Bløgg

Nasjonalstatens død?

2015-11-14T20:09:00.003+01:00

Det kom interessante reaksjoner på en kronikk som forsøkte å vise hvorfor nasjonalstatenes tid er omme. De fleste så ut til å oppfatte den som uttrykk for en drøm om en grenseløs verden, noe jeg ikke gjorde. Jeg så den som et forsøk på å vise hvorfor dette vil skje, logisk sett.

1. Mad Max eller Verdensstat?

Et av motargumentene går ut på at nasjonalstatene er den mest praktiske løsningen som gir individet beskyttelse mot tilfeldig maktutøvelse. Alternativet er ikke noe å trakte etter.

Det er det lett å være enig i. Det finnes to diametralt motsatte utviklingstrender; den ene ender i et slags Mad Max-mareritt hvor den sterkestes rett er lov i en lovløs verden. Sivilisasjonen bryter sammen. Den andre er Verdensstaten som for noen fortoner seg som et ideal. Da har de ikke tenkt over hva det innebærer. Hvis all makt skal konsentreres på en liten grupper Verdensstyrere blir maktkonsentrasjonen enorm. Makt korrumperer som kjent.

Det er én side. En annen gjelder selve maktutøvelsen. Den som har makt er som oftest også redd for å miste denne. Hvor lett ville ikke alle verdens milliarder betraktes som like mange potensielle trusler mot makten? Graden av overvåking og kontroll ville øke mangfoldig, ved siden av at avstanden til makten vil bli ekstremt lang og selve demokratiet ville trues, hvis det i det hele tatt er mulig med et demokratisk styresett i en slik monsterstat.

Til tross for disse marerittscenarioene anser jeg altså at nasjonalstatenes tid er omme? Hvordan kan det henge sammen?

2. Nasjonen og Staten

Da må vi for det første skille på begrepene stat og nasjon. Staten er en praktisk måte å organisere samfunnet på. Nasjonen er et mentalt fellesskap mellom individer.

Nasjonalstaten kan betraktes som et relativt nytt historisk fenomen, selv om det har eksistert statsdannelser i tusenvis av år. Undersåttene i disse statsdannelsene har imidlertid ikke nødvendigvis hatt det vi tenker på som nasjonalitetsfølelse. Det er denne følelsen som er ny og som danner grunnlaget for nasjonalstaten.

Forenklet sagt ble nasjonene dannet under nasjonalromantikken for drøyt 150 år siden. Før det opplevde folk at de tilhørte byen eller landskapet de vokste opp i, eller stammen eller klanen de tilhørte. Det som skjedde under nasjonalromantikken var at man klarte å forbinde denne naturlige hjemstavnsfølelsen med det abstrakte begrepet «nasjon».

En nasjon er altså en konstruksjon som til en stor grad bygger på følelser. Dets territorium består av et landområde innenfor tildels tilfeldig bestemte grenser. Hvordan disse grensene ble trukket opp varierer. I mange tilfeller ble de til som et resultat av krig, erobringer og tap. I andre tilfeller ble de trukket opp av kolonimakter.

Det som kjennetegner nasjonen er at dets territorium som oftest inneholder mere enn én språklig og territoriell gruppe. Ta Frankrike som et eksempel. I dag oppfatter vi det som ett land hvor alle snakker ett språk, fransk. Alle som bor der er franske. (La oss glemme innvandring midlertidig). Men slik var det ikke bare for to-tre hundre år siden. Da fantes det ulike språkgrupper som keltisk og oksitansk, baskisk, katalansk og flere andre. Alle disse gruppene hadde sin egen gruppeidentitet. Dette lever fortsatt til en viss grad, men underordnet den felles nasjonale identiteten.

Det samme er tilfellet med Tyskland som er en enda nyere nasjon enn erkerivalen Frankrike. For mindre enn to hundre år siden bestod området av et konglomerat av småstater. Der snakket imidlertid de fleste variasjoner av tysk, noe som underlettet samlingen til en nasjon.

Slik kunne vi fortsatt. Ser vi nøyere etter viser det seg at nasjonalstaten er som en paraplyorganisasjon hvor man har buntet sammen ulike grupper som opprinnelig hadde sine egne identiteter.

Det mentale kittet som binder nasjonalstatene sammen består av følelsen av samhørighet med noe som egentlig er en abstraksjon, en idé. Det er dette kittet jeg mener er i ferd med å smuldre opp.

Hvordan?

Selve utsagnet om at nasjonalstaten vil bestå fordi det er den mest rasjonelle løsningen peker på hvorfor. Det nasjonale kittet bestod inntil nylig av en sterk følelse av at vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Right or wrong, my country. Det spilte ingen rolle hva ens nasjon gjorde; det var allikevel ens egen nasjon. Det blir som forholdet mellom to elskende; vi overser med feil og mangler og forsvarer den vi elsker i tykt og tynt, i gode og onde dager.

I dag kunne vi si at nasjonalfølelsen langt på vei er redusert til hvilken fotballklubb du sverger til. Seier eller tap; det er min klubb.

Sier vi at nasjonalstaten må beholdes fordi det er den mest fornuftige løsningen, så er det uttrykk for at kjærlighetsforholdet er blitt forvandlet til et fornuftsekteskap.

Nasjonalstaten er i ferd med å reduseres til et fornuftsbasert arrangement i stedet for et sterkt følelsesmessig engasjement.

3. Veien mot individet

Det neste vi bør se på er menneskers utvikling mot det individuelle. Heller ikke dette er en rettlinjet utvikling. Noen grupper og individer ligger langt foran andre og andre ligger langt etter. En del anser at dette er noe som kjennetegner spesielt europeisk kultur med sin renessanse, opplysningstid og sekularitet, men også dette er noe som sprer seg som ild i tørt gress i dag, over hele verden.

Det er antagelig vanskelig å si noe helt sikkert om det, men jeg tror at mennesket langsomt har utviklet seg fra et dyrestadium hvor vi hadde en gruppebevissthet og hvor individfølelsen var så svak at den kanskje bare kom til uttrykk i det enkeltindivider havnet utenfor gruppen og forårsaket frykt og panikk hos den som ble utsatt for dette. Etterhvert utviklet vår selvbevissthet seg og denne er blitt gradvis sterkere gjennom tiden. Gruppebevisstheten holdt seg sterk i lang tid og den uttrykker seg i de navnene de ulike gruppene gav seg selv. Disse navnene eksisterer den dag i dag hos urbefolkninger og betyr så godt som alltid det samme; Folket eller Menneskene.

Blant disse gruppene var den strengeste straffen ikke døden, men utvisning. Det å bli utestengt fra sin egen gruppe opplevdes som verre enn å dø. Det burde si oss noe.

Men, kanskje det var fordi det var harde vilkår ute i naturen så slik sett var utvisning ensbetydende med en langsom død? ville noen sikkert innvende, men da glemmer man at dette kunne dreie seg om krigere som under innvielsen måtte vise at de klarte seg på egenhånd. Altså lå det noen annet bak. Man opplevde det som å miste seg selv, bli en levende død.

Familien, stammen, klanen. Alle disse eksisterer den dag i dag, men er blitt utfordret og erstattet av andre typer forbindelser mennesker i mellom. Langsomt trenger individet seg frem og hevder sin rett på bekostning av gamle bånd. Dette har tatt seg mange uttrykk hvorav renessansen var ett og den romantiske kjærligheten et annet. Renessansekunstnerne malte ikke lenger bare altertavler og religiøse motiver på oppdrag av en mektig kirke. De begynte å male portretter av rike borgere og brøt tabuer. Denne utviklingen fortsatte og til slutt malte man potetspisende bønder. Kunsten brøt seg ut og ble til frittstående uttrykk for det individuelle.

Trubadurene lovpriste kjærligheten som et personlig valg og Shakespeare skrev om Romeo og Julie som trosset sine mektige familier helt inn i døden.

Prestekonger og keisere av Guds nåde, en kirke som inngikk ekteskap med verdslig makt og til sist satt med makten selv. Opplyste enevoldsherskere som gikk til krig mot dette. Den amerikanske og den franske revolusjonen som gjenreiste republikken som statsform. Gjennom samfunnsmessige konvulsjoner kjempet individet seg frem. Igjen; utviklingen var ikke rettlinjet og en Napoleon ble keiser og diktatoriske tyranner erstattet de unge, europeiske demokratiene, noe som resulterte i enorme blodbad som til slutt omfattet så godt som hele verden. Fremtidsoptimisme ble erstattet med oppgitthet,

Av og til oppstår paradokser. Under ungdomsrevolten på 60-tallet kunne det virke som om individet kastet alle hemninger, konvensjoner og moralbud av seg, samtidig som alt og alle gikk til frontalangrep på det samme individet. Fra den ene siden het det at individet var en borgerlig fordom og fra den andre at det var egoet som måtte oppløses til fordel for et universelt og grenseløst Vi. Deretter svingte det i motsatt retning. Nå skulle hver og en ta seg friheter under påskudd av at det også handlet om frihet. Egoisme ble forvekslet med individualisme og omvendt.

4. Ego og individ

Mange ser ut til å oppfatte disse to som synonymer, men selv om de er uløselig forbundet med hverandre er de ikke ett og det samme. Individet kunne sannsynligvis ikke oppstått uten egoet som fødselshjelper. Kanskje man kan betrakte egoet som en kraft som trekker alt til seg, på samme vis som et sort hull i universet. Slik river egoet individet løs fra symbiosen med verdensaltet - og denne løsrivelsen er samtidig individets fødsel.

Hvis denne løsrivelsen fortsetter uhindret vil individene fjerne seg stadig lengre fra hverandre for til slutt å isolere seg i splendid isolation. Dette er det logiske sluttresultatet av en slik prosess om den ikke bremses opp og eventuelt vendes om til sin motsetning. På grunn av den egoistiske kraftens karakter behøver ikke individet bidra aktivt for å fremme egoisme. Det rekker med å la det skure og gå. Hvis vi derimot vil bremse eller balansere denne prosessen må vi aktivt velge en annen mulighet. Denne kaller vi ved mange navn; kjærlighet, altruisme og så videre. Den fortoner seg som en svak kraft sammenlignet med egoet, men i og med at den bunner i den opprinnelige symbiotiske tilstanden individet sprang ut i fra, viser den seg faktisk å være helt grunnleggende. Den må imidlertid være passiv og ikke aktiv for slik å være egoets motsetning i ett og alt. Hvis ikke ville det kun være snakk om nok en variasjon av egoets uttrykk og begjær.

Dette må altså være et bevisst valg. Det kommer ikke av seg selv. Kjærlighet må villes. I dag forveksler vi kjærlighet med forelskelsens begjær, mens de forholder seg til hverandre omtrent som individet til egoet. De er uløselig forbundet, men er ikke ett og det samme.

Paradoksalt nok kan ikke individet eksistere uten et ego og samtidig er egoet individets største trussel.

Denne utviklingen virker også oppløsende på nasjonalfølelsen og dette er ikke noe vi kan velge. Da måtte vi velge bort det individuelle og i siste instans oss selv. Å opprettholde et status quo innebærer derfor at vi må opphøre å være mennesker, slik vi forstår hva dette er. Det er altså en umulighet i seg selv. I dette har vi ikke noe valg.

5.Teknologi og økonomi

Alle store utviklingstrinn eller paradigmeskifter er som oftest ledsaget eller endog forårsaket av teknologiske omveltninger og økonomiske forhold, så også i dag. Dette bidrar også til å undergrave nasjonalstatene.

Kommunikasjon på alle plan har gjennomgått en rivende utvikling de siste par århundrene med dampmaskinen som en start. Deretter kom jernbanen, telegrafen, telefonen, bilen, flymaskinen, radioen og televisjonen, før det hele virkelig tok av med rakettfart i og med internett for drøyt 20 år siden.

Markedsøkonomien er avhengig av konstant ekspansjon og søker derfor etter nye markeder hele tiden og utvidelse av de allerede eksisterende. For denne lønner seg store enheter og volumer og jo større, desto bedre. Derfor blir grenser sett på som en hindring, selv om de til tider kan tjene som en økonomisk fordel ved at man kan stenge ute andre aktører fra de hjemlige markedene. Men den teknologiske utviklingen sammen med den enorme veksten av finansøkonomien på bekostning av den reelle, har bidratt til at grenser blir betraktet som et hinder. Penger har opphørt å være fysiske og er ikke lenger en gang er knyttet til fysiske verdier og derfor kan økonomiske transaksjoner foregå med tankens hastighet. Statsgrenser blir i denne sammenhengen meningsløse og statlige inngrep blir ansett som hindringer som må fjernes.

Dette bidrar også til å undergrave nasjonalfølelsen. De økonomiske aktørene kjenner seg ikke bundet til nasjonen og heller ikke staten, selv om de kan se den siste som en forretningsmessig fordel, tildels. Dette er dessuten mektige aktører med en enorm påvirkningskraft.

Handelstransaksjoner over landegrensene øker stadig i omfang etterhvert som handelen blir internasjonal og økonomien global. Stater selger ut sine ressurser til høystbydende og det som var utenkelig for bare et par tiår siden, er nå normalt. Alt kan selges.

Det paradoksale her er at de menneskene som snakker mest ha-stemt om det nasjonale, ofte er for statenes garasjesalg.

6. Digitale «Road warriors»

Dernest kommer noe som mange overser, antagelig fordi det er så nytt at de enda ikke har registrert eller innsett hva som skjer. Den nye kommunikasjonsteknologien medfører at mange ikke lenger er bundet fysisk til en arbeidsplass og disse blir stadig flere. Ettersom automatisering og overgang fra produksjon til tjenesteytelser fører til økt arbeidsløshet, finner spesielt yngre mennesker nye utveier og løsninger. Antallet digitale «road warriors» øker sakte, men sikkert. Dette er mennesker som tjener bra, men som ikke er interessert i å skape seg formuer for formuens egen skyld. I stedet vil de realisere sine drømmer, som kan bestå av å slå seg ned i land etter land, tilbringe noen måneder her og noen der. Av og til søker de på nettet etter hvilke land som er enklest å emigrere til og som gir de gunstigste betingelsene, ikke bare rent økonomisk. Dette er foreløpig kun snakk om en ørliten gruppe totalt sett, men den vokser hele tiden og det virker logisk å anta at den vil fortsette med det innen uoverskuelig fremtid.

Alene vil de ikke kunne utgjøre noen forskjell, men på samme måte som datageeks og nørder påvirker mange andre, vil også disse gjøre det. De vil bidra til at stadig flere vil se det som naturlig å flytte dit man vil, noe som først vil gjelde mennesker fra industrialiserte land og priviligerte klasser, men som etterhvert vil påvirke andre, slik vi ser at internett påvirker tankegangen til yngre mennesker i snart alle land, også der folk flest ikke har råd med datamaskiner. De har råd med billige kinesiske smartmobiler. Det å reise til andre land er allerede like dagligdags som det var å reise til nabobyen var det for bare noen tiår siden, ja, vanligere. Og det å slå seg ned i disse landene begynner også å fortone seg som noe dagligdags for stadig flere.

Mange er garantert skeptiske til dette og tror at det kun er snakk om en trend som vil avta, men da lønner det seg å se på lignende spådommer om datateknologiens og internetts betydning for bare noen år tilbake. Sjelden har så mange tatt så feil om så mye.

Skeptikerne bør tenke seg tilbake til sin egen ungdom eller barndom hvis de er godt voksne. Hvis minnet ikke allerede har begynt å svikte, vil de huske at det den gangen fremdeles fantes eldre mennesker som knapt hadde vært utenfor sin hjembygd. I dag ville et slikt menneske være en mindre sensasjon. Det er kun et lite eksempel på endringene i hvordan vi oppfatter verden. Dette gjelder dessuten stadig flere. Bak de pittoreske veggene i en sekelgammel landsby i en for oss fjern avkrok av verden, sitter det en ungdom og hører på EDM mens han eller hun spiller et eller annet multiplayer-spill og kommuniserer med andre spillere fra verden over. Utenfor går et esel og beiter i veikanten.

7. Nasjonalstater i oppløsning

Vi har allerede sett en del nasjonalstater gå i oppløsning. Jugoslavia finnes ikke lenger og ei heller Tsjekkoslovakia. Sovjetunionen er et minne blott, selv om mange sikkert vil hevde at det ikke var en nasjonalstat, men de forsøkte så godt de kunne, med myter og fanfarer og marsjer og patriotiske taler og fester. Somalia er en annen stat som har kollapset, ved siden av Libya og Syria som er i oppløsning. Det samme kan sies om Irak og til dels også Afghanistan.

Det som kjennetegner disse nasjonalstatene er at de aller fleste er blitt påtvunget folk, enten av eksterne kolonimakter eller av egne, maktkåte eliter. Det mentale kittet er svakt og de har ofte bare blitt holdt sammen av despotisk makt. Så snart denne er fjernet ramler de sammen i et kaos.

Et unntak er Jugoslavia og Sovjetunionen hvor kaoset har vært delvis forbigående eller skjer i rykk og napp. Dette kommer seg av at de var dannet av allerede eksisterende stater som enten inngikk i den større staten (eller unionen) frivillig eller anført av en liten elite, eller under tvang. Så snart den despotiske makten mistet grepet, oppløste den overordnete superstaten seg og de opprinnelige statene kom til syne igjen.

Det finnes imidlertid oppløsningstendenser i andre land også. Et nylig eksempel er Skottland som blir stadig mere uavhengig av det storbrittanniske kongedømmet som består av ulike «nasjoner»; Skottland, England, Wales og Nord-Irland. Gad vite om ikke også Cornwall anser seg som en selvstendig del! I Spania kjemper baskerne for å bli selvstendige mens katalonierne får økt selvstendighet og det finnes baskere og kataloniere i Frankrike også. I Belgia øker motsetningene mellom flamlendere og valloner og Tyrkia slår ned på kurderne med harde midler, av frykt for smitteeffekten hvis de skulle lykkes i å skape en egen stat. Den samme frykten finnes i Irak og Iran forøvrig, rettet mot kurderne.

Men er ikke nettopp det bevis for at nasjonalstaten lever i beste velgående, vil noen si. Ulike grupper strever etter å danne nye stater. Til det er å gjenta at utviklingen ikke er rettlinjet. Noen grupper som enda ikke har hatt en egen statsdannelse vil logisk nok søke etter å danne en. De vil kanskje forsøke å skape nasjonalfølelse ved bruk av myter, legender, historie og kunst. Til og små minoriteter som kvener og samer anvender seg av de nasjonale «verktøyene» for å markere sin gruppeidentitet.

Dessuten må vi skille mellom staten som organisasjonsform og nasjonen som et middel for å holde staten sammen. Organisasjonsformen kan fortsette eksistere så lenge den har sin eksistensberettigelse, men hvis det sammenholdende kittet - nasjonalfølelsen - smuldrer opp, vil den være svekket og mindre egnet til å holde stand mot ytre og indre press. Følgene kan bli at staten løser seg opp i mindre enheter - eller at den svekkes av økonomiske interesser som ønsker å operere fritt uten nasjonale begrensninger.

8. Mulige utviklingslinjer

Dette handler altså ikke om en idealistisk utopi eller en ønskelig utvikling, men om noe som jeg tror vil bli stadig tydeligere ettersom de ulike påvirkningskraftene forsterker seg. Det er snakk om ytre såvel som indre påvirkninger. Hva det imidlertid ikke er snakk om er et fritt valg mellom ulike opsjoner på øverste hylle. Den grunnleggende trenden vil vi kunne gjøre svært lite med, nettopp fordi den er et resultat av vår egen utvikling som mennesker. Denne vil fortsette uansett, så lenge det er mennesker på jorda.

Følgene kan bli dramatiske og negative. Alle store omveltninger innebærer en viss grad av kaos og usikkerhet. Det vil oppstå maktkamper slik som vi ser mange av i Midt-Østen i dag og spesielt i Syria. Disse vil forprsake tvungne migrasjoner som igjen vil undergrave nasjonalfølelsen hos de som blir tvunget på flukt. De første generasjonene vil ha vanskeligheter med å føle seg hjemme noen steder. Dette igjen vil øke antallet mennesker som føler seg hjemløse og rotløse i verden - og man kan ikke fremtvinge rotfasthet. Å stenge grenser og bygge murer vil være fåfengt i det lange løp. Presset mot disse vil øke fordi de vil også undergrave nasjonalfølelsen bare i kraft av sin eksistens. Misnøyen vil sakte men sikkert øke på begge sider av stengslene ved siden av at de bidrar til økt polarisering, ikke minst innenfor murene. Dette vil igjen føre til økt slitasje og mindre samhold. Resultat: det sammenholdende kittet pulveriseres og til sist vil murene falle.

Andre faktorer som vil spille inn er dramatiske klimaendringer. Uansett hva man mener om skrekkscenarioet hvis både polisene og Grønlandsisen smeltet, så illustrerer det hva som kan skje. Danmark ville forsvinne, kanskje med unntak av Himmelbjerget og Ejer Bavnehøj. 5-6 millioner dansker ville flykte i alle retninger, de fleste til nabolandene Sverige, Norge og Tyskland. Sannsynligheten for at det vil skje er heldigvis fortsatt liten, men bare det at vi kalkulerer med muligheten, sier sitt. Det viser oss også hva som skjer andre steder i verden. Det er ikke oversvømmelser som driver syrere på flukt, men blodbad. Allikevel er millioner i bevegelse. Tvunget på flukt for å berge livet.

Den andre hovedlinjen er veien mot Verdensstaten. De enkelte statene har garasjesalg og mister stadig mere av sin autonomi takket være verdensomspennende handelsavtaler som gir økonomiske aktører frie hender, samtidig som statene mister eller oppgir mere av sin makt. Dette er ingen dystopi men noe som skjer nå. Sammen med økende sosiale og økonomiske forskjeller bidrar dette til destabilisering og polarisering mellom ulike grupperinger innen samfunnet. Usikkerhet og følelse av maktesløshet brer om seg, samtidig som viktige samfunnsfunksjoner undergraves, slik som utdannelsessystemet. Tilgangen til informasjon øker mens evnen til å tilegne seg denne på et fornuftig sett minsker. Reaksjonære og ytterliggående krefter vokser seg sterkere og statene rives i stykker av indre slitninger.

Sannsynlighetene for at en Verdensstat skal bli virkelighet er små. På veien dit truer det totale sammenbruddet på grunn av at det sammenholdende kittet ikke lenger finnes og interessegruppe står mot interessegruppe. Skulle Verdensstaten allikevel bli en realitet er det ikke vanskelig å forestille seg hvilken grad av stålkontroll som må til for å holde den sammen.

9. Valgmuligheter og andre muligheter

Vi kan ikke stanse utviklingen, men vi kan antagelig påvirke den, i alle fall i et begrenset omfang. I siste instans kan vi ri av stormen og den som har vært ute i en båt i en forrykende storm vet hva det innebærer. Du kan ikke gå direkte mot kjempekreftene som raser rundt deg, men må ri med bølgene. Du kan ikke kjøre baugen rett inn i dem. Du må la dem løfte båten opp. Du må holde hodet kaldt og beregne båtens bevegelser slik at den følger med bølgen i stedet for å bli overskylt av den.

All visdoms grunn ligger i å erkjenne fakta har noen sagt. Dette handler altså ikke om idealer og det vil ikke hjelpe oss hva vi enn måtte mene om staten i seg. Hvis utviklingen allikevel vil gå i den retningen jeg har antydet, må vi begynne å forholde oss til dette som en mulighet. Gjør vi det er det første skrittet å tenke igjennom om det finnes andre måter å organisere samfunn på, organisasjonsformer som er mere motstandsdyktige.

Kan vi for eksempel beholde grunnprinsippene i staten uten det emosjonelle elementet, altså nasjonalfølelsen? Finnes det bedre måter å organisere stater på? Kunne man tenke seg at det som i dag er en stat blir et slags organ som kun hjelper til med koordinering og organisering mens beslutningene tas lokalt? I hvilken grad bør demokratiet utvikles og i hvilken retning? Ville innførsel av en basislønn for alle innbyggere kunne erstatte nasjonalfølelsen som et sammenholdende element? Ville det bidra til at de enkelte innbyggerne lettere kunne se det rasjonelle i å beholde staten som organisasjonsform? Bukker denne under, vil det få en direkte konsekvens for hver og enkelt. Opprettholdelse av staten gjennom egeninteresse, med andre ord?

I hvilken grad er den ekte hjemstavnsfølelsen verdifull og kan den ivaretas selv om folks mobilitet øker? Hva er de reelle kostnadene ved å ha en streng grensekontroll og finnes det andre muligheter? Finnes det økonomiske og andre fordeler ved å ha åpne grenser? Hva er de reelle ulempene ved det, hvis man ser bort fra ubegrunnet usikkerhet og frykt for de andre og det ukjente. Må vi ta en slik frykt og usikkerhet med i beregningen?

Må det eksistere sterke superstater som innehar en slags vaktmesterrolle? Behøver vi et verdenspoliti som kan sette makt bak sine ord?

Med tanke på det som akkurat hendte i Paris, kan man også tenke seg at det mentale kittet forsterkes og samholdet blant folk økes, men er det i så tilfelle det samme som nasjonalfølelse? Eller er det snakk om en følelse som favner videre og går dypere, en følelse av at vi er alle i samme båt, uansett nasjon eller gruppe, at «de andre» i dette tilfellet kjennetegnes ved at de er fanatisk overbeviste om at de og de alene har rett og at alle andre er frafalne og sviker og falske og i siste instans fortjener å dø. Ekstremisme tatt ut i sin ytterste konsekvens.

Denne samholdsfølelsen møter ofte forakt fra andre og kritiseres for å bygge på ureflektert sentimentalitet og at den ikke er hodbar og kun en illusjon. Da glemmer man at dette også gjelder nasjonalfølelsen som nettopp ble bygd på sentimentalitet. I dag virker den høystemte patosen fra nasjonalromantikerne fra anno dazumal rent av komisk. Dette er noe man vanskelig kan si om sorgtunge mennesker i sjokk som søker samhold. Allikevel er det legitimt å spørre seg om en slik samholdsfølelse er nok, om den er holdbar.

Uansett peker den kanskje mot en mulig utgang, en samholdsfølelse som ikke stanser ved landegrensene. Spørsmålet er bare hvor mange sjokk og hvor mye lidelser vi må gjennomgå før en slik følelse vil bli dyp nok.

Det finnes et utall spørsmål som må stilles og som bør kunne debatteres og forskes på uten forutinntatthet og uten å skjele til hva man personlig måtte mene om dette eller hint.

Disse tankene er kun et famlende forsøk på å se hva fremtiden kan bringe og å analysere en utvikling som jeg mener skjer akkurat nå og som vi ikke kan stanse.

Aktivitet

2015-04-18T04:40:00.001+02:00

Eller mangel på aktivitet. Jeg er ingen bra blablablablogger. Altfor opphengt i at hvis jeg ikke har noe å si, så ikke si det her i følge prinsippet om at hvis du ikke har noe å gjøre, så gjør det ikke her.

Vel, jeg får forsøke å forbedre meg. Det var bare det.

Hjem?

2013-12-19T01:40:00.001+01:00

En venninne av meg utbrøt på Facebook; "Endelig hjemme", som en kommentar til at jeg hadde landet på Gardermoen etter å ha reist fra Teresina i nordøstre Brasil, gjennom halvannet døgn - men jeg hadde ingen følelse av å ha kommet hjem. Tvert i mot følte jeg meg noe bortkommen. Fortapt, nesten.
Dette har sin forklaring i at bak meg forlot jeg henne jeg helst ville ha reist sammen med, men det er ikke hele forklaringen. Det er en følelse jeg kjenner igjen fra flere anledninger, da jeg har kommet tilbake til min barndoms Finnmark, en følelse av at jeg ikke lenger hører hjemme. Og det er vel hva det handler om.

Skal jeg være ærlig, vet jeg ikke om jeg noensinne har følt meg hjemme noensteder. Andre finner dette kanskje merkelig og noen tror kanskje at det kun er noe jeg finner på for å gjøre meg spesiell, hva vet jeg, men slik er det ikke. Jeg registrerer at andre føler det annerledes; at de gleder seg til å besøke det som en gang var hjem, stedet eller stedene der de enda har venner og kjente og kjære. Det må antagelig være en fin følelse; en slags kribling i magen, kanskje? Noe luftig og lett og forventningsfullt. Ut med gutta boys igjen. Gjengen fra før samles igjen. Gjensynets glede.

For meg er dette noe fremmed. Hvorfor, vet jeg egenglig ikke. Når jeg ser Norge igjen, blir jeg heller lettere deprimert, til tross for at jeg registrerer den overveldende skjønnheten og renheten og stillheten og freden og roen. Men tross dette føler jeg ingen kriblende forventning, ingen interne gledessprang i hjerte- eller mageregion. Jeg føler da heller noe av dette i det jeg vender tilbake til Viseu. Da jeg kjørte ned dit i august i fjor, med mitt flyttelass og da jeg passerte storkestøttene i nærheten av Salamanca, visste jeg at det ikke var mange milene igjen til Vilar Formoso og den portugisiske grensa og jeg erkjenner å ha besudlet luften med en komplett idiotisk selvkomponert sang, påfunnet der og da, til tross for min manglende sangstemme. Klarte ikke å la være.

Altså eier jeg slike følelser, jeg også. De opptrer bare ikke der man skulle forvente det.

Dette er naturligvis ikke et uttrykk for en bevisst kvalitetsvurdering. Det er jo ikke slik at jeg bestemmer meg for at nei, Norge er ikke verdt en dritt og heller Portugal for alle pengene. Slike emosjoner lar seg ikke styre, tror jeg. De bare er. De bare skjer.

Derfor kan jeg ikke la være å undre meg hvorfor det er slik? Kan vi ganske enkelt fødes i feil land, noen av oss? På samme måte som noen opplever å ha blitt født med feil kjønn? Er det derfor jeg aldri har følt noen hjemkomstglede ved å komme tilbake til Norge? Fordi det aldri var ment å være mitt sted?

Jeg kan ikke la være å undres. Samtidig håper jeg jo at mennesker som virkelig kjenner glede ved å vende hjem til dette landet, ikke føler seg provosert på noen måte. Tenk da heller på også mennesker som ikke er født her eller som har røtter i andre land og riker, også kan dele denne gleden med dere, på samme måte som jeg kan utbriste i en tåpelig, selvkomponert sang ved synet av noen skulpturer av storker, fordi jeg vet at jeg da snart er hjemme.

Og hjemmet er et fjernt sted og en følelse i strupen, som Lene Lovich sang en gang:

Home is where the heart is

Home is so remote

Home is just emotion

Sticking in your throat

Home is hard to swallow

Home is like a rock

Home is good clean living

Home is I forgot

Let’s go to your place…

Farsdag

2013-11-14T17:41:00.000+01:00

Det er visstnok Fars Dag rundt omkring i verden. Den ser ut til å falle på ulike dager, ettersom hvor man befinner seg på planeten, men i alle fall. Hver gang denne dagen blir nevnt, rinner en strofe av Leonard Cohen meg i hu: "It's Father's Day and everybody's wounded"...

Årsaken til det blir kanskje klar for enhver om jeg forteller litt om min egen far.
Han var en bohem oppe i Finnmark, en av de eldste sønnene i en tallrik barneskare, født og oppvokst i sjøsamisk miljø. Han og brødrene var en stund bygdas skrekk, men en dag da han var tyve år, fikk han nesa knekt i et fylleslagsmål og bestemte seg for at dette var for dumt og siden den dagen rørte han ikke alkohol. Nå var han imidlertid en sangvinsk person og som sådan det fødte festmenneske. Han trivdes i godt lag og hadde humør nok så det ble til overs og delte gladelig med seg av det.
Nå er det jo slik der oppe i nord, at hvis ikke alle deltar i beruselsen, tynges de andre av protestantisk dårlig samvittighet - og skylden for det, har jo den usle fyren som nekter å drikke, ikke sant? Det legger en demper på stemningen, rett og slett.

Kristian Valerius syntes ikke noe om å legge demper på noen stemning, tvert i mot, så han bestemte seg for å spille full til alles beste. Han hadde et visst skuespillertalent i tillegg til en del andre talenter, så de som ikke kjente ham, var hellig overbevist om at her hadde de en dugelig begersvinger som jaggu ikke spytta i glasset! Tvert om; han helte innholdet ut i blomsterpotter og andre kar når han så sitt snitt til det. Hvordan det gikk med blomsterprakten, vites ikke. Ellers gikk han rundt med en spritflaske på innerlomme, fylt med vann, just in case.

Min mor forteller at da han dukket opp på en fest sammen med arbeidslaget sitt - han var veiarbeider, den gangen - så fant hun fort ut at hun skulle nå holde seg langt unna den magre fysakken, forfyllet og rørete og dum som han var. Da hun fortalte om ham til en av brødrene sine senere, gapskrattet han og sa: Kristian? Han ikke så mye som rører en dråpe sprit! Det var rent vann i den flaska han drakk av.
Hun kunne ikke tro det og trodde det heller ikke, den gangen han kom søkkende våt hjem etter å ha vært ute og sett til garnlenkene sammen med han Johan på Holmen. Da var vi allerede en liten familie på fire og hun burde kjenne gubben sin, men da hun forfær spurte ham hva som hadde skjedd og han snøvlete begynte å sludre om at Johan og han hadde hatt sterkt ombord i båten og til slutt gikk det ikke bedre enn at den velta, så trodde hun ham og ble arg, må vite. Da slo han opp en latter og vips! så var han klinkende edru og enda argere ble Selma fordi hun hadde latt seg lure.

Det viste seg at båten riktignok hadde gått rundt, og siden Johan på Holmen ikke var svømmedyktig, var det Kristian som reddet ham, ved at Johan kunne klatre opp på skuldrene hans og kravle seg opp på kjølen.

Vi var fattige som kirkerotter og gjennomgangsmelodien til far min var Ja, de penga, ja, de penga, de er til bekymring for fattig og for rik! Han hadde god sangrøst og til lokale fester omskrev han gjerne kjente viser og sanger og gav dem et lokalt tilsnitt. Han besluttet seg for å lære seg å spille gitar også og kjøpte en billig kassegitar sammen med et kurs.

Ellers fortalte han oss eventyr etter hukommelsen og sydde i hop tøydyr til oss og snekret lekebiler. Han kunne sy bedre enn min mor og var en dugelig snekker og fisker som sin far, småbruker dessuten og veiarbeider ved siden av at han var med på å sette opp nye telegrafstolper over Ifjordfjellet, og han slet i det lokale skiferbruddet. Han var så atypisk som en mann der og den gang kunne bli, men det var ingen som kunne beskylde ham for ikke å være mannfolk nok. Slikt hadde antagelig prellet av ham som vann på gåsa og jeg regner med at han ville ha forvandlet det hele til en god nidvise som ville fått folk til å le godt.

Ja, og naturligvis kunne han tegne også. Med begge hendene, til og med, og gjerne ulike tegninger med hver hånd.

Det finnes folk som tror at jeg idealiserer minnet om ham for slike fedre finnes vel ikke i virkeligheten? De finnes bare i barnas rosenrøde minner. Vel, da må alle som kjente ham, ha idealisert ham i like stor grad.

Men, som det ofte er i denne jammerdalen, de beste går med først, ikke sant?

En iskald vinterdag i februar gikk vi på ski under Alkeberget, på vei til Brennelv hvor Simon ventet på oss med lastebilen sin for å kjøre oss det siste stykket til internatet vi bodde på. Det var bekmørkt og over oss forsvant berget opp i svarta natta og under oss glefset og freste det fra kjeften til den digre havsdragen som ventet på at vi skulle dette ned i gapet på det. De hvite tennene skimtet av og til gjennom mørket. Vi holdt oss til det smale skisporet som vinglet seg fram mellom sjø og fjell. Det fantes ikke vei ut til Ytre Nordmanseth den gangen. Den sluttet ved Seljenes og på vinteren ved Brennelva.

Pappa gikk først og så kom jeg, så bror min og til sist mamma som danna baktroppen. Jeg så opp på ryggen til den høye, magre karen foran meg og med ett kom en tanke ramlende ubedt ned: Hvordan ville det være hvis han ikke fantes?
Hu og fysj! En sånn tanke hadde jeg aldri hatt før og ville ikke ha igjen, så jeg jaget den bort med en gang. Den flakset med vingene og forsvant i en røykdott.

Dagen etter kravlet vi inn i den iskalde skolebussen til Heika og det var en gnistrende, kald dag. Himmelen var isblå og snøen blendende hvit. Da vi kom fram til den lille skolen i Olderfjord og bussen stanset ved snøskavelen i veikanten, kom alle de andre ungene springende mot den og i det jeg stod i døråpninga hørte jeg dem rope: "Karl! Wilfred! Farn dokkers e dø!"
Jeg ble iskald men protesterte: "Det e ikke sant. Dokker bare tuille..."
"Joda, det e saint! Han fikk en stein over sæ og bei knust...!"

Man tenker med en gang at barn er grusomme men de er bare ubetenksomme. De ville også være i nærheten av dette store som forandret alles hverdag til noe stort, noe helt annerledes. Døden.

Lærerinna vår, ei ung jente på knapt 20 år, kom ut fra den lille hybelen sin i andre enden av bygningen og ropte stille: "Karl og Wilfred, kan dere komme inn til meg? Jeg må snakke med dere..."

...og jeg visste med blytung visshet at det var sant og verden forsvant i et sort hull for aldri siden å vende tilbake. Sammen med den forsvant min barndom.

It is Father's Day and everybody's wounded...

Som et post scriptum kan også nevnes at det var også noe annet som forsvant den dagen; evnen til å føle medfølelse med andres sorg i møte med Døden. Det er antagelig et overlevelsesinstinkt, men det er som om akkurat den delen ble brent bort. Vi skal alle dø en dag. Det er ikke mere med det. Sånn føler jeg det.

Vel, det var nå det.

Det sies at spesielt sønner som vokser opp uten far eller hvis far faller bort tidlig, blir selvstendige og mangler autoritetstro. Jeg får se det som en gave fra den mannen som var min far, ved siden av det mannsidealet han gav meg. En mann er en som klarer alt selv og som ikke behøver hverken mamma eller kone for dette. En riktig mann er et selvstendig menneske og ikke en forvokst guttunge. Takk for det, pappa.

Firfisler og andre vesener

2013-11-08T16:43:00.000+01:00

En firfisle løfter hodet og piler skremt vekk på verandaen.
Den ser egentlig menneskelig ut og jeg forestiller meg et menneskelig ansikt, karikert og kommer til å tenke på at jeg har sett slike ansikter, som de karikaturene som jeg tegner; med forvrengte menneskelige trekk. Hvordan opplever de verden og livet, de stakkars menneskene som befinner seg bak disse karikaturene av menneskeansikter? Bakenfor finnes også et menneske om vi evner å skue dypt nok.

Og firfislen? Er den klar over vårt nærvær, eller lever den i en verden hvor menneskene ikke er tilstede, kun som fenomener som av og til griper inn i dens verden, brutalt og uventet og ubegripelig? Finnes vi i insektenes verden? Når en flue kravler rundt på armen min, er den i det hele tatt klar over hvilken fare den utsetter seg for? Eksisterer mennesker som en naturlig del av fluens forestillings- og begrepsverden eller er vi overnaturlige fenomener der?

Hvis det er så, hva motsier at ikke vi også er som fluen og som firfislen, begrenset i vår opplevelse av virkeligheten? Utenfor denne, utenfor hva vi oppfatter, kan det ikke eksistere vesener som nok er klar over vår eksistens, mens vi piler omkring, komplett uvitende om det som eksisterer utenfor vår begrensede verden, slik vi opplever den? Hovmodige tror vi oss å vite alt om virkeligheten og det som eksisterer utenfor vårt begrensede synsfelt, avfeier vi som overtro i vår ubegrensede dumhet, en dumhet som bygger på vårt hovmod som igjen bygger på vår innskrenkethet.

Hva vet vi om det ikke er slik det forholder seg i vår firfislevirkelighet, der vi piler skremte omkring og klamrer oss til troen på Tilfeldigheter og guder, når vi støter på noe vi ikke forstår.

Logikk og kortslutning

2013-11-06T17:35:00.000+01:00

Det er pussig hvordan de som taler høyest om logikk og som kritiserer andre for å tenke med hjertet, ser ut til å lide under logiske kortslutninger selv. Kanskje er det igjen et eksempel på at det vi kritiserer hos andre, ofte er det vi gjenkjenner i oss selv? Eller snarere at vi gjenkjenner hos andre det vi kjenner i oss selv, som halvt eller helt dulgt.

Jeg kom til å tenke på dette på grunn av at så mange som hevder at de er mot ekstremisme, ofte handler ekstremt selv.
Hvordan?
Jo, fordi de som oftest velger å ta fullstendig og aggressivt avstand fra bestemte grupper av mennesker som de definerer ut fra bestemte kjennetegn. Det mest påfallende eksemplet i dag er muslimer og da islamister.

Nå består gruppen muslimer av godt over en milliard mennesker og det skal godt gjøres å artsbestemme så mange individer ut i fra et knippe med kriterier. Innenfor denne drøye milliarden finnes det en mindre gruppe som kan defineres som islamister, noe som egentlig er en politisk retning innenfor religionen islam. Denne gruppen kan igjen deles opp i mindre undergrupperinger, hvorav de virkelige ekstremistene finnes, de som ikke skyr noen midler og som anser at de har rett til å drepe alle som ikke tenker som dem. Spesielt andre muslimer.

Nåvel. Å ville bekjempe slik ekstremisme er all ære verdt, man som i all strid, må man velge sine våpen og valget bør begrunnes med hvilke våpen som er de mest effektive.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å hevde at det minst effektive er å bemøte ekstremisme med ekstreme holdninger selv. Det hjelper ikke å rope og skrike og snakke med store bokstaver og peke og fordømme. Det mest effektive våpnet er å ikke henfalle til ekstremisme selv, hverken i tanker, ord eller gjerning.

Dessverre virker det som om slike ord faller på stengrunn. Det virker som om det er viktigere å vise at man er mot enn å gjøre det som virkelig ville yte motstand. Det virker som om det er viktigere å briske seg og slå seg for brystet og vifte med plakater og faner og rope slagord, enn å gå i seg selv og tenke grundig over hva som bør gjøres. Det virker som om det er viktigere å tilhøre den rette gjengen. Det virker som om det er viktigere å delta i gjengslagsmål, viktigere enn å finne ut hvem som er den virkelige fienden.

Til sist kan det hende at man finner ut at det ikke handler om "hvem" men om "hva". "Hvem" er kanskje et blindspor. Og hvis det handler om et "hva" og ikke om et "hvem", så betyr det antagelig at den potensielle "fienden" kan finnes i alle oss.

Hvis det er tilfelle, blir kampen straks vanskeligere. Da kan det hende at for hvert sverdslag vi utdeler, blir fienden større og sterkere, ikke svakere. Da kan det hende at idet vi tror oss å kjempe for den gode saken, løper vi egentlig fiendens ærend, fordi vi er blinde for den virkelige fienden og ser etter denne kun i det ytre. Det er kanskje ikke ekstremister som er den egentlige fienden, men ekstremisme.
Ekstremisme innebærer fravær av tvil, ekstremisme er absolutt, helt og komplett. Det finnes ikke alternativer til det ekstreme. All diskusjon er utelukket. Det finnes ingenting å diskutere, kun én Sannhet med stor S og ekstremistene er de som er satt til å forvalte denne. De som er ikke med oss, er mot oss. Da fortjener de å dø.

Hvis vi vil bekjempe ekstremisme i seg selv og ikke en utpekt gruppe ekstremister, må vi gå i oss selv og vi må dessuten gå andre i møte, andre som har samme mål som vi selv har.

De aller fleste vil innse at det ligger noe i dette. Allikevel nekter de å la innsikten påvirke deres tanker, ord og gjerninger. De fortsetter i samme bane og utpeker visse grupper av mennesker som fiender, som motstandere - som i siste instans fortjener å dø i våre "rettferdige" kriger.

Veien mot ekstremisme kan være lang og det merkelige med det hele, er at jo mere vi tror oss å bekjempe denne, desto mere synes den å vinne innpass i oss selv. Det er som om faen går i oss, jo mere hellig overbeviste vi er om at vi kjemper mot det onde og for det gode.

Allikevel fortsetter vi og stopper ikke opp og spør oss hvorfor det blir slik og hva det er som skjer.

Og hva er det som skjer?

Sannsynligvis projiserer vi det vi kjemper mot ut på våre omgivelser, istedet for å se det i oss selv.
Det finnes en dobbeltvirkning her.
Det vi kjemper mot, finnes i våre omgivelser og tar helt konkrete uttrykk i form av mord og terror, men allikevel finnes den egentlige fienden innom oss alle. Denne er vanskelig å få syn på, men om vi ikke forsøker, vil utviklingen gå sin skjeve gang og fienden vil seire til sist. Vi vil til slutt bli som våre fiender, til den dagen kommer da vi er som disse og det ikke lenger spiller noen rolle hvem som dreper hvem.

Det er derfor det er viktig at vi besinner oss, stopper opp og tenker grundig over hva ekstremisme egentlig er. I den grad vi forstår dette, bil vi være i stand til å bekjempe fienden, både den ytre og den indre.

Samfunnsklimaet synes å polariseres. Folk er forvirrede og ønsker seg klare linjer og tydelige motstandere. Dette tar seg uttrykk på alle plan, fra fredelige kappestrider innenfor sport og idrett til blodige bataljer mellom gjenger i byene. Redde og engstelige søker vi oss til de "våre", vår gjeng.

Jeg så engang en tegning hvor en soldat stod i et endeløst hav av forbrente ruiner og aske, med våpen i hendene og et stort og vilt grin og med store og ville øyne sier han: "Jeg tror jeg vant!" Det blir antagelig resultatet av den gode striden om vi ikke besinner oss og innser at jo mere innbitt vi fører kampen i det ytre, desto solidere fester fienden grepet på oss, fordi fienden er egentlig en idé, en tanke, en holdning, som lever i oss alle.

Den eneste måten å bekjempe ekstremisme på, er til syvende og sist ved å ikke være ekstrem selv, hverken i tanker, ord eller gjerninger. Innser vi ikke dette, kan vi like så godt overgi oss med en gang.

Myter og realiteter

2013-09-29T02:34:00.001+02:00

Man må kanskje være født eller ha levd i overgangene mellom nasjonalstatene for å oppdage at nasjonalfølelsen er en konstruksjon, hvis man da ikke oppdager det senere i livet, gjennom videre studier av historie, for eksempel.

En sjøsamisk venninne av meg på Facebook, nevnte at den norske staten hadde en helt konkret og klar plan for hvordan samer og kvener skulle assimiliseres og indoktrineres i det norske, helt fra barnsben av. I dette inngikk undertrykkelsen av det egne språket. Så snart nasjonalstaten fikk hånd om barnet, ble dets eget morsmål forbudt i mange tilfeller. Morsmålet ble redusert til et hjemmespråk og etterhvert ble det også skambelagt. Det var mindreverdig i forhold til nasjonalspråket norsk.

Min mor tilhørte en av de heldige som ikke opplevde dette, siden hun hadde en velkjent forkjemper for det samiske, Per Fokstad, som lærer. Han var selv same og snakket alle tre språk flytende, samisk , finsk og norsk. Min mor forteller at ingen la seg opp i hvilke språk ungene snakket på skolen, men det var dessverre et unntak.

Heller ikke mine besteforeldre eller foreldre forstod verdien av det egne språket, finsk for min mors del og samisk for mine farforeldres del. Morsmålet ble sett på noe som var upraktisk og i veien, et slags handicap i livet, så naturligvis ville man ikke overføre dette til sine barn.

Assimmiliseringsstrategien fungerte, med andre ord. De som gjennomførte tiltakene anså ganske sikkert at dette var til alles beste og de hadde derfor ingen onde hensikter, tvert om. Uansett vil ens syn på sine medmennesker farges av tanken om at det kun er en viss gruppe som er "riktige" mens andre "utgrupper" blir sett på som noe negativt som må elimineres, riktignok ikke fysisk, men uansett mentalt. Identiteten deres må utslettes og erstattes med en annen, en nasjonal identitet.

For å skape denne, bruker man visse virkemidler. Geografi er ett. Man lærer seg omrisset av det "egne" geografiske området. Dette stykke av vår planet som har denne særegne formen, er Nasjonen. Vårt Land. Landet Vårt.
Dette er noe helt annet enn å forholde seg til naturen og klimaet der du vokser opp. Enhver vil bli preget av dette, av sitt fysiske miljø, av stemninger som skapes av vær og vind og årstidenes skiftninger, av den særegne floraen og faunaen og så videre. Dette bygger da også nasjonsbyggerne på, men de utvider dette til å gjelde et mye større geografisk område.

Til dette knyttes så pompøse hymner og fargede vinkler og bannere, såkalte nasjonale flagg og farger. Videre er det visse dikt og sagn og legender man anser som egnede til å bygge opp om nasjonalfølelsen - og det er nettopp en følelse det er snakk om, men det er ingen naturlig følelse. Vi blir ikke født med følelsen av at vi er norske, svenske, tyske, amerikanske, franske, brasilianske , indiske eller hva det måtte være. Småunger er nesten for landsforrædere å regne da de kan finne på å leke med hvilke barn som helst, uten å skjele hverken til språk, nasjonalitet, hudfarge eller noe annet. Hadde man latt ungene være i fred, hadde nok nasjonalstatene gått i oppløsning før man hadde kunnet uttale "oppdragelse".

Ettersom jeg har reist rundt i verden og levd meg inn i andre land, tatt opp i meg det svenske og det finske og det finlandssvenske og det portugisiske, lært meg og anammet en god del av historien og dessuten språket, så har jeg sett hvordan denne indoktrineringen foregår i det daglige, spesielt gjennom historieundervisningen. Denne er alltid vinklet i grunnskolen. Fokuset på den egne nasjonen er forstørret inntil det groteske mens man utelater alt det som ikke bygger opp om bildet av Nasjonen. Når man ser dette uten i fra, blir det antagelig grellere og tydeligere enn de fleste innenfor det bestemte geografiske området noensinne vil fatte. Indoktrineringen virker og den har pågått siden man var et formbart barnesinn. Til sist tar alle det som en selvfølge at man jo er "norsk", "portugisisk", "svensk" og så videre, og mange blir opprørte og provoserte over at man kan hevde at dette er en kunstig konstruksjon. Det er ikke ekte og det er ikke naturlig. Hvordan kan noen hevde at det ikke er det, føler man trang til å utbryte, når man føler det i hele seg, hvordan man er - ja, "norsk" - og at det er en vesentlig del av ens identitet, ens personlighet. Man er kvalitativt annerledes enn alle som ikke er norske og de som tviler på det norske, må det derfor være noe galt med. Det oppleves som unaturlig og ja, sykt, å hevde at dette ikke er virkelig.

Indoktrinering fungerer slik. Hjernevask kunne man også kalle det. Det er som med medlemmer av visse sekter. De som vil bryte ut, behøver ofte hjelp. De blir også oppfattet som forrædere mot gruppen og som slike er de en trussel mot gruppens eksistens. Gruppen reagerer derfor ofte aggressivt mot utbryterne.

Igjen, grunnen til at denne indoktrineringen fungerer så bra, er naturligvis at man bygger på visse realiteter, som for eksempel hvordan vi formes av miljøet og naturen der vi vokser opp og bor, men vi bor jo sjelden over hele det området som en nasjonalstat utgjør, så vi kan vanskelig formes av naturen og miljøet i en helt annen kant av landet, der vi kanskje aldri har satt vår fot, men allikevel er det hva det nasjonale handler om.

Det urnorske om man kan kalle det slik, er en østlandsdal, med mørk og tung granskog og tømmerhus, svartnet av elde. Dette kunne like gjerne vært et annet land om du kommer fra en fjord i Finnmark, men du vil føle hvordan det svulmer i brystet når du atter ser slike fjell og daler. Denne følelsen oppnår man gjennom å innpode visse fortellinger om nettopp dette urnorske kulturlandskapet i deg fra barnsben av. Det landskapet du kjenner, der i mot, blir tiet ihjel. Det ligger utenfor det norske, slik nasjonsbyggerne ser det, så det er dubiøst, tvilsomt.

Som sagt er det større sjanser for at man gjennomskuer dette og ikke blir hundre prosent tilpasset og assimilisert, om man fødes og vokser opp i overgangene mellom nasjonalstatene. Hvis man i tillegg begynner å studere historie senere i livet, oppdager man hvordan denne alltid er vinklet og hvordan den noen ganger vinkles helt beviss i en bestemt retning. For i det hele tatt å kunne danne seg et noenlunde objektivt bilde av historien, bør man for det første være klar over at den alltid er vinklet og dernest bør man søke seg til så mange ulike kilder som mulig, for å få et utvidet begrep.

Nasjonalstatene slik vi kjenner dem i dag, er et relativt nytt fenomen. Nasjonalstaten er også en skjør konstruksjon og er stadig utsatt for påtrykk som gjør at grensene mellom de geografiske områdene må endres, til tross for at disse påstås å være naturgitte fra skapelsen av, ifølge mytebyggerne. Det kan være kriger eller revolusjoner som gjør at grensen må tegnes opp igjen, men det kan også skyldes fredelige, politiske omveltninger. Kartet må hele tiden oppdateres til tross for mytene om at Nasjonen er evig og har eksistert fra evig tid. Tvert om er de altså et nymotens påfunn, relativt sett.

I dag er grensene utsatt fra trykket som kommer fra nye former å kommunisere på, fra informasjonsteknologien. Fortsatt nekter mange å innse dette og peker på dette og hint som skal bevise at det som skjer egentlig ikke skjer, men før eller senere vil protestene forstumme, om ikke annet fordi de vil fremstå som håpløst latterlige og ute av takt med realitetene.
Etterhvert som flere og flere vil venne seg til at hele verden ligger åpen, utsettes nasjonsmytene for et så sterkt press at de kollapser til sist. Dette vil ikke skje på grunn av krig og revolusjoner, men ganske enkelt fordi hele tanken og idéen vil gå ut på dato.

Dette behøver imidlertid ikke bety at det vil bli fred på jord. Når noe kollapser, vil kaos overta, dessverre. Allikevel er det uunngåelig. Man kan velge å oppreist inn i fremtiden eller snuble inn i den skrikende og protesterende. Utviklingen går uansett sin skjeve gang.

- Posted using BlogPress from my iPad

Om å elske sitt land og slikt

2013-08-13T06:36:00.001+02:00

Jeg har allerede skrevet et langt og omfattende essay om dette å elske sitt land, noe som etterhvert bare ble en stemme i et polyfont kor. Problemet var at alt dette ble skrevet i hodet mitt og selv om det er bra å la tanker modne, så er det mye som forsvinner i den prosesssen, ikke fordi det ble veiet og funnet for lett, men fordi det rett og slett ble glemt.

Så jeg velger å begynne å skrive i natt, siden jeg allikevel ikke får sove.

For noen tid siden fikk jeg høre et par kommentarer som opprørte meg og som også gav meg en bismak av noe skremmende, selv om de som kom med dem, nok ikke mente hverken å være skremmende eller å skremme.

Den ene hevdet at jeg måtte lide av en slags Norgesfobi siden jeg skrev så mye kritisk om Norge og norske forhold. Den andre kom med noe som låt mye verre i mine sarte ører, nemlig at det var "mange" som var lei av mitt Norgeshat!

Vel, ethvert fornuftig menneske ser jo naturligvis at slike kommentarer i seg selv er absurde, men det skremmende i det, er at det påminner om en fascistisk og ultranasjonalistisk retorikk, noe disse to sikkert ikke er klar over selv. Jeg kan ellers nevne at enda lenger tilbake var det en som festet det merkelige uttrykket "selvskjender" på meg. Dette uttrykket fører i alle fall mine tanker til femtitallet og Hallesbysk svovelpropaganda mot selvbesmittelsens undergravende sykdom. Onani med andre ord.

Men dette handlet igjen om det å være kritisk til sitt eget land - og dessuten ha den frekkhet å foretrekke andre land i tillegg, for ikke å nevne det å ha røtter i andre land. Tanken er altså at hvis man ikke omfatter det egne landet med en form for fanatisk tilbedelse, så er man en selvskjender, man lider av fobier og hat og hva det enn måtte være.

Jeg bruker ikke ofte store ord. De blir fort tømt for innhold om vi anvender dem for ofte. Andre må elske og hate i hytt og pine, men jeg vet av bitter erfaring at begge deler er sjeldne foreteelser i de flestes liv, så vi burde ikke misbruke disse ordene som vi gjør.

Men når det er sagt, så må det være en enfoldig form for kjærlighet om man ikke lar seg opprøre om formålet for ens følelser endrer seg til det verre.

Elsker jeg Norge?

La oss si at forholdet er komplisert, men en ting kan jeg si uten det minste forbehold; det er et av de vakreste områdene på den delen av vår planet jeg kjenner til. Jeg anser dette dessuten for å være en ganske uhildet bedømmelse.

Den som kommer tilbake til Norge etter flere års fravær og ikke blir slått og betatt av den overveldende skjønnheten i naturen, må det nødvendigvis feile noe. Det er ikke bare det at det finnes vakre områder. Nei, det ene landskapet vakrere enn det andre avløser hverandre. Du tror du har sett alt og så runder du et hjørne og kommer over en fjellrygg - og befinner deg i et hallusinatorisk og umulig drømmesyn som har blitt virkelighet.

Jeg vet at New Zealand også har slike landskap og kanskje noen enda mere magiske. Jeg vet at Canada også er vakkert, men jeg vet ikke om skjønnheten er så ulidelig kompakt som i Norge. Sverige er også vakkert og Finland med, men sammenlignet med den ville, trolske, hypnotisk magiske skjønnheten i Norge, blekner selv de.

Etter en stund får man lyst til å skrike ut i protest. Eller så blir man kanskje blind og døv? En slags nummenhet i sansene?

Noen årsak må det jo finnes til at opptil en fjerdedel av befolkningen støtter et grinebiterparti som ikke gjør annet enn å klage og jamre seg og hvor partilederne til stadighet sjokkeres over de forferdelige tilstandene i dette underskjønne landet.

Nå kunne man forstått det om flertallet ble hundset og utnyttet av et lite mindretall og om det rådde diktatoriske tilstander i landet men det gjør det ikke. Landet er styrtrikt og man finner ikke mindre forskjeller mellom fattig og rik enn her.

Finnes det problemer? Klart at det finnes problemer men at de skulle være så gjennomgripende at grinebiterne nesten blir landets største parti, er og forblir en gåte.
Man begynner å mistenke at store deler av landets befolkning har grave problemer med sin virkelighetsoppfatning. At det handler om en form for kollektiv psykose.

Den Gud elsker, tukter han. Nå tror jeg ikke tukte her skal oppfattes som korporlige avstraffelser og oppfordring til familievold, men det handler nettopp om å være kritisk og naturligvis er du mere kritisk mot det som står deg nært. Om forholdet ikke var så nært, ville du ganske enkelt ikke bry deg, ikke sant?

Derfor kan man spørre seg om de som ukritisk omfavner landet sitt, virkelig elsker det? Bryr de seg?

Selv om jeg er usikker på hva jeg skal betegne mine følelser som, bryr jeg meg. Det norske er naturlig nok det som står meg nærmest, siden det er i det norske jeg tilbragte de viktigste årene av mitt liv, så derfor bryr jeg meg. Jeg bryr meg når jeg ser at nordmenn lukker seg om seg selv og norskheten sin slik som Ibsens troll. Vær deg selv nokon . Jeg bryr meg når det rause og generøse får vike plass for sneversyn og iskald egoisme, mens de gode egenskapene, de egentlige norske kjerneverdiene, blir hånet og spytter på og skjelt ut som snillisme og naivisme. Jeg bryr meg når nordmenn glemmer sin fattige fortid og brauter og brisker seg slik nyrike ofte gjør, dypest sett usikre på sine indre verdier som de ofte er.

Det norske og jeg har noe til felles; vi er fulle av motsetninger og kontraster. Den trege, noe sløve nordmannen er ikke bare en klisje og en myte - men det finnes en mengde skarpe, norske tenkere. Kritiske hjerner.

Det merkes til og med i språket, spesielt i det noe kantete og stive bokmålet. Behersker man det til fulle, er det imidlertid et knivskarpt redskap for bevisstheten.

Nynorsk er igjen en kontrast, da det i likhet med det svenske språket er mere lyrisk og poetisk. Man kan ikke tenke seg dybdene i en tekst av Vesaas skrevet på bokmål. Det hadde mistet sitt poetiske dyp. Allikevel vil nordmenn kvitte seg med en slik skatt. Det er som de skulle rive ut sitt eget hjerte og hevde at nå vil hjernen klare seg alene.

Igjen et eksempel på norsk uforstand. Og slikt skal man altså ikke kritisere?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler varmere for norsk natur enn for nordmenn. Jeg har alltid følt meg fremmed blant dem og deres brautende høyrøstethet. H.C. Andersen beskriver det så vel i eventyret Elverhøj, det Alvekongen får besøk av sine skriftene og frekke trollslektninger fra nord.

Det er en klumpethet i den norske væremåten og en manglende varhet for de andre. Man støvler på og gir seg faen. Det er ikke vondt ment men det kan gjøre vondt.

Det er imidlertid noe annet som kan bli et verre problem for landet når flaksen tar slutt og oljebrønnene står tørre. Man mangler åpenhet og fleksibilitet. Det norske sinnelaget er konservativt, ikke i politisk forstand så mye dom i bedehusforstand.

Det hadde kanskje sin grunn det at det var i Norge Aksel Sandemose skrev om sin barndoms Jante. Det hadde kanskje sett annerledes ut om han ikke hadde hatt det norske som bakteppe.

Og hvordan bemøter den norske Janteboeren den hjemvendte eventyreren?

- Du må jo ha en jobb! sier han og dermed er alt sagt, tror han.

- Posted using BlogPress from my iPhone

Knivøyne

2013-08-07T21:11:00.001+02:00

Det er snart førti år siden jeg myntet det uttrykket - knivøyne. En kamerat og jeg var på en festival og medlemmer av Akp-ml stod på stand og delte ut propagandamateriale. Som de friksene og anarkistisk orienterte, bohemiske individene vi var, lot vi falle noen kryptisk-humoristiske kommentarer angående den brennende rettroenheten som kom til uttrykk og det var da de rettet blikkene mot oss. De boret seg inn i oss som sylskarpe kniver av blankt stål. Knivøyne.

Førti år er lang tid og de rettroende fra den gang har gått gjennom et renselsesbad bestående av tvil og usikkerhet. Nye knivøyne har imidlertid kommet til og de er flere enn noensinne.

Det snakkes om politisk korrekthet, et fenomen som møtes med kritikk og forakt, men den politiske rettroenheten hører man mindre om. Det er dessuten ikke bare den politiske som grasserer. Rettroenhet i det hele tatt er på mote som aldri før. Er du ikke med oss, er du definitivt mot oss.

Knivøyne møter tvilere og annerledestenkende med gravalvorets forakt og hvis de eier humoristisk sans, dreier det seg om bitende sarkasme og bitende hån. De er alltid overbevist om at de har enerett på sannheten og kan ikke forestille seg at selv om det kan finnes én Sannhet, er intet menneske i stand til å omfatte den fullt og helt. Vi har kun tilgang til vår lille del.

Innser man dette, blir man også ydmyk i forhold til hva det innebærer og forstår at alene kan vi ikke finne ut om tingenes virkelige tilstand. Vi kan ikke dele oss opp i ulike "gjenger" som påstår å være de eneste ene, de som har rett hvor alle andre har feil.

Men det er nettopp dette Knivøyne gjør. Du kjenner dem igjen på blikket som er blindt, blendet av Det Eneste Rette. Så spiller det mindre rolle hva dette er.

Det ironiske er at vi i dag finner Knivøyne som er like fanatiske i sin tro på at ateisme er det eneste saliggjørende som de religiøse troende de bekjemper.

Uttrykker man nyanser og tvil, retter de blikket mot deg, klare til å kutte opp dine fattige synspunkter med sylskarpe argumenter.

Politisk konservative knivøyne angriper de gamle rettroende maoistene og arvtagerne etter disse og er blinde for at rollene er byttet om i dag.

Tvil, tvisyn, ettertanke og refleksjon har trange kår når Knivøynene råder grunnen.

- Posted using BlogPress from my iPhone

Intuisjon og anelser

2013-05-02T15:37:00.002+02:00

Da jeg for alvor støtte på den norske rasismen for førti år siden, ble den gryende mistanken jeg hadde hatt en stund bekreftet, nemlig den at uansett hvor synd nordmenn flest syntes på "negrene i Amerika" på 60-tallet, da borgerrettskampen på gikk som hetest der, så var det ikke sikkert at det ville være så mye bedre i Norge. Hva ville skje om det ville komme flere annerledes utseende mennesker til landet, flere enn at de var eksotiske innslag i storbybildet? Hva ville skje om mørkhudete menn bad om hånden til døtrene til brave nordmenn? Ville toleransen slå sprekker?

Det gjorde den til gagns da de første pakistanerne kom hit. Jeg bodde og jobbet sammen med noen av dem, helt i begynnelsen av 70-tallet og greiere arbeidskamerater og naboer har jeg ikke hatt. Dette mente imidlertid ikke våre norske arbeidskamerater. Fordommene veltet ut fra flertallet av dem og det var ikke måte på hvilke nedsettende uttrykk de fant på for å rakke ned på disse menneskene. Det var så ille at jeg begynte å ane en gryende forakt vokse i meg, forakt overfor mine landsmenn. Så, dette var altså nordmenn slik de egentlig var?

Senere så jeg hvordan nedsettende ord og betegnelser spredte seg. Våre "niggerord". Naturligvis ble alt krydret med en rå form for humor. Den samme, gamle oppskriften som man kjente igjen fra den helt nære historien, en historie jeg interesserte meg spesielt for. Blant mine jevnaldrende var det ikke mange som kjente til hvor alminnelige fordommene mot jøder hadde vært i tiden frem mot den andre verdenskrigen. De fleste syntes å leve i en naiv tro på at dette var noe som kun en bestemt gruppe med morderiske nazisvin stod bak. De spurte ikke seg selv hvordan denne begrensete gruppen hadde klart å gjennomføre sitt prosjekt, den endelige løsningen på "jødeproblemet". Dette hadde ikke vært mulig uten en mental grobunn, så og si, en gjengs mentalitet som var så alminnelig at ingen så noe unormalt ved det. Fordommer og nedsettende begreper og vitser om jøder var helt dagligdagse og så godt som ingen reagerte på noe av dette. Jødene var jo "slik", ikke sant?

Min foreldregenerasjon ville nok helst glemme, legge marerittet bak seg. Resultatet ble at vår nærhistorie ble fremstilt som en kamp mellom The Good Guys og The Bad Guys, akkurat som det ble beskrevet i den flommen av tegneserier med temaer fra den nylig overståtte krigen. I disse nevnte man ikke engang holocaust, men nazisvina fikk sitt.

Rent intuitivt ante det meg at hvis den samme "ånden" skulle dukke opp igjen, så ville den ikke komme i form av uniformerte bøller denne gangen. Den eller de nye lederne ville ikke være en uniformert korporal med en merkelig bart. Det hele ville anta en forkledning som ville gå hjem hos de fleste, eller i det minste hos mange nok, til at makten kunne erobres.

Jeg hadde allerede støtt på de første skinheadsene og nynazistene og innså ganske snart at disse bare var randfenomener som ikke utgjorde noen virkelig trussel. Om det gamle skulle reise seg på nytt, ville det anta helt nye former, anvende helt andre begreper. Man måtte ikke stirre seg blind på det ytre, hverken kledsel eller retorikk. I stedet burde man utvikle en form for intuitiv sensitivitet og pare denne med kunnskap og logikk.

Jeg antok at hvis en ny Førerskikkelse ville dukke opp, ville denne ha et vinnende smil og være en svigermors drøm, iført en dress og slips, med passende talegaver dertil. Slik ville dagens folkeforfører fremstå, antok jeg.

Det ser ut som jeg tok feil på et punkt; det vil ikke en gang dukke opp én Fører, men mange. Noen menn og andre kvinner, men ingen vil marsjere taktfast med jernskodde hæler dundrende i bakken.

Jeg tror fremdeles at man gjør feil i å sammenligne nåtiden med fortiden og anvende den siste som en slags mal for den første og se etter hvor mange punkter og linjer som stemmer overens. Jeg tror at man må ha nettopp en slags intuitiv sensitivitet som gjør det mulig å nærmest ane hva som ligger bak retorikken. Jeg tror at man må tenke på det hele som en slags "ånd" eller mentalitet, en idé, som kan anta mange forskjellige former og ta seg like mange forskjellige uttrykk. Nettopp dette gjør det umulig å sammenligne fortiden med nåtiden uten å ha fått en dypere forståelse for den mentaliteten som førte frem til forrige katastrofe.

Naturligvis ligger det en fare innebygget i å nærme seg dette på en slik måte. Det hele blir lett for vagt og upresist og man kan henfalle til fantasterier og alskens ville konspirasjonsteorier, noe vi også ser skje. Derfor må denne intuitive følelsen pares med logikk og kunnskap. Men uten en slik evne til å ane seg frem til det bakenforliggende, hjelper det lite kun med logikk. Intuisjon og anelser må hjelpe til.

Fornuften alene kan lett bedras.

Våre verdier

2013-03-28T01:51:00.001+01:00

Ofte støter man på et merkelig paradoks. Hissige, opprørte røster roper opp om forsvar for våre vestlige verdier som de anser å være truet. Samtidig gjør de alt for å undergrave de samme verdiene ved sin holdning og sine handlinger.

Hva slags verdier tenker man på? Vår kristne kulturarv, nevnes ofte og da som en motsetning til ekstreme avarter av islam. Man tenker følgelig knapt på heksebrenning, helvetestro og fordømmelse og forfølgelse av kjettere eller annerledes tenkende. Altså må man anse kjærlighetsbudskapet i kristendommen for å være av betydning, kjærligheten til vår neste.

Forsvares så dette best ved å oppfordre til fiendtlighet mot vår neste? Forsvarer man disse verdiene ved å stenge de nødstedte ute og ved å kaste ut de man anser å ikke høre hjemme her?
Det du gjør mot en av disse mine minste, gjør du også mot meg. Omtrent slik lyder et av kristendommens mest sentrale ord. Hvordan rimer dette med å ville kaste ut barn som ikke har gjort noe galt, på grunn av mindre mistak deres foreldre har gjort?
Hvordan rimer det å nekte såkalte papirløse medisinsk hjelp, unntatt i livstruende situasjoner, med historien om den barmhjertige samaritanen?

Hva er dette for slags forsvar av "våre kristne verdier"?

Det finnes også andre verdier vi regner for våre. Demokrati, likestilling og et rettferdig rettsvesen som beskytter de svake og forsvarsløse mot overmakt for å nevne noen.

Norge har ratifisert og undertegnet internasjonale avtaler og konvensjoner som er kommet til, nettopp for å styrke individets forsvar mot overmakt. Man har inngått forpliktelser. Man har gitt sitt ord. Avlagt løfter. Dette er også noe man regner til våre verdier. Ordholdenhet. En manns ord er hans ære. Man skal kunne stole på at løfter holdes.

Hva skjer? Norge velger å forvrenge og overse konvensjoner og avtaler. Noen som mener at Norge bør stenge sine grenser for alle utenom et lite fåtall av de aller verst stilte, anser dessuten at slike avtaler og konvensjoner er til for å brytes. De forplikter ikke og er således ikke verdt papiret de er skrevet på, hevder de. Norge har all rett til å kjøre sitt eget løp og verne om sitt eget hus. Satt opp mot dette, veier løftene man har gitt, lett. De forfekter en kynisk innstilling de kaller for realisme. Det er imidlertid langt fra realistisk som vi skal se.

Dette hevdes altså av de samme menneskene som roper høyest om å forsvare våre verdier. Hvordan har de egentlig tenkt seg at et slikt forsvar skal foregå? Ved å tråkke de samme verdiene i sølen? Ved en leppenes bekjennelse mens man handler stikk i strid av hva man sier? Ordholdenhet forsvares best ved å bryte løfter? Nestekjærlighet som ideal og grunnleggende verdi, forsvares best ved å tenke på seg selv først og fremst og holde den neste ute av sittt hus? Rettsvesen forsvares best ved å bryte avtaler?

Enhver som har fulgt litt med i de siste årtienes begivenheter, gjenkjenner fort denne tankegangen og ser hvor den stammer fra. Det var de amerikanske neokonservatives våte drøm på slutten av det tyvende århundre, at USA skulle innta sin plass som verdens hegemon etter den kalde krigens slutt. Landet skulle ikke lenger anse seg bundet av internasjonale avtaler om dets egne interesser ikke var tjent av det, og USA skulle handle unilateralt.

Norske politikere har lenge vært USAs snille løpegutter, helt siden den andre verdenskrigens slutt og man ser helst over there, i stedet for mot Europa. Så også i dette tilfellet. Den amerikanske holdningen fra kort tid tilbake, gjennomsyrer en god del av norsk tankegang - men er dette særlig logisk? For det første har den neokonservative drømmen forlengst endt opp som en fuktig kladd på lakenet og man har våknet opp til en helt annen virkelighet. I stedet for å være verdens ubestridte hegemon, lever USA på kanten av stupet og den eneste årsaken til at kineserne ikke begjærer USA konkurs, er at det ville ramme dem selv også. En slags økonomisk terrorbalanse som uansett ikke kan vare lenge. Langsomt faller det amerikanske imperiet fra hverandre, som det britiske for kort tid siden, historisk sett.

Norge er et styrtrikt, men lite land. Rikdommen er avhengig av stort sett én kilde. Olje. Det betyr at man står temmelig svakt, selv om det ikke ser slik ut i dag. Hvor klokt er det da av landet å ignorere avtaler man har inngått og kjøre sitt eget løp, som om man var et mini-USA?

Det er naturligvis en fullstendig vanvittig tanke. Norge kan når som helst komme i en situasjon hvor man er avhengig av at andre overholder sine løfter og sine avgåtte avtaler. Da har det en viss betydning at man kan vise til egen ordholdenhet Dette innser nok de fleste, unntatt det partiet som roper høyest om forsvar av "våre verdier". De mener at Norge skal ta seg den friheten det er å tenke på seg selv, først og fremst. Hvor godt forankret i virkeligheten er disse menneskene?

Men så har de også forvekslet tanken om frihet med det å ta seg friheter, så dette følger jo sin egen logikk, naturligvis.

Dette er den pragmatiske siden ved det. Det er rett og slett en uansvarlig politikk å oppfordre til brudd på inngåtte avtaler og å hevde at disse må vike for snevre, nasjonale interesser. Før eller senere vil dette få konsekvenser.

Enda verre er det at man ikke innser at et forsvar for de verdiene man ønsker å forsvare, simpelthen krever at man lever opp til disse, etter beste evne. Hvis ikke, blir alt snakk om å forsvare verdier, kun tomt snakk og tomme slagord, blottet for mening og innhold. Da har man allerede lagt ned våpnene. Ja, verre enn det - man dolker seg selv i ryggen og undergraver det man hevder seg å forsvare. I stedet forråder man det og blir sin egen verste fiende.

- Posted using BlogPress from my iPad

Talentløse smørerier

2013-03-24T16:53:00.003+01:00

Det ser ut som den evige prinsessegemalen, wannabe-forfatter og whatnot, Ari Behn, har trådt inn i det norske kunstlivet og stiller ut fire talentløse smørerier til den ringe pris av 100.000 kroner per stykk og drøyt det.

Er jeg misunnelig? Ja, det er vel klart som faen at jeg er misunnelig! Prisen for de fire bildene overskrider hva jeg fortjener på et år og jeg jobber hver eneste dag, året rundt og lager minst 500 tegninger og mere enn det. Så kan man selv regne hva jeg får for hver tegning. Og jeg tør hevde at mine tegneferdigheter kan løpe i sirkler rundt Behns brukne blyant:)

For Behn betyr det så lite om han selger eller ikke. Det er det vanlige. For folk som har mere enn nok, betyr penger ingenting. Men jeg har i grunnen samme holdning hva angår den mere "seriøse" siden av mitt talent. Det viktigste er ikke prisen, men at verkene får et hjem hos noen som setter pris på dem.

Mine avistegninger og mine illustrasjoner er jobben min, på samme måte som andre kunstnere må ha jobb ved siden av det kreative arbeidet for å overleve. Min utrolige flaks her i livet er at jeg til sist fikk en jobb hvor jeg kunne bruke mine evner til å skape en inntekt jeg kan leve av.

Behns utrolige flaks var at han fant seg en prinsesse, snill og søt og grei, selv om hun finner på mye rart, hun og. Jeg misunner ham ikke prinsessen og håper han behandler henne vel. Hun er sikkert en engel:)

Men at han nå kan slentre inn i den norske kunstverdenen og kreve fantasipriser og få det, for åpenlyst talentløse smørerier, sier vel mere om den norske kunstverdenen enn noe annet. Eller om vår tids kunst, rett og slett.

Selve talentet eller evnene vies ingen respekt lenger, noe nerdrumistene protesterer mot med sin ferd inn i en annen blindgate, fordi å vende seg mot fortiden kan bare bli det, en blindgate. Fortiden kommer aldri tilbake så der har vi ikke mere å gjøre, dessverre. Men nerdrumistene peker på et åpenbart problem i det moderne kunstliv: om alt er kunst, så er ingenting det. Da kan en talentløs sjarlatan som Behn slå verden med forbauselse. Folket gaper og er redde for å si det som det er, at keiseren er splitter naken og dessuten ganske så småfeit og tissen hans er liten og innskrumpet i kulden og han har også hengeræv.

Selv har jeg solgt et maleri til 8.500 kroner - eller var det 9.500? - og ble mektig glad for det. Hadde jeg fått så bra betalt for hvert bilde, hadde det begynt å ligne noe.

Så kan man hevde at tekniske ferdigheter og flinkhet er ikke alt og jeg kan ikke være mere enig. Det kreves noe i tillegg. Man må våge seg ut i det ukjente. Men om man bare vasser i vei uten mål eller mening, så blir det ikke mere vågalt av den grunn, bare dumt. Man vet ikke hva man gjør.

Kunst tjente opprinnelig et høyere formål. Kunstnere var tjenere i åndens tempel, uansett om dette var en grotte eller en katedral. Etterhvert løsrev seg kunsten fra presteskapet, noe som var nødvendig, men selv om kunsten måtte bli autonom, betyr ikke det nødvendigvis at den kun skulle tjene seg selv, men slik har det blitt. I dag stirrer kunsten inn i sin egen navle og der finner den hva man vanligvis finner i navler; litt skitt og mye mørke og tomhet. Dette stiller man så ut og krever betalt for. Slik sett demonstrerer Behns smørerier med all tydelighet hvor kunsten står i dag.

Smøreriene kan bivånes her.

Asylinstitutt, følelser, politikk og retorikk

2013-02-26T02:57:00.004+01:00

Naturligvis finnes det asylsøkere som ikke har krav på beskyttelse. Det finnes antagelig smarte individer som selger fabrikerte historier til folk som er villige til å ta en sjanse. Det finnes sikkert kriminelle som søker om asyl. Verden er mangfoldig og består av likt og ulikt.

Det er få som kritiserer dagens politikk på området som ikke er klar over dette og derfor er det også få som taler for at alle skal få komme hit som har lyst til å komme. Naturligvis ville det vært det ideelle. Ned med grensene. Men i dagens verden ville det innebære kaos, dessverre. En sak er at det er lettere å forflytte seg enn noensinne, og en annen er at det stadig finnes konfliktområder hvor millioner drives på flukt. I tillegg til disse kommer enda flere millioner som lever under umenneskelige og umulige livsvilkår.

I Flyktningekonvensjonen finnes følgende definisjon av hvem som kan anses å være en flyktning. Personer som opplever at de

"...har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse; eller som er statsløs og på grunn av slike begivenheter befinner seg utenfor det land hvor han har sin vanlige bopel, og som er ute av stand til eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til, å vende tilbake dit.”

Flukt unna naturkatastrofer og hungersnød omfattes ikke av denne definisjonen hvilket kommer klart frem i den senere analysen.

Frykt er en subjektiv følelse, konstateres det videre og derfor må frykten være "velgrunnet", det vil si at man må kunne vise til at den også er objektiv. Oppgaven til myndighetene i det landet der flyktningen søker asyl, blir å undersøke forholdene og bakgrunnen til asylsøkeren for å se om frykten er nettopp velgrunnet.

Hvordan defineres så "forfølgelse" i konvensjonen? Man kommer frem til at det kan

"...anses som forfølgelse hvis det med viten tolereres av myndighetene, eller hvis myndighetene nekter, eller viser seg ute av stand til, å tilby effektiv beskyttelse."

Ut av det kan man slutte seg til at det ikke behøver å innebære at det er myndighetene selv som står bak forfølgelsen, men at de enten tolererer denne eller er ute av stand til å beskytte den forfulgte. Det siste kan være tilfellet i en stat som har kollapset, slik som var tilfellet med Somalia.

En mulig situasjon som ikke nevnes eksplisitt, er hvor personer blir forfulgt av kriminelle eller trues av konflikter mellom klaner og lignende grupper, blodhevn, æresdrap og lignende. Dette må allikevel regnes inn under samme definisjon, nemlig at "myndighetene nekter, eller viser seg ute av stand til, å tilby effektiv beskyttelse."

Mitt inntrykk etter en rask gjennomgang av sentrale deler av konvensjonen, er at den grunner seg i altfor stor grad på en konvensjonell oppfatning av hva stater og myndigheter er, og ikke retter nok oppmerksomhet på de tilfellene hvor staten nærmest bare er en front for kriminell virksomhet, noe som er tilfellet med en del tidligere sovjetrepublikker, for ikke å snakke om Russland selv. I slike samfunn er grensene mellom kriminelle og myndigheter flytende og sammenblandet i en grad mange i Vest har vanskelig for å fatte. Vi har også stater hvor den organiserte kriminaliteten utgjør en stat i staten og ligger i regulær krig med denne, noe som må sies å være tilfelle i Mexico i dag og delvis i deler av Brasil. I disse landene har myndighetene enda et lite overtak og i tilfellet med Brasil, virker det som om staten er i ferd med å koble et solidere grep.

Hvordan bedømmer myndigheter i velorganiserte land folk som flykter unna slike forhold? Foreligger det ikke en risiko for at de ikke ser virkeligheten som den er, men i stedet betrakter den gjennom linser farget av sivilisasjon? At de betrakter myndigheter som myndigheter og ikke som det de er, en front for kriminell aktivitet, et skjær av legitimitet for å skjule lovløse tilstander, et spill for kulissene?

I Norge støtter man seg på informasjon fra en enhet som kalles Landinfo. Denne består av personer som besitter omfattende kunnskaper om ulike deler av verden og på ulike felt. Allikevel, verden er stor og komplisert og denne gruppen er relativt liten sett i forhold til den enorme oppgaven de har. Det viser seg dessuten at de altfor ofte velger å overse opplysninger fra ulike organisasjoner som jobber i felt og som derfor har de beste og ferskeste kunnskapene. I stedet virker det som om de stoler mere på kilder som ambassader og lignende. Selv foretar de reiser til ulike land men slike reiser kan knapt sies å utgjøre feltstudier ettersom de er offisielle. Man kan lett forestille seg en slik reise i det gamle Sovjet og hvor mye den ville gitt av objektiv kunnskap om forholdene der.

Som et eksempel på hvor feil den informasjonen offisielle myndigheter sitter på, kan være, skal jeg ta et eksempel fra et helt annet område; narkotikapolitikken. Ettersom jeg i mange år levde på kanten av samfunnet, hadde jeg førstehåndskunnskap til hva som rørte seg i undergrunnen. Noe jeg bet meg merke i, var at myndighetene den gangen lå minst et par år etter virkeligheten. Heroinet hadde gjort sitt inntog i Norge lenge før hverken politi eller helsemyndigheter var klar over dette. Det var ikke før de første overdosedødsfallene begynte å komme, at de innså hva som skjedde under nesen på dem.

Dette var altså et eksempel på hvordan myndigheter kan være på etterslep med å bedømme en situasjon i sitt eget land. Tenk da på hvor vanskelig det må være når det gjelder land langt unna! Det viser seg også at Landinfo har oppdatert seg på land som Etiopia og Iran, men først etter å ha blitt kritisert over lengre tid, en kritkk som myndighetene har avvist. I mellomtiden har man behandlet asylsaker ut i fra den feilaktige informasjonen man har hatt tilgjengelig. Man har ikke kjent til de faktiske forholdene og har lukket øyne og ører for vitnemål som har gått i mot og trukket i tvil den offisielle informasjonen.

Allikevel hører man samme frase gjentas; de som har fått avslag, plikter å returnere. Når det viser seg at myndighetene kan begå alvorlige feil i sine bedømmelser, er det klart at dette i enkelte tilfeller er en tom frase. De som har fått avslag men som vet at dette ikke på noen måte endrer den situasjonen de flyktet fra, plikter ikke å returnere. Tvert om. De plikter å gjøre alt de kan for å redde sine liv.

Flere tilfeller kunne nevnes, men det vil føre for langt.

Asylinstituttet må forsvares mot misbruk. I utgangspunktet er tankegangen rett. Det finnes folk som ikke omfattes av Flyktningkonvensjonen men som allikevel forsøker. De er også desperate og på jakt etter et bedre liv, ja, ofte etter et liv i det hele tatt. Andre veier er stengte for dem, så da velger de de mulighetene som står til buds. Det er forståelig. Allikevel må man si nei selv om det er hardt for dem det gjelder og heller ikke lett for de som må ta avgjørelsene.

Men virkeligheten er ikke så oversiktlig som myndigheter og andre vil ha det til gjennom sine retoriske øvelser. Andre ting spiller inn. Det finnes mere enn to kategorier her - de som har krav på asyl og de som ikke har det. En tredje gruppe er de som har krav på det, men som får avslag på sviktende grunnlag, på grunn av feil begått under asylintervjuet, på grunn av manglende kunnskaper og opplysninger - men som uansett ikke kan returnere frivillig da de vet at uansett hva myndighetene her tror og sier, så er deres frykt reell.

I tillegg kommer de som blir offer for politisk taktikkeri. Dagens myndigheter noterer en stadig økende innvandrerfiendtlighet i befolkningen, samtidig som populistiske opportunister vet å fiske etter støtte i slike farvann. For å beholde makten og forhindre at "feil" grupper overtar den, gjør de sine strategiske valg. I asylpolitikken strammer de inn. De flytter gjerdestolpene som det heter. Her skal grensen gå, sier de.

Hva blir resultatet? Jo, i tillegg til at selve kunnskapen kan svikte, blir kriteriene strammere, nåløyet smalere. Kynisk sett betyr det rett og slett at enkelte som tidligere ville blitt innvilget asyl, nå faller ut, ikke fordi de ikke er forfulgte, men fordi de ikke er nok forfulgte. Ikke fordi de ikke er blitt torturert, men fordi de ikke har blitt torturert nok. Ikke fordi de ikke har blitt voldtatt, men fordi voldtektene ikke var brutale nok og ikke mange nok. De blir bedt om å be om beskyttelse av de samme myndighetene som forfulgte, torturerte og voldtok dem.

Ingenting av dette er fantasier. Det er hentet fra faktiske saker.

Kritikken mot nåværende praksis dreier seg ikke om å åpne grensene. Den dreier seg egentlig ikke om en liberalisering, heller. Kritikken har ingenting med tåreperseri og svermerisk føleri å gjøre, selv om stadig flere blir opprørte og forbannede når de oppdager virkeligheten bak retorikken. Det dreier seg om kalde, harde fakta. Det dreier seg om noe så vesentlig som rettssikkerhet.

Den er ethvert sivilisert samfunns grunnvoll. Begynner man å gå på akkord med rettssikkerheten, oppstår det sprekker i grunnvollen, derfor dreier det seg til syvende og sist om å forsvare samfunnet. Rettssikkerheten kan heller ikke være selektiv. Den må omfatte absolutt alle og spesielt må den omfatte de svakeste.

Noen av de aller svakeste er mennesker på flukt. Et sivilisert samfunn plikter derfor å se til at rettssikkerheten deres ikke svikter, ikke på noe punkt. Dette må samfunnet gjøre, ikke bare av omtanke for de svake, men ikke minst for å beskytte seg selv, for å se om sitt hus.

De som er villige til å gå på akkord med rettssikkerheten, er med på å undergrave samfunnets grunnlag. Det er ikke kritikerne som utgjør den største faren. Tvert om er det ofte de som utgir seg for å forsvare den førte politikken som er farlige, fordi de forsvarer feil som begås. Feil som til sist svekker hele samfunnet.

Demonstrasjon i Viseu

2013-02-17T20:47:00.001+01:00

Dette er en video jeg tok opp med min iPhone 3GS og redigerte i all hast i dag, så kvaliteten er deretter. Det er altså fra gårsdagens demonstrasjon som ble arrangert av den portugisiske landsorganisasjonen CGTP, motsvarigheten til norske LO og som var rettet mot den nåværende regjeringens innstramningspolitikk, som ikke hjelper slik hensikten er.

Meningen er altså å forbedre statsfinansene ved å kutte i utgifter, men resultatet har blitt at gjelden har økt, noe som er naturlig, siden det ikke hjelper å skjære over grenen man sitter på, nemlig folks evne til å betale skatt. I stedet produserer man mengder av sosialklienter og fattige som man jo ikke bare kan la dø, heller, selv om mengden av hjemløse øker.

Kampen og våpnene

2012-12-30T08:00:00.000+01:00

Skal vi kjempe må vi vite mot hvem og hva og hvilke våpen vi har.

Mange utpeker ekstrem islamisme som fienden og det manes til kamp, men er det hovedfienden?

Dagens politiske og mentale klima polariseres stadig mere og motsetningene skjerpes. Er du ikke med oss, er du mot oss, lyder kampropet og de som hevder å bekjempe ekstremisme, er ofte like ekstreme i uttrykket som fienden de sier seg å bekjempe. Fascistiske bevegelser og partier er igjen på fremmarsj i Europa.
Betyr ikke det at hovedfienden er ekstremisme i seg selv, uansett fortegn?
Hvis fienden er ekstremisme i alle former, hva er da våre våpen?

For å vite dette, må vi også bestemme hva det er vi ønsker å forsvare. I svepende ordelag kan vi definere dette som verdier som demokrati, individuell frihet og menneskerettigheter. Noen vil legge til den kristne kulturarven og forsåvidt som denne anses å basere seg på den gyldne regelen og nestekjærlighet kan vi godt ta den med. Den gyldne regelen går ut på at vi skal behandle andre slik vi ønsker at andre skal behandle oss.

Hvis det er dette vi vil forsvare, vil ikke det bestemme våre våpen? Kan vi for eksempel forsvare demokratiet med antidemokratiske tiltak? Kan vi forsvare individets frihet ved å innskrenke den samme? Kan vi forsvare menneskerettighetene ved å bryte dem? Kan vi forsvare den gyldne regelen ved å behandle andre annerledes enn oss selv? Kan vi forsvare nestekjærlighet med hat og aggresjon?

Det logiske svaret må være benektende på alle spørsmålene. Et slikt forsvar vil samtidig utgjøre et angrep på det vi forsvarer, noe som i ytterste instans innebærer at vi gjør felles sak med de vi hevder oss å kjempe mot. Altså må våre våpen være andre enn de ovenfor nevnte. De våpnene vi velger må stå i samsvar med det vi ønsker å forsvare og de kan ikke utgjøre en trussel mot dette.

Det er nettopp dette som gjør en slik strid uhyre vanskelig og krevende. Den krever uendelig mye mere av oss enn det vi vanligvis forbinder med en strid og som går ut på å bekjempe en gitt fiende med alle tilgjengelige midler. I krig og kjærlighet er alt tillatt, heter det, men vi må også se på hva som er hensiktsmessig og hva som vil virke mot sin hensikt. Det er også noe som kalles for "nyttige idioter", det vil si slike som uten hverken å vite eller ville det, går fiendens ærend.

Vi kjenner altså fienden som er ekstremisme, og vi kjenner til hva som trues av denne fienden og som vi ønsker å forsvare: demokrati, menneskerettigheter og individets frihet, sammen med den gyldne regelen og nestekjærlighet. Ut i fra dette må vi altså finne de våpnene som er best egnet og vi ser allerede at vi ikke kan bekjempe en form for ekstremisme med en annen; vi kan ikke forsvare demokratiet med antidemokratiske tiltak. Vi kan ikke forsvare individets frihet ved å innskrenke denne og så videre.

Hva gjenstår?

Ved siden av det selvfølgelige som går ut på å holde fast ved det vi vil forsvare og ikke svikte våre idealer, så er vårt mektigste våpen kunnskap. Vi må tilegne oss mest mulig kunnskap; om fienden, om det vi forsvarer - men også om oss selv.

Hvis vi begynner med vår fiende som vi har definert som ekstremisme i alle dens former, hva vet vi om dette? Vi vet at det handler om å gå til det ekstreme, å gå til ytterligheter, noe vi igjen kan definere som antitesen til balanse og den gyldne middelvei. Jo lengre vi beveger oss mot en ytterlighet, desto fjernere vil den motsatte ytterligheten fortone seg. Et skille oppstår, et skille som etterhvert utvikler seg til et gapende svelg mellom de to ytterlighetene.

Her om dagen leste jeg at Satan kan fortolkes som det som adskiller. Symbolet for den ultimate ondskap er altså adskillelse eller splittelse. Når vår forståelse av verden og oss selv, splittes opp i ulike fraksjoner som synes å stå i opposisjon til hverandre, mister vi helhetsperspektivet. Vi blir sugd inn mot åndelige gravitasjonsfelt. Dette får til sist negative følger og vi ender opp i det ekstreme og våre posisjoner danner motsatte poler. Samfunnsklimaet polariseres og motsetningene øker og vi mister nyansene ut av syne. Verden blir svart-hvit og det Onde står mot det Gode, hvilket er en illusjon, siden begge deler finnes inne i oss selv, innbakt i vår psyke. Det indre projiseres ut i det ytre og det som burde vært en indre, mental kamp, utvikler seg til en fysisk batalje med blodige følger.

Hvis det som adskiller er å anse som negativt eller ondt, så må det gode være det motsatte, altså det som forener, det som danner bro mellom motsetninger og til sist opphever disse.

Hvis vi anser at det er ekstremisme i alle former som er vår onde fiende, så synes vårt valg av våpen klart. Vi kan ikke bekjempe det onde med mere av samme sort. Ondt kan ikke fordrives med ondt. Vi må velge andre våpen. Vi må velge det som danner bro mellom motsetningene. Kunnskap.

Det handler ikke om feig defaitisme og heller ikke om å forsøke forstå fienden ihjel eller å omfavne noen av dennes holdninger i et misforstått forsøk på å opprette en dialog. Vi må hele tiden være klare på hvor vi står og ikke vike en tomme. Vi står for balanse mot ytterlighet og uansett hvor mye man forsøker å drive oss mot den motsatte ytterligheten, må vi stå fast.

Dette krever standhafitghet og mot, kanskje et større mot enn det som kreves av en som stormer inn i fiendeild med flammende våpen. Vi stiller oss åpne for hugg og vi har ikke andre våpen enn fornuft og kunnskap; balanse mot ytterlighet.

Men om vi skal ha et håp om å vinne, er det dette som må til. Annet nytter ikke. Vi balanserer på en tynn linje og på hver side er det svimlende stup. Et feiltrinn og vi faller ut i det ekstreme og slaget er tapt. Om mulig må vi karre oss tilbake og gjenopprette balansen og håpe på at selv om et slag er tapt, kan vi stadig vinne krigen.

Overganger

2012-11-09T03:55:00.001+01:00

Jeg kom over et intervju med Aslak Toje, en synlig figur i det norske samfunnet, har jeg forstått.
Han har begått en bok som jeg ikke fikk helt med meg hva handlet om. Konsentrasjonen sviktet.
Det jeg fikk med meg, var at han sogner til de som er opptatt av såkalt multikulturalisme, men hans forhold til dette fenomenet er negativt. Selv er jeg ikke sikker på hva denne multikulturalismen innebærer, siden selve begrepet kultur synes å ha fått et nytt innhold. Det ser ut som om det har erstattet "rase" som noe som definerer oss uten at vi har noe vi skulle ha sagt.
Ergo må multikulturalisme bety et samfunn hvor flere ulike "raser" lever sammen. Enkelte mener at dette umulig kan gå bra.
For noen glipper taket i det fornyede rasekulturbegrepet og de sklir tilbake til hudfarger og andre fysiske kjenneteg en stakket stund, men henter seg fort inn igjen.
Det er ikke så greit, for vi er jo ikke rasister og ingen vil heller trekke frem rasismekortet i tide og utide.

Jeg lurer på når det samme vil bli sagt om kulturkortet?
Den tid kommer nok, vær du sikker.
- Jeg er ikke kulturist, men...
- Jævla kulturist!

Nå, tankene løper bort fra det opprinnelige temaet. Jeg henter dem inn igjen.

Toje nevnte noe om at enhver som møter utlendinger vil måtte innse at man selv er norsk. Noe i den retningen, selv om min gjengivelse er vag og upresis, men grunntanken er der. Vi nordmenn er litt som nederlenderne, mente han videre, røffe i kanten og sier ting rett ut. Vi burde være enda mere som dem, syntes han å mene, og tenkte på slike som Geert Wilders. Som han ikke nødvendigvis er enig med, men allikevel.

Det å være norsk definerer oss altså som mennesker. Igjen er det denne kulturen som vi ikke kan gjøre noe med. Vi må bare ikke komme her og innbille oss annet, for da lyver vi både for oss selv og omverdenen!

Jeg tror så gjerne at Toje og andre opplever det slik og hvis jeg tenker tilbake, har jeg også opplevd stunder hvor den norske bagasjen jeg har hatt med meg, har utmerket meg i forhold til andre, har skilt meg ut. Det er bare det at dette ikke er statisk og uforanderlig.
Samtidig som jeg opplevde at dette norske jeg tok med meg ut i verden faktisk var noe som formet meg, opplevde jeg også at jeg ikke hadde noe som helst til felles med tilfeldige norskinger jeg snublet over. Vi var totalt fremmede og hadde kun språket felles.

Jo, det kan nok hende at felles referanser kunne få oss til å flire gjenkjennende, men merkelig nok gav ikke det meg en varm følelse av samhørighet. Da heller et svakt ubehag.
Hvorfor skal det at vi begge kjenner til Marve Fleksnes og kjøttkaker i brun saus føre oss sammen? Det opplevdes nesten som å våkne opp i en seng sammen med en naken, fremmed mann. Selv er du også naken.
Herre min skaper! Hva i helvete har jeg nå gjort?

Hvis dette er den nasjonale samhørigheten Toje synes å sikte til, betakker jeg meg. Jeg vil ikke tvinges til sengs med vilt fremmede mennesker bare fordi jeg forstår lydene de utstøter eller fordi vi deler noen kulturelle referanser.
Hva har det med saken å gjøre?

Jeg er helt åpen for noe som Toje et consortes synes å glemme; at vi er ulike, vi mennesker.

Det kan godt hende at noen finner en virkelig samhørighet med andre som deler språk og referanser. Det er kanskje alt de behøver for å føle seg hjemme? Hva vet jeg?
Jeg vet bare at det ikke er nok for meg.

At nordmenn generelt er røffe i kantene, holder jeg med om. Det er også en av grunnene til at jeg aldri har trivdes i det norske. Dette har bare blitt tydeligere ettersom tiden har gått og jeg har levd i miljøer hvor en slik røffhet ikke er så påtagelig, hvor mennesker er mindre autistiske i sin emosjonelle omgang med andre. Dette innebærer ikke på noen måte at de er snillere, godere, bedre. Alt er på godt og vondt overalt og med alle.

Allikevel.

I mange år brukte jeg de eneste midlene jeg kjente til for å beskytte meg mot nettopp dette røffe som Toje finner seg vel til rette i.
Alkohol og kynisme. Alkoholen har jeg lagt bort og kynismen henger bare med som en gammel, dårlig vane og de er som kjent vanskelige å bli kvitt.

En kyniker er bare en romantiker som er livredd for å bli såret en gang til, sa min venninne Lise til meg en gang, fred være med hennes minne. Hun betalte med sitt liv for sine innsikter i menneskesinnet.

Nasjonalitet er ikke noe endelig og naturgitt. Visst blir vi preget av de omgivelsene vi vokser opp i. Vi blir også påvirket av myter og symboler som skapes rundt oss. Noen av disse mytene og symbolene kaller vi nasjonale. Vi deltar i ritualer og dette er også med på å forme våre sinn.

Hvis vi livet igjennom var omgitt av det samme og hvis vi alltid deltok i de samme ritualene, så ville vi forbli i den samme formen. Men slik er det ikke alltid. Noen av oss bryter ut og havner i andre omgivelser. Dette påvirker oss. Langsomt men sikkert forandres vi.

Vi er ikke lenger norske, selv om vi ikke lenger tilhører noe nytt, helt og holdent. Vi blir til noe nytt i stedet, noe som ikke fantes før. Vi blir til hybrider og mutanter. Vi blir til en ny sorts menneskevesener på Jorda, en sort som Tojene ikke har forstått eksisterer. Vi formerer oss raskt og i vår mobile tid med nye former for kommunikasjon, vil vi snart bli flere enn de gamle menneskene, de som fortsatt henger fast i nasjonaliteter og statiske kulturbegreper.

Vi forandrer oss og vi forandrer våre omgivelser. Vi handler ut i verden og omskaper verden. Dette er kultur og den er alt annet enn statisk. Verden er ikke statisk. Verden befinner seg i en evig overgang.

Vi er overgangsmenneskene.

- Posted using BlogPress from my iPad

Gjengmentalitet

2012-11-07T03:58:00.001+01:00

På min ferd gjennom internettet snublet jeg over Carrie Prejean.

Hvem er hun? Hun er en høy og vakker, langbent amerikansk blondine. Hun er en deltager i missekonkurranser. Hun er modell. Hun er konservativ. Hun er kristen. Hun er gift med en quarterback.
Hva ellers?
Hun er altså klisjébildet av hva mange elsker å hate.
Tydeligvis er hun imidlertid også intelligent og har ryggrad, noe som ikke rimer med det nidbildet mange kanskje allerede har dannet seg ut i fra de korte stikkordene jeg gav ovenfor.

Hvorfor ble jeg interessert i henne?
Det første jeg kom over, var en sak om at hun truet med å gå fra et talkshow med den kjente verten Larry King. Jeg ble interessert i hvorfor.

For å korte ned historien, så begynte det med at hun kom høyt opp i en missekonkurranse, men ble så spurt hva hun mente om ekteskap mellom personer av samme kjønn. I følge henne selv visste hun hva hun risikerte, men valgte allikevel å svare ærlig ut i fra hennes religiøse overbevisning, nemlig at hun mente at ekteskapet er ment å være mellom mann og kvinne.
For det fikk hun et helvete. En gay blogger som også var dommer i konkurransen kalte henne en "bitch" og hun ble fratatt titelen hun hadde vunnet og til sist også en tidligere titel. Larry King foraøkte å fremstille henne som en dum blondine og så videre. Hun måtte godta et forlik da hun gikk til rettsak mot arrangørene av konkurransen, ettersom de gravde frem en erotisk video hun hadde laget og sendt til en gutt hun var forelsket i da hun var 17.
Hun var med andre ord det perfekte offeret for den heksejakten hun ble utsatt for.

Hun skrev til sist en bok for å fortelle sin side av historien - Still standing. Titelen sier sitt om henne, synes jeg.

Jeg kom over intervjuer hun hadde gitt og fikk et inntrykk av en intelligent og modig, ung kvinne som nekter å bøye seg for det presset hun er blitt utsatt for. Det hun står for, er jeg ikke enig i, men det hun er, har jeg all respekt for.

Etter denne lange innledningen kommer jeg frem til det som er mitt poeng. Gjengmentaliteten.

Denne gir seg uttrykk også blant folk vi er enige med og som ellers er sympatiske nok.
Fristelsen til å slutte seg til en gjeng er stor, spesielt når vi står overfor noen vi er uenige med. Da kjennes det trygt om vi har gjengen vår rundt oss.
Det er uhyre lett å godte seg når våre motstander blir avkledt all ære og verdighet og blir latterliggjort og satt i gapestokken. Før vi vet ordet av det, er vi blant dem som hyler skjellsord etter stakkaren og sender avgårde seige spyttklyser. Vi er blinde for hva vi har blitt til - en i mobbe eller hylekoret, som noen kaller det, men de som gjør det, utgjør selv en del av et annet hylekor. Så kommer det an på hvem som hyler mest og høyest.

Vi ser det altfor ofte i diskusjoner og debatter og i kommentarer på nettet - og de færreste kan si seg fri fra dette. Invektivene hagler og den skadefro latteren sitter løst. Det kreves en viljesanstrengelse for å stanse oss selv før vi gyver løs på personen og lar saken seile sin egen sjø, i vanhellig overbevisning om at vi har rett og den andre feil, og dette anser vi å gi oss rett til å hakke løs på hvem det måtte være som tenker, mener og tror annerledes.

Det er dessverre ikke uten grunn at konservative mennesker opplever at de blir utsatt for en lignende hets som den Carrie Prejean opplevde. Dette befester så deres tro på at slik er "venstresiden", slik er de liberale. Polariseringen øker og motsetningene skjerpes og avgrunnen mellom motparten utvides.

Behøver jeg å være enig med Carrie Prejean for å respektere henne? Nei. Jeg mener at missekonkurranser er forkastelige, men jeg tror ikke at alle deltagere i dem er dumme sauer. Carrie Prejean har sett bakom kulissene og vet en del om hva som foregår der, noe hun også har uttalt seg om, så hun ville antagelig ikke vært helt uenig med meg heller om vi hadde samtalt om dette. Jeg er heller ikke enig i hennes syn på ekteskapet og anser at det er en kontrakt mellom to som er glade i hverandre uansett hvilke kjønn de tilhører. Kjærligheten tar ikke hensyn til kjønn. Men jeg respekterer henne for hennes ærlighet og hennes mot. Jeg tror ikke at hun er noen "bitch" eller at hun hater homofile av den grunn. Hun har sin overbevisning og den har hun all rett til å ha og hun har også rett til å gi uttrykk for denne uten å bli hetset og latterliggjort. Er man uenig med henne skal man gå i dialog med henne.

Hvis hun viser seg å være drevet av blind fanatisme og hat og uforløste aggresjoner, vil det fort nok komme frem og med slike er det nytteløst å samtale, men før vi vet dette, må vi utgå fra at våre samtalepartnere er som oss selv, kun med forskjellige oppfatninger og meninger.

I den grad det finnes en venstreside og en høyreside blant folk, så bør begge sider innse at deres side ikke har enerett på hele sannheten. De konservative ser sider ved tilværelsen som opptar dem og som de på motsatt side overser og vice versa. Disse to sidene er et uttrykk for ulike sider ved tilværelsen og man kan ikke utelukke noen av dem. De utgjør en helhet. Det er når vi isolerer delene og utelukker noen av dem, at resultatet blir skjevt, uansett hvor god hensikten måtte være.
Derfor ender også de fleste revolusjoner i et mareritt, enten de utløses av høyre- eller venstresiden.
Den samme tendensen ser man i mere demokratiske forsøk på å gjennomføre rene høyre- og venstreløsninger. Det vil ikke fungere og pendelen svinger frem og tilbake, fra høyre til venstre og tilbake, om og om igjen, uten at verden blir bedre og vi klokere.

Vi føler mest sympati med de på "vår side", med folk i vår gjeng, men det gjelder også de på den andre siden, de i den andre gjengen. De føler mest sympati med de på sin side, med folk i deres gjeng. I bunn og grunn er også gjengene ganske like, bare at de er opptatt av ulike sider ved livet.

Det ville vært enkelt om vi kunne si at venstregjengen består av arbeidsfolk og høyregjengen av rikfolk og en gang var det kanskje slik. Det var slik gjengene oppstod, men det er ikke slik lenger. Høyregjengen beskylder nå venstregjengen for å være en bunch med bortskjemte akademikere uten kontakt med livets harde vilkår, mens mange som nå sogner til høyregjengen har arbeiderklassebakgrunn.

Det burde begynne å demre for begge gjengene at gjengmentaliteten begynner å bli noe utdatert og passé. Hvis vi virkelig er interessert i å gjøre verden til et bedre sted å leve, burde vi søke å forstå hvorfor gjengene har oppstått og hva de er et uttrykk for.

For å bli i stand til det, må vi imidlertid frigjøre oss selv fra gjengmentaliteten.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Rua Rainha Santa Isabel,Viseu,Portugal

Om å så splid

2012-10-30T02:01:00.001+01:00

Norge har hatt et politisk parti som i mange år har skrytt av at de våger å ta diskusjonen. Det er de som har mot til å si det som det er. De andre kommer diltende etter.

Jeg har hele tiden følt at det er noe som skurrer. Noe stemmer ikke overens med virkeligheten. De andre kommer riktignok diltende etter, men det er ikke det som klinger falskt og hult. Det er noe annet som er påtagelig nok men allikevel merkelig unnvikende i det man forsøker å fange det i ord.
Til sist tror jeg allikevel at jeg har fanget essensen i det hele.

Det handler ikke om å våge å ta diskusjonen, men om å så splid.

Hvis vi går tilbake til Fremskrittspartiets tidlige dager, så husker kanskje noen hvordan lederen Carl I. Hagen til stadighet angrep enkelte grupper i samfunnet; alenemødre, innvandrere, trygdete og arbeidsløse. Alltid de svake og sjelden eller aldri de sterke.
Hva var så effekten av dette?
Å så splid.
En gruppe ble utpekt og fikk tillagt seg egenskaper som støtte dem ut fra det gode selskap. Se, der er de! Det er slik de er! Sånne vil vil vi ikke ha her! Det er deres feil! Gjør noe med dem!

Betyr dette at det ikke finnes problemer knyttet til alenemødre, innvandrere, trygdete og sosialklienter? Naturligvis finnes det og naturligvis burde vi våge å ta diskusjonen - men en diskusjon er en form for samtale, noe man ofte synes å glemme. Det er ikke en mental slåsskamp, slik mange tror, hvor det viktigste er å slå ned motstanderen og motstanden. Den som taper da, er sannheten - og den finnes, selv om den har mange ulike sider, alt avhengig av hvilket utgangspunkt vi har som betraktere. Det er derfor vi diskuterer, for å sammenligne våre ulike oppfatninger av virkeligheten med hverandre, vel vitende om at ingen av oss ser hele sannheten. Det er kun gjennom samtale eller dialog eller diskusjon eller debatt at vi har en mulighet for å nærme oss sannheten om virkeligheten. En slik samtale bør derfor ikke handle om å vinne. Å vinne i en diskusjon innebærer egentlig en forfalskning av sannheten.

Derfor, hvis vi virkelig vil våge diskusjonen, så bør det kun være med en ærlig oppriktig hensikt; å nærme oss virkeligheten slik den egentlig er. Sannheten, med andre ord. Bare slik vil vi være i stand til å finne løsning på problemene.

Er det dette som har vært Fremskrittspartiets hensikt?
Nei.
De har blant annet brukt ulike herskerteknikker for å målbinde folk med avvikende syn. Å beskylde dem for "politisk korrekthet" er et slikt retorisk trick. Begrepet i seg selv er egentlig meningsløst i og med at den som er politisk korrekt ikke samtidig kan være den som uttrykker upopulære meninger, og slik har det blitt etterhvert, at det å gi uttrykk for alminnelig anstendighet, høflighet og generøsitet er upopulært. Forsøk bare å komme med slikt i et alminnelig selskap en lørdagskveld på byen, så får man syn for sagn.
Det "politisk korrekte" er blitt upopulært og blir pepet ut og forhånet. Da kan det jo ikke være "politisk korrekt" lenger, ikke sant? Da våger man jo å ta diskusjonen, ikke sant? Man hyler ikke lenger med i koret, eller hva?

Det som istedet er "politisk korrekt" er å gi uttrykk for sine fordommer og sitt hat og sine aggresjoner. Til slikt protesterer ingen på. Da nikker man med hodene og brummer bra! og på tide!

Det burde altså være tydelig at dette er et begrep som er tomt i seg selv, men som allikevel er effektivt når det gjelder å målbinde en motstander, for hva svarer man egentlig til slikt?

Å målbinde folk med ulike oppfatninger enn en selv, er ikke å våge å ta diskusjonen. Det handler i stedet om å eliminere alle tilløp til diskusjon. I stedet for debatt får vi et mentalt klima hvor den eller de som roper høyest, blir hørt. Resten drukner i støyen.

Dette med å så splid stod klart for meg da jeg leste en kommentartråd nylig som handlet om islamsk ekstremisme. Enkelte fornuftige røster forsøkte å si at hvis vi virkelig vil bekjempe islamsk ekstremisme, burde vi søke støtte hos de muslimene som ønsket det samme. Andre ville skjære alle over en kam. Kun en død indianer er en god indianer. Omgrepet er gammelt som alle haugene.

De fornuftige har naturligvis rett her. Majoriteten av verdens halvannen milliard muslimer, er naturligvis helt vanlige folk, slik som majoriteten av verdens kristne er det. Religionen spiller en viktigere rolle blant muslimer flest, enn i det sekulariserte vest, men til tross for hva ekstremister på begge sider vil ha oss til å tro, fortolkes og praktiseres denne religionen ganske annerledes blant majoriteten enn blant den ekstreme minoriteten. De mest ekstreme terroriserer og dreper dessuten sine egne til tross for at religionen deres uttrykkelig forbyr det. De henviser da til at ofrene deres ikke er "riktige" muslimer, men det de egentlig vil, er naturligvis å terrorisere alle muslimer i den grad at de kan herske over dem og befale over dem. Hensikten er ikke religiøs, men politisk.

Hvis vi skjærer alle muslimer over en kam, løper vi ekstremistenes ærend og oppfører oss som deres nyttige idioter. Hvis vi virkelig mente noe med å kjempe mot ekstremisme, så måtte vi velge våre våpen med omhu - og det beste våpenet er fornuften. Den burde fortelle oss at mennesker er de samme overalt. Alt tyder på det. Myter, løgner, fordommer og usannheter kombinert med frykt og antipatiske følelser kan få oss til å tro at de andre er helt ulike oss selv. Til sist ender vi opp med å tro at mennesker kan deles opp i onde og gode, hvor vi naturligvis alltid tilhører de gode og de andre alltid er de onde. Fornuften viser oss at det finnes godt og ondt i oss alle, akkkurat som det finnes bra folk og dårlige folk overalt. De bra er de som forsøker å hanskes med sine dårlige sider og de dårlige er de som gir etter for dem uten å yte motstand.

Så finnes det de som projiserer denne indre kampen på det ytre og dermed ser fiender overalt. De som sår splid.

Livet har vist meg en tommelregel når det gjelder å skille mellom det som er bra og det som er dårlig. Det som er bra, er det som forener og overbygger motsetninger, ja, som viser oss at motsetninger ofte bunner i illusjoner og feiltolkninger av faktiske forhold, en forvrengning av virkeligheten.
Det som er dårlig, er det som sår splid og som øker motsetninger og forsterker dem.

Det fantes en tid da jeg brukte denne målestokken for å bedømme marxist-leninistene som dominerte det norske åndslivet en kort periode. Knivøynene kalte jeg dem for slik opplevde jeg blikkene deres.
Jeg bruker den samme målestokken for å bedømme Fremskrittspartiet. Bak retorikken ser jeg at de til stadighet sår splid. Det er roten til deres suksess. De har bidratt til å polarisere samfunnsklimaet, blant annet ved å peke ut og stigmatisere enkelte grupperinger som de har festet merkelapper på. Slik og sånn er de. De andre. De dårlige. De vi ikke vil ha noe med å gjøre. Hvis de ikke blir som Oss.

Og der ligger vel hunden begravet.

Når demokratiet råtner på rot

2012-10-09T00:49:00.000+02:00

Jeg hadde knapt fått stemmerett før jeg begynte å se at det representative demokratiet hadde sine åpenbare mangler. Det virket ganske fåfengt å la seg lokke til valgurnene hvert fjerde år for å stemme på et parti og noen politikere som allikevel så ut til å gjøre som de ville mellom valgene. Valgløftene ble fort stuet unna for å børstes støv av når det bar til pers igjen med stemmefiske og gull og grønne skoger det kommende valgåret.

Dette var tidlig på 70-tallet og mye har skjedd siden den gang. Dessverre ser det ut som om demokratiet nå for tiden lider av alvorlig pustebesvær og blir blåere og blåere i ansiktet, helt til blåfargen ser ut til å gå over i sort. Den stemmeberettigete befolkningen deler seg i grupper som står og blenger på hverandre som fotballhooligans før en match. Skjellsordene hagler og det er de røde mot de blå og grønt mot brunt og så videre. Det hele fortoner seg ganske merkelig sett uten i fra, fra marsboerens perspektiv. Hva krangler jordboerne om? De er jo alle terranere, ikke sant?

Men la oss vende tilbake til demokratiet, til folkestyret. Hvorfor ser det ut til å råtne på rot?

En forklaring er at det har stagnert i utviklingen. Det var vel aldri meningen at det høyeste utviklingstrinnet skulle være det representative demokratiet? Et sant demokrati burde vel innebære at demos - folket - har mere å si til enn å velge representanter med jevne mellomrom?

Hvordan ble egentlig de vestlige, representative demokratiene til? Historien er som alltid lang og komplisert og man kunne begynne med både grekerne i Aten og islendingene som samlet seg på sitt Allting og med Magna Carta og mere til, men for å gjøre en lang historie veldig kort og enkel kan vi si at det representative demokratiet kom til som et engstelig kompromiss for å stagge de revolusjonære konvulsjonene som red Europa som en mare med begynnelse i den franske revolusjonen. Borgerskapet eller de besittende klasser, nærte frykt for hva som kunne komme til å skje hvis folket - eller pøbelen, le peuple, the people, el pueblo - fikk makt.

I dag ser vi en gjentagelse av denne engstelsen når vestlige beßerwißere uttaler seg om den arabiske våren og uttrykker engstelse for hva som vil skje når disse umodne folkegruppene innfører vestlig demokrati. Da er det nok bedre at de får et slags overgangsregime, tross alt, ellers kan jo all slags jihadistisk pakk komme til makten, ikke sant? Folk kan man jo ikke stole på. De bør helst ikke få for mye makt mellom fingrene fordi de bare vil misbruke den, som da Jeppe våknet i baronens seng.

Løsningen ble altså det representative demokratiet. La pøbelen få lov til å velge sine representanter som så skal styre over folket og stelle det til rette for det. Det er mye lettere å undervise noen få hundre representanter i maktutøvelsens edle kunst, enn en hel folkemasse. Folkerepresentantene vil dessuten få sine vasse, plebeiske kanter og manerer avslepet i møte med Systemet. Og slik gikk det.

Det kom en motreaksjon. Man ropte på Førere og Sterke Menn og de kom til makt og vanære og styrtet verden i grus. Den veien var ikke farbar, forstod man til sist. Demokrati er veien fremover. Men etterhvert var selve den demokratiske idéen blitt forvekslet med det representative demokratiet som altså kun var et kompromiss som de herskende klasser motstrebende gikk med på, siden de innså at før eller senere ville verden bli styrtet inn i et revolusjonært kaos hvis ikke noe ble gjort med tingenes begredelige tilstand.
Revolusjoner er egentlig en reaksjon på mental og politisk forstoppelse. Hvis den naturlige utviklingen av menneskesamfunnet stanses, blir resultatet en form for politisk diaré; revolusjon. The shit hits the fan.
Revolusjoner er ikke teselskaper. All gammel skit feies bort og ut, uten at det skilles på kreti og pleti. Det hefter ikke noe romantisk ved en revolusjon.

Konservative mennesker har innsett dette og anser derfor at samfunnet må utvikles skritt for skritt. Evolusjon istedet for revolusjon. Problemet er bare at de som konservative helst klamrer seg til det kjente og det kjære, det trygge og sikre, det som har vært. Det kommende er alltid ukjent og derfor usikkert. Fremtiden er i seg selv revolusjonær. Det har den konservative vanskelig for å innse og akseptere. Han eller hun forblir engstelige småborgere i sin sjel stilt overfor den ukjente, usikre og revolusjonære fremtiden.

Man tviholder altså fast på det som var et kompromiss, det representative demokratiet. Det fungerte jo så bra, så hvorfor bytte det ut med noe vi ikke kjenner til?

Fordi hvis vi ikke gjør det, vil det råtne på rot.

Hvis vi vil forhindre revolusjonært kaos må vi våge å tenke revolusjonært. Vi må våge å være visjonære. Vi må satse på det ukjente, på fremtiden.

Å forkaste det representative demokratiet for et diktatur under Førere og Sterke Menn er å gå tilbake og slik fungerer ikke tiden. Vi kan ikke skru klokken tilbake. Hvis vi prøver, gjennomlever vi nattsvarte mareritt.

Blir vi stående, drives vi mot stupet. Hvis vi forsøker å snu, vil marerittene oppsluke oss. Det er bare en vei å gå og det er fremover. Vi burde gå den veien med åpne øyne, men dessverre er det ikke mange som våger det.
Hvis vi våger, vil vi innse at status quo er uholdbart. Hva er da neste skritt?

Det synes som om hele menneskeheten gjennomgår en individualiseringsprosess. Dette tar seg blant annet uttrykk i at vi vil styre våre egne liv. Et skritt på veien mot et slikt selvstyre, var det representative demokratiet. I dag føler flere og flere som jeg gjorde for førti år siden, at det bare er et skinndemokrati. Mange er seg kanskje ikke bevisst disse følelsene, men de uttrykker seg allikevel stadig sterkere og stadig flere omdanner utilfredsheten i tanker og snart også handling. Det kan komme flere vårer enn den arabiske.

Veien videre må derfor innebære økt selvstyre for individet, noe som betyr økt innflytelse på sine omgivelser. Dette innebærer en eller annen form for direkte demokrati.

Men bevares, utbrister skeptikerne, hvordan i all verden skal det gå om store nasjoner skal styres ved hjelp av folkeavstemninger om hver bidige småting? Satt opp mot dagens teknologi som krymper både tid og rom, så sier det seg selv at det jo ikke vil gå. En stat kan ikke styres ved hjelp av torgmøter, hevder de.

Og antagelig har de rett.

Hvis de har det og hvis det allikevel stemmer at demokratiet vil råtne på rot om vi ikke utvikler det videre, hva kan vi da gjøre? Er ikke dette et Catch 22, en låst situasjon uten utgang, uten løsning?

Det finnes en utvei. Vi må gi opp nasjonalstatene. Men ikke for å slå dem sammen til supernasjoner på vei mot en Verdensregjering.
Betenk bare hvor mange indre fiender en slik regjering ville føle seg truet av. Betenk også hvor lite representativt et slikt demokrati ville være. Det ville bli en form for opplyst despoti, i beste fall. Man tør knapt forestille seg hva det kan bli i verste fall.

Nasjonalstatene bør derfor oppløses og i stedet må det komme mindre enheter som er akkurat store nok til å kunne styres av et mere direkte demokrati. Disse enhetene må naturligvis samarbeide for ellers vil vi havne i en form for alles krig mot alle. Derfor må man også bevege seg bort fra nasjonalisme, fra sjåvinisme og lokalpatriotisme. Hvis ikke, vil nye mareritt tårne seg opp.

Det er godt mulig at det er der vi vil havne før eller senere, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve å unngå det, etter beste evne.

Gudedyrkeren og Ateisten

2012-10-05T05:32:00.001+02:00

Det kan være underholdende å betrakte Gudedyrkeren og Ateisten der de tumler omkring i sine skyttergraver og kaster småstein på hverandre, men etter en stund blir det kjedelig og ensformig. Man undrer når de skal våkne opp. Ateisten er overbevist om at han allerede er våken og føler seg smått viktig og overlegen, trygt forankret i sin overbevisning, nesten som han skulle vært en troende. Naturligvis vil han le overbærende og litt nedlatende hvis noen skulle finne på å beskylde ham for å være en troende. Nei, han er da høyt hevet over slikt, han som sverger til det vitenskapelige prinsipp!

Allikevel, er han ikke som en liten, mett prelat der han sitter i sin skyttergrav, godt forskanset bak sine prinsipper og sin kunnskap, en liten prelat som hviler trygt i sin overbevisning om at han har Sannheten på sin side? Han ser det ikke selv og mener nok at siden han innrømmer at det kan finnes en ørliten mulighet for at en Gud eksisterer, har han sitt på det tørre og besitter et åpent og analytisk intellekt.

Og der er vi ved sakens kjerne. Såvel Gudedyrkeren som Ateisten er fanget av en illusjon, nemlig fantasien om et kosmisk monster som lurer et eller annet sted, usynlig for våre øyne men allikevel mysteriøst til stede overalt. Ateisten avviser at et slikt vesen kan finnes mens Gudedyrkeren er brennende i sin kullsviertro på at det finnes. Ateisten forsøker å fremtre som om alt dette ligger under hans verdighet. Han vil så gjerne videre, frem og opp i lyset, men han sitter uhjelpelig fast i sin ikke-tro på Gud, like fast som Gudedyrkeren og ingen av dem klarer å kravle seg opp fra skyttergravene sine.

Man føler seg kallet til å gi dem en hjelpende hånd men det er ikke så lett, da de begge mener seg å vite best, ja, det til tross for Ateistens påstått åpne sinn, som for en utenforstående fortoner seg merkelig lukket.
Det faller ikke Ateisten inn å tenke seg at årtuseners tale om det guddommelige, kanskje aldri har dreid seg om et kosmisk monster som skjuler seg i glemte dimensjoner og at det kanskje er først i vår tid at det hele har degenerert til slikt åndefattig pjatt, for det er jo hva religionen har blitt redusert til i dag, en åndefattig besatthet av skrifter man ikke lenger kan lese, fordi man ikke har evnen til å se ånden bak bokstavene. Dermed reduseres guddommeligheten og mysteriet til dyrking av kosmiske fantasifostere, en slags mega-Supermann som skal frelse verden fra alle farer og alle skurker, ledet av en Joker med kosmiske dimensjoner.

Hverken Gudedyrkeren eller Ateisten innser sin åndelige dysleksi og manglende evne til å forstå hva de gamle forsøkte å si med sine poetiske myter. Gudedyrkeren tror at de storslåtte fablene skal oppfattes like bokstavelig som en kokebok. Ateisten har ikke fantasi nok til å forestille seg mennesker som tenkte og opplevde annerledes. De må ha vært halvtomsinger, slutter han seg til ut i fra sin banale og forenklede logikk. Begge er like blinde for sitt indre, selv om Gudedyrkeren tror seg å ha et indre liv, men det bygger mest på fantasier og innbilning.
Ingen av dem virker å være i stand til å forestille seg muligheten av at Gud kun var et symbol, et symbol som tiden har løpt i fra og som vi ikke lenger forstår i dag. Derfor er Gud død. Symbolet er uten makt over våre sinn. Men hvis det altså var et symbol, hva symboliserte det?

Ateisten mener seg å ha et svar på rede hånd, overlegen og selvsikker som alltid, igjen trygt forankret i sin tro om å ha sannhet og kunnskap på sin side. Det var naturligvis bare noe barnslig pjatt som skulle forklare alt det våre halvtomsete forfedre ikke forstod, forklarer han belærende, med et dårlig skjult hånflir lekende ved munnvikene. I dag vet vi bedre, fortsetter han, helt blind for sitt eget innskrenkede syn og sin manglende kunnskap, slik bare de kunnskapsløse kan være overbeviste om sin allvitenhet.

Allikevel er det den oppblåste og litt pompøse Ateisten som er i tiden, mens Gudedyrkeren desperat klamrer seg til det forgangne, til noe som ikke lenger har noen plass. Ubevisst føler han dette og det skaper en angst dypt i hans indre, en angst som fort kan slå over i aggresjon, som hos det truede dyret og akkurat som det, kan Gudedyrkeren være farlig for sine omgivelser. Hvis han får hvile i fred med sine illusjoner og sine fantasier, er han fredelig nok, men presset av tiden, gjør den mørke angsten seg gjeldende. Den prosjiserer han på sine omgivelser og ser i dem djevelske farer som truer hans "himmelske" fred og hans sjels frelse. Som en paranoid tror han seg forfulgt av snart alt og alle. Kun gudemonsteret, hans innbilte superlekekamerat, er på hans side. Det er de to mot alle. Gud og ham.

Ja, sammenlignet med Gudedyrkeren er Ateisten mere hjemme i sin tid, men han vet ikke at også hans tid snart er omme. Slik er det alltid. Det finnes en tid for alt og når den er over, kommer noe annet i stedet, noe nytt som alltid er like uventet, fordi vi tror alltid at vi og vår tid er kronen på verket. Høyere enn vi befinner oss, kan jo ingen komme, er vi overbevist om - og blir like sjokkert hver gang vi befinner oss i fritt fall, uten våre overbevisningers trygge visshet.

Så hva kommer etter Ateistens tid? Det kan naturligvis bare bli en spekulasjon, men kanskje kommer vi et skritt nærmere å se hva alle gudehistoriene egentlig symboliserte. Kanskje blir vi nødt til å innrømme at våre bortforklaringer om halvtomsete forfedre, egentlig bare var puerile forenklinger av en virkelighet som er mere kompleks enn vi i dag er i nærheten av å forestille oss, til tross for all vår viten. Kanskje blir vi også nødt til å innrømme at de gamle forstod mere enn hva vi trodde, men at deres forståelse ble kledt i en for oss fremmed språkdrakt, en som hverken ateister eller gudedyrkere vet å tyde i dag.

- Posted using BlogPress from my iPad

Hva om...?

2011-12-07T21:09:00.001+01:00

Det er naturligvis en fullstendig politisk ukorrekt tanke, men det er jo så populært å være politisk ukorrekt i dag, så hvorfor ikke?

Her om dagen ble jeg oppmerksom på at Einstein har sagt en gang at nasjonalismen er en menneskelig barnesykdom, menneskehetens meslinger. Hva om man kan si noe lignende om de høyreekstreme, paranoide vrangforestillingene som Utøyamorderen ble motivert av? Han er erklært psykotisk og utilregnelig og selv om akkurat det debatteres, så hva er det som taler i mot at de voldelige og paranoide idéene om at muslimer holder på å utslette "oss" og så videre, også er sykelig forvridde tanker som kun kan oppstå i ubalanserte sinn?

Ærlig talt synes jeg ikke det høres så vilt ut. Ganske logisk og fornuftig, på samme måte som Einsteins mening om nasjonalismen. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg synes mennesker som uttaler seg slik eller som gir uttrykk for mistenksomhet mot fremmede som kommer til landet, virker så veldig sunne og avbalanserte. Aner vi ikke et lite snev av en sykelig mistenksomhet der?

Vi får håpe menneskeheten snart blir fullvoksen og frisk.

Den store banksvindelen

2011-12-01T11:24:00.001+01:00

Da jeg begynte å jobbe for over 40 år siden måtte vi opp på lønningskontoret hver lønningsdag, hvor vi fikk en liten konvolutt med sifre sirlig påskrevet for hånd. Denne tok vi så med til stedets bank hvor bankfunksjonæren la det rette beløpet i konvolutten. Med konvolutt i hånd gikk man så runden til de butikkene hvor man skyldte penger og var det noe igjen så kjøpte man øl, forutsatt at man var ungkar og spillemann, som betegnelsen lød den gangen.

Det neste fiskebruket jeg begynte å jobbe på, lå så avsides at der ikke fantes noen bank så da fikk man konvolutten full med penger, like godt først som sist.

Dette høres jo ut som en historie fra riktig gamle dager, hvilket det også er. Du verden, som tiden flyr. Men hør nå videre.

Ikke lenge etter dette opprettet arbeidsgiveren din en sjekkonto for deg. Ville du ha lønn måtte du bare takke ja og være glad til. Det var ikke spørsmål om annet. Så fikk man et sjekkhefte som man kunne overtrekke og bli straffet for det. Det kostet også å skrive ut slike sjekker så det gjaldt om å skrive minst mulig og et forbannet herk var det uansett. Men så fikk man jo lære seg et nytt ord. Gebyr.

I dag vet alle hva dette er for et merkelig dyr. Bankene må jo ta betalt for sine tjenester, heter det og alle bukker og betaler. Sjekkheftene ble erstattet med fine bankkort og snart hadde alle glemt at det fantes en tid da folk hverken hadde TV eller bankkonto. Nå var alle i bankenes sold, enten de ville det eller ikke. Det var ikke snakk om å velge, heller. Ville du ha mat på bordet, så måtte du ha bankkonto.

Etterhvert måtte alle ha lån også. Men det er en annen historie som hører med til historien, så den skal vi ikke gå nærmere inn på her, men spare til en annen regnværsdag. Det har jo blitt mange slike i det siste, så det varer nok ikke lenge til vi får høre mere om lånevirksomheten og hvordan alle tok lån til over taket.

Dette ordet tjeneste er forresten ganske merkelig. Hvis jeg gjør deg en tjeneste, regnes det ikke som god folkeskikk å strekke ut handen etterpå og knipse utålmodig med fingrene og kreve betaling. Nei, en tjeneste er en annen tjeneste verdt, heter det, samme hvem man retter den tjenesten mot. La den vandre videre. Gjør en anna mann ei beine, heter det på en dialekt. Så blant skikkelige folk tar man ikke betalt for tjenester.

Men med bankene er det noe annet. Der vil de ha betalt for tjenester som ingen har bedt om. Det var ikke noe folkekrav om å få bankkonto. Folk gikk ikke mann av huse på første mai for å kreve banktjenester. Ingen samlet seg utenfor den lokale sparebanken og ropte taktfast og truende: vi vil ha sjekk! vi vil ha sjekk! Folk var fornøyd med tingene slik det var, selv om lønningskonvoluttene gjerne kunne vært fetere.

Hva kaller man det egentlig når man krever betalt for tjenester ingen har bedt om? Blir ikke det litt som når butikkeiere i Palermo må betale for en beskyttelse de aldri har bedt om? Jeg spørger kun.

Hvorfor ville bankene tvinge folk til å bli kunder hos seg? Tja, ingen har sagt noe om det, men kan det ikke ha vært fordi dette skaffet dem kapital? Det er vel logisk å anta det, ikke sant? Hva skulle de så med denne kapitalen til? Nå, den kunne jo være kjekk å ha til så mangt, til slikt som kalles investeringer, må vite.

Så gikk bankene ut på markedet og åt seg gilde og fete og snart begynte de å spise hverandre helt til noen banker var så store at de ikke lenger behøvde å bry seg om kundene sine, så de begynte å stenge bankfilialer og gav de ansatte sparken og dermed kunne de spare enda flere penger for å investere enda mere. Kundene jaget de ut på internettet så de ikke skulle renne ned dørene hos bankene med sparepengene sine. Småslanter, fnyste de fete bankene foraktelig til småsparerne. Hold dere på nettet og lær dere å spekulere på børsen! Vi vil ikke ha dere rennende her med de skitne småpengene deres! Gulvene skitnes til og vi får mere utgifter til rengjøringsbyråer og selv om disse bare bruker vikarer fra bemanningsbyråene, så blir det utgifter av det, lell.

Til syvende og sist var de største bankene så store at de holdt på å sprekke, men de måtte ikke få lov til det, mente folket representert ved staten for da ville alt sprekke med dem, så store var de blitt. De hadde nemlig slukt hele verden.

Så slik gikk den store banksvindelen til, barna mine.

Blindspor

2011-11-30T14:37:00.001+01:00

Igjen er man ute med dette høyre-venstregnålet som bare fører vill. En del mennesker har kommet med kritiske ytringer angående tankegods som flyter rundt omkring i tiden og som kan lede til og inspirere ekstremistiske handlinger. Noen oppfordrer til og med til slikt, direkte eller indirekte.

Man har opplevd dette før. På 70- og 80-tallet herjet terrorister i Europa, inspirert av en ideologi som oppmanet til væpnet kamp mot undertrykkerne. Vi som stod på sidelinjen kjente oss ikke igjen i den virkelighetsbeskrivelsen. Visst kunne livet være for kjipt til tider og fantasi og kreativitet hadde usle vilkår under betongsosialdemokratiet, men undertrykkelse? Var det noen som havnet i fengsel på grunn av sine meninger? Livet virket ganske fritt, tross alt. Man kunne reise bort om man så ville og enhver kunne droppe ut av "systemet" uten at systemet forsøkte å fange deg inn igjen. Allikevel var det en liten gruppe som levde i en merkelig illusjon hvor Norge ikke var til å kjenne igjen.
De knyttet spinkle og bleke never og sang om "væpna revvolusjon", uten å ane noe om vold og blodsutgytelse.

Det kom ikke så langt som til væpnede aksjoner i Norge, inspirert av revolusjonsromantiseringen.

I stedet var det en annen voldsforherligende ideologi som førte til handlinger her.

Nå er vi der igjen og resultatet ble verre enn noensinne. Gjerningsmannen er blitt erklært for å være splitter pine gal, men det forhindrer ikke det faktum at galskapen hans fikk næring fra visse tanker og holdninger. Man kan hevde at disse passet perfekt inn i galningens vanvittige univers. Det burde si noe om disse tankene og holdningene.

Når så noen forsøker å legge vekt på at med ytringsfrihet følger det et ansvar, hyles det opp om sensur. Hittil ser det ut til at det bare er folk som sogner til venstresiden i politikken som forsøker å mane til økt bevissthet, og dette leder igjen til at man straks hopper ned i sine ideologiske skyttergraver og tyr til samme, gamle polarisering som fungerer så vel til å tåkelegge hva som egentlig sies.

Går man igjennom det som er blitt skrevet tror jeg at man får lete lenge og vel for å finne et klart uttrykt krav om sensur. Jeg har ikke sett slike krav fra noen. Ingen.

Det enkelte har forsøkt å bringe på banen, er at vi må bli mere bevisste våre ord og handlinger og det hviler dessuten et tungt ansvar på media. Det ansvaret leder ikke til sensur men til hvordan man lar enkelte med ekstreme tanker og ideologier komme til tals. Kunnskapsnivået hos de som jobber i media bør økes.

Hvis man synes det er uproblematisk å la en Anfindsen eller en Fjordman komme til tals uten motforestillinger, så burde man vel også trykke tekster av en Alfred Rosenberg og en Sayyid Qutb, for å nevne noen? Dette ville vel lede til økt løssalg, og dessverre er det nok slike motiveringer som også ligger til grunn for at man velger å la ekstremister komme til tals, uten motforestillinger og uten å forsøke å sette tankene deres i en større sammenheng.

Dette overlater man til leserne å hamle opp med. Media viser til ytringsfriheten og toer sine hender.

Når det gjelder antagelsen om at venstresiden står mot høyresiden her, så er en slik tanke til forkleinelse for høyresiden. Man antar altså at denne står last og brast med ekstremister av alle slag? At alle og envher som sogner til denne høyresiden ikke anser at man skal være seg sitt ansvar bevisst?

Tvert i mot tror jeg at det ofte er nettopp på høyresiden man finner mennesker som maner til ansvarsfullhet, også når det gjelder tanker og holdninger. Ytringsfrihet medfører et ansvar. Virkelig frihet innebærer økt ansvarsfølelse. Alt annet er å ta seg friheter. Virkelig konservative mennesker har definitivt lite til overs for ekstremisme.

Denne terpingen på at høyre står mot venstre står mot hverandre i ett og alt, fører galt av sted. Når man håner venstresiden for å bedrive "selvpisking", sier man samtidig at selvkritikk er unødvendig og direkte latterlig.

Den som aldri kan gå i seg selv og holde dommedag over sine tanker og gjerninger, vil til sist feile som menneske.

Det er ikke høyre som står mot venstre. Det er ansvarlighet mot ansvarsløshet, balanse mot ekstremisme, menneskeliggjøring mot demonisering. Måtehold mot eksesser. Fakta mot fantasteri. Ettertenksomhet mot tankeløshet.

Darwinisme

2011-11-28T13:11:00.001+01:00

Darwinismen fremstilles som en alles kamp mot alle hvor bare de sterkeste overlever, men det er en forvrengning av Darwins teori om det naturlige utvalget. Sosialdarwinismen er det Herbert Spencer som bærer ansvaret for.

Det naturlige utvalget handler ikke om enkeltindividers nådeløse kamp for å klare seg, men om gruppens eller artens evne til å hevde seg i kampen for tilværelsen. Nå vil enkelte hevde at det allikevel handler om å skille de svake individene fra de sterke, slik at gruppen som helhet styrkes ved å eliminere de svake, en tankegang som den klassiske rasismen bygger på og som fikk sin grusomme og tragiske konsekvens i holocaust.

Tenker man over det, viser virkeligheten oss at det er de gruppene som beskytter de svakeste individene som klarer seg best. Man ser dette hos dyr og enda tydeligere blir det blant mennesker. De landene som har utviklet et system for å ta vare på de svakeste, hører også til de mest vellykkede samfunnene på alle plan. Hvis de i tillegg har sørget for en likestilling mellom kjønn og sosiale klasser, hevder de seg helt i topp. Mennesker er en ressurs som bør tas vare på.

Noen vil protestere og peke på USA. Da kan man like så gjerne peke på Kina. Ingen av de landene utmerker seg ved at de har en høyt utviklet velferdsstat, men allikevel er de både rike og mektige. Hvordan forklarer man dette?

Jeg tror det finnes flere forklaringer. En er at USA faktisk var mere av en velferdsstat enn mange europeiske land hvis vi går tilbake i historien. Velferden var annerledes organisert men den eksisterte. Den var en følge av de nye humanistiske idealene som var en del av det nye som USA opprinnelig stod for. I tillegg kommer en kultur hvor man hjelper sine mere uheldig stilte naboer. Den jevne amerikaner er stolt av sin generøsitet og det med rette. Vi må altså ikke glemme at hovedpoenget her ikke er velferdsstaten, men det at gruppen tar vare på sine egne. Da spiller det mindre rolle hvordan man går frem. Hovedsaken er å ta seg av de svakere.

Andre elementer som spiller inn, er størrelse og tilgang på ressurser. Kineserne utgjør nesten en fjerdedel av jordens befolkning og USA har tilkjempet seg tilgang til enorme ressurser, globalt sett.

Men man vet heller ikke hvor mye lengre amerikanerne kunne kommet hvis de hadde fortsatt å utvikle velferdssystemer. I dag ser vi resultatene av en motsatt trend hvor hver mann blir overlatt til seg selv. Det virker ikke som om dette har hjulpet USA, tvert om. De vakler for øyeblikket på ruinens rand, enten de er klar over det eller ikke.

Vi vet heller ikke om kineserne vil innse dette før de også snubler og faller.

Styrke er så mangt. De som tror at det kun handler om muskler og makt, er i beste fall enøyde. Man behøver bare å tenke på geniet Hawking for å innse at det lønner seg å ta vare på de svake.

Kneblet av virkeligheten

2011-11-27T13:57:00.001+01:00

Marie Simonsen skrev en bra artikkel i Dagbladet - Elefanten i rommet. Representanter for Fremskrittspartiet opplever og uttrykker frustrasjon fordi de føler at de ikke lenger kan si slikt som de brukte å si før. Sin vane tro fremstiller de seg som ofre og hevder at det er noen som vil kneble dem. De er blinde for at det er virkeligheten som kommer i mot og målbinder dem.

Det finnes ting man ikke lenger kan slenge ut av seg med slik selvfølgelighet som man kunne før den 22. juli 2011. Gjør man det, må man regne med å møte en helt annen motstand enn hva tilfellet var før denne dagen.

Det ble sagt at Norge ble forandret den dagen. Mange har begynt å tvile på det, da de har trodd at endringene skulle vise seg mere markant, at stemningen fra de nærmeste dagene som fulgte skulle vare ved på et eller annet vis. Når de opplever at hverdagen vender tilbake slik den alltid gjør, tror de at alt er som før.

Selv om det som forårsaker forandringer ofte kommer som et sjokk, skjer ikke forandringene på samme vis. Frø blir sådd og forsvinner under overflaten. De blir usynlige for oss. Vi ser bare overflaten og den er som før. Men en dag bryter et lite skudd frem, kanskje uten at vi legger merke til det. Noe har skjedd. Noe nytt bryter frem.

Det kan hende at det er de første foraningene om dette nye vi opplever nå og da kanskje spesielt disse fra FrP som opplever at de knebles. Men det er ingen som knebler dem. De blir kneblet av virkeligheten.

77 døde, brutalt myrdete, noen av dem barn. De ble meiet ned for fote på grunn av enkelte holdninger og meninger som gjerningsmannen har gitt uttrykk for i sitt såkalte manifest. Hvis det er noen eller noe som knebler, så er det denne gjerningsmannen og manifestet hans. Der står å lese mangt som var hverdagsmat å gi uttrykk for før den 22. juli. Det blir vanskelig å snakke om snikislamisering etter det, uten å bli slått i hartkorn med det som hendte. Naturligvis må dette oppleves frustrerende for de som fortsatt ønsker å komme med lignende tanker.

Siv Jensen og Per Sandberg blir opprørte når noen hevder at også ord har konsekvenser og derfor ikke er ufarlige. De tror at man dermed vil gjøre dem til medskyldige i grusomhetene som ble begått. De klarer ikke å se skillet mellom slike anklager og det at man påpeker det innlysende; at vi alle bærer et ansvar, også for våre tanker og holdninger og de ordene vi bruker for å gi uttrykk for disse. Dette gjelder ikke bare FrP-politikere, men er noe alle og enhver av oss gjør klokt i å legge på minnet. Selv det som vi anser for å være uskyldige vitser, kan få konsekvenser. Slike innsikter vil vi helst lukke øynene for, men virkeligheten blir ikke annerledes av den grunn.

Richard Dawkins lanserte termen mem som er å forstå som en tanke eller idé eller rett og slett informasjon, som spres og lagres mellom organismer. Det er enkelt å forestille seg at slike memer også kan virke inn på våre holdninger og dermed også handlinger. Hvis memet er av en ondsinnet art og informasjonen som det inneholder, er en forvrengning av faktiske forhold, sier det seg selv at virkningene kan bli negative om dette spres. Slik sett blir sammenhengen mellom hva vi tenker og sier og de holdningene og handlingene dette kan påvirke og forårsake, både logisk og åpenbar.

Det er på et slikt grunnlag vi må begynne å snakke om at den andre siden av ytringsfrihet må innebære et ytringsansvar. Dette har heller ingenting med knebling å gjøre og er ingenting som hverken bør eller skal lovfestes, men noe vi må bevisstgjøre overfor oss selv. Vi innser at vi alle bærer et ansvar for våre handlinger og at disse har sine konsekvenser, men nå er det på tide at vi innser at dette også gjelder for ord og holdninger. Dette er ikke noe som noen finner på, men en del av virkeligheten.

Av og til oppdager vi dette ved hjelp av sjokkartede opplevelser. Etter at vi har gjennomlevd slike, er ikke virkeligheten den samme for oss og vi opplever at det er visse ting vi ikke lenger kan si eller gjøre.

Den 22. juli er ikke enestående i så måte. For over seksti år siden ble verden klar over andre grusomheter som ble begått og som resulterte i at det var visse tanker og holdninger man ikke lenger kunne gi uttrykk for. Virkeligheten kom i mot. Seks millioner døde gjorde det umulig å si slikt som var hverdagsmat bare noen få år før.

Det er jo ikke slik at rasismen ble utryddet etter 1945, dessverre. Det ble imidlertid umulig å fremstille den som noe positivt etter det. Det oppstod et mentalt vannskille. De som fortsatt bar på slike tanker innom seg, opplevde at de ble kneblet. De måtte tie. Selv om det ble innført lover og paragrafer mot både rasisme og hatpropaganda, var det i bunn og grunn de grufulle hendingene selv som gjorde det umulig å gi uttrykk for slike tanker og holdninger. Virkeligheten kneblet dem.

Det er virkeligheten som knebler oss. Ikke noe annet. Siv Jensen og Per Sandberg og andre fra FrP bør innse dette og samtidig innse at virkeligheten i Norge er en annen enn den var for drøyt fire måneder siden. 77 døde befinner seg mellom nåtiden slik den er og det som var før de ble hensynsløst myrdet.

Slik Jensen og Sandberg oppfører seg nå, tyder det på at de har problemer med å innse dette og det frustrerer dem. Det er imidlertid en frustrasjon de må hanskes med uten å skylde på andre. Det er ingenting noen kan gjøre med dette. Den eksplosjonen og de skuddene satte punktum for noe og det punktumet er ikke til å komme forbi.