Synd man må sone først.

Status pr. i dag:

• Stort sett 1 – 2 poster/uke, noen ganger 3. Lengre pauser av og til (ferier, etc).
• 30 % av postene utvalgt til Sonitus.
• Én tekst publisert på et annet nettsted, og en annen i et tidsskrift.
• Kommentarer til 78 % av postene. (Siden 1/1-08: til 90 % av postene.)
• Ca. 40 besøk pr. dag i snitt siden 1/1-08. Omtrent halvparten er direktetreff eller fra antatt relevante søk. Resten er nok folk som har havnet feil.
• Mange veldig hyggelige tilbakemeldinger, og ingen direkte negative.
• Interessante meningsutvekslinger.
• Har blitt «kjent» med en del trivelige og interessante mennesker, og har fått noen hyggelige eposter.
• Ingen feider og ingen uvenner.
• Økonomisk balanse: inntekter = kostnader = 0 kr.
• Fin skrivetrening. Skriver litt bedre, tror jeg, og litt lettere.
• Angrer ingenting!

Planer:

• Nytt design (når jeg blir enig med meg selv).
• Egne bilder. Kanskje tegninger?
• Eget domene, etter hvert.
• Våge litt mer. Vurdere litt mindre.
• Bli flinkere til å kommentere hos andre.
• Men stort sett: mer av det samme.

Man skulle kanskje tro at sammenhengen mellom kompetanse og selvtillit er forholdsvis enkel.

Men vi vet jo at det finnes mange svært flinke mennesker som er lite villige til å stå fram med det de gjør. Samtidig kan vi f.eks. høre programledere på radio, som verken kan snakke rent eller formulere meningsfulle setninger, men som likevel opptrer nærmest nedlatende overfor ting de ikke skjønner at de ikke har skjønt.

Vi har satt vårt forskningsteam på saken. Så langt har de kommet fram til at kompetanse og selvtillit riktignok samvarierer, men at dette arter seg svært forskjellig fra yrkesgruppe til yrkesgruppe. Årsaksforklaringen gjenstår, men en hypotese antyder at sammensetningen av den enkeltes omgivelser, og dermed typen tilbakemeldinger, er av avgjørende betydning.

1. Mediefolk, selgere, pop-artister, m.fl.
2. Politikere
3. Næringslivsledere
4. Kunstnere
5. Akademikere
   Oppdatering: stiplet linje (se kommentar 17 og 18)

For at resultatene skal være lettfattelige og spennende for den alminnelige leser, er de presentert i henhold til de samme retningslinjer som brukes i dagspressen. Forskningsteamet vil helst være anonymt (jfr. kurve 5).

– Det er urealistisk, sier folk da.

Joda. Men realisme, dere? Er ikke det strengt tatt bare en litterær sjanger? Som ser bakover? Hvor ville vi vært i dag om alle hadde vært realistiske hele tida? Nei, noen må ta ansvar, og se det større bildet. Tenke utenfor boksen. Men for all del, hvis det skal være på den måten, har jeg sagt, kan vi like godt beholde dagens løsning. Så det så!

Men det viser seg dessverre at det går raskt nedover med kongehuset. Ikke bare flørtes det med engler; ifølge pålitelige kilder er det nå også en representant for kongehuset som ikke engang kan klappe i takt. Vi trenger åpenbart en plan B. En løsning som er til å leve med inntil folk venner seg til å tenke nytt.

President likevel, altså. Men da forutsetter jeg en president av den typen som ikke legger seg borti viktige ting. En som kan konversere besøkende diktatorer, sitte stille i timesvis uten å sovne, klippe over snorer, kaste glans, og spise pent med kniv og gaffel. Samt klappe i takt, naturligvis.

I tillegg er det visse personlige egenskaper som bør være oppfylt. En president bør f.eks:

1. Virke samlende. Dette er ikke nødvendigvis synonymt med å være uten egne meninger, men alle standpunkter som kan støte bort en betydelig del av befolkningen må unngås. Det gjelder å være rund i kantene. Eks-politikere er altså ikke spesielt godt egnet.
   (Her kan en enkel test være å plassere frasen «hele Norges» foran navnet. Høres det dumt ut? I såfall er det feil person.)
2. Være intellektuelt oppegående. Jeg mener ikke fremragende på noe vis, men det er uheldig hvis store deler av befolkningen oppfatter presidenten som vesentlig dummere enn seg selv. Tenk f.eks. om George W. Bush hadde vært president i et europeisk land!
3. Virke sympatisk. Presidenten bør framstå som hyggelig og omgjengelig, ha humoristisk sans og godt lag med mennesker. Og et pent smil gjør seg alltid godt på bilder.
4. Ha talegaver. Selv om en president stort sett vil uttale seg om nøytrale og forholdsvis intetsigende ting, er det viktig å kunne ordlegge seg brukbart, uten å stotre eller bla nervøst i papirene.
5. Være moden. En jypling vil ikke få nok respekt.
6. Ikke ha store egeninteresser i næringslivet. Sier seg selv.
7. Ha rent rulleblad, og være skandalefri. Se pkt. 6.
8. Være kjent fra før. Dette er viktig, da det ellers vil være vanskelig for velgerne å danne seg en skikkelig oppfatning om de øvrige egenskapene.

Etter heftige diskusjoner er Flokens nominasjonskomité stolt over å kunne presentere følgende presidentkandidater (i tilfeldig rekkefølge):

• Wenche Foss
• Odd Børretzen
• Trond-Viggo Torgersen
• Vegard Ulvang
• Kari Bremnes
• Viggo Sandvik
• Ebba Haslund
• Arne Bendiksen
• Anne-Cath. Vestly
• Vibeke Sæther

Disse røk ut i prosessen:

• Knut Nærum, Are Kalvø, Kåre Willoch (på pkt. 1)
• Erling Fossen, Aslak Nore (på pkt. 1 og 5)
• Stein Erik Hagen (på pkt. 1, 3 og 6)
• NN (på pkt. 2 og 8 )

For FPNK: abre.

Kjøp oppvaskmaskin! Hvis du ikke har råd: selg et eller annet. Å ta oppvasken for hånd er farlig. Mens studier, boklesing og kryssord kan bidra til å holde deg i trim intellektuelt, er det noen aktiviteter som er så hjernedøde at de sannsynligvis forårsaker demens. Styr for guds skyld unna oppvasken!

2. Gulvvask

Bare tull. Gulvene blir ikke rene, de blir våte. Ikke la deg lure av vaskemidler som lukter sitron eller ammoniakk eller hva det nå er. Støvsug når det trengs, eller mopp. Og evt. fjern flekker.

3. Vasking av bad

Her må det derimot brukes vann. Og siden alt på badet tåler vann (det bør det ihvertfall gjøre), er dette veldig enkelt. Vær raus med vaskemidler, og bruk gjerne dusj eller vannslange. Aller helst: høytrykkspyler eller dampvasker.

4. Rydding

Rydding er en tre-trinnsprosess: kasting, gjemming og systematisering. Først kaster du alt du ikke bryr deg om. Er du av den usentimentale typen vil det si det meste. Det du sjelden eller aldri bruker, men likevel ikke har hjerte til å kaste, gjemmer du vekk på loft og i boder. Resten setter du i et eller annet system sånn at du kan finne det igjen. Det du bruker ofte, men som ikke trenger noe slikt systen, kan godt stå fremme til enhver tid.

5. Matlaging

I likhet med annet husarbeid bør matlagingen være enkel og ta liten tid. Maten blir selvsagt ikke spesielt interessant, men hverdagsmat er uansett bare drivstoff. Virkelig god mat spiser man en gang i blant. Den kjøpes på restaurant. Jeg vet at mange er uenige med meg her. Noen liker å lage mat, og noen er til og med veldig flinke. De har det gjerne som hobby. Disse er helt annerledes skrudd sammen enn meg, og bør antakelig lese en helt annen blogg. Og hva vet jeg? Kanskje det finnes noen som har støvsuging som hobby også?

6. Plenklipping

Har du plen? Hvorfor det? En plen er bare en privat park som ingen bruker. Fjern den, legg steinheller og plant lyng istedet. Eller dyrk noe som kan spises, hvis du liker å lage mat (se pkt. 5).

7 - 10. Oppussing, vedlikehold, etc.

All rørlegging, installering, maling, snekring, tapetsering, etc, settes bort til profesjonelle. Man skal ikke ta levebrødet fra folk.

~

Men så kommer det vanskelige: hva hvis man får samboer? La det være sagt med en gang: Det er en selvfølge at man skal dele på husarbeidet når man blir to. Skulle jammen bare mangle. Men det som sjelden blir diskutert (før det er for sent) er hvor lista skal legges. Altså: hva som bør gjøres, hvor ofte, og hvor omfattende. To mennesker har sjelden samme mening om det.

Eksempel: Person A og person B har ulik terskel for når husarbeid må gjøres, og hvor mye man bør gjøre utav det. Arbeidsmengden de er villige til å bruke er illustrert ved de to søylene til venstre i figuren nedenfor. Så blir de samboere. La oss si at person A forlanger at vedkommendes nivå (nivå 1) legges til grunn for husarbeidet. Legg da merke til at dersom de deler dette jevnt mellom seg, vil person B få mer å gjøre (illustrert ved skraveringen) enn som aleneboer. Det må være lov å spørre: Er dette rimelig?

Og selv om de inngår et kompromiss (nivå 2) kan person B oppleve at arbeidsmengden øker:

Løsningen synes dermed åpenbar: terskelen bør legges slik at begges innsats går ned. Da blir samboerskapet en vinn-vinn-situasjon også når det gjelder husarbeid, slik det jo er i andre sammenhenger (økonomi, sex, selskap, barnepass, osv).

Vel, noen spørsmål ut i luften, bare.

Nå skal jeg gå og skylle kaffekoppen min.

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt. Ho skal byggje på respekt for menneskeverdet og på åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane. Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.»

Så får man håpe at også statskirka snart står for fall.

De store, kjente religionene har det til felles at de har eksistert lenge. De bygger på århundrelange tradisjoner som gjør det forståelig at mange anser dem som en kilde for visdom og sannhet. Og slike religioner er i det minste ikke bevisst konstruert. De har oppstått og utviklet seg gradvis, som en del av den kulturelle ballasten, og kan derfor inneholde mye fornuft og mange gode moralske idealer, også sett med en vantros øyne.

Det blir litt annerledes med sekter av nyere dato. Opprinnelsen er så tydelig. Å tro på slikt krever selvbedrag på et helt annet plan. Det blir som å bevitne en dårlig tryllekunst, der man må myse litt for å unngå å legge altfor mye merke til kaninen som ligger og spreller under bordet, klar til å dras opp av hatten.

Mitt inntrykk er at scientologi står i en særstilling blant disse nyere trosretningene, sånn sett. Vi snakker om en religion som ble oppfunnet av science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard, basert på ideer hentet fra sjangeren: intergalaktiske herskere, invasjon fra rommet, full pakke. Det har blitt antydet at Hubbards rusmisbruk kan ha vært en viktig inspirasjonskilde, men han har selv uttalt at han laget denne religionen for å tjene penger:

«Writing for a penny a word is ridiculous. If a man really wants to make a million dollars, the best way would be to start his own religion.»
 
«I’d like to start a religion. That’s where the money is.»
 
«Make money. Make more money. Make others produce so as to make money … However you get them in or why, just do it.»
 
«The only way you can control anybody is to lie to them. You can write that down in your book in great big letters. The only way you can control anybody is to lie to them.»
 

L. Ron Hubbard  

Det er fristende å betrakte bevegelser av denne typen som en slags test på hvor lettlurte mennesker er. Omtrent som epostene fra Nigeria-mafiaen er en test på om folk egentlig bør ha egne penger. Det er lett å bli kynisk, og konkludere med at folk har seg selv å takke.

Men disse sektene utnytter ikke bare folks uvitenhet, men ofte også deres ulykke. Scientologi-kirkas eksistensgrunnlag er å «hjelpe» folk som sliter med ulike ting, ved å tilby dem svært kostbare selvutviklingsprogram. Disse programmene fungerer også som en trinnvis hjernevask. Spesielt ille blir det når Narconon, som er et underbruk av Scientologi-kirka, påstår å kunne hjelpe narkomane – mennesker som pga. sin situasjon allerede er ute av stand til å vurdere ting klart og kritisk. Det er opprørende at et slikt opplegg gis støtte fra norske kommuner.

Scientologi-kirka er også kjent for å kjøre utmattende rettssaker mot de som kritiserer dem, og de har en policy som blant annet oppfordrer til trusler og trakassering.

Ars Ethica har skrevet om hvorvidt vi trenger religionsfrihet som en egen rettighet. Jeg er enig med ham: det gjør vi ikke. Det er imidlertid mye som tyder på at vi trenger en sterkere lov mot kvakksalveri. Scientologi-kirka er kyniske svindlere, og bør behandles som det.

Referanser:  
[Operation Clambake]  –  [Hubbard-sitater]  –  [CoS og sensur]  –  [Narconon Exposed]

Jevnlig dukker det opp gode råd om hvordan man skal bli en «suksessrik blogger», hva nå det måtte bety. En del av disse er innrettet mot bloggere som skriver (semi-)profesjonelt, og passer dårlig for glade amatører. Jeg tror dessuten at slike råd ofte kan bidra til en snever oppfatning av hva en blogg kan være. Noe av det mest spennede med blogging, synes jeg, er nettopp eksperimentering og mangfold, og alt det nye som kan komme ut av det.

Andre råd er bedre, selv om man ikke trenger å være enig i alt. Her har jeg presentert de jeg selv prøver å leve etter. Velg og vrak!

1. Det finnes ingen regler

Ikke hør på dem som sier at en blogg må være sånn eller slik. Din blogg skal være akkurat slik som du mener den skal være. Det finnes heller ingen kvalitetskriterier du er nødt til å leve opp til, bortsett fra dine egne. Du legger lista akkurat der du selv vil.

Noen (f.eks. meg selv) liker å bruke lang tid på tekstene, og synes at det er selve skriveprosessen, inkludert flikking på setninger og detaljer, som er stas. Andre foretrekker å skrive kjapt og spontant. Alt er lov.

Du skal heller ikke høre på dem som påstår at elitekultur, kvalitet og sannhet undergraves av at amatører ytrer seg skriftlig i det offentlige rom (istedenfor bare muntlig, som vi alltid har gjort). Ikke en eneste forfatter eller journalist mister evnene sine fordi du skriver blogg. Folk slutter ikke å sjekke fakta av at det blir flere subjektive stemmer på nettet. Tvert imot. Du bruker heller ikke opp noen knapp ressurs ved å skrive på nettet, og du konkurrerer ikke om noens oppmerksomhet. Informasjonen må oppsøkes.

Blogging er ikke en sjanger. Det er bare en metode for publisering. Bloggen kan inneholde hva som helst, og gjerne flere forskjellige ting om hverandre. Igjen: du bestemmer. Men det er lurt å gjøre leserne oppmerksom på hva slags blogg du skriver, slik at de vet hva de kan forvente. Det er også lurt å organisere bloggen slik at folk lett finner det de er interessert i. Bruk kategorier, tagging, etc.

2. Ikke skriv for statistikken

Selvsagt vil du at noen skal lese (og helst like) det du skriver. Kanskje så mange som mulig? Men vær forsiktig med å tilpasse innhold og virkemidler i den hensikt å få mest mulig besøk. Du får kanskje flere lesere, men ikke nødvendigvis til det du helst vil skrive. Økningen vil jo komme pga. noe du i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive. Vil du virkelig det?

Markedet fungerer jo slik. Man tilpasser seg etterspørselen, og de store massene får det de vil ha. Men det flotte med blogg er jo at man kan skrive uavhengig av markedstenking, og dermed fylle nisjer som ikke er lønnsomme.

Husk også at en stor andel av de som er innom bloggen din er folk som har søkt etter noe, og kommet feil. Disse er ikke lesere. De er støy i statistikken. Du trenger ikke flere slike.

Derfor skal du skrive det du selv vil, og deretter gjøre dette så tilgjengelig som du selv vil, f.eks. ved å pinge til Bloggrevyen, etc. Da ender du opp med lesere som er interessert i akkurat det du skriver. De kan være mange eller få, men de er ditt publikum.

3. Regelmessighet er oppskrytt

Post når du har noe du ønsker å si, ikke når det er «på tide». Ikke lir av deg tomprat eller ting du selv er likegyldig til, bare for å opprettholde treff-statistikken. Dersom leserne dine virkelig er interesserte, vil de kikke innom av og til. Dessuten kan de abonnere på bloggen din. Sørg for en feed-løsning hvis du ikke allerede har det.

4. Du er unik

Ha respekt for dine egne ideer og interesser. Lær gjerne av andre, men blås i trender og forventninger. Konsentrer innsatsen om det du er interessert i, det du synes er gøy, og det du kan noe om.

5. Kommentering er en helt annen idrett

Du er ikke nødt til å ha et kommentarfelt. Hvis du har det er du ikke forpliktet til å svare på kommentarer. Du trenger heller ikke å kommentere hos andre. Dette velger du helt fritt, uavhengig av din egen blogging. Du blir ikke automatisk en del av noe fellesskap bare fordi du har en blogg. Alt sånt er også helt opp til deg.

6. Vær hensynsfull

Vær gjerne kritisk og direkte når du kommenterer hos andre, hvis du synes det er grunn til det. Men vis hensyn. Det som skrives virker ofte sterkere enn det er tenkt. Vær saklig i debatter. Unngå personkarakteristikker, og unngå helst å diskutere med folk som selv har problemer med slike grenser.

«I learned long ago, never to wrestle with a pig. You get dirty, and besides, the pig likes it»   G. B. Shaw

7. Vær ærlig

Vær gjerne sosial og hyggelig i andres kommentarfelt, men stå inne for det du skriver. Ikke kommenter bare fordi du synes du bør. Ikke skriv «dette var fantastisk godt skrevet» bare fordi du er forholdsvis enig i innholdet eller fordi du synes bloggeren virker som en sympatisk person. Det går fort inflasjon i ord. Alle vil ha positive tilbakemeldinger, men bare hvis de kan tro på dem.

8. Vær etterrettelig og tydelig

Du trenger ikke dobbeltsjekke alle kilder og referanser, men det bør gå fram av teksten hva som er usikkert. Det er helt i orden å skrive «jeg tror …» eller «jeg mener å ha lest et sted …», men ikke framstill antakelser som fakta.

Vær tydelig på hva du mener, og men det du skriver. Det er imidlertid ingen skam å skifte mening. Læring og utvikling er verdifullt, ikke et nederlag.

9. Link med fornuft

Link til andre hvis du har tatt utgangspunkt i det de har skrevet, og ta gjerne med andre linker til viktig eller interessant informasjon. Men ikke overdriv. Linkene bør være relevante for teksten, og teksten bør kunne leses uavhengig av linkene.

Du trenger ikke ha en bloggroll. Hvis du har det er du ikke forpliktet til å holde den oppdatert med de bloggene du liker best til enhver tid. Du er heller ikke nødt til å linke tilbake til de som linker til deg.

10. Unngå reklame

Hvis du blogger fordi du liker det: dropp reklame på bloggen din. Det ser ille ut, det forstyrrer, og det kan føre til at du begynner å skrive for statistikken. Hvis du blogger for å tjene penger blir det en annen sak, men da er du uansett utenfor målgruppen for denne postingen.

Se også:
Meta-manifest
Den farlige middelmådigheten

Epoke	Fra ca. 500 f.Kr.	Fra ca. 200 e.Kr.	Fra ca. 1960 e.Kr.
Tema	Landeplager. Løslatelse. Utvandring og ørken-vandring. Å gå seg vill.	Justismord. Å våkne til liv etter å ha ligget død i en grav i tre dager.	Fjellvandring, selv-plaging. F.eks. gå seg vill, grave seg ned, og (med litt flaks) bli gravd fram i live etter noen dager.
Meny	Påskelam, usyret brød, persille, frukt, egg, bitre urter, vin.	Usyret brød, vin.	Hermetikk, appelsiner, kvikk-lunch, brennevin.
Symboler	Seder-fat.	Påskelys.	Malte egg, gule kyllinger, påskehare.
Lesestoff	Haggada shel pesach.	Evangeliene.	Kriminalromaner.
Motto	Neste år i Jerusalem!	Evig liv!	Det er ingen skam å snu!

Selv skal jeg nøye meg med et opphold i sekularium.

God påske!

Personlig er jeg bekymret over visse holdninger i islam, til bl.a. kvinners rettigheter, homofili, straff, vold, og ikke minst: til demokrati og det sekulære samfunn. Jeg er videre bekymret for at vi som kritiserer islam for slike ting kan havne i bås med det Michelet kaller «brune krefter». Uten god grunn.

Mest bekymret er jeg imidlertid over at mennesker som ellers er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og likestilling er stumme når det er muslimske miljøer som utfordrer disse verdiene. Eller enda verre: at de unnskylder det, snakker om «gjensidig respekt for verdier», og deler ut priser for forvirrede aviskronikker.

Frykten for rasisme og islamofobi har nemlig en lei bieffekt: Den gir enkelte en fryktelig forenklet virkelighetsoppfatning. Det er ikke uvanlig å høre argumenter i retning av at man må definere alt det gale ved islam som ekstreme unntak, eller så er man rasist. Mange er også ute av stand til å skille mellom hets/rasisme mot mennesker på den ene siden, og kritikk/satire/fordømmelse av religion og ideologi på den andre.

Jeg stusser også litt over Michelets egen virkelighetsoppfatning. Hun skriver:

«Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer.»

Jeg synes dette er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det kan jo hende at Michelet sikter til kommentarene i Dagbladets nettdebatter, siden hun nevner disse. I såfall skal jeg ikke uttale meg, for de har jeg sluttet å lese (bl.a. på grunn av den rasismen Michelet advarer mot, og som hennes egen avis ser det som sin oppgave å være talerør for). Men ellers blir jo Hege Storhaug imøtegått på sak og argumentasjon hele tida, og hun blir stadig beskyldt for tvilsomme holdninger. (Se f.eks. artikler hos SOS Rasisme, Ny Tid, Dagbladet, VG, og Klassekampen.)

Henrik Thune (NUPI-forskeren som tidligere har forsøkt å diskreditere islamkritikerne ved å stemple dem som «nykonservative») går enda lenger. Han mener at det er mennesker som Hege Storhaug som sitter med «definisjonsmakten», mens de mer nyanserte, som han selv, ikke «slipper til». Tenk det: han slipper ikke til!

Det er altså «Storhaug & Co.» som setter dagsorden (til tross for at Storhaug jevnlig blir tatt for å overdrive og forenkle, og stadig blir kalt rasist), mens både politiske kommentatorer i dagspressen og forskere i NUPI sliter med å få fram synspunktene sine. Tatt i betraktning at alle faktisk slipper til, kan man jo i såfall lure på årsaken. Jeg tror ikke det skyldes at Hege Storhaug er spesielt overbevisende, for å si det sånn.

Michelet skriver videre:

«Men problemet i dag er ikke at det ropes “islamofob!” i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred.»

Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Det kan til og med tenkes at de to henger sammen. For hvem er vel redd for ulven hvis det ropes i tide og utide?

F.eks. ser Michelet selv ut til å være lite villig til å skille mellom hets og legitim kritikk av islam i sin kronikk Brun feminisme, som ble trykket i Dagbladet på kvinnedagen. Her får man nærmest inntrykk av at det er hets pr. def. dersom man kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende, og at dette gjør kritikeren medskyldig i at undertrykkelsen øker.

Men hvis det faktisk er slik som Michelet antyder – at islamkritikken i norsk offentlighet domineres av aktører med forbindelse til høyrepopulister og rasister – hva bør vi i såfall gjøre med det? Jo, da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen, sånn at ikke denne viktige saken kuppes og ødelegges av mennesker med en annen agenda. Og så må vi forsøke å få fram det som burde være selvsagt: at man både kan ta avstand fra rasisme og fra menneskefiendtlige holdninger i islam, og det av nøyaktig de samme grunnene. For verdier som demokrati og likestilling må forsvares konsekvent, enten angrepene kommer fra rasister, fascister, kristne eller muslimer.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at politiske kommentatorer som Marte Michelet ikke bommer altfor grovt når de skal «sette halen på grisen». For om de ikke har definisjonsmakt, er det ihvertfall ingenting å si på viljen.