Et sted i Solen

Chiesa dei Santi Niccolò e Cataldo

2012-03-04T03:24:00.001-08:00

Denne kirken, med tilhørende kirkegård og kloster, tar oss helt tilbake til søritalias normanniske arv. Hertugen Tancred av Lecce, senere Konge av Sicilia, beordret oppføringen av kirken i 1180. Den ble så gitt til Benediktinerne. Fra 1494 frem til 1807 var det Olivetanerne som hadde kirken, gitt til dem av Alfonso II Konge av de to Sicilier. Størsteparten av renovasjon og påbygg ble utført av Olivetanerne.

Ikke bare normannerne har bidratt stilistisk, på kirkegården kan man finne inflytelse fra saracenerne. Både i buestilen og i blomsterdekorasjonen.

Tilsvarende dekorative motiver finner man også igjen på hovedinngangen til kirken.

Sett rett forfra kan er kanskje det barokke element mest tydlig, selv om den orientalske portalen og rosetten sier sitt. Fasaden ble rekonstruert i 1716, hvor portalen, rosetten og en inskripsjon fra den opprinnelige fasaden var det eneste som ble spart.

Klosterdelen brukes i dag av Universitetet i Salento. Her kan man i den ene klostergården se en fantastisk konstruksjon, som jeg må innrømme jeg ikke vet hva kalles.

Til sist et bilde som også får med den orientalskinspirerte kuppelen, synlig bak fasaden.

San Cataldo

2012-03-01T01:33:00.001-08:00

Lecce er en liten by. Selv om den er administrativt sentrum for provinsen har den ikke mer enn like oppunder hundre tusen innbyggere. Den er også en liten by rent geografisk. Etter et kvarters sykkeltur er man på landet (og mesteparten av den syklingen er viet til å komme seg igjennom og utav trafikkmaskinen som omkretser byen).

På veien fra Lecce til San Cataldo, dersom en velger den litt lengre men mindre traffikerte veien, er det jorder, utmark og like før ankomst skog. Det er omlag ti til tolv kilometer mellom Lecce og San Cataldo, litt avhengig av hvilken vei man velger. Den korteste veien er en firefelts "rake vegen" - Strada Provinciale P364 - men ikke særlig hyggelig på et sykkelsete. Alternative veier er litt lengre - P295 og P298 - men mindre traffikerte og adskillig mer sceniske.

Navnet til denne lille havne og strandbyen kommer fra den irske munken Catald (ca. 400--480 eller 610--685, avhengig av kilder og tradisjoner). Etter sigende skal han ha strandet ved Taranto på veien hjem fra en pilegrimsferd til Jerusalem. Innbyggerne overbeviste ham til å bli deres biskop, og slik ble San Cataldo til helgen omkring 685. Han har gitt navn til diverse steder og kirker, derfor er det ikke uvanlig å se navnet på dette lille stedet angitt som San Cataldo di Lecce.

Nå, like etter vinteren, men litt før våren, er San Cataldo nesten tom og død. To barer/caféer og to restauranter var åpne da jeg besøkte. Litt besøk var det, men strendene med deres rekker av lidoer var stengt. Etter det jeg har hørt er sesongåpning omkring april for noen få, mens andre lidoer venter helt til Juli før åpning.

Men selv om det enda ikke er hverken folksomt, eller særlig varmt, kan man nyte en liten promenade langs stranden, eller hvile på en av benkene i sentrum. Utsikten mot havet er nydelig. Nå er jeg usikker på denne utsikten strengt tatt er mot Adriaterhavet, eller om den kanskje egentlig er mot Otrantostredet - likefullt er det hele sjatteringer av blått.

Barocco Leccese

2012-02-25T09:55:00.003-08:00

Tar man en liten spasertur i solen vil man overalt i Lecces gamle sentrum finne barokke dekorasjoner. Selv når man spaserer uten egentlig retning eller plan kommer man over disse monumentale byggene i salentinsk kalkstein.

Denne byggestilen kalles Barocco Leccese, men er ikke eksklusiv for Lecce.

Et sted i Solen... Salento

2012-02-25T05:25:00.002-08:00

Da jeg vokste opp var Italia Michelangelo, Bernini, de Medici, fotball og moter - altså Milan, Firenze, Roma og selvsagt mystiske Venezia. Det dype syd var befolket av trege bønder, halvkriminelle og kriminelle. Napoli, med Salerno, Herculeanum og Pompeii var siste "brave" utpost.

Slik kan man, basert på levningene etter den "klassiske dannelsesreisen," beskrive Italia - også idag. Men hva var denne reisen? The Grand Tour, Kavalierreise, Junkerfahrt, dannelsesreise var den gamle aristokratiske forløper for dagens turisme. Selv innså jeg det ikke før jeg bladde litt på wikipedias engelske og, ikke minst, tyske sider: Mitt bilde av Italia var basert på pengesterke gamle tyskere og engelskmenn. Vel er den norske kronen sterk, men billig er ikke norditalias turistmaskin. Det jeg ønsket meg, var et sted i solen, til en litt mer overkommelig pris.

Formålet med denne bloggen? Å drive litt reklame for dette "mitt" sted i solen: Salento, den sørlige halvdel av Puglia. Italias hel og sikkert for mange, slik som for meg, mest kjent gjennom besøk på det lokale vinmonopol (en del av historien jeg så absolutt vil kommer tilbake til - Salento står for 20% av Italias vinproduksjon!).

PS Bildet ovenfor ble tatt sist sommer, men dette bildet ble tatt sist helg:

Salento d'amare