For Humor av Høy Kvalitet: Finn en Annen Blogg

Hett middagstips

2011-05-11T22:13:00.000+02:00

Jeg skal på forhånd beklage at det ikke blir særlig mye kritikk av egen matlaging i dag. Grunnen er nemlig at dagens middag ble svært vellykket! Jo, ok, det ble kanskje ikke heeelt som planlagt siden jeg prøvde å finne glutenfri pasta, og ikke rakk å gå bort dit jeg vet at de har det, men en liten salat (uten mais, for det hadde jeg visst ikke likevel) gjorde skikkelig susen. Jeg fikk til og med brukt litt av den nesten helt visnede basilikumplanta mi!

For de som følger med, og har litt mer mellom øra enn... Nei. Slike ting får vente til fredag. Men altså: For de som følger med vet vi at jeg har laget fylt paprika i dag. Og det gjorde jeg ved hjelp av denne oppskriften (med litt modifikasjoner, som for eksempel en liten dæsj hvitløksdolmio og shalottløk istedenfor vanlig løk (rett og slett fordi jeg har igjen masse shalottløk fra sist uke)). Og jeg må bare si det: Det var helt fantastisk! Smakte skjønt. Og de jeg serverte i dag syntes visst heller ikke at det var så ille. Jeg vil i det minste påstå at jeg gjorde det minst like bra som hun Minken Whatsherlastname som var på Firestjerners Middag i dag. (Og ja, jeg forsto hvorfor det programmet har fått navnet sitt i dag)

Men, jo, det var jo noen småting som ikke gikk helt bra i dag. Men det hadde mer med tid å gjøre enn maten. For maten ble utsøkt. Tid må jeg imidlertid bli litt bedre på å beregne. Da det er to timer fra jeg begynner til gjestene skal komme, og det jeg må gjøre innebærer rydding av rom, handling, oppvask og støvsuging i tillegg til matlagingen. Jeg er jo ikke veldig realistisk av meg. Og spesielt ikke når jeg bruker en halvtime av tiden på å løpe rundt og lete etter noe jeg uansett ender opp med å ikke finne.

Som om ikke det var nok skulle visst en av samboerne mine ha middag i dag også. En time etter meg. Så da måtte jeg vaske opp alt jeg brukte før jeg serverte maten. Det gjorde det jo bare neda mer stress.Men ikke akkurat smart av nevnte samboer å planlegge slikt, når jeg allerede har etablert onsdagsmiddag. Sukk...

Så fra jeg så gjestene gå av bussen, og til jeg slapp dem inn i bygningen, fikk jeg støvsugeren ut, ryddet alle ledninger og redde opp senga. Og tørket av bordet tror jeg. Jeg er rask når det gjelder serru. Håper ingen tok den feil... Ehm... Ja.

Men når maten er god er kvelden godt... God. Og så får jeg bare ta tilbakemelding, og ta meg bedre tid neste gang.

Nå skal jeg legge meg på magen og lete, for jeg mistet tre Bucky Balls i ryddestresset i sta. Men det har skjedd før, så jeg er ikke sååå redd. Eneste problemet er at denne gangen har jeg støvsugd.

Crap...
Og, kjære lesere, det er bare å foreslå mat til neste onsdag!

Jeg spiller ikke tuba!

2011-05-10T00:07:00.000+02:00

Etter en svært inspirerende marsjeringsøkt med politibrassen, fikk jeg lyst til å forklare folk noe. Folk som gjennom alle år har trodd at jeg spiller tuba, enkelt og greit fordi de omtrent ikke vet hva et instrument er. Jeg spiller ikke tuba. Jeg spiller trompet. Og i brassbandet spiller jeg kornett. Det er så godt som samme instrument,men ikke si det til hardbarka brassmusikere. Da kan du fort få juling.

I dagens corner o' geek skal jeg forklare dere søte, uvitne mennesker hvorfor korps faktisk er ganske kult! Dog når jeg tenker meg om er kult, i den tradisjonelle meningen av ordet, kanskje ikke helt riktig begrep for å forklare korpsbevegelsen. La oss innse det: De som spiller i korps er ikke akkurat de som går gjennom sine barndomsår som veldig populære på skolen. (Ihvertfall gjorde ikke jeg det, så da kan vel diskusjonen gå i det breie og vide om det var på grunn av korps eller ikke.) Hvis jeg skal bruke et lignende begrep om korps må jeg altså lete andre steder i vokabularet mitt.

Så la meg isteden forklare litt om mitt forhold til korpsbevegelsen:

Jeg ble med i korps da jeg var ni, og jeg ble tvunget av min mor. Det måtte til, men for å få det på det rene med en gang, så fortsatte jeg frivillig. Da jeg var 13 (tror jeg) ble jeg med i voksenkorpset i distriktet, og ble enda mer glad i korps. Det hele toppa seg skikkelig i fjor, da jeg var i garden. Det var bare helt fantastisk. Og nå, i dag, etter nesten ni måneders avbrekk fra alt som har med slo og marsjering å gjøre, hadde jeg denne flotte marsjopplevelsen med brassbandet. Og jeg spilte stortromme. Haha. Det var kjempegøy.

Men jeg er offtrack. Tror jeg. Nå begynner jeg å lure på om jeg har noe poeng med dette innlegget i det hele tat... Men la meg nå se.

Ok. Korps er morsomt. Det handler om samspill med andre, og musikk, og å få musikken til å høres bra ut. Det er vel noe alle og enhver kan sette pris på. Korps er sosialt. Mange mennesker med samme interesse samlet på samme sted resulterer ofte med sosiale aktiviteter, noe korpsbevegelsen er et prakteksempel på. Korps bryter aldersbarriærer. Siden det ikke finnes hverken øvre eller nedre aldersgrense, kan korps gi bekjente i alle aldersklasser, og ikke minst mange forskjellige aspekter av samfunnet. Slik kan man også få kjempemange kontakter gjennom å være med i korps!

Og marsjering er gøy! Jeg må si at jeg virkelig ikke kunne fordra det for et år siden, men etter garden, etter alle de forestillingene for jublende folkemengder, etter den ekstreme maktfølelsen man får av å spille Kaisergarde mens man svinger opp Karl Johan, og den deilige utmattelsen man føler når man spiller signalene på Norrlandsfärger opp slottsbakken. Det er flott!

Så, jeg tror bare jeg må konkludere med at selv om noen folk kanskje ikke synes at korps er kult, så synes jeg at korps er kult. Men så heter ikke denne spalten My lil' corner o' geek for ingenting heller.

Og til alle andre: Jeg kan ikke beskrive korps med ett ord slik at det skal bli lett å forstå, men jeg kan prøve med tre: Morsomt, smart og levende.

Tygg på den.

Og helt til slutt skal jeg bare presisere at jeg spiller trompet. Ikke tuba.

Damn you bus!

2011-05-06T17:31:00.000+02:00

Jeg kom plutselig på at jeg har dårlig tid, og at jeg skal blogge i dag, og at jeg skal bort om få minutter, så here goes (denne kan faktisk hende blir så kort at mamma gidder å lese den)(og aller eventuelle typos er grunnet hastverk og skal rettes opp i seinere)(og nå skriver jeg masse ekstra, og det stjeler bare masse tid)(faen!)

Dagens tema, sån tatt rett fra toppen av hodet, er at jeg irriterer meg over bussene her. Eller kanskje jeg egentlig irriterer meg over meg selv, men bussene er medskyldige. Det har seg nemlig sånn at hver gang jeg kommer ut og går mot bussholdeplassen, så reiser bussen akkurat idet holdeplassen kommer innenfor synsvidde. That is shitting annoying!

Og som om ikke det er nok så har bussen to ganger, i løpet av kort tid, kjørt rett forbi meg mens jeg har stått på en bussholdeplass og ventet på den. Jeg har riktignok ikke sett bussen før den kjørte forbi, men er det ikke tross alt sjåførens jobb å se etter folk på holdeplassene som skal på bussen? Sånne ting gjør meg sint.

En annen gang var jeg litt sent ute til bussen, og måtte løpe for å ta den igjen (to ganger når jeg tenker meg om, faktisk), og idet jeg kommer opp på siden dens, så kjører den bare. Sånne ting kan kanskje være greit, for vanligvis kommer det en buss ca. ti minutter seinere. I helgene er det imidlertid verre, for da kan det ta opptil en halvtime! Og da begynner det å bli jævla dritalt av bussjåføren å kjøre når det ville ta med ti ekstra sekunder å komme meg på og dra kortet mitt, og jeg er sikker på at den jævla sjåførfaenen så meg.

Så slik er det altså i Trondheim. Man kan sikkert si at det er helt og holdent min egen feil, og at jeg bør gå tidligere sånn at jeg er helt sikker på at jeg rekker bussen, men det er fremdeles irriterende å bli frakjørt på den måten!

Siden dette ble veldig rævva forseggjort og litt kort, kan jeg tilføye følgende:

1: Se til helvette å stemme på ukas matavstemning. Det er lenge siden sist jeg maste på lesers passivitet når det kommer til matspalten (untatt noen få som alltid er ivrige og kommer med forslag)!

2: Frisører er noe dritt. De tar masse penger for å klippe håret ditt, og det svir for en stakkars student som meg! Men jeg har ikke vært hos en frisør på snart to år! Mjehehe! Jeg kan nemlig klippe meg selv! Helt gratis (ikke medregnet innkjøpspris på klippemaskin, dog den ikke kostet mer enn to frisørtimer), og jeg trenger ikke gjøre det mer enn 2-4 ganger i året siden den klipper såpass kort. Og det ser helt greit bra ut også. Og hvis du er uenig i det, så kan du dra til... *ikkebannikkebann* Dit pepper'n gror! For jeg synes jeg er fin på håret, fortenk!

(Unnskyld overdreven bruk av utropstegn. Jeg ble visst svært revet med i hastverket)

Nå må jeg løpe for jeg skal rekke en buss! Damn youuuuu!

(Balls...)

Buljonghelvette

2011-05-04T20:06:00.001+02:00

I dag har jeg laget tomatsuppe, og hatt intet mindre enn tre gjester. TRE! Det betydde jo at jeg måtte lage mer mat! Men jeg tenkte: Faen heller. Jeg bare følger oppskriftene til tre porsjoner. Også ble det mat til overs! Thumbs up.

For å ta menyen litt mer nøyaktig serverte jeg følgende: Hjemmelaget tomatsuppe med egg, revet ost og basilikumblad, hjemmelagede scones og hjemmelagede chilikjøttboller. (Chilikjøttbollene laget jeg i går, men siden de var hjemmelaget syntes jeg det var ok å servere dem til dagens middag også. De ble laget uten oppskrift, så det mest nøyaktige jeg kan si om dem er: De består av kyllingkjøttdeig, finhakket løk, finhakket chili, litt hvitløksdolmio og masse, masse brød. Nam) Oppskriftene jeg brukte er denne til suppa, og denne til sconesene (Hvis det er det som er riktig bestemt flertallsform av scones. Jeg ser ikke helt hva annet det skal være. Sconene, kanskje?)

Det første jeg gjorde, etter tre turer på butikken for å få tak i alt jeg trengte (tredje gangen var det fordi jeg glemte kyllingbuljongen i kassa da jeg var der første gangen) var å lage sconesdeigen. Det gikk bra! Så jeg følte meg veldig dyktig, og satte i gang med suppe. Jeg hadde kjøpt hele hermetiske tomater, så selve mosinga av disse satte meg litt etter skjema (hvilket gikk på bekostning av støvsuging), men det gikk veldig fint til slutt, og jeg fikk en fin tomatsuppesausingrediensting. Vent. Tomatmos. Det var et bedre ord.

Så langt så godt, men da jeg hadde laget buljong og frest shalottløk og hvitløk i smør og mel, helte jeg buljongen oppi. Og da var det noe som ikke stemte... Det så liksom så mye ut... Og det var det også. For jeg sjekket oppskriften, og der sto det "0,5 L buljong". Noen som vil gjette hvor mye jeg laget? 1,5 liter buljong! Faaaaakk! Så da måtte jeg tømme ut en liter med buljong, og selvfølgelig sile det så jeg ikke mistet noe løk, og så spe på med mer smør og mel... Sukk... Og da jeg tenkte "Jeg kan tømme det i en eske og legge det i kjøleskapet, så har jeg det til senere, så var det selvfølgelig sprekk i den jævla esken, så da ble det masse buljong med smør utover hele bordet. Nesten like gøy som da jeg helte sist ukes kryddersmør utover hele jævla kjøleskapet hjemme. Hurra. Men jeg fant da en annen eske, og fikk buljongen i kjøleskapet til slutt. Og så, etter alt dette rotet, var det på tide for tomatmosen og tomatpurreen, så da gikk resten av suppesaken fint.

Og sconesene ble fine! Veldig bra! Nammenam.

Til slutt var det bare de eggene da. Og er det ´noe jeg har funnet ut i dag, så er det at jeg ikke kan koke egg. For jeg fikk det for meg at det var veldig lurt å koke opp vannet først, for så å legge oppi eggene. Det jeg ikke tenkte på er at egg fort sprekker når de går fra romtemperatur til 100 grader Celsius på null komma svisj. Men da har jeg da lært det. Og eggene ble uansett hardkokte og brukbare (ihvertfall to av tre (og jeg trengte bare to)), så det gikk i bunn og grunn fint det også. Det ble bare litt løs eggehvite i kjelen. No problem!

Men det var alt som skjedde. Jeg tror gjestene syntes maten var god. De skar da ihvertfall ikke grimaser, noe jeg anser som positivt.

Så det jeg sitter igjen med er litt suppe, et misfostret hardkokt egg, en kjempeplante med basilikum og en jævla liter med kyllingbuljong. I tillegg ble det igjen litt scones og to kjøttboller. Frokost i morra ftw!

Jeg må også si at jeg har lært to ting i dag:

Ha eggene i vannet mens det koker opp. Ikke legg dem rett i kokende vann!
Les oppskrifter nøye! Det er ikke gøy å sitte igjen med en jævla liter buljong for mye som man ikke vet hva faen man skal gjøre med.

Og helt til sist, etter forespørsel fra min kjære mor som synes jeg skriver for mye:

Til mamma.

I dag har jeg hatt én gjest mer enn vanlig, men det gikk bra. Jeg laget tomatsuppe med tilbehør og scones, og serverte også chilikjøttboller som jeg laget i går. Jeg endte opp med mat som smakte godt, men jeg hadde et par feilskjær på veien. Jeg endte opp med å lage en liter buljong for mye, og jeg fant ut at jeg ikke kan koke egg. De skal nemlig ikke legges rett i kokende vann. Ellers gikk alt bra.

Hils pappa og Ingrid.

Og Mons.

Hilsen Anders

A lil' corner o' geek

2011-05-02T23:29:00.003+02:00

Etter en hek haug med fundering har jeg kommet fram til at dette er navnet på det jeg skal etablere som mandagsspalte. Jeg synes jeg kanskje trenger et lite avbrekk i sint-skrivinga mi. Jeg kan på en måte innrømme selv at det blir litt røfft å klage på min egen matlaging på onsdager, og lange ut mot div på fredager (i svært lite taktfulle toner). Derfor skal jeg bruke denne spalten til å snakke godord om geeky ting jeg liker og setter pris på. Dette kan nok bli så mangt, men fantasyromaner, tegneserier, manga, og filmer kan nok ende opp med å bli med. Kanskje jeg etter hvert også begynner å hinte til mine egne geeky kreasjoner. Kanskje.

Så. Det jeg skal lovprise i dag er drager. Jeg digger drager. Jeg mener ikke den typen du har på ei snor og flyr, men fabeldyret. Jeg vet ikke hva det er som gjør meg så veldig glad i drager, siden de tross alt er store øgler, og jeg ikke er så jævlig glad i øgler at det gjør noe, men jeg er bare helt betatt. Det kan hende det har noe å gjøre med at det hadde vært kult å ha et stort, skummelt og flyvedyktig kjæledyr som kunne sprute ild. Men det hadde kanskje vært litt uraktisk å ha den med på tur. Hvis man hadde hatt muligheten til å krympe den, kanskje... Og ha den i en slags beholder. Veeeeent... Betyr dette at jeg ønsker meg en Chrizard?

Ja, det gjør det.

Men mer om Pokémon en annen gang.

Jeg kan gi eksempler på heftige drager. Vi har dragene i Eragon, for eksempel. Store og vakre dyr med brilliante farger og stort intellekt. Og de kan snakke. Riktignok telepatisk, men jeg synes det er kult likevel. Jeg liker imidlertid ikke vrien de gjorde på dragen i filmen Eragon. Den ser mer ut som en forvokst fugl enn en drage. itt hippogriff-ish. Ikke at jeg ikke setter pris på hippogriffer, men skal det være drage får man faen meg holde seg til drage.

Jeg digger også dragen i filmen Dragonheart. Det kan hende det er litt fordi den har en artig sans for humor og at Sean Connery har stemmen dens. Men jeg liker den. Designet er også veldig bra. Det er sånn en drage skal se ut. Bare... Litt mer ekte. Men nå skal jeg ikke klage på spesialeffektene på filmer fra 90-tallet. Den var sikkert bra nok for folk back then. Plutselig føler jeg meg gammel...

Men, for å komme til hovedpoenget mitt: Verdens beste, kuleste og mest geniale drage. Den heter Toothless, og jeg bare vet at hvis du også har sett How to Train your Dragon, sånn som jeg har, så er du fullstendig enig med meg. Og hvis ikke, så kan du bare gå og... Da er du nok ikke ved dine fulle fem. Jeg mener Bare se på dette:

Så søøøøøt! Jeg bare sier det. Det bildet har til og med fått æren av å være min skrivebordsbakgrunn. Og jeg sier dere: Hvis dere ikke har sett How to Train your Dragon, så må dere se How to Train your Dragon. Den er så jæææævlig bra! Jeg tror jeg så den ihvertfall åtte ganger fra starten av november og fram til jul. Kanskje mer. Og jeg er ikke lei.

Konklusjon: Jeg er dritglad i drager!

Og for de som lurer på det: Jeg liker Rand Al'Thor også, men han er ingen ildsprutende kjempeøgle.

Bare helt til slutt: Det er helt lov å like fansiden min på facebook. Det finnes til og med fordeler med det. Du trenger ikke sjekke bloggen min i fånytta etter nye innlegg. Du kan bare få en oppdatering via news-feeden! Kjempeenkelt! Og så slipper jeg å føle meg som et rasshøl som plager folk som ikke er interesserte med å poste mine dumme blogginnlegg i statusfeltet. På denne måten er det kun de interesserte som trenger å få oppdateringene. Fansida finner man her, så da er det bare å like. Om ikke annet, så vil det ihvertfall bringe litt glede til min hverdag. Ellernosånn.

One of those days one should lay low and avoid every channel of media

2011-04-29T22:45:00.003+02:00

I dag, 29. april, er en særdeles viktig dag for verden. Hadde det ikke vært for noe som skjedde denne dagen ville det nok vært mye tårer og tennes gnissel. Kan hende det som har hendt har gitt mye tårer og tenners gnissel også, men jeg er villig til å tro at det har forhindret mer enn det har forårsaket. En gledens dag for alle som har glede av kjærligheten. Jeg snakker selvfølgelig om at i dag er patenteringen på gummi sin 198. årsdag!

Tenk så flott gummi er. Det aller viktigste er jo at det revolusjonerte prevensjonsmidler i form av kondomer. Og jeg må bare få påstå at jeg bruker gummi framfor blære og tarm som kondom når som helst.

På den mørke siden har dagen i dag vært preget av alle anglofile og monarkielskeres (hvis noen har et klinisk begrep for denne lidelsen tar jeg imot forslag med glede) våte drøm. Det største bryllupet, like, ever! Dere vet, det mellom William og Kate. Det i England. Verdens eldste skrukkedronnings kjære barnebarn og og rypa hans. Og ikke nok med det. Det har vært på alle forsider, hovedsak i alle nyhetssendinger, og tema i alle verdens bedritne talkshows hele den jævla siste uka. Og jeg er lei. Veldig lei!

I tillegg skal dette ha vært den største TV-begivenheten i historien, med to milliarder, jeg gjentar: TO MILLIARDER seere. Pluss 400 millioner views på youtube og googlevideo eller yahoo eller hvadetnåvar (tall fra no nyhetsgreie på P4). Det utgjør, så vidt jeg veit over en tredel av menneskeheten. Og det forteller meg også hvor mange duster det er i verden. Og jeg er villig til å vedde på at om de hadde tv i Afrika, og Kim Jong Il hadde tillatt visning av dette bryllupet på TVer i Nord-Korea, hadde det sikkert vært ennå fler. Og det er dette som får meg til å miste håpet på menneskeheten.

De eneste lyspunktene var at det faktisk var folk som dreit i bryllupsdriten, og heller stakk på slottsplassen for å se 3. gardekompani gå oladrill. Og jeg er heller ikke alene i min sak. For mine helter i Misjonen er nemlig til en viss grad enige med meg. Jeg ble svært lykkelig da dagens episode ble startet med quizzzzzen "Hvor kjedelig er egentlig kongelig bryllup?" med eneste alternativ var "Drit kjedelig" Tusen takk til Golden og Antonsen for dette lyspunktet i min dag.

Det slo meg plutselig at noen kanskje lurer litt på hvorfor jeg har så mye imot dette bryllupet, men faktum er at bryllupet har jeg egentlig ikkenoe imot.Det er mediadekningen som gir meg fnatt (ikke som i ufrivillige rykninger i undelivet, men irriterende små jævler som drar i snorene som gjør meg pissed off). Det finnes faktisk ekte nyheter i verden. Det er folk som dør i krig hver dag. Det er barn i Afrika som sulter ihjel, og det er folk, barn og voksne, som lider under ondskapsfulle diktatorer. Men istedenfor å sette søkelyset på det at verden faktisk er på vei til helvete, og at vi kanskje burde prøve å fikse litt på det, så bruker alt av medier hauger av tid og penger på et jævla bryllup. for noen poshe snobbejævler av noen nesevise kongelige snørrvalper av noen jævla briter. Jeg kaller det forkastelig.

Og når jeg er inne på fæle ting som diktatorer: Adolf Hitler og Eva Braun giftet seg også 29. april. Gratulerer, William og Kate! For et fantastisk flott par å dele vielsesdagen sin med. De var jo ikke onde nazister eller noe. Heeh...

Så jeg sier det, selv om jeg veit det er for seint siden en tredel av verdens befolkning allerede er fortapt: Fuck bryllupet! Bruk heller dagen til å hylle patenteringen av en av verdens beste oppfinnelser! Vi elsker gummi!

God forrett og... Jah...

2011-04-27T22:44:00.001+02:00

Ja, jeg legger meg flat. Spesielt siden lederen i fanklubben min, eller... Vedkommende kalte seg representant for fanklubben til bloggen min. Så jeg vet ikke om det er flere av dere, men jeg legger meg uansett flat, siden jeg har brutt et løfte og endte opp med å ta påskeferie. Jeg var svak. Og jeg hadde planer. Jeg skulle skrive påskekrim, for liksom å gjøre opp for det. Men det gikk til helvete. Så unnskyld.

Siden vi da er ferdig med det kan jeg meddele at jeg fremdeles er hjemme, som i det øde østland, og at jeg i dag har fôret familien min med mat. Jeg brukte på en måte litt av de to forslagene jeg fikk, og endte opp med, siden Flisa ikke fører seranoskinke og breiflabbmedaljonger, en forrett av seikaker rullet inn i noe spekekjøttgreie sammen med asparges og søt chilisaus, hovedrett av entrecóte marinert i søt chilisaus med pepper, hvitløkspulver og chilipulver og bakt potet, med selvlaget kryddersmør pluss dessert av toro sjokoladefondant med vaniljeis med karamellsaus og en kvart jævla kiwi.

Og forretten var veldig vellykket. Den smakte godt, var frisk og deilig, og den så fin ut på tallerkenen. Jeg tok til og med bilde av den. Men jeg har ikke med kabelen så jeg kan plugge mobilen til pc'n, så synd for dere.

Så var det hovedretten. Ja, den var bra den, helt til jeg fant ut at de jævla potetene var harde. Jeg hadde hatt dem for kort i ovnen. Ok. Jeg sjekka nettet, og der sto det at potetene skulle stå i ovnen i en time. Men det kom an på størrelsen på poteten. Jeg anså mine som normalt store. Jeg tok tydeligvis feil. Nå skal det sies at jeg har bakt potet før. Det gikk bra. Så... Jeg føkka det til. Balls.

Og så kom desserten. Der hadde vi da denne idiotsikre sjokoladefondanten fra Toro. Så... Det kunne jo selfølgelig ikke gå bra. Jeg endte opp med, etter tjue minutter i ovnen slik det står på posen (det står til og med at den ikke må stekes for lenge, for den skal være litt flytende), med noe jeg vil kalle sjokoladesuppe. Faen. Jeg har laget denne kaka før også, og den funker visst sånn 50 % av gangene. Fire kaker laget, to var suppe. And I failed again.

Men det meste smakte ihvertfall godt, da. Bortsett fra de jævla potetene. Ellers var ikke smaken ille. Og du og du så mett jeg ble. Men jeg legger merke til at jeg gleder meg til neste uke. Da skal jeg nok begi meg ut på noe litt enklere enn å sjonglere tre retter på én gang.

Og forresten. Hvis du bare leser dette fordi du rota deg inn her via facebook, eller er plaget av at jeg spammer newsfedden på face med bloggingen min, er jeg ferdig med det nå. No more. Me be promising. Så hvis du er interessert får du ta litt jævla initiativ, og komme deg inn på bloggen min på egen hånd. Good luck.

Det store Blogmysteriet: Siste del

2011-04-18T10:47:00.002+02:00

Her kommer siste, og sikkert ikke veldig etterlengtede, avsnitt i Det store Blogmysteriet. For tidligere episoder i serien, sjekk ut del 1 og 2. Kuriosa: Jeg fant akkurat ut at jeg konsekvent har skrevet titlene på tidligere blogmysterietinnlegg med en g. Men blogg skrives visseligen med to. Og i taggene har jeg skrevet det med to. Heldigvis vil marerittet være over med dette, siste, kapitlet om Wilhelm T. Fredriksens oppdrag for bloggeren Andreas Hagen Aukland.

***

Det banket heftig på døra, og Wilhelm Tollov Fredriksen måtte oppgi kampen om en stripete skjorte han var veldig glad i, sånn at han kunne åpne for gjesten. Friedrich von Gaanschnitzel klødde seg fornøyd under haka, og pludret sjimpanselyder for seg selv, og vagget inn i et hjørne der han begynte å forsøke å dra på seg skjorta over den lyseblå smokingjakka.

Utenfor døra sto Andreas Hagen Aukland. Han så godt ut. Hadde jeg vært homofil hadde jeg nok prøvd meg, tenkte Wilhelm, før han ristet på hodet, som for å rense det for homoerotiske tanker. Han slo seg til ro med at slagene Friedrich hadde gitt ham mot hodet hadde resultert i en mindre hjernerystelse med påfølgende identitetsforvirring. Eller noe i den dur.

"Kom inn og sett deg, Aukland. Jeg har funnet svaret på problemene dine!" Wilhelm gliste fra øre til øre, og gestikulerte ivrig mot stolen foran det overlessede skrivebordet. Aukland tok plass, og la ansiktet i interesserte, dog skeptiske, folder. Wilhelm gjorde i forbifarten et siste desperat forsøk på å snappe sin elskede stripete skjorte fra Friedrich, men apen slo hånden hans unna, i en hissig bevegelse og Wilhelm måtte se saken tapt.

Mens han tok plass ved skrivebordet, rett overfor Aukland, flyttet han digre bunker med papirer for å få klar sikt til gjesten sin. Deretter presset han fingrene mot hverandre i en pyramide, og gav Aukland sitt beste, mest teatralske pokerfjes, trakk pusten dypt, og begynte å snakke.

"Løsningen for deg, min gode venn, er videoblogg." Wilhelm var strålende fornøyd med konklusjonen sin, men i Auklands ansikt dypnet bare skepsisen, og blandet seg med et hint av oppgitthet og lett avsky. Wilhelm fanget fort opp stemningen, og begynte å famle etter notatene sine, som besto av et par sparsomme ord skriblet ned på en postit-lapp.

"Ehm... Det viser seg at å starte videoblogginnlegget med Hallooo bloggeeen er noe som slår an, og.... Hrm." Det var som om det gled en mørk skygge over Auklands blikk. ""D-det er heller ikke d-dumt å skrive litt om mote og..." Aukland reiste seg fra stolen, trampet over gulvet, gikk ut og smalt døra hardt igjen bak seg. "...sånn."

Det siste ordet var ikke mer enn en liten hvisking fra halsen til Wilhelm, som stadig hadde blitt tørrere proposjonalt med at Auklands blikk hadde blitt mørkere. Det var vel ikke akkurat så vellykket, sa en stemme inni Wilhelms hode. Men han hadde jo ført statistikk. Men hvis Aukland absolutt ville være en sur grinebiter; So be it! Wilhelm hadde bare gjort det han hadde blitt bedt om. Såmange bortkastede timer med bloggsurfing, og uten en krone i fortjeneste. Kanskje han burde begynne å ta betalt på forskudd. Da ville han kanskje få råd til en ny stripete skjorte også. Wihelms blikk falt på Friedrich, som allerede hadde revet den stripete skjorta i fillebiter, og virret rundt i jakten på nok en av Wilhelms eiendeler han kunne gjøre mindre funksjonell.

Jeg har ALDRI..!

2011-04-15T18:40:00.001+02:00

It's Friiiday, Friiiday. Gotta get down on Friiiiday. For de som ikke tok den, trykk på denne linken. Men merk deg at hvis du gjør det, frasier jeg meg alt ansvar for din fysiske og psykiske helse, samt din pc's velvære. Nei, det er ikke virus. Det er mye verre.

Fredag, der altså, og det betyr at jeg skal lange ut mot ting jeg hater med ord jeg sikkert kommer til å angre på senere i livet. Bare sånn, hvis noen synes jeg er vel stygg i kjeften får dere si fra. Jeg kommer ikke til å ta det til etteretning, men det hadde vært godt å vite om jeg faktisk klarer å gjøre folk forbanna.

Tidligere i uka, da jeg gikk inn på Facebook, dere vet, dette fantastiske nettsamfunnet som forpester flere hundre millioner menneskers liv og gjør dem avhengige. Da fikk jeg en uhyggelig overraskelse. Jeg var nemlig innmeldt i en gruppe. Nå skal det sies at jeg faktisk er medlem av et par grupper, men de har jeg blitt invitert til, og gitt mitt samtykke til å bli innmeldt i. Dette var ikke tilfellet denne gangen.

Gruppa, som flere enn meg sikkert har fått stifte kjennskap med (frivillig eller ufrivillig), bar det klingende navnet "Jeg har ALDRI bedt om å bli voldtatt". Bare for å rense lufta her, er det ikke gruppa eller dens tema jeg skal kritisere her. Jeg er helt for gruppas budskap: at jenter skal få gå med hva de vil, uten at folk skal kunne kritisere dem for å gå lettkledd og si at de ber om å bli voldtatt. Jeg er ikke akkurat nordlending heller.

Det jeg imidlertid skal kritisere er at jeg plutselig var medlem av denne gruppa. Jeg hadde ikke fått noen forespørsel, jeg hadde ikke godtatt noen innmelding. Jeg hadde ikke engang hørt om siden før. Jeg hadde rett og slett bare blitt innmeldt, uten at jeg visste en døyt om det.

Nå har jeg tidligere uttrykt min misnøye over å bruke Facebook som kanal for mine politiske og moralske synspunkter. Jeg misliker sterkt nok å få innbydelser til slike grupper, som om jeg ikke skal bli meldt inn i dem mot min vilje i tillegg. De som kjenner meg vet ca. hva jeg står for uansett, og alle dere andre bryr jeg meg ikke en døyt om hva vet om meg uansett. Derfor melder jeg meg ikke inn i slike facebookgupper.

Så, etter litt refleksjon, hat og sinne, begynte jeg å lure på om denne gruppa var ironisk. Jeg mener, gruppa heter "Jeg har ALDRI bedt om å bli voldtatt". Og hva er voldtekt, om ikke frarøvelsen av en persons frie vilje angående med hvem, hvor og når vedkommende skal ha sex?. Så hva kan vi da kalle å frata en person dens frie vilje angående hvilke facebookgrupper vedkommende skal være medlem av? Uttrykket facerape har jo blitt så populært om dagen, så jeg velger å bruke det. Så gratulerer til denne gruppen, som aldri har bedt om å bli voldtatt, men som ikke tenker over at det har ingen andre heller!

Og jeg må spørre, og jeg håper noen kan gi svar: Er dette noe nytt facebook har begynt med? Har jeg nå så lite kontroll over mine egne personlige instillinger at andre enn meg selv kan bestemme hva som skal stå på min facebookprofil? Nå er jeg riktignok inne på facebook så godt som hver dag, ja jeg skal innrømme det, men jeg kjenner folk som er inne mindre enn en gang i uka. Kanskje også mindre enn en gang i måneden. Og jeg kan bare tenke meg hvilken overraskelse det skulle bli å logge seg inn etter to ukers facebookfravær, og finne ut at jeg har vært medlem av gruppen "Jeg ELSKER å gå i rosa tanga", i mangel på noe mer konstruktivt, i tretten dager.

Jeg skal avslutte med en liten apell til Mark Zuckerberg, eller hva han nå heter: Jeg ville satt pris på om du til HELVETTE lot meg slippe slike ubehagelige opplevelser i framtiden. Jeg vet dette ikke er noen trussel mot deg, der du sitter borte i USA i det digre huset ditt og bader i alle de jævla pengene dine, men hvis du ikke ser til pokker å få fjernet denne greia som gjør at andre kan melde meg inn i grupper uten mitt samtykke, så skal jeg be til alle guder og avguder jeg ikke tror på om at livet dit skal bli et helvete, din forpulte nerd!

Jeg har ALDRI bedt om å bli facerapet av ignorante jævler uten andre tanker mellom øra enn å få medlemmer inn i en facebookgruppe!

Så, nå kan dere komme med høygaflene og faklene deres og jage meg alt dere orker, men vit at jeg faen ikke skifter mening av den grunn.

Fuck you!

It buuuuurns!

2011-04-13T21:20:00.001+02:00

I dag har jeg laget... Waaaaait for it! Drumroll! Drrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr... Chili con carne! Men det viste du sikkert allerede. Ba-dam-disj!

Så. For å ta det fort: Inviterte to gjester. Én av dem kom ikke, og jeg måtte sende ham melding og spørre "kommer du" før han sa fra at han ikke kom. Da var maten allerede nesten ferdig. Neida. Jeg er ikke sint på deg. Men i frykt for at folk som leser dette skal bli sinte på deg, merk deg at jeg ikke er sint på deg, så skal jeg ikke nevne navnet ditt. Don't worry, be happy, lizm.

For å være helt ærlig faila jeg litt i dag. Jeg begynte å lage maten da jeg sa den skulle serveres. Men det var null stress, for det var kvikklagd mat. For å fortsette med den kode trenden med å referere til kilder, skal jeg meddele at jeg brukte denne oppskriften. Det jeg endte opp med var noe som lignet greit på det som er på bildet, selv om jeg ikke skjønner hvordan man fikk gul paprika i salsaen ved bruk av denne oppskriften, men som jeg ikke syntes smakte så mye. Det var litt synd, for jeg forventa at det skulle være litt sterkt. Heldigvis satte gjesten, han som kom (Og nei, jeg er ikke sur), pris på maten, og syntes smaken var bra. Så takk for det.

Det som imidlertid fikk en sterk smak er fingrene mine! Jeg kan ikke slikke på dem, ikke at jeg har for vane å slikke på fingrene mine (fysj, så ufyselig), men jeg gjetter at jeg ikke kan slikke på fingrene mine uten å nærmest brenne opp munnen min. Jeg har jo skåret opp en chilifrukt! Stress. Så nå kan jeg ikke klø meg i øya heller. Og... Øya mine klør som FAEN. Figures.

Vel, dett var dett. Så lenge gjesten(e) *kremt* er førnøyd, går verden rundt for min del! Så. Nå skal jeg da meddele at NESTE uke er det påske! Oh joys! Det betyr imidlertid ikke at jeg skal stå over onsdagsmiddagen, men at jeg skal lage den hvemme hos mamma og pappa! Hvilket igjen betyr at jeg ikke skal betale for maten. Altså: Price is not an issue! Eller. Jeg gidder ikke kjøpe russisk kaviar, men hvis det kommer forslag om treretters middag, så skal dere ikke se bort fra at det blir treretters middag. Så nå er det bare å kose seg med forslagsforeslåingen!

Og helt til slutt. Ja, ok. Jeg er litt irritert, da. Men bare litt. Og du er tilgitt.

Slapp, ryggradløs og tilsynelatende uten hjerne

2011-04-12T23:38:00.001+02:00

Jeg må først få si hvor utrolig lei meg jeg er. Jeg kan bare gjette hvor utrolig skuffet dere er over at jeg ikke gav dere noe mandagsinnlegg i går. Det var bare ikke helt dagen min i går. Så. Beklager. Det kommer sikkert til å skje igjen. Lev med det. Det var så ydmyk jeg er i stand til å være.

Jeg vet at de, hvis det er så mange som mer enn én, som har lest bloggen min tidligere, kanskje har en viss anelse om hva jeg hadde tenkt å blogge om i går, siden jeg sa at jeg skulle ferdigstille et par ting jeg lot stå uferdige way back i 2009, men jeg har ingen god konklusjon på denne ennå, så jeg utsetter den til neste uke. Men for å si det sånn: Det er sikkert ikke noe mysterium hva det blir. Hinthint.

Det jeg imidlertid skal meddele i dag er en del av min skjønne ungdom som nesten hadde gått i glemmeboka mi. Men jeg har ikke blitt senil ennå. Eller kanskje jeg faktisk er på vei til å bli det, og det er derfor alle disse barndomsminnene plutselig bobler opp til overflaten. Hmmm... Det ville faktisk forklart en del...

Anywaaaaaays. Jeg kom til å tenke tilbake til den gangen vi drev med kjedebrev. Du vet sånn, du får et brev med navn til mange folk på som har kommet før deg i rekken, og så skal du sende det videre til 10 nye der du skriver opp navnet til alle de andre som var før deg, pluss deg selv. Så skal det liksom kunne spores tilbake til utgangspunktet. Litt spennende. Sånn som familieforskning. Hmmm... Kjedebrev finnes forresten fremdeles. Bare at det går over epost. Og det kalles SPAM! FYYYY jeg hater spam. Hvilket gir meg dårlig samvittighet over at jeg om få minutter, når jeg er ferdig med dette innlegget, skal spamme nyhetsfeeden til alle mine venner på facebook med min meningsløse blogging.

For å komme til bunnen av saken. Ett av disse kjedebrevene hadde et "vedlegg" som vi kaller det nå til dags. Bare at dette var ikke digitalt, så det var litt mer stress. Her fulgte det nemlig med noe som heter amøbe. Heheee.

Saken er den at da jeg var liten hadde jeg kjempelyst på kjæledyr. Men mor og far var ikke så gira på det, tror jeg. Jeg husker ikke detaljene om hvorfor, men det ble ihvertfall dårlig med kjæledyr. Men så kom amøbe!

For dere som ikke vet hva amøbe er, er det betegnelsen på en slapp, ryggradløs person, tilsynelatende uten hjerne. Eller så kan det være en organisme, og da kan du lese om den på mitt elskede Wikipedia <3.

Så. Det skulle altså være kjæledyrerstatningen min. En livløs kladd med gøff som lå i en isboks i en blanding av vann, kaffe og sukker. Og som luktet forferdelig. Og som etter hvert formerte seg, sånn at det ble flere av dem. Og hvis du var skikkelig makaber, kunne du tørke dem, for da ville de, i følge brevet, bli til lykkeamuletter. Delikat. Og jo... jikk det ikke an å lage kake av dem også? Eller, nei. Det var et annet kjedebrev, det. Der du fikk litt deig, fylte på med ingredienser, delte opp den nye, større deigen, stekte en og sendte resten videre for å gjenta prosessen. Sikkert veldig hygienisk.

Men det var litt av tema. Helt ærlig ble dette innlegget veldig lite om amøbe, selv om det var det som var meningen. Ble mer om kjedebrev. Men minmring er mimring. I bunn og grunn vil jeg bare si at jeg er glad for at jeg til slutt fikk et skikkelig kjæledyr. Katta hjemme er kanskje slapp, men han har ihvertfall ryggrad og tilsynelatende en hjerne, for han er en skikkelig luring som veit hvordan best å manipulere kjælemenneskene sine.

Jævla typisk...

2011-04-08T22:55:00.003+02:00

Når helga nermer seg, og NM er like rundt hjørnet. Når mamma og pappa kommer på besøk til trondheim for første gang, og jeg planlegger ganske greit med festing på lørdag kveld. Hva skjer? Ja hva tror du? Jeg blir SJUK!

Dritt. Influensasymptomer er jo tross alt vanlig på denne tiden av året, men hvorfor meg? Og hvorfor i helga? Og hvorfor akkurat denne helga? Hvis karma virkelig eksisterer må jeg ha gjort en hel haug med dritt for å fortjene dette!

Det gir temmelig kraftige assosiasjoner til dette herlige diagrammet fra GraphJam:

Heeheeheeeee. Kjempegøy.

FUCK THIS SHIT! Nå skal jeg kanskje se ferdig Godzilla, og så skal jeg ta en paracet og legge meg.

Natta...

Fæskegratæng av murstein

2011-04-06T18:15:00.000+02:00

Jeg husker en reklame fra noen år siden med en liten gutt som ble sur for at han ikke fikk fiskegrateng. Jeg ble litt sur fordi jeg måtte lage fiskegrateng, men det var jo ikke såå ille. Var faktisk ganske godt.

Så jeg slentra da ned på butikken og fant div ingredienser, for ja, jeg laget fiskegratengen fra bunnen. Jeg vil påstå det er juks å kjøpe ferdig fra frysedisken, siden denne ideen handler litt om utfordringer. Jeg lurte litt på hva slags fisk jeg skulle bruke, men endte opp med å kjøpe sei i mursteinsform. More of this later.

Well, right now, actually. Så. På pakningen til disse fantastiske seisteinene (av et merke jeg ikke skal nevne, siden det vil dra det ned i søla, som det faktisk så ut som etter at nevnte fisk var kokt) står det at de skal være lette å dele opp i fire biter. MY ASS! Jeg måtte bruke kniv som SAG for å skjære den forbanna filétfaen i biter. Så jeg fikk først løs én bit, og satte i gang med bit nummer to. Skar. Og skar. Og skar en stund til. Og da jeg prøvde å brekke den av, løsnet binten i andre enda av seimursteninen. Faen, altså...

Så, siden jeg ikke kunne, som i "jeg kan NÅ", koke fisk, brukte jeg denne oppskriften for det, og for resten brukte jeg denne oppskriften. Bare for ordens skyld. Sånn at folk ser at jeg faktisk ikke egentlig kan lage mat. Det er jo kjekt å vite.

Deretter, med litt arbeid og sadopedoornitofili (det er trang til å piske egg, for øvrig), fikk jeg da ferdig maten, og gjester kom, og gjester spiste, og begge gjester gav terningkast 5 (jess!). I dag serverte jeg forresten dessert også, men ikke forvent dette om du blir invitert en annen gang. Det bare hadde seg sånn at jeg hadde is, og berlinerboller var billige på bunnpris.

Og til de som har giddet å lese dette, er det fint om dere tar et halvt minutt ut av deres travle hverdag og foreslår neste ukes måltid før fredag. Det ble liksom litt halvseint denne gangen, og det går ikke rundt uten dere. Dere er viktige for meg. Men bare på dette punktet. Jeg vil presisere dette, siden jeg rent bortsett fra middagsforslag ikke kunne brydd meg mer om dere enn loet mellom tærne mine.

På forhånd takk.

The story of Forestgirl

2011-04-04T21:30:00.000+02:00

Ååååokeeei. Jeg har et mål om å, i tillegg til min ukentlige middagsspalte (som du kan lese hver onsdag), og min ukentlige sytespalte (som du kan lese hver fredag, eller komme på besøk til meg anytime hvis du vil høre alt som ikke kommer med i den spalten), opprette en mandagsspalte. Denne vet jeg imidlertid ikke hva jeg skal bruke til ennå, så inntil videre skal jeg bruke den til å gjøre ferdig ting jeg begynte på for lenge siden.

Jeg skal starte med å gjøre ferdig femte, og siste (med mindre jeg får en raptus om å lage en ond nemesis og sette sammen et team av rare superhelter), innstallasjon i "Mine Hjemmelagde Superhelter"-serien. For de som ikke er kjent med dem er akkurat i dag en flott anledning til å lese om Captain Boner, Disaster, Ghostman og Beastboy. Det eneste som gjenstår nå er å introdusere Forestgirl, og hennes tragiske skjebne.

Mary Middleton het en kvinne, som for alle hennes venner virket helt normal. Hun hadde et tilsynelatende normalt liv, gode venner, ville festvaner og gode karakterer på skolen, der hun studerte biologi. Men hun hadde en mørk hemmelighet. Mary Middleton var dendrofil.

Etter en usedvanlig fuktig natt på byen endte Mary opp til sengs med en skikkelig badboy av en ungbjørk, og etter dette oppdaget hun at hun var blitt gravid. Siden bjørka ikke hadde noen planer om å starte en familie, og stakk av så fort røttene dets tillot, måtte Mary gå fødselen i møte helt alene.

Hun fødte en datter, og kalte henne Maggie. Men Maggie var ikke som andre barn. Maggie var halvt menneske, halvt tre. Håret hennes var løv, og fingrene hennes som kvister. Huden hennes var hvit som bjørkebark, og øynene lyse som bjørkeved. Hun var vakker, men merkelig. Maggies fødsel satte en stopper for Marys sosiale liv og karriæren hennes. Hun ble utstøtt av alle sine venner, og rørte aldri alkohol igjen.

De to kvinnene flyttet ut i skogen, der Mary gikk gjennom mange potensielle stefedre for Maggie, men slo seg til slutt til ro med en eik ved navn Stu. Ettersom Maggie vokste opp oppdaget hun imidlertid at som en menneske-tre-hybrid, hadde hun evner som ikke tilfaller hverken mennesker eller trær. Hun kune rotfeste seg, og få røttene sine til å bevege seg under jorden og skape små jordskjelv og vrenge jorden. Avføringen hennes var rasktvoksende frø som var fullvoksne trær i løpet av få timer, og bledene som utgjorde håret hennes kunne slynges gjennom lufta, og bli skarpe som knivblad. Akkurat som angrepet "Razor Leaf" fra Pokémon-spillene.

Men Maggie hadde også problemer med sin identitet. Hun hadde, og beholder den dag i dag, tvil om sin egen seksualitet. Var hun et tre, eller var hun et menneske? Eller var hun begge? For å finne svarene på spørsmålene sine rømte hun fra sin mor, og Stu, og bega seg ut i den vide verden, der hun endte opp med å bruke evnene sine på å bekjempe kriminalitet, og så klart ha sex med både menn og trær. Og slik er historien om tre-menneske-hybridjenta Maggie Middleton, som tok navnet Forestgirl.

-Look, it's Forestgirl. Bet she's got a magnificent bush.

-Do you like trees? Try Forestgirl!

-She consumes CO2, and produces oxygen! Defeat Global Warming with Forestgirl.

-Biologists, beware. You claimed she was impossible, but here she is. Forestgirl!

(Og husk å legge inn en aldri så liten stemme i middagsavstemningen. Den er kortere denne uka enn sist.)

De har funnet meg igjen!

2011-04-02T00:46:00.001+02:00

For noen år tilbake hadde jeg et problem. Dette var på den tiden jeg var en liten, uskyldig og søt gutt på... Tja.. 15-16, kanskje. Ja. Problem. Jeg ble lettere plaget av at folk kom og banket på døra hjemme hos oss. Det har jeg vanligvis ikke noe imot, bortsett fra når de som kommer på besøk er JEHOVAS VITNER!

Jeg har vel, for de som har lest litt i denne bloggen, klart å få gjennom budskapet om at jeg ikke er direkte religiøs av meg. Jeg har likevel ikke noe imot folk som er religiøse. Bortsett fra i to tilfeller. Tilfelle 1 er hvis de er kreasjonister, og faktisk tror at jorden er 6000 år gammel. Jeg mener... Hva faen? Hvam tror vel på det lengre? Bortsett fra han dusten her, som hevder han kan motbevise vitenskapelige metoder for datering av fossiler og bergarter. Blir du overbevist av dette, er du nok omtrent likesmart som en svamp.

Sukk... Men jo. Den andre typen er de som ikke har noen annen misjon her i livet enn å gni sin egen religion så godt oppunder nesegrevet på andre at... At... Ja. Jeg gidder ikke bruke masse tid på å komme opp med gode sammenligninger, så jeg bare driter i det og fortsetter.

Under den siste kategorien finner vi folk som Jesus, Peter, Muhammed (OMG, I said his name!), Olav den Hellige, og en hel haug med andre religiøse fanatister opp gjennom tidene, fram til i dag. Og der har vi altså JEHOVAS VITNER.

Og de kom altså på besøk til oss for noen år siden. Såklart da mamma og pappa var borte. Og de var så ekstremt snakksalige. Fikk jo ikke sagt en dritt. Og i min ungdom, da jeg var så uskyldig og søt, turte jeg selvfølgelig heller ikke å si det jeg tenkte, som var "Ta de brosjyrene deres og stapp dem..." Ja. Jeg tror jeg skal kjøre litt selvsensur her. Jeg vil jo helst ha jobb i framtida. Men til slutt sluttet de bare å komme, og jeg var glad til.

Men som tittelen indikerer, slutter ikke historien der. Jeg vaska hybelen på onsdag. Fordi det var min tur. Ikke fordi jeg liker å vaske. Det er ikke noe som henger igjen fra garden, ihvertfall. Men da banket det på døra. Jeg syntes det var litt rart, men tenkte det sikkert bare var noen som skulle på besøk til mine hybelkamerater.Men den gang ei. Der sto det to sleske sataner (noe de jo strengt tatt ikke er siden de nok er veldig gudfryktige), og skulle absolutt kjøre samtale om jordskjelvene i japan, og noe i Lukas evangelium om at store jordskjelv skulle være et tegn på verdens undergang.

Så det jeg gjorde var å si "Dra dit pepper'n gror," eller noe litt mer vulgært, og smelle døra i trynet på dem. At least that's what I did in my mind... Så jeg stod der, da, og følte meg nok en gang som den lille søte uskyldige 15-åringen som ikke turte å si meninga si. Og nå er jeg bare sint. I hat emyself a teenie weenie bit...

Og forresten! Jeg trenger forslag til middag! Skal jeg virkelig måtte mase om dette hver fredag? Hadde vært mye enklere om dere bare tok dere to sekunder og skrev en random matrett i kommentarfeltet. På forhånd takk. Kanskje.

Pannekaker og cricket

2011-03-30T18:14:00.003+02:00

Da er første prostituerte middag servert! Og jeg har ikke svidd noen pannekaker. Og det var gøy. Og pannekaker med ananas og honning er særs udigg. Mens pannekaker med blåbærsyltetøy og bacon er i helt andre enden av skalaen. Synd det hovedsakelig er honning som henger igjen som ettersmak. Ganske æsj. Egnentlig.

Uansett var "gjestene" godt fornøyde med maten, selv om jeg måtte servere dem en av gangen, og det ikke ble helt nok pannekakerøre til å mette den som ble servert sist. Men han får ta skylda selv. Sånn går det når man glemmer at man er invitert på middag. Teit.

For å ha sagt noen ord om prosessen, brukte jeg denne oppskriften til pannekakene. For a fortelle om det som gikk dårlig: Jeg fikk eggeskall i røra, selvfølgelig. Hvem hadde vel trodd noe annet? Og den første pannekaka ble ræv, fordi steikepanna vår er teit og har en førhøyning i midten. Så den lurte meg til å bruke for mye røre. Så den ble tjukk som faen i kantene, og nesten hull i midten. Da ble jeg sur. Smultringer er ikke middag.

Og, ja, jeg fant igjen, og klarte å pirke ut eggeskallbitene fra den siste pannekaka. Tror det var alt,og, for jeg fikk ingen klager. Fordetatte.

I tillegg er det stor suksess med NRK i dag, for de viser semifinalen i cricket i dag! Mellom India og Pakistan. Og det er en ganske big deal for Agneta, som jo er fra India. Det har visstnok blitt opprettet en nasjonal fridag i Inda for denne anledningen. Noe de nok trenger, for kampen har vart siden 11:00 i dag tidlig. Det betyr at de har spilt i SJU TIMER! Og det ser ut som det kan vare i minst én til, for de har igjen 69 baller, og jeg tror ikke det helt går så mye som en ball i minuttet. Ikke skjønner jeg reglene heller, men de sier på TV'n at india vinner, så... Heia India!

Jepp. Det er det. Onsdagsmiddag #1 = success, og det er bare å komme med forslag til neste uke allerede nå! Jeg setter opp ny poll på fredag. Gjester er for øvrig allerede invitert, så det er ikke noe hjelp i å be på sine knær. Annet enn at det kan være underholdende for min del.

Snø seint i mars, pølsekuler og andre ting som gjør meg litt forbanna

2011-03-25T21:43:00.001+01:00

Nå skal jeg syte igjen. Det spesielle denne gangen er at det er første gang jeg syter i det jeg håper blir en ny fast fredagsspalte som jeg skal kalle syting. Hvis ikke det blir kult, så... Ja... Jeg tør ikke si så mye om det, i fare for å ende opp med å spise min egen hatt, noe jeg ikke anser som ønskelig. Dessuten har jeg ingen hatt. Ihvertfall ikke her.

Uansett! Jeg har lurt litt på hva jeg skulle skrive om de siste dagene, og det er jo et par ting som har stukket seg fram i mitt verdensbilde. Det har nemlig vært helt forferdelig vær i Trondheim denne uka. Og da snakker jeg ikke om "fysj, nå blåser det litt, så da vil ikke sarte lille meg gå ut", nei. Jeg snakker om vannrett snø"fall" 24 timer i døgnet de siste fire dagene. Og på mandag, spør du? Jo, da regna det!

Men selv om jeg tenkte på været, så var det også en annen ting som slo meg. For det er jo egentlig ingenting vi kan få gjort med været, ihvertfal ikke på så kort sikt som "SLUTT Å SNØ NÅ, FOR FAEN!", så jeg fant ut at jeg egentlig irriterer meg over folk som irriterer seg over været! Så jeg var i indre strid over hvilket av disse temaene jeg skulle ta opp. Jeg endte til slutt opp med å irritere meg over været i seg selv, da det sørget for at dene ene bakken ned fra her jeg bor ble så glatt at bussen måtte kjøre en annen vei, og selvfølgelig var min busstopp på den strekka som ble kjørt rundt... Så da måtte jeg gå hjem. Sånn en halv kilometer! I vannrett snøføyke! Stakkars meg.

Så, je, jeg bestemte meg for å klage på været, akkurat som de jeg irriterer meg over gjør. Hvilket får meg til å irritere meg over meg selv. Så jeg har egentlig vært potte sur hele uka. Og jeg er hyklersk. Men det er jo tross alt et av mine store mål er i livet, så way to go.

Så, for å fortsette busshistorien endte jeg opp med å gå inn på Rema1000, i håp om at været stilnet litt etter hvert. Det gjorde ikke det. Uansett endte jeg opp med å gå apatisk rundt i butikken, for jeg var irritert, og jeg blir ofte apatisk når jeg er irritert. Jeg lurte litt på om jeg skulle finne meg noe middag. Så kom jeg over dette:

Jeg mener... Hva faaaen! Pølsekuler? De har tatt de to verste bitene av ei pølse, alså endene, og kuttet ut alt det i midten som ikke er fullt så ille. Og så selger de det? Det skulle ikke forundre meg om kilosprisen for denne dritten er høyere enn for vanlige pølser heller. Og hva har de gjort med resten av pølsa? Legg den i kløledisken, og kutt ut de forbanna endene, så kanskje jeg skal vurdere å kjøpe det.

Og apropos mat, selv om dette ikke er en dekkende betegnelse for pølsekuler; HVA FAEN? Ok. Jeg har hatt besøksrekord på bloggen min. Tydeligvis var det at jeg skulle bli hallig grei lokkemat for folk som ikke har nøe bedre å gjøre enn å lese skvipet mitt, men når dere først kommer inn her kan dere vel likesågodt kaste bort et par sekunder på å skrive en kommentar med hva dere synes jeg skal spise på en onsdag? På tross av 120 jævla treff på to dager, har jeg bare fått ett lusent forslag! Det er et godt forslag, jeg skal ikke klage på dét, men problemet er at jeg har invitert de jeg bor på hybel med til middag. Han som bor ved siden av meg er tysker, så det er jo greit. Alt litt fresht man lager til slike bratwurstfråtsere slår sikkert an., men hun som bor rett ovenfor meg kommer fra India...

INDIA! Kødder du med meg? Jeg kan jo ikke servere kyllinglår tikka til noen fra India! Jeg er fristet til å si at jeg har rota meg opp i denne røra på egen hånd, men saken er den at dere som har vært innom kunne ha gjort noe med det! Hva koster det dere å bare skrive "Kjøttkaker" i kommentarfeltet? Og for de som ikke skjønte det: Jeg har gjort sånn at "kommentarer" går under dekknavnet "rumpedask". For å gi leserne en god følelse av å gi meg fysisk juling med sine kritiske ord. Eller fordi jeg synes det hørtes fengende ut... Jeg husker ikke. Det er så lenge siden.

Uansett ser det da ut som det blir Kylling Tikka på onsdag, med mindre det kommer flere forslag sporenstreks!

Sånn. Da har jeg blåst fra meg. Forvent mer neste fredag. Jeg garanterer at jeg finner noe å sutre over i uka som kommer også.

Og bare sånn helt til slutt:

I følge denne saken raser folk mot Triana Iglesias for dette bildet som er reklame for joggesko. De mener at en naken dame er fullstendig irrelevant for å selge joggesko. Men om du leser lengre ned i saken, så står det at dette er såkalte ujevne joggesko som skal være sånn å løpe på at de er med å trene rumpe og lår. Og hvis man fortsatt mener at Triana Iglesias' rumpe og lår er irrelevant for denne saken, så er man bare sneversynt!

Synes det er et fint bilde jeg!

Så.

Det..

Så...

Jeg skal bli hallik!

2011-03-23T22:39:00.002+01:00

Jeg har en idé. Jeg skal prostituere onsdagsmiddagen min!

Det høres kanskje merkelig ut, men det er egentlig ganske lettvint. Saken er at hver onsdag legger jeg ut et innlegg, som i framtiden kommer til å skildre erfaringen med å lage og spise middagen. Etter dette kan de som har lyst legge inn forslag til hva jeg skal spise neste onsdag i kommentarfeltet.

Av disse forslagene velger jeg så ut tre, og på fredag lager jeg en avstemning, som avsluttes på tirsdag, og på onsdag lager og spiser jeg retten med flest stemmer.

Men jeg skal ikke lide helt alene. Hver onsdag skal jeg nemlig invitere to middagsgjester som skal dele den nevnte middagen med meg. Jeg synes allerede potensielt synd på nevnte gjester.

En viktig detalj er regler. Følgende regler gjelder:

Jeg er student, og ville satt pris på om ingrediensene til middagen har en grei pris.
Maten skal være spiselig. Ihvertfall i utgangspunktet. Altså før jeg tilbereder den.
Det skal være en middagsrett.
Sannsynligheten for at jeg velger en rett til avstemningen øker hvis det medfølger en link til en oppskrift eller lignende med forslaget.

Og det var vel det. Jeg kommer ikke på mer.

Og for å ha nevnt det var Kåre tilbake i går. Så plutselig kom det enda ei kråke. Jeg bestemte meg for å kalle den Kari, men så begynte de å sloss. Så jeg lurer på om det kanskje var en Konrad isteden. Uansett forsvant de ut av synsfeltet mitt, og bare én av dem kom tilbake. Ærlig talt ser jeg ikke forskjell på kråker, men jeg satser på at Kåre vant slågsmålet. Fordi Kåre eier. Så det så.

Og forresten! BIFF!

Mmmm! Det der ser ut som god BIFF!

I shall get riches, and all the $$'s will comes to me! BIFF!

2011-03-21T17:38:00.000+01:00

Jeg har fått en ny venn i dag. Jeg kaller ham kåre.

Jeg møtte kåre for første gang i går, tror jeg, men det var først i dag at vi virkelig klikket. Det er regnvær i dag, og jeg satt på rommet mitt og stirret ut. Så, der, ute i treet utenfor vinduet satt kåre og tittet på meg. Innimellom sket han litt, og rettet litt på fjærene sine. Han var sikkert våt, stakkar.

Kåre og jeg hadde en slags semi-kontakt med hverandre i kanskje så mye som en halv time. Jeg begynte å bli glad i den lille rakkeren, og bestemte meg for at vi skulle bli venner. Dessverre fant jeg ham ikke på facebook...

Isteden skrev jeg om kåre i statusfeltet mitt på facebook. Jeg oppdaterte om kåres status idet han sket på ny og kraet muntert for seg selv. Men så, ikke engang et minutt etter at jeg først skrev om kåre på facebook, så fløy han sin vei. Jeg har ikke sett ham siden...

Moral: Ikke skriv om dine venners tarmbevegelser på facebook.

Og for øvrig: Selv om Kåre er ei kråke, vil jeg ikke påstå at mitt sosiale liv er så skrantent som det virker her. Jeg er bare glad i dyr. Ok?

Så til punkt to. Jeg har lagt til AdSense. Så til de som eventuelt er sånn som meg og synes sånne reklamer er irriterende: Unnskyld. Jeg vil bare teste det her.

Det skal nemlig være slik at disse annonsene etter hvert skal vise ting som er relevante for det jeg skriver om i innleggene mine. Så da tenkte jeg å forsåke med BIFF! Derfor skriver jeg BIFF mange ganger for å se om jeg kan få BIFF inn i reklamene på sidene. Hadde jo vært kult med reklae for BIFF, siden jeg faktisk er veldig glad i BIFF.

BIFF der, altså.

Så det så...

BIFF <3

FOR SVARTE FAEN!

2011-03-12T19:04:00.001+01:00

Nå irriterer jeg meg. Og da jeg irriterer meg, så er det noe som er feil. Og så irriterer jeg meg over én ting, men så skal det absolutt balle på seg, slik at jeg begynner å irritere meg over en haug med ting jeg har irritert meg over tidligere uten å finne en løsning på det!

For å ta det første først: Jeg må bare si at jeg trenger absolutt ikke invites på facebook til bedritne møkkagrupper som "redd barna i afrika" og "jeg er imot pelsdyrdrift". For det første har jeg ingen interesse av å gni mine meninger i trynet på alle andre gjennom facebookgrupper. For det andre er jeg ikke fullstendig inhuman. Jeg tror ikke jeg trenger å melde meg inn i grupper som "Jeg støtter tsunamiofrene i Japan", for at folk skal forstå at jeg ikke tenner opp et digert bål i bakgården, hiver på masse manga og kimonoer og annen japansk skit og danser gledesdans rundt nevnte bål!

Og så er det jo min evinnelige fanesak. Min store kjepphest. Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig for nordmenn å forstå at særskriving ikke er korrekt norsk? Jeg ser rødt hver gang jeg ser folk som skriver ting som "natt åpen" og "brus kasse" (i mangel på mer interessante eksempler i mitt spontane sinne)! Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig??

Faen ta, altså!

I'm back, bebbeh!

2010-10-17T01:35:00.001+02:00

Yo, mofuckers! Kanskje ikke den beste måten å gjenoppta kontakten med mine ikke-eksisterende lesere på, men så lenge ingen eksisterer er det heller ingen som bryr seg. Das ist meine Motto! (Jeg forbeholder meg her all rett til å skrive tysk med alle mulige grammatiske feil enhver kjenner av språket kan tyne ut fra de fire ordene.)

Så, for å komme til saken. Jeg skal bli pappa!

Nei, det var jo feil.

Det jeg isteden skal påstå i dag er at Gud er en dritt. Neinei! Ikke misforstå. Selv om det ikke er noe å misforstå. Men se, hvis du var uenig i utsagnet mitt om at Gud er en dritt, og du ble provosert og sint og øyeblikkelig ville slutte å lese, men du likevel endte opp med å lese helt hit, ja da har jeg lurt deg til å lese et helt avsnitt som strengt tatt har null mening for poenget i dette blogginnlegget. Det er enten bloggfaglig sterkt, eller uhyre provoserende. Whatever you want it to be.

Men tilbake til Gud. Saken er den at jeg tilfeldigvis, nei det kommer ingen videre forklaring her på tross av at det eksisterer en god en, rota meg inn i historien til Babel, det svære tårnet i fordums tid som Gud ødela fordi han er en pompøs jævel. Vel, etter å ha lest inngressen i denne artikkelen på mitt elskede Wikipedia, fant jeg ut at Gud virkelig er roten til alt vondt.

Nå skal det jo sies at jeg allerede var klar over at krig, ihvertfall før i tida, ofte drives av religiøse motiv. Den evinnelige "Du tror ikke på det jeg tror på, så da kapper jeg av deg huet og setter det opp på en påle"-krangelen der altså. Men her har jeg funnet et eksempel på at hvis man tar Bibelen, dei kristnes heilage bokji, på ramme alvor, og tolker alt fra perm til perm direkte, kan krig spores direkte tilbake til the Man (for jeg anser fremdeles Gud som mann, i fare for å bli lynsjet av likestillingsforkjempere verden over, selv om jeg PÅ INGEN MÅTE mener at kvinner skal undertrykkes, slik som for eksempel BIBELEN så diskrét nevner) upstairs himself!

Ja, greit, det var et sant helvette i verden fra før, og Sodoma og Gomorra og alt det der. Nå følger en rekke konklusjoner baert på min noe manglende bibelkunnskap, men bær med meg, og motbevis heller utsagnene mine hvis du selv har harde fakta. Personlig mener jeg det ville være flott om Gud ikke var en real dritt. Ja... Sodoma og Gomorra og det der, og Gud fiksa syndefloden for å rense verden fra synd. Helt ok. Good job, Gud. SÅ! Etter dette lever folk i fred og fordragelighet, og de er ETT FOLK og snakker SAMME SPRÅK! Sounds great to me!

Verdens folk bestemmer seg så for å bygge en by med et tårn som rekker opp til himmelen, hvilket er vel og bra sånn jeg ser det, om man ikke har høydeskrekk. vorfor de gjorde det har jeg ikke fått ut av det lille av artikkelen jeg skummet gjennom, men det jeg fikk med meg var at Gud bestemte seg for å fucke opp hele greia! Han sørget nemlig for å gjøre sånn at folk snakka FORSKJELLIGE SPRÅK! og da forstår jo plutselig ikke folk hverandre lengre, og de sprer seg over hele jordens flate, for de klarer ikke fullføre arbeidet.

Og se nå hva verden har blitt til. Folk snakker forskjellige språk, har forskjellige religioner, og skyter mer enn gjerne fillebiter av hverandre hvis de får muligheten. Så Gud, sta og med sin ekstreeeeemt korte lunte, bestemte at det var bedre å spre folket, slik at de senere kunne slakte hverandre i hopetall, enn å la dem bygge en by som kunne samle all verdens folk, og føre dem nærmere sin Gud. Ser noen argumentet mitt?

I bunn og grunn er det vel egentlig ikke Gud jeg kritiserer her. Jeg tror jo strengt talt ikke på det som er printet i bøkenes bok. De jeg egentlig kritiserer er folk som tolker bibelen direkte. Det er urovekkende for meg at det finnes folk der ute som er villige til å tilbe en Gud som synes det er bedre at masse folk dør, i krig enn at alle verdens folk lever sammen i fred. Men, hey. Hvis folk ikke hadde dødd, kunne jo Tha Man up there blitt litt ensom etter hvert.

O du forsømte stakkar

2009-10-11T21:14:00.000+02:00

Jeg er på kreativt lavgir igjen. Har ikke skrevet noe på tre uker, bortsett fra på den andre bloggen, da. Og jeg har forsømt den også. Så da må man nesten bare ta tiden på toget til hjelp.

Og når vi først er inne på tid, så vil jeg påstå at dette er noe veldig ustabilt. Jeg mener, ta for eksempel når man sover. Det spiller ingen rolle hvor lenge man sover, være seg fire, seks eller åtte timer. Samma faen, banna bein, så kjennes det alltid som at man har våkna rett etter at man sovna. Og det er synd, siden søvn er noe av det jeg liker mest i verden. Da er det artig å stå opp klokka kvart over fem om morran, sånn for eksempels skyld.

Tid er også veldig ustabil sett ut fra når i uka eller når på døgnet vi snakker om. På en vanlig formiddag, for eksempel på en onsdag, vanlig ukedag, kan tida gå omtrent like sakte som ei snegle i sirup, hvilket minner meg om en vits jeg kan fortelle etterpå. Når man imidlertid kommer utpå kveldingen, bestemmer tida seg for å ta et jævlig stort sprang, og helt uten forvarsel skulle du lagt deg for en time siden for å være uthvilt påfølgende morgen.

Også helga er spesiell når det kommer til tid. Hvorfor tiden da velger å gå så jævlig fort kan jeg ikke fatte, for det gjør meg irritert på tiden. Så med mindre tiden har en eller annen merkelig grunn til å gjøre meg vilt forbanna, så burde den se til helvette å gå langt saktere i helgene. Merk mine ord.

Men om man så står i enden av et år og tenker tilbake, så blir man ofte litt sjokkert over hvor kort tid det er siden for eksempel sist man feiret nyttår. Så selv om tiden går sakte, går den egentlig fort? Dette minner meg om fysikk og lysfart, og jeg blir lettere svimmel. Jeg bør nok legge meg snart, og stå opp etter det som virker som et par minutter...

Og så var det vitsen, da:

Hva sa snegla som satt på ryggen til skillpadda? "SAKTEREEEE! SAKTEREEEEEEEE!"

Pinball?

2009-09-17T21:25:00.007+02:00

Jeg har kommet over et lite dilemma jeg vil ta opp. Hva heter spillområdet på et pinballspill? Jeg kalte det spillebrett, men jeg er ikke sikker. I tillegg lurte jeg også på om stålfjæra i pinballspillet gleder seg til å skyte ut pinballene. Mens jeg nå brainstormer dannes nye spørsmål i hodet mitt. Heter det pinballer eller pinballballer? Og mens vi er inne på baller: Har pinballspill testikler, og i så fall: Har det et par baller mellom hvert par med bein, og hvis det skulle ha seg slik at det hadde det: Sitter de mellom beina på langs eller på tvers?

Klok som jeg er velger jeg å konsultere Wikipedia!

"Flipperspill var opprinnelig et arkade-pengespill i spillehaller, hvor man kunne vinne penger med dyktighet og en del flaks, men har senere også blitt populært som utallige dataspill.
Grunndesignet er uansett det samme, man har en lukket bane, med en ball/kule som skytes ut på siden, og minst 2 "flipperer"- det er pinnene som slår til ballen- plassert på hver side av et "sluk" i bunnen. Flipperne brukes for å slå ballen oppover igjen så den ikke havner i sluket, og for å skyte den videre for å forsøke å treffe ulike gjenstander eller baneløp på spillebanen for å oppnå poeng.
Siden dataspill ikke er begrenset av fysikkens lover, kan ballen oppføre seg på alle tenkelige og utenkelige måter i et virtuelt flipperspill, mens i et konkret spillemaskin er ballen påvirket av tyngdekraften. Men som regel er ballen påvirket av en virtuell tyngdekraft i dataspillene også."

Så. Her fikk jeg svar på to av spørsmålene mine. Det virker som at man kaller spillområdet i et pinballspill for bane, og at ballen rett og slett bare kalles ballen. Det som imidlertid gjør at jeg blir sint på Wikipedia nå er at de kaller det Flipperspill. FLIPPERSPILL?! Faen da! Har dette noe som helst med delfinen Flipper som var på TV da jeg var ung å gjøre? DETTE SKAPER BARE FLERE SPØRSMÅL, OG JEG BLIR MER GAL ENN JEG ALLEREDE ER!

Og hvis du, som meg, lurer på det der med testiklene, så vær så snill og kjenn etter og kommenter, slik at jeg får litt ro i sjelen.

Tidsklammeri på jobben

2009-09-10T23:02:00.000+02:00

Jeg skal snakke om jobben igjen, så veit du det. Bare sånn i tilfelle du ikke skulle ha lyst til eller gidde å lese om hva jeg gjør på jobb. Det vil altså si at hvis du ikke gidder å høre om jobben min, som jeg jo nå allerede har sagt at dette innlegget skal handle om, og som også blir mer eller mindre konstatert i innleggets tittel, bør du slutte å lese her. Hvis du har lyst til å lese om jobben min, så for all del, bare fortsett å lese. Hvis du ikke har lyst til å lese om jobben min, men ikke klarer å slutte å lese når du har kommet så langt som dette uansett: Synd for deg.

Det har seg sånn, at på jobben min har man to eller tre pauser, alt ettersom hvor lenge man jobber. På en sekstimersdag har man to pauser a ti minutter, mens på en åttetimersdag har man to pauser a ti minutter, i tillegg til en halvtimespause mellom dem.

Så satt jeg nå altså og venta på dagens første timinutter. Jeg hadde starta sånn halvtidlig på dagen, og telefonsamtaler hadde det vært nok av, så jeg gledet meg litt til å få pause. Til slutt så jeg på klokka, og så at det bare var ti minutter igjen til timinutteren startet, noe som gjorde meg glad innvendig. Dette endret seg imidlertid da jeg innså ironien i det hele, siden timinutteren som startet om bare ti minutter bare varte i ti minutter!

For å si det på en annen måte (Om det er en enklere måte å forklare det på kan sikkert diskuteres i det vide og det brede, men kommer neppe til å bli det, siden det sannsynligvis ikke er noen som gidder): Jeg satt og gledet meg over at det var så lite tid igjen til det var pause, før jeg innså at pausa det var så kort tid til bare varte like lenge som den korte tiden som var igjen pør pausa startet.

Heldigvis hjalp timinutteren på humøret mitt, og jeg hadde ikke flere liknende problemer i løpet av dagen.

Konklusjon: Ironi suger!

Tittelen

2009-09-06T23:51:00.001+02:00

Jeg ble oppringt av Anonyme Alkoholikere. De sa at det var mange som hadde vært nykter i flere år som kom tilbake og måtte rehabiliteres på nytt. De sa at de hadde skyldt på meg, og så ba de meg bytte tittel på bloggen, og brukte veldig sinte ropestemmer. Jeg sa: "Gå og ta en dram og ro ned nervene litt, så kan dere ringe opp igjen senere." Da ble de sinte ropestemmene enda sintere og ropetere. Så jeg la på. Etter det har de ringt en tre fire ganger til, men jeg har ikke tatt telefonen.

Såklart dette ikke er sant, men det kunne jo faktisk vært det. Jeg fikk plutselig en innskytelse om at bloggen min er med på å skape drikkepress for hver og en som kommer innom her. Jeg ber jo rett og slett alle besøkende omm å drikke seg drita hvis de ikke synes bloggen er morsom, om ikke helt direkte, så ihvertfall ganskeså.

Men når jeg så tenker på dette, så tenker jeg: "Hva så? Har jeg ikke ytringsfrihet kanskje?" Så hvis du kommer fra Anonyme Alkoholikere og har planer om å ringe og klage på bloggen min, eller anmelde meg, eller snikmyrde meg, eller noe i den dur, men av en eller annen grunn leser dette først, så kan jeg si deg en ting: Gå og skam deg. Drikkepress finner du overalt, og hvis du var så dum å bli alkoholiker i utgangspunktet, så kan du heller snikmyrde vinmonopolet, eller prøve å få dem til å skifte navn til "Grønn Blomstereng uten Alkohol-Butikken". Lykke til.

For atte tenk!