Natriumklorid

Dette giftstoffet brukes i tusenvis av alminnelige matvarer, uten advarsler av noe slag. Det er kjent for en rekke skadelige effekter, og det kan være dødelig. Det aller verste er at man utvikler toleranse, slik at man føler behov for stadig større doser.

Disakkarid

Disakkarid er svært vanedannende, og skadeeffektene omfatter såvel stoffskifteproblemer som alvorlig skade på tenner. Enkelte resultater tyder dessuten på urovekkende nevrologiske effekter på små barn. Også dette er en helt vanlig substans i matvarer. Disakkarid-industrien har for øvrig en dyster historie preget av slavedrift og grusomheter.

Triglyserid

Senskader, DHMO

Triglyserid er også avhengighetsskapende, og stoffet kan knyttes til en hel rekke helseskader, spesielt hjerte- og karlidelser. I likhet med kjemikaliene nevnt over inngår det i de fleste næringsmidler.

Dihydrogenmonoksid

Dihydrogenmonoksid (DHMO) er et lumsk stoff. Det kan virke harmløst, og det distribueres helt fritt. Faktum er imidlertid at det i store doser kan føre til akutte dødsfall. Men også små doser kan gi uhyggelige virkninger. Forsøk har blant annet vist at det under visse betingelser kan få metall til å gå i oppløsning!

Hjernevask og propaganda

Næringsmiddelindustrien har ved hjelp av massiv propaganda klart å lulle befolkningen inn i en falsk trygghet. Hvem vet hva som ellers blir holdt skjult? Så vær på vakt mot tilforlatelige påstander som fremsettes uten skikkelig dokumentasjon!

Vær med og si stopp! Vi lar oss ikke lure lenger!

Det har for eksempel vært flom et sted, eller syklon eller jordskjelv. Noe senere skjer det samme igjen. Og så igjen, gjerne på omtrent samme sted. Så er kanskje noen forsvunnet, eller funnet drept. Dette gjentar seg også til stadighet, og sånn er det med det aller meste: Dårlig vær, vold, trafikkulykker, sykdom, økonomiske opp- og nedturer, politiske partier som vinner og taper valg, fotballag som vinner og taper kamper, folk som vinner i lotto og folk som mister jobben – alt har skjedd før, og alt vil skje igjen. Til og med krig og gale diktatorer er små variasjoner over et evig og banalt tema.

Jeg ser for meg bølger som slår mot land. Noen er små og noen er store, men alle er bare gjentakelser, og de fører ingen steder. De endrer heller ingenting, bortsett fra vår evne til å ta imot, som de undergraver.

Det som virkelig er nytt – ikke i betydningen ferskt, men i betydningen annerledes enn før – opptrer sjelden som store enkelthendelser i media. Varige endringer skjer gradvis, og ofte under overflata. Først i ettertid blir det klart hva som var viktig, og hva som bare var bølger. Utviklingen er gjerne en sum av bagateller, hver for seg altfor ubetydelige til å nevnes i avisen.

Det er ikke det at folk blir myrdet som er en nyhet, men det at det skjer mye sjeldnere i dag enn i tidligere tider. Tilsvarende for sykdom: Folk har alltid blitt syke, men ny kunnskap gjør at stadig flere blir friske igjen. Vold, sykdom, flom og ulykker – dette har alltid forekommet, men vi har blitt stadig flinkere til å forebygge, begrense og beskytte. Det samme gjelder diktaturer og kriger, som har eksistert i hele menneskehetens historie: de blir stadig sjeldnere, mens menneskerettigheter og demokrati har blitt selvfølgeligheter i stadig flere land.

Dette er de gode nyhetene. Men også negative endringer skjer gradvis og umerkelig. Det gjelder klima og økosystemer som ødelegges, og naturressurser som tømmes. Det gjelder kunnskap som forfaller, og goder som tas for gitt og blir forsømt. Det gjelder frykt som begrenser oss stadig mer, slik at det er ting vi ikke lenger tør gjøre eller si. Og det gjelder rettigheter som undergraves med de beste hensikter. Slike endringer kan også være vanskelig å se rekkevidden av idet de skjer. Kanskje særlig når vi overskylles av «nyheter» hele tida.

Se også: Nyheter som ferskvare

Men nå er det såvidt jeg tør innrømme hvor jeg kommer fra. Folk rundt i landet begynner nemlig å nikke gjenkjennende til navnet Hemnes. Ikke på grunn av verken natur eller kultur, men på grunn av oppsiktsvekkende inkompetanse hos kommunens politiske og administrative ledelse.

Først rotet man altså vekk 70 millioner kroner ved å investere lånte penger i amerikanske rentepapirer man ikke skjønte filla av. Hadde de ansvarlige enda hatt skamvett til å ta ansvar og fratre sine posisjoner etterpå, ville jeg kanskje greid å mønstre litt sympati. For de ble lurt, det er det ingen tvil om. Vi kan gjerne kalle det svindel.

Men det var naturligvis skyld på begge sider av bordet. Det å satse innbyggernes velferd i et spill man ikke har forutsetninger for å forstå, er kriminell uaktsomhet. Hvorfor tok ingen på seg ansvaret? Man ba riktignok innbyggerne om unnskyldning, men ingen trakk seg. I stedet fikk vi oppleve at ordføreren ble en fast mediafigur som reiste rundt og skyldte på alle andre. Det var, for å si det rett ut, meget pinlig.

Og nå har det kommet for en dag at kommunens rådmann bedriver såkalt gestaltterapi på de ansatte. Dette er en psykologisk metode som i utgangspunktet er omstridt i arbeidslivet. I dette tilfellet er det altså dessuten rådmannen selv som er terapeuten, noe som representerer en grov og åpenbar rolleblanding. Som ikke dette var nok, har visstnok kursene vært å forstå som obligatorisk for de ansatte.

Det er attpåtil bestemt at kursene skal fortsette, om enn som en valgfri ordning. Det hører også med til historien at kommunen har brukt 650 000 kroner på dette, i en periode der man altså burde spare på det meste for å redusere konsekvensene av Terra-skandalen.

Så kjære Hemnes-politikere: hva er det med dere? Er det noe i drikkevannet som jeg bør være oppmerksom på neste gang jeg er på besøk?

Oppdatering: Ordføreren ber nå rådmannen om å slutte helt med kursene.

Se også: En spennende dag for kommunen

Jeg tror at akkurat dette kan være en farlig tankegang. For det finnes provokasjoner og det finnes provokasjoner. Tegninger og meningsytringer i det offentlige rom fører ikke til vold. Det har vi flere hundre års empiri på. Maktmisbruk og fanatisme fører til vold, samt forestillingen om at vold er et berettiget virkemiddel i en konflikt. Manglende impulskontroll fører til vold. Særlig hvis man også mangler erfaring med å argumentere verbalt.

Hva voldsutøvere begrunner volden sin med må ikke forveksles med årsaken.

Og har vi ikke sett tilsvarende argumenter før, i en helt annen sammenheng? Joda, det har vi. For et par år siden gikk det en debatt i media om voldtekt. Da ble det stadig hevdet at kvinner som kler seg sexy eller drikker seg fulle på nachspiel må bære sin del av ansvaret hvis de blir voldtatt. Ikke sånn å forstå at de har skyld, for all del, men de bør skjønne hva som kan bli konsekvensene. Denne vinklingen ble lagt til grunn for flere avisartikler, noe som sikkert kan ha bidratt til å forme folks oppfatninger.

Et slikt resonnement kunne hatt noe for seg dersom det hadde vært vanlig at menn voldtok. Da kunne det passet med metaforer som å vandre ubeskyttet inn i jungelen, osv. Men vi lever ikke i en jungel, vi lever i et sivilisert samfunn. De færreste menn voldtar.

Det finnes selvsagt sammenhenger hvor man bør være forsiktig, men vi gjør ikke dermed dette til en generell norm. Vi kan ikke la det faktum at enkelte mennesker er farlige få diktere hvordan folk skal opptre i det offentlige rom. Vi kan ikke framstille kvinners normale atferd som årsak til at enkelte menn oppfører seg som ville dyr. Foruten å være en feilslutning, legger dette helt urimelige restriksjoner på kvinnene, og det sprer dessuten inntrykket av at menn er hensynsløse skapninger som ikke kan styre seg. En slik tankegang bidrar neppe positivt til forholdet mellom kjønnene.

Og akkurat sånn, tror jeg, er det med karikaturtegninger også.

Men jeg mener også at noen ytringer kan være skadelige, og at den som ytrer seg kan ha et ansvar. Dette er for eksempel tilfelle hvis man oppfordrer til vold. Samt når man stadig plasserer ansvar på feil sted.

Se også:
Er dog fred det beste?
Menns holdninger, og holdninger til menn

Men noe er likevel nytt. Det ser ut til å være en slags begrepsavklaring i emning. Kanskje kan vi håpe at debatten har blitt mer moden? Bergens Tidende går tilbake på sin tidligere holdning, som blant annet gikk ut på at «ytringsfriheten må begrunnes». Dengang uttrykte de til og med tvil om hvorvidt alle religioner bør behandles likt. Det er godt å høre at de har snudd. Nå påpeker de på lederplass at det er individer som trenger vern, ikke kulturer, og de avslutter med å si at de står «skulder ved skulder med Jyllandsposten». Hege Ulstein i Dagsavisen skriver at det å bli krenket brukes som hersketeknikk for å bringe meningsmotstandere til taushet, og at ordet krenkelse er i ferd med å bli et begrep tomt for innhold.

Martin Grüner Larsen påpeker på sin side at det er forskjell på spørsmålet om ytringsfrihet og spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene. Han mener at norsk presse har misforstått karikaturene, og at det som ble framstilt som en debatt om ytringsfrihet i virkeligheten handlet om å ta hensyn i et opphetet debattklima. Både han og Sven Egil Omdal i Aftenbladet.no advarer mot å slutte seg til Jyllandspostens politiske agenda.

Mitt inntrykk fra begge de foregående rundene av karikaturstriden er at de fleste klarte helt fint å holde det moralske og juridiske fra hverandre. Men det er mer komplisert enn som så. Spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene er heller ikke det samme som hvorvidt tegningene var «nyttige», «gode», eller bidro til å redusere konflikter. For det er flere hensyn her. Fred og fordragelighet kan prises for høyt.

Dessuten: skal ytringsfriheten være reell, er det jo ikke nok at ytringene er tillatt. Man må også kunne ytre seg uten å frykte for livet. Det var nettopp dette poenget som var bakgrunnen for at tegningene ble trykket første gang.

Saken gjaldt bl.a. ei barnebok om Muhammed som ingen ville illustrere, fordi man fryktet represalier fra islamister. Det finnes selvsagt gode og mindre gode måter å vinkle dette på, men det ville vært meningsløst å liste seg rundt det som var sakens kjerne: avbildning av Muhammed. Og jeg greier uansett ikke å se at disse tegningene skulle være noen åpenbar fornærmelse av innvandrere eller etniske minoriteter. Jeg ser religiøs og politisk satire av det slaget som trykkes i hele verden hver eneste dag:

Klikk for større bilde

I et fritt samfunn vil det jevnlig opptre ytringer i offentligheten som støter noen. Dette kan man ikke gjøre noe med uten å faktisk avskaffe ytringsfriheten. Det er naturligvis helt legitimt å kritisere eller mislike slike ytringer, både når det gjelder innhold og form. Dette er for øvrig noe ganske annet enn å hevde at ytringene ikke burde vært publisert.

Problemet i dette tilfellet er altså at enkelte religiøse maktmennesker ikke reagerer med kritikk og motytringer, men med drapstrusler, opptøyer og krav om sensur. Slike reaksjoner kan ikke få legge premissene for hva som i praksis skal kunne ytres.

Også tåpelige og ondsinnede ytringer vil opptre fra tid til annen, og de kan dukke opp hvor som helst: på en blogg, på en vegg, i en lokalavis. I den «globale landsbyen» vil det være tilfeldigheter som avgjør hva som påkaller ekstremistenes oppmerksomhet og raseri. Og da er det tross alt bedre at det er en større avis som tar støyten, og at dette gjøres i sammenheng med en bred debatt. Selvsagt kan det bidra til å øke konfliktnivået på kort sikt (selv om det denne gangen var vel så mye danske imamer som forårsaket bråket). Men kanskje kan dette på lengre sikt også bidra til en normalisering? En tilvenning til hva man faktisk må forvente å møte i et fritt samfunn? Kanskje kan man bidra til å hindre at privatpersoner må leve på hemmelig adresse fordi de glemte at ytringsfriheten kun gjaldt formelt?

Når jeg ytrer meg på bloggen min, bør jeg kunne gi uttrykk for det jeg faktisk mener (innenfor loven), uten å være redd. Hvis vi hele tida skal måtte veie våre ord fordi noen blir veldig sinte, eller fordi det er så fryktelig synd på enkelte, vil det kunne bli stadig flere ting som blir umulig å ytre i praksis. Å være krenket er et effektivt maktmiddel. Derfor er dette til syvende og sist et spørsmål om ytringsfrihet, i den forstand at den må holdes i hevd gjennom bruk.

La gå at klimaet i Danmark var preget av fremmedfiendlighet idet tegningene ble trykket, og at dette satte dem i en uheldig kontekst, slik Grüner Larsen nevner. Timingen var kanskje dårlig. Men når passer det å ta et oppgjør med dette da? Og hva med andre land? Skal hele verden måtte liste seg fordi noe er råttent i Danmark?

Vi kan ikke operere med selvsensur og tabuer fordi vi er redde for represalier eller for å støte visse grupper. Vi kan ikke forlange at kritikk av islam skal måtte være nøktern, konstruktiv og god, når vi aldri ville drømt om å stille tilsvarende betingelser til ytringer om andre grupper. Vi kan ikke leve med én type folkeskikk overfor muslimer, og en annen overfor alle andre. Og vi må aldri godta at det å hevde seg krenket skal gi rett til å legge føringer på andres atferd. Det er en altfor høy pris for fred.

Andre gang Jyllandsposten trykket karikaturene, var det fordi en av tegnerne, Kurt Westergaard, hadde blitt drapstruet. Og det er klart: man kunne jo bare skrevet at man ikke lar seg diktere av trusler, men etter min mening var det eneste riktige å også vise dette i praksis.

Mange snakker om at vi må vise respekt. Jeg er enig når det er snakk om individer. Ellers ikke. For hva hvis jeg faktisk ikke har respekt (tenk på en tilstrekkelig provoserende ideologi, slik at poenget blir tydelig); bør jeg da passe på å ikke såre følelsene til ideologiens tilhengere når jeg sier hva jeg mener? Eller bør jeg rett og slett holde kjeft, eller hykle? Og dette kan da ikke avhenge av hvilket syn jeg mangler respekt for? Eller skal man bare hykle overfor de som blir veldig sinte eller lei seg?

Muslimer er ikke en etnisk gruppe. De er tilhengerne av en religion, og omfatter blant annet vestlige konvertitter. Tegningene var ikke hets mot mennesker, de var hets/satire/kritikk/whatever mot en verdensreligion/ideologi. Et tankesett. Ideer. At mange mennesker oppfatter dette som hets mot dem selv, er selve kjernen i problemet, og noe vi før eller siden er nødt til å ta et oppgjør med dersom ytringsfriheten skal være noe mer enn en død paragraf. Tror noen at det er mulig uten å faktisk konfrontere?

Se også:
Vedlikehold av ytringsfriheten
Hatefulle ytringer
Ånden i samtiden

– Enogtjue!

– Hm?

– Jeg er ikke elleve, jeg er enogtjue! Historien slutter jo «ti år etter»! Det må du da vite, du som har skrevet den!

– Jojo, men for det meste er du elleve.

– «For det meste»? Du respekterer meg ikke!

– Klart jeg gjør.

– Jaha? Hvorfor lot du meg bli kidnappet da? Uten grunn, til og med?

– Altså …

– Du sa det selv. Helt unødvendig for handlingen, sa du.

– Jammen, da var det for sent å ta det bort! Jeg ville ha mistet altfor mange ord. Så jeg måtte bare gjøre det beste ut av det.

– Ord? Er det alt jeg er for deg?

– Vel …

– Jeg måtte altså sitte over ei uke i en mørk kjeller bare fordi du skulle ha nok ord!?

– Nå gikk det jo bra til slutt, da …

– Jeg håper virkelig du har lært noe av dette!

– Absolutt! Jeg fikk trent på dialoger, for eksempel. Og vekslende synsvinkel i tredjeperson. Og så strevde jeg faktisk litt med tidsbøyning i tilbakeblikk. Akkurat det var en overraskelse. Dessuten lærte jeg at det er mulig å presse fram ideer, og at underbevisstheten ligger litt foran. Man kan faktisk bli overrasket over det man selv finner på!

– Jeg mente …

– Og detaljer! Der har du en vanskelig balansegang! Detaljer skaper troverdighet og gjør karakterene levende. For eksempel måten du rynker øyenbrynene akkurat nå. Ser du?

– Jeg …

– Jo, men samtidig skal man kutte bort alt som bare er fyllmasse. Alt som ikke har noen funksjon. Men det kan man vel egentlig bare glemme når hvert ord teller.

– Jeg mente: jeg håper du har lært å behandle mennesker!

– Vel, det blir det samme med mennesker, vet du. Jeg hadde med altfor mange. Man rakk ikke å bli ordentlig kjent med dem, og flere var helt uvesentlige for handlingen.

– Jasså? Uvesentlige? Hvem burde vært fjernet da, om jeg tør spørre?

– Hør nå …

– Hm? Kanskje drept, til og med? Det ville kanskje vært like greit at jeg døde der i fangehullet?

– Men kjære …

– Svar meg!

– Hm, jeg tror det er på tide å kutte nå.

Ellers anbefaler jeg Marens betraktninger om formidlingsglede og detaljer.

a.k.a. harpy

Men å nyte disse dagene krever at man er i stand til å leve i nuet. For plutselig er det kuling og isnende regn, og man vasser i sleipt, råttent løv. Fargene blekner bort, og alt stopper. Livet fryses i svart-hvitt.

Vinteren er ikke en årstid, den er en periodisk naturkatastrofe.

Men kanskje er det vintrene som holder oss nordmenn i sjakk? Så snart vi er tint opp, fryses vi ned igjen. Er det sånn vi opprettholder vårt kjølige, avmålte vesen? Hvem vet hva som ville skjedd hvis somrene bare hadde fortsatt? Ville vi utviklet lidenskap om vi bare fikk tid på oss? Nei, gud forby!

Jeg ble stående å se etter gåsetrekket da det passerte over byen for noen uker siden. Man skulle vært trekkfugl. Men får jeg ikke det, vil jeg være bjørn. Jeg tror jeg setter vekkerklokka på første april.

I den anledning er det opprettet et borgerinitiativ mot EUs datalagringsdirektiv, som følger opp bloggstafetten mot direktivet fra i sommer, samt opprop mot det samme i januar 2008.

Les hele teksten hos bl.a. Vox Populi.

Aksjonen går også via Twitter. Se dessuten brev til regjeringen fra Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge).

Hvis man med «sosialisme» mener det å ville avskaffe kapitalismen, passer dette på Rødt. Kanskje til dels også på SV, i teorien. Men i praksis er de et demokratisk, parlamentarisk parti som aksepterer markedsøkonomi og privat næringsliv.

I dagligtale brukes begrepene mer løselig, og delvis avhengig av eget ståsted. På ytterste venstre fløy finnes det grupperinger som mener at alle andre enn dem selv er «redskaper for kapitalen». På motsatt fløy er det enkelte som kaller all statlig eierskap og styring for sosialisme. Det siste innebærer i ytterste konsekvens at alle norske partier er sosialistiske, med unntak av DLF, som nesten ikke finnes.

Alle partier fra og med SV til og med FrP er tilhengere av blandingsøkonomi med en mer eller mindre sterk stat. De har ulikt syn på hva som bør kunne overlates til markedet, men det gir liten mening å dele dem inn i to distinkte grupper. Det er snakk om en kontinuerlig skala, og det er ikke engang opplagt hvilken rekkefølge partiene bør plasseres i. Det kommer an på hva man vektlegger.

Venstre og KrF (og tidligere: Senterpartiet) har pleid å profilere seg som et tredje alternativ; et «liberalt sentrum». Men en tredeling gir ikke nødvendigvis noe mer mening enn en todeling.

Poenget med blokkene er naturligvis å illustrere aktuelle regjeringsalternativer. De sier noe om hvem som kan forventes å samarbeide. Men når Carl I. Hagen refser Lars Sponheim for ikke å støtte opp om en «bred borgerlig allianse», mens Venstre på sin side har vurdert regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, illustrerer det hvor lite substans det er i dette. Og så sent som i 1990 var også Senterpartiet en del av de borgerlige. Hva betyr «borgerlig» i dag? Eller «sosialistisk»?

Men selvsagt kan det trekkes opp viktige skillelinjer i politikken. Noen av dem er både mer grunnleggende og mer statiske enn dagens blokkinndeling:

Men man skal kanskje bare være glad til for de tradisjonelle skillene. Ellers kunne jo Arbeiderpartiet og Høyre finne på å slå seg sammen!