Camilla Henriksen

Takk for den fine tiden

2011-08-01T19:20:00.000+02:00

Det er en vakker mandag. Solen skinner, fremtiden ser så lys ut at jeg nesten blir blind og jeg smiler til livet. Allikevel er dagen i dag surrealistisk. Mens jeg lar fingrene gli over tastaturet, flyr tankene i hodet på meg. Dette er mitt aller siste blogginnlegg... Uansett hva jeg skriver nå, vil jeg aldri bli fornøyd, for denne tiden har vært så fantastisk at det virker rart å slutte. Men jeg har brettet ut sjela på de mørke og triste dagene og jeg har ledd av mine egne merkelige sammenligninger. Tårer og latter er delt med så mange. Jeg har prøvd å gi alt av meg selv hele veien. Om jeg fortsetter nå er det vanskelig å dele noe nytt.

Jeg håper jeg har truffet noen av dere som leser på ett eller et annet plan igjennom de siste 17 månedene. Det jeg vet er i hvert fall at jeg har noen utrolige lesere. Og du er en av dem!

Denne bloggen har vært min kanal ut til verden. Jeg har brukt det skriftlige språket til å uttrykke glede, sorg, frustrasjon, irritasjon og inspirasjon. Jeg elsker å skrive og vil aldri slutte med det. Noen ganger har jeg kanskje vært litt for ærlig? Åpnet opp døren til hjertet mitt litt for mye? Men jeg angrer ikke på et eneste ord. Jeg har skrevet fra et sted dypt inni meg jeg plutselig fant et sted på veien. Hele tiden har jeg lært mer om meg selv og fått så god støtte fra dere at det har vært en glede. Planen har alltid vært å være ærlig. Jeg ville unngå det overfladiske, selv om det selvsagt lurte seg inn her og der til tider.

Nå kan jeg bare dele min takknemmelighet. Dere har alle vært en stor inspirasjon for å dra meg igjennom vanskelige tider. Hva hadde jeg gjort uten den selvtilliten dere har gitt meg? Uten dere hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Sånn sett kan jeg gi all ære til dere for at dette er det siste jeg skriver på bloggen. Ordene mine har gitt meg en karriere hvor jeg kan fortsette å skrive. Og alle ordene har kommet av deres oppfølging. Dere har rett og slett gitt meg det livet jeg vil ha. Hvordan kan jeg noen gang takke dere nok? Det er jo rett og slett umulig.

Kjære lesere og besøkende. Dere er herlige! Virkelig vidunderlige hver og en av dere. Mitt 671. innlegg vier jeg til dere alle sammen. Bloggens siste ord er en hyllest til dere.

Jeg kommer aldri til å glemme dere. Tusen takk for meg!

Camilla :)

I dag skal jeg møte fortiden

2011-07-30T09:40:00.000+02:00

Fredag 22. juli klikket jeg meg inn på Facebook og oppdaget en ny venneforespørsel. Det var noe kjent med navnet til denne personen, men jeg klarte ikke å plassere det i fortidens hukommelsesarkiv. Vi hadde ingen felles bekjente på Facebook, men noe sa meg at vi en gang hadde det. Jeg godtok henne som venn og oppgraderte vennetallet til 253.

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk svar på hvordan vi kjente hverandre, og jeg hadde rett. En gang i tiden hadde vi en felles bekjent. En person som betød ufattelig mye for oss begge. Men den naturlige linken til vennskap forsvant brått en oktoberdag i 2003. Da pappa sa farvel til livet.

I dag skal jeg møte fortiden og ta igjen alle de årene vi ikke har sett hverandre. Jeg gleder meg masse, for denne dama er, ut i fra hva jeg kan huske, en jeg aldri burde ha mistet kontakten med. Takk for at sosiale medier finnes i dag!

Vi skal møtes om noen få timer foran blomsterhavet ved Domkirken. Det må jo være det fineste stedet å møtes, med tanke på at kontakten ble gjenopptatt like før Norge ble snudd på hodet.

Foto: Morten Bergheim

Nå skal jeg hoppe i dusjen og spise litt frokost, men først vil jeg ønske dere alle en fantastisk lørdag!

Camilla :)

Jeg må ofre noe...

2011-07-28T19:15:00.000+02:00

Jeg har en følelse i kroppen jeg ikke kan unngå å legge merke til. Det er lykke jeg føler. Denne herlige følelsen overtar plassen til det mørke i sjelen og presser alt negativt til side. Det er en ren nytelse å se på fremtiden med håp og store forventninger. I dag er jeg min egen lykkes smed, og jeg smir som aldri før. Jeg former dagene mine til noe som kan minne om et fantastisk eventyr.

Endelig føler jeg at jeg har dratt meg igjennom den mørke tiden. Jeg har selvsagt følt en voldsom sorg den siste uken, men sorg og ulykkelighet er for meg to helt forskjellige ting. Dårlige dager er så godt som slettet fra følelsesregisteret.

Åhh, det er så mye jeg vil si, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å uttrykke den gleden jeg har i meg. Det er så nytt, så nå sitter jeg egentlig bare med et megaglis som vil føre til massive rynker.

Jeg vil være maksimalt sysselsatt de neste seks månedene på jobb. Og jeg klager ikke. Dette er noe jeg har arbeidet for, og denne gangen har blodslitet som fikk meg til å ta en bloggpause, blitt anerkjent og rost. Jeg har satt lista høyt, men jeg er overbevist om at jeg vil overgå mine egne forventninger med god margin.

Dillemmaet med høstens etterlengtede forandringer er at noe antagelig må ofres. Og det stikker litt i hjertet når jeg skriver dette, men bloggen blir nok offeret i denne situasjonen. Det har vært rart å ta dette oppgjøret med meg selv, men om noen få dager kommer jeg til å takke for meg og forlate bloggens verden.

Camilla :)

Er det så mange dager på et år?

2011-07-27T21:40:00.001+02:00

Jeg er vel ikke alene i tankegangen når jeg sier at dagene flyr avgårde som en serviett i nordavind. Tiden svever om kapp med lyset og før jeg får sukk for meg er det en ny dag, en ny uke, en ny måned eller et nytt år. Hadde det ikke vært for lønningene som kommer inn med jevne mellomrom hadde jeg hatt kronisk jetlag.

Nå har jeg styret i en halv evighet for å få klar Venner av LIFE sin kalender for 2012. Bilderedigering, layout, rutenett, tunga snorrett i munnen og en vill forvirring ettersom kalenderen ble fylt opp med datoer. Et år i teorien virker lenger enn et år i praksis gitt.

Endelig kan jeg i hvertfall krysse av nok en ting fra den milelange listen. Det er så mange ting å ta tak i, spesielt på jobb. Til høsten venter jeg en ny og spennende hverdag. Aldri noen gang har jeg gledet meg så mye til fargerike blader på trærne.

Camilla :)

Bambieffektens overraskende effekt!

2011-07-26T21:45:00.000+02:00

I dag benket jeg meg ned ved siden av kollega-bestis på bakerste rad i Filmens Hus. Den nye, norske indiefilmen Bambieffekten rullet over lerretet for 35 bloggere og venner. Jeg må innrømme at det var en snodig opplevelse å ta innover meg at de to jentene dette handlet om skulle fullbyrde en pakt. En selvmordspakt.

Etter at rulletekstens hvite navn hadde nevnt alle, ble lyset skrudd på og jeg diltet ut av salen med den oppfatningen at jeg virkelig ikke likte hva jeg hadde sett. Filmen var så stille og så likegyldig morbid i all sin enkelhet at jeg ikke visste hva jeg skulle si.

Det var først da jeg satt i den folketomme t-banen på vei hjem at det gikk opp noen lys for meg. Filmen har noen geniale sider ved seg som er gjemt for det blotte øyet. Det krever litt gransking av sjelen og psyken for å like Bambieffekten og hva den egentlig repesenterer. I mine øyne tar denne indiefilmen opp flere samfunnstabuer. Den strider i mot menneskers behov for å fremstå slik samfunnet krever og åpner en dør bak den "perfekte" fasaden.

Jeg er mitt beste eksempel. Det kan hende at det er nettopp derfor jeg ble invitert til bloggernes pressevisning. Hver dag svelger jeg 100 mg med antidepressiva for å fylle mitt eget behov for sosialisering og pågangsmot. Medisinene gir meg den fasaden jeg ønsker å bli assosiert med og det får meg til å føle meg sterk. Jeg er akkurat den personen jeg ønsker å være, jeg har bare noen usynlige skavanker som jeg endelig kan tak i og formidle til meg selv uten å knekke på midten. Men for en tenåring vil noen samfunnstabuer kvele den stemmen som burde komme frem og spise seg innover til nok en gravstøtte blir dekket med lys og blomster.

Det er vondt å bli minnet om livets harde realitet og for folk flest er selvmordstanker langt fra hverdagskost. Men det er så viktig at slike tema ikke beholder tabustempelet. Livet handler ikke bare om den perfekte fasaden og klatingen opp statusstigen.

Bambieffekten kan være en port til åpenhet og forståelse om man ikke ser filmen med overfladiske øyne. Men det kan ta litt tid før den individuelle oppfatningen av budskapet når helt frem.

Vil du se Bambieffekten? Den har premiere på norske kinoer den 29. juli.

Takk til Feil Film for invitasjonen og takk til kollega-bestis som ble med meg.

Camilla :)

I stillheten

2011-07-25T20:05:00.001+02:00

Som liten hoppet jeg opp på oldefars fang. Jeg kunne sitte der i time etter time og høre på hans historier om andre verdenskrig. Ordene hans kunne fylle en bok, men noen følelser kan ikke forklares med med et språk. Allikevel kunne jeg se de ordene som aldri kom ut i øynene hans. Om jeg bare hadde vært gammel nok til å forstå. Jeg forstår det litt mer nå.

I årene fremover er det noen som vil hoppe opp på våre fang. To uskyldige øyne vil bore seg inn i oss. Snart er det vår tur til å fortelle historien som er på vei inn i historiebøkene. Og uansett hvor mange ord vi bruker, vil vi aldri helt klare å fortelle hva som skjedde den dagen. Men historien vil ligge i øynene våre. Ordene som ikke kan forklares med et språk, følelsene det ikke finnes ord for. Om de bare hadde vært gamle nok til å forstå. Men vi vil ikke at de skal forstå, for noen ting forstås kun gjennom en grusom opplevelse. Og egentlig forstår vi det ikke selv heller.

Fakta vil aldri kunne forklare den nye datoen i historiebøkene!

I dag stod Norge stille sammen. Stearinlysene blafret og sendte skygger av sorg over de vakre blomstene som representerte tapte liv. I ett minutt delte vi stillheten. Alle nasjonaliteter og religioner over vårt lille land ble smeltet sammen til én sterk nasjon. Vi var alle like. Norge, med all sitt mangfold av forskjellige mennesker viste i dag en overvinnende samhørighet. På de tikkende sekundene kunne jeg ikke forstå hvordan grusomme hendelser kan begås i et land som viser så mye kjærlighet og omsorg.

Sosiale medier har i dag floret med et utdrag av en tysk artikkel. "Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Det er vakkert, og det er sant. I de mest grusomme tragedier styrker vi omsorgen for hverandre. Vi står sammen mot hatet istedenfor å hate. Vi brer våre vinger over de som har mistet en sønn, en datter, en bror eller en søster. Vi strekker ut hånden til de som trenger det, og vi venter til vi føler en annen hånd i vår.

Dagens minutt med stillhet ga Norge et hjerte som banket så hardt at hele verden kunne høre det!

Camilla

Kjære alle bloggere. Bli med å vis din støtte.

Kjære Oslo, kjære Norge

2011-07-23T12:25:00.000+02:00

Nabolaget mitt er helt musestille. Alle er nok inne foran nyhetene som ruller over samtlige kanaler og nettaviser. Vi er alle i sjokk etter å ha våknet til stigende dødsfall. Dette er helt uvirkelig! Vi ser bilder av noe som kunne vært et krigsrammet område, frykt, sorg og tragedie.

Mine tanker går ut til alle som har mistet livet, alle de sårede og de pårørende. Omfanget av grusomhetene er helt uforståelig!

Kjære Oslo, kjære Norge - Vi må stå sammen, støtte hverandre og fremme medmenneskelighet og samhold. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si. Jeg forstår fremdeles ikke at dette har skjedd!

Camilla

Avslutter arbeidsuken med litt etterlengtet blogging

2011-07-22T17:05:00.000+02:00

Jeg hadde tenkt å si at arbeidsuken endte med et smell, men nå ble det uttrykket litt for realistisk for oss Oslofolk. Siste halvtimen på jobb, satt jeg og alle kolleger benket opp med nesa to centimeter fra dataskjermen, mens bilder av regjeringskvartalet lyste opp hvert eneste kontor. Kvelden hos oss vil nok gå til nyheter. Jeg er sjeleglad over at jeg ikke jobber i Oslo sentrum lenger.

For en dag å bryte stillheten på bloggen, men etter at mamma ringte for å forsikre seg om at jeg ikke hadde byttet bloggportal uten hennes viten, følte jeg at det kanskje var på tide å dele noen ord på the world wide web igjen.

Det har vært noen hektiske jobbuker på meg den siste tiden. Overtidstimene har bare ballet på seg og jobben har til og med fulgt meg i drømmene. Hjernen min har surret og gått i ett sett, men nå kan jeg hvile litt. Litt er stikkordet, for jeg må lese korrektur på et stort dokument jeg har jobbet med, ferdigstille jubileumskalenderen for Venner av Life og starte redigeringen av Oslo Vikings sesongfilm. Men før jeg gjør noe som helst skal jeg ta igjen litt koselig blogglesing. Skal si dere har vært aktive i det siste. 44 innlegg venter på meg på Bloglovin fra mine favorittbloggere.

Vinglasset har blitt fylt opp. Det er tid for fredagskos!

Camilla :)

"Marco" ... "Polo"

2011-07-11T18:05:00.000+02:00

Hei alle sammen! Nå kan dere tro jeg har savnet dere.

Jeg har vært så pakket inn i min egen arbeidsboble de siste dagene, at jeg er like oppdatert på verdens hendelser som en 550.000 år gammel huleboer. Søknaden min til høyere makter om 34-times døgn, gikk tydeligvis ikke igjennom, for jeg sloss stadig for å rekke alt jeg skal gjøre innenfor den korte 24-timersrammen. For å gjøre en lang historie kort; Jeg må jobbe fra verandaen i kveld og overtid på kontoret i morgen.

Men over til noe helt annet, og mye mere interessant enn min stressende hverdag. Jeg er gift med en Norgesmester! Ektemannen og lagkameratene fra Oslo Vikings vant en overlegen seier mot de regjerende mesterne over de siste syv årene. Endelig er pokalen tilbake der den hører hjemme.

Foran mer enn 700 entusiastiske fans, ble det tuchdown etter tuchdown, helt til guttene mine løp jublende ut på banen som både seriemestere og Norgesmestere. Det kan du tro var et stort øyeblikk for lille meg, som har ofret omtrent hver eneste lørdag siden april for å filme guttene og redigert filmer til jeg har sett i kryss.

Jeg er så stolt. Jeg er så lykkelig på mannens vegne, og jeg er ufattelig glad for at denne sesongen endelig er over. Nå gjenstår det bare en kampanalysefilm og en sesongfilm som seiersgave, så har jeg gjort min jobb. Når sesongfilmen er ferdig skal jeg selvsagt dele den med dere også.

Voe kommer til å ha noen sekunder i filmen til og med. Som den bloggeren jeg er kastet jeg meg over muligheten og fikk henne og venninnene til å ønske gutta lykke til før finalen skulle spilles. Og som den søte og utadvendte jenta hun er, tok hun utfordringen på strak arm.

Jeg kan ikke love dere så mye liv fra denne kanten i skrivende stund. Det er så absolutt ikke mangel på inspirasjon det står på. But a girl´s gotta do what a girl´s gotta do, right?

Ha en fantastisk mandag alle sammen!

Camilla :)

Den fremtidige redaktør

2011-07-05T22:55:00.000+02:00

Det er nesten litt i overkant ironisk at den fremtidige redaktøren ikke har tid til å skrive blogginnlegg. Dette som er min elskverdige hobby og flukt fra virkeligheten. Nå er det storsatsing på karriere og daglige sosiale høydepunkt. Seks overtidstimer er skviset inn på to dager sammen med lange telefonsamtaler over landegrensene, kveldsmiddager på Aker Brygge, hygge med gode venner og gamle kolleger. Jeg kan vel trygt konstantere at døgnets timer blir brukt effektivt og at søvn mer eller mindre er en mangelvare.

Jeg har så mange deadliner foran meg at kalenderen på iPhonen durer i ett kjør, og jo mer jeg planlegger, jo flere deadliner blir det og iPhonen hopper og spretter ustanselig. Det er meg i et nøtteskall. Jeg sitter så og si aldri i ro, og de få gangene jeg planter stumpen på en stol er det for å gjøre arbeid av betalt eller frivillig sort. Jeg har så høye ambisjoner, så mange ideer og så store forventninger til meg selv at jeg ikke vet hvilken ende jeg skal starte i. Er det noen som kjenner seg igjen?

Det vil jo si at medisinene jeg går på fungerer. For bare fem uker siden kunne jeg stirre ut i luften så lenge at salongbordet ble dekket med støv før jeg rakk å blunke, men nå er jeg i aktivitet enten fysisk eller psykisk hele tiden. Jeg føler meg som meg selv igjen, og det er så ufattelig deilig.

I morgen har jeg ingen store planer annet enn filmredigering, men det er noe jeg virkelig kan slappe av med. For jeg må jo passe på at jeg ikke kjører meg selv for hardt og går rett på veggen igjen.

Så med dette bildeløse innlegget skal jeg for første gang ta en liten bloggpause for å fokusere på fremtidige mål. Jeg vil ønske dere alle en herlig uke, så er jeg tilbake før dere vet ordet av det.

Camilla :)

En kommende Norgesmester?

2011-07-02T22:00:00.000+02:00

Da ektemannen bestemte seg for å ta på beskyttelsespads, trange bukser og hjelm igjen for den amerikanske fotballsesongen, kastet jeg meg på som lagets filmjente. Jeg har stått i øsende regnvær, stekende sol og kjempet mot vinden i time etter time for å ta del i mannens interesser.

Selv føler jeg at jeg har fått så utrolig mye ut av det. Endelig forstår jeg sporten, jeg har fått god trening i å filme og masse kunnskap om filmredigering. Snart skal jeg starte prosjektet som fikk meg til å bli lagets filmjente i utgangspunktet. Jeg vil nemlig lage en sesongfilm, med alle de største høydepunktene disse mannfolka har opplevd.

Oslo Vikings står allerede på tronen som seriemestere, men om en knapp uke er det NM-finale. I dag knuste de Bergen Storm i semifinalen, og jeg er så stolt av ektemannen og alle mine nye Facebook-venner. De har ofret blod, svette og tårer og snart skal de bevise at de er best i landet.

Etter alle mine år på håndballbanen med store ønsker om å bli Norgesmester er det plutselig ektemannen min fra Tyskland som kan nå målet! Om du befinner deg i Oslo neste lørdag er du nødt til å komme til Frogner Stadion klokken 15.00 og heie guttene mine frem til seier!

Camilla :)

Lønningspils!

2011-07-02T20:00:00.000+02:00

Jeg er så sosial om sommeren at de som kjenner meg best lurer på hva som er galt med meg. Kan vel innrømme at jeg ikke har gjort meg fortjent til årets partydronning-tittelen. Men i går dro jeg og kollega-bestis med noen søtinger fra jobb for en velfortjent lønningspils. Etter kun ett glass med vin sa det pling i topplokket og jeg var i perlehumør hele kvelden.

Vi startet moroa med bowling på en mørk bane med selvlysende kjegler. Jeg som er skap-5-åring var jo bare helt oooooohhhh, se, alt er selvlysende... Små gleder i hverdagen.

Siden jeg spilte på et nivå som tilsa at jeg burde hatt rennene tilpasset til et barn, er ikke bowlingen så altfor mye av skryte av. Gøy var det uansett.

Noen timer senere dro jeg mine lyssky øyne ut i sommerkvelden og gikk snorrett (les: sikksakk) til Mona Lisa med kolleger på slep. Eller var det jeg som var slepet? Uansett... På Mona Lisa brukte jeg store mengder av min hardt inntjente lønning på vin, drinker og mat. Jeg hadde det så koselig i går at neste lønning har blitt merket med stjerne i kalenderen. Da må vi gjenta suksessen!

Merethe snek seg med på sosialiseringen i går også, etter at hun har vært isolert i sin egen leilighet med vannkopper. Stakkars jente!

Da mørket la seg på hoppet jeg og kollega-bestis i en taxi og duret hjemover med pakistansk popmusikk på full guffe. Utrolig spenstig lønningspils! Det ble en helt fantastisk kveld.

Pleier du å dra på lønningspils med gode kolleger?

Camilla :)

Verdens beste kolleger!

2011-06-30T17:15:00.000+02:00

Jeg kan si mye rart om arbeidsplassen min. Det er et firma med de snåleste mennesker. Bransjefolk som har så ufattelig mye kunnskap innen sitt felt, og absolutt ikke noe kunnskap innen mitt felt. Jeg får spørsmål jeg ikke engang forstår, fordi jeg ikke tror at det enkeleste svaret på jord er noe de ikke vet. Men then again, det går begge veier. Så vi lærer mye av hverandre og på den måten finner vi hverandres styrker på en unik måte.

Det jeg uansett kan understreke, er at jeg har noen av de beste kollegene på jordens overflate. Det er de typiske "mødrene", som jeg kan gå til på en tung dag og få en klem av. Andre kan jeg fortelle omtrent alt jeg sitter inne med av tanker og ha en samtale som fyller meg av glede. Noen skjønne skapninger tenker på meg nå de kjøper muffins på butikken og tar med en ekstra. Noen utkårede har jeg klikket kjempegodt med, og ser på som noen av mine aller beste venner. Også er det noen som er absolutt alle gode egenskaper på en gang.

I dag fikk jeg 20 vakre roser av en av de jeg har delt mye med, fått en million klemmer av og latt tårene gli ustoppelig foran. Jeg føler at jeg skylder henne så mye i retur, og hjalp gladelig til med en bitteliten tjeneste. Da en blomsterbukett plutselig lå på stolen min med en supersøt takk for hjelpen-beskjed smeltet jeg som en melkesjokolade i solen.

Takket være en gjeng med de mest fantastiske kolleger, gleder jeg meg til jobb om morgenen. Jeg er så utrolig heldig, som daglig omgås med så mange favorittpersoner!

Nå som en frisk blomsterbukett har kommet over dørstokken er jeg nesten nødt til å shine opp hjemmet litt. Kan jo ikke sette frem roser når alt annet ser ut som en krigssone!

Hvordan er ditt forhold til dine kolleger?

Camilla :)

Kan jo ikke si nei til barna

2011-06-29T22:05:00.000+02:00

Noen ganger ville jeg ønske jeg kunne koblet hjernen til macen for å se hva som surrer rundt der inne. For nå er det avtaler, møter, gjøremål og forventninger som legger seg som perler på en snor. Planene er mange. Nå humpet jeg nettopp inn døren etter et styremøte i Venner av LIFE. Det store 25-årsjubileet er rett rundt hjørnet, og stadig tar jeg skippertak for å ta igjen tiden. Ofte føler jeg at jeg legger litt for mye press på meg selv og har deadliner rett som det er.

Innen utgangen av juni skal jeg ha laget en jubileumsfilm og en kalender. Jeg burde nok sette av en del tid til det så fort det lar seg gjøre. Egentlig hadde jeg planer om å trekke meg fra styret etter jubileet, men da tror jeg at jeg mister litt av meg selv. Dette er jo en av mine større bidrag til noen som trenger det. Prøv å si nei til disse ansiktene liksom... No can do!

Jeg har sendt inn en søknad om lenger døgn og flere helgedager. Håper den blir innvilget. Jeg vil så mye, men tiden strekker ikke til. I morgen har jeg ingen planer etter jobb. Kryss i taket! Noe sier meg at jeg uansett har masse å henge fingrene i.

Jeg håper du har hatt en kjempefin tors... Onsdag!

Camilla :)

Kjære mamma!

2011-06-28T22:00:00.000+02:00

En gang i blant besøker du bloggen min. Da leser du ord for ord til du kommer til et innlegg du har sett før. Derfor vil jeg at øynene dine skal få noe spesielt å lese. Jeg vil at du skal stoppe opp og lese dette hver gang du føler at du trenger en oppmuntring. For det fortjener du mamma´n min. Jeg sier så ofte at jeg er glad i deg, men i dag vil jeg fortelle deg hvorfor du betyr så mye for meg. Jeg skal i hvertfall prøve, svart på hvitt.

Som liten bleiemisbruker med smokk i munnen trengte jeg deg. Og da var du der. Om jeg hadde behov for en klem fikk jeg det bestandig, og når jeg ikke trengte flere fikk jeg et par til. Når tårene har fosset har du vært min styrke, min trygghet, min tillit, min absolutt alt mellom himmel og jord. De gangene jeg har sittet med vanskelige spørsmål har du gitt meg enkle svar. Ærlige svar. Derfor har det blitt mange spørsmål og utallige dype samtaler.

Vi deler en fortid de fleste ikke kan kjenne seg igjen i. Det har ført til mye sorg og mye glede. Det har gjort oss sterkere og mere sammensveiset. Jeg kan være meg selv med deg mamma.

Men mest av alt er jeg så glad du tok det viktige valget for så mange år siden. Du ofret en stor del av din fremtid for min, og for det er jeg evig takknemmelig. Du er definisjonen på en mors udødelige kjærlighet, og jeg er stolt over å kalle deg mamma. Det finnes vel egentlig ikke nok ord i det norske språket som kan skildre hvor viktig du er for meg! Egentlig kan jeg vel bare si at du er en skjelden vare. Ingen kan tørke tårene mine som du. Du vet alltid når jeg trenger å høre stemmen din, og hver dag savner jeg deg. Du har gitt meg et liv jeg aldri ville valgt bort.

Jeg kom over et sitat en dag. Jeg husker jeg tenkte at det var noe jeg aldri måtte glemme, for det beskriver deg så godt:

"Dine armer er alltid åpne når jeg trenger en klem. Ditt hjerte forstår når jeg trenger en venn. Dine milde øyne er strenge når jeg trenger å lære. Din styrke og kjærlighet har ledet meg og gitt meg vinger så jeg kan fly."

Kjære mamma, jeg håper du vet at du er uerstattelig!

Camilla :)

Jeg skal gi bort mine innerste hemmeligheter

2011-06-27T21:25:00.000+02:00

Jeg vet ikke om jeg skriver fra dypt inne i hjerterota eller om det er de hvite antidepressiva-pillene som fører fingrene fjærlett over tastaturet. Samme kan det være, for det viktigste er egentlig hvordan jeg føler meg. De siste fire dagene har jeg rett og slett vært lykkelig.

Det har vel i grunn vært en lang prosess dette, det å bli ett med både tankene og personligheten min. For jeg har nemlig lovet bort historien min til en av mine favorittblogger. Og for å dele historien må den også skrives. Igjen! Det er så smertefullt at jeg egentlig ønsker å rive hjertet ut av kroppen til tider. Jeg gråter mens noen linjer røper mine innerste hemmeligheter, men jeg holder ikke igjen på noe. Og selv om det gjør vondt, føles det godt. Som en lettelse. Men det tar tid! Det er så mange ting jeg ikke vil huske som dukker opp mens jeg skriver tidenes berg og dalbane av en mini-selvbiografi.

For den herlige bloggeren som skal motta alt dette, kan det bli en helomvending fra de vanlige innleggene hennes om familielivet og hennes egne problemer. Det er nok på grunn av diagnosen hennes at jeg vil dele alt. Absolutt alt. For hun gir så mye av seg selv, og har ønsket oss velkommen inn i hennes liv med oppturer og nedturer. Det er så rart hvordan jeg føler at jeg har kjent henne i årevis, når jeg i realiteten kun kjenner henne gjennom kommentarfeltet på bloggen.

Jeg vil at hun skal analysere meg, ut i fra hennes utdanning, i flere av mine livsfaser. For mitt liv kan hun sikkert kjenne igjen i årene fra skolebenken. Jeg skal gi henne alt. Alle tårer, all smerten og hvordan jeg har endt opp som en antiperessiva-pilleknasker.

Egentlig har jeg vært ganske åpen om meg selv på bloggen min, men noen detaljer har jeg selvsagt utelatt. Om en stund vil hele livet mitt være blottlagt til alles fornøyelse eller medfølelse, på bloggen til en fantastisk jente som jeg stoler fullt og helt på!

Wish me luck!

Camilla :)

The beautiful project

2011-06-26T17:40:00.002+02:00

Jeg vet ikke helt om jeg skal unnskylde meg selv for forsøket, men dette var rett og slett kun et lite prøveprosjekt. Alle har vel fått med seg litt mediadekningen rundt beautifulpeople.com, som i bunn og grunn er en møteplass for vakre mennesker. Første gang jeg leste om denne siden tenkte jeg… Herregud, hva i alle dager er dette for en overfladisk side? Nylig dukket nettsiden opp i media igjen, da de kastet ut 30.000 mennsker som ikke var vakre nok, etter at siden ble rammet av et virus. Og jeg tenkte… Herregud, hva i alle dager er dette for en overfladisk side?

Vet dere hva jeg fant ut? Jeg måtte bli en del av dette samfunnet, for å bli klok på galskapen. Så i et impulsivt øyeblikk laget jeg en profil, vel vitende om at medlemmene kunne stemple meg som en gjedde, men det var den eneste mulighetenen. 48 timer senere var jeg godkjent som en av "the beautiful people".

Da jeg lagde profilen min, unngikk jeg statusen min. Jeg prøvde ikke å fremstå som singel, og ektemannen min er fullt klar over at siden eksisterer. Jeg ville bare forstå hva greia var, om jeg kan kalle det for det. Og nå som jeg har blitt godkjent har jeg sjekket ut en haug av folk, samtidig som både gutter og jenter har spurt om jeg er interresert i å bli kjent med dem. Det jeg tenker nå er… Herregud, hva i alle dager er dette for en overfladisk side?

Har samfunnet virkelig gått så langt at man kun er interesserte i hva som fremstår attraktiv i et bilde og i tillegg betale en månedlig medlemspris for å slippe "stygge" mennesker? Er personlighet helt glemt i hele denne sulamitten om å møte den perfekte personen? Det skal selvsagt sies at jeg forstår utseendes attraktivitet i det første møtet med et menneske, men tiltrekkes ikke folk av forskjellige ting? Det at jeg ble godkjent tilsier jo ikke akkurat at jeg er så forbanna attraktiv. Da profilen min ble godkjent av de eksisterende medlemmene fikk jeg også muligheten til å dømme folk etter deres utseende. Håpefulle mennesker som ville være en del av et attraktivt samfunn. Jeg ga alle en "vakker" stemme. Ikke søren om jeg skulle si at noen ikke var vakre nok. Alle er unike og vakre, akkurat slik de er!

Selvsagt finnes det mennesker på denne siden som er genuint opptatt av å finne den store kjærligheten, men når møtekanalen er en nettside som ikke godkjenner alle, syns jeg det kan virke… feil! Jeg dømmer overhode ikke de som har funnet kjærligheten på nettet. Faktisk kjenner jeg mange som tok sjansen og lyser av lykke. Jeg er så glad på deres vegne!

Så nå sletter jeg profilen min. Jeg er jo så heldig at jeg har møtt den perfekte mannen i mitt liv, og om litt under en måned kan jeg feire min andre bryllupsdag.

Hva synes du om møteplassen for vakre mennesker? Har du en profil der selv kanskje?

Camilla :)

Vin i dag igjen?

2011-06-25T16:25:00.000+02:00

Et glass med herlig, kald hvitvin er vel en av mine guilty pleasures. Det er riktig nok ikke en guilty pleasure jeg gir etter for så altfor ofte, men når jeg føler at jeg fortjener det, ser jeg ikke noe galt med å kose meg litt ekstra i helgene. Etter Paris-turen i fjor har Chardonnay virkelig blitt en av mine favorittviner.

I dag har jeg og ektemannen vasket leiligheten i the speed of light, klippet gresset, tømt oppvaskmaskinen og dratt oss igjennom et fjell med klesvask. Hjemmet skinner om kapp med solen, som endelig har tittet frem. Yay! Grunnen til hjemmets raske storrengjøring er selvsagt gjester. Jeg får huset fullt av mannfolk i dag! Sånn er det når jeg er en fotballers wife. Det blir grilling, prating, øl på gutta, vin på meg og bare avslapping på et høyt nivå. Elsker at det endelig er en kampfri lørdag for ektemannen og meg selv, the one woman film crew.

Det kan bli interessant å se hvordan kvelden utarter seg. Disse mannfolka spiller jo tross alt på elitenivå, så alkohol blir det uhyre lite av under fotballsesongen. Tror nesten jeg burde ha videokameraet på lur. Jeg gleder meg masse til kvelden. Jeg syns det er så gøy hvordan disse slossmaskinene med mord i blikket på gressmatta egentlig er de søteste fløtepusene på jord. Go´guttene mine!

I morgen mistenker jeg at jeg våkner opp til overnattingsgjester i alle sofaene leiligheten har å tilby. Godt jeg har egg og bacon i kjøleskapet!

Og til alle dere fantastiske lesere! Dere er de beste på jord, det må bare sies, eller skrives. Ønsker dere alle en helt fantastisk lørdag!

Camilla :)

På karrierens lange vei

2011-06-24T20:10:00.000+02:00

Hva svarte du da bestemor, læreren eller naboen spurte hva skal du bli da du blir stor da?

Mens guttene i klassen skulle spille på Manchester United og tjene masse, masse penger skulle jeg bli arkeolog. Oldtidens road kills var av en eller annen uforklarlig grunn veldig fascinerende. Men som barn flest ombestemte jeg meg om og om igjen og stod hardnakka på alt fra advokat til arkitekt til interiør designer til forfatter. Da de overhormonelle tenårne meldte sin ankomst, skulle jeg bli journalist. Jeg skulle reise ut i verden og skrive inn til Aftenposten Aften om de siste bombene som falt i et krigsrammet land eller til Se og Hør om Stig Van Eiks nyeste hårfrisyre. Det var ikke makan til antall priser jeg skulle motta for dyp eller eventuelt overfladisk journalistikk.

Da valget lå på videre utdanning var jeg så lei av skolebenken at jeg rømte til Spania for å bli det mest eksotiske jeg kunne bli for alderen. Bartender... Etter mange måneder med en timelønn på 24 kroner, takket jeg for meg, dro med meg min nye kjærlighet til Norge og begynte å studere reklame og merkevarekommunikasjon. Etter to år med latter, blodslit og en helg sommerferie, begynte jeg som en grønnskolling i arbeidslivet som layout-ansvarlig i et tidsskrift. Det var fantastisk!

Etter 16 måneder med verdens beste kolleger og den herligste sjefen som finnes, befant jeg meg plutselig i et nytt firma, med tittelen markedskoordinator. Denne gangen var det et helt annerledes miljø og en helt annerledes målgruppe. Og nå kommer jeg til poenget, etter en innledning som kunne fylle telefonkatalogen... Nå ser det ut til at høsten kan bringe på nye utfordringer. Samme firma, men større ansvar og flere utfordringer. Om alt går etter planen, og her må dere krysse fingrene for meg alle sammen, kan jeg hoppe over et steg! Drømmen om å være journalist kan bli en realitet, men i stedenfor en journalisttittel, kan jeg hoppe helt opp til redaktør.

Jeg er nesten redd for å håpe for mye, men om dette skjer har jeg kommet langt på karrierens lange vei. Jeg er i ekstase, jeg legger planer, jeg drømmer og jeg har klare visjoner. Og med helgen foran meg, har jeg fylt vinglasset med en fantstisk Chardonnay. En liten forhåndsfeiring bør vel være lov?

Ett ord: SKÅL!!!!!

Så da vil jeg spørre deg! Hva svarte du på spørsmålet hva vil du bli når du blir stor? Har du blitt det du drømte om?

Camilla :)

Dagens lattertips!

2011-06-23T22:40:00.000+02:00

En god latter forlenger livet, sies det. Så hvorfor ikke la seg rive med og satse på en alder av 250?

Alle som har iPhone, har sikkert klart å sende rimelige kryptiske meldinger, takket være auto correct. Selv har jeg sendt melding på melding med jeg har fått brunøye, det er helt grusomt. Mottakerne av dette skjønte selvsagt ikke en millimeter og trodde vel at jeg delte detaljer man rett og slett ikke snakker om. Takk for den liksom, det var jo bronkitt jeg skulle skrive. Men nå har jeg og ektemannen ledd oss skakke når jeg kom over flere tusen kroneksempler på hva auto correct kan finne på å "rette" ordene til.

Her er noen få av mine hysteriske latterkick:

For mer moro kan du gå inn på damnyouautocorrect.com. Det var dagens lattertips. Enjoy!

Har du sendt noen uheldige meldinger takket være auto correct?

Camilla :)

I min depressive boble

2011-06-23T19:15:00.002+02:00

La meg introdusere deg for min høymotens hverdag som depressiv antidepressiva-pilleknasker. For det er jo ikke til å skyve under teppet eller gjemme bak kjøleskapet at en psykisk lidelse med klin-kokkos-tendenser kan være noe slitsom. Jeg skal selvsagt prøve å motstå fristelsen til å plumpe ut med buhu-beskrivelser, for såpass selvironi og innebygget humor besitter jeg da virkelig!

Mens noen dager er cry me a river dukker det opp dager hvor jeg synger noen ganger er det allright med all min lungekraft og en vibrerende drøvel. Jeg går ikke rundt med striper av mascara nedover kinnene og blodskutte øyne til enhver tid. Jeg kunne sikkert gjort det, men disse 75 små milligrammene med lykkepiller hver dag ber de fleste tankene med eder og galle om å dra dit pepper´n gror. Ønskene om å planke under dynen med nesa begravet i hodeputa er omtrent historie. Yaaaay!

Goooood days
En god dag gir meg mer energi enn en Duracell-kanin på speed.

Da løper jeg rundt på jobb som en sprettball, snakker på innover- og utoverpust, lager en treretters middag og sover som et spedbarn hele natten igjennom. Men lets face it. De gode dagene er ikke like spennende som de dårlige dagene.

Bad days
For på dårlige dager stirrer jeg på en dataskjerm i åtte eviglange timer på kontoret. Jeg lurer på om sjefen var full, som ansatte en inkompetent idiot som meg. Jeg drikker fem liter med kaffe, i håp om at øyelokkene skal lette litt og beundrer med avsky de blå halvmånene som lyser under øynene.

Jeg bjeffer høylydt inni meg når bussjåføren kjører som ei gammal kjerring og finner på konspirasjonsteorier om hvorfor gubben bevisst sørger for at jeg ikke rekker t-banen. Til tider blir jeg delvis religiøs og ber til alle de høyere makter om at bussjåføren skal oppdage at skranglekassa har en gasspedal. Det er bussjåfør jeg skulle blitt liksom. Da hadde det blitt litt fart på sakene.

Give me a F#!%ING beak days
Så er det de supergrelle dagene da... De dagene hvor 75 milligram med hvite lykkepiller ikke gir et dugg av effekt annet enn den mest ironiske bivirkningen i tidenes historie. Depresjon. Da kan du tro jeg forbanner verden. Jeg er fullt klar over at jeg fremstår som en førsteklasses bitch med alvorlige hormonproblemer og unngår alt og alle. Jeg vurderer å forhåndsbestille både gravstøtte og kiste, for hva er meningen med livet når jeg er så mislykket som jeg er.

Tårene spruter og flomlegger min umiddelbare nærhet på sekunder og enhver negativ tanke som kan tenkes, flyr igjennom hodet. Bah! Jeg hater de dagene. De dagene hadde jeg faktisk ikke før jeg begynte på antidepressiva. Skjebnens ironi, som enkelt forklares med at legen sikkert fikk lisensen sin fra eBay.

Det er min depressive boble folkens. Uken dekker tre gode dager, tre dårlige dager og en grell dag. Er det i det hele tatt menneskelig mulig å forstå seg på min bisarre situsajon?

Klarer du å gjette hvilken type dag jeg går igjennom i dag?

Camilla :)

Smak av sommer

2011-06-22T20:40:00.002+02:00

Mannen hadde kjøpt inn mengder av spekemat, røkelaks, forskjellige oster, kjeks og potetsalat til middag. Fantastisk deilig. Helt tilbake til barndommens gleder når hovedingrediensen består av pålegg. Jeg fikk til og med en smoothie til dessert. Masse friske bær. Det er smaken av sommer det. Nam nam!

Han fant til og med ut av gårsdagens overraskelsespresang kunne brukes til spekematen.

Et splitter nytt kakefat med fot fra Hadeland Glassverk. Kakefat er ikke akkurat det som tyter ut fra skapene hos meg, så dette kom virkelig godt med. Må nesten bake en kake snart, bare så jeg kan se det i all sin prakt.

Det er andre boller enn plastikklekene jeg grein meg til å få i Donalbladene da jeg var liten gitt.

Nå sitter jeg på verandaen og slurper i meg en rosa smoothie med lilla sugerør. Pinnsvinfamilien snuser under treplankene og sjekker om kysten er klar for å vralte ut og finne middag. Herlige skapninger. Jeg har ikke sett en eneste en av de brune skogssneglene siden jeg flyttet hit for to år siden. Takket være mammapinnsvin, pappapinnsvin og to små nåleputer som vokser i rekordfart. Neste gang de tar seg en tur i gresset skal jeg prøve å filme dem.

Camilla :)

Jeg er nødt til å lære meg klokken!

2011-06-22T18:05:00.002+02:00

Når jeg forsover meg, kan jeg aldri skylde på at jeg skrudde av vekkerklokken i søvne. Det hadde jo tross alt vært en ganske velbrukt grunn som folk flest kan forstå. Jeg derimot er en analfabet når det kommer til tall, spesielt klokkeslett. I går kveld stilte jeg klokken til å ule en hel time for sent, uten at jeg forstod en millimeter, selv da ektemannen minnet meg på at jeg allerede burde ha vært ute av huset. Konklusjonen er at fashionably late ikke gjelder arbeidslivet.

Det ble stress, mascarasøl, en grorudpalme av en hårdott på toppen av hodet og en eseblesende meg som snublet inn døren på kontoret. Ikke sjarmerende i det hele tatt!

I dag er det endelig en treningsfri dag for mannen i huset, som skal diske opp med middag mens jeg kan trykke på knappene på fjernkontrollen. Luksus i hverdagen! Elsker at han lager middag til meg. Det smaker ekstra godt når det ikke er jeg som har slavet over komfyren.

Hadde egentlig tenkt til å vise frem det som gjemte seg i den store presangen i går, men av en eller annen grunn har ikke bildefunksjonen på bloggen lyst til å være behjelpelig akkurat nå. Får ta det igjen senere :)

Håper du slapp å forsove deg, for makan til stress unner jeg ingen. Nå skal jeg lese de nye innleggene til alle dere som jeg forfølger på Bloglovin. Fantastisk måte å holde oversikten på.

Camilla :)

Jeg ble menneske igjen!

2011-06-21T17:25:00.000+02:00

Etter helgens strabaser og hardkjør våknet jeg av en grusom vekkeklokke i går og følte meg som en gammel saccosekk fra 70-tallet. En sms ble sendt til sjefen, som innvilget en feriedag på sekundet, så jeg kunne bli menneske igjen. Snille sjefen min. Dagen gikk til å ta igjen mangelen på søvn, uten elektoniske duppeditter som mac og iPhone. Endelig har jeg lært å respektere kroppens behov for hvile. *klappe-på-skulderen*

Posene under øynene har gått fra søppelsekker til te-poser, og formen er stigende for hvert minutt som går. Takk og lov er det bare avslapping på planen for en liten stund.

I dag kom jeg meg på postkontoret for å hente en pakke jeg ikke vet hva inneholder. Føles litt som juleaften. Det er nok ikke så altfor spennende. Det er bare en presang som fulgte med et magasinabonnement, men med gullfiskhukommelse skal det bli gøy å rive av teipen uansett. Er jo ikke hver dag jeg får gaver. Wiii, så kos.

Hvordan har du det for tiden forresten? Føler nesten at jeg bare har stresset rundt meg selv og glemt å gi alle dere herlige lesere et fnugg av oppmerksomhet. Dere fortjener så mye bedre, for dere er helt herlige hele gjengen. Setter sånn pris på hver og en av dere og alle de nydelige kommentarene dere gir meg. Dere er en stor inspirasjon!

Camilla :)

Brudeparets drømmedag!

2011-06-19T21:20:00.005+02:00

Jeg er utslitt. Jeg må bare utheve og understreke det. UTSLITT! Det har vært den mest slitsomme helgen i tidenes historie, men jeg ville gjort det igjen. Når som helst. Alt for kollega-bestis.

Men over til bryllupet. Jeg har jo røpet at det ikke er det mest tradisjonelle bryllupet, og i forhold til Marianne-bestis sin store dag var dette en kjempekontrast. Først og fremst på grunn av brudens valg av farger, noe som i bunn og grunn gjorde hele opplevelsen ekstra spesiell. Brudeparet ville ha det sort og vakkert.

Spent og nervøs brud i sort og lilla!

Jeg fikk knipset et bilde av den ventende brudgommen akkurat da han så bruden tre ut av bilen. Han ble litt blank i øynene.

Kjærlighet! Det var sånn omtrent på dette tidspunktet tåreflommen min satt igang og holdt seg gående til jeg la meg.

Lille Emma ga sin nygifte far en gratulerende klem. Kodak moment!

Meg og bruden.

Gratulerer til det fantastiske paret. Dere utfyller hverandre så godt :)

Da vielsen var over bar det hjem til partyteltet for... Ja... PARTY! Og for anledningen hadde jeg dratt bruden Oslo rundt uken før, for å finne den perfekte kjole nummer to. Stunning!

Anettes tale til brudgommen var så rørende. Spesielt da hun selv ikke klarte å holde tilbake tårene dunket alle hjerter litt ekstra fort.

Forlover-Merethe holdt selvsagt også en tale, med latter og tårer og hele pakka. Åhhh, jeg er så glad i den jenta. Har bare møtt henne tre ganger, men jeg føler at vi har kjent hverandre i mange år!

Den herligste bruden. Er hun ikke vakker?

Tittei Merethe :)

Den siste talen avsluttet måltidet med et smell og en gråtende brud. Det er lykketårer altså!

Og grunnen til tårene... Trommevirvel!

Da var det tid for å avduke den flotteste bryllupskaken, selvsagt i sort og hvitt. Denne skal jeg ha litt creds for altså, for det var min idé :)

Jeg elsker detaljene, og jeg har gledet meg så veldig til å vise den frem!

"Game over" står det på skjermen brudgommen ser på! Hihi :)

Buketten ble kastet til en flokk av overromantiske kvinnfolk.

Og det sorte strømpebåndet vi lette etter i timesvis ble delt med gutta.

Brudeparet ønsket seg ingen gaver, men jeg insisterte på å sette opp et gavebord uansett. Hva jeg vet, sant?

Det var en slitsom klargjøring og opprydding for å få dette til, men Anette og Frode fikk sin livs drømmedag! Det er to mennesker jeg hadde gått til verdens ende for!

Kjære nygifte herligheter: Gratulerer så mye og tusen takk for at jeg fikk være en så stor del av dagen deres!

Camilla :)