Dette er bakgrunnen for at jeg er i ferd med å lage en online tjeneste for smerte-helbredelse.

I denne anledningen vil jeg lage et helt gratis undervisningsopplegg som er spesielt tilrettelagt for dine behov. For at jeg skal kunne gjøre dette, ber jeg deg om å delta på en kort spørreundersøkelse. Den tar ca. tre minutter.

Dette er altså en sjanse til å få undervisning direkte satt sammen for deg.

Har du spørsmål eller kommentarer? Legg gjerne igjen noen ord i feltet under!

Læringsnøkkelen (Universitetsforlaget, 2010)

Fysioterapeutene Britt Fadnes og Kirsti Leira har i 10 år hatt inngående samtaler med professor i nevrologi Per Brodal. Det har vært et fruktbart samarbeid, som har endt i bøkene Balansekoden og Læringsnøkkelen, begge utgitt på Universitetsforlaget.

Jeg ble først kjent med bøkene gjennom radioprogrammet Sånn er livet på NRK P1. Hele programmet ligger her, og er vel verdt å lytte til. Det vekket min nysgjerrighet grundig, og ikke bare meg viser det seg. I bokhandelen fortalte de meg at Læringsnøkkelen allerede har hatt et meget godt salg. Og det er velfortjent.

Denne boka er en beskrivelse av hvordan å redusere og fullstendig helbrede smerte på en tilsvarende måte som det vi gjør her i Frihet fra Smerte. Den har likevel en litt anderledes vinkel som er interessant og nyttig både for pasienter og terapeuter.

En stor del av boka er om balanse, og det kan kanskje virke irrelevant for mange med smerter som ikke har problemer med svimmelhet eller liknende. Men forholdet mellom balanseoppfattelse og smerteoppfattelse er nærmere enn man skulle tro. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Her er sju hovedpunkter fra Læringsnøkkelen. Hvert punkt kan være nyttig å tenke litt nøyere over – det er mye visdom samlet her.

1. Ved kroniske smerter må læringsorientert kroppsterapi til.

Dette er bokas hovedbudskap. Helbredelse av kroniske smerte handler om å lære og å avlære  – og avlæring er også en form for læring.

2. To ulike påvirkninger må skje samtidig for at læring skal kunne huskes.

Disse påvirkningene er:

1. Presis informasjon (hvor, når, hva )
2. Modulerende informasjon (motivasjon, oppmerksomhet, følelser –  forteller hvor viktig og meningsfull informasjonen er.)

Dette gjør det klart hva slags tilstand vi bør være i når vi gjør smertestillende øvelser (slik som korrigerende bevegelse). Jo mer vi kan være i en bevisst tilstand av positive følelser som interesse, innlevelse, nysgjerrighet, optimisme, opplevelse av mestring osv, jo mer vil vi lære. Derfor er det nyttig å gjøre bevegelser som oppleves som meningsfulle og tilogmed gøy å gjøre, ikke bare kjedelige repetisjoner.

Kommentar: Treningssystemer som taichi, qigong og yoga oppfyller dette kriteriet godt, det samme gjør f.eks. dans og annen bevegelse til musikk.

3. Det er viktig å kunne kjenne egne kroppslige fornemmelser.

Mange som sliter med kroniske smerter har ikke helt kontakt med kroppene sine. De har ikke klare oppfatninger av kroppslige fornemmelser (som trøtthet, stølhet, tørst, pust, begjær og hele spekteret av følelser). Dette gjør det blant annet vanskelig å kunne skille mellom funksjonell og ufunksjonell uro og redsel.

“Angst og uro kan forstås som å være ufokusert for seg selv. Ufunksjonell angst og uro reduserer læringsevnen. Funksjonell angst og uro er derimot livsviktige beskyttelses-systemer” s. 51

Og løsningsorientert adferd er bygget på evnen til å gjenkjenne grunnleggende fornemmelser:

“Noen av de viktigste fornemmelsene vi retter søkelyset mot, er fornemmelsen av å ha god balansekontroll, av å ha takt, av å kunne hvile hodet, av å være ferdig, av å starte presis, av å stå i en ubalanse og av å puste fritt.” s.57

Kommentar: Ifølge smertespesialist Patrick Wall er det også lurt å rette søkelyset mot fornemmelsen av at kroppen ønsker å bevege seg.

4. Benytt hverdagslige gjøremål til oppmerksomhetstrening.

Læringsnøkkelen baserer seg på flere enkle øvelser som alle styrker evnen til konsentrasjon, sinnsro og sanseklarhet. Eksempler på slike øvelser inkulderer å gå i trapper og å sitte og tisse. Forfatterne har utviklet enkle rutiner som alle understreker fornemmelsen av å starte en bevegelse presis og av å være ferdig. Disse indre rutinene gir hjernen anledning til å nullstille seg, de gir et pust i bakken fra stress og styrker opplevelsen av mestring.

Skal små bevegelser gjøres til gjenstand for læring, må de gjøres konkrete. Dette er som all annen læring som angår kunnskap om virkeligheten. Forfatterne har utviklet og hentet fram en rekke konkrete handlinger for å gjøre læring lettere og håndfast. Her er noen eksempler:

• bruk av kommando-ord for å stoppe og starte en bevegelse
• hente opp en bevisst fornemmelse av balansekontroll
• å lytte til utpust
• å snakke med hendene (f.eks klemme rundt nøkler for å huske hvor man la dem)

Alle disse handlingene kombinerer flere sanser og fokuserer oppmerksomheten. Slik blir læringen både presis og modulert (se punkt 2)

5. Det er lettere å styre bevegelser enn tanker og følelser.

Fokus på bevisste handlinger og enkle bevegelser hjelper hjernen å fungere optimalt, heller enn å prøve å manipulere tanker og følelser. En sannsynlig grunn til at det er slik er at på denne måten øker man harmonisk overlapping av hjernens nettverk (f.eks. hjernens mange kart over kroppen) Eksempler på dette er å fokusere innover og kjenne på kropps-posituren og å strekke på seg for å løsne på pustemuskelen, heller enn å forsøke å overbevise seg selv om å puste roligere.

6. Det er lettere å avspenne hele kroppen framfor en del av den.

Helhetlige bilder av kroppen i en meningsfull bevegelse gir en mer effektiv inngang til å også avspenne enkeltdeler av kroppen. Slik inngår de som en del av en enhet. Ofte opplever man at dersom man prøver å få deler av kroppen til å slippe, som f.eks stiv nakke, er det både vanskelig og gir sjelden varig effekt.

“Vi vet nå at hjernen stiller seg ganske uforstående til innsats fra enkelte muskler og deler av kroppen. Det blir for fragmentert. Det skapes ikke mening. Det framstår meningsløst. Hjernen etterspør oppgaven eller målet. Hva vil jeg? Hva ønsker jeg å oppnå? Så ordner hjernen selv hvordan den vil løse oppgaven med hensyn til hva enkelte deler må gjøre for best mulig å nå målet. Antagelig trengs mange repetisjoner for å bli dyktigere og mer effektiv i måloppnåelsen.” s.84

7. Balansesansen er en nøkkel til et liv i balanse.

Forfatterne er spesielt opptatt av opplevelse av balanse, og har skrevet en hel bok om emnet (Balansekoden, Universitetsforlaget 2006). Evnen til balanse forteller om hvor ryddig hjernens nettverk arbeider. Den er summen av mange informasjonskanaler samtidig – fra likevektsorganet i det indre øret, fra bevegelsessansen (proprioseptorer) og fra føle-sansen i huden, men også fra de indre bildene av kroppens posisjon og omgivelsene. Man kan se at det er en overlapping mellom de delene av hjernen som behandler kroppsrepresentasjon, og områder som er relatert til oppmerksomhet, smerte og emosjoner. Det betyr at alle disse delene kan hjelpe hverandre, men også at de kan forstyrre hverandre.

Du kan jo prøve det selv. Prøv å stå på ett bein – hvil tærne til den andre foten oppå den foten du står på. Hvordan er balansen din? Prøv så å lukke øynene. Kan det hende at stressnivået ditt og forstyrrende tanker innvirker på balansen?

Oppsummering

Forfatterne skriver i innledningen:

“Nå tar vi utgangspunkt i ny forskning om kroppens muligheter til å påvirke et samarbeid mellom de ulike nettverkene i hjernen [...]. Målet er å få i gang grunnleggende læringsprosesser. Vi prøver ut og erfarer hvordan et gunstig samspill mellom bevegelser, balanse og læring åpner for et smidig nettverkssamarbeid. Når vi lykkes i å veilede pasienten til et slikt samspill, ser vi hvordan pasientens symptomer reduseres. Pasienten lærer å ta hånd om livet sitt på en overkommelig måte. Evnen til å bestemme selv utvikles. Energien kommer tilbake. Men for å lykkes, kreves det egeninnsats.”

Jeg anbefaler varmt denne boka! Den burde være pensum for alle fysioterapeuter, kroppsterapeuter – samt allment praktiserende leger. Samtidig er den ganske lettlest til å være en fagbok, så jeg anbefaler den også varmt for pasienter og alle andre med interesse for hvordan fri seg selv og andre fra smerte.

Læringsnøkkelen (Universitetsforlaget, 2010)

Vi så i forrige bloggpost hvorfor ikke-truende bevegelse helbreder smerte.

Så hva slags bevegelse vil ikke hjernen føle seg truet av? Rolig bevegelse, i små mengder og ofte inntil nye reseptorer kan bli skapt ved synapsene. Dette kan ta så kort tid som tre dager. Vi kan kalle dette korrigerende bevegelse. Men vi “korrigerer” ikke positur, styrke, holdning, eller andre ting vi umiddebart skulle tro. Vi korrigerer input inn til hjernen, slik at vi kan få bedre output fra den – nedregulering, nullstille tersklene, desensitivisere. Å gjen-regulere sensitivitet er en stor korreksjon, og noe du kan lære å gjøre selv.

Korrigerende bevegelse – bevegelse er balsam.

Denne korrigerende bevegelsen involverer “handligsprogrammet” vi ser i nevromatrise-diagrammet på output-siden Der kan vi gripe inn og introdusere litt bevegelse av en ny sort inn i nevromatrise-diagrammet gjennom den fysiske (sensorisk-diskriminerende) kanalen. “Motion is lotion” som man sier på nynorsk. Korrigerende bevegelse kan du gjøre stående, sittende eller liggende.

Det er aller best om bevegelsen er selvpåført. Husk at den må være ikke-truende, så det er best å bare gå inn i deg selv, bli stille, bli myk, og vente på at gravitasjonskraften begynner å trekke i deg mot en side på en eller annen måte. Det er lurt å la bevegelsen være langsom. Og det er viktig å være bevisst hva som skjer i bevegelsen, men ikke kontrollere bevegelsen som om du prøver å gjøre en slags øvelse du tror vil være hensiktsmessig. Det er aller best å la hjernen komme opp med hva det måtte være den ønsker å gjøre, og holde seg unna veien. Hver hjerne er unik, så det er absolutt ingen fasitsvar for hvordan man best skal gjøre bevegelsene.

Hjernen ønsker å bevege kroppen, det er jobben dens, så bare la den gjøre det. Det er bra å sanse, virkelig sanse,  la oppmerksomheten “marinere seg” i, denne bevegelsen. Føl den gjennom den fulle bredden av kroppen, hver kubikkcentimeter om du kan, selv om du føler at det gjør litt vondt – husk at smerte er ikke det samme som skade. Men heller ikke bli bekymret hvis du ikke kan føle så mye, og ikke bli engstelig dersom kroppen føles nummen i enkelte områder, eller helt ikkestedsværende, eller føles større i en del enn en annen. Det er alt sammen forvrengninger av sansene som kommer av de representasjonelle kartene i hjernen din ikke har hatt nok input. Bare gjør bevegelsene likevel, og la den ikke-bevisste delene av hjernen gjøre hva de trenger å gjøre med bevegelses-inputen. Det kommer til å gå helt fint, kartene i hjernen kommer til å forbedre seg raskt.

Dette kan gjentas i løpet av et par minutter hver time, i løpet av tre dager. Hver time, som om du måtte ta en pille. Faktisk kan du se på bevegelse som medisin for nerver som kjennes ut som de er syke.

Innen den fjerde dagen har det vanligvis blitt mye bedre, fordi du har matet nervene med oksygen, hjernen har hatt sjansen til å lage nye baner, bevegelsene har vært som hjerne-mat for lillehjernen og alle delene av hjernen som behandler input fra kroppen, hjernekartene dine har blitt forbedret, og nye reseptorer har blitt skapt som er mindre sensitive.

Gratulerer, du har lært å fikse din egen hjernes smerte-produksjon eller oppregulerende funksjon! Nå kan du gjøre dette når du vil, og gjør du litt hver dag vil du sannsynligvis hindre tilbakefall.

Placebo? Ønskelig eller ikke?

Iblant holder det å gjøre en avtale med en terapeut for at det skjer en forandring i smertenivået. Kanskje opplevelsen av å bestemme seg, og ta konkrete steg for å begynne å gjøre noe med det. Humæret blir bedre, og det hele innvirker på den mentale (kognitivt-evaluerende) inputen, og det gir en placebo-respons i systemet.

Patrick Wall har vært en av de som har studert placebo inngående. Han sier (lett omskrevet) at placebo ikke er noe vi påfører hjernen, det er en respons vi må trekke ut fra den. Hjernen kan fikse seg selv over tid (og ofte ikke over så veldig lang tid) takket være dette vi kaller nevroplastisitet, eller synaptisk reorganisering. Hjernen trenger å bli gjort til en alliert så den kan lære å slutte å være sin egen fiende. Faktisk er det bare hjernen som kan gjøre jobben å gjøre seg selv om.

En placebo-respons vil være noe hjernen (forhåpentligvis) skaper på naturlig vis som et resultat av ny input som den undersøker og lærer noe nytt fra. Wall sier også at placebo-respons er en forandring i hjerne-kjemien som hjernen skaper spesialdesignet for seg selv, alltid dose-spesifikk og varighets-perfekt for maksimal og ofte permanent lindring. Det er avgjørende for synaptiske forbindelser i hjernen hvordan kjemien inni dem er. Derfor er en placebo-respons – altså en forbedring i hva slags kjemi hjernen skaper for seg selv – en bra ting. Alle gode behandlinger hjelper til å trekke fram denne responsen.

Flere strategier – et medisinskap for bevegelse.

Det kan hende at korrigerende bevegelse ikke er tilstrekkelig for å helbrede dine smerter – men det er garantert nyttig å ha i ditt bevegelses-medisinskap. Skulle det ikke være nok har vi metoder som tar tak i annen input for å kunne skape en smertefri output. Nyttige metoder inkluderer aerobisk trening, somatisk trening, nervemobilisering, oppmerksomhetstrening/meditasjon og følelsesterapi. Disse skal vi se grundigere på senere.

Så her er min utfordring til deg: Gjør korrigerende bevegelse hver time i tre dager og fortell meg hvordan det gikk i kommentarene under. Husk å være myk, stille, langsom og bevisst.

Har du spørsmål eller kommentarer? Nøl ikke med å skrive en melding i kommentarfeltet nederst på siden.

Smerte er som sult og tørst

Patrick Wall ha foreslått at smerte kan sammenliknes med en “behovs-tilstand”, slik som tørst eller sult [1]. Begge disse er ubehagelige tilstander som krever handling for å kunne nedreguleres, med andre ord en “fullbyrdende” handling.

• Dersom du er tørst, er det å drikke den “fullbyrdende” handlingen som tilfredsstiller denne spesielle “behovs-tilstanden”
• Dersom du er sulten, er det å spise den “fullbyrdende” handlingen som tilfredsstiller denne aktuelle “behovs-tilstanden”
• Dersom du opplever smerte, er det å finne en måte å bevege seg som opphever følelsen av at du ikke kan gjøre denne bevegelsen, som vil tilfredsstille denne aktuelle “behovs-tilstanden”.

Slik bevegelse vil være bevegelse som er unik for deg. Du (“borgermesteren” for din “by” av celler) må tre til siden og la hjernen din finne en måte å bevege deg/sin organisme på.  Slik  kan den tilfredsstille den “behovs-tilstanden” som har oppstått (vanligvis) på grunn av mangel på bevegelse fordi vi (vanligvis) beveger oss så lite nå om dagen. Mer bevegelse er som oftest det som trengs for vanlig mekanisk smerte ~ ved å la din egen hjerne tilby sine egne framstillinger av kroppen med en ny input som den opplever som ikke-truende. Dette vil lede til bevegelse uttrykt gjennom hele kroppen, som dermed forandrer din egen fysiske (sensorisk-diskriminerende) input. Å lære hvordan å finne ny bevegelse når bevegelsen virker forhindret av smerte kan være litt av en utfordring, hvilket er noe av grunnen til at folk ofte oppsøker kroppsterapier eller bevegelsesterapier for å få hjelp til å skjønne og gjenvinne smertefri bevegelse.

La oss tenke litt mer langsomt over dette avsnittet, og pakke det ut.

Bakgrunnsinformasjon.

Ofte mangler folk bevissthet om at “kroppene deres” ønsker å bevege på seg. Husk Greenspan: “Bevegelse er den ufravikelige betingelsen for liv i dyreriket: bevisst, retningsstyrt, internt igangsatt, ofte hurtig bevegelse.” Bevegelse er naturlig. Å holde bevegelse tilbake er en kulturelt lært undertrykkende form for oppførsel, som mennesker virker veldig flinke til.

Barn læres opp i vår kultur til å sitte. Sitt på skolen, sitt hjemme, sitt for å leke, sitt ved en datamaskin. Dette forbereder barna på å sitte på arbeidsplassen senere i livet. Dersom barn ikke vil (eller kan) lære å sitte stille når kulturen ser det som passende, med pauser bare på gitte klokkeslett, får de merkelappen hyperaktive. Kanskje de bare er urolige barn? Kanskje de trenger å bevege på seg for å kunne tenke?

Uansett, de aller fleste lærer å holde igjen uroen sin for å bedre kunne gli inn og tilpasse seg sosialt. Denne nedreguleringen av bevegelse blir en ubevisst vane.

Fysiologisk.

• Nervesystemet består av bare 2% av kroppsvekten til et menneske, men forbruker 20% av all tilgjengelig oksygen/energi.
• Nerver som snører seg gjennom kroppen er en del av nervesystemet. Man anslår at det er ca 72 km nerver i oss alle. Hver nerve er som en fiber-optisk kabel, som inneholder mange nevroner. Dersom kroppen til et enkelt nevron ble forstørret til størrelsen av en tennisball, ville dens akson (den lange tynne delen) være 800 meter lang og tykk som en hageslange. (Jack Nolte, nevroanatomiker, i Encyclopedia of the Human Brain). Heldigvis har hver nerve et stort overskudd av sirkulatoriske forsyninger til å fore sultne nevroner hele veien langs disse lange aksonene.
• Perifere nerver trenger bevegelse for å mekanisk stimulere kapillarene (vasa nervorum), inni deres nevrale omslag, overalt i kroppen.
  
  

Å sitte stille i lange perioder kan påføre langvarige mekaniske misdannelser på nerver. Noen av kapillarene vil forbli hele men andre vil være avstengt i for lange tidsrom, noe som negativt påvirker en del av nevronene inne i nerva. Sansesystemet inne i selve nerva kalles nervi nervorum. Blant annet videresender den informasjon til hjernen om det kjemiske miljøet inne i ei gitt nerve. Den rapporterer om oksygen-nivåer og/eller andre kjemiske stress-tilstander inne i nervene (se “interosepsjon” over) og/eller mekaniske trykk som bygger seg opp inne i nerverommene (Lundborg, om mini-compartment syndrom)

Hjernen kan oppfatte, behandle, og handle på denne informasjonen lenge før noen egentlig nerve-”skade” skjer.

Denne input’en går opp og inn i hjernen hele tida, som fysisk (sensorisk-diskriminitativ) input. Hjernen er kan hende ikke særlig bekymret over dette, og det kan gå lang tid mens hjernen forholder seg helt ubekymret til denne input’en. Men så en dag, avhengig av omstendigheter, kan den registrere denne innkommende informasjonen som en trussel, og skaper så en smerterespons som du må forholde deg til. Alt den ber om, vanligvis, er bevegelse, men hvis du har fått den vanen at du ikke beveger deg, kan det hende du tolker denne smerten som at noe er “feil” med kroppen din. Smerte er som en speilsal på tivoli, det oppfattes ofte veldig urovekkende. Den er et alarmsystem, og selv om den er ment å kalle på din oppmerksomhet, kan den også skape panikk og redsel for “bevegelse”, særlig hvis du er redd for at du kan ha “skadet” noe.

Dersom du ser på nevromatrise-diagrammet igjen, ser du at smerte er en output som hjernen sender til alle delene sine, inkludert din bevisste oppmerksomhet. Det er muligens noe vi gjerne ikke skulle være oppmerksomme på i det hele tatt – men vi trenger denne kapasiteten . Barn som fødes uten en gitt reseptor som varsler om trussel (nocisepsjon), f.eks at man slår seg, og således har hjerner som mangler input som er nødvendig for å kunne skape en smerte-opplevelse, pleier å dø unge av skader de ganske enkelt ikke kan føle er “farlige”.

Så hva med smerte som skapePs i fravær av en egentlig skade? Vel, hjerner er i stand til å regulere (skru opp eller ned) deres nivå av mottakelighet i bakhjernen og i ryggmargen. Dette kalles sensitivisering eller oppregulering når man skrur opp, og desensitivisering eller nedregulering når man skrur ned.

En sensitivisert tilstand betyr at terskelen er senket: det er som om hjernen vår var en innbruddsalarm og noen har bestemt seg for å tulle med innstillingene på dens bevegelsesdetektor. Istedet for innstillinger som gjør at alarmen går når noen kommer inn i rommet, er innstillingene sensitivisert til å gå av på upassende tidspunkter. På grunn av denne sensitiviseringen vil bevegelsesdetektoren også legge merke til noen som uskyldig går på fortauet på andre siden av gaten, for så å utløse alarmen!

Hva vil skru disse bevegelsesdetektor-innstillingene ned? Vel, bevegelse vil høyst sannsynligvis være det som skal til. Men det må være bevegelse som hjernen ikke registrerer som truende.

I neste blogg-post – Bevegelse er helbredende (Melzacks smerte-matrise del 3) – ser vi nærmere på hvordan man gjør slike bevegelser.

Har du spørsmål eller kommentarer? Legg gjerne igjen nede på denne siden.

Referanser:

[1] Wall, P. (1999) Textbook of Pain

Bloggurat

1. hele spekteret av sanser som kroppen har
2. vår bevisste oppmerksomhet
3. hjernens egne representasjonelle kart over kroppen

…som igjen er tvunnet sammen, og stimulerer hverandre, heller enn at smerte er enkel input “til’” hjernen og “fra” kroppen.

Vi skal se nærmere på en av de mest anvendelige smertemodellene som noengang har blitt utviklet, Ronald Melzacks nevromatrise-diagram (Nevro: har med nervesystemet å gjøre. Matrise: nett av rader og kolonner). Den er full av faguttrykk fra medisin og psykologi, men ikke la det skremme deg ~ forklaring følger.

1. I midten ser vi en framstilling av nervesystemet som en rekke sirkler i bevegelse, det kommer signaler inn (input), signalene behandles, og det går signaler ut (output).

2. Det er en tidslinje nederst.

3. På venstre side ser vi tre hovedtyper av signaler som kommer inn i nervesystemet: Mentale (“kognitivt-evaluative”), fysiske (“sensorisk-diskriminerende”) og fysiologiske (“motiverende-affektive”). Hjernen mottar alt sammen, men handler ikke nødvendigvis på dem – det avhenger av hva som skjer på et gitt tidspunkt.

4. På høyre side ser vi tre hovedtyper av signaler som går ut fra nervesystemet. Legg merke til at smerte er på denne siden. Smerte er output, ikke input.

5. Vanligvis, i vår opplevelse, blandes begge sidene med hverandre, og begge sidene påvirker hverandre.

6 Hovedsakelig er nederste del av diagrammet den delen av oss som er mest ubevisst, både på input- og output-siden.

7. Input og output i midten av diagrammet er vanligvis ubevisste, men kan påvirkes med bevisstheten.

• Eksempel: Fysisk input – vi er ikke vanligvis bevisste hvordan klærne berører kroppen, men hvis vi vender oppmerksomheten dit, kan vi umiddelbart føle dem.
• Eksempel: Handlingsprogrammer – pustemekanismen er vanligvis ubevisst, men vi kan ta styringen over den og puste bevisst en stund.

8. Input og output øverst i diagrammet er de vi er mest bevisste på.

La oss se nærmere på Input:

1. Den fysiske (sensorisk-diskriminerende) kategorien av input halvveis nede på venstre side av diagrammet inkluderer alt kroppen din føler eller oppfatter på et gitt tidspunkt, og som kommer inn gjennom alle sansene:

Følelsesmessige (kinestetiske) sanser

• hudkontakt (eksteroseptiv)
• hvordan alt på innsiden har det (interoseptiv)
• hvor og hvordan kroppen er plasserte (proprioseptiv)
• balanse-sansen (vestibulær)

Spesielle sanser:

• syn
• hørsel
• lukt
• smak

Dette er det domenet vi prøver å behandle med kroppsterapier (hvor terapeuten berører pasienten), bevegelsesterapier (hvor terapeuten underviser pasienten i bevegelse) og til en viss grad oppmerksomhetstrening/meditasjon.

Dersom vi kan nære hjernen med ny input som er av en slik art at den ikke leser den som truende (nociseptiv), vil hjernen istedet bli nysgjerrig heller enn å oppfatte noen fare. Da vil den prøve ubevisst å skape en ny virkelighetsforståelse sammen med dette nye innkommende signalet, og slik kan den frigjøre seg fra en smerteopplevelse.

Dette er den grunnleggende planen for en nevrologisk tilnærming til kroppsterapier og bevegelsesterapier.

2. Den mentale (kognitiv-evaluative) klassen av input (oppe til venstre på diagrammet) er det som påvirkes av å lære mer om smerte, om hva det er og hvordan håndtere det.

Bare det å forstå smerte på en mer objektiv måte har vist seg å være til hjelp [1]

3. Smertestillende midler fungerer for det meste på den tredje klassen av input (nederst i diagrammet); den første og den andre klassen av input kan bli fullstendig blokkert gjennom narkose.

Om Output

I introduksjonen til boka An introduction to the nervous system vektlegger Ralph Greenspan bevegelses-signalene som går ut fra hjernen. Disse består delvis av den andre kategorien av output i nevromatrise-diagrammet, og som har bidratt til å drive hjernens utvikling.

“Så hvorfor trenger vi en hjerne? Det er den eneste måten vi – eller noe annet vesen som beveger seg på denne kloden – kan takle et evig foranderlig panorama av synsinntrykk, lyder, smaker, og berøringer, for ikke å snakke om gravitasjonskraft og (for noen dyr) elektriske og magnetiske felt. Hjernen tillater oss å oppfatte verden, svare på den, bevege oss gjennom den og handle på den. Mengden hjerne vi har, målt som tallet på nerveceller (nevroner) avgjør hvor stort reportoar vi har tilgjengelig for oppfattelse, respons, bevegelse og oppførsel.”

Han skriver også,

“…sanser alene trenger ikke en hjerne, siden planter også kan “sanse” og reagere på lys, gravitasjon og fuktighet. Bevegelse er den ufravikelige betingelsen for liv i dyreriket: bevisst, retningsstyrt, internt igangsatt, ofte hurtig bevegelse. Bevegelsessystemer avhenger ikke bare av de elektriske signalene som ledes langs nervecellene, men også av koordinasjonen til aktiviteten blant samlinger av nevroner og muskler. Den hurtige kommunikasjonen mellom celler skjer mellom synapser, som er spesialiseringer for kjemiske signaler på enden av nevronene. På samme måte som elektrisk overførte signaler har blitt bevart fra paramecium (en type encellet organisme) til mennesker, slik har også de kjemisk overførte signalene mellom nevroner blitt bevart gjennom evolusjonen. Ved å være en del av en enkel hjerne kan disse egenskapene skape mønstre av muskel-aktiveringer som kan bevege et dyr gjennom omgivelsene. Igjen finner vi eksempler i vår tid av hva som sannsynligvis var primitive, rytmisk koordinerte motor systemer i den rytmiske sammentrekningen til en manet eller i buktningene til en svømmende igle.” (s.2)

La oss se på nevromatrise-diagrammet igjen. Smerte er øverst til høyre, på output-siden av diagrammet. Og la oss finkjemme dette litt til: smerte er en output som ikke er bevegelse, faktisk er det noe som forhindrer bevegelse hvis du tillater at den gjør det. Det er en output fra en del som kommer i veien for en annen del.

Så kan det være at “smerte” ofte ikke er mer enn litt manglende koordinasjon av normal hjerne-aktivitet? (Vi snakker her om vanlig (mekanisk) smerte som ikke har med noen sykdom å gjøre.) Dette skal vi utforske nærmere i neste bloggpost.

Er dette altfor teknisk for deg? Har du spørsmål eller andre kommentarer? Legg gjerne igjen en kommentar i feltet under.

Referanser

[1] A Randomized Controlled Trial of Intensive Neurophysiology Education in Chronic Low Back Pain, Moseley, G. Lorimer PhD; Nicholas, Michael K. PhD; Hodges, Paul W. PhD

For det første: Smerte skapes ikke i kroppen, smerte skapes av hjernen. Før trodde man at smerte fungerte ”som en bjelle-mekansime i en kirke”, som filosofen Rene Descartes beskrev det i 1640 [2]. I hans berømte bilde ser man hvordan en vevskade – et sår – trekker i fibre, som får hjernen til å reagere. Senere byttet man ut disse fibrene med nerver, men den grunnleggende ideen forble intakt: Smerten kommer fra skadet vev, og rapporteres til hjernen. Med andre ord, man så på smerte som input.

Men så viser det seg, at det er ikke smerte-sensorer man har i enden av nervene, til tross for hva utdaterte kilder hevder. En mer presis og sannferdig beksrivelse er å omtale dem som ‘fare-sensorer’ – eller på fagspråket – ‘nociseptorer’. Nevrofysiologene Patrick Wall og Steve McMahon skrev allerede i 1986 ‘the labelling of nociceptors as pain fibres was not an admirable simplification but an unfortunate trivialization’ [3] Så altså, med sitat fra det (i dette tilfellet) mer oppdaterte Wikipedia: A nociceptor is a sensory receptor that reacts to potentially damaging stimuli by sending nerve signals to the spinal cord and brain. This process, called nociception, usually causes the perception of pain.

Dagens nevrologiske funn, blant annet gjennom studier av fantomsmerter, viser at smerte skapes på bakgrunn av informasjon gitt fra nerver i kroppen, som deretter tolkes av hjernen. Og i denne tolkningsprosessen er det mye som tas hensyn til: hvor sterke signalene er fra nociseptorene, hvor i kroppen de kommer fra, hvor viktig eller potensielt farlig oppfattes signalene, hvordan har resten av systemet det følelsesmessig, i forhold til stress, omstendigheter osv. Hjernen legger to og to sammen og får output: Fire. Men iblant legger hjernen to og to sammen og får fem… Eller iblant legger hjernen to og to sammen og får tre – f.eks er det mange rapporter fra australske surfere som har sittet over surfebrettene sine og kjent det som at de har skubbet borti et skjær, for så å se ned, og oppdaget at en hai har bitt av benet deres. Smerten kommer først når de oppdager hva som har skjedd. [4]

En følge av disse funnene er at det er grunn til å tro at smerte ikke skapes av strukturelle skeivheter, som skoliose, skiveprolapser, ei heller av sprukne skiver, betennelser, overspente muskler osv.. [5] Det som er avgjørende er hvordan nervesystemet som sådan har det  –  inkludert følelser og tanker. Så vi kan like gjerne si at det som er avgjørende for smerteoppfatning er hvordan man har det.

Men dette er viktig: Sliter du med kroniske smerter er det ikke bare noe som er oppe i hodet ditt! Smerte er et virkelig fenomen, det er ikke bare et psykologisk fenomen, og det kan være forferdelig deprimerende og paralyserende, til en så stor grad at omverdenen kan ha vanskelig for å forstå det. Og dette er enda mer viktig: Det finnes håp, og første trinn er å forstå hvordan smerte fungerer.

Nervesystemet fungerer alltid som en enhet, og det kan oppstå problemer flere steder, som bidrar til å skape en smerteopplevelse. Dette skal vi utforske nærmere i neste bloggpost.

Har du spørsmål eller kommentarer? Skriv det gjerne inn under.

Referanser

[1] Folkehelserapporten 2010

[2] René Descartes (1640) La description du corps humain : “For example, if the fire A is close to the foot B, the small particles of fire, which as you know move very swiftly, are able to move as well the part of the skin which they touch on the foot. In this way, by pulling at the little thread cc, which you see attached there, they at the same instant open e, which is the entry for the pore d, which is where this small thread terminates; just as, by pulling one end of a cord, you ring a bell which hangs at the other end…. Now when the entry of the pore, or the little tube, de, has thus been opened, the animal spirits flow into it from the cavity F, and through it they are carried partly into the muscles which serve to pull the foot back from the fire, partly into those which serve to turn the eyes and the head to look at it, and partly into those which serve to move the hands forward and to turn the whole body for its defense”

[3] Wall, P., & McMahon, S. (1986). The relationship of perceived pain to afferent nerve impulses Trends in Neurosciences, 9, 254-255 DOI: 10.1016/0166-2236(86)90070-6

[4] Butler, D., & Moseley, L. (2003) Explain Pain

[5] Butler, D., & Moseley, L. (2003) Explain Pain