Thor Ferdinand tok nylig ansvar og viste sin far hvordan man skal synke som en mine og svelge mer klorvann enn sin egen vekt. Det var en intensiv økt, men alle deltakere kom fra det med liv og humør i behold.

I anledning utflukten til svømmehallen fikk Thoffen og pappen også testet uteliv uten lue og bilkjøring uten bensin.

To dager ut i pappaperm er det altså fortsatt noen små glippetak, men snart skal de kjempende inn til sjekk og rutinemessige formaninger på helsestasjonen, og da får man trolig høvlet vekk de verste ujevnhetene.

Min morfar Knut døde nylig, 102 år gammel. Det er vemodig at han er borte, men han hadde et rikt og langt liv hvor han opplevde og utrettet mye. Noe av dette har jeg bitt meg merke i og tar med meg videre som verdifulle livsleksjoner.

1. Du kan aldri plukke for mye blåbær.
Nøysomhet var et nøkkelord for morfar. Hvert år som pensjonist dro han på turné der han besøkte hvert av sine barn i en ukes tid om gangen (familien bor temmelig spredt). Da var det ikke snakk om å sitte stille og mengdeteste kaffetrakteren. Morfar dro ut i nabolaget med øks og slepte hjem alt han fant av herreløst trevirke, inkludert gammelt forskalingsmateriale og europaller. Dette ble kappet, splintret og stablet til garasjen var full. Deretter dro han på blåbærtur, og kom gjerne hjem med to fulle tiliters spann som han satte i fryseren. Ingen av morfars folk skulle sulte eller fryse om vinteren. Det hadde han selv gjort nok av til at det holdt for alle sammen, etter hva jeg forstod.

2. Du kan aldri ha for mange barn.
Morfar hadde 6 barn, 18 barnebarn, en haug med oldebarn – og ingen å miste. Dette ble spesielt tydelig da modern gikk bort altfor tidlig. Han var alltid opptatt av å ha “sine folk” rundt seg, og nøysomheten hans stoppet brått når det gjaldt barn og barnebarn. Snarere gjorde nøysomheten han i stand til å gi veldig generøse gaver til alle oss andre gjennom alle år, noe jeg tror han hadde større glede av enn noe personlig forbruk.

3. Du kan aldri løse for mye kryssord.
Morfar ble gammel, og de siste årene var han ikke helt med. Men han var krystallklar til han var over 90, med en fantastisk hukommelse og store kunnskaper. Kryssord kan trolig ta noe av æren for et klart hode, i tillegg til mye fisk i kostholdet, mye lesing og mye moderat mosjon. Morfar var typen som kunne gå 4 mil for å kjøpe torsk på tilbud. Han holdt gresken ved like for å kunne lese Nye Testamentet på originalspråket (utdannet teolog, prest og lærer av yrke). Og han var altså j&#$*! hard på kryssord.

På mange måter levde morfar og jeg på hver vår planet, og vi hadde totalt forskjellige referanserammer. Han mistet moren sin og storesøsteren til tuberkulose i en alder av 8, tok vare på småsøsken, jobbet på gården, og kjempet seg likevel til skolegang og presteutdannelse på tross av at familien ikke hadde nåla i veggen. Og han leverte en svært god eksamen. Han giftet seg få måneder etter at hans tilkommende svigerfar ble skutt under invasjonen i april 1940. Det fantes ikke prestejobber, men han jobbet fornøyd som lærer i 10 år. I sitt første presteembete på Senja måtte han reise med åpen båt i vinterstorm for å komme seg på jobb rundt i sognet, og han bandt seg selv til masta for ikke å bli vasket på sjøen. En søndag i januar 1951 da han kom hjem fra en slik tur gikk han rett i gang med å koke vann til kona som var i ferd med å føde min mor hjemme. Og slik gikk nu dagan…

Da han endelig ble pensjonist meldte han seg likegodt frivillig som prestevikar i Nord-Norge fordi det da var blitt prestemangel. Dette holdt han på med til han var 80 år.

Kontrasten til min egen hverdag kunne vanskelig vært større. Jeg for min del blir fullstendig satt ut hvis bredbåndet er nede i noen dager, og kan irritere meg grønn over at det noen ganger er for få vogner på t-banen i morgenrushet. Og når jeg blir forkjølet går verden under.

Noen ganger, slik som nå, tenker jeg derfor at jeg trolig har det for godt. Og sammenlignet med mange har jeg det provoserende bra. Enda verre er det at det ikke engang er min egen fortjeneste.

Jeg står på kjempers skuldre, som Newton sa.

Slipp fangene løs, det er vår! Naturen legger godviljen til. Sevjen stiger i både det ene og det andre. Det klukker i bekk og låter i li.

Men dessverre ser hagen ut som en dass. Alt man glemte å kaste i fjor titter igjen vinterblekt frem fra snøens gjemsel. Likevel er det optimisme i luften. Snart kommer det blader på de nakne trærne, og det gulbrune gresset vil grønne seg til.

Da blir det igjen godt å kunne være i en hage .

Nøyaktig hvor godt det er å være i en hage har man etterhvert fått empiri på. Scientific American rapporterer forskning som viser at sykehushager kan bidra til både helbredelse og rekonvalesens – primært gjennom å redusere stress og lindre smerte, noe som styrker immunsystemet og kroppens evne til å helbrede seg selv.

Men ikke alle hager er like virkningsfulle. Studier viser at følgende kjennetegner de mest brukte og høyest vurderte sykehushagene:

1. Mye grønt. Veldig mye grønt. Både trær og busker og gress og planter – alt som bidrar til frodighet og private “lommer” hvor man kan trekke seg litt unna og begrave seg i plantelivet.

2. Lett adspredelse. Små kronglete stier man kan slentre på, stoler hvor man kan sitte og ha en privat samtale eller se på folk, en liten bekk eller en dam som man kan flyte en båt eller noen blader i, en petanque eller croquet-bane etc.

3. Enkel tilgang. Hagen bør være i nærheten, lett å finne frem til og behagelig å ta seg rundt i.

For egen del mangler både grønt og adspredelse. Men tilgangen kunne knapt vært enklere, med “hundehården” rett utenfor døra.

Ryktene tilsier at internett har kommet for å bli. Men det er fortsatt mange som ikke er helt komfortable med de endringene nettet fører med seg i samfunnet – særlig for de lettpåvirkelige kidza.

Elon University og Pew Internet har gjennomført en undersøkelse blant et utvalg eksperter av effektene på ungdom av en “always-online” livsstil.

Selv om den grunnleggende holdningen i utvalget til sosiale medier er positiv så kommer det til syne en hel bråte med oppsiktsvekkende dystopiske uttalelser. Noen eksempler:

“With deregulation, consolidation of media ownership and control, and the acceptance of capitalism as natural and inevitable, learning styles and attention spans are headed toward the inability to think critically. Trends in education, social activities, and entertainment all make more likely a future of passive consumers of information.”

“Parents and kids will spend less time developing meaningful and bonded relationships in deference to the pursuit and processing of more and more segmented information competing for space in their heads, slowly changing their connection to humanity.”

“Short attention spans resulting from quick interactions will be detrimental to focusing on the harder problems and we will probably see a stagnation in many areas.”

På den annen side er det også mange positive kommentarer i undersøkelsen. Noen eksempler:

“Long-form cognition and offline contemplative time will start to be viewed as valuable and will be re-integrated into social and work life in interesting and surprising ways.”

“The replacement of memorization by analysis will be the biggest boon to society since the coming of mass literacy.”

“When these young people remake our educational institutions…a greater amount of information will be used to produce positive outcomes for society.”

Hva tror du? Går verden til helvete, eller blir den stadig bedre?

Alle religioner trenger en helligdag. The Church of the Latter-Day Dude har 6. mars. Motto for dagen: Just take it easy, man.

The Church of the Latter-Day Dude, også kjent som Dudeism, er en religion inspirert av The Big Lebowski, samt en rekke tradisjoner som tråkket opp veien frem til filmen – særlig Taoisme, Zen Buddhisme, Transcendentalisme og humanisme.

Dudeismen søker å befri oss fra stressa tenkning og livsførsel gjennom aktiv ikke-masing om den evigvarende kosmiske harmonien som ligger i å slapp’a.

Veien til å slapp’a går ifølge Dudeism via det som på engelsk kalles “to abide”, hvilket på norsk blir noe sånn som “å ha en vedvarende rolig holdning”, eller sagt på en annen måte: Å ta’re me’ro. Les mer om dette i The Take it Easy Manifesto eller kjøp boka The Abide Guide på Amazon.

For øvrig er unge Andersen ordinert prest i The Church of the Latter-Day Dude. Det kan du også bli.

Nattesøvn er viktig, men hvorfor stoppe der? Høneblunden (alias The Power Nap) er undervurdert som kilde til mye godt, og som nevnt for noen år siden kan det være veldig lurt med en lur. Men hvordan får man dette til i en travel hverdag? Jeg har gjort litt research og laget en kort guide.

Hvorfor ta en lur?
Høneblunder har et dårlig rykte hos mange, og blir av noen oppfattet som at man sluntrer unna og kaster bort tiden. Kulturkonflikter mellom de såkalte arbeidsmaurene i nord og siesta-entusiastene i sør er et slikt eksempel.

Men høneblunder kan være produktive (og herlige). De reduserer stress, senker risikoen for hjerteproblemer, gir økt oppmerksomhet, konsentrasjonsevne og mer energi. Du blir med andre ord bedre i stand til å nå dine mål, holde deg i form og skape verdi.

Så hva venter vi på? La oss få rævva i gir med å slappe av.

Slik får du sove raskt
Metoder for innsovning er til en viss grad individuelle, og kun praktiske eksperimenter kan gi den optimale metoden for deg. Men her er noen tips som har fungert for svært mange:

• Mykt og varmt: Myke klær, et mykt sted å ligge og jevn komforttemperatur er viktige ingredienser ved valg av omgivelser. Du kommer langt med en lang sofa og et teppe.
• Mørkt og stille: Lys og lyd er elementer som vil forstyrre søvnen din, og de bør derfor unngås. Et par sovebriller og høretelefoner med hvit støy (there’s an app for that) løser dette problemet effektivt.
• Tøm alle tanker: Noen tanker tømmes i do (nr. 1 og nr. 2), mens øvrige tanker tømmes gjennom meditative øvelser. Den enkleste og mest brukte (i yoga, meditasjon etc.) er å fokusere på pusten. Kjenn på kroppen som puster, tell aktivt innpust og utpust. Hvis du kommer ut av tellingen begynner du på nytt. Se flere pusteøvelser her.

Timing is everything
For best effekt av en høneblund bør den tas mellom 14 og 16 og vare i ca. 20 minutter. Hvorfor? Jo, nå skal du høre.

Som pattedyr er vi programmert til å sove flere ganger i løpet av et døgn, og det er særlig to tidsrom hvor kroppen er spesielt mottakelig for søvn: 2 til 4 om natten, og 2 til 4 om ettermiddagen.

Dersom du er kronotype A (våkner tidlig, sovner tidlig) er det optimalt å blunde i starten av disse periodene, mens dersom du er kronotype B (våkner sent, sovner sent) er det optimalt å blunde i slutten av disse periodene.

Men hvorfor akkurat 20 minutter? Vel, en søvnsyklus varer i ca 90 minutter og deles inn i fire faser basert på hjerneaktivitet:

1. Innsovning: Dette er fasen hvor man gradvis mister kontakt med omverdenen, opplever drømmerøsk og milde hallusinasjoner.
2. Lett søvn: Ingen kontakt med omverdenen, utgjør cirka halvparten av sovesykelen.
3. Dyp søvn: Hjerneaktivitet spesielt langsom, personen helt borte, kan snakke og gå i søvne.
4. REM: Drømmer vi kan huske forekommer i denne fasen, nær ved å våkne.

En såkalt Power Nap bør være så kort at man unngår å havne i dyp søvn. Dersom du vekkes under dyp søvn vil du være søvnig og omtåket i lang tid etter at høneblunden er over, noe som ikke er optimalt.

En blund på ca. 20 minutter er regnet som en god balanse, ettersom du da har fått tilstrekkelig lett søvn til å lade opp batteriene, men samtidig ikke har rukket å havne i dyp søvn. Sett derfor en alarmklokke som vekker deg når det har gått 20 minutter.

Til tross for at oddsene i grunn er ganske gode blir jeg fortsatt gledelig overrasket hver gang jeg overlever en flytur.

Det er dog uklart om dette skyldes min generelle livsdoktrine om å senke egne forventninger til et nivå der jeg nærmest er garantert positive overraskelser, eller om det er min førmoderne skepsis til at maskiner faktisk kan fly. Antakelig er det en kombinasjon. Det pleier å være det.

Uansett var jeg altså nylig svært fornøyd med atter å se slike fjell og dalar etter en tur til et helt annet land. Men det var ikke alt. Som om ikke min gjenopplivede joi de vivre var nok i seg selv, fikk jeg enda en kos av livet da jeg hoppet muntert ut i ankomsthallen med kvoten klirrende i duty free-posen.

WTF-OMG! Beach Club, alle Burger&Beer-steders åndelige episentrum, har dratt på turné. Mini-Me klonen Beach Club Express troner nå som en liten oase av anstendighet, grillkjøtt og smeltet ost i den ellers temmelig triste ankomsthallen på Oslo Lufthavn.

Sivilisasjonen har nådd Ullensaker. Hvilken gledelig overraskelse!

I påvente av en kopp kaffe fomlet jeg meg i dag gjennom A-magasinet. Her gjenoppdaget jeg brilliansen til Vetle Lid Larsen, som skriver treffende om kreative villfarelser innen navnevalg.

Følgende sitat oppsummerer godt, synes jeg: “Når man ikke lenger kan høre forskjell på en travhest og et menneske, har det skjedd noe i kulturen. Men skulle ikke navnet også være litt mer enn et påfunn? Et symbol på fellesskap, et uttrykk for sammenheng, tradisjon og tilhørighet?”

Tiltredes.

For egen del har vi sadlet barna med navn fra familien, to hver for godt monn. Kreativitet og andre sinnslidelser har heller fått sitt utløp i kallenavnene:

• Inger Lilli (Lillipilli, Bella, Bølla) er oppkalt etter sin farmor og sin mormors mor.
• Thor Ferdinand (Thoff, Thoffeloff, Soppen Thor) er oppkalt etter sin morfar og sin farfars far.

Det er ikke utelukket at navnene kommer til å bli opplevd som flaut på et eller annet tidspunkt (tenårene er vanskelige nærmest uansett). Men kidza kan jo i hvertfall trøste seg med at plagen ikke er røsket rett ut av røven, men knytter an til folk de har tilhørighet til og er glade i.

Det må da i det minste være bedre enn å dele navn med en travhest?

Interiørboken “Naturligvis” gir deg tretten lyse, norske interiører til inspirasjon. Boken har mange interessante ideer og egner seg godt som julegave. Men pass på hvem du gir den til.

Kontraster fryder
Forfatteren skriver i forordet at konstrastene mellom ulike stilarter, samt mellom det naturlige og det skapte er spennende. Her er jeg hjertens enig.

Interiørene i boken gir også flere interessante eksempler på slike kontraster der slitte, rustikke og grove overflater i tre, tekstil og stein parres med glinsende glatte overflater i krom, porselen og glass.

Selv om dette er en interiørtrend som er veldig i tiden, gir den likevel et inntrykk av tidløshet og flyt som virker mer bestandig enn ferdigpakkede og ensrettede interiørtrender som rendyrket 60-tallsretro, bauhaus eller shabby chic. På sett og vis er det en stilart uten en bestemt stil. Veldig postmoderne, und so and so.

I lys av dette er det ikke altfor skjemmende at mange av de trofaste møbelklassikerne er godt representert. Spesielt populære er som vanlig kryssfinerstolene til Arne Jacobsen (jeg talte 23 stykker) som tydeligvis har overlevd de tilsynelatende drepende kommentarene til vår regjerende statsministerfrue fra noen år tilbake. Syv Eames-stoler og like mange Talomeo-lamper er også nevneverdig. Men det er jo både vakre og funksjonelle møbler, så det er gode grunner til at de er populære.

Utstudert tilfeldig
Når forfatteren i forordet også skriver at det er noe enkelt og naturlig over hjemmene som er valgt ut til boken er jeg ikke helt enig. Noen av hjemmene ser riktignok ganske naturlige ut. Men alle sammen – og noen i overveldende grad – har noe utstudert tilfeldig over seg.

De utstråler etter mitt skjønn den samme naturlige enkelheten som oppstår når ungdom bruker en time foran speilet med et batteri av hårprodukter for å skape den perfekte “rett-fra-puta-gir-blaffen-i-håret”-sveisen. I den grad det er dette inntrykket som er tilstrebet har man lykkes godt.

Hønevelde
Av de tretten norske hjemmene som er valgt ut til boken blir tretten frontet av en kvinne, til tross for at det i tekstene fremgår at det bor menn og barn i de fleste av dem. Dette fremstår som påfallende reaksjonært i mine øyne.

Fortsatt er det nok slik at kvinner – også i likestillingslandet Norge – styrer sine interiører med hard hånd. Men dette er en tendens jeg håper vi er på vei bort fra. Dessverre gir ikke denne boken noe bidrag i så måte. Tvert imot.

Tross maskuline innslag i form av røffe teksturer og materialvalg er det nesten alltid et eller annet uforklarlig pyntedill tilstede som evner å kaste en klissen femitåke over alle interiørene.

Pass på
Og det er nettopp på bakgrunn av dette allestedsnærværende femi-dillet at du bør passe på hvem du eventuelt skal gi denne boken til.

Heldigvis er det enkelt å finne ut hvem gaven passer for. Hvis den tiltenkte mottakeren ligner på én (i praksis blir det automatisk flere) av de velpolerte, kvinnelige interiørskaperne på sidene 8-9 så er det bare å gi full gass til kassen. Like barn leker best, som det heter.

Men hvis den tiltenkte mottakeren har ustelt hår, slitte klær eller sågar en kølle dinglende mellom beina så er det min klare anbefaling å lete videre.

For de maskulint interesserte
Maskulint interiør har noen kjennetegn som det kan være verdt å legge seg på minnet dersom du ønsker å finne en bok som lener mer i den retning:

• Masse mørkt treverk, ikke lyst
• Masse mørkt skinn, ikke lyst
• Jordfarger, ikke regnbuefarger
• Teknikk og elektronikk skal vises frem, ikke gjemmes
• Samlinger skal også vises frem, ikke gjemmes (det være seg platesamling, filmsamling, kamerasamling, knivsamling, frimerkesamling etc.)
• Sportsartikler skal også vises frem, særlig hvis de er gamle og arvet
• Det må være bokhyller med ordentlige bøker, ikke store bokstaver som staver HOME og teatralske stabler med bildebøker på salongbordet
• Blonder er kanon på kvinneundertøy, men få menn ønsker å være permanent bosatt i en undertøyskuff
• Blomster er best i svært små doser
• Hvis det henger noe på veggen som ikke er i en ramme, så bør det være enten en knagg eller en flatskjerm

Vær oppmerksom på: Jeg får tilgang til å lese denne og enkelte andre bøker gjennom å være en Lesevenn i Ark Bokhandel.

Kan man  ha fredag hele uka bare maten er god nok? Så synes kokeboken “Fredag hele uka” av Lise Finckenhagen å hevde. Og det er en besnærende tanke. Veldig besnærende.

I jakten på gleden i de små ting står mat helt sentralt. Det gjør også fredag, en dag for både dypfølt lettelse og søt forventning. Det var derfor med en viss spenning jeg satte meg ned med “Fredag hele uka” og det besværende håpet boken tenner. Kan man virkelig ha fredag hele uka? Dessverre er svaret nei, men det er ikke bare kokebokens skyld.

Bare fredag er fredag
For noen år siden gikk det en tv-reklame hvori en mamma drømte om fredspris, foredragsturne og magasinforsider som følge av at hun revolusjonerte familiehyggen ved å servere taco på en helt vanlig hverdag. Det va en litt svett og slapp morsomhet, godt hjulpet av at det var en kvinne som lagde middag til mann med stresskoffert og to sønner som spilte tv-spill.

Det både denne reklamen og konseptmakerne bak “Fredag hele uka” hopper over er at fredag er fredag på grunn av noe helt annet enn mat og drikke.

Fredag er et veiskille i hverdagsrytmen. Fredag er slutten på slitet og starten på hvilen, slutten på plikt og starten på lyst. Uansett hva man spiser – om det er lutefisk, taco eller grandiosa – er det fredagsstemning på kjøkkenet – på fredag.

Dette lar seg ikke eksportere til en grå tirsdag etter svømmetrening før kveldsjobbing med en sulten familie rundt bordet. På slike dager tyr man ikke til en kokebok når man skal koke. Man tyr til Fjordland. (Husker du reklamen om Ole Lukkøye? DEN var morsom.)

Godt forsøk
Likevel, det er ikke noe galt i å prøve å spre litt fredagsstemning. Tvert imot. Det er forbilledlig. Og på mange måter er “Fredag hele uka” et godt forsøk.

Boken er godt skrevet, oppskriftene er hensiktsmessig satt opp og innbydende illustrert. Til hver rett er det tips til variasjon. Habilt, dyktig, vakkert. Men ikke all verdens inspirerende.

Utvalget av retter er rikholdig, men i synes ganske tilfeldig sammensatt. Utvalget er simpelthen forfatterens favoritter inndelt etter en blanding av abstrakte og konkrete fellesnevnere som er mer eller mindre logisk knyttet til matoppskriftene.

Inndelingene fisk, grill og dessert er logiske. Påskemat, høstmat, desembermat og vårmat er også forståelig, særlig sett i sammenheng med forordet der Finckenhagen tar til orde for å bruke ferske og lokale råvarer. Men turmat, hagepartymat, ferieminnemat, vennemat, gavemat og trøstemat er bare rare.

Raison d’être
I seg selv er ikke inndelingene noe problem, blant annet fordi registeret er betydelig mer logisk satt opp. Men når utvalget av retter er såpass tilfeldig som de er savner jeg sårt en tydelig “raison d’être” for hver av dem. Jeg savner historien bak for å forstå hvorfor de er med og – ikke minst – for å bli inspirert av fredagsstemningen som etter sigende skal ligge skjult i dem.

For å illustere litt hva jeg savner passer det å vise til et eksempel på en bok som lykkes svært godt med å sette et utvalg retter inn i en levende sammenheng ved at de ikles historier fra forfatterens liv. Boken “Pappa heter Daddy” gjør dette på en mesterlig måte, etter mitt skjønn. Det er en bok jeg gjerne setter meg ned med helt uten den minste plan om å lage mat, men hvor jeg alltid blir inspirert og underholdt, og en sjelden gang også blir inspirert nok til å hive sammen en rett helt på sparket.

Jeg tror “Fredag hele uka” ville kommet nærmere sitt mål om å spre litt fredagsstemning utover tilværelsen dersom den hadde kortet ned antall retter og brukt mer plass på hver enkelt rett ved å veve den inn i en egen historie om fredagsstemning på sitt beste. Slik det er nå kommer fredagsstemningen kun til uttrykk gjennom de tidvis merkverdige oppskriftsinndelingene, som sparkes i gang av noen korte tekster. Tekstene er ikke dårlige. Men de fremstår som ikke spesielt nært knyttet til selve rettene som inngår i seksjonene, og da blir det litt for fjernt til å få særlig inspirasjonseffekt.

Oppsummert
Slik “Fredag hele uka” fremstår nå er det en pent laget kokebok stappfull av gode oppskrifter. Men det er tilfellet for de fleste andre kokebøker også, på godt og vondt. Omslaget og forordet ga håp om noe mer, men lyktes ikke å levere.

Det er kanskje litt fordi ønsket om fredag hele uka er en utopi, men ikke bare.

Vær oppmerksom på: Jeg får tilgang til å lese denne og enkelte andre bøker gjennom å være en Lesevenn i Ark Bokhandel.