Ubalansen – som blir giftig – er når en av partene mangler empati og innlevelsesevne for den andre parten – og det helt uavhengig av hvem som «startet». Livet er ikke «rettferdig» – eller «u-rettferdig».
En som alltid er redd kan føle seg manipulert av en tryggere person. Og i virkeligheten kan den trygge personen faktisk ha manipulert den engstelige, uten egentlig å vite det

Hvis den engstelige personen går til mot-angrep – og VET det – hvem er den manipulative da?

Hver gang vi slåss for noe, manipulerer vi noe – i virkeligheten. Fordi alt vi gjør er motivert av en underliggende agenda. Det blir litt overflatisk å dele inn i manipulasjon – eller ikke.
En god person kan få deg til å føle deg dårlig – uten å gjøre deg noe som helst. Har du da blitt manipulert?
Følelsene som oppstår i deg blir du – på godt og vondt – til syvende og sist nødt til å ta selv. Men du kan velge å fjerne deg fra personen – som på godt eller vondt – viste deg oppkommet av følelsene i deg du ikke behersket.
Eller du kan gå til personen og si at du blir lei deg.
Hvis personen viser empati for deg – og ber om unnskyldning – har du blitt manipulert da?

Hvis du ikke tilgir – er du da den manipulerende part?

Og hvis du unngår alle mennesker som gjør at du føler deg dårlig – hvor godt kjent blir du med deg selv da?

Det er ikke alltid det lar seg gjøre å definere hva som er «sant» bra, eller «sant» dårlig, fordi det som er «sant» om deg kan gi større smerte enn ..tja, foreksempel å la seg manipulere.

Jeg spør meg selv, når jeg blir konfrontert av andre, eller meg selv, angående egen manipulasjon: HVA er min agenda, og hva oppnådde jeg.
Det samme spør jeg hver gang noen gjør det samme mot meg.
Er det ren fryktbasert handling, tilgir jeg det. Det ligger en uskyld i en ubevisst handling.

Men mangles det hjerterom i min egen eller i min nestes handling, må det konfronteres hvis JEG skal være den empatiske, gjør jeg ikke det, dytter jeg ansvaret for min opplevelse på noen andre, uavhengig av hvem som manipulerte, eller av hvem som begynte.

Jeg er en person som er oppdratt med overgrep, og fikk straff hvis jeg reagerte på det.
Jeg er agressiv, og oppdratt til å skjule det.
Det betyr at jeg passer inn i massevis av det som er nevnt som adferdskarakteristika.

Jeg skjuler aldri dette for noen lenger, og jeg ber om unnskyldning hvis det jeg ikke mestrer går ut over andre og jeg blir gjort oppmerksom på det.
Det jeg opplever gang på gang er at nettopp på grunn av dette vil ikke «motparten» se på sin egen rolle i «spillet».

Jeg er nokså bevisst, og tilgir folk rundt meg NÅR de gjør ting som gjør meg vondt.
Jeg ønsker jo at andre skal tilgi meg på samme måte.
Jeg vet at i bunn er alt jeg opplever opplevelser ment for min egen bevisstgjøring.
Det samme er «motpartens».

Er jeg fortsatt en manipulator?

Hva betyr tallet 13, og jeg har ikkje opplevd noe vondt av det og vil gjerne bruke det som lykketall.

Fikk en kollega (vikar), som virket trivelig og blid. Etterhvert så forandret de andre kollegene oppførsel overfor meg. Alt jeg gjorde og alt jeg sa, var plutselig feil. Oppdaget etterhvert at det var den nye kollegaen som sto bak. Det kom fortellinger om hvordan jeg hadde oppført meg, som jeg overhodet ikke kjente meg igjen i. Det var det samme hva jeg sa, jeg ble uansett mistrodd. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg var totalt udugelig, håpløs, ufølsom og usympatisk. Hvis jeg forsøkte å si noe/forsvare meg, oppdaget jeg fort at kollegaen hadde vært der før meg og sanket støtte. Jeg ble usikker i jobben min, selv om jeg ofte har fått positive tilbakemeldinger fra klienter og har oppnådd gode resultater.
Det var finurlig å se på hvordan hun forandret personlighet og plutselig ble hjelpeløs overfor enkelte kolleger. Dette resulterte i at de gjorde mye av jobben hennes, uten å oppdage at det var nettopp det de ble lurt til.

Antar at jeg ble «offeret» for hennes intriger pga at jeg akkurat i den perioden var i en sårbar situasjon, i forbindelse med alvorlig sykdom i nærmeste familie.

Kollegaen har nå sluttet, men jeg sliter fortsatt med relasjonen til de andre kollegene mine. Hun blir fortsatt nevnt i positive ordelag, til stadighet. Jeg har også vanskelig for å stole på at min leder vil se sannheten, dersom det skulle komme til en konflikt mellom andre og meg. Jeg har rett og slett nærmest blitt redd min egen skygge. Hvis jeg har vært borte fra jobb noen dager, så tenker jeg :»hva galt har jeg gjort, denne gangen», når jeg går inn døra på arbeidsplassen min.

Vi hadde i denne perioden veiledning med en psykologspesialist, hver tredje uke. Også han klarte hun å «vende» mot meg, ved å få de andre til å komme med hvor vanskelig de syntes at jeg var. Jeg er ikke stolt av at jeg satt der uten å forsvare meg, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forsto noe av det som skjedde rundt meg. For meg var verden på jobben plutselig blitt et totalt uforståelig kaos.

Nå jobber jeg med meg selv hver dag, for å prøve å få tilbake tillit til at mine medmennesker vil meg vel.

For Guds skyld dere som ikke støtter psykopatofre, dere har blod på hendene. Gi oppmuntring, hjelp på alle mulige måter. For et offer tar på seg skylda uansett hvem som spyr ut galle og syre rett og slett for det er noen som hele tiden beskylder dem. De tror alt er deres egen feil!