Det var det nest siste døgnet før han trakk pusten for siste gang, den nest siste dagen i årets første måned. På den aller siste dagen skulle han gråte seg inn i døden de siste 7 minuttene mens rommet eksploderte av gråt, trøst og avskjed.

De var alene på rommet for en stund, de to. De som hadde valgt hverandre. Fått barn sammen. Planlagt fremtiden sammen. Før kreften.

Han hadde ligget og kjempet med pusten i det siste. Det var ofte uvisst om han var våken eller ikke.

Men så; i disse klare minuttene ga han alt i en siste, viktig innsats.

På å sitte opp i sykehussengen. Se henne rett inn i øynene og gi henne et av sine mest strålende smil. Slik han hadde pleid å smile før kreften stjal alt. En bragd, når man tenker på at han verken klarte å svelge eller hoste ordentlig. Og at ordene hans hadde blitt til en gammelmanns utydelige mumling.

Men da… Da ga han alt. Og da tårene hennes trillet for den avskjeden de visste dette var, brukte han enda mer krefter som ingen ville ha trodd at han hadde, for å stryke vekk tårene varsomt fra kinnet hennes.

De skrev de siste ordene i historien om deres liv sammen.

Et strålende smil, tårer og en varsom hånd.

I dag ville han ha fylt 48 år.
Gratulerer med dagen, Edward.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/edwards-avskjed/feed/ 2 http://www.fullthus.com/blogg/edwards-avskjed/ http://feedproxy.google.com/~r/FulltHus/~3/z7jDuu4sQEk/ http://www.fullthus.com/blogg/tyveri-pagar/#comments Sat, 22 Jan 2011 03:52:46 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=4007

Vi fikk en jul og nyttårsaften til, slik vi så instendig ønsket oss.

Og vi feiret. Til tross for situasjonen feiret vi en god jul, nærmest på trass. Mens døden lusket i krokene som en annen tyv. Klar for å sakte men sikkert brekke løs fingrene våre og stjele med seg han som vi så gjerne vil beholde i mange år til. Min mammas ektemann. Min 18 år gamle lillebrors pappa. Vår Edward.

Jeg har vært rasende. Argumenterende. Som om døden skulle stoppe opp og si “Åh. Er han ikke 50 år enda engang? Har han en tenåringsønn som trenger ham? Har han levd sunnest av dere alle? Nei, da må det ha skjedd en feil. Beklager bryderiet.”

Men nei. Døden er en tyv som ikke bryr seg om sånt.

alle er vi like
for ljåen
hadde han sjel var den en skjæres
røver de som skinner mest

Julefeiringen innebar mye latter og smil. Vi er en trassig familie. Døden var på tokt blant oss, men denne julen… denne julen skulle den ikke få. Ikke søren!

Nyttårsaften var også trassig. Men nyttårsklemmen jeg fikk da rakettene suste var tårevåt. Fra en mann som så veldig gjerne vil være her mer. Hos oss. Kreftens ofre faller langsomt og pinefullt. Maktesløsheten er vond. Også for de av oss som gjerne håndterer vonde ting med å brette opp ermene, bli effektive og gjøre noe. Nå er det ikke så mye å gjøre, annet enn å huske på at han fortsatt lever og ta vare på hvert smertefulle sekund av tiden som er igjen. Vi har ikke mistet ham. Ikke ennå.

Men ja. Vi er også stuck her i det aller verste venteværelset. Det er til tider nesten uutholdelig. Og å vite at den eneste utgangen er gjennom død og atskillelse gjør noe med en. Det hender vi skraper på veggene i desperasjon etter en annen utvei. Men den ser ikke ut til å finnes.

finnes ei den bot som bøter
sønderslitte hjerter
ei pardon sparer ingen
hugger ned alle som en

Det er vanskelig å finne ordene. Vanskelig å beskrive det jeg så inderlig ønsker ikke skal være sant.

Det gjør vondt å bli bestjålet av døden selv.

tyven tyven
tok det han fant
alt har vi gjemt
blir aldri glemt

]]> http://www.fullthus.com/blogg/tyveri-pagar/feed/ 1 http://www.fullthus.com/blogg/tyveri-pagar/ http://feedproxy.google.com/~r/FulltHus/~3/41PINVdVQDA/ http://www.fullthus.com/blogg/jeg-vil-ikke-ha-kredittkortjulegaver/#comments Fri, 03 Dec 2010 10:00:14 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=1766

Jeg har sagt dette før og nå i disse juleshoppingtider sier jeg det igjen.

Som noen kanskje har fått med seg, så er jeg litt opptatt av økonomi og pengevett for tiden. I den anledning har jeg lest på nett, lyttet til gratis radioprogrammer om økonomi. Og en av de tingene som slår meg som mest ødeleggende av de tingene folk sliter med er kredittkortgjeld.

Ok, den visste jeg jo fra før av, da. Man har da gjort noen blundere selv gjennom tidene.

Men det å høre folk grine fordi de ikke aner sine arme råd. Det å høre hvor sinnsykt redde mange er når de ikke vet hvordan de skal betale regningene sine. Det å lese hvordan folk sliter med drittsekkoppførsel fra kreditorer når de ikke makter å betale… For all del: jeg mener at man skal betale for seg og at kreditorer må få lov til å ta kontakt med folk. Det er ikke det dette gjelder. Det gjelder de som virkelig tråkker, sparker og spytter på folk som ligger nede. Det gjelder den totale ydmykelsen mange opplever når de ikke klarer å gjøre opp for seg. Og det gjelder de søvnløse nettene med bekymring mange sliter med, pengekranglene med ektefellen og frykten for å gå i postkassa.

Bilde: Jana Christy

Nei, jeg er fullstendig klar over at de fleste ikke kommer dit. Jeg er klar over at mange klarer å betjene sin gjeld helt fint.

Men jeg vil ikke at de jeg bryr meg om skal utsette seg for risikoen for å gå på en smell økonomisk, med alt det innebærer. Ikke for å gi meg en julegave. Jeg vil ikke at de jeg bryr meg om skal gjøre økonomisk idiotiske ting.

Jeg vil ikke ha julegaver som fører folk nærmere grøfta økonomisk. Spesielt ikke i disse tider.

Så dersom du ikke har råd og allikevel vil gi meg noe, så gjør noe annet. Bak en pepperkake, kjøp noe brukt og billig, kjøp et par polarsokker til 19,50 på Rema 1000 (jeg elsker virkelig de sokkene, helt sant!), gi gavekort på praktiske ting som barnevakt en kveld eller to, eller kanskje du kan stille opp noen timer som frivillig et sted. Kanskje Alternativ jul.

Men ikke gi meg julegaver som du måtte kjøpe på krita. Jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke være en del av årsaken til at du sliter med regningene i januar. Jeg vil ikke være en del av årsaken til at du ligger våken og bekymrer deg. Og jeg vil definitivt ikke være noen som helst del av årsaken til at du kanskje sitter med en ekkel klump i magen under julemiddagen eller nyttårsfeiringen fordi du vet at du egentlig har brukt mer penger enn du hadde.

Gi meg anledningen til å ta imot de julegavene jeg måtte få i år og vite at det ikke egentlig var mer enn du hadde råd til. Gi meg muligheten til å prate, le og ha det hyggelig sammen med deg. Ingen av mine beste juleminner handler om dyre ting. Absolutt ingen.

Har vi en avtale?

Ærlig talt, folkens. Hvordan kunne dere la dette skje? Dere vet jo at jeg har litt tungt for det, gjør dere ikke?

For mens andre har tjent rått på produktanmeldelser i bloggene sine har jeg bare soset rundt helt gratis. Og hvem sin skyld er det? Hæ?! Jo, dere. Eventuelt psykodrittsekkmøkkamannen. Han har jo skyld i det meste. Også mitt gratisarbeid.

Men med unntak av bokbloggturnéen der jeg omtrent ikke kunne få skrytt høyt nok om at jeg er så uunnværlig at et forlag (et FORLAG faktisk!) sender meg en bok og gråtende tigger meg om min allmektige og “helt avgjørende for forlagets fremtid”-mening, har jeg omtalt produkter og tjenester helt gratis. Antageligvis ble jeg utvalgt fordi de jo vet at jeg aldri overdriver. Eller skrøner.

I forumkonkurranser har jeg til og med vært så dum at jeg har dekket premier av egen lomme, noe som jeg jo nå innser er dumt med tanke på at andre faktisk tar betalt av sine sponsorer for at de får den gedigne æren av å være sponsorer.

Jeg har nå (ikke takket være dere, slappfisker!) innsett noe.

Jeg er bare nødt til å bli fotballfrue.

Det vil bli tøft, men jeg er villig til å ofre meg. Ikke bare for “Prosjekt Fotballfrue”, som jeg har kalt det, men den utakknemlige dritten jeg er gift med.

Vet dere; Han klager omtrent hele tiden. Det var for eksempel nesten ikke et fnugg av takknemlighet å spore uansett hvor mange timer jeg tvang oppmuntret mannen til å drible ute i snøen i dag. Eller hvor nådeløst standhaftig jeg lukket ørene for hans hutrende bønn om jeg for helvete kan se å ta til vett så han fikk komme inn til varmen igjen. Men jeg vet jo at min fremtidige fotballstjerne innerst inne innser at jeg nok en gang har rett. Dette er gull! Dette er løsningen. Og jeg, jeg er den trofaste klippen som står støtt når fotballstjerna står der og roper ut at han for himmelens navn er en 42 år gammel fembarnsfar. Ordene virker kanskje vrange, men jeg kan se de frosne gledestårene på kinnene hans gjennom frostrøyken og da er det jo klart jeg holder stand. Så dedikert er nemlig vi fotballfruer. Jeg kaller det “Skrikekur for fremtidige fotballstjerner”.

Blir ropingen fra utsiden for vanskelig å holde ut får jeg heller avlede meg selv litt med enda mer posering for speilet. En fremtidig fotballfrue må jo øve, tross alt.

Jeg gjør det for ham. Jeg er nemlig kona som bryr seg, jeg. Så når han jogger ustøtt i knehøy snø roper jeg kjærlige oppmuntringer som “Kom igjen nå, din pyse!” til ham. Ja, selv om det er bitende kaldt ute og jeg blir litt småkald når jeg åpner vinduet og roper motiverende ord som “Få opp farta, ellers tar jeg den andre skoen også!” ut i vinternatta, så er jeg villig til å gjøre det for ham. Kjærligheten tåler jo tross alt alt, sier de.

Og hjelper ikke de oppmuntrende tilropene kan jeg jo bare gi ham en sniktitt på mine poseringskunster fra vinduet. Det tipper jeg vil motivere som bare rakker’n og få slutt på ropene om at jeg er blitt gal. (Note to self: Få tak i den diskokula.)

Men altså. Det blir visst ikke noen store fremskritt i dag. Så mens mannen (den pysa!) hakker tenner og griner under et pledd mens han har et heller klamrende grep rundt en kopp kakao, må jeg bare akseptere at den slasken ikke elsker meg nok til å bli fotballstjerne så fort som jeg mener er best for ham. (Tro ikke at jeg gir opp. Jeg gir aldri opp drømmen din, baby!)

Og mens mannen tiner er det på tide å jobbe videre med den andre delen av fotballfrueplanen. Nemlig prislisten.

Du skjønner; I tillegg til å være en fantastisk intelligent person helt uten anlegg for overdrivelser og skrøner, er jeg nemlig også realistisk. Jeg vet hvor pengene er å hente for min del, og nå skal jeg utnytte det til fulle! Og for å demonstrere hvordan jeg gjør det, slik at du kanskje kan nyte godt av denne metoden, vil jeg dele min påbegynte prisliste her:

Min prisliste:

Grete Roede:

• Fjerning av Deres merkevarenavn i denne bloggen: 7500,-
• Slutte å skrive om kurs, kurskvelder og manglende vektnedgang: 12 500,-
• Slutte å rapportere vektoppgang i innlegg der jeg også identifiserer meg som kursdeltaker hos dere: 15 000,-
• Å bytte ut Deres merkevarenavn et av Deres konkurrenters navn: 25 000,-

Helsestudioet:

• Fjerne alle referanser til Deres helsestudio: 8000,-
• La være å identifisere dere med navn og bilde: 12 000,-
• Bytte ut Deres merkevarenavn med et av deres konkurrenters navt: 25 000,-

Wii Fit:

• Fjerne alle referanser til Deres produkt: 8000,-
• Ikke publisere banneret med meg i fullfigur og teksten “Wii Fit bygget denne kroppen”: 27 500,-

Tilbydere av produkter som treningstøy, kokebøker og lignende kan ta kontakt for nærmere avtale.

Jeg forventer en massiv strøm av henvendelser. Men jeg må bare si det igjen: Dette synes jeg dere burde ha tipset meg om før. Mannen er tross alt ikke 42-åring i all evighet heller. *snurt*

Noen som har telefonnummeret til min nye BFF, Victoria Beckham, forresten?

Bilder: Istockphoto.com

Avisene er opptatt av vinteren for tiden. Sprengkulde. Ekstremkulde. Og “hvordan holde seg varm i kulda?”

Men hva med den andre sprengkulda vi ser begynnelsen av i disse dager? Der man til tross for viten om stigmatiseringen av syke og påkjenningen det medfører, allikevel strekker seg så langt at man skamløst manipulerer resultater av utredninger om sykelønnsordning, uføretrygd og lignende. Der man hauser opp noe som begynner å minne om lynsjestemning til tider. Der utsagn som kobler vilje, uførhet og personlige egenskaper i en eneste smørje ikke lenger les litt oppgitt av fordi det blir for dumt, men faktisk blir tatt på alvor. Det er kulde, det.

Eller der aviser ved hjelp av snedige regnestykker “oppdager” at det lønner seg mer å være ufør (igjen, som om det var et valg!) for en alenemor med barn i kontantstøttealderen som da ikke trenger barnepass men allikevel klarer å jobbe til maksbeløpet for uføretrygdede. Rart, ikke sant? Hvordan hun i det ene øyeblikket har behov for full barnehageplass, men når hun er ufør og skal jobbe det hun kan ved siden av plutselig har fått superkvinneegenskaper som gjør barnepass unødvendig både med tanke på logistikk og helse.

Ja, og for å få regnestykket til å virkelig vise at vi tar “for godt vare på” uføre, legger vi opp til at hun hadde en ekstremt dårlig betalt jobb i utgangspunktet. Kanskje en typisk sliterjobb som går på helsa løs. Ikke fordi man har tenkt å vise forståelse. Håneida. Det er fordi man, mens iskald vind suser over de uføre, kan holde henne (om mulig) enda mer ansvarlig for det skammelige hun har gjort. Nemlig å bli ufør.

Noe sier meg for øvrig at denne damen ikke bor et sted der barnehageprisene er lave. Det ville jo kanskje ha veltet hele regnestykket, må vite. At kontantstøtte blandes inn som om det var en livslang ytelse for uføre er også noe merkelig.

Hvorfor er det ingen som velger å se det litt fra andre siden? “I alle dager. Er det virkelig noen jobber som er så elendig betalt at selv uføretrygd er bedre?!  Sånn kan vi da ikke ha det!”

Men nei. Det er nemlig ikke fagforeninger eller folk “på gølvet” som setter dagsordenen her. Ikke nå lenger. Det er alle synserne. Alle som tilsynelatende ser ut til å tro at folk kan motiveres friske nå om dagen. Det minner litt om logikken ved forbønn i noen religiøse kretser. “Ble du ikke frisk var du ikke sterk nok i troen.” Eller kanskje det best kan settes i sammenheng med “positivitets-tyranniet”:

I den positive tenkningens verden er alle utfordringer innvendte og kan overvinnes gjennom en viljesanstrengelse.

Fra omtalen av boken “Livets lyse sider” (Affiliatelenke)

“Er du ufør er du nok en umotivert slask”….

Vet dere? Jeg blir kvalm.
Jeg sier ikke bare dette for å beskrive avsky. Jeg blir faktisk kvalm. Fremstillingen av en virkelighet der syke og uføre bare ikke vil nok er ikke bare avskyelig, det er også noe av det skumleste og mest triste jeg har sett. Maktforholdet mellom de som gjør dette og de som blir utsatt for det er rett og slett hjerterått.

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

Jeg tar meg i å lure på hva mine besteforeldre ville ha tenkt om dette. Ikke for det, de opplevde krigen så de var ikke akkurat ukjent med kjøligere menneskesyn, for å si det mildt. Jeg tror allikevel de ville ha blitt skuffet. Jeg tror de ville ha blitt bekymret for retningen samfunnet oldebarna skulle vokse opp i er i ferd med å ta. Jeg tror de ville si at vi har mistet litt av samholdet og solidariteten på veien. Jeg tror bestefaren min ville ha frest og lurt på hva i huleste vi drev med og om vi ikke hadde lært noe som helst av historien fra de som smertelig erfarte hvor ille det kan bli til slutt når man begynner å gå ned den veien der  menneskesynet forpestes av en politisk agenda.

For hvor mye vanskeligere ville det ikke vært å ta fra de syke og allerede dårlig stilte om man ikke gjorde dem mindreverdige også hva moral og personlige egenskaper angår?

Jeg tror bestefaren min ville ha advart mot at vi gikk denne veien, for han vet hvor den ender. Vi er langt unna endestasjonen enda, heldigvis. Men retningen vi ser ut til å ha valgt er skremmende uansett hvor få skritt på veien man har tatt så langt.

Nei. Det er ikke bare været som blåser iskaldt om dagen.

Og jeg. Jeg sitter her en halvmeter fra en hoppende varm vedovn og har ullsokker på mens jeg leser om “uføreproblematikken”. Og jeg fryser. Fryser på en måte ingen ullsokker i verden hjelper mot.

Jeg vet jeg er trygg selv. Jeg fryser allikevel. For mine barn skal ut i dette samfunnet. Og jeg tar meg i å frykte det at de adopterer det kyniske menneskesynet mer enn jeg frykter at de kan bli utsatt for det.

Sprengkulda er her. Det fyres og varmes etter alle kunstens regler. Det skrives om strømsparing og hvordan man best holder varmen. Det prates om sprengkulda i media, mellom hutrende naboer på vei til postkassa eller i butikken. Vi prater om biler som står, hvor mye rutene måtte skrapes, hvordan vi fyrer og i det hele tatt.

Men ingen skriver om hvordan vi best skal holde oss varme i den farligste sprengkulda av dem alle. Den som ikke bare stjeler fingre og tær om den blir ille nok, men som går i strupen på selve medmenneskeligheten vår.

Hvordan holder vi oss varme i den sprengkulda?

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Dikt: Arnulf Øverlands “Du må ikke sove”, Bilde: Istockphoto.com)

I de siste årene har SMS-varsling blitt en del av tjenestetilbudet rundt omkring. Bestiller jeg legetime får jeg en SMS med dag, tid og hvilken lege man har fått tildelt tilsendt. Det samme med linsekontroll. De sender både bekreftelse på timeavtale. Barnas tannlegetime fås også på denne måten, samt en påminnelse på SMS kvelden før selve time. Trenden brer seg, med andre ord.

Nå har mamma begynt også. Det er kanskje ikke så rart at hun prøver å innføre litt mer ordnede forhold når hun har en familie som oss, bare så det er sagt. Men jeg måtte humre litt allikevel.

I dag ringte hun. Søndagsmiddagen skulle planlegges. Kom vi? Når passet det best? Vi ble enige om at søndag kl. 15:00 var en god tid. Da får psykodrittsekkmøkkamannen sovet ut etter fyllekula… neida, nattevakten sin. Og begivenheten avsluttes i 18-tiden. Dette var også viktig. Noe som er forståelig. Ting har det jo med å trekke ut i tid når mammas barn kommer med sine familier og alle har mye å prate om. Men siden mammas mann er syk kan storfamilien bli litt mye i større porsjoner.

Vel, jeg hadde knapt fått lagt på telefonen før meldingen kom.

“Dere er velkomne til middag hos oss kl. 15:00 i morgen. Mamma”

Noe sier meg at mamma prøver å skape orden i rekkene blant sine voksne barn her.  Jeg kan ikke skjønne hvorfor hun ser det behovet. *host*

Vel, her kan du se det med egne øyne.

Forhåpentligvis vil det lønne seg i det lange løp, da. Det var jo en forbedring og på sikt tror jeg Google vil henge med også.

Alle disse fæle sjuklingene i landet er et problem. Kjempeproblem. Så stort problem er det faktisk at man må ty til juks med utredningsrapporter som gir et annet virkelighetsbilde for å få deg og meg til å forstå, virkelig F-O-R-S-T-Å, hvor ille det er.  (abre har skrevet godt om dette her)

Og selv om man jo selvsagt er en empatisk politiker hvis hjerte blør for de som er dårligere stilt enn seg selv, kan man på ingen måte ta noen hensyn til at det kanskje er bittelitt lite fair å male et mindre hyggelig bilde av en gruppe som allerede blir uglesett for noe de visstnok ikke kan noe for. Ja, det blødende hjertet ser faktisk ut til å få rene styrtblødningen under tv-studiolysene. Heldigvis har man jo andre arenaer som effektivt ser ut til å stoppe blødningen. Som settinger der gode intensjoner skal omdannes til vedtak.

Siden man nå en gang har bestemt seg for at det er krise av den eksplosive sorten (og fagfolk snart må slutte å motsi politikere som vet best) passer det fint å innføre noen “smør på flesk”-ordninger. Vi har jo så dårlig råd at vi må gi pensjonister anledning til å få dagpenger, AAP o.l. i tillegg til full pensjon fra 2011. Det passer jo bra nå som vi tross alt er nødt til å kutte uførestønader for de som ikke har noe annet valg enn å godta det de får.

Nå skal jeg fortelle noe som det forhåpentligvis er i alle fall noen politikere som er mottakelig for å høre.

Hvis det skulle være slik at det faktisk er et ekte blødende hjerte der inne. Ikke bare et som blør under medienes rampelys, men som faktisk vil noe. Da har jeg en løsning som kan gjøre velferdsutgiftene litt mindre uten at dere må ta fra de som allerede har lite. Ja, NAV-folk kan også høre etter, men siden det tross alt er politikernes rammer dere har å forholde dere til når dere skal møte enkeltpersoner som trenger hjelp snakker jeg først og fremst til dem.

Først: Noen er ikke alle. Dette er ikke noe det funker å gjøre i forhold til alle. Men noen kan faktisk bli noen kroner spart det også.

Dere skjønner; Verden har forandret seg. Det som før måtte til for å kunne jobbe er ikke nødvendigvis det samme. Og her tror jeg man faktisk kan hente både penger og livskvalitet.

Blant alle de som kanskje ikke kan dra til en arbeidsplass og jobbe finnes det nemlig folk som kunne få til noe allikevel om ting så litt annerledes ut. Og mens dere prater om inkluderende arbeidsliv som om det var den eneste løsningen, er det noen som har kommet med noen lure tanker som fortjener litt oppmerksomhet.

Du skjønner; dersom man skaper sin egen arbeidsplass og skreddersyr den rundt egne behov og utfordringer så har man i en del tilfeller ekstremt gode muligheter for å skape den tilrettelagte og inkluderende arbeidsplassen man nå ser til bedriftene etter. Kanskje ikke 100% stilling i alle tilfeller, men en deltidsstilling hjelper jo på det også. Ikke bare på felleskassa, men på livskvaliteten til den enkelte. Og her kan dere bli bedre.

Slik det er per i dag er det å prøve å skape sin egen, tilrettelagte jobb et enormt risikoprosjekt. Og er det noe man trenger når helsa svikter og det ikke akkurat kryr av alternativer, så er det trygghet. Min påstand er faktisk at de “slabbedaskene” man skuler mistenksomt mot fordi de vil jobbe litt, men er opptatt av hvor mye man kan jobbe før man mister trygden ofte ikke er redd for å tape kroner og øre. De frykter tap av tryggheten som de med smertelig erfaring har lært at de er pokka nødt til å ha i bunnen. Men nok om det.

Peter Andre Jensen, mannen bak Giktbloggen, sier det veldig godt:

For mange uføre er det slett ikke noe krav om å få drive en virksomhet med flere millioner i omsetning eller hundrevis av ansatte. Mange uføre ønsker kanskje bare å ha noe fornuftig å holde på med i alle fall en liten del av dagen. Jeg vet dette veldig godt, for jeg har dusinvis av kunder som lider av ulike sykdommer som har ført dem ut i passiv uføretrygd. Hvis bare NAV hadde stilt opp med litt av sin kompetanse, og kanskje hjulpet noen av disse bittelitt på vei, så kunne de – i steden for å heve passiv uføretrygd – kanskje vært konsulenter, foredragsholdere, forfattere, fotografer eller noe annet kreativt noe. Kanskje ikke 100%, men kanskje 20 prosent. Kanskje 30 prosent. Ja, kanskje noen til og med klarer opp til femti prosent.

Fra Omtalt i E24

Greia er altså at samtidig som det visstnok er stort behov for kutt i ytelsene til en gruppe, så er det også et betydelig potensiale for i alle fall en del av dem som nå spennes ben under av de samme politikere som gråter krokodilletårer i media over å “måtte” gjøre livet vanskelig for folk.

Men ta et øyeblikk og bli med meg på en liten dagdrøm. Kanskje er det urealistisk, kanskje ikke. Bli med allikevel.

For tenk om vi kunne kutte i trygdeutgiftene ved å legge bedre til rette for at de som vil og makter, kunne ha fungert helt eller delvis som selvstendig næringsdrivende? Tenk om man gjorde alternativet “skap din egen tilrettelagte arbeidsplass” til noe annet enn galemattiasprosjekter med altfor stor risiko? Da kunne man jo både utløst verdiskapning, økt livskvalitet og realisert drømmer, samtidig som man kunne skjerme de som trenger ytelsene slik de er i dag. Eller økte ytelser. Tenk om vi kan forandre retning istedet for å bare henge på nødbremsen?

Tenk om det var et NAV som istedet for å mistenkeliggjøre en blogger for at hun kan blogge når hun er syk kunne sett at bloggeren er knallgod på å tegne og se mulighetene der? Tenk om de kunne hjelpe uføretrygdede Hege som elsker å strikke til å oppfylle drømmen om å åpne nettbutikk der hun solgte ullbukser, strikkepinner, strikkemønstre uten at hun mistet tryggheten hun er avhengig av å ha?

Så her er mitt forslag: Se menneskene. Se mulighetene.  Tilpass dere dagens forhold og kast dere over mulighetene til å spare penger og være medmenneskelige i samme slengen.

En annen tilnærming til både folk med helseutfordringer og selvstendig næringsdrivende, i noen tilfeller også mulighetene for å se det i sammenheng, kan faktisk gjøre store ting for AS Norge.

Ja, jeg tror nesten det bør inn i diagnosesystemet, altså. For, utrolig nok, har jeg muligens utviklet det. Jeg, som var en racer med kredittkortene en gang i tiden. Nå er det helt motsatt. Jeg vegrer meg for å shoppe.

Etter flere måneder med påfyll på julekontoen er det nemlig snart på tide å begynne uttakene og jeg merker at jeg kvier meg litt til det. Å se saldoen gå nedover.

Jeg hadde planer for disse pengene. Det er ikke all verden med penger, men jeg skulle ha noe så jeg får begynt å gjøre huset “juleklart” og fikse julekalender for ungene med litt pengene nå.

Det er bare det at… dette jo er penger som er spart med 6 kroner her og 267 kroner der. Litt og litt og litt. Og så skal jeg plutselig bare robbe kontoen for en større sum? Jeg får åndenød!

Jeg skulle faktisk vært på handletur i dag, men fikk meg bare ikke til å gjøre det.

Tenk det. Jeg, som en gang i tiden gjorde de fleste tabbene man kan gjøre med pengene, har utviklet kjøpevegring. Jeg. Hvem skulle ha trodd det?

Og der har vi en bivirkning det kanskje bør advares mot på Pengevett.

“Advarsel: Kan føre til penger i banken, hyppig trøstesparing og akutt kjøpevegring!”

Forhåpentligvis løsner det før julegavene skal i hus. Jeg har jo tross alt litt av noen ønsker å oppfylle. I år som tidligere år.

Eventuelt får jeg jo bare gi kjærlighetserklæringer i julegaver i år. Og fornærmet spørre om man virkelig ikke synes min kjærlighet er verdifull når resten av gavene etterlyses.

Jeg har en plan.

Jupp.

Da er jeg enda en bloggerfaring rikere. Og den går som følger: Dersom du endrer lenkestruktur på bloggens innlegg fordi du synes det blir bedre på en annen måte, bør du også være forberedt på å oppdage hvor mye Google hadde å si for trafikken til siden.

Google har nemlig inntil nå levd i villfarelsen om at jeg er flink til å lage mat, tydeligvis. For det er spesielt disse innleggene som fikk mange treff og som nå ikke får det lenger.

Vi minnes:

• Nydelig gryterett
• Seigryte
• Nachos
• Salsa og Guacamole
• Hjemmelaget lasagne
• Chili con carne
• Bolledeig til fastelavnsboller

Jeg vil også gi en siste hilsen til

• Bekymringsmelding til barnevernet – kun negativt for foreldrene?
• “Hvordan kan sykepleieren møte det etiske dilemmaet mellom autonomi og paternalisme i sitt arbeid med tvangsinnlagte psykotiske pasienter?”

Takk for alle googletreff og gode rankinger. Jeg aner ikke hva jeg gjorde riktig med dere i utgangspunktet, så det skal bli en utfordring å gjenskape effekten.

*hulk*