Kirsti kan dette med å lage blogg -portretter. De ser så fine, ryddige og systematiske ut og de er alltid morsomme å lese. I dag er det faktisk jeg som står for tur og jeg føler meg overveldet allerede. Ikke bare er portrettet helt nydelig, men Kirsti skriver så fint om meg. Etter å ha lest over alle svarene mine en gang til, kommer jeg til kommentarene. Det er her tårene begynner å trille. Kommentar etter kommentar kan jeg lese om hvor fantastisk dere synes jeg er og jeg kan faktisk ikke tro det. Hele hjertet mitt smiler. Egentlig skriver jeg bare til dere nå for å si takk. Jeg setter så utrolig stor pris på dere alle sammen! Tusen takk for at dere er så gode! :,)

I går tilbrakte jeg litt tid sammen med Ida i solen. Det som er så fint med Ida, er at jeg føler meg så utrolig komfortabel med henne. Vi tuslet litt rundt, før vi satt og ned på gresset bare for å nyte en sen sommerdag. Ida kan jeg si alt til, uten at det blir unaturlig eller teit. Hun forstår deg, uansett hvordan du har det. Dessuten er hun alltid der for meg. Jeg har blitt så utrolig glad i Speilvendt.

Hahahaha, ser jo NÅ at jeg har prydet kalenderen min med magneten “promp”. Fint!

Ellers er motivasjonkalenderen min begynt å fylles opp. I dag er vi kommet til 6 september og jeg har sålangt fått 2 stjerner, 2 sure munner og en kursdag. (I kveld skal det bli 3 stjerner, for jeg har nemlig tenkt meg på trening.)

Kurset gikk forresten veldig fint. Mange nye hadde møtt opp og jeg tror faktisk det aldri har vært så mange på de kursene jeg har vært på. Anyway, det viste seg at jeg i løpet av sommeren hadde gått ned ytterlige 4,4kg og ligger nå på hele -19,9 totalt! Det er nesten 20kg det!

Det første bildet er tegnet våren 2009 og det siste er tegnet nå nylig.

Jeg har fulgt Drea sin blogg siden jeg selv startet å blogge og har vel blitt en sånn skikkelig fastlimtfølger av henne. Etter hvert har det ikke bare blitt bloggen jeg følger, men oppveksten og livet til en liten jente. Datteren til Drea har garanter sjarmert halve bloggnorge. Vilja er nydelig og det er så utrolig morsomt å følge med henne og se henne vokse.

For meg har bildene til Drea vært helt perfekte motiver for tegning. (Er jo ikke til å legge under en stol at Drea har en gave når det kommer til fotografi.) Bildene hennes er klare, følsomme og nydelige. Jeg synes rett og slett de har hele pakka. Jeg begynte tidlig å bruke bildene hennes som mine egne motiver for å øve meg på tegning. Derfor har Vilja blitt min faste modell og i tiden mens hun har vokst og blitt større, har jeg også blitt flinkere å tegne. På hvert eneste bilde kan man se at ting bedrer seg. Jeg elsker å ha slike bilder liggende. De blir som et klart bevis på at øving gjør mester og skaper en motivasjon i meg som jeg trenger for å fortsette videre.

Må vel nesten bare takke Drea og Vilja for hjelpen på veien! :)

Har du noen gang tenkt på hvor mange deg det egentlig finnes? Nå tenker jeg ikke at det finnes direkte flere av deg, men at du er flere personligheter. Når vi er sammen, er du på en helt spesiell måte, mens når du gjør noe annet er du på en annen måte. Du bytter personligheten din etter situasjoner, folk og hendelser. Men hva skjer når alle møtes? Når folkene er samlet, folkene du har forskjellige personligheter med. Hva skjer da? Hvem skal du nå være, hvordan skal du oppføre deg? Hva skal du si?

Alle har lyst å være seg selv. En kjent frase er; “Bare vær deg selv, så går alt bra.” Vi liker å tro at vi har kontroll på alle disse personlighetene våre, men jeg tror faktisk vi sliter litt mer enn det vi tror. Av og til møter man kanskje veggen, som i eksemplet ovenfor.
Klart man kan være seg selv. Du er vel deg selv når du kan føle deg helt avslappet. Når tankene går riktig vei i hodet og det er lett å snakke og konversere. Da er du i ditt ess. Deg selv? Når du er med dine beste venner, føler du deg som deg selv. Naturlig nok gjør du det, men egentlig er det jo helt klart en form for forming av personligheter innenfor venninnegjenger også.

Noen ganger er det lettere å være noen andre. Rett og slett for å skjule seg selv litt. Vi merker kanskje at en situasjon bedrer seg om vi setter på et skeivt smil, selv om vi ikke mener det. Tenk på business menn. De er alle sammen venner, ikke for vennskapet sin del, men fordi de alle sammen setter åp seg en passende personlighet. Andre ganger åpner vi dørene på vidt gap i det vi rølper i vår egen fyllerus.Vi slenger armen over gode venner og forteller dem hvor glade vi egentlig er i dem. Og Gud – så glade vi er i hverandre når vi er fulle. “Jeg har egentlig alltid likt deg, bare ikke turt å si det. Du er såååååå kul.” Slike ting. Rart ikke sant?

Min gode venn Ida skriver på sin blogg om sine to personligheter, Paris og Gerd. Greit nok, de er satt på spissen og er enda bare et godt eksempel på det jeg vil formidle. Er det virkelig ikke en ærlighet i begge disse personlighetene? Er det ikke en liten Gerd i oss alle, eller en Paris for den saks skyld. Kanskje kaller du dem Hanne eller Trond, Vegard eller Ingrid. Uansett, vi er ikke alltid den samme oss. Du er ikke alltid den samme du.

Heldigvis er det en ting som er sikkert. Det er det at vesenet du, er en smart og klok skapning som kan sette deg selv inn i mange sammenhenger. Du avgjør, vurderer og håndterer situasjoner på din egen måte. Den måten du må være på, ditt instinkt -rett og slett.

For når alt kommer til alt, så føler du like mye som meg at du vet at du er egentlig bare deg.

I morgen starter jeg på enda et Grete Roede-kurs. Dette blir mitt tredje kurs sålangt i år og jeg kjenner jeg gleder meg som en unge å komme i gang igjen. Kurset gir meg en støtte i ryggen jeg virkelig trenger for å kjempe videre. Det er lett å falle tilbake til gamle vaner og det er lett å ikke trene så mye når du ikke er så glad i å trene i utgangspunktet. Det har vært en vanskelig sommer for meg når det kommer til de tingene. Ikke har jeg vært så flink med maten og dessverre ikke med treningen heller.

For tiden går det greit. Jeg tok meg sammen i August, men absolutt ikke der jeg var før sommerferien begynte. Jeg sliter fremdeles med å komme meg på trening, men prøver å holde motivasjonen oppe i forhold til mat. Jeg spiser riktig og ofte, men jeg kjenner jeg har en lei vane til å synes at det er greit med litt ekstra av og til. Når de “av og til,” blir to-tre ganger i uken kommer man seg ikke så veldig mye lengre ned i vekt.

Nå er jeg klar for en pangstart igjen. Jeg gleder meg masse til å få motivasjon, snakke med jenter i min situasjon og ikke minst komme nærmere målet mitt. Hurra for at høsten er her og for at Grete Roede-kursene er startet igjen!!!

Noen ganger er tankene så svevende at man ikke får tak i dem. Det er i de øyeblikkene man sitter plantet nede i sofaen og kan stirre rett i veggen med full mening. I det du tar deg selv for å falle ut et øyeblikk, husker du heller ikke hva det egentlig var du tenkte på. Noe som i og for seg er rart når følelsen av å falle litt vekk var så behagelig. Det føltes som om hjernen jobber, men du har ikke noe spesielt å si eller fortelle. Du har ikke noen klar tanke, den kunne vært alt fra a-å, alt fra farger til musikk.

Du husker det ikke.

Det er veldig mange som forteller meg at de er så overraskede over min egen stahet når det kommer til akkurat dette med vekt. Jeg rister alltid på hodet i den sammenheng, da jeg enda sliter litt med å se selv hvordan og hvorfor jeg klarer det. Det er ikke lett, men jeg føler ikke at det er vanskelig heller. Det er vel egentlig på tide å skrive noen “råd” for bedre selvkontroll.

Du må ha et mål.

Nå rister du kanskje på hodet. Dette har du hørt før. Jeg må ha et mål, og det vet du jo at du har. Har du ikke et mål, har du et ønske. Hadde du ikke hatt et ønske, hadde du heller ikke tenkt på å gjøre noe med tingene. Ergo. Du har egentlig et mål.

Et mål kan være vanskelig. Mitt mål er enda ikke nådd. Jeg skal ned enda mange kilo før jeg har nådd målet mitt. Det jeg fort lærte da, var at målet mitt var for stort for meg. Alle vet at man ikke mister 30 kilo på noen uker, så derfor er det superviktig å sette seg delmål. Hva er det du faktisk får til? Kanskje klarte du en hel uke uten å spise noe godterier. Er ikke det noe i seg selv? Skryt av deg selv. Vær stolt over de små målene du faktisk klarer. Det er så viktig å gi seg selv en god følelse når man faktisk har mestret noe. Kroppen lærer at du setter bedre pris på deg selv og du vil kanskje merke at den jobber mer med deg. Sett deg små framtidsplaner og ta en dag om gangen. En god dag, er mye lettere å forholde seg en bare gode dager i ett helt år.

Du må vite hvem du gjør det for.

Dette er kanskje det aller viktigste punktet. Hvem er det du skal forandre deg for. Hvem er det som ikke liker deg som den du er? Om svaret du sitter igjen med er omverden, foreldrene dine, vennene dine, kjæresten din eller noen andre som ikke er deg, er du på feil sted. Klart er det tungt å føle at andre ikke liker en for den man er, men du skal ikke forandre deg for andre. Det vil ikke gjøre deg noe gladere. Skal du forandre deg, så må det være for deg selv. Du må føle at du gjør dette for deg for at du skal få det bedre.

Det er bare du alene som kan være deg selv. Det er ingen andre som skal bære kroppen din. Ta vare på deg selv for at du trenger det. Viktig, viktig!

Du skal ikke slutte å spise!!!

Dette punktet var vel ett av de jeg slet mest med. I og med at jeg trodde at slanking førte til mindre mat, syntes jeg alltid at slanking ble en straff mot meg selv. Slik skal det overhodet ikke være. Når du slanker deg, skal du spise mye mat. Du skal kanskje til og med spise mer enn det du gjør nå. Det som er viktig er hvor ofte du spiser og hvor mye du spiser hver gang.

Det er også viktig å være villig til å prøve nye ting. Grandiosa bør ikke være førstevalget selv om den er nøkkelhulsmerket. Lek deg med mat. Lag forskjellige kombinasjoner av mat med mindre fett og sukker. Spis mye rent kjøtt, spis fullkornsvarer og kutt ned litt på inntaket av fete matvarer. 
Husk at slankingen ikke er en straff og at du kan unne deg noe godt en gang i uken med god samvittighet.

Spiser du hver andre time, vil du også merke at du ikke har behov for mer. Sukkeret blir byttet ut med god frukt og kroppen venner seg til det sunne kostholdet. Til slutt mister du helt sukkersug og begynner å få veldig lyst på skikkelig mat i stedet for fjas.

Du trenger ikke være treningsnarkoman.

Trening er en viktig del av hverdagen. Vi trenger å bevege oss for å fungere. Tro meg når jeg sier dette. Jeg vet hvor tungt det er å komme seg opp av sofaen, finne energi eller overskudd til å trene. Jeg liker ikke engang å trene. Jeg synes det er ubehagelig og kjedelig. Akkurat nå for tiden sliter jeg selv med å finne min treningmotivasjon, selv om jeg har klart å kravle meg på trening et par ganger.

Når det kommer til trening må man huske på at du ikke trenger å bo på et treningsenter for å gå ned i vekt. En halvtimes gåtur hver dag, er faktisk nok. Trener du da for eksempel 3 ganger i uken i en times tid, er du i god overkant.

Det er viktig å finne en treningsmetode som du kan trives med. Gjør noe du synes er gøy. Trening kan være så mye annet enn å springe på 3D-mølle. Prøv ut forskjellige ting og finn det du liker. Dermed blir ikke treningen heller en straff, men en del av hverdagen som faktisk er helt fin å gjennomføre.Husk til slutt at etter en treningsøkt vil kroppen belønne deg med veldig god selvfølelse. Du føler du kan mestre alt i hele verden. Denne følelsen er gull verdt!

Lag en motivasjonskalender!

Dette høres kanskje helt latterlig ut, men er noe som har hjulpet meg selv veldig veldig mye. Jeg laget meg en kalender over hele måneden hvor jeg gav meg selv stjerner de dagene jeg trente. Kalenderen lar jeg henge på kjøleskapet slik at jeg kan se den hele tiden. De dagene jeg går tur, får jeg en smilemunn og de dagene jeg ikke gjør noen ting, får jeg et sint fjes. Mange sinte fjes på kjøleskapet, gjør at du føler du burde få en stjerne snart. Ergo, er det lettere å dra på trening.

Hjernen vår fungerer veldig enkelt når det kommer til belønning. Slike små ting vil motivere deg til å kunne holde kontroll. Det å ta ned en kalender etter en måned med mange stjerner, føles veldig bra.

Ikke vær redd for å gå ut selv om du spiser sunt.

De fleste kiosker og utesteder har faktisk nesten alltid noe sunt å by på uten at det trenger å være kjipt. Husk at biff er sunt, og velger du fra chips – er du plutselig godt på vei. Små triks kan gjøre mye. Når du slanker deg, er det veldig viktig at du spiser ofte. Det er mye bedre at du spiser litt usunt når du er ute og ikke får tak i sunn mat, enn at du lar vær å spise. Forbrenningen synker raskt etter 4 timer uten mat.

De fleste mennesker du er sammen med, vil dessuten forstå din situasjon. Jeg har faktisk aldri hatt et problem med at noen spør meg hvorfor jeg ikke spiser ditt og datt. Husk at du er mer klar over hva du driver med enn de andre rundt deg. Det er ikke tabu å spise sunt. De andre rundt bordet misunner deg sikkert at du greier å velge det sunne alternativet.

Ikke straff deg selv når det går feil vei.

Vi er ikke mer enn mennesker. Noen ganger går det ikke lenger. Kanskje er du på ferie, kanskje har du en dritt dag. Kanskje bare glapp det. Det er lov å la det glippe. Slanking handler ikke om den ene eller de tre utskeielsene du har hatt, men om sammenhengen. Havner du på en skikkelig smell, er det ikke vanskelig å snu. Kroppen din har begynt å venne seg til det sunne kostholdet ditt, og du vil ikke legge på deg flere kilo av en utskeielse eller to. Husk å hold motet oppe selv om du spiste den posen med seigmenn du egentlig ikke skulle spist. Du har ikke ødelagt noe for deg selv, selv om du føler deg elendig.

Ta mål av deg selv.

Dette har jeg faktisk ikke gjort selv, men angrer som en stukken gris på at jeg ikke har gjort det. Noen ganger er den nemlig slik at vekten står stille når du slanker deg. Vekten kan til og med finne på å hoppe et par kilo opp. Da er det viktig å huske på at det ikke er du som har gjort noe feil. Når man trener og spiser sunt, bygger kroppen nye muskler og arbeider mye mer enn før. Derfor er det helt normalt å stoppe opp litt når det kommer til kilo.

Det å ta mål av deg selv, kan gi deg en glede når vekten står stille. Mest sannsynlig vil du se at cm enda forsvinner og du vil få smilet tilbake på fjeset. Husk at å se bra ut, ikke bare handler om antall kilo hele tiden.

Belønn deg selv med andre ting enn mat.

Vi nordmenn er veldig på den at vi skal kose oss med mat. Skal vi kose oss, leier vi en film og kjøper inn en masse digg eller inviterer folk på mat. Nå skal vi virkelig kose oss, folkens.

Det at mat er blitt så tilnærmet kos er egentlig litt skummelt. Man glemmer plutselig hvordan man kan kose seg på andre måter. Man synes det er vanskelig å slanke seg siden man ikke kan kose seg så mye mer, men det er ikke sant.

Legg alle pengene du pleide å bruke på kosemat til siden. Kjøp deg noe du har hatt lyst på lenge, gå til frisøren, fiks neglene dine, ta deg en tur ut sammen med en venninne. Gjør noe som du har lyst å gjøre og som gjør deg glad. Husk at belønning kan være så mye mer enn mat. Husk at du kan kose deg med et varmt bad, eller i armkroken til kjæresten din. Kos deg med livet, kos deg med deg selv.

Du er den eneste som bestemmer.

Du er den eneste ene som bestemmer over kroppen din. Magen din bestemmer ikke. Dette sa jeg til meg selv utrolig mange ganger i starten da magen skrek etter godterier, brus og potetgull. “DU BESTEMMER IKKE, DU FÅR IKKE.” Viljen i hodet ditt er mye sterkere enn lyst, om du bare lar deg selv bestemme. Husk at du kun straffer deg selv om du lar magen bestemme. Ingen andre enn deg vil sitte igjen med en vond følelse etterpå.

Jeg vet ikke om disse punktene på noe vis kan være til hjelp. Jeg følte meg litt som en sånn slankeguru da jeg satt å skrev dette. Alt høres så enkelt ut med ord og de fleste ting er folk nok klare over selv. Men sannheten er ofte enkel, det er bare det å finne det stedet i hodet som tror på den som kan være vanskelig. Husk bare at du er like god som alle andre. Klarer jeg det, klarer du det. Husk det. Du er sjefen ;)

LYKKE TIL!

Da jeg var hjemme i sommer bestemte jeg meg for å ta meg en tur i boden. Mamma har nemlig solgt huset og flyttet til drømmehuset, så jeg ville få min sjanse til å ta med meg noen av tingene mine hjem. Etter litt leting i boden kom jeg plutselig over en kjent sak. En stor, oransje mappe som jeg visste var min.

I mappen fant jeg en flust med tegninger, brev, skoleoppgaver og annet tull jeg har funnet på opp igjennom årene som har gått. Jeg kunne faktisk ikke helt tro at jeg selv hadde laget alt jeg stod å studerte. En liten bok om Islandshesten, som var favorittdyret mitt. Dette var en bok jeg lagde i 8-klasse og jeg synes enda den ser fantastisk fin ut. Jeg husker enda hvor jeg elsker skoleoppgaver hvor jeg kunne tegne til. Da kunne jeg nemlig lage en pen og pyntelig oppgave.

Boken om Island og Australia er en annen skoleoppgave jeg fikk. Her har jeg virkelig gått inn for å gjøre det bra. Hver eneste side i boken er utformet med tegninger og pyntebokstaver. Alt er fint. Skulle nesten tro jeg kunne gi ut en av bøkene mine som barnebok.

I “Boka om meg selv”, fant jeg et flust med skolestiler som omhandlet livet mitt, datiden og fremtiden. Det er så utrolig morsomt å lese ting man tenkte på før i tiden. Her sitter man, nesten 10 år senere og har helt andre tanker i hodet enn den gang. Jeg ville bli veterinær. Det var min store drøm. Jeg har nemlig alltid hatt en forkjærlighet for dyr, og det har jeg vel enda også. Dyr kan være så fine å av og til. La meg sitere siste avsnitt fra fremtidstilen min fra 8-klasse.

“Jeg lurer på om det er slik livet mitt blir om 15 år. Hvem vet? En ting er i alle fall sikkert, og det er at når jeg blir voksen skal jeg bli dyrelege. Jeg tror grunnen til det er at jeg er så glad i dyr, og tanken på gleden en får av å hjelpe dyrene når de er syke.”

Det er så vanskelig å forklare følelsen du får når du leser dine gamle tanker. Du ser deg selv med andre øyne og ser tilbake på fortiden med helt andre tanker i hodet. Jeg kan enda huske hvor rett og virkelig livet var for meg på den tiden, men slik vil jeg sikkert også tenke om nåtiden når ti år til er gått.

Det er fint å se at jeg alltid har utformet meg kreativt. Det betyr at tegningen min er ærlig, viktig for meg og korrekt. Den har vokst med meg hele veien og jeg håper jeg aldri blir så lei at jeg slutter helt å bruke min kreative sider. Det er nemlig der alle de dype “ordene” og meningene ligger hos meg.

Jeg sliter alltid med å skrive et innlegg som gir mening når jeg ikke har det så bra. Det er så mye hyggeligere å fortelle om morsomme og glade opplevelser, enn å dele syt og klagerier. Jeg føler meg heller ikke så sikker på å skrive om vanskelige ting, for på et pungt er det alltid veldig personlig for meg. Jeg føler jeg gir verden en bit av meg selv som jeg ikke er så sikker på at jeg vil dele. Alt blir nemlig så mye mer seriøst når det står skrevet svart på hvitt.

I dag har vel all frustrasjonen min bygget seg såpass sterk at jeg føler for å skrive om den. Svart på hvitt. Jeg klarer ikke holde munnen min lukket lenger. Jeg vet at det sikkert er tusenvis av andre før meg som har vært plaget med dette, men når du sitter i det selv blir det hele så utrolig sårt. Jeg snakker om systemer. Jeg snakker om NAV og jeg snakker om systemet generelt. Leger. Helsenorge. Norge, som skal være verdens beste land å bo i.

Dere vet når det begynte. Jeg var ikke sen med å skrive om det mystiske utslettet som plutselig dukket opp i januar. Jeg har sluttet å skrive så mye om det, for jeg er vel til et visst punkt begynt å bli vant med sykdommen min. Utslettet som kom i januar og som aldri har gitt seg siden, har vist seg å være kronisk Urticaria. I åtte måneder har jeg levd med en sykdom som trykker deg ned på alle mulige måter. Jeg blir sliten, utmattet, lei meg, og sjenert for å gå ut når jeg ser ut som en giraff. Det gjør vondt i hele kroppen. Huden strekker seg og klør som bare pokker. Klør jeg, blir det værre.

De har enda ikke funnet ut hva som forårsaker utslettet mitt. Jeg har sikkert gitt fra meg en liter med blod, men alt ser fint ut. Jeg har pustet i rør, jeg har tisset på glass og jeg har fått blodet mitt testet i Danmark. Alt ser bra ut. Utslettet kommer og går som det vil. Jeg våkner alltid opp med å sjekke kroppen min. Det er det første jeg gjør. Skrur på lyset og sjekker om dette er en god eller dårlig dag. Jeg elsker enda de dagene utslettet ikke er der. Takk gud for at de faktisk fins.

Siste trekk er en medisin som ikke så mange tar. Jeg er begynt på et middel som heter Sandimmun Neoral (Ciclosporin). Det er en medisin som demper immunforsvaret ditt. Medisinen tas ofte av folk som skal gjennomføre en organtransplantasjon. Med andre ord, dette er ikke saker man skal leke med. Jeg må ta blodprøve hver uke en stund fremover. Just in case, liksom.

Så, nå vet dere litt mer om sykdomsbildet mitt. Jeg har altså vært syk siden januar og har fått beskjed om å holde meg fra jobb og skole for tiden. Det er her problemet kommer. Ikke nok med at legene har brukt hele 8 måneder på å få ut en finger, NAV har fremdeles ikke lettet rumpa fra stolen. Å være uten mulighet til å gjøre så mye saken selv, kan dere sikkert forstå at det oppstår en del vanskeligheter når du går så lenge uten penger. Etter en omfattende prosess med søknad, fikk jeg avslag fra NAV. NAV mente rett og slett ikke at jeg var syk og skrev svart på hvitt i sitt avslag at en jente med så gode karakterer som meg, burde kunne skaffe seg en vikarjobb.

Et så provoserende avslag har jeg kanskje aldri lest før. Jeg viste faktisk ikke om jeg skulle le eller gråte. Vel, du skal ikke være smart for å forstå at jeg straks sendte inn en klage. Hos legen fikk jeg beskjed om at ytterlige papirer skal sendes til NAV og samme beskjed fikk jeg fra spesialisten min på sykehuset.

Etter en liten ferie i Nord Norge tar jeg straks kontakt med legekontoret hvor jeg hører til. Legen min er på ferie. Jeg må vente til han er tilbake. Papirene skulle vært sendt lenge før den tid og er enda ikke sendt. (Slik det ser ut som, etter det NAV sier.) Jeg kjenner meg så sint. Så tråkka på og føler faktisk at hverken NAV eller noen andre tar meg seriøst. I en og en halv uke har jeg ringt NAV hver eneste dag, med beskjed om at de ringer tilbake. Dette skjer aldri. I dag fikk jeg vite at jeg plutselig ikke har noen saksbehandler…Halloen her?  Jeg kan ikke forstå at det skal være så ILLE å bli syk. Ingen vil bli syk. Kunne jeg byttet vekk det hersens utslettet mot en drittjobb og friskhet, ville jeg gjort det. Er det virkelig bare meg som mener at man bør kunne få hjelp i slike uholdbare situasjoner?

Sorry, jeg trengte bare å…..si det.

I helga ble jeg og Espen faktisk invitert ut på seiltur. Nå skal det først sies at jeg ikke har vært i en båt på mange år og at jeg slet en del da jeg skulle opp i båten med den “korte” kjolen min. Skal ikke være lett, vøtt. Heldigvis hjalp snilleste Espen meg ombord og vi var klare for tur.

Det er noe helt annet å oppleve Oslofjorden i båt. Så mange sommerglade mennesker som bader, kjører båt, står på vannski eller ligger og soler seg i vannkanten. Solen skinner og du føler deg så fantastisk fri på havet. Jeg tok meg selv i å ønske meg egen båt. Et fristed hvor du kan dra hvor du vil. Nydelig. Snakker om fristed, dere. Midt på havet fikk vi øye på et hus, eller en husbåt som det egentlig var. Nå har jeg sett husbåter før. Det var mange av dem i Amsterdam, men denne husbåten var noe for seg selv. Den så virkelig ut som et vanlig bolighus. Helt genialt!

Ikke nok med at det er fint i Oslofjorden, det er også veldig mye fine hus å se på. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Husene på Nesøya så ikke ut som hus, de så ut som palass. Slike svære mantions slik de har i Hollywood. Vi snakker egen kai, basseng og sandstrand i tillegg til et bygg av dimensjoner. Det hadde virkelig ikke gjort meg noe å bo slik altså!

Enda en fin opplevelse rikere!