Da jeg endelig kom meg litt ovenpå igjen mot høsten skjedde det som hittil har vært det verste for meg. Min kjære hund som har vært min aller beste venn i alle de årene jeg har vært alene med vesla ble akutt syk og døde. Fortsatt er det grusomt vondt, både for meg og vesla her. ‘Mannen i huset’ forsvant så brått at vi slet med å forstå det i lang tid, og enda skulle jeg ønske at vi bare kunne skrudd tiden tilbake..

~ ~ ~

Uansett, jeg er på vei tilbake, tror jeg.

Starter litt pent med nytt utseende, bare for å presisere de blanke arkene og alt det der, men snart kommer nok skrivelysta og tar meg med storm.

The post Blanke ark appeared first on Heidi.nu.

Vel, nei mener jeg. Hvorfor skal jeg forstå det? Hvorfor skal jeg forstå at det var helt nødvendig å krympe tiden inne hos legen fra 30 til 20 minutter per pasient? Hvorfor skal jeg smile og si jeg skjønner at det er travelt, når jeg har ventet i over en halvtime på selv å få komme inn til min avtale?

Jeg tror aldri jeg har opplevd å få komme inn når jeg skulle. Det har faktisk aldri skjedd. Er det virkelig så galt å bli irritert av det? Er det så galt å kreve respekt for min tid? Hvorfor setter de ikke inn dødtid i løpet av dagen, eller øker antall minutter på en «time» for å unngå køer og venting?

The post Leger, avtaler og venting appeared first on Heidi.nu.

Etter en uhyre seriøs diskusjon og «etterforskning» foretatt av meg og xxx på biltur, presenteres nå denne teorien. Basert på xxx viten om militæret, og min kunnskap og fascinasjon fra Jan Guillou’s bøker om  Carl Hamilton.

Altså, French og Moland ER norske hemmelige spioner på oppdrag. Eller var. Som vi kjenner til fra bøkene om Carl Hamilton (som selvfølgelig har full relevans til denne saken) holdes dette hemmelig både for regjering og andre offentlige topper.

Saksspørsmål og rutinespørsmål på hvordan ting foregår spørres med «hva kan vi gjøre» og besvares med «gjør det som trengs». Dermed er toppene unnskyldt om noe skal gå galt, da de kan skylde på feiltolkning. De kan dermed også si de ikke visste noe om saken, fordi de ikke fikk noen info.

Cluet med hemmelige agenter er at om de gjør feil er det på eget ansvar. Norge kommer dermed aldri til å innrømme at de har hatt noen på oppdrag i Kongo, og Moland og French vil aldri kunne skylde på noen oppdragsgivere.

Og ja, de drepte nok sjåføren. Hvem i huleste står og gliser når de vasker blod fra en drept person?? Problemet til Moland og French er at de har vært uforsiktige. De har tatt bilder, og ledd av hele saken. Dumt? Jepp.

Og nå står de altså tiltalt for mordet, og kan ikke forsvare seg ordentlig. Selvfølgelig, de har jo ikke lov  å røpe hva de egentlig er der for, pluss at Norske myndigheter og oppdragsgiverne har kappet hånden av dem. Så da er det bare å håpe at Kongo driter seg så ut under rettsaken at den kommer til Haag.

Og hurra, det har jammen Kongo klart lett hittil!

Moland og French vil nok få en forferdelig hemmelig straff når og om de kommer hjem til Norge igjen, for å ha satt Norges hemmelige agentspionmilitærstatligpraksis på kartet. Men det er det selvfølgelig ingen som får vite, siden Norge allerede nå har gitt klar beskjed om at de ikke var på noe sånt oppdrag.

Denne teorien kommer selvfølgelig fra en utrolig intelligent, faktabasert og seriøs samtale og tanke/meningsutveksling, uten form for ironi eller humor. Det regner jeg med alle skjønner.

Men tilbake til saken igjen. Om disse to fjottene ikke hadde hatt noe samarbeid med norske oppdragsgivere, tror dere ikke Støre hadde vært krakilsk over denne rettsaken? Tror dere ikke Norge hadde gjort alt i sin makt for å få de hjem igjen? Tror dere ikke Norge hadde krevd norsk advokat?

Fortsettelse følger om Kongo’s soleklare bevisførsel mot nordmennene.

The post Vil dere vite hva som egentlig skjedde i Kongo? appeared first on Heidi.nu.

Dette fikk jeg høre om for flere år siden, og har også lest noe om det uten at jeg husker  hvor. (Passer for de som sliter med innsovningen, og ofte ligger våkne om kvelden etter de har lagt seg.)

Ihvertfall, teorien er:

• Alle har et innebygd søvntog.
• Dette «toget» går hver tredje til fjerde time hele døgnet gjennom.
• Rekker du ikke toget må du vente til neste avgang.

Hørtes det latterlig ut?

Vel, sjekk ut selv! I noen dager fremover nå noterer du hver gang du føler deg trøtt. Altså trøtt, så du helst vil kaste deg ned på sofaen eller i sengen. (Alle har vel kjent dette midt på dagen innimellom, gjerne etter en slitsom dag etterfulgt av god middag..)

Etter noen dager vil du begynne å se ett mønster i notatene dine. Ser du at det er omtrent samme tider hver dag?

Om du har noen »tomrom» i løpet av dagen hvor det virker som toget ikke har vært innom stasjonen din er også det vanlig, fordi man sjelden registrerer trøttheten på tidspunkter hvor man aldri sover til vanlig.

Nå kan du ta ett par dager hvor du følger med på klokken, og ser om du kjenner trøttheten på de utregnede avgangstidene.

Og til slutt, en virkelig test!

Se på tiden toget går på kvelden. Feks hos meg er det kl. 19, kl.  22, kl. 01 osv. Første kvelden legger du deg en halvtimes tid etter toget som passer best i forhold til normal leggetid for voksne, altså mellom 22-24 engang. Om toget ditt går kl. 23 legger du deg 23.30. Legg da merke til hvordan du vil slite med å få sovne. Legg merke til tiden det tar og når du begynner å føle at du nærmer deg søvnen. Har ikke klokken da kanskje tikket godt på vei mot neste tog?

Neste kveld legger du deg fem-ti minutter før toget skal gå. Sovnet du fort da? Omtrent på et blunk?

Og man lærer seg avgangstidene til sitt eget søvntog kan det hjelpe for de som sliter med å sovne inn om kvelden. Moren min har vel første kveldsavgangen ved halv ti-tiden, og legger seg ofte da. Mitt er ti, men jeg er så dum at jeg ofte må vente på neste tog, fordi jeg aldri kommer meg i seng tidsnok.

Test det, og gi gjerne en tilbakemelding!

The post Her er supertipset for deg som sliter med å sovne! appeared first on Heidi.nu.

- Norske mødre har for høye forventninger til hvor koselig det skal være å få en baby, sier psykiater og doktorgradsstipendiat Signe K. Dørheim ved Stavanger universitetssykehus, som har gjennomført en studie om fødselsdepresjoner.

Mine erfaringer er ikke helt de samme..

Joda, mange mødre har nok veldig store forventninger til hvor koselig, herlig og fantastisk det er å få en baby. (Antakelig er den overromantiserte betydningen av å bli mor også en grunn til at mange velger å få barn, men det er noe jeg vil skrive ett innlegg om senere.)

Men, de fleste har også et overoptimistisk og overdrevet syn på hva som er en «perfekt» mor. Noe jeg mener både mødrene selv og samfunnet har skapt.

Jeg kategoriserer det i tre typer forventninger til å være mamma:

-De naturlige og tradisjonelle; som går på å takle nattevåk, amming, endringer i kropp, en eventuell søvnmangel og husarbeid (siden man «går hjemme uten noe å gjøre»), helt uten klager. -Man har jo fått et barn har man ikke?

-De mødrene selv har skapt ved å legge krav på seg selv om å være en «aktiv og oppegående» mamma;  som går på å vise engasjement i barnet sitt og foreldreskapet, delta på aktiviteter som «skaper» god kontakt mellom mor og barn ( f.eks. babysvømming og kurs i babymassasje) og ved å pleie kontaktnett med andre mødre via barseltreff og kafèturer. Hele sulamitten gir selvfølgelig høyere status blant andre mødre, siden man da viser for hele verden hvor lett og enkelt det er å være mamma, og samtidig kunne pleie det sosiale..

-Og ikke minst de som likestillingskampen og det moderne samfunn har skapt; som går på å dele permisjonen med far, hoppe ut i jobb igjen så fort man kan, klare fulltid som arbeidstaker kombinert med å være småbarnsmor (selvfølgelig uten å bli sliten av det), fortsette med aktiviteter man hadde før man ble forelder, dra på kurs og seminarer med jobben etc. For selvfølgelig skal ikke det å få barn hindre deg fra å fortsette det livet du hadde før!

Tenk om man kunne senket en del av disse kravene? Jeg er faktisk sikker på at mye av dette presset over hva man må gjøre kan henge sammen med problemene man kan få med babyer. F.eks i forhold til nattvåk og urolige barn, så tror jeg at en stresset hverdag, hvor man drar fra aktivitet til aktivitet og barnet blir overbelastet med inntrykk og opplevelser, kan forverre eller være faktisk hele grunnen til slike problemer. Tenk gjennom sammenhengen i både krav/forventninger og utfordringer i det å være småbarnsforeldre. Hvor mange kan kobles tror du..?

Og så en siste kommentar; jeg vil faktisk ikke kalle dette (grunner til) fødselsdepresjoner. En fødsel kan utløse en vanlig depresjon, og bare at det er i sammenheng med fødsel og baby gjør det ikke til det. Forventninger, press og krav kan også utløse depresjoner, og ikke minst for høye forventninger og krav, hvor man opplever at man mislykkes.

Fødselsdepresjoner etter min oppfatning går oftere på forholdet mellom mor og barn, rene følelser og f.eks. redsel for barnet, eller at man ikke klarer å være mor. Om min mening her er ukorrekt i forhold til det faglige får så være, dette er tanker og meninger jeg har gjort meg om dette temaet, og står kun for egen regning. Uten hverken faglig eller annen dokumenterbar fakta.

The post Forventer mødre for mye av seg selv, eller er det samfunnet som gjør det? appeared first on Heidi.nu.

Vil du lese mer om hvem jeg er og hvorfor jeg har opprettet denne bloggen, kan du trykke på «Om» i menyen.

The post Velkommen! appeared first on Heidi.nu.