Idébladet Hytteliv fyller 40 år i sommer – gratulerer så mye! Jeg vil også benytte anledningen til å reklamere litt for de fire artiklene jeg skriver for Hytteliv om bladets historie. Den første av dem sto på trykk i Nr. 5, side 52-53 og tok for seg bladet utgivelser på 1970-tallet. I neste nummer – som kommer i salg 11. juni – skriver jeg om 1980-tallet, og de to neste artiklene tar ikke overraskende for seg henholdsvis 1990- og 2000-tallet. Jeg har jo lest stort sett hvert eneste nummer av Hytteliv allerede, men det har vært interessant å gjøre det på et så fokusert vis, for så å skrive noe vettugt om det hele. Det blir jo en god del gjentakelser i løpet av de førti årene (noen hytter dukker til og med opp flere ganger), men samtidig former det seg noen større mønstre som jeg tror er viktige å løfte fram. Jeg skal skrive om disse i en egen tekst her på bloggen når alle fire tekstene er trykket.

Jeg skal høre med Hytteliv om jeg kan publisere disse tekstene også her på nettsiden min etterhvert, men inntil videre er det bare en ting som gjelder – løp og kjøp!

“Hyttefeiringen er blitt juleaktivitet – også blant nordmenn. Tidligere har tyskere, dansker og svensker dominert utleiehyttene, men iår ser det ut til å snu seg. -Fullt overalt, og en voldsom økning av nordmenn som ønsker seg til fjells i julen, melder hytteutleiebyråene. Men ikke alle nordmenn leier ut hyttene sine. Mange vil iår bryte den tradisjonelle julefeiring, vekk fra selskapeligheter og annet mas til et rolig fjellandskap med forhåpentlig skiføre og fint vær. Nå skal det tilføyes, at nordmenn ikke klarer å bryte helt med tradisjonene. De fleste vil feire julaften hjemme for så å sette kursen til fjells 1. og 2. dag jul. De som har leid seg en hytte vil komme til oppvarmet hus og annen komfort, mens den stakkars selveieren vil finne et isslott – gjennomkaldt, med isroser på vinduene og kanskje istapper hengende ned fra taket.”

Med dette sitatet fra Aftenposten, lillejulaften 1974, ønsker jeg alle Hyttedrømmens lesere god jul og godt nyttår, uansett om dere befinner dere hjemme eller på hytta. Selv feirer jeg ikke på hytta, men hjemme sammen med kone, barn og hunder i Umeå, hvor det ligger an til å bli akkurat passe hvit jul.

2011 har vært et godt, men ekstremt hektisk år for min del – 2012 lover å bli like hektisk, men med mer tid satt av til hytteboken, som skal bli ferdig i løpet av våren. I tillegg kommer jeg med en serie artikler om Hyttelivs historie i forbindelse med bladets 40-årsjubileum neste år – det tror jeg blir morsomt! Forhåpentligvis får jeg også tid til å skrive mer på bloggen her!

Ordet ”hytte” er langt mer komplekst enn man først skulle tro. For hva er egentlig en hytte? Hva er det som gjør en bygning til en hytte og en annen til et hus? Hva er det som gjør at vi kan betegne både et hundre år gammelt seterskur og Kjell Inge Røkkes massive hyttepalass på Oppdal med ordet ”hytte”? Hva er i det hele tatt forholdet mellom ordet, bygningen og hyttas mange opphavshistorier?

Cabin, Sogn. Photo by ÅdneD @ flickr, CC BY-NC-ND 2.0

I semiotikken – studiet av hvordan språk gir mening – bruker man begrepene signifikat og signifikant for å analysere forholdet mellom ord og den virkeligheten man vil beskrive. Litt forenklet kan man si at signifikatet er den mentale forestillingen vi har om noe og signifikanten er ordet vi bruker for å snakke om denne forestillingen. Hytta viser oss hvor fleksibel – eller eventuelt lite presis – denne koblingen mellom ord og verden kan være. I hyttas tilfelle gjør ordets – og bygningens – lange historie det hele ekstra komplisert.

La oss starte med ordboksdefinisjonen. Norsk Riksmålsordbok viser sin gammelmodighet ved å definere hytte som et ”lite, uanselig, ofte primitivt bygget hus.” Eventuelt kan den defineres som et ”mindre hus, særlig til fjells ell. ute i skog og mark, oftest bygget i landlig stil, særlig til bruk under jakt og friluftsliv, skog- og fjellturer, ferieopphold eller lignende.” Norsk Ordbok kaller hytta et ”mindre hus til bruk under ferieopphold.” Alle som har sett en moderne norsk hytte innser jo raskt at disse nært beslektede definisjonene av ordet hytte har mistet noe av sin kobling til det faktiske fenomenet ordet skal beskrive.

I dag er hytta så godt som utelukkende en fritidsbolig. Vi kan finne hytter spredt over hele landet, men det er en stor overvekt innenfor en radius på omlag tre timers kjøring fra det sentrale Østlandsområdet. Hytter finnes med andre ord i nærheten av der folk bor, og da spesielt i kjørbare naturområder. Den nære avstanden mellom primærbolig og hjem gjør at det er mulig å besøke hytta ofte, og det gjør vi da også. Hytta er ikke lengre bare et sted for lengre opphold under de store ferieperiodene påske, sommer og til en viss grad jul, men besøkes gjerne hver helg. Den gjennomsnittlige norske hytteeieren har over femti overnattingsdøgn i året på hytta.[1] Vi investerer med andre ord ikke bare penger, men også svært mye tid, i hyttefritiden vår.

Det er ikke noe nytt å bruke fritiden sin på hytta. Ser en nærmere på språket kan en finne utallige fritidsrelaterte ord som viser til bygninger som på ulike vis har blitt en del av hyttas kulturelle og arkitektoniske opphavshistorie: Sommerhus, campinghytte, feriehus, lysthus, landsted, kolonihagehytte, skistue. På sommerøyene utenfor Oslo ble det bygget spikertelt lenge før campingvogna ble tatt i allmenn bruk. Det var ikke lov å sette opp permanente bygninger, men mange satte opp midlertidige bygninger som de rev ved sommerferiens slutt. Andre bodde i telt. Spennet går fra de enkleste arbeiderhytter til mer herskapelige boliger satt opp av britiske lakselorder og andre med mer velstående bakgrunn.

Men dette er bare en side av historien. For å finne det historiske opphavet til det vi i dag kaller hytter må vi forlate fritidens verden og dra til gamle arbeidsbygninger: Seter, støl, stabbur, jakthytte, tømrerhytte, fiskerhytte, damvokterhus, slåstue, kårstue, røykstue, vardestue, sportsstue, fjellgård, fjellstue, skogsstue, bu, koie, skur, rønne, brakke, naust, sjøbod, rorbu, kåte, gamme. Det finnes garantert flere slike ord, og da med et utall dialektord for lokale varianter.

Hvordan kan en klassifisere disse ordene? Mange handler jo om hvor bestemte typer arbeid ble utført. Setra og stølen var knyttet til beitemarker i fjell og utmark, og kom inn i hyttas historie ved flere anledninger. Først, på 1800-tallet, valgte fjellvandrere ofte å overnatte på setre under sine utforskninger av norske fjellområder. Da noen av disse stiftet Norges Turistforening i 1868 ble denne typen bygninger modeller for turistforeningens hytter. Senere, i løpet av 1920- og 1930-årene, ble det bygget veier opp til mange av setrene, slik at melkebilen kunne hente melk fra kyrne. Privatbilistene fulgte disse veiene opp i fjellet på vei etter steder å bygge eller kjøpe en fritidsbolig. Spesielt i årene etter frislippet av privatbiler i 1960 ble mange setre konvertert til fritidsboliger, og andre hytter ble bygd for å passe med den allerede eksisterende arkitekturen i områdene. Andre ord er knyttet til tidligere subsistensaktiviteter som etter hvert har blitt til fritidsaktiviteter, som jakt og fiske. En rekke andre aktiviteter har i stor grad forsvunnet, og bygningene har enten forfalt og blitt til rønner, eller blitt konvertert til fritidsboliger.

Kanskje det disse bygningene har mest til felles er at de er ment å være midlertidige, et sted hvor man oppholder seg i avgrensede tidsperioder, mens man gjør bestemte sesongbetonte aktiviteter eller er på reise mellom ulike steder. Det handlet om å ha tak over hodet og vern mot elementene, noe som vi kan kjenne igjen i ord som av og til dukker opp i hyttenavn: Husvær, kvilested. Også her har det vi i dag kaller en hytte beveget seg langt fra utgangspunktet. For mange familier er hytta det eneste stabile i slekten; man kjøper og selger hus, folk gifter og skiller seg, man flytter hit og dit, noen fødes og andre dør. Men hytta skaper en form for kontinuitet gjennom alt dette. Hyttas historie handler altså ikke bare om å skape en kobling til en slags romantisert nasjonal fortid, men er også intimt knyttet til personlige familiehistorier.

Vi må heller ikke glemme det at hytter ikke bare hører til den generelle kategorien ”hytte”, de får også egne navn av eierne som kobler dem til landskapet, til familiens historie, til måten hytta brukes på, og så videre. Et raskt Google-søk finner hyttenavn som Bergbu, Fjellro, Solgløtt, Vidsyn, Nerdalen, Smutthullet, Fjordglimt, Stressless, Liabu, Ulvehiet, Kuttut, Kosebol, Storefri, Pølsebu, Hugustugu og Helgero. Folks personliggjøring av hytter går dypere enn bare navnsettingen. Selv nybygde hytter vikles gradvis inn i en families historie, til og med før hytta er ferdigbygget. Bare se på de mange hyttebyggerbloggene som har dukket opp de siste årene.[2] Gjennom kontinuerlige oppdateringer med tekst og bilder dokumenteres prosessen hvor hytta bygges, fra uryddet tomt til nøkkelferdig hytte. Det er som om de framtidige hytteeierne sier at ”det finnes mange hytter her, og de ser nokså like ut, men denne er vår. Det ser kanskje ut som en standard ferdighytte, men vi har aktivt valgt blant ulike modeller, farger, innredninger for å skape som er vårt eget.” Det handler jo helt klart om det forbruksforskerne omtaler vekselvis som identitetsuttrykk og identitetsskaping: Vis meg din hytte og jeg skal si deg hvem du er. Men kanskje er det også gjennom slike prosesser autentiske hytter blir til?

Vi skal heller ikke glemme koblingen mellom ordet og det materielle. Ordet hytte gir oss assosiasjoner til tømmer, tre, laft, skifer og stein – alle populære byggematerialer. Eldre byggematerialer som for eksempel bølgeblikk har i stor grad forsvunnet ut av hyttas assosiasjonsverden, og heller blitt erstattet av gresstak. Moderne materialer som betong og stål framheves som regel kun som arkitektoniske elementer i stramme hytter i moderne stil, men disse mykes ofte opp av mer tradisjonelle elementer. Såkalt moderne hytter forholder seg også svært ofte til en annen klynge ord som ofte dukker opp i nærheten av ordet hytte: Enkel, ekte, egentlig, opprinnelig. Det er en form for nostalgi som forsøker å nærme seg kjernen i hytta som fenomen gjennom å ta vekk det overflødige, i stedet for å legge til ekstra referanser til hyttas kulturelle og arkitektoniske fortid.

Historien om hytta og måtene vi snakker om den på speiler på mange vis historien om det moderne Norge. Den norske hytta ble tidlig etablert som et nøysomhetsideal, slik litteraturviteren Ellen Rees har vist.[3] Men denne nøysomheten forsvant etter hvert som den generelle velstanden i samfunnet økte. Interessen for hytta ble aldri spesielt stor under jappetiden på 1980-tallet. Det var først etter Lillehammer-OL dette skjøt fart. Siden begynnelsen på 2000-tallet har det norske forbruket eksplodert, og dette har satt tydelige spor i norsk natur. Men vi må ikke tro at denne nye luksushyttebølgen representerer et fundamentalt brudd i norsk hyttehistorie – det går en direkte linje av hyttebygging, oppussing og økende komfort helt fra slutten av andre verdenskrig og fram til i dag.

Interessant nok har arbeidet kommet tilbake til hytta i kjølvannet av informasjonssamfunnet. Samtidig som skillet mellom arbeid og fritid i stor grad har blitt visket ut for mange (undertegnede inkludert), har grensene mellom primærbolig, fritidsbolig og arbeidsplass blitt noe utydelige. Mobiltelefoner og bredbånd har gjort det mulig for selv travle forretningsfolk å reise på hytta hver helg, for å ”lade batteriene”, som er en frase som ofte brukes. Man trenger heller ikke lese Dagens Næringsliv spesielt ofte for å legge merke til at det er hit næringslivstoppene reiser når det begynner å storme rundt dem og de ønsker å gjøre seg utilgjengelige for media.

Vi ser innimellom tendenser til motstand mot bruken av ordet hytte som betegnelse på noen av de mest luksuriøse og velutstyrte bygningene, til tross for iherdige forsøk på å skape assosiasjoner til det vi tenker på som tradisjonelt. Hvor går da grensen mellom det som vi uten å blunke kan kalle en hytte og det som er mer problematisk? Mister en hytte sin autentisitet når den får innlagt vann? Strøm? Vannklosett? Bilvei? Garasje? Badestamp? Bredbånd? Kabel-TV? Espressomaskin? Og hvor stor kan en hytte være før den går over til å bli noe annet? For 20 år siden var gjennomsnittsstørrelsen på en hytte 60 m². I dag er den på over 100 m². Hvor langt unna må naboene være før man kan oppleve det ”ekte” hyttelivet? Svarene på disse spørsmålene er ikke noe vi kan ta for gitt. De aller fleste av oss kan definere ytterpunktene som ”hytte” eller ”ikke hytte”, men den norske gjennomsnittshytta ligger et sted i det store og vanskelig definerbare grenselandet mellom ytterpunktene.

Ordet ”hytte” bidrar til å holde sammen denne sprikende samlingen av kulturelle verdier og materielle bygninger. Det er den store fleksibiliteten og manglende presisjonen som gjør dette mulig. Men spørsmålet er om hvor formålstjenstlig ordet er for framtiden. Det viser kanskje til en større grad av en enhetlig, harmonisk historie enn det som faktisk eksisterer, og bidrar nok til å legge lokk over potensielle konflikter og nødvendige veivalg. Nordmenn flest ønsker ikke at hytta skal være arena for ubehagelige spørsmål om energibruk og bærekraftighet, den er et sted vi drar for å slappe av og komme vekk fra hverdagens bekymringer. Når vi snakker om hytter snakker vi nok ofte mer om en nostalgisk drøm om en fortid som kanskje aldri har eksistert, og mindre om framtiden, den hytta og den naturen vi ønsker skal eksistere om ti, femti og hundre år.