trondheim og gruppen Asylanter uten asyl som har jobbet sammen med vedtak om å gi papirløse arbeid og skoletilgang kommer med sitt bidrag. Ja, det er en vanskelig løsning, ja det er kanskje ikke en løsning allikevel, ja kanskje det er å gå imot regjeringen, ja det er kanskje litt haltende opplegg i praksis. Men Bystyret i Trondheim gjør faktisk noe.

Deres bidrag er en symbolsk seier. Det er ikke en hodeløst handling, men et forsøk på å få en dialog om mennesker som Norge lot jobbe lovlig i 10 år også fratok dem alt. Bystyret i Trondheim gir et mer nyansert bilde av norsk asylpolitikk som de siste årene har handlet om hvor effektivt og hvor fort og hvor mange stykk kan man returnere uansett hvor. Bystyret i Trondheim gjør jobben sin som politikere med hode, hjerte og fornuft.

P.S.Symbolpolitikken har sin pris, står det i lederen i Adressa.

Men et samfunn hvor vi lukker øyne og ikke gjør noe for å forandre et system hvor noe har gått galt år etter år - er det et bedre samfunn? Et samfunn hvor man legger alt ansvar på regjeringen og har sluttet å tro på sin egen gjennomslagskraft - har ikke det også sin pris?

akerselva i natt

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Fri, 16 Sep 2011 07:15:00 +0000

local

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Mon, 12 Sep 2011 08:51:00 +0000

hverdag.
omfavner hverdag
våte sko, rekker ingen frokost, rekker buss, halvtom t-bane,
lite søvn, lite tid til å late meg,
reise, foredrag, sak sak sak,
arthur russell til minne om forrige høst,
årstider som sakte film spolt i høy hastighet,
vår sommer høst vinter
trygg forutsigbarhet med spenning,
hver
dag

Rosen har torner/Dagbladet fredag 2108/Geir Ramnefjell

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Tue, 23 Aug 2011 12:56:00 +0000

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Det rimer dårlig med Ap's håndtering av innvandringspolitikken de siste åra. Hva nå, spør Geir Ramnefjell.

En pussig effekt av terroren 22. juli er at Arbeiderpartiet er blitt symbolet på en liberal innvandringspolitikk.

Du skulle ganske langt ut på høyresiden i norsk politikk for å finne noen som mente det for litt over en måned siden. Hvis den merkelappen i det hele tatt kunne sies å klebe til partiet, var det et image som Ap med stor iver forsøkte å distansere seg fra. Den ble sikkert ikke dempet av at politiske analyser påpekte at luka de tettet mot Frp i innvandringspolitikken, var med på å øke partiets oppslutning på meningsmålingene.

Vi kan ta et par høydepunkter. Fire dager før stortingsvalget i 2009, kastet Rune Gerhardsen og Jan Bøhler en brannfakkel inn i debatten - de ville internere kriminelle asylsøkere. Ordbruken var av den direkte typen: «Mange av dem vet at de aldri vil få asyl i Norge. De kommer hit for å utnytte og misbruke vår romslighet til å selge dop eller begå andre kriminelle handlinger», sa Gerhardsen til Dagbladet. Tidligere i sommer ble Oslo rystet av en rekke overfallsvoldtekter, flere av dem påstått utført av asylsøkere.

Da rykket Ap's byrådslederkandidat i Oslo, Libe Rieber-Mohn, ut med et kontroversielt forslag: å psykologteste alle asylsøkere for å finne mulige overgrepsmenn. Når Jens Stoltenberg etter terrorangrepene sa at han ikke ville starte noen heksejakt på ytringer, kan det godt hende han hadde noen av Ap's egne i bakhodet.

Retorikken er ofte det springende punktet når innvandringspolitikken skal formuleres - fordi området er så betent. Ap satte derfor inn sølvtungen Jonas Gahr Støre som leder av sitt integreringsutvalg - som dermed samtidig fikk brynet seg på hjemlige problemstillinger av den virkelig skitne typen. Det har gitt seg nesten komiske utslag. Etter at Ap's landsmøte hadde vedtatt å forby hijab i domstolene - etter anbefaling fra integreringsutvalget - kom Støre med en innrømmelse.

Ja, det var et høyt antall kvinner som studerer juss, og flere av dem bærer religiøse hodeplagg. Ap's formulering ville gjøre det umulig for dem å gjøre karriere som politiadvokat eller i domstolene. «Dette er et dilemma som plager meg litt», konkluderte Støre.

Denne skranken mot sosial mobilitet i deler av innvandrerbefolkningen plaget også AUFs representanter på landsmøtet, som sterkt tok til orde for å avvise forslaget. De hadde tross alt flere ungdomspolitikere med innvandrerbakgrunn blant seg som nettopp kunne få sine skjebner beseglet av formuleringen.

I lys av det politiske klimaet etter 22. juli er det også spesielt å se tilbake på noe av opptakten til vedtaket på Ap-landsmøtet - striden om bruk av hijab i politiet.

Etter at Justisdepartementet ved en glipp publiserte det som var Storbergets holdning: at det burde gis grønt lys for hijab i politiet, tok det seks dager før snuoperasjonen kom. Berørte parter skulle høres først. Da eksploderte det i kildejakt i Justisdepartementet, opprør i Stortinget og beklagelse fra Stoltenberg. Justisminister Storberget avbrøt ferien for å fortelle at saken ble lagt bort, før han fikk et illebefinnende som følge av arbeidspresset. Arbeiderpartiet var altså i ferd med å presentere et liberalt innvandringspolitisk forslag. Men i stedet for å forsvare det, gikk de bokstavelig talt ned for telling som følge av slagene og sparkene de fikk på veien tilbake.

Partiet har også vært med på å skape Norges eneste forfulgte forfatter i moderne tid. Maria Amelie-saken ble i offentligheten en strid om asylpolitikk, men handlet dypest sett om ytringsfrihet. Amelie ble først pågrepet i det hun utga ei bok, og engasjerte seg i debatten om papirløse innvandrere. Etter å ha blitt sendt ut av landet, slo hun seg ned i Kraków, støttet av foreningen for forfulgte forfattere - en tvilsom æresbevisning for den norske regjeringen.

Alt dette skjedde før noen begynte å snakke om Utøya-generasjonen, og før offentligheten fikk en bevissthet rundt at Norge har en stor gruppe av mennesker med innvandrerbakgrunn som ønsker å bidra til å gjøre Norge til et godt samfunn - for alle. Mange har gitt uttrykk for at Frp etter dette må gå i seg selv, og stake ut en ny kurs for politikken sin. Da virker det urimelig å ikke kreve det samme av Arbeiderpartiet.

et av de fineste diktene, klikk på bilde for å lese

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Mon, 22 Aug 2011 09:47:00 +0000

...

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Sun, 14 Aug 2011 16:27:00 +0000

høsten kryper inn. sakte.
lyden av bildekk som treffer regnvåte veier
vinden som kler av trærne blad for blad
trøtthet, grå hud gjenspeiler den gråe himmelen
kalde tær
behov for ullgenserens omfavnelse
utvikling i fritt fall mot den kalde mørke tiden
og den hvite puddersnøen som lyser i enden av tunnelen

her er det tomt for ord men ikke tanker

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Wed, 10 Aug 2011 07:38:00 +0000

Byen er stille etter flomregn og bråk som heldigvis var bare torden.

Jeg sykler gjennom Oslo. Steder. Der sto jeg og Eivind på nyttårsaften, der møttes vi for første gang, der bodde jeg før på en liten hybel, der var vi og danset med venner, der luktet gresset så intenst etter å ha blitt klippet, der gikk jeg forbi hver dag - Regjeringskvartalet, en av mine favorittruter, der leverte jeg boken min i resepsjonen på justis, der var og er husene, minner, himmel med underlige skyer, gatehjørner.

Hvordan kunne noen gjøre noe slikt mot byen min? Hvordan kan jeg finne ord til å forklare, når fantasien setter en stopper for slikt?

Regjeringsbygget står med rak rygg i hvitt toga som frihetsgudinnen.
Takk for at du ikke lot deg knekke, Oslo. Takk for at du er der for oss.

Kaplan

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Tue, 19 Jul 2011 08:15:00 +0000

Syv dager med Slottsfjell. Det var en boble så intens og full av venner, frivillige, stress, lite søvn og beste musikkopplevelser. Derfor når alt er over blir det hardt igjen å lande. Jeg kommer plutselig på at jeg bor i Oslo og at det finnes mennesker som aldri har hørt eller vært på Slottsfjell.

Plutselig får man med seg nyheter fra verden. De kommer som en flom over meg akkurat som virkeligheten og triviell hverdag og minner meg på hvor hjelpeløs man kan være utenfor sitt lille Slottsfjellriket, hvor mye det ennå gjenstår å forandre og håpe.

Natt til lørdag ble Kamuran Kaplan hentet midt på natta med massiv politikorps og kjørt til flyplassen for å tvangsdeporteres.

Det spilte ingen rolle at han bare for et halvt år siden var innlagt på psykiatrisk. Jeg selv var noen steg unna det og forstår ikke hvordan denne mannen overlevde.

Det spilte ingen rolle at både kona og TRE mindreårige barn har allerede fått opphold i landet.

Det spilte ingen rolle at han var en engasjert, elsket person som hadde gjort stort innsats på arbeidsplassen sin og var savnet av kollegene sine.

Det eneste som har vært viktig i denne saken for politiet som bare gjorde jobben sin, for Høyesterett som bare gjorde jobben sin, for UNE og UDI som bare gjorde jobben sin er at han kom inn i landet med falsk identitet.

Det spilte ingen rolle at grunnen til at han gjorde det var fordi valget der og der sto mellom og dø eller oppgi falsk identitet. Det er ikke bra. Men han bare prøvde å overleve og leve og være der for sine barn og kone. Det er også uviktig for de som bare gjør jobben sin.

Jeg vil ikke frata han ansvar for hans egne handlinger, men jeg mener at man må kunne se ting i sammenheng. Man må kunne forstå at asylsøkere kommer med falsk identitet av en grunn. Det er ikke en handling man er stolt av eller ønsker å gjøre. Det er forferdelig å være den som oppgir falsk identitet. Det er som å gi fra seg det lille stykket av verdighet som man har igjen. Man gjør ikke det for moro skyld.

Og hva er en grunn til det? Tenk at du setter opp en kjempedyrbomstasjon midt i en vei. Pengene som folk betaler der blir ikke investert i samfunnet. Lokalbefolkningen protesterer i mot. Plutselig finner folk ut at det finnes en omkjøring som er både gratis og rettferdig. Blir alle automatisk kriminelle da når de bruker denne omkjøringen? Skal du da sette ALLE som bruker denne omkjøringen i et fengsel? Eller skal du ta hensyn til at de gjør det fordi forandringen du skapte er så urimelig at folk finner seg ikke i det?

Slik er det med asylinstituttet. Men her handler det ikke om bompenger, men om virkelige menneskeliv. Asylinstituttet lager indirekte slike omkjøringer ved å la være å forandre seg, ta innover seg tilbakemeldinger både fra statsborgere og asylsøkere. Asylinstituttet har et mål om å beskytte seg selv og ingen andre.

Asylinstituttet er så rigid og til tider umenneskelig regelverk over hele Europa at for å unngå å dø er falsk identitet det eneste valget man har. Hvor absurd er ikke det? Hvor absurd er ikke det at et menneske på flukt må gå til så drastiske steg for å kunne være med dem man elsker?

Når Kaplan tok det desperate valget med falsk identitet som asylinstituttet hadde tvunget han i, da var det gjort. Da sto det ivrige asylinstituttet og alle de som bare gjør jobben sin til å kverne et menneske gjennom et kjøttkvern og redusere han til ingenting.

Seiergleden hos alle de, gleden over å ha vunnet over det lille eldre menneske, trebarnsfar og pliktoppfyllende skattebetaler må ha vært like grandios som å skyte Osama Bin Laden.

Nå kan vi alle sove trygt om natta./?

Telt

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Fri, 01 Jul 2011 08:18:00 +0000

Å rydde telt med levende mennesker inne i oslo sentrum kan sammenlignes med mange ting. Jeg forstår at politi ikke ønsker campingjester i sentrum som de selv har sagt, men jeg kan ikke forstå hvorfor politiet lydig går inn igjen og gjør den skitne jobben og rydder etter unes vedtaksforsøpling. Politiet er som gartnere som klipper ugresset med saks og behandler papirløse som søppel man ikke alltid klarer å resikulere. ugresset er jo virkelige mennesker uten hjem og de er der fordi systemet har tatt dem imot. hvis de etter så mange prøvelser ennå er gladEe i Norge og ikke vil dra til land hvor amnestier skjer hele tiden, så bør man beundre hvor mye de takler. Man bør spørre seg selv hvor mye mer de tåler. Og vil man egentlig å teste seg fram til svaret på det?

kommentar i dagsavisen i dag

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Mon, 27 Jun 2011 08:12:00 +0000

Bernt Erik Pedersen i sin kommentar om frivillighet på musikkfestivaler er flat, ensidig og sur. Jeg har jobbet med frivillige i mange år, både som frivillig selv på en rekke festivaler og arrangementer på Studentersamfundet, men også som frivilligansvarlig for by:Larm og Slottsfjell.

Jeg er sikker på en ting – frivillighet handler ikke om å utnytte arbeidskraft og tjene mer penger på en festival. Hvis Pedersen mener det, så har han ikke kjennskap til tema eller har hatt svært uheldige erfaringer med å være frivillig selv.

La oss se på det rasjonelle og økonomiske ved frivilligarbeid. Frivillige får festivalpass for tre dager og gratis camping og i tillegg frivillig fest og av og til kinotilbud. Frivillige har også gratis tilgang til Kastellnatt som skjer på kveldene. pluss varm middag to ganger under festivalen, pluss ubegrenset mengde med brød og pålegg og kaffe, det blir,Pluss festival t-skjorte og en festivalbag.

Fordelt på 18 timer
De jobber mellom 16-18 timer til sammen under festivalen. Slik Pedersen fremstiller det, så tjener festivaler fett på å la frivillige jobbe gratis. Men er det gratis jobbing hvis man får goder og erfaringer og nye venner og sommerminner?

Omsorg
Hvis denne summen ikke virker overbevisende på Pedersen, så vil jeg også legge til at
frivillige får varm mat servert av en Vestfolds beste gourmetkokker. Han står og griller den gode maten selv. Hvis det regner får de utdelt regnponcho. Hvis det er for varmt og mye sol, så kommer trivselspatruljen med solkrem. Hvis vi legger merke til at noen har stor pågangsmot og engasjement, henter vi dem inn til en betalt jobb i administrasjon og gir dem muligheter for å få ledererfaring.

Oppfølging av gruppeledere
Det er mange gruppeledere som gjør så godt de kan og strekker seg ganske langt nå for at frivillige skal kunne jobbe samtidig med vennene sine. Vi tilrettelegger i så stor grad det er mulig slik at frivillige slipper å jobbe når bandene de vil se spiller, og hvis de er på jobb så prøver vi å gi dem en pause slik at de rekker konserten. Vi ringer hver eneste av de 1200 frivillige og avtaler arbeidstider.

Betale og bli ferdig med det
Vi gir ikke dem penger og lar dem seile sin egen sjø. Ja, det ville kanskje vært veldig praktisk og gunstig for begge parter å bare betale penger og bli ferdig med det. Det er jo det Pedersen insinuerer i sin kommentar. Man slipper å lage en infrastruktur, man slipper å betale folk mye penger, man kan ha færre folk med riktig kompetanse som har gjort ting før i stedet for uerfarne frivillige.

Men det er ikke profitt og penger frivillighet handler om!

Når man jobber som frivillig på en festival handler det om identitet og om teamarbeid. Det handler om den fantastiske følelsen av tilhørighet og nytte som både administrasjon og frivillige opplever når de ser at publikum har det bra. Frivillighet betyr også ansvar – går du i festival t-skjorten på jobb så er det deg publikum vil henvende seg til hvis noe skjer. Som frivillig så er ikke du hvem som helst, du er en del av festivalen, den store helheten. Jeg har sett mange frivillige legge inn mer innsats enn nødvendig i jobben sin, jobbe i regnet og drittvær, stille opp på kort varsel hvis det trengtes og begrunne det med: “jeg vil jo ikke svikte festivalen.”

Ja, alt er ikke rosenrødt. Det er ikke tvil om at på enkelte festivaler får ikke frivillige mange goder. De blir ikke fulgt opp, de får ingen ros og det er mye frafall. Slottsfjell og frivilligarbeid er ikke perfekt, men vi har forbedret oss vanvittig siden første året.

Viktig arbeidserfaring
Mange frivillige som blir med på Slottsfjell har lite eller ingen erfaring. Det er gjennom frivillig jobbing som ikke innebærer kritisk arbeidsintervju og avslag, at de kan få prøve seg og få litt arbeidserfaring. Frivillige kan være arbeidsledige eller veldig blakke og har lyst til å gå på konserter med sine venner, eller bor på asylmottak og vil så gjerne komme seg bort, eller har hørt barnebarna sine fortelle begeistret om festival og vil prøve selv.

Frivillige i mange år
Man merker hvis man har klart å skape bra miljø for frivillige. Vi har frivillige som kommer tilbake og vil jobbe år etter år. Vi har folk som har jobbet 7 år på rad! Det gjør frivillige fordi de er stolte av festivalen sin, av at det skjer noe som er kjent over hele Norge i deres hjemby. Det er også de som bruker sin eneste ferieuke for å være med og jobbe og feste. Tenk deg det! Vi har også frivillige som kommer fra andre land. I fjor var det Tyskland, USA og i år er det til og med en fra Zimbabwe!

Festivals ansikt utad
Drar du inn penger der man snakker om frivillighet er det som å spytte og si kynisk at med penger er det viktigste her i livet. Frivillige er ikke innleid arbeidskraft som er der for å gjøre jobben og hente lønnen sin. De er festivalens ansikt utad som har lyst til å bidra på en festival. De er ikke stykk, antall og arbeidstimer. De er først og fremst mennesker. Frivillige er mennesker i alle aldre og fasonger, mennesker man ville ellers aldri møtt med interessante historier og ulike motivasjoner. Det er variasjon, åpenhet og vanvittig engasjement som enkelte legger i sin arbeid som frivillige som er det unike med frivillighet. Og slikt er hellig.

P.S. Kjære Bernt Erik, vi trenger fortsatt frivillige på vakthold. Det er veldig hyggelig hvis du vil være med og se hva frivillighet handler om på festivalen vår.

yes we can

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Fri, 24 Jun 2011 07:33:00 +0000

Historien er like gammel som verdens grenser og immigrasjonslover.
Jose Antonio Vargas ble sendt til Amerika som 12-åring. Han trodde han skulle bare besøke besteforeldrene sammen med onkelen.

Onkelen viste seg å være en smugler som tok seg godt betalt. Besteforeldrene skulle passe på Jose. De ventet på at moren også skulle komme fra Filippinene. Han levde lykkelig og intetanende. Tre år senere skulle han skaffe seg førerkort og tilfeldigvis fant han ut ID`en hans var falsk. Plutselig forsto han at alle disse årene hadde han vært i landet ulovlig uten å vite om det. Moren hans kom aldri til Amerika fordi hun ikke ble gitt visum.

Han har levd uten papirer i mange år. Nå er han stjernejournalist og vinner av en Pulitzer pris for sine artikler. Han har vært mye i det hvite hus og intervjuet politikere(bra sikkerhet i det hvite hus mon tro?). Han har også falske papirer og betalt skatt i alle år. Han er lei av å leve med en løgn, desperat etter en løsning og forteller alt her til New York Times.

Likheter her er mange, men det er også mange forskjeller.

Jeg har lest kommentarer på New York Times. Det er langt bedre kvalitet på innleggene enn på norske kommentarsider. Det er mange som mener og vil mene noe. Men retorikken er akkurat den samme som i Norge. Mange mener det er rasjonelt å sende han ut, mange skriver at det rasjonelt å la han bli. Folk vil jo tross alt jobbe og betale skatt, samtidig som mange snakker om å sende han ut og gjøre et eksempel. Det viser hvor universell immigrasjonsproblemet er.

Det gjelder i lille Norge med 3000 papirløse som har bodd her i opptil 17 år. Det gjelder i Amerika, hvor det er 10 millioner papirløse som har bodd og betalt skatt og jobbet.

Her er noen kommentarer:

Kommentar 1
Jose Antonio Vargas you touched me because like you I live in fear that people will find out. I have a good job, I pay taxes,I am writing a book, I help out in the community but I also live in fear. No one can understand what its like to feel you have to be looking over your shoulder all the time, what will happen if people find out especailly with some of the way states are treating people.

People think that all illegals are bad and its an unfair statement most people work hard. I had no plans to stay here but life happens and before long you have made a life for yourself and this is home. I love your courage for speaking on an issue that at some point as to be addressed. It's out in the universe now so things will work out for you. Good Luck.

Kommentar 2
Your story is one that I believe that a lot of people living in the United States could relate to. Unfortunately the fear of putting their story out there makes them keep success to themselves. The bitter sweet of succedding in a career and knowing that the conditions are not proper, or right. But in cases like yours were adults have decided where you should live at an early age, is this your fault? All you had left was to push forward and look for your own place in a society that would displace you, make you feel in disadvantage.... and against all odds you made it! You accomplished your american dream, and now you are brave enough to put it out there because you feel you worked hard for it and you deserve your right place in America as a legal resident.

Your story is to show that not everything is black or white, that is part of the greys in between where legal paths have not been open yet. Let your story be heard! I read it in an Argentinean newspaper, far from the US where I lived for 13 years and succeeded too.
Best of luck :)

Kommentar 3
First of all Mr. Vargas, I would like to wish you the best of luck. Not many have the courage to speak out about their situation; I am guilty of this myself. I was lucky to be able to acquire a green card through many tears, extra work hours which my parents put themselves through to pay for our immigration lawyers and as always... fear.

I am now a college student soon to apply to law school. I hope to study immigration law to give back the opportunity that was given to me the day I was approved to live legally in this country.

Everyday I think of all the potential that is being lost in this country in account of cases such as this one. How can the United States hope to become a better nation when we are deliberately letting go of those who have worked hard their whole lives, assimilating to the ways of this country in hopes of achieving the American Dream?

Kommentar 4
The person committed a criminal act, and violated federal law." – a 'barrister' in DC

I think that's more or less what George III said about that people at the Boston Tea Party.

Mr. Vargas is willing to fight for his right to be an American, like his revolutionary compatriots 200-years ago.

Any American that doesn't understand that the country should be welcoming him (and other immigrants like him) with open arms needs remedial education in citizenship and economics.

Kommentar 5
Dear Jose
I knew exactly what you lived. I came to the US very young. For ten years my life was hard work and the seek of the so called "american dream". I even got married fraudulently since I was unable to pay as an international student. Such wedding became a business deal. Later, she disappeared and with her my dream of being a resident. However, I achieved a many things, I stared my career in banking thanks to the work permit provided after that marriage. As soon as I received my work permit I applied as a part time teller in bank X later, I became a full-time teller and then I became a personal rep.

My life changed; I'm now someone trained to manage other people's finances. Then I became licensed in Florida to sell insurances and investments products. I finally became a financial adviser. I even earned prices for my production as one of the top producers in sales in the country earning trips for two years. I felt that I was conquering my dreams. However, due to that failed marriage TSA submitted a removal order against me. For over 8 years I paid my taxes and just like you I filed my w9 as US cit and never got in troubles. During those ten years I met so many wonderful people including my fiancee of which I have been with for almost 7 years and I owe my life. Just like you I had to tell someone higher in the company who I trusted because this was too much to me. He was able to trick e-verifile.

It finally caught up to me. ICE went to my house and in front of the love of my life they chained me and incarcerated me for over 3 months in BTC in Pomano Florida while my lawyers tried every single way to allow me to stay in the US.
I saw so many injustices with good people mistreated. I did not allow them to deport me; instead, I left voluntarily. I'm now here in Colombia & My next step is Peru it's time for me to take my dream to another place and finish my career. I admire you for being so brave and wish you luck on your endeavors. People like us usually succeed.

Kommentar 6
I dont know if I should laugh or cry at all the anti-immigration comments. Ultimately, America's immigration problems will end in a little while when China and India become much more prosperous and America becomes a provincial backwater. Soon nobody will want to immigrate here, and this point will come much sooner if we don't take advantage of the talented, hard-working people who - for now - want to come live here. Typically, immigrants are much more hard-working and more driven than Americans. They had to be, because coming here is pretty damn difficult.

The lazy people stay where they are. For example, most science PhDs are awarded to foreigners. America is foolish not to attract all the talent it can, while people still want to come here. Stopping illegal immigration now might save a few low-paying jobs for Americans, in the shirt term (though I doubt even that). In the long term, though, without immigration this country will decay and lose its energy much faster.

Kommentar 7

I had lived in fear like him for similar reasons for a lot of years, and when I was about to give up I got married to a wonderful person, and I was able to visit my family back in Brazil after 6 yrs hiatus. It's not an easy path. Actually there is no path at all, I was just lucky. All I could do is waking up everyday and telling myself to work as hard and as long as I could to avoid free time that could bring me trouble. I was ashamed I had to lie to former employers and friends in order to have a paycheck.

It's sad millions of people have to feel this way every day and most of them have no hope of changing it. I've met people who haven't seen their children for over 15, 20 yrs, and they still can't visit them.

It's easy to judge other people when you haven't experienced the lack of opportunities you have here in in America. I love this country and I hope one day America will be able to find a solution for this problem, instead of sweeping it under the rug.

Kommentar 8
I think is great to know how successful someone can be when they really want it. Unfortunately this country doesn't care about this drive, and prefers to assume that everyone is a criminal.

This new wave of immigrants is just starting to unfold and is tired of the lack of empathy from this government. I truly hope that anyone reading these kind of stories realizes, if not already knowledgeable, that no matter how much GOOD things someone tries to do, it doesn't make a difference to your undocumented status.

Ros

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Thu, 23 Jun 2011 21:31:00 +0000

Jeg kom til å tenke på den dagen, 10 september 2010, da jeg sto frem med boken og min historie. Så nervøs, så redd og så lettet var jeg.

Jeg kom også til å tenke på at mange mennesker tok kontakt med meg både den dagen og i etterkant. Det var så mange som ikke visste at det gikk an å være papirløs, at det gikk an å leve uten pass og gå på universitetet og få en mastergrad. Det virket så usannsynlig at jeg selv måtte tenke over om det var sant. Jeg måtte ofte lure på hvilken Maria som fantes og ikke fantes, hvilken var mest virkelig.

Nå har det gått noen måneder. Det er mange konsekvenser av den dagen og mange andre dager som har vist seg å være skjebnesvangre. Jeg vil allikevel trekke frem noen av dem i dag.

Hver dag når jeg åpner epostinnboksen min, eller logger meg på facebook og twitter eller sjekker aviser finner jeg noe om de papirløse.

Det er en stor forskjell, fordi mindre enn ett år siden startet den papirløse kampanjen, hvor i spissen var flere mennesker som gjennom sin jobb hadde fått nok av urettferdighet i saksbehandlingene. De var få mot den enorme kunnskapsløsheten som rådet i samfunnet da det gjaldt papirløse. Det var også sjeldne artikler som dukket opp i ny og ne i avisene og fanget ikke mye oppmerksomhet.

For mindre enn ett år siden fantes ikke organisasjoner, facebookgrupper, det var få som fulgte opp asylsakene slik med Rahim Rostami, som husket bursdagen hans og at han sitter i et fengsel. Det var lite kjennskap til den papirløse underklassen.

Idag er så mye annerledes. Papirløse er de spredt i media og i bybildet - palestinske, iranske og etioperne. Mennesker som uansett sin nasjonalitet har en sterk tilknytning til Norge. Mennesker uansett kvaliteten på papirene sine som ikke vil forlate et land som de er blitt glade i.

Det gjør meg håpefull. Fordi en ting er når papirløse og deres meninger blir synlige og de tør å stå frem og fortelle oss historiene. Men en annen ting er når mennesker i Norge engasjerer seg på deres vegne og vil heller ikke være usynlige.

For ett år siden ble deres stemmer borte i det store mylderet av meninger og uvitenhet. Men i dag vil de bli hørt på lik linje med papirløse selv om lovverket er rigid, selv om forandringen virker helt umulig, selv om ikke alle er enige.

Det er lett å tie for begge parter, men så mange som snakker nå er det en start og en sterk stemme.

...

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Wed, 22 Jun 2011 12:13:00 +0000

I dag måtte jeg på bokhandelen for å kjøpe en stor perm.
Jeg har i det siste fått så mange papirer, viktige papirer som jeg ikke kan miste.

Føles litt rart å plutselig ha så mange papirer.

oslo

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Sun, 19 Jun 2011 15:11:00 +0000

jeg har ikke helt innsett at det er sommer nå.

jeg er som en autist som forstår følelser ut i fra logikk. jeg skjønner at det er sommer ut i fra kalenderen og at det er varmt i perioder og mange snakker om ferie, byen er tommere for mennesker og ingen ser rart på meg hvis jeg går i shorts.

jeg merker meg det ytre ved sommeren. årstider bare passerer meg forbi som en rekke bilder gjennom en musikkvideo. de går så fort at man rekker ikke en gang å dvele ved forskjeller og betydninger i bildene.

hver eneste sommer var jeg i tønsberg og nå er jeg i oslo. oppskrift på en oslosommer må lages og verktøyene for det må jeg ta i bruk. kanskje det tar av under Slottsfjell som kan minne meg om sommeren. det ville vært fint.
fordi jeg har såvidt merket våren og vinteren vil jeg bare glemme.

...

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Fri, 17 Jun 2011 13:43:00 +0000

regn regn regn.
hele dagen.
det gir meg en følelse av at jeg dusjer fra morgen til kveld.

sommer 2011

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Mon, 13 Jun 2011 11:36:00 +0000

Jeg har endelig installert spotify igjen etter at pc`en min ble syk og måtte på reparasjon.

Sommer 2011 playlisten er under arbeid. Jeg liker å datere playlistene mine etter årstider, se meg tilbake og bla i sangene som jeg likte. Sanger blir en logg over tanker merket ikke bare med våren, sommer, vinter, høst. Det er logg over minner knyttet opp til sanger som man hørte på i de gode og triste periodene.

Denne sangen gjorde meg glad. Og videoen var komisk, søt og rosa.

Armand Mirpour - I am a Volcano from Oscar Gränse on Vimeo.

people have the power

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Sat, 11 Jun 2011 17:53:00 +0000

Patti var fin i går. Ærlig, oppriktig, anarkistisk på en sjarmerende måte og personlig.

Patti Smith, Gloria from Jc Stolen on Vimeo.

Patti

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Wed, 08 Jun 2011 13:56:00 +0000

Jeg gleder meg til å se Patti Smith på Norwegian Wood. Som vanlig er det meldt regn og grå himmel under festivalen. Men jeg kan se for meg at med Patti Smith på scenen i selve Oslo kan man fort glemme alt, også været.

Twelve er en plate fra 2007 som består av 12 sanger. Det er hennes cover av mange kjente rocksanger, blant annet Jim Morrison og Neil Young. Den har jeg hørt mye på i det siste.

Og Just Kids av Patti Smith, boken hun skrev om sin bestevenn Robert Mapplethorpe er så rørende og vakker at man sitter med tårer i øynene. I noen øyeblikk ønsker man seg til deres blakke og romantiserte kunstnertilværelse i New York på 60-tallet.

hei verden, jeg tror jeg lever.

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Tue, 07 Jun 2011 18:08:00 +0000

Bloggkoma var det. Ikke en bloggpause. Ikke en oppsigelse heller.

Nei, jeg ville ikke gi meg. Jeg hadde heller ikke krefter til å skrive og si at jeg tar en pause. Jeg tenkte ikke. Jeg bare blogget ikke. Og de dagene når jeg kom på morsomme eller triste ting å dele med leserne her så stoppet jeg meg selv ganske fort.

En av grunnene til det har vært at det ikke er noe motiverende å ha en hverdags upretensiøs blogg og skrive flyktige tanker med pressen som vaktbikkje over meg. Så mange ganger hadde ting fra bloggen blitt sitert og feilsitert i pressen. Å skrive en setning eller bare legge ut et bilde føltes og føles fortsatt som noe pressen plutselig kan lage en sak på, misforstå eller blåse opp når det tilsynelatende ikke finnes en interessant sak.

Det er skjebnens ironi. Å bli gjort til offentlig person betyr ikke at man har mer frihet. På en måte har jeg aldri følt at jeg har så lite ytringsfrihet som nå. Man må virkelig mene og stå for alt det man sier. Alt er dødsalvorlig. Hvor blir det av spøk da?

Men jeg håper virkelig at det har roet seg ned nå. Derfor kan jeg blogge fra hjertet og ut i fra tilfeldige tankestrømmer.

Jeg har ingen planer om å lage en politisk blogg. Det er akkurat som med boken. Den var jo ikke systemkritikk, det var en personlig fortelling. Det var en ganske naiv fortelling også, men det var jo vits i å skrive den. Jeg tror på at så lenge man gjør det man tror på så vil man få til noe i denne verden.

Jeg er fortsatt forfatter og nå også journalist. Jeg bryr meg om papirløse og følger med på alle saker, men jeg er ikke en frontfigur for en politisk bevegelse. Jeg støtter heller ingen parti. Jeg liker fortsatt musikk og sminke og jeg elsker vintagekjoler. Jeg jobber med festivaler når jeg har tid. Av og til når jeg går i Oslo slår det meg at jeg er i Oslo. Jeg har ennå ikke skjønt alt, men det kommer. Livets sentrifuge kan være litt hektisk.

Og i mens, dere 400-500 trofaste følgere som har sjekket bloggen min snart i en måned uten å få noe å lese på - takk til dere. Det var en glede å finne ut av det i dag. Og da er bloggleden på plass. Jeg begynner sakte.

Papirene

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Fri, 03 Jun 2011 10:56:00 +0000

Et barn blir født og får et navn. Det griper om sin leke,
og blikket spør forundret ut mot verden: "hvem er jeg?"
Velkommen, lille venn! Du er et kort i kartoteket;
fra nu av vil papirene fortelle alt om deg.
Nu sendes du i skole, barn. Du ser den snille damen?
Hun gir deg karakterer. Noen tall på et papir
skal lede deg i livet fra eksamen til eksamen.
Papiret sier alt om hva du er, og hva du blir.

Så ser du, lille menneske: er først sensuren falt,
da teller barnet ingenting - papiret teller alt!

En yngling vokser opp og ser at jorden er en have.
der møter han sin elskede som blomster mot ham selv.
Men skam og skrekk er frukten av en blomst, hvis honninggave
de stjeler, skjult av mørket på et annenrangs hotell.
For haven er bevoktet! Av papiret og bokstaven.
Billettkontroll er far og mor og embetsmann og prest.
De krever strengt papiret som et adgangstegn til haven,
for kjærligheten forutsetter vielsesattest!

Så ser de dumme elskende fra sølen hvor de falt,
at hjertet teller ingenting - papiret teller alt!

En mann har bygget opp et hjem - og rammes av tyfonen.
Av krigen blir han rykket opp, som stormen tar et tre.
Hans land blir lukket bak ham, og fra nu av er personen
"displaced": han er en paria som ingen kjennes ved.
Før hadde han sitt borgerskap: det stod i dokumentet.
Hans menneskeverd gikk tapt med dét. Og pariaen blir
en borger av en sameleir - med seks fot jord i vente.
For tapt sin rett til liv har den som taper sitt papir!

Så har den lille flyktning sett hva menneskeverdet gjaldt:
Personen teller ingenting - papiret teller alt!

"Jeg tenker, altså er jeg," sa den gamle sannhetssøker.
Nu bør man si: "Jeg er - for jeg er folkeregistrert!
Jeg er - for jeg har skatteseddel, pass og medlemsbøker,
attester for at min person er født og vaksinert."
Å være til vil si å ha papirene man trenger.
Du trenger til hvert skritt du tar, en offentlig lisens!
Men mangler du papirene, da er du ikke lenger,
for bare de beviser at du har en eksistens!

Papirets kurs er steget nu, og menneskets kurs er falt,
for mennesket teller ingenting - papiret teller alt!

Andre Bjerke

...

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Wed, 04 May 2011 20:52:00 +0000

Min pc døde i dag. Den hadde vært syk i noen dager, sånn virkelig syk, slik at jeg prøvde å reinstallere og ikke måte på. Men i dag ga jeg opp. den skal på reparasjon. det føles ganske trist å si ha det til den. det er jo bare en ting, det er jo bare en dings, men allikevel man tilbringer så mye tid med en pc, at avskjeden kommer til å bli tårevåt.

Ellers så svever jeg ennå i lufta og prøver å lande. Det ekstremværet i april med varmtemperaturer helt uvirkelige for Norge har ikke akkurat bidratt for at man forstår hvor man er, hva er det som skjer og hvorfor livet føles helt naturlig. som om ingenting hadde skjedd..

Neste uke er det premiere på teaterstykket Ulovleg norsk på Det Norske Teateret. Der på scenen vil det stå skuespillere, de skal bruke manus og ta seg kunstneriske friheter for å avdekke sannheter ved vårt samfunn. Det kan sannelig gi deg perspektiver som man ellers ikke finner i avisoverskrifter og politikersnakk. Håper du tar deg en tur dit når du har tid.

oslo

noreply@blogger.com (Maria Amelie) — Fri, 29 Apr 2011 13:43:00 +0000

har virkelig ikke blogget på lenge. men det skyldes nok mange ting som skjer i hodet mitt og i omgivelsene. nå er jeg tilbake og alle spør "hvordan det er å være tilbake", men midt opp i alt har jeg ikke rukket å tenke over alt og det er vanvittig mye å forstå.

det er noen av dere som har sendt meg kjempefine mailer i det siste, og også dere som har sendt meg brev og gaver per post og gjennom støtteforeningen. jeg har lest mailer og post og jeg svarer og takker så fort jeg har landet og fått rutine i hverdagen.

ønsker deg kjempefin helg:-)