Faren min var i ferd med å gradvis forsvinne ut av livet mitt og jeg var nok ganske sint, såret og frustrert. Jeg satte deg på prøve. Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Ville du også forsvinne?

Jeg husker dager hvor jeg kjempet, avviste og testet. Hvordan du ble målet for sinne og frustrasjon. Og jeg husker at du var der. Uansett.

Jeg husker hvordan jeg sovnet i bilen noen ganger når vi hadde vært borte på besøk. Hvordan jeg lot som om jeg sov mens du la jakken din over meg og bar meg varsomt inn og i seng. For dersom jeg sov trengte jeg jo ikke å kjempe. Ikke akkurat da. Jeg kunne lukke øynene og legge hodet mot brystkassen din.

Neste dag var krigen selvsagt i full gang igjen. Er man en håndfull, så er man en håndfull.

Ikke en eneste gang la du hånd på meg. Og jeg kan knapt huske at du hevet stemmen. Du bare… ja, var der. Tålmodig. Tilstede. Jeg testet og avviste deg etter alle kunstens regler og du var der. Du var ikke en som var glad i folk bare når det var enkelt.

Du var den som lærte meg å sykle. Du pratet med meg da jeg hadde min første store kjærlighetssorg. Du tegnet “det tredje øyet” i pannen min da jeg skulle på karneval på kort varsel og manglet kostyme, og du lærte meg enkle selvforsvarsknep i tilfelle jeg fikk bruk for noe sånt. Du sto opp grytidlig i helgene for å kjøre meg til helgejobben da den tiden kom og du hentet meg etter kveldsjobb så jeg skulle komme trygt hjem.  På grunn av deg vokste jeg opp i et hus fullt av papegøyer, hunder, katter og andre dyr. Du var ikke redd for å skille deg ut og oppmuntret oss til å tørre det samme.

Jeg husker hvor utrolig stolt og glad du var da først lillebroren og så lillesøsteren min ble født. Hvordan du forgudet dem. Men også hvordan du igjen viste at du fortsatt var der for meg og søsteren min.

Da jeg var i slutten av tenårene og du og moren min gikk hver til sitt, hadde vi en ny runde. Jeg skulle avvise deg før du avviste meg. Jeg mistet deg ikke da heller.

I 31 år overbeviste du meg om at du, du gikk ikke. Uansett hvor vanskelig jeg var, så gikk du ikke din vei. Jeg ble overbevist til slutt. Og det er rart med det. Det føles ikke som om du er helt borte nå heller.

Det er snart en måned siden du ble begravet. Først da ble biologiske bånd et tema. Noen sier at jeg var som en datter for deg. Andre sier at det var jeg ikke. Jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg var jentungen som virkelig satte deg på prøve. Og at du, du var han som sto i det. Gang på gang.

Og var der.

Jeg vet at du ga meg noe viktig som alltid vil være med meg. Noe mye mer verdifullt enn penger, bil og arv. Du ga meg akkurat det jeg trengte og du var glad i meg da jeg gjorde alt for å gjøre akkurat det vanskelig.

Og du?
Jeg er ikke ferdig med å være glad i deg enda. Ikke på langt nær.

Noen bånd er udødelige.

Gratulerer med farsdagen.

Celine Dion & Bee Gees – Immortality

With all my love for you
And what else we may do
We don’t say goodbye

Han var i alle fall veldig opptatt av menneskekroppen, noe som var midt i blinken for nerdesønnen. Endelig noen som orket å diskutere og filosofere om slikt. Nerdesønnen gjorde lekser hos stefaren min. De pratet. Likte Illustrert Vitenskap begge to og fant virkelig tonen.

Stefaren min døde dessverre for en uke siden. Nerdesønnen trakk seg i de første dagene en del tilbake og hadde det nok ganske vondt.

I dag fikk han være med til stefaren min sin leilighet, der familien fra Danmark bor i påvente av begravelsen. Vi gikk gjennom bilder, delte minner og så ble noen småting også fordelt etter regelen om at “den som dette betyr mye for, skal få det”.  Små ting fikk en historie. En pyntegjenstand vi andre ikke visste så mye om, kunne en av oss fortelle litt om historien bak. Eller minner fra stefaren min som den brakte frem for vedkommende.

Nerdesønnen gikk og virret litt rundt. Så kom han ut fra et av rommene med et sjokkert uttrykk.

“Er det virkelig ingen som vil ha skjelettet?!”

Han så på oss andre som om vi hadde ignorert en virkelig skatt. Det var helt uforståelig at ingen hadde kapret skjelettet.

Og vi måtte smile. For det skjelettet likte faktisk stefaren min veldig godt. Og vi visste alle sammen at han ville ha blitt veldig glad for at andre også satte pris på det.

Så da var det jo ingen vei utenom. En stolt femtenåring fikk lov til å ta med seg skjelettet. Han ristet nesten litt på hodet av hvor uforstandige vi andre hadde vært som ikke skjønte hvor bra akkurat denne tingen var.

Nå sover en fornøyd nerdesønn på rommet sitt. Han har fått et minne av morfar. Et minne morfar ville ha glist stort over å se at noen ville ha.

Og ved siden av sengen…

Ja, der står skjelettet. Med luen sin på, selvsagt.

Hva kan jeg si?

Vi er en rar, rar familie. *humre*

Når jeg våkner om morgenen og flere ganger gjennom dagen, så slår tanken meg ned i bakken og får tårene til å trille. Han er død.

Det er en arv. Jeg er ikke arving og det er helt greit. Det som ikke er greit er om sorgen over ham reduseres til et stygt arveoppgjør. Det som ikke er greit er om mennesker han var glad i angriper hverandre for arvens skyld. Jeg håper det ikke blir slik.

Jeg trenger ikke ting. Jeg fikk en farsfigur da jeg manglet en far. Jeg fikk klemmer og jeg fikk høre at han var glad i meg mange ganger. Dette er tiden for meg å gi tilbake. Ikke å få noe. Så jeg prøver å ta vare på de han var glad i. Jeg prøver å være med og dele minnene om alt han sa og gjorde.

Dette er virkelig en tid da penger ikke betyr noe.

Vi har allerede mistet det som virkelig var verdifullt.

Det er bare en dag. Og allikevel en evighet.

Lillebror fant deg. Fortsatt varm, men allikevel borte. “Ikke dø! Du skal ikke dø, pappa!” ropte han mens han gråtende prøvde å gjenopplive deg. Rasende fortvilet, som om et forbud mot å dra fra ham ville få deg tilbake.

Det var for sent.

I kveld har vi vært sammen. Gråt, latter og minner. Vi har holdt rundt hverandre når en etter en knakk sammen i tårer. Vi har ledd av dine rare påfunn og grått over det store, såre tomrommet midt i blant oss. Etter deg.

I kveld fikk jeg se ditt viktigste livsverk utspille seg rett foran øynene mine.

For der vi satt rundt kjøkkenbordet i kveld og var der for hverandre var det ikke en eneste en som ikke visste med sikkerhet at du var veldig glad i akkurat dem.

Du har vist det på så mange måter. Du har sagt det hver eneste gang vi har vært sammen. Du har raust delt ut klemmer og omsorg.

I kveld var det smerte, forgråtte ansikt og latter.

Og en dyp visshet om at du var glad i oss. Hver eneste en.

Det var den viktigste arven som ble igjen hos oss. Det var det virkelige livsverket ditt.

Det var det vi satt igjen med.

Da du dro.

Etter kaos og krise kommer reorientering, opprydding og prosjekt “Få orden på livet”.  Frem til nå har det vært whiteboards, boardmaker og lignende ting.

I dag fikk jeg bok i posten. En arbeidsbok, faktisk.

Ja, når man først har fått tredd noen ekstra utfordringer over hodet i dette uforutsigbare mammalivet, så kan man vel like gjerne satse på å gjøre en god jobb med dem.

Boken (tilhørende CD er inkludert i prisen) ble anbefalt på det varmeste av utredende instans og kan kjøpes på www.spiss.no. Den har kapitler for både barnet selv, skolen og foreldrene. På oversikten over bøker fra Spiss kan man også se innholdsfortegnelsen for å få et inntrykk av hva boken handler om.

Jeg observerer at man ofte ivaretar og veileder alle andre rundt barnet enn foreldrene. Nå har vi vært heldige og fått en innføring i bruken av Boardmaker, men i tillegg så trenger man jo mer. Man har fått verden i hodet som et trillebårlass med murstein og så skal man liksom ikke ha noen å kaste ball med? Noen å lære av?

At man ikke trenger å være dårlig for å bli bedre er et prinsipp jeg synes bør omfatte foreldre i langt større grad enn det gjør i dag.

Så her skal det læres, prøves ut og finpusses.

Løvemammaen brøler igjen.

For en tid siden oppdaget jeg noen kuer som hadde gått seg fast i vannkanten. Og måten de håndterte det på var å stå der. Og stå der. Og stirre dumt ned i vannkanten mens det så ut som om de sank ned i gjørma.

Jeg tenkte at de måtte være passe teite som ikke skjønte at de måtte rygge. Det var jo åpenbart, var det ikke?

Etter noen timer hadde de tydeligvis fått hjelp til å rygge inn mot land igjen. Kanskje var det bonden som gjetet dem dit de skulle.

Etterhvert som jeg har tenkt litt på disse dumme kuene har jeg kommet frem til at jeg nok ikke var det spor bedre enn dem her en stund. Man snakker om å møte veggen. Det som skjedde med meg var nok heller at jeg møtte vannkanten. Jeg hadde gått meg fast. Og istedet for å skjønne at jeg måtte rygge, så ble jeg stående med gjørme oppetter knærne og stirre dumt ned i “vannet”. Jeg var stuck.

Det var ingen bonde som geleidet meg inn igjen. Min “gjeter” var psykologen min. Du vet, han som ga meg noe helt annet enn det jeg i utgangspunktet hadde bestilt. Skal vi dra sammenligningen litt lenger så var jeg muligens en dum ku i den gjørmete vannkanten som ba “bonden min” om å lære meg å gå på vannet. For problemet var selvsagt ikke at jeg sto i vannkanten med gjørme opp til knærne. Å neida! Det var mine manglende evner til å gå på vannet som jeg definerte som problemet.

Heldigvis har nok både bønder og psykologer vett nok til å skjønne at det ikke går. Noen ganger må du bare rygge. Noen ganger er det galskap å løse alle problemer under mottoet “Fremad marsj!”

Nå har jeg rygget en stund. Jeg står ikke lenger paralysert og stirrer dumt i vannkanten. Jeg begynner derimot å få en følelse av at gjørma har blitt litt fastere grunn under føttene mine.

Kanskje er jeg en dum, dum ku. Eller kanskje jeg bare er menneskelig og litt for preget av “flink pike”-syndromet. Og muligens litt for sta og hard mot meg selv. Eller kanskje det var min definisjon av “flink” som var feil. For er man egentlig flink når man tvinger seg til å stå i noe uholdbart? Går det an å bli flink til å ta vare på seg selv?

Uansett hva svaret blir på disse spørsmålene så har jeg  i alle fall funnet ut av dette:

1. Jeg kan ikke gå på vann. Og jeg skal slutte å forlange av meg selv at jeg skal klare det.
2. Noen ganger handler det om å rygge. Og selv om man beveger seg bakover så kan man allikevel være på rett vei.
3. Det er langt å gå, men jeg tror jeg er på vei mot noe fint.

I dag leste jeg det igjen. Med nye øyne og utifra min situasjon per i dag. Det holder nemlig ikke å møte den berømte veggen man har “flinket” seg mot for full styrke mens man holdt ut ting man ikke burde ha holdt ut. Man skal selvsagt ha dårlig samvittighet for å ikke ha klart å brase gjennom og videre på sin ferd også, kan det virke som.

En del gode blogginnlegg har nok dette i seg. Det at de tåler gjenbruk og man kan risikere å få noe nytt ut av å lese dem en gang til når man har fått noen livserfaringer mer.

Så derfor vil jeg gjerne anbefale akkurat dette blogginnlegget i dag. Kanskje er det flere enn meg som kunne hatt nytte av å lese det? Enten det er første gangen eller reprise?

Her er det:

Å ikkje strekke til

Cappelen Damms bokbloggturné har nå kommet til denne bloggen. Denne gangen er det boken “Genesis” av Bernard Beckett.  Gårsdagens bokanmeldelse sto Kristine for. I morgen er det Heidi sin tur. Lenger ned i dette innlegget finner du informasjon om konkurransen forlaget arrangerer, der du kan delta.

Men så til boken.

Forlagets omtale av boken:

Repbublikken har gjenoppstått etter en verdensomspennende pest. Innbyggerne er i sikkerhet, isolert fra resten av verden, og langt fra frie.

Anaximander er oppe til en fem timer lang muntlig eksamen. Består hun prøven, blir hun medlem av Akademiet – institusjonen som styrer samfunnet hun lever i. Emnet for prøven er selvvalgt: livet til legenden Adam Forde. I løpet av dagen tvinges kandidaten til å se den grusomme sannheten om sin egen verden i øynene.

Boken har også en egen trailer:

Da jeg først mottok boken tenkte jeg at dette ville bli en lettlest sak. Jeg tok feil. Boken er godt skrevet og språket er slett ikke vanskelig, men den tar også opp store spørsmål. Hva vil det si å være et menneske? Hva er en tanke? Hva med bevissthet?

Utsiktene til å lese en bok som handler om en fem timer lang eksamen virker kanskje litt ensformig. Men der overrasket boken meg veldig positivt. For temaet for eksamen tar oss med ut av eksamensrommet og spesielt får vi følge de engasjerende samtalene mellom Adam Forde, som Anaximander har valgt som tema for sin eksamen, og androiden Art.

Jeg synes det er vanskelig å fortelle hva boken handler om uten å si for mye. Men det jeg kan si noe om er min leseropplevelse.

Av forskjellige grunner ble denne boken inntatt i små porsjoner underveis. I løpet av de første sidene tenkte jeg først at jeg ikke skulle ha blitt med på dette. Den følelsen ga seg fort. Hver lille dose av boken satte i gang tanker og da jeg var ferdig med den satt jeg igjen med et ønske om å lese den en gang til. For den er så “stor” med tanke på tema at jeg tror jeg vil oppdage nye ting neste gang jeg leser den.

Boken godt oversatt. Språket fløt godt, noe jeg tror er et must for en bok som tar for seg så store spørsmål. Kombinasjonen av filosofi og science fiction gjorde at dette for meg var en helt ny leseopplevelse. Jeg visste virkelig ikke hva jeg kunne forvente, og selve slutten var en stor overraskelse. Jeg liker bøker som utfordrer og overrasker meg, og der traff denne boken blink.

Spørsmålet om dette er en ungdoms- eller voksenbok har vært tema for diskusjon. Jeg tror den vil passe godt for både voksne og ungdom. Her i huset fikk også nerdesønnen på 15 anledning til å lese den. Han hadde ikke tid til å vente på at jeg skulle bli ferdig og anskaffet seg dermed sitt eget eksemplar og “slukte” den i løpet av en ettermiddag. Han satte stor pris på leseopplevelsen. Spesielt var de filosfiske spørsmålene og betraktningene noe som fenget.

Nok en gang ble jeg altså positivt overrasket over en bok jeg nok aldri ville ha kommet på å lese på egen hånd. Dette var en bok verdt å bruke tiden sin på!

Så litt informasjon på slutten:

Bokbloggturnéen har sin egen Facebookside der man kan være med i diskusjonen rundt boken. Har du noen tanker om hvorvidt dette er en ungdomsbok eller voksenbok? Bli med i diskusjonen!

Forlaget arrangerer i anledning denne bokbloggturnéen en konkurranse som er åpen for alle. Her finner du informasjon om den:

Vær med i vår bokbloggkonkurranse!
Alt du trenger å gjøre er å svare på spørsmålet:
Hva skiller en ungdomsbok fra en voksenbok?

Send svaret ditt til tekst@cappelendamm.no og vær med i trekningen om en super bokpakke med høstens nyheter fra Cappelen Damm!

Pakken inneholder:
Genesis av Bernard Beckett
Barsakh av Simon Stranger
Jakten av Baroch Tendler
Bare for en uke av Tone Ørvik
Dogge av Mikael Engström
Gatas Parlament – Røverhistorier & raptekster
Mørkeboka av Sigbjørn Mostue

I tillegg premierer vi ti innlegg på diskusjonsforumet med én valgfri Cappelen Damm-bok eller to kinobilletter.

Konkurransen avsluttes 10. Oktober.

Jeg er også denne gangen veldig glad for at jeg ble med i bokbloggturnéen og kan virkelig anbefale det. Dersom du har en blogg og kunne tenke deg å være med i neste omgang, er det bare å legge igjen beskjed om det i kontaktskjemaet her.

Og husk neste deltaker i bokbloggturnéen, som er Heidi. Hun vil poste sin bokanmeldelse i morgen.

Jeg har en tilståelse.

Jeg fikk det ikke til. Ikke akkurat da. Det hadde veldig lite å gjøre med familiestørrelsen, men enten man er barnløs eller har stor familie, så blir resultatet at det preger hverdagen når man ikke er i toppform selv. Jeg snakker ikke om ekstreme forhold. Det er mer de små tingene. Som å huske på det foreldremøtet, den telefonen som skal tas, bibliotekbøkene som skal leveres osv.  I en stor familie, og spesielt i en familie der noen av barna har spesielle behov, er en tilnærmet knirkefri hverdag viktig. Ekstremt viktig. Man må virkelig være “best i klassen” på områder der andre greier seg med middels innsats.

Og normalsituasjonen er at det fungerer.

Men så, i en periode, fungerte det ikke godt nok.

Når man er  batshit crazy på klatretur, kan det nemlig også hende at det glipper. Man blir overveldet, ukonsentrert og mister rett og slett oversikten.

Men tilbake til det å få orden på livet igjen.

Når man har kavet lenge nok og endelig begynt å komme noen vei, så er det på tide å tilgi seg selv for det man ikke klarte og gå videre. Jeg er som sagt ikke verdens beste eksempel på hvordan man får til hverdagen akkurat nå. Jeg jobber med saken selv.

Men det jeg kan gjøre er kanskje å dele litt om hva jeg gjør og hva jeg har fått til så langt?

Fordelingsnøkkelen

En av de tingene jeg har gjort er å ta i bruk mitt eget verktøy igjen. Nemlig fordelingsnøkkelen jeg en gang i tiden skrev om på Pengevett.  Den, kombinert med flere kontoer i Skandiabanken, gjør det mye lettere å holde styr på økonomien.

Inspirasjon

Forumet InspirasjonOnline er godt å ha når man trenger litt mer struktur på hverdagen. For ikke å snakke om støtte og heiarop underveis når man får orden på sysakene! En bonus er at når man selv er i gang, så smitter det over på andre. Datteren i huset har i kveld løpt rundt med småbrødrene sine og tatt før- og etterbilder mens de har ryddet rommene sine. Det er mulig hun er litt påvirket av at vi i det nye huset har kanalen FEM og dermed også tilgang til programmet “Clean Sweep“.

En intenst kjærlighet til Clas Ohlson

Jeg må bare innrømme det. Jeg elsker Clas Ohlson. Nei, det ble feil. Jeg elsker Clas Ohlson med CAPS-lock og utropstegn. JEG ELSKER CLAS OHLSON!

Sånn.

I dag tok jeg meg selv i nakken og besøkte min elskede Clas Ohlson. Og dersom man har fått hodet ørlite granne over vannet så er det så og si umulig å ikke bli inspirert i den butikken.

Her er dagens fangst:

• 3 Whiteboardtavler (to av dem skal brukes til sønnens visuelle hjelpemidler)
• 1 Stor plakat (Lage oversikt over gymdager etc.)
• 2 brevkurver for “inn” og “ut”
• Tusjer
• Eggtimer (Hørte jeg 15 minutters ryddeøkt?)
• Borrelåstape (til tavlen med visuelle hjelpemidler for sønnen)
• Låsbart pengeskrin
• Matboks
• Huskeliste med magnet og penn til å henge på kjøleskapet, slik at vi kan skrive opp hva vi går tomme for etterhvert

Struktur fra utsiden, med andre ord.

Nevnte jeg at jeg elsker Clas Ohlson?

Omgi seg med mennesker som vil en vel

Enten det er på nett eller i RL så er det viktig at man omgir seg med folk som vil en vel. Det høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men i praksis er det ikke nødvendigvis sånn. Når man strever med å få hodet over vannskorpa kan det være lurt å styre unna blyloddene. Selv er jeg heldig med det nettverket jeg har i familien min. I tillegg koser jeg meg rundt hyggelige mennesker på nett, leser litt i en god bok eller ser på en fin film når jeg skal slappe av.

Hm. Kanskje jeg ikke har kommet så kort på veien i dette prosjektet allikevel?

*gir seg selv klapp på skulderen*

Og synes det var rasende festlig.

Ja, hvis du ikke skjønner det når du ser på klokka at det er midt på natten, selvsagt.

Hvorfor er det så fristende å bli sittende oppe så sent, forresten? Noen som kan forklare det? Hæ?!

*overtrøtt*