Nattesøvn er viktig, men hvorfor stoppe der? Høneblunden (alias The Power Nap) er undervurdert som kilde til mye godt, og som nevnt for noen år siden kan det være veldig lurt med en lur. Men hvordan får man dette til i en travel hverdag? Jeg har gjort litt research og laget en kort guide.

Hvorfor ta en lur?
Høneblunder har et dårlig rykte hos mange, og blir av noen oppfattet som at man sluntrer unna og kaster bort tiden. Kulturkonflikter mellom de såkalte arbeidsmaurene i nord og siesta-entusiastene i sør er et slikt eksempel.

Men høneblunder kan være produktive (og herlige). De reduserer stress, senker risikoen for hjerteproblemer, gir økt oppmerksomhet, konsentrasjonsevne og mer energi. Du blir med andre ord bedre i stand til å nå dine mål, holde deg i form og skape verdi.

Så hva venter vi på? La oss få rævva i gir med å slappe av.

Slik får du sove raskt
Metoder for innsovning er til en viss grad individuelle, og kun praktiske eksperimenter kan gi den optimale metoden for deg. Men her er noen tips som har fungert for svært mange:

• Mykt og varmt: Myke klær, et mykt sted å ligge og jevn komforttemperatur er viktige ingredienser ved valg av omgivelser. Du kommer langt med en lang sofa og et teppe.
• Mørkt og stille: Lys og lyd er elementer som vil forstyrre søvnen din, og de bør derfor unngås. Et par sovebriller og høretelefoner med hvit støy (there’s an app for that) løser dette problemet effektivt.
• Tøm alle tanker: Noen tanker tømmes i do (nr. 1 og nr. 2), mens øvrige tanker tømmes gjennom meditative øvelser. Den enkleste og mest brukte (i yoga, meditasjon etc.) er å fokusere på pusten. Kjenn på kroppen som puster, tell aktivt innpust og utpust. Hvis du kommer ut av tellingen begynner du på nytt. Se flere pusteøvelser her.

Timing is everything
For best effekt av en høneblund bør den tas mellom 14 og 16 og vare i ca. 20 minutter. Hvorfor? Jo, nå skal du høre.

Som pattedyr er vi programmert til å sove flere ganger i løpet av et døgn, og det er særlig to tidsrom hvor kroppen er spesielt mottakelig for søvn: 2 til 4 om natten, og 2 til 4 om ettermiddagen.

Dersom du er kronotype A (våkner tidlig, sovner tidlig) er det optimalt å blunde i starten av disse periodene, mens dersom du er kronotype B (våkner sent, sovner sent) er det optimalt å blunde i slutten av disse periodene.

Men hvorfor akkurat 20 minutter? Vel, en søvnsyklus varer i ca 90 minutter og deles inn i fire faser basert på hjerneaktivitet:

1. Innsovning: Dette er fasen hvor man gradvis mister kontakt med omverdenen, opplever drømmerøsk og milde hallusinasjoner.
2. Lett søvn: Ingen kontakt med omverdenen, utgjør cirka halvparten av sovesykelen.
3. Dyp søvn: Hjerneaktivitet spesielt langsom, personen helt borte, kan snakke og gå i søvne.
4. REM: Drømmer vi kan huske forekommer i denne fasen, nær ved å våkne.

En såkalt Power Nap bør være så kort at man unngår å havne i dyp søvn. Dersom du vekkes under dyp søvn vil du være søvnig og omtåket i lang tid etter at høneblunden er over, noe som ikke er optimalt.

En blund på ca. 20 minutter er regnet som en god balanse, ettersom du da har fått tilstrekkelig lett søvn til å lade opp batteriene, men samtidig ikke har rukket å havne i dyp søvn. Sett derfor en alarmklokke som vekker deg når det har gått 20 minutter.

Til tross for at oddsene i grunn er ganske gode blir jeg fortsatt gledelig overrasket hver gang jeg overlever en flytur.

Det er dog uklart om dette skyldes min generelle livsdoktrine om å senke egne forventninger til et nivå der jeg nærmest er garantert positive overraskelser, eller om det er min førmoderne skepsis til at maskiner faktisk kan fly. Antakelig er det en kombinasjon. Det pleier å være det.

Uansett var jeg altså nylig svært fornøyd med atter å se slike fjell og dalar etter en tur til et helt annet land. Men det var ikke alt. Som om ikke min gjenopplivede joi de vivre var nok i seg selv, fikk jeg enda en kos av livet da jeg hoppet muntert ut i ankomsthallen med kvoten klirrende i duty free-posen.

WTF-OMG! Beach Club, alle Burger&Beer-steders åndelige episentrum, har dratt på turné. Mini-Me klonen Beach Club Express troner nå som en liten oase av anstendighet, grillkjøtt og smeltet ost i den ellers temmelig triste ankomsthallen på Oslo Lufthavn.

Sivilisasjonen har nådd Ullensaker. Hvilken gledelig overraskelse!

I påvente av en kopp kaffe fomlet jeg meg i dag gjennom A-magasinet. Her gjenoppdaget jeg brilliansen til Vetle Lid Larsen, som skriver treffende om kreative villfarelser innen navnevalg.

Følgende sitat oppsummerer godt, synes jeg: “Når man ikke lenger kan høre forskjell på en travhest og et menneske, har det skjedd noe i kulturen. Men skulle ikke navnet også være litt mer enn et påfunn? Et symbol på fellesskap, et uttrykk for sammenheng, tradisjon og tilhørighet?”

Tiltredes.

For egen del har vi sadlet barna med navn fra familien, to hver for godt monn. Kreativitet og andre sinnslidelser har heller fått sitt utløp i kallenavnene:

• Inger Lilli (Lillipilli, Bella, Bølla) er oppkalt etter sin farmor og sin mormors mor.
• Thor Ferdinand (Thoff, Thoffeloff, Soppen Thor) er oppkalt etter sin morfar og sin farfars far.

Det er ikke utelukket at navnene kommer til å bli opplevd som flaut på et eller annet tidspunkt (tenårene er vanskelige nærmest uansett). Men kidza kan jo i hvertfall trøste seg med at plagen ikke er røsket rett ut av røven, men knytter an til folk de har tilhørighet til og er glade i.

Det må da i det minste være bedre enn å dele navn med en travhest?

Interiørboken “Naturligvis” gir deg tretten lyse, norske interiører til inspirasjon. Boken har mange interessante ideer og egner seg godt som julegave. Men pass på hvem du gir den til.

Kontraster fryder
Forfatteren skriver i forordet at konstrastene mellom ulike stilarter, samt mellom det naturlige og det skapte er spennende. Her er jeg hjertens enig.

Interiørene i boken gir også flere interessante eksempler på slike kontraster der slitte, rustikke og grove overflater i tre, tekstil og stein parres med glinsende glatte overflater i krom, porselen og glass.

Selv om dette er en interiørtrend som er veldig i tiden, gir den likevel et inntrykk av tidløshet og flyt som virker mer bestandig enn ferdigpakkede og ensrettede interiørtrender som rendyrket 60-tallsretro, bauhaus eller shabby chic. På sett og vis er det en stilart uten en bestemt stil. Veldig postmoderne, und so and so.

I lys av dette er det ikke altfor skjemmende at mange av de trofaste møbelklassikerne er godt representert. Spesielt populære er som vanlig kryssfinerstolene til Arne Jacobsen (jeg talte 23 stykker) som tydeligvis har overlevd de tilsynelatende drepende kommentarene til vår regjerende statsministerfrue fra noen år tilbake. Syv Eames-stoler og like mange Talomeo-lamper er også nevneverdig. Men det er jo både vakre og funksjonelle møbler, så det er gode grunner til at de er populære.

Utstudert tilfeldig
Når forfatteren i forordet også skriver at det er noe enkelt og naturlig over hjemmene som er valgt ut til boken er jeg ikke helt enig. Noen av hjemmene ser riktignok ganske naturlige ut. Men alle sammen – og noen i overveldende grad – har noe utstudert tilfeldig over seg.

De utstråler etter mitt skjønn den samme naturlige enkelheten som oppstår når ungdom bruker en time foran speilet med et batteri av hårprodukter for å skape den perfekte “rett-fra-puta-gir-blaffen-i-håret”-sveisen. I den grad det er dette inntrykket som er tilstrebet har man lykkes godt.

Hønevelde
Av de tretten norske hjemmene som er valgt ut til boken blir tretten frontet av en kvinne, til tross for at det i tekstene fremgår at det bor menn og barn i de fleste av dem. Dette fremstår som påfallende reaksjonært i mine øyne.

Fortsatt er det nok slik at kvinner – også i likestillingslandet Norge – styrer sine interiører med hard hånd. Men dette er en tendens jeg håper vi er på vei bort fra. Dessverre gir ikke denne boken noe bidrag i så måte. Tvert imot.

Tross maskuline innslag i form av røffe teksturer og materialvalg er det nesten alltid et eller annet uforklarlig pyntedill tilstede som evner å kaste en klissen femitåke over alle interiørene.

Pass på
Og det er nettopp på bakgrunn av dette allestedsnærværende femi-dillet at du bør passe på hvem du eventuelt skal gi denne boken til.

Heldigvis er det enkelt å finne ut hvem gaven passer for. Hvis den tiltenkte mottakeren ligner på én (i praksis blir det automatisk flere) av de velpolerte, kvinnelige interiørskaperne på sidene 8-9 så er det bare å gi full gass til kassen. Like barn leker best, som det heter.

Men hvis den tiltenkte mottakeren har ustelt hår, slitte klær eller sågar en kølle dinglende mellom beina så er det min klare anbefaling å lete videre.

For de maskulint interesserte
Maskulint interiør har noen kjennetegn som det kan være verdt å legge seg på minnet dersom du ønsker å finne en bok som lener mer i den retning:

• Masse mørkt treverk, ikke lyst
• Masse mørkt skinn, ikke lyst
• Jordfarger, ikke regnbuefarger
• Teknikk og elektronikk skal vises frem, ikke gjemmes
• Samlinger skal også vises frem, ikke gjemmes (det være seg platesamling, filmsamling, kamerasamling, knivsamling, frimerkesamling etc.)
• Sportsartikler skal også vises frem, særlig hvis de er gamle og arvet
• Det må være bokhyller med ordentlige bøker, ikke store bokstaver som staver HOME og teatralske stabler med bildebøker på salongbordet
• Blonder er kanon på kvinneundertøy, men få menn ønsker å være permanent bosatt i en undertøyskuff
• Blomster er best i svært små doser
• Hvis det henger noe på veggen som ikke er i en ramme, så bør det være enten en knagg eller en flatskjerm

Vær oppmerksom på: Jeg får tilgang til å lese denne og enkelte andre bøker gjennom å være en Lesevenn i Ark Bokhandel.

Kan man  ha fredag hele uka bare maten er god nok? Så synes kokeboken “Fredag hele uka” av Lise Finckenhagen å hevde. Og det er en besnærende tanke. Veldig besnærende.

I jakten på gleden i de små ting står mat helt sentralt. Det gjør også fredag, en dag for både dypfølt lettelse og søt forventning. Det var derfor med en viss spenning jeg satte meg ned med “Fredag hele uka” og det besværende håpet boken tenner. Kan man virkelig ha fredag hele uka? Dessverre er svaret nei, men det er ikke bare kokebokens skyld.

Bare fredag er fredag
For noen år siden gikk det en tv-reklame hvori en mamma drømte om fredspris, foredragsturne og magasinforsider som følge av at hun revolusjonerte familiehyggen ved å servere taco på en helt vanlig hverdag. Det va en litt svett og slapp morsomhet, godt hjulpet av at det var en kvinne som lagde middag til mann med stresskoffert og to sønner som spilte tv-spill.

Det både denne reklamen og konseptmakerne bak “Fredag hele uka” hopper over er at fredag er fredag på grunn av noe helt annet enn mat og drikke.

Fredag er et veiskille i hverdagsrytmen. Fredag er slutten på slitet og starten på hvilen, slutten på plikt og starten på lyst. Uansett hva man spiser – om det er lutefisk, taco eller grandiosa – er det fredagsstemning på kjøkkenet – på fredag.

Dette lar seg ikke eksportere til en grå tirsdag etter svømmetrening før kveldsjobbing med en sulten familie rundt bordet. På slike dager tyr man ikke til en kokebok når man skal koke. Man tyr til Fjordland. (Husker du reklamen om Ole Lukkøye? DEN var morsom.)

Godt forsøk
Likevel, det er ikke noe galt i å prøve å spre litt fredagsstemning. Tvert imot. Det er forbilledlig. Og på mange måter er “Fredag hele uka” et godt forsøk.

Boken er godt skrevet, oppskriftene er hensiktsmessig satt opp og innbydende illustrert. Til hver rett er det tips til variasjon. Habilt, dyktig, vakkert. Men ikke all verdens inspirerende.

Utvalget av retter er rikholdig, men i synes ganske tilfeldig sammensatt. Utvalget er simpelthen forfatterens favoritter inndelt etter en blanding av abstrakte og konkrete fellesnevnere som er mer eller mindre logisk knyttet til matoppskriftene.

Inndelingene fisk, grill og dessert er logiske. Påskemat, høstmat, desembermat og vårmat er også forståelig, særlig sett i sammenheng med forordet der Finckenhagen tar til orde for å bruke ferske og lokale råvarer. Men turmat, hagepartymat, ferieminnemat, vennemat, gavemat og trøstemat er bare rare.

Raison d’être
I seg selv er ikke inndelingene noe problem, blant annet fordi registeret er betydelig mer logisk satt opp. Men når utvalget av retter er såpass tilfeldig som de er savner jeg sårt en tydelig “raison d’être” for hver av dem. Jeg savner historien bak for å forstå hvorfor de er med og – ikke minst – for å bli inspirert av fredagsstemningen som etter sigende skal ligge skjult i dem.

For å illustere litt hva jeg savner passer det å vise til et eksempel på en bok som lykkes svært godt med å sette et utvalg retter inn i en levende sammenheng ved at de ikles historier fra forfatterens liv. Boken “Pappa heter Daddy” gjør dette på en mesterlig måte, etter mitt skjønn. Det er en bok jeg gjerne setter meg ned med helt uten den minste plan om å lage mat, men hvor jeg alltid blir inspirert og underholdt, og en sjelden gang også blir inspirert nok til å hive sammen en rett helt på sparket.

Jeg tror “Fredag hele uka” ville kommet nærmere sitt mål om å spre litt fredagsstemning utover tilværelsen dersom den hadde kortet ned antall retter og brukt mer plass på hver enkelt rett ved å veve den inn i en egen historie om fredagsstemning på sitt beste. Slik det er nå kommer fredagsstemningen kun til uttrykk gjennom de tidvis merkverdige oppskriftsinndelingene, som sparkes i gang av noen korte tekster. Tekstene er ikke dårlige. Men de fremstår som ikke spesielt nært knyttet til selve rettene som inngår i seksjonene, og da blir det litt for fjernt til å få særlig inspirasjonseffekt.

Oppsummert
Slik “Fredag hele uka” fremstår nå er det en pent laget kokebok stappfull av gode oppskrifter. Men det er tilfellet for de fleste andre kokebøker også, på godt og vondt. Omslaget og forordet ga håp om noe mer, men lyktes ikke å levere.

Det er kanskje litt fordi ønsket om fredag hele uka er en utopi, men ikke bare.

Vær oppmerksom på: Jeg får tilgang til å lese denne og enkelte andre bøker gjennom å være en Lesevenn i Ark Bokhandel.

WulffMorgenthaler treffer til stadighet spikeren på hodet. Som nybakt tobarnsfar opplever jeg for tiden visse utfordringer med å få til det jeg gjerne vil, enten det er på hjemmebane eller i rotteracet.

Man kan kanskje ikke lykkes med både imponerende jobbprestasjoner og fullkomment familieliv – men fersk erfaring tilsier at man absolutt kan mislykkes med begge deler.

Det er ikke hver dag man blir kalt til å støtte sin tapre ektefelle gjennom et akutt keisersnitt. Men med god støtte og veiledning fra kompetent personell på Ullevål sykehus – og godt innpakket i smitte- og strålingssikker månedress – blir man så klar man kan få blitt.

Opplevelsen kickstartet noen refleksjoner som jeg har ruslet rundt med i etterkant. Den mest fremtredende er erkjennelsen av hvor oppsiktsvekkende bra vi har det – vi helt vanlige folk – i 2011 – i et av verdens rikeste land.

Min kjære sønn Thoffen var ikke store soppen da han ble rykket ut i verden. Og jeg som er en temmelig nervøst anlagt fyr hadde i grunnen regnet med å bekymre meg en del for akkurat det. I tillegg til at jeg hadde regnet med med å bekymre meg mye for min kjære ektefelle. Men til tross for at tiden etter keisersnittet har vært krevende, så har både storesøster Lilli og pappa sluppet mye bekymring ettersom vi har sett hvor godt ivaretatt Thoffen og mamma ble på sykehuset.

Min egen mor ble født hjemme på en prestegård, på en øy i Nord-Norge hvor morfar måtte gå på ski til jobb og eneste bistand var en dame som kokte vann og tørket blod. Det er ikke så lenge siden. Hva om noe hadde gått galt, og de hadde trengt hjelp slik som vi gjorde?

I de årene da modern ble syk fikk familien også mye god hjelp. Og selv om vi ikke klarte å redde modern, så føler jeg fortsatt stor takknemlighet for alt som ble gjort. I etterkant fikk jeg også god hjelp til å håndtere sorger og bekymringer. De blir jo ikke borte av den grunn, men det er heller ikke målet. Målet er å leve med dem på en god måte, og det føler jeg at jeg stort sett klarer – mye takket være god hjelp.

Slik hjelp er ingen selvfølge. I mange land finnes den ikke, i andre land koster den mer enn man selv har råd til. Derfor er jeg veldig glad og takknemlig for at familien og jeg kan bo her i Norge. Og jeg betaler min skatt med glede.

En annen refleksjon jeg har hatt er at jeg maser mye med problemstillinger som i grunnen ikke trenger å spille en trille. Det gjelder særlig ting som står utenfor min makt å gjøre noe med. Forsinkelser på t-banen, for eksempel. Eller andre menneskers valg av veiplassering og hastighet i biltrafikken. Eller oppsatt tv-program. Eller i det hele tatt andres beslutninger og valg.

I alle disse tilfellene gjelder det å puste dypt, akseptere at ikke alt kan være i henhold til egne preferanser og bidra så konstruktivt man kan. Selvsagt kan det være deilig å lufte ut noen frustrasjoner i ny og ne, men så lenge man har tak over hodet, mat på bordet, og familien er ved ok helse så har man vel ikke særlig grunn til å klage.

Med mindre det er dårlig vær, selvsagt.

Årets lokalvalg i Oslo har gitt Venstre større oppslutning enn Frp. Dette borger for mer sunn sentrums- og kompromisspolitikk og et mindre polarisert politisk klima. Tanken på å skulle fostre mine to barn i Oslo og Norge er stadig mer oppløftende.

Venstre hook
Etter det katastrofale Stortingsvalget for Venstre i 2009 erklærte mange at Venstre (og tildels hele sentrum) var passé. En av de mest spissede kommentarene kom fra den tiltagende senile besserwisseren Hegnar i Finansavisen under overskriften “Venstres død”.

Men ryktene om Venstres død har vist seg å være overdrevet. Etter dette valget synes faktisk Venstres posisjon å være sterkere enn på lenge, særlig i hovedstaden.

Statsmannen Jens Stoltenberg og Høyres leder Erna Solberg ser dette tydeligere enn de fleste. Sentrum er fortsatt, slik det svært lenge har vært, nøkkelen til makten i norsk politikk  – og godt er det. Både Høyre og Ap har nærmet seg sentrum de siste årene, og nå er også den åpne politiske retorikken tydelig. “Stoltenberg frir til sentrum”, skriver Aftenposten på forsiden i dag. Det blir således en interessant oppkjøring til Stortingsvalget i 2013.

Partigrenser er kunstige
For min egen del er jeg aldri enig med det samme partiet om alt, men i sum overlapper nok mine prioriteringer mest med Venstre. Likevel ser jeg mange gode momenter, løsninger og prioriteringer hos både Arbeiderpartiet og Høyre. I enkeltsaker hender det også at fløypartier som SV og Frp har de best begrunnede standpunktene.

Samtidig tilhører jeg dem som frykter konsekvensene av et Frp ved makten mer enn noe annet i norsk politikk. Derfor er jeg spesielt glad for at oppslutningen om dette partiet er svekket.

I sak er det godt mulig å være enig med Frp om enkelte ting. Et eksempel er at formuesskatten bør bort (noe også Høyre mener). Etter min vurdering bør den bort fordi den bidrar til urovekkende overinvestering i skattefavorisert boligformue, en tikkende bombe i økonomien som jeg tror den relativt beskjedne proveny- og fordelingseffekten ikke kompenserer fellesskapet for i tiltrekkelig grad.

Men det viktigste argumentet mot Frp er etter min mening ikke de enkelte sakene hver for seg (interessante politiske saker kan alltid sees fra flere sider og drøftes), men holdningen de tillitsvalgte i partiet ustanselig gir til kjenne. Mitt klare inntrykk er at partiet ikke vil meg vel, ei heller min familie, mine venner eller mitt lokalsamfunn.

Godartet versus ondartet politikk
Der godartede politikere snakker og tenker på en inkluderende måte og gir genuint inntrykk av at de ønsker det beste for hele det samfunnet de er valgt til å lede, gir Frp-politikere uten unntak inntrykk av at “noen andre må skjerpe seg”.

Denne fiendtlige grunnholdningen i politikk og uttalelser har Frp til felles med mange politikere på ytterste venstre. Holdningen kjennetegnes ved at den er beskyldningsorientert, avføder ofte populistiske og overforenklede lønsninger og bidrar til å forsterke motsetninger i den offentlige samtalen. Derfor kaller jeg politikere med denne grunnholdningen ondartede politikere.

På den andre siden av dette spektrumet finner vi politikere som er løsningsorienterte, inkluderende og pragmatiske. Kristin Halvorsen, Jonas Gahr Støre, Erling Lae og Odd Einar Dørum er slike politikere i mine øyne. Det finnes flere, men disse synes jeg er spesielt verdige forbilder.

Dessverre blir Halvorsens parti belønnet med fall i oppslutningen i årets lokalvalg. Det handler om mer enn henne, men det er likevel litt trist, synes jeg. SV og Halvorsen har gjennom årene bidratt til å sette viktige saker som miljø, skole og familiepolitikk høyt på dagsorden, og disse målene støtter jeg helhjertet selv om noen av de konkrete løsningsforslagene for å forbedre resultatene på disse områdene ikke alltid har vært etter mitt hjerte.

Politiske konstellasjoner versus politisk kultur
I etterkant av et valg blir det som regel mye prat om hvilke styringskonstellasjoner som blir rådende fremover. Det er i seg selv et sunnhetstegn at de politiske partiene må forhandle med hverandre om grunnlaget for styringen fremover. Det sikrer at flere perspektiver og prioriteringer inngår i styringsgrunnlaget.

Men det viktigste for meg er ikke hvem som blir sittende på taburettene de neste fire årene. Det viktigste for meg er at vi bor i et land og i lokalsamfunn der den politiske diskusjonen foregår på en måte som er egnet til å finne løsninger på de mange små og store spørsmålene som vil dukke opp i den kommende perioden som flest mulig er i stand til å leve med. Det fordrer kompromisser, inkludering av mindretallet, kreativitet og pragmatisme.

Stivbent ideologi og fanevifting bidrar kun til å forpurre en slik prosess. Det tydeligste eksempelet på dette kan vi se i den amerikanske kongressen, der ideologiske fanatikere på høyresiden er villige til å ta nasjonaløkonomien som gissel for å fremme en ideverden som er fullstendig ute av kontakt med virkeligheten.

Jeg er for min del svært glad for at de fleste i det politiske miljøet i Norge enn så lenge har tatt tydelig avstand fra denne type politisk diskurs. At Frp til nå har vært det partiet der disse ondartede kreftene har størst innflytelse gjør etter min vurdering dette partiet til den største trusselen mot en lys fremtid for mine barn.

Derfor er jeg glad de har fått redusert innflytelse. Dersom dette i tillegg bidrar til at Høyre og Arbeiderpartiet trekker mot sentrum for å finne levedyktige styringskonstellasjoner fremover er det et ekstra pluss.

I livet blåser det både motvind og medvind. Å ha en sterk karakter gjør deg rotfestet til å takle begge deler.

Poten Walt Whitman har visstnok slått fast at «karakter og personlig styrke er de eneste investeringer som har virkelig verdi.» Når man jobber med kapitalforvaltning, er det naturligvis litt tungt å sette to streker under den påstanden, men jeg medgir likevel at poeten har et godt poeng.

Ens karakter og personlige styrke preger alle aktiviteter og opplevelser i livet, styrer ens reaksjon på alle omstendigheter og påvirker de valgene man tar. En sterk og god karakter er således avgjørende for trivsel og velvære.

Her er tre peilemerker jeg har sniffet frem fra litteraturen som hevdes å være bærebjelker i en sterk karakter:

1. Se opp til andre og deg selv
For å bedre våre evner må vi gjerne ha noe å strekke oss etter. Ved å vise interesse og respekt for andre mennesker vekker du deres velvilje og skaper grobunn for nære vennskap og produktivt samarbeid.

Men et forbilde trenger ikke bare være andre personer. En kan også finne forbilder i naturen. Tenk for eksempel hvor usedvanlig uanfektet og sentrert en elg kan være der den gomler på en busk i skogen. Eller tenk på det stødige fjellet, den målrettede elven, treet som vokser sakte, men sikkert, mauren som jobber flittig.

Ved å være raus med andre og deg selv gir du samtidig rom for både å seire og feile. Disse to konseptene er tettere sammevevd enn mange ser ut til å forstå. Den som intet våger, intet vinner – men den som våger vil ikke alltid vinne.

2. Stå på
For å oppnå noe verdifullt må man anstrenge seg. Det gjelder enten det er snakk om et godt ekteskap, en perfekt restaurert gammel seilbåt eller evnen til å spille Humlens flukt på bassgitar.

Hvis det ikke koster deg noe, er det per definisjon ikke verdifullt, og hva skal du da med det? For å oppnå de de virkelig verdifulle målene må man holde fast på dem, prioritere arbeidet med dem og ikke gi seg i møte med motkreftene.

3. Klapp igjen
Taushet er gull. Stille og oppmerksom tilstedeværelse kan åpne opp en ny dimensjon i tilværelsen – omtrent som å få 3D på tv’n i stua.

Såkalt «Mindfullness» er blitt et trendnøkkelord de siste årene, kanskje som en motreaksjon mot all den offentlige tjatringen vi utsettes for i massemedier, på trikken og kontoret (for å nevne noe). Men trendnissene har en tendens til å lage en temmelig barokk saus av slike konsepter som i utgangspunktet er enkle og greie. I bunn og grunn handler Mindfullness om å holde kjeft og bare være tilstede, observere omgivelsene oppmerksomt uten å projisere noe på dem – verken tanker eller handlinger.

En interessant erfaring mange har gjort når de setter seg ned i slik stillhet er at det tar litt tid før hodet roer seg ned, men når man kommer dit får man en følelse av å ha satt pappskallen på lading. Ro senker seg, humør stiger, kreativitet øker, uløselige problemer blir håndterbare utfordringer og det meste av det man maser omkring med til daglig havner i et mer tjenlig perspektiv.

Gjøremål som tidligere overskygget alt kan bli fotnoter mens små øyeblikk opphøyes til fullkomne mikrolivsløp: Kontemplativ nytelse av en godt laget kopp te, barnets latter når det får fart på husken, klukkingen fra vannet i bekken, lukten og lyden av den første snøen, en hund som sukker dypt og tilfreds foran peisen.

Det er mange sykkelbukser på tur i nærmiljøet for tiden. De sitter svært tett og har følgelig mange fasonger. Men er det er så lurt?

Det kan vanskelig hevdes at det er katastrofalt upassende med sykkelbukser i offentligheten når de kombineres med sykkelhjelm, sykkelsko, sykkeljakke, og – ikke minst – sykkel.

Samtidig er det noe som definitivt ikke er helt i vater med et samfunn der voksne mennesker kler seg som en blanding av smurf og superhelt bare fordi de skal trille til og fra jobb.

Men hva er forklaringen på denne gruppens eksentrisitet?

Min teori er at fenomenet oppstår som følge av at mange misforstår ordet transport til å ha noe med sport å gjøre. Folk kler seg som sykkelsportsutøvere, og sykler som om de var alene i en velodrome. Med det er de jo ikke. Ingen av delene. I hvert fall ikke på vei til jobb.

Syklistene skiller seg således temmelig sterkt ut i forhold til andre idrettsgrupper. Det er for eksempel få av de som trasker til jobb som trekker i DnTs røde anorakk, fjellstøvler, feltflaske og rallarhatt.

Det er heller ikke så mange som tar på seg rutete bukser og slenger køllebag’en over skuldra for å golfe seg til og fra jobb. Ikke ser man mange fotballspillere, stavspranghoppere eller sleggekastere heller. Pussig nok.

Likevel, hvorfor bry seg?

For min egen del er det bare mildt urovekkende å bli eksponert for andres kroppsfasong tidlig om morgenen. Å høre folk prate er generelt en mye større belastning, og syklister hører man ikke så mye fra på t-banen.

Min bekymring er først og fremst knyttet til at samfunnets minste skal miste tiltroen til oss voksne som gruppe, og at både deres fremtidstro og samfunnsbalansen skal bli varig svekket.

Jeg mener, hvor mye er det egentlig mulig å stole på og søke trygghet hos en gjeng kondomkledte sykkelsmurfer?