Carsten 3.0

Gratis snøfnugg på julekortene

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 18 Dec 2009 15:09:00 +0000

Jeg hører til blant de som lager egne julekort - med PC. Og da er jeg interessert i å ha snøfugg, stjerner og annet som hører julen til. Her er et tips på hvordan du kan finne dette ganske gratis og meget fleksibelt!

Lette etter gratis clip-art av dette, men det var vanskelig å finne. Men så kom jeg over www.dafont.com - og der var det snøfnugg, nisser og mye annet - helt gratis!

Forskjellen er at dette er som fonter - og ikke som clipart. Men det gjør jo ingen ting - like lett å bruke. Test for eksempel ut LP-snowflake. Trenger du hjerter til Valentines - da finner du de også.

De fleste fontene kan brukes gratis til privat bruk. (Og lisensene er ikke så gale til komersielt bruk heller.)

Og det er fonter for nærmest enhver anledning. Det finnes mange andre sider som dafont.com, men dette er en av de best organiserte, synes jeg!

Så da ble det snø på julekortet i år også! (Men bruk det med forsiktighet!)

Trø meg ikke for nære...

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 21 Oct 2009 21:58:00 +0000

Lady Godiva: Skattebetalernes skytshelgen
(Foto: Cliff1066 CC-BY)

Er skatteinformasjon offentlige data, eller min private eiendom? For meg står personvernet opp mot de argumentene som kan fremføres for offentliggjøring - samtidig som jeg gjerne skulle hatt mye mer informasjon i listene også.

Jens Stoltenberg ble spurt om offentliggjøringen i Stortinget i dag, og sa da blant annet at offentliggjøringen er en styrke for demokratiet.

Lang og god tradisjon?

Men statsministerens første argument var ikke overbevisende. Han startet med å si at vi har en "lang og god tradisjon" for offentliggjøring.

Datatilsynets Georg Apenes har i en kronikk i Dagbladet redegjort for denne tradisjonen. Apenes peker på at historisk sett var det viktig med offentliggjøring for å sjekke at borgerne bidra og ble likebehandlet. Men dette var altså i en tid før man fikk på plass demokratisk styresett, forvaltningslov, Sivilombudsmann og riksrevisjon. I dag er alle disse institusjoner på plass, så det å ha skattelister som identifiserer individer har en mye mindre viktig funksjon.

Dessuten er verden sterkt endret fra den gang listene ble lagt ut på herredshuset og biblioteket og man måtte skrive av for hånd for å få frem tallene. Med dagens utrolig kjappe tilgang på data må det være lov å revurdere offentliggjøringen på individbasis. Dessuten er kan ikke "slik har vi alltid gjort det" sies å være noe godt argument. Det er reformer en rekke steder i forvaltningen - NAV, Pensjoner, politi og skoler. Skattelisteoffentliggjøringen bør derfor også sees på, etter min mening.

Godt for debatten rundt skattesystemet?

Stoltenberg argumenterte videre med at offentlige skattelister skaper debatt om skattesystemet. Dette er et argument som trekkes frem av andre også - kanskje særlig innenfor pressen. Det er jeg enig i, men denne debatten trenger ikke identifikasjon på individnivå. Antagelig blir debatten om skattesystemet dårligere av at man får identifikasjon på individnivå! For nå snakker man om enkelteksempler i stedet for å se på de generelle prinsippene.

I en kommentar i Dine Penger i fjor kommenterte jeg at identifikasjon på for eksempel postnummer, kjønn og alder (evt i alderspenn) gir oss nok data til å se på de viktige samfunnsmessige virkningene av skattesystemet. Bor det flest rike på vestkanten? Hvorfor tjener menn mer enn kvinner mm. Disse debattene drukner i dag i lister over hvem som tjener mest av reality-kjendiser, søk på de tiltalte i Kongo og annen underholdning. Etter å ha skummet dagens nettaviser er det rimelig klart at få aviser fokuserer på samfunnsoppdraget om å se på skattesystemet i dag.

Kontroll av skattemyndighetene

I en forlengelse av argumentet om debatt rundt skattesystemet kommer også kontrollen av Skatteetaten. Og etter å ha jobbet med kontroll av Skatteetaten i over 10 år skal jeg si klart fra: Skattelistene har aldri hjulpet meg i saker om kontroll av Skatteetaten. Dessverre, for denne kontrollen er ekstremt viktig. Skatteetaten sitter i dag med en ekstrem makt til å godkjenne eller underkjenne fradrag. Denne saksbehandlingene skal skje på like vilkår, men vi har ingen mulighet til å kontrollere det på noen god måte.

Et godt eksempel er særfradrag for kronisk sykdom. Her er det store forskjeller rundt i landet på hvem som får godkjent og ikke - på ellers like diagnoser.

De siste årene har det vært en omfattende omlegging av skatteetaten, der ligningskontorene i hver kommune er slått sammen til noen store regioner. Et av målene var en bedre saksbehandling. Dette har vi ingen mulighet til å sjekke - fordi vi ikke får se hva som godkjennes og ikke av fradrag. Et system med skattelister som identifiserer på postnummer, kjønn og alder kan også gi oss informasjon om hva den enkelte får av fradrag. På den måte går det an å se hvordan de ulike skattekontorene behandler selvangivelsene. (Mer om dette også i mitt innlegg fra Dine Penger i fjor.)

Skattelistenes datakvalitet

Et annet argument jeg har hørt i dag er at det er viktig å kunne kontrollere hva sjefen og andre tjener. Det ble ikke gitt noen videre begrunnelse, men antagelig tenker man her på problemstillinger som "lik lønn for likt arbeid" og kamp mot ekstreme forskjeller.

Men problemet her er skattelistenes kvalitet. Det er nettoinntekt etter fradrag som er oppført, og netto ligningsformue. Dette er ekstremt misvisende. For uten å kjenne fradragssituasjonene til den enkelte kan man ikke fastslå hva de faktisk tjener. To med samme jobb og samme bruttolønn kan ganske enkelt få ulik nettolønn. Den ene kan for eksempel eie bolig - og få rentefradrag, mens den andre leier bolig. Eller den ene pendler - og dermed får et stort pendlerfradrag. Dette er problemstillinger som skattelistekalkulatorenes beregninger ikke klarer å fange opp.

Formuesmessig er det like ille, fordi mesteparten av nordmenns formue er bundet i eiendom. Og eiendom har meget lave ligningsverdier - men de varierer fort fra 10 % til 30 % av markedsverdi. Dermed kan boliger som selges for det samme gi helt ulik skatteformue.

Et tilleggsargument i samme gate er at tallene i listene ikke er de endelige tallene, men tall før klagerunder. Det er dermed en god del feil i listene.

Avdekke svart arbeid og kriminalitet

Det fremføres også at offentlige skattelister på invididnivå gjør at man lettere kan avdekke svart arbeid og kriminalitet. Jeg har tilgode å se dette godt illustrert i saker som har vært oppe de siste årene. Skatteetaten har sine egne kontrollrutiner som nok er bedre enn bygdesladder og angivertelefoner. Pressen klarte for eksempel ikke å finne en eneste "Tante i Sveits" med bakgrunn i skattelistene.

Kontroll av maktmennesker

Et argument fremført for offentlige skattelister har jeg sans for - og det er kontroll av maktmenneske. Det kan være nyttig å kjenne inntekts- og formuestatus til de som styrer - for å se om liv og lære henger i hop. Men om dette argumentet er så sterkt at alle nordmenn skal få offentliggjort sine data har jeg vanskelig for å se. Men en god del av disse lønningene er allerede offentlige gjennom rapporteringsordninger, og årsmeldinger.

Personvernet er som badet...

Og da er jeg inne på mitt hovedankepunkt mot offentliggjøring. Dette er personverninformasjon som ligger for nær individet til at det skal offentliggjøres. Mange fremfører argumenter som "Det er det samme for meg, for jeg har ikke noe å skjule." De har ikke sett poenget med personvernet. Personvern handler ikke om skyld eller ikke skyld, men om hvilke opplysninger som fortjener vern på et rent objektiv grunnlag.

Da jeg studerte jus hadde vi en forelesning av Georg Apenes, og han sammenlignet personvernet med det å være på badet. Apenes sa noe slikt som: - Jeg forbeholder meg retten til å låse døren når jeg er på badet, og om jeg bare barberer meg eller gjør noe annet har ingen noe med.

Og for meg som jurist med personvernbakgrunn er dette det viktigste argumentet. De få gode argumentene som fremføres for at man skal offentliggjøre skattelistene på individnivå er ikke gode nok til at vi skal offentligjøre skattedataene for alle nordmenn.

Og det holder her ikke å fremføre argumenter som at: "De aller fleste legger jo så mye informasjon ut på Facebook og Twitter at det ikke spiller noen rolle." Der velger man selv, det gjør man ikke med skattelistene. Det må være mitt valg hva jeg vil skal slippe ut fra min private sfære, ikke statens.

...demokrati?

I debatter på Twitter har det i dag flere ganger blitt hevdet - blant annet fra pressekretser at det er viktig for et demokrati at man har offentlige skattelister. Det har ikke vært skrevet, men jeg antar at man mener offentlige på individnivå.

Jeg finner dette litt underlig - i og med at Norge er et av få land i verden som har offentlige skattelister, så er altså alle andre land som vi ellers liker å sammenligne oss med ikke gode nok?

Egen wiki eller wikipedia?

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 29 Sep 2009 08:35:00 +0000

På fritiden er jeg redaktør for Speidermuseet.no - en nettside som formidler speiderhistorie. Webmaster Chris og jeg har begynt å skissere et Norsk-speiderhistorisk leksikon basert på Wiki-struktur. Men så melder tvilen seg: Skal vi lage et slik leksikon på egen kjøl, eller skal vi rett og slett bruke wikipedia?

Her er noen vurderinger frem og tilbake, slik jeg har tenkt til nå. Basis er at leksikonet skal være basert på dugnad blant ivrige speidere, akkurat som wikipedia er det.

Fordeler med å laget det på egen kjøl

Vi har kontroll på stoffet, strukturen og innleggingen. Vi tenker å la folk kunne legge til, men de må være registrert. Iom at vi har admin-tilgang har vi oversikt over rettelser og endringer, og kan kjappere luke ut det som blir lagt ut som er feil, og ikke minst veillede ved rare formateringer, formuleringer mm.
Vi kan skrive om oss selv. Litt ulik policy og holdning ute å går, men mange mener at man ikke skal skrive om seg selv på Wikipedia. Informasjonen om speidergrupper, kjente (og mindre kjente) speidere mm, må nødvendigvis legges ut av speidere. På eget nettsted kan vi la dette skje uten problemer. Dette kan være et problem mht kravet om nøytralt ståsted.
Ditto om lengde på artikler. En del artikler blir "stubber" og blir det lenge. På egen kjøl slipper vi å markere dette hvis vi ikke vil.
Vi kan bestemme lisensen selv. Vi ønsker å ha hele leksikonet som creative commons BY-SA-NC. Med egen wiki styrer vi lisensens selv, mens på wikipedia er vi underlagt wikipedias lisenskrav. Dette gjelder ikke minst bilder, der det er en del gamle speiderbilder som vi antar å kunne bruke, men ikke alltid har bekreftet eierskapet til.
Vi kan skrive for "menigheten". Både vi og andre forfattere skriver først og fremst for andre speidere. Dermed blir ikke ord og definisjoner skrevet helt slik Wikipedia-tradisjonen krever.
Vi kan selv legge listen om kilder. Wikipedias engelske hovedverk kjører ganske strikt kildepolitikk - de fleste (alle) poenger skal ha kilder. Et godt poeng selvsagt, men vanskelig å nå alltid. Når det gjelder speidergruppers historie, vil veldig mye være førstehåndskilder og "nedarvede fortellinger". Dermed har vi ikke like stor mulighet til å kreve gode kilder, slik man ellers bør på wikipedia.

Fordeler med å bruke Wikipedia

Vi er "midt i smørøyet". Ved å være i Wikipedia er all informasjonen lagret sammen med annen informasjon, og lagt godt søkbar for alle brukere.
Vi slipper dobbeltarbeid. Med stoffet i Wikipedia slipper man å kopier stoff fra speiderhistorisk leksikon til wikipedia når man mener det er viktig.
Vi kan linke internt i Wikipedia. Mye av stoffet vårt handler om steder og personer som i mange tilfeller allerede har artikler i wikipedia. Det er dermed lettere å linke internt.
En del er gjort allerede. Det ligger en god del stoff ute om speiderbevegelsen allerede. Ikke så mye historisk, men en god del.
Vi er med på "dugnaden" på en bedre måte.

Vel, det var så langt jeg har kommet. Tar gjerne kommentarer og innspill på dette!

De største ledertalentene?

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 01 Sep 2009 20:18:00 +0000

Nærignslivsnettstedet E24 presenterer i dag en større presentasjon av det de kaller "Norges største ledertalenter". En spennende liste - som etter min mening har åpenbare feil. Antagelig sier listen mest om hvordan hodejegere tenker, og hvem de glemmer.

Først må jeg bare presisere at som tidligere speidersjef i Norges speiderforbund, og stor tilhenger av ungt lederskap, så synes jeg det er flott at det settes fokus på unge ledertalenter. Men å si at dette er "Norges største ledertalenter" synes jeg virker like dumt som når Dagens Næringsliv gjør sine årvisse kåringer av "Verdens beste låt" og lignende. Listen har mange hull som jeg kommer tilbake til.

Prosjektet er stort. Det har startet med over 500 navn, er nå destillert til 100 navn som er offentliggjort. Juryen har deretter tatt listen ned til 40 navn som skal rangeres. I juryen sitter Elin Ørjasæter, hodejeger Trygve Walstad i Delphi og Schibsteds HR-direktør Cathrine Foss-Stene.

De har tolket begrepet "leder" vidt, slik at folk på listen ikke må ha hatt personalansvar i dag. Alle personene skal være under 40. I artikkelen på E24 står det blant annet:

"Fra næringslivet og politikken, byråkratiet og organisasjonslivet har vi funnet frem til hele 500 unge menn og kvinner"

"Dette er personer som gjennom sin jobb har vist spesielle lederevner, som har nådd langt i forhold til alderen og som trolig har lysende karrierer foran seg."

Store hull

Listen er spennende, men det er vanskelig å se at man kan smykke seg med tittelen "Norges største ledertalenter". De 500-navnene er plukket ut av store hodejegerfirmaer. Og når det er såpass store hull som jeg peker på under, så sier listen mer om kvalitetene på oversikten til hodejegerfirmaene - og ikke minst hvem de mister. Her er noen bransjer som er borte eller grovt underrepresentert på listen:

Forsvaret: Det er ingen militære på listen, og det er rart. Forsvaret er vel den institusjon som lengst har drevet med lederopplæring. Det sitter mange dyktige unge menn og kvinner rundt i det norske forsvaret som har gjennomført krigsskolen, og nå har viktige stillinger innenfor for eksempel logistikk og prosjektadministrasjon. De har daglig lederefaring og stort personalansvar. Når de blir litt eldre vil forsvarspyramiden bli smalere, og da er det en rekke av dem som skal ut i det private næringslivet. Da blir det lederstillinger på dem. Mulig er de ikke på listen fordi det idag er vanskelig å identifisere dem når de sitter i litt bortgjemte kompani- og bataljonssjefsstillinger, eller har en prosjektstilling i et prosjekt som få vet om. Men man skulle tro at rekrutteringsselskapene hadde følere inn på krigsskolene - der er de flinke til å holde rede på hvem som er gode og ikke.

Akademikerne: Det er kun et fåtall akademikere på listen - altså de som i dag sitter i forskerstillinger som doktorgradstipendiater, post doc mm. Her finner man både teknologer og andre som antagelig vil komme til å dominere noen år frem. Antagelig særlig på IT-siden. Se f.eks på Opera og Fast - som begge har ledere som kommer fra slike stillinger i NTNU og FFI-miljøet.

Statoil og andre store konsern: Det er overraskende at det ikke er en eneste fra Statoil på 100-navnslisten. Aker har bare en - fra finans, og Hydro én. Disse selskapene er gode på å rekruttere innenfra, det vil si at de som sitter i mellomlederpossisjoner i dag om noen år vil være ledere. Rart at det da ikke er en eneste ingeniør fra noen av disse firmaene på listen.

Schibsted: E24 er i Schibstedfamilien, og ansatte i Schibsted er dermed ikke med. Man kan skjønne det presseetiske, men Schibsted har lang tradisjon på å rekruttere ledere innenfra, så de neste redaktørene i VG og Aftenposten jobber antagelig i Schibsted i dag. Det samme gjør antagelig den neste konsernsjefen.

Frivillige organisasjoner: Det er kun et par med tilknytting til frivillige organisasjoner på listene - de politiske partiene unntas her. (Det samme må man si om Marthe Gerhardsen i CARE, som nok kommer inn på politikerkvoten.) Rart, for rundt i de frivillige organisasjonene sitter det i dag en rekke dyktige ledere som kommer til å gjøre seg bemerket som ruvende lederskikkelser om et tiår eller så. Kanskje i kraft av sin posisjon i organisasjonene. Men antagelig heller fordi de gjennom å lede (store) frivillige organisasjoner tilegner seg kunnskap og erfaring som gjør at de kommer til å gjøre store hopp i sine respektive arbeidsliv.

Fagbevegelsen: Nok en bevegelse som er ekstremt flink til å rekruttere ledere innenfra. Den neste LO-lederen finnes i LO-systemet! Dette er en person med stor makt. Rart da at det ikke er noen fra fagbevegelsen på listen. Mulig har det ikke utkrystalisert seg noen klare kandidater ennå, men det høres rart ut.

Partimedabeidere: Det er en rekke politikere på listen, men meget få fra partiapparatene. Nå har ikke alle partier noe store apparater å skryte av, men Arbeiderpartiet har et godt apparat, og i dette apparatet sitter antagelig en fremtidig partisekretær for AP. Tilsvarende i andre godt utbygde partiorganisasjoner.

Arvingene: Man har utelatt de som har arvet bedriftene sine. Fordi de har kommet lettere til det. Jeg skjønner at man vil fokusere på nye navn, men det virker blodig urettferdig mot ledere som for eksempel Celina Middelfart som åpenbart har vist at hun har evne til å drive sin bedrift. Det å forvalte en arv godt er ikke lett - og burde vært belønnet med en plass på listen!

Det er sikkert flere felt man kan peke på også. Noen er kanskje blant de 400 navnene som er silt ut. Det hadde vært fint om den også kunne blitt offentliggjort. Da kan vi få se om det er hodejegernes lister er som det er noe galt med, eller mo det er rangeringen som har gjort at det jeg mener er åpenbare grupper er utelatt.

PS: Hvem står ikke på listen...

Det er en del politikere som bør lese listen nøye. Det er noen åpenbare "mangler", til og med på statsrådsnivå - der Helga Pedersen og Bård Vegar Solhjell glimrer med sitt fravær.

Språk i endring - da telegrafen, nå twitter?

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 12 Aug 2009 14:08:00 +0000

Innføringen av telegrafen på slutten av 1800-tallet førte til at språket ble mye kortere. Årsaken var at man betalte pr tegn. Kan twitter gjøre det samme med språket?

Hos Steve Rubel ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel fra New York Times om pekte på et språklig fenomen.

Ben Schott i NYT skriver at innføringen av telegrafen førte til at man innførte en rekke forkortelser for å få kortere setninger - og dermed betale mindre for å sende et telegram.

Mye likt det Twitter gjør i dag med sin 140 tegns begrensning. At teknologiske begrensninger gjør noe med språket er altså ikke nytt!

Illustrasjonen er hentet fra "The Anglo-American Telegraphic Code", tredje utgave, og en fullversjon kan sees i New York-Times artikkelen.

Twitter i annonse

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 11 Aug 2009 08:28:00 +0000

Twitterannonse, originally uploaded by carstenhp.

Første gang jeg har sett at en annonse har twitterkontoen som viktig catch i annonsen. Det er faktisk vanskelig å se hva annonsen annonserer for - men tror det er en sort Omega-3-drikk.

Sett på T-banen fra Storo.

Frank Hurley - en av de tøffeste fotografene

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 04 Aug 2009 13:58:00 +0000

The 'Endurance' frozen in 76/35 South, 1915 / photographed by Frank Hurley, originally uploaded by State Library of New South Wales collection.

På The Commons på Flicker kan man nå se bildene fra Frank Hurley - en fotograf som virkelig jobbet under tøffe forhold.

Han var fotografen som var med på Ernest Shackletons "Endurance-ekspedisjon" i 1915. Shackleton skulle krysse Sydpolen, men frøs inne i isen og fikk ikke startet. Skipet Endurance ble knust av isen, Shackleton og hans menn gikk ut igjen til iskanten, seilte tre små livbåter til Elefantøya. Derfra satte Shackleton og noen men ut over åpenthav til de fant hjelp ved Grytviken. En totalt mislykket ekspedisjon, men Shackleton mistet ingen menn, og ble dermed helt likevel!

Hurley fotograferte hele turen, og fikk med seg bildene hjem. Med tanke på at dette var glassplater og ikke minnekort er det en ganske så stor bragd.

Bildesettet er lagt ut av State Library of New South Wales, Australia.

God podcast med spennende intervjuer

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 15 Jul 2009 06:35:00 +0000

Den britiske skuespilleren Robert Llewellyn har sin egen lille podcast "Carpool". Her kjører han rundt med kjente personer og intervjuer dem. Gode intervjuer og spennende mennesker. Settingen med bilen ser ut til å få folk til å slappe av, og ofte kjører de reelle turer - som til arbeid eller lignende..

Robert Llewelyn er forholdsvis teknologiinteressert (noe han har bevist i "Scrapheap Challenge"). Han dukket blant annet opp i This Week In Tech nr 203. Derfor er det noen av intervjuobjektene er teknologipersoner som Jason Calacanis og Leo Laporte (kommer senere). Men også andre personer innenfor TV/film, litteratur og andre temaer.

Se nettstedet hans "Llewtube" (med grafikk som vekker gode minner for oss med tidlig Mac-erfaring).

Cell phone Mom's Beach

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 14 Jul 2009 19:47:00 +0000

Cell phone Mom's Beach - Italians, originally uploaded by Osvaldo_Zoom.

Måtte bare legge ut dette bildet som jeg fant på Flickr. Sommer på overfylte strender i Italia. Et stemningsbilde i klassisk tradisjon, etter min mening. Kudus til Osvaldo Zoom som fotografen heter/kaller seg.

En litt uheldig sykkelrytter

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 07 Jul 2009 12:39:00 +0000

Geen hulp voor Giusto Cerutti / No help for Giusto Cerutti, originally uploaded by Nationaal Archief.

I disse Tour de France dager har det nederlandske nasjonalarkivet lagt ut en rekke Tour de France-bilder på sin Flickr-konto. Morsomt for sykkelfans.

Bildet viser den italienske syklisten Giusto Cerutti som har vært uheldig. Året er 1928, og den gang fikk man ikke lov til å ta imot hjelp. Bare å ta bena fatt!

Her er hele Tour-arkivet til det nederlandske nasjonalarkivet.

Google kjenner igjen steder!

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 23 Jun 2009 10:13:00 +0000

Du er her: Med basis i taggede bilder i Picasaweb og Panoramio kan Google fortelle deg hvor du har vært og hjelpe deg med å geotagge bildene. (Bilde fra Google.)

Noen ganger er det morsomt å kunne si "Hva var det jeg sa". Google annonserte forleden at de nå kan gjenkjenne bygninger - og hjelpe til med Geotagging - eller fortelle hvor du har vært.

Da Picasawebs-ansiktsgjenkjenning ble lansert i fjor høst - kommenterte jeg nettopp dette på NRKBetas artikkel:

En liten tanke: Hvis man kan kjenne igjen ansikter, så kan man kjenne igjen bygninger også (i teorien i allefall). Dermed bør dette kunne brukes som basis i geotagging. Særlig fordi Google etterhvert har mye bygninger i basen sin som

a) er tagget av folk selv

b) kommer i streetview

Eksemple: Man er på ved Slottet 12.00, og Stortinget 12.30. Basert på tidliger tags (egne og andre) i google maps og google earth (forsåvidt det samme), så kan google foreslå stedtags for de mellomliggende bildene. (Inne på Paleet, f.eks for de som er Oslo-kjent.).

Med mulighet for å trekke på alle bilder i Google-basen, vil dette etterhvert bli ganske treffsikkert. Dermed kan man få geotagget mye bilder som ellers ikke blir det…

…ønsker nå jeg meg!

Kanskje ikke noe banebrytende å ha spådd dette - men morsomt at det var noe de jobbet med! De har ennå ikke annonsert at de kan klare å fortelle hvor du har vært mellom de ulike bildene - men dette må komme når de setter dataene sammen med Maps, Street View mm.

Gøy på kontoret

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 16 Jun 2009 08:08:00 +0000

Office Prank, originally uploaded by metropulos.

Når manv virkelig vil glede noen på jobben!

Hva må til for at toget skal bli en skikkelig konkurrent til fly?

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 05 Jun 2009 16:45:00 +0000

På verdens miljøverndag synes det passende å skrive litt om det å reise med tog. Og hvordan tog med litt forbedring kan bli et skikkelig godt alternativ til fly. Men det er noen vesentlige forbedringer som må på plass.

Jeg skal til sør-Sverige for å planlegge en stor verdensspeiderleir. Det er såpass langt fra Kastrup, at tidsforskjellen mellom å fly Oslo-København og ta tog/buss til dit jeg skal - og det å ta tog fra Oslo er ubetydelig.

Da foretrakk jeg denne gang å ta tog av noen enkle årsaker:

- Færre og lengre etapper: Turen med tog består i hovedsak av to lengre etapper med toget. 3 1/2 time til Gøteborg, og så to timer ned til Skåne. Med fly ville det vært mange små etapper, hvorav den lengste - flyturen Oslo-København - ikke ville vært lenger enn 1 time og 20 minutter.

- Ingen køer: En flytur består av en rekke små køer - for å sjekke inn bagasje (eller komme til innsjekkingsautomaten), sikkerhetskontrollen (håpløst på fredag ettermiddag), boarding, gå av flyet, få igjen bagasjen mm. Alt dette slipper jeg med toget.

Planen var å jobbe på toget - og den planen holdt (som bildet til venstre viser - fikk blant annet sett Google Wave-demoen (Anbefales!)). Men det krever litt ekstra - på NSB-togene bør/må man ha "Komfort"-klasse som gir deg litt bedre plass, strøm, kaffe og aviser. På toget i Sverige blir det første klasse - men her er det til gjengjeld internett inkludert i prisen. Og strøm - hvis man blir sittende på riktig side av midtgangen!

Begge serverer kaffe - men svenskene vinner stort. Bedre kaffe og ikke noen kipe automater. Mineralvann og frukt får man også! (Litt dyrere er det, men langt billigere enn flyet.)

Forbedringene

Men det var ikke bare-bare å få til disse billettene. Her er noen tips til både NSB og SJ om hva de kan gjøre for å forbedre opplevelsen for meg som passasjer:

- Elektroniske billetter: Jeg har endt opp med tre papirbilletter jeg strengt tatt ikke trenger. Jeg kunne bestille på nett, men måtte hente ut billetten på stasjonen! Hvorfor kan jeg ikke skrive ut som på flyet? Eller enda bedre: Fly har hatt billettløs elektronisk reise i mange år - hvorfor finnes ikke dette på toget. Enten som kundekort hvor konduktøren har kortleser - eller enda mer innovativt - lag en applikasjon el til mobilen. SJ har noen løsninger, men det får ikke jeg som nordmann brukt - se neste punkt.

- Skandinavisk samarbeid: Nordmenn reiser ikke bare innenlands - de reiser også utenlands. Derfor burde alle billettsystemer være like for Norge og Sverige - helst for Danmark også. Jeg kan for eksempel ikke få svensk kundekort fordi jeg ikke har svensk personnummer. Svensk kundekort kunne vært meget nyttig, fordi jeg da kunne bestilt billettene på min svenske oppdragstagers konto. Men nei. (Nå ble aldri Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk enige om elektroniske billettsystemer heller, så lett skal det ikke være...) SJ har mulighet for å skrive ut biletten selv, men tar ikke norske kredittkort på nettsidene sine! Da ble løsningen å bruke SJs automat på Oslo S når jeg likevel skulle dit (bildet til venstre).

- Samkjørt booking: Jeg ønsket som nevnt å ha jobbemuligheter med strøm/internett hele veien. Da måtte jeg bestille billettene i deler; Oslo-Gøteborg fra NSB for å få Komfort, og med SJ fra Gøteborg og videre for å få 1. klasse. Det beste ville vært å tatt hele bestillingen med SJ, men der kunne jeg ikke bestille Komfort-delen av reisen.

-Avganger: Dessverre blir det bare tog sørover - for hjem på søndag er det ganske vanskelig å finne ruter mellom Oslo og Gøteborg som matcher med resten av togene. Trist, dette er tross at Sveriges nest største by - og porten til hele Øresundsregionen!

- Tilbudet ombord: Dette er til NSB: Det holder ikke å bare servere strøm og kaffe til togpassasjerene! Få internett inn i vognene. Svenskene klarer det helt fint. Hyggelig med strøm - men med internett har dere et ekstremt konkurransefortrinn fremfor fly! En gjeninnføring av 1. klasse kunne kanskje vært noe - som en slags business-class. På toget fra Gøteborg sørover var det ganske så fullt på 1. klasse av folks som jobbet eller bare ville ha litt bedre komfort.

To gode mediapodcaster

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 27 May 2009 20:57:00 +0000

Kurer er et glimrende radioprogram på P2 om medier. Vel, jeg tror det går på radio også - for meg har dette alltid vært en podcast. Tror det har noe med sendetider å gjøre...

For de som liker Kurer (og det er det all grunn til å gjøre - hør for eksempel på nr 139 om Mediedoxaer - meget bra), er det to andre podcaster om medier å anbefale også:

On the Media: Et glitrende timeslangt program som går ukentlig fra amerikanske WNYC - Public radio i New York. Meget velprodusert og glitrende innhold. Gir innsikt i såvel media som amerikansk politikk. De som for eksempel har hørt Radio Lab -podcastene - dette er i samme kvalitet. (Hør listen over redaksjonen til slutt, så skjønner du hvordan de kan opprettholde den gode kvaliteten uke etter uke.)

Siste program omhandler for eksempel ordkrigen rundt terror mellom Barack Obama og Dick Cheney, og et meget interessant innslag om "the pitch man" forløperen til Infomercials og hvordan disse er bygget opp. (... og vi gir oss ikke med dette).

Medierna i P1: En svensk mediepodcast (og radioprogram) fra Sveriges Radio. En mellomting mellom On the Media og Kurer. Her tas det også opp aktuelle problemstillinger knyttet til svenske medier. Men iom at den norske og svenske mediehverdagen er ganske like, er dette absolutt interessant for oss her i landet også.

Gå for eksempel litt tilbake i tid og hør sendingen fra 25. april. Da er det flere interessante problemstillinger som tas opp: Blir utenriksdekningen dårligere når korrespondentstillingene trekkes inn? Og hør redaksjonsledernes litt fortvilte forsøk på å forklare hva de vil med å hente inn journalister med ulik kulturell bakgrunn. Eneste som kommer ganske helskinnet fra det er redaktøren på Sydsvenskan - Daniel Sandström.

Om såkalte "forpliktende" avtaler

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 15 May 2009 06:06:00 +0000

I går støtte jeg på en byråkrat som skrøt fælt at i prosjektet hun var med i, var det inngått "forpliktende avtaler" mellom stat og kommune.

Juristen i meg rykket litt til. For det ligger en avtales natur at den er forpliktende. Avtalepartene får noen plikter og rettigheter hver, og hvis de ikke oppfyller, så finnes det noen sanksjoner - enten i avtalen selv, eller ut fra for eksempel avtaleloven.

Det er på sin plass å minne om en paragraf fra den eldste norske loven som fortsatt brukes: Christian V norske lov fra 1687 - trådt i kraft i 1688. I det som heter femte bog "om Adkomst, Gods og Gield" står det i 1. kapittel - "om Contracter og Forpliktelser":

1Art. En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl lovet og indgaaet haver.

2Art. Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere.

Med andre ord - avtaler skal holdes. Og mer om hva som skjer når de ikke holdes, står i avtaleloven.

Dermed er uttrykket "forpliktende avtale" ganske så overflødig - hvis da departementet ikke inngår en rekke avtale de aldri tenker å holde...

Bedre lover med nytt verktøy - om en stund?

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 31 Mar 2009 11:08:00 +0000

Justita - skytshelgen for jusen. (Bildet er tatt av lumieref, (CC-BY-NC-ND-2.0 )

Dagens lover lages med antikvariske verktøy. Heldigvis har en professor satt søkelyset på dårlige verktøy i lovprosessen, så nå blir det kanskje bedring.

Bismarck har sagt: "Når du vet hvordan pølser og lover lages, sover du ikke godt om natten". Som jurist har min utdannelse og bakgrunn derfor gitt meg en sunn skepsis til pølsemakeryrket....

Diskusjonen om den nye Markaloven har vist at at det er viktig for en god diskusjon om lover at man kan ha enkel tilgang til forarbeidene til en lov. For det er i forarbeidene mye av bakgrunnen og begrunnelsen for bestemmelsene ligger, og som er viktig for tolkningen av den enkelte paragraf). I dag er forarbeidene til nye og gamle lover litt vanskelig tilgjengelig for vanlige folk. Men det kan bli bedring, hvis man får bedre hjelpemidler.

Et slikt hjelpemiddel er nå foreslått, men det har tatt lang tid å få ansvarlige myndigheter til å ville ta tak i saken. Professor Dag Wiese Schartum ved Universitet i Oslo har i et forskningsprosjekt om "LovIT" lagt frem tanker om å forbedre lovgivningsprosessen på den tekniske siden. Prosjeket stod omtalt i en artikkel i tidsskriftet Lov og Data nr 1/2009. Lov og Data gis ut av Lovdata , men er betegnende nok ikke å finne i åpen elektronisk form.

I artikkelen beskriver Dag Wiese Schartum det arbeidet som legges ned av fagutvalget og høringsprosessen som følger. Og mens det lovtekniske som oftes er greit, så er det it-tekniske ved dette arbeidet ikke godt. Det som er verre er at dette kan gå ut over oversikten og det lovmessige arbeidet med loven. En forbedring - som Schartum tar til orde for - vil dermed også kunne gi bedre lover.

Litt bakgrunn: Norske lover lages i dag stort sett på samme måte:

1) Et fagutvalg blir oppnevnt, og utreder gjeldende rett og kommer med forslag til ny lov. Forslaget, med bakgrunn og begrunnelse publiseres som en NOU.

2) Forslaget sendes ut på høring til departementer og andre berørte instanser.

3) Høringsuttalelsene og forslaget samles av fagdepartementet og leveres til Storgtinget som proposisjon.

4) Loven vedtas og settes i kraft.

Liten eller ingen dokumentsikkerhet
Schartum beskriver lovgivningsprosesser der alt arbeid foregår i word, der eneste mal for word-oppsett er laget for å være tilpasset trykkeprosessen (!) og der det er liten eller ingen grad av standardiserte hjelpemidler for dokumentlagring eller versjonskontroll.

I et fagutvalg som kommer med lovforslag, er det ofte opp mot ti fagkyndige og en sekretær. Alle som har jobbet med dokumenthåndtering for litt større grupper, vet at man fort trenger et system for å holde kontroll på dokumentene, rettelser og versjonskontroll. Det lureste er å ha et dokument i en base, og samle kommentarer i det dokumentet, samtidig som basen holder kontroll på versjonene. Noe slikt standardisert system finnes ikke i lovprosessen. Det er helt opp til det enkelte utvalg hvordan de vil organisere arbeidet sitt, og i og med at dette er jurister og andre fagkyndige uten spesielle IT-kunnskaper, så blir det til at word, epost og utskrifter blir grunnlagsmaterialet for lovene.

For fire år siden var jeg med å planlegge Norges speiderforbunds landsleir "Fri-05", da brukte vi Prosjektplassen.no for å holde kontroll på planverk og andre dokumenter. Jeg er nå med i planleggingskomiteen for verdensspeiderleir i Sverige i 2011, der ligger alle planer i en felles Sharepointbaser. Speiderleire planlegges altså med høyere dokumentsikkerhet enn norske lover!

Riktignok har Wiese Schartum bare gått gjennom to lovgivningsprosesser, men han omtaler i artikkelen og i rapporten fra forskningen senere møter med ansvarlige i blant annet justisdepartementet, og ingen imøtegår de faktiske forhold. Derfor må man dessverre anta at det sjelden eller aldri brukes basesystemer for å holde kontroll på versjoner og rettelser.

Tilfeldig med hjelpemidler
Dag Wiese Schartum forteller også i sin artikkel at det også er meget tilfeldig hva utvalgsmedlemmer og sekretærer får tilgang på av elektronisk bakgrunnsinformasjon. Dette til tross for at vi i Norge har en av verdens beste elektroniske lov-, forskrifts- og avgjørelsesdatabaser i Lovdata. I tillegg finnes det meget gode elektroniske lovkommentarer som på Rettsdata.no . Det er ikke noen standardabonnementer på disse tjenestene som lovutvalgene får, men opp til det private initiativ.

Det finnes et eget hefte om Lovteknikk som er gitt ut av Justisdepartementet. Dette heftet omhandler hvordan man skal skrive selve loven mm. Men selv ikke dette heftet virker det som om det er noen fast praksis at deles ut til fagutvalgene!

Lovstedet som base for alt
Schartum kommer derfor i sin rapport med et meget godt forslag for å forbedre lovgivningsprosessen. Han foreslår å opprette en sentral base for hele prosessen, der dokumentene i prosessen samles, og all bakgrunnsinformasjon ligger, enten som dokumenter, eller som linker til naturlige kilder. Basen har først og fremst tilgang for fagutvalget, men Schartum peker også på at offentligheten kan ha tilgang for å følge fremdriften i arbeidet (men naturlig nok ikke se interne notater, dokumenter mm).

En av de store fordelene med en slik base - "lovstedet" som Schartum kaller det - er at basen kan holde styr på nummerering av paragrafene (i dag må det gjøres manuelt), noe som forenkler det å flytte paragrafer og deler rundt i loven. Kommentarer til den enkelte paragraf, vill også kunne skrives i sammenheng med paragrafen. I dag skrives det separat, og man har mindre oversikt. En tredje fordel er at basen vil kunne holde styr på definisjoner i loven, og sjekke om samme begreper er brukt i andre lover - og da eventuelt på andre måter.

Selv vil jeg tilllegge at en slik base også vil kunne hjelpe til å levere trykkferdig tekst når NOU-en skal trykkes og publiseres (som PDF, eller som html). For eksempel ved at basen kan levere ferdig xml-kodet tekst som enkelt kan bearbeides videre for rette kanal.

Videre peker Schartum på at selve høringsrundene også kan dra nytte av datastøttet verktøy. I dag skrives høringsuttalelsene som enkeltstående dokumenter, og samles inn av departementet. Schartum foreslår en sentralisert base hvor den enkelte instans kan legge inn sine høringsuttalelser. Basen er slik bygget opp at man også velge å kommentere loven generelt (for eksempel oppbygging, språk mm), og den enkelte paragraf spesielt. Basen gir bedre oversikt og vil gi bedre struktur på svarene.

En enkel "proof of concept" er laget av Schartum og en assistent, og kan sees her.

Ingen har tatt ansvar
Schartum var ferdig med sitt forprosjekt i januar 2008. Man skulle trodd at dette var et arbeid som ble tatt i mot med åpne armer i departementene, og særlig i justisdepartementet, men det har det ikke vært. Det har vært merkelig stille, skriver Schartum i artikkelen sin. Etter at den kom på trykk i mars, har det dog skjedd noe. Schartum skriver i en epost til meg at justisdepartementet nå har kommet på gli etter lang tids jobbing. I Fornyings- og administrasjonsdepartementet har de også blitt interessert, etter at Schartum tok direkte kontakt med statsråd Heidi Grande Røys.

Dette er ikke betryggende for holdningen til norske departementeter. De burde tatt affære med en gang. Lovkvaliteten er uhyre viktig for Norge som demokratisk rettsstat, og alle virkemidler som kan gi bedre lovverk bør tas i mot med åpne armer. Særlig nå som Grande Røys peker på at staten skal bli bedre til å kommunisere elektronisk , slik det står omtalt i Teknisk Ukeblad.

Hvem skal håndtere dette videre?
Et spørsmål som også melder seg, er hvor utviklingen av et slik "lovsted" skal ligge. Jeg synes til nå at ingen av de berørte departementene har vist seg verdig. Dessuten har slike departementale utviklingsarbeider en tendens til å utvikle seg til revirkrangling, der alle vil lage sin versjon for å vise "handlekraft". (At vi har de trenettstedene Altinn, MinSide og Regelhjelp.no som i praksis gjør det samme mener jeg viser noe av dette).

Nei - innenfor Jus og EDB har vi i Norge en verdenssuksess som har vist seg å være fremadtenkende - Lovdata . For meg virker det logisk at utviklingen av en lovgivningsverktøy også bør legges nettopp dit. Da kan man også sørge for at arbeidet som gjøres på "lovstedet" blir kompatibelt med den lovteksten som legges ut på lovdata.no. Man kunne for eksempel tenke seg at man kunne få linker fra lovteksten i lovdata direkte tilbake til de spesielle motivene for denne teksten.

Epilog: Taust universitet
Dette forskningsarbeidet til Dag Wiese Schartum er meget nyttig arbeid for jurister. Men det er få eller ingen som har visst om arbeidet. Det har riktignok ligget ute på Universitetet i Oslos sider, men ellers har det vært ganske taust.

Dette viser dessverre nok en gang at universitetene har langt igjen for å klare å formidle forskningen som drives. Hadde man klart å gjøre almenheten oppmerksom på hva som lå i arbeidet, hadde det kanskje skjedd noe før. Nå var det nærmest opp til en ivrig og interessert professor å sørge for at myndigheten tok tak i saken. Med god informasjon fra universitetet, kunne pressen og almenheten ha hjulpet til. Et lite aporopos til mitt tidligere blogginnlegg - Vil ikke universitetene formidle . Feilen ligger her altså ikke hos Dag Wiese Schartum, men hos universitet som ikke er gode nok til å få frem gode forskningsresultater.

De beste iPhone programmene

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 28 Jan 2009 22:29:00 +0000

(Foto: Lee Bennet, (Publisert på Flickr under Creative Commons BY-NC-SA 2.0)

Fra tid til annet kommer det spørsmål på Twitter og andre steder om hvilke Iphone-programmer som er best, eller som man kan laste ned. Her er min personlige liste etter å ha vært ganske intens Iphonebruker i litt over et halvt år.

I min forholdsvis korte tid som med Steve-mobil har jeg testet en rekke programmer. Laster ned alt som ser gøy ut (og er gratis). Er derfor i ferd med å fylle opp min syvende skjerm med programikoner. (Sikkert på tide å slette litt...). 148 ikoner er maks - Anders Brenna har sjekket!

Da jeg startet, savnet jeg en oversikt som dette, så ta dette som nødhjelp, eller som grunnlag for debatt! Linker går til programmenes hjemmesider. Der er det oftest link til Itunes, hvis ikke er det bare å søke på navn.

Kommunikasjon

Iphone er i mine øyne først og fremst en kommunikasjonsplatform. Dermed disse programmene først:

Tweetie for Twitter: Etter å ha prøvd en rekke andre Twitterprogrammer er den nåværende favoritten Tweetie. Kjøpeprogram til ca 17 kroner - altså som en avis. Men det er det verdt. Tweetie gjør det meste - meldinger ut og inn, selvsagt, viser twitter-profiler - med followers/friends (viktig hvis man er på vennejakt). Også funksjonen "near me" hvor du finner folk i nærheten. God på søk, og ikke minst: Kan administrere flere konti. Har brukt gratisprogrammene Twitterific, Twitterlator (gratisversjonen) og NatsuLion, av disse er sistenevnte det beste, mener jeg.

Facebook: For dem som bruker Facebook, men et flott program som drar nytte av en del spesielle iphone-funksjoner - f.eks shake to update. For eksempel mye bedre enn LinkedIn-appen, som er grei nok for LinkedIn-brukere, men ikke så morsom.

Nyheter

Newsdesk: Flott gratisprogram fra Martin Sivertsen (Klikk-TV mm). Iphoneversjonen av denne siden. Programmet viser toppsakene på en rekke internasjonale og norske nyhetssider, samt innenfor IT og underholdning. God oversikt kjapt, men henger noen ganger.

New York Times: Flott app som viser stoffet fra NYT i greit format. Kjappere enn å scanne sidene deres.

Oppdatert 31.03: Ellers er det norske nyhetsbildet preget av at det ikke er så mange norske nyhetsleverandører med programmer. Men på mine startsider ligger VG som bokmerker rett på siden for å komme inn i iphone-versjonen av deres sider. Jeg har lastet ned Aftenposten-appen, men synes ikke den gir mye mer enn mobilnettsiden deres. Her er det et stykke vei igjen åg å - sjekk NYT!

Lyd og bilde

Tuner: Internettradio rett til iphone. Har ikke NRK eller andre norske innebygget, må legges inn manuelt, du finner linkene her. Da er dette supert. (Tips: Legg inn både høye og lave bitrates av kanale du skal høre mye på, så har du en versjon for 3G, og en for når du er i nettverk). Et lass av utenlandske kanaler. 35 kr, men det er det verdt for radioentusiaster! (Flycast gjør noe av det samme, men får ikke inn NRK.)

Foto

Flickr: At det ikke er noe program fra Flickr er smått utrolig. De burde sett til Facebook, og sett mulighetene der. Flickrs mobilside er grei for oppslag av bilder, men kan ikke laste opp til det har jeg testet og brukt:

Shozu: Sender bilder til Flickr, Picasa og en drøss andre sider. Kan legge opp "streams" slik at du velger hvor det skal sendes. Bruk litt tid med dokumentasjonen for å se alle mulighetene!

Pixelpipe: Omtrent som Shozu. Kan også sende melding til f.eks Twitter, men linken går til egen Pixelpipeside, ikke til Flickr-bildet. Har også programvare for en rekke andre mobiler, pc-er mm.

Hadde en periode Airme, som gjør omtrent det samme som de to over. Men der måtte man bytte settings hvis bildet skulle et nytt sted, det slipper man med de to over.

Transport og vær:

Trafikanten: Norsk program (naturlig nok) som viser realtime-rutetider for Oslos kollektiv trafikk. Supert program med god integrering med GPS-en. Viser holdeplasser rundt deg. Til versjon 2, ønsker jeg meg å ha mulighet til å legge inn favorittsteder, samt at jeg kunne velge hvor jeg skal før jeg trykker på "i nærheten". Skal jeg til Kjelsås er jeg ikke interessert i bussholdeplasser, men i holdeplasser for 12-trikken! Og kartintegrasjon, kanskje?

Yr: Supert program som gir værdata. GPS-kobling gir været der man er. Men en feil - har ikke mulighet for mer enn et favorittsted.

nWeather: Var først ute som værprogram, men har havnet i skyggen av Yr. Men godt program. Ikke GPS-kobling, det er feilen. Men gir muligheten for flere favorittsteder. Da kan jeg se været hjemme, på hytta, hos mor og far mm.

Dokumentasjon
Google: Googles program gir både søk (interaktivt - meget stilig) og tilgang til Google-tjenester som Gmail, Picasa, Reader mm. Must have!

Oppdatert 31.03: Wikipanion: Min nåværende favoritt av Wikipediaprogrammene. Dette gir sider som ser nesten ut som vanlig, samt har fine funksjoner for å bla gjennom innholdsfortegnelser, søke i flere språk mm. Tidligere favoritt Wikiamo har blitt slettet.

Instapaper: Tjeneste for å kunne lese nettsider mm offline. Lagre linker fra PC, Tweetie mm, og oppdater Instapaper før man drar (f.eks på flytur). Har da artiklene liggende, enten med tekst eller bare tekst og bilder.

Stanza: E-bokleser med et gigantisk nettbibliotek som kan lastes ned.

Evernote: Program for Evernote-tjenesten - synker med notatene du gjør fra Pc-en og har på nett. Kjekt for å ta fotonotater. (Jeg bruker det på vinomtaler. Ta bilde av flaskene i avistesten, slå opp på polet. Strålende!) Tagger notatene!

For Delicious: Yahoo har ikke skjønt seg på Iphone, og klarer ikke å levere et eneste program til sine gode tjenester. Bookmarks (nettopp ny versjon) er ganske bra - et av de få programmene som har "shake to update" som mulighet. Genialt, spør du meg. Yummi (dårlig ordspill på delicious - 11 kr) er et annet Delicious program som gir noe, men ikke full Delicious-feeling. Begge har mulighet for bokmerker fra Safari-browseren via bookmarklets. Bruker noen ganger mobilsiden til Delicious også, slettes ikke verst.

For Digg - kanskje ikke dokumentasjon, men passer best her. Heller ikke de har noen gode programmer som gjenskaper "Digg-følelsen" på iphonen. Mobilsiden er grei, men ikke mer. Programmet Shovel også greit, men ikke mer. Kevin Rose - få ut fingeren!

Bloomberg: Aksjeprogram som slår Iphonens originalprogram ned i støvlene! Bedre oversikt, bedre grafer, flere markeder. Også det norske!

Filflytting

Discover: Ikke så kjent men godt og gratis program for å flytte filer fra PC/Mac til Iphonen. Skjer via wifi på enkel måte. Kan flytte word, excel, pdf og powerpoint blant annet. Egen public-mappe som gjør at de som har IP-adressen til telefonen din kan få tak i filene der. Greit for kjapp deling. Kan ikke redigere filene, det må det kjøpeprogrammer til.

Nerdeting

Wifinder: Svensk program som søker opp wifi-nettene der du er.

Analytics: Program som gir tilgang til dine data fra Google Analytics for å sjekke besøk på sidene dine. Men gjør det i et slags papirformat. Skikkelig dårlig utnyttelse av Iphone-grafikken. Burde lært av f eks Bloomberg. Betalversjonen Pro-gir flere muligheter, blant annet til å sette spesifikke date-ranger mm.

Domainscout: Søk om domenenavn er ledig. Greit for Whois-oppslag.

Lightsaber: Use the Force - Iphone way. Imponerer ihvertfall SW fans og 5-åringer. Skru lyden på fullt!

Speedtest: Et av flere program som tester hastigheten på nedlastning/opplastning. Fungerer greit, og husker hva du har fått av resultater tidligere. Morsomt, men kanskje ikke særlig praktisk. Flere andre programmer finnes, de ser veldig like ut.

Moro og spill
Bubbles: Ikke akkurat spill, men barna elsker det! Dra fingeren over skjermen, og det kommer bobler. Så kan man sprekke dem... Så enkelt at selv en 1 1/2-åring skjønner og liker det!

Cowbells: Lager kubjellelyd. Moro for unga, bokstavlig talt.

Coinflip: For å kaste kron og mynt når du har glemt mynter. Morsomt program, og ett som stadig oppdaterer med nye (totalt unyttige, men morsomme) funksjoner. Nye mynter (amerikanske foreløpig), cheat-mode (så du kan vinne mer), shake-funksjoner for å kaste mynten og når den lander mm.

Ipint: Både ølspill (kjedelig), men virtuell halvliter for drikking. Supert og gratis - ikke kjøp halvliter-programmer, dette duger i massevis!

Nå er ikke jeg noen spiller, men noen spill har jeg falt for:

Lux Touch: Risk for Iphone! Jeg bruker gratisversjonen, og synes den er fin. Finnes i proutgave også med mer AI mm. Du spiller mot tre "motspillere" som faktisk har litt ulik taktikk.

Labyrinth: Kulespill som drar nytte av gravitasjonsmotoren i iphone. Ikke like godt som den HTC har til sine telefoner, men greit nok.

Om Reagans storhet

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 20 Jan 2009 12:13:00 +0000

I dag innsettes Barack Obama som USAs president. En av hans styrker er talegavene. Det er ikke alle presidenter forunt å ha gode talegaver. Clinton er en god taler, far og sønn Bush er ikke.

Men Ronald Reagan var. Mange husker kanskje Reagan som en siklende mann med alzheimer, og man lurer noen ganger på hvorfor han ble valgt.

Dette klippet viser hvorfor Reagan fortsatt har en høy stjerne hos mange amerikanere.

Det er fra det republikanske partiets nominasjonsmøte i 1976. Reagan var kandidat mot sittende president Gerald Ford (som var visepresident som dumpet inn i presidentstolen da Nixon dro). Ford vant med knapp margin, og da han var på podiet for å motta nominasjonen, så vinket han Reagan ned på scenen. Reagan var ikke forbedredt - for det er ikke vanlig at taperen skal ned - men han leverer likevel denne talen: (Går inn litt inne i filmen. Hele filmen gir bakgrunnen, intervjuer blant annet med Reagans sønn og konen Nancy).

Husker du noen gode taler av Ford?

Beste markedsføring med sosiale medier i 2008

noreply@blogger.com (Carsten) — Mon, 12 Jan 2009 13:42:00 +0000

Obama klarte det. Etter min mening var det også noen norske aktører som klarte å bruke sosiale medier til økt markedsføring i 2008. Her er et knippe av mine favoritter.

Canon har lenge vært gode på å markedsføre produktene sine i Norge. De har vært gode til å traktere pressen, og dermed fått god omtale av sine produkter. Dette har resultert i at de blant annet har en enorm markedsandel på forbruks-speilreflekskameraer med sine EOS-modeller.

For semi-proffe kameraer har det vært litt anderledes. Her har Nikon vært store. Men Canon slo til i 2008. De kom med kameraet Canon Eos 5DII, som ved siden av å være et glitrende speilreflekskamera også kan ta opp video høyoppløslig.

I markedsføringen ble bloggere brukt effektivt. Canon inviterte et knippe av norske bloggere til et bloggetreff, og fikk ekstrem eksponering av dette. I følge Anders Brenna var det omlag 12 bloggere til stede, deriblant Jo Christian Oterhals - adm. dir i VG Nett, Eirik Solheim fra NRKBeta, Andreas Lunde i ABCNyheter (mulig på grunn av dette "tiggerbrevet"), Eirik Urke i Dagbladet/Startsiden og Martin Bekkelund fra Friprog-senteret. Som man ser av invitasjonen som er lagt ut hos Anders Brenna, så var 5DII "tillegget", men er nok det som skapte mest bruduljer.

Disse bloggerne skrev mye om kameraet, også på engelsk. Det resulterte i mange treff, noe blant annet Jo Christian Oterhals skriver om her.

Etter min mening fikk Canon stor valuta for pengene sine, og mye omtale. Proffe fototestere som Kai Thon ble nærmest spilt ut over sidelinjen.

Norges speiderforbund er en annen aktør som klarte å bruke sosiale medier godt. Speiderforbundet arrangerer landsleir på Åndalsnes til sommeren. Som et ledd i markedsføringen av leiren har man brukt Youtube og Facebook på en meget god måte. Det har blitt laget en figur - Poffa - som opererer utenfor det vanlige informasjonsapparatet.

Poffa lager sine egne filmer for å fortelle om leiren. Han gikk etter sigende glipp av forrige landsleir, og ønsker nå å fortelle alle at de må være med. Forbundets info-avdeling gjør ikke nok, mener han, og lager derfor egne filmer.

Poffa har vært intervjuet i medlemsbladet "Speideren", men det er først og fremst gjennom filmene at han har markedsført sitt budskap. Blant annet "brøt han inn" på tre skjermer under speiderforbundets årsmøte i Haugesund i fjor høst! I skrivende stund har Poffa 1142 (!) venner på Facebook, og 129 er fan.

Filmene kan du også se her.

Bruken av særlig Facebook har ført til at yngre ledere og speidere nå har en mye høyere bevissthet om leiren enn de pleier å ha på tilsvarende tidspunkt.

Et par svenske tjenester til slutt:

Spotify. Hva Spotify har tenkt, vet jeg ikke, men i Norge har de klart å markedsføre seg meget godt via Twitter. Det var desembers "talk of the town", med stadige spørsmål om noen hadde en "invite" å by på.

De smarte fra Spotify, er at det er det tydeligvis noen som har hatt. Pål Joakim Olsen i Din Side har delt villig vekk, og har visstnok stadig noen invites igjen. En flott tjeneste som nesten ikke har brukt en krone på markedsføring (sett bort fra å gi bort produktet). Mitt tips er at det dukker opp en versjon 2 som er verdt å betale for, så en rekke av oss gratispassasjerer konverterer til betalende medlemmer.

Twingly klarte også å få mye buzz på Twitter og i blogger i desember i fjor. Twingly er en tjeneste som indekserer blogger og finner ut hvilke blogger som linker til hvilke.

I fjor høst offentliggjorde de sin "Topp 100-liste" over blogger som var mest lest. Det er klart at folk ville skryte av å stå på den, for eksempel NRKBeta. Noen ville gjerne stå høyere - for eksempel Martin Bekkelund.

Men jeg mener man kan stille litt spørsmål ved dataene. For etter mine tester har man bare rangert de bloggene som finnes i Twingly-universet. Bloggen som det henvises til må være registrert (pinget), og det samme må bloggen som henviser. Dermed kan det godt finnes blogger på utsiden som er mer lest. (Litt vanskelig å finne fra Twingly hvordan de rangerer, men mine tester tyder på dette.)

Men uansett - buzz om egen tjeneste fikk de!

En liten disclaimer til slutt:

Jeg har tidligere vært speidersjef (styreleder) i Norges speiderforbund, men foruten at jeg for tre år siden var med på å bestemme at leiren skulle være på Åndalsnes, har jeg ikke hatt noe med markedsføringen å gjøre.

På jakt etter flere å følge i Twitter...

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 10 Dec 2008 20:21:00 +0000

Den siste uken har jeg vært på "vennejakt". Tja kanskje ikke så bokstavelig, men jeg har sett etter flere å følge i Twitter. Det har vært morsomt, og til tider litt slitsomt!

Ikke det at det var noe galt med de jeg har fulgt til nå, men det er alltid spennende med nytt blod. Derfor en jakt for å få finne fler å følge. Men hvordan gjør man det? Her kommer noen tanker jeg har gjort meg om ulike metoder å gå frem:

Venne-napping: Det enkleste å gjøre er å gjøre det man gjør i Facebook eller på Linkedin. Man ser hvem andre følger, og så følger man dem. Dette er ikke en dum taktikk. Hvis man følger en man mener er smart, så følger antagelig denne personen smarte mennesker også. Ulempen med dette er at Twitters interface er ganske dårlig for å gjøre dette effektivt. Imotsetning til både Linkedin og Facebook. Derfor tar det litt tid å bla seg gjennom. Noe som gjør at man kankskje ikke gidder. (I allefall ikke jeg.)

Den halve dialogen: En enklere måte å gjøre det på, er å gå inn på Twitters settings, til dialogen med det noe rare navnet "notices". Der kan man velge å se replys fra de man følger - som også går til de man ikke følger. Mao jeg ser svaret "A" sender til "B" selv om jeg ikke følger "B". (Det vanlige her er vel at man har skrudd denne settingen slik at man bare ser svar til de man følger.)

Dette er en spennende måte å gå frem på, nå ser jeg hva de jeg følger svarer til de jeg ikke følger. Frustrerende, fordi man ikke skjønner dialogen, men morsomt fordi man nå kan finne ganske mange gode personer å følge. For med dialogen oppe, kan man fort fastslå om de skriver noe man synes er nyttig.

Men det er denne fremgangsmåten som blir litt slitsom i lengden. For det kommer mye tweets, og det meste blir komplett uforståelig. Derfor skrudde denne full-listen av etter noen dager.

Locly: En annen morsom fremgangsmåte er å bruke Iphone-appen Locly. Denne appen gir deg blant annet twitrere som er i nærheten av deg. For meg ser det ut til å bety de som bor i Oslo. En morsom opplevelse, for her finner man mange nye mennesker, kanskje med andre interesser enn de man følger fra før. Anbefaler å prøves. Men er litt tungt å gjøre, for locly kan ikke sende meldinger til twitter, så man må bytte apps for å legge til nye.

Den japanske løve: De siste dagene har jeg også tatt i bruk en ny Twitter-app for Iphone. Natsu Lion en japansk open-scourse Twitter-app for Mac (engelsk interface), som også har en Iphone-bror. Dette er et spennende program som har blitt twitter-favoritten min. Og det den gjør som er fint er at man kan se dialogene. Hvis "A" har svart "B", så kan man velge å få sett A og B sammen. Noe som gjør at man kan følge dialoger. Dette gjør at man fort blar seg videre til andre dialoger med nye twitrere, og dermed finner nye å følge.

Oppdatert 12. desember:
Mr Tweet: En tjeneste som jeg har sett noen bruke er Mr Tweet. Ved å følge Mr Tweet, så analyserer tjenesten kontoen din for å gi deg gode persone å følge. Fungerer kanskje i USA, men ikke i Norge! Tar ikke hensyn til geografisk plassering. Av de 200 på listen, var første nordmann på 139. plass, og det var såvidt jeg så 2 blant 200! De første 10 var trendsettere innen sosiale medier som Michael Arrington (Techcrunch), og Gabe Riviera (Techmeme). Fint for de som vil følge disse, men jeg var altså på jakt etter Nordmenn.

Oppdatert 15. desember

Bli omtalt! Det hjelper tydeligvis å bli omtalt også! NRKBeta kjørte fredag en sak om Twitter med en liste over mange som er på Twitter. http://nrkbeta.no/kjente-folk-paa-twitter/ .

Etter det har jeg fått en rekke nye followers, og fulgt dem tilbake. Vider ut perspektivene.

Andre som har andre erfaringer? Legg gjerne igjen en kommentar!

Saken media mistet - hvorfor Twitter er viktig for journalister

noreply@blogger.com (Carsten) — Mon, 20 Oct 2008 20:04:00 +0000

I enhver avisredaksjon med respekt for seg selv står det minst en TV-skjerm som følger nyhetskanalene. Men hvorfor følger ingen med på Twitter. Her er et eksempel på en sak som mediene mistet fordi de ikke fulgte med i timen.

Mandag 6. oktober trykket Dagens Næringsliv et intervju med journaliststudenter. Studentene proklamerte at de ville jobbe i avis, ikke på nett eller fagpressen. *

Forsåvidt en grei sak, kanskje ikke veldig overraskende.**

Det som derimot var spennende, var at i løpet av formiddagen, så kom det to meningsytringer på Twitter om nettopp denne saken. En fra Geir Bore - Ansvarlig redaktør i Drammens Tidene.

"Leser i DN om journaliststudenter som ikke vil jobbe for nett. Er de helt tjukke i hodet, eller er det utdannelsen som er det?"

Anders Brenna, Redaksjonssjef i Digi (og således representant for både nett- og fagpresse) var like klar:

"Slike journalister har vi ikke bruk for. Hva skal vi med journalister som fornekter internett?"

Anders Brenna følger opp med denne kraftsalven:

"DN: "- Det er svært laber stemning blant studentene for å jobbe på nett"!?! AB: Finn dere et annet yrke, vi har ikke bruk for dere!"

Dette fikk altså Twitter-lesere med seg (de som følger Anders Brenna og/eller Geir Bore, i allefall) med seg denne mandagen. Men såvidt jeg har klart å se ingen journalister som kunne tenke seg å skrive om saken.

Trist, for her får man altså en oppfølger midt i fanget: Her har to av de fremtidige arbeidsgiverne uttalt seg - og er klare på at dette er helt feil holdninger fra journalistsspirene. Det er lite som tyder på at disse spirene har noen fremtid i DT eller Digi.

En god oppfølger til denne saken - fra DN selv, Propaganda, Kampanje eller Journalisten ville være å ta kontakt med redaktører for å høre om hva de mener om dette. Her kommer sitatene rett i fanget, og de er saftige.

Men dette mistet man altså, og jeg gjetter på at det er fordi man ikke følger med på Twitter.

Redaktør Helge Øgrim er på Twitter, men kanskje han ikke så kommentarene, eller han fant ikke kommentarene gode nok. Det siste tviler jeg på, for Journalisten.no klarte å fange opp Elin Ørjaseters kommentar på E24 (faktisk uten å gi kredit til E24!)

Og i og med at man ikke fikk med seg disse uttalelsene, så fikk ingen heller med seg mer om samme problemstilling som dukket opp tre dager senere under Redaktørforeningens høstmøte. Pål Hivand mfl blogget fra dette, og refererte fortløpende på Twitter:

"journaliststudenter foretrekker papir og etermedier. MIst attraktivt er nettet, lokalavisene og fagpressen, sier jentene"

Godt kildetilfang og spennende tips
Nå er ikke Twitter-følging svaret på alt, men som mye annet, og kanskje særlig med sosiale medier - et delsvar.

Pål Joakim Olsen i Din Side skrev i høst kommentaren "Et nytt digitalt klasseskille", der han kommenterte at de avanserte nettbrukerne har et fortrinn fremfor andre i arbeidslivet. Ved å ha effektive måter å jobbe på, får de gjort mer enn andre.

Bruk av Twitter til informasjonsinnhentning - og ikke minst til å få input på problemstillinger - er en mulighet.

Bente Kalsnes, freelancejournalist med base i Brussel, sendte for noen dager ut følgende spørsmål:

"I'm doing a blog seminar for Forskning.no, who has started a blog http://tinyurl.com/55bvyx. Any amazing natur science blogging professors?"

Noe som avstedkom flere tips og svar fra en rekke lesere. Slik kan man også bruke Twitter til å skaffe seg informasjon.

Ikke til alt
Når det gjelder Twitter, så går debatten mye rundt teknikk, medier og politikk. For mitt arbeid i Dine Penger er det begrenset med kilder, selv om jeg fikk mange gode innspill angående publisering av skattelister mens jeg skrev denne kommentaren.

Men dette henger nok først og fremst sammen med hvem som er på Twitter, og deres interesser. Etterhvert som brukerne kommer til, vil nok temaene bredde seg ut.

Man må velge hvem man følger
Et av problemene er også å vite hvem man skal følge. For uten å følge noen, så får man ikke med seg kommentarene. Jeg følger Geir Bore og Anders Brenna, og fikk deres uttalelser da de kom. Men nå fant jeg også dette utsagnet fra Ragnhild K. Olsen ved BI.

"både studenter og utdanning trenger opprøsking! DNsaken indikerer også Oslosjåvinisme. Ikke jobb i Oslo=ikke jobb i bransjen!!? ."

Nok en kommentar som kunne vært tatt med i en større oppfølger. (Og jeg følger nå Ragnhild.)

Trikset er jo å sjekke de man mener har noe godt å melde, og så se hvem de følger. Det gir ofte gode resultater.

Heldigvis ser det ut til at flere journalister ser hvilket godt verktøy dette er. Førstkommende lørdag (25. oktober) skal det holdes et seminar om "Journalister og sosiale media".

* Vet ikke om det er sympati for studentene, men DN har ikke lagt ut selve saken på nett. Elin Ørjaseter (se link over) har en grei oppsummering.

** At studenter "glorifiserer" arbeidslivet er kanskje ikke noe nytt. Selv har jeg bakgrunn fra jusen, og det var ikke slik at vi snakket om drømmejobbene i offentlig forvaltning...

Er bloggroll som døde bokmerker, der "delte elementer" er som RSS?

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 17 Sep 2008 18:15:00 +0000

Kanskje en kryptisk overskrift for de som ikke er helt inne bloggterminologien - men heng med, forklaring kommer. *

I en tidligere bloggpost har jeg kommentert at ekspertene kan bli gode redaktører ved å bruke "delte elementer" funksjonen i f.eks Google Reader. Ved å se hva (formodentlig) oppegående personer mener er gode artikler, så kan jeg holde meg orientert om et fag.

Jo Christian Oterhals "svarte" både på innlegget (både i kommentar og eget innlegg) og på "utfordringen". Og hans delte elementer har så langt vært spennende lesning for meg.

Hva har så dette med blogg-rolls å gjøre?
En god blogger skal, etter det jeg har skjønt, lage seg en liste med blogger hun eller han leser.
Denne listen, som nesten alltid ligger til høyre for selve bloggen, blir oppdatert sånn pøh om pøh. Tanken er god: Man ser hvilke andre forfattere den angjeldende forfatter leser. Og ut fra "følg de som din ekspert følger", så er det lurt å sjekke bloggrullen/-listen til den man følger. Og joda, jeg har funnet mye nyttig hos f.eks Espen Andersen, Eirik Newth og Oterhals, for å holde meg til de samme eksemplene.

Men blogglister blir ofte statiske. For meg ser det ut som bokmerkelisten min - etter at jeg startet som aktiv RSS-bruker har den nesten ikke blitt oppdatert. Det jeg leser og følger ligger i RSS-leseren, ikke i bokmerkelisten. Slik frykter jeg at mange bloggruller også er.

Resultatet. Man går glipp av mye godt innhold. (Alt dette er forutsatt at vi er i et "samfunn" der deling, deling, deling er mantraet for å formidle kunnskap.)

Et annet problem er at blogglistene ikke tar hensyn til publiseringsrate. Hvor lenge siden er det at det kom et innlegg?

Googles Blogger-system har laget en mellomversjon i en dynamisk bloggrull. Den kan sees i min blogg, og fungerer slik at den henter ut siste artikkel fra forfatterne også. Listen kan sorteres alfabetisk eller etter sist publiserte. Dermed får man både se hva den enkelte skriver om, og når de publiserte sist.
At den dynamiske bloggrullen kan hente rss-feeds fra min google reader liste er et stort pluss.

Jeg tror man forsåvidt trenger både bloggruller (som er dynamiske, og/eller sorterte) og delte elementer, men delte elementer sortert på en god måte vil etter mitt syn være en bedre vei å gå enn en statisk bloggrull.

Se forresten kommentarene til Oterhals' innlegg om delte elementer. Der er det flere gode tanker om hvordan delte elementer kunne vært sortert bedre enn det er i dag.

* En liten anekdote om "greske overskrifter": Leser med ujevne mellomrom bladet Nettverk som handler om å være Sys-admin. Det er virkelig gresk for meg. De kjørte en gang overskriften "Er Qos viktig for sikker VoIP" (fritt etter hukommelsen). Dette er sikkert greit for målgruppen, men for meg som var på siden var det altså ganske gresk.

Bill og Jerry, komikveld for geeks?

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 12 Sep 2008 13:55:00 +0000

Episode 2 av Microsofts annonsekampanje med Jerry Seinfeldt og Bill Gates har kommet, og verden lurer fortsatt!

Den første annonsen sier ikke mye om Microsoft, og har fått mange kommentatorer til å lure. Twit-lyttere fikk en god gjennomgang av Ryan Block (tidligere Engadget) og ikke minst John Dvorak (som ikke uventet mente at dette var tull). Uansett var ikke den først annonsen lett å bli klok på, men for oss som er gamle Seinfeldt fans - og tilhengere av absurd humor - så var den morsom.

Episode 2 er ute nå, blant annet med en 4 1/2 minutts nettversjon (link øverst). Dette gir kommentatorer og bloggere garantert mer å skrive hjem om, slik f.eks The Appleblogg.com gjør. Selv gleder jeg meg til søndag kveld/mandag for å høre Twit-gjengens synspunkter på dette!

Selv synes jeg denne hadde ganske mange morsomme scener, enn så absurd den er. F.eks. er jo denne dialogen mellom en liten gutt til sengs og Bill som leser godnatt-eventyr morsom:

Liten gutt: "Are there any monsters in this [history]"

Bill: Don't worry, there are firewalls!

Nuvel, det som er forfriskende er å se at Microsoft - som tradisjonelt har vært en ganske traust annonser nå faktisk tør å sende ut noe som er underlig og rart. Dette er tydelig en serie, og den har nok et sluttpoeng et sted. Det bygges nå en forventning, og jeg håper at Microsoft klarer å innfri. Ikke minst klarer Microsoft å få folk til å snakke om kampanjen, noe som gir ekstra reklame. At de må gjøre noe mot Apple er klart, og dette er et friskt pust inn i en verden som ofte dreier seg om bokser dingser og "slik kan du gjøre det". Om det virker er nå en annen sak, men Microsoft skal få pluss for å prøve!

Et sidepoeng er at Bill Gates ser ut til å trives i rollen som Jerry Seinfeldts sidekick, og gjør en ganske så god jobb. Tipper han heller ikke tar seg betalt av Microsoft (han trenger vel ikke pengene). Minner om den gamle VG-reklamen med mannen på benken, der uteliggeren stjeler VG og ikke gullklokken. Mannen på benken var Aslak Ona, daværende direktør i VG. Klokken var hans egen. Penger spart på statister og rekvesita!

Ekspertene er de nye redaktørene

noreply@blogger.com (Carsten) — Mon, 08 Sep 2008 19:25:00 +0000

Mens verden før ble redigert av Ny York Times, BBC og Pravda, er det nå Louis Grey og Robert Scoble som bestemmer hva folk leser...

Bloggenes inntog har av mange blitt karakterisert som en demokratisering av mediene, der alle kan skrive sette dagsorden. Men stemmer egentlig det? Hvor lett er det å slå igjennom?

Ikke veldig. For det finnes et utall av blogger, og "semiblogger" som Engadget, Mashable mm, og skal man følge med på alt, så rekker man ikke annet.

Jeg har derfor forlengst funnet ut at det må et filter til. Det morsomme er at jeg ikke er alene. I en diskusjon på Readburner Weekly for en måneds tid siden ble det kommentert at flere i panelet gjør som jeg - vi leser andres delte elementer. Readburner pekte på et blogginnlegg fra Sarahintampa, som ved å titte på Google trends fant ut akkurat dette - at hun fulgte noen andres feeder.

Ikke så rart, for i en verden med mye og tildels fragmentert informasjon, så trenger vi hjelp. Der avisene før hadde sin misjon, er det i dag ekspertene som har tatt over!

Selv stoler jeg på at Louis Grey og Robert Scoble plukker opp det meste innenfor sosiale medier og lignende. Mulig mister jeg noe, men jeg får i allefall en overkommelig liste med blogginnlegg å scanne hver dag. Ønsker er at Google Reader nå klarer å få med seg at Louis og Robert har delt de samme artiklene, og så gi meg bare én versjon, men gjerne øverst. Når to mener det samme, så må det være nyttigere... (Google Readers brukergrensesnitt er også meget godt for å dele blogger, iom at man bruker tastaturet til å bla igjennom. "s" for å merke med stjerne (for mulig senere lesning el, "shift-s" for å dele.

Ellers gir sarahintampa en grei oversikt over hennes "redaktører".

Hva med Norge?
Jeg har ikke sett at så mange norske bloggere har delte elementer. Jeg tror neppe det er av vond vilje, men fordi vi rett og slett ikke er vant til det. Deling har kanske til nå vært forbehold morsomme linker til Facebook, men flere burde dele "fagartikler" de synes er gode.

Selv ville jeg for eksempel gjerne sett Espen Andersens og Jo Christian Oterhals' delte elementer om IT og økonomi, og Eirik Newths om litteratur mm. (Mulig dere har, men jeg har ikke funnet dem.)

Selv deler jeg litt jeg også, du finner linken nederst i vinduet "Artikler som kan være verdt å lese" til høyre.

Automatisert tekstanalyse

noreply@blogger.com (Carsten) — Sun, 07 Sep 2008 21:09:00 +0000

To verktøy viser en liten flik av fremtiden for automatisert tekstanalyse.

I det siste har jeg blitt fasinert av to verktøy. Det ene er Wordle, et nettsted som konverterer tekst til et bilde. Godt illustrert av Øyvind Solstads bilde av Barack Obamas tale i Denver. Fra en tale på tre kvarter er det her ganske tydelig hva hovedbudskapet er.

Alle kan lage wordle-bilder og lagre dem på sine egne sider. Kan være en kjekk måte å klare å lage en illustrasjon til et ellers "illustrasjonsfattig budskap".

En annen spennende tjeneste er grafikken som vises på nettstedet Neoformix, laget av canadieren Jeff Clark. Han analyserer data på ulike måter, for eksempel etter en tidslinje:

Nok en gang Obamas tale fra Denver, denne gangen forteller grafikken hva som var hovedbudskapet gjennom de ulike segmentene i talen. Clark har også laget en interaktiv versjon av diagrammene som viser hvor ordene blir brukt.

Foreløpig har jeg ikke sett dette inplementert i dagligdagse programmer, men det kommer sikkert. For akkurat som ansiktsgjenkjenning var litt sci-fi (for å ikke si CSI :-)), frem til Google lanserte ansiktsgjenkjenning i Picasa Webalbum tidligere denne uken, så vil dette helt sikkert komme inn i vår vanlige teksthverdag.

Og her er et ønske for praktisk bruk: Gi meg et slikt diagram (eller et annet Neoformixtype-diagram) "live" mens jeg skriver i tekstbehandleren.

Enten at den teller ord, eller at man f.eks har delt inn ord etter klasser. I Dine Penger, der jeg jobber, så har vi kjerneverdiene "grundig, nøyaktig, engasjerende, fagekspert, uavhengig). Dytt ord inn i de ulike klassene, og man vil live kunne se at man f.eks er meget grundig og uavhengig, men skylder engasjement. Med andre ord på tide å gjøre noe med artikkelen...

Venter egentlig bare på OpenOffice-tilleggene...

Oppdatert 9. september: Aftenposten hadde 8. september en grafikk i omtale av landsmøtetalene til Obama og McCain som så ut som om de var laget med denne typen verktøy. Grafikken var fra Aftenposten, men kilden var Ny York Times, så uklart hva som var brukt av verktøy. Grafikken var bygget over samme lest som Neoformix sin under, men lagt med en strøm for Obama, og en for McCain. Nok en gang ga dette god oversikt over hovedmomentene i talen.