Herodes Falsk

JEG ER HØYGRAVID OG DU ER MIN FAMILIE

2012-02-27T08:45:00.000+01:00

Det å skrive en bok er akkurat som å få barn; først steller du dem, prøver å plukke av dem feil, og til slutt drar de avsted for å finne sin egen familie. Kjøper du en bok jeg har skrevet, er vi i familie. Og de pengene du betaler for boken, er mine barnebarn.

Nå kommer min første bok uten forlag, og jeg er glad for at jeg tok avgjørelsen om å være min egen utgiver. Alt for ofte har jeg diskutert med forlag om hva slags type bok det er smart å utgi for å selge mest mulig. Størrelse, og da tenker jeg ikke på antall sider, kan ofte være grunnlag for uenighet. En gang tilbrakte jeg seks måneder på kontoret til redaktøren min i Gyldendal Norsk Forlag. Jeg viste ham 3D modeller av de bøkene jeg kunne tenke meg å skrive. En modell var fem millimeter tjukk og fire meter høy. Han sa at det var urealistisk å tro at bokhandlere vil ta inn en bok de umulig kan få plass til i butikken.

Men en seriøs forfatter møter større problemer enn riktig størrelse og design. Ikke bare må du komme opp med mange tusen ord, du må også arrangere dem slik at de gir en viss mening for leseren. Det er ingen vits i å starte en bok med setninger som dette - Robert Leirum var en feit faen som gikk med posten og sparte penger for å få råd til sprenge Fredrik Skavlan i lufta - hvis du ikke har en intensjon om å utvikle ideen videre.

Starter du en bok med en slik setning, glemmer deg bort og ikke ser på ballen - bare et lite øyeblikk - kan du ende opp med å skrive et 25000-ords notat om en eksploderende ku ombord i et SAS-fly på vei til Stockholm.

Jeg har gjort det, mange ganger.

Men nå har jeg lært. Min nye bok er godt strukturert, med sterke karakterer som garantert vil dra deg inn i en ny og spennende verden.

Utgivelsesdato er 5. mars. Kjøper du mesterverket fra min nye, spesialdesignede hjemmeside, som også lanseres den dagen, vil du få både e-bok (med bilder og film) og lydbok. Velger du å kjøpe fra andre utsalgsteder, kan det finnes begrensninger på hva de tillater utover ren tekst.

Uansett håper jeg barnet finner en familie, og når vi møtes så blir det et heidundrende slektsstevne!

Jeg har termin om en uke.

BIBELEN AV JO NESBØ

2012-02-24T21:49:00.000+01:00

Utover det å skrive en skikkelig god historie, er det et par andre utfordringer når du ønsker å utgi en bok. I mitt tilfelle er én veldig opplagt, og det er at jeg er nødt til å ha navnet mitt på coveret.

Herodes Falsk er ikke uten grunn ganske belastet, og mange har problemer med å forstå at jeg også kan ha mine seriøse sider. Enkelte har til og med problemer med å begripe at jeg ikke er en tegneseriefigur. Da en venninne av dama mi fikk høre at hun bodde sammen med meg, sa venninnen: ”Herodes Falsk? Men det er da ikke en virkelig person?”

Jeg har vurdert å bruke psevdonym - og har absolutt ikke noe i mot å ha et annet navn over tittelen. Kanskje jeg til og med kan finne et navn med bredere appell, et navn som kan hjelpe meg til å nå ut til et stort publikum? Jon Nesbø eller Wilbur Smith hadde ikke vært å forakte. Selv navn som Unni Lindell og Anne B. Ragde kunne jeg vært villig til å misbruke, men etter å ha studert noen bilder av forfatteren iført sort, krøllete parykk og tung øynesminke, forkastet jeg den ideen.

En annen utfordring er å komme opp med en god tittel. De fleste virkelig bra er dessverre brukt. FRISK MED LAVKARBO er allerede tatt. Det samme med BIBELEN.

Siden jeg denne gangen ikke har noe forlag, har jeg heller ikke en redaktør som kan komme opp med geniale forslag. De pleier å si sånne ting som: ”Tittelen må få folk til å forstå hva boka handler om, og de må få lyst til å lese den umiddelbart. NÅ ER DET SNART PÅSKEFERIE, HURRA.”

Jeg har en smart venn, veldig kunstnerisk og flink med ord. Han ville gjerne hjelpe meg, men ønsket naturlig nok å få greie på hva boka handler om. Litt motvillig fortalte jeg ham at det er en spenningsroman hvor handlingen foregår under en hetebølge på Gran Canaria. I løpet av tre dager blir Sydensol, fest og moro til et brennhett mareritt.

Etter å ha tenkt seg om i ti minutter kom han opp med følgende forslag:

NÅR SOLEN DREPER

KJENN MINE VARME HENDER

LUKTEN AV BRENT

DØDEN DANSER FLAMENCO

KELNERSVETTE

DET SIVER RØYK UT AV MIGUELS GARDEROBE

ESLET TOK HENNE I TOER’N

STRANDLIV MED MOTORSAG

Som dere skjønner var han som vanlig ikke edru, og jeg kunne selvsagt ikke bruke noen av forslagene. Men jeg har kommet opp med en tittel jeg er fornøyd med, og snart vil den bli avduket for resten av verden.

Boka kommer 5. mars, og siden den bare skal ut elektronisk og ikke trykkes, kan jeg ombestemme meg helt frem til utgivelsesdatoen. Den som lever får se!

THE MAN WHO ALMOST HAD A HIT IN BIRMINGHAM

2012-02-22T08:52:00.000+01:00

Det som er helt fantastisk er at Gyldendals Norsk Forlags direktør, Harald Grieg, allerede i 1970 sa: ”Papirboken er snart død, og i løpet av få år vil alle lese bøker kun på lesebrett.” Noe som er enda mer fantastisk er at Harald Grieg døde i 1969.

Det jeg er mest redd for ved å utgi en e-bok uten forlag eller bokhandlere, er ikke at mange fremdeles sverger til papirbøker. Selvsagt har jeg gode venner, som når jeg forteller at den neste boka mi bare blir elektronisk, rister på hodet og sier: ”Jeg kommer ikke til å lese en e-bok før menneskene har hugget ned hvert eneste tre på kloden, og vi må tørke oss bak med tomme ølbokser!”

Det er ikke diskusjonen om papirbok kontra e-bok som skremmer meg. Jeg er mest redd for at folk skal tro at jeg kutter ut forlag og bokhandlere fordi jeg ønsker å tjene mer penger. Mange sier: ”Når du kutter ut mellomleddet, så blir det mer penger igjen.” Joda, men hovedproblemet for norske forfattere er ikke å få mer prosenter, men å få distribuert verkene sine utover noen utvalgte bokhandlere og bokklubber.

De aller, aller fleste norske kunstnere selger svært lite av det de produserer. Jeg hadde en kamerat som var meget dyktig musiker. Han hadde så dårlig råd, da han kom hjem og fant en rørleggerbil i oppkjørselen til huset, det første han tenkte var: ”Herregud, jeg håper rørleggeren bare har et opplegg med kona mi!”

Andy Warhol sa: ”Everybody will be famous for 15 minutes.” For norske kunstnere vil jeg tillegge: ”I HOPE everybody will be INTERNATONALLY famous for 15 minutes.” Da har de i det minste en sjanse til å betale tilbake noe av gjelden de har tatt opp.

Da Jahn Teigen og jeg fartet verden rundt på 80-tallet var vi overbevist om at han hadde talent og utstråling nok til å bli stjerne i hvilket som helst land. Derfor var det et sjokk å oppdage at alle andre land hadde mange artister som var like flinke. De sang bra, hoppet rundt på scenen, skrev fine sanger, sjarmerte publikum i senk, var morsomme - og verst av alt – ALLEREDE SUPERSTJERNER i sitt eget land.

Hvis du er forfatter og bruker det norske språket for å nå ditt publikum, krymper mulighetene for et økonomisk sorgløst liv raskt mot null. Et marked på fem millioner mennesker blir omtrent som å sjøsette en av supertrålerne til Røkke på Bogstadvannet, og håpe på bli rik av å fiske.

Som forfatter er det vanskelig å forstå hvor lite Norge er fordi oppmerksomheten du får er akkurat den samme som i et stort land. Kritikkene og avisoppslagene er de samme, publikumsreaksjonene de samme, tv-intervjuene de samme, alt er som i et stort land, bortsett fra når du endelig har klart å bli berømt og populær, så har du nesten ikke publikum, sett i relasjon til de fleste andre land - ja til og med lille Sverige er dobbelt så stort.

For noen år siden bodde jeg i England, og hadde selvfølgelig en stampub, full av gode engelske venner. Når jeg er i utlandet forteller jeg aldri folk hva yrket mitt er, at jeg har utgitt masse plater, laget tv-serier og at jeg i Norge er en relativt kjent person. Men en gang vi var og tok et par øl på puben, kom en forferdelig låt med trekkspill over høytaleranlegget. Da glapp det ut av meg: ”Jeg hadde en gang en hit i Norge med en gruppe som het Prima Vera, med bare trekkspill, bass og gitar.”

”Hva mener du? En hit???”

”Ja, en hit! Nummer EN på hitlista.”

”Snakker du om en sånn vanlig hitliste som vi har i England?”

”Ja, vi var nummer en, Pink Floyd nummer to, Phil Collins…”

I det jeg hadde sagt det, angret jeg. Kameratene mine hadde selvsagt ingen forutsetning for å forstå hvor lite markedet er i Norge. Er du nummer en på hitlista, da er du rik og berømt. Og det hjelper ikke å si: ”Det er bare fem millioner mennesker i Norge.” Ingen klarer å visualisere forskjellen på antall store menneskemengder. Millioner er millioner, og en hit er en hit.

Desperat forsøkte jeg å finne på noe som kunne få de til å forstå hvor lite Norge er, så jeg sa: ”Det er et lite land, vi er under fem millioner… vi er… det er færre mennesker i Norge… enn det bor i Birmingham.”

Det gjorde susen. Ingen var lenger imponert. Etter det, hver gang jeg stakk hodet inn gjennom døra, introduserte pub-verten meg på denne måten: ”The man who ALMOST had a hit in Birmingham!” Og så lo alle i puben høyt og hånlig.

Det er grunnen til at jeg er forelsket i en teknologi som gjør det mye lettere å distribuere det jeg skriver ut til det norske folk. Norske forfattere trenger all den distribusjonen de kan få ut til sitt skrinne publikum.

Derfor er det trist at noen sier de aldri vil lese en elektronisk bok. For etter snart seks hundre år med trykte bøker vil papirboka bli like sjelden som vinylplater. Da blir det sånn at de som ikke VIL lese e-bøker plutselig ikke KAN lese nye bøker.

Et gammelt ordtak sier: Hvis du er kunstner - og mer enn ti prosent av befolkningen liker deg - så gjør du ett eller annet feil. Om sære og spesielle kunstnere skulle få en sjanse hos de andre nitti prosentene vil de uansett ikke bli likt. Derfor er det en gudegave å få et nett som gjør det mulig å nå ut til hundre prosent av de første ti prosentene.

Det finnes i grunnen bare to grupper skriftspråk; de som leses av mange og de som leses av få. Noen ganger kan det føles komisk å tilhøre et skriftspråk som like gjerne kunne vært kalt Birmingham.

VÆR SMART - LA NESA RENNE

2012-02-19T13:09:00.000+01:00

Hvis jeg plutselig skulle forlate denne bloggen så er det fordi jeg har influensa og må på do.

Før i tiden ble folk forkjølet, men nå hører du bare om influensa. "Jeg kan ikke komme på jobben i dag, jeg har influensa!" Det var annerledes med en god gammeldags forkjølelse. Den var uskyldig. Du ble litt syk, men fremdele i stand til å gå på jobb og gjøre andre ting.

Influensa er verre! Jeg kan ikke spise eller drikke noen ting. Det er for så vidt greit, for jeg føler ikke for å spise akkurat nå. Gummene mine kjennes ut som jeg har tygd piggtråd, og tunga mi likner på noe jeg tidligere bare har sett sprette ut av buken på skuespillere i science fiction filmer.

Hva er influensa? Det er en epidemi som kommer hver høst fra ett eller annet sted i Asia. Hvordan skjer det? Kommer det en fyr som ikke har vasket hendene etter å ha vært på do i Hong Kong av et fly på Gardermoen og går rundt på flyplassen og håndhilser på alle han møter?

Jeg vet ikke om årets influensa er hard eller mild. Men jeg hørte om en som ikke bare måtte spy og gå på do samtidig, guffa kom også ut fra omvendt sted. Da trenger du noen liter munnvann etterpå.

Feberen min er ekstrem høy, men jeg tør ikke måle den fordi jeg har bare et gammeldags glasstermometeret, og hvis jeg stikker det inn bak, vil det antakeligvis smelte.

Unnskyld meg. Jeg er straks tilbake.

Takk.

Jeg ble rådet til å ta influensavaksine. Det virker litt uoverveid på meg. Det er en vaksine som gir deg influensa 365 dager i året. Du er alltid litt syk slik at du skal tåle influensaen bedre. Jeg er skeptisk til den logikken.

For meg er det like smart som å la en politimann stikke deg med en lommekniv hver helg, sånn at du er forberedt den dagen du møter et voldsmann på byen med bajonett!

Det skumleste med å bli smittet er at du må ta piller og drikke hostesaft hele døgnet, og som alle veit, det finnes hostesaft med mye alkohol. En kamerat som var syk for et par år siden, drakk hostesaft fra morgen til kveld - og våknet opp i Tallin - nygift med en av de lokale horene.

BØKER, MOMS OG VILLE FESTER

2012-02-17T12:21:00.000+01:00

All kunst burde være fritatt for skatt. For noen kan det kanskje være vanskelig å forstå hvorfor kunst er viktig. Kunst finner ikke opp vaksiner mot sykdommer. Du kan ikke hogge ned kunst og bygge et hus ut av det. Kunst fanger ikke forbrytere eller beskytter oss mot kriminelle. Det kunst gjør, er å berike livene våre og lære oss hvilket fantastisk potensial menneskeheten har.

Når jeg lanserer min e-bok 5. mars er prisen satt til hundre kroner - pluss moms. Salg av bøker har tidligere vært fritatt fra moms, men nå, fordi boka ikke blir trykket på papir, og i så måte sparer det miljøet som politikerne alltid babler om å skåne, blir den pålagt moms.

Selvsagt skjønner alle politikere at papirbøker vil forsvinne og at fremtiden er e-bøker. Dette grepet er bare en litt seig måte å innføre moms på alle type bøker.

Men hvorfor skal litteratur være fritatt fra moms når musikk ikke er det? Og hva er forskjellen på papir og e-bøker? Det er helt greit å betale skatt, men logikken her er sitter lenger opp i anus enn Linni Meisters G-streng.

Sånne meningløse vedtekter fjerner all troverdighet til myndighetene. Dagens politikere får Einar Gerhardsen til å rotere så fort i grava at når oljeeventyret er over, kanskje vi bare kan koble oss direkte til gravstøtta hans og få nok energi derifra til å drive hele landet?

Er det noen som lenger tror på våre politikere? De later som om de har kontroll og sier stort sett bare det mannen i gata ønsker å høre:

”Ta det med ro! Du er på førsteklasse, og du kan være trygg på at alle Sør-europerne som er stuet sammen nede i lasterommet må vente til du er ombord i livbåten, før de engang slipper opp på dekk.”

Skatt er i utgangspunktet bra for samfunnet, hvis den da ikke bare blir samlet inn og sløst bort. Hvis du ikke har forstått hvordan vårt politiske systemet funker, så får du en liten innføring her: Regjeringen er som en vill og overdådig Petter Stordalen-fest hvor ingen av oss er invitert. Vi betaler for festen, men vi får aldri komme inn. I stedet sender vi andre folk til å feste for oss.

Hvis du kjøper boka mi, så vet du nå hva pengene går til. Jeg får hundre kroner, men av disse har jeg godt med utgifter. Tre års arbeide, inntekstsskatt, ny hjemmeside med betalingsløsninger, distribusjonsavgifter til iTunes, Amazon etc.

Momsen, tjuefem kroner, går derimot uavkortet til å holde i gang festen vi ikke er invitert til. Det er sånn systemet i dette landet er, og det kommer neppe til å forandre seg. I alle fall ikke før allmennheten får enklere tilgang på bazookas.

JEG ER MIN EGEN DIKTATOR

2012-02-13T00:14:00.000+01:00

Historiefortelling har foregått helt siden forhistorisk tid. Våte, skinnkledde jegere satt rundt leirbål og holdt seg varme ved å le av fortellinger om hvor dum Gogo var da han knakk nakken i et forsøk på å holde igjen en moskusokse med fortenna. En annen populær historie den gang var om gamla som snubla og falt i bålet, og på den måten oppfant stekt kjøtt.

Historiene gikk fra bål til bål i millioner av år, helt til en eller annen profet med et navn som Jeremia, Paulus, Lukas eller kristen-Jesus (beklager, jeg må ha lest for mye VG) fant ut at det å eie historiene betydde makt. Raskt forstod han at distribusjon er nøkkelen til verdensherredømme, og etter modell av Rimi og Rema 1000-butikkene – som den gangen også hadde enerett på alt matsalg utenfor ferskvaredisker - opprettet han det frivillige monopol. Du veit, en sånn ordning hvor de sier at du får velge selv, men bare fra det utvalget de har bestemt du kan få velge fra. Akkurat som når noen sier: Du kan få slukke lyset når du vil, hvis du klarer å blåse ut lyspæra.

Det å ha kontroll over distribusjonen gir enorm makt, som igjen brukes til å skape formuer til de som sitter på toppen av pyramiden. Den som kontrollerer distribusjonen av penger, varer og informasjon, er alltid i posisjon til å bli en maktsyk diktator, enten det gjelder land eller handel.

Og om noen andre skulle klare å finne nøkkelen til frihet og suksess, har de alltid gjort hva de kunne for å få byttet ut låsen fortest mulig.

Men det er ugreiere for dem nå. Etter inntoget av internet er det blitt mye vanskeligere å være herskesjuk, også i underholdningsbransjen. Distribusjon av informasjon og enkelte varer, som musikk, film og litteratur, lar seg ikke lenger styre av noen få. Plateselskaper, tv-kanaler, filmselskaper og forlag blir ikke beseiret og henrettet på torget, men de må lære seg å leve uten den totale makten de hadde tidligere. Skal de overleve, må de komme ned fra tronen og menge seg med folket.

Jeg har møtt mange diktatorer i min karriere. Ikke den typen som sitter gråtkvalte i senga og lytter til Hitlers gamle taler mens de slår bikkja med en kopi av jernkorset. Nei da, alle som har krysset min vei har vært lavmælte og hyggelige, men likefullt diktatorer.

Derfor er det deilig å nå skulle utgi en bok - uten på forhånd å måtte smelle hælene sammen og marsjere med løftet hånd - i håp om å bli godtatt som én i massen og på den måten tilfredstille diktatoren. Ingenting er mer fornedrende enn å måtte late som om du liker noe når du ikke gjør det, bare fordi det er den eneste måten du kan overleve.

Da Tom og jeg var på det mest populære regnet vi med at det kanskje var førti tusen mennesker i Norge som likte og lo av det samme som oss. Det var for disse vi laget musikken vår, og vi drømte aldri om å bli likt av alle. Problemet var likevel der, for selv om vi bare ønsket å nå ut til en liten del av befolkningen, var vi nødt til å gå gjennom alle de vanlige kanalene. Vi var avhengige av å bli spilt på NRK, omtale i riksavisene - og ikke minst, få butikkene til å ha albumene våre i hyllene.

5. mars vil boka mi være i butikken hos alle som har tilgang til nett – så lenge jeg ønsker det. Det er utrolig tilfredstillende, bare å tenke på. Endelig er jeg blitt min egen diktator.

Måten å kommunisere på har også forandret seg totalt. Før var det enkelt: Du fikk tildelt en promo-babe fra plateselskapet, og hvis hun var godt likt, fikk hun kanskje til et intervju med en riksdekkende avis, eller en koseprat på Ni-timen. Og hvis selskapet virkelig hadde tro på deg, satte de inn to annonser i avisen. Vi følte det som om vi hadde hauger med ammunisjon, men ikke noe å skyte med.

I går var jeg så heldig at jeg fikk et to siders oppslag i VG om e-boka som kommer, men det var i papirutgaven. Siden jeg kun utgir e-bok er jeg selvsagt avhengig av å kommunisere med de leserne som er på nett. Er det noen som har gode ideer om hvordan jeg kan spre misjoneringen min til så mange som mulig på nettet? Dette er et eksperiment, og siden jeg er en litt enkel, hyggelig diktator, trenger jeg hjelp i fra dere.

Ellers tror jeg at jeg virkelig skremte opp forlagsbransjen da jeg refuserte forlaget mitt. En venn fortalte meg nettopp hva en av de store forlagssjefene sa da noen meddelte ham at Herodes Falsk skal utgi bok uten forlag og KUN på internet. ”Hvem er det?” sa han.

KLONET AV FOKUSGRUPPER

2012-02-07T01:13:00.000+01:00

Som de fleste andre nordmenn kan jeg stadig trenge en åtte - ti millioner kroner ekstra. Derfor har jeg nå leid inn en fokusgruppe bestående av redaktører, selgere og taxisjåfører. Sammen skal disse fortelle meg hva slags bok jeg må skrive for å bli millionær.

Jeg bare kødder, selvsagt.

Fokusgrupper er bra for originalitet på samme måte som termitter er gunstig for trehus.

Har du lurt på hvorfor hovedpersoner i krimbøker som regel er politimenn med adferdsvansker, alkoholproblemer og koner som vil ta med deres felles barn og flytte til et annet land? Svaret er: Skriveprogrammer som forteller forfattere hvordan god dramaturgi skal skrives. Og siden de fleste forfattere bruker samme program, slåss som regel karakterene deres også med de samme problemene.

Eller har du lurt på hvorfor forskjellige tv-kanaler må ha akkurat samme type programmer, på samme kveld, år etter år? Er det fordi alle programsjefer ser på seerne sine som en hær av zombies, uten evne til å reagere på lyd og lys?

Neida, hemmeligheten er fokusgrupper. Du finner dem overalt hvor folk forsøker å selge kreativt arbeid. Hvis du vil få plateselskap, tv-kanaler eller forlag til å satse på noe i dag, må det først filtreres gjennom en fokusgruppe for å vurderes om det er salgbart.

Sist gang jeg laget en tv-serie måtte en fokusgruppe på tjuefem selgere se en pilot, før ledelsen turte å bestemme seg for om programmet var morsomt eller ikke. Fokusgrupper har den unike evnen at de klarer å være så redde for IKKE å bli likt, at de bare liker noe som andre har likt tidligere. Og siden disse nå bestemmer, består underholdningsverdenen snart KUN av klonede produkter og personer, reprodusert fra tidligere suksesser.

I 1978 skrev Jahn Teigen og jeg musikalen "Fantomets glade bryllup" for Oslo Nye Teater. Stykket var en stor suksess med hundrevis av utsolgte forestillinger. Slik ble musikalen til:

Jahn og jeg hadde snakket sammen om å lage en musikal og jeg hadde foreslått å lage noe rundt tegneserien Fantomet, mest fordi den var så dum og hadde morsomme figurer og kostymer. I bilen hørte jeg en sang på radioen som det passet å synge Sala Palmer til. Da jeg kom hjem satte jeg meg ned og skrev en tekst med fire vers og et refreng om Fantomets kjæreste, Sala Palmer.

Dagen etter viste jeg teksten til Jahn. Han grep gitaren og laget umiddelbart en fengende melodi, omtrent på like lang tid som det tok å lese gjennom teksten. Da den var ferdig, ba vi om et møte med Toralv Maurstad, daværende teatersjef på Oslo Nye Teater.

På kontoret hans satte Jahn seg ved pianoet og spilte låten vi hadde skrevet. Maurstad hørte ikke gjennom hele sangen før han spratt opp og sa entusiastisk: ”Det er en jævlig god idé! Den musikalen setter vi opp.” Begeistret reiste vi hjem og skrev resten av manuset og musikken. Toralv Maurstad var noe som var vanlig på den tiden; fokusgruppe bestående av én person. En sjef som bestemte og tok ansvar for sine avgjørelser.

På mange måter savner jeg den tiden. Riktignok var vi forbannet på NRK fordi det var kringkastningsmonopol og for lite underholdning på tv og radio. Men livet var enklere da, i motsetning til nå, hvor det ikke lenger er mulig å høre på musikk eller tilbringe en kveld foran tv uten hjelp fra en ekstern teknisk dings; et kjøleskapet stappfullt av øl.

TABLOIDFORKLARING PÅ LESEBRETT

2012-01-29T17:58:00.000+01:00

Akkurat som de fleste andre bokelskere skjønner jeg ikke bæra av hvordan det er mulig å putte tusenvis av bøker inn i en liten flat, lysende skjerm, men heldigvis har jeg unge, teknisk begavede venner. ”Alle bøker er i utgangspunktet datafiler som kodes,” sier de, ”og gamle bøker kan konverteres bla – bla – bla - bla…” De bruker ikke et eneste begrep det er mulig for meg å begripe. Jeg kan like gjerne sitte i vinduskarmen og forsøke å tyde hva duene på takrenna klukker om.

Fordelene med e-bøker ville vært mye lettere å forstå om forlagene hadde brukt samme språk som for eksempel VG: NESBØ-FAN KNUSTE KONAS HOFTE. Skiboks med Jo Nesbøs samlede verker løsnet fra biltak på grunn av ekstrem tyngde og traff krimelskerens kone i lysken.

Eller hva med denne: MANN FYLTE NORWEGIAN FLY MED 3000 BØKER. ”Det er ikke et triks,” avslører David Copperfield, ”han hadde bare med seg et lesebrett.”

Selvsagt skremmer teknologien mange papirbokelskere. Men heldigvis kan de trøste seg med at en slik liten datadings aldri kan samle like mye støv som en bokhylle. Allergi og lukten av støv er for mange en viktig del av gode leseropplevelser. Lesing er som regel en stillesittende opplevelse, og hyppig nysing hjelper godt på å holde blodomløpet i gang.

Andre gleder seg over å ha et bibliotek i stua. ”Vi har over tusen bøker som må tas ut og støvsuges hver uke,” sa en venninne av meg. ”Heldigvis har vi polsk vaskehjelp, så det koster bare fem hundre kroner gangen.”

Personlig liker jeg å lese på senga om kvelden, og før jeg fikk lesebrett, var jeg også avhengig av teknologi i form av en 60 watts lyspære. Den lyste opp boksidene perfekt så lenge jeg lå stille i én stilling. Det gjorde leseropplevelsen unik, for når muskelknutene i nakken var på størrelse med bowlingkuler, kunne jeg nærmest kjenne smertene Jo Nesbø beskriver når offrene i bøkene hans lider.

Jeg har lyst til å skrive mer om dette temaet, men jeg må stikke fordi jeg ser postbudet komme opp veien med en diger tralle. ”Min Kamp 1-2-3-4-5-6” av Karl Ove Knausgård er ikke utgitt som e-bok, og naboen min har bestilt alle fra bokklubben. Hun banker på døra nå, og jeg har lovet å hjelpe henne med å sjaue lasset med bøker inn i huset.

FORFATTER REFUSERER FORLAG

2012-01-16T06:37:00.000+01:00

Mange har i de siste dagene spurt meg: ”Herodes, hvorfor er du så fan av e-bøker?”

Jeg svarer alltid det samme: ”Fordi jeg mener det er et stort fremskritt, både for forfattere og lesere. Litteraturen vil tjene på det, det norske skriftspråket vil bli bedre ivaretatt og, ikke minst, det er veldig kostnadsbesparende for forlagene, noe som igjen vil gi forfatterne mye høyere royalty.”

Og så ler vi rått, selvsagt, fordi alle vet at det siste bare er en vits.

Mandag 5. mars vil jeg gjøre et eksperiment. På egenhånd vil jeg lansere min nye roman, helt uten forlag eller støtte fra andre. Dette blir et samarbeide kun mellom deg og meg. Du vil få kjøpt boka mi, slik jeg har skrevet den, uten innblandinger fra andre. Og den vil KUN bli utgitt som e-bok.

I tillegg til at boka vil være rimelig priset, lett tilgjenglig – uten sperrer og andre ting som gjør den vanskelig å laste ned eller lese – vil den også komme med bonusmateriale:

· Teksten i boka vil være vanlig e-publishing, lettlest og med alle de vanlige mulighetene som finnes med e-bok.

· I tillegg vil boka inneholde fotografier, som du selv kan velge om du vil se eller ikke mens du leser. Bildene er fra miljøet hvor historien i boka utspiller seg.

· Du får også romanen som lydbok på mp3 – UTEN tillegg i prisen.

· Videointervju med forfatteren, og en dokumentar som forteller om bakgrunnen for boka.

· Til slutt får du en film ”Hurtigruta –style” fra den spektakulære reisen hovedpersonene foretar på slutten av historien.

Det har i det siste vært mange diskusjoner om e-bøker kontra papir. For meg er den diskusjonen meningløs. Jeg velger e-bok fordi den innehar mange flere muligheter enn den tradisjonelle boka.

Først og fremst er jeg begeistret for distribusjonen. Det er ikke lenger en eller annen ukjent person, i et forlag eller en bokhandel, uten forhold til mitt forfatterskap som skal bestemme om boka mi er tilgjenglig eller ikke. Og som e-bok vil den være til salgs i mange år fremover, ikke bare i en kort høstsesong før den drukner i et mammutsalg.

Med den prisen jeg kommer til å ta, vil jeg også påstå at boka mi alltid vil være på mammutsalg for deg, og at enhver person med tilgang til nett, vil være en potensiell bokhandel for meg.

Mitt håp er at det jeg liker og synes er spennende og morsomt, også appellerer til deg. Her har fokusgruppa som tar avgjørelsene kun bestått av en person, og jeg har bevisst forsøkt å ikke tenke på om jeg kan tjene penger eller ikke på det jeg har skrevet. De fleste forfattere i verden skriver fordi de har en historie de vil fortelle og bare noen få kan overleve av inntektene fra salg av bøker. Jeg regner ikke med å være blant dem.

Jeg har ennå ikke fastsatt hvilken pris jeg skal ta, og er derfor veldig interessert i å høre hva dere mener er en fair pris for et slikt produkt. Selvsagt har jeg en pris i hodet, men det vil være morsomt å finne ut om jeg er samstemt med publikum. Som jeg sa til å begynne med, er jeg avhengig av litt teamarbeide fra alle dere der ute.

Om e-boka, mot formoding, som produkt bare skulle bli et blaff, og min roman stuper ulest i bakken, er det godt å vite at vi i dag har globale unnskyldninger som klimaforandringer og finanskrise. En fiasko for dette prosjektet vil derfor overhodet ikke ha noe sammenheng med kvaliteten på min historie.

FORLAG I FOSTERSTILLING

2012-01-04T19:45:00.000+01:00

Kronikk i Aftenposten 5. januar 2012:

Som bokelsker har jeg veggene dekket av bokhyller fulle av bøker, men i det siste året har jeg gått over til lesebrett. Jeg har kjøpt hundrevis av engelske e-bøker fra Kindle og Ibooks, lykkelig over at det ikke tar mer enn ett minutt å laste dem ned. Prosessen og leseropplevelsen er helt fantastisk! Siden jeg selv er forfatter og har utgitt en e-bok på et stort norsk forlag, ble jeg betuttet over all avisskrivningen om hvor vanskelig det er å kjøpe norske e-bøker.

Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe min egen bok, bare for å sjekke hvordan det funker. Det var ikke vanskelig å kjøpe boka, men jeg fikk den i et format som gjorde den mer slitsom å lese enn om jeg hadde sittet i dårlig belysning og forsøkt å tyde de originale dødehavsrullene.

En kamerat av meg sa: ”Jeg tror jeg veit hvorfor Bokskya ikke funker. Dette er en konspirasjonsteori, men kanskje forlagene vil at det skal være vanskelig å laste ned norske bøker, slik at det ikke blir en konkurranse for de tradisjonelle butikkene?”

Jeg holdt på å sette kaffen i halsen. Selvfølgelig. Hvilken annen grunn kan de ha for å gjøre noe som er veldig enkelt vanskelig? Man må ikke nødvendigvis ha en hagle for å skyte seg selv i foten. Det er ofte nok å rulle seg sammen i fosterstilling og nekte å ta i mot utfordringer. Norske forlag ser ut til å ha tusenvis av Gutenbergere på lønningslista, og derfor later de som de ikke ser en tsunami av forandringer som fosser mot bransjen.

Forlagene er i så fall ikke de første som har gått nedenom og hjem fordi de ikke har forstått tiden de lever i. Da kjøleskapet i sin tid kom på markedet var det mange firmaer som levde av å levere isblokker til restauranter og husholdninger. Eierne av disse firmaene bare ristet på hodet, og sa med hånlig latter: ”Du får aldri en husmor til å ville ha en sånn svær hvit dings inne på kjøkkenet!”

Man skulle tro at utvikling gjør menneskene smartere, men noen ganger virker det nesten som om enkelte ledere har negativ IQ. Jeg kan bare snakke for de bransjene jeg selv har vært involvert i (musikk, radio og tv), men de har til gjengjeld gjort noen rare valg opp gjennom moderne historie.

Personlig synes jeg de som jobber i disse bransjene nå for tiden ser dumme ut – med buksene på knærne og håret fullt av majones – men sannheten er at folk i disse bransjene bestandig har vært idioter.

Før andre verdenskrig var radioapparatet veldig populært, og mange radiobutikker tjente seg rike på å selge denne nye og populære varen. Men etter en tid kom tv-apparatet på markedet. Hva ville vært mer naturlig enn at radiobutikkene også solgte tv-apparater? Ingenting, selvfølgelig! Men ville radiobutikkene selge slike moderne dingser? Nei, absolutt ikke!

Mange radioforhandlere ville heller gå konkurs enn å kaste seg på den fjollete trenden. Helt i begynnelsen eksisterte det bare sort/hvitt sendinger og apparater, men etter noen år gjorde farge-tv sitt inntog. Dette var helt klart en forbedring. Men tv-sendinger i farger, det hadde de som solgte sort/hvitt apparater, ingen tro på vil bli en suksess – så de nektet å selge farge-tv – helt til de også gikk konkurs.

Mulig å bli dummere enn det? Ja da, og med stolthet.

Platebransjen har alltid vært negativ til utvikling – til tross for at de hvert år lanserer nye artister – artister som DE forlanger skal fornye seg kontinuerlig. Da videoutleie ble populært på 80-tallet, var det naturlig å tilby denne utleien til plateforretningene. Lokalene og kundene var allerede på plass, det var bare snakk om å investere i nytt utstyr - som hyller tilpasset litt tjukkere cover. Derfor gjorde de som enhver konkurransedyktig og fremtidsrettet bransje ville gjort: De takket nei.

Resultatet var at det dukket opp videobutikker over hele landet. Det ble så mange videobutikker, hadde platebutikkene hadde tatt i mot tilbudet, kunne alle blitt fem ganger så store. Hva forteller dette oss? Jo, folk er ikke så dumme som vi tror – de er enda dummere!

Platebransjen lærte ingen ting av disse erfaringene. De ble bare enda mer engstelige for alt som er nytt. Og de fikk rett og slett sjokk da et nytt format for lagring av musikk plutselig dukket opp. De het CD, og krevde at forbrukerne måtte kjøpe ny avspillingsmaskin - så den galskapen var bare å glemme. Plateselskapene kjente kundene sine, og visste at bare eksentriske tullinger ville være villige til å kjøpe en slik maskin på grunn av bedre lyd. Derfor brukte de sin innovative forretningssans og nektet å selge CD-plater til mannen i gata. Direktøren i et av Norges største plateselskap så meg inn i øya – dette var i 1986, da Tom og jeg ønsket å utgi vår neste plate på CD – og sa: ”CD? Det er bare for sånne lydfreakband som Pink Floyd. Det kommer aldri til å bli allemannseie!”

Selvfølgelig dukket det opp butikker med velklingende navn som CD-Akademiet, CD-Bua og liknende. De solgte bare CD, mens de som bare ville selge LP-plater og kassetter, gikk konkurs.

Og så kom bredbånd – en fantastisk måte å distribuere musikk, tekst og bilder på. Først trøstet platebransjen seg med at ingen, bortsett fra ytterst få, ville skaffe seg bredbånd. Men når de skjønte at dette ville bli populært, og at ungdommen likte det, forsøkte de å skremme brukerne bort fra det nye mediet.

I stedet for å omfavne nye muligheter og tenke langsiktig, slik at de kunne tilvende ungdom til å betale for musikk de laster ned, brukte de milliarder av kroner på å skremme ungdom fra å piratkopiere. Til å ha tjent seg styrtrike på ungdom og musikk i et halvt århundre, forstår de lite av kundegruppen sin; ungdom gjør alltid det motsatte av det du ber dem om. Og resultatet for store deler av platebransjen, akkurat som før – er at konkursspøkelset vinker med flagget.

Det er ikke lenger noen grunn til at en historie skal trykkes på papir og kjøres landet rundt i lastebil for at folk skal kunne lese den. Som e-bok vil forfatterens historie alltid være tilgjengelig, og det er ikke innkjøpssjefen i en bokhandel som bestemmer om det skal finnes null eller hundre eksemplarer i butikken.

Så kan virkelig de store norske forlagshusene være så dumme at de forsøker å tviholde på bokhandlerne helt til ingen av dem lenger eksisterer?

Jeg vet at mange mennesker fremdeles foretrekker å lese tekst i papirbøker, men det er de samme folkene som påstod at de skrev bedre på skrivemaskin, og ikke hadde bruk for mobiltelefon. Det er de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men er for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk.

DINE BARN VIL TAKKE DEG FOR DENNE INFORMASJONEN

2012-01-02T00:15:00.001+01:00

Hvorfor har ingen laget et ordtak som forklarer barn og ungdom hva bakrus er? Jeg ville redusert inntaket av alkohol om min far hadde dratt meg opp av barnevogna, og sagt: Ei flaske Vodka om kvelden blir til en sabel stukket inn gjennom bihulen neste morgen. Gode foreldre bør tidlig fortelle ungene hva alkohol kan gjør med hodene deres – spesielt dagen derpå.

Vi har vært gjennom en hard tid nå, med julebord, nyttårsfeiring og mye annen moro, og det har gitt meg god anledning til å forske på bakrus. Selvfølgelig burde noen fra Forskningsinstituttet tatt dette ansvaret, men dette er et tema det er umulig å få statlig støtte til. Derfor har jeg laget en liten oversikt over de fire verste bakrusene, slik at alle lettere kan gi denne informasjonen videre til sine barn.

Det finnes fire ekstreme former for bakrus:

”VATIKANET”

Dette er den formen for bakrus som førte til uttrykket KUPPELHUE. Du våkner opp med følelsen av at kraniet ditt er blitt tatovert innvendig med malerier fra kuppelen i det Sixstinske kapell. Etter bare noen få minutter i våken tilstand, kjennes det ut som om ondsinnede munker har montert bjellene fra kirketårnet i Peterskirken rett bak bihulene dine - og hver gang du flytter blikket så mye som én millimeter - kimer Vatikanet til innsettelse av ny pave.

”KONGEDUST”

Du våkner opp og tror at hele verden rister; bakken, huset, senga, magen - og om du vrir på hodet - føles det som om hjernen din spretter opp og ned inne i en enorm plastkanne. Dette er en form for bakrus som ofte dukker opp når det siste du husker fra kvelden før er at du ble nektet servering på en restaurant, og reaksjonen din var: "Dra til helvete! Jeg trenger ikke å legge igjen mer penger på dette drittstedet! Vi kan dra hjem til meg. Jeg har ei kanne med noe jeg tror er rabarbravin i kjelleren. Jeg fikk den av onkelen min i Valdres – det er ikke mer enn åtte år siden.”

”VERDENS MINSTE MANN”

Skyldfølelse, skam og anger. Det ER bakrus, og en ganske vanlig reaksjon etter en kveld på byen. Spesielt når du våkner opp på et ukjent hotellrom, i et fremmed land, oppdager at tv’n er knust, senga brenner - og i hånda holder du en krøllete visa-kvittering fra et horehus med navnet Gay Pride. Før du klarer å tenke klart, hopper samvittigheten din ut av minibaren og dunker løs på hodet ditt med ei slegge.

”BORERIGGEN”

Når du slår opp øynene og lyset er så intenst at du installerer blygardiner på soveværelset. Det kjennes ut som om djevelen har gått i kompaniskap med Statoil, og sammen har de monterte HELE boreriggen fra Ekkofisk rett på trommehinnene dine. Selv de svakeste lyder gir mer smerte enn om brutale fangstmenn hadde hugget hakepikken sin gjennom trommehinnene dine.

Print ut denne informasjonen og heng den på kjøleskapet med Blåfjellmagneter.

DITT LIV AVGJØRES I 2012

2011-12-27T22:59:00.000+01:00

Falske profetier

2012 nærmer seg i orkankast, og alle (i alle fall aviser og ukeblader) lurer på hva det nye året vil bringe. Inspirert av Bare Egils Bands setlistegenerator programmerte jeg datamaskinen min med diverse avisoppslag fra inneværende år, og i løpet av 0,20 sekunder kom den opp med disse profetiene for neste år. (Hvilke alle virker mer troverdig enn hva jeg har lest andre steder.)

Januar:

Januar blir den kaldeste måneden i manns minne, og strømprisene blir så høye at mange ikke får råd til å fyre. 70% av befolkningen får det så kaldt innendørs at de kan se ektefellens fis, noe som igjen fører til det største skilsmisseskredet i historien.

Februar:

Fordi bibelen sier at menneskene har kommet til jorden uten noen ting, og at de vil forlate den uten noen ting, bestemmer Den Norske Statskirken seg for å gi alle sine eiendommer til den norske finansministeren, som igjen gir alt videre til den Europeiske Sentralbanken – og finanskrisen i EU avblåses.

Mars:

I løpet av én dag vil ansiktet til Tommy Steine fullstendig kollapse, og han vil bli ansatt i NRK for å overta plassen etter Dan Børge Akerø, programlederen som gjorde falleferdige ansikter populære på tv – og norsk tv-underholdning gravlegges, en gang for alle.

April:

Senterpartiet blir oppløst og Liv Signe Narvasete blir tvunget bort fra politikken. I et desperat forsøk på å holde seg i rampelyset, begynner hun som verdens første toppløse fjernsynskokk. Hennes debut-program på TV-Norge "Kast klærne og fritér" blir en gedigen flopp.

Mai:

Det blir vedtatt ved lov at alle voldtektsforbrytere skal slippe å sitte i fengsel, men i stedet må gå 12 måneder rundt kun iført en underbukse laget av piggtråd.

Juni:

Gro Harlem Bruntland blir tildelt en ærespris fra FN, og overrasker alle - da hun i stedet for å holde en tale - tar ut gebisset og skremmer Barack Obama med klaprende fortenner.

Juli:

Gaddafis sønner melder seg inn i Arbeiderpartiet, får oppholdstillatelse i Norge, 100 millioner kroner i oppreisning, og blir ansatt av regjeringen for å undervise om diktatorforståelse på stortinget.

August:

Jens Stoltenberg åpner sin selvbiografi med følgende setning: ”Jeg kan verken synge, danse eller sparke fotball, hva annet kunne jeg bli enn politiker?”

September:

En ny diett blir superpopulær i Norge. Det er den såkalte Råtten-fisk-dietten. Du må alltid ha minst to kilo / råtten fisk liggende i kjøleskapet. Hver gang noen åpner kjøleskapsdøra, mister alle i huset matlysten. Dietten er garantert å virke.

Oktober:

En mann på Ringerike finner opp et batteri som er evigvarende. Batteriet kan brukes på biler, fly og til oppvarming. Mannen forsvinner sporløst og alle hans datamaskiner og hardisker blir spist av en lama som tilfeldigvis rømmer fra stallen til Oljefondet.

November:

Norge er det første landet i verden som innfører en ny fridag under mottoet: Fordi vi fortjener det. Fridagen varer i en uke, og inkluderer full lønn og pensjonsordninger.

Desember:

Paven dukker opp på Norefjell for å synge med Ole Ivars på julebordet til Se & Hør.

FORSTÅ DITT JULETRE

2011-12-15T23:51:00.001+01:00

For de fleste bringer et juletre sikkert glede i vinterkulda - men for meg - når jeg passerer en parkeringsplass med hundrevis av juletrær, gir det en ekkel følelse. Silhuettene av trærne i skumringen får meg til å tenke på gamle krigsfilmer med livredde fanger oppstilt på geledd.

Jeg synes synd på trærne. De står på parkeringsplasser og håper på menneskenes velvilje. Det er jul og duften av granbar skal sette oss i ekstra god stemning, men det funker ikke sånn. Verken for meg eller trærne.

Forsøk å sett deg inn i situasjonen til ditt nyinnkjøpte juletre. Etter noen år i ro og fred, med en behagelig oppvekst, dukker det plutselig opp en mann med øks som hugger treet i to nede ved rota. På ti minutter går juletreet fra å være godt grodd fast i bakken, til å ligge hjelpeløst og slenge bak på en lastebil.

Og endestasjonen er ikke akkurat en hyggelig opplevelse. Det lille treet blir plassert sammen med andre små trær på en stor plass hvor mennesker går rundt og vurderer dem med skeptiske blikk. Det blir løftet opp og analysert, og hvis ikke alle greinene gror symmetrisk, blir det slengt bort i et hjørne.

Etter en lang diskusjon om treet er bra nok, blir det kastet i bagasjerommet på en bil og kjørt til et hus. Der blir det båret inn og plassert i stua. Det er den endelige bekreftelsen på at slutten er nær. Hele stua er full av dødt treverk. Gulv, vegger, dører, ja til og med stoler og bord er produsert av nedhugde trær. Treet føler seg som ei mus i et ormebol, og er sikker på at det er neste på dødslista. Men i stedet får det rikelig med vann, og blir pyntet med lys og glitter. I fjorten dager blir det behandlet som om det er Guds representant.

Men så kommer sjokket: En morgen blir treet ribbet for all pynt, og slengt ut i bakgården. Noen dager tidligere var treet midtpunktet i stua med en haug av fargesprakende pakker under grenene. Nå overnatter det bak søppelkassa, og det eneste som ligger under grenene er syv tusen uttørka barnåler. Hvor nedverdigende må det ikke være å bli behandlet på den måten?

Så kjære julemennesker, vis barmhjertighet - også etter at jula er over! Ikke kast juletreet ut i bakgården. Sag det i kubber og fyr det opp på peisen. Alle liker å være til nytte, og på den måten kan du gjøre et juletre lykkelig, også etter jula er over.

FINN ET KJÆLEDYR SOM PASSER FOR DEG

2011-12-09T09:32:00.001+01:00

Det er selvsagt forskjellige hensyn man må ta når man skal skaffe seg et husdyr. Størrelse og utgifter er som regel to ting som henger i hop. En velvoksen Grønlandshund spiser gjerne et helt reinsdyr om dagen, og er derfor ikke å anbefale for folk med svak økonomi. Den ekstreme motsetningen er en mygg. Den koster ingen ting å anskaffe, og på en desiliter blod er den velfødd i flere år. Men for å være ærlig; hvis du klarer å opprette et meningsfylt forhold med en mygg, så trenger du ikke et kjæledyr, men en psykolog.

Valg av husdyr bør ikke bare bestemmes av økonomi, eller hva du synes høres koselig ut. Sosial status er like viktig, og ingen ting vil imponere gjestene dine mer enn utbrudd som: Hei! Har noen sett Gunnar - den lille Pytonslangen som lå i glassmonteren på kjøkkenet?

Hunden er det dyret flest mennesker velger å leve sammen med, og av en eller annen grunn blir den kalt for menneskets beste venn. Antakeligvis kommer dette av at den gjør som eieren sier, ikke blir sur om vi stenger den inne hele dagen, og - den maser ikke om å få nytt halsebånd bare fordi nabobikkja har fått nytt.

Du behøver bare å ha sett en episode av REX for å skjønne at det ikke er noe så flott som en hund. Hvem har hørt om en papegøye som har reddet sin eier fra brutale overfallsmenn? En veloppdragen katt ville kanskje vurdert muligheten, men en skål melk er nok til å bestikke den, og for et råttent fiskehode vil den overgi seg til fienden.

Hamstere er enda verre! De vil bare sitte å se på at du blir slått helseløs av innbruddstyver, og først når den går tom for mat en uke senere, vil den begynne å savne deg.

Lister over dyr som er villige til å dele sin kjærlighet med mennesket er lang, men alle har positive og negative sider. Du kan for eksempel tenne en fyrstikk på ryggen av en skilpadde, og den er villig til å akseptere det som et kjærtegn. En katt, der i mot, vil reagere motsatt på den samme handlingen. Men på den annen side, hvem har noen sinne hørt om en skilpadde som fanger mus?

Skilpadder, for å holde oss til de litt lenger, har også en annen stor fordel sammenlignet med hunder og katter. Pelsdyr er ofte utsatt for å bli boliger for flått, lopper, skabb og annet utøy. På skilpadder faller slike snyltedyr rett og slett av.

Delfinen skal være et av de mest intelligente dyrene i verden, men du må være i en spesiell situasjon for å ha glede av den. Hvis du forliser med yachten din i Karibia, er det selvfølgelig ikke å forakte å ha en hengiven fisk som dytter deg på land. Men om du bor i en toroms leilighet på Grünerløkka, er delfinens mulighet til å hjelpe deg ganske begrenset. Det måtte i så fall være hvis du fikk et illebefinnende og ramlet opp i badekaret hvor du oppbevarer fisken.

Mange gamle og ensomme skaffer seg et dyr fordi det er selskap og kontaktskapende. Jeg overtalte bestefaren min til å kjøpe hund, og han ble selvfølgelig glad i den. Likevel var han lettet da hunden døde tolv år senere. Hunden var både klok og pen, to egenskaper den ikke delte med min bestefar. Når de var ute og gikk tur, stoppet folk ofte opp og snakket til hunden. Bestefar overså de helt, og det gjorde ham deprimert. Først etter bikkja døde begynte folk å snakke til ham igjen. "Det var synd med den gamle bikkja,” var det mange som sa.

JAVISST, JULA ER TRIST

2011-12-05T21:37:00.001+01:00

Flere enn meg som har problemer med å sette pris på alle tredjerangs artister som forpester landets kirker med råtne julesanger? I 1985 kjørte Tom og jeg fra Kristiansand til Oslo midt på sommeren, og av en eller annen grunn begynte vi å le av alle artistene som om sommeren står i studio og synger julesanger. Der og da bestemte vi oss for å lage den verste juleplata NOENSINNE.

http://youtu.be/jEeUxSsF3T0

Vi booket studio og leide inn noen av Norges beste musikere. Alle syntes det var moro å radbrekke julen, og for å forsikre oss om at resultatet ble skikkelig dårlig, dunket vi nedpå mengder med gløgg. Plata ble er merkelig blanding av egenkomponerte julesanger og noen tradisjonelle med nye tekster. Hele seansen tok seks – syv timer inkludert miksing av alle sporene. I dag møter jeg stadig oppegående mennesker som sier at de har et sterkt forhold til denne plata og at den i sin tid reddet julefeiringen deres.

ALBUMET FINNER DU HER, OM DU HAR SÆR NOK SMAK:

http://itunes.apple.com/no/album/synger-julen-inn-en-jul-i/id296086285?l=nb

STYR UNNA KJENDISFJELLET MEIMEI

2011-12-01T07:00:00.000+01:00

Jeg savner Michael Jackson. Han var så selvopptatt at det var direkte morsomt. Helt hysterisk! Han kuttet av seg nesa, skiftet rase og sjonglerte med spedbarn, alt i et febrilsk ønske om å bli likt.

Det er ikke like morsomt med realitydeltakere og programledere som tror de er så interessante at de fortjener å bli klonet, bare fordi de har vært på tv én gang. Disse boblene er bare femterangs primadonnaer som sjelden får sjansen til å dyrke sitt eget selvbilde lenger enn i noen få måneder. Deretter fordunster de i en sky av piller og selvmordstanker, drømmende om en dag å gjenoppstå som Michael Jackson eller Bjørn Eidsvåg.

Vi B-C og D-kjendiser har en tendens til å tro at allmennheten er forferdelig opptatt av oss, til tross for at andre mennesker bare opplever oss som bakgrunnstøy. Men også A-kjendisene er nervøse - det er derfor de alltid er vanskelige - for de vet at popularitet er like ustadig som været, og det eneste sikre - er at de en dag vil bli glemt.

Å omgås kjendiser er ikke morsomt, hvis noen skulle tro det. De er like plagsomme for sine nærmeste venner, som de er for sine verste fiender. Ofte er de så opptatt av sitt eget utseende og status at de ikke engang er velkommen i sin egen omgangskrets - og det inkluderer kollegaer, kompiser, partnere og familie.

Jeg er bare D-kjendis i et bittelite land. Men også jeg er i faresonen, for mange av oss rammes av et farlig kjendisvirus. Det utløser et slags rampelyssyndrom som gjør oss overbevist om at sola kun har en misjon: å stå opp om morgenen for å skinne på oss. Vi trenger bare et par tv opptredener og noen flotte oppslag i pressen, før vi våkner en morgen og hører en stemme som skriker langt bak i hjernen: "Du er bedre enn alle andre!"

Vi vil selvsagt gjerne tro på stemmen vi hører, men innerst inne vet vi at det er bedrag. Kjendiser er som fjell: På avstand kan de være imponerende og vakre. Overflaten ser idyllisk og fascinerende ut, men etter hvert som du kommer nærmere innpå, skjønner du at fjellene er fulle av stup, skrenter, ras og andre ting som du helst ikke vil stifte nærmere bekjentskap med.

Akkurat slik er det å komme tett inn på folk som suksessen har gått til hodet på. Litt etter litt avdekkes de frastøtende sidene deres. Vennene flykter, og utstrålingen som engang brakte dem inn i rampelyset forsvinner. Plutselig er de villig til å gjøre de tåpeligste ting, bare for nok en gang få oppleve ett kort blink fra en blitspære.

Jeg skulle ønske jeg kunne anbefale et liv i rampelyset, men om du trenger oppmerksomhet døgnet rundt for å være lykkelig, passer du bedre som (for eksempel) medisinsk forsøkskanin.

Tro meg: Det å være kjendis er akkurat som å være vakker; det er kun interessant for den som er det!

KELNER! DET ER EN TERRORIST I SUPPA MI

2011-11-22T09:14:00.001+01:00

Verden har i det siste tatt et stort skritt tilbake. Vi er igjen plaget av de samme tingene som forpestet livet til folk i gamle dager. Og da tenker jeg ikke på misbruk av mindreårige, voldtekter, økonomisk ruin, kolera eller videoer med Kristian Valen.

Nei, jeg tenker på menneskets forkjærlighet for krig og ødeleggelse. Før Berlin-muren falt, hadde vi kun den kalde krigen å bekymre oss for. Den gjorde det enkelt å slåss. Vi hadde bare én krig, og den var i sort/hvitt. Vi visste hvem våre fiender var. Det var de som ville innfiltre oss, hjernevaske oss, ta fra oss demokratiet og sørge for at vi for alltid var undertrykket: Nemlig NRK.

Jeg bare fleiper! Kommunismen var er reel trussel den gangen, og vi som vokste opp i 60-åra følte oss ofte utrygge. Vi visste at én finger på knappen var nok til å fjerne oss fra jordens overflate, og det var sjelden vi gikk til sengs uten å tenke på det ufattelige monstret vi mennesker selv hadde skapt: Nemlig Titten Tei.

Sorry... Atombomben!

I dag er alt annerledes: Det er ikke lenger én trussel vi må forholde oss til. Det finnes masser av potensielle fiender, og vi aner ikke hvem de er, eller når og hvor de vil slå til. Egentlig er ikke slike terrorister annet enn en gjeng med banditter. Tidligere, hvis du gjorde noe galt mot et land - og var russer - så var det gjort av Russland. I dag sier bare alle regjeringene: "Nei, nei, de typene der kjenner ikke vi. De har ikke noe med oss å gjøre … de er frilansere!!!"

Det er terrorister over alt nå, og alle har forskjellige saker de vil markere. Det er like før det er legitimt å gå til krig hvis du er misfornøyd med hvordan mora di koker frokostegget.

Terrorister er usiviliserte folk - omtrent som taggere - bare mye mer dumme og brutale. Men det er sånn verden har blitt: Hvis det er noe du misliker, kan du fritt starte din egen terrororganisasjon. Tanken på straff og fengsel ser ikke ut til å skremme noen lenger. Til og med Utøya-terroristen får syte i media om at han synes det er hardt å sitte i isolat, og at det er synd på ham fordi han ikke selv får velge hva slags filmer og tv-serier han får se.

Jeg trodde at hele ideen med fengsel var at det skulle være en smule tøft, men sånn er det visst ikke lenger. Tanken om at noen må lide for sine synder er feil. Om noen fullt ut må stå til rette for det de har gjort, blir straffen å regne som gjengjeldelse (hevn), og det er derfor ikke sosialt akseptert. Alle som mener noe annet blir stigmatisert, og velger derfor å holde kjeft.

Det gir advokater et hav av muligheter:

” Fengsel? Er du gal? Han lider av klaustrofobi. Ja, han fortjener det, men nei… Beklager!”

”Dødsstraff? Elektrisk stol? Dessverre, det går ikke. Snakk med legen! Han får til og med utslett av elektrisk varmepute!”

Vi mennesker er rare! Det virker som om vi aldri klarer å finne en middelsvei for noe som helst. Vi har lett for å vippe fra den ene ytterligheten til den andre, og i dag er det blitt slik at mange mener at fengsel er usunt for kriminelle. Kriminolog Nils Christe mener at Utøya-terroristen bør komme tilbake til samfunnet, til tross for de lidelser han har påført andre mennesker. Det viktigste, når alt kommer til alt, er at han får en ny sjanse til å bli et bedre menneske.

Akkurat nå, ikke lenge etter denne grusomme hendelsen virker dette meningsløst. Men sannheten er: Etter andre verdenskrig har minnene om konsentrasjonleire hjemsøkt oss alle, og strenge fengselsstraffer har derfor vært politisk ukorrekt.

Og så plutselig tar virkeligheten ballegrep på oss. Hverdagen blir mer absurd enn hva det er mulig å dikte opp. Jeg er sikker på, hvis du hadde tatt en håndsopprekning på Utøya fem minutter før terroristen ankom, så ville svaret fra AUF-ungdommen vært: ”Fengsel er feil! ALLE fortjener en ny mulighet”

Kan det bli mer absurd: På Utøya fant terroristen massevis av ungdom som uten forbehold ville gitt ham en ny sjanse - og så drepte han dem.

Verden er blitt ei suppe, rørt sammen av forskjellige ingredienser som tiltrekker seg alle mulige kryp - og om ingen vil bruke fluesmekkeren, hvordan skal vi holde udyrene borte?

FLEKKENE PÅ SKJORTA KAN FORTELLE SANNHETEN OM DEG

2011-11-16T19:45:00.001+01:00

Dama mi prøver alltid å fjerne flekker og smuler fra kroppen min. Hun er livredd for at noen kan komme til å se meg med matrester på haken. Før jeg er ferdig med å spise, lener hun seg over meg og børster vekk smuler fra munnviken, haken og skjorta.

For litt siden, da vi skulle ut å gå en tur, fant jeg en lue som hun hadde vasket. Den hadde krympet masse og var alt for liten til meg. Når jeg tok den på, så jeg jævla dum ut. Jeg så meg i speilet og holdt på å le meg i hjel. For å ha det litt moro med henne, beholdt jeg lua på. Jeg ventet på henne ved utgangsdøra, men når hun kom, la hun ikke merke til at jeg hadde en alt for liten lue på. Vi gikk nedover gata. Folk lo og pekte på meg, men hun så det ikke!

Det er rart, for hun er alltid ekstremt opptatt av om jeg har noe på haka eller på skjorta. Det er omtrent som hun har en slags detektor som skanner alle kroppsdeler hvor det er sjanse for at det er matflekker. I mitt tilfelle - alt mellom munn og tærne.

Damer er selv veldig opptatt av dette området på kroppen. De ønsker å ha flotte, store bryster, sexy mage og smekre, lange lår. Alle hunkjønn ser på disse kroppsdelene som viktig, og de bruker enormt mye tid på å holde dem i orden.

Med oss mannfolk er det annerledes. Alt nedenfor munnen er bare et sikleområde. Jeg er ikke ekstremt gammel, men jeg må innrømme at jeg har skjorter med mer flekker enn hva du finner hos pasienter på aldershjem som har nektet å ta medisinen sin i 15 år. Etter frokost finner du flere matsorter på brystkassa mi enn du finner på en hotellbuffé.

Jeg kan skjønne at min kjære er fanatisk opptatt av denne delen av kroppen min, men hvorfor gidder hun aldri å sjekke resten av meg? Jeg kan tupere øyenbrynene, gå med bananer i ørene eller ha en smeltet sveitserost på hodet uten at hun reagerer. Alt som befinner seg over munnen er som luft for henne.

Har jeg der i mot en flekk på jakka, eller litt sennep på haka, da går livet hennes i grus. Hva forteller dette meg? Hun har gitt opp utseendet mitt. For henne spiller det ingen rolle lenger om jeg ser dum ut, så lenge jeg er ren!

HVORFOR SETTE PRIS PÅ LIVET - HVER DAG

2011-11-01T09:09:00.000+01:00

For en tid tilbake skrev jeg en blogg om hvor viktig det er for oss alle å utnytte tiden på best mulig måte. Responsen var overveldende, noe som vel må bety at mange av oss er i manko på tid. Men hva er egentlig tid?

Jeg vet at du tar deg tid til å lese dette nå, men jeg aner ikke om du har god tid, eller om du har dårlig tid. Kanskje løper tiden fra deg, eller kanskje sniker du til deg litt ekstra tid? Kanskje er temaet så interessant at du blir helt oppslukt, og det får tiden til å stå stille?

Det er et uttrykk jeg ofte har stusset på: Tiden står stille.

Når gjør den det?

Akkurat nå gjør den det! Vi har fortiden bak oss, og fremtiden foran oss, men akkurat nå er vi der hvor de to tidene møtes. Akkurat NÅ er DU i nåtid!

Kan det være den moderne tids største problem, at vi tilbringer for lite tid i nåtid? Det virker som om de fleste prøver å unngå å leve i øyeblikket. Mange er bare opptatt av hva de har gjort, og hva de skal gjøre, og bruker lite tid på å glede seg over hva de gjør akkurat nå. Det er nok grunnen til at mange sjelden har nok tid. I alle fall ikke nok fritid.

Ofte hører jeg folk si at de forsøker å spare tid. Antakeligvis for å få mer tid til seg selv, men hvis du skal få mer tid til deg selv, så blir det mindre tid til overs til andre. Alle med dårlig tid er ikke annet enn grådige egoister. De kommer for seint til avtaler, utelukkende for å stjele tid fra andre.

Selvsagt er det en god grunn til at folk forsøker å stjele tid: Tid er penger! Og det er den eneste type penger det ikke er mulig å trykke mer av. Ja, så enkelt er det. Tid er det mest verdifulle vi har. Det er rett og slett livets største formue. Tid er det eneste ingen av oss kan få nok av! Etterspørselen etter tid overgår langt det som er mulig å skaffe, og det er veldig bra. For om vi ikke hadde hatt tid, så ville alt skjedd på en gang.

Det er fantastisk at alle mennesker har tilgang til noe så verdifullt som tid. Derfor er det synd at alt for mange sløser bort den bort. De slår ihjel tid ved å rote bort tid, og til slutt ender de opp med å leve på lånt tid.

Selvfølgelig kan du kjøpe deg tid, men det beste er å bruke den tiden du har. Det gjelder all slags tid: Dårlig tid, god tid, ekstra tid, nåtid, fritid, og ingen ting av det er bortkastet tid. For én ting er sikkert: Ingenting forsvinner fortere - eller varer lenger - enn tid.

Og husk: Du finner aldri igjen den tiden du roter bort!

Nå vet du hvor verdifull din tid er, og da kan du også lett regne ut hvor mye resten av livet ditt er verdt. Gjennomsnittsnordmann lever i 4134 UKER. Det vil si at hvis du er tretti år, så har du allerede brukt opp 1560 uker av livet ditt. Når du fyller førti har du brukt opp 2080, og om du går av med pensjon når du er sekstito - har du kun 910 uker igjen. Og det er om du klarer å oppnå gjennomsnittsalderen.

Tar du det regnestykket - uannsett hvor gammel du er - skjønner du at det ikke er nok å bare ha det moro i helgene. Det er hver dag som teller.

KORT GUIDE TIL HVORFOR ALT GÅR GALT

2011-10-13T08:07:00.000+02:00

Da jeg gikk på skolen – omtrent på samme tid som dinosaurene hersket over kloden – bestod skoleklassene av to type mennesker. Den ene modellen var den stille, beskjedne og kjedelige personen som satt langt fremme i klasserommet, som alltid hadde lest lekser. Flink ungdom som viste interesse for undervisningen, forstod brøkregning og visste hvordan du stavet ordet skilsmisse. Dessverre manglet alle fullstendig sosial intelligens, og uansett hva slags karakterer de oppnådde i forskjellige fag, orket jeg aldri å være sammen med dem. Ikke en gang i de korte friminuttene. Om noe gikk galt løp de rett til lærerne, og gråt og tryglet om hjelp.

Den andre typen var mye sjeldnere. Det var ofte ikke mer enn én eller to i hver klasse. De fulgte ikke med, forstyrret undervisningen, uteble fra timene - og hadde draget på alle jentene. Det var de som ga faen i de trivielle tingene, kjedet seg i timene, og ofte kikket ut av vinduet. Egenskaper som aldri ble satt pris på av lærerne. Eksamenspapirene deres var like attraktive som brukt toalettpapir. Som oftest havnet disse personene i observasjonsklasser – noe som de fleste regnet som oppsamlingsheat for idioter.

Jeg tenkte ikke så mye over problemstillingen den gangen, men her for litt siden kom jeg over en artikkel, skrevet på den tiden, av en av skolens lærere. Han ba oss om å gjøre en innsats på skolen, for om 30 år ville det være oss som skulle styre verden.

Og HJELP – HAN HADDE RETT!

Det er min generasjon som styrer verden NÅ, og hvis min klasse tilhørte gjennomsnittet av vår generasjon, så må det mer enn et mirakel til for å få oss opp av grøfta.

Jeg har aldri vært politisk aktiv. Mine politiske tanker er meget enkle, og ganske like dem resten av befolkingen har. Jeg synes det er trygt med ledere som er overbevist om at fordi de har grunnkurs i sosialpedagogikk, kan de gjerne ta på seg vervet som finansminister. Det er også grunnen til at hvis jeg ønsker et gourmetmåltid, så oppsøker jeg en møbelsnekker.

Det er min generasjon som som nå står ved roret i den vestlige verden. Hvis du kjenner noen i min aldersgruppen, ta en nøye titt på dem! Ser det ut som de er i stand til å styre verden? Absolutt ikke! I løpet av et par ti-år er det store sjanser for at vi alle jobber for en asiatisk tenåring fra et land hvor ord som arbeid fremdeles passer sammen med moral.

ALARM!

Det er de fargeløse mammadaltene som satt lengst fremme i klasserommet som nå er verdens ledere, og i dag mangler de ikke bare sosial intelligens, de er også grådige og late. I tillegg har de passert blomstringsperioden og er i ferd med å visne. Mennene sovner over middagsbordet med åpen munn, eller om de er borte hjemmefra, forandrer personalitet, knasker Viagra og angriper stuepiker. Kvinnene tar viktige avgjørelser for samfunnet og planlegger all aktivitet rundt sendeplanen til programmer som Hotel Cæsar. Dette er mennesker hvor hjernen kun er kvalifisert til å stå plassert på kroppens handikapparkering. Velfødde skrullinger som tar gigantiske økonomiske avgjørelser mens de går rundt og nynner på gamle Abba-låter.

Hvorfor ikke innse at vi er en talentløs generasjon? Vi har aldri møtt motgang, vi har fått alt vi har pekt på, vi har aldri vært sultne, vi har aldri vært kalde, vi har ikke en gang fått med oss at et lån er noe som man MÅ betale tilbake. Min generasjon takler bare medgang, og vi er simpelt ikke i stand til å styre et land!

Og det er likt over hele verden. Ingen fra min generasjon er i stand til å ta en fornuftig avgjørelse eller til å være forbilder for dagens ungdom - morgendagens politikere. Men det er kanskje ikke så farlig, for antakeligvis finnes det ikke noe land å styre når morgendagen opprinner.

Femti år med medgang har gjort oss slappe. Hjernen min er like aktiv som en ananas, og lenge var det alt som var nødvendig. Jeg har en kalkulator som regner for meg, en computer som staver, og i tillegg lærte jeg på skolen at ansvar er noe vi må ta sammen, så derfor regner jeg med at staten betaler regninger jeg eventuelt ikke har råd til. Ingen bruk for hjerne her i gården.

Gjengen fra observasjonsklassene kan dessverre heller ikke styre landet. De er for opptatt med å kjøpe opp store konserner, bytte leiligheter på Aker Brygge og kjøre båtrace i Frogner-kilen. Dette er mennesker som har tid og råd til å dyrke Offshore klasse 1 båtrace - en sport som er mindre folkelig enn polo - og enda mer unyttig. I polo, hvis du blir sulten, kan du i alle fall spise hesten. Her snakker vi om menn som har drevet sin business så bra at fritidsbåtene deres krever kystskippersertifikat. (Hvordan får du det forresten? Hva slags prøve må du bestå: lukeparkere danskebåten?)

Er ikke livet ironisk? Nå blir landet vårt styrt av en gjeng med stusselige personer fra langt fremme i klasserommet. De er alle samlet på Stortinget, og selv om få sier det høyt, kan vel ikke den posten klassifiseres som noe annet enn et oppsamlingsheat for idioter.

MIRAKULØS MAT FOR TØFFE TIDER

2011-09-16T11:18:00.000+02:00

Vi lever i en tid hvor svært få nordmenn vet hvordan det er å sulte. Mat finnes overalt; hermetisert, fryst og fersk. Noen spiser fordi de kjeder seg, andre fordi det er moro. Mat er rett og slett blitt underholdning, og i tillegg til å være en ivrig amatørkokk, innser jeg at jeg er en av verdens heldigste mennesker som har tilgang til utrolig mengder med mat.

For noen av oss er det å spise og lage mat ikke lenger bare en nødvendighet, det har blitt en kunst som krever talent. Vi leser matspalter i aviser og følger med på tv-serier med smarte og morsomme kokker. Det er innlysende at noen er mye flinkere til å lage mat enn andre. På en måte er matlaging blitt som sex, og akkurat som med sex, er det mye morsommere å gjøre det sammen med noen som liker å gjøre det. Folk som Eivind Hellstrøm kan lage delikatesser ut av absolutt alt, bortsett fra selve utslagsvasken.

Jeg har en egenskap som har hjulpet meg mye gjennom livet. Det er så enkelt som at jeg setter pris å være forberedt. Jeg liker å kikke bortover veien og være beredt på hva som kan dukke opp rundt neste sving. I disse tider, hvor mange internasjonale økonomer spår en krise i Europa som også kan dra Norge tilbake til liknende tilstander som den gang da barkebrød var luksus, har jeg tatt meg tid til å eksperimentere med uttømmelige, norske råvarer. Siden franskmenn kan spise frosk, går jeg ut i fra at vi nordmenn også kan gjøre det. Frosk formerer seg lett og alle kan drive rumpetroll oppdrett. Selv i en bitte, liten leilighet kan man ale opp frosk. Et badekar kan huse hundrevis av frosk.
For å kunne spise godt, også i eventuelle nedgangstider, har jeg jobbet litt med amfibier og kommet opp en rekke gode froskeoppskrifter, basert på de frosketypene vi har i Norge: Dam Frosk, Spissnute Frosk, Buttsnute Frosk og Latter Frosk. Velbekomme!

Ovnsbakt Dam Frosk gryte

Ristede Dam Frosk lår

Grovbrød med bacon og paté av Spissnute Frosk

Fritert Dam Frosk med blomkålsuppe

Røkt Buttsnute Frosk

Spissnute fra Vestfold, Froskecoctail

Rumpetroll pizza

Buttsnuteburger (rent froskekjøtt)

Dam Frosk Bondeomelett

Friterte Froskepinner (Buttsnute)

Sur/søt Spissnute Frosk (Kinesisk saus)

Buttsnute Chop Suey Frosk

Kremet Latter Frosk salat med sopp

Dam Frosk salat med krutonger og bønnespirer

Russisk Dam Frosk salat med potet

Fylt egg Buttsnute Frosk

Stappet paprika Spissnute Frosk

Kaviar av rumpetroll (Svensk metode)

Bakte tomater fylt med Dam Frosk

Grillet Buttsnutesandwich med sennepsaus (Frosk)

Buttsnute á la Hellstrøm (Frosk)

Plukkfrosk (Buttsnute Frosk)

Froskegrateng (Dam Frosk)

Dam Frosk kjøttkaker (Buttsnute)

Stekt Buttsnute Frosk med rømmesaus

Dam Froskrulader med erter

Froskefrikassé (Buttsnute Frosk)

Froskeskavpanne (Latter Frosk)

Froskefilet med ingefær og chili (Buttsnute Frosk)

Klar Froskesuppe

Froskecarré med rissalat (Latter Frosk)

Froskegryte med lime touch (Buttsnute Frosk)

Froskeschnitzel (Buttsnute Frosk)

Froskgulasj (Buttsnute Forsk)

Froskepølser fra Telemark (Spissnute Frosk)

Froskespyd med bakte grønnsaker (Dam Frosk)

Plankebiff av Frosk (Buttsnute)

Froskepiroger (Dam Frosk)

Froskelasagne (Buttsnute)

Froskestuing (Blanding av alle fire arter)

Froskewok med fullkornsnudler (Buttsnute)

Sitronmarinert Froskefilet (Latter Frosk)

Saltinnbakt Frosk (Buttsnute)

Syltede Froskelår med peanøtt dip (Spissnute)

Froskelapskaus (Alle fire arter)

Froskepai med eggekrem (Buttsnute)

Marengskake med froskekrem (Spissnute)

Skulle du være interessert i å prøve noen av disse oppskriftene, anbefaler jeg at du kjøper boken Frog Raising for Pleasure and Profit av Dr. Albert Broel.

HVORDAN FÅ 90% MER UT AV LIVET DITT

2011-09-09T09:21:00.000+02:00

Det er mange som blander forskjellige begrep: Å være innbilsk er ikke det samme som å være vakker. Å være grådig er ikke det samme som å være velstående.

Det at hverdagen din er full av festlige begivenheter, pyntede mennesker og kostbare ting, betyr ikke nødvendigvis at du lever et rikt liv. Det er tøft å være et moderne menneske, og det er slitsomt å måtte følge med på absolutt alt.

Forskere advarer: Fri flyt av informasjon innebærer at alle slåss om plassen i hodene våre, noe som skaper forvirring og utydelig identitet. Jeg støtter det. Hvis vi kunne ha filmet inne i hodene på mange moderne mennesker, tror jeg vi ville opplevd scener som minner stygt om de siste ti minuttene av filmen Titanic.Jeg skrev en gang en låt som heter Livet er lett å gjøre vanskelig, nå skal jeg fortelle deg hvordan du enkelt kan gjøre livet ditt lettere.

Begynn med å innse dette: Av alt du hører og ser i løpet av dagen, er 90% dritt. Det eneste du behøver å gjøre, er å installere et effektivt, mentalt, drittfilter i hjernen din.

Hvis du tenker deg om, så er egentlig ALT DU IKKE LIKER, bare dritt du antakeligvis IKKE TRENGER. Mer enn 90% av det som omringer deg er dritt: Bøker, tv-programmer, musikk, klær, mat, møbler, ferier… Ja, til og med mer enn 90% av alle mennesker du møter er bare dritt.

Men det er ikke så negativt som det høres ut.

Drittfilteret er fantastisk!

Så fort du bestemmer deg for bare å ta hensyn til det DU LIKER i livet, er det en befrielse. Da blir 90% av all informasjon du mottar uinteressant FOR DEG.

Men selv om mye er dritt for deg, kan det være verdifullt for andre personer. Hvis du innser at mindre enn 10% av alt du blir tilbudt hver dag passer for deg, forstår du fort også hvor viktig det er å velge riktig. Skjønner du hva jeg mener?

Jeg kan få tilbud på et jævla flott hus i Mo i Rana. Et drømmehus som jeg kan få kjøpt til en utrolig lav pris. Men jeg vil ikke ha det, fordi det ligger i Mo i Rana. Ikke om jeg hadde fått det gratis, ville jeg bodd der. Altså kan det være et jævla fint hus for folk som vil bo i Mo i Rana, men for meg er det ikke verd en dritt!

Og hvis 90% av alle mennesker er dritt for deg, hvorfor skal du være så opptatt av hva andre mener om din person? Sats heller på de 10% som har de samme holdningene som deg sjøl. Til og med det er for mange! Det er 6,9 milliarder på kloden. Hvis 10% liker deg, må du ha mange postkasser på størrelse med hangarene på Gardermoen bare for å motta julekort.

Er det ikke deilig? Det er mindre enn 10% av alt her i verden som gjør livet ditt verdt å leve. Resten av alt som stjeler livet ditt kan du bare filtrere bort. Du kan slappe av og være deg selv!

Tenk deg neste gang du er i et selskap hvor du møter noen ordentlig ekle folk, sånne som tror de er Guds gave til menneskeheten. Når de sitter ved middagsbordet og skryter av sin egen fortreffelighet, kan du bare reise deg opp og gå mens du sier høyt til din kjære: ”Veit du hva, elskling? Disse rasshøla er ikke blant mine 10%. Jeg ville hatt større utbytte av å sitte hjemme å snakke med bowlingskoa mine!”

HVOR SUVEREN ER EGENTLIG GRESK LATSKAP?

2011-08-21T15:09:00.000+02:00

Det finnes flere fordeler med å oppholde seg i et fremmed land. En av dem er at de aller færreste du omgås vet noe om bakgrunnen din. Du kan dikte opp hva enn du måtte ønske om ditt tidligere liv. På den lokale baren spør folk meg ofte: ”Hvor kommer du fra?” Da svarer jeg alltid: ”Akkurat DET skulle vært moro å visst!” Og så ler vi og slår hverandre på skuldrene.

En dag spurte en mann: ”Hva jobber du med?” Svaret var det samme: ”Akkurat DET skulle vært moro å visst!” Stillhet. Flakkende blikk og skraping med føtter.

En kamerat av meg fra Argentina har i sommer reformert huset mitt. Han er en arbeidshest uten like, og kan godt finne på å jobbe tolv timer i ett strekk, seks dager i uka. Dette er slitsomt, også for meg, som enten må gjemme meg, eller finne på unnskyldninger om hvorfor jeg ikke kan hjelpe til.

Hvis det er snakk om å løfte tunge ting, sier jeg alltid: ”Jeg var med de norske FN-troppene til Libanon i 1980, og fordi jeg jukset i et pokerlag med en gjeng fra Fremmedlegionen, ble de forbannet og bendte armen min bak på ryggen til skuldra knakk. Den har aldri blitt bra!”

Lettere arbeide, som å male dører og lister, unngår jeg på denne måten: Før arbeidet begynner, vingler jeg rundt med en hvit stokk på terrassen og sier at jeg lider av begrenset synsfelt. Jeg avslører selvsagt ikke at det JEG regner som begrenset synsfelt, er det feltet hvor DE kan se meg. Så fort jeg er ute av DERES synsfeltet, kaster jeg stokken og løper til nærmeste bar.

Men jeg er heldig som har min argentinske venn, for etter å ha prøvd noen av de lokale håndverkerne, har jeg oppdaget at de er nesten like redd for realt arbeide som det jeg er. Etter å ha bestilt mer enn ti forskjellige kanariske rørleggere til å installere et vanningsanlegg, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å lese bakpå visittkortet deres. Deres felles motto er: VI KOMMER SJELDEN – og kommer vi én gang – kommer vi ALDRI tilbake!

En ting er at de ikke dukker opp, men det som er enda verre, er at unnskyldingene til og med er dårligere enn mine. En rørlegger hadde blant annet disse forklaringene når jeg ringte og spurte hvor han var:

- Jeg har fått kink ryggen.

- Bilen er punktert.

- Min kone er på sykehuset og føder.

- Min onkel døde i dag.

- Det nyfødte barnet har fått kink.

- Min onkel er punktert.

- Bilen er på sykehuset og føder.

Jeg lo fælt av Rolv Wesenlund i filmen Norske Byggeklosser, spesielt som håndverkeren som aldri kom, eller når han endelig dukket opp, bare slang fra seg noe verktøy og stakk på nytt. Den gangen var jeg ung, og hadde aldri snakket med en håndverker. Nå vet jeg at den filmen ikke er en komedie, bare tidenes første reality-show.

En gang forsøkte jeg å stoppe en rørlegger på vei ut gjennom porten, men han bare viftet meg bort og sa: ”Jeg kommer tilbake på onsdag.” Jeg forsøkte å gripe tak i ham, men han dematerialiserte seg rett foran øynene mine og forduftet ut i atmosfæren.

Hvis du lurer på hvorfor jeg etter slike opplevelser ikke driter i håndverkere, tar meg sammen, og i stedet lærer meg hvordan pusse opp med egne hender, har det sin forklaring. Jeg har tidligere forsøkt å restaurere et hus med ganske uheldig resultat. La meg si det sånn: Hadde huset blitt MINDRE bebolig om jeg hadde kjørt inn i hagen og skutt på det med tanks? Akkurat DET skulle vært moro å visst!

HVORFOR JEG IKKE ER POLITIKER

2011-08-05T17:14:00.000+02:00

Opp gjennom årene har Tom og jeg skrevet, så vidt jeg husker i farta, tre sanger som handler om penger. Eller mer riktig; folks forhold til penger, og hva disse krøllete, daue sedlene kan få oss til å gjøre.

Hva er det som gjør penger så attraktive at vi er villige til jobbe oss til døde for å få tak i dem, ljuge for å få tak i dem, sitte i fengsel for å få tak i dem, krige for å få tak i dem, drepe for å få tak i dem… ja, til og med bli politikere for å få tak i dem?

Penger har veldig dårlig innvirkning på den mentale helsen til oss mennesker. I ekstreme tilfeller kan den faktisk få hjernen til å kortslutte fullstendig. Om du tviler på denne teorien, gå opp på en gangbro over en motorvei i rushtrafikken og slipp ned mengder med tusenlapper. Øyeblikkelig vil noen biler stoppe, og folk storme ut mellom de andre susende bilene i håp om å få røsket til seg noen få sedler.

I dag vet alle at politiske løfter er mindre holdbare enn rekesalat, at banker ikke lenger er noe man skal stole blindt på, at Hegde Fond er like dumt som det høres ut, og at eiendomspriser faktisk kan gå i to forskjellige retninger.

Men i 1986, da Tom og jeg skrev sangen FUSK, var det enda to år igjen til Black Friday - den første store aksjekollapsen i etterkrigstiden - alle økonomiske piler pekte oppover, og ingen likte at noen påpekte hvor farlig grådighet er.

I tillegg skjønte antakeligvis det norsk folk at hvis de kjøpte denne sangen, ville Tom og jeg bli rike, og våre veloppdragne og ufordervede sjeler, ødelagt for alltid.

Heldigvis viste dere alle omsorg - og unnlot å kjøpe den. TAKK FOR DET!

Jeg skrev teksten til Fusk etter å ha blitt fortalt av min far hvordan en entreprenør i Drammen hadde betalt politikere for å få anbudet på et stort anlegg. Umulig å vite om det er sant, men utviklingen fra den gang og til nå... er kanskje bevis nok?

Låten er fra Falsk/Mathisens første CD etter Prima Vera. Det er Marius Müller som synger og spiller alle instrumentene. Se og hør den her:

Fusk Tom Mathisen & Herodes Falsk 1986

HVORDAN SOVE SØTT MED SKYHØY GJELD

2011-07-29T17:52:00.003+02:00

Jeg er lei av å lese uttalelser fra økonomer som sier at USA kan være i ferd med å tippe vår vestlige sivilisasjon tilbake til et nivå på linje med 30-årene. Men det er klart - når jeg kommer inn i resepsjonen til Oljefondets kontorer og oppdager at Yngve Slyngstad strør halm utover gulvet fordi han mener det er tryggere å trade i geiter og annen buskap enn å sitte på utenlandske statsobligasjoner – da begynner også gebisset mitt å klapre.

Heldigvis er jeg født optimist, og på en eller annen måte tror jeg det er mulig å finne noe positivt i fremtiden, selv om vi alle skulle bli slynget ut i en økonomisk katastrofe. Vi vil plutselig befinne oss i en resesjon – og for de som ikke vet hva det betyr, vil jeg her komme med en liten forklaring:

Fire desiliter med pilsner øl, som i dag selges for 79 kroner i noe som minner om et champagneglass, vil bli solgt, i et annet lokale, til en fornuftig pris, nemlig 24 kroner for en halvliter. Og ikke minst – tappet i et ordentlig ølglass.

De fleste som ikke har aner til et italiensk baroni, kommer til å være fornøyd med å kjøpe en kopp traktekaffe til ti kroner, og mange vil slette ordet cafe latte fra sitt grandiose, tilgjorte vokabular.

Stylister, som tidligere har tjent grovt på å smøre i fett i manken på talentløse realitystjerner, vil bli nødt til å finne seg en ordentlig jobb, hvor de får betalt pr. time og ikke pr. sekund.

Dette er selvsagt bare en ørliten humoristisk vurdering av hva som kan komme til å skje om Obama styrer kongressen inn i et økonomisk isfjell, men jeg må også innrømme at tanken på å se en stim av nyrike jappefisker sprelle i sitt eget gjeldsgarn, appellerer til galgenhumoren i mitt umodne sinn. For gjeldskrisen er selvforskyldt, ingen tvil om det! Men det er vanskelig å klandre enkeltindivider - fordi vi mennesker jager alltid i flokk – inntill vi sammen faller utfor et godt synelig stup.

Hele samfunnet har godtatt denne intelligente filosofien; så lenge du låner mer penger enn du noen gang har mulighet til å betale tilbake – da er du respektabel og kredittverdig. Kun personer som har besøkt banker iført håndjern og med politieskorte, er blitt avist. Alle andre har hatt ubegrenset mulighet til å låne milliarder.

For noen år siden var jeg i bunnløs gjeld etter et show som gikk dårlig, og for første gang var jeg alle kredittinstitusjoners beste venn. Hver dag rant postkassen min over med tilbud om nye kort og mer kreditt. Hadde jeg hatt lyst til å kjøpe Kiel-ferja, kunne jeg ha raskt stått på brua i matrosuniform og spandert gratis drinker på mine fem hundre gode og personlige venner. Om jeg hadde hatt flosshatt og vært en meter kortere, kunne jeg konkurrert med både Onkel Skrue og Petter Stordalen.

Heldigvis klarte jeg å motstå fristelsen. Gjeld har alltid vært et mareritt for meg, og fremdeles ligger jeg våken om natten, stiv som en stokk og svetter litervis bare jeg ser for meg ordene renter og forfallsdato. Hvordan det er mulig for Obama, som har ansvaret for USAs enorme gjeld, å få sove, er for meg uforståelig. Kanskje han har en general som kommer inn om kvelden med en diger kølle og hjelper ham over i de bevisstløses rekker? Hardere general, jeg er redd vi kommer til å gå gejnnom gjeldstaket om et par dager!

Det er mulig ikke Yngve Slyngstad er så dum heller, når han gjør om oljefondet til et fjøs. Mens dollar synker i verdi fortere enn FED klarer å trykke nye, og fond og obligasjoner holder seg dårligere enn smør i sola, vil det alltid være god verdi i geiter. Det er lett å riste på hodet av slike konklusjoner, men når uværet setter inn, kan det være greit å ha investert i noe som har forutsetning for å overleve norsk karrighet og kulde.