Christoffers blogg

Sunne (?) cookies

2011-06-03T19:08:00.000+02:00

For noen dager siden gjorde jeg et forsøk på å lage en sunnere versjon av cookiesene (cookiene? cookiesen? kjeksene?) jeg lagde uka før, de med sjokolade som ble veldig gode. Men det blir jo de fleste blandinger av sjokolade, smør og sukker. Så nå prøvde jeg helseversjonen:

200 g margaring
300 g fruktose
125 g siktet, fint hvetemel
150 g finmalt, fullkorns hvetemel
100 g havregryn
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
2 egg
1 eple

1. Rør margarin og sukker hvitt i foodprosessoren.
2. Bland mel, 50 g havregryn, bakepulver og vaniljesukker.
3. Tilsett melblandingen og eggene litt gradvis, og kjør til en fin masse.
4. Fjern eplekjernen, del eplet i grove biter. Ha i sammen med 50 g havregryn og kjør noen få sekunder. Det skal helst være gjenkjennelige eplebiter igjen, men ikke for store.
5. Bruk to teskjeer til å ha kladder av røra på stekeplater med bakepapir på. Sørg for god avstand - de flyter ut og blir helt flate. Jeg hadde seksten cookies per plate.
7. Stek i 13 minutter på 160 grader varmluft - jeg hadde i alle tre brettene på en gang (den opprinnelige oppskriften sier at man også kan steke på 200 grader uten varmluft, men da kun ett og ett brett).

Hvordan ble nå dette? Vel, meningsmålinger blant et representativt utvalg i alderen 1-4 år var udelt positive. De voksne syns jo også det var godt, men de ble i overkant myke, trolig fordi jeg på grunn av fruktosen brukte lavere temperatur. Ingen fiasko, men heller ingen braksuksess. Neste gang skal jeg nok droppe fruktose, og heller bruke uraffinert sukker. Det skal visstnok være litt sunnere enn vanlig, hvitt sukker.

Sjokoladecookies i foodprosessor

2011-05-23T18:15:00.001+02:00

Inspirert av Steinars nyanskaffede Thermomix, har jeg de siste ukene blitt stadig bedre kjent med min gamle venn Magimix. Nei, ingen av disse er galliske tegneseriefigurer, men kjøkkenmaskiner, henholdsvis med og uten oppvarmingsfunksjon.

Min maskin, som vel egentlig er en typisk foodprosessor, er fin, den. Den kan kutte og blande ting skikkelig fort. Dagens innfall var å lage sjokoladecookies, men oppskriften jeg fant på nettet var for vanlig miksmaster, så jeg gjorde noen tilpasninger.

Ingredienser:

200 g romtemperert smør (evt margarin)
300 g sukker
275 g hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
2 egg
100 g mørk kokesjokolade
50 g mandler

1. Kjør mandlene noen sekunder i foodprosessoren, til de er passe finhakket. Hell dem over i en bolle. Det er ikke nødvendig å vaske foodprosessorbollen.
2. Rør smør og sukker hvitt i foodprosessoren.
3. Bland mel, bakepulver og vaniljesukker.
4. Tilsett mel og egg litt gradvis.
5. Brekk opp kokesjokoladen og ha den i, sammen med de hakkede mandlene. Kjør et par sekunder. (Dette gir litt ulike størrelser på sjokoladebitene, noe jeg syns er godt. Dersom du vil ha mer jevne biter må du nok hakke opp sjokoladebitene på forhånd).
6. Bruk to teskjeer til å ha kladder av røra på stekeplater med bakepapir på. Sørg for god avstand - de flyter ut og blir helt flate. Jeg hadde tolv cookies per plate.
7. Stek i 10 minutter på 180 grader varmluft - jeg hadde i alle tre brettene på en gang (den opprinnelige oppskriften sier at man også kan steke på 200 grader uten varmluft, men da kun ett og ett brett).

Dette ble skikkelig godt. Neste skritt er muligens å prøve ut en sunnere versjon. Kanskje med litt grovt mel og havregryn? Eplebiter i stedet for sjokolade?

Hva skal man bruke rips til? Gi folket ripskake!

2010-08-08T17:48:00.001+02:00

Dette spørsmålet har jeg slitt lenge med. Da vi flyttet inn her i Kardemomme by for ni år siden fikk vi en ripsbusk i gave, og den har nå blitt et overflødighetshorn av små, sure, røde bær. Kona har allerede fylt to digre boller med rips, men busken ser knapt rørt ut.

Mitt problem er at jeg ikke er noe særlig glad i rips. Selvfølgelig, dynger man det ned med fløte/vaniljesaus og sukker går det jo bra, men da er jo mye av poenget å kamuflere ripssmaken.

Da arvingen i dag skulle feire sin halvtårsdag (noe jeg tror gikk henne litt hus forbi), bød anledningen seg til å se hva ripsen kunne duge til. Litt søk på nettet viste at noen hadde vært borti denne problemstillingen før (har vel til gode å oppdage at så ikke er tilfelle); en enkel kake, som ble veldig god. Jeg endret litt, lagde dobbel porsjon, og lagde en halvdel med rips, og en med blåbær. Begge ble gode.

Dobbel oppskrift:
6 egg
4 dl sukker
5 dl hvetemel
150g margarin, smeltet
4 dl bær (2 dl blåbær, 2 dl rips)

Rør egg, sukker, mel og margarin sammen (jeg brukte sleiv, aner ikke om det ville funka med mikser). Fordel røra på to avlange brødformer (mine er ca 10X35cm), og bland bærene forsiktig i. Stek på 200 grader, nederst i ovnen i ca 40 minutter. (Jeg stekte først i 30, tok dem ut, oppdaget etter en stund at de ikke var helt ferdige, og puttet dem inn igjen i 10 minutter. Det gikk helt greit.) Vi spiste med pistasjis, men der er helt sikkert godt også med annen is, vaniljesaus, eller au naturel (slik jeg kommer til å gomle restene i løpet av de neste dagene).

Selv om dette ble godt, spekulerer jeg på et par forbedringer til neste gang. Denne gangen var jeg litt lat med bærene, bare drysset dem oppå og blandet dem ikke skikkelig inn i røra. Resultatet ble bær i øvre halvdel av kaka, noe som i og for seg så litt kult ut, men jeg har lyst til å prøve hvordan det blir om man rører det bedre sammen. Den andre justeringer er å ha i en teskje bakepulver for å gi kaka litt mer løft. Om noen tester denne oppskriften, med eller uten justeringer, blir jeg glad for tilbakemelding på hvordan det funker for dere.

Dagens middag, kantarellpizza lett inspirert av Andreas Viestad, får jeg heller fortelle om en annen gang :).

Førsteklasses togferie

2007-07-17T21:56:00.000+02:00

Jeg har tidligere spredd det glade budskap om den forestående Togferien, her og her. Nå lurer vel Folket på hvordan det har gått, og hvem vil vel la Folket vente?

Kort oppsummert: Vi har hatt en strålende ferie. Man trenger virkelig ikke være 20 år, bo på stinkende ungdomsherberger og spise supermarkedpasta hver dag for å ha glede av interrail. Faktisk lurer jeg litt på hvorfor jeg selv faktisk hadde det ganske bra da jeg var 20 år, bodde på stinkende ungdomsherberger og spiste pasta, men det er en annen sak. For nå snakker vi om en bedagelig reise, hvis første høydepunkt er 1. klasseloungen på Køln Hauptbahnhof, der vi tilbrakte et par timer takket være den tyske billettdama som ikke kunne forskjell på ten forty og ten fourteen.

Andre utdrag, grovt sett i kronologisk rekkefølge:

Spise baguett-, skinke- og ostelunsj med rødvin rett fra flaska, på plenen foran det gedigne Chambord-slottet (Loire).
Sykle på et fantastisk (og flatt!) sykkelveinett, som visstnok skal utvides fra Budapest til Atlanteren (Loire).
Padle nedover Dordogne-elva, som sikksakker seg gjennom den ene middelalderlandsbyen etter det andre slottet, og lure på hvordan vikingene i sin tid fant på å seile opp hit (ca 150 km øst for Bordeaux).
Spise treretters med gåselever, andelår og profiterolles (Sarlat, Dordogne).
Spise sjømatmiddag servert i båt, og konkludere med at østers faktisk smaker godt (Bordeaux).
Bade i det azurblå Middelhavet.
Ta den fantastiske "Train des Merveilles" som slynger seg oppover fjellene nordover fra Nice og til Cuneo i Italia, for der kjempespontant beslutte at det så litt mussolinsk ut og bestemme seg for heller å tilbringe natten i Torino.
Tilfeldigvis spise på en av Torinos tydeligvis mest populære restauranter, der vi fikk bord ene og alene fordi våre skandinaviske mager fortsatt (etter to uker) ikke klarte å vente lenger enn ca kl 1900 før de ville ha mat, og vi dermed kunne nye vår dessert i 2030-tiden mens køen strakte seg rundt hushjørnet.
Kjøre tog gjennom den 16 km Gotthardtunnelen mens den ene alpen strekker seg høyere enn den andre.
Smatte og smake seg gjennom alle de sju vindruene i Alsace (Riesling, Pinot Blanc, Pinot Gris, Pinot Noir, Gewurztraminer, Sylvaner og Muscat, samt blandingsbetegnelsen Edelswicker og den musserende Cremant), og konkludere med at hvitvin egentlig passer til mye mer enn man tror, ikke minst ost.
Oppdage at mellomstore europeiske byer vi ikke visste så mye om, dvs Bordeaux, Torino og Strasbourg egentlig er ganske fine og har kule trikker. Oppdage at jeg er litt trikkenerd.
Finne på nettet et strålende hotell i København, som både var trivelig, akseptabelt prismessig og hadde en fantastisk god (økologisk) frokost. Etter tre uker med croissant og baguett til frokost var det godt med noe ordentlig mat.

Er første klasse nødvendig?

Tre stikkord som utmerker seg er tog, mat og vin. Med tog begynner virkelig ferien allerede på Oslo S, ikke først etter ørten sikkerhetskontroller, køer og trange fly. Med den nyåpnede TGV Est mellom bl.a. Paris og Frankfurt er det forhåpentligvis et tidsspørsmål før noen klarer å lage en togforbindelse Oslo-Paris på under 24 timer (vi brukte ca 32, delvis pga forsinkelse til Køln og delvis pga forvirringen nevnt over).

Et spørsmål vi lurte litt på i forkant, var hvor mye vits det egentlig var å bruke tusen kroner ekstra på førsteklassebillett, og det har vi egentlig ikke konkludert med. Det er i blant litt bedre plass og litt bedre seter, og ofte færre folk i vognene og dermed trolig enklere å få plassbillett. Samtidig er det fullt mulig å betale mellomlegget å kjøre førsteklasse selv om interrailbilletten er 2. klasse. Hva som lønner seg i lengden, vet vi ikke, men vi tipper det ikke er så stor forskjell.

Mat og vin

Det burde ikke komme som noen overraskelse, men fransk mat og vin er virkelig helt fantastisk. Dette gjelder ikke pinglefrokosten man får, muligens for at man ikke skal ødelegge apetitten til de andre måltidene. Den franske maten er noe man veldig fort går glipp av på lavbudsjettinterrail, uten at man går konkurs av et par bedre måltider. Spesielt hvis man holder seg unna Paris og Côte d'Azur, er det overraskende enkelt å få seg en veldig god treretter med vin til både €50 og €40 for to personer.

Vi er på langt nær vinkjennere, noe som unektelig betyr billigere restaurantopplevelser. Hva vi eventuelt går glipp av, vet vi ikke, men vi kan foreløpig altfor lite om vin til å kunne verdsette forskjellen på en helt OK vin og en ekstraordinær vin. Men i Alsace lærte vi oss i hvert fall forskjellen på druene, slik at vi nå med en viss overbevisning en dag kan spørre på Polet om de har noe Pinot Gris fra Alsace inne (noe vi alt har sjekket, og funnet ut at den ene de har i bestillingsutvalget koster 160,-). Heldigvis tok vi med oss noen flasker hjem.

Konklusjonen er enkel: Dette skal vi gjøre igjen.

Yunus og Kong Olav... og ESA!

2007-06-13T21:24:00.000+02:00

Steinar tipset meg om en interessant liten sak på Sveins Blogg. Det handler om den spede begynnelse på det nå viden kjente samarbeidet mellom Telenor og fredspris-Yunus om Grameen Phone. Visstnok sprang det ut av at Yunus, tydeligvis i et anfall av skuffelse over ikke å komme noen vei med amerikanske teleselskaper og svenske Telia, bestemte seg for å skrive brev til kong Olav. Gamle-kongen mente at dette hørte hjemme på daværende televerksjef Tormod Hermansens bord, og resten er historie.

Jeg vet ikke helt når dette skjedde, men det må vel ha vært minst 10-15 år siden. Tenk dere situasjonen i dag: Kong Harald - eller kanskje aller helst Krompen - får brev fra en entusiastisk entreprenør som har hørt øve-kongens fagre ord om fattigdom. Han vil starte teleselskap i Zamlawi og vil gjerne ha en norsk samarbeidspartner. Stakkars Haakon sender forespørselen videre til Telenor, som tenner på ideen, satser, og tjener masse penger. Hva skjer da? Jo, tronfølgeren får selvfølgelig ESA på nakken! Hvorfor har han ikke kontaktet også Netcom, Chess, Tele2, Tele3 og alle de andre teleselskapene? Det var nok greiere før i tiden, ja.

Interrail på 1. klasse

2007-06-04T21:29:00.000+02:00

Mer om den nå ganske nært forestående Interrail-turen, oppmuntret av de gjentatte applauderingene av ideen om togferie i Europa. Som tidligere annonsert, blir det skikkelig voksenrail denne gangen. Nå er billetten kjøpt og sovevogn bestilt. NSB får fortsatt stryk for sin informasjon på nett, og ligger milevidt bak f.eks. danske DSBs informasjon om kjekke togruter i Europa. Men det er kanskje ikke så rart. Danmark er nemlig med i noe som heter Europa, men det jo ikke vi her i Norge så veldig interessert i. Hvis vi på død og liv må reise dit, skal det i hvert fall gjøres med fly, sånn at man ikke trenger å være det så lenge. Man kan jo bli EU-tilhenger av mindre.

Nok om det. Selv om nettinformasjonen er håpløs, klarte faktisk NSB å få solgt oss billettene våre, selv om personalet på Nationalteatret måtte strekke våpen og sende oss (dvs min kone, aka den vakreste i verden, osv) til Oslo S. Der fikk vi imidlertid det vi skulle. Interrailbillett på første klasse, plassbillett til København, og sovevogn derfra til Køln. Gleder meg allerede til de hvite damaskdukene og de livrékledde kelnerne.

Det viser seg at det vil ta oss ca 28 timer til Paris, noe som absolutt ikke er så galt. Første stopp blir imidlertid neppe Paris, men Blois, i Loire-dalen en kort togtur videre sørover. Etter et par dager i Loire ser ruten grovt sett slik ut: Bordeaux-Carcassonne og/eller Roquefort-Nice, og så muligens gjennom Nord-Italia og Sveits og tilbake inn i Frankrike til den såkalte Route de Vin ikke så langt fra Strasbourg. Og så hjem igjen.

Eller noe helt annet, hvis vi klarer å være så spontane som man jo skal være på Interrail. Og tips mottas gjerne. Uansett gleder vi oss :-)

Har NRK og Aftenposten valgt president i Verdensbanken?

2007-05-30T20:26:00.000+02:00

Det er nå klart at George Bush har valgt Robert Zoellick (den myke pandamannen på bildet) til å etterfølge Paul Wolfowitz som øverste leder for Verdensbanken.

Formelt er det de 24 styremedlemmene, som representerer Verdensbankens 185 medlemsland, som peker ut presidenten for Banken. I praksis er det imidlertid USA som tradisjonelt velger sin kandidat, før de andre landene strør sand på beslutningen. Ifølge en seksti år gammel «gentlemen’s agreement», får Europa til gjengjeld peke ut lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF).

Nå kan det se ut som det brygger opp til intern strid om utnevnelsen. Omtrent samtidig med at Det hvite hus offentligjorde Zoellick som kandidat, sendte Verdensbankens Civil Society Team ut en epost der de klargjorde Verdensbank-styrets kriterier for utnevnelsen. Ikke bare snakker de om at de er mottakelige for "nominees" (i flertall!) til jobben innen 15. juni, men lister opp blant kravene sine at vedkommende skal inneha "political objectivity and independence" (hele meldingen gjengitt under). Her sliter nok Zoellick litt. Han er ikke bare fjellstøtt medlem av det republikanske partiet, han er også med i Project for a New American Century, sammen med folk som Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz. Jeg har skrevet mer om Zoellicks bakgrunn og hva Norge kan gjøre her.

At Zoellick fortsatt ikke er formelt utnevnt har tydeligvis gått både NRK og Aftenposten hus forbi. På kveldens Dagsnytt 18 intervjuet programlederen Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng. Begge tok det for gitt at Zoellick vil seile gjennom. Det vil han nok, men jeg blir ikke overrasket om det blir noe bråk på veien. Eposten gjengitt under kan tyde på at styret ikke vil finne seg i USAs alenegang, ettersom de understreker at alle styremedlemmen kan nominere kandidater. Alternativt, og kanskje mer sannsynlig, er dette spill for galleriet.

Epost mottatt fra Verdensbankens Civil Society Team 30.05.2007 16:49 CET:

If you continue to follow the news on the selection process of the new President of the World Bank Group, below please find the text of yesterday’s statement from the World Bank’s Executive Directors. We will keep you posted on further developments.
The World Bank Civil Society Team
Communication from the Executive Directors on the Selection of the President of the World Bank
(Also available in: French, Arabic, Spanish)

Washington DC, May 29, 2007- There has been intense interest in the selection process for the next World Bank President, following the announcement of Mr. Wolfowitz’s resignation effective June 30, 2007. The Executive Directors have met to discuss matters related to the nomination and selection process for the next President of the World Bank.
The Executive Directors have prepared a profile of key qualities for nominees to guide the selection process. The Board believes it is essential for the next World Bank President to have:
* a proven track record of leadership;
* experience managing large, international organizations, a familiarity with the public sector and a willingness to tackle governance reform
* a firm commitment to development;
* a commitment to and appreciation for multilateral cooperation, and
* political objectivity and independence.
As the selection process gets underway, the Board expects an intensive process of formal and informal consultation with the Executive Directors on potential nominees. In addition, they noted that nominations may be made by any Executive Director of the Bank and that the Executive Director for the United States has informed them that the United States will be nominating a candidate.
The Board expects to receive nominations by no later than June 15, 2007 and to complete the process for the selection of the President of the Bank by June 30, 2007.

Interrail for voksne

2007-05-29T17:15:00.000+02:00

Årets sommerferie blir litt annerledes enn tidligere. I et anfall av klimabekymring og tognostalgi har jeg og hun jeg deler gjeld med bestemt at årets sommerferie skal foregå med tog i Europa, hovedsakelig Frankrike. Vi har alt gått til innkjøp av Lonely Planet-bok, og funnet ut at det faktisk går tog til ALLE steder i hele Frankrike.

På en måte blir dette et jubileum, ettersom det er ti år siden min siste interrailtur. Men ellers blir det nok annerledes, gitt vårt noe større fiskale handlingsrom. Derfor blir det nok lite av lurvete ungdomsherberger. Mer slott, østers og Sancerre i Loire-dalen, for å si det sånn. Og ikke bare det - de som planlegger slikt har funnet ut at interrailnostalgikerne har rundet tretti og fått økt kjøpekraft. Derfor har de innført Interrail på første klasse, som faktisk ikke er så innmari mye dyrere (se pristabell i pdf her). Aner jo ikke hvordan første klasse skiller seg fra andre, men det høres veldig fristende ut.

Guros link til DSB-rutetabellen (se kommentaur under)

Imponerende informasjonsarbeid fra politiet

2007-05-09T19:09:00.000+02:00

Dagens storsak hos NRK og de andre norske mediene handler om den felles norsk-brasilianske aksjonen mot B-gjengen, med razzia både i Oslo og i den brasilianske feriebyen Natal. Flere titalls personer er arrestert for heleri, pengevasking og relaterte handlinger. Jeg fulgte saken først på radio, der den fullstendig dominerte P2-ettermiddagen. Det som slo meg, var en ting:

Åssen i all verden klarte NRK å ha en mann i Natal som kunne rapportere direkte om det brasilanske politiets aksjoner? Ingen av de andre store mediene (TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten) ser ut til å ha noen der, men NRK har altså en fyr som rapporterer direkte. Og det er ikke Rio-baserte Arnt Stefansen, men en annen fyr hvis navn jeg ikke fikk med meg. Og dette til en sak som tilsynelatende først ble offentlig kjent under politiets pressekonferanse nå i ettermiddag.

Kan det være at NRK fikk tips på forhånd og dermed rakk å sende avgårde en fyr? I så fall er jeg imponert over hvor strategiske politiet er. For dekningen fokuserer mye på at hovedpoenget med aksjonen var å sende et signal til potensielle gjengmedlemmer, og da er jo solid mediedekning viktig. "Det viktigste er ikke å få dem i fengsel, men å ta fra dem de fete bilene, gullkjedene og pengebunkene" sier politiet til Dagens Næringsliv.

DN hadde for øvrig akkurat denne saken som gravesak for et drøyt år siden, og det var visstnok dette som utløste etterforskningen. Mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke at samrøret mellom politiet og mediene var så tett.

2007-04-02T21:08:00.000+02:00

Frelsende bedrifter?

Er Stoltenbergs månerakett best for miljøet eller for Statoils klimakredd?

Hvert tiende substantiv i en amerikansk toårings ordforråd er et merkevarenavn. Innen den samme ungen begynner på skolen, kan hun kjenne igjen hundrevis av logoer. I samme land erklærte nylig ti store selskaper at de ville slå sine pjalter i hop for å gjøre noe med klimaendringene. Siden Bush ikke gidder, må selskapene steppe inn og utøve sitt sosiale samfunnsansvar.

Stakkars amerikanerne. De har ikke noen stat som funker skikkelig, og må derfor la private selskaper løse alle de store problemene. Det er derfor de er skikkelig ute og kjøre, med tidligere Halliburton-sjef som visepresident og et politisk system for øvrig i lomma på storselskapene. For ikke å snakke om Enron og WorldCom. Sånn har vi det heldigvis ikke i Norge. Eller?

Corporate Social Responsibility - CSR - griper om seg i Norge som ellers i verden. Selskaper skal vise at de bryr seg om andre ting enn økonomisk avkastning, slik som etikk og miljø. Blant de tydeligste aktørene er oljegiganten(e) Statoil og Hydro. "Bærekraftig utvikling handler først og fremst om hvordan vi driver bedriften vår", skriver Statoil i sin rapport om bærekraftig utvikling. Slik rapportering har bredt om seg, og har sikkert noe for seg. Forutsatt at de inneholder konkrete mål og noenlunde målbare indikatorer, kan de brukes til å vurdere om selskapene holder det de lover. Dersom det dukker opp svin på skogen, ser det desto verre ut dersom selskapet tidligere har skrytt uhemmet av hvor svinefri skogen er.

Så langt, vel og bra. Spørsmålet er om CSR stenger for de virkelig viktige debattene? Kan selskapene, med henvisning til sine bærekraftstrategier, gi inntrykket at regulering, for eksempel av klimagassutslipp, ikke er nødvendig?

Månelandingen

Jens Stoltenberg skal lande oss alle på månen. I form av å rense gasskraftverk for CO2 innen 2013. Eller deromkring. Eller for å være helt presis:

Statoil(-Hydro) skal bygge selve måneraketten, muligens med hjelp av Aker. Og LO passer på at mest mulig skjer i Norge, slik at ikke prosjektet bidrar til utenlandske arbeidsplasser. Om nødvendig skal man forsinke prosjektet såpass lenge at man kan utvikle en egen, norsk teknologi for formålet. Det er altså de norske industrilokomotivene som skal redde den rødgrønne regjeringen ut av klimaklemma. Gjennom tunge subsidier skal de største norske selskapene få betalt for å slippe ut litt mindre CO2 enn de ellers ville gjort.

Sannsynligvis er rensing av kraftverk for fossile brensler en nødvendig del av klimaløsningen. Sannsynligvis har det også en merverdi for klimaet at det utvikles ny teknologi for å få til rensingen, selv om man kunne fått til raskere rensing med utenlandsk teknologi. Norge for også ros for dette av den svensk-ugandiske gruppen som nylig slaktet resten av norsk klimapolitikk. Men rensing er ingen månelanding. Enda verre: Å kalle gasskraftrensing for en månelanding er en avsporing av en debatt om hvilke klimagrep som faktisk trengs, og om hvilken rolle oljeselskapene spiller.

En månelanding ville vært å erstatte den norske bilparken med lav- og nullutslippskjøretøy, og fase inn CO2-nøytralt biodrivstoff med sikte på å redusere utslippene fra transportsektoren med 75% innen 2050. Eller å fase ut all bruk av fossilt brensel til oppvarming innen 2020. Eller å rett og slett vedta at Norge innfører både disse og alle de andre anbefalingene det offentlig oppnevnte Lavutslippsutvalget presenterte høsten 2006 (se lavutslipp.no for detaljer).

Problemet er bare at Lavutslipputvalgets tiltak vil være ganske dårlig butikk for de norske storselskapene. Reduksjon av fossilt brensel gjennom innføring av alternative drivstoffer må unektelig høres mindre attraktivt ut for statoilsjef Helge Lund en et gigantisk subsidieprogram for å fange og lagre CO2 fra de planlagte gasskraftverkene. Spesielt når dette gjør at han kan pumpe opp enda mer olje fra Nordsjøen. Det betyr ikke nødvendigvis at Lund og Statoil aktivt saboterer mer klimavennlige løsninger. Det trenger de ikke. Stoltenberg sørger for at "månelandingen" tar all oppmerksomheten, og sikrer både Statoils inntjening og arbeidsplasser i norsk industri herfra til vi blir skikkelig våte på beina.

Ingen konspirasjon

Dette er ikke en konspirasjon. Derimot snakker vi om et sett av dynamikker som gjør det mer attraktivt for alle partene rundt bordet å satse på et digert prosjekt som med litt godvilje kan kalles et miljøprosjekt, enn på en mer systematisk innføring av en skikkelig klimapolitikk. Dermed kan Stoltenberg snakke om sin månelanding i nyttårstalen, mens Statoil kan skaffe seg miljøkredd ved å få bygget verdens hittil
største CO2-renseanlegg. Samtidig slipper både Stoltenberg og Statoil unna vanskeligere avgjørelser, som ville kostet langt mer, henholdsvis politisk og økonomisk.

Stoltenberg og Regjeringen ville måttet svare for hva som skjer med de andre tiltakene fra Lavutslipputvalget. Selv om ingen av forslagene vil knekke ryggen på en norsk økonomi som går så det griner, ville Regjeringen måtte ta noen tøffe oppgjør både med LO og FrP. For ikke å snakke om Folket. For vi må innse det: For å unngå å kjøre planeten i grøfta, må vi nok endre på visse sider av måten vi lever på. Mange av oss liker det ikke. Lavutslippsutvalgets helhetsløsning kutter klimagassutslipp i alle samfunnssektorer. Vi må blant annet fly og kjøre mindre, og vi må kanskje betale litt mer for energi og energiintensive varer. Det krever politisk mot å innføre politiske tiltak som sikrer dette, men det trenger ikke Stoltenberg bekymre seg for. Han kan henvise til månelandingen, og dermed ta det mer med ro med de andre, mer smertefulle tiltakene.

Den store vinneren

Men den som virkelig har sluppet billig unna, er Statoil. Selskapet baserer sin virksomhet på utvinning av ikke-fornybare og klimaødeleggende ressurser i stadig flere land. Oljen og gassen som selskapet har pumpet opp i årevis, er direkte medskyldig i flom og tørke som allerede forårsaker død og fordervelse i mange land, spesielt i den fattige delen av verden. Likevel slipper selskapet unna enhver form for diskusjon om ansvar for klimakrisen. Tvert i mot, nasjonen Norges viktigste tiltak for å få bukt med klimaendringene - vår månelanding - er et digert subsidieprosjekt som til alt overmål skal sette Statoil i stand til å utvinne enda mer olje. Dette er olje som ellers ville forblitt utilgjengelig, og som derfor ikke ville blitt brent og dermed bidratt til ytterligere klimaendringer.

Ikke rart at Statoil på sine nettsider omtaler dette først og fremst som verdens "largest carbon dioxide project for improved oil recovery" (statoil.com, min utheving). Klimakonsekvensene er en gunstig bieffekt, som beviser at prosjektet svarer på verdens klimagnåling ("responds to the challenges of ... increasing carbon dioxide emissions") og dermed rettferdiggjør massive subsidier ("considerable government financing").

Verdens mest bærekraftige?

Statoil ble i 2006 for andre året på rad kåret til verdens mest bærekraftige olje- og gasselskap av Dow Jones World Sustainability Index. Gratulerer. Men blir ikke denne konkurransen litt som påskeskirenn med familien, der man oppretter snedige klasseinndelinger (jenter, åtte år, med halvlangt, lyst hår) slik at alle skal kunne vinne? I konkurranse med Esso er det kanskje ikke noen stor presentasjon for Statoil å fremstå som den minste miljøverstingen i klassen for digre selskaper som fyrer opp under klimakatastrofen.

Det kan se ut som CSR står i fare for å erstatte de viktigste verktøyene et samfunn har for regulere adferden til selskaper: Lover og regler som sier hvordan de (ikke) skal oppføre seg, og skatter og avgifter som oppfordrer til en bestemt type aktivitet som samfunnet mener er formålstjenlig. Nøkterne CSR-evangelister er raske til å presisere; neida, CSR er ikke noen erstatning for reguleringer. Det kommer i tillegg! Et ekstra verktøy i kassa for alle oss som skal bygge en bedre verden.

Problemet er imidlertid ikke CSR i seg selv. Isolert sett kan CSR sannsynligvis føre til mer etisk ansvarlig oppførsel fra selskapenes side. Problemet er at alt CSR-ståket fort kan komme i steden for en debatt om reguleringer, og ikke som et tillegg. Hvor er for eksempel debatten om utvinningstakten av olje og gass fra norsk sokkel? Og da snakker jeg ikke om debatten om det er mer lønnsomt på sikt å la oljen ligge i ti, tjue eller tretti år til, men den om det hadde vært bedre for klimaet å bare la oljen ligge til evig tid, eller i hvert fall til klimaproblemet er under kontroll. "Så snille er vi rett og slett ikke", svarte finansminister Kristin Halvorsen da hun ble stilt overfor det samme dilemmaet på en konferanse om etikk og investeringer i Oslo 30. januar. Mulig det, men hvorfor ikke? Kan det være fordi miljøfyrtårnet Statoil har bygget seg opp så mye miljøkredd i offentligheten at enhver diskusjon om de mer grunnleggende dilemmaene blir gjort umulig?

(Sto på trykk i Ny Tid fredag 30. mars 2007)

En hverdagshelt

2007-03-23T09:07:00.000+01:00

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive disse ordene: Dagens A-magasinet var veldig inspirerende. Normalt havner glansetanta nederst i bunken av fredagsaviser, for aldri å komme til toppen før helgen er omme og alle avisene ubønnhørlig må ut. Men denne uka er forsiden fylt av et idyllisk bilde fra Maldivene, dit Ole Mathismoen har reist for å snakke med folk om klimaendringer. Resultatet er en knallgod reportasje, om folk som blir våte på beina på grunn av våre klimautslipp. Mathismoen kunne gjerne tatt med paradokset om at Maldivenes økonomi er fullstendig avhengig av internasjonale langdistanseflyreiser, men ellers er det som sagt, knallbra.

Tittelen hverdagshelt går altså til Mathismoen. Og Aftenposten, som har latt ham holde på med miljøjournalistikk helt siden forrige gang miljøvern var populært. Resultatet er at Aftenposten nå, etter min mening i hvert fall, er den ledende norske avisen på miljøspørsmål, først og fremst takket være denne ene, svært kompetente journalisten, som har svært god innsikt i det han skriver om. Jeg skulle ønske norske medier var flinkere til å tenke langsiktig på denne måten, og kunne innse at det ikke holder å være en gjeng med generalister. Noen journalister må også ha fagkunnskap om det de skriver om, for å unngå å gå surr i f.eks. atmosfærekjemiske betraktninger og diskusjon om solflekkaktivitet. Dette er spesielt viktig på et felt som klimaendringer, der forskning og forskningsformidling er helt avgjørende for hvilke politiske grep som tas.

Varme

2007-01-15T21:36:00.000+01:00

Nok en gang har jeg lest en inspirerende bok. Og nok en gang klarer jeg ikke holde det for meg selv. Noen har klaget over at tidligere boktirader av vært litt i lengste laget, som The Fortune at the Bottom of the Pyramid og Guns, Germs and Steel, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

George Monbiots bok "Heat" er da også mye kortere, i hvertfall om du dropper de flere hundre sluttnotene. For fyren går grundig til verks i dette kampskriftet mot klimaendringer. Han tar verken myndigheters, organisasjoners eller Essos påstander for god fisk, og foretrekker kilder fra vitenskapelige tidsskrifter.

"Heat" er en oppskrift på hvordan vi skal unngå å brenne opp planeten vår. Og jeg må si jeg syns Monbiot er overbevisende. Både når han sier at det er nødvendig med 90% kutt i klimagassutslipp i de rike landene innen 2030, og når han forklarer hvordan vi skal få det til.

Noen vil si at 90% innen 2030 er i overkant ambisiøst, men jeg har problemer med å finne feil ved Monbiots argumenter. Han mener alle mennesker på kloden skal få hver sin lille utslippskvote, som delvis skal brukes av oss selv, og delvis av myndighetene i landet vi bor. Hvis dette skal fordeles helt likt på alle i hele verden, blir det rett og slett ikke så mye på oss her i det rike nord. Alt annet er grunnleggende usolidarisk, og sannsynligvis umulig å forsvare etisk. Og uetisk vil vi jo ikke være.

Monbiot er faktisk optimistisk, og det meste av boka viser hvordan det er mulig for oss å leve nesten som før på de aller fleste karbonkrevende områdene av livene våre. Drastiske klimagassutslipp er mulig både innen oppvarming av hus, produksjon av elektrisitet, landbasert transport, shopping, husbygging, osv.

Men en ting må vi rett og slett slutte med, eller i hvert fall redusere drastisk: Å fly. Tur-retur London-New York krever omtrent en hel personlig årskvote av utslipp, så med mindre du er forberedt på å la være å bruke noe annen energi et helt år, eller er klar for å kjøpe en drøss med andre kvoter, blir det nok færre helgeturer til Paris, London og Riga (hvorfor drar forresten alle til Riga nå om dagen?).

På www.monbiot.com ser det meste av boka ser ut til å være porsjonert ut i kronikkformat (for øvrig de samme som trykkes i Klassekampen). "Planen" til Monbiot, i kortversjon, finner du her. Eller kjøp og les boka.

Så hva betyr dette for meg? I følge Klimakutt.no sin lille klimakalkulator, er jeg direkte ansvarlig for ca 2,5 tonn Co2-utslipp i året. Det er riktignok godt under gjennomsnittsnordmannen, men likevel langt over det jeg vil kunne slippe ut under Monbiots regime. Nå har jeg vært såpass mye ute og reist i mitt liv, at det ikke ville vært noe enormt tap om jeg måtte holde meg innenfor togavstand resten av livet. Likevel skal det vel holde hardt, spesielt når jeg har en jobb som fort vekk medfører flyreiser av det virkelig lange slaget. Men jeg kommer nok til å fly med dårligere samvittighet etter å ha lest denne boka, og forhåpentligvis også mindre.

Jeg får se hva det blir til. Monbiot er uansett for smart til å skjønne at det ikke er enkeltpersonenes valg i hverdagslivet som avgjør når det kommer til stykket, men politikk. Og det kan jeg i hvert fall si: Den politikeren som er modig nok til å love tøffe klimakutt som virkelig svir, får i hvert fall min stemme.

Blir man et bedre menneske av å ha Mac?

2007-01-02T21:09:00.000+01:00

På en måte er jeg litt stolt. Jeg falt nemlig ikke for Apples markedsføring mot min målgruppe. Enkelt sagt går den ut på å prøve å få unge menn som meg til å synes at de hvite utgavene av den lille bærbare, kjent som MacBook på Macsk, er femi. Dermed skal vi kjøpe den svarte i steden, selv om den koster 2000,- mer enn den nest dyreste, og har så godt som ingen andre funksjoner. Som mannen i Apple-butikken selv sa til meg i dag: Hvis man faktisk trenger mer harddiskplass, er ikke forskjellen på 80GB og 120GB så veldig viktig. Og andre forskjeller er det ikke. Bortsett fra fargen, da.

Jeg har altså kjøpt meg en MacBook. For øvrig på en svært uansvarlig måte. Jeg hadde riktignok tenkt på det en stund, men likevel skjedde det etter tre øl, hvilket kan forklare at jeg endte opp med en annen utgave enn jeg egentlig hadde tenkt meg, fordi 2.0 Ghz-varianten var utsolgt. Heldgivis endte jeg derfor med en billigere modell. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om alle de billige var utsolgt, og kun den aller feteste - den til 22000,- eller deromkring - var igjen.

Om Macen vil gjøre meg til et bedre menneske gjenstår jo å se, og jeg har vel til en viss grad falt for Apples designjippomarkedsføring. For at MacBooken er stilig var helt klart et argument for å hoppe av PC-kjøret.

Hvem kjøper fly?

2006-12-18T21:47:00.000+01:00

En av de mest interessante tingene med the Economist er annonsene. En ting er oljeselskapene som gladelig punger ut for helsides annonser for å fortelle hvor grønne de er. Noen fant visstnok ut for et par år siden at oljeindustrien bruker like mye på slik "grønnvasking" som de bruker på investeringer i fornybar energi.

Men poenget i dag er annonsene for fly. Og da snakker jeg ikke om noe man kunne tro at den jevne Economist-leser er i markedet for, som snertne, små privat-jet'er. Nei, vi snakker digre passasjerfly. I det siste nummeret brukte Airbus fire helsider på å fortelle at de har et nytt fly, A350, angivelig med ekstra bred flykropp, "For the Xtra experience". Dette koster ca 250000 pund, dvs noe over tre millioner kroner.

Hvorfor? For at jeg skal tenke, ja nå skal jeg jammen meg gå og kjøpe en Airbus, gitt? OK, så er flertallet av Economist-helsidene viet selskapers langsiktige merkevarebygging osv. Men likevel, da. Har virkelig ikke Airbus noen bedre måte å svi av tre millioner på?

Gode forslag mottas med takk.

USAs Høyesterett mot global oppvarming?

2006-12-04T22:29:00.000+01:00

Nå er det snart bare Bush igjen. I hvert fall hvis de tolv delstatene som nå har saksøkt USAs føderale regjering for manglende regulering av CO2-utslipp, får gjennomslag. For nå er nemlig saken havnet i Høyesterett, som i løpet av et par måneder skal avsi en kjennelse, skriver The Economist (tror man må være abonnent for å kunne lese artikkelen).

Det er vel bare i Amerika at man henvender seg til rettsvesenet for å fikse miljøproblemer. Men det viser hvor utrolig politisert klimadebatten er. Saksøkerne viser til at Environmental Protection Authority (EPA) har som oppgave å regulere utslipp av gasser som "may reasonably be interpreted to endanger public health or welfare", noe som inkluderer "effects on soils, water, crops, vegetation, manmade materials, animals, wildlife, weather, visibility, and climate". Likevel presterer altså EPA å si at CO2 ikke faller i denne kategorien, og at det derfor ikke er deres ansvar. For øvrig det motsatte av det de sa mens Bill Clinton var president.

Stakkars IMF

2006-11-30T21:40:00.000+01:00

B92 melder at Serbia betaler tilbake lånene sine til Det internasjonale pengefondet, IMF, før tiden. Dermed har nok et land føyd seg inn i rekken av land som kvitter seg med IMF-åket så fort de bare kan. Dette skrev jeg en kronikk om for et halvt års tid siden, etter at land som Tyrkia, Brasil, Argentina og Indonesia alle kunngjorde at de ville betale ned sine lån før tiden.

Hvorfor betaler de lånene sine for tidlig? Det er i hvert fall ikke fordi de plutselig har sinnsykt mye penger mellom hendene. Nei, det er fordi de vil slippe alle de kjipe betingelsene IMF stiller. Mange låner faktisk penger andre steder for å kunne betale tilbake IMF-lånene. En ny studie bestilt av det norske Utenriksdepartementet viser også at det ikke er noen nedgang i betingelsene IMF stiller om at land må privatisere og liberalisere for å få lån. Til tross for at selv Verdensbanken sier at slike betingelser er problematiske. Dette har jeg nå vært på seminarer og møter og diskutert i et par dager, noe du kan lese mer om her. Spesielt interesserte kan lese litt om Bankens kondisjonalitetsgreier her.

Konsekvensen av at landene kvitter seg med IMF-lånene mister alle de beste kundene sine, dvs mellominntektslandene. Da er det bare små og fattige land som ikke kan få lån andre steder igjen, og det er dårlig butikk for IMF. For Pengefondet drives som en bank, og får driftsinntektene sine som en andel av renteinnbetalingene landene gjør. Mindre utestående lån betyr mindre innbetalinger, og mindre penger å drive skuta for.

Mitt svar til dette er enkelt: IMF må kutte kostnader og redusere virksomheten. Forhåpentligvis blir det snart trangt på arbeidsmarkedet for økonomer i Washington.

En sang om gjeld

2006-11-25T13:50:00.000+01:00

Nå har jeg også klart å laste opp noe på YouTube. Ikke så veldig vanskelig, egentlig.

Beklager kvaliteten, men gitt at dette ble gjort med mobiltelefon i et ganske mørkt lokale, er det faktisk ikke så ille.

Advarsel! Dette handler om illegitim/odiøs gjeld - med andre ord for ekstremt spesielt interesserte.

Wolfern danser

2006-11-02T13:10:00.000+01:00

YouTube ruler! Nå har Wolfowitz vært på rockern, og noen har fanget det opp.

Nettaktivisme på Globaliseringskonferansen

2006-10-22T18:24:00.000+02:00

I dag arrangerte jeg et seminar om nettaktivisme under Globaliseringskonferansen på Folkets Hus i Oslo. Det ble vist masse artige ting på nettet, og jeg lovte å samle linkene her på bloggen min.

Den mest prominente gjesten på seminaret, og kanskje også den mest interessante, var Laila El-Haddad, blogger og journalist fra Gaza. Bloggen hennes heter Raising Yousuf, Unplugged, eller du kan lese om henne i Wikipedia.

Laila viste også også http://itoot.net, en samleside for arabiske blogger, og http://www.slingshothiphop.com, som er obligatorisk for alle som er nysgjerrig på hva som rører seg i palestinsk hiphop om dagen. Etterpå sende Laila meg også en ny link på epost, som jeg syns fortjener å være med. Global Voices samler blogger fra alle verdenshjørner, med vekt på land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika.

Jeg snakket også litt om web 2.0. Det meste av det jeg sa der, var basert på denne artikkelen, som også inneholder et kjekt skjema for å forklare hva som skiller web 1.0 fra web 2.0.

Vi snakket også en god del om YouTube og videoblogging, og viste et par eksempler på artige videoer som folk har laget:

Bush synger "Sunday, Bloody Sunday"
Bush og Blair bekjenner "Endless Love"

Vi var også innom http://www.bigpol.com, en diger, amerikansk masseblogg om politikk, og et mislykket besøk på http://www.camerairaq.com, som nå ser ut til å være oppe igjen.

Selvfølgelig viste vi også Superbanken, som Varthom har laget for Utviklingsfondet, samt et par av filmene fra Free Range Studios:

The Meatrix
Garth Brooks' "I have friends with low wages" (om WalMart)

Spillene må vi ikke glemme. McDonaldsspillet anbefales, og snart forhåpentligvis også Handelsspillet (foreløpig ikke klart).

Dersom dette ikke skulle være nok, kan du gjerne kikke på andre ting jeg har skrevet om nettaktivisme.

Økonomisk apartheid? Er det FNs skyld?

2006-10-15T12:03:00.000+02:00

Leser Attac-Marte Nilsens innlegg i Dagbladet i dag. Hun reklamerer for Attacs nye artikkelsamling, som jeg godt kunne tenke meg å lese. Spesielt dersom boka er i nærheten av å holde det den lover om å gå til torgs mot Verdensbankens armé av utviklingsanalytikere. At Verdensbanken er den toneangivende premissleverandøren for veldig mye av dagens utviklingsdebatt er lite omstridt. Frasen "viser nye tall fra Verdensbanken" dumper nesten daglig inn på mitt medieovervåkingssøk i norske medier på "Verdensbanken". Kranglingen går med på hva dette betyr.

Her vet jeg ikke om jeg er helt enig med Marte. For mye av Verdensbankens forskning er rett og slett god. Ikke bare det, mye av den best dokumenterte kritikken av Verdensbanken selv (for ikke å snakke om IMF), kommer faktisk fra Verdensbankens egen evalueringsavdeling. Som Verdensbank-kritiker bruker jeg ofte selv forskning fra Banken (som i "selv Verdensbankens egen forskning viser at..."). Riktignok er disse tingene ikke akkurat systemkritiske, men etter min mening likevel nyttige.

Problemet har mer med den samlede massen å gjøre, og dette er ett av flere eksempler på Verdensbankens "mission creep", dvs den stadige prosessen mot stadig nye arbeidsområder. Det er jo ganske besynderlig at en bank skal være den toneangivende aktørene innen utviklingsfeltet.

Jeg tror ikke dette skyldes at en ond kabal har sittet sammen og strategisk planlagt å legge under seg område etter området innenfor utviklingsfeltet. Snarere skyldes det at alternativene er så dårlige. Dersom UNCTAD, for eksempel, og resten av FN-systemet hadde gjort en bedre jobb, ville de ikke skapt det tomrommet Verdensbanken har inntatt.

Et eksempel på FN-systemets manglende evne til å sette dagsorden og være en motvekt til Verdensbanken, er rapporten Making Global Trade Work for People, som kom i 2002. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom UNDP, Rockefeller Brothers Fund, Heinrich Boell Foundation, Rockefeller Foundation, and Wallace Global Fund. Dette er en knallbra analyse, som ikke minst er veldig konstruktiv i forhold til hvordan WTO-systemet bør reformeres for at handel skal tjene de fattige.

Problemet var bare at den innlysende konklusjonen (om enn så diplomatisk formulert) er at dagens kurs WTO-systemet IKKE tjener dette formålet. Dette var utålelig for flere av medlemslandene, og etter litt fram og tilbake ble rapporten begravd på UNDPs nettsider. Mens de andre publikasjonene har fått en liten ingress som sier hva de faktisk handler om, er det viktigere for UNDP å ta avstand fra innholdet i "Making Global Trade Work for People" gjennom følgende formulering: "The responsibility for opinions in this book rests solely with its authors. Publication does not constitute an endorsement by the United Nations Development Programme or the institutions of the United Nations system".

Hvis ikke FN-systemet er i stand til å ta opp kampen med Verdensbanken, hvem skal gjøre det da? Vet ikke helt, men det er jo kult at Attac prøver i hvert fall.

Fredspris til mikrokreditt!

2006-10-13T15:11:00.000+02:00

Gladnyhet fra Nobelkomiteen! Årets fredspris går til Grameen Bank og dens grunnlegger, Muhammad Yunus, "for their efforts to create economic and social development from below" (se pressemelding fra Nobelinstituttet).

Jeg syns dette er både et godt, spennende valg, uten forkleinelse for et par av de større favorittene. Jeg syns det er fint at komiteen tør å se såpass bredt, og ikke minst er det en viktig anerkjennelse av sammenhengen mellom fred og utvikling.

Gratulerer!

På bunnen av pyramiden

2006-09-20T21:27:00.000+02:00

Hvis bare de store og multinasjonale selskapene blir flinkere til å utnytte mulighetene blant verdens fattige, vil dette ikke bare gjøre selskapene rikere, men også utrydde fattigdommen.

For godt til å være sant? Vel, i følge boka ”The Fortune at the Bottom of the Pyramid - Eradicating Poverty through Profits”, av C. K. Prahalad, kan vi få både i pose og sekk.

(Advarsel: Hvis du er allergisk mot lange bloggposter, ikke les videre)

Fire milliarder forbrukere

Nøkkelen er å betrakte ”bunnen av pyramiden”, dvs de ca fire milliardene som lever for mindre enn to dollar dagen, ikke som ofre som må hjelpes ut av fattigdom, men som et potensielt marked for produkter og tjenester. For å nå disse, holder det ikke å justere et eksisterende produkt eller en måte å produsere og selge det på. Man må se de fattige som et unikt marked, og lage produkter utelukkende for dem.

I mange fattige land betaler de fattige på landsbygda av ulike grunner langt mer for elektrisitet enn de rike. Eller de har ikke tilgang til elektrisitet i det hele tatt, og må greie seg med ved, kumøkk, kull, parafin eller andre forurensende energikilder som fort kan være minst like dyre.

Technosol, et selskap som produserer billige solcellepaneler i familiestørrelse, har klart å få prisen såpass langt ned at panelene er tilgjengelige for familier på landsbygda i Nicaragua. Dette er et eksempel på at både selskapet kan tjene penger, samtidig som familien får relativt billig tilgang på en tjeneste som bedrer levestandarden.

Et annet eksempel er elektroniske markedsplasser i India. Bønder får tilgang til oppdatert informasjon om priser, ved hjelp av PCer med internettilgang i hver landsby. De får mulighet til å gjøre transaksjoner på en smidig og effektiv måte. Unødvendige mellommenn elimineres, og bonden blir sittende med en betydelig andel av effektivitetsgevinsten.

Dette er selvfølgelig solskinnshistoriene, men de er reelle. Flere hundretalls tusen mennesker, mange av dem fattige, har fått bedre liv takket være bedrifters innovative løsninger. Dette hører med til historien om de multinasjonale selskapenes framferd i den fattige delen av verden. Det ser nemlig ut til at kun hovedsakelig privateide selskaper av en viss størrelse er i stand til å se mulighetene, ta risikoen, og gjøre den nødvendige innovasjonen som er en forutsetning for slike kreative løsninger.

Shampo mot fattigdom?

Men bildet er mer sammensatt enn dette. Et at annet eksempel Prahalad trekker frem er vaskemiddel i porsjonspakker. De fattige har ikke råd til å kjøpe tokilos pakker med Omo Color. Men hvis man kan masseprodusere pakker på ti gram til en billig penge, da har man et marked også på den indiske landsbygda.

Det er imidlertid litt uklart hvordan Prahalad mener at porsjonspakker med vaskepulver, shampo eller tannkrem faktisk bidrar til å redusere fattigdom. Man kan like gjerne tenke seg at økt forbruk av f.eks. tannkrem, går på bekostning av annet forbruk, f.eks. av mat eller helsetjenester, og at nettoeffekten i et fattigdomsperspektiv dermed er negativ.

Er det slik at hvis bare de fattige får mulighet til å kjøpe høykvalitets varer og tjenester, så vil dette nødvendigvis føre til bedre levestandard? Det er nødvendig å ta Prahalads analyse ett skritt videre. Det finnes for eksempel produkter som utvilsomt har negativ effekt på folks levestandard. To eksempler:

- Ett selskap som har skjønt hvordan man skal nå bunnen av pyramiden, er Coca-Cola. I mange indiske landsbyer kan man kjøpe små flasker med Coca-Cola. Flaska koster bare fem rupi (en snau krone), slik at selv fattige landarbeidere (som gjerne tjener 25-30 rupi om dagen), har råd til en flaske etter en hard arbeidsdag i sola. Spørsmålet er om det er et par desiliter sukkervann landarbeiderne bør bruke penger på, eller om de kanskje burde kjøpt mat til familien, satt til side litt for å spare, e.l.

- Andre som satser stort på bunnen av pyramiden, er produsenter av tobakk og rusmidler. Disse har skjønt at når Kina forbruker en tredjedel av verdens sigaretter, og med alskens avgifter, reguleringer og begrensninger i de rike landene, er det i ”de nye markedene” potensialet ligger. Men forbruk av alkohol og tobakk er direkte negativt for folks levestandard. Det er også demonstrert hinsides enhver tvil, at mange fattige gjerne bruker de få pengene de har på rusmidler.

Alle varer er ikke like

Det burde være mulig å skille mellom tre ulike typer produkter og tjenester, ut fra hvordan de bidrar til fattigdomsbekjempelse: De som har liten eller ingen påvirkning på levestandard (vaskepulver, shampo, Coca-Cola); de som har udelt negativ effekt (tobakk og alkohol); og de som har overveiende og tydelig positiv effekt, slik som solcellepaneler, kreditt- og sparetjenester eller elektroniske markedsplasser.

Fra et fattigdomsperspektiv er det den siste kategorien som er mest interessant. Men hvordan kan man sørge for at det er disse produktene og tjenestene det satses på? Skal stater regulere? Skal medier og organisasjoner være vaktbikkjer? Effektive reguleringsmyndigheter, et aktivt sivilsamfunn og kritiske medier er forutsetninger for at slikt fungerer i andre land. I tillegg må man nok godta at også de fattige må få lov til å velge annerledes enn det som strengt tatt er i deres egen langsiktige interesse.

Vinn-vinn?

Det er grunn til å være skeptisk når noen påstår at de har en vinn-vinn-løsning på fattigdomsreduksjon. Er det mulig å tjene penger på å løse fattigdomsproblemet? Dette minner litt om bistandshistoriens barndom (i hvert fall i Norge; i USA er dette fortsatt realiteten): Da trodde man på bundet bistand, dvs at bistandsmidlene ble gitt på betingelse av at mottakerlandet kjøpte varer og tjenester fra selskaper basert i giverlandet. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord, helt til man oppdaget at det faktisk kunne være motsetning mellom hva selskapene solgte og hva mottakerne faktisk trengte.

Det er en asymmetri i maktforholdet mellom fattige mennesker og store selskaper. Og hvis noen – som Prahalad – mener at begge disse gruppene har mye å tjene på at selskapene blir flinkere til å utnytte ”bunnen av pyramiden”, kan det det fort bli selskapenes interesser som blir de viktigste dersom de kommer i konflikt. Og konflikten er åpenbar, når det er snakk om tobakksgiganten Phillip Morris’ interesser og de fattiges interesser.

En ubehagelig sannhet

2006-08-24T20:11:00.000+02:00

Kommer rett fra visning av Al Gores nye film om klimaendringer, "En ubehagelig sannhet" (På engelsk: "An Inconvenient Truth"), og må fortelle med en gang. Litt fordi jeg syns det er litt kult at jeg for første gang i mitt liv har blitt invitert til å se en film to uker før den norske premieren 8. september. Men aller mest fordi dette er en viktig film, som flest mulig bør løpe og se.

Kort fortalt er dette filmversjonen av den tidligere visepresidentens bok med samme navn, som på en svært god måte både forklarer klimaendringenes årsaker og konsekvenser, men faktisk inspirerer til litt håp om at det faktisk er mulig å gjøre noe med problemet. Når mannen som "pleide å være USAs neste president", som han gjerne kaller seg, kan lage en film som allerede har spilt inn $20 millioner og skapt masse debatt i USA, tror jeg faktisk det er håp. Når et tresifret antall amerikanske byer har lovet å oppfylle Kyoto-forpliktelsene, i protest mot at den føderale regjeringen er i lomma på oljelobbyen, er det håp.

Hvis denne filmen slår an i Norge, så kanskje vi til og med kan få en debatt om hvordan all denne oljen vi pumper opp av havet passer inn i bildet. Håper noen journalister har vett til å spørre Gore om det når han kommer. For det gjør han, omkring 5.-6. september, for å bleste filmen. Ryktene sier at han skal treffe Jens S også, så kanskje de kan få seg en prat om norsk olje.

Hvis du allerede regner deg som miljøverner, er denne filmen obligatorisk som lærebok i hvordan formidle kompliserte problemstillinger. Hvis du ikke er miljøverner, blir du det sannsynligvis.

Mer info, se filmens nettside, http://www.climatecrisis.net/

Noe annet som er ubehagelig, er hvordan de valgene vi gjør passer inn i dette. Nå skal jeg snart svi av årets klimakvote og vel så det, når jeg drar på ferie til Frankrike om et par uker. Har hatt et forsett om å kjøpe meg avlat på http://www.mittklima.no, og takket være Al Gore, blir det nå slik. Fant ut at jeg og kona er ansvarlige for 1'104 kg CO2 på denne turen, og for å kompensere for dette, betaler vi 424 kroner som går til tiltak mot klimaendringer.

Hvorfor Europa ”vant”

2006-07-26T14:51:00.000+02:00

Tre uker på en hytte på sørspissen av Straumøya i Nordland. Mye dårlig vær. Forutsetningene er altså perfekte for å nå ambisjonen om å komme gjennom hele den halvmeterhøye bunken med bøker. Nå, med en snau uke igjen, har jeg bare et par romaner igjen. Alt det tunge er unnagjort, med rosinen i pølsa, Jared Diamonds ”Guns, Germs and Steel” som den viktigste.

”A short history of everybody for the last 13.000 years” er bokas undertittel, og her trekkes virkelig de store linjene. Diamond forsøker å svare på spørsmålet om hvorfor det var nettopp europeere som endte opp med å kolonisere Amerika, Afrika og Australia, og ikke omvendt. Spørsmålet virker kanskje litt absurd, men jeg syns svaret er spennende. For ikke å snakke om alle de artige delsvarene underveis.

Mat

Den ultimate årsaksforklaringen er å finne i maten. Eller matproduksjonen, for å være helt presis. Organisert matproduksjon, gjennom jordbruk og dyrehold, oppsto først på det eurasiske kontinent, nærmere bestemt i Vest-Asia og Kina for ca 10.000 år siden. Mange andre områder har gode tilsynelatende minst like gode betingelser for jordbruk og dyrehold, noe f.eks. dagens ekstremt produktive jordbruk i blant annet Great Plains-regionen i Nord-Amerika, Sør-Afrika og Chile demonstrerer. Alle disse er i dag langt mer produktive en dagens Irak, der man mener jordbruket oppsto aller først. Jordbruk oppsto nok uavhengig også andre steder, blant annet i Amerika og på Ny Guinea, men langt senere.

Det var ikke tilfeldig at jordbruket først oppsto i Eurasia og deretter spredde seg raskt på store deler av kontinentet, mener Diamond. Eurasia hadde langt flere ville arter som egnet seg for dyrking, flere dyr som egnet seg som husdyr, færre uoverstigelige geografiske barrierer som gjør diffusjon av ideer og teknologi enklere. En viktig faktor her, er at Eurasia primært har en øst-vest-akse, som gjør at plantesorter tilpasset ett vekstmiljø og klima, lett kan spre seg. Dette er en viktig årsak til at jordbruk aldri spredde seg fra Egypt og sørover i Afrika. Man må nemlig helt til Sør-Afrika for å finne et middelhavsk klima igjen, og innimellom er det for store hindringer til at jordbruket kunne spre seg gradvis.

Noe av det samme gjelder husdyr. Hvorfor temmet ikke afrikanerne sebraer som trekkdyr til jordbruket? Hvorfor avlet de ikke flodhester – mye godt protein i en tretonns flodhest. Og hvorfor ble ikke europeerne feid på sjøen av zulukongen Shaka og hans fryktinngytende neshornkavaleri? Det viser seg at både kyr, griser, geiter, sauer og hester, ”de fem store” huspattedyrene, som alle har sin opprinnelse i Eurasia, har en del fellestrekk som gjør det mulig for mennesker å håndtere dem. Sebraer, neshorn og flodhester har f.eks. alle rett og slett en tendens til å bli mannevonde på sine eldre dager. Noen dyr organiserer seg ikke i flokker, der mennesket ganske enkelt kan ta plassen som leder. Eller de mangler en annen av de fem-seks egenskapene Diamond lister opp, som alle må være oppfylt for at et dyr skal egne seg som husdyr. Det eneste husdyret med opprinnelse utenfor Eurasia er visstnok inkaenes lama, som til gjengjeld aldri ble brukt som kilde til melk, muskelkraft i jordbruk eller i krig. Dermed kunne conquistadorene Pizarro og Cortez skremme vannet av titusenvis av velorganiserte inka- og aztekersoldater med kun et par hundre kavalerister.

Basiller

Jeg visste fra før av at europeiske sykdommer var vel så viktig som militærteknologisk overlegenhet i europeernes seiersgang i Den nye verden. Det jeg ikke har tenkt så mye på, er hvorfor ikke europeerne ble rammet av tilsvarende sykdommer? Hvorfor plukket ikke Colombus, Pizarro og Cortez opp amerikanske basiller som voldte død og fordervelse hjemme i Spania?

Det viser seg at så godt som alle sykdommer som antar epidemiske proporsjoner (der de fleste blir smittet og enten dør eller blir immune) oppstår først i dyrebestander og deretter muterer og overføres til mennesker. Tenk fugleinfluensa. Eller rottene som brakte Svartedauen til Bergen i 1349. Sjansene for at dette skal skje øker dramatisk når dyra opptrer i flokk og er i hyppig kontakt med mennesker.

Sykdommer som dette har også oppstått utenfor Eurasia. Aids og malaria stammer begge fra Afrika. Her er det riktignok ikke husdyr som har skylda, men aper og andre pattedyr som gjennom millioner av år har hatt kontakt med jegere av menneskeslekten. Så forsinket da også malaria og andre tropesykdommer den europeiske koloniseringen i Afrika og andre tropiske områder.

Onde tunger vil kanskje kalle Diamond en geografisk determinist. Mulig det, men jeg syns faktisk han dokumenterer ganske godt at det først og fremst er geografiske årsaker som kan forklare hvorfor og hvordan ulike sivilisasjoner har utviklet seg. Han kombinerer arkeologi, lingvistikk, historie, antropologi og biologi på en ganske fiffig måte, og det hele virker overbevisende for en lekmann. Boka anbefales altså på det varmeste.

Teknologi og innovasjon

OK, så det (mitt sidelange sammendrag av Diamonds 400) forklarer hvorfor europeerne fikk et så stort forsprang på folk på andre kontinenter. Men hvorfor var det akkurat den knøttlille, vesteuropeiske delen av det eurasiske kontinentet som vant fram? Det var jo minst to-tre andre gode kandidater. Først og fremst Vest-Asia, jordbruket og verdensreligionenes vugge; og Kina, som var teknologisk ledende fram til en gang på 1400-tallet. Dette lurte jeg på gjennom hele boka, men først i epilogen fikk jeg et slags svar. Vest-Asia, først og fremst dagens Syria, Irak og landene rundt, har mistet sine fortrinn som brødkurv på grunn av avskoging og økende saltinnhold i jordsmonnet. Begge er konsekvenser av at sivilisasjonene i området har drevet et for intensivt jordbruk, en slags økologisk selvmord. Europa får mer regn og kan visstnok tåle et mer intensivt jordbruk.

Enda mer interessant er Kina. Tidlig på 1400-tallet nådde kinesiske handelsflåter med opptil flere titalls tusen mann fram til Øst-Afrika. Hvorfor fortsatte ikke kinesiske handelsskip rundt Afrika og opp til Europa, og dermed fratok Vasco da Gama muligheten til å gjøre returreisen noen tiår seinere? Plutselig stanset nemlig de kinesiske handelsflåtene, og Kina abdiserte som verdens havstormakt. Dette hadde i sin tur sammenheng med at Kina allerede da hadde vært samlet som én politisk enhet i mer enn 1500 år. I en maktkamp tidlig på 1400-tallet tapte nemlig den fløyen som hadde tatt initiativet til handelsflåtene. Dermed mistet utenrikshandel prestisje og motstanderne forbød sporenstreks videre skipsbygging. Alle verftene ble lagt ned, og kunnskapen om skipsbygging gikk tapt. Dette kunne aldri skjedd i Europa, fordi det på den tiden fantes flere hundre politiske enheter. Columbus fikk jo nei fire ganger, både fra italienere, portugisere og spanjoler, før Ferdinand og Isabella til slutt lot seg overtale til å utruste hans lille ekspedisjon som skulle få så enorme konsekvenser for verdenshistorien.

Slikt har skjedd flere ganger i Kinas historie, senest under Kulturrevolusjonen på 1960 og -70-tallet, der århundrer med kunnskap ble kastet på bålet, bokstavelig talt. Dette illustrerer et viktig poeng med ”Guns, Germs and Steel”. Stater av en viss størrelse er en forutsetning for å kunne finansiere spesialisering og innovasjon. Imidlertid kan også stater, i likhet med samfunn på alle andre nivåer, avvise nyttig teknologi av såkalte idiosynkratiske årsaker, slik Kina avviste oversjøisk handel og dermed ble utkonkurrert av Europa. Da flere av de europeiske fyrste- og kongedømmene på et vis gjorde det samme, ved å ikke satse på den gærne Columbus, hadde det minimale konsekvenser fordi det fantes så mange konkurrerende samfunn i umiddelbar nærhet. Slik var det ikke i Kina. En kineser som hadde lyst til å finne sjøveien til Europa hadde null sjanse til å få oppfylt sin drøm etter at skipsverftene ble lagt ned.

”Guns, Germs and Steel” reiser for meg to virkelig STORE spørsmål, som Diamond ikke prøver seg på. Det ene er hvilke typer innovasjon i dagens samfunn som i ettertid vil vise seg å ha vært et enorme framskritt, men som mange stater satte seg selv på sidelinja ved å avvise? Atomvåpen? Kjernekraft? Gasskraft? Bioenergi? Stamcelleforskning? GMO? Kloning? Gærningene som først prøvde å temme hester, smelte jern eller finne sjøveien til India ble nok uglesett av samtiden, selv om historien har gitt dem rett.

Det andre spørsmålet er om vi som globalt samfunn er i ferd med å begå den samme tabben som folkene i Vest-Asia begikk, et slags kollektivt selvmord. Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på klimaendringene, som for øvrig er tema for en av de andre bøkene jeg har lest i sommer. Mer om det en annen gang. Kanskje.

Torskepuristene nordpå

2006-07-24T12:44:00.000+02:00

Er på ferie i Salten i Nordland, på et sted der de fleste av de våkne timene handler om fangst, sløying, filetering, tilberedning og konsum av havets frukter. Årets sommer har vært spesielt givende på torskefronten, der seien tidligere har dominert. Faktisk har vi fått så mye torsk at vi har begynt å gi bort nytrukket torsk til naboene. Og hvem kan vel motstå en nytrukket, nysløyd og gryteklar tokilos torsk?

Ingen, trodde vi. Helt til følgende samtale utspilte seg over båtripa mellom oss og naboen fra nabovika forrige dagen:
Vi: - Vil du ha torsk? Vi har fått altfor mye, og vil ikke at den skal råtne.
Nordlendingen (drar litt på det?): - Torsk? Æ trur ikke det. Æ et ikke torsk om sommarn.
Vi (som har nytt nydelig torsk både kokt, fritert, i fiskekaker og og i suppe de siste par ukene): ???
Nordlendingen: - Nei, vi et nu bærre torsk i månader med 'r' i.

Vi rodde slukøret videre og har nå kjøelskapet stappfullt av nydelige torskefileter. Uten fryser er også muligheten til å leke tysk bobilturist begrenset. Heldigvis fant vi en nabo som ble glad for torsken, og ikke hadde kvaler med å spise sommertorsk.

Jeg syns også torsk om vinteren er godt, for all del, men kan ikke påstå jeg merker forskjell. Nytrukket og fersk torsk her om sommeren smaker nemlig aldeles himmelsk. Det er mulig den torsken vi får sørpå er gammel annenrangstorsk, og at nordlendingene beholder premietorsken selv om vinteren. I så fall har jeg til gode å smake denne delikatessen, men jeg har mine tvil.

Spørsmålet er altså: Er den nordnorske gane så fintfølende at den ikke kan spise torsk om sommeren? Min bedre halvdel, hvis opphav på farssiden var fra Bodø og i sin tid kastet ut igjen torsk fanget om sommeren, hevder at dette er normal adferd i denne delen av landet. En annen mulighet er at nordlendingene er selvplagere, og har funnet på dette med vintertorsk for å ha en grunn til å dra på fisketur her i januar, når sludden feier horisontalt over de firemeter høye bølgene i den stive kulingen, og man trenger lykt for i det hele tatt kjenne igjen en torsk?