Bløgg

Hva om...?

2011-12-07T21:09:00.001+01:00

Det er naturligvis en fullstendig politisk ukorrekt tanke, men det er jo så populært å være politisk ukorrekt i dag, så hvorfor ikke?

Her om dagen ble jeg oppmerksom på at Einstein har sagt en gang at nasjonalismen er en menneskelig barnesykdom, menneskehetens meslinger. Hva om man kan si noe lignende om de høyreekstreme, paranoide vrangforestillingene som Utøyamorderen ble motivert av? Han er erklært psykotisk og utilregnelig og selv om akkurat det debatteres, så hva er det som taler i mot at de voldelige og paranoide idéene om at muslimer holder på å utslette "oss" og så videre, også er sykelig forvridde tanker som kun kan oppstå i ubalanserte sinn?

Ærlig talt synes jeg ikke det høres så vilt ut. Ganske logisk og fornuftig, på samme måte som Einsteins mening om nasjonalismen. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg synes mennesker som uttaler seg slik eller som gir uttrykk for mistenksomhet mot fremmede som kommer til landet, virker så veldig sunne og avbalanserte. Aner vi ikke et lite snev av en sykelig mistenksomhet der?

Vi får håpe menneskeheten snart blir fullvoksen og frisk.

Den store banksvindelen

2011-12-01T11:24:00.001+01:00

Da jeg begynte å jobbe for over 40 år siden måtte vi opp på lønningskontoret hver lønningsdag, hvor vi fikk en liten konvolutt med sifre sirlig påskrevet for hånd. Denne tok vi så med til stedets bank hvor bankfunksjonæren la det rette beløpet i konvolutten. Med konvolutt i hånd gikk man så runden til de butikkene hvor man skyldte penger og var det noe igjen så kjøpte man øl, forutsatt at man var ungkar og spillemann, som betegnelsen lød den gangen.

Det neste fiskebruket jeg begynte å jobbe på, lå så avsides at der ikke fantes noen bank så da fikk man konvolutten full med penger, like godt først som sist.

Dette høres jo ut som en historie fra riktig gamle dager, hvilket det også er. Du verden, som tiden flyr. Men hør nå videre.

Ikke lenge etter dette opprettet arbeidsgiveren din en sjekkonto for deg. Ville du ha lønn måtte du bare takke ja og være glad til. Det var ikke spørsmål om annet. Så fikk man et sjekkhefte som man kunne overtrekke og bli straffet for det. Det kostet også å skrive ut slike sjekker så det gjaldt om å skrive minst mulig og et forbannet herk var det uansett. Men så fikk man jo lære seg et nytt ord. Gebyr.

I dag vet alle hva dette er for et merkelig dyr. Bankene må jo ta betalt for sine tjenester, heter det og alle bukker og betaler. Sjekkheftene ble erstattet med fine bankkort og snart hadde alle glemt at det fantes en tid da folk hverken hadde TV eller bankkonto. Nå var alle i bankenes sold, enten de ville det eller ikke. Det var ikke snakk om å velge, heller. Ville du ha mat på bordet, så måtte du ha bankkonto.

Etterhvert måtte alle ha lån også. Men det er en annen historie som hører med til historien, så den skal vi ikke gå nærmere inn på her, men spare til en annen regnværsdag. Det har jo blitt mange slike i det siste, så det varer nok ikke lenge til vi får høre mere om lånevirksomheten og hvordan alle tok lån til over taket.

Dette ordet tjeneste er forresten ganske merkelig. Hvis jeg gjør deg en tjeneste, regnes det ikke som god folkeskikk å strekke ut handen etterpå og knipse utålmodig med fingrene og kreve betaling. Nei, en tjeneste er en annen tjeneste verdt, heter det, samme hvem man retter den tjenesten mot. La den vandre videre. Gjør en anna mann ei beine, heter det på en dialekt. Så blant skikkelige folk tar man ikke betalt for tjenester.

Men med bankene er det noe annet. Der vil de ha betalt for tjenester som ingen har bedt om. Det var ikke noe folkekrav om å få bankkonto. Folk gikk ikke mann av huse på første mai for å kreve banktjenester. Ingen samlet seg utenfor den lokale sparebanken og ropte taktfast og truende: vi vil ha sjekk! vi vil ha sjekk! Folk var fornøyd med tingene slik det var, selv om lønningskonvoluttene gjerne kunne vært fetere.

Hva kaller man det egentlig når man krever betalt for tjenester ingen har bedt om? Blir ikke det litt som når butikkeiere i Palermo må betale for en beskyttelse de aldri har bedt om? Jeg spørger kun.

Hvorfor ville bankene tvinge folk til å bli kunder hos seg? Tja, ingen har sagt noe om det, men kan det ikke ha vært fordi dette skaffet dem kapital? Det er vel logisk å anta det, ikke sant? Hva skulle de så med denne kapitalen til? Nå, den kunne jo være kjekk å ha til så mangt, til slikt som kalles investeringer, må vite.

Så gikk bankene ut på markedet og åt seg gilde og fete og snart begynte de å spise hverandre helt til noen banker var så store at de ikke lenger behøvde å bry seg om kundene sine, så de begynte å stenge bankfilialer og gav de ansatte sparken og dermed kunne de spare enda flere penger for å investere enda mere. Kundene jaget de ut på internettet så de ikke skulle renne ned dørene hos bankene med sparepengene sine. Småslanter, fnyste de fete bankene foraktelig til småsparerne. Hold dere på nettet og lær dere å spekulere på børsen! Vi vil ikke ha dere rennende her med de skitne småpengene deres! Gulvene skitnes til og vi får mere utgifter til rengjøringsbyråer og selv om disse bare bruker vikarer fra bemanningsbyråene, så blir det utgifter av det, lell.

Til syvende og sist var de største bankene så store at de holdt på å sprekke, men de måtte ikke få lov til det, mente folket representert ved staten for da ville alt sprekke med dem, så store var de blitt. De hadde nemlig slukt hele verden.

Så slik gikk den store banksvindelen til, barna mine.

Blindspor

2011-11-30T14:37:00.001+01:00

Igjen er man ute med dette høyre-venstregnålet som bare fører vill. En del mennesker har kommet med kritiske ytringer angående tankegods som flyter rundt omkring i tiden og som kan lede til og inspirere ekstremistiske handlinger. Noen oppfordrer til og med til slikt, direkte eller indirekte.

Man har opplevd dette før. På 70- og 80-tallet herjet terrorister i Europa, inspirert av en ideologi som oppmanet til væpnet kamp mot undertrykkerne. Vi som stod på sidelinjen kjente oss ikke igjen i den virkelighetsbeskrivelsen. Visst kunne livet være for kjipt til tider og fantasi og kreativitet hadde usle vilkår under betongsosialdemokratiet, men undertrykkelse? Var det noen som havnet i fengsel på grunn av sine meninger? Livet virket ganske fritt, tross alt. Man kunne reise bort om man så ville og enhver kunne droppe ut av "systemet" uten at systemet forsøkte å fange deg inn igjen. Allikevel var det en liten gruppe som levde i en merkelig illusjon hvor Norge ikke var til å kjenne igjen.
De knyttet spinkle og bleke never og sang om "væpna revvolusjon", uten å ane noe om vold og blodsutgytelse.

Det kom ikke så langt som til væpnede aksjoner i Norge, inspirert av revolusjonsromantiseringen.

I stedet var det en annen voldsforherligende ideologi som førte til handlinger her.

Nå er vi der igjen og resultatet ble verre enn noensinne. Gjerningsmannen er blitt erklært for å være splitter pine gal, men det forhindrer ikke det faktum at galskapen hans fikk næring fra visse tanker og holdninger. Man kan hevde at disse passet perfekt inn i galningens vanvittige univers. Det burde si noe om disse tankene og holdningene.

Når så noen forsøker å legge vekt på at med ytringsfrihet følger det et ansvar, hyles det opp om sensur. Hittil ser det ut til at det bare er folk som sogner til venstresiden i politikken som forsøker å mane til økt bevissthet, og dette leder igjen til at man straks hopper ned i sine ideologiske skyttergraver og tyr til samme, gamle polarisering som fungerer så vel til å tåkelegge hva som egentlig sies.

Går man igjennom det som er blitt skrevet tror jeg at man får lete lenge og vel for å finne et klart uttrykt krav om sensur. Jeg har ikke sett slike krav fra noen. Ingen.

Det enkelte har forsøkt å bringe på banen, er at vi må bli mere bevisste våre ord og handlinger og det hviler dessuten et tungt ansvar på media. Det ansvaret leder ikke til sensur men til hvordan man lar enkelte med ekstreme tanker og ideologier komme til tals. Kunnskapsnivået hos de som jobber i media bør økes.

Hvis man synes det er uproblematisk å la en Anfindsen eller en Fjordman komme til tals uten motforestillinger, så burde man vel også trykke tekster av en Alfred Rosenberg og en Sayyid Qutb, for å nevne noen? Dette ville vel lede til økt løssalg, og dessverre er det nok slike motiveringer som også ligger til grunn for at man velger å la ekstremister komme til tals, uten motforestillinger og uten å forsøke å sette tankene deres i en større sammenheng.

Dette overlater man til leserne å hamle opp med. Media viser til ytringsfriheten og toer sine hender.

Når det gjelder antagelsen om at venstresiden står mot høyresiden her, så er en slik tanke til forkleinelse for høyresiden. Man antar altså at denne står last og brast med ekstremister av alle slag? At alle og envher som sogner til denne høyresiden ikke anser at man skal være seg sitt ansvar bevisst?

Tvert i mot tror jeg at det ofte er nettopp på høyresiden man finner mennesker som maner til ansvarsfullhet, også når det gjelder tanker og holdninger. Ytringsfrihet medfører et ansvar. Virkelig frihet innebærer økt ansvarsfølelse. Alt annet er å ta seg friheter. Virkelig konservative mennesker har definitivt lite til overs for ekstremisme.

Denne terpingen på at høyre står mot venstre står mot hverandre i ett og alt, fører galt av sted. Når man håner venstresiden for å bedrive "selvpisking", sier man samtidig at selvkritikk er unødvendig og direkte latterlig.

Den som aldri kan gå i seg selv og holde dommedag over sine tanker og gjerninger, vil til sist feile som menneske.

Det er ikke høyre som står mot venstre. Det er ansvarlighet mot ansvarsløshet, balanse mot ekstremisme, menneskeliggjøring mot demonisering. Måtehold mot eksesser. Fakta mot fantasteri. Ettertenksomhet mot tankeløshet.

Darwinisme

2011-11-28T13:11:00.001+01:00

Darwinismen fremstilles som en alles kamp mot alle hvor bare de sterkeste overlever, men det er en forvrengning av Darwins teori om det naturlige utvalget. Sosialdarwinismen er det Herbert Spencer som bærer ansvaret for.

Det naturlige utvalget handler ikke om enkeltindividers nådeløse kamp for å klare seg, men om gruppens eller artens evne til å hevde seg i kampen for tilværelsen. Nå vil enkelte hevde at det allikevel handler om å skille de svake individene fra de sterke, slik at gruppen som helhet styrkes ved å eliminere de svake, en tankegang som den klassiske rasismen bygger på og som fikk sin grusomme og tragiske konsekvens i holocaust.

Tenker man over det, viser virkeligheten oss at det er de gruppene som beskytter de svakeste individene som klarer seg best. Man ser dette hos dyr og enda tydeligere blir det blant mennesker. De landene som har utviklet et system for å ta vare på de svakeste, hører også til de mest vellykkede samfunnene på alle plan. Hvis de i tillegg har sørget for en likestilling mellom kjønn og sosiale klasser, hevder de seg helt i topp. Mennesker er en ressurs som bør tas vare på.

Noen vil protestere og peke på USA. Da kan man like så gjerne peke på Kina. Ingen av de landene utmerker seg ved at de har en høyt utviklet velferdsstat, men allikevel er de både rike og mektige. Hvordan forklarer man dette?

Jeg tror det finnes flere forklaringer. En er at USA faktisk var mere av en velferdsstat enn mange europeiske land hvis vi går tilbake i historien. Velferden var annerledes organisert men den eksisterte. Den var en følge av de nye humanistiske idealene som var en del av det nye som USA opprinnelig stod for. I tillegg kommer en kultur hvor man hjelper sine mere uheldig stilte naboer. Den jevne amerikaner er stolt av sin generøsitet og det med rette. Vi må altså ikke glemme at hovedpoenget her ikke er velferdsstaten, men det at gruppen tar vare på sine egne. Da spiller det mindre rolle hvordan man går frem. Hovedsaken er å ta seg av de svakere.

Andre elementer som spiller inn, er størrelse og tilgang på ressurser. Kineserne utgjør nesten en fjerdedel av jordens befolkning og USA har tilkjempet seg tilgang til enorme ressurser, globalt sett.

Men man vet heller ikke hvor mye lengre amerikanerne kunne kommet hvis de hadde fortsatt å utvikle velferdssystemer. I dag ser vi resultatene av en motsatt trend hvor hver mann blir overlatt til seg selv. Det virker ikke som om dette har hjulpet USA, tvert om. De vakler for øyeblikket på ruinens rand, enten de er klar over det eller ikke.

Vi vet heller ikke om kineserne vil innse dette før de også snubler og faller.

Styrke er så mangt. De som tror at det kun handler om muskler og makt, er i beste fall enøyde. Man behøver bare å tenke på geniet Hawking for å innse at det lønner seg å ta vare på de svake.

Kneblet av virkeligheten

2011-11-27T13:57:00.001+01:00

Marie Simonsen skrev en bra artikkel i Dagbladet - Elefanten i rommet. Representanter for Fremskrittspartiet opplever og uttrykker frustrasjon fordi de føler at de ikke lenger kan si slikt som de brukte å si før. Sin vane tro fremstiller de seg som ofre og hevder at det er noen som vil kneble dem. De er blinde for at det er virkeligheten som kommer i mot og målbinder dem.

Det finnes ting man ikke lenger kan slenge ut av seg med slik selvfølgelighet som man kunne før den 22. juli 2011. Gjør man det, må man regne med å møte en helt annen motstand enn hva tilfellet var før denne dagen.

Det ble sagt at Norge ble forandret den dagen. Mange har begynt å tvile på det, da de har trodd at endringene skulle vise seg mere markant, at stemningen fra de nærmeste dagene som fulgte skulle vare ved på et eller annet vis. Når de opplever at hverdagen vender tilbake slik den alltid gjør, tror de at alt er som før.

Selv om det som forårsaker forandringer ofte kommer som et sjokk, skjer ikke forandringene på samme vis. Frø blir sådd og forsvinner under overflaten. De blir usynlige for oss. Vi ser bare overflaten og den er som før. Men en dag bryter et lite skudd frem, kanskje uten at vi legger merke til det. Noe har skjedd. Noe nytt bryter frem.

Det kan hende at det er de første foraningene om dette nye vi opplever nå og da kanskje spesielt disse fra FrP som opplever at de knebles. Men det er ingen som knebler dem. De blir kneblet av virkeligheten.

77 døde, brutalt myrdete, noen av dem barn. De ble meiet ned for fote på grunn av enkelte holdninger og meninger som gjerningsmannen har gitt uttrykk for i sitt såkalte manifest. Hvis det er noen eller noe som knebler, så er det denne gjerningsmannen og manifestet hans. Der står å lese mangt som var hverdagsmat å gi uttrykk for før den 22. juli. Det blir vanskelig å snakke om snikislamisering etter det, uten å bli slått i hartkorn med det som hendte. Naturligvis må dette oppleves frustrerende for de som fortsatt ønsker å komme med lignende tanker.

Siv Jensen og Per Sandberg blir opprørte når noen hevder at også ord har konsekvenser og derfor ikke er ufarlige. De tror at man dermed vil gjøre dem til medskyldige i grusomhetene som ble begått. De klarer ikke å se skillet mellom slike anklager og det at man påpeker det innlysende; at vi alle bærer et ansvar, også for våre tanker og holdninger og de ordene vi bruker for å gi uttrykk for disse. Dette gjelder ikke bare FrP-politikere, men er noe alle og enhver av oss gjør klokt i å legge på minnet. Selv det som vi anser for å være uskyldige vitser, kan få konsekvenser. Slike innsikter vil vi helst lukke øynene for, men virkeligheten blir ikke annerledes av den grunn.

Richard Dawkins lanserte termen mem som er å forstå som en tanke eller idé eller rett og slett informasjon, som spres og lagres mellom organismer. Det er enkelt å forestille seg at slike memer også kan virke inn på våre holdninger og dermed også handlinger. Hvis memet er av en ondsinnet art og informasjonen som det inneholder, er en forvrengning av faktiske forhold, sier det seg selv at virkningene kan bli negative om dette spres. Slik sett blir sammenhengen mellom hva vi tenker og sier og de holdningene og handlingene dette kan påvirke og forårsake, både logisk og åpenbar.

Det er på et slikt grunnlag vi må begynne å snakke om at den andre siden av ytringsfrihet må innebære et ytringsansvar. Dette har heller ingenting med knebling å gjøre og er ingenting som hverken bør eller skal lovfestes, men noe vi må bevisstgjøre overfor oss selv. Vi innser at vi alle bærer et ansvar for våre handlinger og at disse har sine konsekvenser, men nå er det på tide at vi innser at dette også gjelder for ord og holdninger. Dette er ikke noe som noen finner på, men en del av virkeligheten.

Av og til oppdager vi dette ved hjelp av sjokkartede opplevelser. Etter at vi har gjennomlevd slike, er ikke virkeligheten den samme for oss og vi opplever at det er visse ting vi ikke lenger kan si eller gjøre.

Den 22. juli er ikke enestående i så måte. For over seksti år siden ble verden klar over andre grusomheter som ble begått og som resulterte i at det var visse tanker og holdninger man ikke lenger kunne gi uttrykk for. Virkeligheten kom i mot. Seks millioner døde gjorde det umulig å si slikt som var hverdagsmat bare noen få år før.

Det er jo ikke slik at rasismen ble utryddet etter 1945, dessverre. Det ble imidlertid umulig å fremstille den som noe positivt etter det. Det oppstod et mentalt vannskille. De som fortsatt bar på slike tanker innom seg, opplevde at de ble kneblet. De måtte tie. Selv om det ble innført lover og paragrafer mot både rasisme og hatpropaganda, var det i bunn og grunn de grufulle hendingene selv som gjorde det umulig å gi uttrykk for slike tanker og holdninger. Virkeligheten kneblet dem.

Det er virkeligheten som knebler oss. Ikke noe annet. Siv Jensen og Per Sandberg og andre fra FrP bør innse dette og samtidig innse at virkeligheten i Norge er en annen enn den var for drøyt fire måneder siden. 77 døde befinner seg mellom nåtiden slik den er og det som var før de ble hensynsløst myrdet.

Slik Jensen og Sandberg oppfører seg nå, tyder det på at de har problemer med å innse dette og det frustrerer dem. Det er imidlertid en frustrasjon de må hanskes med uten å skylde på andre. Det er ingenting noen kan gjøre med dette. Den eksplosjonen og de skuddene satte punktum for noe og det punktumet er ikke til å komme forbi.

De eller vi?

2011-11-26T15:28:00.001+01:00

En gammel venn stilte meg et spørsmål her om dagen; om jeg mener "de" eller "vi" når jeg tenker på nordmenn? Jeg svarte at det nok blir "de" da jeg er finsk statsborger, hvilket jeg altså er, til tross for at jeg er født og oppvokst i Norge. Det valgte jeg å bli, da det var i Finland mine evner og talenter ble satt så mye pris på at jeg fikk en karriere basert på dem, noe som aldri skjedde i Norge. Det var en måte å vise min takknemlighet på, samtidig som det gav meg praktiske fordeler ved at jeg ble en EU-medborger i samme slengen. Hoveddelen av mine forfedre kommer dessuten fra Finland, noen så sent som tre generasjoner før meg. Slik sett har jeg alltid vært mere finsk enn norsk. Ja, så vidt jeg vet finnes det ingen norskinger blant mine aner, mange sekler og generasjoner tilbake.

Nok om det.

Etterpå begynte jeg imidlertd å tenke mere over spørsmålet. Hvordan tenker jeg på nordmenn og det norske? Føler jeg at jeg er en del av et norsk "vi"?

Jeg kom frem til at jeg ikke kan si at jeg føler meg som en del av noe "vi" i det hele tatt, hverken et norsk, samisk, finsk, kvensk, portugisisk eller brasiliansk, for den delen. Ja, en slik måte å tenke på står meg så fjernt at jeg faktisk lurer på om noen virkelig føler at de tilhører et slikt "vi".

Hvis jeg skal dømme ut i fra hva folk sier, så ser det ut for at de faktisk gjør det, så utrolig det enn virker for meg.
Hvis det altså forholder seg slik, er det antagelig like vanskelig for andre å tro på at jeg ikke føler meg som en naturlig del av noe "vi". Man tror kanskje at jeg har lagt til meg slike holdninger ut i fra vage idealer om et "verdensborgerskap", men slik er det ikke. Jeg forsøker å være så ærlig og oppriktig som jeg kan i forhold til dette.

Det er mulig at jeg en gang følte meg som en del av et norsk "vi", men jeg kan i alle fall ikke huske det. Da jeg bodde i Sverige på 80-tallet, reagerte jeg riktignok på den noe fantasi- og kunnskapsløse vitsingen som nordmenn ofte ble offer for, men det var like mye en reaksjon over å bli pådyttet noe som ikke var mitt. Jeg kvitrer ikke i falsett på slutten av setningene når jeg snakker norsk. Og så videre.

I Finland ble jeg av og til spurt om jeg ikke savnet Norge og måtte bare si som sant var, at det gjorde jeg ikke. Heller ikke familie og venner. Familie og venner har jeg alltid måttet forlate og jeg har alltid visst at de alltid finnes der, bare ikke på samme sted som jeg. Det har alltid vært en del av min virkelighet. For meg er det ikke noe merkelig med det og absolutt ingen grunn til savn.

Det samme gjentok seg i Portugal og svaret var det samme der. Jeg fant det heller ikke vanskelig å tilpasse meg livet der, det portugisiske lynnet og så videre. Tvert i mot. Det passet meg utmerket og mye bedre enn det norske, faktisk.

Naturligvis tok det tid før jeg vennet meg til at folk kunne vise følelser uten at det var pinlig. Det tok tid å venne seg å kysse på kinn og klemme venner, også menn. Det tok tid å venne seg til å være høflig. Det tok tid å bli galant og oppmerksom, holde oppe dører for kvinner og hjelpe mødre med barnevogn, hilse god morgen til ukjente og så videre. Noe av dette har man plukket opp i Norge også, på senere tid, men fremdeles er det ikke den naturlige høfligheten som utmerker det norske, for å si det mildt. Noe av det første jeg la merke til da jeg kom tilbake etter mange år, var hvor brutalt burduse og klumpete nordmenn generelt er i sin omgang med hverandre. Det er noe som man virkelig må venne seg til her og når jeg reiser ut av landet, legger jeg merke til hvordan omgangstonen endrer seg og blir mere human og friksjonsfri jo lengre bort fra Norge man kommer.

Er det da så merkelig at jeg ikke savner dette? Jeg er tross alt et følsomt menneske.

Det er også en av årsakene til at jeg ikke føler meg som en del av et norsk "vi". Å leve i det kan være en påkjenning hvis du er altfor følsom. Man skal helst være litt tykkhudet. Dette la jeg ikke merke til før lenge etter at jeg forlot landet, da jeg etterhvert hadde utviklet beskyttelsesmekanismer for å klare å overleve i et slikt samfunn. Derfor hadde jeg naturligvis ikke noen problemer da jeg oppdaget at jeg ikke lenger behøvde disse. Tvert i mot. Jeg kunne endelig føle meg hjemme.

Det er ikke dermed sagt at livet er fløyelsmykt og rosenrødt i verden utenfor Norge. Slik tenker man bare hvis man er kondisjonert til å tenke i absolutter og kontraster og motsetninger, noe som til dels preger det norske. Slik sett synes det kanskje merkelig at man samtidig anser at det er typisk norsk å være konfliktsky, men hvis man tenker nærmere etter, ser man at dette føyer seg logisk inn i helheten. Det er vanskeligere å møte konflikter hvis det mentale klimaet domineres av skarpe motsetninger, enten-eller-tenkning og kontraster. Hvis omgivelsene er mere mottagelige for nyanser, blir heller ikke konflikter så dramatiske og man bemøter dem lettere. Slik sett oppløses igjen det tilsynelatende paradoksale og blir begripelig.

Men tilbake til begynnelsen. En av grunnene til at jeg aldri har følt meg som en del av et "vi", henger sannsynligvis sammen med at jeg har vært på flyttefot siden straks etter fødselen. De første månedene av mitt liv, bodde jeg i en torvgamme og jeg var ikke fylt året før vi flyttet første gang. Så gikk det igjen en tid hvor vi bodde i en liten leilighet før vi flyttet til en liten hytte hvor vi bodde noen få år før vi flyttet igjen og siden har det gått slag i slag. Pust.

Jeg har aldri vokst sammen med et geografisk sted. Jeg kjenner ikke til fiskevann og andre små og større geografiske detaljer slik det er vanlig at folk gjør når de snakker om hjemplassen. Det der rakk jeg aldri og da jeg var tolv flyttet vi til en helt ny verden, til landet Sørpå. Rent teoretisk tilhører det samme nasjon som landet Nordpå, der jeg ble født og vokste opp, men det er et fremmed land med helt andre skikker og mentalitet. Ja, ikke en gang menneskene lignet.

Men er det da så at jeg ikke hører til noen steder?

Både og. Egentlig hører jeg til der hvor jeg til enhver tid befinner meg. Stort sett. Jeg hører til mange steder og deler av meg hører sammen med mange forskjellige "vi". Samtidig er alle "vi" et "de" for meg. Jeg forholder meg til stedet jeg for øyeblikket befinner meg på. Det er der jeg er, på godt og vondt. På samme måte forholder det seg med de menneskene jeg møter. Jeg føler ingen automatisk og selvfølgelig tilhørighet sammen med andre nordmenn. Jeg har aldri følt at det er som å føle litt av "hjemme" om jeg møter andre nordmenn ute i verden. Som oftest har jeg ingenting med dem å gjøre. Vi har ingenting felles. Jeg føler meg ikke knyttet til dem bare fordi vi deler språk og visse kulturelle koder og felles minner. Det gjør dem ikke automatisk til "mine" folk og det gjør ikke meg til "en av dem".

Slik er det bare. Jeg aksepterer at det antagelig ikke er slik for majoriteten av mennesker. Jeg godtar at de faktisk føler en form for gruppetilhørighet med sine landsmenn og at de opplever en slags trygghet i å møte slike rundt om i verden.
Jeg gjør det ikke.

Frihet under ansvar

2011-11-26T11:09:00.001+01:00

Enkelte vil ha det til at AUF-lederen Eskil Pedersen vil kneble ytringsfriheten når han skriver om det han kaller ytringsansvar. Man tyr til et velegnet retorisk grep for å avspore debatten og få fokus bort fra hva det egentlig handler om. Det Pedersen har gjort her, er ganske enkelt å skape et ordspill basert på det gamle anarkistmottoet "Frihet under ansvar". Har man ytringsfrihet, følger logisk nok et ytringsansvar.

Dette vil man ikke ha noe av, da man har glemt, gjemt og begravd dette med ansvaret. I stedet kom den ubegrensede fritheten til å ta seg friheter. De første tegnene på dette kom under pønkebølgen sist på 70-tallet, da alle pønkere skulle være "anarkister" uten at de egentlig forstod et fnugg av hva anarkisme egentlig var for noe.

Nå er emnet tildels kaotisk og uoversiktlig da det finnes et utall ulike retninger som dekkes av samlebegrepet anarkisme, alt fra syndikalisme til høyreorientert markedsanarkisme, om man kan kalle det det. Den overveiende retningen torde kunne benevnes frihetlig sosialisme og det var den som seilte under mottoet "frihet under ansvar", for å imøtegå fordommen om at anarki betød kaos. Pønkeanarkistene godtok imidlertid den fordommen og forsterket denne. Siden den gangen virker det som de fleste tror at frihet er synonymt med ansvarsfrihet, så også ytringsfriheten. Vi kan si hva vi vil og bærer intet ansvar for det vi sier.

Partiet som mest synes å forfekte en frihet fra ansvar - jeg nevner intet navn - er også det partiet som har størst problemer med å forstå at frihet og ansvar ikke er motsetninger, men derimot hører sammen. Så klarer man også det kunststykket å hevde at når noen forsøker å koble sammen de to begrepene, betyr det at man vil kneble friheten.

Når utgangspunktet er som galest blir også resultatet originalest, som salig Ibsen skrev.

Rett fokus i helsevesenet

2011-11-25T14:51:00.001+01:00

Man får inntrykket av at valget står mellom privat og offentlig helsevesen, spesielt med tanke på eldreomsorgen. Beskyldningene om ulovlig overtid blir kastet frem og tilbake mellom de to partene.

Kanskje har de begge både rett og feil?

Jeg kommer til å tenke på noe jeg opplevde da jeg jobbet på et antroposofisk hjem for psykisk utviklingshemmede i Sverige for mange år siden. Det bodde fem personer på det huset jeg jobbet på og vi var bare to på hvert skift, noe vi klarte såvidt det var. Så fikk et annet hus problemer og måtte oppløses og dermed ble beboerne fordelt på de andre husene. Vi fikk ta hand om en ung dame med temmelig alvorlige problemer og kaoset der hun hadde bodd, hadde ikke gjort henne noe godt, tvert om. Hun måtte følges opp i ett og alt og nettene var problematiske da hun kunne finne på alt mulig. Allikevel klarte vi det men vi innså også at det ikke ville gå i lengden, da vi rett og slett ikke var mange nok.

Jeg sluttet akkurat på denne tiden, men fikk høre at hun ble sendt over til et kommunalt hjem hvor det ikke var noen problemer med bemanningen. Der vi var to, var de fire. Allikevel fikk det hele en tragisk slutt ikke så lenge etterpå. De fra stedet hvor jeg hadde arbeidet, oppdaget at de hadde satt henne på en meget tung medisinering som fungerte som en slags psykofarmatisk lobotomi, rett og slett. De fikk henne tilbake til Saltå og da gikk hun omkring som en zombie med tungen hengende ut av munnen og var mere bevisstløs enn tilstede. Man forsøkte da å trappe ned på medisineringen trinn for trinn, men det var for sent. Hjertet sviktet og hun døde.

Hvorfor nevner jeg denne historien? Fordi jeg anser at den peker på noe viktig; fokus og motivering. Dette ser man ut til å glemme når man diskuterer hva som er verst; offentlige eller private løsninger.

Svaret er nok at begge deler kan være like ille. Hvis ikke fokuset er på de menneskene man har omsorg for og hvis ikke personalet og ledelsen har den rette motivasjonen, vil resultatet uansett bli ille for dem det gjelder. Da spiller det liten rolle om fokuset er rettet mot økonomi eller effektivitet. Det blir uansett feil. Fokuset må være rettet mot medmenneskelig omsorg. Man må være seg bevisst at bak det ytre finnes alltid det samme menneskelige grunnplanet som vi alle deler, hva enten det dreier seg om senile eldre eller psykotiske lidelser, autisme, Downs syndrom, fysiske handicap og så videre. Bakenfor finnes mennesket.

Flammekriger og debattsider

2011-11-24T10:03:00.001+01:00

Av og til lurer jeg på om man her til lands har glemt eller rett og slett unngått den tiden da "nettikette" var et begrep. Det kan naturligvis hende at dette kun eksisterte på amerikanske nettfora.

Jeg bodde utenfor Norge da jeg beveget meg ut på internettet og det ble naturlig for meg å bevege meg på amerikansk grunn digitalt sett, kanskje fordi amerikanerne dominerte og kanskje fordi jeg ikke følte meg hjemme i det norske lengre. Uansett lærte jeg meg fort hvilke uskrevne regler som gjaldt.

Noe som var typisk, var forekomsten av såkalte "troll". Dette var mennesker som "trollet" eller trålet nettsteder for å kunne starte såkalte "flame wars" - flammekriger. Dette ble gjort ved å legge inn bevisst sårende, idiotiske eller bare provoserende innlegg. Noen plukket opp agnet - the flame bait - og svarte i en opphisset tone og dermed hadde man det gående. Slike flammekriger kunne til slutt ødelegge et debattforum dersom ingen grep inn og stoppet dem i tide.

I en periode satte jeg også opp og administrerte og modererte debattfora hvor deltagerne var av alle aldre og bakgrunner. Det var også en nyttig lærdom når det kom til hva provokasjoner kan lede til og hvor viktig det var å slukke alle tilløp til digitale branner. Gjør man det, roer alle seg ned og bråkmakerne tar til vettet og innser toskeskapen i det de gjør.

Dette var før jeg oppdaget avisenes kommentarfelt. Etter den 22. juli pågår det en debatt om dem. Noen hevder at de ikke hører inn under det samme redaksjonelle ansvaret som papiravisenes debattsider. Andre fremhever ytringsfriheten og at anonymitet er en del av denne. Noen få viser til at dette ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre, men at det er snakk om ren hets. Andre igjen tror på en trykkokereffekt og mener at hvis man ikke slipper hetserne til, vil de til slutt eksplodere under trykket av ikke å få komme til orde. Til det hevdes det at disse trollene ikke sprekker i solen, men at hets genererer mere hets.

Jeg anser at det siste stemmer og min erfaring med disse flammekrigene, beviser det. Slipper man dette løs, vil resultatet bli omvendt av trykkokerteorien. I stedet for at hetserne får blåse ut og dermed roer seg ned etterhvert, vil intensiteten av hetsingen bare øke. Alle hisses mere og mere opp og tilslutt er situasjonen uutholdelig. I tilfellet med flammekrigene var det nettfora det gikk utover og det kunne ende med at disse bare måtte gi opp og stenge. Hva blir så resultatet av ukontrollert hetsing på kommentarfelt og andre debattfora?

Alle erfaringer fra virkeligheten viser at man må stanse slike tilløp før situasjonen utvikler seg. Det verste man kan gjøre er å slippe alle tøyler i en naiv tro på at det hele regulerer seg selv og at dette har noe som helst med ytringsfrihet å gjøre. En ting er å argumentere for sine synspunkter på en logisk og sammenhengende måte. Slikt kan man bemøte med logisk begrunnede motargumenter. Det er noe helt annet å slynge ut fornærmelser og hets. Slikt tjener bare én hensikt og det er å hisse opp folk og ødelegge alle tilløp til dialog og debatt. Å hevde at dette går i mot ytringsfrihet, er å forvrenge fakta og overse dem. Hets har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.

I den pågående debatten synes det ofte som om man ikke skiller mellom dette, hva enten dette er en bevisst eller ubevisst unnatelse. Vi som er for at leserkommentarer på avisenes internettsider må behandles på samme måte som papiravisenes leserbrev, er ikke mot ytringsfrihet. Vi er rett og slett realister som forholder oss til virkeligheten. I den er ikke hets det samme som ytringsfrihet og hets leder til et betent samfunnsklima om man ikke setter en stopper for denne. Moderasjon er ikke et annet ord for forbud.

Man må også innse at den ansiktsløsheten som bruk av internett medfører, gjør noe med oss, mentalt sett. Den gjør det lettere å vise følelser av alle slag, både i positiv og negativ retning. Samtidig ser det ut som om vårt forhold til virkeligheten påvirkes av at følelsene ikke opptrer sammen med en fysisk tilstedeværelse. Det er for eksempel ikke sikkert at hovedårsaken til at mange blir skuffet når de første gangen møter en internettforelskelse i det virkelige livet, er på grunn av at utseendet ikke er som lovet. Den viktigste årsaken kan ligge i at det totale bildet av et menneske ikke blir komplett før det fysiske også er med.

Det inntreffer en form for splittelse mellom det fysiske og det mentale.

Mange opplever at vi blir mere åpne og ærlige over internett, våger å åpne oss mere og at vi dermed er i bedre stand til å finne ut hvem den andre virkelig er og samtidig uhindret gi uttrykk for hvem vi er, innerst inne. Imidlertid kan det altså vise seg at det ikke er slik at vår fysiske tilstedeværelse hemmer oss og hindrer oss i å være slik vi egentlig er, men at det fysiske skaper en nødvendig balanse. Slik sett skaper ansiktsløsheten et falskt bilde av oss, til tross for den almenne oppfatningen om det motsatte.

Slik sett kan man tenke seg at ansiktsløsheten også kan bidra til andre skjevheter, som at negative følelser og impulser som vi ellers holder i sjakk og balanserer, får utløp. Dette igjen kan føre til en slags mental irritasjon som igjen kan lede til en mental betennelse.

I det hele tatt burde man se nærmere på hva ansiktsløsheten gjør med oss som mennesker og lære oss å forholde oss til denne på en fornuftig måte.

Trekanten Synd, Skam og Bevissthet

2011-11-22T10:01:00.001+01:00

På NRK går nå andre omgang av softpornoprogrammet Trekant sin seiersgang blant folket. Det siste på den fronten er visstnok at en Orgasme har blitt fremvist til offentlig skue og den unge Høyremann Torbjørn Røe Isaksen har sagt at han, i likhet med 90 prosent av Norges befolkning ikke lot seg provosere av å se denne Orgasmen.

Dette er bemerkelsesverdige tall, da det tyder på at i det minste rundt regnet 4,5 millioner nordmenn har sittet klistret til TV-skjermen for å se Orgasmen, unge som gamle, oldinger og spedbarn, alle har de bivånet Orgasmen på fjernsynet. Utrolig.
Og hva gjorde den resterende halve millionen? Lot de være å se på dette i likhet med meg, eller mener han at alle hundre prosentene så på, blinde, syke og halte? Alle sammen?

Antagelig dreier det seg om en lemfeldig omgang med tall og prosentregning fra Røe Isaksens side, men allikevel tør vi anta at de som nå satt og så på, syntes det var helt OK, ingenting å snakke om og kanskje til og med kjekt. Kjekt med litt orgasme på TV, ikke sant? Ingenting pinlig ved det, eller hva?

Vel, det er nettopp årsaken til at jeg ikke ser på slikt, som om det skulle være en naturlig del av kveldsunderholdningen når familien kommer sammen. Jeg synes rett og slett at det er pinlig. Jeg skjemmes.

Ja, der ser du jenta mi, sier pappaen til sin lille datter på fem år, Orgasme er kjekt å ha. Det vil du også synes når du er større. Mamma smiler og gir pappa en forståelsfull klem på penisen hans mens hun skjenker i mere te. Bestemor humrer over strikketøyet og blunker til bestefar som sitter og onanerer litt før værmeldingen.

Den vidunderlige, nye verden hvor synd og skam ikke lenger eksisterer.

Burde jeg gå til terapi siden jeg faktisk opplever slikt som pinlig? Har jeg et unaturlig forhold til seksualitet? Er ikke litt sex ganske kjekt? Gøy? Morsomt? Ler jeg ikke en befriende latter i det jeg hopper i halmen med min kone?

Nei, jeg synes seksualitet er ganske alvorlige saker og ikke hvilken som helst tidtrøyte man slår en fredagskveld ihjel med, etter at man har sett Orgasme fremstilt på TV.

Det som er naturlig, er å føle skam. Det er rett og slett ingenting å skamme seg over. Å føle skam har ingenting med bornerthet, prippenhet og dobbeltmoral å gjøre. Det har med din bevissthet å gjøre. Skam følger med bevisstheten. Vi kan ikke unnslippe den. Vi kan bedøve den ved å bedøve bevisstheten, men helt fri for den blir vi uansett ikke. Det eneste vi kan oppnå, er bevisstløshet i våken tilstand, som om det er noe å trakte etter. Zombieliv foran TV-skjermen som fremviser Orgasme fra Virkeligheten.

Jeg kan anbefale en serie bøker skrevet av tyskeren Hans Peter Duerr, som ble utgitt på det lille, svenske forlaget Brutus Östlings Bokförlag, som nå heter Symposion : http://www.symposion.se/
Duerr går der ganske grundig til verks for å motbevise antropologen Norbert Elias sivilisasjosnteori, hvormed denne hevder at for eksempel skamfølelse er noe vi utvikler ettersom vi blir mere siviliserte, mens man i mere "naturlige" samfunn, ikke føler skam. Spesielt i bindet "Nakenhet og skam" viser Duerr hvordan dette ikke stemmer og at mye av denne teorien simpelthen bygger på misforståelser og feiltolkninger av historiske kilder. Skamfølelse er noe alle mennesker til alle tider har kjent, hevder Duerr. Ja, også de som hevder at de har et naturlig forhold til nakenhet, kjenner skam, hevder han - og beviser det på en like treffende som vittig måte. Nudister skjuler kanskje ikke sin nakenhet, men de gjør alt for å skjule sin skam, men selv de lykkes ikke helt.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i bøkene men kan anbefale dem på det varmeste.

Begreper som synd og skam betegner noe som er en helt naturlig følge av det å være bevisst. I det vi utvikler bevissthet, blir vi også selvbevisste og en følge av det, er at vi blir i stand til å føle skam. Selve begrepet synd kan rett og slett tolkes som synonymt med ego, har jeg kommet frem til. Dermed er også det noe som hører til det å være et bevisst vesen. Vi kan ikke unnslippe det.

Allikevel forsøker vi, da det føles så besværlig. Det er besværlig å være menneske. Som Bjørneboe skrev det; Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist; hvem er menneske og ikke skyldsbevisst?

Aldous Huxley så også dette ganske klart og har beskrevet vår desperate streven etter både skam- og skyldfrihet i minst to av sine bøker, som begge finnes på norsk: "Vidunderlige nye verden" og "Apen og sjelen".
Den første er en dystopisk fremtidsvisjon som skiller seg ganske mye fra den mere kjente "1984" av George Orwell. I Huxleys vidunderlige nye verden behøver man ikke overvåke menneskene. Det gjør de selv da de har blitt tilpasset sine roller på alle tenkelige måter, helt fra fødselen av. Ja, fra før denne, faktisk. Mennesker blir ikke født lenger, men produsert i store fertiliseringsanlegg. Graviditet og fødsler er perversiteter og ord som mor og far er å regne som obscøniteter. Å ha sex, der i mot, det er gøy og naturlig det! Skulle man der i mot plages av abnormale følelser som skam og kjærlighet og slike ekle saker, så tar man bare en somapille og blir høy og glemmer alt slikt. Kjærlighet er skittent mens seksuell lyst er naturlig.

I "Apen og sjelen" skildrer han et samfunn der menneskenes seksualitet har blitt redusert til driftsliv.

All denne litteraturen kan man jo hygge seg med i stedet for å glo på Orgasmen offentlig fremstilt på TV.

I mellomtiden forbeholder jeg meg retten til å anse at slikt simpelthen er pinlig og jeg skjemmes ikke over det, heller, så skamløs har jeg ikke blitt.

Et samfunn uten eiendomsrett?

2011-11-20T15:07:00.001+01:00

Spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til Finnmark er interessant, forsåvidt som det burde lede til at man til sist stiller spørsmål ved selve eiendomsretten. Ved siden av menneskets handel med hverandre, er det vel eiendomsretten som danner grunnlaget for vår økonomi og i videre forstand, det vi kaller kapitalisme. Men er det slik at kapitalisme og økonomi er synonymer? Jeg er ingen økonom og heller ingen statsviter, kun en nysgjerrig dillettant, så jeg har ingen klare svar på dette, men jeg skulle tro at svaret er nei.

Da er det vel eiendomsretten som ligger til grunn for kapitalismen og ikke handelen i seg selv? Det er takket være eiendomsretten at man kan akkumulere kapital. En gang var også eiendom og kapital direkte bundet og det var de store jordeierne som også var kapitalister. Disse igjen kunne til sist handle med menneskers liv som de ønsket og lystet, gjennom slaveri og livegenskap. I dag har vi blitt sivilserte, så vi gir slavene lønn.

Kommunisme og statssosialisme ble stilt opp som alternativer til det kapitalistiske systemet, men vi vet alle hvordan det gikk. Det endte med katastrofe, for å si det mildt. En av grunnene til det synes å være at man ikke forkastet idéen om eiendomsrett, men kun overførte denne fra private til det man eufemistisk kalte "folket", men som i realiteten innebar statsorganisasjonen. I stedet for mange private eiendomsbesittere, fikk vi en stor. Staten. I stedet for at menneskene slavet for den private kapitalen, ble de Statens slaver.

De nordiske samfunnene er en slags gylden middelvei og et kompromiss mellom disse to ytterlighetene og dette har fungert lenge, men det synes som om det ikke er den ultimate og endelige løsningen. Selv ikke de nordiske velferdssamfunnene er immune mot svakhetene i det systemet som styrer verden i dag, kapitalismen.

Hvis det stemmer at det er eiendomsretten som er opphavet til det onde, uansett hvem som innehar eiendomsretten, blir det naturlige spørsmålet: hva kan vi sette i stedet? Vi kan ikke vende tilbake til et idealisert nomadesamfunn hvor alle er brukere av en felles jord. Men er det allikevel mulig at vi kan overføre prinsippet om bruksrett til et moderne samfunn? Det ville i så tilfelle innebære at vi må tenke om på alle plan som berører vårt forhold til planeten vi bebor. Et samfunn hvor bruksretten er et bærende prinsipp, må nødvendigvis forkaste eiendomsretten helt og holdent, hva enten denne er privat eller offentlig. Det kan rett og slett ikke finnes eiere, bare brukere. Spørsmålet er om dette i det hele tatt er mulig å organisere rent rettslig? Hvordan vil dette påvirke økonomien?

Våre tankemønstre er så sammenvevd med forestillingen om eiendomsrett, at det er vanskelig å tenke rasjonelt på et samfunn hvor eiendomsretten ikke eksisterer. Vi kan uansett ikke basere oss på luftige drømmer om en rosenrød drømmetilværelse og vi har allerede sett at de systemene som har vært utprøvd hittil, ikke fungerer, altså må vi tenke nytt. Da tror jeg det er logisk å stille spørsmål ved selve eiendomsretten og hvorvidt det ikke bare er mulig, men nødvendig å forkaste denne.

Det krever imidlertid en form for revolusjon som er mere omfattende enn noe vi har sett tidligere. Det krever et bevissthetsmessig sprang. Det spranget er det ikke sikkert vi er modne nok til å foreta på lange tider enda, men et sted skal alt ha sin begynnelse.

Til slutt kom de for å ta oss...

2011-11-19T14:45:00.001+01:00

Tittelen henspiller på diktet av pastor Niemöller hvor han skildrer hvordan jeg-personen ikke bryr seg når de kom for å ta kommunistene, for han var ikke kommunist og så videre. Til sist heter det:

Da de kom for å ta meg,
var det ingen igjen som kunne protestere.

Jeg tenker ikke på nazister, imidlertid, men på det som skjer ute i verden i dag. Her i Norge lever man som i en liten boble, isolert fra hva som skjer der ute, og er opptatt av sine ting. Man registrerer at Hellas har problemer, men faller for propagandaen som vil ha det til at dette er grekernes egen skyld, fordi de er så late og ikke betaler de skatt, heller, og de ligger bare på stranden dagene igjennom og pimper ouzo og gafler i seg souvlaki. Hvilket ikke stemmer, da det er vi som gjør det. Grekerne er de som serverer oss ouzoen og souvlakien.

Så man bryr seg ikke. Man bryr seg ikke når det samme rammer spanjoler, portugisere og irlendere. Man brød seg heller ikke når det rammet islendingene. Man kommer antagelig ikke til å bry seg når det rammer franskmenn. Kanskje man kommer til å heve øyenbrynene når det rammer tyskere, men så trekker man på skuldrene og sier at jaja, sånn går det når de holder på med EU-tullet sitt.

Man skiller ikke mellom den lille eliten som er skyld i det hele og de som rammes av de såkalte "redningspakkene". Prisen på disse er innstramninger som jo er et pent, klinisk og nøytralt ord. For oss betyr det ikke så mye. Sånn går det når man sløser og lever over evne, sier vi og trekker på skuldrene. Da må man betale prisen som er innstramninger.

Men en dag banker det på vår dør. Da er det vi som skal stramme inn og da er det ingen igjen som kan protestere.

Disse "nødvendige innstramningene" er kun nødvendige for å redde dagens system og når vi kommer til den bitre slutten, vil det antagelig vise seg at selv ikke de kunne redde det. Og nei, det er ikke sosialisme eller kommunisme som er alternativet, ei heller fascisme eller noe system som allerede har vært prøvd. Situasjonen krever at vi må tenke helt nytt og helt fra grunnen av. Før vi kan det, må vi imidlertid identifisere problemet. Ut i fra det kan vi stille spørsmålene.

Det som faller en i øynene, er at det er pengene som rår. "Markedet", som er en eufemisme for pengemakt, avgjør. Vi må gjøre det nødvendige og det som er nødvendig avgjøres av økonomien. Menneskelige mål og vurderinger er underkastet dette. Dette oppleves i dag som så naturlig og selvfølgelig at så godt som ingen stiller spørsmål ved det. Det er bare slik det er. Det er en naturlov på linje med tyngdekraften. Det finnes ingen vei utenom. Vi må stramme inn. Det er prisen. Vi må underkaste oss.

Må vi det? Er dette en naturlov? Må det menneskelige tjene økonomien? Kan det ikke være tvert om, at økonomien underordnes menneskelige behov? Er det ikke dette som er det naturlige?

Hvis det er det, hvordan har det så blitt slik det har blitt? Hva er det som gikk feil? Kan vi finne frem til punktet der feilen oppstod? Er det mulig å rette opp feilen? Må det gamle forkastes og noe nytt settes i stedet?

Slike spørsmål må stilles, men for å stille dem, må vi innse at noe er galt og da må vi bry oss, også når dette rammer andre enn oss selv. Den dagen da vi står for tur, er det kanskje for sent.

Politikkens offsideregel

2011-11-16T07:49:00.001+01:00

Offsideregelen i fotball forstås kun av de spesielt interesserte og innsatte. For oss uinvidde virker den kun som noe som dreper all moroa. Man ser en strøm av action på banen og spenningen koker. Så viftes det med flagg på sidelinja og det blåses i fløyter og alt punkteres. Offside.

Hva er politikkens motsvarighet til dette i Norge? Handlingsregelen.

De færreste skjønner egentlig hva den innebærer men alle vet at den trer i bruk for å stoppe store idéer og visjoner. Det viftes med flagg i finansdepartementet og statsministeren blåser i fløyta. Stopp. Det der kan vi ikke gjøre. Handlingsregelen. Entusiasmen punkteres. Handlingslammet.

Det er ikke dermed sagt at alle prosjekter og visjoner som stanses av denne regelen, er av det gode, men det at noen reagerer mot handlingsregelens tyranni, er godt. Den er et tegn på hva det er som virkelig styrer vårt samfunn. Økonomi.

Økonomien er ikke lenger menneskenes tjener men vår herre. Vi er slaver under denne. Økonomiens mestere er våre herskere.

Når byråkrater bestemmer og valgflesk oppstår

2011-11-16T06:31:00.001+01:00

Det ser ut som om SVeren Bård Vegar Solhjell har skrevet en bok som beskriver hva som egentlig foregår bak de politiske kulissene. Blant annet får man vite noe som kanskje ikke er så overraskende i seg selv, men interessant allikevel; at byråkratiet bremser politiske visjoner og at hvert departement fungerer som et lite kongerike for seg, som sjalu vokter sine domener mot de andres. Resultatet blir noe i retning av det man kunne bivåne i Portugal noen ganger; det ble gravd en grøft i gaten og elektrisitetsverket la ned kabler. Så ble grøften fylt igjen og uken etter ble den gravd opp igjen og vannverket kom og la nye rør. Grøften ble fylt igjen igjen, for så å bli gravd opp igjen igjen. Gassverket kom og fikset sine rør. Og ja, som prikken over i'en kunne det jo hende at før alt dette skjedde, hadde man lagt ny asfalt, må vite.

Ikke bare er det en sløsing med tid, penger og ressurser, men det setter naturligvis en stopper for store visjoner. Kom ikke her og kom her. Ikke prøv deg på noe. Hold deg på matta.

Det får meg til å tenke på Apple og Steve Jobs. Det hevdes at mye av årsaken til Apples suksess, spesielt med tanke på kreativitet, nyskapning og design, kommer av at ingeniørene ble satt på plass. Det hendte faktisk at ingeniører som avviste planer om spesielle løsninger og hevdet at de var umulige å gjennomføre, rett og slett fikk sparken. De ble satt på plass.

Den normale situasjonen i slike selskaper synes å være at teknikerne og ingeniørene har det avgjørende ordet mens designere og programmerere kommer i andre rekke og ofte blir satt til å komplettere det ingeniørene har kommet frem til. Design er dessuten noe som man klatter på helt på tampen. Man klasker en logo på lokket og dermed har man noe "coolt", et brand.
Dette snudde man på hodet i Apple Inc. Ingeniører og teknikere ble satt på plass og ble beordret til å finne løsninger. Som regel viste det seg at løsningene fantes, bare man anstrengte seg nok.

Så spørs det om noe lignende kan gjennomføres på politikkens område.

Det er jo ikke særlig demokratisk hvis folkevalgte politikere blir underordnet byråkratiske teknokrater som får det avgjørende ordet for hva som er mulig og umulig å gjennomføre av idéer og prosjekter. Av disse byråkratene og teknokratene tipper jeg at økonomene rangerer høyest.

Det er kanskje ikke så rart at vi får det vi kaller "valgflesk"? Å være politiker vil jo si at du har visjoner og idéer. Etterhvert som du kommer inn i systemet, får du vingene klippet og lærer deg å godta kompromisser. Kameler å svelge. Garvede politikere lærer seg kanskje at idéene som de forespeiler folket, i realiteten ikke lar seg gjennomføre, fordi systemet kommer i mot. De lærer seg å spille med.

Derfor burde noe gjøres med systemet. Teknokratene og byråkratene bør settes på plass og satt til å gjennomføre politikernes idéer og visjoner og ikke vingeklippe dem. Hvis ikke, har vi ikke et reelt demokrati, kun et skinndemokrati, et spill for galleriet som gjentas hvert fjerde år.

Dette har mange allerede sett, men man har ikke kjent til akkurat hvorfor det er slik. Man trekker oppgitt på skuldrene og antar at "det bare er slik" og at det ikke er noe å gjøre med. Men det er noe å gjøre ved det. Systemet burde endres og politikerne bør sette i gang med det snarest mulig.

Utdrag fra et åpent brev fra Mikis Theodorakis

2011-11-15T11:32:00.001+01:00

Den greske komponisten og politikeren Mikis Theodorakis har skrevet et åpent brev til Europas folk. Dette utdraget er min oversettelse av en oversettelse til portugisisk med alle forbehold om feil. Uansett sier det en del om den forvrengningen av virkeligheten vi blir presentert gjennom media, i og med at det hele fremstilles som om det handler om det greske folket. De har svært lite med dette råtne spillet å gjøre, like lite som du og jeg. Her følger utdraget:

"Vår kamp er ikke bare Hellas sin kamp, men har et fritt, uavhengig og demokratisk Europa som mål. Tro ikke på regjeringene deres når de hevder at pengene deres går til å hjelpe Hellas. (...) Programmene for å "redde Hellas" redder bare utenlandske banker, akkurat de samme som, via politikere og myndigheter i deres sold, gjennomførte den politiske modellen som førte til dagens krise.

Det finnes ingen annen løsning enn å erstatte den nåværende europeiske økonomiske modellen som ble skapt for å generere gjeld, og gå tilbake til en politikk for å stimulere etterspørsel og utvikling, en proteksjonisme tilpasset en drastisk kontroll av finansmarkedene. Hvis statene ikke pålegger markedene dette, vil disse til slutt svelge dem, sammen med demokrati og alle frukter av europeisk sivilisasjon. Demokratiet ble født i Athen da Solon annullerte gjelden som de fattige hadde til de rike. Vi kan ikke tillate bankene å ødelegge europeisk demokrati i dag, ved å suge ut de store summene som de selv har skapt i form av gjeld.

Vi ber dere ikke om å støtte vår kamp for solidaritet fordi vårt land var fødestedet til Platon og Aristoteles, Perikles og Protagoras, og til begrepene demokrati, frihet og Europa. (...)

Vi ber dere om å gjøre det i deres egen interesse. Hvis dere tillater at de greske irske, portugisiske og spanske samfunnene ofres på gjeldens og bankenes alter i dag, vil turen snart komme til dere. Dere kan ikke vokse og trives i ruinene av europeiske samfunn. Når det gjelder oss, så våknet vi sent men vi våknet. La oss bygge et nytt Europa sammen, et demokratisk, velstående, fredelig Europa, et Europa verdig sin historie, sin kamp og sin ånd. La oss yte motstand mot markedenes totalitarisme som truer med å demontere Europa og forvandle det til den tredje verden, som setter folkene i Europa opp mot hverandre og som ødelegger vår verdensdel, og derigjennom provoserer frem fascismens gjenkomst. "

Økonomisk historie

2011-11-15T06:54:00.001+01:00

Økonomisk historie er jeg ikke særlig velbevandret i. Allikevel slo en tanke meg nettopp - en slags sammenfatning av hva som har skjedd siden den andre verdenskrigen.

Er det ikke slik at i de første årtiene etter krigen, opplevde spesielt den vestlige verden en økonomisk boom som i hovedsak var drevet av behovet for oppbygging av det som var lagt i ruiner? Hvis det er slik, er det kanskje rimelig å anta at denne vekstperioden varte frem til slutten av 60-tallet. Deretter begynte veksten å vise tegn på stagnasjon. Langsomt begynte et arbeide med å skape nye områder å tjene penger på.

Resultatet av dette ble avreguleringer og privatiseringer. Samtidig begynte man å angripe velferdsordninger som man nå anså at man ikke hadde råd med lengre. Dette stemmer sannsynligvis ikke. De som ikke "hadde råd" med velferdsstaten, var de som så et behov for en evigvarende vekst. Pengene havnet i feil lommer, mente de, siden det ikke var i deres lommer.

Denne tendensen har nå vart i tre årtier og vel så det, helt til boblene begynte å briste. Vi har sett hvordan nye markeder hele tiden er blitt åpnet og man forsøker å åpne stadig flere. Helsevesenet skal privatiseres stadig mere. Barnehager og skolevesen. Akademia styres etter forretningsprinsipper og sykehus likeså. Vi har fått en strømbørs hvor innbyggerne forventes å følge med og handle elektrisitet der den for øyeblikket er billigst, for slik kan man venne Hvermannsen til å tenke i samme baner som markedsfundamentalistene. Vi er med, vi små en alen lange, hurra! Hurra! Jeg skal ut å kjøpe strøm på børsen i dag.

I Drømmelandet over havet i vest, har man allerede begynt å privatisere politi og hær. Dette ser vi tendenser til her også, om enn noe forsinket. Kremmerne har forlengst inntatt tempelplassen og vil snart kjøpe hele tempelet. Markedet er i ferd med å sluke byen og forvandle innbyggerne til varer. Vi blir alle slaver som selges til høystbydende og kun de rikeste har råd til å kjøpe seg fri.

Virkeligheten ser imidlertid ut til å butte i mot. Drømmen om en evig og uforanderlig vekst er en drøm som ikke har så mye med realiteter å gjøre. Hvis vi forsøker å realisere den, bidrar den til en ensidig fokusering på den økonomiske siden ved samfunnslivet og denne er tross alt bare én side. Det finnes flere. Kultur- eller åndslivet er en. Rettslivet en annen. Når disse underlegges og styres etter økonomiske prinsipper, svekkes de og vi får en skjev samfunnsutvikling.

Økonomiens inntrengning på områder hvor andre prinsipper bør styre, skaper syke samfunn. Til tross for økt rikdom, ulmer misnøyen. Verden blir et stadig bedre sted å leve i mens folk vantrives stadig mere. I et av verdens rikeste land gneller og sutrer en stor andel av befolkningen, uten egentlig å vite hva som plager dem. De hevder at vi lever i et sovjetlignende samfunn til tross for at vi har en tilsynelatende frihet til å gjøre akkurat hva vi vil, i en grad som ingen sovjetborger kunne. Der hadde man havnet i straffekolonien. Her kan man kjøpe seg feriehus i Thailand.

Men kanskje har de et poeng allikevel? De føler kanskje en virkelig smerte, bare at de ikke er i stand til å lokalisere den? I stedet har vi et parti som ordinerer mere av det samme som medisin for å kurere de plagene som "medisinen" har forårsaket. Slangeolje. Og folket stimler sammen og vil kjøpe. Samtidig retter de anklagende blikk og spark mot de som er enda mere utsatt enn de selv - fordi det kan jo aldri være slik at skylden finnes i de øvre lag? Nei, fri og bevare meg vel! Syndebukker må nødvendigvis være svake og forsvarsløse samtidig som vi innbiller oss at de er store og skumle.

Så sparker vi lystig i vei mens verden fortsetter sin skjeve gang.

Ære og hevn

2011-11-14T05:26:00.001+01:00

Av og til inntreffer disse forunderlige tilfeldighetene slik at de binder sammen ulike hendelser.
Tidligere i dag hadde jeg en liten debatt på Twitter med min sønn over temaet hevn og ære. Jeg føler intuitivt at de begrepene tilhører det forgangne selv om de har fått en viss renessanse i enkelte ungdomsmiljøer som har ført til idiotiske eksesser av vold der man har følt seg tvunget til å forsvare gruppens ære ved å ta hevn, som igjen leder til at de andre er tvunget til å gjengjelde dette. Og så videre.

I natt leste jeg så om en meningsutveksling omkring Occupybevegelsem i USA og hvordan enkelte voldelige elementer innen denne, kan bidra til at bevegelsen mister vesentlig styrke fordi sympatien fra de 99% den hevder å representere, vil synke. Det ble vist til hvordan dette skjedde på 60-tallet da Weathermen propagerte for voldelige aksjoner.

Det som imidlertid klart viser hvor selvdestruktiv denne tankegangen er, at vi må forsvare vår og vår gruppes ære ved å hevne overgrep, er at dette utnyttes av de kreftene man kjemper mot. FBI har gjort det til en del av sin taktikk å infiltrere motstands- og protestbevegelser for nettopp å sette i gang voldelige oppløp, da erfaringene viser at det er en effektiv måte å splitte og svekke på.

Man kan mene hva man vil om islam, men et av hovedmålene var å skape et alternativ til nettopp den æreskulturen som splittet og svekket araberne, ettersom klan stod mot klan og blodhevn var gjeldende lov. Mot dette satte Muhammed tanken om ummah, det at alle muslimer uansett klan eller gruppe, tilhører denne overordnete gruppen.

Verden så også snart styrken i en slik tanke.

Ønsket om å hevne urett er en naturlig reaksjon hos mennesker, men det er ikke alltid at det naturlige er det som gavner oss best. Sivilisasjon innebærer å kultivere og forbedre naturen. Dermed oppstår kultur.

Av og til oppstår motreaksjoner og noen ønsker å vende tilbake til hva de anser som det naturlige og dermed friskere enn en kultur de betrakter som dekadent. Dette var blant annet holdningene til de fascistiske og nazistiske strømningene som oppstod i begynnelsen av det forrige århundret. Forakt for hva de så som dekadent kultur og beundring av hva de anså som natur, dannet mye av grunnlaget for deres ideologi. Heri inngikk tankene om ære og hevn.

Vi så alle hvor det førte oss.

Ære og hevn tilhører en fortid hvor vi levde i små og isolerte grupper som kjempet for å overleve. I en slik virkelighet hadde dette en funksjon men som med alt som tiden har løpt fra, vil det ikke fungere slik lenger. Når det gjelder ideer og tanker, ser vi at det som engang hadde sin berettigelse, vil bli groteskt pervertert om vi forsøker å realisere dette i vår tid.

Menneskene individualiseres stadig mere og det som setter i gang denne prosessen, er vårt ego. Egoet er imidlertid et tveegget sverd. Ute av kontroll vil det til syvende og sist ødelegge oss fordi dets inneboende logikk vil i ytterste instans lede til at alle står mot alle, i en strid hvor ingen kan vinne, fordi den siste på slagmarken vil befinne seg i en tapt verden.

Ettersom vi løsrives stadig mere fra gruppetilhørigheten, det være seg stammen eller nasjonen, er vi nødt til å oppdage det som binder alle mennesker sammen, vårt felles opphav så og si.

Lykkes vi i det, vil det ikke lenger være snakk om jøde eller greker, kvinne eller mann, fattig eller rik, kristen eller muslim.

Det er veien fremover. Alt snakk om ære og hevn vil bare føre oss vill.

- Posted using BlogPress from my iPhone

Trickle up, ikke down

2011-11-13T09:47:00.001+01:00

Det slår meg at den såkalte trickle-downøkonomien bygger på en bristende logikk. I korthet går den ut på at hvis man oppmuntrer en uhemmet vekst som tillater de rike å bli rikere, vil rikdommen sildre nedover slik at alle vil nye godt av denne.

Det som brister kan enkelt uttrykkes med det gamle ordtaket om at mye vil ha mer. Man forstår ikke hvilken kraft egosimen er og hvordan den fungerer i den menneskelige psyken. Hvis den ikke møter motstand eller balanseres av en motvekt, vil den i ytterste instans fungere som et sort hull som suger alt til seg, til tross for at dette innebærer dens egen undergang til syvende og sist. Det er det uunngåelige resultatet av egoismens egen innebygde dynamikk. Innser man ikke dette, lever man i en drømmeverden og nekter å innse realiteter.

Nok om det.

Hvis man virkelig ønsker å bygge opp et rikt samfunn over lengre sikt ved hjelp av en bærekraftig utvikling, er det eneste logiske at man ser til at grunnlaget er godt og at det trives. Samfunnets grunnlag består av de menneskene som utgjør dette. Disse menneskene må altså gis muligheter til et anstendig liv hvor de kan utfolde seg selv og sine evner. Dette bør være målet til all samfunnsorganisasjon og det leitmotif som samfunnet organiseres etter. Grunnprinsippet.

Da snakker vi om en trickle-up-økonomi, hvor det rike jordsmonnet utgjør grunnen for en naturlig vekst. Denne veksten beriker også enkeltindividene i det lange løp.

Sunn logikk burde si oss dette, men allikevel velger vi å følge helt vanvittige handlingsmønstre som bare kan lede like lukt i fordervelse i det lange løp. Menneskene er noen merkelige dyr som ikke evner å se sitt eget beste. Som hel- og halvblinde tullinger raver vi rundt og kræsjer inn i virkelighetens harde murer til stadighet og nekter å ta av oss bindene vi har foran øynene.

Hva vi frykter

2011-11-12T06:39:00.001+01:00

Hva vi frykter er så forskjellig og varierer fra person til person. Noen er redd for menn med skjegg og turban og andre er engstelige for tildekkede kvinner. Personlig er jeg redd for lørdagsfylla.
Jeg går sjelden ut på lørdager eller fredager og hvis jeg må det, unngår jeg bykjerner sent på kvelden.
Taxikøer tidlig på morgenen disse dagene unngår jeg også.

Legg imidlertid merke til at dette kun gjelder Norden og da spesielt Norge, Sverige og Finland.

Mine erfaringer fra det virkelige livet har fortalt meg at vi ikke har så mye å frykte fra fanatiske salafister her på berget. Faren for at vi skal bli steinet om vi spaserer fredelig langs en gate sent en lørdag er heller minimal. I det siste har det dessverre vist seg at kvinner har grunn til å tenke seg om hvis de går ut i sene nattetimer, men da er det også tvilsomt at det er fatwabesatte imamer de har å frykte.

Store deler av befolkningen her nord for sivilisasjonens grense går inn i en slags psykose på helgene. Hvis man allikevel går ut mot bedre vitende, møter man snart zombiebleke mennesker med merkelige, stirrende og glansaktige blikk og noe fuktig ved leppene. De svaier lett og ser seg om med halvt vanvittige flir lekende rundt munnvikene. Da gjelder det å unnvike blikkene deres for hvis de oppfatter at du ser på dem, utstøter de noe sludder som kan ligne på hallai og kommer ravende mot deg. Ettersom man aldri kan vite hva de har i sinne, er det best å forsvinne der i fra før de kommer for nære. I beste fall vil de komme med noe sentimentalt sludder og forsøke å innlemme deg i et slags alkoholstinkende broderskap, men i verste fall er de aggressive. Som det er med mennesker som lider av psykoser, nytter det ikke å forholde seg til dem ut i fra vanlige mellommenneskelige kriterier. De lever i sin egen verden. Uansett hva du sier eller hvordan du forholder deg til dem, kan en liten detalj forstørres og forvrenges i hjernene deres og aggresjonen kan bryte frem når du aller minst forventer det.

Det er dette alle fornuftige mennesker vet å frykte her i det kalde nord. Hver helg vandrer alkoholzombiene gatelangs som vampyrer som er ute etter edru manns blod.

Hold deg unna, er mitt råd til alle som ikke kjenner til dette. Gå i dekning og kom ikke frem igjen før kirkeklokkene ringer på søndags morgen. Da ligger de begravd i sine sengekister og stønner seg gjennom sine helvetiske smerter og har glemt hva de gjorde om natten.

Ikke en gang hvitløk hjelper mot dem.

Oss tullinger i mellom

2011-11-09T10:02:00.001+01:00

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø har en liten spalte i dagens Klassekampen som han har kalt "En tulling". Den handler om en kurator fra 2011 som er på en liten tidsreise til 1898 og i en norsk kystby banker han på en dør. En gammel mann med hvitt skjegg lukker opp. Den gamle hevder han er en kunstner men kuratoren spør når han har solgt noe sist og om han har hatt utstillinger på kjente gallerier eller vært nevnt i aviser og blader, ja, om han i det hele tatt har gjort noe for å bli kjent. Den gamle kan bare benekte alt men mener at kuratoren jo kan se på bildene og dømme selv, men det kan han nok ikke, er svaret. Det må jo bedømmes i forhold til konteksten og er ikke kunstverket en del av dette, er det nok ikke kunst.
Til sist spør han hva gamlingen heter.
Lars Hertervig er svaret.

Om nå noen ikke er så velbevandret i norsk kunsthistorie, så kan jeg opplyse at Hertervig er en av gigantene innen norsk kunst.

Det er kanskje også betimelig å nevne at en av de store gigantene innen verdenskunsten, knapt solgte noe under sin levetid og heller ikke han var representert i kjente gallerier eller var kjent på noe vis. Han het Vincent van Gogh.

Hvis man hadde tatt for seg en bok om samtidskunst utgitt i 1898, så hadde man ikke funnet noe om hverken Lars Hertervig eller van Gogh. Der i mot hadde man funnet en rekke navn som ingen kjenner til i dag.

Det er jo en liten trøst for meg. Jeg maler, men jeg har ikke de rette skolene og er ikke med i de rette foreningene, jeg kjenner ikke de rette menneskene og har ikke de nødvendige poengene som behøves for å kunne godtas som kunstner i dag. Akkurat som tilfellet var med Lars Hertervig. Slik sett er også jeg en tulling.

Jeg vet med meg selv at det jeg maler er bra. Jeg vet også hvorfor jeg maler som jeg gjør. Slik sett er jeg ingen amatør som bare maler på fordi han liker det, uten å kunne forklare hva og hvorfor. Jeg kjenner min kunsthistorie og en god del kunstteori, ved siden av at jeg har mitt eget teoretiske fundament. Men jeg mangler altså de rette skolene og har ikke samlet de nødvendige poengene eller hva det nå er man må gjøre for å anerkjennes som kunstner i dag, etter alle kunstens mål og regler. Når sant skal sies, så bryr jeg meg heller ikke. Jeg er så heldig at jeg kan leve av mine kreative evner ved å bruke disse som avistegner og illustratør. Dette setter meg i stand til å male hva jeg vil, når jeg vil.

Dessuten er det å skape, enten det er med ord eller bilder, i form av tegninger eller malerier, video eller lyd, det eneste jeg kan gjøre og det er også noe jeg alltid har gjort og alltid vil gjøre, på tross av alt, ganske enkelt fordi jeg ikke kan la være. Jeg har forsøkt, men det går ikke.

Så jeg rekker en lang midtfinger opp mot hele konteksten.

Det er godt mulig at mine bilder aldri blir kjente for en større almennhet og jeg innbiller meg ikke at jeg vil rangere ved siden av Hertervig i kunstnerhimmelen, men like gode tullinger er vi begge.

Den gangen jeg drev gatelangs i Bergen, ofte uten tak over hodet, visste jeg med meg selv at det jeg er, er noe mere enn dette og at min plass er et annet sted, dette uaktet om jeg noensinne får meg tildelt den plassen. Det er ikke det viktige. Det viktige er vissheten om at du gjør det du skal gjøre.

Vi gjør hva vi gjør fordi det er hva vi er satt til å gjøre, så får det heller bli som det vil med ære og berømmelse.

Jo mere vi er sammen...

2011-11-09T07:25:00.002+01:00

Det virker som om Audun Lysbakken fra SV gjerne så at vi fikk statlige pappagrupper hvor menn som har pappaperm kan komme sammen og dele av seg med sine erfaringer. Dette er hva jeg har forstått av det, men det er mulig at jeg har misforstått noe. Allikevel satte det meg på tanker.

Selve tanken om at alle burde komme sammen og gjøre ditt eller datt, er en holdning jeg mistenker at mange venstremennesker har og denne holdningen er en av grunnene til at jeg ikke kan kalle meg for et venstremenneske, like lite som jeg kan kalle meg et høyremenneske. Som alle mennesker har jeg både en høyre- såvel som en venstreside.

En gang på 70-tallet, under en grønn bølge da mange alternativt sinnede mennesker gikk med tanker og drømmer om å flytte ut på landet og leve et mere naturlig liv, diskuterte jeg dette med en anarkistisk entusiast. Jeg likte tanken om å etablere en slags landsby hvor mere eller mindre likesinnede mennesker kunne bo og arbeide og hvor man kunne leve etter andre prinsipper og med andre verdier enn i samfunnet rundt oss, men jeg skjønte fort at dette ikke var noe for meg. Min anarkistiske samtalepartner slo bombastisk fast at alle som en naturligvis skulle jobbe med jordbruk. Annet kom ikke på tale! Jeg protesterte og sa at jeg nok helst ville arbeide med noe kreativt i og med at det er i den retningen mine evner ligger, til tross for at jeg - til forskjell fra ham - er oppvokst på småbruk. Akkurat det var vel også grunnen til at vi hadde ulik oppfatning om dette. Jeg vet hva som kreves og at det ikke er en dans på roser men ofte en møkkajobb, bokstavelig talt.

Slike holdninger er en av venstremenneskenes største svakheter. De får en slags visjon om det perfekte samfunn og hvordan vi mennesker burde være og glemmer bort at vi er alle forskjellige. Vi har ulike behov og evner og ønsker, ambisjoner og mål. Våre personligheter er som snøkrystaller; det finnes ikke to som er helt like hverandre.

Et typisk venstremenneske ser ut til å kunne glemme dette og tenke at siden noe er en bra idé, så må det bety at dette er en bra idé for absolutt alle og da må alle slutte opp om idéen. Altså innretter vi et statlig pappapermsenter med åpningstid fra klokken åtte til seksten hvor det forventes at alle pappaledige menn møter opp et visst antall ganger for å ha samtaler med de andre pappamennene.

Det er ingen dårlig tanke at menn som er hjemme med sine barn, kan ha godt av å dele med seg av sine erfaringer - men det er en veldig dårlig idé å gjøre dette til noe obligatorisk, på samme måte som det faktisk har skjedd at alle som en har blitt tvunget ut på landet for å grave i jorden. Det rekker kanskje med å nevne Pol Pot så ser man hva en slik holdning kan føre til om den dras ut i sin ytterste, ekstreme konsekvens.

Det finnes i det hele tatt mange gode tanker og intensjoner blant venstreorienterte mennesker. Problemet oppstår imidlertid når de glemmer at vi er ulike. Hvis jeg skulle være pappaledig i dag, ville jeg ikke nært det minste ønske om å sitte og slarve om pappaledighet, bleieskift og beste babytalkummerke med andre "likesinnede". Jeg er en enstøing og vil gjerne få lov til å fortsette med det. Slike som jeg hører også hjemme i samfunnet.

Det er noe annet om det skapes muligheter som alle fritt kan velge å bruke. Vi må ikke gå i den motsatte fellen og anta at fordi vi selv ikke ville trives med noe, så skal ingen andre heller gjøre det, noe som ofte synes å være tilfelle med de som sogner til den motsatte leiren, de konservative og høyreorienterte. De glemmer at likeverd og like muligheter ikke er synonymt med at alle er like. De er også blinde for at dypest sett og bakenfor alt, finnes det noe som forener alle mennesker og gjør oss likeverdige, uansett rase, religion, kultur, sosiale posisjon. intelligens, kjønn og/eller seksuelle legning. For å se dette "noe" må vi kanskje bevege oss inn på mystiske domener, men det finnes der. Det åpenbare er at det finnes der så lenge vi alle er mennesker, vesener som går på to og så videre, men det finnes noe som ligger dypere enn dette som forener oss og som er likt for oss alle.

Over dette finnes alt som skiller og gjør oss til individer med ulike evner og behov.

Det er i det hele tatt merkelig hvor lite vi mennesker evner å forholde oss til realiteter, men svinger hit og dit, pendlende mellom motsetninger som vi fortolker som det eneste rette. Så graver vi oss ned i mentale skyttergraver og forsvarer våre posisjoner mot trusselen "uten i fra".

Dette gjelder både venstrevridde og høyreorienterte.

Under diktaturet

2011-11-07T11:28:00.001+01:00

Under diktaturet? Hvilket diktatur?

Det vi ser gripe rundt seg stadig mere, det økonomiske diktaturet.

Du behager å spøke, sier sikkert noen; vi lever da fortsatt i et demokrati, ikke sant?

Jo, formelt sett gjør vi det, men hva innebærer det egentlig?

Den formen for demokrati som vi har her i dag, er et såkalt representativt demokrati. Folket går til valg hvert fjerde år og velger ut et antall representanter som så skal styre landet på vegne av folket. I sin tid var dette et viktig skritt fremover, men var det det siste skrittet? Behøver vi ikke lenger bevege oss fremover? Har vi oppnådd det perfekte samfunn? Kan vi tillate oss å stå på stedet hvil? Er det mulig å gjøre det?

Svaret på det siste spørsmålet er sannsynligvis nei. Utviklingen stopper ikke opp og hvis vi gjør det, er det logisk å anta at utviklingen løper fra oss. Dette synes å gjelde overalt. Straks vi tror at vi kan hvile på våre laurbær og kun nyte fruktene av vårt strev, er utviklingen i ferd med å peke nese av oss. Et tilbakeslag inntrer. Backlash. Det ordet kjenner man igjen fra likestillingen mellom kjønnene. Overfladisk betraktet, kan det virke som om alt er oppnådd en gang for alle og de feminister som fortsatt bråker, henger ikke med i sin tid - men det blir stadig klarere at glansbildet slår sprekker.

På 60-tallet kom det såkalte ungdomsopprøret. En del av det var politisk mens en annen del rettet seg mot den materialistiske livsstilen, mot plastsamfunnet, slit-og-slengmentalitetet, forbrukshysteriet. Denne delen av opprøret var ikke særlig fokusert og fløt snart ut i ullen og tåkete mystikk, men til tross for det, var det som om man ante noe som ikke var som det burde være.

Sent på 70-tallet vokste en bestemt ideologi seg stadig sterkere, den vi kaller markedsliberalisme men som heller burde hete markedsfundamentalisme. I denne har det økonomiske en sentral plass. Det handler om penger. Pengers makt.

En absurd tese i markedsfundamentalismen synes å være at egoisme er en god kraft. Hvis man gir egoismen frie tøyler så vil alt ordne seg til det beste for alle. De rike vil bli superrike og når det regner på presten vil det dryppe på klokkeren, så de fattige vil i lengden tjene på det, de også, heter det seg. En del klamrer seg fortsatt til troen på dette dogmet, til tross for at virkeligheten ser annerledes ut.

Det er helt tydelig at man ikke har forstått hva egoisme er for noe og hvordan den fungerer. Vanlig sunn fornuft sier oss det, men vettet får gi vike når ideologiene gjør inntog. Kort og enkelt fortalt kan vi si at vårt ego er en nødvendig forutsetning for den menneskelige bevisstheten, i og med at den er en kraft som konsentrerer seg om seg selv og dermed skiller det samme selvet ut fra det som omgir det. Gjennom egoet løsriver vi oss fra sammenhengen og blir til individer. Slik sett har egoet en nødvendig funksjon - men for at det skal fungere slik, er det også en kraft som kan være farlig om den ikke temmes.

Som alt i verden har den sin motsetning. Denne motsetningen kaller vi altruisme. Problemet er imidlertid at altruismen er egoismens motsetning i ett og alt, også i måten den virker på. Det vil si at den er passiv der egoismen er aktiv. Dermed betinger altruismen en viljesakt for å kunne virke som motkraft. Et tredje element trår inn - viljen. Vi må bevisst velge den motvirkende kraften for å balansere opp mot egoismen. Egoet er som et sort hull som suger alt til seg og det vil til slutt sluke og dermed ødelegge hele verden om vi ikke velger motkraften. Altruismen er en bevegelse i motsatt retning, ut fra egoet og rettet mot andre. Den vil gi der egoismen vil ha. Men i og med at motkraften i seg selv er passiv, er det mange som ikke regner med den. Man tror at vi bare behøver den ene kraften, men denne vil i ytterste instans slite alt i stykker.

Mye mere kunne vært sagt om akkurat dette, men la oss vende tilbake til det økonomiske diktaturet. Økonomi er en livsnødvendighet. Så lenge den er en tjener, forhindrer den stridigheter og krig, i og med at økonomien er en metode for å bytte livsnødvendigheter. Takket være den behøver vi ikke gå rundt og klubbe ned folk for å ta det vi vil ha. Vi setter pris på visse produkter og tjenester og betaler det vi anser at disse bør koste. Slik fungerer markedet enkelt sagt. Markedet er som torget midt i byen der produsentene stiller ut sine varer for salg og innbyggerne går dit for å handle det de trenger.

Men byen er så mye mere enn et marked.

Hvis markedet vokser seg stadig større og tar opp mere og mere plass, vil det til slutt sluke hele byen og menneskene med den. Det er hva vi ser skje i dag. Først skjer det ved at materialistiske vurderinger blir stadig mere dominerende, helt til også den åndelige sfæren blir preget av en materialistisk oppfatning. Det guddommelige blir forvandlet til en slags troll som bor et eller annet sted som vi riktignok ikke kan se, men som oppfattes som et sted i forhold til det stedet vi befinner oss i. Så må vi blidgjøre trollene så de er snille med oss. Mytiske fortellinger som er ment å beskrive en virkelighet vi ikke har ord for, siden vårt språk er utviklet på basis av vår opplevelse av den fysiske tilværelsen, blir oppfattet som konkrete beskrivelser av konkrete hendelser i det historiske forløpet, altså i en fjern fortid, men innenfor tidens løp fra fortiden gjennom nåtiden og mot den usikre fremtiden.

Ettersom vår bevissthet rettes mere og mere mot det fysiske og materielle, øker det økonomiske området i betydning. Vi tillegger det stadig større vekt og anser etterhvert at alt har sin pris, bokstavelig talt. Markedet blir som en forlengelse av egoet og må hele tiden ekspandere og legge stadig nye områder under seg - eller skape nye markeder som det heter. Det uregulerte markedet blir som en annen versjon av det sorte hullet som trekker alt til seg for å sluke det.

Rent konkret innebærer dette at stadig flere områder av samfunnslivet underlegges økonomiske kriterier. Samfunnslivet må styres effektivt heter det da og i klartekst betyr det at det skal styres som om det var en forretning. Demokratiske regler gjelder imidlertid ikke innenfor forretningslivet. Istedet for åpenhet og innsyn har man forretningshemmeligheter som må beskyttes. Slik svekkes det demokratiet som akkurat hadde tatt sine første, usikre steg og det økonomiske prioriteres. Det må lønne seg, lyder mantraet, hva enten det gjelder kunst og kultur eller liv og helse. Skritt for skritt vennes vi til rent umenneskelige vurderinger. Visse sykdommer stemples som livsstilssykdommer og disse er det urimleig at samfunnet skal påkoste behandlingen av, ikke sant, så derfor må helsevesenet prioritere. Det koster å holde pasienter ved liv og spørsmålet er om det lønner seg. Svaret blir at stadig mindre lønner seg så da må det legges ned.

Fortsatt tror vi at vi lever i et demokrati og vi velger til høyre og til venstre men opplever at uansett hva vi velger, så synes utviklingen å gå i samme retning. Dessverre husker ikke folk flest særlig langt tilbake så de glemmer fort at de trodde at nå skulle alt bli bra ved forrige valg, bare de fikk kastet regjeringen ut og erstattet den med en ny. Noen år senere står de der igjen og vil kaste den nye regjeringen fordi ting fortsatt går sin skjeve gang så nå må det nye koster til. Så går det noen år til og de nye kostene feier like lite som de gamle og man strømmer til urnene igjen. Og så videre.

I dag spør mange seg hvor venstresiden befinner seg nå når markedsfundamentalismen har gått så grundig på grunn. Svaret er at det ikke er så stor forskjell på høyre og venstre når det gjelder akkurat dette. All denne kjeklingen og maset om høyre mot venstre tjener bare til å tåkelegge de faktiske forholdene. nemlig at vi i alt større grad synes å leve under et økonomisk diktatur, der de eneste som virkelig er frie, er de som kan betale for friheten. Prisen på denne er imidlertid utsatt for en galopperende inflasjon så stadig færre har råd med den. I stedet nøyer vi oss med å ta oss friheter i egoismens og markedsundamentalismens vanhellige navn.

Venstresiden bidrar med finansministere som applauderes av næringslivet. Alternativløsheten råder. Vi må innrette oss etter de økonomiske realitetene. Det finnes ingen vei utenom. Sa bøygen.

Finnes det da virkelig ikke noen vei ut av uføret? Jo, men da må vi først innse de faktiske forholdene. Vi må innse at markedet har sine begrensninger og det innebærer i ytterste instans at selve den materialistiske verdensoppfatningen har det og dermed den livsstilen som har utviklet seg ut fra denne. Vi må innse at kunst og kultur krever andre betingelser for å blomstre enn de rent økonomiske. Det samme gjelder for liv og helse og miljø. Videre må vi innse at samfunnslivet er noe som bør organiseres og dette kan heller ikke skje etter økonomiske prinsipper. Det som fungerer på et område, fungerer nødvendigvis ikke på alt annet. Hvis vi innser denne enkle sannheten, så gjenstår det å forsøke å finne ut hva som virker best hvor.

Det betyr heller ikke at man skal kaste barnet ut med vaskevannet igjen, slik vi har for vane. Det økonomiske har sin plass. Enhver by behøver sin markedsplass men denne må ha sine grenser. Kremmerne må jages ut av tempelet.

Først da er vi istand til å ta et skritt videre på den demokratiske veien, bort fra diktaturet.

PS: Og hvis man da tenker at vi ikke kan vende tilbake til steinalderen, så er det bare å si at en slik tankegang bare er nok en variant på en materialistisk oppfatning av virkeligheten. Naturligvis skal vi ikke det og vi kan det heller ikke, selv om vi skulle ønske det - men hvis vi hadde tatt oss tid til å stanse litt opp og tenke etter, hadde vi etterhvert innsett at det gode liv ikke er avhengig av alt vi tror vi må ha i dag. Når vi dessuten vet at det meste som produseres i dag er bygget for å gå istykker, slik at vi stadig må kjøpe nytt, begynner det kanskje å demre noe.

Turisme

2011-11-05T20:27:00.000+01:00

Mandagslederen handler om turisme i Finland og kinesernes økende betydning i den sammenhengen. Hva var da mere passende enn å sette en finlender i den klassiske, karikerte posituren til en smilende, ydmyk(et) kineser som bukkende hilser den tilreisende velkommen?

Om vi ikke har kommet dit enda, så er vi der straks. Det slo meg dessuten at våre myndigheters og populisters frykt for at vi skal bli oversvømmet av horder med flyktninger og asylsøkere og mennesker på jakt etter et anstendig liv, snart vil være en saga blott og tider vi bare kan mimre om. Hvem andre vil komme til de små, kalde landene helt ute i kanten av den siviliserte verden, enn turister på jakt etter eksotikk og ren og uforfalsket natur?

Det er ikke godt å si hvor lang tid dette vil ta, men jeg tror ikke vi behøver å vente så altfor lenge. Antallet millionærer øker lavinartet i Kina og steg med 100 000 i fjor og det finnes nå rundt en million av dem. En million millionærer som vil se seg rundt i verden.

Snart vil ikke spørsmålet være hvor stengte vi ønsker at våre grenser skal være og hvem vi vil slippe inn. I stedet kommer vi til å underby hverandre for å tiltrekke oss så mange som mulig og ja, lykkelig det land som til og med kan lokke noen av disse styrtrike kineserne til å slå seg ned her og satse penger her! Og etter kineserne står andre i kø. Indere, brasilianere og ja, afrikanere. Norske bedrifter begynner å få øynene opp for at det afrikanske kontinentet også er i ferd med å endre seg, til tross for den pågående hungerkatastrofen på det Afrikanske Horn.

Det vil også være avgjørende hvor godt vi tar i mot disse turistene. Om ikke før, så i alle fall da bør vi ha lært oss litt folkeskikk og hvordan man behandler folk, ellers vil vi bli stående der uten inntekter og med tiggerlua i hånd.

Vi får se hvordan dette går.

Dumhet og fordom

2011-11-03T08:39:00.000+01:00

Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves er det blitt sagt og etter snart 60 års vandring på planeten vi bebor, er jeg tilbøyelig til å si meg enig, selv om jeg ikke kjenner disse gudene og vet hva de er kapable til, men at det er en overmenneskelig oppgave å bekjempe dumhet, står klinkende klart for meg.

Dette bekreftes hver gang jeg leser en artikkel som hevder at "de late grekerne" må innse sitt eget beste og ikke rote det til med en folkeavstemning, nå når Moder EU og Fader Sentralbank sammen med onkel Pengefond er så gavmilde mot dem og overøser dem med hjelpepakker som om det skulle være julekvelden allerede. Hva vil de egentlig? Forstår de ikke at festen er over og at nå må de skynde seg hjem fra stranden og paraplydrinkene og gå hjem for å jobbe på?

Som om det fantes jobber.

Skal man dømme etter enkelte kommentarer, så virker det som om folk faktisk tror på slike fordommer. Det er imidlertid ikke grekerne som sitter på stranden, men vi som drar dit på ferie. Grekerne er de som springer rundt og serverer paraplydrinker til oss. De har såvisst ikke tid til å feste. De jobber så svetten renner til sent på kveld.

Den feilen som begås av mediasynserne, bevisst eller ubevisst, er å fremstille en gruppe politikere, bankirer og finanshaier og børsspekulanter som synonymt med et folk, i dette tilfelle grekere og for en tid siden islendinger. Den samme feilen - om det altså er en feil og ikke et bevisst trekk - gjør man i forhold til irlendere og portugisere, spanjoler og italienere. "De" har levd over evne og nå må "de" betale for seg.

La oss tenke oss litt om.

La oss forestille oss at det en dag kom for en dag at Oljefondet er basert på humbug og spekulasjon med råtne papirer og ja, at oljen i Nordsjøen er så godt som slutt, noe oljeselskapene i maskopi med sentrale politikere har gjort sitt beste for å skjule. La oss se bort i fra hvorvidt dette er en sannsynlig situasjon og bare tenke oss at noe i den retningen skjer. Plutselig forsvinner Norges rikdommer som dugg for sola og det viser seg at alt var bygget på bløff og spekulasjon med råtne finansinstrumenter, som eufemismen låter.

La oss tenke oss videre at kreditorene vil ha betalt og at både EU og IMF en dag står og banker på døra og krever tiltak for å redde økonomien. I klartekst betyr dette å gjøre alt for å redde hele sirkuset og bøtteballetten som bærer hovedansvaret for den begredelige situasjonen, for de er medspillere i et spill som er for stort til at det kan veltes.

Kravene går ut på at den norske velferdsstaten bygges ned. Videre skal alle offentlige utgifter kuttes, hvilket betyr enda dårlligere skoler og veier og så videre. Alle lønninger til ansatte i stat og kommune skjæres ned med 20-30 prosent. Skattene øker og momsen høynes til svimlende 30 %. Maten blir dyrere, husleiene stiger og bankene setter opp rentene på huslån. Arbeidsløsheten stiger og både enslige og familier må gå fra hus og hjem og ettersom velferdssystemene skjæres ned, havner de på gaten. Tiggeri og kriminalitet øker. Panikken tiltar. Banker er i ferd med å gå kollapse. Børsene stuper. Tommeskruen strammes til enda en omgang.

Og hva sier man så rundt omkring? Jo, at nordmennene har levd over evne og nå må de innse at det er slutt med å gå hjem klokka tre, noe ingen andre har tatt seg råd med. Svensker og polakker som har jobbet her, vet også å fortelle at i Norge tar arbeiderne seg lange pauser hver time, noe som de komisk nok kaller for "femminutt" selv om alle vet at de minuttene som oftest blir lange. Joda, så de har bare seg selv å skylde, latsabbene.

Ville vi ha syntes at dette var rettferdig? Ville vi beskjemmet ha bøyd våre nakker og sagt unnskyld og naturligvis skal vi jobbe på i de jobbene som ikke finnes lengre og mea culpa, mea culpa og se i miskunn til oss, arme syndere og latsabber og slabbedasker?

Hadde det funnets en gnist av stolthet i oss, ville vi ha reist oss og protestert; dette er ikke noe vi har med å gjøre! Dette skyldes en engere gruppe mennesker som har skaltet og valtet med vårt arvegods og sølt det bort på ville spekulasjoner. Det er de som bør straffes, ikke vi. Vi har forsøkt å leve våre liv som best det går. Ingen mennesker er ufeilbarlige og heller ikke vi, men vi har på ingen måte drevet på med hasard og sanseløse spekulasjoner. Ja, vi trodde landet var rikt for så ble det oss fortalt og vi kan anklages for å ha vært dumme nok til å tro på slikt, men det innebærer ikke at det er vi som skal straffes for å ha blitt lurt. Det logiske ville være å gå etter lurendreierne, ikke sant?

Men nei, de skal beskyttes. Spillet er for stort til at det kan veltes.

Hva er forskjellen på oss og grekerne og portugiserne? Det måtte være at de jobber lengre dager enn oss for lavere lønninger og at de har mindre velferdsgoder å falle tilbake på. Det er ingen grunn til å forveksle dem med oss selv, der vi sitter på stranden med paraplydrinkene våre. Det er vi som fester, ikke de. De serverer drinker. De drikker dem ikke.

Det er ikke grekerne som burde straffes. Den vanlige greker er som du og jeg. Hvis vi tror på disse mytene vi blir servert og opprettholder fordommene de skaper, er vi rett og slett dumme og naive. Alt dette tjener bare en ting og det er å tilsløre de faktiske forholdene. Så lenge vi kan fremheve oss selv på bekostning av de vi burde støtte og identifisere oss med, så kan spillet fortsette og falskspillerne vil fortsatt gå fri.

Klassereiser

2011-10-29T10:45:00.005+02:00

Et tema som har blitt viet oppmerksomhet på senere tid, er klassereiser - altså at man forlater sin klassetilhørighet og flytter over til en annen hvor man så finner seg til rette som best man kan. Siden jeg er så arbeiderklasse man kan bli, så har jeg fundert på om jeg har foretatt en slik reise, jeg også. Det har imidlertid alltid vært noe ved dette begrepet som jeg ikke har fått til å stemme med min historie, uten at jeg har kunnet sette fingeren på hva dette er.

Her om dagen slo det meg.

Jeg har ikke slått meg ned noen steder. På samme måte som med mine fysiske reiser, så er mine klassereiser en pågående prosess og antagelig vil jeg aldri slå rot for evig og alltid, men kommer til å fortsette å være på flyttefot så lenge kroppen og sinnet kan bære meg. Derfor har jeg ikke kunnet identifisere meg med det folk legger i dette begrepet. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg lever med noen ny klassetilhørighet som har erstattet tapet av den gamle - for på den andre siden er det også klart at jeg heller ikke identifiserer meg helt og holdent med noen arbeiderklasse. Jeg er klasseløs så vel som hjemløs på jorden.

Naturligvis vil jeg alltid være påvirket av de forholdene jeg ble født inn i og vokste opp under. Derfor kommer jeg alltid til å opprøres av uvitende mennesker som kommer med toskete påstander om livets slitere, om arbeidsløse og andre som ikke er født med sølvskje i kjeften og gullhår i ræva, som det så vakkert heter. Alt vås og sludder om at folk må piskes til å jobbe og at hvis støtteordningene er for generøse så vil latskapen florere, sier heller noe om de som uttaler seg slik, enn de som uttalelsene er rettet mot. Tyv tror hver mann stjeler, heter det. Den som kun drives av begjær etter penger, tror at andre også er slik.

Det som er fakta er at den store majoriteten av mennesker, foretrekker å gjøre noe fremfor å drive dank. Dette har ingenting med naivitet eller idealisme å gjøre, men med konkrete kunnskaper, om meg selv og om andre. En helt annen sak er at man helst vil føle at man utretter noe meningsfullt, hvilket man ikke alltid kan si om jobber som stort sett består i å flytte tilfeldige objekter fra et sted til et annet. Slit kan være meningsfylt men er det ikke det, blir man fortere utslitt enn de som jobber med noe man føler for. Dette glemmer besserwisserne som tror seg å kjenne menneskene, men som knapt kjenner seg selv.

På den andre siden vet jeg også at velstående, rike mennesker ikke automatisk er grådige og griske og hensynsløse. De er ikke nødvendigvis dårligere mennesker som styres av et umettelig begjær og som hensynsløst feier til side alt og alle som står i veien for dem. Slike finnes, ja, men hverken penger eller sosial status bestemmer din personlighet. Denne kan påvirkes av omstendighetene, men den bestemmes ikke av dem.

Jeg har vært sammen med kvinner fra en solid, borgerlig bakgrunn og til og med adelige og halvadelige og jeg har vært sammen med de som har kommet fra enda fattigere kår enn meg. Når det gjelder personlighetene deres, er det ingenting som egentlig skiller dem. De har alle vært høyst intelligente og viljesterke personligheter. Man kan vel si at jeg har god smak, slik sett:) Poenget er uansett at mennesker er mennesker, uansett bakgrunn. Det samme gjelder familiene deres og omgangskretsen. Jeg er antagelig like klasseblind som jeg er fargeblind hva hudfarger angår. Naturligvis ser jeg hudfargen og synes at gyllenbrunt er vakrere enn blekrosa, for eksempel - og på samme måte kan jeg se visse sider ved de ulike sosiale klassene, men dette er også bare det - sider. Detaljer.

Jeg føler ikke at jeg behøver å skamme meg over min bakgrunn, tvert om. Jeg er stolt av den og ser hvilke fordeler den har gitt meg på det rent menneskelige, personlige planet, samtidig som jeg også er klar over ulemper og mangler og begrensninger skapt av ytre forhold. Disse skal jeg ikke gå inn på her, bare konstatere at de finnes. Jeg kan heller ikke si at jeg vantrives blant folk som har samme bakgrunn som meg og at jeg trives bedre blant folk med høyere sosial status. Mennesker med akademisk utdannelse og borgerlig dannelse kan være både kjedelige, overfladiske og tølpete og mennesker fra de fattigste kår kan være intelligente, dypsindige og med veltuviklede sosiale antenner. Og tvert om.

Alt dette burde jo være en selvfølge men siden det snakkes så mye om klassereiser, så er det kanskje ikke det, allikevel? Jeg vet ærlig talt ikke.

Etikette bryr jeg meg fint lite om, men vanlig folkeskikk og respekt og anstendighet setter jeg høyt. Oversitteri har jeg bare forakt til overs for og føler at de som nedlater seg til slikt, egentlig er små mennesker innerst inne. Hvis du bærer på en indre storhet, har du råd til å være raus og generøs. Smålighet og gneldring finnes jevnt fordelt i alle klasser. Innskrenkete kjeftesmeller fra alle lag kan man finne fra anonyme kommentatorer på internett, som knapt kan uttrykke seg skriftlig, til en som Trygve Hegnar som har en egen avis å boltre seg i, men hvis meninger ligger på samme småskårne sutrenivå, kun med den forskjellen at han uttrykker dem bedre - når han da ikke begynner å sludre så mye at man ikke oppfatter hva mannen sier. Og naturligvis, de anonyme sutrekoppene blir ikke invitert til å gneldre på TV. Bortsett fra det, er det ikke store forskjellen på dem. De er alle sammen plagsomme og slitsomme, fylte av negativitet som de er.

På mine streiftog rundt omkring i de ulike klassene har jeg merket meg én ting; hvis du besitter en tillit og en trygghet i deg selv, er det du som setter reglene for hvordan man skal oppføre seg. Du kan bryte alle etiketteregler som finnes uten at noen hverken våger eller ønsker å sette deg på plass. Det er heller de som blir usikre på verdien av de reglene de støtter seg til. Den som besitter en indre sikkerhet som ikke bygger på ren styrke, men på selvinnsikt, kan rolig sette sin egen dagsorden.

Den tryggheten og selvtilliten jeg har opparbeidet meg, er ikke noe jeg ble født med, tvert om. Den har jeg kjempet meg til og bygget opp, bit for bit, gjennom nederlag og tap og gjennom et til tider hardt liv som etterhvert førte meg helt ned på bunnen av samfunnet. And wasn't it a long way down and wasn't it a strange way down, som Cohen synger. Men kommer man seg gjennom slikt, så føler man ikke lengre det samme behovet for anerkjennelse som før. Man vet hva man er, på godt og vondt. Nervene kan ha blitt frynsete og som en overlevende fra krigen kan man lide av noe som ligner på posttraumatisk stressyndrom, men man kjenner sine grenser og man kjenner sine sterke og sine svake sider og vet å forholde seg til disse.

Et eksempel på hva en solid porsjon selvtillit kan utrette, er hvordan jeg valgte å forholde meg til min etterhvert mangelfulle tanngard. Et liv i rus og dus tærer på tennene og jeg hadde ikke råd til å fikse dem så jeg spurte meg selv om jeg ville gå rundt og holde handen for munnen når jeg lo - eller le åpent og fritt. Jeg bestemte meg for å opptre som om jeg hadde fått satt inn diamanter i tanngarden! Og det fungerte utmerket. En god venninne sa at hun ikke hadde lagt merke til de manglende tennene mine før jeg gjorde henne oppmerksom på dem.

Dette som en illustrasjon.

Men tilbake til klassereisene. Jeg har flere ganger trodd at nå kommer jeg til å slå meg til ro et sted, men så har ikke skjedd. Troen har vel heller ikke vært så sterk, egentlig. Og slik forholder det seg med mine klassereiser også.

Jeg hører ikke til noen steder og er hjemme overalt.