Det står en-og-førti øl...

Nürnberg og Mautkeller

Thu, 11 Dec 2025 17:18:16 GMT

«God helg» ropte jeg ut til kollegaene på jobben i går ... på en tirsdag. Det er nemlig denne uka jeg skulle på øltur til Nürnberg og Bamberg og omliggende herligheter, sammen med gamle helter fra øl-Norge: Knut Albert, Ole Richard og Per Christian. La meg få lov å dele noen opplevelser og refleksjoner i den forbindelse.

Jeg kom frem etter de andre, pga en annen reiserute. Og til slutt stod jeg der, alene på Hauptbahnhof i Nürnberg – for sulten, sliten og tørst etter altfor mange timer på reise, og litt for mye sådann til å oppsøke de andre med en gang. Etter en særdeles kort konsultasjon med Untappd med fokus på nærmeste mikrobryggeri, endte jeg på Tucher Mautkeller. Navnet betyr formodentlig maltkjeller, og det så ut som lokalene kunne ha fylt den rollen i et tidligere liv. Nå hadde lokalene fått sitt eget mikrobryggeri i messing og blitt en romslig ølhall, komplett med den opphausende akustikken som bare et halvt årtusen-gamle, nakne murvegger kan gi.

Mautkeller i Nürnberg ca år 1500, ølhallen ligger ned fra inngangen på kortsiden.

user Chris06 via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Fra gata gikk det en farlig lang trapp ned i en diger og dyp kjeller, der ølhallen åpenbarte seg. Området har nok vært mer slitent en gang i tiden, men det ser ut som det har blitt piffet opp og blitt trendy. Gammelt og nedslitt blir sjeldent tatt vare på, før noen bevarer akkurat nok av det, til at alt det trendy og nybygde rundt kan sole seg i litt genuin, gammel historie. Det blir pent å se på, men man kan diskutere hvor godt det fungerer som bindeledd til fortiden, for fortiden er mer enn bare bygninger. Men det er tross alt langt bedre enn å jevne det med jorden og bygge noe nytt i glass og betong.

For en sulten og reisetrøtt nordmann smakte det i hvert fall helt uovertruffent i denne Maltkjelleren med en ufiltrert rote lagerbier, til lokale pølser, potetsalat og reven pepperrot.

Det finnes nemlig ingen bedre oppmykingsøvelse til et pubrunde enn å reise langt og lenge for å ende opp med en god øl på et godt serveringssted. Tidvis blir jeg spurt om hva som er favorittølet mitt. Det er forferdelig vanskelig å svare på, men ett godt svaralternativ er at det er ølet i slutten av en lang reise. Det er ølet som du har underveis har sett frem til, og som blir det rituelle punktumet for reisen. Maltkjellerens mikrobryggede, ufiltrerte, røde lagerøl fylte den rollen godt.

Favorittaktiviteten min når jeg er alene på en pub er å observere. Den store forskjellen mellom Tyskland og Norge er serveringen. Rett nok ble Norge «invadert» av tyske – eller rettere sagt bayerske – ølstiler rundt midten av 1800-tallet, men vi tenker mindre over en annen, senere invasjon. Vi ble nemlig også invadert på ny på 1960-tallet – av en angloamerikansk pubstil. Den invasjonen skapte vel så store endringer i hvordan nordmenn drikker øl på utesteder.

Pølser, potetsalat, pepperrot og lokalt mikrobryggeriøl, kandet gjøres enklere?

anchr.

Går vi tilbake til før 60-tallet finner vi en mer tysk serveringsstil i Norge. Da snakket man ikke så mye om «puber», men om kaféer eller restauranter, og det kunne til og med være spiseplikt. Det henger til og med igjen i bransjebetegnelsen for utelivsbransjen: Horeka, dvs HOtell, REstaurant og KAfé. Bestilling ble tatt opp ved bordene og varene bragt til bordene. Sånn sett er det å reise til Tyskland nesten som å sette seg i en tidsmaskin for en stakkars nordmann. Det er vanskelig å overvurdere hvor stor betydning serveringsstilen har for stemningen på et utested.

I Trondheim var det visst Kieglekroa som var først ute med pub i engelsk stil. I Oslo tror jeg Sir Winston var blant de første. Men man fikk ikke helt med seg et sentralt konsept ved engelske puber: puben var egentlig et segregert lokalsamfunn. Nederst på stigen fant du de som stod og drakk i baren. Selve ordet «bar» kommer fra disk-toppen som varene ble servert over. Knappest var det sitteplasser, og tidvis kunne det være bare jordgulv. Annetsteds i lokalet var det stoler og bord for å kunne sitte – det var ett hakk opp på rangstigen. Neste trinn var mer eller mindre avlukker, og helt på toppen fant man egne rom. så man kunne slippe å menges med andre. Nå må det jo legges til at selv i England hadde denne rang-inndelingen kollapset på 1900-tallet, men den har hatt stor betydning for hvordan det kvintessensielle engelske bar-lokalet ble innredet.

Så da den engelske stilen for pub-innredning tok over i Norge, så ble det en kombinasjon av bar-henging, småbord, avlukker og egne rom, men uten at det bevisst ble knyttet til noen sosial status. Det var egentlig litt dumt, for vi mistet noe på veien. I den gamle tysk-inspirerte ølhall-tradisjonen var det mer eksplisitt mingling på tvers av sosiale samfunnslang. Og i ølhallene var det ofte langbenker, noe som virkelig tvang folk til å sitte sitte sammen og mingle. Dersom det er noe nordmenn generelt ville hatt godt av, så er det å tvangsmingle med andre litt oftere.

Maltkjelleren i Nürnberg ble bygget mellom 1498 og 1502, som kornkammer. Det er noe storslått over både bygningen og tanken om et så stort kornkammer. Nürnberg er forresten hjemsted for noen av de eldste portrettene av navngitte ølbryggere. I «Hausbuch der Mendel» finnes det tre portretter av bryggere, som hyppig er gjengitt, dessverre med generelt gale tolkninger. Historien bak er godt fremstilt i et diplomarbeide av Matthias Trum, med tittel «Historische Darstellungen, Zunftzeichen und Symbole des Brauer- und Mälzerhandwerks». Kort fortalt skapte Mendel i Nürnberg et slags hospits for gamle borgere som ikke lenger kunne forsørge seg selv. Det ble organisert som et broderskap, men var altså ikke kirkelig orientert. Etter noen år kom hans barnebarn på idéen om å lage en «hausbuch», en slags gjestebok med en-sides presentasjon av hver av personene som hadde bodd sine siste år der – med portrert, navn og litt detaljer om dem.

Tre av disse beboerne personer hadde med øl å gjøre, og bildene av dem trekkes ofte frem. Du har snublet over disse tegningene fra tid til annen. Ikke minst har de stått modell for tallrike andre og nyere tegninger av middelalderske bryggere ... og her starter problemene rundt tolkning av disse tegningene.

Man kan ta formell ølsmaking ganske langt ut

Gjengivelse av sider fra Hausbuch der Mendel, fra Matthias Trum diplomarbeide: Historische Darstellungen, Zunftzeichen und Symbole des Brauer- und Mälzerhandwerks

For det første er det ikke munker til tross for at de ofte beskrives som det. Joda, jeg skjønner at man ser på klesdrakten deres og tenker: aha, en munk. Men dette var byborgere, og reglene for det hospitset som Konrad Mendel opprettet i 1388, sa at det ikke skulle være for munker. De ble jo uansett ivaretatt av Kirken selv.

Dernest døde de to eldste av disse personene før man begynte på denne er boken, så de er i beste fall tegnet etter hukommelsen eller mer sannsynlig er utseende deres diktet opp. Det at de i så stor grad ligner på hverandre er nok en kunstnerisk frihet. Husk at de to bildene står med 12 «års» mellomrom i denne boka.

Venstre bilde er fra ca 1425, med tekst: «Der XLVI Bruder, der do starb, hieß Herttel Pyrprew.» Det vil si: den 46 broderen som døde het Herttel Pyrprew. Pyrprew er bare en gammeldags lokal stavemåte for bier-brauer. På det midtre bildet, fra ca 1437, står det: «Anno domini XXXVII starb Jorg Prewmaister zu sand Jobs, wan der waß sundersich worden und den hett man zinaußgetan, der 124 bruder. Trum oversetter dette til: «In the year of the lord 37 Jorg Prewmaister, the 124th brother died in Jobs due to leprasy». For mer info, se diplomarbeidet som er referert over.

Dermed må vi også anta at «bryggeriet» som de står ved ikke var ment som en avbildning av et reelt bryggeri eller å skulle fortelle noe spesielt om bryggeteknikken som de to faktisk benyttet. Det var sannsynligvis bare visuelle attributter for å fortelle leseren at de var bryggere – litt typiske brygge-relaterte remedier som skulle formidle at personen var «en brygger». Kanskje var det ikke tegnet i rett skala, en gang. Det var 77 andre beboere (og presentasjoner) mellom disse to første bryggerne, og da så man neppe at avbildningene var temmelig like. Forteller bildene oss noe middelalderens brygging? Joda, kanskje litt, men det er farlig å overtolke her.

Det tredje bildet er av en person som ble avbildet i sin samtid. Han het Hans Franck, og det var ca 1506. Han er omtalt som Biermesser, formodentlig en ølprøver (eller ølvraker) eller «ølmåler» som tittelen sier. Også han er avbildet ved en bryggekjele, men der de andre to rører i kjelen, der har han en ølprøver for å hente opp en prøve av ølet. Skjønt egentlig ble vel ikke ølet prøvet før det var ferdig gjæret, Men som sagt er et nok avbildet med arbeidsrelaterte attributter mer enn at det er tenkt som et realistisk bilde. Gitt at det er tegnet i hans samtid, så er det temmelig sannsynlig at han faktisk så omtrentlig slik ut.

Så den godeste ølprøveren Hans Franck kan utmerket godt ha vandret rundt i akkurat det lokalet – Mautkeller – der jeg spiste og drakk. Det gjør det litt ekstra moro å nyte maten og ølet.

Jeg tror han ville ha godkjent ølet.

Foredrag om Hans Nissen og ølbrygging

Sun, 09 Nov 2025 10:50:35 GMT

Kommende lørdag – 15. november 2025 – skal jeg holde fordrag på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum om ølbrygging på siste halvdel av 1700-tallet. Det er i forbindelse med at museet gjenåpner Hans Nissen-gården etter restaurering. Denne gården stod opprinnelig i Ravnkloa i Trondheim sentrum. Den var eid av kjøpmann Hans Nissen, som blant annet hadde en krambod der, og en oppmuring for bryggekjele.

Den oppmurte konstruksjonen som selve bryggepannen var satt ned i, bygget inntil peisen med ilegg av ved fra inne i selve peisen – tørkehylla sees i bakgrunnen.

Fra Sverresborg Trøndelag Folkemuseum; foto: anchr

I denne bygården finnes en peis som har en murkonstruksjon ved siden av som helt klart er en innmuring der det skulle plasseres en bryggekjele. Jeg har blogget om dette tidligere i et innlegg i 2016. I foredraget kommende uke kommer jeg til å snakke mer om ølbrygging i Hans Nissens tidsalder mot slutten av 1700-tallet, både om hvordan selve bryggingen kan ha foregått og om ølet generelt på denne tiden, blant annet slikt som ølstiler, priser, hvordan man solgte og serverte øl mm. I etterkant blir det en omvisning og gjennomgang av den delen av Nissen-gården der bryggeriet må ha vært.

Dette er et spennende tema fordi nærmest ingenting av det vi kan kalle «by-bryggingen» overlevde overgangen til den bayerske bryggemetoden (dvs undergjæring og kald-lagering), som kom inn som en supermote fra 1840-tallet og utover. Bryggingen på landet overlevde som gårdsbrygging, men det var også omfattende brygging i byene, og denne by-bryggingen var mer eller mindre utradert på slutten av 1800-tallet.

Hans Nissen var eldre bror av Martinus Nissen, som var grunnlegger og redaktør av Adresseavisen i Trondheim. Martinus stod i en opplysningstradisjon, og han publiserte en rekke skrifter med praktiske råd og tips for almuen. Deriblant var en bok om jordbruk, som hadde et kapittel om humledyrking. I denne boka finnes også en rekke råd og tips rundt ølbrygging. Sånn sett stod Hans Nissen midt i en urban øl-kultur som stort sett er ukjent i dag, men som jeg skal forsøke å kaste lys over.

Foredraget mitt inngår som en del av det vanlige helgeprogrammet på museet, så jeg har forstått det sånn at du må løse billett for delta. Billetten inkluderer da adgang til resten av museet og de øvrige aktivitetene denne lørdagen.

Så om du har lyst til å høre på, så er det bare å dukke opp. Jeg starter kl 13:00, men museet åpner allerede kl 11:00. Mer info om museet finner du på websidene til Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Abel Margrethe Holsts skipsøl

Fri, 07 Nov 2025 16:54:10 GMT

Jeg elsker klaging og syting over øl! Det er nemlig få andre ting får bryggere i gamle dager til å oppgi presise regnskap og målinger for sitt øl, enn nettopp klaging og syting over at ølet var for dårlig, for tynt eller for dyrt. Og slike data hjelper oss til å kunne si noe nesten helt sikkert om disse ølene. En som både klaget, og som ble klaget på, var skipsølbryggeren Abel Margrete Holst.

Personen Abel Margrethe

Abel Margrethe Holst var enke i Trondheim, og hun brygget skipsøl. Kundene klaget over at ølet hennes ikke holdt mål, samtidig som hun selv klaget over at kapteiner på fremmede skip kjøpte ølet sitt fra andre enn henne. Hun hevdet nemlig kongelig enerett til salg av skipsøl i Trondheim. Klagemålet hennes var såpass detaljert at vi kan rekonstruere aspekter av ølet hennes. Den mest sentrale kilden for det som jeg her skriver er boka for 25-års-jubileet til Aktiebryggeriet i 1926, skrevet av Olaus Schmidt. Det er en meget lesverdig bok som jeg godt kan anbefale. Se link i referansene under.

Abel Margrethe fra sitt første ekteskap med Hammond, perioden 1700-1710.

Reprofoto: O. Væring, via Riksantikvarens portrettarkiv.

Dersom Abel Margrethe gir deg assosiasjoner til en krokete, gammel enke som sparsommelig tjente noen få skillinger til livets opphold med å brygge litt øl i et trekkefullt, fattig skur nede på kaia, så tar du feil ... veldig feil.

Man skulle kanskje trodd navnet – Abel – var et guttenavn, det er jo tross alt godt rotfestet bibelen. Men i sammensetning med Margrethe ble det hyppig brukt som oppkallingsnavn innen slekta Angell, og vi finner det brukt i andre sammenhenger også. Kanskje var Abel en forkorting av et navn som f. eks. Mirabelle? Kanskje stammet det fra Nord-Tyskland, liksom slekta selv. De var harde på oppkallinger den gangen. I hennes egen søskenflokk ble hele tre guttebarn døpt Jesper, for man brukte opp igjen navnet etterhvert som de to første døde som småbarn – det skulle være en Jesper i barneflokken.

Abel Margrethe ble født i 1685. Hennes far var rådmann Lorentz Angell, som kom til Trondheim som kjøpmann fra Slesvig-Holstein. Hun var yngst av minst seksten barn fordelt over tre ekteskap. Dersom jeg leser ulike slektsgranskeres nettsider rett, så giftet hun seg første gang i 1700 – to dager før hun fylte 15 år – med den 21 år eldre William Hammond, sønn av en trelasthandler innvandret fra England. Etter fem barn og ti år døde han i 1710, og to år senere giftet hun seg Mathias Lorentzsen Holst. Han var kjøpmann og sønn av rådmann Lorentz Holst. Det var nok på mange måter et hardt liv i en helt annen tid enn vår, men hun startet i det minste på et trinn som lå godt over midten av samfunnets sosiale rangstige.

Skipsølprivilegiet

Ektemannen døde etter fire år i 1716, og hun drev handelsaktiviteten hans videre. Hun led visst tap ifm kapervirksomhet under den store nordiske krig. Dessuten var et lagerhus var blitt brent ned i forkant av den svenske invasjonen under Armfeldt sommeren 1718, sannsynligvis for å sikre at ikke svenskene fikk nytte av noe som lå utenfor bymurene i Trondheim.

Tapet var sikkert reelle nok, men det var også et argument for å søke om kongelig privilegium for brygging av skipsøl. Det gav henne enerett på å selge øl til utenbys skip. Med disse privilegiene fulgte det litt forvirring. I Oslo ble et tilsvarende privilegium tildelt til Christian Stabel i 1776, selv om enda en enerett også ble tildelt året etter til Lars Gad. Skipperne – i hvert fall de utenbys – var tvunget til å kjøpe skipsøl fra en med enerett, men eneretten var ikke nødvendigvis mer «ene» enn at det kunne være flere som hadde den. Men i Trondheim ser det ut til at det kun var én som hadde dette privilegiet om gangen.

Det var nok ikke så mange alternativer til selvstendig arbeid for en enke på 1700-tallet. To mulige yrker var å brygge øl eller bli såkalt «kroerske» – gjerne i kombinasjon. Det mest vanligste var nok å gifte seg på ny eller leve på oppsparte midler eller faste inntekter.

Transport av fulle ølfat var tungt, her er fatene dratt frem på slede, og bæres så inn kjelleren med åk.

Trykk 1784-1826 av Jacob Ernst Marcus etter Jan Luyken, fra Rijksmuseum, via Pelikana and Wikimedia Commons, CC0/PD

Abel Margrethe trengte ikke skipsølprivilegiet for å kunne sysselsette seg som brygger, men dette privilegiet sikret et markedssegment der hun ikke trengte å konkurrere med andre. Det var rift om å skaffe seg dette privilegiet, så det må ha vært nyttig med det sosiale kontaktnettet hun var født og oppvokst med, og ikke minst inngiftet i. Dessuten var både hennes egen familie og begge svigerfamiliene store handelshus, som tildels hadde egne skip. Selv om byens egne skip ikke var omfattet av dette privilegiet, så kan hun derigjennom ha sikret seg handel innad i familien.

Det er ikke sikkert at hun selv faktisk brygget, men det ser ut som hun i hvert fall har hatt bryggeriet og utstyret i eget hus. I regnskapet som er vist under, er det tatt med 1 ort – dvs 24 skilling – i bryggerlønn.

Bryggingen av skipsøl

Etter hva jeg kan forstå, bodde hun i Ilsvika, som lå et lite stykke utenfor byporten, nær hovedveien sydover som kom inn til byen på vestsiden. Denne veien gikk langs dagens Gamle Oslovei, og kom fra Klett, over Byåsen og endte ned Steinberget. I tidligere tider vokste det ofte frem en slags forstad utenfor byportene. Dels var rent praktisk med vertshus der, for dersom byportene ble stengt for kvelden, kunne man overnatte til neste morgen. Jeg vil også tippe at det var delsvis var på grunn av ulike regler innenfor og utenfor selve byen.

Hvorfor nettopp Ilsvika og ikke for eksempel Bakklandet? Vel, i Ilsvika renner Ilabekken ut med godt vann. Den har et høyt fall på det siste strekket fra Bymarka ned mot Ilsvika, og dette muliggjorde mølledrift. Dessuten var Ilsvika en brukbar bukt for oppankring. Til gjengjeld hadde hun en utselger – Anna Catarina Leth – ved munningen av Nidelva, som var hvor skipene lastet og losset varer. Akkurat dette var også en kilde til krangel, for i 1736 klages det på at en annen brygger – Marithe Løche – hadde solgt to tønner øl til et skip, idet man hadde observert disse bli båret ombord.

I 1745 ble det klaget over at hun laget dyrt og tynt øl. Såvidt jeg kan forstå er ikke selve klagene bevart, kun hennes egen gjendrivelse av dem. Om vi antar at sannheten lå et sted i midten, så dreiet det seg om mye om pris og kvalitet. Som argument for sin sak satte hun opp et regnskap for bryggingen, og deri ligger muligheten for å rekonstruere elementer av ølet hennes.

Till en Brøgning tages 2 Tønder bedste Rodstokker Malt, hvorpaa Priiszen gemenl. er à 2 rdr. Tønden, gjør	4 rdr.	—	—
12 March Homle à s sk.		3 ort	—
Brende til Brøgningen			20 sk.
Brøggerløn		1 ort	—
Consumtion og Sæddell		2 ort	5 sk.
Huushyre og for Bog at holde til Madame Leth betaler		2 ort	—
Kiørsel til og fra Møllen			8 sk.
Mølleleye			6 sk.
	6 rdr.	1 ort	15 sk.

Et spørsmål om mål og vekt

Før vi regner på hvor sterkt og bittert ølet hennes var, må vi dykke ned en i særegenhet som hun selv påpeker. Hun brygger av to tønner malt, av dette trekker hun fire oksehoder vørter som gjæres, formodentlig gjæret hun på disse oksehodene. Nå er det slik at man lett kunne tenke på et oksehode på 240 potter som tilsvarende to tønner à 120 potter. Imidlertid kan det virke som Abels skipsølbryggeri måtte forholde seg til den standardiserte danske øltønna på 136 potter. Grunnen til dette var nok at prisen hun kunne ta var fastsatt i privilegiebrevet, som en bestemt sum for en bestemt mengde øl.

Øltønnas størrelse har variert endel, både med geografi og tidsepoke. I København var den helt klart 136 potter på denne tiden. Egentlig var mål og vekt blitt samordnet i et system utarbeidet av den danske astronomen Ole Rømer i 1683, men lokale særegenheter så ut til å ha overlevd rundt omkring. Øltønna ser ut til å bli endret til 120 potter midt på 1700-tallet, til samme volum som man allerede hadde for den såkalte fiske- eller tjæretønna. Det gamle systemet for mål og vekt hadde to varianter over volummål: nøytrale volummål og varespesifikke volummål. Sånn sett var en potte et fast, vare-nøytralt mål, mens en tønne var et varespesifikt mål som kunne variere i størrelse avhengig av hva som var på tønna. Dermed var endringen av øltønna ikke så mye en justering av volum, men mer en presisering av at øl skulle følge tjæretønna på 120 potter, ikke smørtønna på 136 potter.

Når Abel Margrete fokuserer på at hun bare får 7 tønner øl ut av 4 oksehoder, så er det muligens fordi man lokalt tenkte på en tønne øl som samme mål som en tjæretønne, dvs som halvdelen av et 240 potters oksehode. Dette ble den jo også formelt definert som, bare et tiår etter. Så dersom hun brygget vørter som ble gjæret i fire oksehoder, så ville de fleste tenke at hun brygget – og solgte – åtte tønner øl à 120 potter. Men hun var pålagt å selge i danske øltønner à 136 potter. Så når bryggeriet hennes produserte 4 × 240 potter til gjæring, så ble det totalt 960 potter, som bare var nok til å fylle 7,06 øltønner à 136 potter. Sånn sett har hun nok et godt poeng.

Siden hver tønne kunne selges for en forhåndsbestemt pris på 1 riksdaler, så måtte bryggingen koste mindre enn 7 riksdaler for å gå med overskudd. Vi kan trygt anta at hun har tatt med alt av utgifter og sikkert ikke til aller laveste pris, men regnskapet må nok være representativt for kostnadene.

Merk også at det virker som hun kun brygget én type øl mht styrke og kvalitet.

Kranglingen om kvalitet

Påstanden om at hun solgte 2-dalers-øl som 4-dalers øl er interessant, fordi den referer til bestemte ølkvaliteter. I København, der bryggerlauget hadde monopol på brygging av øl som skulle selges, var bryggerne pålagt å brygge et visst antall tønner av ulik kvalitet, fra 4-dalers og nedover, på et bestemt antall malttønner. Et 4-dalers øl var derfor en rimelig klart definert standard, og noe som københavner-laugets øl-vrakere testet og voktet mot uttynning. I kongelig forordning fra 1755 for bryggingen i København, skulle fire korntønner malt gi 5 øltønner 4-dalersøl, 4 øltønner 2-dalersøl og 5 øltønner skillingsøl – totalt 14 tønner.

Dobler vi Abel Margrethes oppskrift, får vi at hun av 4 tønner malt brygger 14 danske øltønner skipsøl. Dette vil si at hennes øl burde ligge sånn midt på treet i styrke og kvalitet i forhold til de tre københavnske ølsortene. Dersom skipperne anklaget henne for å levere 2-dalers-øl, så kan det nesten virke som de hadde helt rett i det, for 2-dalers-ølet var middel-kvaliteten på ølet i København, brygget av like mye malt pr tønne øl. Hun kan med andre ord umulig ha brygget et 4-dalers-øl – i hvert fall ikke etter københavnsk standard. Dersom Abel selv mente det var et 4-dalers-øl så høres det ut som hun tar seg den frihet å snakke ølet sitt opp et hakk eller to i standard.

Men hvorfor kranglet man om det var 4- eller 2-dalers øl, når prisen tross var fastsatt til 1 riksdaler pr tønne? Vel, akkurat dette er jeg temmelig usikker på, men jeg mener at begrepet 2-daler øl har startet som en referanse til pris, for så å ende opp som en referanse til øl av en bestemt styrke og kvalitet. Eller kanskje var det priset i oksehoder i stedet for øltønner, eller kanskje er det noe vesentlig jeg ikke har fått med meg.

Hva er det Abel Margrethe ikke nevner i svarskrivet sitt, og som kan ha gitt henne ekstra inntekter?

For det første kan hun ha hatt en viss inntekt også av etterølet. Etter å ha tappet ut vørter til 4 oksehoder med skipsøl, var det sikkert fremdeles sødme i meskekaret. Hun kunne tappet dette og solgt eller brukt det selv som tyntøl.
Hun kan også ha solgt gjær og mask og fått inntekter av det.

Skipsøl og holdbarhet

Bakgrunnen for skipsølet var å ha et øl som var holdbart ombord skip. Nå er det kanskje noen som umiddelbart tenker IPA og reiser til det fjerne tropiske strøk, men her må vi huske på at de aller fleste skipene som anløp norske byer seilte enten innenlands i Danmark-Norge, eller de seilte på byer rundt Nordsjøen og Østersjøen. Fatene ble uansett skvulpet rundt, og selv her nord det kan være varmt i sommerhalvåret. Dessuten var dette ølet essensielt et cask-beer, siden man nødvendigvis slapp inn luft med bakterier på fatet etterhvert som man tappet ut øl. På et stort skip kunne man nok drikke opp et åpnet fat på tilstrekkelig kort tid, men de fleste av disse handelsfartøyene var temmelig små, med kanskje bare en håndfull personer som mannskap. Jo mindre mannskap, jo flere dager ville en øltønne måtte vare. Derfor har holdbarhet to aspekter i denne konteksten: holdbarhet frem til det åpnes, og holdbarhet etter at det var åpnet.

Alt dette peker i retning av et øl som var brygget for mest mulig holdbarhet. Det er her skipsølet skiller seg fra det vanlige ølet, som i større grad var brygget som et ferskøl som ikke var ment å skulle hverken lagres eller fraktes langt. Hvilke teknikker kan man ha brukt for å sikre et holdbart øl?

høyere utgjæring
høyere alkoholstyrke
skikkelig koking
full dose med humle

Alle dette ville skyve kostnadene oppover. Når magistraten i Oslo i 1776 klaget over at ingen av vertshusene eller høkerne kunne levere skikkelig skipsøl, tipper jeg at det bunnet i kostnader. Hvorfor bruke penger på å lage et maksimalt stabilt produkt, når de fleste kundene plasserte fatet en stabil og rolig kjeller og ikke forventet så lang holdbarhet etter åpning?

Det var neppe sånt at man ikke visste hvordan brygge et holdbart skipsøl, det var vel heller at det ikke svarte seg i forhold til pris og etterspørsel. Her kunne det nok også spille inn at ved salg i byene ble det ofte brukt små fat, gjerne ankere på ca 40 potter eller den litt mindre kvarttønna. Dette ville hjelpe på problemet med å drikke opp ølet når fatet var åpnet. Men ombord på et skip er det dårlig plass. Helst ønsker man å frakte last, ikke proviant. Fire kvarttønner ville ta betydelig mye mer plass enn én heltønne. Også utfra dette aspektet er det viktig med holdbarhet på ølet etter at fatet er åpnet.

Et mulig moment ifm slingring ombord på et skip, er at jo mindre bunnfall, jo mindre gjær og annet som kan skvulpes opp, i hvert fall når fatet er drukket halvtomt. I så fall kan bryggeprosessen ha fokusert på å gi minst mulig bunnfall få fatene. Det kan heller ikke utelukkes at skipsølet kunne være et tørrhumlet, for humleblomsten har en klarnende effekt på ølet – selv den utkokte humla kan visstnok brukes til dette.

Det var også et spørsmål om bryggetid. Fra tidlig 1800-tall finnes det annonser for skipsøl der kjøperen kan få justert mengden malt eller humle, under forutsetning at bestillingen kommer et visst antall dager i forveien – såvidt jeg husker minst to uker forut. Ut fra dette kan man lese hvor lang tid det tok å brygge ølet. Men de fleste skip ønsket jo ikke å ligge lenger enn lossing og lasting krevde, så skipsølet måtte i praksis være forhåndsbrygget og leveringsklart.

Hvor sterkt var ølet hennes

Men tilbake til Abel Margrethe. Vi kan regne på styrke og bitterhet på ølet hennes. Vi kan ta utgangspunkt i en 144 potters tønne med malt, for korn og malt hadde selvfølgelig sin egen tønnestørrelse. La oss anta at maltet hadde en egenvekt på 0,67 ifht til samme volum vann. Det gir oss 2 malttønner = 288 potter, som er 279 liter eller 187 kilo malt. Vi kan ta ut 960 potter etter koking, men med litt svinn kan vi trygt sikte på 1000 potter ferdigkokt vørter, eller 968 liter. La oss anta at humla hadde en bitterhet omtrent rundt det man finner i Saaz-humle, la oss si 3,1% alfasyre. Jeg tipper det var «batch-sparging». Jeg tror ikke vi trenger å sette meskeeffektiviteten særlig lav, for den første vørteren hun tapper er betydelig sterkere enn det hun trengte til dette ølet, men la oss si 75%. La oss også anta en overgjær med relativt høy utgjæring 80% og en mesketemperatur som favoriserer beta-amylase for et mer utgjærbart øl. Humla er 12 mark, som er 2,9kg, og la oss anta en koking i 60 min.

Ved å plugge disse tallene inn i en oppskriftskalkulator for ølbrygging – for eksempel beercalc.org – får vi et øl på rundt 4,8% abv og 28 IBU. Det har OG på 1,046 og FG på 1,009. Det må sies å være et respektabelt øl, og slett ikke noe billig lettøl. På den andre siden er det et godt stykke unna et virkelig sterkt øl. Se peker til beercalc i referanselista under.

Hvor godt kokt var dette ølet? Det er jo ikke så lett å estimere og priser kunne variere sterkt, men i en prisoversikt for Trondheim fra 1791 lå en tønne malt på 2½-2¾ riksdaler. Det er litt høyere enn hva vi ser i dette regnskapet, men det er også litt senere på 1700-tallet. På den samme oversikten kostet bjørkeved 1⅜ riksdaler, mens granved kostet 1 riksdaler. Disse prisene var for en favn ved, som er vedlav som er 1 favn høyt, 1 favn bredt og 1 alen dypt. En favn er 6 fot og en alen er 2 fot, så det blir 72 kubikkfot, eller 2,22 kubikkmeter.

De 20 skilling som er listet i regnskapet ville da holde til ca i overkant av en femtedels favn granved, eller en sju-dels bjerkeved om vi regner prisøkning likt med hva den var for malt. Vi snakker altså om rundt en halv m³ furuved eller en tredjedels m³ bjerkeved. Ifølge Oslo Vedhandel har 1m³ granved energi tilsvarende 2150 kWh, og 1m³ bjørkeved har energi tilsvarende 2650kWh, men dette er for «fast masse», og jeg tipper at 25% av vedlaget er luft. I så fall har vi for 20 skilling fått 669kWh med gran, eller 589kWh med bjørk.

Imidlertid er brenning av ved ikke en energieffektiv prosess. Moderne, energieffektive vedovner ser ut til å ligge på i overkant av 80% energiutnyttelse, for mye av energien forsvinner bokstavelig talt ut pipa. Oppvarming med åpen peis ligger visst på rundt 25% energiutnyttelse. Sannsynligvis brukte Abel Margrethe en innmurt bryggepanne som var vanlig den gangen. Energiutnyttelsen er formodentlig temmelig god dersom flammene treffer direkte på undersiden av en kobberkjele. La oss konservativt tippe 50% energiutnyttelse som et sted midt i mellom. Det gir rundt 300kwh fra denne veden.

Hvor mye koking rekker dette til? Tja, vann som varmes opp krever 4,18 J/gK, og avrunder vi vannmengden oppover til 1000 liter (=1000kg), og regner vi med at vannet i utgangspunktet holder 10°C, men at temperaturen til gjengjeld synker 10°C under mesking og tapping, så skal vi varme vannet totalt 100°C. Det blir 116 kWh og godt innenfor energien i veden. Imidlertid skal man også koke inn noe av ølet, la oss si innkoking på rundt 10% for å holde en livlig koking i en time, eller la oss si 100 liter for enkelhets skyld. Vann trenger 2257J/g for å fordampe, som blir 63,7kWh for å fordampe 100 liter. I tillegg skal dette også varmes opp og når vi regner med at dette vannet også skal varmes opp fra til kokepunktet først, som blir 11,6kWh. Dermed får vi et ideelt energiforbruk på 116+63,7+11,6 kWh = 191kWh. Dette er litt under to-tredeler av den energien som vi estimerte var mulig å få ut av veden i en innmurt bryggepanne, noe som gir oss god margin på eventuelle andre energitap. Eller det åpner også muligheten for å koke i nærmere tre timer.

Vet vi at hun kokte i minst én time? Nei, det vet vi selvfølgelig ikke. Men den mengden ved hun spesifiserte, burde være rikelig til å koke vørteren i flere timer. Kanskje hun bare smurte tykt på da hun oppgav kostnadene til ved? Jeg tviler på det, for da hadde nok andre bryggere påpekt at det var langt mer utgifter i regnskapet enn det som egentlig trengtes.

Brukte hun røykmalt, slik som i senere tiders danske skipsøl? Vel det vet vi ikke, men røyk er vel i seg selv preserverende så det kan vel ikke utelukkes. Hun sier selv at hun bruker rostocker-malt, og jeg er ikke kjent med at den skulle være spesielt røykfull. Det var neppe et mørkt øl, selv om det neppe heller var spesielt lyst, skjønt dersom det ble kokt lenge, så kan det ha blitt karamellisert og gjort det mørkere.

Oppsummering

Hvordan gikk det så med Abel Margrethe Holst? Hun døde i 1757. Allerede tre år tidligere hadde Karen, enke etter Johan Rinderhagen, søkt om tilsagn om å overta skipsølprivilegiet. Da hun døde gikk det imidlertid til Barbara Reener, enke etter Anders Røst. Hun hadde visstnok allerede noen år leid privilegiet for brygging av skipsøl fra Abel Margrethe, for 50 riksdaler pr år. Etter henne gikk det videre til Barbaras datter, Else, enke etter Hans Leth. Karen Rinderhagen fikk derimot privilegium for skipsøl for Molde og Kristiansund, og bortforpaktet dette for Kristiansund til enken Alette Margrethe Mechlenborg for 30 riksdaler pr år. Det er i det hele tatt ganske så mange enker her, og det støtter på sett og vis opp under idéen om at brygging av skipsøl var en slags beskyttet aktivitet for enker.

Hvor ofte brygget man? Tja, det er ikke så lett å si, men om vi tar utgangspunkt i opplysningene om at rettigheten på 1750-tallet ble bortleid for 50 riksdaler pr år, og regnestykket som viste at hver brygging innbrakte i underkant av 1 riksdaler i overskudd, så må det ha blitt brygget rundt 60-70 ganger pr år for bare å betale årsleien. Da ville det være naturlig å tenke seg at det ble brygget minst 120-150 ganger pr år, kanskje mer. Samtidig er det grunn til å tro at man ikke brygget om vinteren, da det var færre skipsanløp pga vinterstormer og isforhold. I så fall brygget man kanskje mer eller mindre daglig fra vår til høst?

Kilder

Olaus Schmidt: Aktiebryggeriet i Trondhjem hvori optat Trondhjems bryggeri : en historisk oversigt over øltilvirkningens utvikling i Trondhjem, Aktietrykkeriet, Trondheim 1926. Side 5-13. Lenke hos nb.no.
Arkeliet: Gamle norske målenheter, se især avsnitt Flytende varer brukt fra 1683.
Oslo Vedhandel: Brennverdi ved ulike slags ved pr fast masse.
Beercalc.org: oppskrift på Abel Margrethes skipsøl, om enn bare med de parametrene som er oppgitt her.

–

Var skillingsølet forløper til pottølet?

Sat, 18 Oct 2025 12:25:56 GMT

Navnet pottøl ser ut til å ha kommet på 1820-tallet, men ølet var eldre. Så hva kaltes dette ølet før et ble pottøl? Tidligere har jeg foreslått bare «øl», men jeg tror kanskje ikke det var fullt så enkelt. Det fantes en ølstil som het skillingsøl, og jeg undres på om ikke den ølstilen gjennomgikk et navneskifte, for så å bli kjent som pottøl.

I oppsporingen av pottølets opprinnelse kom vi til 1822, og vi gravde frem data som støttet en hypotese om at en økning i bruken av flasketappet øl, kunne ha gitt opphav til at man tydeliggjorde ikke-flasketappet øl som «øl i pottevis», senere forkortet til «potte-øl» eller bare «potøl». Det ble på ingen måte ugjendrivelig bevist, og det trenger heller ikke å være hele historien.

Tidl om pottøl:

Del 1: På sporet av pottølets kilde om de tidligste referansene.

Del 2: Hva er det med Bergen som gjorde byen så spesielt mht øl?

Del 3: Fadesen med Kristiania Potølforening om en god tanke og en dårlig gjennomføring.

Det fantes også et annet øl som var kjent for å være billig, svakt og tynt, og som ser ut til å ha forsvunnet omtrent samtidig som pottølet dukket opp: nemlig skillingsølet. Hva om navnet skillingsøl ble faset ut og navnet pottøl ble faset inn, for mer eller mindre den samme ølstilen? Så her er en hypotese: Prisstigning gjorde at man ikke lenger kunne selge skillingsølet for 1 skilling potten, så da trengte man for skams skyld å kalle det for noe annet enn skillingsøl, og så kom pottølet.

Ølstiler og -navn på slutten av 1700-tallet

Jeg skal forsøke å sannsynliggjøre det utfra flere vinkler, men la meg aller først forsøke en slags oversikt over innenlandske ølnavn som var i bruk utover 1700-tallet og frem til unionsoppløsningen i 1814. Vi ser her bort fra de importerte ølstilene, som vanligvis var oppkalt etter stedet de kom fra, og også kopiene av disse som ble brygget innenlands.

Jeg skal ikke være skråsikker på disse definisjonene eller at denne lista er komplett, men den dekker i hvert fall en rekke av ølene, og forklaringene er slik jeg forstår dem pr nå. Katalogen over dansk-norske ølnavn på 1700-tallet blir da, gruppert etter tolkning:

Etter maltet man brukte: hvidt øl og brunt øl, som var avhengig av typen malt man brukte, dvs lufttørket hvidtmalt eller kølletørket brun malt.
Etter potte-prisen: 2-, 3- og 4-skillingsøl, samt bare skillingsøl som implisitt var 1-skillingsøl, som var navngitt etter prisen for sluttkjøperen, dvs utsalgsprisen, og implisitt måtte tolkes som styrkegrader, og dermed også omtrentlig som kvalitetsgrader.
Etter tønne-prisen: 2-, 3- og 4-dalers øl, som trolig var navngitt etter salgsprisen pr fat fra bryggeren. Ironisk nok ser det ikke ut som fatet faktisk trengte å være priset til 2, 3 eller 4 daler, men at det dreide seg om mer eller mindre standardiserte styrkegrader av øl, som en gang i tiden var priset slik.
Etter bryggeteknikk: godt-øl, dobbelt-øl, søttøl, tyntøl, etterøl osv, som refererte til hvordan ølet ble til i bryggeprosessen, ofte basert på hvordan vørteren ble tappet under mesking.
Etter emballering: flaskeøl, tønneøl, kanneøl osv som refererte til formatet ølet ble solgt i, ikke til ølets type. Implisitt var det da vanligvis priset inn mengderabatter. For eksempel kunne 3-skillingsøl koste det samme for en flaske på ca 72 cl (eksklusiv flaskeplant) som for en potte (dvs 0,968 liter) av ølet i medbragt emballasje.
Etter målgruppe og bruksmåte: skipsøl, husholdningsøl, spissøl og coventøl, hvorav noen var belagt med regelverk. Skipsølet var for salg til skip gjerne regulert med monopolrettigheter, mens coventølet var noe bryggerne kunne være pålagt å gi gratis bort til de fattige.

De aller fleste av disse ordene har direkte paralleller på tysk språk, som Speisebier, Kofentbier, Nachbier og Dünnbier. Unntaket er vel mungåt, som såvidt jeg et ikke finner igjen på andre språk.

Skillingsølet i eldre skrifter

I dette innlegget er det skillingsølet som er det relevante. Det snodige med skillingsølet er at etter unionsoppløsningen i 1814 fortsatte bruken av ordet, men uten at det ble særlig brukt i annonser. Tvert imot, ordet brukes mer litterært, og nesten utelukkende i billedlig betydning!

I en bok av Johann Christoph Schinmeyer om og med Martin Luthers tolkninger av bibelvers – eller rettere sagt den norske utgaven fra 1818 – «Bibelske Sprog- og Skat-Kiste, hvorudi 400 Sprog af den hellige Skrift forklares», står det:

Og ingen Borger, dersom han kunde sælge sit Skillingsøl for got Øl, om han enskjønt drak sig Døden paa Halsen deri, saa gjorde han sig derover ingen Samvittighed.

La oss hoppe over det bibelske her, og fokusere på begrepet i å selge sitt «Skillingsøl for got Øl», som betyr at skillingsølet stod lavere i kurs enn godt øl.

I en beskrivelse av Inderøy fra slutten av 1770-tallet, som forble som upublisert håndskrift en lang periode, står det:

... og faar gemeenlig Speege-Sild og Supe, kaagt for det meeste tiid af et Slags øll der kalde Mungott, hvilcket er ungefær som skillings øll i Kiøbenhavn.

Det er en meget interessant referanse, både fordi det trekker ordet Mungåt helt ned til Inderøy, jeg har tidligere bare sett det beskrevet som å ha overlevd så lenge lengre nord, i Nordland. Men i kontekst av dette innlegget er det referansen til skillingsøl som er mest interessant. Mungåt var beskrevet som et svakt øl, og sammenligningen med skillingsølet i København går formodentlig begge veier. Referansen til København er også av interesse.

Skillingsøl nevnes eksplisitt i instruksjonene fra en kongelig forordning av 13. juni 1755, for hvordan det skulle brygges i byggerlauget i København. Disse instruksjonene påla at man fra fire tønner malt skulle tappe ut 5 tønner 4-dalers-øl, 4 tønner 2-dalers-øl og 5 tønner skillingsøl. Det var spesifisert priser på hvert av disse, 14, 8 og 6 mark, og skillingsølet var det billigste. Og hva om bryggeren klarte å presse ut en ekstra tønne øl av maltet? Haha, godt tenkt, men nei. Det som var utover de 14 nevnte tønnene gikk som covent-øl, som måtte gis vederlagsfritt til de fattige. De tre nevnte styrkegradene kunne selges for de angitte priser, men aldri høyere, og i praksis heller aldri lavere. På 1700-tallet var det meste i byene gjennomregulert, spesielt i København. Selv gjæren var det regulert hvor mye bryggerne kunne – og måtte – ta ut etter brygging, og hva de fikk lov å gjøre med det. Og om bryggerne syntes at det var utrettferdig at de var pålagt alt slikt, så kunne de trøste seg med at ingen som kjøpte øl for videresalg, kunne kjøpe det fra noen andre enn medlemmene i bryggerlauget.

Billedlig bruk av skillingsøl i litteraturen

La oss så forflytte vi oss til etter 1814. Da opptrer navnet skillingsøl mest i poetiske og historiske sammenhenger. Johan Sebastian Welhaven brukte det om den litt mer bondske Henrik Wergeland da han sammenlignet ham med skum av ristet skillingsøl (Saa længe rystes Skillings-Øl, til Skummet flyder over), formodentlig et bilde på å holde intenst på med noe meningsløst som det for alle andre er tydelig man aldri vil komme i mål med. Men også Henrik Wergeland selv brukte det poetisk, i syngestykket Campbellerne, i tolvte scene i første akt, der han lar Sir Humphry uttale i en monolog: «Mod er en Champagner, hvorav der undertiden, af bare fyrighed, ikke bliver en Draabe tilbage; men Besindighedens Skillingsøl holder seg alltid inden Skranker.» Der kontrasterer han øyeblikkets mot med utholdenhetens planlegging. Det er en sammenligning som minner om historien om Achilles og skilpadda, men det kan kanskje også tolkes som et bilde på ham selv og Welhaven.

Selv i Danmark brukes ordet i billedlig betydning, som i Søren Kierkegaards Om Fædrelandets Polemik, del 1, publisert i Kjøbenhavns flyvende Post 12. mars 1836:

[...] og man ikke snarere maatte beklage at see saa Mange berusede af det Skillings-Øl, der bydes av Journalerne, [...]

Dette må tolkes som en kritikk av at selv om tidsskriftene serverer tynt stoff (dvs skillingsøl), så tas det allikevel entusiastisk imot som godt stoff (dvs er berusende) av mange leserne.

Men det var ikke bare de store forfatterne som grep til skillingsølet, her er noen formuleringer fra litt lengre nede i bunken:

(tight) [...] han er ondskabsfuld til at oplyse, at Publikum har faaet Skillingsøl for Porter, ... (Hougsunds Mysterier, fra slutten av 1840-tallet skrevet under pseudonym, modellert etter Eugène Sues: Les mystères de Paris)

[...] saa vil jeg sætte tolv Flasker Champagne mod en Flaske Skillingsøl, at hun ikke ...

[...] bliver der ikke Tale om Skillingsøl og fedt Flesk, men om Gascognervin og indbagt Kjød ...

[...] ved Porterens Fortyndelse; Til simpelt Skillingsøl. (1818)

[...] drikke Champagne som det er Skillingsøl.

Disse sitatene sprer seg fra 1818 og utover resten av 1800-tallet. Flere av dem kommer fra romaner av den lette typen under forfatterpseudonym, som ble trykt som føljetonger i avisene uten at man engang brakk om typene, så siderekkefølgen kom hulter til bulter. Felles for dem alle er at bruker skillingsøl i billedlig betydning, ofte kontrastert mot statusdrikker som champagne og porter. Tilsynelatende er det ingen som faktisk drikker skillingsøl på denne tiden, for det var ikke et øl man kunne få kjøpt. For meg indikerer dette at det tidligere har vært en vanlig handelsvare, og som henger igjen i språket som det kvintessensielle tynne og billige ølet.

Siden mange av disse er romaner som kan være oversatt, eller i det minste er modellert over utenlandsk litteratur, så trenger vi å sjekke om skillingsøl kort og godt bare er en dårlig oversettelse av et utenlandsk uttrykk. Jeg tror ikke det. For det første har vi uttrykket som norsk/dansk i flere fremmedordbøker på starten av århundret, og da vanligvis som oversettelse for det engelske «small beer». Og husk nå at da vi sporet opp pottølet, så var det nettopp «small beer» som ble oversatt til pottøl i ordbøker og parlører som var utgitt senere på 1800-tallet. Så selv i fremmedordbøkene tar pottølet over for skillingsølet.

Dernest, hvilket språk skulle skillingsøl ha kommet fra? USA og Frankrike brukte ikke skilling som myntenhet. Det gjorde man imidlertid i England, men der var et pund lik 20 shillings, og en shilling var verd 12 pence. I England hadde man et akseptabelt øl kalt two-pence på denne tiden, pr pint, så øl for en hel skilling ville ikke være noe billig. Dermed er det neppe importert fra engelsk. I en tysk ordbok fant jeg schillincbēr i middelnedertysk, som ble forklart med «Bier für einen Schilling», men det virker ikke som det har vært i bruk i mer moderne tysk. Dansk har selvfølgelig hatt dette ordet. På svensk har jeg kun funnet ordet brukt i et medlemsblad fra Bryggeriklubben, ifm øloppskrifter fra 1600-tallets Malmö, som på det tidspunktet var dansk.

Annonser for skillingsøl

Det er svært få annonser for skillingsøl fra 1820-tallet og utover. Var det noen annonser for skillingsøl før dette? Joda, men ikke mange. Det var tross alt et billig og tynt øl som man trolig kunne kjøpe mange steder, så det gav ikke så mye mening å bruke mange penger på å annonsere for det. Men det finnes, som for eksempel denne i Norske Intelligentssedler fra 24. januar 1798:

Hos Christopher Berg i Kirkebakken er gode Potetes, godt Øl paa Boutellier, tilligemed godt Skillings-Øl at bekomme til kjøbs.

Det er to ting jeg legger merke til her: for det første er det ikke snev av forsøk på å forklare hva skillingsøl er, hvilket betyr at man antok at leserne visste dette. Det andre er denne dualiteten mellom «Øl paa Boutellier» og «Skillings-Øl», som vi 30 år senere kan finne igjen i tilsvarende annonser som «Flaske-Øl og Pot-Øl».

Finnes det noen som etter ca 1820 bruker skillingsøl der det ellers ville vært mer naturlig å bruke pottøl? Joda, vi finner det også. I en kraftfull utskjelling av norske drikkevarer, finner vi i Granskeren i 1840, vol. 1 nr 11/12 følgende kraftsalve:

Vil man have noget uskyldigere at give Drankeren istedenfor Finkelglasset, at levere Arbejderen under sit Slæb, at skjænke en Ven, som man vil gjøre en Fornøjelse, — da maa det aabenbart ikke være saadant kraftløst Søl, som vort Skillings-, Tre-Skillings-, Fire-Skillings-Øl, bayersk Øl, Bitterøl, og hvad nu alt dette Væsen heder, som ligner Vand i alle andre Henseender end i Smagen. Det maa være noget , som ligner Vinen i Styrke, men overgaar den i Helsesomhed. Dette er Øl, saadant som Porter og Ale. [...]

Det som er interessant i denne sammenhengen, er at forfatteren klager over det tynne og dårlige ølet. På denne tiden fantes det godt med 3-skillings- og 4 skillings-øl, blant annet fra Schous, som i annonsen som er vist under. Men forfatteren klager ikke over pottølet, som tross alt kostet 1½ skilling og var tynnere enn de øvrige ølene han klager over. Jeg tror han egentlig sikter til pottølet, men bruker dets gamle navn: skillingsøl. Og siden han ikke har tenkt å selge det så spiller det lite rolle hva han kaller det, sålenge leseren forstår hva han sikter til.

Tidlig annonse for Youngs Bryggeri, samt dokumentasjon på at Solør-traktene var et område der den kommersielle humledyrkingen holdt lengst ut i Norge.

Den Constitutionelle, 5. februar 1838, s.4, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, Public Domain

Her nevnes også 8-skillingsølet, som det er verd å si noe om. Det virker som det i den gamle standardiserte navngivningen var det sterkeste og beste ølet, sannsynligvis lagret. Jeg vet ikke helt hva det er best å sammenligne det med, men en rekke steder snubler vi over begrepet mars-øl som et lagret sterkøl, men det ser ut til å gå for 4 skilling, men jeg fant også en referanse til dobbelt mars-øl. Selv Henrik Wergeland nevner dette 8-skillingsøl i sitt møte med studenterlivet:

Det var i det Aar, da man førstegang i Norges Hovedstad begyndte at brygge Øl i det Store og navnlig Otteskillingsøl. Jeg gik endnu paa Skolen; men et Par bergenske Studenter i mit Logis gav mig gratis Underviisning i at drikke bemeldte Stærktøl i store Kvantiteter og i at røge Tobak, samt i flere Studenternetheder — jeg vedd ikke een undtagen.

Wergelands familie bodde egentlig på Eidsvoll på dette tidspunktet, og Henrik begynte ved Christiania Cathedralskole da han var 11 år. Han bodde de to første årene av denne skolegangen hos en tante, før han flyttet på hybel som 13-åring, som må ha vært i 1821. Jeg tviler vel på at denne ølstyrken ikke hadde vært brygget tidligere, men det er mulig det på denne tiden kom tilbake på markedet sammen med stadig større bryggerier og bedret økonomi. Det er veldig fristende å knytte dette til Youngs bryggeri som ser ut til å ha startet å selge øl i 1825.

Annonse for Høyers Bryggeri i 1842, et par år etter at bryggeriet var startet.

Skiensposten, 6. desember 1842, s.4, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, Public Domain.

Noen få år etter hadde Høyers bryggeri i Skien 4 skillings- 2-skillings og 1-skillingsøl, og annonse som er gjengitt til høyre viser tydelig hvordan angivelsen i skillinger ikke nødvendigvis forteller noe om den faktiske prisen, og legg forøvrig også merke til den allestedsnærværende oppfordringen om å levere tomgodset tilbake.

Fem år før dette er det baker i Oslo som har en interessant annonse i Christiania Intelligentssedler, 18. desember 1837:

At jeg for en Tids Skyld utsælger halvanden Skillings Øl til nedsat Priis a 1 sk. Potten, tilkjendegives for de Høkere eller Marketentere, der ønske at tage i tøndeviis, og at det skal blive dem tilbragt til Huset. Ole Nielsen, Bager, boende i Dronningens-Gade.

Her finner vi «halvannen Skillings Øl til nedsat Priis a 1 sk. potten», men det er langt flere annonser på denne tiden som annonserer noe slikt som «pottøl til 1½ sk. pr. pot». Jeg mistenker at dette bare er to ulike tidsepokers måter å referere til det samme ølet på. Det vil si at når skillingsølet begynte å koste 1½ skilling, så måtte man velge om man skulle:

kalle det halvannen-skillings-øl ... nei, det er for mye av en munnfull.
prise skillingsølet til halvannen skilling ... nei det høres feil ut.
selge skillingsølet som ⅔ potte øl for 1 skilling ... dvs krympflasjon.
kalle det noe som ikke var koblet til prisen, som for eksempel potteøl.

Dette er bare noen få brukseksempler som minner om skillingsøl – eller halvannen-skillingsøl. Vi finner ikke så mange andre eksempler. Derimot, i perioden 1835-1845 er det nesten 200 avistreff på ulike stave-varianter av pottøl. Om pottølet og skillingsølet smakte helt likt, skal jeg være forsiktig med å påstå, men det virker i hvert fall som de inntok den samme posisjonen i vareutvalget til bryggere og ølselgere.

Annonser i Danmark

Dersom vi ser til Danmark, finner vi at skillingsøl også var i bruk der. I en annonse i Kiøbenhavns Adresse-Contoir Efterretninger 16. juni 1812, koster godt øl, husholdningsøl og skillingsøl hhv 17, 11 og 6 rigsdaler pr tønne. I en annonse fra Bryggeriet i Nørregade i Odense 25. september 1821 annonseres det fem øl: to typer dobbelt-øl i kvarte tønner til 2 og 3 rigsbankdaler, deretter godt øl i kvarttønne til 1 rigsbankdaler, Huusholdningsøl i kvarttønne til 4 mark, som er ⅔ av en rigsbankdaler og til slutt skillingsøl, som kun selges i hel-tønner, til 2 rigsbankdaler, dvs ¾ av prisen for Huusholdningsølet.

Det finnes også noen få annonser i Danske aviser utover 1800-tallet som refererer til skillingsølet, som da alltid er det billigste, til og med billigere enn Husholdningølet. Den 25. oktober 1869 er det Bryggeriet Poulsbjerg som annonserer sju typer øl på tønne, der det dyreste er Gammelt Martsøl til 10 rigsdaler, mens skillingsølet er billigst og koster 2 rigsdaler pr tønne. Det samme gjør seg gjeldende i andre annonser, skillingsølet er alltid det billigste. Det slutter i Danmark med kronereformen i 1875, og etter den tid finner vi skillingsølet bare i litteraturen og til billedlig bruk.

Skillingsølet i Marinen

Akkurat problemet med at skillingsølet ikke lenger kostet en skilling, oppstod ikke på 1820-tallet. Allerede under den økonomiske kollapsen i 1812 steg skillingsølet langt over en skilling i pris. Dette kan vi se fra en skrivelse som Oberst Kreber sendte 5. desember 1812 til Kongen med et budsjettoverslag for daglig mat og andre kostnader for mannskapene. Der finner vi en linje som er: «½ Pot tyndt eller saakaldet Skillings-Øl à 10 Sk. = 5 Sk.» Så skillingsølet hadde steget til 10 skilling, og det virker som om obersten la inn en liten sarkastisk «saakaldet» for å poengtere det. Legg også merket til at skillingsølet her er implisitt priset pr potte.

Vi kan også gå tilbake til en kost-oversikt fra 1801, som også var et dårlig år for korn, der prisens steg. For en bestemt flotilje av kanonbåter og chalupper og andre ro-båter for en periode på 28 dager var det satt opp «172 Tønder 4 Dalers Øl 344 Tønder saakaldet tyndt Øl». Man kan formelig høre at uttrykket «tyndt Øl» ikke helt har satt seg. Her virker det som mannskapene fikk det dobbelte av tynt-øl i forhold til 4-dalers-øl, men i andre sammenhenger var det vanlig i marinen at én enhet med 4-dalers-øl kunne byttes i to enheter med tynt-øl, eller rettere sagt skillingsøl. Men i denne lista er det typografisk litt uklart om dette er tilfelle her.

Sjøslag i vindstille mellom rokanonbåter og lette fregatter eller kanonbrigger under krigen i 1807-14

Tegning av F. Henriksen, etter Chr. Blanche, fra O. Eidem og O Lütken: Vor Sømagts Historie s.717, via Nasjonalbiblioteket, Public Domain

Ved transportoppdrag var ølkvoten økt til 213 tønner 4-dalers-øl; og husk at selv om disse kanonbåtene kunne rigges med seil, så skyldtes effektiviteten deres at de kunne ros raskere enn et seilskip – sålenge det kun var moderat vind. Dette var små men meget manøvrerbare farkoster med en til to kanoner. I vindstille kunne 6-8 slike kue en fregatt, som hadde det aller meste av sin slagstyrke sideveis. For engelske fregatter var det å bevege seg innaskjærs omtrent som å stikke hånda inn i et vepsebol og håpe på at det var tomt. Det var mange slike kanonbåter spredt langs Norske-kysten, og dersom en engelsk fregatt kom for nærme, ble det sendt varsel langs kysten via en visuell telegraf, og så kom det fossroende kanonbåter fra nabodistriktene. Man bli tørst av å ro på den måten. Det er nok grunnen til at ølrasjonen ved transport lå ¼ høyere enn den vanlige rasjonen.

Oppsummering

Det kan virke som et alternativ navn for skillingsølet var «tyndt Øl». Men hvilken brygger har lyst til å annonsere produktet sitt som «tynt øl»? Vel, i våre dager med «lite-øl» og slankefokus ville det kanskje gå, men på tidlig 1800-tall ønsket man trolig et mer nøytralt navn for ølet man skulle selge. Kunne man ikke bare fortsatt å kalle det skillingsøl? Vel, det var sikkert noen kranglefanter som da ville insistere på at et skillingsøl måtte koste en skilling. Så hva skulle man så kalle ølet. Det kan virke som om svaret som utkrystalliserte seg i Oslo var «pottøl».

Som oppsummering: argumentasjonen min for at skillingsøl endret navn til pottøl er:

Skillingsøl fantes som navn på øltype i både Norge og Danmark før unionsoppløsningen.
Ordet forsvant ut av kommersiell bruk i Norge omtrent parallelt med pottøl kom i bruk.
Skillingsølet og pottølet ser ut til å hatt samme plass i ølutvalgene.
Det gamle navnet må ha vært godt innarbeidet siden det holdt seg i billedlig bruk i mange tiår,
Vi ser tilløp til at noen syntes å blande bruken eller finne en slags mellomform,
Ordet «tyndt Øl» ble brukt som synonym for både pottøl og skillingsøl,
Skillingsølet økte i pris til over en skilling, og må ha lagt nærmere halvannen skilling rundt 1820,
Skillingsøl fokuserer på prisen, mens pottølet fokuserer på volumet.

Basert på dette tror jeg det er tror det er en god sjanse for at det man tidligere kalte skillingsøl, ble solgt under navnet pottøl i Oslo fra 1820-tallet. At det samtidig var en økende bruk av flasker, skapte bare større behov for å navngi ølet på en måte som ikke kunne misoppfattes som at det ble solgt på flaske.

Fadesen med Kristiania Potølforening

Wed, 15 Oct 2025 16:12:15 GMT

Forretningsidéen var å unngå skatt på ølet. Pengene skulle komme fra folkefinansiering. Folkene bak var flinkere til å prate enn til å brygge. Stedet var Sagene. Alle de andre bryggeriene hatet dem. Og tidspunktet var 1860-tallet. Dette er det bedrøvelige historien omkring Kristiania Potølforening, og underveis skal vi lære noe om pottølet.

Men før vi ser på Potølforeningen må vi se nærmere på den bakgrunnen der det føltes fornuftig å starte en slik forening, og til slutt skal jeg fable litt om hva som kunne skjedd dersom Potølforeningen hadde vært ledet av handlekraftige personer, og ikke en gjeng med kranglevorne pratmakere. Og underveis skal vi forsøke lete etter litt info om pottølet.

Bakgrunnen

Frem til 1858 var det ingen særavgift på øl, og forsåvidt kunne hvem som helst brygge og selge øl. Dette kunne innlysende nok ikke fortsette, og Stortinget skattla ølet fra 1. januar 1858, gjennom en avgift på én av råvarene: maltet, omtrentlig etter britisk modell. Skatten var teknisk sett utmålt etter kornet som ble maltet, med 1 spesidaler pr tønne korn, forhøyet fra 1. juli 1861 til 2 spesidaler. Man bruker generelt mer malt jo sterkere ølet er, slik at avgiften var progressiv.

Et problem som raskt dukket opp var at stivelsen fra kornet tross alt ikke bare ender som alkohol, men også gir ølet fylde, sødme og næringsverdi. Dermed skattla man ikke bare alkoholen, men også fylden i ølet, slik at tynt øl ble skattlagt mindre enn fyldig og søtt øl – gitt samme alkoholprosent. Alle innså tabben ved at de svake, søte ølene ble rammet omtrent like mye som de sterke bayerske ølstilene. Det var de sterke bayerske stilene man egentlig hadde siktet på med maltskatten. Allikevel skulle det ta politikere og byråkrater mer enn 50 år å rette på dette, men akkurat det får bli en historie for en annen gang.

Ett av de ølene som led under den nye maltskatten var pottølet. Det var priset til omkring 1½ skilling fra det først nevnes på 1820-tallet og frem til 1850-tallet. I dyre tider kunne ølet annonseres opp til 2 skilling pr potte, og tidvis kunne det gå for under 1½, som da O. Iversen solgte pottølet sitt for 1¼ skilling fra bryggeriet sitt i Store Vognmannsgade i 1851.

O. Iversen drev bryggeri i madam Moes bygård i Store Vognmandsgaden

Christiania Adresse-Tidende 5. sept 1851, side 1, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, public domain.

I etterkant av maltskatten ser pottøl-prisen ut til å ha steget med 1 skilling, dvs økt med 66%, skjønt det var variasjoner. I 1859 annonserte Heffermehl pottøl til 3 skilling, men hadde samtidig introdusert et «simplere øl til 1½», som var den gamle pottølprisen. Det var endel diskusjon i avisene om denne økningen i prisene på pottølet. Forsåvidt økte også prisen på bayer – ofte kalt iiskjelderøl eller bayerskøl – fra 5 til 6 skilling, som forholdsmessig var en mindre økning. Dette ølet virker å ha vært priset til 4½-5 skilling på siste halvdel av 1840-tallet. Men det er vanskelig å si hvor mye av disse prisøkningene som reelt stammer fra maltskatten. For eksempel, høsten 1854 eksporterte et bryggeri fra Hedemark bayersk øl til Oslo for 3 skilling potten som «partivare», men det er vrient å si hvor sterkt dette ølet var og om det var priset ned for å underselge det dyre ølet fra bryggeriene i hovedstaden.

Oslo-bryggeriene begynte et prissamarbeid temmelig tidlig, her en felles annonse fra 1860, der til og med utsalgsstedenes avanse er annonsert.

Christiania Intelligentssedler 3. nov 1860, s.2, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, Public Domain

Det er dermed ikke lett å tallfeste prisen på bayeren i Oslo på 1850-tallet. Det var et ekstremt moteøl, og det solgte lett. Annonsene fokuserer mer på hvor du kan få kjøpt ølet enn på prisen. Fra 1860 er prisingen mer tydelig, for da kommer en felles annonse fra sju Oslo-bryggerier der prisen settes til 6 skilling pr helflaske, samtidig som pottølet prises til 2½ skilling. De hadde også tidligere samarbeidet om pris, men da kun for pottølet – så langt jeg vet.

Hamar bryggeri solgte billig øl i Oslo; klassisk «naturlig» oppstilling og lang eksponeringstid i fotograferingens barndom i 1878 ... men, er det ikke Schous-mannen som går der ute på plassen med åk?

Foto. B. S. G. M. Bülow / Anno Domkirkeodden, via DigitaltMuseum Public Domain

Det er vanskelig å forene påstanden om at pottølet var både tynt og alkoholsvakt, med alle klagene på at pottølprisen økte såpass mye med maltskatten. Dette var neppe en ren åkeraktig prisøking fra bryggeriene, for det det var mange flere som brygget i denne stilen enn de sju bryggeriene som koordinerte prisene sine høsten 1860.

Det er imidlertid indikasjoner på at pottølet fra de store bryggeriene ble tynnere da maltskatten kom. Det kan skyldes at de fremfor å øke prisene forsøkte å redusere kostnadene på bryggingen av pottølet. Dette brøt fullstendig med lovens intensjon, for man hadde primært ønsket å skattlegge det sterke bayerølet, ikke det svake pottølet. Målinger fra 1854 for fem større Oslo-bryggerier (Ytteborg, Eger, Forseth, Schou, og Ramm) viste at bayeren holdt 5,0-6,5% abv. Tilsvarende målinger i 1855 for de samme fem viste lignende resultat, innenfor intervallet 4,97-6,41% abv. Tilsvarende målinger for øl fra Bayern ble påstått å ligge endel lavere.

Siden denne alkoholstyrken ligger endel over hva vi ser senere, så er det ikke usannsynlig at bryggeriene delvis dekket inn maltskatten ved å reduserte alkoholstyrken i bayerskølet noe, så på sett og vis fungerte denne delen av loven. Og på tilsvarende måte ble nok også de svake men søte øltypene brygget ned. Bayerskølet ble imidlertid ikke marginalisert, slik noen forkjempere for maltskatten hadde sett for seg. Under arbeidet med loven hadde man lekt med tanken på å differensiere skatten avhengig av øltype, eller basert på om det var brukt over- eller undergjær. Men man hadde innsett at bryggeriene lett ville omgå dette.

Det ble endel avisskriverier fra 1860 rundt maltskatten som rammet så skjevt i forhold til alkoholstyrke. At dette skjedde høsten 1860, og ikke i 1858 da maltskatten ble innført, skyldes trolig at skatten ble doblet fra og med maltingssesongen 1860-61. Denne sesongen gikk fra høst til vår, og loven tillot ikke engang å malte i perioden etter 31. mai og før 15. september. Dermed ble maltskatten regnet for 12 måneder som løp fra 1. juli frem til påfølgende 1. juli. Nye økninger i maltskatten skulle komme i 1871 og 1876.

Potølforeningen

Dette er bakgrunnen for at man med utgangspunkt i det nystartede Christiania Arbeidersamfund dannet Kristiania Potølforening vinteren 1864/65. Prisene på pottølet var steget, samtidig som kvaliteten ble påstått å gå nedover. Bryggeriene forsvarte seg med at skatter og avgifter var så tyngende.

For fattige familier var det en utfordring med denne prisøkningen på et nærende og maltrikt, men alkoholsvakt husholdningsøl. En skomaker ved navn Johnsen hadde på et møte i Arbeidersamfundet desember 1864 kastet frem idéen om at man kunne sette hjemmebrygging i system. Hjemmebrygging og hjemmemalting var nemlig unntatt maltskatten. Det var praktisk sett umulig for trangbodde familier å malte og brygge i arbeiderstrøkene på østkanten av Oslo ... men hva om de gjorde det i fellesskap, som en forening?

Aftenbladet, den 20. april 1865 finner vi på side 2-3 følgende:

I længere Tid har der af vor fattige Bybefolkning været ført Klagemaal over den høie Pris, hvortil det saakaldte Tyndt- eller Potøl er steget efter Maltloven af 12te Oktober 1857. Maltloven, der nærmest skulde ramme den i Byerne stærkt tiltagende Bayerdrik, har nemlig, idet Skatten er lagt paa Raaemnet, Maltet, og ej — i Lighed ved Brændevinsskatten — paa det deraf tilvirkede Produkt efter dets Gradstyrke, bevirket, at det for den Fattige næsten nødvendige og aldeles uskadelige Potøl belægges med en Skat af henved 1 sk pr. Pot og saaledes stiger til en næsten dobbelt saa høj Pris som forhen. Vistnok er det kun det Malt, hvoraf der virkes Vare til Salg, der er paalagt Skat, og er det i Lovens § 20 tilladt Enhver at tilvirke Malt og Øl til Husbehov, men denne Bestemmelse kommer kun Landbefolkningen til Gode, medens den sammenknebne, trangt boende Bybefolkning hidindtil ej har kunnet benytte sig heraf, da det for den Enkelte vilde være uoverkommeligt at koste sig Maltgjøreri og Bryggeri kun for at brygge til egen Husholdning. Som Sagen nu staar, udøver følgelig Maltloven for Byernes Vedkommende samme Virkning, som Brændevinloven skal gjøre for det hele Land, idet alt Malt i Byerne bliver beskattet.

Dette kan man jo være hjertens enig i. Artikkelen som er sitert over forteller også at man har startet en foreningen som ville omgå maltskatten, såsnart det juridiske var avklart:

For om muligt at raade Bod herpaa have flere Arbejdere her i Kristiania i Vinterens Løb arbejdet for, at saa mange som muligt af Arbeiderklassen skulde slutte sig sammen for ved sammenskudte Midler at anlægge et eget Maltgjøreri og Bryggeri, der efter Lovens § 20 skulde brygge Øl udelukkende for Deltagerne til Husbehov, og dermed skaffe sig Øllet saa meget billigere, som Skatten og Bryggeriarbejdernes Nettoindtægt beløber sig til. For nogen Tid siden holdt Arbejderne ved Sagene et Møde hvori en Kommittee blev nedsat for nærmere at undersøge Forholdene, fremlægge Forslag til et saadant Aktieselskab og et udkast for de naturligvis for et saadant Selskab temmelig komplicerede Statutter.

Og stykket slutter med et hjertesukk om at «det ønskeligste vilde det vel være, om Skatten kunde opkræves efter Øllets Gradstyrke, og derved de stærkeste Ølsorter kunde blive beskattede, medens det svage, uskadelige Potøl kunde gaa fri for Skat — til stor Lettelse for Arbejdsklassen.» Akkurat der var de ved problemets kjerne, som vi skal se.

Det juridiske bak dette hørtes temmelig tvilsomt ut. Det var korrekt at det var unntak for tilvirking av malt som ble brukt til brygging i egen husholdning. Det var da ikke lov å selge hverken maltet eller ølet som ble brygget av slikt malt. Dette forsøkte man å omgå ved la personer å skyte inn medlemskontingent i en forening i stedet for å betale for ølet. Hver enkelt deltakende familie skulle ha motbok for føring av regnskap over utlevert øl og innbetalte kontingenter, hvilket ikke akkurat reduserte inntrykket av at dette egentlig var salg. Man kan formelig høre de dårlige argumentene, à la «vi trenger ikke betale maltskatten, for egentlig kjøper du ikke ølet når du betaler, for du betaler jo kun for medlemskapet ditt i foreningen som gir deg øl.»

Man kan jo også diskutere hva som utgjør en husholdning. Er det virkelig én husholdning dersom 1000 familier går sammen om et felles bryggeri? Loven hadde imidlertid noen formuleringer om at husmenn og arbeidsfolk fritt kunne få overdratt både malt og øl fra gårdbrukeren – men det virker søkt å omtolke dét til en slik foreningen i byen. Men det er jo utrolig hva en kreativ og smarttenkt advokat kan få til. La meg ta med paragrafen fra loven, så kan folk selv vurdere.

Den refererte paragrafen i Lov om tilvirkning av malt av 12. oktober 1857 hadde som § 20 følgende tekst:

Den Maltning, der skeer til Brug i Tilvirkerens egen Huusholdning, undtages fra Beskatning og som en Følge heraf fra de med Hensyn til Beskatningen i nærværende Lov givne Forskrifter. Den Gaardbruger, der lovligen har tilvirket ubeskattet Malt, er berettiget til dermed at forsyne sine Huusmænd og andre Arbeidere ved Gaardsbruget. Det samme gjælder om Øl, tilvirket av det ubeskattede Malt. Men forøvrig er det Malttilvirkeren ligesaalidt tilladt at sælge Øl, brygget af det ubeskattede Malt, som Maltet selv. Den der driver Brændeviins-Brænderi eller beskattet Malteri, er uberettiget til at foretage ubeskattet Maltning til Huusbrug. Heller ikke tilkommer der ham nogen Godtgjørelse i Afgift for det beskattede Malt, som han i egen Huusholdning forbruger.

Man kan diskutere om de ønsket å omgå loven, utnytte et smutthull eller bare etablere en omtolkning av loven. Det skapte uansett et digert problem for potølforeningen. De fleste advokater løp så fort de kunne idet de forstod forretningsmodellen. Det var forsåvidt neppe et problem å argumentere dette overfor departementet og retten, men idet produksjonen i fremtiden faktisk startet, så ville man trolig begå ulovligheter, med mindre retten på mirakuløst vis var enig i den kreative tolkningen av loven. Ingen seriøs advokat ønsket å være knyttet til et slikt foretak.

Og uten advokater ville det være vanskelig å legge an sak mot finansdepartementet. Den opprinnelige sakføreren, Sæthren, koblet seg av på et relativt tidlig tidspunkt. Inn kom i stedet overrettsakfører David Schøyen. Han var en tidligere ansatt i departementet, og hadde visstnok et anstrengt forhold til sin tidligere arbeidsgiver. Schøyen kastet både sin juridiske kompetanse og kunnskap om finansdepartementets interne virkemåte inn i saken, og han ble til alt overmål valgt som kasserer i foreningen. Den dobbeltrollen skulle vise seg å være en tabbe.

Arbeidet hadde startet på tampen av 1864. Det var to viktige oppgaver. For det første trengte man å rydde grunnen juridisk, og få aksept for denne tolkningen av loven, om nødvendig gjennom en rettsak mot Staten. Først deretter ville man kunne etablere et malteri og bryggeri. Man hadde tidlig startet med å få folk til å signere for å bli medlemmer i foreningen, til tross for at det hverken fantes malteri eller bryggeri, samt at jussen i beste fall var uavklart. De fleste medlemmenes forventing og interesse kretset nok rundt bryggeriet og i langt mindre grad rundt jussen.

Den 13. september 1865 kommer følgende statusoppfølging fra Oslo-korrespondenten til Drammens Blad:

Vi omtalte for nogen Tid siden den fordærvelige Indflydelse, den høie Maltskat i flere Aar har udøvet paa Produktionen af det for Huusholdningerne og de fattige Klasser saa høist fornødne Pot-Øl, [...] Der har i disse Dage dannet sig en Forening herinde [... man har] valgt en Direktion, der skulde ordne den Anliggender og træffe Forberedelser til Anlæggelsen af et Potøl-Bryggeri. Efter hvad vi have hørt, skulle de valgte Direktører imidlertid ikke være blevne enige eller kommet til noget bestemt Resultat om, hvorledes Sagen rettest burde gribes an.

Deretter går det litt tid før vi hører om dem neste gang. Schøyen hadde utarbeidet en juridisk betenkning som ikke uventet støttet potølforeningen. I mai det neste året ble det lagt frem en sammenfatning av den, som ble omtalt i Aftenbladet 9. mai 1866.

På dette tidspunktet var imidlertid de indre problemene i foreningen store. Hva skulle en aksje koste? Skulle bryggeriet levere en daglig mengde øl til medlemmene à la en slags abonnementsordning? Hvordan hindre at ølet ble solgt videre til ikke-medlemmer? Hva om man ikke tok ut sin «kvote»? Kunne andeler selges videre?

Det ble kaldt inn til Generalforsamling i 25. august 1866, fremdeles uten at det var brygget noe øl. Statuttene ble publisert i Aftenbladet to dager før møtet. Selve møtet gikk greit ifølge referatet som ble sammenfattet i en notis i Aftenbladet 27. august 1866, og det ble det uttrykt at det nå var godt håp om at foreningen snart kunne begynne sin virksomhet. Andre, ikke fullt så offisielle kilder refererer til roping og et generelt dårlig møteklima på disse møtene.

Etterspillet

Deretter er det igjen stille i pressen om foreningen. Så, enda ett år senere kommer i Morgenbladet 13. september 1867 følgende, med tittel «Hvor er "Potølforeningen" og Medlemmernes Penge blevne af?»

Det er nu vel omtrent 3 Aar siden, at der blandt Sagenes og andre Byens Indvaanere omsendtes Indbydelser til at tegne sig for Bidrag til Oprettelse af en Potølforening, der angivelig havde til Hensigt at forskaffe Medlemmerne godt og billigt, istedetfor det Produkt, som under den anførte Benævnelse leveres fra vore Bayerbryggerier. [...]

Mangen fattig Familie, glad over at have Udsigt til for en billig Penge at skaffe sig en saa sund og nærende Husholdningsartikkel, som godt og velbrygget Potøl i Almindelighed ansees for at være, tog det ikke i Betænkning at tilskyde sin Ort eller sine 12 sk — aldrig mindre, men ofte meget mere — i den faste Tro, at der her ikke spekuleredes i Næstens Godtroenhed, — en Betragtning, som vel fremdeles faar gjælde, uagtet det Øl, man skulde have for sine Penge, endnu ikke har seet Dagens Lys.

Merk forøvrig her hvordan forfatteren mener at Potøl kan være et godt husholdningsøl, men at de store bryggeriene hadde senket kvaliteten under hva den burde være. Potølforeningen startet forresten med et fokus på husholdningsøl. Pottølet kunne nok være bra som tørstedrikk eller til mat, men den ser ikke ut til å ha blitt sett på som en drikk for sosiale situasjoner. Den hadde lav status i forhold til bayerølet, men alle regnet det som et viktig øl – for familiene og i husholdningene. Det var liksom bare ikke ølet du bestilte på datidens brune serveringssteder.

Dessuten hadde Schøyen inndrevet kontingent for medlemskap, tildels med morske metoder. Man kan jo forstå at folk som hadde signert for et par år siden og ikke hadde sett en dråpe øl ikke ønsket å betale medlemskap. Schøyen insisterte, men resten av styret overprøvde ham. Dermed trakk Schøyen seg som kasserer. Deretter trakk han opp av hatten en uventet regning på salær som tilsvarte hele pengebeholdningen i foreningen – den pengebeholdningen han som kasserer inntil da hadde satt på.

Det endte med at foreningen måtte bruke penger de ikke disponerte på en høyesterettsadvokat som kunne rydde opp i forholdet med deres egen tidligere advokat og kasserer. Imens foreningen på denne måte brukte opp medlemmene penger, så ble det i hvert fall ikke brygget noe øl, og ikke gikk det vel fremover med å få aksept for lovtolkningen deres heller.

Det ble sagt at man kom opp i rundt 1000 medlemmer, og det var kommet inn 120 speciedaler, selv om det var vanskelig å peke på noen resultater. Det kan stemme med det som skrives i avisene om at det kostet medlemmene 12 skilling eller en ort, som var 24 skilling.

Året etter, i 1868 var stifteren død, og foreningen lå brakk. Tanken og målet ble returnert til Arbeidersamfundet, som forsøkte å ta tak i den med ny frisk, men konseptet var blitt kompromittert av den inkompetente og kranglete forhistorien, til tross for at det hadde vært stor interesse i utgangspunktet.

I november 1869 ble det kalt inn til møte med de som hadde betalt inn penger, uten at avisene refererer til hva som skjedde videre. Det virker ikke som om noen forsøkte å ta opp konseptet igjen senere.

Hvordan var pottølet?

Det er flere eksempler i disse artiklene på at husholdningsøl, søttøl, pottøl og tyntøl brukes om hverandre, men det er ikke lett å se om begrepene var bare delvis overlappende eller om de brukes helt synonymt.

Går det an å bruke noe av dette til å regne ut hvor sterkt eller søtt potølet var rundt 1865? Vel, det virker som de regnet at maltskatten utgjorde 1 skilling pr potte pottøl. Det er et veldig omtrentlig tall, men la oss ta det for god fisk. Formelt sett var skatten på dette tidspunktet på 2 spesidaler (=240 skilling) pr tønne av 144 potter korn, ikke malt, siden maltskatten ble utmålt etter kornet som ble maltet.

Dette gir oss 240 skilling i skatt på en korntønne à 144 potter eller 139 liter bygg. Vekten av bygg er avhengig av tørkingsgrad, men kan regnes som 70kg/1hl, og vi kan regne med å sitte igjen med 83% av vekten av kornet i malt etter maltingen. Regner vi i det gamle systemet, så er vekten av 1 potte vann 2 pund, liksom vekten av 1 liter vann er 1 kg. Det vil si at en tønne bygg gir malt som veier 144 potter × 70% × 83% = 167 pund. Dette gir oss 240 skilling med skatt på 167 pund malt som blir 1,43 skilling skatt pr pund malt, eller 0,70 pund malt pr skilling i maltskatt. Siden vi er ute etter en potte øl brygget med malt som kostet 1 skilling i maltskatt, så trenger vi altså å brygge med 0,70 pund malt pr potte ferdig øl.

Så bruker vi Brewer's Friend til å regne ut hva slags øl dette blir. Siden imperial measures er uforståelige og dessuten ikke samsvarer med gamle norske mål, så konverterer vi tallene til kg og liter før vi regner ut: 0,64 pund malt er 347 gram malt, og 1 potte er 0,9651 liter som er målstørrelsen på bryggingen.

La oss anta UK brown malt, og gjæren Danstar Nottingham som standard har 77% utgjæring, og la oss bruke standard meskeeffektivitet på 75%, da ender det på OG lik 1,072 og FG lik 1,017 og en alkoholstyrke på 7,28% abv. Dette er rundt tre ganger høyere abv enn hva pottølet sannsynligvis pottølet lå. Men det er endel omtrentlige faktorer her, og i hvert fall to potensielt store usikkerheter.

Aller først, vi har akseptert fremstillingen om at prisene gikk opp 1 skilling på pottølet, fordi skatten utgjorde én skilling pr potte pottøl. Det er slett ikke sikkert. La oss grovt og omtrentlig tippe at bare 2/3 av den ene skillingen faktisk gikk til Staten i skatt, mens resten var normal prisøkning. Da må vi bruke 318 × 2/3 = 232 gram malt.
Dernest synes hemmeligheten bak pottølets – eller i hvert fall søttølets – høye næringsverdi og lave alkoholstyrke å være en variant av avbrutt gjæring. Ja, jeg vet at jeg nå foregriper kommende innlegg, men ha tålmodighet meg meg. Ved industribryggeriene på 1880-tallet kan det virke som dette ble gjort gjennom å overgjære en passelig temperert vørter i et kaldt rom, slik at gjæringen ble gradvis avbrutt etterhvert som initial-temperaturen og varmegenerering fra gjæras eksoterme prosesser må gi tapt for temperaturdifferansen og varmetapet fra gjæringskaret. Resultatet ville da bli det som mange hjemmebryggere opplever som en bryggefeil, nemlig en altfor høy FG. Men akkurat dette kan jo ha vært noe man siktet på. Ulike sukkertyper har ulike rater de spises opp med. Med ulike startkonsentrasjoner, vil gjæra kunne rekke å spise opp de enkleste sukkerartene, mens de mer komplekse, som maltotriose fremdeles vil være igjen i ølet når gjæringen avbrytes.

La meg vilt og grunnløst tippe en avbrutt gjæring som ender opp med en utgjæring på 50% i stedet for 77% for denne gjæren. Og vips har vi fått OG 1,048, FG 1,024 og alkoholstyrke på 3.16%. Jeg skal være forsiktig med å argumentere videre på disse tallene, for nå er det to temmelig ubegrunnede faktorer der. Men jeg vil gjerne kaste frem idéen om at det er noe i denne retningen som kan ligge bak pottølet rundt midten av 1800-tallet.

Konsekvensene

Det virker som den juridiske konklusjonen ble at dette var salg av øl, ikke hjemmebrygging for eget forbruk. Det var ingen bombe, for å si det sånn, men forkjemperne for foreningen snakket godt for seg og fikk for menigmann lovens paragraf til å fremstå som den tillot potølforeningen. Etter høsten 1869 hører vi ikke noe mer til foreningen, og medlemmene så neppe pengene sine igjen. I etterpåklokskapens tegn hadde de nok kommet lengre om de hadde jobbet politisk for å få unntak eller rabatt for det svake ølet. Men da ville det kommet bryggeriene til gode også. De var opphengt i unntaket for hjemmebrygging, og det var deres store feil.

Man kan si at havariet til Potølforeningen fikk små konsekvenser, siden de aldri kom i gang med noe. Men man må vel også vurdere hva konsekvensene kunne blitt dersom de hadde vært vellykket. Det er lite sannsynlig at Potølforeningen ville kunne brygge uten å skatte, men de kunne skapt politisk press som hadde endret lovverket slik at lettøl hadde blitt skattefritt. Potølforeningen, dersom den var suksessfull, ville kunne forårsaket følgende endringer:

Foreningen kunne omskapt seg til et kooperativt bryggeri, slik som København fikk i 1902 med Bryggeriet Stjernen. Med en såvidt forskjellig eiermodell, ville de stått i opposisjon til de andre bryggeriene. Det ville fått konsekvenser for enheten innenfor bryggeriforeningen(e) i bransjen, og derigjennom for prising og etterhvert kartellinndelingen av landet. Norsk ølhistorie ville kunne blitt temmelig annerledes.
En mer fordelaktig skattlegging av det svake, men søte ølet, ville kunne gitt Norge en tradisjon for svakølsbryggerier. Det fantes enkelte såkalte pottølsbryggerier på 1800-tallet, men de forble små, og de ble i praksis skattet bort. I Sverige beholdt man et bredt spekter av svagdricka-bryggerier, og i Danmark tilsvarende med hvidtølbryggerier. I Norge fikk man aldri dette, selv om Bergen holdt stand med liten andel krusølbryggerier som en lokal spesialitet helt frem til 1913.
Det svake ølet ble aldri så utbredt i Norge som i Danmark og Sverige. I Norge ble det de store bryggeriene som brygget også det svake ølet. De hadde et avmålt, men utad høflig og saklig forhold til det. Det ble aldri noe status-øl innad på bryggeriene, og aldri noe de ble stolt av eller som de ektefølt skrøt av. Det forble et produkt som avholdsbevegelsen hadde presset på dem, et slags pliktløp. Dersom avgiftssystemet hadde tillatt rene svakøl-bryggerier, og disse hadde samarbeidet med avholdsbevegelsen, så hadde kanskje hele forbudstiden spilt ut annerledes.

Hverken Danmark eller Sverige hadde på 1860-tallet noen ølavgift. Danmark innførte en avgift på 10 kr pr tønne tilsvarende 144 potter dersom brukt i øl over 2,25 vektprosent, fra 1. april 1891. Sverige innførte sin ølskatt først i 1903.

Litt ranting om jubileumsbøker

Sat, 04 Oct 2025 20:48:08 GMT

I et anfall av frustrasjon varslet jeg forleden at jeg trengte å komme med et hjertesukk om bryggerienes jubileumbøker og deres syn på ølet som ble solgt før de ulike bryggeriene startet. Forleser man seg å denne litteratursjangeren, får man inntrykk av at det stod forferdelig dårlig til med øl i Norge frem til noen begynte å brygge bayersk øl.

Men la meg først si at det er fantastisk masse bra bedriftshistorie i disse jubileumsbøkene. De er skrevet av fagfolk som har hatt tilgang til bryggerienes interne arkiver og har kunnet intervjue nøkkelpersoner som fremdeles levde. Det samlet og formidlet et fascinerende tilfang av bryggeri-relatert stoff, som kunne gått tapt uten disse bøkene. Bryggeriene la til rette og betalte for et skikkelig arbeide, og det bærer mange av bøkene preg av. Flere av forfatterne er kjente personligheter, både innenfor og utenfor bryggeribransjen, f.eks. C. J. Hambro, Dr. Olav Sopp og Mentz Schulerud. Og for å være helt tydelig: det er ikke den delen av denne litteratursjangeren jeg irriterer meg over.

Forseggjort gjengivelse av en illustrasjon fra en gammel tysk bok om brygging, fra et verk støttet av Frydenlunds Bryggeri.

Fra dr. Sopp: Ølet og dets utvikling, s.48; via Nasjonalbibliotekets bokdatabase, public domain.

Det som derimot irriterer meg, er det trøblete «førstekapitlet»: introduksjonen som skal oppsummere situasjonen og sette scenen for bryggeriets oppstart. Det trenger ikke engang å være første kapittel i boka. Stoffet vaker ofte i grenselandet rundt det som forfatteren har fordypet seg i. Det kan være et kortfattet sammendrag av bryggerihistorien fra tidenes morgen og frem til etableringsiveren slår rot i en eller annen bryggerigründer. Inne blant dette er det typisk noen setninger om hvordan øl-situasjonen var på stedet før bryggeri så-og-så startet. Dette har en lei tendens til å munne ut i stereotypiske påstander om at det fløt over med dårlig øl, men at lykkeligvis endte det med godt øl etter at bryggeriet ble startet.

Jeg innser at en slik litt forherligende og pittoresk beskrivelse kanskje er sjanger-typisk i jubileumsbok-litteraturen, og at det dessuten er et nyttig grep for å skape en raison d'être for bryggerigründeren, som vanligvis er historiens helt. Men det hadde vært fint om det samtidig var korrekt.

La oss hoppe rett ut i noen sitater i kronologisk rekkefølge:

I 50-års jubileumsboka til Tous Bryggeri fra 1905, i et kapittel skrevet av den store norske mikrobiologen dr. Olav Sopp, står det:

Før den tid [dvs Schous bryggeri bruk av undergjær i 1842] var der, særlig på østlandet, vistnok enkelte bryggerier, som tilvirkede øl til salg. Men de spillede ingen rolle og var neppe bedre end de danske.

Den siste referansen til danske bryggerier relaterer han til en bok han skrev for Frydenlund (Om øllet og dets udvikling) og som ble utgitt i 1900, der man finner på side 38 følgende passus: «Ølbryggerierne i Danmark synes lige ind i vort Aarhundrede at være bekjendt for sit ualmindelig slette Øl og for sine daarlige Bryggere.»

Nils Vogt – tidligere sjefsredaktør for Morgenbladet – stod for boka til 100-årsjubileet for Schous Bryggeri i 1921. Der står det:

Medvirkende til den umaateholdne nydelse av brændevin var visselig, at det hjemlige øl, som dengang var at faa i byerne, var av en saa ringe kvalitet. [...] Datidens overgjærede øl var en mørk og ugjennemsiktig drik, som nok lot sig nyde i frisk og kold tilstand, men var meget litet holdbar og navnlig i sommervarmen let blev sur.

Men hva er årsak og virkning? Var det virkelig slik at man tyllet ned det lokale brennevinet fordi ølet var av så dårlig kvalitet? Eller kan det kanskje tenkes at frislippet av brenningen i 1816 økonomisk sett medvirket til å dra teppet under beina på småskala ølbrygging?

Så til Olaus Dons Schmidt, som skriver 25-års jubileumsbok for Aktiebryggeriet i Trondhjem i 1926:

Det hjemlig tilvirkede øl som dengang var at faa i byerne var dog gjennemgaaende av en meget daarlig kvalitet, hvad der maa tilskrives datidens metode for brygningen. De almindelig brukte ølsorter var potøl og søttøl, som fremstiltes ved overgjæring eller den saakaldte infusjonsmetode.

Smak på beskrivelsen: «gjennemgaaende av en meget daarlig kvalitet». Der dukket ordet «overgjær» opp igjen, og begynner å utpeke seg som sjangerens skurk. Apropos, overgjæring og infusjonsmesking er ikke synonymer. De går ofte hånd-i-hånd i mange bryggetradisjoner, liksom dekoksjonsmesking, undergjæring og kaldlagring også ofte går hånd-i-hånd, men det finnes nok av eksempler på at de ikke trenger å følges ad. Forresten, ekte dekoksjonsmesking er gått av moten mange steder i våre dager.

Neste ut er Hansas 25-års jubileumsbok av Christian Koren-Wiberg fra 1916, side 12:

Direktør Platou's program var ikke alene at arbeide for utbredelsen av «Hansa»s utmerkede øl.

Platou var opmerksom paa, at aarsaken til at de mange misbruk for en stor del laa i «sjappevæsenet», som florerte høit i Bergen. Og derefter handlet han.

Bergen er en gammel by, og den har ned gjennem tiderne beholdt meget av sin middelalderske byggemaate og topografi, de trange smug, de krokede gater. Her var netop den rette grobund for smudsige og lyssky kneiper. Her, hvor solen hadde vanskelig for at naa ned, hvor luften var lummer, her var alt lagt tilrette for sjappernes trivsel og vekst. Men ikke det alene. I motsætning til forholdene i andre byer, hvor sjapperne oftest ligger i utkanterne, har Bergen hat sine mindre heldige kvarterer tæt op til de bedre strøk og omgit av befærdede gater.

Det var idealistisk og vakkert av Waldemar Platou å ville redde Bergen fra sjappevesenet. Men virkeligheten var at hans Bayerøl var en god del sterkere enn det pottølet eller krusølet som eventuelt skulle ha alkoholtynget Bergen. I 1884 – sju år før Platou startet Hansa – var det 20 krusølbryggerier som tilsammen brygget ca 1,4 mill liter øl det året, hvorav 77% ble betegnet som ikke-berusende, i praksis ville vi kalt det lettøl. Dette er tall fra innstillingen levert av Malt og Brændevinskommissionen i 1891. Forsåvidt er det mulig at Koren-Wiberg siktet til sprit, men i beskrivelsene rundt dette sitatet er fokuset på øl, mens vin, mjød og og sprit nærmest i forbifarten nevnes én gang, i forbindelse med vareimport fra rundt 1650. Så leserne må tilgis om de tolker Platous funderinger rundt sjappevesenet som rotfestet i ølet som ble servert da Hansa startet opp.

I 90-års jubileumsboka til Lundetangen, skrevet av Lausen Dahl, og utgitt i 1944 står det (s.30):

Men eftersom brennevinet mere og mere trengte inn, gikk ølbryggingen sterkt tilbake. På landet brygget nok bøndene fremdeles sitt øl, men det var i almindelighet ikke til salgs. Det som var å få til kjøps i byene var dårlig, og det var få bryggerier. Det var mest pottøl, som man drakk ved siden av drammen. Youngs og Schous bryggerier fra midten av 20-årene var av de første. Men det blev drukket lite av industrielt fremstilt øl. Det man helst drakk, og drakk meget av, var hjemmebrygget.

Så de nye stor-bryggeriene reddet byene fra det hjemmebryggede, knapt drikkendes pottølet, som det allikevel ble drukket «meget» av. Er det bare meg som sanser en innbakt inkonsistens her? Forsåvidt kan pottølet ha vært en «acquired taste», men det gjør det ikke dårlig. Det kan godt tenkes at mange som stod for husbryggingen ikke brydde seg om kvaliteten, men det gjaldt neppe alle. Eller det kunne bunne i at husbryggingen ikke hadde like godt utstyr som bryggeriene, men da er det underlig at det fremdeles ble sett i nåde til gårdsølet.

Johs. Sanner skriver følgende i 75-års jubileumsboka til Macks Ølbryggeri i 1952:

Bryggingen ble dengang drevet som «husnæring» – ofte i forbindelse med annen forretningsvirksomhet eller for å støtte opp under en enkes dårlige økonomi. [...] Alle som drev med slik husnæring kunne fritt selge sine produkter. Det samme kunne handelsberettige og høkere. Det er ikke underlig at det alt i denne tid ble gitt uttrykk for det ønskelige i at noen ville ta opp ølproduksjonen på en mer alvorlig og samvittighetsfull basis. Og i 1776 ble virkelig det første ølbryggeri anlagt i Christiania. Skipper, senere kjøpmann og havnefogd Christian Stabell var den som grunnla det. Da han fikk sin bevilling, opplyste da også magistraten at man lenge hadde savnet et skibsølbryggeri da det øl vertshusholderne produserte ikke var holdbart nok til skibsøl.

Akk og ve – selv vertshusholderne klarte visst ikke å brygge holdbart øl på en alvorlig og samvittighetsfull måte! Men det var faktisk ikke akkurat dette som magistraten skrev – men vi får ta historien om Christian Stabel i et eget innlegg.

Chr. B. Apenes skriver om ølet i Fredrikstad i boka: «En historie om øl – skrevet i anledning 75-års jubileet i Fredrikstad Bryggeri A.S. 1877 – 21. juni – 1952», først om ølet på 1600- og 1700-tallet, på side 21:

Hvorledes var nå kvaliteten på dette høkerølet. Førsteklasses var det vel ikke. [...]

Folk som forstod seg på godt øl og som hadde råd til å dyrke denne sin smak, skaffet seg tysk øl til sitt bord. [...]

Og så på side 24 om øl som ligger nærmere opp i tid:

Den første halvdel av det nittende århundre gir på mange måter stoff til et trist kapitel i ølets historie. Det beholdt ikke lenger sin suverene stilling i kostholdet. Det var først brennevinet og siden kaffen som kom og tok luven fra byggsaften. [...] I Fredrikstad fantes det merkelig nok intet virkelig bryggeri, ikke engang et såkalt maltgjøreri. Det øl som ble konsumert, ble fremdeles fremstilt i høkernes bryggerhus slik det hadde vært gjort i alle år.

Så ølet før i Fredrikstad var dårlig, men tross alt bedre enn ingenting?

Boka for 100-årsjubileet til Aktiebryggeriet E. C. Dahls bryggeri i 1956 har følgende formulering:

Ølet som var å få kjøpt i byene den gang [dvs tidlig 1850-tall], var av dårlig kvalitet. Pottøl og søttøl var de sortene som i alminnelighet ble brukt. De var fremstilt ved overgjæring, etter den såkalte infusjonsmetode.

Sannelig! Der dukket norsk bryggerihistories super-skurk – «overgjæring» – opp igjen, sammen med sin onde sidekick: infusjonsmetoden. Men mer seriøst, det lukter ufrivillig ironi når E. C. Dahls jubileumsbok snakker ned pottølet, siden den aller tidligste bruken av ordet pottøl jeg har klart å finne i trønderske aviser, er nettopp en annonse for E. C. Dahls øl, fra noen få uker etter at bryggeriet startet å selge øl. Dette er typisk for resten av landet også, med unntak av Oslo og områdene rundt Oslofjorden: pottølet – i hvert fall navnet slik det fremkommer i skrifter – synes å være noe som kommer med de store og industrielle bryggeriene.

I 100-års jubileumsboka for Ringnes fra 1976, skrevet av ingen ringere enn Mentz Schulerud står det:

Bare hundre år før [dvs før 1850-70] hadde det ikke eksistert ett eneste bryggeri i Christiania, selv om mange drev ølbrygging til salg, det var helst kroverter og høkere. Deres øl var så som så, det var ihvertfall ikke godt nok og ikke holdbart nok som skipsøl, og det var det økende behov for i skipsfartens oppgangstider mot slutten av 1700-tallet. Derfor fikk skipper Christian Stabell i 1776 bevilling til å drive et bryggeri for skipsøl i sin gård nede ved bryggene. Omkring 1800 startet Johs Thrane det første større bryggeri for innenlands forbruk. Siden kom Jørgen Youngs Bryggeri, som så ble overtatt av Christian Schou.

Det er vrient å ta Schulerud på konkrete feil, men mellom linjene ligger det mye som kan diskuteres. Det føles som et slags definisjons-spill, for dersom man kan definere hva som er og ikke er et bryggeri, så kan man også definere når det første bryggeriet dukker opp. Likevel, bare to år før Stabel fikk sin bevilling, sommeren 1774, annonserte Peder Rørholm for Skibsøl i Oslo, og året etter Stabel fikk også Lars Gad en slik bevilling.

I tidligere bryggeridirektør Carl Christiansens bok fra 1984 om sitt eget bryggeri, Aktieselskapet Christianssands bryggeri 125 år finner vi følgende dom felt over ølet brygget der før CB reddet byens innvånere:

Den gang ble det brygget noe de kalte for sødtøl og potøl. Man må trygt kunne gå ut fra at sammenlignet med dagens øl har det vært lite velsmakende.

Tja, jeg er ikke overbevist ...

Jeg tror ikke jeg har støtt på en jubileumsbok som på noen måte sier noe positivt om ølet før ett eller annet bryggeri startet. Skjønt, vikingenes øl skrytes ofte opp i skyene, Frosta- og Gulatingslovene pålegg om bryggetvang prises høyt, og gårdsbryggingen omtales respektfullt. Det er visst bare dette fordømte høker-ølet i byene fra årene før bryggeristarten som er så udrikkelig.

La meg trekke frem noen kritiske punkter om retorikken i disse bøkene:

Overgjær og infusjonsmesking er i seg selv utilstrekkelig som argumenter for at var ølet dårlig. Ikke minst bryggerinasjoner som England og Belgia vil protestere på det, i likhet med de fleste norske bryggerietableringene de siste 25 årene.
Vag og uspesifikk. Legg merke til de omtrentlige formuleringene her, slikt som «det var mest...», «i almindelighet», «det man helst drakk...», «var gjennemgaaende av ...», «...var det vel ikke», «noe de kalte [...] potøl», «man må trygt kunne gå ut fra», «[ølet] var så som så». Formulereringer har en innbakt omtrentlighet som er lite etterprøvbart, og da er vanskelig å ta dem på faktafeil. Slikt er klassiske «førstekapittel»-formuleringer.
Generell negativisme. Det etterlates et inntrykk av at alt ølet som ble brygget før man fikk industribryggerier var dårlig, uholdbart og nærmest et venstrehåndsarbeid fra noen som brygget som en bi-aktivitet. Bare smak på uttrykk som «[utilstrekkelig] alvorlig og samvittighetsfull», «ikke holdbart nok», «ikke ett eneste bryggeri», «øl[et] var så som så», «let blev sur» «[ølet] i byene var dårlig», «en mørk og ugjennemsiktig drik» og «lite velsmakende». Her mistenker jeg forfatterne av disse jubileumsbøkene hauser hverandre opp i dette opptoget av negative generaliseringer.
Kollektiv feilkopiering. Det kopieres villig vekk fra tidligere bøker, tidvis uten henvisninger. Man kan følge enkelte påstander fra bok til bok. Hvor det først har sneket seg inn en feil, blir den da bare mer og mer elevert til sannhet. Men enhvor omformulering åpner for at det sniker seg inn unøyaktigheter.
Kumulativ historieskriving. Historie burde tolkes på ny for hver ny generasjon, dels for å ta hensyn til et økt tilfang av kildemateriale, men like så mye for å sette det i en kontekst som gir mening for en ny generasjon. Derfor er det utilstrekkelig å fortelle bryggerihistorien via noen nye tilleggskapitler og en språkvask av den forrige jubileumsboka.

La meg vise ett eksempel som illustrerer flere av disse punktene. Temaet er sytingen over overgjær og infusjonsmesking. Først ut er Nils Vogt for Schous i 1921, han skriver om ølet som ble brygget tidligere (side 3-4):

Tilvirkningen omfattet kun overgjærte ølsorter. Disse blev fremstillet efter den saakaldte infusjonsmetode. [...] Det meste av det øl, som dengang brugtes, var potøl, [...] Efter samme metode fremstilledes sødtøl, men med betydelig større vørtergehalt.

Det er forsåvidt riktig. Deretter kommer Olaus Schmidt i 1926 med 25-års jubileumsboka til Aktiebryggeriet i Trondhjem, side 14:

De almindelig brukte ølsorter var potøl og søttøl, som fremstiltes ved overgjæring eller den saakaldte infusjonsmetode.

Ser dere hvilken feil som har sneket seg inn? Vogt skriver essensielt: «dengang var alt øl overgjæret og fremstilt etter infusjonsmetoden». Schmidt gjengir dette på en måte der «eller» må tolkes som at infusjonsmetoden enten er et navn på en type overgjæring, eller at den er et alternativ til overgjæring. Begge deler er feil, og burde ha vært plukket opp i en korrekturlesing av noen med bryggeteknisk kompetanse. Den videre teksten avklarer at det er snakk om infusjonsmesking.

Så kommer 100-års jubileumsboka til E. C. Dahls, som på det tidspunktet også omfattet Aktiebryggeriet. Boka var i stor grad en språklig oppdatering og utviding av Schmidts og Korens bøker, og er såvidt jeg forstår redigert og utvidet av Schmidt. Her er fra side 11, sju setninger inn i boka:

Pottøl og søttøl var de sortene som i alminnelighet ble brukt. De ble fremstillet ved overgjæring, etter den såkalte infusjonsmetode.

I siste versjon er tvetydighet endret litt, for nå er det uklart om det er overgjæringen eller øl-fremstillingen generelt kalles for infusjonsmetoden.

Totalt sett sitter man igjen med et inntrykk av at byborgerne i lange tider på inkompetent vis mishandlet råvarene for å lage nærmest udrikkelig øl, som man allikevel tvang ned i store volum. Men så dukket industribryggeriene opp og reddet byene med godt og velsmakende øl. Joda, det er overdrevet, men bare litt. Jeg mener noe slikt faller på sin urimelighet, for da hadde man i stedet brukt malt og korn til noe nyttigere. Dessuten var ikke Norge på 1600-, 1700- og inn på 1800-tallet noe hermetisk lukket land, det var betydelig arbeidsinnvandring av ekspertise, spesielt fra Tyskland, og med utstrakt handel, spesielt rundt Nordsjøen og inn mot Østersjøen. Dersom ølet var gjennomgående dårlig i byene, så kan det vanskelig skyldtes at ingen hadde bryggekompetanse. Jeg savner at forfatterne graver i dette fremfor bare å gjenfortelle hva andre har skrevet om det.

Det er én ting å klage på pottøl og søttøl, men samtidig var det nettopp industribryggeriene som brygget mest av dette ølet, i hvert fall etterhvert som vi kommer langt ut i siste halvdel av 1800-tallet. Det var nemlig ikke bare et tvilsomt og halvt udrikkelig bi-produkt som ble drukket på tvilsomme buler i bakgatene. Noen datapunkter:

Statistikk for 1860 tallfester at 8 bryggerier med 234 arbeidere i Oslo produserte 5,8 mill potter bayersk øl og 1,8 mill potter pottøl, så nesten fjerdedelen av hva disse industribryggeriene brygget var pottøl det året.
Rikshospitalets regnskaper for 1885-86 og 1886-87 viser 483 og 509 flasker bayersk øl, og 15.461 og 15.299 liter potøl. Prisen på potølet var 9 øre pr liter begge år, mens halvflaskene med bayersk øl var gjennomsnittspriset til 21 og 22,7 øre pr liter.
Da Stortinget i 1890 fikk forslag om et «Forbud mot at tilvirke Øl af Surrogater for Malt» for å hindre at man omgikk maltskatten, estimerte innstillingen at ris kunne brukes sammen med malt i et forhold 1:4 ved brygging av bayersk øl, og i et forhold 1:3 ved brygging av pottøl, og at 1 kg ris da omtrentlig erstattet 1 kg malt. Mais ble antatt bare å kunne brukes til pottøl. Der røk antakelsen om at pottøl kun ble laget av den tynneste delen av vørteren ifm brygging av andre øl.

Det er også noe muffens med tidslinjen her. Dersom det var frislippet av spritbrenningen i 1816 som var det store «syndefallet» innen drikkevarer, så er det altså ikke mer enn 25-30 år fra dette og frem til de første bryggeriene med bayersk øl er i drift. Med utallige småprodusenter, er det ikke troverdig at de alle skulle falle ut i inkompetent brygging av dårlig øl på så kort tid. Dersom vi godtar fortellingen om at frislippet av brenningen gav byene dårlig øl, og den bayerske bryggemetoden gav landet godt øl igjen, så må det være noen flere sosio-økonomiske faktorer som i tillegg spiller inn her.

Å påstå at norske bryggere ikke laget nevneverdig godt øl før noen med tilstrekkelig kapital finansierte bryggerier i industriell skala lyder nærmest en fornærmelse. Det er nærmest som å påstå at alle var våte på føttene frem til noen laget en tilstrekkelig stor skofabrikk.

Det er derimot nærliggende å tenke seg at det er et vikarierende motiv for to svært konkrete problemstillinger.

Smak og behag. Øl brygget etter den bayerske metoden var datidens super-mote innen ølverdenen. Det var et markant brudd med datidens eksisterende bryggeteknikk, og nettopp derfor skal vi være forsiktige med å akseptere denne fullskala demoniseringen av alt som var overgjæret og infusjonsmesket i små bryggekar eller på andre måter minnet om det som hadde vært forut. At det var forskjeller er innlysende, men hva som var best handler mye om preferanser.
Logistikk. De store kapitaldrevne industribryggeriene trengte en større kundekrets, som betydde at ølet måtte transporteres lenger for å nå alle disse kundene. I et grisgrent land som Norge var det en enda større utfordring enn mange andre steder. Det overgjærede ølet var en ferskvare ment for lokal og rask fortæring, og som i mindre grad egnet seg for langtransport. Et sentralt poeng med den bayerske bryggemetoden var at den tillot transport til en større kundegruppe. På den andre siden var den mye dyrere og utstyrsintensiv, samtidig som den egnet seg for oppskalering.

Man kan spørre seg om ferskt øl med lav holdbarhet er bedre eller dårligere enn månedsgammelt, holdbart øl. Tja, si det. Jeg vet hva svaret er dersom man bytter «øl» ut med «brød». Men akkurat dette handler mer om de teknisk-økonomiske rammebetingelsene for et stort industribryggeri enn det handler om smaken på ølet.

Og forresten, øl med kort holdbarhet som ikke er lett å transportere ... hmmm, hvor har jeg hørt det før? Ahh ja, britisk cask beer! Det er ikke så mye at ølet ikke er holdbart, som at idet man åpner en cask, så starter stoppeklokka på en meget begrenset holdbarhet på ølet. Man slipper inn luft med alle sine bassillusker og sin oksiderende effekt. Så dersom høkere og andre småhandlere solgte øl fra eller på fat, så ble det omtrent som cask ale.

Er det da ingen av disse jubileumsbøkene som unngår å falle i denne fella? Joda. C. J. Hambros bok fra 1934, for 75-års jubileet for Frydenlund går ikke i den fella, samtidig som Hambro – enda én tidligere sjefredaktør i Morgenbladet – er flink til å belegge sine påstander med data og sitater. Kristian Korens bok om E. C. Dahls bryggeri fra 1906 er også en fryd å lese. Dessuten er Dr. Sopps bok «Om øllet og dets udvikling fra oldtid til nutid» fra 1900 meget lesverdig, selv om den er litt utdatert, og likeledes hans bok for 50-årsjubileet for Tou Bryggeri i 1905.

For å oppsummere: Mener jeg at alt øl før de store bryggeriene startet var bra? Neida, men det blir like feil å si at det var alt sammen dårlig. Det fantes ulike styrker og kvaliteter, til ulike priser. Det fantes stiler som ble påvirket av råvarene som man kunne like eller mislike utfra smak og behag. For eksempel fantes både lufttørket og ovnstørket (dvs varmetørket) malt. Jeg skjønner at en jubileumsbok ikke kan gå i dybden på alt det som lå før bryggeriet startet, men man trenger da heller ikke å overgeneralisere eller å skrive noe feil om det.

Et spørsmål om flasker

Mon, 29 Sep 2025 18:31:05 GMT

Vi fortsetter letingen etter bakgrunnen for pottølet, og hvordan det har endret seg opp igjennom historien. Pottølet ble solgt i løs vekt, men hva om det som skapte ordet var behovet for en motpol til ordet flaskeøl? Her skal vi se om det er noen sammenhenger mellom flasker og tidspunktet da ordet pottøl dukket opp.

Til nå har vi nok funnet flere spørsmål enn svar, og det er jo et slags skritt i riktig retning. Ordet «pottøl» er sporet tilbake til 1822 i Oslo-avisene og muligens tidligere. Betydningen var (eller ble etterhvert): billig, svakt øl solgt pottevis, eller i løs vekt. Forløperen til ordet var trolig nettopp «øl (solgt) i pottevis». Tekniske beskrivelser forteller at det var ølet som ble laget av rest-vørteren etter at det var tappet vørter til andre og sterkere øltyper. Men det skal ha fantes rene pot-øl-bryggerier, så den beskrivelsen er nok ikke universell. I Bergen virket det som om ordet krusøl var i allmen bruk i stedet for eller i tillegg til potøl, i hvert fall siste halvdel av 1800-tallet.

Et av de tidligste annonsene for pottøl er fra Madame Schjødt 9. juli 1824, som hadde følgende annonse i Morgenbladet:

Det er ikke en forglemmelse når madam Schjødt ikke eksplisitt forteller hvor mye pottøl du får for 2 skilling.

Morgenbladet, 9. juli 1824, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Legg merke til den kortfattede prisingen. Øl på flaske koster 4 skilling, fordi en flaske implisitt er ca 70 cl. Pottølet koster 2 skilling, fordi en potte er ... vel en potte, som er like i underkant av dagens liter. Teknisk sett var flasken 3/4 av en potte, som ble 72,4 cl, men det blir nok litt feil å regne pedantisk på små mål for en relativt billig vare, og samtidig aksepterte man nok noe slingringsmonn her.

Det viktige er imidlertid at «Potte-Øl» er en dobbelt-referanse til både prising pr rommålet potte og at det er «uemballert» øl. Merk at det som trolig er forløperen til «Potte-Øl», nemlig uttrykket «Øl i Potteviis» har den samme dobbeltbetydningen, nemlig at det både kan bety prising pr potte eller vare i løs vekt – eller begge deler samtidig. Vi bruker fremdeles varianten «i kassevis» på denne måten: det betyr noe som kommer i mengde målt i fulle kasser, og som prises pr kasse.

Allerede i 1827 er annonsene formulert litt annerledes: «Potte-Øl til 1½ sk. pr. Pot», og dette er fra da av det vanlige. Da er det kun betydningen uemballert øl som er relevant, siden volumet for prisen oppgis eksplisitt.

Her har annonsen angitt at prisen gjelder for én potte av pottølet.

Christiania Intelligentssedler, 25. desember 1827, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Det at man gikk over til eksplisitt å angi prisen for en potte potte-øl kan indikere at tilstrekkelig mange kunder ble forvirret over hvor mye potteøl de fikk når prisen ikke var angitt for et eksplisitt volum. Kanskje var det også kverulanter som så sitt snitt til å krangle på en språklig tvetydighet. Men bruken som i første annonse som er gjengitt over viser at man i starten tenkte på pottølet som implisitt priset pr potte. Det hender vel i dag også at for eksempel at det i et bakeri står en prislapp à la «kneippbrød 19,90» og når man ser nærmere står det med liten skrift «pr stk» slik at ingen kan insistere på at de trodde det var pr dusin.

De engelske porter-flaskene dannet forbilde for senere tids ølflasker, denne her er et mellomstadium fra 1800-tallet.

Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, via DigitaltMuseum.no, CC BY-SA 4.0

Den tidligste bruken har et fellestrekk som også er synlig i de to annonsene over: Det er vanligvis listet både flaskeøl og pottøl i samme annonse, men muligens fra ulike bryggerier. Var det essensielle med pottølet at det ikke var på flaske? Noen vil synes det er et dumt spørsmål, siden pottølet ble solgt løs vekt. Men kanskje det var flaska – eller rettere sagt fraværet av flaske – som i starten var det essensielle som skilte pottølet fra å være generisk «bare øl»?

Kanskje hadde man ikke nok flasker før i 1822?

Dermed kommer vi til noe som jeg ikke er helt sikker på hvordan kan sjekkes, men jeg skal forsøke. Det er tross alt enklere å kaste frem hypoteser om årsakssammenhenger enn å dokumentere at de stemmer. Men la oss starte med å formulere en slags hypotese:

Andelen av øl solgt på flaske begrenses dersom det er dårlig tilgang på egnede tomflasker.
Ølflasker var på første halvdel av 1800-tallet i stor grad gjenbrukte flasker, supplert med en andel ny-blåste flasker.
Politiske, økonomiske og andre forhold gjorde at tilgangen på nye tomflasker ikke var tilstrekkelig stor før godt utpå 1820-tallet.

Det første utsagnet får stå på egne ben. Man kan ikke tappe øl på flasker man ikke har, og i den grad man hadde flasker, så ble det nok brukt til det mer eksklusive og dyre ølet, ikke til det billige, svake dagligdags ølet som kanskje helst var tørstedrikk for almuen.

Det andre utsagnet kan dokumenteres med en overflod av avisannonser som varer mer eller mindre gjennom resten av 1800-tallet, der bryggere ber om at kundene leverer tilbake tomflaskene – og det var neppe av miljøhensyn... Bryggeriene måtte selvfølgelig fylle på med nykjøpte flasker, men hovedmengden av flasker var gjenbrukt etter at kundene hadde returnert dem. I starten ser det ut som om kundene «lånte» flaskene, etterhvert ble det mer vanlig at man betalte for flaskene innenfor et system som minner om flaskepant.

Det tredje utsagnet er vanskeligere å underbygge, for det er mer komplekst. I tiden før 1822 hadde man:

napoelonskrigene som reduserte handelen generelt,
blokaden av Skagerak mellom 1807 og 1814 strupet handel innad i riket Danmark-Norge,
galoperende utgifter til krigen, som resulterte i den såkalte statsbankerotten i 1813 og påfølgende økonomisk kaos i flere år, og
opprettelsen av Norges Bank i 1816 og den nye norske daleren, som stabiliserte økonomien, selv om det flere år å ta ned kaoset, og den sølvskatten som banken ble bygget på tynget ned økonomien.

Kanskje var det ikke før utpå 1820-tallet at man fikk så god tilgang på tomflasker til at man kunne tappe en så stor andel av ølet på flaske, til at man følte et behov for et eget ord for alt det andre ølet som ikke var tappet på flaske? Spørsmålet vi da må se nærmere på, er om det var en økning i bruk av flasker. Dels kan vi se dette ved å sjekke hvor mange ganger ordet flaske opptrer i annonser, og indirekte kan vi sjekke det for å se om det var indikasjoner på at man manglet tomflasker?

Norsk flaskeproduksjon rundt 1820

Tidl om pottøl:

Del 1: På sporet av pottølets kilde tok oss til 1822 og de tidligste referansene til ordet «pottøl».

Del 2: Hva er det med Bergen som gjorde byen så spesielt mht øl?

Norske glassverk faktisk hadde en betydelig produksjon av glassflasker hele denne perioden, især Hadeland Glassverk. Tall som er gjengitt i S. C. Hammer: Den Norske Flaskeindustri fra 1931 (side 19-29) viser at man produserte 150-200.000 flasker pr år midt på 1780-tallet, 350.000 flasker i 1788, og 500.000 flasker i 1791. Langt fra alt dette var ølflasker, og en stor andel av produksjonen gikk til Danmark eller ble eksportert, især til Tyskland. Glassverkene var i praksis statseide fra 1776, og denne ekspanderingen skjedde under ledelse av kammerråd Wexel, som tydeligvis var en dyktig administrator. Fra 1794 gikk han fra å administrere til å bli generalforpakter i 15 år for glassverkene. Det var ikke satt noen begrensning på antall flasker, slik at han kunne ekspandere produksjonen kraftig. I det første året – 1794 – produserte glassverkene 850.000 flasker, og i det siste året han drev – 1808 – klarte de hele 2 millioner flasker. Selv da klarte man ifølge Hammer vissnok ikke å holde tritt med etterspørselen. I perioden 1809-1814 lå produksjon jevnlig på opp mot 1,5 millioner flasker.

Man skulle med andre ord tro at det var tilstrekkelig med flasker i Norge, siden flasker ble skylt og gjenbrukt. Som nevnt var ikke alt dette ølflasker. Det kunne også være vinflasker, medisinflasker, brennevinsflasker, eau-de-cologne-flasker osv. I 1801 var befolkningen i Norge 884.762, så selv om det høres ut som en enorm produksjon, snakker vi allikevel ikke om mer enn ca to nyblåste flasker pr innbygger pr år.

Hammers bok er ikke like detaljert i tallfestingen av produksjonen i årene etter dette, men han skriver at produksjonen «svikter i løpet av av den nedgangsperiode som fulgte umiddelbart efter begivenhetene i 1814.» Flere av de mindre glassverkene la ned, og man satt igjen med flaskeproduksjon ved tre glassverk: Hadeland, Schimmelmanns og Jevne. Stortinget besluttet i 1818 å selge unna glassverkene. Det var imidlertid fremdeles lavkonjunktur i økonomien etter statsbankerotten i 1813 og kostnadene etter krigen. Dessuten hadde Stortinget bestemt en urealistisk høy minstepris for glassverkene. Man fikk ikke solgt dem før i 1824, og selv etter dette slet de i flere år etter dette med lavkonjunkturen og fallende produksjon, og ikke minst fallende eksport, ifølge Hammer. Især skapte det problemer at eksporten til Danmark kollapset. Før 1814 hadde dette vært en innenriks handel, men etterhvert ble det etablert nye glassverk der som overtok denne handelen.

Var flaskene dyre? Tja. Hammer skriver at en glassblåser tjente 16 skilling pr 100 flasker, men det var bare én del av lønnspakka, og kostnadene omfattet selvfølgelig mer enn bare lønn til glassblåseren. Det gir allikevel en idé om at arbeidsinnsatsen ikke var en dyr komponent i prisen. Dersom man fylte en hel-flaske på 2/3 potte med pottøl, ville ølet alene koste rett over en 1 skilling, siden typisk minstepris på pottøl på denne tiden var 1½ skilling. I 1824 averterte Schimmelmanns glassverk etter knuste flasker og bouteille-skår, og tilbød 48 skilling pr tønne for dette. Pottøl tilsvarende samme rommål – en tønde – kostet 180 skilling, altså nær fire ganger så mye. Dersom vi antar at datidens flasker kunne knuses og tettpakkes til et volum tilsvarende flaskens kapasitet for innhold, så betyr det ca 2/5 skilling for glass tilsvarende en flaske, for råmaterialet alene. I tillegg kommer driften av glassverkene, logistikk og masse andre kostnader.

Flaskepanten

La oss i stedet forsøke å se det fra motsatt side, hva var tomflaskene pantet ut for eller hva kostet de? I 1821 er panten for tomflasker 8 og 6 skilling for hele og halve flasker i en annonse, men dette gjelder Porter fra Det Lorentske Brug i Göteborg, altså det som ble Carnegie Porter (se under). Dette var et dyrt importøl som kostet henholdvis 24 og 15 skilling, annonsert av en kjøpmann i Strömstad. Det mulig at det kom på spesialflasker, skjønt porter-flasker var en av flere standard flasketyper på denne tiden, og det er mer sannsynlig at de kom på standard porter-flasker. Jeg oppfatter annonsen dithen at prisen inkluderer flaska, slik at selve ølet kostet 16 og 9 skilling for hel- og halv-flaske, fremdeles en høy pris i forhold til øl brygget lokalt i Norge.

Denne annonsen for dyr porter importert fra Sverige angir panten på flaskene.

Det Norske Rigstidende, 22. juni 1821, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Kjøpmann Hans Th. Knudtzon i Trondheim solgte øl i 1823, og han omtalte flaskene som «udlaante» i annonser, det vil si at han tenkte på dem som sin eiendom, som kundene pliktet å levere tilbake, men det er ikke satt noen pris på hverken dem eller ølet i annonsen. Her erklærer han tydelig at bud som kommer for å hente øl, må ha dette skriftlig fra kjøperen, og det ellers ikke blir utlevert noe øl på flaske. Prisen på sterkøl til 12 skilling pr flaske inkluderer trolig pant, slik at kundene kunne enten låne flaskene gratis eller betale for tomflaska.

Før man pantet ut flaskene, fantes det kjøpmenn som lånte dem ut mot løfte om tilbakelevering.

Trondhjems Løverdagsmorgen, 18. oktober 1823, side 2, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Systemet med utlån av flasker var sikkert frustrerende å holde styr på, sees vel utfra at han bruker annonseplass på å minne kundene på dette, som i følgende annonse fra året etter, som er gjengitt under.

Med relativt lav flaskepant var det et evig strev å få tomflaskene tilbake.

Trondhjems Løverdagsmorgen, 27. november 1824, side 4, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Men samtidig skal vi huske at det var vanlig å låne ut fatet når kundene kjøpte øl på fat. Dette var en ordning som ved enkelte bryggerier holdt seg langt inn på 1900-tallet, og enda mye lengre med stålfat. Av den grunn er det kanskje ikke så rart at når øl begynner å bli vanlig på flasker, så tenker kundene at det ville være naturlig at flaska er noe som de låner av selger, ikke noe som de må kjøpe eller betale pant for å låne.

Da Youngs bryggeri var kommet i gang, finner vi denne annonsen i Drammen, der modellen er litt annerledes og mer lik pantesystemet slik vi kjenner det fra senere. Kjøpmann Hans Flor som forhandler Youngs Dobbeltøl kjøper tilbake tomflaskene dersom kundene ber om det – følgelig må vi anta at flaskene betales for ved kjøp av ølet. Det samme gjøre Ærreboe på Bragernes, som setter som betingelse for prisen at man bytter inn en tomflaske ved kjøpet.

Hele to kjøpmenn solgte Youngs dobbeltøl i Drammen i 1825, og begge brukte pant på tomflasker.

Drammens Tidende, 26. mai 1825, side 4, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Jo større bryggeriet er, jo lengre logistikk er knyttet til ølet, og jo vanskeligere er det å få tomflaskene tilbake uten økonomisk insentiv. Man kan jo spørre seg hvorfor man styret så mye med å få tomflaskene tilbake når man tross alt hadde pant som dekket kostnaden ved å kjøpe nye flasker. Men dersom det var mangel på tomflasker og kanskje lang leveringstid på ny-produserte flasker, så kunne logistikken i bryggingen stoppe opp.

Vi må helt frem til 1833 før jeg har funnet en verdisetting på tomflasker uten at det kan ha vært spesialflasker, da til 4 sk pr stk i Kristiansand hos Madame Aass, og la oss ta forbehold om at det ikke er angitt hva slags flasker så det kunne være assorterte flasker til litt underpris. Da Madame Aass døde i våren 1834, gikk det blant annet en kramboddisk på auksjon, så hun drev nok krambod.

Fra G. P. Meisterlins bryggeri i Trondheim i 1835 er panten satt til 6 skilling, og det skinner igjennom i annonsen at han er nystartet siden han bruker formuleringen om at han «for Tiden endnu ikke kan præsteres fra mit Bryggerie». Prisen på 12 og 10 skilling må være inkludert flaske, som gir en litt mer normal ølpris på 4 og 6 skilling. Det virker som om han kun selger på flaske og ikke i løs vekt.

Ved Meisterlins bryggeri var flaskepanten satt til 6 skilling.

Adressavisa, 5. mai 1835, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Det er jo litt vanskelig å si om det var gjengs pris for tomflasker. Det fantes sikkert flasker i ulike kvaliteter, og bryggerier og kjøpmenn byttet nok bare mot flasker av samme kvalitet og type. Det vanligste i annonser om tomme flasker i denne perioden er personer som annonserer at de kjøper opp tomflasker, men uten at det angis noen pris. Formodentlig sorterte de dem og solgte videre til de som brukte slike flasker, enten det var ølbrygging eller annet. Ut fra disse og lignende annonser virker det som om 4-6 skilling var en relevant pris for tomme helflasker. Den lavere prisen var kanskje for assorterte flasker man solgte til oppkjøpere, mens den høyere var kanskje fra kjøpmenn som i hvert fall ikke hadde noe insentiv til å ta mindre betalt i pant for tomflaska enn de selv måtte betale for en ny flaske fra glassverket.

Vi kan tolke Hammers bok om norsk flaskeproduksjon som at det ikke var god tilgang på flasker i årene fra 1814 og utover. Vi kan også anta at dersom det var dårlige tider, så ville nok glassverkene prioritere dyre produkter fremfor enkle ølflasker. Men det virker ikke utfra tallene i hans bok som om 1822 var noe vendepunkt der det plutselig blir flust med ølflasker. Vi skal også huske at ølflasker typisk ble rengjort og ombrukt, à la panteflasker, selv om det ikke fantes noe formelt system for flaskepant. Alt i alt skal vi nok ikke avfeie hypotesen om at økende tilgang på og bruk av ølflasker gjorde at flaske-øl ble vanligere, og at man derfor fikk mer behov for et ord som pottøl. Det er i alle fall noe som kunne graves ytterligere i.

Dersom vi ser realistisk på dette prisnivået, så høres det feil ut å selge pottøl til 1½ skilling potten på 70cl flasker som koster 6 skilling for tomflaska. Såpass mange kjøpmenn har spredd ut frustrerte formaninger om å levere tilbake tomflaskene at det må ha vært dødfødt å skulle låne ut flasker i særlig stor skala til annet enn faste kunder. For å sette det på spissen: dersom innpakkingen koster seks ganger mer enn innholdet, så er det noe galt med innpakkingen.

Mens pottølet ser ut til å ha lagt temmelig stabilt på 1½ skilling pr potte i denne tiden, så kostet flaskeølet gjerne 4-6 skilling pr helflaske, ofte kalt dobbelt-øl. Det er først på et slikt prisleie man kan forsvare å tappe det på flasker som i seg selv koster 6 skilling. I en diger prisliste ifm ned-justering av priser høsten 1822, ble prisene for en rekke standardflasker i grønt glass ble justert litt ned. I den finner vi blant annet:

100 stk hamrede bouteiller i fransk facon, 3/4 - 7/8 pot.: 4 dlr 96 sk = 576 skilling = 5,76 sk pr stk
100 stk ovale og runde bouteiller 3/4 - 1 pot.: 3 del 96 sk = 456 skilling = 4,56 sk pr stk

Så prising av tomme helflaske på 4-6 sk ser ikke helt feil ut.

Fokus på tomflasker

La oss så se om vi kan finne data som underbrygger det at bruken av flasker øket på 1820-tallet. Til å begynne med kan vi jo sjekke hvor mye fokus det var på flasker. Ordet flaske er nokså rett frem, men man brukte også det finere ordet bouteille, selv for ølflasker. Dette kunne skrives på flere kreative måter, men det fantes skriveformer med -ou- og -u-; med -ei- og -e-; med -tt- og -t-, med -ll- og -l-; med -ie- og -e- ... puhh det blir mange permutasjoner. De vanligste variantene var boutellie, bouteille, buttellier og butellier.

Et søk i avisene på ulike bøyningsformer av disse tre ordene for perioden 1800-1835 gir oss følgende data når vi ser bort fra staveformer som ikke ble funnet, og vi summerer opp for de to hovedformene.

Staveform	1800	1801	1802	1803	1804	1805	1806	1807	1808	1809	1810	1811	1812	1813	1814	1815	1816	1817	1818	1819	1820	1821	1822	1823	1824	1825	1826	1827	1828	1829	1830	1831	1832	1833	1834	1835	Sum
Flaske	1	3	0	2	1	1	1	2	5	2	8	10	8	3	2	32	28	9	20	18	20	37	43	47	69	100	76	106	35	68	49	50	129	97	144	150	1376
Flasken	1	3	1	1	2	1	1	4	2	6	8	26	42	2	2	19	25	6	7	11	13	24	25	49	25	16	13	24	18	26	10	25	27	24	36	31	556
Flasker	2	14	16	23	13	3	6	31	46	57	62	83	71	20	13	135	84	33	69	88	46	88	109	138	111	103	110	150	86	81	84	116	185	122	199	199	2796
Flaskerne	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	0	1	0	0	0	0	0	1	3	0	4	3	4	0	1	2	0	1	2	1	2	0	2	1	12	41
Delsum:	4	20	17	26	16	5	8	37	53	66	78	119	122	25	17	186	137	48	97	120	79	153	180	238	205	220	201	280	140	177	144	193	341	245	380	392	4769
Bouteille	0	0	1	0	0	1	1	4	17	17	7	11	22	0	9	49	18	3	4	8	6	13	39	30	77	82	56	53	24	31	22	19	30	41	46	46	787
Bouteillen	0	0	0	0	0	0	5	4	6	0	2	6	2	0	3	0	0	0	0	1	2	0	13	5	23	7	6	7	5	1	1	11	5	1	8	1	125
Bouteiller	0	0	0	2	2	1	25	60	47	43	51	83	89	2	22	86	47	4	17	19	8	48	127	127	138	171	122	104	61	59	60	69	98	94	134	107	2127
Bouteillerne	0	0	0	0	0	0	0	2	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	4	0	0	0	3	1	0	0	0	0	1	0	0	13
Boutellie	0	1	6	17	9	10	3	0	0	0	1	0	1	0	0	1	9	0	2	11	4	6	0	2	2	4	0	0	2	0	1	2	0	3	3	0	100
Boutellien	2	3	1	6	4	6	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	4	0	3	1	4	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	37
Boutellier	10	15	27	31	32	25	36	0	1	0	7	5	7	0	0	3	11	8	8	13	15	26	6	23	20	18	15	7	2	1	4	1	6	7	19	9	418
Boutellierne	0	0	0	0	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	2	0	0	4
Buttellie	0	0	0	0	0	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	3	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	4
Buttellien	0	0	1	0	0	0	0	1	0	0	3	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	5
Buttellier	0	0	1	0	1	0	0	7	11	9	7	9	0	0	2	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	49
Butellie	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	1	0	1	1	0	0	2	0	0	0	0	0	0	6
Butellier	0	3	3	0	4	1	0	0	1	1	0	1	0	0	0	2	1	0	0	3	8	2	0	0	0	0	0	0	1	1	0	0	0	0	0	0	32
Buteiller	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	1
Butelier	0	0	1	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	4
Delsum:	12	22	41	56	54	45	72	79	85	70	78	115	121	2	36	146	86	15	32	56	43	100	186	195	261	287	200	174	96	95	88	102	139	149	211	163	3712
Totalsum:	16	42	58	82	70	50	80	116	138	136	156	234	243	27	53	332	223	63	129	176	122	253	366	433	466	507	401	454	236	272	232	295	480	394	591	555	8481

Her ser vi at det er en kraftig økning i antall referanser i avisene til flasker mellom 1820 og 1825. Det passer godt til hypotesen. Men vi ser også at det er tilsvarende topper i 1811-12 og 1815, samt mellomliggende bunner i 1813-14 og 1817. Med et kursorisk søk i dataene kan virke som dette de tidligste treffene handler om sprit og vin, og det er sannsynlig at bunnene handler om konjunkturer.

La oss også gjøre et tilsvarende søk på tomflasker. Begrunnelsen for det er at dersom det en sterkt økende bruk av flasker, så er det vanskeligere å øke produksjonen fort nok til å dekke etterspørselen, men det er fullt mulig å forsøke å øke omløpshastigheten på de flaskene som allerede er i omløp. Sånn sett kan fokus på tomflasker brukes som indikator på økende volum av øl på flaske. Tomflasker ble typisk omtalt som ledige, tomme eller rene flasker. Det blir en god del permutasjoner her når det kombineres med ulike bøyningsformer av de flaske og bouteille/boutellie, men om vi tabulerer opp de formene som har minst ett treff får vi følgende:

Staveform	1800	1804	1806	1810	1812	1815	1816	1817	1818	1819	1820	1821	1822	1823	1824	1825	1826	1827	1828	1829	1830	1831	1832	1833	1834	1835	Sum
Ledige flasker	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	2	7	7	18
Tom Flaske	0	0	0	0	0	0	3	0	0	2	0	0	0	0	4	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	9
Tomme Flasker	0	0	0	0	4	0	0	2	1	4	2	15	5	2	5	2	1	5	4	1	0	1	6	3	0	8	71
Tomme Bouteiller	0	0	2	1	1	1	2	0	1	0	0	0	0	0	0	0	1	1	0	0	0	1	0	3	5	3	22
Tomme Boutellier	1	1	0	0	0	0	0	0	0	3	3	4	0	0	0	1	0	0	0	0	0	1	0	0	0	0	14
Rene Flasker	0	0	0	0	0	0	0	1	0	1	0	0	0	0	0	0	0	1	2	0	2	6	2	1	0	1	17
Rene Boutellier	0	0	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1
Delsum:	1	1	2	1	6	1	5	3	2	10	5	19	7	2	9	3	2	7	6	1	2	9	8	9	12	19	152

Dette er dessverre ikke så mange treff, og vi skulle ønske at det var flere for å kunne trekke noen konklusjon. Antallet treff på tomflasker er også temmelig lite i forhold til antallet treff på flasker. Det skyldes nok at delvis at ønskene om tilbakelevering skrives på måter som er vanskelige å fange i et slikt søk. Det er håpløst å bare søke på «tomme», for det treffer måleenheten tomme og en masse annet. Det er heller ikke gjort noen justering for repetisjonsannonser her, for på denne tiden kom samme annonse ofte 2-4 ganger på kort tid. Et manuelt søk på et snevrere tidsrom, for eksempel 1820-1825 hadde vært nyttig, men det er 726 treff på «tomme» i denne tiden, og det vil tar mer tid enn jeg har.

Noe annet som må tas med, er at antallet avisutgaver øker i denne perioden, så en økning i antall treff kan også skyldes at det er flere aviser å finne treff i. Her er antallet avisutgaver i denne perioden. Forsåvidt blir avisene romsligere også, kanskje ikke så mye i antall sider, for de holdt seg helst til fire sider, men hver avis kom hyppigere, og trykketeknikken utviklet seg slik at det ble mer tekst pr areal av avispapir, samtidig som avisene vokste litt i fysisk størrelse. Med tiden blir også fontene lettere å skanne, slik at sjansen for et treff øker av den grunn.

Her er antall utgaver i denne perioden som tabell. Siden så mange år går opp i ca 52 utgaver, var det nok én eller to utgaver pr uke. Det virker som de innskannede dataene ikke er komplette, siden det neppe var slik at avisene begynte utgivelser eller endret frekvensen av utgivelser ved nyttår.

Staveform	1800	1801	1802	1803	1804	1805	1806	1807	1808	1809	1810	1811	1812	1813	1814	1815	1816	1817	1818	1819	1820	1821	1822	1823	1824	1825	1826	1827	1828	1829	1830	1831	1832	1833	1834	1835	Sum
Agder	52	52	53	52	52	52	52	53	52	52	52	103	98	104	104	103	104	102	104	104	104	104	104	103	105	104	104	104	105	104	104	105	147	210	208	205	3520
Akershus	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	8	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	8
Buskerud	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	11	102	99	105	101	104	105	103	105	104	104	104	105	105	104	103	211	155	104	105	2139
Møre og Romsdal	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	51	49	52	152
Oslo	53	52	52	52	53	78	104	104	163	117	161	146	156	76	261	224	215	164	155	515	500	546	571	570	643	660	768	811	782	793	750	908	986	800	971	974	14934
Rogaland	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	13	50	50	113
Troms	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	39	4	3	0	46
Trøndelag	51	48	102	103	104	105	104	104	105	104	104	105	98	104	104	104	105	103	103	157	156	258	262	259	262	260	260	154	155	259	261	260	272	254	174	156	5679
Vestfold	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	99	104	203
Vestland	49	52	52	53	52	0	0	52	53	52	52	52	0	0	53	52	52	0	52	52	0	52	51	79	104	105	104	104	105	104	104	105	104	127	208	208	2444
Østfold	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	24	147	186	205	562
Delsum:	205	204	259	260	261	235	260	313	373	325	369	406	352	284	530	483	487	471	513	933	861	1064	1093	1114	1219	1233	1340	1277	1252	1365	1323	1481	1783	1761	2052	2059	29800

For å få et bedre overblikk over disse talldataene har jeg plottet dem sammen. Y-akse for antall avisutgaver til høyre, mens Y-aksen for antall treff er til venstre. Jeg har plottet inn treff for ulike bøyninger av flaske, for ulike former av bouteiller, summen av disse to, og summen av antallet treff på ulike permutasjoner og bøyninger av «tomme flasker». Merk at treffene på ord kun teller antall avisutgaver, slik at om ordet brukes to ganger i samme avis, så telles det kun som ett treff.

Plot av treff på «flasker», «bouteiller» og summen av dem, samt «tomme flasker» og antall avisutgaver (med Y-akse til høyre).

Edelweissbier, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Det er forbausende lave antall treff på flasker i 1812-13 og i 1815. Jeg har ingen forklaring på det, og det ser ut til å treffe både ordene flaske og bouteille. Det kan være noe skanneteknisk eller noe slikt, men det kan også bunne i politiske og økonomiske forhold. Videre ser vi fra grafen at i forhold til antall avisutgaver, så er det i mindre grad slikt at man skriver oftere om flasker over tid, enn at det er store variasjoner fra periode til periode.

Én ting vi kan lese ut fra grafen, er at formen «flaske» gradvis utkonkurrerer «bouteille» i denne perioden, men det er neppe overraskende. Ved å grave mer i dataene kunne vi også vist hvordan skriveformene utvikler seg fra «Buttellie» via «Boutellie» til «Bouteille»om jo også er den formen som ligger nærmest opp til dagens franske ord. Helt tilbake på 1700-tallet brukte man formen en buttel, to butler, som jo må være hentet fra engelsk fordi trykken må ligge på første stavelse for at det lar seg bøye. Dermed har man altså trinnvis justert et engelsk ordlån fra middelalder-fransk «tilbake» til moderne fransk staving, muligens inspirert av det svenske låneordet butelj ... men unnskyld, det var visst øl jeg skulle nerde rundt.

I hvilken grad kan dataene understøtte at det var var økende bruk av flasker som gjorde at man trengte ordet pottøl for ikke-flaskeøl? Vel, jeg har allerede forklart at det er mye her vi må være forsiktige med å overtolke – men la meg forsøke å peke på et par forhold.

Dersom det ble mer fokus på øl solgt på flasker, så øker det sjansen for at man finner et nytt begrep for det vanlige ølet som ikke kom på flaske. Parallelt med toppene for «flaske» i 1812 og 1815 kommer det en liten topp på «tomme flasker», men litt forskjøvet, så den treffer toppen eller like etter. Men for den lange økningen i bruk av «flaske» som kommer 1820-1825, så ser vi at det er en liten topp i «tomme flasker» i forkant og tidlig under økningen. Dersom vi strekker konklusjonene litt, så er det mulig å tolke dette som at det var et underskudd på flasker i perioden 1819-1822, mens det var tilstrekkelig med flasker i perioden 1823-1827.

Og jada, jeg vet at det er tynt grunnlag å dra noen konklusjon på. Det burde vært gjort en gjennomgang av treffene for å karakterisere om det var øl-relatert osv, det kunne vært granulert bedre enn pr år, og det kunne vært delt inn i byer eller fylker. Men dataene for 152 treffene på «tomme flasker» er tross alt få nok til at jeg kan gå igjennom dem og karakterisere dem som enten fokusert på salg, kjøp, panting eller annet ifm tomflasker. Dersom det er flaskemangel, skulle vi forvente at annonsene er kjøpsorientert, mens dersom det er flaskeoverskudd skulle vi forvente at annonsene er salgsorientert. Ingen av treffene var feilskanning, sikkert fordi søkestrengen var såvidt lang.

Staveform	1800	1804	1806	1810	1812	1815	1816	1817	1818	1819	1820	1821	1822	1823	1824	1825	1826	1827	1828	1829	1830	1831	1832	1833	1834	1835	Sum
Kjøpsfokus	0	0	2	0	0	0	2	1	1	6	4	14	5	2	4	0	2	3	6	1	1	7	6	6	0	0	73
Salgsfokus	0	1	0	1	5	1	0	2	1	2	1	0	0	0	0	0	0	3	0	0	0	2	1	1	2	0	23
Pantefokus	0	0	0	0	0	0	1	0	0	2	0	5	2	0	5	3	0	0	0	0	0	0	0	2	10	18	48
Irrelevant	1	0	0	0	1	0	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	0	1	0	1	0	0	1	8
Delsum:	1	1	2	1	6	1	5	3	2	10	5	19	7	2	9	3	2	7	6	1	2	9	8	9	12	19	152

Disse dataene er visualisert i grafen under. Der viser stolpediagrammene med Y-akse til venstre antall treff pr år for ulike varianter av «tomme flasker», mens den grå linja med Y-akse til høyre angir antall treff på ulike varianter av «flasker», og er den samme som ble vist som sort linje i forrige grav lengre oppe. Treff på tomme flasker som hadde et salgsfokus er vist i grønt, mens treff med kjøpsfokus er vist i blått. Treff med et fokus på panting er vist i rødt, og vises sammen med kjøpsfokus, fordi annonsøren ønsker å sikre seg en tomflaske i retur – og altså et fokus på å få tak i flasker.

Vekslingen mellom grønn og blå/rød viser om det er mest et kjøpers eller selgers marked. Et overskudd av grønt viser at det er mange tomflasker til salgs, mens et overskudd av rødt/grønt viser at det stor interesse for å skaffe seg tomflasker.

Hyppigheten av treff på flasker, plottet mot salgs-, kjøps- og pantefokus for treff på tomflasker.

Edelweissbier, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Grafen viser at i periden 1821-1826 er det ingen annonser som nevner tomflasker med et salgsfokus, samtidig som det er 42 annonser med fokus på kjøp eller panting. Jeg mener dette kan tolkes som at det i denne perioden var et betydelig underskudd på tomflasker. Samtidig vet vi at det var en betydelig og relativt stabil produksjon av ny-produserte flasker fra norske glassverk. Grafen med treff på «flasker» viser at det var et økende fokus på flasker generelt. Når det i perioden 1827-1834 blir et større fokus på salgsannonser for tomflasker, må det tilsvarende tolkes som at det ikke lengre var samme underskudd på tomflaskene.

Jeg tolker dette dithen at det var en stor økning i bruk av flasker, i så stor grad at det var vanskelig å dekke etterspørselen etter tomflasker med gjenbrukte og nyproduserte flasker. Når en økende og etterhvert tilstrekkelig stor andel av ølet ble tappet på flasker, så begynner ordet «øl» å bli tvetydig: betyr det flaskeøl eller øl-på gamle-måten? Dermed oppstår et behov for et ord for det ølet som fremdeles ikke ble tappet på flaske – et retronym. Det er her jeg mener at «potte-øl» oppstod, i forlengelsen av begrepet «øl solgt i pottevis».

Dersom det er flaskene som gjør at ordet «pottøl» kommer, så var det med andre ord egentlig ikke opprinnelig noen bestemt øltype. Men relativt raskt må det ha utviklet seg i retning av å referere til det ølet som sjelden ble tappet på flaske, altså det tynneste og billigste.

Er det svakheter i denne analysen? Joda. Det er litt få treff for tomflasker, skjønt karakteriseringen i salgs- og kjøpsfokus hjelper en god del. Dernest er det mange treff som mistes pga av dårlig skanning, og avisdatabasen er nok ikke komplett. Det er ikke kompensert for det som har med vin- og spritflasker. Det er sett på hele landet som helhet, mens man ideelt skulle ha gått ned til landsdel eller by, for dette var nok en prosess som gikk i ulikt tempo rundt om i landet. Dernest er det vrient å få med alle reelle treff på tomflasker, for det er ofte en beskrivelse mer enn et eget ord.

Som en illustrasjon på vanskelighetene med å fange alle annonsene for tomflasker tar jeg med denne fra 1823, som indikerer at det var underskudd på porterflasker og trolig flasker generelt.

Eksempel på annonse for kjøp av tomflasker, som ikke ble fanget opp i søket over.

Morgenbladet, 6. oktober 1823, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

Og før noen tolker meg dithen at flasketapping var noe som kom på 1820-tallet, så tar tar jeg med en annonse som viser at det var en vel-etablert praksis. Her er det Augustinus Halvorsen som drev vertshus med overnatting, utskjenking og ølsalg i 1778. Med andre ord var ikke flasketappingen noen nyvinning i seg selv, men økningen i volumet av øl som ble flasketappet var nok en signifikant endring.

Hos Augustinus kunne man få både servert øl og kjøpt ølet «off lisence» på flasker.

Norske Intelligenssedler, 14. januar 1778, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, CC0

I neste runde trenger vi å se på hvordan ordet pottøl sprer seg i tid og sted, og da kommer vi til å snuble over en trøndersk pottøl-konkurrent som tapte kampen.

Hva var det egentlig med Bergen?

Sun, 21 Sep 2025 11:04:18 GMT

Dersom det handler om øl, så pleier Bergen å stikke seg ut ifht resten av Norge, i alle fall frem til rundt 1900. Akkurat dét skal vi snuble over flere ganger i den videre jakten på pottølets opphav. Men først skal vi grave litt mer etter ordboksdefinisjoner rundt pottøl, gjøre et avissøk på «bryggeri», og så kommer vi tilbake til Bergen etter det.

Sist kom vi så langt som å grave frem at pottølet ser ut til å ha dukket opp i Oslo, senest i 1822, og til å ha holdt seg der i de første 10-15 årene, i hvert fall utfra hva vi kunne spore opp i skriftlig bruk. En mulig forløper for ordet er uttrykket «Øll i Potteviis», som var et stående uttrykk i salgsannonser, og som også ble brukt for andre varer i væskeform. Det kan ha blitt forkortet til «Potte-Øl» og deretter ytterligere forkortet til «Pot-Øl», delvis kanskje fordi «Pot.» var en forkortelse for «Potte/Potter». Et søk på «øll» gav ingen nye spor rundt pottøl.

Hva sier ettertiden om pottøl

Det nærmeste vi foreløpig kommer opphavet er en gjengs leksikon-definisjon, som forklarer at det het pottøl fordi det ble solgt pottevis. La oss finne litt ulike beskrivelser, ordboks- og leksikondefinisjoner – både formelle og uformelle – for å se hva de har å tilføre, og vi kan liste dem etter når de ble utgitt, og her har jeg utelatt duplikater.

Det tradisjonelle norske pottølet var som nevnt overgjæret øl, nærmest solgt i «løs vekt» – i tilmålte potter og spann. Det tålte ikke langtransport og måtte selges på stedet. Dessuten var det alkoholsvakt. Oslo byarkiv: Tobias, vol 19, nr 1 (2010)
Pottøl, en billig, forholdsvis svak øltype som i gamle dager ble solgt pottevis. Store Norske Leksikon (1980)
Pottøl tidl. betegnelse på svakt, billig øl. Media : Cappelens Leksikon, bd 5 (1979)
Ikke alt øl var like sterkt og like godt. Pottøl – det var tynt og surt [...] Fra dengang til idag; Bjørn Øvrum Nielsen: Festskrift ved Lundetangens Bryggeris 125 års jubileum, 1979.
Pottøl, blandingsøl av opsamlete rester, solgt litersvis (ikke på flasker). S. Schmidt-Nielsen: Mat-leksikon : En oppslagsbok for mat- og drikkevarer (1947)
Det gammeldagse, hjemmebryggede ølet og pottølet var overgjært. Eiler H. Schiøtz: Kostlære, 1942
Potøllet blev ikke solgt på flasker, men paa smaa fat, av fra 10 til 40 potters indhold. Det var litet holdbart, ikke helt klart, surnet let i sommervarmen og var et mindreverdig produkt i sammenlikning med det undergjærede øl. Nils Vogt: Schous Bryggeri; mindeskrift til hundreaarsjubilæet (1921).
Specielle ølsorter er potøl, der faaes af en tynd vørter, der udvindes ved udvaskning af masken. Simonsen: Veiledning i varekunskab (1905)
Have you small beer? — Har De Tyndtøl (Potøl)? Bennett's English-Norwegian phrasebook (1899)
Den i Mæskekarret værende Vædske udtappes i den tørre Vørterkum og bliver enten bragt i Bryggerpanden til den øvrige Vørter eller bevaret som Potøl eller benyttet ved det neste stærke Øls Brygning istedetfor Vand. [...] Den i Mæskekarret tilbageblevne Mask bliver udvandet med en ringe Del Vand, der derpaa bliver ledet i den tørre Vørterkum; det saakaldte Glatvand, der bliver benyttet til Potøl. Politeknisk Tidsskrift vol 4 nr 11 s 170 (1857)

Dette spriker endel i ulike retninger, samtidig som vi må være oppmerksomme på at det kommer fra ulike tidsaldere. Det er forsåvidt ikke et problem, siden pottølets stil, bryggemetode og bruk kan ha endret seg flere ganger. Så disse kildene kan peke mot pottøl i bestemte tidsperioder. Dersom vi skal forsøke å trekke noen konklusjoner på grunnlag av disse så blir det kanskje:

Pottølet var et alkoholsvakt øl med relativ lav status, som i ettertid er blitt sett ned på, men som i sin samtid allikevel var mye solgt. Jeg fester mer lit til beskrivelsene fra de som selv drakk det i sin samtid, enn til påstandene fra de som snakket ned det ølet som deres foreldre og besteforeldre-generasjon drakk.
Det kunne brygges som et biprodukt av den tynneste vørteren ved brygging av sterkere øltyper, og vi ser at ved bryggerioppstarter kommer ofte pottølet (eller beslektede benevnelser) først på markedet, og så kommer bayerøl eller lignende en stund etter når det var ferdig lagret. Det er i tråd med de to bryggetekniske sitatene over (Simonsen og Politeknisk). Men det fantes også rene pottøl-bryggerier, som formodentlig vannet ut den sterke delen av vørteren, evt solgte de pottøl i ulike styrker.

Her er en liten vittighet som illustrerer pottølets status. Passasjen kommer umiddelbart etter det sitatet som er gitt over, i lista over beskrivelser og definisjoner, fra Øvrum Nielsens festskrift for Lundetangens 125-års jubileum:

Tidl om pottøl:

Del 1: På sporet av pottølets kilde tok oss til 1822 og de tidligste referansene til ordet «pottøl».

[...] og følgende historie fortelles: Ola og Kari hadde lagt seg. Kari sov, trodde Ola. Han hadde en liten «knert» på flaske i skapet og så listet han seg forsiktig bort. Mørkt var det og stille var det helt til det kom et velværssukk fra Ola «Ææhh...»

— Å gjør du der? — kom det skarpt fra sengen.

— Jeg, jeg bare tok litt pottøl —

— Å nei du, en sier ikke ææhh etter pottøl —

Vi skal vokte oss vel for å tolke slike anekdotiske fortellinger altfor høytidelig eller bokstavelig. Denne forteller kanskje mer om ekteskapet enn om pottølet, og ikke minst forteller den nok aller mest om hvordan etter-generasjonen til de som drakk pottølet så på det. En eller annen gang i denne serien med pottøl-innlegg kommer vi til Extra-Potøl, som ble introdusert av Oslo-bryggeriene med Schous i spissen våren 1896, bare 17 år før potølet ble sanert fra markedet. Schous hadde nok valgt et annet navn dersom potølet virkelig hadde så dårlig rykte og status som man i våre dager ofte får inntrykk av. Og bare for å foregripe begivenhetene enda mer, potølet forsvant neppe fordi det hadde dårlig rykte, det gikk med en felles opprydding i ølstiler og ølnavn i 1913, der også flere høystatus øltyper forsvant for godt fra det norske markedet.

La meg også peke på en mulig nyanseforskjell: det sies ofte at pottølet ble solgt pottevis, men det er vel hakket riktigere å si at det ble priset pottevis. Poenget er at det er øl som ble solgt i «løs vekt». Å si at det ble solgt pottevis kan vel mistolkes som at du kunne kjøpe én potte eller to potter, men ikke halvannen potte. Men så lenge ølet ble solgt «uemballert» var det jo problemfritt å selge i vilkårlig volum, også halve potter. Selv blekk kunne bli annonsert «i Potteviis» på denne tiden, og man hadde vel skjelden bruk for en hel liter blekk om gangen.

Da vi søkte på ordet «øll» i aviser frem til 1822 avdekket det ikke noe mer rundt forhistorien til pottøl. Men antallet øl-annonser som ble funnet ved dette søket var forbausende få. Det gir grunn til å spørre seg om det kort og godt ikke ble annonsert så mye i aviser for øl i forhold til volumet som ble solgt. Det er en hypotese vi skal dykke mer ned i. Aller først kan vi legge merke til at mange av annonsene for pottøl og annet øl er temmelig korte og hverdagslige. Det gjøres sjelden noe stort nummer ut av det, og det er sjelden så mye beskrivelse utover navn, sted og pris. Det svekker i hvert fall ikke hypotesen om at det var helt vanlig å selge øl, men nokså uvanlig å annonsere for det.

Et søk etter «bryggeri»

La oss gjøre et nytt søk, og denne gangen lete etter «bryggeri» i avisene, inkludert formen «bryggerie» frem til og med 1821. Målet er å se om det står noe i retning av pottøl i nærheten når «bryggeri» er nevnt. Under har jeg sammenfattet annonse eller notis, byen avisen utkom i og årstallet. Duplikater fra nærliggende utgaver av samme avis er ikke tatt med. (Merk at antall treff kan øke i fremtiden med flere avisutgaver og bedre OCR.)

Karen Smit solgte bryggeriet sitt pga høy alder.

Bergens Adressecontoir Efterretninger, 1. mai 1802, side 4; via Nasjonalbibliotekets avisdatabase.

Dahlgren bortleier deler av eiendommen, inneholden bryggeri-innretning og -redskaper. (Bergen, 1768)
T. H. Granberg selger bygård med bryggerhus på Vaterland. (Oslo, 1770)
Bygård etter slotsprest Lund selges med to bakerovner og innmuret bryggepanne på ca 120 liter. (Oslo, 1771)
Hus ved Tyskekirken, egnet som bryggeri er til salgs. (Bergen, 1771)
Auksjon på blant annet Bryggekar med jernbånd på ca 2000 liter. (Bergen, 1772)
Hus egnet til bryggeri og høkeri, med innmuret bryggepanne til salgs. (Bergen, 1774)
Annonsering av opprettelse av skipsølbryggeri etter kongl bevilling, Lars Gad. (Oslo, 1777)
Gård etter Gustav Blom, bl.a. med bryggerhus med innmuret bryggepanne til salgs. (Oslo, 1778)
Hus innredet som bryggeri med tilhørende herligheter til salgs. (Bergen, 1784)
Bryggeri og tønnemakeri i Wesenbergs Smug til salgs, inkludert hage og kjeglebane. (Bergen 1784)
Hus til salgs med kjøkken med innmurt bryggerhus og kjele på 4 tønner (ca 480 liter), samt røkeri (Bergen 1786)
Hus til salgs som er egnet for bryggeri og med liten hage i Markeveien (Bergen 1786)
Brygger Hiortdahls hus til salgs, inkludert bryggerhus. (Bergen, 1787)
Auksjon på hus på Nordnes, egnet til Bryggeri. (Bergen, 1790)
Hus til salgs med brannsikker kjeller med skorstein for bryggeri og vannpumpe, Strandgaten (Bergen, 1791)
Hus til salgs i Munkebæksmuget, egnet for bryggeri og høker-virksomhet, innmurt bryggekjele, kjeller og hage. (Bergen, 1792)
Meyer selger sitt hus i Munkebæksmuget, egnet for bryggeri. (Bergen, juli 1792)
Tysland selger sitt hus med 3 værelse med ovner og egnet til bryggeri. (Bergen, 1792)
Hus i 6.Rode Nr64, innrettet som lite bryggeri til salgs fra Ulrich Fridr. Møllerop (Bergen, 1793)
Hus i Cortpilsmuget med kjeller og bryggerhus med skorstein og vannpumpe for bryggeri til salgs. (Bergen, 1794)
Krambod, med værelser, pakboder og bryggerhus til leie. (Oslo, 1797)
Auksjon over eiendeler til Mad. Karen Danielsen, Marken, inkl effekter og trevare til Bryggeri og Høkerhandel (Bergen, 1798)
Hus i Munkebekksmuget, innredet som bryggeri med innmurt bryggekjele og øvrig bryggeredskap, kjeller, vannrik brønn til salgs. (Bergen, juni 1800)
Auksjon over Mad. Lucia Langes Hus på Nykirke-Alm., svært egnet til bryggeri, «hvortil det i meget lang Tid har været brugt» (Bergen, 1800)
Utleie av handelshus innrettet som bryggeri v Krohns stiftelse (Bergen, 1801)
Værelser med bryggerhus og fehus til leie. (Oslo, 1801)
«Alle sorter Skibs-Provisjoner» og Øl fra eget bryggeri selges av Jens Thyrholm. (Oslo, 1802)
Hus som har vært drevet som bryggeri, med brandsikker kjeller, bryggerhus og brønn, til salgs (Bergen 1802)
Karen Smit selger sitt bryggeri pga alderdom. Brannsikker kjeller, stort bryggerhus med brønn og innmurt bryggekjele på 8 tønner (ca 960 liter). (Bergen 1802)
Anders Nielsen selger sitt hus på Sydnes, egnet som høkeri og bryggeri. (Bergen 1802)
Jan Ellertsen bortleier sitt bryggeri med kjeller, stuer og ildhus fra Mikkelsmess. (Bergen 1803)
Jan Ellertsens er nå død, og hans hus og bryggeri går på auksjon (Bergen 1804)
Christian Brygger averterer sine hus ved Vaskerelven, innredet som Høkeri, men kan innredes som Bryggeri (Bergen 1804)
Hasselberg byr sitt hus med brannfri kjeller og bryggeri til salgs. (Bergen, 1807)
Mad Turaus hus på Øvergaten, innredet som bryggeri med bryggerkjele i kobber på ca 7-800 liter på auksjon. (Bergen, 1807)
Hus med krambod, egnet til høkeri og bryggeri, til salgs. (Bergen, 1808)
En skjenkestue med bryggeri og brannfri kjeller til leie, (Bergen, 1809)
Eiendom med mye innhold og sjø- og pakkboder til salgs, særlig egnet til bryggeri og bonde-handel. (Bergen, 1810)
Auksjon over bryggeri og malteri med to kjeler på ca 7000 liter, trolig Joh. Thranes, begjært av David Thrane. (Oslo 1810)
Det selges et Brenneri som også egner seg som bryggeri, med pumpe og vannledning til alle kjeler og panner. 6-dobbelt med kjeler, svalekar og settekar (Kristiansand 1810)
Auksjon over Madam Haltausens hus og bryggeri. (Bergen, 1811)
Hr Mariboes Bryggeri annonserer skipsøl til 8 Riksdaler pr tønne à 120 potter. (Oslo, 1811)
Annonsert auksjon over hus som egner seg til vertshus, høkeri og bryggeri. Innmurt kobberpanne og 3 brønner (Bergen 1811)
Annonse for Kaptein Mariboes bryggeri for øl til 32, 24 og 8 skilling potten (dyrt!) (Oslo, 1812)
Auksjon på flere varer, blant annet et stort bryggerkar. (Bergen, 1814)
Mad. Salvesen annonserer utleie av et stort rom og en kjeller, som egner seg som bryggeri og utskjenkning (Bergen 1815)
Torstrups bryggeri annonserer «Godt Øll» på flasker og ankere (Kristiansand, 1815)
Gutt som forstår bygging kan få ansettelse (Bergen 1816)
Enke etter Stamers selger hus med tre brannfri kjellere, særdeles egnet som bryggeri. Bryggeutstyr kan bli med på kjøpet. (Bergen, 1818)
Offentlig klage A. Graae over at en arbeider som hadde bindingstid på to år har sluttet i hans brenneri og bryggeri og søker arbeid hos andre. (Trondheim, 1819)
M. C. Daniels annonserer hus med brønn og kjeller, egnet for bryggeri (Bergen 1819)
Clausens Bryggeri selger ordinært og dobbelt-øl. Senere annonseres godt øl til 5 sk pr kande (=2 potter) (Trondheim, 1820)
N. M. Wichman annonserer korket øl på flaske og skibsøl på fustasjer (Bergen 1821)
Auksjon på Torstrups bryggeri-inventar, deriblant furu-kar med jernbånd på hhv ca 3500 og 1000 liter og 8 fustasjer. (Kristiansand 1821)
Skjenkestue med ildhus og bryggeri til leie. (Bergen, 1821)

Jeg fant ingen referanser til pottøl knyttet til disse treffene. Det var forsåvidt ikke så ekstremt mange treff, men vi ser at det er relativt få treff på bare øl og dessto flere treff på bryggerier og bryggeriutstyr.

De aller fleste bryggeriene på denne tiden var små, og formodentlig hadde de ofte en halv-fast kundekrets. Mange av de aller minste bryggerne hadde det nok også kun som attåtnæring, ved at de uansett bygget for eget forbruk, og dermed kunne tjene litt penger på å skalere opp bryggingen. Men det er rikelig med eksempler her på bryggerier som helt klart var større enn en binæring.

Det er ikke så mange av bryggeriene som har oppgitt størrelse, men det er en diger variasjon for de som er oppgitt. De fleste annonsene fra Oslo er for «bryggerhus», som ikke nødvendigvis betyr bryggeri, men kan være en mellomting mellom vaskerom, bryggerom og grovkjøkken. Selv et bryggeri på 450 eller 900 liter er egentlig altfor stort om vi tenker hjemmebryggeri.

Men selv fra dette er det er et hopp opp til Thranes bryggeri på 7000 liter og brenneriet i Christiansand som hadde seksdobbelt med bryggepanner må ha vært temmelig stort. Torstrups bryggeri hadde kar på 3500 liter, og har formodentlig vært i drift i de seks årene fra han annonserte i 1815 til det gikk på auksjon i 1821. Graaes brenneri og bryggeri betalte i 1819 for en spesialist hentet fra København. Og da det endte i en eller annen form for konflikt, tenkte da københavneren at han fikk komme seg hjem til Danmark og finne ny jobb? Nei, han averterte i avisene etter jobb. Følgelig må det ha vært et visst arbeidsmarked for ansettelser på bryggerier og brennerier som var store nok til å ansette spesialister. Dette understøttes av at Graae tok det alvorlig nok til å sette inn motannonser.

Legg også merke til at de to virkelig store bryggeriene – brenneriet i Kristiansand som kunne brukes som bryggeri og Thranes Bryggeri i Oslo – begge annonseres på auksjon i 1810, som bokstavelig talt var i midtveis i Danmark-Norges deltakelse i Napoleonskrigene og den britiske blokaden av Skagerak. Vi skal komme tilbake til denne perioden senere.

Fokus på Bergen

Det er lett å se hvor dette bærer hen ... til Bergen. Det er nesten som et mønster i disse annonsene fra Bergen: eiendomsannonser der man er påpasselig med å påpeke at eiendommen egner seg som bryggeri. Det var ingen grunn til å skulle påpeke dette, med mindre det var et relevant salgsargument. Det betyr at brygging var en utbredt næring eller bi-næring i Bergen på denne tiden, i hvert fall i stor nok grad til at opplysningen om at en bygning inneholdt eller var egnet for et bryggeri ville trekke flere potensielle kjøpere.

Satt på spissen er det nesten flere treff på annonser for salg av bryggerier og bryggeutstyr i Bergen i denne perioden enn det er annonser for salg av øl! Det er ni Oslo-annonser her hvorav fire er salgsannonser for øl, tre fra Kristiansand, to fra Trondheim ... og 40 fra Bergen, hvorav kun én er salgsannonse for øl. Var det liksom sånn at i Oslo solgte man øl, mens i Bergen solgte man bryggerier? Nei, selvfølgelig ikke, men det er en skjevhet her som trygler etter å bli gravd dypere i.

I nyere norsk «øl-folklore» (les: bryggerienes jubileumsbøker) heter det seg ofte at bortsett fra noen mindre skipsølbryggerier, så var landets første bryggeri etablert av Jørgen Young i Oslo på 1820-tallet, eventuelt av Johannes Thranes i Oslo ca 1801, eventuelt at Youngs bryggeri var en videreføring av Thranes. At det er en kraftig forenkling blir tydelig når man leser lista over. Blant annet fokuserer det kun på Oslo. Kanskje har man en underliggende forutinntatthet om at et bryggeri må være i viss industriell skala for å telle? Inntrykket mitt er i hvert fall at når vi nærmer oss slutten av 1800-tallet, så virker det som de store bryggeriene ikke synes noe kan kalles et ekte bryggeri, med mindre man hovedsakelig undergjærer i stor skala og følger den bayerske bryggemetoden.

Imidlertid var det mange bryggerier rundt om i landet før Thranes, og selv om det ikke var store industribryggerier, så var de heller ikke nødvendigvis knøttsmå. Men de brygget definitivt ikke med undergjæring og bayersk lagering. Vi bør heller ikke glemme at da spritbrenningen ble sluppet fri i 1816, kom det en rekke brennerier som teknisk sett også var bryggerier, og mange av dem ble drevet som begge deler og solgte både øl og sprit. Flere av disse brenneriene var temmelig store bedrifter etter datidens mål.

Dessuten endrer tidene seg, og likeså vår oppfattelse av ordenes betydning. Tenk deg én person med en 1000 liters kjele og som brygger og selger 20-40 batcher øl i året. Idag ville vi helt klart kalt det et bryggeri. Burde vi ikke da anerkjenne at én person som drev i akkurat den samme skalaen for 125 eller 250 år også teller som et bryggeri – helt uavhengig av om 1800- og 1900-tallets store industribryggerier måtte synes at dette bare var håndverk, kjøkken-sysler eller en høker-aktivitet?

Noen vil kanskje mene at jeg overdriver. Fantes det småbryggerier som ikke ble talt med fordi de var «for små»? Javisst. For å ta et relativt sent eksempel: I Bergen ser vi julen 1911 avisannonser for hele seks bryggeriers juleøl, men i de fleste andre sammenhenger regnes det bare med tre bryggerier i Bergen på denne tiden. Hvilke bryggeri var det man talte med? Jo: Hansa, Kronvikens, O. F. Halds bryggerier. Hvilke var det som ikke talte med: Nilsens Bryggeri, I. R. Eides Krusølbryggeri, og J. Larsens Ølbryggeri. Forresten, også Nilsens Bryggeri solgte krusøl, og mer om denne betegnelsen nedenfor. Disse tre var antakelig for små til å kvalifisere, selv om de var store nok til å annonsere. De er ikke nevnt i Bryggeriforeningens tilsynelatende komplette liste i 25-års jubileumsboka fra 1926 over alle norske bryggerier pr 1901. Der listes det kun Nedreqværn, Agder og Dahls Bryggeri (Molde) av de som valgte å stå utenfor Bryggeriforeningen ved opprettelsen. Jeg får nesten inntrykk av at de tre små bergensbryggeriene kanskje ikke engang «kvalifiserte» til medlemskap i foreningen dersom de hadde ønsket det selv. I ettertid er de stort sett glemt.

Juleøl-annonser fra 1911 for hver av seks bergensbryggerier.

Bergens Tidende 21. des 1911 (Larsens, Eide, Kronvikens); Arbeidet 16. des 1911 (Nilsens); Bergen Aftenblad 4. des 1911 (Halds); Strilen 9. des 1911 (Hansa); via Nasjonalbibliotekets avisdatabase.

Jaja, jeg skal forsøke å dempe denne rant'en over hva som talte som bryggeri og ikke i hvem sine øyne, og heller flytte det til en egen kommentar rundt jubileumslitteraturen i et eget innlegg. Så la oss komme tilbake til Bergen.

Bryggetradisjonene i Bergen

Var det virkelig så mange bryggerier i Bergen og så få ellers i landet? Vel det forbauser meg ikke. Jeg skrev et innlegg om ølbryggere i folketellingen i 1801, som endte med å konkludere med det samme: når det kom til øl og bryggerier, så var Bergen temmelig forskjellig fra resten av landet. Det året talte man 27 personer som er beskrevet med brygging som yrke: én i Hurum, én i Arendal, to i Stavanger, en tjenestepike i Trondheim ... og 22 stykker i Bergen.

Ser vi også på kirkebøker for perioden 1780 til 1820, med et søk i digitalarkivet.no på yrke lik brygger, så er det 115 treff – typisk på yrke oppgitt ifm registrering av dåp, vielse eller dødsfall. Av de 115 treffene er 109 i Bergen, 3 i Kristiansand, 2 i Oslo, og 1 i Vestfold. Søker vi på militærrullene i samme periode er det 9 treff på brygger, alle fra Bergen, med yrkestitler som brygger og brygger-dreng.

Bare én av de 22 i Bergen fra folketellingen i 1801 er også listet i avisannonsene over, nemlig Maren Smith. Går vi lengre tilbake, så var det enda flere bryggere i 1714, og går vi tilbake til rundt 1650 ble det i Bergen importert nesten 40.000 tønder med malt årlig, dvs rundt 3200 metriske tonn malt, samt 55 tonn humle. Til sammenlikning var importen av hamp – formodentlig til tauverk – på 98 tonn pr år til Bergen på denne tiden. Alt dette kom i tillegg til en ølimport på mellom 6000 og 7000 fat årlig, dvs en ølimport som kan ha lagt på opp mot million liter pr år.

(Før noen begynner å regne på IBU utfra disse volumene, la meg ile til og påpeke at humle her, som i de fleste andre statistikker frem til midten av 1800-tallet, ble listet sammen med hamp og lin/hør. Humle-rankene kunne nemlig brukes som fibre til klær og tauverk. Jeg er usikker på når det gikk av mote, men norske veiledninger for bønder på siste halvdel av 1700-tallet fortalte fremdeles hvordan ekstrahere fibre fra humleranke, og det kan ha vært dessto mer vanlig 100 år før dette. Følgelig kan mengden humle være en kombinasjon av humleblomster og humle-fiber. Merk også at importert øl i denne lista angis dels i læster og dels i tønder. En læst var trolig 12 tønder.)

Det at Bergen var spesiell, betyr ikke at man ikke brygget andre steder, men det virker som om det kun er i Bergen at brygging ses på som et aktverdig yrke. I resten av landet virker brygging mer som en bigeskjeft, eller kanskje man brygget mindrer eller i mindre bryggerier. I Bergen var brygger noe man ikke skjemtes over å oppgi som ens yrke i folketellinger og andre sammenhenger. I den grad noen hadde brygging som hovedgeskjeft ellers i landet, var det ofte enker eller som en implisitt tilleggsaktivitet for vertshusholdere og høkere.

Det virker som dette var en særegenhet for Bergen, og man kan skimte konturene av det helt inn på 1900-tallet. Bakgrunnen er nok byens lange historie som hansa-by, med et kontinentalt fokus på håndverk og handel. I 1884 var det totalt 20 småbryggerier i Bergen som brygget krusøl, hovedsaklig en lettøl-variant men også i sterkere varianter. Deres gjennomsnittlige størrelse på gjærkarene var på litt over 1000 liter. La meg understreke at det ikke kun var i Bergen man brygget, men det var stort sett bare i Bergen at bryggingen ble ansett som et skikkelig og aktverdig yrke. La meg sitere fra innstillingen til kommisjonen rundt tilvirkning og beskatting av Malt og Brennevin, nedsatt i 1884, som leverte innstilling i 1891. De skriver blant annet følgende om Bergen:

I Bergen finder et særeget Forhold Sted. Hjemmebrygning af Øl til Salg foregaar der gjennemgaaende i en adskillig større Maalestok end i de overfor nævnte Byer. Dog har den i de senere Aar paa Grund av den stedse stigende Konkurrence fra Bayerølbryggeriernes Side været i stadig Tilbagegang.

Antallet av saadanne mindre Bryggerier, der ikke var forenede med Malteri, var i 1884 20. Af disse havde de 7 ingen faste Arbeidere; 12 havde 1 og et bryggeri havde 2 faste Arbeidere. Samtlige Bryggerier var i Drift hele Aaret rundt.

9 af Eierne drev ingen anden Næring end Ølbrygning. For 2 af de andre var Bryggeribedriften et Hovederhverv, for de øvrige 9 kun en Bisyssel.

12 af dem havde intet for Brygning særskilt indrettet Hus. Af de 8, der havde særskilt Bryggeribrygning [sic, Bryggeribygning?], drev 4 Ølbrygningen som Binæring, medens de andre 4 udelukkene var Ølbryggere.

16 havde 1 Gjærkar med et gjennemsnitligt Rumfang af 1025 Liter. 2 Bryggerier havde 2 Gjærkar; Gjennemsnitsrumfang 805 Liter. 2 havde 3 Gjærkar; Gjennemsnitsrumfang 465 Liter.

Maltforbruget utgjorde gjennemsnitlig omkring 250 hl. Det største Forbrug var 904 hl., det mindste Forbrug 28 hl.

I Bryggeri tilvirkedes bare sødt Flaskeøl eller Husholdningsøl (berusende). I alle de øvrige bryggedes saakaldt Krusøl à 13 Øre pr. Liter (ikke berusende) — enten (i 10 Bryggerier) udelukkende eller ved Siden af andre Ølsorter, nemlig (i 5 Bryggerier) det berusende Krusøl à 20 Øre pr. Liter — eller (i 1 Bryggeri) Husholdningsøl — eller (i 1 Bryggeri) Husholdningsøl og Bayerøl.

Af Krusøl à 13 Øre pr. Liter tilvirkedes der i 19 Hjemmebryggerier tilsammen over 10 000 hl. Af Krusøl à 20 Øre pr. Liter omkr. 900 hl. i 5 Bryggerier. Af Husholdningsøl henved 700 Liter i 3 Bryggerier. Af Bayerøl ca 1350 hl. i 3 Bryggerier.

I denne serien av innlegg om de gamle øltypene kommer vi tilbake til det bergenske krusølet og det trønderske kanneølet senere, men i det store og det hele tror jeg at dette bare var dialektiske varianter over det oslo-ske potteølet ... men det kommer mer om dette, bokstavelig talt med tid og stunder.

Men jeg klarer ikke å dy meg fra å få litt mer kjøtt på beina, og ta med dette fotografiet fra 1865, fra Holbergsalmenningen med nr 14 hvor Eide hold til, såvidt jeg kan regne meg frem til sees som den skjeve, lave, litt utstikkende bygningsdelen, rett bak veden er lagt i gata.

Holbergsalmenningen i 1865, med Eides Krusølbryggeri i nr 14.

Foto: Knud Knudsen, fra Marcus, spesialsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Og dersom jeg forstørrer det, så er det lettere å se – det er fantastisk dybdeskarphet her, selv for våre dager. Da kan du også skimte skiltet for J. R. Eides Krusølbryggeri, med bilde av flasker og krus, rett under masta på skipet som er fylt opp med tønner.

I folketellingen i 1865 finner vi en Ingebrigt R. Eide født 1812 i Innvik i Gloppen i Nordfjord, med Karen og syv barn fra 2 til år gamle. I folketellingen i 1891 er han listet som «Ølbryggerieier og Ølhandler», mens hans sønn Sivert Andreas, født 1851, er listet som «Bestyrer af I R Eides Ølbryggeri». I 1900 har Sivert overtatt, og er listet som at han bord i gården, som er markert som «Bryggeri og Butik». Det samme gjelder 1910, da huset beskrives som å ha «En sidebygning hvori er Ølbryggeri og handel». I 1920 virker de som både Sivert og kona Randine Sophie er døde, at gården er revet, og at det har kommet et bygg med 9 leiligheter der i stedet.

Utsnitt av forrige bilder som viser Eides Krusølbryggeri.

Foto: Knud Knudsen, fra Marcus, spesialsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Ellers må vi også huske på at Bergen hadde stor eksport av fisk, så fiskerne som dro til Bergen for å selge tørrfisk, kjøpte nok varer med hjem for deler av kjøpesummen. Derfor har nok mye malt og humle har hatt Bergen som transitthavn.

Forresten var det ikke bare Bergen som importerte store mengder malt, for vi finner import av store mengder også andre steder i landet. I Trondheim fra 1. januar til 11. august 1767 ble det importert 14638 tønder malt, hver trolig på omkring 120 liter – og det utgjorde nesten halvparten av alle importerte kornprodukter i Trondheim i denne perioden. Tar man høyde for folketall og at dette kun dekker 7½ måneder, så er det i størrelsesorden med maltimporten i Bergen 135 år tidligere.

Kanskje man bare ikke annonserte for ølsalg?

Det er rimelig å anta at med så mye malt, så må det ha blitt brygget en stor mengde øl. Og med så mange annonser for småbryggerier i Bergen, må det i tillegg blitt solgt et betydelig volum med øl. Når vi allikevel ikke finner særlig mye spor av slikt salg i avisannonser på 1700-tallet og et stykke inn på 1800-tallet, så har det kort og godt ikke blitt annonsert så mye for dette ølet i avisene. Det har nok flere årsaker. Jeg kan se for meg følgende:

Det lokalt bryggede øl siktet på nok på én og samme ølstil, om enn i litt ulike styrkegrader.
Prisingen av det lokale ølet var temmelig uniform.
Øl var til salgs mange steder, og øl var tungt, slik at de fleste kundene var formodentlig temmelig lokale kunder.
Ølbryggingen er eldre enn avisene, og man hadde nok fra gammelt av etablerte måter å annonsere på via skilting og ryktebørs.
Annonsering var nok nyttigst for varer som nylig var kommet inn, gjerne partivarer, luksusvarer og andre varer som det ikke var innlysende at enhver handlende kunne ha.
Øl var en basisvare for de aller fleste, men det var ikke alle som kunne lese, og enda færre som holdt seg med en avis.

Tenk deg at du er en liten brygger av dagligdags øl på denne tiden. Du brygger jevnlig og ølet er ferdig gjæret etter noen få dager. Du balanserer bryggingen etter hva magefølelsen din forteller deg om etterspørselen. Egentlig skiller ikke ølet ditt seg ut så mye fra andres, hverken på øltype eller pris. Du er for liten til å levere digre kvanta, og ølet er litt for mye ferskvare til at det er lurt å bygge opp et lager for å holde et salg. Det viktigste er å opprettholde ryktet ditt om at du brygger godt øl, men det er det mange andre som også gjør. Det er liksom ikke sånn at folk vil reise tvers igjennom byen bare for å kjøpe ditt øl. Så hvilken hensikt ville det ha for deg å annonsere i avisene?

Øl – i hvert fall det som ble brygget lokalt – ser kort og godt ikke ut som noen spesiell eller sær vare som folk måtte gjøres oppmerksom på fantes.

Et annet argument som kan brukes til å underbygge den samme konklusjonen er de såkalte «Priis-Couranter» prislistene som jevnlig ble publisert i avisene i byene på slutten av 1700-tallet og litt inn på 1800-tallet. Det var vanlige eller gjeldende priser på de vanligste varene som kunne ha fluktuasjoner i tilbud og etterspørsel, typisk pga varierende avlinger eller fordi de ble importert. Normalt finner man kornprodukter øverst i slike lister, og malt er typisk listet som den 3. eller 4. varetypen på lista. I Trondheim senvinteren 1804 listet man priser for hele fire typer malt: beste engelsk, ordinær engelsk, rostocker- og dansk malt. På disse prislistene har jeg tidvis funnet humle, men aldri øl. Det er variasjonene i pris som ligger til grunn for disse prislistene, og ølet virker mer stabilt priset og derfor ikke å relevant å ta med. På den andre siden, det at malt og tidvis humle listes, forteller oss at dette var gjengs handelsvarer som mange – ikke bare storforbrukende bryggerier – kjøpte.

Spørsmålet er derfor ikke så mye om man brygget, men i hvor stor grad man brygget for salg i forhold til at man brygget for eget forbruk. Det er ikke så lett å finne gode kilder for å tallfeste dette. Et par rent kvalitative argumenter rundt dette er:

Da de første industribryggeriene etablerte seg, ble det bejublet av enkelte i sin samtid: endelig skulle man kunne få kjøpt skikkelig øl. Det har som underliggende premiss at ølsalg ikke var noe nytt, og at det kun var ølstilen til det nye bryggeriet som var fundamental ny.
Vi skal etterhvert se på regelmessige store bestillinger av øl på sent 1700- og tidlig 1800-tall, gjerne opp mot 20-30.000 liter eller mer som en enkelt-leveranse. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne fylles med «kjøkken-brygging».

Med andre ord var prisene på malt relevant for offentligheten på lik linje med korn og mel, i hvert fall nok til at avisene listet det på den kvarte siden satt av til prisoversikt. Det underbygger at mye malt gikk med til hjemme- og småbrygging i byene. Det er videre gjerne annonsert importert humle i avisene ... engelsk, flamsk, nederlandsk, braunschweigsk, bremersk, og til og med amerikansk humle.

I en verden som er fylt opp med varemerker, er det fascinerende å se tilbake på annonser fra en tid da varemerker knapt fantes. Importerte varer ble beskrevet med sitt opphavssted, siden f. eks. engelsk malt og rostocker-malt var forskjellig – men forskjellen hadde med de respektive stedenes tradisjoner å gjøre, og lite med hvem som var malteren. Vi ser hentydninger til varemerker komme inn når man forteller at en importert Londons Porter kommer fra Barclay Perkins, eller at en høker selger flaskeøl fra Hr. Grosserer Youngs Bryggeri.

Kanskje behovet for ordet pottøl ikke kom før 1822?

Det ølet man brygget og solgte før 1820 ble i stor grad solgt på fat eller tappet fra fat over på kundens medbragte eller på forhånd innleverte emballasje. Bare det sterkeste og dyreste ølet var det vanlig å tappe for salg på flaske. Det meste av ølet som ble solgt var nok billig, relativt svakt og solgt pottevis – det vil si etter leksikon-definsjonen på et pottøl. Allikevel finner vi ikke ordet pottøl brukt før på 1820-tallet. Det betyr at dette ølet må ha fantes lenge før ordet som beskrev det dukket opp.

Kanskje ligger nøkkelen til å forstå pottølet i nettopp dette. Dersom nesten alt ølet ble solgt på eller fra fat, så trengte man bare å referere til det som «øl». Men i det øyeblikket det ble vanligere med salg av øl på flaske, altså flaskeøl, så trenger man å differensiere. Flaskeøl er jo også øl, og hva skal vi kalle ølet som ikke er flaskeøl? Dersom det ble priset og solgt i pottevis, så hvorfor ikke kalle det potteøl? Det er i hvert fall en hypotese vi kan ta med oss videre: at pottøl var et retronym for øl tappet fra fat, og at det oppstod etter at flaskeøl ble såpass utbredt at man trengte et nytt ord som eksplisitt refererte til øl som ikke var på flaske?

Etymologien ser enkel ut, pottøl er øl som selges pottevis, altså i hulmålet potte, som sammen med ulike tønne-mål og flaske var det som var vanlig å prise øl i. Dermed var det i utgangspunktet ikke egentlig noen bestemt øltype. Skjønt jo dyrere ølet er, jo mer forsvarer det seg økonomisk med dyrere emballering, så man må mistenke at det var lite svakt øl på flaske, og at dessto større andel av det som ble solgt pottevis var svakt øl.

Dersom ordet pottøl var i bruk i danske kilder før eller kort tid etter 1814, så kunne vi ha antatt et mulig felles språklig opphav, men et søk i danske avisarkiver gir ingen relevante treff på noen av skrivemåtene av pottøl. Det styrker tanken om at som navn på en handelsvare, så oppstod pottølet i Oslo på tidlig 1820-tall og spredte seg senere utover landet.

I neste omgang skal det graves videre på dette med øl på flaske, og se når det ble vanlig, og om det kan være medvirkende til at vi fikk begrepet pottøl. Dessuten trengs det å se på om kullsyre var et viktig skille mellom flaskeøl og fat/pottøl. Og så trenger vi å tenke mer på geografi: hvordan spredte ordet pottøl seg utover landet?

På sporet av pottølets kilde

Sat, 13 Sep 2025 06:42:47 GMT

Hvor kom pottølet fra, hva var det, hvordan endret det seg og hvor ble det av? Det er spørsmålene jeg skal forsøke å grave frem fra ulike kilder i en serie innlegg, der dette er første del. Og i starten må vi se på når og hvor ordet – og ølet – dukket opp, og om konteksten det dukket opp i kan gi noen ledetråder. Spenn deg fast, for dette kan bli en lang, datadrevet og snirklete tur.

Aller først burde vi nok gjøre et søk i norske ordbøker og leksikon og annet, for å se hva de har å tilføre. Generelt er de litt ordknappe rundt temaet. Det beskrives som et overgjæret, svakt og billig lettøl, det sammenlignes med landsøl og søttøl, og med svensk svagdricke og dansk hvidtøl. I Store Norske fra 1980 og mange andre kilder skrives det at pottøl ble solgt pottevis etter måleenheten potte – og den idéen skal vi ta med oss videre. I festskriftet til Lundetangens 125-års jubileum påstås det at det var surt, men jeg tror vi heller skal tolke den passasjen som at det var uglesett som øltype av bryggeriene. Flere bøker beskriver at pottølet kunne kjøpes direkte i bøtter eller spann fra bryggeriet eller forhandlere, at det ble brukt i matlagning og som drikkeøl til mat. Ellers står det endel rart i ulike bøker som må bunne i misforståelser og feil. Et nyttig datapunkt er Simonsens veiledning i varekunnskap, som i en lengre artikkel om øl kan fortelle at pottølet ble laget på den tynneste siste-tappingen av vørter under mesking, formodentlig etter at man hadde tappet ferdig vørter til en annen type øl. Dette gjaldt neppe universelt mht epoker og bryggerier.

Selv om bøkene er nyttige for å finne ut noe om pottølet, så er det såpass mye snodigheter og motsigelser, at det er utfordrende å sortere snørr og barter. Dessuten har det vært skrevet mest om pottølet etter at det allerede var godt utbredt og ikke minst etter at det forsvant. Det var fint lite som ble skrevet om det da det kom.

Det vanligste før i tiden var at ølet ble lagret og modnet på eikefat.

Foto: Elevate, via: Pexels.com; etter Pexel lisens.

I tillegg må vi huske på at pottølets profil og rykte kan ha endret seg over årene. Når en bok på 1920-tallet skriver litt mimrende om pottølet, så tenker de vanligvis ikke pottølet som det var da det først kom, men slik man husket det fra noen tiår tidligere. Derfor kan vi fint leve med definisjoner og beskrivelser som kolliderer, for de kan være riktige utfra hver sin tidsepoke. Om vi skal finne opphavet, må vi lete på andre måter og forsøke å finne primærkilder.

Start: et datasøk

Et godt sted å starte er et søk i Nasjonalbibliotekets avisdatabase. Det er tross alt et hav av aviser, og pottølet kommer fra en periode der bryggeriene annonserte for ølene sine. Avisene er eksplisitt daterte, og de skriver pr definisjon for et samtidig publikum på jakt etter aktuelt og relevant stoff. Derfor er annonser gode, samtidige tidsdokumenter. Et søk i avis-databasen vil kanskje ikke fortelle når og hvordan ølet oppstod, men det vil i hvert fall gi oss en god pekepinn på når det begynte å bli omtalt i avisene, og hvordan pottølet ble omtalt da det først dukket opp der.

Aller først trenger vi en plan for hvordan lete. Den mest utbredte samtidige staveformen var «Potøl», men ordet fantes også i formen «Potteøl», og begge kunne følge den gammelmodige konvensjonen om at ordsammensetninger av substantiver bruker bindestrek og dobbelt stor bokstav, det vil si «Pot-Øl» og «Potte-Øl». Forskjellen mellom Potteøl og Potøl er ikke innlysende, og det er noe som må graves mer i.

Går vi langt nok tilbake ble øl vanligvis skrevet med dobbelt konsonant. Dette holdt seg trolig lengst i bestemt form – som i et øl, øllet – men vi finner formen «et øll» til langt ut på siste halvdel av 1800-tallet. I tillegg er det for de eldre avisene betydelig trøbbel med den automatiske skrifttolkningen (OCR), så vi trenger også å lete etter noen hyppige feiltolkninger som «Potol» og «Potel». Skjønt, den sistnevnte har altfor mange feiltreff på «potet» til at det er produktivt å sjekke, så vi ser bort fra akkurat «potel».

Det eneste vi noenlunde trygt kan ignorere, er den moderne stavingformen «pottøl», som først kom inn med rettskrivningsreformen av 1917. (Humoristisk nok gir pottøl endel feiltreff på «Kongl», slik at vi får feiltolkninger som for eksempel «Hans Pottøl Høihed» … jaja.) Vi kan se bort fra feiltolkinger à la ...-Øl kontra ...-El, siden stor Ø og stor E neppe forveksles. Det er kun som små bokstaver at ø og e kan forveksles.

For å unngå å telle med tidlige feiltreff, er hvert enkelt treff for hver variant av staveform sjekket manuelt frem til det er funnet nok treff på den hovedformen til at ytterligere feiltreff betyr lite for statistikken. Merk at antall treff nok kan endre seg over tid, etterhvert som flere avisutgaver blir lagt inn, og programvaren som brukes for OCR blir bedre.

Ved å lete etter disse permutasjonene, fås følgende tabell over antall treff, og oppsummert for de tre hovedformene:

Staveform	1820-24	1825-29	1830-34	1835-39	1840-44	1845-49	1850-54	1855-59	1860-64	1865-69	1870-74	1875-79	1880-84	1885-89	1890-94	1895-99	1900-04	1905-09	1910-14	1915-19	1920-24
Potte-Øll	0	0	0	0	0	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Potte-Øl	4	4	3	0	15	11	0	2	1	0	1	3	1	1	0	0	0	0	2	1	2
Potte-Ol	1	1	0	1	0	2	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	0
Potte-Oll	0	0	0	0	1	0	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Potteoll	0	0	0	0	0	0	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Potteøll	0	0	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Potteøl	0	0	2	8	20	28	0	1	2	1	0	0	0	0	1	0	0	0	0	0	0
Potteol	0	0	0	1	11	2	1	10	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0	1	0	1
Pot-Øll	0	0	0	0	0	4	1	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Pot-Oll	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Pot-Øl	1	0	0	1	10	8	7	8	9	6	34	25	28	65	40	122	7	98	18	8	33
Pot-Ol	0	2	1	2	8	5	2	14	3	1	9	26	2	21	19	14	7	5	4	5	9
Potøl	0	0	13	23	16	44	38	48	81	140	256	491	564	540	623	1907	901	765	680	446	57
Potol	0	1	0	5	11	21	13	47	37	37	60	113	164	177	126	632	237	194	193	42	4
Potel	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Potøll	0	0	0	0	0	0	0	0	3	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Potoll	0	0	0	0	0	0	1	0	1	0	0	0	0	1	3	0	0	0	4	0	0

Vi kan gruppere for de fire hovedformene: Potte-Øl, Potteøl, Pot-Øl og Potøl, og da får vi følgende tabell over frekvensen:

Staveform	1820-24	1825-29	1830-34	1835-39	1840-44	1845-49	1850-54	1855-59	1860-64	1865-69	1870-74	1875-79	1880-84	1885-89	1890-94	1895-99	1900-04	1905-09	1910-14	1915-19	1920-24
Potte-Øl	5	5	3	1	16	15	1	2	1	0	1	3	1	1	0	0	0	0	3	1	2
Potteøl	0	0	2	9	32	30	1	11	3	1	1	0	0	0	1	0	0	0	1	0	1
Pot-Øl	1	2	1	3	18	17	10	22	12	7	43	51	30	86	59	136	14	103	22	13	42
Potøl	0	1	13	28	27	65	52	95	122	177	316	604	728	718	752	2539	1138	959	877	488	61
Sum alle	6	8	19	41	93	127	64	130	138	185	361	658	759	805	812	2675	1152	1062	903	502	106

For å visualisere det bedre, har jeg laget en graf for disse. Merk at y-aksen er lineær fra 0 til 10, og deretter logaritmisk. Utfra denne grafen ser vi at det skjer noe omkring 1840-49, der blant annet formen «Potte-Øl» har en liten renessanse før Pot-Øl tar omtrent helt over. Dessuten ser vi en interessant topp i perioden 1895-99. Etter 1910-15 går det nedover. Oppsvinget for noen av de eldste formene i 1920-24 er stort kun sett nostalgiske tilbakeblikk på i sjangeren for-50-år-siden.

Ordet pottøl kom tidlig på 1820-tallet og bruken vokste utover 1800-tallet

Data: Nasjonalbiblitekets avisdatabase; Grafikk: generert med Gnuplot.

Vi ser at det er ingen referanser til pottøl før 1820, eller rettere sagt 1822, som er året for den tidligste referansen jeg har funnet. Det var noen få treff før dette, men manuell sjekking eliminerte dem som enten feilstavelser, eller det var uttrykk à la «1 potte Øll», som tross alt ikke referer til noen slags øltype.

Når ordet først dukker opp, kan vi ane konturene av at det starter med en overvekt av «Potte-Øl» selv om også kortformen «Pot-Øl» kommer samtidig. Formen «Potøl» tar en klar ledelse rundt midten av århundret, og også formen «Pot-Øl» taper for den. Men egentlig blir det feil å legge for mye i dette, ettersom mot slutten av 1800-tallet får vi masse reklame fra store bryggerier, og da blir referansene til pottøl dominert av repetitive reklamekampanjer. Når det skrives «Pot Øl» med mellomrom er det vanligvis som mengdemål for øl, mens når det brukes med bindestrek er det som substantiv à la øltype eller ølnavn eller i det minste som navn på en vare. Måleenheten pot/potte forsvant i Norge ifm innføringen av det metriske systemet i 1875.

Her er en kronologisk liste over de første treffene som jeg har funnet i norske aviser for perioden 1822-1835 på de forskjellige nevnte stavemåtene. Jeg har fjernet duplikater som kom av at samme annonse ble kjørt flere ganger innefor et par uker. Det var på denne tiden vanlig at når typografene først hadde puslet sammen bokstavene til en annonse, så fikk man god rabatt på å kjøre den samme annonsen i flere avisutgaver etter hverandre, før de brakk opp linjene til enkeltbokstaver igjen.

Velbrygget og godt Potte-Øl saavelsom Bouteille-Øl til 4 sk. Flasken er tilkjøps hos Amd. Bue. (Chr:a Intl.sed, 5. aug 1822)
[...] Bouteille-Øl og Pot-Øl, sælges hos Amd. Bue. (Chr:a Intelg.sed. 9. sep. 1822)
Hos madame Schjødt er godt Øl på Flasker til 4 sk. og Potte-Øl til 2 sk. (Morgenbl. 9. juli 1824)
Meget godt Bouteille-Øl og ditto Potte-Øl er tilkjøbs hos Niels Grønneberg. (Morgenbl. 2. des. 1824)
J. Z. Schriver sælger til billige Priser: ubleget Lærred, [...] Carduustobak, hjemmebrygget Potte-Øl, grovt og fiint Salt, [...] lybske Pølser. (Chr:a, 25. sep. 1827)
God ludet Rødskjærstorsk og Sei, godt Potte-Øl a 1½ sk. pr. Pot og Bouteille-Øl af Hr. Youngs Bryggerie, [...] Nicoline sal. Knudsen. (Chr:a Intl.sed, 20. des. 1827)
Godt Bouteille-Øl til 3 a 4 sk. pr. Bouteille og godt Pot-Øl til 1½ sk. pr. Pot, udsælges daglig af mit Bryggerie. Garver Lars Schjerven i Vaterland. (Chr:a Intelg.sed. 4. juni 1829, med 1× rep)
[...] tillige er godt Potte Øl til 1½ sk. pr. Pot at bekomme hos P. Jacobsen, i Grændsen. (Morgenbl. 17. okt. 1829; Merk at her er det brukt mellomrom, ikke bindestrek, men konteksten og tilsvarende annonsen i en annen avis (se neste linje) viser at det må ha vært en skrivefeil.)
[...] tillige godt Potøl til 1½ sk. pr. Pot, er at bekomme hos P. Jacobsen i Grændsen (Chr:A Intelg.sed. 20. okt. 1829)
Af Hr. Grosserer J. Youngs Bryggerie er hos Undertegnede at erholde tilkjøbs Bouteille-Øl a 3 a 4 sk., samt Pot-Øl a 2 sk. pr. Pot. Joh. Dithlef Sell. (Chr:a Intl.sed, 7. mai 1831)
God blødet Rødskjærstorsk, godt Potøl, Melk og Fløde [...] fåes tilkjøbs hos mig [...] Bergh. (Chr:a Intl.sed, 20. feb. 1832)
Hvor Extra godt Øl på Flasker og Potøl er tilkjøbs, – til høkere gives Rabat, – anviser Avis-Expeditionen. (Chr:a Intl.sed, 18. juni 1832)
Bomuld, Caffe, The, [...] Youngs 3 og 4 Skillings Øl, Potøl, m. m., sælges til billige Priser af D. Nisson. ( Chr:a Intl.sed, 8. apr. 1834)
Mit Ølbryggerie er flyttet fra Herman Wangs Gaard til Kjøbmand Schrivers forrige Gaard ved Palaiet, hvor jeg fremdeles udsælger mit bekjente gode Potte-Øl til 1½ sk. pr. Pot, saavel i større som mindre Patier [sic]. Bentzen. (Chr:A Intl.sed, 28. apr. 1834).
[...] godt Potøl a 1½ sk. Potten og Youngs Bouteille-Øl til 4 og 3 sk. Bouteillen, hos Nicoline sal. Knudsen. (Chr:a Intl.sed, 9. mai 1834)
Stærkt, velsmagende Bouteille-Øl à 4 sk. og Potte-Øl à 1½ sk., der er brygget efter Engelsk Opskrift og frit for Gjær, sælges hos H. Lyche. (Tiden (Drammen), 15. mai 1834).
Af Hr. Youngs Øl til 3 sk. pr. Flaske, samt velsmagende Potøl, er daglig tilkjøbs hos H. Woxen. (Chr:a Intl.sed, 14. juni 1834)
Hos Undertegnede er daglig godt Flaskeøl a 3 sk. pr Flaske, samt Potteøl a 1½ sk. pr. Pot, at bekomme; ligeledes udsælges daglig Gang og Mask. A Kaas. (Chr:a intl.sed, 23. juni 1834)
Af Hr. Youngs Øl til 3 og 4 sk. pr. Flaske, samt godt Potteøl, er tilkjøbs hos H Woxen. (Chr:a Intl.sed, 23. juli 1834)
Meget godt Potøl til 1½ sk. Potten er daglig tilkjøbs hos Sadelmager Riis i Vaterland. ( Chr:a Intl.sed, 19. aug. 1834)
Formedelst flere indtrufne Biomstendigheder som jeg ikke tænkte mig ved Anleg af Bryggerie og ved Udsalg af Øll gjør, at jeg herefter kan levere Flaskeøl under 3 sk. og Potøl ikke under 1½ sk. Moss den 7. Jan. 1835. Math. Gude. (Brevduen fra Moss, 7. jan 1835)
Øl. Hvidt og bruunt velhumlet og klart Øl til 3 sk. Flasken samt godt Potøl til 1½ sk. Potten sælger Erich H. Aamodt. (Chr:a Intl.sed, 30. jan. 1835)
Hvidt Marts-Øl til 4 sk. Flasken, samt hvidt og bruunt 3-Skillingsøl og godt Potøl sælges af E. H. Aamodt. (Morgenbladet, 23. mai. 1835)

Noen forklaringer: Chr:a Intl.sed er avisen Christiania Intelligentssedler, leddet «sal» mellom fornavn og etternavn referer til en enkes fornavn og den avdøde ektemannens etternavn. Forkortelsen «sk» er for pengeenheten skilling. Med Youngs Bryggeri menes det bryggeriet som Jørgen Young grunnla på 1820-tallet, og som senere ble overtatt av Christian Schou og omgjort til Schous Bryggeri, se også Beer by Norway om Youngs Bryggeri.

Man kan se elementer av en slags felles europeisk navngivning av øl i enkelte av disse annonsene. «Marts-Øl» kjenner vi jo bedre til fra kontinentet, og «hvidt og bruunt» minner på sett og vis pale og brown på engelsk, blonde og bruin i Belgia. Jeg nevner det allerede nå, for vi kommer til å se mer av dette senere.

Det ligger en liten overraskelse begravd i denne lista, dersom det stemmer. Der står det at Mathias Gude allerede hadde anlagt og tydeligvis allerede drevet bryggeri i Moss en periode ved inngangen til 1835, mens man ellers vanligvis tidfester oppstarten for Moss Bryggeri til 1838. Aass har jo alltid hevdet at de var Norges eldste bryggeri, startet i 1834, men kanskje det er et lite kappløp mellom Moss og Aass her? Skjønt, Moss la ned på litt etter årtusenskiftet, så Aass har pr i dag sine ord i behold – ifht Moss i det minste.

Dernest ser vi i disse dataene et meget interessant mønster. Med unntak av to relativt sene treff: i Moss i 1835 og i Drammen i 1834, så er alle treffene her på Oslo-aviser for øl solgt i Oslo. Da blir spørsmålet om pottølet startet som et Oslo-øl. Eller om i det minste navnet var en Oslo-greie. Akkurat det skal vi grave mer rundt i et senere innlegg.

Det er lett å se at det mangler treff før 1822. Ved manuelt å sjekke de tidligste treffene, fant jeg ingen tilløp til forklaring rundt opphavet til begrepet pottøl, eller forsøk på å forklare hva pottøl var. Ordet tas kort og godt bare i bruk som det naturligste ord i verden, fra første treff i avisene. Leserne ble tydeligvis forventet å forstå hva det var. Det betyr nok at ordet allerede var innarbeidet i muntlig bruk da man begynte å bruke det skriftlig i annonsene, eventuelt at det i det minste var et intuitivt forståelig begrep.

Hva med «Øll i Potteviis»

Et moment her er at jeg stadig støter på varer som annonseres «i pottevis», som for eksempel «Hollandsk Liinolie er tilkjøbs i Potteviis og hele Tønder». Det er flere snodigheter å legge merke til her. Med potteviis menes at man kan kjøpe flytende vare priset pr volum. Men det kan også bety at varen selges i mengder i trinn på én og én potte, liksom kan kan kjøpe tauverk i «metervis». At det brukes stor forbokstav tror jeg viser at det er et substantiv, ikke et adjektiv. Dermed er «i hele Tønder» og «i Potteviis» likestilte og viser til en emballeringsform – eller mangel på emballasje. Her er noen sitater fra årene 1815-1823 fra avisene som bruker ordet pottevis for øl, selv om det var mest vanlig å bruke begrepet for finere og dyrere varer som vin, brennevin, olje, blekk osv. Uttrykket «i pottevis» kan idag høres noe rart ut, men følger samme mal som «i kassevis», som fremdeles er i bruk, og kanskje også «i massevis».

Godt Bouteille-Øl, brygget av Kjøbenhavns Malt, for 1 Rd. pr. Bouteille og i Pottevis 1 Rd. 1 Mk DEt., er tilkjøbs hos E. H. Nelle. (Chr:a Intl.sed, 24. jan 1815)
Godt Øl paa Bouteiller og Ditto i Potteviis er at bekomme hos Incassator Knudsens Enke; (Chr:a Intl.sed, 11. mar 1822, mulig samme som Nicoline sal. Knudsen)
Hos Undertegnede er Rugbrød og Øl i Flasker og Potteviis at bekomme. [...] Petro Øhren. (Chr:a Intl.sed, 29 apr 1822)
[...] Godt Bouteille-Øl, a 4 sk., Ditto a 2 sk. pr. Pot baade i Ankere og Potteviis. [...] T. Poulsen. (Morgenbladet, 17. des 1822)
[...] godt Øl paa Bouteiller og potteviis, samt naar forlanges, paa Foustager og Tønder til Huus- og Skibs-Øl, [...] T. Poulsen. (Morgenbladet, 20. sep 1823)
[...] Øl a 4 sk. pr. Bouteille, og Ditto i Potteviis a 2 sk., samt Ditto paa Ankere og Tønder [...] T. Poulsen. (Chr:a Intl.sed, 2. okt 1823)
Godt Øl til 4 sk. pr. Bouteille og i Potteviis til 4 sk. og 2 sk. kan bekommes i Ankere og Tønder; [...] T. Poulsen. (Chr:a Intl.sed, 18. des 1823)

De tre siste er interessante, siden de ligger så nær i tid og gjelder samme kjøpmann. De viser at han solgte to typer øl. Det ene kostet 4 skilling for en helflaske på 7dl eller for en potte på nær en liter. Det andre kostet 2 skilling. Vi kan ikke være sikker på at flaskeølet til 4 skilling og ølet priset til 4 skilling pr potte var det samme, men litt senere i århundret var det vanlig å prise en helflaske likt med en potte med øl. Dersom dette er rett, viser det at bruken «i Pottevis» kun refererte til hvordan det ble solgt ifht emballasje, ikke til øltype. Dette stemmer også overens med en rekke andre annonser der vin, mjød, brennevin og andre varer selges i pottevis.

Ordet «Potteviis» er også interessant av en annen grunn. Det er brukt 0-5 ganger pr år i årene 1800-1820, med to- unntak. I 1821 er det 6 treff, og så kommer en rekke med år der det stort sett er over 20 treff pr år. Det vil si at bruken av ordet pottevis mangedobles samme år som ordet pottøl opptrer første gang. Det er kanskje ikke er helt tilfeldig. Det kan tyde på at uttrykket å selge noe pottevis kom på mote i 1822, og at det samtidig gav opphav til ordet Potte-Øl for øl som ble solgt i pottevis. Begrepet øl i pottevis finnes i annonser helt tilbake til 1770-årene:

Augustinus Halvorsen er nu indflyttet udi Hans Eilertsens forhen tilhørende Gaard i Grændse-Gaden, strax ved Torvet, hvor han imod billig Betaling agter at herbergere og paa bedste Maade beværte saavel fremmede Reisende, som andre skikkelige Byens Indvaanere, hvis Yndest han til den ende tjenstlig udbeder sig. Hos ham kand og uden Huuset bekommes godt Øll i Buttler og Potteviis. Skulle ellers nogen behøve en ledig Kielder i samme Gaard, kand der om en billig Leje med ham accorderes. (Chr:a intl.sed, 29 okt 1777)

Dermed kan det formuleres en hypotese om at ordet pottøl startet med det lenge brukte begrepet å selge «i pottevis» for det å selge flytende varer til tapping på medbragt emballasje, og så når dette begrepet ble betydelig mer brukt rundt 1822, så fikk man en slags kortform i ordet pottøl for øl solgt i pottevis, på samme måte som øl på flasker ble til flaskeøl.

Er det forskjell på Potte-Øl og Pot-Øl?

Vi finner formene «Potte-Øl» og «Pot-Øl», både med og uten bindestrek. Bindestreken handler nok mest om rettskrivning, men er det forskjell mellom formene Potteøl og Potøl? Var dette samme ølet eller to ulike øltyper? Var det kanskje samme ord som bare ble forkortet?

Dersom vi ser på de sitatene som er listet over, så må nok konklusjonen være at alt dette kort og godt bare er variasjoner i staving. Vi ser det gjentatte ganger at én og samme annonsør veksler mellom den ene og den andre formen, til og med i samme avis. Se f.eks Amd. Bue for de to annonsene i 1822, med én måneds mellomrom; dessuten P. Jacobsen med tre dagers mellomrom i to ulike aviser; og H. Woxen med én måneds mellomrom i 1834, i samme avis. Dersom det hadde vært en faktisk forskjell mellom Pot-Øl og Potte-Øl, ville de ikke vekslet mellom formene på denne måten.

Dette gjør det svært lite sannsynlig at man tilla noen meningsforskjell mellom de to skriveformene «Potte-Øl» og «Pot-Øl», og at det trolig bare var noe som skjedde innenfor en ikke helt fasttømret rettskrivning. Det virker tydelig utfra dataene over at varianten Potte-Øl var mest i bruk i starten, så det er mulig at Potte-Øl var den opprinnelige formen, og at Pot-Øl utviklet seg som en kortform. Det gir da også mening utfra hypotesen om at opphavet kom fra pottevis, dvs: «Øl i Potteviis» via «Potte-Øl» til «Pot-Øl».

Dersom man skal forsøke å trekke noen konklusjoner fra dette, ville det være fristende å tenke at variasjonen i staving indikerer at det var et ord som ennå ikke hadde funnet en klar staveform, og at det derfor var et relativt nytt ord. Men det er nok å tillegge datidens normer for rettskriving litt for mye tillit.

Kanskje jeg bare ikke fant tidligere treff?

Det må vurderes om disse søkene ikke traff den aller tidligste bruken, fordi gjenkjenningen av bokstaver og tekst (OCR) ikke takler gamle fonter så godt. Dette er et velkjent problem, og er desto større med gotisk skrift. Den har i trykt form flere bokstaver som er lett å forveksle, så som blant annet f/s, r/x, k/t, og vi har allerede vært innom hvordan «Pottøl» ofte blir tolket som «Kongl».

Det er fullt ut mulig at et moderat antall referanser til pottøl i skriftlige kilder er blitt feillest. Imidlertid må vi anta at feillesingen rammer en prosentvis andel, og altså ikke som alle eller ingen. Dersom det er få mulige treff, så er det reell sjanse at de alle kan bli feillest. Men dersom det er et stort antall mulige treff, så er det mindre sannsynlig at de alle sammen blir feillest. Det betyr at over en viss bruksfrekvens, kan man uansett regne med noen treff, selv om de fleste skulle ha blitt feillest. Når vi ikke får noen treff før 1822, så er det en indikator på at ordet pottøl i hvert fall ikke har vært i utbredt bruk før det. Men det kan jo ha vært brukt i mindre utstrekning.

Dernest er det jo også mulig at pottøl ble brukt i en litt annen staveform, og at det er grunnen til at jeg ikke fant noe tidligere.

For å sjekke videre, bør jeg lete på andre måter enn å søke direkte på ordet pottøl. Det er altfor mye tekst til at det kan gjøres manuelt uten en plan. Hvis vi antar at steder der det ville vært naturlig at pottøl omtales dersom ordet var i bruk, også typisk ville bruke beslektede ord, kan man i stedet søke på disse andre ordene. Det er nærliggende å anta «øl» og kanskje «bryggeri» ville opptre sammen med pottøl. Dersom det søkes på disse, så kan det manuelt sjekkes om det i nærheten av disse treffene også står noe direkte eller indirekte om pottøl eller en forløper til pottøl.

Søkes det etter «Øll» frem til 1822, er det 71 treff i aviser, 115 treff i bøker, og 19 treff i tidsskrifter. Det er selvfølgelig også der mange feillesninger av ordet «øll», men jeg tror det skulle være tilstrekkelig. Søker jeg etter «Øl» er det hele 973 treff i avisene før 1822, men veldig mange av dem er feiltreff på «sølv». Jeg dobbeltsjekket «Øl» for 1819, det var 53 treff, hvorav bare 5 var på «Øl» og 2 var feiltolkning av «Øll». «Øl» er rett og slett ikke et langt nok ord for effektiv søking i denne tidsperioden, så vi hopper over det. Forøvrig kommer jeg tilbake med flere søk etterhvert, og jeg skal holde øyne og ører åpne for om det da dukker opp noe.

En manuell gjennomgang av de 71+115+19 treffene viste ikke tegn til bruk av ordet pottøl eller noen slags forløper for ordet – selv om det var mye annet spennende som stod om øl der! (Det kommer garantert til å bli et par andre innlegg av ting jeg snublet over.) Det svekker både hypotesen om dårlig OCR og hypotesen om et forløper-ord som årsak til at vi ikke finner noe før 1822.

Det er ikke så veldig mange annonser for øl stavet som «Øll» i denne perioden frem mot 1820, selv om det blir noen flere i siste del. Et sitat fra en annonse fra Lars A. Kaland i 1803 i Bergen får stå som eksempel på en tidstypisk øl-annonse. Den lyder: «aftappet Øll på Flasker a 6 sk[illing], dit[t]o en Sort a 4 sk, alt i Ankere og mindre Maal til billige Priser.» Inntrykket er at i de eldste avisannonsene kalles øl kort og godt for øl. Dersom det differensieres ytterligere, er det vanligvis etter egenskaper som:

styrke, som f.eks sterkt øl, tynt øl og muligens godt øl
prisnivå, som 4-skillings øl, 3-skillings øl, 2-skillings øl osv.
beholder det selges på, som flaske-øl og muligens tønde-øl.

Imidlertid er det overraskende mange annonser i avisene som nevner øl i andre sammenhenger enn ølsalg, så som Øll-Glasser, Øll-Rende (dvs rør i bryggeriet), Øll-Halvtønder og Øll-Tønder.

Hverken i tidsskriftene eller bøkene dukket det opp noen referanser til pottøl i dette søket, selv om det dukket opp masse spennende stoff om øl. Det er nevnt som ingrediens til urteremedier, det besynges i rosende ordelag, det er hauger med lovtekster og forordninger, det opptrer ofte som «brød og øl» i dikt som bilde på livets nødvendigheter osv. Men ingen steder står det noe om pottøl eller lignende typer øl. Selv ikke ordet «Potteviis» dukket opp i relasjon til øl . Det skrives om tynt øl og sterkt øl – samt at det skilles mellom vanlig (lokalt) øl og importert øl, som gjerne angis mht hvor det kommer fra – slik som vi også så i annonsene som er beskrevet over.

Når ordene «potte» og «øl» opptrer i sammensetning med mellomrom, er det så godt som alltid som et volummål for ølet, enten spesifikt som «40 potter øl», eller i betydning «et glass øl» slik vi idag bruker en halvliter. En halvliter er jo som kjent et begrep som også dekker 40cl. Holberg lar flere av sine karakterer si nettopp dette. Gert i «Gert Westphaler»: «Giv mig en halv Potte Øl av det beste.» og «[...] hvor mange Potter øl jeg drakk, [...]». Det er nesten skremmende hvor tett dette ligger opp til at vi i dag ber om «en halvliter», for det er jo uformelt et omtrentlig mål, og det er nesten som «en halvliter» er synonymt for ølstilen pilsner. Det er en mulighet som bør vurderes: at ordet kan ha startet med at én eller en halv «Potte Øl» av det svakere og billige slaget var standardvalget, og så ble dette sittende som navn på selve ølet av denne typen: Potte-Øl.

Det syntes ikke å ha fantes noe utbredt, overordnet, entydig system for karakterisering av øl etter type og smak, skjønt det er svært mulig at ting allikevel har vært helt eller delvis standardisert innenfor enkelte regioner eller epoker – men vi kommer tilbake til det.

Unntaket fra dette er importert øl, selv om det av og til kan være uklart om ølet faktisk er importert, eller om det er brygget lokalt og navngitt i samme stil som et typisk importert øl. I tekstgjennomgangen over fant jeg referanser til utenlandske øltyper som pryssing, bryhan og porter, de to første har sitt opphav fra henholdsvis Preussen og Hannover, mens porter opprinnelig var knyttet til London, og nevnes i avisene i 1822, som brygget i London og i Gøteborg – dvs det som ble Carnegie Porter, men som dengang kom fra Det Lorenska Bryggeri i perioden fra 1817 til 1836. Dessuten nevnes hvidtøl, som nok var mest en dansk stil, selv om dette er på starten av 1800-tallet, og det er litt sært å skille for mye på type mellom dansk og norsk øl solgt i byene. Når jeg mener at opphavet til utenlandske øltyper i noen tilfeller kunne være lokalt, er det fordi det ofte eksplisitt spesifiseres at et gitt øl er ekte og importert. Dette ville man neppe gjort dersom det ikke var et visst problem med forveksling rundt at lokalt øl ble brygget i en importert ølstil eller i det minste solgt i denne ølstilens navn.

I neste runde av denne serien skal vi grave mer i hvorfor det vi finner så få treff før 1820-tallet, gjøre et søk på bryggerier og sjekke om det kanskje skyldtes at man kort og godt ikke annonserte for noe som var så hverdagslig som pottøl og andre svake ølsorter – og da kommer vi til å ende opp i Bergen.

Bloggen er blitt 20 år gammel

Sun, 31 Aug 2025 19:11:38 GMT

Det skjedde i sommer, men uten at jeg helt hadde merket meg datoen: ølbloggen fylte altså 20 år. Rundt årsdagen pleier jeg å koste på meg et innlegg som fokuserer på bloggingen, ikke på ølet. I år vil jeg gjerne fortellet om frustrasjoner med generativ AI på nettet, og dessuten si litt om hva jeg håper å blogge om i jubileumsåret.

Jeg pleide å regne 26. juli 2005 som fødselsdagen for ølbloggen, for da publiserte jeg et innlegg om en smaking med øl og sjokolade i regi av Nøgne Ø, holdt av Kjetil Jikiun på Åsines i Herefoss. Men jeg fant et litt tidligere innlegg med kommentarer rundt mulige bryggerinedleggelser, skrevet 22. juni 2005.

Godt øl må gjerne være enkelt men innholdsrikt, og uten for mye fancy stuff rundt – akkurat som god informasjon på nettet.

JIP, via Wikimedia Commons, CC BY-SA-40

Publiseringsfrekvensen på bloggen har variert, men det kommer da tidvis noe. Dessuten bruker jeg endel tid på å skrive en bok om juleølets historie. Og neida, den kommer ikke denne jula, for å si det sånn. Jeg er blitt stadig mer interessert i øl- og bryggerihistorie. Det er et tema der det er rikelig med stoff å ta av.

Jeg kunne tenke meg å bruke «jubileumsåret» til å dykke langt ned i kildene til 1800-tallets norske øltyper. Men før jeg forteller mer om det, trenger jeg å blåse ut noe agg rundt generativ AI og retningen Internet og informasjonsspredningen der skjærer ut i.

Utfordringene med AI og LLM-er

Det skjer dramatiske ting på Internet. Til syvende og sist tror jeg det blir denne bloggens død. Alle har vel fått med seg at generativ AI og LLM-er har kommet for å bli, selv om de langt fra innfrir alle løftene og spådommene som surret rundt for et par år siden. Jeg tror det ender tragisk, for med dem kan man raskt generere velformulert, men ikke nødvendigvis fakta-basert tekst om det aller meste. Dersom teksten faktisk sier noe korrekt, så er det oftest velkjente og omtrentlige fakta som i liten grad bringer noen fundamental ny kunnskap og innsikt til torgs. Imidlertid ender utdataene altfor ofte opp som plausible, men delvis oppdiktede data. Det er nå 2,5 år siden jeg spurte ChatGPT om øl og norske bryggerier, og selv om det er kommet nye modeller siden da, så virker det som de konseptuelle problemstillingene fremdeles de samme.

Noen vil hevde at slik hallusinering skyldes dårlig «prompting», og jeg ser at de har et visst poeng der. Mekanismen er ofte at LLM-ene tvinges inn i et hjørne der de konstruerer de mest plausible (eller minst usannsynlige) detaljrike forklaringene rundt et fiktivt scenario. Det var nettopp slik det gikk til at ChatGPT i linken over påsto at et navngitt, større norsk bryggeri hadde glemt å vaske gjæringstankene skikkelig etter å ha lagret insektsmiddel på dem, med påfølgende 10 dødsfall og 23 alvorlig skadde blant norske øldrikkere. Se dialogboks 7 og 8 på den siden jeg linket over, eller let etter ordet «poisonous». Det burde være unødvendig å si at det var rent dikt og forbannet løgn, selvfølgelig.

Men problemet er at mange av dem som «prompter» seg frem til svar ikke nødvendigvis vet hvor grensa for relevant bruk går. LLM-ene sklir tilsynelatende friksjonsfritt mellom reelle fakta og mer eller mindre plausible men fiktive forklaringer. De som spør botene vet trolig heller ikke hvor hvert enkelt svar ligger ifht gråsonen mellom fakta og fri fantasi. Trolig blir de selv lurt av veltalende forklaringer uten rot i virkeligheten. Nåvel, man kunne på påpeke at LLM-er er verktøy, og så kunne man sagt fy-skam-deg til dem som bruker dem til noe som de ikke er egnet til. Men verden er jo sjelden så enkel.

Noen duster er ikke selv interessert i fakta, bare en-eller-annen fakta-lignende tekst som andre personer måtte synes er potensielt interessant. De ønsker seg noe som søkemotorer på Internett kan henvise trafikk til, slik at de kan tjene penger på reklame. Det er smertefullt å innrømme det, men Internet er i ferd med å oversvømmes av slik søppel-info med innpodet reklame. Joda, det har nesten alltid vært masse søppel og reklame der, for det er lettere å lire av seg lallende synsing enn etterprøvbart innhold med kvalitet. Men det kostet i det minste bitte-litt innsats å generere søpla i gamle dager, det måtte tastes inn med en rettskriving som var mulig å tyde og en tankegang som var mulig å følge.

Nå går det både super-fort å generere det, og i et format og med en rettskriving som ser perfekt ut, og med et innhold som på overordnet nivå ser veldig lovende ut. Vi har nok undervurdert hvor mye vekt vi tidligere har lagt på det ytre formatet til en tekst, som kriterium for å evaluere innholdets kvalitet. Det svir vi for nå, og verre skal det bli.

Jeg liker ikke å linke til AI-søppel, men jeg føler at jeg trenger å gi et konkret eksempel etter denne tiraden. Jeg lette forleden etter info om ølstilen Erlanger. Det er en stil som E. C. Dahls brygget fra 1874 eller et par år før, og Morten Kvam og jeg har et lite korstog gående rundt å finne bakgrunnen for dette. I den forbindelse snublet jeg over moderne AI-søppel. Det tronet aller øverst blant ikke-reklamen på et google-søk om Erlanger, og det var en totalt intetsigende men velformulert tekst om at noen var sluttet å brygge Erlanger.

Det er søppel, så FØR DU KLIKKER PÅ LINKEN, så vær oppmerksom på de i skrivende stund selv oppgir at nett-cookies lagres i 13 måneder og deles med 819 forretningspartnere, så åpne linken i et inkognito-vindu eller ta ansvar på andre måter. Teksten er formulert som en slags gravtale eller minneord om Erlanger … ikke står det engang hva bryggeriet het. Innholdet er generisk, faktafritt og blomstrende velformulert, og med hyppige mellomrom er det klippet inn litt reklame. La meg kun sitere én setning av denne velformulerte bullshitten: «The impact it made on the beer industry cannot be erased, and its distinct flavor will forever be etched in the taste buds of those who were fortunate enough to enjoy it.» Enkeltvis ser ikke setningene så ille ut, men i større flokker blir det bare komisk. Se for deg tyve sånne setninger etter hverandre, uten én eneste bit med noe som likner på fakta. Skjønt komisk, det er vel heller tragisk at dette er hva søkemotorene finner er av det mest informative om Erlangerøl.

Nå er vel ikke ølbloggen min noen ufattelig viktig del av Internet. Ikke for å snakke den ned, men om den skulle drukne i AI-generert søppel, så er vel i bunn og grunn fremdeles et slags lavnivå I-landsproblem. Men det samme rammer nær sagt alle deler av Internet, og da blir det et reelt problem for oss alle. Du kjenner kanskje munnhellet «En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare»? Kanskje fremtidens versjon blir «En dåre med LLM kan spørre raskere enn ti vise klarer å lese.»

For ølverdenen tror jeg dette leder ut i en kollektiv informasjonståke av misoppfatninger rundt øl og bryggerier, basert på urban legends, misforståelser, antakelser, «gode» historier og en god porsjon ren diktning. Jeg er overbevist om det, fordi vi har vært der før. Vi ser noe lignende i mange av de halvgamle historiebøkene om øl og ølhistorie, spesielt i engelsk litteratur. Man kan nesten følge feilene fra bok til bok, for det er så innlysende at de har lest og omformulert hverandre, med begrenset tanke på faktasjekking og primærkilder.

En komisk vinkling er også at et kjennetegn på AI-generert stoff — ifølge mange — er bruken av emdash. En emdash — eller tankestrek som vi ville si på norsk — er en bindestrek med samme bredde som bokstaven «m». Ironisk nok er jeg — som vist i denne setningen — en flittig bruker av tankestreker, slik at detektorer for AI-generert stoff sikkert vil trigge på ølbloggen. Når det brukes for mye — og nå skjønner du sikkert tegningen — kan teksten bli snirklete på grunn av innskutte bisetninger — samt også etterplasserte bisetninger. De fleste som bruker tankestrek bruker en vanlig bindestrek, men LLM-ene bruker tegnet som faktisk er ment som en tankestrek. Skrivestilen min inneholder slike tankestreker, og de er ikke så vanskelig å skrive på tastatur heller. Tasten som gir bindestrek, altså «-», gir sammen med Alt-Gr en endash «–» og sammen med Alt-Gr og Shift gir den en emdash «—».

Og når jeg sjekker etter så viser det seg at jeg stort sett har brukt endash-er i stedet for emdash-er. En opptelling viser at det er brukt «bare» 58 emdash-er på bloggen før dette innlegget, hvorav 6 er i tekster som er eldre enn fem år. Dernest er det brukt 4028 endash-er, hvorav 3180 er eldre enn fem år, og dessuten har jeg brukt 2075 vanlige bindestreker med mellomrom på hver side, hvorav 2005 er i innlegg som er eldre enn fem år. Det er totalt 6161 tankestreker på 1078 innlegg, ca 6 tankestreker pr innlegg, eller gitt 137.754 linjer og 1.169.491 ord, så er det en tankestrek i gjennomsnitt pr ca 22 linjer eller 189 ord.

Nå var det ikke meningen å bruke endash-er som tankestrek i stedet for emdash-er, men det var kanskje hell i uhell. Det kommer ikke til å skje at jeg endrer skrivestil bare fordi noen bruker tankestreker som indikator på AI-generert tekst, og langt mindre at jeg skriver om gammel tekst for å unngå tankestreker. (Og vennligst ikke kom med vitser om at jeg burde brukt LLM-er til å skrive om disse tankestrekene!)

Jeg burde kanskje rydde i typografien, og endre til 6161 emdash-er, men da blir vel bloggen flagget som å ha brukt AI-generert materiale i 20 år. Apropos, det nevnte gravskriftet over Erlangerøl som jeg linket til over bruker ikke tankestreker, for de fleste LLM-ene er vel sikkert allerede blitt instruert til å ikke bruke det. Forøvrig, innlegget mitt om øl og sjokolade fra sommeren 2005 brukte tankestreker syv ganger, riktignok i form av vanlig bindstrek. For ordens skyld, ingen tekst på bloggen er AI-generert, med unntak av det som er tydelig merket i innlegget jeg lenket til over, og den ene setningen som er sitert i dette innlegget. Jeg har heller ikke brukt generativ AI for å finne tema eller informasjon, annet enn i dialogen som er gjengitt i det ene innlegget som er nevnt. Jeg laget en håndfull generelle illustrasjonsbilder med generativ AI, men jeg blir stadig mindre stolt av det, og jeg kommer sannsynligvis til å fjerne dem.

Her har jeg ikke engang grepet tak i ting rundt opphavsrett, personvern og en rekke andre problemstillinger. Om du bruker søkemotorer og sosiale mediers algoritmer for å finne informasjon på Internet, så forvent at fremover vil kvaliteten på det du finner via søk komme til å synke i retning av søppel. Kanskje stopper det opp og etterlater noe som i det minste er underholdende, men det stopper neppe opp på noe som er bedre en marginalt nyttig. Forvent at manuell omdømmebygging og lenkesamlinger av bokmerker blir det vi ender opp med, og det vet jeg ikke om jeg orker å gå løs på det.

Gamle ølstiler fra 1800-tallet

Så over til planen min for hva jeg skal gjøre fremover på bloggen. Jeg har lenge ønsket å dypdykke i kildemateriale rundt de av 1800-tallets ølstiler som forsvant, for det er umulig å fullt ut forstå utviklingen av bryggerier og bruken av øl i Norge uten å ha innsikt i dagligølet på 1800-tallet. Jeg har imidlertid dyttet det foran meg, for det er et ufattelig langt lerret å bleke, av flere grunner:

Det mange slike ølstiler, ett eller to dusin.
Ølstilene endres over tid, selv om navnet beholdes.
Geografiske variasjoner i ølstilen
Gråsoner mellom ølstilnavn og produktnavn.
Opphavet til stiler kobles løselig til en antatt etymologi.
Det er en enorm mengde med tekst om dem.

Jeg har jo lett litt rundt omkring og har noen idéer om hva jeg kommer til å finne, men det blir garantert mange overraskelser og aha-opplevelser underveis. Akkurat det gjør det til en spennende prosess for meg, siden jeg tidligere stort sett har gravd meg ferdig rundt noe før jeg publiserte et innlegg. Med 1800-tallets øltyper kommer jeg garantert til å påstå ting som jeg i senere innlegg drar teppet under beina på. Sånn er livet. Dette blir vel så mye en kladde- og notatbok som det er formidling av noe som er ferdig avklart. Noen omveier og sidegater blir det sikkert også, dersom det ligger illustrerende historier der, og det kan belyse norske ølstiler og -historie på 1800-tallet.

Planen er å starte med Potøl og deretter fortsette med Sødtøl. En viss magefølelse rundt Potølet har jeg jo. Det var for det meste en Oslo-greie frem til midten av 1800-tallet. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg mistenker at det har med Forsvaret å gjøre. Så vet jeg jo at det har rast en debatt rundt hvorvidt alle en gang i tiden hovedsaklig drakk øl eller vann. Det var en debatt jeg holdt meg unna med vilje, men med Potølet slipper jeg neppe unna den.

Etterhvert kommer jeg til å måtte innom sære øl som Prinsesseøl og underlige navn som Fiskeøl. Jeg ser at jeg trenger å skrive om en ølstil som Krusøl, fra bryggerier jeg ikke visste eksisterte, og som eksplisitt er hoppet over når man listet bryggerier i sin egen samtid.

Og hva var egentlig forskjellen mellom Potøl, godt Potøl, meget godt Potøl og udmærket godt Potøl. Magefølelsen min er at det var fint liten forskjell. Men hvorfor betalte da kjøpmenn for ekstra trykksverte til rosende adjektiver i annonser som ellers var temmelig kjedelige og kortfattede?

Noen ting har jeg en rimelig god idé om, som hvorfor hvidtøl er mørkt og ikke hvitt — det var visst en by-greie. Kanskje vi snuser opp hvorfor Norge tilsynelatende aldri fikk noe stort volum av lettøl — der er den hovedmistenkte skattleggingen og 40 år med sommel for å legge den om. Vi kommer til å måtte se litt tilbake til 1700-tallet også, og støte på ølstiler som marsøl, skipsøl, skillingsøl og koventøl. Vi kommer til å se hvor de kom fra, og hva ble det av dem på 1800-tallet.

Jeg vet ikke helt selv hvor vi kommer til å ende opp, men jeg skal forsøke å la de ulike innleggene henge litt vagt i sammen, slik at de i det minste på overordnet nivå kan sys sammen til et slags hele. De ulike blogginnleggene kommer til å bli litt som brikker i et digert puslespill.

Og så trenger jeg å finne ut av noe rundt skrivemåter. Er det stor forbokstav på øltyper, dvs skal jeg skrive Potøl eller potøl. Og står valget kanskje mellom Pot-Øl eller pot-øl? Eller kanskje det er pottøl, som det ville blitt dersom vi tar hensyn til utviklingen av skrivereglene. Og skal jeg veksle mellom Oslo, Kristiania og Christiania avhengig av hvilket år det handler om? Akk og ve!

Vi sees i neste blogginnlegg. Skål!

Bryggerifestivalen i Trondheim

Sat, 30 Aug 2025 08:27:15 GMT

Den fikk en trang fødsel i en halvmørk og litt dyster park mellom Frukirka og Frimurerlosjen i 2013. Deretter ble den lagt ned i 2014 pga stivbente og byråkratiske føringer fra Trondheim kommune ... bare for å gjenoppstå på ettermiddagen samme dag etter at folk høyere opp i systemet løste opp i noen gorgiske knuter. I dag er Bryggerifestivalen i Trondheim en av Norges eldste og største ølfestivaler. Men hvorfor er den en suksess? Og er det ikke noen skjær i sjøen som trengs å navigeres rundt i årene fremover?

Ja, for Bryggerifestivalen er en suksess. Det settes publikumsrekorder og det kommer både utenbys og utenlandske bryggerier, og ikke minst kommer det folk langveisfra for å drikke øl der — ofte flere år på rad. Bryggeriene kommer tilbake år etter år, og de har med spesielle fat som åpnes underveis, og som ølkjennerne sitter og venter på.

Det var godt vær og god stemning på Bryggerifestivalen

Anders Christensen, CC BY-SA 4.0

En slik festival er i bunn og grunn en sosial konstruksjon, for suksessen skapes av alle de som er involvert, grovt regnet bryggeriene, organisatorene og ikke minst øldrikkerne. I tillegg må rammen rundt – som tid og sted og setting – også tas med i regningen. Noe av det som er særegent med rammen for Bryggerifestivalen i Trondheim er:

Tredobbel festivaltid. Det er to andre festivaler samtidig, nemlig Matfestivalen Oi! og Olavsfestdagene. Den første er en mega-stor bondens marked, og den andre er en diger kulturfestival og med sitt eget marked. De tre festivalene utfyller hverandre, slik at de i mindre grad «stjeler» besøkende fra hverandre, enn de fungerer som diger magnet som trekker flere folk til sammen enn de kunne hver for seg.
Få studenter. Trondheim preges vanligvis av at det er en studentby, men i månedsskiftet juli/august er det få studenter i byen, og det gir en helt annen og mer avslappet stemning. Et par uker senere er det fadderuker og studiestart, med mer drikking, høyere lydnivå, mer utadvendt energi og uendelig mye mer stress.
Genuin trøndersk stemning. Den litt avslappede, ustressede, joviale trønderske stemningen opplever du best på Bryggerifestivalen. Spesielt Matfestivalen trekker folk fra rundt om i Trøndelag inn til Trondheim for å smake mat fra egen og andre regioner. Samtidig går de også innom Bryggerifestivalen. Det merkes at det er fullt av trøndere, en litt treg og avslappet stemning. Og ... beklager om jeg ødelegger en fordom, men du ser knapt barter og skinnvester – og ikke hører du noe vitsing om det heller. Det er en god stund siden det var noe alment fenomen i Trøndelag. Nå er det mest en greie som folk utenfor Trøndelag fremdeles tror på og vitser om, og grenser tidvis opp til hetsing.
Aldersfordelingen er bred. Dette er ikke en festival som preges av en bestemt aldersgruppe, og det er en stor styrke for stemningen. På mange andre ølfestivaler kan man se en overvekt av menn i et litt snevert aldersspenn. På Bryggerifestivalen er alle aldre og kjønn. Jeg tror det bidrar til å sette stemningen og skape en god og jovial atmosfære. Det blir litt som på festlokalet på små steder der «hele bygda» var på samme fest.

Plasseringen midt på Torget er genial. Det er masse plass der, men samtidig føles det ikke som en diger festival heller. Jeg tror det har noe med hvordan telt og benker er plassert ut.

Det er også mye rundt organisering som bidrar til å gjøre det til en suksess.

Profesjonell organisering av festivalen, uten at jeg dermed sier at andre ølfestivaler er uproffe. Men Bryggerifestivalen organiseres av de samme folkene som organiserer Matfestivalen. Når jeg sier profesjonell, mener jeg det i betydningen av ansettelsesforhold, kontorer, fastlønn og helårsfokus. Det ligger enormt stor verdi i dugnad og frivillig innsats i norske festivaler, men samtidig er det en fare for at de rent dugnadsbaserte festivalene brenner ut sentrale ressurspersoner. Derfor er det en styrke for Bryggerifestivalen at den innerste kjernen i organiseringen er en proff stab, og ikke minst at de også har fokus på andre festivaler og arrangementer.
Stadig forbedringsarbeid fra år til år. Jeg tror de jobber mye med å finne ut av hva som kunne vært forbedret, og jobber målrettet med det frem mot neste års festival. Noen besøkende fra Rogaland fortalte at de ble imponert da det kom en regnskur. Først dukket det opp regn-ponchoer med reklamelogo for et lokalt eiendomsfirma, og da regnet var slutt, kom det noen med nal og tørket av border og benker. Det oppleves så enkelt, innlysende og friksjonsløst, men verken ponchoer eller naler dukker opp av seg selv, det er resultatet av at noen har observert frustrasjoner på tidligere års festivaler, og at har tenkt og har organisert i forkant av årets festival.
Velsmurt logistikk. Er det noe som er kan ødelegge en festival, så er det sammenbrudd i logistikk. På den andre siden, en velsmurt logistikk blir nesten ikke merket, for alle ting er bare der til rett tidspunkt. Her ligger det utfordringer, for når festivaler vokser, så må man etterhvert løse logistiske utfordringer på stadig nye måter.
De frivillige er kjernen i at festivalen sklir så lett som den gjør. Men en stor flokk frivillige fordrer at noen har organisert dem, lært dem opp, og følger dem opp. Enda viktigere er det å få de frivillige til å stille opp igjen året etter, for det skaper kontinuitet og ivaretar kompetanse fra år til neste. Festivaler som knekker koden for å få tak i frivillige er dømt til å gjøre det bra. Forhåpentlig steller de pent med dem for å få dem igjen senere. Jeg tror Bryggerifestivalen bruker en kombinasjon av innleide idrettslag, korps etc, i tillegg til at de har en kjerne av frivillige knyttet direkte opp mot festivalen. Forøvrig er det ikke lengre festivalens frivillige som står for selve tappingen, for det ordner bryggeriene selv.

Og til slutt er det bryggeriene som deltar, for uten dem hadde det ikke blitt noen festival.

Går med overskudd. Mange festivaler forsøker å selge seg inn til bryggeriene som en arena der øldrikkere kan bli kjent med ølet deres. Det er forsåvidt nyttig, men det går en smertegrense for hvor mye bryggeriene kan punge ut med for å være med på en festival. I Bryggerifestivalen er det en temmelig stiv pris på 45,- pr polett – eller «Oi!». Ølene koster vanligvis én eller to Oi!-er for én dl øl. Det gir en halvliterpris på hhv 225,- og 450,- kroner. Det er ikke billig, men det handler om å finne rett balanse mellom hva man betaler for ølet og hva bryggeriene sitter igjen med etter festivalen — og ikke minst at festivalen har råd til å drive profesjonelt. Hvert år hører jeg bryggerier kommentere at dette er en av de få festivalene der de faktisk ikke går i minus. Det er bra for levedyktigheten til festivalen.
Besøkende bryggerier. Mer eller mindre alle de lokale bryggeriene er der, samt en rekke av de større nasjonale. I tillegg har flere av de lokale bryggeriene dratt seg med utenlandske bryggerier. Det virker som dette er kombinert med tap-takeovers i lokale puber, colab-brygginger og lignende. Dermed får festivalen en tilleggseffekt lokalt. Eventuelle tiloversblevne fat ser ut som de overtas av puber som kan utvide ølutvalget sitt i månedene som følger.

Men er det ingen problemer eller varsellamper, da? Joda, det ville være underlig om ikke det knaket litt i sammenføyningene her og der når man har vokst så mye.

For tettpakket. Det kan bli litt for mange folk, især fredag og lørdag i «rushtiden». Det er alltid en vanskelig balansegang mellom for fullt og litt glissent. Jeg er interessert i å smake øl, og da blir det for lett for mange folk og for mye på en gang. Det blir køer foran noen av bryggeriene, og det blir litt for intimt ved bordene. Benkene står så tett at man stadig blir avbrutt av noen som skubber borti deg fordi de skal inn eller ut fra sitteplassen sin.
Det er støyende, for takene på teltene der det serveres fra reflekterer lyden veldig hardt. Det er forsøkt hengt opp noen tøystykker som skal ta av for det, men det hjelper neppe så mye. De trenger bedre innertak i teltene, noe som kan akustisk dempe lyden. Støyen er et reelt problem fordi det gjør det vanskelig å snakke med bryggeriene som deltar, og dermed er det et problem for en festival der forventningen er å oppleve nye øl. Jeg synes det var ille som besøkende, men jeg grøsser når jeg tenker på hvordan de som tapper øl må ha det.
Vanskelig å utvide festivalområdet på noen god måte. Det går ikke å spise mer plass på torvet. Selv toalettene er nå flyttet ut, slik at man teknisk sett må går noen meter utenfor festivalområdet for å komme dit. De har i år eksperimentert med et to-etasjes telt, men det er vanskelig å se gode løsninger som ikke ødelegger følelsen av en intim festival.
Kolliderer med festivalsesongen. Det er vanskelig å flytte tidspunktet, for Olavsfestdagene er liksom naglet fast til Olsok. Likevel er det en utfordring at festivalen kolliderer med mange andre festivaler, for et bryggeri kan vanskelig være tilstede på særlig mange festivaler samtidig. Det er vel noe man bare må leve med. Man får heller forsøke å snu det til en fordel: at det gjør at større variasjon fra år til år på hvilke utenbys bryggerier som stiller.
Kan bli for dyrt. Det er vel slik at Bryggerifestivalen støtter opp under storebror Matfestivalen. Det er jo fint, men man skal være forsiktig med å tro at ølfestival er en bunnløs kilde til økonomisk støtte. Jeg husker at jeg tenkte det var dyrt da prisen gikk opp til 25,- pr Oi! for noen år siden, men i år koster Oi!-ene 45,- pr stk for en 1cd øl. Hva vil de koste i 2026 og 2027, mon tro?
Det blir endel kødannelse foran hvert bryggeri, og da spesielt foran de mest kjente. Det er litt trist når ett bryggeri trenger sperrebånd for å organisere 20 meter kø, mens nabobryggeriet som serverer ypperlig øl ikke har tilløp til kø, bare fordi de ikke har et velkjent navn. Det er et tegn på at mange besøkende ikke er der for virkelig å smake noe nytt men akter å forbli trygt innenfor sin egen øl-komfortsone. Akkurat det må tolkes som et varsko for en festival som profilerer seg på bredde i utvalg.
Beholde personlighet og sjarme. Jeg skrev at det var en styrke at festivalen var effektivt organisert. Men det er også en fare for at de blir så effektive at de mister sjel og personlighet etterhvert som man vokser og vokser. Da mister de drivstoffet som holder en slik festival i gang.

For å sammenfatte, tror jeg det er to underliggende problemstillinger som Bryggerifestivalen trenger å løse i årene fremover. Først og fremst festivalens profil, som balanserer mellom å være en øl-smakefestival og en møtes-over-øl-festival. På den ene siden er det små og dyre smakeprøver fra mange bryggerier med sære øl, men ikke så gode forhold for virkelig å smake på ølene. På den andre siden er et kjempetreffpunkt, en slags tredagers «local pub» for hele trøndelag, der man kan prates over en øl eller tre (eller femten, siden det serveres i deciliter) til en pris langt over den jevne utepilsen. Det virker innlysende at man ikke kan utvikle festivalen ved å rendyrke begge disse retningene samtidig.

Den andre store problemstillingen er balansen mellom det proffe og det frivillige. Festivaler handler om deltakelse, og det er en slags fare for at man mister de ekte deltakerne, og sitter igjen med enten besøkende tilskuere på den ene siden, og proffe arrangører på den andre siden. Kjernen i en festival er de som er litt begge deler: publikummerne som også hjelper til, og arrangørene som også har en genuin lyst til å gå på festivalen. Byggesteinene i enhver festival er de som ivrer så mye for å skape en festival som de selv har lyst til å delta på, at de stiller som frivillige til dugnad for å virkeliggjøre akkurat den festivalen i ser for seg. Mister du dem, så mister du festivalens fremtid.

Men alt i alt var årets Bryggerifestival en positiv opplevelse. Det er godt gjort å holde en ølfestival i live i så mange år, med stadig vekst. Kan den vokse enda mer? Tja... Det var nok besøkende til at man fint kunne spredd det på et dobbelt så stort areal, men det er ikke sikkert at festivalens fremtid kun ligger i å vokse. Oppskalering er nok attraktivt fordi å gjøre mer av det samme koster mindre enn å gjøre mer av noe nytt. Dessuten tenderer oppskalering til å dra inn mer penger også. Men kanskje skulle man heller satse på en fjerde festival og mer bredde i aktivitetene fremfor bare å skalere opp dagens festivaler enda mer?

Om du skal på Bryggerifestivalen neste år, og du er mest interessert i smake øl, da vil jeg anbefale å gå så tidlig som mulig på dagen, og dessuten prioritere torsdag og fredag, for da er det roligst og det er lettest å både smake og å holde en samtale gående med bryggerne.

Ølkartellets kollaps i 1986/87

Thu, 31 Jul 2025 14:58:15 GMT

Da ølkartellet ble avsluttet, skjedde ekstremt mye på kort tid, men var opphevingen av kartellet årsak til endringene, eller var også dét bare en konsekvens av omveltninger som ble satt i gang av noe annet? Vi avslutter miniserien om ølkartellet med historien om avslutningen på kartellet.

Jeg har alltid hatt en magefølelse av at det var tidsånden med liberalisme, Reagan, Thatcher og Kåre Willoch som satte en stopper for en så konkurransehemmende konstruksjon. Men det er feil på et detaljnivå, selv om kartellet må ha fremstått stadig mer uforenlig med tidsånden. Kartellet levde på lånt tid, i hvert fall på 1980-tallet. Det ville uansett ikke kunne ha overlevd den EU-tilpassingen som kom rundt og etter EU-avstemmingen 1994.

Slik så ikke dagligvare ut under bryggerikartellet.

Marius Vassnes, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Beslutningen om å oppheve kartellet var tuftet på en reell og sterk uenighet om dette innad i Bryggeriforeningen. For eksempel var Aass for å bevare det, mens Mack var sterkt for å avvikle det — vi vet dette utfra hvordan de uttalte seg til avisene. Det var ingen som hadde påtvunget bryggeriene kartellet, de hadde jo selv valgt det. Det var både fordeler og ulemper med det, men ingen visste helt hvordan ølmarkedet i Norge ville fungere uten kartellet. Det lå begrenset nytteverdi i å se til andre land, for de fleste av dem hadde ikke engang reklameforbud. Skulle man utfordre skjebnen og tukle med kartellet, eller skulle man la være? Å fjerne det skulle vise seg å få store konsekvenser, men neppe på den måten de ivrigste forkjemperne for oppløsning trodde. Skjønt det var vel ingen som som var sannspådd om hva som ville skje etter kartellet.

Dette skjedde i den heteste jappetiden, som var en ganske forunderlig periode. Gjennom deregulering av finansmarkedene var bankenes krav om reserver blitt senket og utlånsmarkedet hadde ekspandert. Samtidig dukket det opp mange gründere opp med visjonære idéer og tilhørende behov for lån. En gang iblant blir samfunnet kollektivt overbevist om at alle gamle økonomiske tommelfingerregler ikke lengre gjelder. Sånt ender sjelden bra. Det skjer med ca en generasjons mellomrom, for selv om slike kollektive villfarelser fremstår overtydelige i retrospekt, så er det begrenset holdbarhet på den dyrkjøpte innsikten de gir.

Dette var bakteppet da bryggeriene fant ut at de ikke ville samarbeide om å dele opp ølmarkedet mellom seg. De ville heller konkurrere med hverandre. Kartellet falt februar 1987. I oktober kom den såkalte «Black Monday», med digre fall på verdens børser, og i tiden etter var økonomien en berg-og-dal-bane. Risikovillig kapital tørket rekordraskt ut. I Norge endte det blant annet med lave oljeinntekter, trange økonomiske tider og høyere lånerenter. Den forutgående lånefesten førte til et boligkrakk. Til sist måtte staten overta de største bankene for å unngå at de gikk konkurs ... men tilbake til bryggeriene, som uten å kunne vite det hadde valgt et ekstremt dårlig tidspunkt for å avslutte kartellet.

Underlig nok virker det ikke som det var de største og mest glupske aktørene som gikk i bresjen for å avskaffe kartellet. Oslo-bryggeriene – eller rettere sagt Nora – hadde kjøpt opp en rekke andre bryggerier, og hadde akkumulert seg markedsandeler på den måten – spesielt på Øst- og Sørlandet. Derimot virker det som flere av forkjemperne for heving av kartellet var de mellomstore bryggeriene, som var lystne på organisk vekst. De følte nok at kartell-systemet holdt dem tilbake og hindret dem i realisere sitt potensiale — og det var mye sannhet i det. De hadde rikelig med selvtillit og god bryggekompetanse, og det var bra tilgang på investeringsmidler — i hvert fall da beslutningen ble tatt og det fremdeles var jappetid. Jeg tipper disse mellomstore bryggeriene øynet konkurransefordeler som de aller største ikke hadde. Jeg klandrer dem ikke, og de var ikke egentlig japper, det var bare at tidspunktet var ekstremt dårlig: Idet disse bryggeriene stod klare til å vokse, så forsvant all risikovillig kapital pga jappetiden som kollapset.

En liten kommentar rundt dette med bryggerier som kjøpte hverandre opp. Det er en utbredt misforståelse at det kun var Oslo-bryggeriene som spiste de andre. De var store og hadde derfor romsligere apetitt, men alle steder i landet skjedde det en konsolidering av bryggerier. I første omgang kjøpte nabobryggerier kjøpte hverandre opp regionalt, og der var «alle» deltakende. I siste omgang skjedde det samme nasjonalt, og der var Oslo-bryggeriene mest aktive. Vi har lettest for å huske det som skjedde nærmest i tid, men det gir et skjevt inntrykk av helheten.

Beslutningen om å avsluttet ølkartellet ser ut til å ha blitt tatt i august 1986. Formodentlig var det en oppsigelsestid på seks måneder, for kartellet opphørte i februar 1987. En intern komité i Bryggeriforeningen hadde på forhånd utredet en mulig terminering av kartellet og hva konsekvensene kunne bli. Både Hansa, Mack, Ringnes og Hamar var representert. Det var med andre ord ikke et plutselig innfall eller noe som skjedde av seg selv. Direktøren for Hamar Bryggeri, var endog leder for komitéen, og uttalte til pressen da det ble iverksatt:

Nyordningen fører til at bryggeriene kan markedsføre sine produkter over hele landet. Jeg tror ikke det vil bli noen dramatiske forandringer på kort sikt. Husk på at vi har store avstander. Både volum, vekt og vaner gjør at forandringene ikke vil bli så dramatiske, selv om regelverket endres.

Så begynte ting å skje temmelig fort. Det mest dramatiske skjedde rundt Hamar Bryggeri, som nettopp hadde slått seg sammen med Løiten Brænderi på en måte som skulle være bombesikker mot oppkjøp. De stod og trippet på startstreken etter å få lov til å konkurrere, blant annet med internasjonale ambisjoner om øleksport. De hadde et nyinngått strategisk samarbeid med Mack, de hadde fått på plass en avtale med Pepsi og de hadde sikret finansiering og støtte fra aksjonærene. Og så, i løpet av ikke så lang tid var bryggeriet kjøpt opp av Nora — eller Ringnes som vi ville si idag. Knappe ni måneder etter at han uttalte at han ikke ventet noen dramatiske endringer, hadde direktøren ved Hamar Bryggeri fått nye eiere.

Hamar hadde gått hardt ut, og Nora hadde taklet dem tilsvarende hardt. Nora hadde kastet inn et distribusjonssenter på Biri som en mulighet, noe som var ubehagelig nært for Hamar Bryggeri. Dessuten møtte visst Hamar endel friksjon når de selv skulle distribuere øl og mineralvann i delene av landet som lå utenfor sitt gamle distrikt. Det gikk ikke så glatt, og aksjonærene begynte å få kalde føtter. I månedskiftet oktober/november — halvannen uke etter «Black Monday» var det bråstopp. Nora kjøpte opp Hamar Bryggeri i en bryggeriovertakelse som tok alle på senga. Forpliktelsene rundt Pepsi-avtalen var et stort stridstema og ble advokatmat ...

For vi kommer ikke utenom det der med avtaler rundt Pepsi og Coca-Cola ... det var ikke første gang cola-drikker førte et bryggeri ut i uføret. Det var mer bråk rundt Pepsi- og Coca-Cola-avtaler på 80- og 90-tallet i Norge enn rundt noen øltype eller annen leskedrikk. Grunnen var at det internasjonalt pågikk en krig mellom de to merkevarene. Norske bryggerier ble små brikker i dette spillet, og tappe-avtaler ble inngått, sagt opp og flyttet rundt. Cola hadde hatt hegemoni, og kjempet med nebb og klør for å holde Pepsi ute fra det norske markedet. Hamar pådro seg derfor vrede da de inngikk avtale med Pepsi. Situasjonen i 1987 var at Hamar hadde tappe-avtale med Pepsi, mens Nora hadde tappe-avtale med Coca-Cola, så da Nora kjøpte Hamar Bryggeri, skjedde det på en måte som terminerte Pepsi-avtalen. Hvorvidt dét også var med å motivere Nora til overtakelse skal jeg ikke spekulere så mye på her og nå.

På lignende måte sies det at Tromi Bryggeri fikk et grunnskudd da de i praksis mistet Pepsi-avtalene høsten 1991. I 1995 smalt det i Sverige da Cola sa opp avtalen med Pripps, og Norge satt Ringnes på sin egen lisensbrygging av Cola, mens fagbevegelsen vurderte å boikotte Cola-produksjonen.

Men det var ikke bare Oslobryggeriene og Nora som var ute for å kjøpe opp. En annen, litt mystisk aktør var Platou Investment, som hadde investert i flere ulike bransjer, deriblant bryggerier. Navnet Platou kan jo gi brygge-vibber, både til bryggeri-familien og til måleenheten, men Platou Investment hadde i utgangspunktet ingen forbindelser til ølbrygging. De hadde i årene like før 1987 kjøpt seg opp i en rekke bryggerier. Der Oslobryggeriene truet med å gjøre rent bord på Østlandet, der satset tilsynelatende Platou på et slags «kystbryggeri» med fokus på bryggeriene oppover kysten: først og fremst Tou, Hansa og E. C. Dahls, og dermed også det Dahls-eide Nordlandsbryggeriet. Med noen få unntak kontrollerte disse innen det gamle kartellsystemet det alt vesentligste av markedandelene for øl langs kysten mellom Agder og Finnmark.

Det gikk så langt som til at Platou fikk kontrollerende eierandeler i Hansa og E. C. Dahls, og det så ut som de to kunne bli slått sammen til ett bryggeri med hovedsete i Bergen. Sammen med alle de andre endringene på denne tiden gjorde det at at alle de stabile strukturene som hadde vært grunnmuren i bryggeri-Norge var i spill i et enormt oppkjøpsjippo. Ett mulig scenario var at Norge ville ende med to bryggeri-giganter, eller kanskje bare én. Platou solgte seg imidlertid ut bryggeriene, og E. C. Dahls ble solgt til Nora omtrent samtidig som Nora også kjøpte Hamar Bryggeri. Hvorfor forsvant Platou ut av bryggerinæringen? Det er mulig at kartellavtalene var en del av strategien deres, og at de måtte gå i tenkeboksen etter at kartellet falt, men jeg tviler, for de fortsatte aggressive oppkjøp også etter at det ble klart at kartellet ville falle. Mer sannsynlig er det at Platou hadde gjort noen dårlige investeringer i andre bransjer, og trengte pengene av den grunn. De hadde blant annet investert i en rekke banker, noe som var et direkte dårlig sjakktrekk i 1987.

Man kan spørre seg om termineringen av ølkartellet var et slags selvforsvar fra de minste? Dersom markedsandelene var av det mest verdifulle de satt på, så ville de være mindre attraktive målskiver for fiendtligsinnede overtakelsesraid uten dem. Men jeg tviler, for det ville forutsette at småbryggerienes eiere kastet noe av stor verdi ut vinduet bare for å holde på selvstendigheten. Kartellet var like mye tvangstrøye for småbryggeriene som det var livbøye for å holde hodet over vannet, og det var nok lysten til å vokse overskygget nok redselen for å bli konkurrert ut eller bli kjøpt opp.

Hvor stod det offisielle Norge i alt dette? Var det akseptert at man hadde et slikt kartell med prissamarbeid og nøye markedsinndeling? Det korte svaret er: ja. For et litt lengre svar kan vi sitere direktør ~~Halvar~~ Egil Bakke i Konkurransetilsynet – en stilling som tidligere gikk under navnet «Prisdirektøren». Og det virker ikke som han var særlig plaget av kartellet. Han sa i september 1986 at kartellet var klart konkurranseregulerende, men han sa videre at Prisdirektoratet hadde avholdt seg fra å gjøre noe med det,

[...] fordi vi har vi har oppfattet det slik at de politiske myndighetene ønsker en slik ordning av alkoholpolitiske grunner.

Han konkretiserer det enda tydeligere:

Hensikten med å oppheve avtalen måtte jo være å øke konkurransen og dermed få billigere øl. Det er jeg ikke sikker på at myndighetene ønsker.

Hvordan gikk det så etter at kartellet falt? Vi har sett at Hamar ble slukt. E.C.Dahls inkludert Nordlandsbryggeriet ble solgt videre til Nora da Platou Investment trakk seg ut omtrent samtidig som kartellet falt. Hansa ble solgte til Procordia/Pripps i Sverige. Deretter ble Nora kjøpt av Orkla, som skilte drikkevaredivisjonen sin ut under navnet Ringnes.

Forøvrig kom det i løpet av 2-3 år flere nye, knøttsmå aktører på banen. Først ute var Jæren Bryggeri sommeren 1989, deretter kom Oslo Mikrobryggeri, Akershus Bryggeri, Hardangerbryggeriet, Tromi osv. Det blomstret opp med relativt små bryggerier som ville ha en andel av ølmarkedet. Felles for nesten alle var at de skulle konkurrere med de store på pils. Unntaket var OMB, som også var det eneste av dem som overlevde. Var kartellets fall en betingelse for at disse startet? Tja, ikke for OMB som var brewpub, og heller ikke for Jæren, som hadde lasterampe-salg som en viktig strategi. De minste av dem ville uansett ikke passet inn i Bryggeriforeningen slik den var pr 1986. For noen av de større, som Tromi og Hardanger kan nok kartellets fall ha spilt en betydning. Men jeg tror man like gjerne kunne snu på flisa og spørre om det ikke ville vært enklere for disse å konkurrere seg opp og frem i et marked preget av et litt sidrumpa bryggerikartell, enn det viste seg å være på 1990-tallet når alt og alle skulle ut å konkurrere overalt.

Noen som også ville ha en bit av kaka, var svenske og danske bryggerier. Procordia/Pripps kjøpte som nevnt Hansa, og skulle bruke det som spydspiss for å komme inn på det norske markedet — blant annet åpnet Hansa et mikrobryggeri på Carl Johans gate i Oslo våren 1991. Spendrup kjøpte CB i 1993, også med planer om å komme inn på det norske markedet. Danske Harboe kjøpte Moss Aktiebryggeri 1997, og også de hadde snust på det norske markedet tidligere.

Se også:

Kartellet delte inn ølmarkedet, her er kartet over markedsandelene til de ulike bryggeriene.

Hvor var det egentlig å leve i kartelltiden med begrenset ølutvalg?

Det hele endte altså i en diger heseblesende oppkjøpfest, skjønt det er vanskelig å si om det var kartell-oppløsningen eller jappe-tidsånden — eller en kombinasjon — som styrte ferden. Jappenes credo var at det gjaldt å komme tidlig inn på nye markeder med store eierandeler, men fasiten i ettertid ser ut til å være at vinnerne var dem som tålmodig satt på pengesekken og først svosjet inn på rett tidspunkt når økonomien var gått ad dundas, og som da kunne kjøpe opp til rimelige priser det som andre allerede hadde samlet sammen. Orkla – som eide Ringnes etter å ha kjøpt Nora – kjøpte den svenske bryggerikonstellasjonen Pripps og kjøpte seg endog opp til 40% av Carlsberg. Da reagerte myndighetene, for Norge var i ferd med å få en litt for stor bryggerikonstellasjon. Hansa ble holdt separat fra resten av oppkjøpet, og de endte etterhvert sammen med Borg Bryggerier som ble til Hansa Borg, som motpol til Ringnes. Dessuten mistet visst Orkla interessen for ølbrygging, og solgte alt til Carlsberg i 2004, sikkert for å få penger til å kjøpe seg opp i noe annet.

Det skjedde ufattelig mye på noen få år og usikkerhet preget bransjen. Termineringen av bryggerikartellet ble startsskuddet for at disse omveltningene gikk fra fort til superfort, men det er feil å si at det startet omveltningene. Fra kartellet var en bevarende struktur som sikret en viss stabilitet, ble det et kaos uten like og det roet seg vel ikke skikkelig før etter årtusenskiftet — etter nesten 20 år. Både bryggerihistorien på 1900-tallet og dagens store konstellasjoner i bryggeribransjen kan kun forstås om man også forstår bryggerikartellet, markedsinndelingen og ikke minst prosessen der det ble opphevet.

For ølmarkedet betydde det at vi fikk nye øltyper som ble spisset mot antatte markedssegmenter, oftest med mer spenstige og kreative navn enn pils og bayer. I tillegg ble den norske renhetsloven opphevet fra 1993, og dermed kunne bryggeriene også utvise kreativitet på flaskenes innhold, ikke bare på etikettene. Så forsvant 7,0%-taket på alkoholstyrke i øl i 1999, og det var det vel knapt nok noen igjen noen begrensninger på produktutviklerne.

En annen varig arv etter salgskartellet var at lojaliteten til det lokale ølet. Bakgrunnen er ikke underligere enn at det var det eneste ølet man fikk kjøpt, og som de som bodde andre steder ikke fikk kjøpt hos seg. Lokal identitet og ølvalg ble derfor i praksis overlappende. Vi kan godt legge til det lokale fotballaget i denne miksen også.

Jeg tror at de bryggeriene som forsto hvordan lokal-patriotisme og øl-identitet falt sammen, og som klarte å bake det inn som et element i strategiene sine, var de bryggeriene som klarte seg best i årene etter kartellet. De som kom dårligst ut tror jeg var de som tenkte at varme og lokalpatriotiske følelser rundt øl var et irrasjonelt og nostalgisk føleri, som kun satset på å brygge en standard øl-vare, og som ville vokse inn i himmelen på volum alene. De store kunne nok tillate seg å gjøre dette, men for de små var det en elendig oppskrift på vekst.

Livet under ølkartellet

Sat, 26 Jul 2025 20:09:34 GMT

Kartellet var sterkt medvirkende til den sterke tilknytningen mange nordmenn har til sitt regionale bryggeri. Det er så enkelt som at det ofte var kun øl fra ett bryggeri å få kjøpt. Minnet om dette har falmet med årene, spesielt etter mikrobryggeriene kom. Men da det stod på, gjorde det noe med hvordan øldrikkerne så på verden, og effekten varte utover kartellets levetid, gjennom 90-tallet og etter årtusenskiftet.

Formelt sett kunne du få kjøpt alle norske øl over hele Norge. Som privatperson måtte du betale frakten, og dermed var det ikke like attraktivt. Som bevillingshaver måtte du kjøpe gjennom én av aktørene som var aktive i ditt distrikt. Ting ble gjerne vondt og vanskelig — og i hvert fall ikke billigere — når de skulle ekspedere øl fra utenforstående bryggerier. Ekstrakostnadene måtte du selv stå for, men det var mulig.

Ølutvalget kunne se omtrent slik ut i 1967 - i en hel by.

NVE/Henrik Svedahl, via Digitalt Museum, CC BY-SA 4.0

Minste motstands vei å holde seg til det ølet som bryggeriene gjennom Bryggeriforeningen hadde bestemt seg for skulle selges i området der du bodde. Samtidig var øltypene mer eller mindre standardisert mellom bryggeriene. Det var pils, bayer og bokk. Satt på spissen var bokken på vei ut, gamlingene drakk bayer og de yngre drakk pilsner. Enkelt og greit.

Det kunne gå så langt at ett bryggeri ikke klarte å levere nok øl, mens nabobryggeriet nektet å levere, selv om de var teknisk stand til det. Eller var det kanskje bryggeriet med leveringsvansker som nektet levering det utenbys bryggeriet å levere? — slikt var aldri godt å vite. Dette skjedde under en hetebølge i Lofoten sommeren 1953, der det ble ølmangel. Bodø Aktiebryggeri hadde ikke nok øl og mineralvann, mens Mack sa at de «prioriterte sine faste kunder». Begge bryggeriene påpekte at det stod forbrukerne fritt å kjøpe fra hvilket som helst bryggeri de ønsket, men det var jo litt irrelevant når det eneste bryggeriet som var villig til å levere ikke var i stand til det.

Akkurat denne saken er litt enestående, for det er så vidt jeg vet den eneste gangen at slike problemer skvulpet over til pressen og det ble skrevet om kartellet. Stort sett klarte bryggeriene og Bryggeriforeningen å holde fokus borte fra ølkartellet. Forsåvidt var det ingen hemmelighet at det fantes, men det var liksom ingen som snakket så mye om det, og aller minst bransjen selv. Kanskje man kan si at nettopp det gjorde det til en slags åpen hemmelighet?

Da kartellet opphørte ble øl-Norge kastet inn i et nesten perverst plot-twist. Plutselig fikk man det beste ølutvalget i noen av de hardeste avholdsområdene! Disse stedene hadde ulike variasjoner over ølmonopol eller et begrenset antall spesielle utsalgssteder for øl, ofte som egne ølbutikker. Nærmest over natta satt de der med en spesialbutikk for øl, som hadde fått mulighet til fritt å ta inn øl fra alle landets bryggerier. Disse kommunene hadde forsøkt å begrense alt ølsalget til én syndens pøl, som så plutselig ble forvandlet til det reneste øl-mekka. I områdene der avholdsbevegelsen stod svakere, ble det helst til at dagligvarebutikkene fortsatte med ølsalget som før, og kanskje strakk seg til å ta inn en eller to ekstra sorter pils.

Det er ganske betegnende for denne tiden at det knappest fantes øltester der man smakte øl fra flere ulike bryggerier mot hverandre, ettersom det var uvanlig å ha tilgang på særlig mange ulike øl. De første juleøltestene kommer på slutten av 1980-tallet, og er nok et resultat av at man plutselig fikk øl fra mange ulike bryggerier tilgjengelig etter at kartellet kollapset i 1987. (Og før Lars Marius kommer med innsigelser, så la meg ile til og si at innenfor gårdsbryggingen hadde man alltid smakt på hverandres julebrygg, som «oppskoke». Men det å samle juleøl fra alle eller de fleste ulike kommersielle bryggeriene og deretter skrive om det i pressen, det er noe som kommer i kjølvannet av kartellets fall.)

Derfor er det fra 90-tallet det kommer avisartikler om juleøl med smaksnotater om de ulike bryggeriens varianter, der man målte dem smaksmessig opp mot hverandre. Før 1987 var den typiske avisartikkelen om juleølet et intervju med bryggeren på det lokale bryggeriet, som fortalte om årets juleøl, og hvordan det eventuelt avvek fra fjorårets og hva de hadde tenkt da de justerte på oppskriften. Ofte kom dette som to ulike artikler, en på sommeren i agurktiden da juleølet ble brygget, og en like før advent i forbindelse med at juleølet kom i butikk.

Betydde det av man ikke var interessert i hvordan juleølet smakte? Joda, men man var mer interessert i hvordan det smakte i år i forhold til i fjor, ikke hvordan det smakte i forhold til andre bryggerier, for andre bryggeriers øl ble ikke solgt der du bodde. Om du ikke helt tror meg, så se på grafen under. Den viser et søk i avisdatabasen til Nasjonalbiblioteket på ord som starter med «juleøltest» og «juleølsmak».

Juleøltesting og juleølsmaking starter etter 1987

Nasjonalbibliotekets N-gram-app.

De få eksemplene som er før 1988 refererer til andre ting, med ett eneste unntak, en juleøltest i Ukebladet Nå i 1980. (Spoiler: pallplasseringer til Frydenlund, Lundetangens og Tou, i den rekkefølgen). Strengt tatt var vel ikke Nå så veldig fokusert på juleøl, men dette var i etterkant av Folkeaksjonen for Pilsen som var en reaksjon på Regjeringens forsøk på å senke alkoholgrensene i Norge. I den mest ekstreme varianten var tanken at pilsen skulle ned til 3,5% eller deromkring, og det genererte et enormt engasjement. Ukebladet sanset at øl ville fenge leserne og laget en juleølsmaking for alle 18 norske juleøl. De gjentok det ikke med juleøl, men hadde en tilsvarende smaking av pils utpå nyåret.

Etter dette må vi til 1988 før vi finner neste brede juleølsmaking, som ble arrangert av Bryggeriforeningen selv, under en bedre middag på Grand Hotel i Oslo. Jeg mistenker at det var en tradisjon som de hadde hatt noen år. Det ble også stemt over beste juleøl, skjønt de alle var uhildede og det hele var temmelig uformelt og åpenbart lettsindig.

Det får stå som et bilde på situasjonen: Under kartelltiden var det nærmest bare større redaksjoner med oppsøkende journalistikk og Bryggeriforeningen selv som var i stand til å samle alle årets juleøl på ett og samme bord. Da skjønner man at det var dårlige kår for juleølsmaking. Ja, for ølsmaking generelt.

En annen interessant ting på denne grafen, er at man ser taktskiftet som skjedde fra fokus på de gamle tradisjonelle bryggeriene og over til mikrobryggeriene. Mikrobryggeriene ramlet inn i offentlig bevissthet fra rundt 2010, og det ses godt på denne grafen. Og jada, jeg vet at det var mange mikrobryggerier før dette, men i starten var det en litt sær nisje-greie, mens rundt 2010 falt skjellene fra øldrikkernes øyne og ganer, og plutselig skulle «alle» drikke mikrobryggeri-øl. Vi ser trolig også stemningsendringen som en midlertidig nedgang i interessen rundt 2007 og på at det etterhvert blir mindre «juleøltest» i forhold til «juleølsmak».

Frem til kartellet var falt, så kunne du som bryggeri egentlig ikke vokse ved å utkonkurrere andre bryggerier, du måtte kjøpe dem opp. Dersom du kjøpte dem opp, burde du samtidig love å fortsette produksjonen lokalt for i det hele tatt å få lov til å overta. Det hadde mye å gjøre med bevaring av arbeidsplasser, men også endel med lokal identitet. Over tid kunne det overtagende bryggeriet forskyve produksjon og salg av varene bort fra de lokale og over mot de nasjonale, men bare sakte og forsiktig.

Annonse fra Hansa, der Prisdirektoratets nye maksimalpriser på øl refereres til.

Bergen Arbeiderblad, 2. juli 1956, side 7, via Nasjonalbibliotektet avisdatabase, CC BY-NC-ND 4.0

Vil det si at alle bryggerier var fredet og garantert evig liv? Nei, de kunne også gå konkurs. Det fantes minimumspriser på øl som Bryggeriforeningen satt for å unngå pris-konkurranse bryggeriene imellom. Samtidig fantes det maksimumspriser på øl som Prisdirektoratet satte. Jeg tror bakgrunnen for at de kunne gjøre dette nettopp var bryggerikartellet. Dersom hele bransjen organiserer seg for å drive prissamarbeid så må de også tåle at Staten setter begrensninger på hvor høyt de kan sette ølprisene. Dermed hadde det enkelte bryggeri ikke så stort spillerom når de skulle fastsette priser — altså inntektene sine. Kostnadene hadde man i teorien mer spillerom til å kunne gjøre noe med. Men i praksis var det ofte vanskelig å endre på. Ølbrygging ligger godt til rette for storskala produksjon, så de største kunne lettere optimalisere bryggingen sin mer enn de minste kunne.

I dette landskapet risikerte du at det lille bryggeriet ditt gikk med tap, kort og godt fordi produksjonskostnadene lå over maksimalprisene du fikk lov å ta. Samtidig kunne bryggerier som var større enn deg gå med behagelige overskudd, fordi de brygget store batcher som gav stordriftsfordeler. Dersom det virkelig var slik at folk elsket sitt lokale øl, så ville de kanskje akseptert å betalt litt mer, men denslags var det ikke lov til. Men da var det vel bare å kjøpe et større og mer effektivt bryggverk? Sorry, med kartellets millimeterbaserte markedsinndeling var det dårlige utsikter til raskt å kunne kapre særlig flere kunder. Men hva som du satte ned prisen skikkelig og satset på økt volum? Det kunne du ikke for det var minimumspriser satt av kartellet.

Min magefølelse er at denne problemstillingen kverket flere bryggerier enn noe annet, og at det bidro sterkt til den enorme konsolideringen som vi så utover 1900-tallet. Kartellet sikret småbryggeriene levevilkår, men ikke utviklingspotensiale.

Ett bryggeri som gikk mot denne strømmen, var Grans Bryggeri, som brøt med Bryggeriforeningen i oktober 1966. De satte ned prisene med 30% og satset på volum. Bryggeriforeningen erklærte krig mot Grans, men klarte ikke å ta knekken på dem. Det ble harde vilkår for Grans. Ingen andre bryggerier turde å bryte kartellet etter dette, men Grans lever tross alt ennå.

Forresten var det oppkjøp av småbryggeriene nyttig på andre måter også, for de hadde distribusjons- og salgsnett med lokalkompetanse og de fungerte som salgskontor for distriktet sitt. Sånn sett var ikke et oppkjøp en sikker og rask død for småbryggeriene. Produksjonen kunne gradvis helt eller delvis bli flyttet, mens salgs- og logistikkapparatet ble ofte igjen lokalt.

Relatert tema:

Bryggeriene delte landet mellom seg, her er kartet over markedsandelene som viste hvilke bryggerier som kunne selge hvorhen.

Under kartellet var øltypene temmelig standardisert. Forenklet hadde vi pils, bayer og bokk, samt vørterøl og et lettøl som først het Landsøl, deretter Lagerøl, så Brigg, og til slutt bare Lettøl. Noen få år fantes påskeøl/vårøl etter introduksjonen i 1934, men den ble senere ble til lys eksport. Juleølet ble introdusert i 1936, og gjenoppstod etter krigen som mørk eksport, før den fikk tilbake identiteten som juleøl i 1956. Så kom sommerølet i 1983 under litt forskjellige produktnavn. Det som er mest skremmende, er at denne fremstillingen av ølutvalget mer eller mindre passer på ethvert norsk bryggeri i kartelltiden fra 1913 frem til 1987.

Først etter kartellet sprakk, dukket det opp en jungel av nye ølsorter og ølnavn. Dessuten begynte ordspillene å komme. Mack kom med Arctic Light i stedet for lettøl. Aass kom med Fatøl — Aass hadde pga navnet fått innpass i puerile kretser i USA, så Aass Fat evt lest Fat Aass, burde treffe et visst publikum der. Grans kom med Gulleksport (gullprisen hadde eksplodert rundt 1980 og endel land satset på eksport av gull, og dessuten var lys eksportøl var allerede omdøpt til Gulløl) og Mammutøl (for å unngå å kollidere med Carlsberg Elefantøl). Fra å være bundet til standardiserte ølnavn ble det fullt frislepp av ordspill.

Det som er mest overraskende, er hvor lite offentlig lys det ble satt på denne kartellet. I avisene er det nesten ingenting om det. Heller ikke i bryggeriforeningens egne skrifter nevnes dette så mye, ikke engang i ettertid. Man snakket ganske så mye om renhetsloven og ølavgifter, men tilsynelatende «aldri» om ølkartellet. Dersom vi ser bort fra noen få presseoppslag da det ble formalisert i 1935, samt rundt og etter det ble oppløst i 1987, så må det dreie seg om totalt et par dusin referanser til øl-kartell og bryggeri-kartell i de femti årene imellom. Det er vanskelig å tenke seg annet enn at bransjen selv synes det var helt greit at kartellet gikk under offentlighetens radar.

Kart over bryggerikartellet

Thu, 24 Jul 2025 19:12:24 GMT

Når eldre folk diskuterer øl i «gamle dager», nevnes tidvis «kartellet». Hva var egentlig dette øl- eller bryggeri-kartellet som hadde så stor betydning for hvor du kunne få kjøpt hvilke øl? Jeg vil påstå at det et er umulig å forstå norsk øl- og bryggerihistorie på 1900-tallet om man ikke samtidig har innsikt i dette kartellet og hvordan det fungerte. La oss se nærmere på hvordan det, og ikke minst hvordan det gikk det dukken.

Ølkartellet — eller bryggerikartellet — var en avtale mellom bryggeriene, og ble i stor grad håndtert gjennom Bryggeriforeningen. Avtalen regulerte markedsandelene til de ulike bryggeriene i de forskjellige delene av landet. Betyr det at det ikke var konkurranse på øl-markedet i Norge? Tja, det var ikke fullt så sort-hvitt, men i den grad det fantes konkurranse, var den gjennom-regulert av bransjen selv. Dessuten fantes Grans Bryggeri, som brøt med Bryggeriforeningen i oktober 1966. Etter dette stod de utenfor bryggerikartellet og konkurrerte fritt med alle de andre. Grans var imidlertid for små til å monne noe særlig.

Hverken lover eller reguleringer hindret et bryggeri fra å konkurrere med de andre, men medlemmene av bryggerikartellet, var bundet av privatrettslige avtaler seg imellom. Landet var stykket opp i salgsområder, og innen hvert av dem var det satt markedsandeler, tidvis ned til fem siffers nøyaktighet. Dersom bryggeri A solgte mer enn sin tilmålte markedsandel i et salgsområde, så ble det et etter-oppgjør der bryggeri A betalte for over-salget til de andre bryggeriene som hadde rett på markedsandeler i dette salgsområdet. Bryggerier kunne bli ilagt «mulkt» av bryggeriforeningen dersom de ikke overholdt avtalene. Til og med agentene — dvs bryggerienes forhandlere i et område — kunne få slik mulkt.

Hvordan var så denne inndelingen av landet i markedsandeler til de ulike bryggeriene? Jeg har gravd frem en oversikt fra 1955 og forsøkt å plotte det inn på et kart, som en slags «info-graphics». Jeg er ennå ikke helt fornøyd, og heller ikke helt ferdig. Men det gir et brukbart inntrykk. Plasseringen av sirklene er omtrentlige, for jeg har dessverre ikke klart å finne ut eksakt hvor grensene mellom de ulike arbeidsområdene gikk.

Inndelingen av landet med prosentfordeling av markedsandeler for bryggeriene pr 1955.

Talldata: Konkurransetilsynet; Kart: Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0; Grafikk: © Beerblog.no CC BY-NC-ND 4.0

Som system fremstår dette fremmed og underlig i dag, men vi må huske at det stammet fra en tid da bedrifter i stor grad regulerte konkurransen gjennom slike avtaleverk, og det var til og med en offentlig instans for godkjenning av det. Den het Trustkontrollkontoret og var en forløper for Konkurransetilsynet. Bryggeri-avtalene var ikke veldig unike, det fantes tilsvarende i andre bransjer.

Avtalene mellom bryggeriene ble bygget opp over lang tid. I utgangspunktet startet man rundt århundreskiftet med avtaler rundt priser og flasker og slikt. Etterhvert ble det tettere samarbeid. Foranledningen for selve kartellet var et rekke enkeltavtaler som ble gjort i årene frem mot 1935. Når kan vi regne med at kartelltiden startet? Vel, den kom forsåvidt gradvis. Mentz Schulerud refererer til en overenskomst om ølkarttell i 1927, og det finnes mange enkeltavtaler i mellomkrigstiden. Men i 1935 var kartellet i alle fall ferdig utvokst, og det bestod frem til februar 1987.

Den såkalte «Trustloven» — hvis fulle navn var lov om konkurranseinnskrenkninger og prismisbruk — fra 1926 krevde at dersom aktørene i en bransje inngikk slike avtaler, så måtte de godkjennes og summarisk publiseres. Det fantes til og med et eget tidsskrift på 1930-tallet — Trustkontrollen — for publisering av slike avtaler, og et Kontrollråd. Organiseringen av dette ble gjort om, men man fortsatte med å publisere informasjon om inngåtte avtaler. Akkurat publiseringen i 1955 er spesiell, fordi det er den første der alle de ulike arbeidsområdene og prosentfordelingene listes. Det skjer i dokumentet «Oversikt over registeret for konkurransereguleringer og storbedrifter pr 1. januar 1955» publisert av Prisdirektoratet som bilag til Pristidende, side 56 til 62.

De viktigste rammene for bryggerikartellet var:

Bryggeriene og deres forhandlere pliktet å holde de priser som er fastsatt av Bryggeriforeningen for vørterøl og øl — så ingen priskrig mellom bryggeriene, prislister ble annonsert nasjonalt.
Ingen ølsorter utenfor avtalen kan bringes i handel uten at Bryggeriforeningens styres godkjennelse — så ingen innovasjon rundt øltyper eller ølnavn. Dette er bakgrunnen for at det fantes så få spennende ølnavn i Norge, det stod bare «pils» og «bayer» på etikettene.
Intet bryggeri kan ha forhandlere i et visst omland rundt et annet bryggeris hjemby – så alle skal holde ekstra avstand til et annet bryggeris hjemmemarked.
I byer med eget bryggeri er det kun Oslo-bryggeriene av utenbys bryggerier som har rett til å konkurrere — det handlet ikke om hva du som kunde ønsket å kjøpe, det handlet om at bryggeriene hadde bundet deg opp som kunde for ett eller i beste fall noen få bryggerier.
Mulighetene og omstendighetene rundt å skaffe seg eller overta kunder eller agenter for øl var avtaleregulert – så ingen aggressiv kapring av kunder.

I en avtale som kom før selve kartellets tid, ble Oslo-bryggeriene og Hansa Bryggeri i 1918 enige om markedssamarbeid. Fra 1. juni dette året forpliktet seg til å la være å selge øl i hverandres byer i de påfølgende 25 årene, samt at Hansa betalte Oslo-bryggeriene en ukjent sum for denne avtalen. Denne enkeltavtalen får stå som eksempel på hva mursteinene som kartellet var bygget opp av.

Jeg har brukt 1955-utgaven her. Den er også litt spesiell fordi Oslobryggeriene og Lillehammer bryggeri inngikk en avtale fra det året. De la prosentene for markedsandeler på hylla og konkurrerte fritt i totalt ti arbeidsrområder der det ikke var noen andre bryggerier som hadde markedsrettigheter. Skjønt allerede i 1962 ser de ut til å ha gått tilbake til faste markedsandeler.

Med Oslo-bryggeriene menes i praksis Schous, Ringnes og Frydenlund, og disse hadde nærmest en særstilling i avtaleverket. Opprinnelig var det flere Oslo-bryggerier, men de var stort sett lagt ned eller kjøpt opp på dette tidspunktet. Bakgrunnen for disse tre bryggerienes særstilling er at da Bryggeriforeningen ble dannet i 1901, var det som en sammenslåing av to andre, tidligere foreninger, en som organiserte Kristiania-bryggeriene, og en som organiserte alle de andre bryggeriene. Det var et sterkt motsetningsforhold mellom disse to gruppene av bryggerier. Den nye, felles bryggeriforeningen regulerte dette så man kunne eliminere konkurransen mellom Kristiania-bryggeriene og de andre bryggeriene. Allerede i 1902 kom det en avtale om prisoverenskomst mellom medlemmene av den da nydannede Bryggeriforeningen.

Generelt sett regulerte bryggeriene også mulighetene til valg av ølnavn, flasketyper, fastsettelse av panten, antallet og spredningen på bryggerienes agenter, pålegg om fellesagenter, sentrallaboratorium for sjekke kvaliteten til medlemmenes øl osv. Gjennom denne selvvalgte reguleringen nøytraliserte bryggeriene mange av argumentene fra dem som ønsket å nasjonalisere ølbransjen. Rent praktisk skjedde dette gjennom Bryggeriforeningen, som var medlemmenes forlengede arm for både koordinering og internjustis bryggeriene imellom.

Kartellet begrenset utvalget av øl i de ulike landsdelene. Ølmarkedet var delt i tre salgsområder: Nordenfjells (med Midt- og Nord-Norge), Vestafjells og Østafjells (som inkluderte Sørlandet). Hvert salgsområde var igjen var delt inn i arbeidsområder der ulike bryggerier med hevd hadde en spesifisert markedsandel. Dvs noen steder var det arbeidsområder, mens andre stedet ble det kalt agenturer og distrikter. Jeg er usikker på forskjellen på de ulike benevnelsene, men jeg tror det kokte ned til hvordan man organiserte logistikk, lagerhold, salgsarbeid, agenter osv. Det kan også ha hatt element av historisk bagasje: for man kalte det agenturer i Kristiansund, Ålesund, Molde og Åndalsnes, mens Larvik, Skien, Farsund, Porsgrunn og Mandal ble kalt distrikter. Resten av landet ble stort sett omtalt som arbeidsområder.

Tidligere fantes det visst også reisendedistrikter og kjøredistrikter, uten at jeg er sikker på hva forskjellen er. Trolig er det gammel terminologi fra tidligere tiders avtaler som har overlevd i nyere versjoner.

I byer med mer enn ett bryggeri fantes det tilleggsavtaler som regulerte markedsandelen mellom dem, gjerne med både én innenbys prosentfordeling og én utenbys prosentfordeling. Således opererte de såkalte Oslo-bryggeriene (Schous, Ringnes og Frydenlund) som en samordnet enhet innen kartellet, samtidig som de hadde sin egen avtale seg imellom. Tilsvarende fantes Trondheimsbryggeriene (E.C. Dahls og Aktiebryggeriet Trondheim) og helt i starten hadde man også konstellasjonen Drammensbryggeriene, med Aass og Wriedts.

Avtalene som gikk bryggeriene imellom var temmelig uforanderlige i etterkrigstiden, og prosentsatsene på markedandelene i de ulike områdene endret seg vanligvis ikke. Tar man opp tilsvarende oversikt fra 1970-tallet, er det eksakt de samme tallene. Det vil si, det er to unntak. Bryggerier kunne byttehandle med markedsandeler, eller de kunne akkumulere markedsandeler ved å kjøpe opp andre bryggerier. Utover det stod tallene stille i disse avtalene.

Du skulle egentlig være ganske god i prosentregning om du skulle jobbe i ølbransjen i den tiden.

Og forøvrig, ålesunderne var heldige, for der kunne de få øl fra hele 5-6 ulike bryggerier. Det var nærmest uoppnåelig de fleste steder i landet.

Referanser til tidlig bruk av maltøl for tradisjonsbrygget gårdsøl

Sun, 20 Jul 2025 12:39:06 GMT

Det forrige innlegget om ordet maltøl avstedkom en diskusjon på Facebook etter at Lars Marius Garshol mente at jeg bommet alvorlig på dateringen av når man begynnte å bruke maltøl som betegnelse på tradisjonelt gårdsøl. Så da var det jo bare å grave videre i kilder for å se om jeg bommet og eventuelt med hvor mye. Her er hva jeg kunne finne som kunne fortelle mer om en tidligste datering for når «maltøl» ble brukt for gårdsbrygget tradisjonsøl, og ikke bare generisk begrep for øl laget på malt.

Ølbolle med ølbollerim: «Drik og ikke bande, thi ellers faar du bare Blande»

Norsk Folkemuseum NF.1916-0262, via Digitalt Museum, CC BY-SA 4.0

Så jeg begynte å grave dypere og mer, og fant noen eldre referanser. Generelt tar det dateringen bakover til slutten av 1880-årene, som er ca 25 år tidligere enn det jeg skrev først, så der trenger jeg å korrigere det jeg skrev. I perioden fra 1890-1913 er det svært mange treff i avisene på maltøl, og treffene drukner lett i annonser og andre referanser til det alkoholfri sunnhetsølet av tysk/dansk opphav eller inspirasjon. La oss først se på treffene, så skal jeg sammenfatte litt etterpå:

Fra Frøy: Norsk Bondeblad, vol 2, nr 2, 12. januar 1901:

Lidt af hvert. [...] Men den bør ikke gjælde Ting, om vi spiser og drikker og som vi paa en letvindt og billig Maade kan producere hjemme paa Gaarden. F. ex. vort hjemmebryggede Maltøl! Den gode gamle Skik at brygge rigtig godt Juleøl er snart en Saga blot. Det Øl, man bruger, naar det skal være lidt fint, er bayersk Øl, ellers laver man Sirupsøl, som kan være mer eller mindre godt; men hverken det eller bayersk Øl, kan nogensinde maale sig med godt hjemmelavet Maltøl. For os Landmænd, som selv producerer godt Maltbyg, burde det ikke være videre tiltalende at kjøbe Øl fra Bryggerierne, af hvilket der først skal betales en Maltskat paa 37½ Øre pr Kg. Byg, og som dernæst skal forrente Anlægget med gode Procenter.

Denne burde være temmelig uomtvistlig, siden den bruker Maltøl eksplisitt om gårdsbrygget øl, refererer til å bruke egen bygg til malt og kobler det mot tradisjonell juleøl, og kontrasterer dette med bayersk øl og sukkerøl. Med bayersk øl menes undergjæret øl så som bayer og bokøl, men disse var jo uansett laget på rent malt, selv om det tydeligvis ikke kvalifiserer som maltøl. Dermed er det tydelig at maltøl ikke kun refererer til øl laget på ren malt, men øl brygget i en gårdstradisjon.

Fra Den 17de Mai, onsdag 21. mars 1900, side 2:

Ølskatten. Det har lenge vore i emning, at maltskatten skulde avløysast med ein skatt paa ølet, utrekna etter alkoholstyrken. Det ein vilde kunne vinna ved dette var, at ølet kunde gjerast betre, daa bryggjerane ikkje trong um aa vera so rædde for maltet, som dei er no, daa dette ber skatten. Desutan vilde der til malt kunde brukast norsk bygg. No brukar dei berre utanlands bygg, daa dette gjev sterkare øl etter mengdi. [...] Maltøl vert no meir og meir avlagt, og folk kjøper brennevin istaden. Men landfolket hev her gjort eit kleint byte. Grunnen er vel helst den, at folk ofte heve lite stunder til aa laga malt, og mange stadar hev dei reint gløymt burt kunsti.

Her er snakkes det vel både om kommersiell og gårdbrygging. Referansen til bruk av utenlandsk malt går på det samme som gjorde at britisk bryggeindustri skiftet over til nye byggslag da skattleggingen ble tilsvarende lagt om. Dersom du skatter av maltets vekt, ønsker du store byggkorn med mye innhold i forhold til dekkblader utenpå. Forsåvidt kan det ha noe med proteinmengde å gjøre også. Uansett brukes maltøl om ølet som ble brygget på gårdene på eget malt, og det står i kontrast til øl brygget kommersielt eller i hvert fall med kjøpemalt.

Fra Unions-Banneret, vol 8, nr 21, 1887: side 3-4:

Turisten, over land fra Kristiansund til Kristiania. [...] Siden viste hun ham omkring paa «Staburet» og i Kjælderen, som Skik er paa de Kanter. Han blev ogsaa rigelig trakteret med hjemmebrygget Maltøl. Turisten fant til sin Glæde, at Bønderne i hans Hjembygd fremdeles for en stor Del holder ved med sit enkle landlige Levesæt. Kaffe var saaledes f. Ex. endnu ikke ankommet til Bygden.

Denne er kanskje ikke helt entydig for det kan menes svakt maltøl her, men utfra konteksten er det nærliggende å tolke at det maltølet som ble smakt på var det tradisjonelle, gårdsbryggede ølet.

Fra Dagsposten: Trønderen torsdag 13 mars 1890, side 2:

Møde i Orkedals Herredsstyrelse. [...] 7) Andragende fra Lars Hansen Engen om adgang til at sælge hjemmebrygget Maltøl til Arbeiderne ved Orkedalens Hovedkirke uden heraf at erlægge nogen Skat. Andragende indvilgedes ikke.

Det høres ut som en fyr som ønsker å selge hjemmebrygget sitt til arbeidere som i en periode bygger eller vedlikeholder kirka, skjønt vi kan ikke være sikre på at det med maltøl menes tradisjonsbrygget gårdsøl eller en hjemmelaget versjon av et maltrikt lettøl, etter inspirasjon av det «helsebringende» maltølet. Det sies ingenting om ølets type.

Fra Fremskridt, 15. februar 1887, side 4:

Brændevinsdrikken er isært aftaget meget betydelig; derimod nydes nok ikke så lidet bayerøl og tildels ogsaa nogle surrogater, der gaar under navn af vine. Stærkt maltøl bruges nu lidet af; derimot brygges meget hyppig en svag ølsort af siirup og humle — det saakaldte sirupsøl.

Denne siste teksten er hentet fra en bok, og satt inn med hele, doble boksider i avisa, og det er gjort billig. De typografiske platene er bare inkludert i avisen, slik at sidene ikke engang kommer i nummerisk rekkefølge, men den rekkefølge de er satt for at boksidene skal kommer i rett rekkefølge. Dessverre ser det ikke ut til at det var info der om hvilken bok, men det er side 151-154 som er gjengitt. Jeg har heller ikke klart å finne ut hvilken bok dette er, men jeg formoder at den var relativt nyutgitt på dette tidspunktet.

To av disse er vel god dokumentasjon på at «maltøl» ble brukt som navn på tradisjonsøl rundt 1900, og de øvrige, sammen med endel andre treff jeg fant indikerer vel at det kanskje var slik rundt 1890 også. Jeg stusser litt ved at tre av treffene også handlet om maltskatten, og det er ikke utenkelig at det kan være et element av at å kalle det maltøl impliserer at det var underlagt beskatning siden det var laget på malt — eller rettere sagt, gårdsbrygget var fritatt beskatning fordi man maltet selv, men dersom man hadde kjøpt malt, ville det måtte bli skattet av det.

Hvor langt bakover man skal, vet jeg ikke. Men jeg tror nok at ikke maltøl har vært det vanlige navnet på gårdsbrygget øl ved begynnelsen av 1800-tallet. Ved utgangen av århundret virker det som den hyppigste bruken var den som må ha kommet fra tysk Malzbier og ble brukt om helsebringende svakøl, gjerne basert på maltekstrakt — navnet ble vel importert og oversatt sammen med både ølet og ølstilen.

Det er i hvert fall altfor sent å si 1912-1918 perioden da man begynte å bruke maltøl som navn på tradisjonsbrygget øl. En sikker datering er i hvert fall før 1900, og sannsynligvis også før 1890. Det er også interessant å legge merke til en fellesnevner ved fire av disse sitatene, som implisitt sier at det stod dårlig til med gårdsbryggingen. Det er jo illevarslende når de få referansene man kan finne stort sett nevner at det er på vei ut.

Jeg tviler sterkt på at navnet «maltøl» har vært et urgammelt gjengs navn for det gårdsbryggede tradisjonsølet. Eksakt når det kom i bruk er vrient å si. Det virker som det har vært i en viss bruk på 1890-tallet i det minste, og vi må anta at bruken må strekke seg noen år før det også.

Som jeg nevnte på slutten i forrige innlegg, er den viktigste grunnen min til å tro at ordet ikke er gammelt, at det ikke finnes i ølbollerimene. La meg si litt mer om dette. Dersom man søker på digitaltmuseum.no, så er det samlet info og bilder om en rekke ølboller der, det må være minst 500 stykker. Dette var statusgjenstander som ble tatt vare på, og ikke minst er det ofte årstall i inskripsjonene, så de er enkle å datere. De har typisk et kort fyndig rim malt på seg, og på nettstedet er mange av disse rimene transkribert. Når jeg søker etter «ølbolle» og ulike ord med gammel rettskriving, så finner jeg at med «grande» (dvs nabo) er det 23 treff. Med «blande» er det 13 treff, typisk litt nedlatende om denne tørstedrikken. Med «tønde» er det 58 treff og med «øllet» er det 72 treff. Stikkprøver viser at det er ølbollerimene disse søkene treffer på.

Men med «ølbolle» og «maltøl» er det null treff og det samme gjelder ulike bøyningsformer av maltøl. Jeg tror ingenting på at bøndene kalte statusølet sitt for maltøl samtidig som de tilfeldigvis aldri brukte det i noe ølbollerim. Man kunne innvende at de brukte normerte skriftformer, men ølbollerimene har rikelig med muntlige og ikke-normerte språkformer og ofte dialekt, gjerne for å få rim og rytme til å gå opp. Dersom de brukte ordet maltøl som navn til daglig, ville jeg forventet at det dukket opp på ølbollene i fullt monn. Men det er ingenting der.

Da blir spørsmålet når ølbollene gikk ut av bruk. Det var sikkert mange faktorer som virket til det. En av dem var ny kunnskap om smitteteori. Jeg spurte Ole Grefstad om dette, ifm hans bok om drikkestell i Trøndelag, og han trakk frem at man gikk over til individuelle drikkekar på grunn av smittefaren, og gjerne av typer som var lettere å renholde. Han refererte til slutten av 1800-tallet — men det var sikkert en lang prosess og flere andre årsaker er listet i sitatene over. I søkene på digitaltmuseum ser vi også at det blir færre ølboller jo lenger ut på 1800-tallet man kommer, for ølboller gikk av moten.

Kan vi trekke maltøl som spesifikt navn på tradisjonsbrygget gårdsøl tilbake til 1850? Neppe. Kan vi trekke det tilbake til 1900? Absolutt. Kan vi trekke det tilbake til 1880? Trolig. Og hvem vet hvilke sitater som kan graves opp i fremtiden. Sitatene over om at sirupsølet er i ferd med å utkonkurrere det tradisjonelle ølet kan peke mot motivasjon god nok til å kalle det maltøl, og det er i tråd med det jeg refererte til som fase 1 av ordet maltøl. Spørsmålet er også hvor utbredt ordet var på denne tiden, og var det for eksempel mer brukt noen steder enn andre? Og var det så utbredt at vi kan snakke om at det var et generelt begrep, eller var det sjargong i enkelte miljøer og/eller dialekt enkelte steder?

Det jeg refererte til som et semantisk skifte over til fase 3 er at ordet «maltøl» ikke egentlig brukes generelt om øl laget på malt, og slett ikke om det tysk/danske-inspirerte alkoholsvake sunnhetsølet, men spesifikt om gårds- og tradisjonsbrygget øl laget på malt. Det er ypperlig vist i et av sitatene over som kontrasterer bayersk øl med gårdsbrygget maltøl, til tross for at bayerøl også var laget på 100% malt. Og i etterpåklokskapens lys burde jeg heller kalt det definisjoner i stedet for faser, for å unngå å implisere rekkefølge og overganger.

Uansett, vi ser et oppsving i bruken av ordet «maltøl» for tradisjonsbrygg på 1920-tallet og i årene like før. Jeg tror det bunner i et generelt oppsving for hjemmebrygging under forbudstiden, som jeg tror også gav et oppsving for gårdsbryggingen. Det kan meget vel være at et slikt oppsving kom på et kritisk tidspunkt og bidro til å holde liv i gårdsbryggingen som en ubrutt tradisjon.

Historien bak ordet «maltøl»

Sat, 19 Jul 2025 10:05:55 GMT

Egentlig høres «maltøl» ut som smør-på-flesk, for alle øl er jo laget på malt — hvert fall hovedsaklig laget på malt. Vel, akkurat dét kommer litt an på hvem du spør og når du spør. Det er to spesielle ting med dette ordet: for det første er det et retronym, og for det andre har ordet gjennomgått minst to store semantiske skift over årene. Derfor refererer «maltøl» til tre svært forskjellige ølstiler, avhengig av tidsperiode.

Jeg har gravd i dette fordi gamle referanser til ordet «maltøl» vanskelig kan forstås uten at man tar hensyn til hvem og hvor og når. Her kommer et noenlunde kortfattet sammendrag av hva jeg har kommet frem til.

Tou Bryggeri reklamerte for sitt Maltøl i mange tiår etter at andre bryggerier sluttet å brygge denne øltypen.

Nasjonalbiblitekets avisdatabase; Stavangeren, 24. des 1920, side 7; CC BY-NC-ND 4.0

La oss først se på det med at maltøl er et retronym. Det er et fint ord fint navn for et nyord for noe som har fantes lenge, men som man brukt et annet og mer generelt navn på. Det er enklest å forklare med et par eksempler. Ordet «papiravis» er et retronym. Konseptet papiravis hadde fantes i hundrevis av år, men det var først da man fant opp nettaviser at man trengte et nytt ord for «avis som ikke er nettavis». Det samme gjelder «sort-hvitt-fjernsyn», som bare het fjernsyn frem til fargefjernsynet dukket opp. Noen retronymer er så innarbeidet at vi ikke engang tenker over at de er retronymer, så som seilskip. Det dukket opp etter at de første dampskipene kom, og de første gangene det ble brukt, er det nettopp i kontrast til dampskip.

Første fase: øl laget på malt

Dersom maltølet er et slikt retronym, hva er da dette andre ølet som ikke var maltøl, og som tvang frem at man trengte et nytt ord – et retronym – for «vanlig, gammeldags øl». Svaret er kort og godt øl med hovedtilsats av sukkerstoff fra andre kilder enn malt, først og fremst sukkerøl eller sirupsøl, men også såkalt potet-øl. Sukker var før kolonitiden en temmelig dyr vare. Det var lite sukkerproduksjon i Europa, men etterhvert etablerte man kolonier hvor det kunne dyrkes sukkerrør. Dette ble i Danmark-Norge koblet til private sukkerraffinerier — såkalte sukkerhus — som hadde monopol i sin region. I Norge varte disse privilegiene frem til midten av 1800-tallet, og det er i løpet av i dette århundret at sukkeret blir såpass billig at en større andel av befolkningen kan begynne å tenke på å gjære drikke på raffinert sukker.

Når ordet «maltøl» først brukes, er det som retronym for det ølet man alltid hadde brygget. La meg trekke frem litt data for å underbygge denne påstanden. Dersom vi søker i arkivene til Nasjonalbiblioteket etter ordet «maltøl», finner vi de tidligste treffene her:

En bok fra 1824 kalt «Grundrids til Forelæsninger over Technikens System» av professor Lundh. I forordet forteller han at han stort sett har oversatt det fra den tyske Dr. August Koelle. Denne boka er en fem-nivås hierarkisk inndeling av alle typer fag og aktiviteter som er tekniske. For eksempel er C.D.1.c.γ Kammakerarbeider i ben, horn, elfenben osv., mens C.3.b er fete oljer i motsetning til C.3.c som er flyktige oljer. Her er C.A.3.b Øl, med eksempler gitt i parentes: «Maltøl, Mjød, konstige Vine.» Du begynner å vel å se omrisset av en liten pedant her. Det er mulig han kort og godt bruker maltøl i stedet for bare øl, for å unngå at øl føres opp som en underkategori av øl. Mer sannsynlig er det at han oversatt ordet direkte fra tysk.
I 1837 finner vi en norsk oversetting av Michael Donowans bok «Om Ølbrygning». Over bokas 78 sider er det 118 treff på malt og 56 treff på øl, men vi må helt til nest siste side før vi finner ordet «maltøl», i det som nærmest et tillegg der han tar for seg nye, alternative sukkerkilder i hjemmebrygging, med utgangspunkt i sukker, poteter og pastinakker. Han bruker dermed maltøl først etter at han har introdusert alternative sukkerkilder, og han bruker ordet for å kontrastere «vanlig øl» mot disse nye, sære ølene.
I avisdatabasen finnes det noen treff på maltøl i 1844 og 1847, alle fra Holmestrand. Det er trolig en reaksjon etter at det i de foregående månedene hadde gått en livlig debatt om mulighetene for å brygge øl på poteter nettopp i Holmestrandsposten. Her ser vi at ikke mindre enn tre kjøpmenn velger å annonsere for maltøl i stedet for bare øl – et klart eksempel på et retronym. Selve ølet var nok det samme gamle, men de valgte å ordlegge seg på en måte så ingen skulle mistenke at det var brukt poteter under bryggingen.
I tidsskriftsbasen er de eldste treffene på maltøl en serie med artikler fra 1845 om hvordan man kan spare penger ved å bruke poteter i ølbrygging. Ordet brukes i formen «et reent Maltøl» for å vise at man mener et øl uten noen tilsats av poteter. Deler av tekstene er oversatt eller tilpasset fra tysk.

Denne betydningen av ordet «maltøl» ble ikke veldig utbredt, mest fordi potetøl og pastinakkøl ikke ble noen store suksesser, og fordi sukkerøl eller sirupsøl aldri helt gikk over til å bli kalt bare «øl». Den brukes der det er nødvendig med smør-på-flesk for å unngå sammenblanding med sukkerøl.

Andre fase: drikke på maltektrakt

Det skjer et semantisk skifte i betydningen av ordet «maltøl» i tiden mellom 1865 og 1895. Man begynte å importere alkoholfritt eller alkoholsvakt øl fra Danmark og Tyskland. Det virker som det startet med noe som kaltes Det Hoffske Maltextrakt-Sundhedsøl. Så kom maltekstrakt-øl fra Kongens Bryghus på begynnelsen av 1890-tallet og fra C. R. Evers. Evers var egentlig ikke noe bryggeri, men en dropsfabrikant som formodentlig trengte maltekstrakt til drops, og hadde formodentlig ekspandert fra maltose-drops som «kongen av Danmark» til maltekstrakt-drikke.

Evers Maltextractøl ble også kalt Sundhedsøl, og det manglet ikke på hentydninger til hva det hjalp mot

Nasjonalbibliotekets avisdatabase Fædrelandsvennen 7. mars 1892, side 4, Public domain

Disse malt(ekstrakt)ølene utmerket seg ved at de skulle løse alt mulig rart av medisinske plager ... dersom vi skal tro reklamen. Etterhvert ser det også ut som det ble fremstilt lokalt i Norge: i starten ved småbryggerier og bakere, for de større bryggeriene kastet seg ikke på før temmelig sent. Såvidt jeg har forstått, var dette drikke som var basert på maltekstrakt. Det var sikkert pasteurisert, men det er mulig at mange av maltølene ikke var gjæret. I avholdskretser slo dette godt an, det var jo tross alt basert på ekte, sunn malt, i tillegg til det var lite eller ingen alkohol i dem. Og maltekstrakt hadde ord på seg for være den reneste vidunder-helsemiddelet. Det var en forbausende stor handel med dette: ved et brannskade-salg hos en kolonialhandel i 1874 gikk det 300 flasker med slikt maltøl på auksjon etterpå.

Det gikk ikke lang tid før maltekstrakt-øl ble omtalt som bare maltøl. Ordet vørterøl ble introdusert en stund senere, i 1903. Denne betydningen av «maltøl», altså maltrikt alkoholfritt eller alkoholsvakt øl fikk en diger utbredning. I tiden fra 1897-1906 er det årlig omkring 200-300 treff i avisene på ordet "maltøl" i avisdatabasen til Nasjonalbiblioteket. Det er omkring samme nivå som «bokøl». Så øker det jevnt og ligger på over 800 treff pr år i 1912 og 1913. Det er flere treff enn både «pils», «bayer» og «bokøl» i disse to årene. Grafen under viser utviklingen i antall treff i avisene på maltøl og ulike staveformer av de tre vanlige ølsortene i perioden 1860-1950, som relativ frekvens for hvert år, med tre års glatting. I 1912 var det maltølet som hersket — i hvert fall i annonsene.

Maltølet ledet over andre ølslag, i hvert fall på annonseplass rundt 1912

Nasjonalbibliotekets N-gram-tjeneste

Imidlertid, i 1912 kom den nye Ølloven. Den regulerte riktignok mest skattleggingen, men samtidig brukte Bryggeriforeningen anledningen til å strigle øltypene som var i salg. Frem til 1912 var det en liten jungel av ulike øltyper og en del kreative ølnavn der ute, mens fra 1913 var det hele striglet ned til pils, bayer og bokkøl. Ingen fancy produktnavn fantes. Dessuten fantes lettølsformene av disse, under øltypenavnene landsøl, mungåt og bjor. Ja, også vørterøl for et helt alkoholfritt øl. I den forbindelse forsvant maltølet fra markedet. Men etter 1913 daler det raskt nedover. I 1917 er det nede på bare 96 treff.

Også Maltøl fra Kongens Bryghus i København ble importert.

Nasjonalbibliotekets avisdatabase, Aftenposten, aften 11. januar 1896, side 4, CC BY-NC-ND 4.0

Det var noen få unntak. Flere mineralvannfabrikker — som altså ikke laget alkoholholdig drikke — fortsatte å lage maltøl. Dessuten fortsatte Tou Bryggeri å produsere det, slik at alkoholfritt maltøl ble en spesialitet i Rogaland, og visstnok en nødvendighet for ethvert sykt barn. Tou fortsatte å reklamere for maltølet sitt helt frem til 1972, og de la produksjonen ned først så sent som i 1993. De fleste andre bryggerier som tidligere laget maltøl, kuttet sin produksjon i løpet av 2-3 år etter 1912.

Tredje fase: hjemmebrygget øl på ekte malt

Med maltølet ute or soga som handelsvare i det meste av landet, ~~var scenen satt for neste semantiske skifte for ordet «maltøl». Denne gangen var det første verdenskrig som var jordmor~~ kom «maltøl» til å bli ensbetydende med tradisjonsbrygget gårdsøl, en betydning vi kan følge tilbake til i hvert fall rundt 1890. Allerede noen få dager etter krigsutbruddet kom det forordninger som nektet bryggeriene å brygge øl. Vel, det er strengt tatt ikke sant, for jussen var litt snirklete her: de fikk ikke lov til å fremstille øl basert på korn. Riktignok kunne de fortsette å brygge med sin eksisterende malt, men de kunne ikke malte nytt korn. Effektivt sett ville nok bryggeriene kommet til å stoppe opp i løpet av noen måneder, siden maltreservene deres samlet sett ikke var så store, selv om de hadde endel kornreserver.

Ironisk nok var det ikke importforbud for øl, så om bryggeriene hadde stoppet opp, ville vi kunne endt opp med importert øl – i hvert fall privatimportert øl. Bryggeriforeningen kastet seg rundt og fikk midlertidig unntak fra det midlertidige forbudet (!) og dermed var ting som omtrent nesten før for ølets vedkommende. Dog fikk bryggeriene pålegg om å holde kornreservene sine på minst samme nivå som rundt krigsutbruddet, og malting måtte i praksis skje på importert korn. Det var uansett lite norsk korn som ble brukt til kommersiell brygging på denne tiden, så begge disse betingelsene var akseptable for bryggeribransjen.

Det skulle fremdeles gå nesten 2,5 år frem til forbudstiden innførte et reelt og generelt forbud mot salg av øl i klasse 2 (pils og bayer) og klasse 3 (bokk), men alt som smakte av sløsing med korn og malt var fra nå av sensitivt. En rød tråd gjennom hele Bryggeriforeningens historie har vært å forsøke å ligge ett skritt foran myndighetene, slik at det ikke fantes noen reelle problemer å lage lover og regler for. Jeg er overbevist om at Bryggeriforeningen under første verdenskrig og forbudstiden iverksatte tiltak underveis for å eliminere mulige argumenter for ytterligere innstramninger og reguleringer. En konsekvens av det tror jeg er at kommersielt øl navngitt som juleøl er noe ble utsatt på ubestemt tid. Man må såvidt jeg vet helt frem til slutten av 1930-tallet for å finne det igjen, men slike juleøl fantes ved flere bryggerier frem til i hvert fall 1911.

Konsekvensen av disse brygge-forbudene var at hjemmebryggingen økte, både den som brukte sukker og maltekstrakt og den som maltet korn og mesket på vanlig måte. Og da ølet i klasse 3 og 2 ble forbudt å selge våren og sommeren 1917, så eksploderte hjemmebryggingen. I mellomtiden kom også produktet vi idag kaller Tomtebrygg på markedet. Først importerte man det svenske selskapet Tomtens Fabriker sitt produkt «Bryggalette», deretter ble det produsert her i Norge av datterselskapet Tomten AS i Sandvika i Bærum under navnet «Lagermans hjemmebrygger». Fra 1915 reklamerte de heftig i pressen. Produktet var essensielt en flaske med ferdig humlet maltekstrakt, og dersom man fulgte anvisningene ville man få et svakt lettøl.

Teknisk sett var hjemmebrygging på dette tidspunktet det nærmeste forbudt. Det var selvfølgelig lov å hjemmebrygge med malt, men da måtte du ha fremstilt maltet selv, og du kunne heller ikke ha kjøpt kornet du maltet. Det er på denne tiden flaskene med Tomtebrygg (selv om de fikk den navneformen først et tiår senere) blir en populær vare. Jeg er litt usikker på hvordan dette produktet og de mange sirups- og sukkerølene som ble brygget på denne tiden var lovlig, men jeg tror det kanskje ikke ble regnet som øl pga ingrediensene og dermed gikk fri av Ølloven, eller kanskje var ølet så svakt at servering ikke var bevillingspliktig. Man kan diskutere om Tomtebrygg egentlig var øl, for oppskriften ville ikke gi særlig mye alkohol. Sentralt i bryggingen stod ofte å sette brygget kaldt for å avbryte gjæringen når ølet hadde fått nok kullsyre, og derigjennom bevare en restsødme. Men de aller fleste visste at dersom man la til nok ekstra sukker eller maltekstrakt og slumset med å avbryte gjæringen, så ble det alkoholsterkt så det holdt. Det var jo ikke lov, men det var vanskelig å oppdage, og man kunne alltids forsvare seg med at man hadde siktet på et veldig søtt tomtebrygg men dessverre bommet på temperaturen under gjæringen.

De som øyensynlig ikke visste at Tomtebrygg og lignende surrogat-øl kunne bli sterke var (satt på spissen) avholdsfolket. Det finnes en rekke vitnesbyrd og opphetede diskusjoner mellom dem om hvorvidt maltøl var greit å drikke eller ikke. Det gamle, kommersielle maltølet var jo egentlig greit, men man blandet det sammen med det hjemmebryggede maltekstraktbaserte Tomtebrygget og etterhvert med gårdsbrygget maltøl — og det er jo tre veldig forskjellige øl, ikke minst i alkoholstyrke.

Samtidig ser det ut som den tradisjonelle gårdsbryggingen begynte å øke igjen — eller i hvert fall fikk den ny og høyere status. Denne bryggingen hadde lenge vært på vei nedover, og det aller meste av hjemmebrygging var varianter av lettøl, ment som tørstedrikke og basert på sukker og maltekstrakt. Regelverket skapte et skille mellom på den ene siden ølbryggingen med store mengder maltekstrakt og sukker, og på den andre siden tradisjonsbryggingen som baserte seg på malting av eget korn. Den første av disse var ulovlig dersom den ble særlig mye alkohol av det. Den andre ble først ulovlig når alkoholprosenten passerte 7%. Dessuten kunne man selvfølgelig ikke selge det, kun servere det for egen husstand. Strengt tatt rammet muligens kriseforbudet ved krigsutbruddet også det å malte og brygge på gårdens eget korn. Det var neppe intensjonen, men hastelover i krisesituasjoner pleier å bomme litt. Det var i ettertid gitt unntak for bryggeriene, men ingen hadde tenkt på å gi unntak for tradisjonsbryggerne. Oops ...

Akkurat dette punktet argumenterte faktisk Bryggeriforeningen med foran julen 1917, da de ba Sosialdepartementet om å sikre at myndigheter slo ned på hjemmebryggingen. Bryggeriene kunne den jula ikke selv selge noe sterkere enn landsøl på 2,5%, og de ville hindre en diger bølge av nye hjemmebryggere som begynte å brygge juleølet sitt selv ... i stedet for å klare seg med kjøpt landsøl og bjor på 2,5%. Dette ble rapportert om i Tidens Tegn, som også hadde gravd litt mer i saken, og det ble gjengitt i andre aviser under overskriften «Hjemmebrygning av øl er straffbart. Hvordan skal det gå med juleøllet?»:

Bryggeriernes forening har sendt socialdepartementet en henstilling om, at det straks maa gjøres almindelig kjendt, at hjemmebrygging er forbudt i en lov av 18 august 1914, og at det offentlige maa foreta effektive skridt til overholdelse av disse bestemmelser.

Foreningen henviser til at, hjemmebrygningen er sterkt tiltatt, efterat det er blitt bryggeriene forbudt aa brygge andet øl end det alkoholsvake, og at det øl, som brygges i hjemmene utover landet, brygges av norsk korn, mens bryggerierne selv skaffer ind til landet det malt og byg som de brygger øl av.

Det er ganske sandt, at det i den omtalte lov heter: «Det skal indtil videre være forbudt aa andvende korn og poteter til fremstilling av øl og brændevin ...» [...]

Imidlertid heter det i sidste paragraf, at «kongen kan hel eller delvis midlertidig sætte loven ut av kraft», og det har han altsaa gjort overfor bryggerierne, eftersom de kan brygge, men det er vist rigtig, at ikke hjemmene har faat saadan tilladelse.

Hvordan skal det gaa med juleøllet?

Vi talte i gaar med statsraad Abrahamsen om dette forhold. [...] Han opplyste imidlertid, at ikke al hjemmebrygning er forbudt. Producenter av korn har lov til aa brygge med indtil 2½ procent alkohol, akkurat som bryggerierne har. Og i aanne-tiderne er det mange steder paa landet almindelig aa brygge en slik tørstedrikk. Men høitidsøllet --- for eksempel Vosse- og Hardangerøllet, efter ældgammel skik, det kan holde optil 8 à 10 pro cent, og det er ganske riktig forbudt.

Socialminister Abrahamsen — som selv var en avholdshøvding — svarte Bryggeriforeningen med et passelig diplomatisk «f*ck off». Statusen for hjemme- og gårdsbryggingen forble ... vel, la oss ikke si direkte uklar, for juridisk sett var den vel avklart, men den fikk lov til å forbli passelig vag og uavklart i offentligheten. Satt på spissen kan vi si at den fortsatte med den statusen frem til 1999. Teknisk sett lovlig, men med en rekke begrensninger som sjelden eller aldri ble håndhevd og som folk knappest kjente til.

Dette er bakgrunnen for det andre semantiske skiftet for ordet «maltøl», som ~~skjer omkring tiden 1912-1918~~ har begynt før 1890. Når man maltet og brygget på gårdene, ble det stadig oftere referert til som maltøl, muligens via mellomformen «hjemmebrygget maltøl». De øvrige formene for hjemmebrygging ser ut til å ha ramlet ned på de etablerte begrepene sukkerøl og sirupsøl og etterhvert tomtebrygg. Navneformen «maltøl» kan tolkes både som det inkluderer maltingen i bryggeprosessen og det baserer bryggingen på malt (og mesking). Navnet «maltøl» gikk under radaren til mange avholdsfolk, fordi de husket det gamle alkoholfri maltølet som var i salg, og de syntes trolig at det var helt greit at man brygget lettøl rundt på gårdene. Nåvel, det var en spissformulering, men det faktisk ikke veldig langt fra virkeligheten. Det var uvanlig å måle styrke på hjemmebrygget, og kunnskapen om hvordan beregne styrken utfra ingredienser var ikke så utbredt. En rekke tekster fra avholdsbevegelsen i denne tiden viser at de har kontrollmålt alkoholinnholdet i hjemmebrygget lettøl og maltøl, og de fant tildels høye verdier. Men ølet ble brygget og drukket, og så lenge folk oppførte seg bra, så var formodentlig ølet lettøl?

Ordformen gårdsbrygging fantes ikke, den kom på 1990-tallet, og før dette ble begrepet hjemmebrygging brukt om all privat brygging. Det som ble brygget på tradisjonelt vis på gårdene ble som nevnt oftest kalt maltøl, i hvert fall sånn circa etter starten på forbudstiden. Det som ble brygget hjemme på sukker eller maltekstrakt ble betegnet som sirupsøl eller tomtebrygg. Likevel, det er også en slags gråsone her, for vi ser at endel oppskrifter på sirupsøl bruker tradisjonelle elementer, som for eksempel einer. Sirupsølet og tomtebrygget, og da spesielt det som ble brygget til jul, må ha vært med på å opprettholde statusen for det ekte gårdsølet som ble brygget på tradisjonell måte med malting og mesking. Det at man kutter hjørner når man etterligner noe, er jo i det minste å bekrefte kvaliteten på det som man etterlikner.

I dag er det mest i Størdal de bruker maltøl om tradisjonsølet. På Vestlandet omtales tradisjonsølet heller som kornøl, men dette navnet er forøvrig enda nyere enn maltøl. Den er også et retronym som gikk gjennom sitt eget semantiske skifte, og som en periode var navn på avholdsdrikke, men det får bli til en annen gang.

Uansett, vi har dermed tre ulike definisjoner av ordet «maltøl»:

Fra tidlig 1800-tall og frem til ca 1880-tallet: øl brygget på vanlig måte med malt, og ikke med potet, sukker etc.
Fra ca 1880-tallet og frem til rundt 1913-1918: forkortelse for maltekstrakt-øl, en øltype som alkoholfri eller -svak.
~~Fra rundt 1914-1918~~ Fra før 1890: gårdsbrygget tradisjonsøl basert på egenmaltet korn, eller i hvert fall med mesking på malt.

[Oppdatering: Dateringen 1914-1918 er for sen for starten på denne fasen, og det er komplisert å si tydelige tidspunkt, se mer info etter dette slutten på dette innlegget. Se også neste innlegg om maltøl: Referanser til tidlig bruk av maltøl for tradisjonsbrygget gårdsøl]

Dog, definisjon 2 holdt seg i mange tiår ekstra lokalt i Rogaland rundt Tou Maltøl. Det er også verd å merke seg at selv om de tre definisjonene kolliderer med hverandre, så overlapper tidsmessig bruken av de to første, og bruken av de to siste.

Og hvordan kan jeg være så sikker på at ikke maltøl og kornøl var i bruk muntlig selv om et ikke ble brukt skriftlig? Vel, bortsett fra at vi ikke finner noe eksempel skriftlig som peker i retning av tradisjonsbrygging, så synes det ikke som disse formene er brukt i rimene på ølbollene, der muntlige former ofte ble brukt ... ikke engang for å få rim og rytme til å gå opp. Man brukte øl, ikke maltøl eller kornøl.

Det er dessuten en litt artig vinkling her. Jeg mistenker at uten det oppsvinget som hjemmebryggingen fikk under første verdenskrig og forbudstiden, med en tilhørende statusheving for den «ekte» gamlemåten å brygge på, så ville trenden for gårdsbryggingen fortsatt uavbrutt nedover. Det er fullt mulig at forbudstiden var den vitamininnsprøytingen til hjemmebryggingen som måtte til for at tradisjonsbryggingen skulle få «en dytt fremover» på rett tidspunkt, slik at den kunne fortsette helt uavbrutt frem til vår tid, i hvert fall noen få steder i landet. Det er vrient å dokumentere noe slikt, og det var helt klart ikke avholdsforkjempernes intensjon, men jeg tror det ble effekten.

En annen artighet her, er å se hvor mange som uten særlig kritisk holdning aksepterte og tildels bejublet maltekstrakt-ølene utfra at det ble påstått at det skulle fikse alskens kroppslige plager. For oss i dag ser disse annonsene mest ut som en ren kvakksalver-svindel, og det er temmelig innlysende at det er et stort gap mellom realitetene og hva annonsene lovet. Det får meg til å smile i skjegget når de samme gruppene hisset seg opp og manet frem nærmest grenseløse kroppslige, sjelelige og nasjonale skadevirkninger som et glass med helt vanlig øl skulle ha.

Opphavet til ordet bjørnunger

Wed, 26 Jun 2024 13:50:37 GMT

Ordet «bjørnunger» er kjælenavn for de små, brune pantbare halvflaskene med øl, og som gikk ut av bruk i 2017. Men hva er egentlig bakgrunnen for dette navnet, når kom det i bruk og hvorfor akkurat dette navnet? Senere skal vi se på historien til selve halvflaskene, men la oss her se på navnet – for det er et tilstrekkelig langt og komplekst tema i seg selv.

Lekne bjørnunger av den levende sorten

Byrdyak, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Aller først kan vi dra frem den mest konkrete forklaringen som er mulig å finne. Det var i et intervju i NRK i 2017 i forbindelse med at bjørnungene ble tatt ut av bruk. Der foreslo Sigrid Stretkværn at navnet bjørnunger kunne ha sammenheng med at Ringnes brukte bilde av en bjørn på etikettene på vørterølflaskene. Denne forklaringen har satt seg og er blant annet presentert i Wikipedia. Jeg tror dette er et galt spor, utfra hvor og når ordet først dukker opp. Men detaljene rundt dét skal jeg komme tilbake til etter å ha gravd frem litt mer bakgrunnsinfo.

Selv hadde jeg nesten håpet at uttrykket var en oversettelse av «bear cub» som ordspill på «beer cup», men det har jeg ikke funnet snev av grunnlag for. Og datagrunnlag trumfer som kjent magefølelser. Jaja.

Man bør ta utgangspunkt i samtidige kilder når vi skal lete etter noe slikt. Det er spesielt viktig dersom vi kan mistenke at fremstillingen kan være farget av «gode» fortellinger eller rusten hukommelse. Altfor ofte er nettopp dette tilfelle for ølhistorien. Men dersom et ord har stått på trykk i en avis el.l., så er bruken udiskutabelt og godt tidfestet. Det er selvfølgelig en utfordring at et ord kan være i bruk selv om det ennå ikke er satt på trykk, men bruk i en avis etablerer i det minste et datapunkt.

Det er ikke så lett å finne eksempler på bruk av ordet bjørnunge særlig langt bakover i tid avisene. Det er mange henvisninger til faktiske bjørnunger – altså dyrene, og dermed kan billedlig bruk av ordet lett drukne i annen bruk. Dernest opptrer ikke nødvendigvis «bjørnunge» i betydningen ølflaske sammen med bestemte andre ord, så det er vrient å lete.

Reklame for Ringnes vørterøl, der de bruker en bjørn – og flaska er en ekte bjørnunge, og man kan skimte silhuetten av en bjørn på etiketten

Østfold Bygdeblad, 20. mars 1967, side 3, via nb.no, CC BY-ND-NC

Rundt årsskiftet 2003/2004 var ordet kommet inn i mer eller mindre almen bruk, i den forstand at vi ser det brukt flere ulike steder, i ulike miljøer og kontekster, men med en felles betydning.

I Byavisa Trondhem, 25. aug 2004: «[... uten] at jeg ser noen grunn til å bytte ut den gode gamle "bjørnungen" med nysatsningen fra E.C. Dahls Bryggeri.» Om introduksjonen av øl på boks for E.C. Dahls.
Fanaposten, 22. mai 2004: «Vi satt nå der med bjørnungene i hver vår pose og kikket forsiktig på hverandre. To timer senere var alle dritings, [...]»
Dagsavisen, 22. april 2004: «– Du kan puste ut og ta deg en bjørnunge. Si til din kone at hun snakker som en pose med nøtter – uten peiling på gastrokjemi. Surt er surt!» Svar på innsendt spørsmål om matlaging fra en ektemann hvis variant av thai-mat ikke ble approbert av kona.
Vesteraalens Avis, 08. jan 2004: «Så ble det til å bøye sin stinne julekropp ned igjen for å plassere bjørnungen tilbake til sin kalde tilværelse bakerst i kjøleskapet.» Mann som fikk beskjed fra sin kone om heller å ta en koppe kaffe enn en tiloversbleven juleøl.
Utropia, 2003 nr 15 og 16, og 2004 nr 1 og 2: «Slikk sårene etter helga med et par avkjølte bjørnunger på Blå Rock til minipris.» Dette er fra spalten «Mens vi venter på Nord-Norgebanen...», som var en kalender over ulike arrangementer den måneden, i studentavisen ved Universitetet i Tromsø. De annonserte såkalt «Blåmandag» én gang i måneden. Teksten er nesten likelydende over fire utgaver.

Når det brukes så spredd, både geografisk og demografisk, så kan vi anta at det på dette tidspunktet var et etablert uttrykk. Men vi kan spore det tilbake til før 2003/2004, men da blir det litt lengre mellom datapunktene.

Lindesnes, 2. mai 2000: «Vel inne på dagligvaresjappa stopper jeg opp og titter ut over pallene med "bjørnunger". Det er ikke de forskjellige merkene jeg kikker på, men prisen.» Denne artikkelen er signert Nils Bernt Rinde, som i samme avis 29. mai 2001 hadde en artikkel om en elev ved en lokal videregående skole som skulle delta i NM i automatisering. Der står det: «Og skulle han klare [å vinne], så har den ene kompisen premien klar. – Da vanker det fem kasser med "bjørnunger" til seiersfesten, sier klassekameraten, mens resten av klassen brister i latter.»
Aftenposten, 1. september 2000. «Dette hører du på: [...] Varmer opp med Lambchop, Grant Lee Buffalo og Nick Cave samt et par bjørnunger.» Om hvordan oppføre seg som student med profilen «rocka», de andre tre studentprofilene var, den hippe, sossen, og (erke-)studenten.
Universitas, 1997, «Lommeboka henger løst i baklomma på skilte, middelaldrende menn, og unge, fattige piker trenger ikke akkurat be om å bli påspandert neste bjørnunge.» Review av utestedet Lorry i Oslo i studentavisa for UiO.
Under Dusken 1997, «Vi skal bli bedre enn Morgenbladet, sier Trond Arne (til venstre) og nipper til Duskens bjørnunge.» Bildetekst til den faste spalten «Sixpack-praten». På bilde ser vi de har de klassiske ølflaskene foran seg.
Arbeiderbladet 22. desember 1995. «Han trekker opp dagens første "bjørnunge". (liten brun øl) Dansk øl vil han ikke vite av. [senere i intervjuet...] Svupp! En ny bjørnunge trekkes opp og finner veien ned i Jokkes strupe.» Intervju med Jokke fra Jokke og Valentinerne, der han drikker et par øl under intervjuet. Denne artikkelen er også spesiell i og med at det er et tidlig eksempel på at begrepet forklares for leserne. Utfra forklaringsbehovet og det at ordet står i anførselstegn kan vi lese at journalisten anså ordet som ikke alment kjent.
Lofotposten 22. juni 1995. «Ingen ting er som en kald og duggfrisk "bjørnunge" fra bryggeriet nede i ... Nei forresten, det vi må sløyfe for ikke å komme på kant med loven.»
Liberalt forum, 1994, nr 15. «Største last: Bjørnunger fra Dahls (Øl, red.anm.) og dyna om morgenen.» I en personpresentasjon med standardiserte spørsmål som skal fortelle om personligheten.

VG 27. februar 1993, side 64. «Så er det heldigvis tippekamp, og da har det lidd såpass utpå ettermiddagen at det er på tide å ta frem en bjørnunge eller to.»
Tønsbergs blad 9. desember 1991, side 18. «En konsert med Jokke er en begivenhet, et svingende rølpeparty hvor Hr. Nielsen og hans bjørnunger er i midtpunktet.» Kobling til ølflasker kan kanskje diskuteres her, men det er neppe de andre band-medlemmene som menes, og til alt overmål er bildeteksten i artikkelen: «Kong Alkohol gir tønsbergenserne en leksjon i 60-talls rock», til et bilde av Jokke på scenen.

Vørterølet var visst den reneste doping, du vant overlegent, selv om du hadde smurt deg bort

Østlandets Blad, 16. mars 1973, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Det finnes en referanse til, men den er litt utydelig. Det var en tyve-åring som fikk inn en jubileumsgratulasjon i avisen i mai 1991. Det er jo mer vanlig for yngre barn eller endel eldre folk. Annonsen hadde et barnebilde av fyren, og den bærer ellers preg av at den kan være satt inn av en vennegjeng som en practical joke. I den står det: «Blomster og bjørnunger mottas med takk.» Det er kanskje ikke innlysende at det er ølflaske-bjørnunger som menes her, men jeg tar det med på lista.

Men før 1991 er det tomt. Jeg har sjekket avisene tilbake til 1975, men ikke klart å finne bruk av ordet i betydningen ølflasker. Jeg heller derfor til at eksemplene fra 1991 var de første som kom på trykk. Uttrykket kan nok ha levd noen år i forkant av dette, men neppe veldig lenge og i hvert fall ikke veldig utbredt. Forresten, en refleksjon jeg gjør meg når jeg ser disse sitatene, er hvor maskulin bruken av «bjørnunge» er: var det liksom bare menn som drakk (eller påspanderte) bjørnunger?

Det kan virke som om de tidlige referansene i perioden 1991-1994 kommer fra ungdoms- og musikk-miljø. Selv journalistene som setter det på trykk er unge. I perioden 1994-2004 ser vi at uttrykket oftere dukker opp i studentmiljøene, men det er fremdeles gjerne knyttet til et litt «rocka» image. For er det egentlig helt tilfeldig at uttrykket dukker opp ifm rockeren Jokke to ganger, for mandager på Blå Rock, og for student-profilen «rocka»?

Pjokk med vinnerskalle, vørterøl, topplue og ski på beina, voksen bjørn i silhuett sees på etiketten.

Nationen 1. mars 1969, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Men tilbake til den forklaringen som skal knytte det til bjørner på vørterøl-etiketten. Hverken Stretkværn eller Wikipedia er skråsikre, men i mangel av en bedre forklaring er det denne som helst trekkes frem. Jeg har begrenset tro på den av flere grunner, og jeg føler behov for å gå i dybden her, dels fordi jeg ikke har noen mer konkret forklaring selv og dels fordi den er såpass konkret at det er mulig å evaluere den. Mine argumenter mot den er:

For det første låner man ord helst fra språk og fra grupper som man anser å ha minst like høy status som det som det lånes til. Det er ikke vanlig å låne ord fra noe du ser ned på eller tar avstand til. Vørterølet stod ikke akkurat høyt i kurs rundt 1990 og det er derfor lite sannsynlig at man har overført et klengenavn med opphav fra avholdsdrikken vørterøl til pils og pilsnerølflasker. For det var garantert pilsner som Jokke jekket opp og tyllet ned under det intervjuet i 1995 som er listet over.
At ordet dukker opp i et ungdommelig miljø på tidlig 1990-tall er en indiasjon på at det neppe var så veldig gammelt på det tidspunktet. Man kunne jo tenkt seg at ungdommer arvet uttrykket fra eldre generasjoner, men det er få ting som er så «kleint» som ens egen foreldregenerasjons slanguttrykk. Ringnes vørterøl på bjørnunge-flasker hadde rundt 1991 ikke noen bjørn på etiketten men de olympiske ringer, om vi skal tro annonser og artikler i pressen (Romerrike Blad 25.08.93 s.28 og Oppland Arb.bl 10.06.93 s.64). På slutten av 1970-tallet var det heller raske skiløpere som figurerte i annonsene. Vi må helt tilbake til våren 1967 for å finne noen storstilt annonsering der Ringnes Vørterøl er koblet mot bjørner (se figur over), det finnes dog noen enkeltannonser også i 1971. Rett nok fantes det også et lite bilde av en bjørn i silhuett på etikettene også en stund etter 1967, men den var ikke veldig fremtredende, og ble tilsynelatende flyttet til korkene på et tidspunkt. Det synes som om det er et betydelig tidsgap mellom bruken av bjørn på etiketter og frem til ordet dukket opp som navn på ølflasker.
I den grad Ringnes har brukt bjørner på etiketter og reklame for vørterøl, har det først og fremst vært voksne bjørner, for å symbolisere kraft, energi og styrke. Bjørnunger som navn på ølflasker symboliserer mer noe som er lite, søtt og lekent. Vi finner sjelden bjørnunger og noe lekent i reklame eller etiketter for vørterøl – i hvert fall i perioden før 1991.
Vørterøl reklamerte man for ved å koble det mot energi, idrett, prestasjoner, næring, styrke og sunnhet. I 1969 brukte de en tegning av en pjokk på seierspallen med en diger vørterølflaske og slagordet "for ekstra energi" (se figur over). I 1973 begynte man å annonsere med nasjonalidrettene langrenn og skihopp, der vørterølet skulle gi deg ekstreme resultater – det er nesten som doping (se figur over). Dette matcher dårlig med det imaget som omgir ordet «bjørnunger» når begrepet dukker opp på 1990-tallet: cool-het, rock, non-konformitet, kodeord for pils og kanskje litt ungdommelig opposisjon. Til sammenligning brukte Ringnes mottoet «For voksne, for barn, for idrettsfolk især», og målgruppa synes å ha vært sunn idrettsungdom med vinner-ambisjoner. Det viktigste er å være først, best og sterkest, ikke å delta og ha det moro med en leken innstilling. Jeg har tatt med tre annonser for Ringnes vørterøl, bare for å tydeliggjøre det imaget Ringnes forsøkte å dyrke frem rundt vørterølet i tiårene før 1991. Dette imaget var neppe forenlig med det «rocka» miljøet der ordet bjørnunge senere dukker opp.
Rundt 1980 var det olympiade i Moskva, som ble amputert ved boikotter på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan. Maskotten til olympiaden var bjørnen Misjka, mens Ringnes nå brukte de olympiske ringene gjennom rettigheter som Frydenlunds Bryggeri hadde ervervet seg. Var det kanskje en kobling der? Tja, det virker søkt. Dessuten hadde Frydenlund kun rettigheter til ringene, ikke til øvrig olympisk ikonologi. Dessuten virker det ikke som om Ringnes kjørte noen større reklamekampanje for vørterøl under OL det året.
Ringnes kunne reklamere alt de ville for vørterøl på 1970- og 1980-tallet, men produktet hadde vel allerede fått en aura av hva vi kan kalle gammelmannsdrikke. Og dette kanskje enda mer så enn bayeren hadde på denne tiden. Vørterølet var vel dengang omtrent like sosialt attraktivt blant ungdommen på som kamferdrops, gammalost og helsetrøyer. Dette kolliderer med det reklame-imaget som Ringnes manet frem (dvs sunnhet og styrke), men det kolliderte som allerede nevnt også med konteksten som gis i de første omtalene av bjørnunger. Figuren under viser hvordan vørterølet hadde sin storhetstid rundt første verdenskrig, med et reklameindusert bluss rundt 1950.
Strengt tatt hadde også Aass Bryggeri en bjørn på sine flasker med vørterøl, og den ble brukt nærmere vår tid. Men heller ikke den var siktet inn som en bjørnunge, og det ser ikke ut til at det er noen geografisk nærhet mellom der uttrykket først ble brukt og det historiske salgsområdet til Aass. Det samme gjelder isbjørnen til Mack og Bjørnebrygg fra siste fase av Moss Bryggeri.

Jeg heller derfor mer mot at kjælenavnet «bjørnunge» kort og godt skriver seg fra fellestrekk mellom ekte bjørnunger og halvflaskene med øl: de var begge små, søte og brune. Det samsvarer jo også det første forsøket på å forklare det som vi finner i avisene, intervjuet med Jokke i 1995, der forklaringen «liten brun øl» er satt inn i parentes: liten som i halvflaske; brun som i bjørnepels-farget glass; og øl som i pils.

Samtidig etablerte det seg etterhvert en aura av kos og hygge over bruken av uttrykket som matcher godt med det inntrykket man hadde av ekte bjørnunger som lekne. Bjørnungene skal jekkes opp mens de er kalde og duggfriske. Det er noe uanstrengt lekent over uttrykket som passer godt overens med de ekte bjørnungene.

Bruksfrekvensen til ordene vørterøl og pils i aviser indikerer at vørter var på vei ut på 1990-tallet.

Data og grafikk fra Nasjonalbiblioteket, se nb.no/ngram

For å understøtte det, kan vi se nærmere på nordmenns forhold til bjørnunger slik det kom til utrykk i pressen. På 1950- og 60-tallet var bjørnunger kanskje søte, men det lå under en anklage om at de var fremtidige glupske skadedyr. Det ble ofte skrevet om hi som var «tatt ut». Man hadde respekt for bjørnens styrke, mens karaktertrekk som søt og leken ble skjøvet litt i bakgrunnen.

På 1990-tallet og frem mot ca 2005 hadde dette endret seg kraftig. Bjørn var stort sett utryddet de fleste steder i landet, og det var et langt lavere konfliktnivå mellom bønder og bjørn i forhold til tidligere. Allerede i 1979 var det blitt født bjørnunger i dyreparken i Vinterbro langs Mosseveien, der Tusenfryd i dag ligger. Det samme skjedde de påfølgende årene. De små, lekne krabatene ble en umiddelbar publikumsfavoritt – og de ble den reneste pengemaskinen fordi de trakk besøkende. Dyrehager er dyre i drift, og en binne kan få to eller flere unger hvert år om hun ikke allerede har unger fra forrige året. Denne trenden kom muligens fra Sverige, der bjørnunger allerede hadde vært trekkplaster i noen dyrehager i flere år.

Problemet med bjørnunger er at de ikke er like søte når de blir voksne. Ulike dyrehager rundt om i landet skaffet seg bjørne-par som fikk bjørnunger, og det ble nesten en slags nasjonal bjørnefeber. TV kastet seg på trenden og vi fikk hjertevarmende programmer om bjørnenes liv både på barne-TV og for voksne. Bjørner var så utrolig søte – i hvert fall var bjørnungene søte. Det var navnekonkurranser for de nyfødte bjørnene og det var dåpsseremonier. Den store komme-ut-av-hiet-dagen ble lagt til en familievennlig fridag, og dagen ble i realiteten release-party for årets kull av bjørnunger.

Denne trenden var allerede kommet til Norge rundt 1980, men det er utover på 1990-tallet den vokste seg stor. Det var kritiske røster der helt fra starten av, men det er først etter årtusenskiftet at de når skikkelig ut i offentligheten. Det var vanskelig ikke å legge merke til at tidligere års bjørnunger ikke lengre var i området. Når pressen tok det opp, så kokte det vanligvis inn til en overflod av uheldige omstendigheter og dårlig timing som gjorde at de dessverre var nødt til å avlive forrige års hjerteknusere. Det var især reglene og størrelsene på innhegningene som satte grenser for antallet bjørner, og det viste seg etterhvert vanskelig å gi de halvvoksne bjørnene bort til andre dyrehager. Jeg vet ikke om siste spiker i likkista var innstramming av reglene, om det gikk av moten, eller om magien forsvant når man innså at ikke alle bjørnungene fikk vokse opp. Men rundt 2004-2006 falmet tilsynelatende konseptet dyrepark med bjørnunger, det skrumpet etterhvert inn og forsvant stort sett.

For å illustrere det, kan nevnes bjørnungene Labb og Line. I utgangspunktet var dette to fiktive isbjørn-figurer som Sparebankene brukte i arbeidet med å få barn til å spare penger. Våren 1999 – omkring tyve år etter at bjørnunge-feberen startet i norske dyrehager – ble disse navnene gitt til to nyfødte bjørnunger i Namsskogan, med senere finansminister Kristin Halvorsen som gudmor. Det ble 50 tusen besøkende i løpet av det året, mye takket de viltre og lekne hjerteknuserne Labb og Line. Den 1. november samme år ble de avlivet. Parken hadde kun innhegninger til å kunne vise frem tre bjørner, og de hadde derfor to bjørner for mye ... og sesongen var over.

For å oppsummere. Ved årtusenskiftet hadde man i nesten ti år brukt begrepet bjørnunge på de små, brune halvflaskene, og begrepet var blitt innarbeidet. Hysteriet rundt søte bjørnunger startet så smått rundt 1980, og det finnes dokumentert bruk av dette ordet i overført betydning for ølflasker tilbake til 1991. Det er vel i dag umulig å fastslå uten tvil hvem som skapte begrepet og eksakt når det skjedde.

Jeg tipper at i perioden mellom 1980 og 1991 må noen ha myntet begrepet «bjørnunge» for de brune halvflaskene med øl, og så har det spredd seg. Kanskje var det så enkelt som at en eller annen tenåring ble tvunget til å være med på sommerens familieferie og bivånet lekne bjørnunger i en eller annen familiepark, mens han eller hun egentlig helst ville drikke pils med venner. Og vips, så var ordet myntet, basert på likheten: at de begge var små, søte og brune. Og etterpå spredte det seg i ungdoms- og rocke-miljøer.

E-postliste for nye innlegg

Tue, 28 May 2024 18:07:49 GMT

Fra tid til annen har folk spurt «Kan jeg lese bloggen på epost?» Og da har jeg måttet svare at det dessverre ikke var mulig. Men nå er det fikset. Dersom du står på den aktuelle epost-lista får du en melding som inneholder det nye innlegget. Så slipper du å huske å gå inn på rett nettside eller jevnlig å sjekke et bestemt sosialt medium.

Dersom du ønsker å melde deg på, send en tom epost til adressen innlegg+subscribe@beerblog.no så får du en svar-melding i løpet av noen minutter, og du må kvittere på denne, og deretter er du på epost-lista. Og ja, det skal være et pluss-tegn inne i den adressen. Dersom det går lang tid før du får svar, bør du sjekke eventuelle spam-foldere.

Lista brukes bare for innlegg og evt spesielt viktige meldinger. Volumet er vel et sted mellom én melding pr uke til én melding pr måned. Lista er moderert, så eventuelle svar og kommentarer går ikke til ut på lista.

Nye innlegg kan du nå få via e-post

Lima Studio, via IconScout, CC BY-SA 4.0

Den eposten som du mottar har innleggene i to formater: et rent tekstformat uten bilder og et html-format som ser omtrent ut som slik du ser innleggene på web. Du styrer selv i epost-leseren din hvilken versjon som vises. Det finnes også et slags epost-arkiv for lista, men det er ikke tilgjengelig via web. Det er jo dessuten bedre å bruke selve bloggen dersom du ønsker å lese gamle innlegg.

Generelt har jeg brukt sosiale medier for å poste lenke til nye innlegg når de kommer. Det fungerer stadig dårligere, sikkert fordi Facebook er mer interessert i postinger med «original content» enn i en kort henvisninglenke. Dessuten drukner postinger lett i et takras av ulik informasjon som den gjerne vil at du skal se. Jeg har eksplisitt latt være å betale for visninger av disse meldingene på sosale medier. Det er sikkert dumt, men det føles feil dersom jeg hadde gjort det.

Nylig opplevde jeg også at en posting med lenke til et innlegg ble automatisk skrubbet bort ti sekunder etter at det ble postet. Jeg vet ikke helt hvorfor, og tviler på at jeg noensinne får noe svar utover at det var noe med innholdet. Jaja, det ligger på bloggen og dere kan jo vurdere det selv.

Kort fortalt har du pr idag følgende alternativer for å kunne lese nye innlegg på bloggen, du kan:

manuelt gå inn på nettsidene til bloggen på adressen beerblog.no
følge bloggens bruker på Mastodon: @41beers@toot.community
via RSS med en RSS-leser fra bloggens RSS-feed
motta en mail med nye innlegg fra epostlista innlegg@beerblog.no
følge bloggen på Facebook, men ikke forvent å se alle nye innlegg.

Som tidligere nevnt har jeg kuttet ut Twitter – eller X som de nå heter. Jeg vurderte Medium og Flipboard, men det så litt vel krøkkete ut, og dessuten er de begge i bunn og grunn bare nye mellomledd à la informasjonsplattformer mellom informasjon og lesere. Tiktok og instagram treffer hverken i målgruppe eller typisk innhold. Jeg har også vurdert Patreon, men det formatet passer ikke så godt, og målet med bloggen er jo heller ikke å ta seg betalt.

Dersom det er noen som har gode forslag til kanaler som nye innlegg på bloggen burde være tilgjengelige via, så er jeg åpen for forslag. Det bør helst være protokoller som generelt er agnostiske til innholdet, ikke informasjonsplattformer med sin egen idé om hva slags materiale som skal fremmes eller gjemmes, eller som helst vil at informasjonen skal ligge hos dem og bare dem.

Og dersom noen heller ønsker å stå på en epost-liste som har et kort varsel om nytt innlegg med URL til innlegget, så skal jeg se om jeg ikke kan fikse det også.

Opphavet til ordet «langpils»

Thu, 16 May 2024 22:03:00 GMT

Vi har tidligere sett på ord som murerøl, murerflaske og murerpils – men med til denne gruppen klengenavn hører også ordet «langpils», som et navn på pilsner på helflasker av den klassiske panteflasketypen som var i bruk frem til midten av 1980-tallet. Ordet er altså helt uten noen assosiasjon til murerne eller andre håndverkere.

Det er et forunderlig uttrykk, for disse flaskene var egentlig ikke spesielt lange og slanke, eller med særlig lang hals. Ikke var det bare pils som ble fylt på disse flaskene heller, så det er noe genuint ulogisk over det. Den beste forklaringen på ordet som jeg jeg kan tenke meg, er at når flasker var stilt opp sammen på et bord, raget de store flaskene over de små, slik at man fikk langpils og evt kortpils. Det var nok helst pils, bayer, landsøl og vørterøl som kom på disse helflaskene, for sterkølet ble ofte bare tappet på halvflasker.

Ordet høres litt gammelmodig ut idag. Man skulle nesten tro at det kom fra halvslitne håndverkere i mellomkrigstiden. Men fremfor å hoppe i første og beste magefølelse, la oss se hvor langt bakover vi kan spore ordet.

Ser vi på bruken i bøker, har ordet sneket seg inn i et knippe bøker allerede på 1970-tallet, av forfattere som Jon Michelet og Kaj Skagen, Kjartan Fløgstad og Lars Saabye Christensen. Dette er forfattere som på det tidspunktet var i 20- og 30-årene og unge og fremadstormende og i synk med tidens ånd. For å underbygge det, her er lista over forfattere, deres fødselsår og et kort sammendrag av bruken.

I bokform møter vi det først som tilfeldig passasjer i en faksimile av en avis. Så møter vi det i en diktsamling av Nils-Aage Sørgaard i 1974. Deretter dukker det opp hos en rekke kjente forfattere, og det begynner med krimforfattere. Under er listet bøker utgitt i 1975-78.

Richard Macker (Reidar Thomassen) (1936): Sekretærene som forsvant: s.21 i muntlig tale ifm en hetebølge, der en betjent fabler om noe bedre: «Nei, gi meg et glatt svaberg, en iskald langpils og en kjølig, krystallklar sjø.» Funfact om Richard Macker: det er et pseudonym for forfatteren Reidar Thomassen, som var oldebarn av Ludwig Mack – derav Macker.
Jon Michlet (1944): Den drukner ei som henges skal. Kap. 15. «Schreiner gikk i kjøleskapet og fant seg en langpils.» Politibetjent som grubler på en vrien kriminalgåte.
K. Villun (pseudonym for Kjartan Fløgstad) (1944): Ein for alle. Kap. 2. «Det lukta knuste langpils i oppgangen.» Kriminell som nettopp har kommet ut av Bajeren på jakt etter en bekjent. Bajeren var forøvrig klengenavnet på Oslo Kretsfengsel, siden bygningsmassen omfattet et tidligere bryggeri. Egon i Olsenbanden sonet typisk på Bajeren.
Hans Chr. Alsvik (1936): Hundlort og fiken: s.52. «I været postet han novellen, kjøpte anis, rømme, fire langpils, en ljutomer, blåpapir og konseptblokk.» og s.55 «De spiser ute. Drikker langpils av hver sin flaske.» Formodentlig refererer ljutomer til slovensk hvit bordvin som var billig og populær.
Tore G. Bareksten (1954): Gnomen forteller. s.17. «Åpnet en lang pils og lot ølet svette ned i et glass. Bobler steg opp fra som balonger på Mo-marken [...]»
Lars Saabye Christensen (1953): Amatøren.
Sigmund Doksum (1949): Den som ler sist. s.34. «Jeg hadde to kalde langpils i hånden og syntes plutselig synd på mannen, [...].
Rie Bistrup (1931): Rie setter sjøbein. s.79. «– Kom fra Oslo idag, fortalte de unge menn med meddelsom iver. – Ja, ikke i ett strekk altså, var innom et par steder på "kjør". Gikk siste strekket på bare langpils.»
Arild Nyquist (1937): Nøkken forteller. s126. «Motoren banker støtt og stadig, jeg har øl med, en lang pils, skal pilse der ute, ønsker meg sol og skrei og boblende pils.»
Eva Schram (1944): Evas eventyr. s.17. «Åtte Tarzan-billetter, 45 pannekaker, én pakke pølser med lomper, en stor brus og en langpils. Og mannfolket og jeg. Lørdagsettermiddagskos i familiens skjød. Vi fikk det ikke helt til. Kalde pannekaker er ikke godt.»
Tove Nilsen (1952): Gerhard. s.137. «[Fattern] trakk opp en langpils og skjenka i glassene: – Det nytter vel ikke å by deg brus i dag!» Fra jeg-personens attenårsdag.» Litt senere, s.139: «– Jeg tror jeg tar meg et glass øl til, siden vi først feirer, mener jeg. Han kom ut fra kjøkkenet med en langpils i hånda. – Jeg tenkte jeg skulle sørge for at du kom på en pudrett-bil.» En pudrett er en vogn for å tømme utedoer, her forsøker faren å få attenåringen i arbeid på fødselsdagen.
Kaj Skagen (1949): Barføtt gjennom Europa.
Haakon Bull-Hansen (1951): Morgen med Rosa - en rastløs romanse. s.60. «– Gå og hent pilsen i kjøleskapet først. Jeg er så jævlig tørst, sa hun og satte seg opp i senga. Begynte å rulle en sigarett. Jeg skvatt over det kalde gulvet og tok ut to kalde langpils fra kjøleskapet.»
Bjarne Rønning (1953): Fra Silver Bar til Vassfaret. s.96 «Holdt på å drite på meg av nervøsitet, for jeg var jo så liten av vekst. Halte frem to langpils, trakk pusten djupt og sa: – Skulle bare betale for dissa to her. Ja, også denne, sa jeg liksom distre, og la en tube Stomatol ved sid'n av a'» Jeg-personen kjøper øl som 16-åring. Stomatol var en tannpasta.

Det er også påfallende at alle disse forfatterne er rimelig jevngamle og temmelig unge. I 1970, var disse fem av disse forfatterne i 20-årene, fem var 17-19 år, og fire var i 30-årene. Det var et ord som kom fra relativt ungdommelige forfattere, ikke fra gråsprengte, veletablerte forfattere med gamlemodige ordforråd. Det er langt mer sannsynlig at de plukket ordet opp fra samtidig, ung populærkultur, enn at det var et begrep som var plukket opp fra mellomkrigstiden eller deromkring. Med fare for å bevege ut på tynn is, siden jeg ikke er litteraturviter: det virker nesten som langpilsen var en nyttig litterær rekvisitt i sosialrealismen på 70-tallet når traurige forhold skal manes frem. Formodentlig hadde langpilsen allerede på midten av 1970-tallet fått et litt frynsede rykte som gjorde at den passet inn i denne rollen.

Mitt inntrykk er at om vi skal finne en slags fellesnevner for bruken av «langpils» i bøker midt på 70-tallet så er det: den billigste alkoholen, unge voksne og et litt røft miljø. Neida, det dekker ikke all bruken, men det er litt der det lander.

I tidsskrifter er ordet først funnet to ganger i 1972. Det ene er en litt uforståelig referanse ifm en Ludo-klubb, som hadde bannlyst langpils under spillet, og i stedet serverte sunne og styrkende alternativer. Den andre er i ukebladet Nå, om ungdommer som drikker seg fulle i Haugesund.

Sporer vi bruken i avisdatabasen, finner vi de første treffene allerede i 1969, og deretter er det full rulle utover 1970-tallet. Også dét sporet leder i helt andre retninger enn gamle håndverkere.

I 1969 er det fire treff, hvorav to er fra i Aftenposten i juli og august, signert journalsten RIE, som tilfeldigvis er den samme som skrev boka «Rie setter sjøbein» som er listet over. Den ene artikkelen hennes er om brevandere, den andre et portrettintervju av en billedhugger. Den aller første bruken var et litt uvanlig leserbrev i Dagningen i juni 1969 som gir uttrykk at innsenderen har gitt opp kampen mot løvetannen, men at han har intensjon om å nyte sin langpils like godt med løvetann i plenen som uten, og har sluttet å bry seg om hva naboene måtte mene.

At uttrykket ennå ikke er helt innarbeidet i språket, ser vi av at avisene på begynnelsen av 1970-tallet tidvis setter det i hermetegn. Inntrykket når man leser de tilgjengelige avisene for de første fem årene, er at uttrykket ikke er spesielt relatert til håndverkere eller murere, og heller ikke til eldre menn som drikker bayerøl. Det er egentlig mer brukt i forbindelse med ungdom og fyll. Gjennomgangstemaet er å drikke mye og billig, for helflaskene rommet like mye som to halvflasker, selv om en helflaske kostet mindre enn det dobbelte av en halvflaske. Så om du ville ha mest øl for pengene, var helflaskene tingen.

Men vi kan følge ordet lengre bakover om vi tar høyde for at «langpils» trolig må ha startet som noe à la «lange pils(flasker)» med mellomformen «lang-pils».

Arbeiderbladet forteller 21. juli 1967 side 6, om en butikk i Torggata i Oslo under overskriften «Ikke lange pils», der saken er at butikken bare vil ha én varetype av pils for å effektivisere logistikk. Derfor selger de kun halvflasker, ikke helflasker. Problemet er da at siden en helflaske koster mindre enn to halvflasker, så kolliderer det med butikkens billig-profil. Butikken svarer for seg med å påpeke at de som kompenserende tiltak gav 50 øre rabatt ved kjøp av seks halvflasker. Formodentlig kostet en halvflaske 1,40 på det tidspunktet.
I Studentavisa Under Dusken i Trondheim står det våren 1965 oppskrifter på drinker. En av dem er «dypvannsbombe», en drink som tidvis også kalles «ubåt». Oppskriften er: «10 cl whisky og en lang pils!!! Må være kold.» At det skal være en «lang pils» kan nok diskuteres om det menes et langt/høyt ølglass, eller øl fra en helflaske som er stor nok til å fylle et stort ølglass. Det er vel alment kjent at spriten skal i eget shotglass som slippes ned i glasset med øl, derav navnet dypvannsbombe.

Men vi kan sannsynligvis spore ordet enda litt lengre bakover. I et intervju i Arbeiderbladet i november 1963, like før juleølslippet, er direktør Egil Offenberg ved Schous Bryggeri intervjuet. Temaet er mest juleølet det året fra Oslo-bryggeriene, men de kommer også inn på engangsflaskene som var på vei til å bli faset ut. Han siteres: «Det var etter ønske fra det kjøpende publikum vi begynte med engangsflasker selv om fyllingen på både korte og lange flasker bare gav oss merarbeid.» Offenberg var ofte sitert i pressen, og han uttalte med autoritet også om bryggetekniske ting.

Det han her refererer til er engangsflasker som kom i bruk i april 1961. Det ble sendt ut 6 millioner engangsflasker som kostet 15 øre (etterhvert 18 øre) mer enn de ombruksflaskene som på den tiden var i bruk. Til gjengjeld var det ikke pant på disse flaskene. Det kom massiv kritikk av engangsflaskene og også ølboksene som ble innført omtrent samtidig, for de forsøplet naturen. Engangsflaskene var støpt med tynt glass som lett ble knust. Disse engangsflaskene ble av den grunn ingen stor suksess og de ble vedtatt trukket tilbake av Bryggeriforeningen i mars 1963 etter et par års bruk, før man rakk å forby dem. Både Norge Bondelag, Norges Skogeierforbund og Den Norske Turistforening var på krigsstien, og regjeringen var begynt forarbeidet til et lovforbud. Som botsøvelse meldte Bryggeriforeningen seg inn i Norges Naturvernforbund med en generøs kontingent. Flaskene ble vel bare tatt i bruk i noe omfang av Oslo-bryggeriene og av Hansa, skjønt det ble laget reklamefotos av med disse flaskene også for E. C. Dahls Bryggeri – muligens ifm at disse flaskene ble brukt for øl som ble eksportert.

Når Offenberg i intervjuet i november 1963 snakker om lange og korte flasker i denne konteksten, så mener han to ulike typer halvflasker, den ombrukbare med lang hals, og engangsflaska med ekstremt kort hals. Dette sees godt på en reklame fra Frydenlund fra da de korte engangsflaskene ble introdusert våren 1961. De to flaskene er vist ved siden av hverandre øverst til venstre i reklamen. De klassiske ombruksflaskene som ble kalt bjørnungene var på det tidspunktet ennå ikke tatt i bruk, men kom etterhvert som et resultat av fiaskoen med engangsflaskene. Men vi kan ta den delen av historien ved en annen anledning.

Denne reklamen viser den nye, korte engangsflaska og den gamle, lange ombruksflaska

Arbeiderbladet, 12. mai 1961, side 22, via Nasjonalbiblioteket, nb.no

Det viktigste her med sitatet til Offenberg, er at begrepet lange og korte flasker synes å være i bruk for to typer halvflasker, i hvert fall på Østlandsområdet som var Oslo-bryggerienes hovedområde. Dermed fantes det i 1961-63 følgende flasker i bruk: helflaske, kort halvflaske (dvs engangsflaske) og lang halvflaske (dvs ombruksflaske). Men det er essensielt at det ikke var volum-forskjell på de lange og korte halvflaskene – kun en markant høydeforskjell. Kan vi kategorisk slå fast at denne bruken av «korte og lange flasker» er kilden til den senere bruken av «langpils»? Nei, men Offenberg var en gammel bransjemann, og at han brukte kort/lang på denne måte er en god indikasjon på at det var sjargong i bransjen. Det er lett å tenke seg at denne differensieringen har lekket ut i generell bruk.

Dersom vi så spoler frem til ombrukbare bjørnunger erstattet begge de gamle typene halvflasker, så antar jeg at begrepet «korte og lange flasker» lett kunne bli ombrukt (pun intended) til å være synonymt med halvflasker og helflasker. Vi kan nok diskutere sitatet i Under Dusken fra 1965, men sitatet fra 1967 synes udiskutabelt: det refererer utfra konteksten til helflasker i motsetning til halvflasker.

Så kan man spørre seg om ordet «kortpils» fantes? Ja, det er brukt i ni ganger i bøker der den tidligste bruken var i 1983. Ordet er også et gammelt stedsnavn i Bergen, men det er nok helt urelatert til dette. I avisdatabasen er det brukt bare seks ganger, bl.a. januar 1980 i avisen Tromsø, der en student i byen var blitt medlem nr 100.000 i Folkeaksjonen for pilsen. Den andre benevningen er i mai 1983 i sammensetningen «mens de svinger sine moteriktige kortpils under våre neser». Både tidfestingen og det lave antallet ganger indikerer for meg at det er snakk om et ord som er konstruert som et antinym til «langpils». Konteksten rundt bruken indikerer at det er snakk om halvflasker med øl.

Noen vil også ha det til at langpils referer til halvlitersflasker, men det er både en overforenkling og en misforståelse. Da bølgen med amerikansk-inspirerte mikrobryggerier kom for alvor med Nøgne Ø i spissen utover siste halvdel av 2000-tallet, så brukte de typisk tyske, brune flasker på 50 cl. Dette vekket nostalgiske minner om den klassiske langpilsen eller murerflaska på 70 cl, som på det tidspunktet forlengst var forsvunnet fra markedet. Navnet var imidlertid veletablert lenge før den første flaska med mikrobrygg på 50 cl flaske ble solgt. Og til alt overmål tok det ganske mange år før disse mikrobryggeriene tappet en ekte pils på en 50 cl flaske.

For å oppsummere, ordet langpils kan greit følges bakover til slutten av 1960-tallet, og finnes før det i formene «lang-pils» og «lang pils/lange pilsnere». Ordet brukes helt klart om helflasker, og især de ikoniske helflaskene som ble brukt fra 60-tallet og frem til midten av 80-tallet. Et mulig opphav kan være en slags videreføring av en sjarong der «kort» og «lang» ble brukt som klengenavn for å differensiere mellom de lave, korte engangsflaskene som var i bruk i Oslo-området i 1961-63, i forhold til de høyere ombruksflaskene som på samme tid var i bruk over hele landet.

BPA i innvendig belegg i ølbokser

Thu, 09 May 2024 17:27:06 GMT

Det brygger opp til mer trøbbel rundt ølbokser. Forrige måned var det ombruk av emballasje som var stridstema. Denne måneden er det innholdet av BPA – bisfenol-A – i belegg i innvendig foringen av boksene. Strengt tatt er dette et enda mer utfordrende tema å takle, for nå handler det om hormonhermere og eventuelle helseskader her og nå, ikke om klimanøytralitet i 2050.

Ølbokser kan komme til å bli en het potet. Nylig var det en artikkel om BPA i Dagbladet, og før det var det en artikkel bak paywall i Nettavisen om BPA for en ukes tid siden. Disse tok utgangspunkt i en test som Forbrukerrådet nylig hadde gjort. Se også en rapport fra EEA om BPA fra september i fjor.

Slik ser altså molekylet bisfenol-A ut.

Edgar181, via Wikimedia Commons, public domain

Det er mange problemer med BPA, og et av de som ofte trekkes frem er at det er en hormonhermer av hormonet østrogen. Hormoner er kroppens signalstoffer som utløser og styrer prosesser, så selv små mengder kan forårsake endringer med stor effekt. Spiser du hermetikk og drikker fra boks, så er det en god sjanse for du har allerede har overskredet den anbefalte maksgrensa for daglig inntak. Diskusjonen har bølget frem og tilbake rundt dette de siste 20-25 årene, og det er neppe et tema som kommer bli forsvinne så fort. Dessverre sklir diskusjonen ofte over i et spørsmål om flaske kontra boks, og deretter ender man lett opp med å diskutere helt andre aspekter av dette enn helse. Og som jeg argumenterte for rundt gjenvinning og ombruk av emballasje, så er logistikken til dagens bryggeribransje temmelig optimalisert for ølbokser.

Grenseverdiene for TDI, eller totalt daglig inntak av BPA i EU var 4 mikrogram pr dag pr kilo kroppsvekt i 2015, men ble senket til 0,2 nanogram i april 2023. Da gikk man fra en grense med masse slingringsmonn, til noe som det smerter å komme seg under. Den nye grensa er en tyve-tusendel av den gamle. De færreste av oss er under denne grenseverdien. I studien som EEA-rapporten refererer til, var det 2756 personer fra 11 land, der 92% av personene lå over grensa. I artikkelen i Nettavisen refereres det til en undersøkelse som Miljøbiobanken ved Folkehelseinstituttet gjorde i 2023, der man samlet inn blod- og urinprøver fra 669 barn og ungdommer, og konkluderte med 667 av de 669 i undersøkelsen hadde verdier over grensa.

Når man leser artikkelen i Dagbladet, så høres det jo beroligende ut at man må drikke hele seks bokser med Solo Super for å nå dagsgrensa. Men ting er jo ikke rosenrødt sålenge man drikker mindre enn en hel sixpack om dagen, for Solo Super er jo ikke den eneste kilden til stoffer med en øvre daglig inntaksgrense. Utsagn à la at man kan drikke X porsjoner uten å nå grensa blir lett en tendensiøs tøying av data, ettersom BPA kan komme fra flere ulike kilder. Det finnes i så mange produkter, at det ikke gir noen mening å holde etslags separat BPA-regnskap for hvert produkt.

Forøvrig, Dagbladet roter det litt til, for testen fra Forbrukerrådet fant BPF men ikke BPA i Solo Super. Et mer grelt eksempel fra denne testen ville vært Pepsi Max, der én 33 cl boks ble funnet å inneholde 150% av TDI for BPA for en person på 75 kg, samt at det også ble funnet BPF og BPS i denne drikken.

Ser vi til bryggebransjen, er inntrykket at det knapt finnes alternativer til BPA og andre bisfenoler. Dersom vi skal lytte til hva mange forskere sier, finnes det heller ingen meningsfull trygg grense for inntak av BPA. Dersom vi setter sammen disse to vinklingene, så er det veldig dårlig nytt for fans av ølbokser. Man har lett etter fullverdige alternativer i flere tiår, men tilsynelatende ikke funnet det. Det er neppe sånn at man tatt lett på problemet og ikke lett godt nok.

Et verste scenario for ølbokser ville være dersom man utvetydig dokumenterte betydelig helserisiko og ingen nedre, trygg grense. Da vil bokser kunne ryke helt ut. Og ryker boksene, så kommer bransjen etter kort tid til å se veldig annerledes ut. For mens klima-perspektivet rundt ombruk av emballasje er knyttet til en lov-prosess som strekker seg over flere tiår, så kan BPA og tilhørende helseproblemer utløse regelverk som tar effekt i løpet av måneder. Det kan fordre en rask omstillingstakt, som bare de aller største bryggeriene har økonomi til å takle.

De første ølboksene som ble laget satte metallsmak på ølet siden øl og metall var i direkte kontakt med hverandre – og det ønsker man jo ikke. Forsåvidt kunne man sikkert valgt et metall som minimaliserte problemet – men det ville nok blitt dyrt. Etterhvert endte man opp med bokser av aluminium med en indre plastforing for å unngå at metallet kom i kontakt med ølet. Du kan se den indre plastforingen på boksene dersom metallet etses bort. Det er spektakulært, men anbefales ikke som noe hjemme-eksperiment. Denne foringen er essensielt et tynt lag med epoxy-lim. Ølet på boksen er i kontakt med plasten – eller limet – ikke metallet. Så da er det vel ikke noe problem? Vel, ikke helt.

Det er en grunn til at man brukte BPA – bisfenol A. Det er herderdelen av foringen som får det til å tørke raskt og bli sterkt, akkurat som når du bruker to-komponents epoxy-lim ... faktisk bokstavelig talt. Problemet med BPA er at det lekker ut i ølet – eller matvaren. I artikkelen i Dagbladet som er referert over var det mest fokus på tomatsaus, og problemet er større for hermetikk som blir varmet opp etter det er pakket. Spesielt over 105° C vil BPA lekke ut i maten. Sånn sett er øl på boks på den mindre problematiske delen av skalaen.

En undersøkelse jeg så for mange år tilbake målte nivået av BPA i kloakken i Tokyo over en periode der man skjerpet kravene til mengden BPA matvarer på det japanske markedet. Nivået falt betydelig, se forøvrig en presentasjon fra NIHS om BPA i Japan som det. De lyktes å få ned nivåene, men spørsmålet nå er hvor langt ned må man for å få trygge nivåer. Og ikke minst: hvor langt ned kan man gå uten å få kvalitetsproblemer med boksene?

Jeg forventer at det ikke blir noe hovedfokus på øl i første omgang. Jeg tipper det heller blir fokus på alkoholfri leskedrikker på boks og kanskje aller først på hermetikk. Det er tross alt 18-årsgrense for å få kjøpt øl, og hormonhermeren BPA har formodentlig mindre potensiale for skade på fullt utviklede voksne enn hos barn og unge. Skjønt selv spebarn er et tema – for ja, BPA lekker ut i morsmelka.

Men er det ikke bare å kutte BPA og erstatte det med noe annet? Det finnes jo drikkeflasker som er merket «BPA-free», så det må jo finnes alternativer. Og hva er i så fall problemet? Vel, ettersom man i par tiår fånyttes har lett etter et fullgodt alternativ, så aner det meg at det er utfordringer, enten det er kostnader, smak, prosess eller noe annet.

For det finnes alternativer. Noen bruker bisfenol-S eller bisfenol-F, dvs BPS og BPF, og testen til Forbrukerrådet fant også BPB, BPC, BPM, BPZ, BPPH og TMBPF. Forsåvidt gjør det at man kan påstå at boksen er BPA-fri, men det spørs om andre stoffer egentlig er tryggere. Det er BPA som har fått dårlig rykte, men vi vet jo mindre om de andre som BPS og BPF ... men kanskje er de trygge inntil det motsatte er bevist? Skjønt det motsatte påstås for BPS og heller ikke BPF ser så lovende ut.

Dessuten halter sammenlikningen med BPA-fri drikkeflasker. Mange drikkeflasker er eksklusive ombruksflasker som man selv fyller og drikker opp på relativt kort tid – timer eller dager. Da kan produsenten investere i et annet og dyrere design enn for engangs, gjenvinnbare ølbokser som brukes for drikkevarer som skal datostemples med både ett og to års holdbarhet ... ja gjerne opp til fem år eller mer.

Et annet alternativ er å bruke BPANI-bokser, der BPANI (eller BPA-NI) er forkortelse for «BPA non-intent», fordi man ikke tilsetter BPA, men likevel ikke kan garantere at boksen er BPA-fri. Jeg forstod ikke helt akkurat det der, må jeg tilstå. Uansett, BPANI-bokser er visstnok ikke like gode på smak og har noe lavere holdbaret. Et annet alternativ er aTULC der aluminiumsplatene dekkes med beskyttende belegg før man lager bokser av dem, mens for BPANI- og vanlige epoxy-bokser så sprayes belegget på etter at boksen er trykket ut av aluminiumsplata; se også denne videoen om hvordan bokser lages. Selv om alternativer til bisfenoler har vært tilgjengelig lenge, virker det ikke som de tar over markedet.

Dette blir dessuten neppe bedre av at kreativiteten er stor rundt hva som kan dyttes på en boks – både surt eller salt og hva det måtte være. Boks har blitt den kvintessensielle altmulig-beholderen for drikkevarer, samtidig som vi stadig får mer ekstreme varianter av drikker og det dessuten kommer helt nye kategorier drikker som pakkes som «ready to drink». Og som det pekes på i artikkelen om aTULC finnes det drikker i kategorien «hard to hold» som skaper utfordringer for bokser. Jeg opplevde én gang at innholdet på en boks hadde etset seg ut av boksen mens den stod rolig på hylla. Det var ikke en ølboks, men en boks Battery som hadde blitt stående i kjelleren i flere år. Formodentlig var et en liten rift i belegget på innsiden som gjorde at væska kom i kontakt med metallet og kunne spise det opp.

Googler du litt rundt dette temaet, vil du oppleve en betydelig polarisering av synspunkter. Noen presenterer det som et ikke-problem – eller i hvert fall et neglisjerbart problem. Dessuten er det fremdeles mye informasjon som forholder seg til grenser for daglig inntak som i ettertid har blitt endret. På den andre siden er det mange som reiser spørsmålet om dette egentlig er sunt, og om ikke for lengst har passert det punktet der føre-var-prinsippet burde tilsi at dette slutter vi med frem til vi eventuelt vet at det er trygt.

Hva skjer videre? Jeg kan se for meg tre scenarioer:

Slutte å bruke bokser. Det ville blitt ekstremt smertefullt for alle de bryggeriene som allerede har investert i utstyr for boksing.
Finne en bedre foring. Men dette har de allerede holdt på med i 15-20 år, tilsynelatende uten å løse problemet utover å introdusere stadig nye bisfenoler som vi vet enda mindre om.
Utsette hele problemstillingen, eller for å si det med en engelskspråklig pun: kick the can further down the road.

Fra et kynisk perspektiv er vel det mest realistiske scenario 3, kombinert med ønsker om mer forskning og flere undersøkelser. Det var jo i praksis slik det endte etter den forrige runden i 2017 der temaet var oppe i offentligheten. På den andre siden, da gikk det seks år med studier, og så ble grenseverdiene senket ekstremt.

Jeg tror vi kommer til å høre om BPA og andre bisfenoler helt frem til de en eller annen gang blir forbudt.

Kom ordet murerøl fra Danmark?

Tue, 30 Apr 2024 16:14:17 GMT

Dersom ordet murerøl ikke har så lange aktive røtter i norsk, kan det tenkes at vi har importert det fra et annet språk? Ja, siden ordet – og det beslektede murerbajer – har en mye lengre tradisjon i dansk språk. Der ser det ut til å ha dukket opp, eller i det minste fått økt bruk i etterkant av første verdenskrig. Men er det sannsynlig at det har emigrert til norsk?

I forrige innlegg ble ordene murerpils og murerflaske sporet tilbake til tidlig 1970-tall, med en slags indirekte tidlig referanse allerede i 1968. At uttrykket er eldre enn bruken i avisene er innlysende når det brukes på en måte som det forventes at leseren skal forstå uttrykket uten gis noen forklaring. Men hvor mye eldre? Har det kanskje levd som slanguttrykk i et mindre miljø i mange år, eller var det noen som myntet det like før i et radio- eller TV-program, og som spredde begrepet til mange?

Denne mureren har ikke en øl, men så var det da også en norsk murer.

Foto: Leif Krohn Ørnelund, 1947; Oslo Museum, via digitaltmuseum.no, CC BY-SA 4.0

En kilde til import av et slikt uttrykk er våre naboland. Svenske og spesielt danske ord kan gli friksjonsløst inn i norsk språk fordi språkene er så nært beslektede – i hvert fall sammenlignet med engelske låneord, som lettere viser sitt opphav. Kan vi ha fått murerøl og beslektede former fra svensk eller dansk? Det er ikke umulig, og vi skal først se på et eksempel fra svensk, og deretter på tilsvarende ord som er brukt i dansk.

Det finnes nemlig ett interessant unntak i avisdatabasen for bruk av «murerøl» før 1968, og som helt klart er hentet fra svensk. Avisen Norges Fremtid var organ for det høyreradikale Fedrelandslaget. Den 6. oktober 1930 hadde den en artikkel om streiker i Stockholm. Den er oversatt til norsk og gjengitt på førstesiden. Gitt kilden, er det ikke overraskende at man øser edder og galde over de streikende arbeiderne. Det skrives blant annet:

Murernes ølrasjoner på ottetimersdagen har som bekjent ikke alltid Ekmansdrikkens uskyldige alkoholprosent. Murerøllet er blandet med gjærende ingredienser som ikke skjelden fører til arbeidskonflikter.

Det siste eksempel på dette er en grotesk blokade som blev satt iverk overfor et bygg. Blokaden gav ikke bare anledning til stans av bygget, men grovarbeiderfagforeningen har gitt sitt styre et mistillitsvotum.

Det hele begynte med at murerne på bygget en dag som vanlig sendte en av håndtlangerne avgårde til en kafé i nærheten for å kjøpe det vanlige antall øl. Budet ble imidlertid, av en eller annen årsak, borte så lenge at verksmesteren blev opmerksom på hans selvbestaltede permisjon og fant sig beføiet til å meddele mannen at man ikke lenger behøvde hans tjenester.

Men den avskjedigede kom allikevel igjen dagen efter, og da han igjen blev sendt ivei, gikk han til grovarbeiderfagforeningens tillitsmann i Stockholm og klaget over avskjedigelsen, og denne var selvfølgelig skjedd uten grunn.

Jeg kutter sitatet her, for resten handler om streik og politikk, og lite om øl. Merk forøvrig forskjellen mellom murere og håndtlangere. Murerne var de egentlige håndverkerne, mens håndtlangerne var muskelkraft som bar murstein og mørtel. En rekke beskrivelser peker på at mureryrket var så hardt at man ble veldig tørst, men strengt tatt var det vel håndtlangerne som burde bli aller tørstest. Sånn sett har jeg mer tro på murerøl som sosial pause på arbeidsplassen, enn utelukkende som tørsteslukker – litt som kaffepausene i våre dager.

Streiken beskrevet over ender med blokade av aktiviteten på byggeplassen. Vi må ha i bakhodet at avisen var høyreradikal og sterkt mot arbeiderbevegelsen. Det interessante her er bruken av ordet «murerøllet», som riktignok er oversatt fra svensk, men tydeligvis beskriver øl man drikker i arbeidstiden – men da kanskje mer settingen rundt drikkingen eller selve drikken. Referansen til Ekmansdrikken er til den alkoholsvake maltdrikken med klengenavnet Ekmansdricka, som kom i handelen i Sverige i 1928, uten å bli noen stor suksess. De gjærende ingrediensene som murerølet ble sagt å være blandet med, er nok en referanse til politisk konfliktstoff, ved at de bruker gjæring som litterært bilde på arbeids- og samfunnskonflikter med opphav i at man diskuterte politikk på arbeidsplassen – men la oss hoppe over de politiske aspektene.

Artikkelen over er trolig hentet og oversatt fra Svenska Dagbladet 22. september 1930, og i originalen brukes ordet «murarölet». I den svenske avisdatabasen finner vi dette ordet brukt bare to ganger. Den andre gangen det treffes på, er 1947 ifm avholdspolitikk. Så ordet fantes på svensk, men var tilsynelatende lite i bruk. Som eksempel på bruk av ordet murerøl på norsk teller referansen i denne avisen knappest, fordi det er direkte oversatt fra svensk og typesatt som sitat. Men det viser hvor lett lånord kan sive fra ett skandinavisk språk til et annet.

I flere av forklaringene rundt murere og drikkfeldiget dukker Danmark opp litt perifert. For eksempel skriver Wikipedia om murerpils at dette uttrykket antakelig kommer fra Danmark, mens lokalhistoriewiki om murer formulerer seg mer bastant. Så la oss se om vi kan finne noen ledetråder i Danmark rundt murere og øl.

Som et personlig intermezzo kan jeg nevne jeg selv snublet over forestillingen om danske mureres drikkfeldighet for noen år siden. Vi bodde i en gammel bygård, og vi skulle panelere et kott som adde vært en del av en baktrapp. Snekkeren som stod for jobben måtte stille om gjærsaga nesten for hvert eneste kutt, for ingen vinkler var helt rette – og han var av den samvittighetsfulle typen. «Dette her må ha vært bygget av danske murere» kommenterte han, for han mente de pleide å drikke og jobbe i fylla.

Men var danske murerne rundt første verdenskrig drikkfeldige? Joda, det er mange historier som virker sannferdige og som forteller om stort ølkonsum blant murere, i hvert fall tilbake til 1880-tallet og tilsynelatende helt frem til 1990-tallet. Men det virker ikke som murerne var ekstremt drikkfeldige sammenlignet med mange andre håndverksyrker.

På dansk brukes ordet «bajer» ikke primært om en münchner dunkel, slik vi gjør i Norge, men som et generisk uttrykk for øl, litt som vi ofte bruker ordet «pils» i uttrykk som lønningspils og utepils. På dansk finner vi forresten ordene morgenbajer, reparationsbajer og flyttebajer. Så en norsk murerpils burde tilsvare «murerbajer» i Danmark.

Søker man på denne danske formen av ordet, ender man opp i noe som kaller seg dansk kraftudtrykksordbog, en slags liste over slanguttrykk. Dessverre er akkurat dette ordet listet men ikke forklart der, men det indikerer at det har vært brukt som et uttrykk i dansk, men muligens etterhvert gått ut av bruk. På reddit finnes en liste over danske kjelenavn på øl og der finner vi blant annet murerkaffe, murerbenzin, murerjuice og murercola. De er alle sammen med å befeste ... jeg hadde nær sagt sementere ... forestillingen om danske murernes drikkfeldighet.

Neste skritt er å søke i danske aviser. Det danske nasjonalbiblioteket lar deg søke i alle danske aviser, men over internett får du kun tilgang til å lese teksten for de som er mer enn 100 år gamle. Så løsningen finner jeg vel ikke før jeg neste gang har vært i København og fysisk besøkt dem. Likevel får man oversikt over antall treff og når de ble publisert. Ord som starter med «murerbajer» gir 85 treff med god tidsmessig spredning. Ord som starter med «murerøl» gir 16 treff. Tidsmessig er det treff i hvert tiår fra 1920-tallet og frem til 1990-tallet. Uten at jeg faktisk har lest hva som står i avisene etter 1924, så indikerer det for meg at det har vært et dansk idiom. Ordet murerbajer eller murerøl er tross alt ikke en intuitivt forståelig ordsammensetning, som f. eks. murerskje eller flaskeetikett.

Men litt kan vi finne ut ved å lese de avisene som eldre enn 100 år. Her er en gjennomgang av de relevante treffene som er lesbare:

I en beskrivelse av en utflukt som streikende, danske bryggeriarbeidere gjorde, og som er gjengitt i Vestkysten/Esbjerg Avis 19. august 1919, står det «De strejkende Bryggeriarbeidere synes at tage de Kvaler, som de bereder tørstige Medborgere med en vis Sindsro. I hvert Fald skildrer "Soc.-Dem." en Strejke-Skovtur saaledes: "Vejen gjennem Nørrebros Arbejderkvarter var et sandt Triumftog. Hurraraab vekslede med mundtre tilraab [...]. Paa et Stilas stod to Murere med hver sin Mælkeflaske, som de demonstrativt vinkede med, idet de raabte: "Det kniber svært for os, men derfor skal I ikke give efter.» Det er flere eksempler på tilskueres tilrop, men akkurat denne passasjen understreker stereotypien med murernes ølforbruk.
I Social-Demokraten 22. januar 1921 fortelles temmelig lettsindig fra noe som navngis som generalforsamling i revyforfatternes fagforening, men som jeg mistenker bare var en sosial samling. Det var visst et ganske vått og lystig forehavende, med svært høy ordspill-faktor. La meg sitere slutten av artikkelen, som er det mest relevante i denne sammenhengen: «Forhandlingerne var til Tider ret voldsomme. Efterhaanden som d'Hrrs Blikke tilsløredes, blev deres gjensidige Sigtelser mere utilslørede. Da det skulde afgøres, hvem der først havde opfundet Vittigheden om Murernes mange Bajere, udartede det til Panik. Man enedes tilsidst om, at hver av d'Hrr. Revyforfattere er Fader til 3 Kasser Murerøl. Men det var ogsaa det eneste, man enedes om.» Her kobles revy-vitsen til murernes drikkfeldighet og til ordet «murerøl».
24. januar 1921 Aftenbladet (to dager etter forrige). Omtale av revyen «Danmarks Hansen» på Folketeateret, som åpner med setningen: «"Danmarks Hansen" paa Folketeateret er – selv med de forslidte Murerbajere in mente – en ung Mands gode Humør omsat i et ikke særlig fast bygget Teaterstykke.» Med andre ord var uttrykket allerede veletablert og overbrukt som en klisjé i revyene på det tidspunktet.

Mellom linjene i de to siste av disse kan vi lese at pr januar 1921 var murere og bajere en veletablert – ja til og med forslitt – running joke i danske revyer, og den hadde blitt introdusert på ett eller annet udefinert punkt som ikke lå veldig langt tilbake i tid.

Det er noen manglende – eller i det minste tynt belagte – mellomledd fra danske revyforfattere i etterkant av første verdenskrig og frem til ordet dukker opp i Norge på tidlig 70-tall. Men det er interessant at koplingene mellom murere og øltørsthet ser ut til å ha gitt ordet murerbajer i Danmark med ordforklaringer som passer som hånd i hanske for ordet murerpils i Norge. Spørsmålet er om de faktisk er beslektet eller har de tilfeldigvis har utviklet seg uavhengig av hverandre.

Jeg mener å ha sett en referanse til at det danske ordet startet med en streik blant bryggeriarbeiderne. I sympati startet også murerne å streike, og på ett eller annet punkt har dette blitt uheldig formulert – eller ondsinnet omskrevet – som noe à la «vi streiker frem til ølet er tilbake igjen». Dette kan jo lett forvrenges til at dersom ikke murerne fikk øl på jobb, så ville de heller ikke arbeide. Det er lett å forestille se at en slik formulering kan ha blitt en gjennomgangsvits i revyer og desslike, spesielt koblet med forestillingen om at murere og andre håndverkere faktisk drakk endel på jobb – hvilket er godt belagt. Det kan jo være en urban legend, og dessverre klarer jeg ikke å finne tilbake til den referansen.

Men jeg fant noe beslektet. Under overskriften Løst og Fast i Vestkysten/Ebjerg Avis 7. august 1919 står det skrevet om den store bryggeristreiken på sensommeren i 1919 – dvs den samme som er referert til ovenfor:

En Naturlig Strejke!!!

Der gik forleden det Rykte – som man paastod stammede fra en af Lederne i Bryggeriarbeidernes Fagforening – at Byggehaandværkerne, i alt Fald Murerne, pønsede paa at nedlægge Arbejdet, hvis der blev lukket for Øllet!

Det skulde være en Slags kombineret Protest- og Sympathistrejke.

Det var nok i beste fall bare et rykte, for legg merke til hvor mange forbehold det tas i teksten og hvor mye som var vagt formulert. Avisen Vejle Amts Folkeblad gjengir det samme ryktet 9. august, men fyller i tillegg på med mer realisme, samtidig som de peker på Politiken som opphav til ryktet. De setter det under overskriften «Et muntert rykte», gjengir det samme som over og heller samtidig litt kaldt vann på ryktet med følgende tilleggsinfo: «Man tør maaske betragte denne Historie som en Spøg. Murerne drikker vel desuden Stjerneøl, og "Stjernen"s Ølkilde er jo ikke stoppet.» Referansen til Stjernen Bryggeri er til arbeiderbevegelsens kooperative bryggeri i København, som ikke var omfattet av streiken.

Men selv her skinner det gjennom at murere allerede hadde ord på seg for å drikke mye øl. Så kanskje har det startet med det som utgangspunkt, kombinert med spøkefulle streikeryktet, og så har revyforfatterne grepet anledningen og skapt vitsene om murerbajer rundt den komiske vinklingen om murerne kombinerte sympati- og proteststreik dersom ølet uteble. Deretter har begrepene murerbajer og murerøl blitt etablert – eller i det minste blitt kraftig spredd – i dansk.

Spørsmålet er bare om denne bruken deretter har sivet inn i norsk språk? Det kan jo ikke utelukkes, for vi finner mange av de samme stereotypene om murere knyttet til ordene i norsk som i dansk. Men det er langt fra sikkert. Dessuten, det er en viss forskjell. Det virker som dansk murerbajer og murerøl er mer knyttet til anledningen der murerne drikker øl på jobb, mens på norsk er murerøl, -pils og -flaske knyttet mer mot den bestemte flasketypen og især flaskestørrelsen som man mener murere foretrakk i tidligere tider.

Og lengre på dette sporet kommer jeg neppe før jeg har fått meg en københavnstur.

Murer som kjælenavn på ølflaske

Sun, 28 Apr 2024 10:21:04 GMT

Det er endel forvirring rundt opphavet til uttrykket «murer» (eller murerøl, murerpils eller murerflaske) som navn på helflasker på 70 cl. Mange forklaringer har vært fremsatt, og flere av dem er nødvendigvis gale. Noen er kun rasjonaliseringer over et snodig navn, der man forsøker å konstruere den mest plausible forklaringen, fremfor å se etter faktiske ledetråder. Her skal vi dykke ned i materien og se hvilke ledetråder vi kan finne.

Det kan være lurt å starte i avisdatabasen til Nasjonalbiblioteket. Dersom vi finner et ord der, vet vi at det har vært i bruk på det tidspunktet, og vi kan ofte lese oss frem til hvordan man har tolket det. Det løser ikke alle problemer, men det gir oss hvert fall noen faste datapunkter som kan være bærebjelker når vi skal konstruere en forklaring.

Det som er underlig, er at bruken av ordet «murerpils» i norske aviser øker først etter at flaskene ble tatt ut av bruk. Det er et slags nostalgi-ord – et ord vi først starter å bruke i stort monn etter at det strengt tatt ikke lengre er behov for det. For meg indikerer det at det er mer nostalgien knyttet til disse flaskene som har gitt ordet status, ikke behovet for et spesielt kjælenavn på flaskene mens de ennå var i bruk. Her er treffene på ord som begynner med murerpils, murerøl og murerflaske i norske aviser i perioden fra 1960 og frem til i dag.

Frekvensen av ordene murerøl, -pils og -flaske øker etter 1994, ti år etter at flaskene gikk ut av bruk.

Grafikk ved anchr, data for aviser, tidsskrifter og bøker fra avisdatabasen til nb.no, CC BY-SA 4.0

Vi ser lett at ordet har vært kjent siden minst 70-tallet, men bruken øker på slutten av 1990-tallet. Det er også en topp i tidsrommet 1980-1984, men den er litt fiktiv, for 20 av de 21 treffene er i oktober 1982 i forbindelse med en bredt kopiert pressemelding om at Christiansands Bryggeri faset ut murerpilsen til fordel for andre store flasketyper. CB var her ute før de andre bryggeriene, og gikk over til alternative flasker av samme volum. Så på sett og vis er også denne toppen litt nostalgisk farget.

En klassisk murerflaske, med slitasjemerker etter ombruk.

Foto: Berg - Kragerø Museum via Digitaltmuseum.no, CC BY-ND 4.0

De ikoniske helflaskene ble såvidt jeg kan se tatt ut av bruk våren 1984, og altså i god tid før klengenavnene blomster opp i avisene. Salget av øl på helflasker var synkende, flaskeformen må ha virket gammelmodig og umoderne i jappetiden på 80-tallet. Dessuten må det ha vært fristende å gå over til engangsflasker som man slapp å vaske etterhvert som salgsvolumet sank. Dessuten var avholdsbevegelse og helsemyndigheter alltid kritiske til store flasker, så de sterkeste ølene var ofte bare tilgjengelig på små halvflasker. En stund ble de gamle «murerne» erstattet med andre varianter av «hele» ølflasker på 70 cl, men også disse ble etterhvert stort sett faset ut, før man endte med 50 cl som den vanlige største beholderen.

Og hva kalte man flaskene til daglig mens de var i bruk? Kort og godt «helflasker» eller man brukte berepene «hele øl» og «halve øl». Det var et innarbeidet begrep som var i bruk allerede langt tilbake på 1800-tallet. Ordene helflaske og halvflaske beskriver egentlig bare flaskenes volum, ikke deres form, mens jeg oppfatter der som at ordet murer beskriver en bestemt flaskeform … skjønt jeg ser at mange har brukt ordet annerledes. Forresten var også ordet «langpils» brukt, men heller ikke det er så gammelt, siden det dukket opp som et moteord på terskelen til 1970-tallet.

Det finnes en rekke forklaringer på variasjonene over ordet «murerøl», uten at noen av dem overbeviser meg fullstendig. Jeg velger å gjengi dem jeg har funnet, fordi de kretser rundt et felles tema som skal hjelpe oss videre i jakten: at murere skulle være spesielt drikkfeldige.

I heftet Behandling av murte og pussete fasader i Bergen, av Bente Mathiesen, publisert av Byantikvaren i 1998, forklares det: «I Bergen har det vært vanlig å blande øl, blod, grise- og hestehår i pussen. Vi vet lite om hvordan de gjorde dette, og hvilke teknikker de brukte. Vi kan derfor ikke anbefale at slike tilslag gjøres i dag. Uttrykket «Murerpils» har imidlertid overlevet, siden det vel hendte at murerne ikke helte alt ølet i pussen – men drakk litt selv.» Blod og dyrehår var ikke uvanlig i murpuss, men øl er ikke nevnt så ofte. Jeg tipper det har noe med pH å gjøre. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan dette skulle bli navn på en flasketype som først kom på markedet lang tid etter at denne praksisen må ha opphørt.
I en Wikipedia-artikkel om «murerpils» fortelles det at navnet kom fra at bayer var «anbefalt av 400 norske murere», og de peker til en artikkel om gleder i ølglasset i Aperitif, der det står: «Om bayer het det før at det var «anbefalt av 400 norske murere», og en helflaske bayer het lenge bare en murer.» Det er noen utfordringer her. Det lyder som en en annonsetekst, men jeg har ikke klart å finne en slik i aviser. Dernest er det rart at disse murere skulle være norske – dersom det var norsk øl fra norske bryggerier, så måtte det da være underforstått at det var norske murere?
Så er det rekke forklaringer som fokuserer på at murere er spesielt fordrukne på øl, uten at det kommer tydelig frem hvorfor. En forklaring som ofte gis er at sementstøvet virvles opp og gjør dem spesielt tørste, så de må drikke mer. Se blant annet Asker og Bærum Budstikke 12. juli 1993, side 4, der man gir en forklaring på hvorfor «langpilsen» kalles «murerøl»: «I 20- og 30-årene drakk murere veldig mye. Arbeidsmiljøet var støvfylt, og murerne tjente godt. Det gikk mest i bayer, men finere murere drakk pils. Bilkjøringen gjorde det helt slutt på drikkingen på arbeidsplassene.» En rekke andre kilder fokuserer også på alt sement- eller kalkstøvet som gjorde strupene tørre og øltørste.
En forklaring i Østlands-Posten 12. juni 1996 mener at murerne som drakk øl kvittet seg med tomgodset ved å dytte dem inn i muren. Rett nok ble det ofte brukt stein i murer for å drøye ut sementen, men det ville jo være dumt å mure inne flasker som man tross alt kunne få pant for.
Murerøl blir flere ganger presentert som en slags sosial ting på arbeidsplassen, se Glomdalen, 23. desember 2000 side 21 som intervjuer en nordmann som ha flyttet til Spania for arbeide som snekker der: «Men murerølen eksisterer fortsatt her [i Spania], og jeg tror de har et større sosialt fellesskap i jobben enn det vi tar oss tid til i Norge.» Her er det altså ikke flaskeformen, eller ikke engang flaskevolumet som er sentralt, men det sosiale rundt drikkepauser på jobb.
Av alle tenkelige tema og personer, brukes ordet murerpils av Thomas Hylland Eriksen, men ikke koblet til norske flasketyper eller forhold. Han bruker ikke mindre enn to ganger dette begrepet i artikler om en storflaske, og konteksten er den ene gangen på Mauritius og den andre gangen på Seychellene. Hans bruk kan kun tolkes som synonym for storflaske eller helflaske.
Noen forklaringer tar utgangspunkt at det er tungt å bære murstein i høyden opp på stilasene, slik at man trengte å stille tørsten. Det er sikkert sant, men en rekke yrkesgrupper har hatt tungt og vanskelig arbeid, uten at de har fått en flasketype kalt opp etter seg. Slike forklaringer lukter sterkt av rasjonalisering rundt et litt sært navn.
En annen – og litt beslektet gruppe forklaringer forteller at murerne var skitne på hendene av mørtel, så når de drakk ølet, ble det sittende mørtelrester på flaskene. Når disse flaskene kom tilbake til flaskevaskeriet, ble de karakteristiske håndavtrykkene gjenkjent og flaskene ble kalt «murer» og sendt til særskilt vask i varmt kalkvann for å få det bort. Dette høres kanskje ikke helt feil ut, men det forklarer jo ikke helt hvorfor den bestemte flaskeformen og -størrelsen ble hetende murer, når alle typer flasker kunne bli skitne, og dette var en intern terminologi på bryggeriet. Underliggende er altså en antakelse om at murere drakk av store flasker. Se blant annet en artikkel av Gunnar Bergem i Fortidsvern vol 27 nr 1 fra 2001 og Karin Stenstrup i Nationen 4. mai 1976. Utfra kilde og bildemateriale som er brukt, er alle disse fremstillingene hentet fra tekster i den bryggeri-historiske samlingen som står utstilt i de gamle lokalene til Ringnes Bryggeri, og den utstillingen baserer seg trolig på jubileumsboka som Mentz Schulerud skrev for Ringnes i 1976. Hvor han har historien fra vet jeg ikke, men arbeidsforholdene som han beskriver rundt flaskevasken indikerer at den må være gammel, kanskje helt tilbake til 1800-tallet. Det er ikke innlysende hvordan ordet skulle ha overlevd 50-70 år frem til 70-tallet uten at vi ser det i bruk. ~~Og uttrykket dukker opp flere år før Jubileumsboka, så det er ikke Schuleruds beskrivelse som har vekket det til live.~~
Den minst troverdige forklaringen er den som sier at murere drakk mye øl, og så brukte de tomflaskene til å frakte mørtel i, og derfor ble flaskene hetende murer. Jeg er superskeptisk til denne. Dels er det vanskelig å helle tyktflytende mørtel ut av flasketuten, men det er enda verre å få det ned i flaska. Det blir et digert svinn i forhold til å ha mørtelen i en bøtte. Formodentlig er dette en misforståelse av forklaringen med håndavtrykkene på flaskene.

Men la meg peke på et gjennomgangstrekk i nesten alle disse forklaringene: det at murere drakk så mye øl. Man starter med drikkfeldigheten som et slags premiss, og deretter kommer en eller annen kobling mot ølet og de store ølflaskene som skal forklare at order murer er blitt overført fra yrkesnavnet til ølflaska. Hold tanken om drikkfeldigheten varm, for vi skal komme tilbake til den under.

De beste og sikreste kildene – de som kommer innenfra bransjen – er dog temmelig tydelige: den tidligste bruken av ordet murer var for de ikoniske panteflaskene på 70 cl i glass som var i bruk frem til 1980-tallet, og det var opprinnelig flasker med bayer, ikke pilsner, som begrepet stammet fra.

Lenger bakover enn 1970-tallet har jeg ikke funnet ordet i bruk om store flasker i norske aviser. Men det er en interessant passasje fra 1968 som må nevnes, for den kobler sammen elementer fra flere av disse elementene. Det er en slags koserende petit i Tønsbergs Blad 6. januar, der signaturen Sjøormen forteller at vørterølet ble reklamert for som anbefalt av 400 norske leger og legger til: «Jeg kjenner forresten en brygger som i sin tid søkte rette myndighet om tillatelse til å forsyne sine hele bayer med etiketten: Anbefalt av 400 norske murere.»

I denne reklamen for Schous Vørterøl finner vi påstanden om de 400 legene både på etiketten, og over tegningen som skal vise de viser legene

Reklame for Schous, Aftenposten 23. mai 1928, via avisdatabasen til nb.no.

Det er flere viktige elementer her. For det første kan man lese mellom linjene at reklamen aldri ble kjørt, men bare spurt om tillatelse til den – men uten at det er tydelig hvilken instans som skulle kunne gi en slik tillatelse. Dernest er det tydelig at den var et ordspill på en annen reklame, nemlig den om at «400 norske leger» anbefalte vørterøl. Dette var en reell reklame for Schous vørterøl og gikk jevnlig i hvert fall fra 1910 til 1929. (Apropos, opprinnelig var det «ca 400» som etterhvert ble til «over 400».) På grunn av dette ble begrepet «anbefalt av 400 norske leger» etter krigen et slags verbalt meme for ting som skulle være ekstra sundt og godt for helsa, gjerne fremført med en god porsjon sarkasme.

Her er en skiløper på påsketur i 1940, med pils på helflaske

Foto: Anders Beer Wilse, via digitaltmuseum.no, Public domain.

Det forklarer også at murer-ekiketten skulle omtale det som «400 norske murere», altså som en omformulering av «400 norske leger». Dersom man hadde forkortet det ned til «400 murere», ville koblingen til vørterølreklamen være svakere. Og hvorfor akkurat norske leger? Tja, dersom det var snakk om leger og helse, så var det kanskje viktig å gjøre formuleringen relevant for nordmenns ved at de ikke var engelske eller amerikanske leger, men at det var ekte norske leger som forstod seg på norske forhold. Uansett vet vi at det var akkurat den formuleringen ble brukt i vørterøl-annonser og som skapte munnhellet.

Dermed blir forklaringen om 400 norske murere stående igjen som et slags idé til reklamestunt som aldri ble gjennomført, og som var basert på et ordspill. Uansett lå det under at murere ble ansett som drikkfeldige, for poenget i vitsen var jo at mens leger er eksperter på helse, skulle murere være eksperter på bayerøl. Som forklaringsmodell for hvorfor flaskene heter «murere» er denne forklaringen ikke overbevisende, for den forutsetter en allerede eksisterende kobling mellom murere og øldrikking.

Det andre viktige poenget i petiten til Sjøormen, er at det ikke var snakk om pils men bayer. Og ja, det ble drukket mer bayer før. Pilsneren spiste markedsandeler fra de mørke ølene, og rundt 1968 ble bayeren sett på som et slags gammelmannsøl. Likevel ble begrepet etterhvert til murerpils, ikke murerbayer – selv om bildet av drikkende murere på jobb må ha passet bedre for bayerølet enn for pilsnerølet.

I neste omgang skal vi se på tilsvarende uttrykk i våre naboland, og sjekke om det kanskje er et lånord fra dansk.

... men panteflaska var ikke død

Fri, 19 Apr 2024 15:52:42 GMT

Det er som fra en skrekkfilm, når du tror du endelig har klart å drepe «the bad guy», og du senker skuldrene ... så kommer det noe krypende opp av grava: gjenbruksflaska som pantes og vaskes er tilbake. Nåja, fullt så ille er det ikke, skjønt noen i ølbransjen sikkert vil mene det. Dette gjelder en revisjon av et EU-direktiv, men dessverre sklir diskusjonen raskt ut i munnhuggeri for eller mot det gamle pantesystemet med ombrukbare flasker i glass.

Det er i ferd med å blåse opp til en perfekt storm – en grufull storm dersom du misliker tanken på å få tilbake panteflasker som vaskes og tappes på ny. Men en god storm dersom du liker sirkulærøkonomi og gjenbruk. Uansett er implikasjonene store for bryggeri og dagligvarebransjen, og især kan de bli store for de mindre bryggeriene. Merk forøvrig at dette ikke er spesifikt for bryggeriene, det gjelder emballasje av varer generelt, og mer spesifikt drikkevarer, enten det er øl, kaffe, brus, vann, osv.

Ølet er viktigst, men emballasjen blir stadig viktigere, i hvert fall i et miljøperspektiv.

Foto: Rawpixel.com, Public Domain/CC0

Bakgrunnen for det som er i ferd med å skje er en kombinasjon av flere ting, men generelt er det et langvarig, kritisk fokus på engangsemballasje, gjenvinning og langtransport av varer kontra lokal sirkulærøkonomi, og et langsiktig mål om CO₂-nøytralitet. Du kan dykke ned i denne rapporten: Decarbonisation of Single Use Beverage Packaging, og gjerne denne også: The dual-action approach for circular drinks packaging in Europe.

Derfor er det blitt et mål å skulle redusere avfall, der noen av verstingene er engangsvarer og emballasje. Dessuten er især plast problematisk, siden det ikke brytes ned så lett og gir mikroplast. Det er for enkelt å legge skylda på natursvina, for dét løser ikke de miljøproblemene som rammer oss alle. Den aller beste måten å håndtere avfall på, er å unngå å skape det i utgangspunktet. Men det er jo umulig å selge øl uten emballasje, eller er det? Og dersom man først må ha emballasje er det best å ha det i et lukket kretsløp av ombruk og gjenvinning. Det er grunntankene bak de trendene som vi vil se mer til fremover.

Det har ironisk nok gått inflasjon i ordet «gjenbruk», så det brukes med så mange ulike – og motstridende – betydninger at det best å la det være et generelt samlebegrep. I stedet brukes ofte ordet «ombruk» med en snever betydning for ting som brukes om igjen flere ganger, slik som de gamle glass-panteflaskene som ble vasket.

Emballasje er rangert i en slags miljømessig hakkeorden. Nederst på rangstigen står engangsemballasje som ikke kan gjenvinnes eller kildesorteres og som dermed er restavfall. Dernest kommer gjenvinnbar engangsemballasje som kildesorteres for gjenbruk av emballasjens matrialer som råstoff til nye varer. Det gjelder de aller fleste flasker og bokser for øl, enten de er pantbare eller ikke. På nivået over har vi ombrukbar emballasje, som for eksempel er flasker som returneres, vaskes og fylles på ny. Aller høyest i status står medbrakt emballasje, dvs at kjøperen selv tar med egen emballasje som han eller hun selv rengjør. Det høres kanskje litt fremmed ut, men vi gjør dette allerede i en viss grad, tenk en growler for øl, eller medbrakte bærenett i stedet for plastposer i dagligvare.

Vi tenker kanskje ofte på ombruk – f. eks. vasking av panteflasker – som høyere i status enn gjenvinning – f. eks. omsmelting av glass eller metall til ny emballasje. Men det er ikke nødvendigvis sånn. Det handler om energibruk, CO₂-regnskap og økonomi. Regnestykkene er ikke eksakt matematikk heller, for man kan dytte inn mange og vage estimater og forutsetninger i dem.

Dette EU-direktivet har ikke skapt jubel i bryggerikretser. Assosiasjonene gikk raskt til de gamle gamleflaskene som ble vasket og fylt på ny dvs, murere og bjørnunger. Og la oss ikke stikke under en stol at det var store utfordringer for bryggeribransjen med ombruksflasker. Noen av dem var:

Vask av returflasker er i seg selv en utfordring som krever dyrt og spesialisert utstyr. Det brukes mye vann og energi, og det gir gråvann som må behandles. Både den infernalske støyen som er i et flaskevaskeri og de kjemikaliene som brukes gir HMS-utfordringer.
Ombrukbare flasker krever tykkere glass og er dermed dyrere å transportere. Returflaskene kan ha fått usynlige strukturelle skader som vil gi fremtidig kvalitetsavvik. Noen idioter dytter gjenstander i flaskene, uten at det oppdages i kontroll, eller de har brukt dem til å oppbevare parafin eller kjemikalier, slik at det er usmak igjen selv etter grundig vask.
Investerer man i et flaskevaskeri for pantbare flasker, er det dyrt og binder opp bryggeriet økonomisk over lang tid. Kostnaden må tas i starten, mens gevinsten formodentlig er lavere emballasjeavgift som pipler inn over lang tids bruk. Dermed høres det ut som man må ta opp lån. Samtidig er det usikkerhet knyttet til langsiktigheten av det: Lenge var bokselinjer det beste valget om man skulle tenke langsiktig og miljøbevisst, men nå er det kanskje ikke god latin lenger. Kanskje vil også ombruksflasker plutselig miste miljøglorien?
Et flaskevaskeri er enda et system med masse bevegelig dillemikk som krever justering og vedlikehold. Innkjøring er ikke gjort i en fei, og vedlikeholdet kan bli arbeidskrevende etterhvert som det slites. Det er utenfor økonomisk rekkevidde for de fleste av de aller minste bryggeriene. Det er mulig man kan komme seg rundt det ved å regulere – via bransjeavtaler eller lovverk – at de store plikter å selge rengjorte flasker til de små, men da får man enda et nivå med papirarbeid.
Norske ombruksflasker kan typisk ikke ombrukes i utlandet og omvendt. Dermed blir de til tungt og hardt avgiftsbelastet engangsemballasje så snart de har krysset landegrensa. Samtidig synker returandelen på panteordningene i hjemlandet. Konsekvensen er at man øker den økonomiske terskelen for både eksport og import av øl, og dette virker konkurransehemmende på handel over landegrensene. Det er som kjent en dødssynd i EU. Kanskje vil EU kunne standardisere på felles flasketyper, men det skjer neppe internasjonalt.
Tidligere var det slik at bryggeriene kjørte ut ølet sitt regionalt, og tok samtidig med seg tomgods tilbake. Nå er vi i ferd med å eliminere at bryggeriene distribuerer varene sine selv, for grossistene også vil ha den delen av kaka. Dermed mister vi den siste rest av infrastruktur for å håndtere ombruksflasker – akkurat idet vi kanskje blir pålagt å gjenbruke flasker ved å vaske og fylle dem på ny.

Likevel er alt dette på en måte irrelevant, for denne saken handler det ikke primært om å legge til rette for bryggeriene, men å redusere utfordringene med volumet av avfall og spesielt å få ned bruken av engangsemballasje. Det langsiktige målet er CO₂-nøytralitet i 2050, som et middel for å takle klimautfordringene. Dessuten er det vrient å si at ombruksordninger av panteflasker er uoverstigelig upraktisk, for vi hadde det i Norge i mange tiår, og de har det fremdeles Tyskland.

Fra et bryggeri-fokus er ølbokser ypperlige. De er lette og kompakte, og de egner seg godt som emballasje for øl i forbrukerpakninger. De er enkle å gjenvinne og koster brøkdelen av energikostnaden i forhold til å utvinne ny aluminium. Problemet er bare at beregningene peker i retning av at det ikke er mulig at boks som engangs-emballasje blir klimanøytralt. Forsåvidt er engangs-PET-flasker verre, og engangs-glassflasker enda verre enn det igjen – men det hjelper så lite andre andre løsninger er verre.

Til nå har drikkevareindustrien pekt på at gjenvinnbare bokser er det mest miljøvennlige alternativet, og de har fokusert på å få opp gjenvinningsgraden og effektiviteten i systemet. Det er bra, og de har gjort en fantastisk innsats her. Men det er allikevel ikke godt nok dersom målet er klima og CO₂-nøytralitet, dersom vi skal tro rapportene som gravd seg ned i alternativene.

Det virker som man allerede har tatt ut potensialet for å effektivisere og forbedre gjenvinning av boks-emballasje. Ideelt sett skulle vi gjerne ha byttet boks ut med en annen løsning som var enda litt bedre. Men det finnes nok ikke, for boks har fordeler som de andre løsningene ikke har.

Dermed er den mest realistiske løsningen å kombinere dagens bokser med en andel andre løsninger er så mye bedre for miljøet at totaliteten blir klimanøytralt. Og det er her at ombruk av panteflasker kommer som en mulig løsning. Tanken er at dersom vi har panteflasker eller noe enda bedre som brukes for det lokale ølet, så får vi spillerom i CO₂-regnskapet for en andel langtransportert øl på boks, uten at klimanøytraliteten ryker. Det er altså ikke noe enten-eller, men et både-og.

Realiteten er at utfordringene øker, ellers som EU formulerte det høsten 2022 i en pressemelding om European Green Deal: «On average, each European generates almost 180 kg of packaging waste per year. Packaging is one of the main users of virgin materials as 40% of plastics and 50% of paper used in the EU is destined for packaging. Without action, the EU would see a further 19% increase in packaging waste by 2030, and for plastic packaging waste even a 46% increase.» Ett delmål er å få ned andelen såkalte «virgin materials», dvs å få opp andelen ombruk og gjenvinning. Et annet delmål er å få ned totalforbruket av emballasje pr varemengde. Et tredje delmål er å sikre at emballasjen er klimanøytral.

Til syvende og sist kommer dette til å påvirke oss alle og kreve omstilling, ikke minst omstilling av holdninger. La oss gjøre et tankeeksperiment: Du har sikkert lært at når du kjøper en sjokolade, så skal du ikke kaste sjokoladepapiret på gata. Idag forventes det at du tar det med til nærmeste søppelkasse. En gang i fremtiden kommer du til å bli uglesett for å kaste sjokoladepapiret i første og beste søppelkasse, for du må jo skjønne at det skal kildesorteres som plast – det er jo laget av plast, til tross for «papir» i navnet. Etterhvert forsvinner kanskje søppelkassene på gata, for du forventes å ta sjokoladepapir og annet avfall med hjem og kildesortere det der. Det er jo tross alt «ditt» avfall. I siste instans får du kanskje ikke kjøpt «pre-emballert» sjokolade.

Vi kommer til å se omstillinger i bryggeindustrien rundt dette. Det hjelper ikke at bokser er «best practice» for miljø idag, for det jobbes med å legge lista enda høyere. Målet er som nevnt ikke å minimere gjenvinning og maksimere ombruk, men å sørge for at totaliteten blir klimanøytral.

Det høres ut som et hårete mål, men vi har lett for å gro så fast etablerte vaner at vi ikke ser alternative løsninger. Vi har allerede en rekke ordninger som passer som hånd i hanske til dette EU-direktivet, som for eksempel:

Kaffeavtalene på bensinstasjonene. Når du kjøper deg en årsavtale, så får du en kopp du fyller opp, og som du selv er ansvarlig for å holde ren. For noen år siden sluttet de å gi deg årets kopp. Du fikk heller en ny oblat på den gamle koppen din. Det er som tatt ut av læreboka: emballasjeløs drikkevare servert i medbrakt kopp.
Alt øl du kjøper fra tappetårn kommer fra en tank eller et ombrukbart fat, og det serveres i et glass som går i oppvaskmaskin. lasser som ølet serveres i er også en slags emballasje, men helt ombrukbar. (Vel ... ok, unntaket er KeyKegs, men det jobbes garantert med å bedre på det. Man tenker ofte på Keykegs som miljøvennlige, fordi de er lette og ikke gir returemballasje. Det gjør dem egnet for mikrobryggerier som kan sende dem veldig langt bort og ikke trenger å tenkte på retur av fat. Men det forutsetter at emballasjen faktisk gjenvinnes.)
I dagligvare koster plastposene etterhvert temmelig mye. Det er gjort for å tvinge folk til å ta med eget bærenett. Og det fungerer. Det samme vil gjelde i stadig flere situasjoner: du vil forventes å stille med emballasje selv og få varene i mer eller mindre løsvekt. Kanskje growlere tappet på bryggeriutsalg blir «en greie» i fremtiden? Kanskje til og med Polet vil starte med tapping av drikkevarer på kundenes medbrakte tomflasker og vindunker? (Jeg formelig hører QA-folk skjære tenner over den tanken.)

I Norge er vi allerede i den gode situasjonen at vi har et fungerende pantesystem som mer enn oppfyller kravet til minimum 80% resykling av drikkeemballasje. Og med god margin, for Norge ligger på 95-98% i panteordninger. At det er så bra skyldes at man lenge har jobbet med holdnings- og informasjonskampanjer. Dermed slipper vi endel av de strengeste påleggene i dette regulativet.

Det er allikevel en utfordring med dype røtter i bryggeindustrien her. Ølbrygging handler om skala og logistikk: jo større bryggeri er, jo billigere blir varekostnaden. Så lenge man får avsetning på ølet, gir det økonomisk mening å konsolidere produksjonen på noen få digre, mega-bryggerier og satse på billig transport av forbrukerpakninger i lettvektsemballasje ut til detaljist. Gjenvinnbare ølbokser til engangsbruk passer perfekt inn i denne modellen. Hvorvidt det er ønskelig eller ikke, det får bli et politisk og samfunnsmessig spørsmål. Det er en forretningsmodell som driver opp volumet av varetransport, og som krever et parallelt system for storskala pantesystem for innsamling og gjenvinning av lettvektsemballasje for enkeltpakninger.

Jeg tipper de dyreste leddene i varetransport ikke er selve transporten, men pakking og håndtering i begge ender. Så ironisk nok er det sannsynligvis billigere å sende varer ekstra langt, dersom det betyr at man slipper å pakke dem om underveis. Følgelig er det billigst å produsere forbrukerpakninger allerede på fabrikken, og ha færrest mulig mellomlagre, omtappinger og ompakkinger på veien. Det vil si, det er billigere målt i kroner, men kanskje ikke målt i miljøeffekt.

På ett eller annet punkt kommer denne modellen til å bli utfordret, for det genererer et berg av emballasje som må gjenvinnes. En diger, underliggende utfordring er dessuten at øl består av over 90% vann. Er det egentlig så smart å produsere ølet langt-borte, for langveis frakt til øldrikkerne? Ølnerder kommer til å hate meg for denne spådommen: Før eller senere kommer noen til å peke på galskapen det er å fylle butikkhyllene med en vare som er så tung, volumøs og næringsfattig som øl, og som er transportert langt, bare fordi forbrukerne liker å smake på øl fra favoritt-bryggerier som er geografis godt spredd rundt om i verden.

Blir det så noe bedre av å bytte bokser med ombrukbare panteflasker? Glass er tyngre enn boks så dersom det skal fungere, må øl bli mer kortreist. Ombruksflasker kan suppleres med tank og fat og boks. Nøkkelen er å sikre at en viss andel av ølet er kortreist og har en dertil egnet emballasje. Ikke forvent store endringer til neste år eller året etter, men dagens modell for drikkevareindustrien overlever ikke til 2050 med EUs planer for et grønt skifte. Deres forretningsmodell kan kort og godt ikke sameksistere med EUs emballasjedirektiv.

Jeg aner egentlig ikke hvor det ender opp til slutt, men jeg tipper at vi underveis vil se:

optimalisert logistikk for å få ned antall varekilometer,
mer salg i løs vekt på emballasje som kjøperen selv stiller med,
mer fokus på at emballasje skal kunne ombrukes, ikke bare gjenvinnes,
mer fokus på et kortreist, lokalt kretsløp av gjenbrukbar emballasje,
større pakninger, for storpakninger har mindre emballasje pr varevolum, og
strengere kildesortering, men mindre avfall å kildesortere.

Dagens forretningsmodell for de største bryggerikonglomeratene er basert på sterke, globale varemerker, sentralisert produksjon og billig, langveis transport av varer på lettvekts engangsemballasje. Den modellen kommer til å bli utfordret, ikke primært av mikrobryggeriene, men av miljøkravene. Det blir spennende å se hvilke av mega-bryggeriene som gir seg selv et forsprang over de andre, gjennom å være først ute med en ny, bærekraftig forretningsmodell for fremtiden.

For en del år siden jeg var på et arrangement for et trøndersk mikrobryggeri. Kortreiste varer fra ens lokale bryggeri ble bragt opp som et koselig og hjertevarmende tema. Men det ble skutt ned da noen kom med en småspydig og spissformulert kommentar à la: Det mest kortreiste ølet jeg får i nærbutikken min her i Trøndelag er Ringnes, Grans og Aass – for det ølet har blitt fraktet over Dovre bare én gang. Underforstått, ølet fra det lokale mikrobryggeriet ble transportert – i hvert fall den gang – til grossist i Oslo-området før det ble distribuert tilbake til lokalbutikken nær bryggeriet. Det er jo ikke kortreist!

Og nei, jeg tror ikke det blir slik at hvert mikrobryggeri må etablere sitt eget flaskevaskeri for pantbare ombruksflasker i glass. Det er ikke fordi de slipper å omstille seg, men fordi endringene som kommer i de neste tiårene blir langt større enn bare å installere et flaskevaskeri.

Den aller største tabben bryggerier og andre i bransjen kan gjøre, er å utsette å tenke på disse utfordringene helt til lovverket tvinger dem til å gjøre noe med dem.

Den ukjente ølfesten: Salvatorfest

Fri, 29 Mar 2024 22:59:07 GMT

Salvatorfest var en norsk tradisjon i tiden 1890-1920, og den hentet sin inspirasjon – og tildels sitt øl – fra tradisjonen med Salvatorabend i München. I dag er det knappest noen som husker den, men før første verdenskrig var det en diger fest som etterhvert også blandet seg med påskefeiringen. I dette innlegg skal vi starte å dykke ned i salvatorfestene.

Nevn en kjent tysk ølfest! Jeg er temmelig sikker på at oktoberfest kommer høyt på lista. Men for 125 år siden var den temmelig ukjent i Norge. I perioden 1890-1920 var det en annen fest som fremstod som den kvintessensielle tyske ølfesten. Den hadde en overflod tysk øl, hornmusikk, pølser, sauerkraut, Brezel og med bayerske dekorasjoner. Den ble beryktet som opphav til fyll og bråk. Men den skilte seg fra oktoberfest på tre måter: den skulle starte 19. mars, den gikk under navnet salvatorfest og ølet skulle være ekte salvatorøl. Det var en ølfest som forsvant og som vi derfor aldri har fått høre om. Og den fortjener å trekkes frem i lyset.

I Norge var salvatorfest i et par tiår en årviss ølfest, etterhvert ofte lagt til påskeuka, og slett ikke ulikt slik vi idag steller i stand til oktoberfest. Navnet kunne også være det tyske Savatorabend eller den norske oversettelsen salvatoraften. Dette temaet er for stort til ett innlegg, så det kommer flere innlegg om andre aspekter senere. Vi skal starte med å se på en klassisk feiring i Kristiania relativt tidlig i salvatorfestenes storhetsperiode. Se forøvrig også hva jeg skrev om vårølet og salvatorfestene i 2016.

Det var eksklusivt på Grand Café, også når det var ølfest der med importert spesialøl.

Avisdatabasen til NB.no, Dagbladet, 18. mars 1897, side 3

Men før vi dykker ned i salvatorfesten, kan vi justere på tanken om at oktoberfest alltid har vært så kjent og ølfokusert. Gjennom historien har den vært fokusert på hesteveddeløp, landbruksutstilling, parader og generelt et digert marked. Det har sikkert alltid vært servert øl der, for man trenger mat og drikke på enhver festival, men ølfokuset har økt med tiden og tatt mer og mer plass i oktoberfest. Her i Norge var oktoberfest omtrent ukjent frem til 1920-tallet. Leser vi reiserapportene fra nordmenn som besøkte den, får vi inntrykk av at øl gikk fra en viktig til en fremtredende rolle i løpet av mellomkrigstiden.

Riktignok hadde studentene her i Norge allerede på 1850-tallet noe de kalte «Anden Oktoberfest». Det var en jubileumsfeiring for Studentersamfunnet, som visstnok ble stiftet på datoen 2. oktober, og derav kom navnet. Denne festen var mer en feiring med alumni, og ser ut til å ha utviklet seg til en revy – men hadde ikke noe spesielt med øl å gjøre. Også medisinerstudentene hadde en oktoberfest, men heller ikke den ser ut til å ha vært ølfokusert.

Vi skal her se nærmere på salvatorfesten på Grand Hotels Café i 1897 i Kristiania. Det er lett å gå i fella og tro at alt var kjedelig, grått, stivbeint og moralistisk i gamle dager, men hvem kan vel lese beskrivelsene under, og ikke føle seg hensatt til dagens oktoberfester og ølfestivaler?

Vi kan starte med en artikkel i Akershus-Budstikken for 30. mars 1897, under overskriften «Ugebrev fra Hovedstaden» av signaturen «B. Sch.» om kafeene i Kristiania. Dette er en av de få artiklene som forsøker å beskrive konseptet for de leserne som ikke allerede kjente det, her er et utdrag som omhandler Grand Café (og som bommer på datoen med én dag):

En Gang om Aaret, i Slutten av Marts Maaned holder da «Grand» en Fest, som der forlængst staar Ry af, og som samler alle! Hele Grand Hotel er da saa at sige Grand Cafe! Det er den bekjente Salvator-Aften.

Salvator er en egen Sort stærkt, mørkebrunt, tyskt Øl, hvorav et bestemt Bryggeri i Tyskland kun brygger et begrændset Antal Liter. Afdøde Fritzner, Grand Hotels Eier, har vidst at skaffe en Del Tønder hvert Aar av det. Og naar det kommer, indbyder Grand Hotel al Kristiania til at festligholde Kvelden, da Tappen første Gang sættes i Tønderne. Og da er det Jubel og høi Stemning til langt på Nat over hele Grand Hotel og Omegn.

Iaar var denne Fest sidst Lørdag, og vi vil slutte med at konstatere at Ølkongens Indtog i Hovedstaden dette Aar var ligesaa berusende for Hovedstadens Indvaanere som ellers. Der blev drukket 8000 Seidler –; men der er endnu nok igjen, om nogen har Lyst til at prøve en halv Liter Salvator, Grand Kafes skummende Festdrik!

Vi finner notiser i flere aviser om denne festen som var 19. mars. Her er et sitat fra Haugesunds avis, 25. mars 1897, side 2, som igjen oppgir Dagbladet som kilde:

Ordentlig Ølkonsumption

Grand Hotel i Kristiania havde forleden sin aarlige «Salvator»-Aften. «Dagbl.» antar, at der den Aften serveredes mindst 8000 Seidler Salvatorøl à 50 Øre Seidelen – en nett liten Omsætning.

Utfra volumnet øl som ble servert forstår vi at det må ha vært en diger ølfestival. I avholdsavisen Vort Land, 24. mars 1897 side 3, gjøres det et poeng ut av det omsettes importert øl fra Tyskland, og videre utdypes det: «Tilsist hedder det, at publikum ved 1-tiden maatte ud. Da begyndte hovedstadens gader at gjenlyde af sande indianerhyl.» Dette siste var muligens inspirert av at Vort Land på denne tiden trykket billige westernromaner som føljetong på forsiden. Klagene i Vort Land og andre avholdsaviser var mange, og især salvatorfestene var lagt for hat.

Men det er ikke alle som synes at dette går feil vei. Skiens-avisen Fremskridt har en liten notis i samme periode under overskriften «Vi kommer os» der det står: «Som det sees av Bekjendtgjørelsen i Dagnummeret, har Skien iaften sin Salvator-Aften med Musik – akkurat som man netop har havt den i München og i Kristiania.» Man hadde med andre ord bevissthet om at dette var en tysk tradisjon som i sin form var noe moderne og urbant i Norge.

Vi finner dette årets salvatorfest også omtalt i Aftenposten 20. mars 1897, side 2, der de skriver i et tonefall som slett ikke avslører noen form for indignasjon:

Salvatorbier-Fest

var der igaaraftes i Grand Hotels Kafe, og i den Anledning var da saavel Spisesalen som den såkaldte tyske Sal omdannet til Serveringslokaler. En Hornsextett var placeret i Vestibulen udenfor den tyske Sal og forlystede det «bier-drikkende» Kristiania med Musik.

Stemningen var allerede ved 12-Tiden mildest talt «høi». – «Salvatorbieret» er ganske kraftigt, og Virkningerne gjorde sig maaske vel meget gjeldende, men Stemningen var imidlertid i det store og hele taget gemytlig, og man moret sig «synligt».

Da Kafeen Kl. 1 skulde rømmes, var en Flerhed mindre fornøiet med at maatte sige stop og forlystede sig i nogen Tid udenfor Kafeen med hurrarob m.v.

Lokalerne var lige fra Kl. 8 overfyldte og Grand Kafe gjorde ingen daarlig Forretning igaar. Af de 6500 Liter (72 Fad), der er taget hjem, gik der efter en lav Beregning med ca. 2500 Liter; – der er vistnok adskillig «Katzenjammer» i vor Stad idag.

Her får vi litt mer oversikt over volumet. Dersom de 8000 seidlene skal stemme overens med 2500 liter, må en seidel være på en tredjedels liter. Det er allikevel nok øl til å sette temmelig mange i feststemning. Videre ser vi at arrangementet ble omtalt som årlig, og at hornmusikk synes å ha vært en naturlig del. Var det dyrt med 50 øre for en tredjedels liter i 1897? Vi finner en prisliste for Lundetangens Bryggeri i Vestmar 9. mai 1895, der halvflaskene (dvs 35cl) koster 14 øre for bayerøl og pilsnerøl, og 21 øre for bokkøl. Det er tappet på flaske som strengt tatt er dyrere enn å tappe rett fra fatet, selv når panten er holdt utenfor. Tar vi høyde for at salvatorølet var noe sterkere enn bokkølet, så er det allikevel omkring dobbelt pris i forhold til bryggeriutsalg på flaske. Det er også mulig å sammenlikne med prisen som ble tatt tre dager senere, da man skulle markere hundreårsdagen for fødselen til Keiser Wilhelm I. Da ble pilserøl fra Christiania Bryggeri solgt direkte tappet fra fat for 15 øre pr seidel.

Vi har også en annen beskrivelse som påstår seg å være fra denne kvelden, men som jeg tror må være fra den tilsvarende festen to år senere. Det kom nemlig til opptøyer etter salvatorfesten i 1899. Her tar presten og avholdsmannen Alfred Janson instinktivt kronprinsens side og skrev under overskriften «En salvator-aften 1897» i sin «Haandbok for forstandere for barnelosjer og ungdomslosjer av I.O.G.T»:

I har vel hørt om hvad som foregik oppe ved slottet iforgaars aftes? Det var endel studenter som gjorde spektakel for kronprinsen. Ja tænk det, en flok dannede folk av den stand som blir til embedsmænd i landet, prester, læger, officerer, osv., de forfulgte kronprinsen med hyl og skraal, da han sent paa aftenen kjørte op til slottet. Det fortælles endog at de kastet sne efter ham. Vagten maatte ut og rydde pladsen foran slottet.

Hvordan kunde disse unge mennesker finde paa at fare slik efter landets regjerende konge?

Ja de var fulde, eller rettere halvfulde; de var blit lystige og kaate av de sterke drikke.

Hvor kom de fra den kvelden? De kom fra Grand kafé, den store drikkebulen oppe på Karl Johansgate. Verten dér hadde avertert noget nyt øl, som kaldtes for Salvatorøl, og som skulde tappes ut for første gang den aften; nu maatte folk komme og skynde sig og kjøpe og drikke av hjertens lyst – nyt øl! – det bekjente salvatorøl!

Han fik naturligvis sjappen sin fuld af folk og skufferne sine fulde av penge. Folk drak og holdt spektakel, saa det var rent stygt.

Og saa fløi disse viltre, halvgale, salvatorøldrukne studenter op til slottet for at hilse på kronprinsregenten naar han kom hjem fra en fest i det millitære samfund.

Og så fortsetter han flere sider med å spre edder og galde over studentene i en langtekkelig avholds-moralpreken. Jeg mistenker at den brave prest roter litt med årstallene. Han fremstår egentlig ikke særlig objektiv når han omtaler Grand Café som en «drikkebule». For en litt mer objektiv beskrivelse av noe som er nødt til å være samme hendelse siterer jeg fra Otto Blehrs memoarbok: «Mot Frigjørelsen», utgitt 1948, der hendelsen er tidfestet til våren 1899. Han skriver følgende i en fotnote.

Kronprinsen blev innsatt som regent 23. januar 1899. Kongen og dronningen reiste 1. mars nestefter til utlandet – kongen til Biarritz for å rekreere sig efter å ha ligget tilsengs i influensa omkring årsskiftet. De hatske angrep på ham i den svenske presse fordi han hadde underskrevet kunngjørelsen av flaggloven, hadde også tatt sterkt på ham. – Kronprinsregenten ankom 7. mars til Kristiania, hvor han blev til 23 s. m. Under dette ophold var han som omtalt ovenfor gjenstand for visse demonstrasjoner – som at ca. 60 stortingsmenn sendte avbud til souperen på slottet 17. mars, og at det kom til optøier av ungdom i Slottsparken – det siste sikkert tildels virkninger av det s.k. «salvatorøl».

Dette var tross alt bare seks år før unionen kollapset. Kronprins Gustav fikk forøvrig en varm velkomst da han kom hjem til Stockholm, siden han var blitt så forulempet i Kristiania.

Annonsen fra Grand Café for salvatorfesten 1897 er gjengitt over. Mellom linjene kan man lese at «Salvator» allerede var blitt en merkevare, slik at det ikke var nødvendig å forklare noe særlig for avisleserne.

Festen dette året er også beskrevet i Stavanger Aftenblad i en lengre artikkel om Grand Hotels Café fra deres korrespondent i hovedstaden under signaturen «L...», og la meg sitere hva han skriver om selve arrangement som han selv besøkte:

Igaar var der da igjen «Salvatorabend» paa Grand. Og kl. 6 sad altsaa masser af tørstige sjæle, ventende for, i samme øieblik uret slog det første slag, at skylle ned den første seidel af dette livets sande vand. Den første. Ti at der havde fulgt adskillige efter, det faldt mig forholdsvis let at kjenne, da jeg ved 11-tiden kom ind i kaféen.

Foreløbig ikke en plads at opdrive. Det store, rummelige kafélokale ganske overfyldt; likeså hotellets svære spisesal, som er tat til hjælp, og ditto ditto den saakaldte «tyske sal», hvor dimensjonerne heller ikke er smaa; desuden alle korridorer og en hel del mindre sideværelser. Overalt er stemningen meget høi. Der prates og skvaldres, neppe nogen sammenhengende konversasjon, mere tilrob og svar til enkelte i den strøm af pladssøgende, der følger frem og tilbage ...

Jeg kutter det her, men det er verd å lese. Det opplyses også om at hurraropene utenfor etter stengning var for Kreta og Grekenland. På den tiden var det opprør mot det ottomanske riket der, støttet av Hellas som derfor endte i krig med Tyrkia. En flokk feststemte fikk det for seg å oppsøke den greske konsul i byen etter stengetid. De marsjerte avgårde, men kom ikke frem, for ingen visste presis hvor han bodde. Ellers opplyses det at noen har spurt ut servitørene og fått vite at det ble solgt ca 6000 seidler, noe som er i tråd med hva andre rapporterte. Prisen var 50 øre, men av dette var det 10 øre i drikkepenger.

Det ble i andre aviser også annonsert salvatoraften denne våren. I Trondheim ble det annonsert for 30. mars i Klubselskapet Harmonien. Vi har tidligere sett at Skien hadde sin egen fest. Og så var det også salvatorfest i Bergen. Snodig nok skjedde den også i Grand Café og på den klassiske datoen 19. mars.

Det gjenstår å underbygge at ikke den salvatorfesten som er beskrevet i 1897 ikke bare var et spesialtilfelle. Jeg har vist at det fantes andre, tilsvarende fester i andre byer, tildels på samme dato. Det er beskrevet av flere at det var en årviss foreteelse, og både annonser og reportasjer fra dem har så lite bakgrunnsstoff at det viser at man har forutsatt at leseren kjenner til salvatorfester. Om vi ser bort fra avholdsavisene, virker det ikke som pressen er spesielt sjokkert eller indignert over festnivået.

Det er litt verre å dokumentere at ikke Grand Café tok ekstra hardt i dette året. Grand Hotel ble grunnlagt av Julius Fritzner, delvis med støtte fra Schous Bryggeri. Da han døde noen år senere, gikk driften videre til hans sønn Kristian Fritzner. Han døde 21. januar 1897, altså knapt to måneder før omtalte salvatorfesten. Da han døde var han i forandlinger med engelske investorer om å selge hotellet, noe som falt i fisk da han døde, og boet innkasserte et pent depositum på 500 pund da britene trakk seg fra forhandlingene etter hans død. Skulle denne salvatorfesten i 1897 være ekstra stor og festlig, fordi den skulle bli Fritzners siste, eller var alle salvatorfestene var sånn?

Salvatorfestene varte frem til forbudstiden forbød sterkt øl, og påsketurismen dikterte at man skulle tilbringe påska på en hytte i fjellet. Og egentlig er jeg litt stolt av øldrikkere. Jeg tror ikke vindrikkere hadde marsjert opp til slottet for å kaste snøballer på kronprins Gustav og fortelle i direkte ordelag hva de mente om ham og kong Oscar II.