Henningsen på nett

Facebook-utfordringen, del I

2011-03-28T12:19:00.002+02:00

Innlegget er et resultat av en utfordring på facebook, der jeg ba om 5 vilkårlige stikkord for innholdet i artikkelen. Innlegget skal inneholde ordene: Snø, Fastlandsforbindelse, Ingrid, rasfare og brøyting. Her er det:

Jeg har tidligere nevnt min inntreden i verdens største frivillige organisasjon; Røde Kors. Og det er liten tvil om at organisasjonen har livets rett også i dag, snart 150 år siden den ble stiftet. Kanskje er behovet til og med langt større enn det var på den tiden? En trend i samfunnet er dessverre at færre og færre melder seg til tjeneste i organisasjonen. Og ikke bare i Røde Kors, de aller fleste organisasjoner jeg har hørt fra i det siste sliter med rekrutteringen.

Det skal ikke mer enn en liten tur på verandaen med spaden før jeg får forsterket mitt inntrykk av at vi trenger hjelpekorpsene i samfunnet. Nå mener jeg ikke at vi skal overlate hverken brøyting eller snømåking til dem. Saken er den at det har vært en noe økt tilførsel av snø den siste uken. Og med stort snøfall følger også økt rasfare. Jeg har gravd ut noen snøprofiler som aktivt medlem i hjelpekorpset, men for første gang fikk jeg se skredfaren på egen veranda. En liten skuff i snøen viste hvordan den hadde bygd seg opp i flere lag på under en uke. Det er disse lagene som sørger for at snøen løsner og glir ned fjellsiden. Hva om ingen står klare til å rykke ut? Hva om vi ikke har disse ildsjelene til å drive med opplæring av mennesker som skal ut i naturen?

Og for å fjerne en hver tvil. Det er stor skredfare for tiden. Bruk hodet!

Jeg har møtt mange dyktige medlemmer opp gjennom årene. Fra de som er helt nye til de som har holdt på like lenge som jeg har levd. I dette innlegget skal jeg vil prate litt om Ingrid, korpslederen i Harstad. Det fine med Ingrid er at hun er engasjert. Ikke ville hun høre på de som mener at det er vanskelig for damer å engasjere seg og ikke hørte hun på de som mener at damer ikke kan kjøre snøscooter. Heldigvis tilhører hun en annen generasjon enn de verst konservative. Fra første spadetak i organisasjonen som ferskt medlem, til hun nå gjør en kjempeinnsats som leder av foreningen har hun vist at hun kan. Samtidig får jeg gode tilbakemeldinger på når hun kjører scooter-kurs; "Den dama er rå" Vi trenger flere slike.

Harstad RK har en stødig gruppe på Grytøy som gjerne skulle vært engasjert i større grad. Kanskje en fastlandsforbindelse her kunne gjort underverker? Eller hva med å bygge bro til andre organisasjoner som ferdes i marka? Kanskje burde turlaget vært en viktig samarbeidspartner? Røde Kors sørger for opplæring i søk og redning og Turlaget sørger for kjentmannstrening? Det ville vært til det bedre for alle parter.

Eller kanskje burde vi bygd en "fastlandsforbindelse" mellom alle lag og foreninger som driver med det samme? For å kunne dra nytte av hverandre og ikke minst sørge for livets rett?

Hvem er egentlig den beste?

2011-03-24T01:11:00.001+01:00

Jeg har alltid likt å se på skisport. Og jeg husker den dagen Brå brakk staven, som 9-åring satt jeg i stua hos bestemor og heiet sammen med Kronprinsesse Sonja og Kong Olav. Det har vært mange flotte norske prestasjoner i skisporet siden den gang. Og jeg gleder meg hver gang over hvor gode vi egentlig er. Og det er ikke bare Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie, Berit Aunli, Marit Bjørgen og Petter Northug jr som er mesterne. Det er hele nasjonen. Det er helt fantastisk at de kan ta imot gullmedaljene sine mens det norske flagget går til topps. En stor glede for alle oss med litt mer enn middels interesse for vintersport. Nå vil sentrale Høyre-politikere ha gullmedaljen inn i skolen, for å fremheve prestasjoner i klasserommet. Og jeg sier: Nei takk!

Den gangen jeg ble sett
Året er 1987, stedet er gymsalen på Hagebyen ungdomsskole. Undertegnede er 14 år, og for å si det mildt, jeg har aldri vært noen stjerne i gymsalen. Selv om jeg syklet til skolen hver eneste dag og var i forholdsvis god form var det alltid noen som var bedre. Noen var alltid sterkere enn meg, mer utholdende og i fotball ble jeg rundspilt hver eneste gang. Jeg hatet gym, det var de verste timene på skolen. Men denne ene dagen i 1987 var helt annerledes. Plutselig var Trond i sentrum. Basketspilleren Trond. Der og da den beste i klassen på å treffe kurven, sikkert 90% treffsikkerhet. For første og siste gang handlet det om Tronds lag. Jeg ble sett. I en gymtime.

Roses den som roses bør
Det er liten tvil om at det var en stor dag å endelig bli sett i et fag jeg ikke mestret. Men minnene er også på de resterende timene før og etter, der jeg ikke ble sett. Jeg klarte aldri å nå opp, uansett hvor mye jeg prøvde. Det ville endt med den ene medaljen for meg. Mange andre ville aldri fått den. Og det er her jeg mener forslaget blir galt. Når avstanden til målet blir for stort er det vanskelig å nå frem, da er det i mange tilfeller lett å gi opp. For det eneste som aksepteres er full pott. Vi må gjerne dele ut gull i skolen. Verbalt gull. Og det må deles ut til alle som fortjener det, for alle prestasjoner. Ikke bare de som uthever seg som enere i faglige utfordringer. Det er mange prestasjoner i skolen som bør fremheves.

Utfordringer for alle
Jeg er helt klar på at jeg ønsker at alle elever i skolen skal få utfordringer å bryne seg på. Også de skoleflinke som er ferdige med matteboka lenge før de andre. De må også få noe å strekke seg etter. Når disse elevene skal ut i arbeidslivet handler det ikke bare om å yte best faglig, skal de ut som ledere må de også kjenne mellommenneskelige forhold. De må lære seg å løfte andre frem for å bli bedre. Alle elevene må få frem mestringsfølelsen, det er den som skaper motivasjon og vilje til å jobbe videre. Hvorfor ikke bruke de flinke elevene til å hjelpe de som sliter?

Medmenneskelig kontakt er viktig
For mange er det å ende i kassa på Rimi noe av det verste som kan hende dem. Har du noen gang tenkt på hva som skal til for å være en god butikkansatt? Butikkfaget er et fag i seg selv. Det handler ikke om å få flest mulig "pip" i minuttet. Butikkjobben er så langt mer enn det. Vareplassering, markedsføring, kundebehandling og rengjøring. Personalet i butikken har en spesielt viktig jobb, de skal sørge for at kunden kommer tilbake, den mellommenneskelige kontakten er viktig. Den skaper trivsel. Og med trivselen kommer veksten i salget. Jeg husker en ansatt på Rema som alltid slo en vits i kassa, eller hadde en god historie å fortelle. Han sørget for at jeg ønsket å komme tilbake. Jeg ble sett som kunde. Denne evnen ble aldri premiert når jeg gikk på skole, jeg fikk aldri noen karakter i faget medmenneskelighet. Selv om denne evnen har vært det jeg har fått mest bruk for senere i livet.

Vi har plass til alle
Skolen er en viktig aktør i samfunnet, det er her grunnlaget for resten av livet legges. Da er det viktig at læringen gjenspeiler samfunnet elevene skal ut i. Noen blir de faglig sterke, noen blir gode på å bygge relasjoner mens noen er fysisk sterke. Jeg kunne holdt på i en evighet. Konklusjonen er at det er plass for alle, og alle har vi en styrke. En styrke samfunnet trenger. La oss løfte frem alles egenskaper.

Naboen min, Petter, sa det i grunnen ganske så godt:

"Tenk for et løft det ville bli for de som fikk positiv oppmerksomhet. Å dyrke enerne for en hver pris er ikke den gode løsningen"

En lek med Lego

2011-03-19T13:14:00.000+01:00

Foto: Wikimedia

Jeg har mange minner fra barndommen. Et av dem er å leke med Lego, og det er ikke få kvelder som har gått med til å bygge opp politistasjoner, brannstasjoner og bensinstasjoner for å nevne noe. For det er noe spesielt med Lego, lekene har eksistert på markedet i over 50 år, og de er like populære. Hvorfor? Jeg tror det har mye å gjøre med muligheter. For selv om det står bilde av en politistasjon på esken, kan resultatet fort bli noe helt annet. Det åpner for kreativitet og forandring. Ved å bygge brikke for brikke kan man egentlig gjøre som man vil.

Jeg skal ta for meg noen personer som bygger med Lego og får fantastiske resultater. Vel, de sitter vel ikke akkurat på gutterommet og bygger politistasjoner, eller?

Helge Gudmundsen, Flatås Lions
Tidligere i denne uken fikk jeg endelig møte Helge Gudmundsen, trener i fotballaget Flatås Lions og en fantastisk foredragsholder. Jeg sier endelig, for jeg har hatt han som venn på facebook en stund nå. Først og fremst fordi han er min fars søskenbarn, men etterhvert har jeg jo sett dette vennskapet som verdifullt også på andre måter. For historien om Flatås Lions burde flere fått med seg. Måten han har bygd opp et helt fotballag av utviklingshemmede mennesker på står det stor respekt av. Ved å fokusere på muligheter og ikke hindringene har han vist at spillerne er store personligheter med stort potensiale.

Eirik Junge Eliassen, Gatemagasinet Virkelig
Eirik Junge Eliassen er blant mye redaktør av Gatemagasinet Virkelig, med utspring i Tromsø. Jeg fikk gleden av å møte ham i Harstad like før gatemagasinet ble lansert i byen vår. En trivelig mann full av liv. Ved å fokusere på mennesket og muligheter har han bygd opp et team av selgere over hele Nord-Norge. Alle har de fått beskjed om å kle seg skikkelig, "medisinere" seg moderat og møte kjøperen med høflighet. Og med har selgerne fått igjen litt verdighet, de knytter til seg kontakter og antallet vinningsforbrytelser i Tromsø gått betydelig ned. Det er virkelig et bra tiltak.

Steinar J. Olsen - Stormberg
Jeg har ikke hatt muligheten til å møte Steinar ennå. Men siden vi begge er i relativt ung alder blir det nok en mulighet i fremtiden. Steinar er en mann som forstår seg på sosiale medier, og har brukt dette aktivt til å skape blest om sin bedrift. Selv har jeg lært litt ved å studere teknikkene til Stormberg-gründeren. Men det er ikke bare sosiale medier som står sterkt hos Steinar. Han har også høyt utviklet sosial kompetanse og bruker det effektiv i sin bedrift. Heldigvis. Også her ser vi at ved å se på mulighetene og ikke problemene kan vi bygge noe stort. Ved å ha et mål om at 25% av ansettelsene skal komme fra ungdom som har problemer med å komme seg ut i arbeidslivet tar Stormberg samfunnsansvar. Håper flere følger etter. Jeg anbefaler spesielt Bloggposten om evig soning. Den er det verdt å bruke litt tid på, den viser litt om holdningene i bedriften og at man ikke bestandig skal lytte til etablerte sannheter.

Å bruke Lego til å bygge samfunnet
Det er veldig mye holdninger som styrer landet vårt. Måten vi møter mennesker på har veldig mye å si. Alle møter vi en eller annen organisasjon som bidrar til å bygge landet vårt. Enten det er egen arbeidsplass, en frivillig organisasjon eller et supermarked. Holdninger møter vi hele tiden. Hvordan vi lærer å møte mennesker får betydning for utfallet.

Om en arbeidsgiver til stadighet plukker ut feilene du gjør uten å fokusere på at det meste du gjør sannsynligvis er riktig, vil du før eller siden gå lei. Og det oppmuntrer i hvert fall ikke til å yte mer. En bedrift som satser på evnene til folk har større sannsynlighet for å lykkes. Det samme gjelder i skolen. Om læreren bruker tiden til å ta elevene i å gjøre noe riktig får vi bedre elever. Om den butikkansatte tar kunden på alvor øker salget. Hvordan har en av våre nye landsmenn det når fokuset er på hudfargen og ikke på kunnskapene? Hele samfunnet bygges av holdninger.

Jeg skal begynne å leke med Lego igjen. Men ikke i tradisjonell betydning. Jeg har tenkt å bytte ut de røde, blå, grønne og gule brikkene med brikkene: Ros, selvtillit, anerkjennelse, forståelse, verdighet og medmenneskelighet. Vi kan bygge mange politi-, brann- og bensinstasjoner med det.

Fotballsupporter? Jeg?

2011-03-17T23:46:00.001+01:00

Jeg skal ikke skryte av å være en ekte fotball-supporter. Jeg har nok uttalt mer enn en gang at fotball må være for spesielt interesserte, og jeg har ved flere anledninger irritert meg over at fotballen får for stor oppmerksomhet i media. Livet er mye morsommere for den som liker fotball sies det. Selv har opplevd at man kan ha et godt liv uten fotball, og det så til de grader :). Men så er det også slik at livet har lært meg at jeg aldri skal si aldri. Akkurat dette fikk jeg meg en påminnelse om i kveld. Og jeg har en mistanke om at ting kommer til å endre seg.

For det er liten tvil om at Helge Gudmundsens historie om livet som "verdens beste fotballtrener" satte spor. Fra å ha en oppfatning om fotball som en multimilliard-industri med sterkt overbetalte fotballspillere har jeg fått litt mer respekt for idretten. Joda. Jeg kommer fortsatt til å være sterkt kritisk til at én fotballspiller selges fra et lag til et annet for prisen av 8000 nye sykehjemsplasser. Men heldigvis handler fotball om mer enn dette. Og i fotball foregår det også en helt annen verdiskapning. Medmenneskelig verdiskapning. Verdier som ikke kan måles i penger. Og det er her min respekt kommer inn. For bredden i norsk fotball handler nettopp om dette. Å skape verdier som ikke kan måles i kroner og øre.

Det gleder meg at det finnes personer som kan se litt videre, som kan bruke fotballen for alt det den er verd. Å skape idrettsglede og personlig utvikling. Som kan se at seier i fotball ikke bare handler om å score mål, seier i fotball handler også om å nå sine egne mål. Om målet er å beherske alle kroppsdeler, bruke språket sitt, å få nye venner eller skape entusiasme for sin egen by, kan fotballen være et flott virkemiddel. Dette har Helge Gudmundsen så til de grader fått til. Ved å se alle som likeverdige og ikke minst; ved å se dem, har han skapt et godt fotballag for utviklingshemmede. Nå er turen kommet tid Harstad.

Jeg gir følgende spådom for satsingen på Harstad Tigers, om vi ønsker det:

Jeg har tro på en positiv fritid og ikke minst utvikling for både spillere og trenere.
Jeg har tro på at alle fotballag i byen ser nytten i å delta i laget. Noe som igjen gir positiv effekt i hele bredden.
Jeg har tro på at laget kan virke samlende for hele byen.
Jeg har tro på vekst i lagidretten, ved økt fokus på bredden. Målet må være å få flere med.
Og, jeg har tro på at inkludering på fotballbanen vil hjelpe på inkluderingen i samfunnet.

Takk til Hugo Kjelseth og Harstad idrettslag som har sparket i gang dette, og ikke minst. Takk til Helge Gudmundsen for et kjempebra foredrag. Jeg skulle ønske langt flere fikk ta del i dette.

Bedre teknologi gir en bedre redningstjeneste

2011-03-13T13:04:00.003+01:00

Verden går videre og teknologien blir stadig bedre, det vi trykker på i dag var det ingen som kunne drømt om for 15 år siden. Jeg husker min spede begynnelse i Røde Kors Hjelpekorps, det er litt over 15 år siden. En trivelig tid med mye moro, og teknologien var på topp. Også da. Alle medlemmene hadde et hjemmetelefonnummer, noen få hadde en mobiltelefon og sentrale posisjoner gikk med personsøker. Å kalle inn mannskaper kunne fort ta en halv time eller mer, forutsatt at alarmlista var oppdatert. Og ikke minst; at folk var hjemme og kunne svare på telefonen.

I dag har stort sett alle en mobiltelefon i lomma. Med den kan de:

Ringe
Surfe på Internett,
Sende meldinger,
Ta et bilde fra stedet de oppholder seg med posisjonsdata som kan sendes til hvem som helst.
De kan lese av på et kart hvor de befinner seg til en hver tid.

Teknologien sikrer raskere hjelp
En av de store utfordringene til frivillig redningstjeneste er å være der det skjer. Nå i det siste fikk vi meldingen fra Røde Kors om å "Ikke gå deg bort på en ukedag" Det er vanskelig å få tak i folk, frivilligheten er i endring. Jeg tror det er på tide å tenke nytt. Jeg tror det er på tide å ta hjelpemidlene i bruk for å sørge for en best mulig redningstjeneste.

Jeg gjorde en liten observasjon sist jeg var ute på oppdrag. Ambulansetjenesten hadde behov for ekstra mannskap for å få en forulykket fraktet til et egnet landingssted for helikopteret. Det tok oss vel ca. 30 minutter før vi var på plass på parkeringsplassen, og ytterligere ekstra tidsbruk på å komme seg opp i skogen til stedet der den forulykkede lå. På tur opp møtte vi et titalls turgåere som hadde vært på tur i det samme terrenget. Og jeg spør meg: Hva om vi hadde disse turgåerne i "lomma"?

Ta i bruk turgåerne
Jeg vil ta til orde for å lære opp turgåere i enkel førstehjelp, søk og redning. Kunnskaper om å ferdes i naturen har de allerede. Ved å bruke ekstra tid på disse som allerede er ute i skog og mark oppnår vi mye:

Redningstjenesten får tilgang til flere hjelpere
Vi får en mulighet til å nå folk som allerede er ute i skogen,

Det gir oss mulighet til å få folk på plass på rimelig kort tid.
De kan lokalisere personen og sørge for trygghet og melding om hvor han befinner seg.

Det kan bli lettere å finne folk har gått seg bort

En enkel tekstmelding med signalement kan bidra til at savnede blir funnet fortere.
Folk som har vært ute i skogen kan melde om observasjoner

Turgåerne får økt kompetanse til å redde seg selv og eget turfølge om en nødssituasjon skulle oppstå

Førstehjelp som startes hurtig gir best resultat
Tidlig varsling gir rask hjelp, kunnskap om dette er gull verd

Jeg er helt sikker på at en stor andel turgåere kunne tenkt seg å bidra til et bedre og sikrere friluftsliv. Hvorfor skal vi ikke ta tak i det? Det er en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Er du med?

Barnehageplass til alle

2011-03-09T15:03:00.000+01:00

I den pågående debatten om barnehageplasser er det fort gjort å glemme seg litt bort, krav om stadig bedre tilbud kan fort skygge for de positive sidene ved saken. Og for å si det enkelt, det er alltid en sol over skyene. Jeg vet, jeg møter den hver dag. Enten det er de ansatte i barnehagen som alltid stiller opp med et smil og en hyggelig velkomst. Eller om det er barna som egentlig ikke vil hjem, og som helt klart signaliserer at de har hatt en topp dag. Jeg tror vi skal prise oss lykkelige for at vi kan ha et slikt tilbud i landet vårt. At barna våre har en god arena for læring, sosial utvikling og ikke minst trygghet.

En barnehageplass er mer enn bare en parkering av barna våre. Jeg ser en helt klar utvikling hos mine barn som jeg ene og alene kan takke de barnehageansatte for. De har fått nye venner og de har lært mye. Men det stopper ikke der. Takket være barnehageplassen til våre barn har vi fått mulighet til å sette til verden 3 nye Harstadborgere. Jeg legger ikke skjul på at det hadde vært langt mer utfordrende for oss å ta et slikt valg uten disse plassene. I tillegg kan vi begge være aktiv i yrkeslivet og sørge for at samfunnet går rundt.

Jeg er sjeleglad for at regjeringen har turt å satse i den grad de faktisk har gjort. Barnehage har vært et satsningsområde for regjeringen, og de har fått det til. I 2011 kan vi med loven i hånd kreve at barnet vårt får en barnehageplass, det er et forhold vi aldri før har hatt. Og heldigvis omfatter dette en stor andel av våre barn, fra 1-årsalderen til de går ut av videregående skole har de rett til plass. Og skulle de ønske å gå videre på utdanning er også dette tilbudet rimelig garantert. I over 20 år av sitt liv kan de kreve å få et tilbud der den største delen av regningen dekkes av stat og kommune.

Så er det noen skyer i horisonten, og for enkelte småbarnsforeldre er dette ganske så tunge skyer. Det er ikke lett å måtte forholde seg til at deres eget barn ikke får barnehageplass, når barnet som ble født måneden før kan kreve barnehageplass. Enkelte småbarnsforeldre har fått sitt 11. september, men det er flyttet frem 10 dager. Barn født 1. september eller senere har ikke den samme retten som andre barn.

Jeg er glad for at Harstad AP har sett alvoret i denne saken, og sørget for at vi i Harstad kan si at vi har barnehageplass til alle, og vi stopper ikke der. Nå er jobben videre å sørge for at også regjeringen ser behovet for å gi alle barn rett til barnehageplass uavhengig av fødselsdato. Unnfangelse styres av biologiske klokker, ikke av skoleruta. Derfor bør også barnehageplassene tildeles gjennom hele året, og ikke tilpasses skoleåret. Harstad Aps årsmøte var enstemmig i sin uttalelse. På representatskapet i Troms AP i helga fikk vi også en enstemmig uttalelse. Nå gjenstår landsmøtet.

Ja. Jeg håper på full uttelling.

Vi trenger ikke tilbakeflyttere

2011-02-13T21:36:00.000+01:00

Ordene kommer fra Eirik Pedersen i Kunnskapsparken i Bodø. Sitatet er hentet fra Harstad Tidendes nettsider i dag. Jeg synes det er en spennende tanke, selv om jeg selvsagt ønsker alle som vil bo i Harstad hjertelig velkommen. Også de av oss som er herfra. Selv stakk jeg av og kom ferdig utdannet tilbake, og vekst i befolkningen har det også blitt. Med kone fra Bergen og 3 små barn har jeg gjort mitt bidrag.

Men jeg skjønner resonnementet. En hver region, by eller bygd ønsker mennesker som kan og vil bidra i samfunnet. Og da er det ikke nødvendigvis mennesker som har bodd her tidligere, en hver by har behov for mennesker som vil bo her. Også i Harstad.

Nedgangen i antall unge kvinner i alderen 20-40 år bekymrer meg, og jeg skulle gjerne likt å vite årsaken. Hva kan vi gjøre for å tiltrekke oss flere kvinner, og menn, i denne alderen? Jeg tror barnehageplasser er et viktig tiltak, arbeidsplasser er et annet og ikke minst en ro i skolen i Harstad. Tenk om vi kunne gjort oss ferdige med skolenedleggelser nå, satt strek og gitt full gass for befolkningsøkning i byen vår? Det er opp til kommunestyret nå. Barnehageplassene bør sikres. Ansatte i skolen bør få melding om en tryggere hverdag. Trygghet for egen arbeidsplass, slik at de kan fokusere på det viktigste: Kunnskapen til våre barn.

Så er målet i neste runde å sørge for gode næringsarealer i byen vår, og ikke minst å kunne legge til rette for gode forhold til de som ønsker å etablere seg.

La oss alle gjøre Harstad "Attraktiv hele livet". Da får vi både nye og tidligere beboere til å bosette seg. Jeg er med :)

Barnehageplass til alle

2011-02-12T18:08:00.000+01:00

Fordelene med barnehageplass er mange. For oss foreldre er det en dyd av nødvendighet for at vi skal kunne delta aktivt i yrkeslivet. For næringslivet er det viktig å ha tilgang på arbeidskraft. Og for barna er det viktig med en god plass for lek, læring, trygghet og vennskap. Det er liten tvil om at barnehageplass er en viktig faktor for mange. Og i en by med ambisjoner om vekst og en visjon om å være "Attraktiv hele livet" er barnehager et must.

Når jeg ser den jobben som legges ned i barnehagene våre for å gi barna god læring, omsorg og trygghet blir jeg glad, det er godt å kunne levere dem om morgenen og se at de raskt finner seg til rette. Jeg setter stor pris på de som har valgt å ta seg av barna våre, og barna trives, det er praktisk talt vanskelig å få dem med seg hjem etter en lang dag i barnehagen. Barnehagetilbudet i Harstad er kjempebra. Derfor er det er én ting jeg ønsker å være helt klar på: Vi hadde aldri hatt tre barn om det ikke hadde vært for barnehagene.

Vedtaket i kommunestyret om å legge ned 36 plasser i Harstad for å spare 4-5 millioner var et vedtak jeg ble urolig over. Mest av alt for de som plutselig risikerte å stå uten barnehageplass i opp til ett ekstra år. Minnene om tiden vi var uten barnehageplass strømmet på. Tiden da min kone jobbet om dagen og jeg jobbet om kvelden/natten. 15 minutter og et lite hei var alt vi fikk tid til på hverdagene. Heldigvis varte det bare 4 måneder for vår del. Og heldigvis ser det ut til at vedtaket fra kommunestyret fikk kortere varighet. En fornuftig løsning.

Jeg håper og tror forslaget Halvard Hansen fremmet i formannskapet får politisk flertall når det behandles. Slik at foreldrene kan kose seg med den nyfødte, uten å måtte bekymre seg for om de får barnehageplass eller ikke. En meget viktig sak for Harstad og av svært stor betydning for de som ble rammet av regelverket.

Takket være den rødgrønne regjeringens intense innsats for å sikre full barnehagedekning har vi nå nybygde barnehager rundt om i landet og med det flere barnehageplasser. Nybakte foreldre får mer tid sammen med sine barn grunnet økt foreldrepermisjon, og Norge er på vei mot full barnehagedekning. Nå er det på tide at den siste stenen i et av norgeshistoriens viktigste løft legges på plass. Lovfestet rett til barnehageplass for alle, ikke bare de som er heldige med fødselsdatoen. Det skulle bare mangle.

Harstadpakken - Er du for eller imot?

2011-02-03T15:03:00.002+01:00

Bomja eller Bomnei. Det er spørsmålet. Er du i stand til å svare på det? Vet du konsekvensene? Nei, ikke jeg heller. I mine øyne er det et spørsmål om utvikling, ikke et spørsmål om bom eller ei.

Jeg har fulgt debatten over tid, og jeg har sett de fleste argumentene. Mange av dem er gode, fornuftige innlegg både for og imot. Det jeg ikke liker er at dette har snudd til en persondebatt, og hetsingen av spesielt ordfører Eriksen og leder i Næringsforeningen, Geir Jørgensen, er etter min mening lavmål. I Harstad må det være lov å være for eller imot, uansett hva saken gjelder uten hetsing. Selv tviler jeg på at hverken Eriksen eller Jørgensen ønsker et monument til minne om seg selv, eller at de går så mye at de ikke blir rammet av bomringen. Med andre ord at motivet er av en rent egoistisk karakter. Slik har jeg ikke lært å kjenne noen av dem.

Saken er at de har en mening om at Harstad-pakken vil være en styrke for byen vår, og det må vi akseptere. Det er faktisk jobben deres å sørge for utvikling, så får vi heller være enige eller uenige. Jeg synes at hetsingen som kommer fra anonyme innlegg i byrunden er ille nok. Noe helt annet er hetsing fra folkevalgte. Vi kan vel bedre enn det?

Så hva taler for en veipakke i Harstad? Jeg ser mange momenter. Først av alt kan jeg snakke om innfartsveien til Harstad. Her er det bred enighet om at utbedringer er nødvendig. Selv er jeg lite bekvem med at blant annet Steinveien og andre skoleveier benyttes som alternativ innfartsvei på grunn av adkomstproblemene til riksveien. Utbedring av Steinveien vil belaste Harstad kommune med 5 millioner på budsjettet når den en dag må vedtas. Dette kan legges inn i Harstad-pakken. Bedre adkomst til riksveien likeså.

Jeg hører også argumentet om at riksveien er statlig ansvar og noe som ikke angår kommunen. Ja. Til dels er det riktig, men en ombygging av kryss og utvinning av tunnel har jeg stor tro på gir en god gevinst for kommuneøkonomien. Om vi kan legge inn utbygging av planlagte gang og sykkelveier blir det bra. For Steinveien utgjør det 5 millioner. For Landsåsveien utgjør det 8. Og vi har sikker flere eksempler. Et annet moment er at en attraktiv innfartsvei fører trafikken bort fra kommunale veier og over på statlig finansierte veier. En gevinst i seg selv. Både økonomisk og ikke minst trafikksikkerhetsmessig. Mange av våre skolebarn ferdes der trafikken går i dag.

Frp og mange andre foreslår bensinavgift for å finansiere en ny innfartsvei. I utgangspunktet er dette en meget god ide, men jeg tror vi må innse at det ikke er løsningen for Harstad. Dessverre. Uansett hvor mye vi måtte ønske det er vi for få mennesker her i byen, og avstanden til nærmeste bensinstasjon utenfor kommunegrensen er for kort. I Tromsø er de nesten 3 ganger så mange som oss, og alternativet til å fylle i Tromsø er 8 mil unna. Der var det en god løsning, i tillegg til bompengene på tunnelen.

Dessuten er en av hovedargumentene for ombygging at tungtrafikken skal ut av byen. Er det da noe lurt å sende hele regningen til privatbilistene? Tungtrafikken kommer i hvert fall ikke til å fylle i byen om de får billigere diesel ved en bensinstasjon de allikevel skal kjøre forbi. Tror du?

Tine-tunnelen eller Tinellen? Hørt det før? Selv har jeg valgt å gå inn i politikken for å skape utvikling i byen vår. En tunnel vil også kunne gi grobunn for nordsia. Langmoen travpark er regulert til næringsområde, Kasfjord likeså. En utbygging av skoleveien fra Kasfjord til Ervik gir økt trygghet. I tillegg håper jeg også på økt boligbygging på nordsia, vann til Stornes vil hjelpe på her. Tunnelen vil også ta bort en god del trafikk fra Seljestadveien og St. Olavsgate. Bort fra skoleveien også her, til stor glede for småbarnsforeldre og beboere.

Et annet argument er at vi betaler nok avgifter som det er, og bare en brøkdel går til veibygging. Det er helt sant, en del går til veibygging og vedlikehold, en annen til trafikkskader, miljømessige utfordringer og alternativ transport. Alt i alt betaler vi mer for å kjøre bil enn vi får igjen. Så kan vi mene hva vi vil om det, men vi blir nok sittende lenge å vente på veipenger om vi i ren protest sier nei til egenfinansiering. Ingen politiske partier har Harstad-pakken i sine planer. Med AP i regjering får vi i hvert fall en mulighet til å snike i køen ved å akseptere egenbetaling. Og strengt tatt burde det jo være løsningen til Frp også, Siv Jensen har jo sagt at alle bommene skal bort når hun kommer til makten. Da får vi jo veien vår, uten å måtte betale for den. Eller tror de også, som meg, på fire nye år til Jens?

Jeg skal ta et siste argument vi til stadighet hører. Det er argumentet om at byen stenges ved innføring av bompenger. Jeg har stor tro på at dette kan legges dødt om vi vil, og det er det vilje til. Om vi sammenligner oss med bomringen i Namsos koster én passering like mye som en halv time parkering i sentrum. Har man ikke avtale får man en time parkering. Når vi samtidig vet at de ga 2 timer gratis parkering i Namsos burde en slik løsning i Harstad gi klar gevinst til de som vil handle i byen. Og gjør vi virkelig som Namsos er det gratis passering på lørdag og søndag. Det er vel strengt tatt da kundene fra distriktet kommer til byen for å handle og besøke grottebadet? Klarer vi i tillegg å tilby parkering under tak, med bil i normaltemperatur hele året får vi en meget attraktiv by.

Ja, jeg kunne godt tenkt meg et bysentrum med mindre trafikk og støy og med det mindre stress. Og ikke minst parkeringsplasser til de som måtte trenge det.

Uansett tror jeg det er lurt å vente på svaret på hva vi kan få før vi sier nei eller ja. Får vi ikke nok igjen for pengene våre bør vi helt klart si nei. Får vi en bomring med betaling hele døgnet til full pris bør vi si nei. Må vi betale full parkeringsavgift i tillegg til bompenger bør vi også si nei. Men la oss få tilbudet på bordet først. Så skal også jeg sende inn en sms til NAF med min mening.

Så får jeg avslutte med min forundring over at Frp sier konsekvent nei til bomring uten å vite hva de sier nei til. Mens de i samme åndedrag er positive til både høy parkeringsavgift og bensinavgift. Eller, de vet vel hva de sier nei til. Men om det er slik at Statens Vegvesen er villige til å finansiere løsningene de skisserer uten egenbetaling så er jeg med. Helt med.

Send VOKSEN til 2077 - et ransforebyggende tiltak

2010-12-09T00:18:00.001+01:00

Send VOKSEN til 2077 Slik kan en oppskrift på fremtidens betalingsmåte på bussen se ut. Og spør du meg er det helt klart på tide og ikke minst fullt mulig. Nyheten om at nok en bussjåfør i Tromsø er blitt ranet setter spor. Det kommer svært nær på meg som har kjørt milevis med rutebuss. Men mest av alt håper jeg at den aktuelle sjåføren kommer seg bak rattet igjen. Vi har ingen å miste.
Først av alt vil jeg at som politiker bør man ha ting på en armlengdes avstand og tenke objektivt. Jeg skal prøve å holde denne objektiviteten gjennom dette innlegget, men tanken på at den neste kan være meg eller en av mine nære kolleger og venner vil prege vinklingen. Jeg beklager dette.
I tidenes morgen var den bankene som var det store målet, men stadig bedre sikkerhetsrutiner har gjort at bankene er mer eller mindre forskånet for ran. Ranerne gikk så over til bensinstasjoner og butikker. Disse begynner også å få gode sikringstiltak med safer og automatiske myntvekslere som ikke lar seg manipulere. Nå er turen kommet til bussene. Da er det på tide med sikkerhetstiltak også her. Og for å si det enkelt: Busser uten kontanter blir ikke ranet. Det er altså på tide å fjerne kontantene. Og det er fullt mulig. Det er et paradoks at bankene har kuttet ut kontantene, mens bussene fortsatt kjører rundt med penger.
I dagens samfunn har de aller fleste en mobiltelefon. Med en god sms-tjeneste er det mulig å betale billetten med telefonen. Det er mange løsninger på dette, svenskene har en de vil bort fra på grunn av økt sniking. Det trenger vi ikke å få her. Telenor og Netcom ivrer etter å innføre sine løsninger, det er løsbart.
Tromskortet er en bra løsning for betaling av billetter. For det første går det fort å laste bussen, det er kontantfritt (med unntak av ladingen) og ikke minst så gir det rabatt på 25% for voksne og opptil 50% på lengre avstander for ungdom under 30 år. Teknologien burde kunne tillate å lade disse på internett eller via en sms-tjeneste for få fjerne kontantene på bussene. Eller hva med å lade kortet i en minibank slik man kan med kontantkortene til mobiltelefonen?
Og sist men ikke minst: I 2011 der man til og med kan betale parkeringen med kort burde det være en selvfølge å kunne betale bussreisen med minibankkort eller kredittkort.
Alt i alt legger dette til rette for en kontantfri buss. For en sikrere hverdag til sjåførene, for en effektiv busshverdag med fokus på oppgaven: Å kjøre bussen, for en hverdag uten billettoppgjøret med store besparelser for busselskapene og en hverdag med flere muligheter for passasjerene. Jeg tror at dette alt i alt skaper en bedre og mer attraktiv bussreise både for passasjerer og sjåfører.
Ja. Det koster penger. Men det gjør også sykemeldte sjåfører, og rekruttering av nye sjåfører. Men en ting er klart: Å rette opp psyken til en voldsutsatt sjåfør kan ikke kjøpes for penger…

Den som er god på språk er lettere å inkludere

2010-11-22T23:42:00.002+01:00

Foto: Arbeiderpartiet

Å drive med politisk arbeide er spennende. Man får muligheten til å treffe mange mennesker og man får muligheten til å lytte til mange gode løsninger. I den siste tiden har jeg jobbet en del med inkludering i samfunnet. En spennende oppgave og ikke minst en viktig oppgave. Så gjenstår det å se om man finner en god løsning på utfordringene. Det har jeg tro på, men det er heller ingen oppgave jeg klarer alene. Og det er ingen oppgave som kan vedtas politisk. Vi kan riktignok legge til rette for bedre løsninger, men jobben må vi alle ta.

Jeg må si jeg blir imponert over å snakke med arbeidsgivere som har lyktes, eller som står på for å lykkes. Sånn som her om dagen da jeg kom i prat med en arbeidsgiver som helt klart ser behovet for å ta vare på innvandrere i samfunnet. Men som han sier: Det er mye ideellt arbeide. Han har brukt mange timer på kveldstid for å lære sine ansatte norsk og lært dem å lykkes. Behovet for god språkopplæring er et must.

"Gi meg en som har interesse for faget, så skal jeg lære ham opp" sier en annen. "Dagens Playstation-ungdom er vanskelige å motivere. Vi trenger dyktige fagarbeidere og de beste er ikke nødvendigvis norsk ungdom. Det er også et moment at en stor andel norsk ungdom tar høyskoleutdannelse, hvor skal vi fylle på med fagarbeidere?"

En tredje arbeidsgiver er helt avhengig av at de ansatte kan norsk. Alternativet er store kostnader dersom det oppstår feillevering av varer. "Jeg har fått inn mange jobbsøkere med gode arbeidsevner som viser stor interesse for arbeidsplassen, men jeg kan ikke ansette dem når de ikke kan norsk". "En annen utfordring er å få de andre ansatte til å godta at det kommer inn mennesker med annen bakgrunn enn dem selv."

Verden er full av utfordringer. Hvordan vi løser dem er opp til oss. Ikke vi som politikere alene, men også resten av befolkningen. Alle jeg har snakket med savner god språkopplæring. Innvandrere får et godt grunnlag hos Voksenopplæringen, men språkutviklingen foregår ute i samfunnet. Som politikere kan vi styrke dette tilbudet og vi kan finansiere gode inkluderingstiltak. For å styrke opplæringen er det viktig at vi også trør til alle sammen. Når man har en som behersker språket å snakke med oppnår man mye bedre resultater, og man kan få hjelp til uttale og grammatisk oppbygging. og sist men ikke minst, man bygger gode vennskap.

It's all up to you :)

En gledens dag for kua.

2010-11-17T14:12:00.001+01:00

En gledens dag for Dagros.
Foto: Wikimedia

TV2-nyhetene kommer i dag med en gledelig nyhet for våre firbeinte venner. Nå tror jeg ikke de tenker så mye på dette i det daglige, men sett fra min side er nok nyheten en gledelig nyhet for kua og de fleste av hennes firbeinte venner. Vi tenker kanskje ikke på det i vårt samfunn, men tenk for et bortkastet liv det må være å ales opp for å slaktes og til slutt kastes helt ubrukt?

I Norge kastes det mat for flere millioner daglig, og med tanke på bondens arbeid for å produsere maten er ord som bortkastet, unødvendig bruk av ressurser og ikke minst trist. Jeg synes Mattilsynets avgjørelse i denne saken er fornuftig, selv har jeg fryseren full av kjøtt som er gått ut på dato som vi spiser gjennom hele året. Og vi er frisk og rask alle sammen.

Jeg synes det er et paradoks at landets gourmetkokker helst ser at biffen har gått ut på dato for å få en bedre mørhet i kjøttet når vi samtidig nektes å kjøpe dette kjøttet. Vi skal vel heller ikke se bort fra at det er markedskrefter som står bak avfallsproduksjonen. Så lenge det er tilgang på salgbart kjøtt ønsker man vel kanskje ikke å selge til underpris? Vel, ikke vet jeg. Men det er liten tvil om at dette er en gladsak.

Enda mer gledelig er det for landets fattige som nå kan få utlevert kjøtt av Kirkens Bymisjon. Ikke bare kjøtt som må videreforedles i dag eller i morgen. Det kan ligge noen uker i fryseren. Helt fantastisk spør du meg.

Så er det bare å håpe på at Dagros kan vandre stille inn i solnedgangen vel vitende om at hun kan brukes mer effektivt.

Køsniking for 100 millioner

2010-11-16T00:18:00.000+01:00

På VG nett i dag står det å lese i dag at utenlandske bilister sniker for 100 millioner i året på norske bomveger, og det er du og jeg som må betale. Her snakker vi om konkurransevridning i stort monn og jeg er helt enig med Norsk lastebileierforbund som krever at noe må gjøres i denne saken. En tur fra Stavanger til Bergen koster flere tusen kroner for et vogntog, når man da vet at de norske må betale og utenlandske vogntogeiere slipper unna er det ikke rart at utlendingene kan holde lavere priser på frakten.

Norsk lastebileierforbund krever at alle tyngre kjøretøy som skal kjøre i Norge har montert autopassbrikke til en hver tid. I utgangspunktet er dette en god idé, og det er liten tvil om at noe må gjøres i denne saken. Men jeg er litt skeptisk til om det vil fungere. Min autopassbrikke kan jeg med et enkelt grep fjerne fra vinduet uten noen særlig problemer. Er det tenkt på at dette også kan gjøres av den utenlandske transportøren? Får vi opprettet politikontroll ved bomstasjonene for å kontrollere at vogntogene faktisk får utslag på autopassbrikken når de passerer? Det er en mulighet, men jeg tror det er en kostbar affære.

Selv har jeg mer tro på at det legges et depositum når man passerer grensen som tilbakebetales når man drar hjem igjen. Men også dette gir økte kostnader. Tollere har som oppgave å sikre fortollingen og kontrollere vareflyten. Nå kan de bli pålagt å kontrollere dekk og kjetting på grensen med bakgrunn i at utenlandske vogntog kjører seg fast og sperrer norske veier. Når man da i tillegg skal administrere betaling av bompenger blir det etter hvert mange oppgaver som hviler på tollvesenet.

Så jeg vet ikke, hva blir den enkleste løsningen? Stikkprøver på grensen? Stikkprøver på bomstasjoner etter at et autopasspåbud er innført?

Kanskje må vi gjøre som i Frankrike? Med fysisk bom på veien som kun åpner seg når avgiften er betalt. DET ville i hvert fall stoppe de fleste snikerne.

Derfor blir det snøkaos på Norske veger.

2010-11-15T23:56:00.000+01:00

En av de bilene jeg kjørte på kontinentet, her har jeg parkert i
Nord-Italia for lovpålagt pause.

Så sikkert som at snøen kommer hvert år, kommer også debatten om utenlandske vogntog som står fast mellom bakkar og berg her i Norge. I media diskuteres det mange årsaker til at de blir stående og ord som sommerdekk, uten piggdekk og ikke bygd for norske forhold er vanlig. Jeg skal prøve å forklare litt om hvorfor de blir stående, og jeg vil påstå at det er de norske vogntogene som kjører ulovlig. Ikke de utenlandske.

Jeg skal i dette innlegget ta for meg en såkalt semitrailer siden dette er den mest vanlige kombinasjonen på kontinentet. Når jeg startet å kjøre vogntog i 1996 var det forbundet med galskap å satse på semitrailer i Nord-Norge, nettopp med tanke på fremkommeligheten. Tilhengere av oppsettet med lastebil og tilhenger hevdet at semien var ubrukelig. I dag er nok meningen en annen, og smaken er nok som kjent som baken.

En semitrailer består av en trekkvogn (rosa skisse) og en tralle (grå skisse). Trekkvogna er bygd kun for å trekke, den har ingen lasterom. For å få med varer må disse lastes på tralla. Eller tilhengeren som noen vil kalle den. For å få en forståelse på hva som skaper dårlig fremkommelighet er det viktig å se litt på akslingene.

Forakselen
Forakselen er naturlig nok den akslingen som sitter fremst på bilen. Dette er den styrende akslingen og har normalt sett to styrehjul. Det er viktig at det er tilstrekkelig med vekt på denne akslingen slik at man har styring på bilen.

Drivakselen
Denne akslingen er den som sørger for fremdriften. Om drivakselen sitter som nummer to forfra kalles det normalt for en boggibil. Sitter den som nummer tre, kalles det normalt sett en pusherbil. Skal man være pinlig nøyaktig er begge oppsettene boggibiler. Men det finnes unntak som jeg ikke skal komme nærmere inn på i dette innlegget. Uansett hvilket oppsett man har er det svært viktig at det er tilstrekkelig med vekt på en drivaksel for å øke fremkommeligheten på vinterføre.

Boggi
Boggi er en benevnelse på to akslinger som sitter tett etter hverandre. Den tredje akslingen på en bil kalles normalt sett for en boggiaksling om den er uten fremdrift. Og i de aller fleste tilfeller kan boggiakslingen løftes for å oppnå vektforskyving på bilen. Fordelen med å løfte boggien er at man får større trykk på drivakselen. Ulempen er at det også tar vekten av drivhjulene og kan i verste fall føre til at man kjører av veien om man ikke er våken. Har man en pusheraksling får man en jevnere vektfordeling mellom foran og bak, men dette går også på bekostning av vekten på drivhjulene. Her er det store diskusjoner om hva som er best, jeg skal ikke gå inn på denne nå :)

Andre oppsett
I debatten om utenlandske vogntog på norske veier er det løsningene over som gjelder i langt over 90 % av tilfellene. Derfor går jeg ikke videre på andre oppsett som firehjulstrekk, sekshjulstrekk, tandem osv. Disse er sjelden i drift på godstransporten.

Eurotralle kontra "norske" traller

Eurotralle.
Foto:RaBoe/Wikipedia

Se litt på bildet av eurotrallen fra Tyskland. Om du ser i bakkant så ser du at det er en stykke å gå på fra bakerste aksling til bakparten på trallen. Her ligger det en utfordring på vektfordelingen, laster man tungt bak flyttes vekten bak på semitraileren. Norske traller er bygd opp med den bakerste akslingen helt i bakkant, noe som gir en annen vektfordeling. Når man i tillegg kan løfte fremste aksling på tralla kan man forskyve mer vekt på drivakselen.

Derfor går det galt for utlendingene
Så hva er det som gjør at det går galt for utlendingene og ikke i like stor grad de norske vogntogene? Det har i stor grad mye å gjøre med måten semitraileren er bygd opp på. På kontinentet er det lavere tillatt totalvekt på transport med vogntog. I min tid var det 40 tonn tillatt totalvekt mot 50 i Norge. Dette fører til at utlendingene kjøper biler med to akslinger. En styreaksel og en drivaksel. Mest av alt på grunn av innkjøpspris og vedlikeholdsutgifter, men også fordi det gir en stødigere bil på grunn av lengre akselavstand. Med tanke på at tillatt totalvekt på drivakselen er 11,5 tonn på norske veier av høyeste standard har man da med en europeisk oppsett kun 11,5 tonn å trykke ned i snøen når det kniper. Det fungerer fint på tyske motorveier, men langt verre på riksvei 86 på Senja i Troms.

Norske vogntog har i de fleste tilfeller et boggioppsett, med tre akslinger hvorav den ene kan løftes. Når vi da vet at tillatt totalvekt på boggien (de to bakerste akslingene) er 19 tonn ser vi med en gang at vi har mer å gå på med denne løsningen. Ved et søk på nettet ser jeg eksempler på at man har oppnådd 22 tonn på drivakselen ved å løfte boggien og fremste aksling på tralla, eller 10 tonn mer enn et typisk europeisk oppsett har.

Er det lovlig?
I utgangspunktet er det maks tillatt totalvekt på drivakselen på 11,5 tonn, uavhengig av om du kjører en boggibil eller en toakslet bil. Når man da løfter en av akslingene for å øke marktrykket på drivakslingen bryter man i bunn og grunn loven dersom vekten overstiger 11,5 tonn. Når det er sagt så tror jeg det er svært få som har blitt bøtelagt for å løfte boggien i en motbakken med mye snø, og i praksis ligger dette også i kjøreopplæringen på tyngre kjøretøy. Spør du meg så er det liten tvil om hva jeg velger mellom å fortsette opp bakken med begge akslingene i bakken eller å løfte den ene. Jeg har gjort det hundrevis av ganger og kommer nok til å gjøre det igjen.

Men rent lovmessig sett så er det nok nordmennene som bryter loven, ikke utlendingene. Gitt at bilene er skodd riktig og at det følger med kjettinger.

Kommunikasjon er en fin ting

2010-11-08T00:33:00.002+01:00

Jeg har vel aldri hatt en mer allsidig og varierende jobb enn jobben som langtransportsjåfør. Fra å kjøre en "kort" tur til Tyskland den ene uken kan man fort ende opp i Italia den neste uken. Selvstendighet er en nødvendighet, å prøve deg uten kan du bare glemme. Jomfruturen min gikk til Tyskland og videre til Frankrike. Jeg dro ut med semitrailer og kom mørbanket hjem i en Boeing 737. Jeg kommer nok aldri til å glemme 30. april 1999, da endte selvstendigheten i total ensomhet.

Det var en varm vårdag. Etter en ekspressrunde ned til kysten av Frankrike fikk jeg meg en tur til Paris mens jeg ventet på lass hjem. Mandag morgen gikk turen til Le Hávres havn og et håp om lass hjem til Norge. Det skulle ta 3 dager. Etter mye frem og tilbake fikk jeg endelig lass på bilen og turen gikk mot Nederland for å komplettere til turen hjem.

Som langtransportsjåfør er det ingen som forteller deg hva du skal gjøre, ei heller hvor du skal kjøre. Forventningen er at du skal være fremme på rett sted til rett tid. Jeg hentet frem kartet og fant en rute utenom motorveien som tilsynelatende var kortere enn å kjøre rundt. Ved en liten landsby, Canchy, ble jeg forbikjørt av en Belgier som tydeligvis hadde det travelt med å komme hjem. At han suste gjennom byen i 90 km/t er jeg helt sikker på.

Like etter at jeg hadde kjørt gjennom landsbyen kom jeg til en langstrekke med trafikklys midt på. Veiarbeid. Føreren av traktoren foran gestikulerte med hendene og gjorde tegn til at når lyset ble grønt kunne jeg passere ham. Vi vekslet noen blikk og jeg stakk tommelen opp for å signalisere at jeg hadde skjønt tegninga. I neste øyeblikk var alt bare kaos.

Jeg husker at jeg ikke skjønte noe. Grepet av panikk trykket jeg hardt på bremsen, uten av det hadde noen nevneverdig betydning. Bilen for fremover som et prosjektil og mannen i traktoren foran klamret seg fast. På få sekunder var det over, og jeg skal ærlig talt si at jeg ante ikke hva som hadde skjedd før jeg åpnet døra og gikk ut.

En grønn Mercedes Actros hadde truffet meg bak. Med tanke på farten til han som kjørte forbi meg vil jeg anslå farten til 90 km/t. Min egen bil var ca 30 tonn og den var blitt flyttet 15 meter på tørr asfalt på låste hjul. Det er liten tvil om at det hadde vært store krefter i sving.

Med en fortid i hjelpekorpset hadde jeg rimelig gode førstehjelpskunnskaper. Sannheten var at det var totalt nytteløst. For den som har prøvd å snakke engelsk med en franskmann skjønner også at det er håpløst. Ingenting. Ikke et ord forsto de. Heldigvis kom det en mann fra Sivilforsvaret som tok kontroll og jeg fikk slappet av. Men håpløsheten i å ikke kunne gjøre seg forstått i en slik situasjon er frustrerende.

Etter hvert kom det flere hjelpemannskaper til. Politi, Brann, Ambulanse, folk fra vegvesenet og sist men ikke minst gatefeiere. Jeg var imponert over innsatsstyrken, men mindre imponert over spåkkunnskapene. Selv politiet snakket bare fransk. Så der satt jeg mutters alene i 3 timer mens jeg ventet på å få hjelp.

Så hva har jeg lært av dette? Jo. Jeg har lært at det lønner seg å kunne språk for å kunne gjøre seg forstått. Alt blir enklere når man kan gjøre seg forstått. Man får sagt det man vil, man får som regel gjort det man vil og sist men ikke minst man glir lettere inn i samfunnet.

Kan vi trekke paralleller til dagens samfunn med denne refleksjonen? Ja. Dagens innvandrere er i samme situasjon. Og vi ser klare skillelinjer mellom de som lærer seg norsk og de som ikke gjør det. Skal vi ta oss av de som kommer til landet vårt er det viktig å stille krav til språkkunnskap, det er viktig at de får trene på språket og det er viktig at de kommer seg i jobb.

Jeg mener fortsatt at dette er noen VI må ta tak i. Og med VI her mener jeg du og meg, de helt vanlige menneskene som kan ta i et tak. Jeg har skrevet om dette tidligere, og jeg er fortsatt ikke i tvil om at økt bruk av frivillige vil være sunt for Norge.

God kommunikasjon må trenes, det kan ikke bevilges eller beordres.

Ækte mainnfolk tåle et stikk

2010-11-05T01:02:00.006+01:00

Blodbussen i Oslo, et populært tiltak som bringer
blodbanken ut til blodgiverne

I et tradisjonelt kjønnsrollemønster beskrives gjerne mannen som macho, et maskulint menneske som med få unntak er sterkere enn kvinnen. Han stiller alltid opp når han må vise muskler og går ikke av veien for å være litt tøff om det skulle trenges. Alt i alt har de tradisjonelle bildene på mannen én ting til felles: Tøffere enn toget i en sky av testosteron. Men spør om han kunne tenke seg å gi litt blod...

Nå skal jeg ikke påstå at det er helt tomt for menn på blodbankene rundt om i landet, men at det gjerne skulle vært flere er det liten tvil om, mange flere. Unge friske menn er en mangelvare hos blodbankene. Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke, eller tør vi ikke? Jeg skulle gjerne likt å vite svaret. Og det er flere grunner til dette.

Det er liten tvil om at unge friske menn i stabile forhold er de mest ettertraktede blodgiverne. De er som regel over 50 kg, de har som regel en høy blodprosent og de blir svært sjelden gravide. Alt i alt kan de gi blod jevnlig fra de er 18 til de er 70 år, med visse unntak. Kvinnene er veldig flinke til å melde seg, men faller dessverre ut på grunn av et eller flere av de tre punktene. Nå er det selvsagt ingenting galt i å være gravid. Jeg hadde ikke vært trebarnsfar om jeg hadde hatt en annen oppfatning av nettopp dette. Men Norge mangler blod og vi trenger flere blodgivere, da ville det vært helt topp å få på banen disse som kan men ikke tør...

Hva er mitt budskap? Jo, jeg trenger hjelp fra deg. Du kjenner mange menn og du har en mulighet til å få dem på banen. Myten om at det er så vondt å gi blod er falsk. Helt ærlig så kjenner jeg ikke at de stikker en gang. De er fantastiske på den jobben. Samtidig får man en liten time fri til å lese avisen, drikke litt juice og ta livet helt med ro. Det kan vi trenge noen og en hver av oss.

Så hva sier du? Melder du deg frivillig? Det er enkelt: Gå inn på www.giblod.no NÅ og meld deg til tjeneste.Vis at du er tøff. Og bruk en ti minutters tid til å spre det glade budskap på facebook, Twitter eller via sms. Alt etter hvor du er i dag.

Mannen i speilet

2010-11-02T01:29:00.002+01:00

Statue av Michael Jackson.
Foto:Sjors Provost, Wikimedia

Michael Jackson har vært en del av livet mitt helt siden jeg "oppdaget" ham for litt over 20 år siden. Et kvarters lytting på albumet "BAD" på Harstad Plate og Kassettsenter gjorde utslaget, jeg fikk med meg en kassett til min sorte Walkman og livet var herlig. Lite visste vel jeg at det skulle ta over 20 år å skjønne budskapet til Kongen av Pop.

Vel. Om mannen sendte et budskap til meg er vel heller tvilsomt, men jeg hører hva han sier. Sangen jeg snakker om heter "Man in the mirror", eller "Mannen i speilet" som det heter på norsk. Jeg mener at Kongen av Pop tar opp et viktig moment for å sikre velferden i fremtiden. Og han ber oss om å ta i et tak.

I'm Gonna Make A Change,

For Once In My Life

It's Gonna Feel Real Good,

Gonna Make A Difference

Gonna Make It Right . . .

En annen kjent Amerikaner, John F. Kennedy, sa de kjente ord: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt. Og det er dette sangen til MJ handler om. Å ta et tak for de som trenger det. Teksten er klar: Han starter med mannen i speilet, han ber han om å endre seg. Ingen melding kunne vært klarere, hvis du vil gjøre verden til et bedre, se på deg selv og gjør den endringen.

Så hva ønsker jeg å få ut av dette? Samfunnet er full av uløste oppgaver som bare venter på at vi skal ta tak. Jeg nevner i fleng:

Hvor mange tårer skal egentlig til for å bringe frem et smil? Svaret er én. En kaffetår. Tenk hva det betyr for en som sitter alene å få besøk av noen som har tid til å ta en kjeft kaffe? Kan mannen i speilet stille opp her? Ja. Definitivt.
Samfunnet er i endring. Så også flyktningestrømmen til landet. Vi har en del mennesker som er kommet til landet. De aller fleste av disse trenger noen som vil prate norsk med dem, ta dem med seg ut på byen for å lære mer om samfunnet vi lever i eller bidra til å danne nettverk og på sikt skaffe seg en jobb. Kan mannen i speilet stille opp her? Ja. Og om flere hadde gjort det kunne vi redusere de negative holdningene i samfunnet til mennesker med en annen kultur og opprinnelse enn oss selv.
Inkludering i samfunnet handler mye om å ta med seg mennesker som føler seg utenfor. I mange tilfeller holder det med et ørlite hei, andre ganger kan det være helt topp å ta seg en kjøretur for å få barn og unge med på treningen i idrettslaget.
Det er mange grunner til at folk føler seg utenfor i samfunnet. Mange av dem handler om å kunne ta det første steget ut i verden, dørstokkmila kan være hard. Kan mannen i speilet ta i et tak her? Ja. Det er alltid behov for døråpnere i samfunnet. Det kan være noen som akkurat han kommet ut av soning i fengsel og trenger en trygg person å forholde seg til. Her kan DU stille opp. Ikke sant?

Mange av samfunnets oppgaver er godt egnet for løsning ved hjelp av deg og meg. Det handler om å se behovene og gjøre noe med dem. Så kan noen kanskje hevde at nå skal politikerne ikke bare ha skattepengene våre, de skal også ha oss til å jobbe gratis. Det er jo delvis riktig. Du blir ikke søkkrik av å stille opp som frivillig om penger er målet. Men du blir rik på erfaringer, kunnskap og du vil skaffe deg nye venner. Bare spør hvem som helst som driver med frivillig arbeid. Vi ville ikke vært det foruten.

Så da er det opp til oss. JEG starter med mannen i speilet. Følg med. Jeg har en idé :) Hva er DITT bidrag?

Verden går videre

2010-11-02T00:23:00.003+01:00

Frimerkesamlere går en vanskelig tid
i møte.

Jeg har bitt meg merke i to forskjellige nyheter i dag. Vel, det vil si, den ene er vel ingen nyhetssak, men jeg bet meg merke i den fordi den er sterkt knyttet opp mot jobben min som regnskapsfører. Og jeg kan ikke si annet enn at verden går videre. Mens andre gleder seg over nye arbeidsmetoder og nye markeder må andre etter hvert pakke sammen og finne seg noe annet å gjøre. Det er livets gang. Og jeg er av den oppfatning av at vi trenger det.

Posten skrur opp prisene står det å lese i Aftenposten i dag. Det er for få som sender brev og Posten må se seg nødt til å øke portotakstene. Det er dyrt å drive posttjenester i dag og markedet i Norge er vel ikke det største. Jeg ser helt klart tegninga. Men det er den veien det går. Mens man for bare noen år siden var avhengig av å sende brev til hverandre for å få sagt det man skulle si, kan man i dag sende øyeblikksmeldinger som er fremme på andre siden av jorden på få sekunder. Legger man til noen sekunder kan man også sende store dokumenter ved å trykke på en knapp.

Og da kommer vi over til den andre nyheten i dag. En stor andel av mine arbeidsoppgaver er fakturering, en faktura pr kunde. Det blir fort noen brev i løpet av uka til stor glede for Posten. Men også her blir det endringer. Det står nemlig å lese på nettsidene til en av våre største kunder at de i fremtiden ikke vil godta faktura på papir! Selv tror jeg det er en trend som vil vise spre seg. Fremtidens faktura blir sendt elektronisk, på få sekunder er den kommet frem til kunden.

Jeg ser store fordeler med dette. For det første er faktureringen en tidkrevende prosess. Data skal registreres, fakturaen skal skrives ut, pakkes og frankeres. Til slutt havner den hos Posten og etter en dag eller to havner den hos kunden. Alt dette tar tid og fører til kostnader for å lage og sende fakturaen. Med ett tastetrykk reduseres kostnadene drastisk både hos kunde og leverandør. Det er nok dette vår kunde har i tankene når de nå ber om å få fakturaene elektronisk.

Det er liten tvil om at denne effektiviseringen rammer hardt hos enkelte. Posten har jeg nevnt, E-faktura har tatt over ganske mye allerede og det blir nok flere som tar i bruk teknologien. Andre som rammes er leverandører av pakkeutstyr, konvolutter og ikke minst frimerkesamlere.

Ser vi ulemper med dette? Ja. Definitivt. Posten rammes hardt, de ser det allerede og jeg er redd dette bare er starten på reduksjon i posttjenesten slik vi ser den i dag. Men. Det burde kunne kompenseres en del på pakkeposten siden netthandelen har økt dramatisk de siste årene. I tillegg skal vi ikke skyve under en stol at vi trenger flere arbeidstakere i forskjellige næringer etter hvert som de eldste går ut av arbeidsmarkedet og det er færre igjen for å ta over. En effektivisering er viktig for å få løst våre oppgaver.

Ja. Jeg hilser de digitale løsningene velkommen. For meg personlig betyr det stadig utvikling, jeg får fokus på regnskapet og mindre på papirarbeidet og jeg får holde på med det jeg liker best. Digitale løsninger :)

Paradokset kan være at min egen stilling effektiviseres bort. Tiden vil vise, men jeg ser ikke mørkt på det. Regnskapsførere med digital kompetanse er det heldigvis alltid behov for :)

Det er Virkelig et bra tiltak

2010-06-29T00:11:00.000+02:00

Jeg glemmer aldri øyeblikket på Karl Johan i Oslo. Etter en lang kursdag var vi en del nordlendinger som møttes for å ta en velfortjent pause på en av gatas mange uteserveringer. Mens praten gikk dukket det plutselig opp en mann ute på gata. Han gikk med bøyd nakke og viste frem magasinet sitt, = Oslo het det. Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet og holdningsendringen da han solgte hele beholdningen ved bordet vårt.

Og det er det det handler om. Verdig behandling av våre medmennesker. Jeg skal flytte fokus fra Oslo til vårt nordnorske alternativ. Gatemagasinet Virkelig har i dag 155 selgere, fra å være et rent gatemagasin for Tromsø er det nå i salg på Finnsnes, i Harstad og i Mo i Rana. 155 personer med hver sin historie har fått eller er i ferd med å endre livet sitt til det bedre. De aller beste selgerne har avsluttet sin kriminelle løpebane og fått seg ærlig inntekt.

Uansett fra hvilken vinkel du velger å analysere gatemagasinet tror jeg du sitter igjen med positive tall. Vi kan starte med økonomien. Det sier seg selv at dersom 155 selgere har funnet seg en alternativ inntektskilde så går vinningskriminaliteten ned. Dette er til stor fordel for næringslivet og innbyggerne i byene. Jeg vet hva det kostet meg å erstatte bilstereoen som ble stjålet fra bilen min, nye dørlås og lakkering av døren. Og jeg vet hva tyven maks kunne fått for den stereoen på gata, det er småpenger i forhold.

Mennesket bak er en annen vinkling, penger er såvisst ikke alt. Tenk hva det betyr for en som alltid er omtalt i nedverdigende tonelag å kunne slå av en prat med en som vanligvis ikke ville stoppet opp for å prate. Det handler ikke bare om 50-lappen og magasinet som bytter eiere, det foregår en kommunikasjon under handelen. Denne kommunikasjonen gjør kjøper og selger til likemenn og er med på å viske ut en del fordommer mot russyke mennesker.

Gatemagasinet Virkelig var dødsdømt for bare en uke siden. I dag har magasinet fått sin anerkjennelse i formannskapet i Tromsø. 400.000 ble bevilget på møtet i dag, noe som igjen utløste støtte fra helsedirektoratet på 200.000,- og næringslivet i Tromsø plusset på med 100.000,- Dette er nok til å sikre driften ut året. Jeg har tro på fremtiden, men det er viktig at vi nå slår ring om tiltaket. Gatemagasinet Virkelig er viktig for hele samfunnet. Ved å kjøpe magasinet er du med på noe viktig, ved å lese det vil du se at det er et meget bra og leseverdig magasin og ved å anbefale magasinet til andre er du også med på å sikre fremtiden til selgerne og magasinet.

«Pappa er så stolt av meg», sa en av selgerne til meg i Oslo. «For nå tjener jeg penger på ærlig vis» Hadde jeg hatt en bedrift med behov for arbeidskraft hadde jeg ansatt henne på flekken. Jeg tror jeg hadde ansatt henne uansett, hun hadde et vinnende vesen som ville økt omsetningen i en hver virksomhet. Hadde hun ikke vært gatemagasinselger hadde jeg aldri møtt henne, mitt håp er at andre oppdaget talentet og gjorde noe med det. For min del endret det holdningen min. Fra å være narkoman, uteligger eller en plagsom tigger ble hun plutselig en ressurs for samfunnet. Et verdifullt menneske.

Det er flere av dem der ute. La oss løfte disse talentene frem. La oss øke salget av Gatemagasinet Virkelig, da sørger vi for at flere selgere tar steget ut på gaten. Til fordel for oss alle.

På jakt etter blod

2010-03-14T23:34:00.003+01:00

Det er søndag kveld. Kofferten er pakket og jeg er klar til å legge i vei på turne sammen med Bengt Eidem. Begge er vi på jakt etter blod og selv om vi ikke er i nærheten av vampyrer så er jakten viktig. Bengt er vel den som har følt behovet på kroppen, bokstavelig talt. Han er i live i dag på grunn av norske blodgivere. Jeg er bare en mann som nekter å godta at Norge som et av de beste land på frivillighet skal mangle noe så enkelt som blodgivere. Vi er begge enige. Dette kan vi ikke godta. Dette MÅ vi kunne gjøre noe med.

Nå er det slik denne kvelden at værgudene hadde lite lyst til at jeg skulle komme meg avgårde. De kan riktignok være harde disse "gudene", og innstilt fergesamband mellom Lødingen - Bognes, 29 m/s over Tjeldsundbru og et føre som er mer egnet for livbåter enn biler kunne satt en effektiv stopper for ferden. Søndag kveld gikk i vasken. Mandag morgen var det ny frisk. Det var nok mange haner som var misunnelig og kunne tenkt seg å stå opp like tidlig. Men 04:30 var det avgang fra Harstad, "trøtt i øyan" la jeg i vei.

Kjørebanen bar fortsatt preg av mye overflatevann og de to første timene var et mareritt. Når vår herre slo på lyset ble livet langt lettere å leve i og med at jeg nå kunne se elvene som rant over veien og fikk tid til å stoppe opp litt. For å gjøre en lang reise langs veien kort så gjorde hverken værgudene eller diverse opplysningstjenesters (177 og 175) forsøk på å stoppe meg sitt til at jeg ikke nådde målet mitt: Bodø. Men værgudene skulle gjøre sitt til å spenne krok for vårt forsøk med å synliggjøre vårt budskap i media.

Vel ankommet Bodø fikk jeg gjort unna litt research for jobben, en fin måte å redusere avspaseringstiden på slik at turneen ikke ble alt for kostbar for meg personlig. Takk til gutta på Nordland Betongindustri for all hjelp.

Så hva hadde værgudene å gjøre med media denne dagen? Svaret er enkelt. To blodtørstige herrer fra henholdsvis Trondheim og Harstad hadde lite å stille opp mot værgudene denne dagen. Og til tross for en kjempeinnsats fra Kjell-Ivar Kristiansen var det lite vi kunne gjøre med at Togstans på Nordlandsbanen grunnet ras, 6 personer skadet i trafikkulykke på Saltfjellet og mistenkelig dødsfall i Lofoten gjorde at NRK Nordland var gått tom for journalister. Men sånn er livet i medieverden

Avisa Nordland hadde derimot tid til oss, og godt var det :)

Videre ut over dagen fikk vi grundig opplæring hos Bengt i hvordan man takler en bråte med damer i blodbanken i det han stakk inn hodet på pauserommet og gratulerte med dagen i det vi var på tur ut dørene. Det var jo Kvinnedagen.

Foredraget i Bodø ble et godt foredrag. Jeg hadde riktignok hørt Bengts foredrag ved en tidligere anledning, men lydene fra salen som beveget seg fra latter til snufsing og alvorlige miner hos publikum gjorde sitt til at foredraget ble en suksess. Jeg skulle nok ønske at vi hadde flere tilhørere, det var så absolutt plass til flere. Men fremtidige grep fra duoen skal vise seg at turneen ville vært en suksess selv uten oppmøte på foredragene.

Et ørlite hei

2010-02-26T23:01:00.001+01:00

Ordene kommer fra Trond Trudvangs glimrende tekst i låta Lisa Lisa. Og de tre ordene er vel så anvendelig i integreringsdebatten som de er i teksten til Trudvangs sang. For det er ofte det det er snakk om: Et ørlite hei, nok til å bryte isen og ta steget inn i en verden du aldri kjente. Jeg skriver om møtet med folk med opprinnelse fra andre land, også kalt innvandrere. I de aller fleste tilfeller er det nok å bare si hei og det er det de savner: Noen som vil prate med dem, ikke bare lure rundt gatehjørnet og hviske schwartinger mens de går forbi.

Jeg har prøvd. Harstad Røde Kors har tre konkrete aktiviteter hvor invandrere deltar i stor grad og innsatsen er det ingenting å si på. Neste ut er å skape møteplasser der du får muligheten til å prøve deg med et ørlite hei slik at du lærer menneskene å kjenne og de får en mulighet til å snakke norsk med noen som kan det. Et uslåelig kombinasjon.

Føler du for å hjelpe til? Meld deg som leksehjelper, flyktingeguide eller bli med å starte opp en møteplass i Harstad. Husk at Røde Kors er en verdensomspennende organisasjon

Det røde gullet

2010-02-25T21:20:00.003+01:00

Tenk deg tanken. Du har ventet i flere måneder, kanskje et helt år. Endelig skal du få operasjonen din som gir deg gode sjanser for å komme deg tilbake til arbeidslivet. I det du kommer inn til registrering kommer legen ut og vil snakke med deg. Meldingen er ikke av den gode sorten. Dessverre viser det seg at operasjonen må utsettes, blodbanken kan ikke levere nok blod. Akutt blodmangel over hele landet fører til at det lille som er igjen må prioriteres til livreddende operasjoner. Høres det greit ut? Nei, jeg synes heller ikke det.

Kan vi ikke bare lage mer da, tenker du kanskje? Nei. For å gjøre en ting klart med en gang. Blod må gis, det eksisterer ikke produksjonsmetoder for å kunne produsere kunstig blod. Vi er med andre ord avhengige av givervilje fra friske mennesker i alderen 18-65 år.

Jeg skal vise en graf som viser litt av det jeg skriver:

Ved første øyekast kan det se ut som en gledelig økning. Så hva er problemet? Grafen over viser antall blodtappinger totalt i Norge i tidsrommet 1999-2008 og ja det viser en økning over 10 år. Problemet er at antall blodgivere i perioden har gått ned slik at grafen her er mer et bilde av behovet for blod, ikke at vi er blitt flinkere til å rekruttere nye givere. I gjennomsnitt gir en blodgiver 2,4 ganger pr år, det vil si at 60% av blodgiverne er nytappet til en hver tid, 20 % er i karantene mens de resterende 20% er beredskapen i forbindelse med store ulykker/katastrofer. Hva skjer da når de resterende 20% er på ferie, har influensa, har byttet partner eller lignende? Da har vi ingen å ta av når det haster mest.

Så hva kan vi gjøre? Først av alt vil jeg at du skal ta deg en tur innom sidene til Røde Kors Blodprogram, enkelt å huske: www.giblod.no. I neste omgang har jeg et ønske om at du skal fortelle alle du kjenner om denne siden. Jo flere friske mennesker i alderen 18-65 år vi når jo bedre er det. Målet for 2010 er 15.000 nye blodgivere i tillegg til de 15.000 vi normalt sett får hvert år. ER DU MED?

Har du lyst til å hjelpe til med å skaffe til veie nye blodgivere? Enten ved å jobbe hjemmefra eller ved å ta turen ut for å snakke med folk. Ta kontakt med undertegnede, så setter jeg deg i kontakt med lokale personer som jobber med blodgiversaken.

Ferie for alle påsken 2009

2010-01-22T16:53:00.001+01:00

Har du noen gang hatt ferie? Bare pakket sammen og dratt hjemmefra for å nyte noen dager i stillhet, oppleve noe eller kanskje besøke familien? Sannsynligheten for at du svarer ja på et slikt spørsmål er stor, og mange vil nok si: "Selvfølgelig har vi det." Vel for mange er det ikke en selvfølge at de kan reise på ferie, det er ganske mange familier som rett og slett ikke har råd til slik luksus som mange av oss tar som en selvfølge.

Røde Kors har i mange år arrangert ferieopphold for familier med presset økonomi slik at barna kan få oppleve hvor fint det er å ha ferie og komme seg ut blant andre barn. Også i år skal Troms Røde Kors arrangere en slik ferie. Den starter 26. mars, helgen før påske.

Har du lyst til å bidra slik at disse barna får oppholdet sitt også i år? Røde Kors er avhengige av frivillige for å få alle brikkene på plass og enkelte arrangement har stått i fare for å ikke kunne arrangeres på grunn av for få frivillige. Det er lite heldig når det er fullbooket og familier står på venteliste.

Synes du det er gøy å være sammen med barn og drive aktiviteter er det bare å melde seg. Det kan gjøres på flere måter:

Ring til Heidi Kristiansen på Røde Kors kontoret på Haraldvollen: 778 30376
Send en mail til Heidi: heidi.kristiansen@redcross.no
Meld deg inn på arrangementet via facebook så tar Heidi kontakt med deg:

Du kan lese mer om arrangementet her: http://www.rodekors.no/Vart_arbeid/barn_og_unge/Ferie_for_alle/
Påmeldingsskjema finner du her: http://www.rodekors.no/pages/8539/0701Frivilligepameldingffa.doc

Lykke til :)

Ny runde. Nye muligheter

2010-01-21T22:07:00.000+01:00

Året er 1859. Henry Dunant er på tur gjennom det vi i dag kjenner som Nord-Italia. Han har fått avslag på sin søknad om støtte til sine prosjekter i Algerie så nå er han på jakt etter Napoleon III for å anke avslaget. Napoleon var foruten keiser av Frankrike også hærfører for de franske styrkene i området. Styrkene var i kamp rundt byen Solferino og Dunant kom til området like etter slaget. På slagmarken lå 38.000 skadde, døende eller døde soldater og Dunant glemte helt sitt mål med reisen.

Han fikk med seg lokalbefolkningen og på kort tid organiserte de redningsarbeidet. De fikk de skadde samlet i lokale kirker og forsamlingshus og satte i gang med livreddende hjelp. Alle soldatene fikk hjelp, uavhengig av fargen på uniformen noe han fikk sterk kritikk for. I dag er nettopp denne evnen til å yte hjelp uten å ta del i konflikten et av Røde Kors sterkeste kort.

Etter sine opplevelser på slagmarken skrev Dunant sin bok: "Minner fra Solferino" som han sendte og delte ut til verdens ledere. Boken dannet grunnlag for verdens største humanitære organisasjon: Røde Kors.

Jeg må si denne mannen inspirerer meg, selv om mannen har vært død i 100 år. Mannen var 31 år gammel og utfordret verdens ledere for å få dannet det vi i dag kjenner som Røde Kors. Et navn de aller fleste av oss kjenner. Han yppet seg mot selveste Napoleon og endte opp med å utøve humanitær innsats lenge før ordet var kommet inn i ordbøkene.

I dag er organisasjonen verdensomspennende med 97 millioner frivillige i 186 land. Det vil si at vi er på plass stort sett uansett hvor i verden katastrofen skulle ramme. I dag jobber heltene blant annet på Haiti for å redde menneskeliv og etter hvert sørge for å bygge opp landet igjen. For å få dette til trenger de penger, masse penger.

Dette har JEG tenkt å gjøre noe med og jeg lurer på om jeg kan forvente å få hjelp til dette. I løpet av noen korte timer lørdag samlet vi inn 80.000,-. Nå vil jeg nå flere og jeg ønsker at vi skal få det til ved dør til dør aksjon førstkommende søndag. Det koster så lite og gir så mye.

Kan jeg regne med hjelp fra deg? Kan du ta deg en liten tur med den røde bøssen på søndag? Ta gjerne med familien og gjør dette til en felles innsats for familier som virkelig trenger hjelp. DU kommer til å gjøre en forskjell på å ta deg en liten tur i ditt eget nabolag eller en annen plass der vi har behov.

Meld deg som bøssebærer nå: trond.henningsen@gmail.com eller via facebook: http://www.facebook.com/Trondemann

Vi starter opp klokken 14:00. Ønsker du å gå tidligere? Ta kontakt så avtaler vi utdeling av bøsse og Røde Kors vest på et tidligere tidspunkt.

Les gjerne historien om Henri Dunant på wikipedia

Aksjon 500-lappen

2010-01-19T00:33:00.005+01:00

I de siste dager har Harstad Røde Kors samlet inn penger blant Harstads befolkning. Givergleden har vært stor og våre bøssebærere melder om positiv mottakelse blant de aller fleste. Med denne givergleden i tankene lurer jeg litt på hva næringslivet i Harstad kan bidra med og om de klarer å matche lokalbefolkningens bidrag til ofrene på Haiti?

Jeg får daglige oppdateringer fra Røde Kors sentralt og her er siste melding fra 18.01.10:

"De norske Røde Kors-legene har det siste døgnet jobbet på spreng ved universitetssykehuset i Port-au-Prince. Samtidig har delegatene fra Røde Kors i Norge åpnet poliklinisk behandling med deler av det mobile feltsykehuset.

I forbindelse med det norske mobile feltsykehuset som nå er i ferd med å bli satt opp ved universitetssykehuset i Port-au-Prince, er det etablert en poliklinikk der nå hundrevis av pasienter blir behandlet av de norske legene sammen med annet medisinsk personell fra det internasjonale Røde Kors.

- De siste delene av feltsykehuset er på vei til Port-au-Prince, og vi håper at alt vil være her innen noen timer om ikke noe uforutsett skjer. Da vil alt utstyret være på plass, og vi kan sette i gang også med kirurgi og ortopedi inne på det mobile feltsykehuset. Det er helt avgjørende fordi dete r så mange som ligger og ikke blir behandlet, sier vår generalsekretær Børge Brende. Sykehuset bemannes med 18 delegater, halvparten norske og halvparten kanadisk medisinsk personell, inkludert kirurger og personell som kan gi helsehjelp i lokalsamfunn og psykososial støtte."

Som dere når ser er sykehuset mer eller mindre på plass og det viktige hjelpearbeidet er i gang.

Jeg skal ikke på noen måte si meg misfornøyd med innsatsen til våre bøssebærere og ikke minst de som har puttet penger på våre bøsser. Jeg er strålende fornøyd med den innsatsen som er utført de siste dagene.

Men når privatpersoner kan putte 500-lapper på bøssene våre og mene at det er et greit bidrag. Burde ikke næringslivet i Harstad gjøre akkurat det samme? Jeg mener at det er bedrifter i Harstad som har mulighet, og jeg håper i det lengste at de er villige til å se at hjelpen nytter. Røde Kors har vært på plass hele tiden og nå er også det norske sykehuset mer eller mindre på plass. Dette vil redde liv. Er dere villige til å bidra?

Så hvorfor 500 kroner? Svaret er enkelt, det er skattemessige fordeler ved å gi minst 500 kroner til aksjonen. Norges Røde Kors er som mange andre organisasjoner på listen over de organisasjonene du kan bidra til og samtidig få skattemessig fradrag for bidraget. Minstebeløpet for å få dette til er 500,- 500,- er også et beløp de fleste bedrifter kan bidra med. Det burde være mulig å få til.

Skattemessig er settes maks antall 500-lapper til 24 stykker eller 12.000,- i fradrag. Men det er selvsagt lov til å gi mer.

Et kort lite regnestykke på slutten. Dersom 100 av Harstads bedrifter gir 500,- til aksjonen vil totalbeløpet bli 50.000,- Nesten like mye som Ola Harstadværing ga i løpet av 6 timer lørdag.

Ønsker du å bidra? Send en mail til bedrift@redcross.no så sender de deg en faktura.

Se også aksjon 500-lappen på facebook: http://www.facebook.com/#/group.php?gid=253995308207&ref=ts