I dette sportsgale landet er jeg selvfølgelig ikke den eneste. Det er mange av oss. Men nå har jeg oppdaga at vi får solid konkurranse fra et annet land. Canada. Og jeg har statistiske bevis for at kanadierne også er ganske sportsgale:

Jepp, det er statistikk over vannforbruket i hockeyhovedstaden Edmonton under OL-finalen. Det vil si, det er egentlig statistikk over pissepausene. Hockeygale kniper blæra sammen og løper ut i pausene.

Forskerne gjennomførte to prosjekter. I det første prosjektet samlet delte de deltakerne inn i to grupper, og lot dem gjennomføre oppgaver hver for seg i to forskjellige rom. Deltakerne ble bedt om å finne par av tall i store matriser. Ikke verdens mest spennende oppgave, men så ble de bedt om å oppgi hvor mange rette de hadde funnet. Og ikke bare hvor mange rette, men de ble bedt om å belønne seg selv ved, ganske enkelt ved å ta penger ut av en konvolutt som lå på bordet. De skulle ta like mange dollarsedler ut av konvolutten som de hadde løst oppgaver.

Så kommer cluet. Det var nemlig en liten forskjell på de to rommene. Det ene rommet var betraktelig bedre opplyst enn det andre. Utslaget kom da deltakerne skulle belønne seg selv. Og konklusjonen? Deltakerne i det lysere rommet var klart ærligere enn de i det mørke. Forskerne spekulerer i om det mørkere rommet kan skape en følelse av at man ikke blir sett, litt som småbarn tror de kan gjemme seg ved å lukke øynene.

En morsom oppdagelse, canadierne var ikke helt fornøyd med det. De fortsette med å teste betydningen av luktesansen.

Denne gang ble et av rommene sprayet med sitronlukt, av samme type som mange har på badet. Deltakerne ble delt i to grupper, og bedt om å gjennomføre en klassisk psykologitest som brukes til å måle tillit og samarbeidsvilje.

Resultatet var slående Nok en gang hadde rommet en klar betydning på hva resultatet ble. Gruppa som ble testa i sitronrommet var mye mer tillitsfulle og villige til samarbeide med andre.

Så hva kan man trekke ut av det her? Sånt rent bortsett fra at bystyresalen kanskje burde sprayes med sitronlukt før møtene, så er det mest interessante hva dette betyr for økonomifaget. For dette er nok et eksempel på at noe av det som er fundamentet i samfunnsøkonomien, forutsetningen om den rasjonelle aktøren, langt fra alltid holder mål. Det bør få betydning for faget, og det bør få betydning for rådene økonomene gir oss.

Jeg er i Dagsavisen i dag, i en noe uhellig allianse med Frp og Høyre (ikke på nett). Jeg har nemlig levert inn et forslag til årsmøtet i Oslo AP om å fjerne momsen på elektroniske bøker. Forslaget kan du lese her:

Fjern momsen på e-bøker.

Norsk litteraturpolitikk har lenge vært basert på to bærebjelker, fastprisavtalen for bøker og momsfritaket på det trykte ord. Bærebjelken har vært en styrke for norsk språk og kultur, og vært med på å gjøre nordmenn til et av verdens mest lesende folk. Det er allmenn enighet blant de politiske partiene om at det ikke skal være moms på bøker.

Bokbransjen befinner seg midt i et teknologisk hamskifte. Med de nye elektroniske bøkene har det kommet en teknologi som på sikt kan erstatte den klassiske papirboka. De elektroniske bøkene gjør det mulig å distribuere bøker langt billigere og raskere enn før, og sparer produsentene for store utgifter til trykk og papir. Elektroniske bøker betyr at litteratur kan bli billigere og spres til flere, samtidig med at den blir mer miljøvennlig.

Dette er en positiv utvikling som myndighetene bør støtte opp om. Dessverre bremses denne utviklingen nå av at bøker som selges elektronisk er momspliktige, i motsetning til papirbøker. Momsfritaket skal være en støtte til formidling av det skrevne ord, ikke av papirindustrien. Fritaket bør derfor også gjelde for elektroniske bøker.

Jeg har fremma forslaget fordi jeg mener momsfritaket på det skrevne ord er et viktig virkemiddel for å fremme ytringsfriheten og ytringsmangfoldet i Norge. Samtidig skjer det en teknologsk utvikling der det skrevne ord i stadig større grad går over fra papir til elektronisk formidling. Alt tyder på at det vil være trenden framover. Det er helt naturlig at momsfritaket følger formidlingen, og ikke papiret. Konsekvensen av å ikke gi momsfritaket, er at man over tid avskaffer momsfritak for det skrevne ord. Det er i så fall en stor kulturpolitisk avgjørelse som bør være del av en større debatt.
 
Slik som jeg har skjønt det er det to argumenter som brukes til å argumentere imot.  Det ene er argumentet mot å uthule momssystemet og gi nye fritak. Et enkelt momssystem har store fordeler. Det andre argumentet er at det er vanskelig å si akkuat hva som er en elektronisk bok, og dermed avgrense hva momsfritaket skal gjelde for.

Argumentet om at det er vanskelig å avgrense er ikke godt nok. Argumentet er like gyldig for dagens momsfritak, som har vist seg å være ganske så robust. Det ble senest bekreftet i da Se og Hør prøvde å få momsfritak.
 
Det første argumentet har jeg betraktelig mer sympati for. Likevel, jeg syns ikke det holder. Dette ikke handler om å innføre momsfritak på et nytt område, tvert imot handler det om å sørge for at det momsfritaket vi har i dag er teknologinøytralt. Momsfritaket for bøker bør fortsatt gjelde selv om teknologien forandrer seg. Derfor er heller ikke et argument om hensynet til statens finanser godt nok. Det er et provenynøytralt vedtak, fordi essensen i det som slipper moms (det skrevne ord) vil være det samme. Det er ingen nye produkter som får momsfritak, det er de samme bøkene som får det.
 
(Det kan t.o.m argumenteres for at subsidiene blir mindre. Siden e-bøker etter all sannsynlighet vil være billigere, blir også verdien av momsfritaket mindre. Men dette er samfunnsøkonomisk flisespikkeri, det kan jo også hende at etterspørselen etter bøker blir så mye høyere med lavere priser at det går opp i opp.)

Årsmøtet i Oslo AP er om tre uker, forhåpentligvis blir det startskuddet på at partiet legger om politikken sin på dette området.

Oppdatert 2.2. Finansdepartementet svarer i Dagsavisen i dag. Det er et litt pussig svar.

Responsen fra departementet er ikke å innføre momsfritak, men å innføre moms på elektroniske bøker fra utlandet. Min første respons, hvordan i all verden skal de gjøre det?

Jeg har ennå ikke funnet noen e-bøker som koster over grensa for momsfritak ved privatimport. Skal man innføre en egen grense ved privatimport av digitale produkter? Det kan jo vanskelig være bare for digitale bøker, da får man jo akkurat de samme avgrensningsproblemene som Finansdepartementet bruker som argument nå? Og ikke minst, hvordan i all verden skal de kontrollere det? Det er vanskelig nok å kontrollere at det betales moms på privatimporten via posten nå, hvordan skal man gjøre det når det skjer digitalt?

Jeg er forundret.

Ideen bak kvotene er god nok. Det er lettere for noen å kutte enn andre, og setter man prisen høyt nok, det vil si ha få nok kvoter, vil man fremme den mest økonomiske løsninga på klimaproblemet, rett og slett fordi de som har lett for å kutte kan selge kvotene sine til de som ikke har det.

Problemet er bare at det er vanskelig å sette prisen høyt nok. I alle de kvoteforslagene som har dukka opp til nå har det vært for mange kvoter til at man er i nærheten av å nå de utslippskuttene som det er enighet om man trenger. Det gjelder i Kyoto, i EUs interne system og i alle alternativer som ble seriøst diskutert i København.

Grunnen er ikke så vanskelig å forstå. Et kvotesystem som virkelig la opp til 60-80% av kutt i klimagassutslippene, ville ha så dramatiske konsekvenser at det er helt umulig for politikere i demokratier å gå inn for det. Rettere sagt, de blir kasta hvis de gjør det. Teknologien er i dag ikke god nok til at Norge eller noen andre land raskt kan kutte utslippene uten at samfunnet stopper opp. Konsekvensen er at det blir for mange kvoter til at det gjør jobben.

No reason to despair. Men det det viser er at det er teknologien som kommer til å gjøre et velfungerende kvotesystem mulig, ikke omvendt. Et kvotesystem er et viktig pressmiddel for å utvikle teknologien, men det er altså ikke nok. Kvotetilhengerne har rett når de sier at det er riktig å plukke den lavthengende frukten først, de glemmer at man samtidig må utvikle teknologien for å plukke den høythengende frukten. Det bidrar ikke kvotehandel til.

Det er dette som er grunnen til at kritikken mot de grønne sertifikatene er feil. Kritikerne regner på kvoteprisen, og sier at vi kan kutte utslippene billigere på annet vis. I en kortsiktig analyse har de rett, men de har ingen løsninger når de enkleste kuttene er gjort. Man hopper glatt over at det er allmenn vitenskapelig enighet om at kuttene må være langt sterkere enn det kvotehandelen legger opp til. Grønne sertifikater er et godt virkemiddel for de skaper stabile rammevilkår for bedrifter som vil satse på nye fornybare energikilder over tid. Vi vet ikke nøyaktig hvilke løsninger vi kommer til å bruke om 10-20 år, en sertifikatene gjør det enklere å utvikle dem. Det er bra.

Det var økonomiprofessor Espen Henriksen som starta ballet i forrige uke, og fikk raskt følge av Ola Grytten, professor på NHH. Feilen ligger her:

-          Under dekke av å drive konjunkturpolitikk har regjeringen drevet strukturpolitikk, og absorbert ledig arbeidskraft som i stedet burde vært omskolert.(Henriksen, E24)

Det stemmer ikke at krisepakkene  er brukt til en ekstraordinær sysselsettingsvekst i det offentlige. Faktisk ble det ansatt temmelig nøyaktig like  mange i staten og i kommunene under finanskrisa som under resten av den rødgrønne regjeringstida. Sjekk denne tabellen:

Tallene er fra SSB, de finnes her.  Tallene fra 4. kvartal 2009 er ikke klare ennå, men tallene fra 3. kvartal viser at utviklingen er den samme. Det er rett og slett ikke statistisk grunnlag for å si at regjeringa har utnytta krisen til å føre gjennomføre strukturendringer:

Disse tallene er også fra SSB. Tallenes tale er klar, sysselsettingsveksten i offentlig sektor er ikke noe større under finanskrisa enn før.

Skattegarantien til kommunene var et av de viktigste konjunkturtiltakene  regjeringa gjennomførte. Garantien sørga for at kommunene visste  de ikke kom til å lide for tapte skatteinntekter, og slapp unna å si opp ansatte. Tvert imot kunne de fortsette utbyggingen av velferdsstaten som hadde foregått under hele den rødgrønne perioden. Eneste  forskjellen var at det nå også fungerte som et virkemiddel i kampen mot finanskrisa.

Det er mye man kan si om det professorene melder, spesielt Ola Grytten skiller seg ut. For eksempel med dette sitatet:

-          Ved å bygge opp byråkratiet på denne måten vil det bli veldig vanskelig å trappe ned statens pengebruk fremover.

Grytten har fulgt lite med hvis han tror at det er byråkratiet som har blitt bygd ut de siste årene. Har han ikke fått med seg barnehagereformen? Eller ser han ikke på tallene og finner ut av at den store andelen av de nyansatte jobber i skolene og i eldreomsorgen? Et lite dykk i SSB sine tall hadde gjort seg.

Det er ikke byråkrati fordi det er offentlig, de aller fleste offentlig ansatte driver velferdstjenester. Man kan selvfølgelig mene at de burde vært konkurranseutsatt og drevet av private, men det kan umulig være sånn at det er byråkrati når de jobber i det offentlige og ikke i det private. I tillegg er det verdt å nevne at barnehage-reformen frigjør langt mer arbeidskraft enn den forbruker, fordi den gjør det mulig for langt flere foreldre å delta i arbeidslivet. Barnehager er, i likhet med samferdsel, en investering i større evne til økonomisk produksjon.

Jeg er enig med Espen Henriksen i en ting, det er bedre å velge samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak enn de som ikke er det. Problemet er bare at det definitivt ikke er lett å beregne hva som er samfunnsøkonomisk optimalt, og i en gitt situasjon er det ikke sikkert at man har mulighet til å vurdere alle alternativer. Krisepakkene ble lansert fordi det var en krise. Det ligger litt i sakens natur at man ikke har en rekke tiltak klare som er samfunnsøkonomisk beregnet opp og ned i mente, og med letthet kan settes inn når en krise inntreffer. Landet sto i en dramatisk situasjon der ledigheten steg raskt, særlig innenfor bygg- og anleggsbransjen. Da ble det brukt mye ekstraordinære penger på oppussing og vedlikehold av skolene våre og andre offentlige bygg, og det ble brukt ekstra midler på samferdselsinvesteringer. Det er fornuftige investeringer som også var med på å bekjempe ledigheten. Selv om man i ettertid skulle finne ut av at det hadde vært mer samfunnsøkonomisk lønnsomhet å pusse opp andre skoler, hadde det fortsatt vært fornuftige investeringer. Henriksen pålegger seg selv en ganske stor bevisbyrde når han hevder disse beslutningene er dårlige og irreversible.