eirin forteller

Rumleskaft/Rumpeltilskin

2012-02-20T21:58:00.000+01:00

I tv serien Once upon a time som går på søndager på tv Norge, er det en av karakterene, Rumleskaft/Rumpeltilskin (velspilt av Robert Carlyle), som er spesielt grusomt ond, og som sitter med mye makt og kunnskap.

Rumleskaft er et eventyr fra brødrene Grimms samling, og har eksistert siden 1400 tallet i ulike varianter i Europa. Og navnet på Rumleskaft har også variert. I alle variantene er likevel byttehandelen sentral. Rumleskaft er nemlig en luring som gjør byttehandel slik at han skal få de nyfødte barna til de desperate som trenger en hjelp, og dermed gjør en avtale med han. Navnet hans holder han hemmelig, og den eneste måten å bryte avtalen er å finne ut hva han heter. Dette er såkalt navnemagi.

Det som skjer videre når Rumleskaft kommer for å kreve barnet sender dronningen ut sendebud for å finne ut hva han heter. Rumleskaft gleder seg sånn til han skal få kloa i barnet, at han blir observert dansende rundt et bål hvor han synger sitt eget navn. Du kan lese den på norsk her. På Sur LaLune Fairytales er det masse stoff om variantene med linker og bakgrunnshistorikk.

Jeg pleier å fortelle en beslektet fortelling. Den handler om Trond som skal bygge Trondarnes kirke og får hjelp fra et troll. Trollet, som her opptrer som en byggemester, vil ha solen og månen som betaling. Men dersom Trond gjetter navnet hans skal han slippe å betale lønnen. Trond går forvilet i skogen kvelden før kirka er ferdig. Da hører han ei mor som synger for barnet sitt:

Sulli lulli liten kinn
I morra kjem han Vindfløy Åne
Far din
Med sol og med måne
te båne.

Det finnes flere varsjoner av sagnet om ulike kirker i Norge.

Den vakre, men akk så farlige Huldra

2012-02-19T21:51:00.000+01:00

Her er en liten filmsnutt filmet i skogen, hvor jeg forteller litt om Huldra.

Huldra i ny, norsk film

2012-02-15T23:31:00.000+01:00

Jeg gleder meg til å se denne nye filmen Thale som har premiere nå den 17. februar. Fantastisk at vi i 2010 fikk filmen Trolljegeren, og nå er det altså Huldra sin tur til å gå til filmen.

"To åstedsvaskere oppdager en skjult inngang til en kjeller i en hytte. Kjelleren skjuler en hemmelighet enkelte vil gå langt for å bevare..."

I dag hørte jeg et intervju på radioen med Aleksander Nordaas, som står bak filmen. Thale er navnet på huldra vi møter i filmen, og navnet kan ha flere betydninger. Tale på engelsk, som betyr eventyr eller fortelling. Det betyr jo også hale, og hulder uten hale kommer ikke på tale. Nordaas fortalte også at store deler av filmen er filmet i kjelleren til sitt barndomshjem. Der var det kaldt og trangt og perfekte forhold for filmens stemning, mente han.

I motsetning til Trolljegere som var mer som en komedie, på sett og vis, er dette en film i genren grøsser. Huldra er vakker men ikke til å tulle med! I rollen som Thale møter vi Silje Reinåmo.

Et lite klipp fra filmen:

I rollen som Den Onde Dronningen

2012-02-12T23:16:00.001+01:00

Jeg tenker at å gestalte den onde, men svært vakre Dronningen må være litt av en utfordring. Her er noen som har tatt den.

Miranda Richardson som Queen Elspeth i filmen Snow White, 2001

Sigourney Weaversom Claudia Hoffman i filmen A tale of terror, 1997


Susan Sarandon som Queen Narissa i Enchanted, 2007. Dette er ingen ren Snehvit film, men den er inspirert av Snehvit, Askepott og Tornerose, og dette er en ond dronning.

Lana Parrilla i rollen som Evil Queen i tv serien Once upon a time, 2011.

Julia Roberts som Evil Queen i den kommende filmen Mirror, Mirror, 2012.

Charlize Theron som Queen Ravenna i den kommende filmen Snow White and the Huntsman, 2012.

Jeg har sett alle alle rolletolkningene som dronningen, bortsett fra de to siste hvor filmene kommer i løpet av året. Mirror, Mirror skal komme ut i mars, mens den andre har premiere i juni.

De mest minneverdige tolkningene er levert av Sigourney Weaver (hun er grusomt ond) og Lana Parrilla (iskald uten hjerte). Jeg er svært spent på de to sistnevnte. Jeg har høye forventninger til Theron, og jeg må innrømme at jeg er forbauset over valget av Roberts. Men jeg er klar for å la meg overraske! Mirror, mirror skal visstnok ha en mer overfladisk og humoristisk vri enn Snow White and the Huntsman, som skal være mørkere og mer dyster.

Mer stoff om disse to filmene kommer etterhvert.

Har du sett noen av overnevnte filmer?

Hvorfor vi feirer morsdag

2012-02-09T00:44:00.000+01:00

Visste du at morsdag ble første gang feiret i Norge i Bergen i 1919? Den ble først arrangert av religiøse organisasjoner, men ble etterhvert en familiefeiring. Mange hevder at morsdagsfeiringen er et påfunn fra handelstanden for å tjene mer penger, men det stemmer ikke. Anna Maria Reeves Jarvis fra Nord-Amerika arrangerte i 1858 en dag som het på norsk: Mødres arbeidsdag. Dette for å prøve å forbedre de sanitære forholdene for alle parter i den amerikanske borgerkrigen. Etterhvert jobbet hun også for å forsone partene.

En annen kvinne, Julia Ward Howe, var inspirert av Anna Marie og prøvde å få "Morsdag for fred" til en offentlig helligdag, men lyktes ikke. Anna Maries datter, som forøvrig heter det samme, holdt minnesmarkering for sin mor, et år etter hun døde den 12. mai 1905. Hun begynte å jobbe for en offisiell minnedag for mødre.Første morsdag ble feiret i 1908, og den spredte seg raskt i USA. I 1914 erklærte daværende president Woodrow Wilson, at morsdag ble en nasjonal helligdag.

Datoene til morsdag varierer rundt om i verden, og det er vanligst at morsdagen blir feiret i mai. Det er kun Norge som har morsdagen 2. søndag i februar.

Dermed kan man trygt si at morsdagen har litt mer innhold i seg, en bare nok en kjøpefest.

Anna Marie Jarvis. (Datteren.)

Kilder: Wikipedia og Mothers day History.

Lihkku beivviin

2012-02-06T11:03:00.000+01:00

Gratulerer med samefolkets dag i dag!

Sist sommer var jeg og Sissel Horndal på Riddu Riđđu Festivála i Manndalen i Kåfjord, Nord-Troms, og hadde forestillingen Stallo sover ikke når sølvmånen skinner. Vi skulle ha to forestillinger 20. juli, og egentlig var tidspunktet litt uhøvelig for oss begge. For min del var dette mitdt i ferien min, og for Sissel ble dette midt i endel rekke illustrasjonsjobber hun skulle ha ferdig før sin ferie.

Men for oss begge var det en stor ære å bli invitert og booket til denne festiavlen, så vi anstrengte oss for å få dette til. Natt til 19. juli kjørte vi nordover. Jeg var nesten stemmeløs etter å ha pådratt meg en kraftig influensa, men med sitron, eddik, svartpepper, hvitløk og ingefær i bagasjen lot jeg det stå til.

Det var helt klart at vi ville ankomme Manndalen sånn omtrent midt på natten, så derfor hadde vi fått direktiver på hvor vi skulle kjøre, og hvor vi skulle overnatte. Vi var litt bekymret over å høre at campingvogna til han Tom-Gunnar sto klar...

Verken jeg eller Sissel har vært i Kåfjord før, så da vi begynte å nærme oss var det ingen av oss som hadde den minste anelse om hvor vi skulle kjøre. Men skilt viste hvor vi skulle kjøre for å komme til Manndalen og Riddu festivalen. Som i et folkeeventyr het nabodalen Kjerringdalen, men det var altså til Manndalen vi skulle.

Selv er jeg helt håpløs i å finne fram, jeg har svært dårlige evner til å lokalisere steder jeg skal til, så jeg var ganske glad for at Sissel hadde fått veibeskrivelsen. Til jeg skjønte at Sissel var minst like håpløs som meg, og satset på at jeg visste bedre. Dermed ble vi kjørende rundt i lille Manndalen i vel en time. Uten å se så mye som snurten av folk å spørre, og ikke fikk vi tak i Tom-Gunnar på telefon heller. Omsider så vi et par mennesker gående mot festivalens hovedkarter. Vi stoppet og spurte etter Tom-Gunnars campingvogn. Men de var selv deltagere på festivalen, og kunne dessverre ikke hjelpe oss. Her må det sies at det var to desperate, slitne og trette foldværinger kl. 04.00. om morgenen. Nærmest på gråten, med andre ord.

Da vi kjørte videre kom det fra Sissel: Jeg tror han ene var Niko Valkeapää. Jeg måtte ha nærmere forklaring. Dette var altså en av artistene, en annerkjent artist. Vi kjente flausmaken i munnen, men akkurat da kom en drosje kjørende. Vi hev oss på en vill biljakt etter denne, og etter hvert skjønte taxisjåføren at vi ikke blinket med lys og kjørte etter han for moro skyld. Han kjørte til siden, og kunne forklare oss hvor vi skulle.

Tom-Gunnars campingvogn er en helt annen historie. Jeg tror vi heller ser på dette klippet av Niko da han var med i tv-programmet Julefolk.

Tips til hvordan du kan feire Samefolkets dag:

Bake Gahkko, samisk brød.

Lytte til den samiske skapelsesberettelsen

Les eventyret om tamrein og villrein eller om hvordan myggen slapp ut i verden.

Jeg skal ha på meg det fine sjalet mitt som dere ser på bildet av meg. Det kjøpte jeg under festivalen.

Indre tanker: Solarium som dop

2012-02-02T18:12:00.000+01:00

Det er på slutten av åttitallet, og alle jentene i klassen min går jevnlig til solarium, for at vi skal bli fine og solbrune i nordlandsbunaden vår, når vi skal stå konfirmant. Det var mest vanlig å ta solarium privat. Det var flere som hadde anskaffet seg solseng i eget hjem, og dermed kunne selge soltimer til bleke nordlendinger. Jeg tilbrakte selv et visst antall timer under ultrafiolett lys, men da vi vippet over til nittitallet hadde jeg lest nok advarsler om overdreven soling til å slutte. Tidlig aldringstegn og hudkreft hørtes i grunnen ikke så fristende ut.

Så kom selvbruningskremen på markedet, men ettersom den hadde en tendens til å gi en viss oransje hudfarge i ansiktet, har ikke denne fått fast plass på baderomshyllen min. Jeg har likevel notert meg at for noen er dette et svært viktig produkt. For meg er det uforståelig at den oransje ansiktsfargen er noe man frivillig anskaffer seg, men så hørte jeg på radioen en dame fortelle om sine ungdomsår og avhengigheten av selvbruningskrem. Hun fortalte at det skjedde gradvis, at hun ble mer og mer oransje uten at hun merket det selv, og trodde at ingen så at det var selvbruningskrem hun brukte for å beholde brunfargen. Det var henne lille hemmelighet, trodde hun.

I forrige uke leste jeg en artikkel om den nye livstilsykdommen som mange unge jenter og gutter sliter med i dag. Tanoreksia. Man er rett og slett avhengig av å ta solarium for å opprette et svært solbrunt utseende. De oppfatter de seg selv som blekere enn de egentlig er, og kan også ha angst for å miste sin neste time på solariumet. At dette er ekstremt helsefarlig hersker det ingen tvil om. Hudkreft og store hudskader er resultatet.

Tanoreksia tenkte jeg først på som nesten noe latterlig. Er det virkelig mulig å utvikle en avhengighet til å se så unaturlig brun ut? Man må da se og skjønne at det ikke er bra, verken på den ene eller andre måten. Den overdrevne brunfargen verken er eller ser sunn ut. Etter å ha lest litt mer om lidelsen synes jeg det er utrolig trist. For dette er mennesker med utrolig lavt selvbilde, og som har fått et forvrengt syn på seg selv i likhet med de som lider av spiseforstyrrelsen anoreksia.

Fra juli i år vil det derimot bli 18 års grense for å ta solarium. Dette har regjeringen innført på grunn av den økningen av unge som ukritisk benytter seg av dette. Norge er også et av landene med flest tilfeller av føflekkreft, noe som i grunnen er ulogisk med tanke på at vi bor i et land med mørketid, korte og kalde somre.

Å ta litt solarium er derimot ikke farlig, men om du gjør som meg lar du heller vær. Jeg er blek og stolt av det.

Publisert i Indre Tanker, Avisa Nordland 1. februar 2012.

I rollen som Askepott

2012-01-22T23:13:00.001+01:00

I kveldens episode av Once upon a time, var Askepott en sentral karakter. Rollen spilles av Jessy Schram, og i rollen i Eventyrverden heter hun Ella, mens i Brookville hvor eventyrkarakterene er fanget i den virkelige verden, er navnet hennes Ashley Boyd. ~~Synes det siste navnet er interessant med tanke på at den engelske versjonen av navnet, altså Cinderella, ikke har noe med aske å gjøre.~~ Men det er det jo på en rekke andre språk som tysk, Aschenputtel, som tross alt er orginalnavnet.

Etter et lite vink fra en venninne, som forøvrig er språklærer, ble jeg nødt til å korrigere påstanden om at Cinderella ikke har noe med aske å gjøre. Ordet Cinder betyr nemlig helt eller delvis brent materiale, og kommer fra det franske ordet Cendre som betyr Ashes, altså aske. Alt man lærer, altså!

Rollen som Askepott har blitt tolket i utallige filmer om eller inspirert av dette eventyret.

Ella spilt av Jessy Schram i Once upon a time.

Libuse Safrankova i Tre nøtter for Askepott.


Drew Barrymore i Evig Din.


Hillary Duff i A Cinderella Story

Jennifer Beals (jada, hun i Flashdance) i en grusom marengskjole fra 1985. Filmen heter Cinderella.

Den vakreste Askepott synes jeg må være Askeptt i filmen med samme navn, Cinderella, fra 1957 med Julie Andrews i rollen.

Den store fortellerdagen - favoritter blant Norske folkeeventyr

2012-01-15T22:22:00.001+01:00

I dag er den store fortellerdagen på selveste 200 årsdagen til P. Chr. Asbjørnsen.

Jeg har mange favoritter blant Asbjørnsen og Moes samling av eventyr. Jeg pleier å sette Følgesvennen øverst på lista. Kanskje fordi jeg har hatt den som favoritt lengst.

I hylla i stua til mine besteforeldre sto ei tjukk bok med grå permer. Det var Norske Folkeeventyr. Jeg så mye i denne, og ofte ble Smørbukk lest opp. Dette er også en favoritt. Da jeg kunne selv lese var det Følgesvennen jeg leste om att og om att. Jeg syntes den var så utrolig spennende. Her er det lik i i store isklumper, bukkeritt og en vakker prinsesse så hvit og rød som melk og blod, som forelsker seg dypt og inderlig i det store fæle trollet.

Smørbukk kommer på nr. 2, også helt fra barndommen, som sagt. Det var grøss og gru når hunden Gulltann gjør utenfor, og den fæle trollkjerringa som kommer inn og spør etter Smørbukk.

Høna tripper i berget har jeg oppdaget i ettertid, og en versjon av dette eventyret kommer fra min heimstedskommune, Sørfold. Jeg har fortalt dette eventyret ganske ofte. Det har en fantastisk energi og er en glede å fortelle. Masse dynamikk, og ungene sitter som fjetret.

Kjæresten i skogen er den norske varianten av Ridder Blåskjegg. Denne var ikke med i de første utgivelsene av Norske folkeeventyr på grunn av sitt bestialske innhold. Ikke et eventyr for barn.

Østenfor sol og vestenfor måne er også en favoritt og som jeg har fortalt masse. Denne blir jeg aldri lei av å fortelle. Den er tvillingeventyret til Kvitebjørn Kong Valemon, men jeg foretrekker denne versjonen.

De tolv villender er et av de vakreste eventyrene i hele samlingen. Dette er den norske varianten av Snehvit, tenker jeg.

Hva er ditt favoritteventyr fra Asbjørnsen og Moes samling?

Snehvit goes Bjørk?

2012-01-10T10:24:00.002+01:00

Mirror Mirror er en av de to filmene om Snehvit som har premiere i løpet av 2012. Det slo meg straks at skuespilleren Lily Collins er svært lik den islandske artisten Bjørk.

Etter å ha sett traileren og stillbilder fra Mirror Mirror, viste det seg at det var flere likheter. Lily er nemlig ikledd en svane kreasjon i løpet av filmen. Og hvem har tidligere ikledd seg svanedrakt? Jo, Bjørk.

Så hvem gjør svanedrakten best, syns du? Personlig mener jeg at Bjørks kjole aldri har vært annet enn helt fantastisk.

Nybegynnerkurs i muntlig fortelling med Eirin Edvardsen

2012-01-09T12:40:00.004+01:00

Her er kurset for alle som ønsker å lære seg helt grunnleggende ferdigheter i muntlig fortelling. Kurset gir en innføring i enkle metoder som gjør det lettere å huske en fortelling, i tillegg til teknikker for å gjøre en fortelling levende og spennende å høre på. Du vil også få med deg teknikker og metoder som er nyttige redskaper for alle som driver med muntlig formidling.

I løpet av kurset vil du få jobbe med en fortelling, høre mange fortellinger både fra kursholder og de andre deltakerne. Kurset er åpent for alle og det kreves ingen forkunnskaper eller erfaring som forteller.

Kursholder Eirin Edvardsen er utdannet forteller ved Høgskolen i Oslo, og har praktisert som profesjonell forteller i 12 år.
Ta kontakt for påmelding eller spørsmål: eirin.edvardsen@gmail.com

Tid: 7, 21 og 28. februar fra kl. 18.00. - 21.00. på Bakeriet, Straumen.

Pris: 800,-

Antall plasser: 16

I rollen som Snehvit

2012-01-08T23:44:00.000+01:00

Snehvit har blitt tolket av flere skuespillere i ulike filmer. Her er et lite knippe:

Kristin Kreuk i filmen Snow White

Monica Keena i A Tale of Terror

Lily Collins i Mirror, Mirror

Kirsten Stewart i Snow White and the Huntsman

Også Kirsten i annen fremtoning i Snw White and the Huntsman

Ginnifer Goodwin i tv serien Once upon a time

Også Ginnifer i en røffere variant av Snehvit.

Eventyret om Snehvit er i vinden som aldri før. Tv serien Once upon a time omhandler flere eventyrskikkelser, men med eventyret om Snehvit som utgangspunkt. Mirror, Mirror og Snow White and the Huntsman har begge premiere i løpet av året. Det blir spennende.

Peter Christen Asbjørnsen

2012-01-05T09:37:00.000+01:00

Asbjørnsen og Moe traff hverandre allerede i 14-15 års alderen, og visstnok skal de på norrønt vis ha onngått pakt som blodsbrødre. Sammen samlet de en av Norges største kulturskatter for ettertiden, nemlig våre kjære folkeeventyr.

Flere av Asbjørnsens bidrag var preget av rammefortellinger, hvor han dermed også skildret fortellersituasjonen, naturbeskrivelser, fortelleren og lytterne i tillegg til selve fortellingene. Dette står om Asbjørnsen i wikipedia:

Asbjørnsen var nok romantiker for så vidt som han var opptatt av folkeminner og mente at fortellingene var uttrykk for folkeånden. Men noen romantisk drømmer var han ikke. Hans fag var zoologi og botanikk, og sakkunnskap naturskildringene en nøktern tone. Rammefortellingene til «huldreeventyrene» - som En Aftenstund i et Proprietærkjøkken - gir livsnære folkelivsskildringer. Men til forskjell fra sitt forbilde Steen Steensen Blicher tegner han helst typer, og ikke sjelden karikaturer. Han forteller friskt og umiddelbart, humørfylt, slurver somme tider, men skildrer alltid levende og går ikke av veien for folkelige kraftuttrykk.

Her beskriver Asbjørnsen Berthe i Berthe Tuppenhaugs fortellinger:

Berthe Tuppenhaug av Hans Gude.

Hun var helligdagspyntet, det vil si, hun var iført den drakten som var brukelig blant gamle folk i hennes hjembygd Hadeland, hun var kommet over til Romerike derfra: en blå trøye, kantet med vevede bånd, sort foldet stakk, lue med skruv og nakketufse. Skarpe, rappe, litt skjeve øyne, fremstående kinnben, en bred nese og gulbrun hudfarge ga Berthes ansikt et fremmed, østerlandsk, nesten hekseaktig uttrykk, og det var da heller ikke å undres over; for hun var den fremste signekjerring på lang lei.

Den store Fortellerdagen 15. januar

2012-01-04T16:26:00.001+01:00

I år arrangeres Den store fortellerdagen i Norge for første gang. Intiativtaker til dette er Heidi Dahlsveen, og du kan lese mer info her og oppdater deg på hennes blogg også.

Datoen som er valgt er 15. januar. Dette er fødselsdagen til vår egen eventyr og fortellersamler, P. Chr. Asbjørnsen. Dette er jo aldri så lite et jubileum siden det i år er 200 år siden han ble født.

Tema for Den store fortellerdagen er vandring, noe som passer fint ettersom det var nettopp det Asbjørnsen gjorde på sin vandring mellom informanter som fortalte sine eventyr og historier.

Det er allerede planlagt flere arrangement til dagen, og du finner en oversikt her. Og dette er arrangement i hovedsaklig i Oslo og omegn. Selv skulle jeg gjerne bidratt med noe til denne dagen, men synes det er litt vanskelig å dra i gang noe alene på så kort tid. Synes Heidis idé om å bidra med en ny fortellervideo var god, så det blir det hvertfall.

I dagene fremover vil jeg dessuten skrive litt om Asbjørnsens bidrag til den store tjukke boka vi fleste kjenner, nemlig Norske Folkeeventyr.

Once upon a time - ny tv serie

2012-01-03T14:41:00.000+01:00

Sist søndag startet en ny tv serie på TV Norge. Once upon a time handler om Emma Swanson som blir oppsøkt av sin bortadopterte sønn, Henry på 10 år, på sin egen 28 års dag. Emma kjører Henry tilbake til adoptivmoren hans, og de bor i Storybrook. Men Henry forteller underlige ting om at alle som bor der, egentlig er eventyrskikkelser fanget i tiden. Men ingen av dem vet det, og dessuten vil han ikke bo hos adoptivmoren sin, som han mener ikke er ordentlig glad i han.

Parallelt med denne fortellingen møter vi Snehvit og Drømmeprinsen. De gifter seg, men så kaster den onde dronningen en forbannelse over dem. Det er såvidt de rekker å få deres datter, Emma, i sikkerhet. Og hun skal komme tilbake når hun er 28 år for å redde dem.

Jeg synes serien hadde en lovende start, og gleder meg veldig til de 21 episodene videre. Den går på søndager kl. 19.30. på TV Norge. Dersom du gikk glipp av første episode går reprisen nå på lørdag kl. 19.00.

Snehvit

Rumpeltskin

Snehvit og Drømmeprinsen

Pinocchio og Gepetto

Henry med eventyrboka, sammen med Emma og eventyrskikkelsene i bakgrunnen.

Emma, Sheriff graham, Snehvit, Drømmeprinsen, Den onde Dronningen, Henry og Rumpeltskin.

Gratulerer med flunkende nye dager

2012-01-03T00:44:00.000+01:00

2011 var et år som betydde mange endringer og forandringer for meg, både privat og som forteller. Å flytte, endre sivilstatus og nye jobbforhold er store ting. Og når alt skjer på samme tid... Ho, ho!

Som forteller opplevde jeg mange fine øyeblikk.

Januar: Flere konferansierjobber, og et litt lengre engasjement som formidler for kunstutstillingen "Bending Water" i Bodø Domkirke.

Februar: I forbindelse med samefolkets dag ble jeg engasjert for å fortelle samiske fortelling under markeringen til Bodø kommune. Å fortelle den samiske skapelsesberettelsen for biskop Tor B. Jørgensen var litt spesielt. Men han kom og tok meg i hånden etterpå og takket for en spennende fortelling. I tillegg lanserte jeg min nye hjemmeside med nytt navn: Eventyrdamen.

Mars: Turné med Minnenes Melodier, sammen med Ralph Creedy og Lill-Hege Reiss. En konsert i et femtitallskonsept for Den Kulturelle Spaserstokken. Har aldri opplevd å bli tatt imot så utelukkende kun positivt.

April: Deltagelse i en lokal versjon av Korkampen, hvor jeg er med i Team Sørfold. Ellers en rolig måned med påskeferie på Andøya.

Mai: I tillegg til ulike fortelleroppdrag og æventuropptredener, holder jeg 1. mai tale på Fauske. Aldri vært mer livredd for å snakke for en forsamling før.

Juni: Hektiske dager med museumsjobbing, fortellinger og korkamp. Under finalen i Sulis vinner vi. Vi er beruset av lykke, og gir premien på 10 000,- til støtte for kreftsyke barn.

Juli: En av de merkeligste månedene i mitt liv. Jeg starter ferie og tar med meg eventyrjenta mi til oslo for en uke. Vel hjemme er det å reise rett opp til Riddu Riddu festivalen i Manndalen, Tromsø, for å ha forestilling med Stallo sover ikke når sølvmånen skinner. Kommer hjem 22. juli på bursdagen min. Når jeg skal kjøre til Bodø til bursdagsfeiring hører jeg grusomme nyheter på radioen. Alt stopper opp.

August: Etter ferie er det heftig startmed prøver og forestillinger over hele Salten. Høydepunkt er å spille moren til Elias Blix i et vandreteater på Gildeskål. (Her treffer jeg igjen biskop Tor B. Jørgensen, og etter å ha bedd fadervår og sunger "Her kjem me dine arme små", føler jeg at balansen er opprettet. Hehe)

September: Kurs i formidling og fortelling for KIS, Kvinner i Salten. Starter også premisjon fra deltidsstillingen min som museumskonsulent. 100 % forteller i eget firma nå.

Oktober: Spøkelseshistoriemåneden. I tillegg er Sissel Horndal og jeg i Oslo og viser frem Stallo-forestillingen vår på Litteraturhuset i oslo. Svært gode tilbakemeldinger.

November: Endel konserter med Les Guitarres. Det blir også tur til Alta med Stalloforestilling.

Desember: Etter hektiske høstmåneder roer alt seg merkverdig ned i desember. Noe som føles i grunnen ganske bra. Et portrettintervju som er gjort med meg tidligere av Her High North publiseres.

Da var oppsummeringen gjort, og endel vurderinger tatt for meg selv. Ser frem til det flunkende nye året! Godt nyttår alle sammen!

Å fortelle triste fortellinger

2011-12-19T23:41:00.001+01:00

I går deltok jeg i konsert i Rønvik kirke hvor jeg fremførte Pikene med svovelstikkene.

Etterpå ble jeg spurt av en mann om hvordan jeg taklet å formilde en så trist historie uten å bryte sammen selv.

Første gangen jeg fortalte denne ufattelige triste fortellingen var i 2005. Jeg hadde fått velge selv hvilken historie jeg skulle fortelle, og ettersom jeg hadde lenge tenkt på å prøve meg på denne, så valgte jeg denne med friskt mot.

Heldigvis begynte jeg å øve i god tid, for det som skjedde var at hver gang jeg kom til partiet hvor mormor åpenbarer seg, så brast jeg i gråt. De fleste har jo et forhold til døden, og noen de har stått nær som de har mistet, så det er veldig lett å overføre sine personige erfaringer i stoffet man jobber med. Men jeg ga meg ikke, så etter endel repitisjoner og konsentrasjon begynte det å gå bedre. Så da jeg fremførte den hadde jeg full kontroll på mine egne følelser. Så jeg fortale med innlevelse, men likevel med en profesjonell distanse, om man kan kalle det, til fortellingen.

Så svaret er i grunn, at man må være forberedt. Man må kunne det man skal fremføre og allerede ha kjent på de følelsene som kan oppstå når man forteller.

Julenostalgi med Dizzie Tunes

2011-12-16T01:43:00.000+01:00

Jeg deler her et veldig godt juleminne. Dizzie Tunes sin juleplate som jeg hørte om og om igjen som liten.

"Hvor gikk min snømann hen" er vel ikke akkurat blitt stående som den største juleklassikeren i ettertid. Men dette er julenostalgi på høyt nivå hos meg. Noen som husker denne?

Fortellerleksjon fra Atle Antonsen og fortellerdagen

2011-12-08T22:42:00.000+01:00

Forteller Heidi Dahlsveen har for tiden en adventskalender hvor hun deler eventyr, kjente og ukjente, som har med jul å gjøre. Denne anbefaler jeg på det varmeste. Her er dagens fortelling.

Heidi står også i bresjen for å få en norsk fortellerdag. Den første er i 2012 og datoen er 15. januar. Dato er valgt siden dette er en av verdens store eventyrsamlere, Peter Christen Asbjørnsen ble født. Og vi har vært mange forteller i landet som har vært med og bestemt denne datoen. Den er fin fordi den ikke kolliderer med mange andre høytider, og det fremdeles er mørktid og behov for fortellinger. Les mer om dette her.

Vi avslutter dette innleggert med en liten fortellerleksjon av selveste Atle Antonsen. Enjoy!

Desemberbarn

2011-12-06T13:22:00.002+01:00

Dette er min nye julefavorittsang. Jeg hørte denne for første gang for noen år siden, men så ble den borte for meg. Nå har jeg funnet den igjen. Kanskje finner jeg desemberbarnet mitt også?

Desemberbarn av Kari Bremnes

Æ står og ser etter lys

Æ står i vinduet om morran

Æ huska mora mi sto også sånn

og sa ho syns desember va så tung

Æ syns desember va lett

Æ syns desember va ei lampe

Æ gikk i skjæret fra en gylden skjerm

og gledde mæ urimelig te´ jul

Desemberbarnet leite etter dæ

E´du tatt av våren som de andre?

Ska du ikkje juble når det sner?

Skal æ ikkje rope på dæ mer?

Det står ei stjerne i nord

Det kainn umulig vær den samme

som den vi hadde over huset da
æ gledde mæ urimlig te´ jul

Desemberbarnet leite etter dæ

E´du tatt av våren som de andre?

Ska du ikkje juble når det sner?

Skal æ ikkje rope på dæ mer?

Red Riding Hood

2011-12-05T20:15:00.002+01:00

Det tok sin tid, men omsider har jeg fått sett filmen som er en variant av eventyret om Rødhette. Red Riding Hood har fått tittelen Rødhette og Varulven på norsk. Rødhette er her ingen liten jente, men en ung kvinne i gifteklar alder. Hun bor sammen med sin familie; foreldre og storesøster, i en liten landsby som lever under stor frylt for varulven. De ofrer sitt beste dyr hver fullmåne. Men så dreper plutselig varulven et menneske, og det er søsteren til Rødhette, eller Valerie som hun heter i filmen. I tillegg er Valerie lovet bort til byens smed, Henry, mens at hjerte hennes banker kun for Peter.

Vi skjønner fort at Varulven har en spesiell interesse for Valerie. Han sier han kjenner henne, og at han vil at hun skal bli med han fra landsbyen, da skal han spare alle. Valerie kjenner noe igjen i øynene, de menneskelige, brune øynene. Men hvem er det i landsbyen som forvandler seg til varulv, og som holder hele landsbyen i et jerngrep av frykt? Er det noen hun kjenner? Kan det være Henry eller Peter? Eller er det bestemor?

Med utgangspunkt i å være eventyrnerd, forteller og med en stor fasinasjon for ulver, skjønner dere nok at det skal endel til for at jeg skulle mislike denne filmen. Når det er sagt, så må jeg også påpeke at jeg forstår at dette ikke er en film som passer for alle. Jeg tror nok at målgruppen er myntet på et ungt publikum, i tråde med Twilightfilmene. Og for eventyrnerder som meg.

Historien er spennende, og klarer å holde meg på pinebenken om hvem Varulven kan være. Dessuten synes jeg at filmen er estetisk vakker. Valerie med sin røde kappe som løper i en vinterkledd, mørk skog er bare en nytelse for øyet. Handlingen utspiller seg i middelalderen, og det er flotte kulisser og kostymer. Likevel er de ikke konsekvente, for sminken på skuespillerne, samt enkelte hårfrisyerer er unektelig svært moderne. Det at musikken også er tildels moderne er bare kult.

om kulturskole, sopranstemmer og julesang

2011-12-02T11:01:00.000+01:00

Sørfold kommune, min hjemstedskommune, ja, var en av dem som tidlig begynte med kulturskoleundervisning. Så tidlig på 80 tallet begynte jeg på orgelundervisning. Ja, sånt kleint 80 tallsorgel med rytmebokser og diverse lyder. Nå har jeg forsåvidt ganske gode minner om det orgelet, men med tanke på at mine foreldre egentlig hadde tenkt å la meg få pianoundervisning, men ble istedet forført av orgelbølgen... ja, jeg trenger sikkert ikke si mer. Jeg kunne vært pianist! He, he.

Vel, ettersom orgelundervisningen antagelig ble for lite utagerende for meg begynte jeg etterhvert med sangundervisning. Jeg er Alt, og har alltid vært det, og var kjempemisunnelig på de fine lyse sopranstemmene som flere av mine venninner hadde. For sangene vi sang lå mer til rette for dem, og ikke for min mørkere stemme. Så jeg slet. Dette førte etterhvert til noen års sangpause til jeg ble 18, men det er en annen historie.

For en av sangene jeg sang på kulturskolen var en nydelig julesang, og som jeg takket være det kan teksten utenat på den dag i dag. Og det er Romjulsdrøm.

Romjulsdrøm
En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett og gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og viss ein møtte onger etter væga
som gjorde nar og ville vara med,
så sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så folk fekk gå i fred.

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå
-før vi fekk stiltre øs på tå i gangen
og feste maska før vi banke på.

Så sku vi klampe inn på høge hæler
og kvinke julbokkmål: ”Godkvell, godkvell”.
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
” Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”

En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang
-da væla var et hus med fire vegger,
og saligheta var et bessmorfang.

Foto: Hogne Bø Pettersen. Se hele bildet på hans flickrprofil

I kveld skal jeg ikke synge den, men mange andre fine sanger fra femtitallet. Da skal jeg ha på meg fin kjole og rød leppestift, ha nyrullet hår og synge sanger som er lagt i mitt stemmeleie. Det blir fint det.

Koselige julefortellinger til jul

2011-12-01T01:32:00.001+01:00

I dag hadde jeg et veldig koselig oppdrag. Jeg skulle fortelle for eldre på en institusjon som hadde julebord. Egentlig skulle jeg synge litt også, men ettersom jeg har slitt med en hårdnakket influensa, ikke bra stemme og ikke hadde fått øvd med gitaren min, så ble det fortelling og diktopplesning.

Jeg startet med det nydelige diktet av Inger Hagerup, Hymne til Josef. Deretter litt om den hedenske julen og nissen og julegrøten. I deler av Salten har vi en tradisjon som heter å gå Jul-Anders. Dette gjør man i Misvær og Beiarn 30. november, så etter å ha snakket litt om dette fulgte jeg på med å resitere en Romjulsdrøm av Alf Prøysen.

da var det helt rett å avslutte med den vesle bygda som glemte at det var jul av Prøysen. Et nydelig eventyr som jeg har merket søår veldig godt an hos voksne og eldre. Dette nok fordi de har massevis av referanser til dette. Når jeg forteller dette eventyret for barn må jeg legge inn mange forklaringer, som jo helt nødvnedig, om hva en smed er, hva telefondamer er osv...

Jeg syns jeg traff veldig bra med mitt repertoar i dag, og fikk veldig bra respons.

Her er det nydelige diktet:

Hymne til Josef

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Inger Hagerup

Adventstid og vintage adventskalender

2011-11-29T10:40:00.002+01:00

Da er adventstiden i gang, og snart skal adventskalenderne åpnes, luke for luke, dag for dag.

I fjor hadde jeg en eventyrlig adventskalender, hvor jeg hver dag relaterte dagens dato til ulike eventyr eller noe eventyrrelatert.

I år har jeg en morsom kalender på den andre bloggen min, The Bettie Vintage Page. Dette i form av fantastiske fine, morsomme og noen helt utrolige julereklamer fra fordums tid. Så følg med.

Tre dikt om gutter og jenter

2011-11-26T22:02:00.000+01:00

Gullhøne, gullhøne

fly i sør

og fly i nord

og vis meg hvor

min kjærest bor

Han Ola og hu Kari,

de var et par folk.

De hadde ikke gryte,

de kokte i en holk.

Men holken var råtten

og suppa rant ut,

og Kari fløy etter

med en lang vaskelklut

Den vesle gutten med den røde lua

han slengte jenta i askegrua

han slengte jenta så asken røk

det var den kvelden de kokte grøt

Av disse tre små diktene liket jeg det siste best. Fordi det er noe usagt og spennende mellom de få linjene, og jeg begynner å lage en historie i hodet mitt... og kanskje jeg kjenner igjen noe...