The story goes on..

Life is good

2013-05-20T14:31:00.000+02:00

Anne, hvor er du? Er det noe liv i deg? Du blogger nesten aldri!

Ja, jeg lever. I aller høyeste grad.

Jeg har det bra for tiden. Veldig bra faktisk. Men jeg har vært utrolig opptatt med å leve livet, og derfor blir bloggen nedprioritert. Ikke vær bekymret når det ikke kommer nye innlegg på en stund- det er bare et godt tegn at livet mitt har flyttet seg fra nettet til den virkelige verden :-)

Det er nesten for godt til å være sant. Jeg har utfordret meg så utrolig mye i det siste. Blir litt overveldet av hvor fint livet egentlig kan være når man først våger å leve. Det har vært knallvær i hele Trondheim den siste uka. Med knallvær mener jeg skyfri himmel og syden-temperatur. Samme hvor man går, så ser man mennesker i sommerklær. Alle koser seg med varme på kroppen, iført bikini og shorts. Det virker som om ingen bryr seg om å vise litt hud når de først har muligheten til å bli brun. Her i denne byen kan solen tross alt når som helst ombestemme seg og forsvinne igjen.

Jeg elsker sommer og sol, men har alltid hatt ett lite problem:

Shorts og bare legger gir meg angst.

Jeg har ikke gått i shorts på mange, mange år. Jeg har ikke våget. Ærlig talt, så trodde jeg at jeg aldri kom til å vise bena mine igjen. Noen gang. Ikke ute blant folk. Men som du ser..

UTFORDRING NUMMER 1!

Slik har jeg gått rundt i både byen og på stranda, i tre dager. Og vet du hva det beste av alt er? Jeg hadde null angst. Jeg brydde meg ikke. Det eneste jeg tenkte var at dette var en skikkelig frihet, og "herregud, hvorfor har jeg i alle de årene gått i jeans eller svarte, varme tights?!" Jeg ble til og med plystret til på gata, hele to ganger. Jøss.

Utforing nummer to?

Jeg har badet. I bikini. På en strand som var tett befolket med andre sjø-glade individer. Og ingen pekte på mine store lår og utrente mage. (Bare for å informere dere om en ting: Jeg har innsett at jeg ikke er så tjukk som hodet mitt skal ha det til, og jeg har faktisk nettopp begynt å akseptere at jeg ikke alltid kan være fornøyd med utseendet mitt. Jeg lærer å gi blaffen i mitt forvrengte selvbilde. Her snakker vi intens frihetsfølelse altså).

Og siden jeg først er så godt i gang med å skryte av meg selv:

Jeg har spist den største og beste isen jeg fant, uten et snev av dårlig samvittighet. Den var GOD! Trippel-is, omnomnomm.

Doomed.

2013-05-15T13:39:00.001+02:00

Godt å vite at jeg har hyggelig selskap nå som jeg er nødt til å pugge til matteeksamen..

Ballett og mestringsfølelse

2013-05-12T15:08:00.002+02:00

Jeg realiserte meg plutselig at jeg ikke har oppdatert dere angående ballett.

Jeg har skrevet at jeg gruet/gledet meg til å få høre mine anbefalinger for neste semester. Jeg har siden jeg startet å danse for snart to år siden gått på klassisk 1. Som nybegynner, i en gruppe der de fleste er en del yngre enn meg (sånn går det når man ikke begynner på ballett før man er 20). Jeg tror jeg mestret teknikken ganske fort, og der har nok min turner-bakgrunn spilt en stor rolle. Etter to semestere håpet jeg inderlig å få begynne på klassisk 2. Dessverre gikk det litt nedover med spiseforstyrrelsen på den tiden, og dermed ble det en selvfølge at kroppen ble svakere. Nå er ballett en ganske krevende form for dans, og man må ha en del styrke i kroppen for å kunne gå et nivå opp. De sier det er en stor overgang fra klassisk 1 til klassisk 2, og det er ikke noe mellomting her. På grunn av vekttap og svakere muskler, ble jeg holdt i nybegynnergruppa i to semestere til.

Nå har jeg klart å komme meg et godt stykke på veien. Jeg merker det godt på den fysiske formen min. Jeg har jobbet hardt, stabilisert vekta igjen, og det har lønnet seg. Jeg får begynne på klassisk 2 til høsten! Det er enorm til motivasjon. Ballett betyr så mye for meg, det gir meg en mestringsfølelse jeg har sultet etter helt siden jeg skadet ryggen min for ni år siden under en turnøvelse.

Når man danser ballett er det å kunne begynne på tåspiss noe man sikter mot. Slik er det iallfall for min del, og jeg kjenner flere som vet hva jeg snakker om. Kravet for å begynne på tåspiss, er at man danser på en klassisk 2 klasse i tillegg. Da var det en selvfølge at jeg satt med en stort håp her: Kan jeg begynne på tåspiss, nå som jeg får begynne på klassisk 2? (si ja, si ja!) Svaret var at jeg kunne melde meg på tåspiss 1. Jeg fikk ikke noe tydelig svar på at jeg virkelig kunne begynne, men det er fortsatt håp. Jeg melder meg på, og så får jeg se om jeg får plass. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal se på det som et nederlag dersom jeg ikke får begynt å danse på tåspissko, for jeg har uansett kommet meg et hakk lengre mtp. at jeg begynner på en høyere klasse i klassisk. En dag skal jeg nok danse på tærne, bare vent.

Nå er det ingen dansing på, vel, alt for lenge. Det er snakk om mer enn tre måneder uten trening her, og det er litt trist. Heldigvis skal jeg i neste uke begynne å trene på treningsklinikken på Østmarka. Jeg har bevist tatt et valg og ikke meldt meg på et vanlig treningssenter, for jeg frykter at jeg fortsatt har tendenser til å overtrene når jeg får muligheten til det. Det er aldri sunt å overdrive noe, men uten noe form for fysisk aktivitet vet jeg at jeg kommer til å drive meg selv til galskap. Treningsklinikken blir et godt alternativ. Det skal legges vekt på mage- og ryggmuskulaturen, mest med tanke på at ryggen min trenger å vedlikeholdes jevnlig. Jeg tror det blir bra.

Så lurer dere sikkert på hvordan det går matmessig? Jeg kan ærlig fortelle dere at det går bra. Jeg spiser regelmessig og nok, og klarer å følge kostplanen som jeg hadde på DPS. Det er noe å rope hurra for.

Be proud

2013-05-10T19:23:00.003+02:00

Jeg er stolt av meg selv.

Sånn, der var det sagt. Jeg er stolt fordi jeg har kommet så langt. Stolt, fordi jeg har kommet meg over kneika uten å få fullstendig panikk. Stolt fordi jeg endelig har kommet til et punkt hvor jeg kan si at jeg aksepterer at jeg ikke alltid er fornøyd med kroppen eller personligheten min. Stolt fordi jeg ikke lar et forvrengt selvbilde påvirke hvordan jeg ser på meg selv som person. Jeg er stolt, fordi jeg klarer å holde fast i kostplanen min, selv om jeg nå er utskrevet og hjemme alene. Men mest av alt er jeg stolt av meg selv, fordi jeg klarer å gå med hodet hevet selv om jeg har en dårlig dag.

-Kveld på byen med Tott og gjengen.

Skrivedag: Retorisk analyse

2013-05-08T11:31:00.004+02:00

Det går virkelig bra i dag!

Ingen kommentar.

Utskrevet

2013-05-07T13:26:00.004+02:00

Jeg skal hjem!

*Happy dance*

1,2,3,4 og håp.

2013-05-02T15:41:00.002+02:00

Utskrivelsen begynner å nærme seg
I kveld får jeg vite om jeg får danse tåspiss til neste semester eller ei
Jeg skal på visning i morgen
Det er snart eksamenstid

Fire viktige øyeblikk. Mye som skjer. Tiden flyr.

I morgen skal jeg på helgepermisjon, hjem til Lizst og Ludwig. Roomie er ikke hjemme i helga, så jeg har leiligheten for meg selv. Det blir mest sannsynlig en rolig helg, med mye filmtitting og såklart oppfølging av kostplanen. Jeg har kryssord, et stort lager av kaffe og te, og dessuten en del rydding å gjøre. Altså kommer jeg ikke til å kjede livet av meg. Jeg tror det blir greit.

På tirsdag blir jeg skrevet ut etter 6 lange, travle uker. Selv om det vil ha sine utfordringer å bo hjemme igjen, så ser jeg fram til det. Mine egne omgivelser. Noe annet enn tørre brødskiver med Jarlsberg. På seks uker føler jeg at jeg har fått til veldig mye. Jeg er mer motivert enn noen gang, og føler at jeg virkelig er godt på vei ut av spiseforstyrrelsen. Noe vil mest sannsynlig bli hengende igjen i en god stund framover, kanskje det er snakk om år. Men så lenge destruktive tanker ikke blir til destruktive handlinger, vil det gå bra. Jeg er optimistisk. Sommeren nærmer seg, det er lysere tider og dermed er humøret generelt mye bedre enn på vinterstid. Ja, jeg er optimist, og jeg tror at alt vil ordne seg.

I kveld er det ballett. Avslutningen. Det er trist at Step by Step tar sommerferie så tidlig som i starten av mai, men det har sine fordeler også. Andre ting vil stjele mye tid fra meg den neste måneden, og det kunne blitt en del stress om jeg skulle ha danset to kvelder i uka i tillegg. Men når det gjelder i kveld.. Vi skal se på film. Dansen vi danset på forestillinga siste helg. Det blir spennende å se! Et sted midt i dansen tråkket jeg (typisk min uflaks!) på en stor klump av sportsteip, som klistrer seg til venstre storetå. Irritasjonsmoment til tusen. Det var glatt, og derfor vanskelig å ikke miste konsentrasjonen eller bryte ut i latterkrampe. Men jeg tror jeg taklet det greit. Vi får se. I tillegg til å se helgens danseprestasjoner, får vi anbefaling for neste semester. Kommer jeg til å være "stuck" på klassisk 1 atter en gang på grunn av helsen min, eller har jeg bevist treneren min at jeg er i bedre fysisk og psykisk form det siste semesteret? Jeg føler meg klar for et nivå høyere, og krysser alt jeg har av både fingre og tær. Ballett er motivasjonen min til å holde vekta oppe, ballett gir meg glede. Om jeg enda en gang må ta et semester på dette nivået, så er jeg redd for at jeg får for lite utfordring (det har det ikke vært så mye av i det siste) og dermed mister dansegleden. Det hadde virkelig vært en dum ting. Jeg håper. Håper, håper, håper!

I tillegg til at jeg skal ut på helgepermisjon i morgen, skal jeg på visning. Leiekontrakten til leiligheten jeg deler med min venninne går ut i slutten av juni, og jeg leter derfor etter et nytt bosted. Denne gangen noe eget. Jeg har prøvd så å si alt- leilighet med eksen, bofellesskap, leilighet med venninne m.m. Nå er det på tide å bo for meg selv. Sammen med fuglene, selvfølgelig. Jeg skal på visning et sted på Byåsen. En leilighet som er akkurat passe stor, og med gode trikk- og bussforbindelser til byen. Har fått med meg at det er en god del andre som også skal på visning der, så jeg kan bare håpe at det er noe og at jeg blir valgt ut. Det hadde vært mer enn greit å få sikret seg et tak over hodet, og om jeg kunne funnet meg noe allerede nå, så slipper jeg dessuten å stresse mer om det i hele sommerferien. Igjen- Jeg håper håper håper.

Til syvende og sist er det ikke mange uker igjen til eksamenstida. Om kun 27 dager er det norskeksamen, og om ikke mindre enn to uker får jeg vite om jeg kommer opp i matte i tillegg. Det blir spennende. Det sier seg selv at jeg hadde blitt meget fornøyd dersom jeg kun kommer opp i norsk bokmål. Hehe.

Nok babling for i dag.

Håp med meg?

Danseshow Dag 1

2013-04-28T10:20:00.001+02:00

Det gikk bra. Hele forestillingen var helt fantastisk, og jeg er mektig imponert over kulissene og kostymene. Herreminhat, for en jobb folk har gjort! Våres del gikk også veldig fint. Jeg kjente ingen nerver under hele premiæren, men når jeg var et sted midt i dansen var jeg plutselig litt desorientert. Man blir helt blind av det sterke lyset, og det er vanskelig å se hvor man står og går. Klarte heldigvis å komme fort inn i det igjen, og selv om det ikke gikk perfekt, så gikk det bra nok. Dansen var synkronisert og folk sto på riktig plassering (meg inkludert). Det hele var en artig opplevelse, og det var utrolig gøy å danse!

Nå er jeg klar for dag 2!

Eller.. nesten iallfall. Jeg må ha glemt hårbørsten i garderober i Olavshallen i går. Håper at den ligger der enda, slik at jeg kan se noenlunde OK ut på håret i dag, jeg også.

Det finnes ikke noe mer befriende og bedre enn det å danse!

Forestillingshelg

2013-04-26T15:42:00.000+02:00

Da er vi snart i gang!

I dag må vi møte opp i Olavshallen klokka 19 for å ha prøver på scenen. Det er satt opp 1,5 time til dette. Tipper vi er på scenen i fire minutter, maks. Haha. Jeg kvier meg litt for generalprøven i morgen. Lurer på om vi skal ha kostymen på den gangen. Vi har bare prøvd å danse med kjolen én gang før, og det hadde sine utfordringer (les: hver gang vi skulle ned på knære fryktet jeg at jeg kom til å dra ned kjolen, til under.. puppehøyde). Men det går nok bra. Håper jeg. Jo.

Altså: Kom og se!

I går gant jeg ut at ei som jobber i miljøet her på dps skal komme til lørdagens forestilling. Snakk om prestasjonsangst? Nei da. Jo da. Mamma og min yngste lillesøster kommer også. Jeg tror det blir en hektisk, men fin dag. Litt nerver er vel uansett på sin plass. I går skulle vi gå gjennom dansen, og tror du ikke at jeg klarte å miste fotfeste? Falt rett på rompa. Fun fun fun. I mitt selvforsvar må jeg nevne at vi danset på et ekstremt glatt gulv. Flaks at det bare jeg som gikk i bakken, og ikke hele gjengen. Hadde tatt seg ut. Bare en som kan være klassens klovn. Jeg er heldig.

Selv om jeg gleder meg til en helg med dans, så kjenner jeg at det skal bli godt å ha det overstått. Det skjer så mye utenom ballett for tida, at jeg trenger å ta noen dype åndedrag før det blir snakk om eksamenstid, utskrivelse osv. Litt synd bare, at det kun er to treninger igjen etter forestillingene.

Men for å se det fra den lyse siden: Knærne mine vil ha godt av en pause.

Orden, kontroll, rutiner..

2013-04-25T15:31:00.001+02:00

..hvor har det blitt av?

Altså, jeg har egentlig alt under kontroll. Jeg har sikkert ikke mistet oversikten heller. Men rutinene, de forsvinner liksom helt fra og med i morgen. Det føles kaotisk, og jeg takler kaos ekstremt dårlig. Idag er det vanlig trening på Step by step, i morgen er det prøver i Olavshallen, på lørdag har vi generalprøve og forestilling, og atter en forestilling på søndag. Aktivitetene i helga krasjer fullstendig med kostplanen. Jeg har kjøpt inn lørdagens og søndagens middag sammen med kontakten min her på dps, og jeg må altså spise middagen mens jeg er i Olavshallen. I tillegg blir det flere brødmåltider, og jeg må regne med at jeg må finne andre tider å spise på enn det jeg er vant med. Jeg skal klare det greit, men det gir mye stress nå i forkant. Fire dager med dans kan dessuten bli nokså slitsomt, men det som sliter meg mest ut er all grubling i forkant. Unødvendig bruk av energi. Huff. Det blir nok bra å danse, og jeg gleder meg egentlig veldig mye til forestillingen. Likevel skal det bli godt å være ferdig- jeg trenger å senke skuldrene litt før det blir eksamenstid på skolen.

PUST.

Black and White.

2013-04-24T11:40:00.003+02:00

Tøffe tak

2013-04-23T15:17:00.001+02:00

Vekten nærmer seg målet. Det er en vanskelig ting å akseptere, selv om jeg har gått denne veien mange ganger før. Det forblir vanskelig. Tøft. Å komme i gang med ordentlig spising synes jeg er mye enklere enn å faktisk vedlikeholde det i lengden. Motivasjonen er der, men det samme er den anorektiske motviljen. Så jeg kjemper fremdeles. Det er og forblir en slitsom kamp og et evig strev. Nettopp derfor er jeg så lei. Møkkalei av å ha en spiseforstyrrelse; på tross av at det går så veldig mye bedre enn for noen år siden.

Aksept er et vanskelig begrep.

Egotrip

2013-04-19T20:01:00.002+02:00

Jeg har vært aktiv i dag. Igjen. Gått rundt på liksom-energi. For egentlig er jeg veldig sliten. Eller bare trøtt. Jeg ville ligge i senga hele dagen. Gjemme meg under dyna, og synes synd på meg selv. Alenetid med feit-følelsen. Men jeg klarte å komme meg ut, på tross av dørstokkmila. Den har forøvrig blitt veldig lang i det siste. Først dro jeg til frisøren. Det var på tide. Veldig på tide. Nå er det blitt to centimeter kortere. Å spare hår er et evighetsprosjekt. Jeg glemte lommeboka, noe jeg fant ut etter å ha blitt klippet av den aldri så kjekke frisøren. Det var litt flaut. Så sprang jeg tilbake til dps. Og tilbake til Lade torget, i regnværet. Med nyklippet hår, og en fin sveis som nå var gjennomvåt og ødelagt, sa jeg at jeg hadde funnet lommeboka. Den lå i feil veske. Typisk, sa jeg med en aldeles sær grimase. Også ønsket han meg lykke til med ballettforestillingen. Den hyggelige unge mannen. Når jeg kom tilbake var det middagstid. Jeg fikk pannekaker. Uten flesk, med salat i plastboks. Fordi jeg er vegetarianer. De har enda ikke skjønt at salatblader ikke dekker proteinbehovet mitt. Og pannekakene var tørre. En halvliter sitronvann klarte heldigvis å skylle det ned. To tredjedeler sitronsaft, en tredjedel vann. Jeg liker sure ting. Når jeg var ferdig dro jeg til byen. Det pøsregnet igjen, og jeg ble gjennomvåt. Så møtte jeg Tine. Vi drakk kaffe. Søte, kjære Tinemor. Etter kaffen måtte jeg finne meg nye klær. Fordi jeg har lagt på meg. Og nå er klærne mine for små. Dessverre finner jeg aldri noe. Nesten. Det tok meg bare tre timer denne gangen. Dette kom jeg hjem med:

Same old, same old. Litt vågalt med blåfarget genser da. Genseren er god. Og buksa har en mørk gråfarge. Det synes ikke på bildet. Men håret synes. Og genseren. Til slutt skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Den vil skremme de fleste jenter på min alder:

Jeg kan ikke fordra shopping.

Ikke si det til noen.

Jeg har en rygg. Min rygg er dum.

2013-04-17T13:20:00.002+02:00

La meg gi deg et illustrerende bilde av dagen i dag:

(Til deg, Tora. Fordi vi har likt sengetøy!)

Det er vanskelig å drikke kaffe i liggende stilling, det skal være visst. De siste to dagene har jeg mer eller mindre tilbrakt langflat i institusjonsseng (den er ikke så behagelig), med noen untak der jeg har vært nødt til å gå opp til matsalen for å spise. Jeg ser ut som en krøpling der jeg går. Det er den vanlige "Anne-er-for-anspent-og-det-setter-seg-i-ryggen-smerte-type-ting". Gi meg en rullator, årene tar knekken på meg!

Ellers har jeg to nyheter; En god nyhet, og en dårlig.

Den gode nyheten er at jeg har fått forlengt oppholdet her på Dps til den 30. april. Det er en skikkelig gladnyhet. Jeg føler meg godt ivaretatt her, og takket være hyggelig personale klarer jeg mer eller mindre å stå i dette ubehaget og ambivalensen som vektøkningen fører med seg. Det er tøft, men jeg skal klare å komme meg over kneika denne gangen. Jeg vil. Jeg må. Jeg skal.

Den dårlige nyheten er at jeg har ligget så mye i senga at jeg har kommet meg gjennom hele Ally McBeal-serien. Det er litt krise, for hva i alle dager skal jeg smile av nå som jeg ikke får sett John Cage danse til Barry White? Er det noen der ute som kan komme med anbefalinger om en ny serie som får meg til å flire like høyt? Kanskje en serie som også har en fengende intro-sang som jeg i all hemmelighet kan danse til... I såfall: Shout!

Hei.

By the way!

2013-04-13T18:07:00.000+02:00

Jeg har malt et bilde i går kveld. Kan ikke skryte på meg at den ble særlig bra. Men så hadde jeg ikke så god tid heller. Sovemedisinen slo til da jeg var sånn halveis i prosjektet. Men whatever:

Because I got the blues.

Vår i luften, uro i kroppen

2013-04-13T11:17:00.001+02:00

Det er ingen dum ting å være innlagt når det går mot lysere tider.

Området rundt Ladestien må være den vakreste i hele Trondheim akkurat nå.

Jeg er jo så glad i sjøen!

Det er litt synd at dørstokkmila er så uoverkommelig lang til tider. Jeg skulle mer enn gjerne tatt med meg en bok og sittet på en stein i solen noen timer. Pustet inn frisk luft. Kjenne på roen, og høre lyden av det salte vannet som slår sine bølger mot land. Jeg klarte å komme meg ut en liten tur i går, sammen med ei som jobber i miljøet. Det var fint, og jeg håper at sola titter fram i dag også. Da skal jeg tvinge meg selv ut med en bok og ullteppet. En vet jo aldri hvor lenge det fine været varer her i Trondheim.

Det er lørdag i dag. Lørdager er lange, og som regel svært innholdsløse. Jeg har den rutinen her at jeg står opp til samme tid hver dag, selv om det er helg. Halv åtte blir jeg vekket av nattvakten (i det siste har jeg våknet av meg selv- døgnritme er en fin ting!). Jeg er vant til å stresse opp til kantina og videre til skolen, og dermed holde alt som heter tanker og følelser på avstand. Men på dager som denne har jeg ingen sted å gjøre av meg. Jeg blir rastløs. Urolig i kroppen. Ikke nok med det- på lørdager mister jeg strukturen når det gjelder måltider også. Middag har vi ikke, til kveldsmat er det pizza. Hulter til bulter, bla bla bla.. Det er godt at det ikke er lørdag hver dag.

Om vi ser bort fra helgene, så er det mye som skjer på denne tiden. På mandag har jeg matteprøve, skrivedag på tirsdag, kostymeprøving på ballett på tirsdag- og torsdagskveld.. Det er ballettforestilling i Olavshallen i slutten av april, og snart står det en eller flere eksamer på timeplanen også. Det er nok til å holde meg opptatt.

Dessuten har det gått opp for meg at jeg snart har fullført et skoleår, og det kjennes helt uvirkelig!

Ja, ja.

Over og ut.

Jeg er her, jeg.

2013-04-10T15:25:00.005+02:00

Atter en gang, lite blogging! Jeg har rett og slett ikke hatt noe å skrive om.

Under innleggelsen har jeg..

-Vært i Nederland i tre dager (hvilken idiot reiser 11t. fram, og 11t. tilbake, for å være der i to døgn?)
-Gått en del opp i vekt
-Sett på Ally McBeal (og danset til intro sangen- jeg blir flau av meg selv)
-Spist utallige brødskiver med gulost
-Danset ballett, og kjent noen nerver fordi det snart er forestilling
-Vært på skolen
-Gått onsdagstur på Ladestien og akt ned den isete bakken på rompa (som nå er blå)
-Lest tre bøker på to uker

Jeg har fått beskjed om at jeg kan være her til og med den 19. april, og at vi ser det litt an underveis, slik at det eventuellt kan bli noen forlengelse av oppholdet her dersom det skulle være nødvendig. Jeg føler jeg får god hjelp, og det går egentlig ganske bra å følge kostplanen. Det er så klart ikke alltid like enkelt å presse brødskivene og de andre måltidene gjennom halsen, men jeg får det som regel til (se bort fra noen få unntak). Den første uka var, som den pleier å være, den tøffeste. Kroppen går gjennom noen forandringer når man øker matinntaket betraktelig, og det kjennes. I dag virker det som om kroppen har stabilisert seg litt mer, og blant annet magen har det mye bedre nå- den har sluttet å protestere så voldsomt. Ting går altså riktig vei.

Tenkte jeg måtte gi noe lyd fra meg, så hei og hopp! Behandlingen er tøff, men under omstendighetene har jeg det egentlig ganske okei. Jeg rusler videre på denne veien i rolig tempo, og dagene er forholdsvis like (noe som innebærer at jeg har lite å blogge om). Akkurat nå er det veldig greit å ha like rutiner hver dag. Litt firkantet blir man kanskje, men det funker så lenge jeg er her. It's okay for now.

Dvale

2013-03-30T14:58:00.002+01:00

Den påsken her.. herre min, en etterlengtet ferie!

Den siste uka har jeg ikke gjort annet enn å slappe av, noe som er veldig uvanlig for meg. Jeg som er så vant til å fly både hit og dit og til alle kanter, jeg har kun brukt tida på å nyte påskeværet, lese bøker, og holde Ally McBeal maraton. En avslappet Anne har jeg ikke sett maken til! Selv om kostplanen er en tung ting å gjennomføre hver dag (jeg har klart det hittil, og skal klare det fremover).

I går presterte jeg å ignorere den alt for lange dørstokkmila, og jeg dro på den såkalte "grønnsaksfeiringen" hos Tine. Det er noe jeg ikke angrer på. Jeg har spist grønnsaker med dipp, drukket noen dråper alkohol og skreket i mikrofonen under Singstar. En energikrevende, dog fantastisk hyggelig kveld. Tidligere har jeg ikke klart å være del av den slags begivenheter, for bare det å ta bussen dit virket totalt uoverkommelig. Så- lenge leve (gjennomførte) utfordringer.

Det går opp for meg at det egentlig ikke er så rart at jeg har vært så sliten. Mine gode karakterer i norsk og matte kommer ikke uten innsats, men det er noe jeg virkelig har jobbet knallhardt for å oppnå. I tillegg er ballett en energikrevende aktivitet, og psykologtimer kan til tider virkelig suge kreftene ut av deg også. At jeg blir sliten er ingen mysterie, slik som jeg har holdt på. Det er bare å se noen år tilbake i tid- hva annet enn å sitte på en stol fikk jeg til da? Jeg vil påstå at jeg har kommet langt, selv om jeg fortsatt har en del å jobbe med når det gjelder vekt.

På tirsdag er det på'n igjen, men enn så lenge skal jeg fortsette i denne dvaletilstanden. Yes!

God påske!

2013-03-26T12:29:00.000+01:00

Det kan høres litt tragisk ut å tilbringe sin påskeferie som innlagt, synes du ikke? Vel, jeg synes det er godt. Så klart hadde jeg heller vært hjemme med undulatene mine, men min venninne som jeg bor sammen med har dratt hjem til hennes foreldre, og derfor ville jeg vært mutters alene i leiligheten. Her på dps er det iallfall andre mennesker rundt meg.

Det at jeg er innlagt i ferien er egentlig bare et pluss. Jeg kan virkelig tillate meg selv å slappe av, fordi det er ingen ting jeg må gjøre. Jeg kan lytte til kroppen og sitte på rompa hele dagen, fordi jeg føler ingen forpliktelse til å komme meg til byen for å handle mat, møte venner, dra på trening eller whatsoever. Jeg har ingen lekser å gjøre, trenger ikke å konstant kjenne på trangen til å vaske eller rydde leiligheten. Ingen gjøremål.

Jeg slapper av. Hviler. Og det er godt for en gangs skyld. Kanskje jeg klarer å samle litt krefter til å male eller tegne igjen etter hvert, men enn så lenge sitter jeg i senga med en god bok og Ally McBeal. Utenom noen tøffe timer jeg bruker på å spise på en dag, så kommer jeg til å ha en fin og rolig påske.

God påske!

“Most important, in order to find real happiness, you must learn to love yourself for the totality of who you are and not just what you look like.” ― Portia de Rossi, Unbearable Lightness: A Story of Loss and Gain

Av og til..

2013-03-25T05:01:00.002+01:00

..er man nødt til å underholde seg selv.

Ha det.

Konflikter

2013-03-24T12:22:00.001+01:00

Dere har kanskje lagt merke til det, dere også? Jeg skriver stadig mindre om spiseforstyrrelsen. Innleggene mine blir mer innholdsløse, og tilfeldige bilder og unyttige fakta dukker opp istedenfor. Dette har gjort at jeg har mindre lesere dagen i dag enn det jeg hadde den gangen jeg skrev om elendighet og drama. Mennesker liker visst å lese om andres dårlige dager og indre konflikter. Men det gjør meg egentlig ingen ting at statistikken går nedover- For min del er det et tegn på at jeg virkelig begynner å bli lei av å ha en hverdag som er preget av spiseforstyrrelsen, og det er positivt! Jo mindre plass Monsteret tar, jo bedre. Men han er der enda, og han prøver fortsatt å dra meg ned. Den store forskjellen med for eksempel i fjor er at jeg ser det komme, og derfor klarer jeg tidligere å ta tak i det. Kjempe imot, dog med litt hjelp. I dag har jeg et behov for å skrive litt om spiseforstyrrelsen igjen.

Det har seg nemlig slik at vekta har gått litt ned. Før ville jeg i all hemmelighet gledet meg over det, men nå er det ikke annet enn forferdelig frustrerende. Det gjør meg sint at jeg aldri klarer å holde vekta stabil over lengre tid. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg fatter ikke hvor det går galt. Men det skjer. Problemet er at jo lengre man går ned i vekt, jo sterkere blir følelsen av å være feit. Denne gangen er ei heller noe unntak, og når jeg ser meg i speilet kan jeg ofte føle meg stygg og tykk. Før ville den følelsen tatt over kontrollen og sørget for tap av flere kilo, men her har det skjedd en stor forandring: Jeg kan se feite lår og tykke armer, men jeg FØLER meg ikke feit så lenge jeg ikke ser meg selv. Jeg føler meg som en voksen person i en tynn tenåringskropp, formløs og flat, og det føles helt feil.

Før ville den tynne, utslitte kroppen matche med hvordan jeg følte meg på innsiden. Jeg følte meg liten og usynlig, og dermed ble det forferdelig vanskelig å se ut som en frisk og sunn person i 20-årene. Men nå er det omvendt. Jeg føler meg bra! Jeg har snart klart å komme meg gjennom både matte og norsk med gode karakterer, jeg mestrer balletten, har et sosialt liv som jeg trives godt med, og jeg har en livslyst som aldri før. Dessverre har jeg også en kropp, som ikke vil være med på leken.

I morgen blir jeg innlagt, og jeg hater det. Jeg er glad for selve innleggelsen, men jeg blir en smule sint på meg selv fordi jeg ikke har klart det på egen hånd. Om det hadde eksistert en mirakelkur så ville jeg tatt den imot med åpne armer. Jeg vil være normalvektig. Frisk. Jeg er så lei av å stadig ha en indre konflikt. Så komplisert. Når jeg veier for lite vil jeg opp i vekt, men når jeg er normalvektig er det noe i meg som lengter etter å danse en farlig dans på kanten av stupet. Noe i meg blir aldri fornøyd.

Men jeg er bestemt. Vekten skal opp, og jeg skal bli der- Selv om det kommer til å innebære voldsomme protester i topplokket. Det er på tide å matche utseendet med innsiden igjen.

What happens to your body if you stop eating?

2013-03-23T15:44:00.002+01:00

-Fra filmen Hunger

Tenk på det før du bestemmer deg for å slutte å spise.

Hva sa du?

2013-03-21T14:14:00.000+01:00

"...og dermed har du skrevet deg til en 6er, Anne".

Hva sa du? Hæ, SI DET IGJEN!

Det må være lov å skryte litt av meg selv nå. Jeg klarte det. Fordypningsoppgaven i norsk. Jeg fikk en sekser! Ingen "såvidt bestått", ingen "Dette var bra, MEN.." Nei, jeg klarte det. Og jeg klarte det bra.

"Jeg får det ikke til" er ingen unnskyldning lenger. Jeg har bevist meg selv det motsatte.

Yes I can.

Hjertevarme

2013-03-18T23:28:00.003+01:00

Øvelse gjør mester.

I'm a clown.

2013-03-18T00:39:00.001+01:00

Hvorfor våkner ikke hjernen min før over midtnatt?