Vi er stolte av Nansen, men er vi arva etter han verdig? Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket

Yalda skal sendast ut av landet, foreldra blir sendt til kvart sitt land. Ho har budd her i fem år, over av halvparten av livet sitt. Er det farleg for oss om ho får bli?

Allan på tre år har fått avslag på søknaden sin om opphald i Noreg, landet der han er født og har levd heile livet sitt. Det kalde brevet seier han skal ut av landet, sjølv om foreldra enno ikkje har fått avslag. Er det farleg for oss om han får bli?

Yalda og Allen er berre nokre få døme på kor umenneskelg den norske flyktningepolitikken er. Vi må la bara sitt beste vere styrande også for utlendingepolitikken.

Tre ting må skje

1. Det må umiddelbart bli gitt amnesti for alle barn og foreldra deira som har budd i Noreg i tre år eller lenger.
2. Vaksne asylsøkjarar som har vore meir enn fem år i Noreg må få amnesti. Vi kan ikkje krevje at folk skal leve i uvisse for alltid.
3. Dei som er ureturnerbare er faktisk ureturnebare. Då må dei få lov til å jobbe, betale skatt og skape seg eit liv utan å leve i uvisse

Eit slikt amnesti er gjennomført i mange land i Europa. No er det Noreg sin tur. Eit slikt amnesti vil frigjere sakshandsamarar i UDI slik at søknader kan bli behandla raskt. Dei som ikkje skal få bli må sendast ut raskt.

Skriv under på kampanjen for å la Yalda bli.

Ivar Aasen sitt språk var eit frigjeringsprosjekt, her er han på Karl Johans gate, der dei dansk-norske embetsfolka regjerte. Foto: Carl Størmer, henta frå Nasjonalbiblioteket

Nynorsken oppsto som eit frigjeringsprosjekt. Dei som skapte og bar fram det som var landsmålet og som no er nynorsken har vore nokre av dei viktigaste aktørane for å skape eit norsk språk for alle, ein norsk kultur for andre enn eliten og for å vise fram den intellektuelle kapasiteten som finst utanfor dei store byane. Nynorsken frigjorde oss frå det danske embedsmannspråket og også bokmålet er blitt betre på grunn av det.

Slik var nynorsken. Spørsmålet er om nynorsken framleis er eit frigjeringsprosjekt. Eg er usikker må eg innrømme. For meg er nynorsken frigjerande. Det at eg kan skrive “eg” og “ikkje” i staden for “jeg” og “ikke” er viktig og frigjerande for meg. Eg bytta frå bokmål til nynorsk i tredje klasse på gymnaset. Delvis for å plage norsklæraren min, delvis for at språket sto meg nærmare.

Men, eg er ikkje sikker på at nynorsken blir opplevd som frigjerande for det store fleirtalet av nordmenn.

Eg trur dessverre ikkje det er slik at nynorsken blir oppfatta som eit språk det er enklare å uttrykke tankane sine klårt og fornuftig på enn bokmål. Samstundes er det ikkje noko tvil om at det talemålsnære språket verkar frigjerande, sjå berre på bruken av dialekt i mange settingar, blogg, sms, chat osb.

Det som er utfordringa for oss som trur nynorsken kan verke frigjerande for mange er å få fjerna mange av dei stigma som er knytt til nynorsken. Eg er ikkje sikker på korleis vi skal få det til, men eg er heilt sikker på at måten nynorsken blir undervist i norske skolar per i dag ikkje er vegen å gå.

Derfor helsar eg velkommen debatten som går no. Nynorsken si framtid er ikkje avhengig av karakterar og eksamenar, men av at han nok ein gong blir frigjerande. Det er den viktige debatten vi må ta.  Korleis legg vi opp ei undervisning som gjev ungdom reell moglegheit til å bruke språket for å uttrykke seg? Makter vi det, makter vi og å styrke nynorsken, og viktigare vi gjev fleire eit verkty for å uttrykke seg slik dei vil.

Audun Lysbakken og Heikki Holmås strir om å bli ny leiar i SV. Eg synst kanskje nestleiarvalet er vel så viktig. Foto: Stig Weston

Eg har lenge tenkt at eg burde skrive noko om leiarvalet i SV. Men, eg må innrømme at eg slit med engasjementet. Eg likar både Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Begge blir utmerka leiarar for SV. Eg har stemt på Heikki, fordi eg alt i alt trur han er betre til å kommunisere politikken vår. Eg er derimot mykje meir engasjert i nestleiarvalet i partiet.

Dersom Lysbakken blir ny leiar skal det utvilsamt veljast ein ny nestleiar på landsmøtet. Dersom det blir Holmås er eg litt meir usikker på om nestleiarvalet kjem på dette landsmøtet eller neste. Uansett skal vi i løpet av kort tid velje minst ein ny nestleiar. Der har vi moglegheit til å gjere nokre grep.

Vi treng ein nestleiar som ikkje er lik den leiinga vi har i dag. Eg liker Lysbakken, Solhjell og Tveitdahl, samt Halvorsen. Men ingen skal få meg til å tru at for eksempel Ingrid Fiskaa eller Inga Marte Thorkildsen vil tilføre den leiinga nye måtar å sjå verda på, anna erfaringsbakgrunn eller oppleving av ei anna verkelegheit.

Når vi no skal finne ein ny nestleiar må vi finne ei som ikkje bur i Oslo eller Bergen. Ei som har ein annan alder enn dei andre i leiinga, ei som ikkje går i korridorane på Stortinget eller katekombene mellom regjeringsbygga.

Vi har mange slike dyktige damer i partiet. Damer som har mykje å tilføre partiet og partileiinga. Ein av fleire personar som eg håper valkomiteen vurderer er Kari Ystgård. Som lærar og tidlegare ordførar i Namskogan lever ho i ein annan røyndom enn storbyens, og ho har vist at ho kan vinne val.

Den kunnskapen treng partileiinga. Vi treng folk som Ysgård i partileiinga. Det kan vere andre der ute som er like god eller betre, men la det i alle fall vere ei som kan tilføre noko nytt.

Dette biletet frå Athabasca i Alberta viser eit lite utsnitt av øydeleggingane utvinning av oljesand utset naturen for. Det øverste biletet er frå 1984, det nederste frå 2011. Foto: NASA Earth Observatory

Det er ganske utruleg, men dessverre sant. Der norske styresmakter ikkje legg seg opp i at Statoil utvinn den mest klimaøydeleggande olja i verda frå sand i Canada, har president Obama sagt nei til ei røyrledning som skal føre denne olja til den amerikanske marknaden.

Prosjektet gjeld Keystone XL som skulle føre olje frå sandbankane i Alberta til raffineria ved Mexicogolfen. Det har blitt ført ein lang kamp frå miljørørsla i USA som no er krona med siger – i alle fall i første omgang.

Tilbake i oljelandet så kunne eg inderleg ønska meg ein oljeminister som hadde tilnærma same guts og ståpåvilje som næringsministeren. Det hadde vore fantastisk om Ole Borten Moe kunne gje tydelege styringssignal til Statoil om at Norge ikkje skulle bidra til utvinning av oljesand, om det skjer på SMS, uformelt eller formelt er ikkje så viktig. Det viktige er at det skjer.

Det er ganske paradoksalt at vi øydelegg framtida for å tene pengar som vi skal spare for framtida.

Les meir om Keystone her

Vi treng ikkje ta opp olja i Barentshavet no. Foto: Tim Thomsen

I dag vart vi møtt av nyheita om at Statoil har funne meir olje i Barentshavet. Det er ei gladmelding. Olje er viktig for energiforsyninga vår og det er eit viktig kjemikalie i mange typar industri. Men vi treng ikkje ta opp olja no – vi har råd til å vente.

• Olja kjem ikkje til å bli verdilaus i overskueleg framtid. Det kan aksjane våre på internasjonale børsar bli.
• Noreg treng ikkje pengane.
• Derimot treng vi å flytte pengar, folk og kompetanse frå oljesektoren til andre industriar og over til investering i infrastruktur. Vi blir svært sårbare dersom vi berre har olja.
• Vi står framfor store klimaendringar. Det er vår plikt å hjelpe til med å redusere utsleppa av klimagassar.
• Den beste måten å redusere klimagassutsleppa på er ved å redusere utvinninga av olje. Det fører til høgare prisar, meir satsing på energieffektivitet og meir satsing på alternative energikjelder.

Klimaendringane er den største utfordringa verda har. Derfor må det ligge til grunn når vi skal ta stilling til oljeutvinning både på Skrugard og på det nye feltet.

Vi bør no bli samde om at vi ventar i 20 år før vi tar stilling til utvinning av denne olja i Barentshavet. Vi har råd til det, klimaet har godt av det, og vi treng ikkje pengane.

Alt taler for å vente.

OPPDATERT: Saka blir ikkje mindre viktig av at Statoil no meiner dei har knekt Barentshavkoden. Skal vi faktisk legge alle egga våre i ei korg?

Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

‘…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as ‘the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.’

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Michele Bachman tar del i primærvala for å bli republikanarane sin kandidat ved presidentvalet i USA. Burde vi finne nye måtar å velje ut kandidatar i Noreg og? Foto: Gage Skidmore/Wikimedia

Leiaren i Unge Venstre er til ei forandring ute med eit interessant og positiv sak på TV2 i dag. Han meiner at norske parti kan ha mykje å lære av korleis amerikanarane vel kandidatane sine. Eg trur og det, men har og nokre ikkje heilt ubetydelege motførestillingar.

Politikken handlar i utgangspunktet om meiningar og visjonar for samfunnet, men det handlar og om at vi skal velje leiarar som skal sette desse visjonane ut i live.  Eg trur det er på tida at vi tar inn over oss at dei strukturane vi har for å peike ut folk og politikk – dei politiske partia ikkje lenger er masserørsler. Det er i realiteten ganske få menneske som tar vala som blir retningsgjevande for kommunen, fylket eller landet. Det bør vi gjere noko med.

Men, først, la meg ile til å seie, eg trur dei fleste som ikkje er politisk aktive ville blitt overraska over kor lite som skal til for å få reell innverknad i eit politisk parti – i alle fall når ein har lært kodene og spelereglane å kjenne. Sånn sett er det norske politiske systemet ganske opent for alle.

Men alle deltar ikkje – heller ikkje alle medlemmane i dei politiske partia.

Eg trur derfor at det er rett å ta til å eksperimentere med andre prosessar, prosessar som i større grad inviterer til deltaking. Ein eller anna form for primærval kan vere vegen å gå. Eg vart veldig skuffa då landsstyret i SV sa nei til å avgjere leiarvalet i SV gjennom ei uravstemming. Eg trur det kunne vore ein måte for mitt parti å opna opp prosessen.

Eg er likevel stolt av at vi i Troms har bestemt oss for å halde ei rådgjevande uravstemming om dette spørsmålet. Denne avstemminga vil gje råd til våre delegatar på landsmøtet. Eg er spent på deltakinga i denne avstemminga.

Eg kjem og til å foreslå på årsmøtet i Troms SV at vi skal halde ei bindande uravstemming om nominasjonen til neste stortingsval. Og, eg håper fylkeslaget vil vere med å opne opp prosessen på denne måten.

Utfordringane er likevel mange. Korleis skapar vi opne prosessar om kompliserte politiske spørsmål – det er enklare med personval?  Kom gjerne med gode innspel. Og, det kanskje aller viktigaste, korleis unngår vi at slike prosessar gjer politikken enno meir personfokusert?

Det er trass alt politikken og ikkje kandidatane som er det viktigaste – ikkje sant?

Eg har tidlegare skrive om korleis vi kan bruke sjølvmeldinga for å ha ei folkeavstemming om korleis vi skal bruke pengane våre. Det innlegget kan du lese her.

Haakon og Mette-Marit blir nok kong og dronning og med mitt forslag. Foto: Holger Motzkau/Wikipedia

Må vi velje om vi skal ha konge eller president? La meg som ein god SVar få foreslå «ja takk, begge deler».

Hovudargumenta for kongedøme er så vidt eg veit to. 1. Kongen og kongefamilien representere landet på ein god måte og 2 dei utgjer ein viktig tradisjon og ei institusjonell forankring som er viktig i ei omskifteleg tid.

Hovudargumenta for republikk er det og to av. For det første er det urimeleg at makt skal arvast i eit demokrati, makthavarane skal vi velje (med unntak av dei som har makt gjennom å ha arva pengar – det er greitt) og for det andre kan vi aldri vite kor lenge den norske flaksen med kongar varer.

Eg ser ingen grunn til at vi ikkje skulle kunne sameine desse to standpunkta i eit glitrande kompromiss.

La oss først sjå litt tilbake i tida. I vikingtida og tidleg mellomalder var det ikkje noko automatikk i at den eldste sonen (og i alle fall ikkje den eldste dottera) skulle arve kongedømet. Kronprinsen fekk versågod reise rundt i landet og gjere avtalar med bøndene for å bli tatt til konge på dei lokale tinga. Seinare tok riksmøtet over noko av denne funksjonen.

Vi hadde i realiteten ei valkongedøme med ein sterk fortrinnsrett til krona for arveprinsen. Denne ordninga med modifikasjonar kunne vi tatt i bruk igjen.

Neste gong vi skal bytte konge kunne vi gjort det slik at kronprinsen måtte komme til Stortinget og bli tatt til konge av eit fleirtal på tinget. I realiteten vil Stortinget alltid ta ein nokonlunde skikka kronprins til konge (ja,  så Håkon er nok trygg) men vi kunne stoppa openbart ukvalifiserte kongar.

Eg tenkjer at vi i utgangspunktet vel kongen på livstid,  men at han kvart tiande eller femtande år måtte komme til tinget på ny for å bli ratifisert.

Dersom vi mot formodning ikkje skulle ville velje kronprinsen må Stortinget finne ein ny konge, og då ville det vere naturleg å leite først mellom folk lenger ute i arvefølgjen. Det ville vere ein uting å skifte kongehus i tide og utide.

Dette ville bevare monarkiet som institusjon, samstundes som det ville få ein viss demokratisk legitimitet og hindre Carl Gustav tilstandar i riket. Det er og i tråd med tronfølgjelova frå 1163.

Tilbake til framtida?

Blått godteri kan ha ei tiltalande overflate, akkurat som blå politikk. Foto: Colemama/Flickr

Det er fristande med ei sterk blåfarge. Anten det er den blå nonstopen på pepparkakehuset eller fridomspratet frå dei blå partia.

Blå tilsettingsfarger i godteri og anna mat vart lovleg i Noreg i 2002. Då vart eit EU-direktiv om dette gjeldande, før hadde norske helsestyresmakter sagt nei til dette. Vi fekk med andre ord fridom til å velje blått, E133 briljantblåt. Det kan gje allergiske reaksjonar, og hyperaktive barn bør ikkje få i seg stoffet. Nokre meiner og at det kan vere kreftframkallande.

Så vi har altså fått denne fridomen til å velje oss blått godteri med usikker helseeffekt. Dette er den typiske blå fridomen.

Og,  det er same typen fridom dei no planlegg å gje oss i Tromsø no framover. Vi skal få fridomen til å velje blant fleire private tilbod i til dømes eldreomsorgen. Kva vinn vi på det. Eg meiner det gjev oss same fridomen som moglegheita til å velje blått godteri gav oss.

Vi får lov til å ta overflatiske val, vi får lov til å ta diskusjonar om godteri med ungane våre og diskusjonar om kva omsorgsselskap vi vil ha.

Men blir dette ein samtale om korleis vi kan ha god ernæring, korleis vi kan utvikle eldreomsorgen. Fridom handlar om mykje meir enn overflatiske val. Det handlar om tryggleik for jobb og inntekt, tryggleik for hjelp når du treng, tryggleik for eit samfunn som bryr seg. Det er mykje som enno kan bli betre i Noreg.

Men, det blir ikkje betre gjennom at den private rikdomen veks, medan det offentlege blir fattigare. Det blir ikkje betre gjennom at skattane blir sett ned.

Det blir betre om vi løftar i lag.

For min del oppfattar eg både blå politikk og blått godteri som negative for folkehelsa, og sluttar meg til sitatet nedanunder frå Aftenposten. Tolk gjerne blå politikk inn i blått godteri

Blått godteri bør man unngå. Hvis alle sluttet å kjøpe for eksempel blått godteri, ville produsenten også slutte å lage det, sier Soot-Ryen. 

Religion er problematisk, sjølv om arkitekturen kan vere strålande. Denne moskeen er frå Jeddah i Saudi-Arabia. Utfordringa er å unngå at religion får dominere og legge grunnlaget for den politiske debatten. Foto: Wikipedia Commons/User:Laitche

Per Willy Amundsen har ein interessant kronikk i Aftenposten i dag. Han skriv at han er kritisk til islam fordi islam ikkje har gått gjennom ein reformasjon og opna for ei vitskapleg utvikling. Så kan ein jo ha det artig med at Frp hald seg med den uvitskaplege meininga at det ikkje finst menneskeskapte klimaendringar, men det får vere til ein annan gong.

Amundsen held fram dette som kjerna i debatten:

Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.

Eg hadde vore samd med Amundsens første og andre setning, i alle fall i grove trekk, om han hadde bytta ut islam med religion i avsnittet over. Men dersom vi ser vidare på det Amundsen skriv så er det viktig at vi har ein del fakta i botn. Mellom anna er det viktig å vite at innvandringa frå kristne land er større enn innvandringa frå muslimske land. Det skulle bety at det er lite som tyder på at muslimane er i ferd med å ta over Noreg.

Det er eit kjempeproblem når religiøse argument blir dei viktigaste i ein politisk debatt. Men dette er ikkje ein situasjon som er eineståande i islamske land. Ein treng ikkje følgje amerikansk politisk debatt med meir ein eit halvt auge for å forstå at situasjonen i USA, i stor grad, er nettopp at religiøse argument utan vitskapleg forankring blir grunnleggande i den politiske debatten. Dette gjeld moralske og etiske spørsmål som abort og homofili, men og på område som vitskapen har gjeve hos klåre svar på. Eit godt døme er debatten om evolusjon kontra kreasjonisme. Evolusjon er kanskje ein av dei vitskaplege teoriane som har høgast sannsynlegheit for å vere rett, men blir likevel avvist av mange kristne og andre religiøse fordi det strir mot deira forståing av Bibelen, Koranen eller andre trusvedkjenningar. Det må vere ein gud som har skapt oss, blir det hevda

Det er dessverre ikkje berre i USA kristendomen legg store delar av grunnlaget for den politiske debatten. Dersom vi tar ein titt på kristne land i Afrika opplever vi mykje av det same, spesielt knytt opp mot homofili. Store delar av den anglikanske kyrkja i Afrika ønsker å bryte med erkebiskopen i Canterbury fordi han er for liberal i homofilispørsmålet.

I Europa og Noreg har vi heldigvis ein snill og ganske så ufarleg kristendom. Men vi skal ikkje mange år attende før vi tydeleg ser i Noreg og at kristendomen og religiøse argument var førande i den politiske debatten, til dømes om ytringsfridom. Både Bjørneboe og Mykle opplevde dette.

Utfordringa er ikkje islam eller kristendom, men religion.

Svært interessant blir kronikken til når Amundsen koplar islam og økonomi. Amundsen skriv:

For: Se deg litt rundt i verden. Hvorfor tilhører majoriteten av landene i den muslimske verden, på tross av sine mange naturressurser og rikdommer, likevel det vi betegner som utviklingsland?

Det er mange svar på dette spørsmålet og kanskje er det og ei lita samankopling mellom økonomisk utvikling og kulturen i landa. Men vi skal og huske at den økonomiske framgangen i Europa, utviklinga av våpen og banksystem som la grunnlaget for den europeiske dominansen av verda oppstod lenge før renessansen, før protestantismen, lenge før “fornuften triumferte og vi endelig kunne frigjøre oss fra pave- og kirkemakt”. Då er det ikkje usannsynleg at vi må leite bak islam og kristendom for å finne svaret på korfor vi har fått den økonomiske utviklinga i verda som vi har. Det er andre og mykje meir fundametale krefter som har påverka den økonomiske utviklinga i verda. Eg vil rå Amundsen til å lese litt Marx og boka “Guns, Germs, and Steel” av Jared Diamond som nettopp kom ut på norsk. Geografi, naturressursar, plantemateriale og klimaendringar er nok viktigare faktorar enn islam.

Det Amundsen skal ha er at kronikken er eit godt skrive og intellektualisert forsvar for Frp sin menneskefiendlege innvandringspolitikk. Ikkje meir, ikkje mindre.

For øvrig er eg samd med desse fyndorda frå Amundsen:

Ta dette innover deg, uansett religion: islam og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Opp gjennom historien er begge kjennetegnet med krig, vold og hat.