Jeg uttalte meg til Hytteliv i forbindelse med en artikkel om økende salgstall for luksuriøse laftehytter. Dette var et markedsskjikt som slet litt under den verste finanskrisa, men det har løsnet igjen nå. Jeg sa at laftehytta

dukket nok opp som trendobjekt langt raskere enn den kommer til å forsvinne. Det er også noe strukturelt her, i og med at nordmenn i bunn og grunn ikke liker å skille seg ut. Siden de fleste nye hytter i Norge bygges i ganske tettbygde hyttefelt legges det forholdsvis sterke føringer på hvordan hytta skal se ut. En moderne hytte, uansett hvor fin og arkitekttegnet den er, vil stikke seg kraftig ut i slike områder.

I 1845 bygde Henry David Thoreau – den store amerikanske naturfilosofen – en hytte ved Walden Pond i Massachusetts nordøst i USA. Her skulle han bo i to år mens han skrev en rekke innflytelsesrike bøker og essays og startet det som skulle bli hans hovedverk – Walden: Livet i skogene (denne ble nyutgitt i norsk oversettelse på Pax Forlag i 2007). Basert på opplevelsene han hadde mens han bodde i hytta i skogen skrev han om sit syn på naturen, sivilisasjonen og verdier, fortalt gjennom fire sesonger på hytta.

Henry David Thoreau (1817-1862)

Det er litt usikkert hva som skjedde med hytta etter at Thoreau flyttet ut, men det er ikke usannsynlig at hytta ble flyttet og gjenbrukt av andre i området. Gode byggematerialer og metallspikre var verdifulle på denne tiden, så gjenbruk i hel eller demontert stand var vanlig. Den ble senere rekonstruert som et minnesmerke over Thoreau, som vi ser i bildene under.

Hytta ved Walden Pond.

Her er et bilde fra innsiden av den rekonstruerte hytta. Som vi kan se er den temmelig enkel. Vinduer på begge sider slipper gjennom lyset. En enkel vedovn sørget for oppvarming og kokemuligheter. I tillegg hadde han en seng, et bord, en skrivepult og hele tre stoler.

Thoreau var dypt skeptisk til det teknologiske og forbruksorienterte storsamfunnet og søkte enkelhet gjennom hyttelivet sitt. Men for ham var hytta ingen fritidsbolig – det var både hans fulltidsbolig og et slags åndelig tilfluktsrom. På denne måten hadde Thoreaus hytte mye til felles med norske hytter, både historisk og i nåtiden. Mange søker ulike former for enkelhet på hytta, men enkelhet er jo et ekstremt komplisert konsept. Et av målene mine med hytteboken jeg skriver er jo å utforske hvordan norske hytteeiere har forholdt seg til enkelhet på hytta. Thoreaus Walden er ingen dum bok å ha i bakhånden da.

Kilder

Deborah Bier, “Whatever happened to Thoreau’s hut?,” Concord Magazine, Januar 1999. [http://www.concordma.com/magazine/jan99/hut.html]

Alexis Madrigal, “Thoreau’s Walden Is 156 Years Old Today, but Relevant as Ever”‚ The Atlantic, 9. august 2010. [http://www.theatlantic.com/science/archive/2010/08/thoreaus-walden-is-156-years-old-today-but-relevant-as-ever/61169/]

Henry David Thoreau, Walden: Livet i skogene. Oslo: Pax, 2007.

I år fyller Friggeboden 30 år. Friggeboden er et utpreget svensk fenomen som etterhvert har fått litt omtale i Norge, så jeg tenkte her å si noen ord om friggeboden og dens historie.

På slutten av 1970-tallet var interessen for små anneks i Sverige svært stor og byggesakssøknadene hopet seg opp. Hver minste lille dukkestue krevde tillatelse! Mange mistet tålmodigheten og bygde ulovlig. Birgit Friggebo var boligminister og endret reglene slik at man kunne sette opp et 10m2 stort anneks uten spesiell byggetillatelse. Dette ga byggelystne svensker en stor frihetsfølelse og gjorde Birgit Friggebo til en svært populær minister. I 2008 ble denne grensen økt til 15m2, og dette gjorde at interessen økte enda mer. De fem ekstra kvadratmeterne gjør at det lettere blir plass til f.eks. toalett i friggeboden, og dermed blir den enda mer aktuell som gjesteanneks eller til og med som en meget kompakt hytte.

I og med at det ikke kreves noen byggetillatelse for friggeboden finnes det ikke noen god statistikk på hvor mange som finnes i Sverige, men jeg har sett anslag på flere millioner.

Jabo Funkis, 15m2.

Opprinnelig tenkte de svenske myndighetene seg at friggebodene skulle være stort sett nettopp boder til lagring av hageutstyr og så videre. Men med den nye friheten som friggebodbyggingen fikk fra 1970 fant folk ut at friggeboden egnet seg vel så bra til en rekke andre formål. Friggebodene har funnet mange bruksområder, som anneks og gjestehytte, som redskapsbod, som hagekontor, som drivhus, keramikkverksted, hjemmespa med badstu, utekjøkken og så videre. Ut fra medieomtalen i Norge virker det som om vi fortolker friggeboden som en liten hytte, men i den svenske konteksten brukes de altså vel så ofte hjemme i hagen som på hytta.

Klassisk laftet friggebod fra Hällsjö, 15m2.

Spesielt arkitektene har lagt sin elsk på friggebodene, ettersom de byr på en anledning til å tenke kreativt innenfor stramme rammer. Eva Wrede, som skrev boken 15 kvadrat, har kalt friggeboden “menneskenes arkitektoniske frihetsventil.” Frihetsaspektet trekkes ofte fram i omtaler av friggeboden, og dette tror jeg definitivt finner gjenklang hos norske hytteeiere.

Det finnes en rekke produsenter av ferdige friggeboder – man kan enten kjøpe dem som byggesett eller få dem levert direkte på tomta. Se listen nedenfor for en liten oversikt.

Friggebod fra Enkelrum.se løftes på plass.

Mens de enkleste friggebodene starter på rundt 20 000 svenske kroner kan en arkitekttegnet og vinterisolert friggebod med strøm og hele pakka kan være temmelig dyr.

I Norge har vi noe strengere regler for slike små anneks. Først og fremst kan man ikke bygge uten byggetillatelse dersom annekset skal brukes til overnatting. Av den grunnen har ikke friggeboden fått spesielt stor utbredelse i Norge så langt, selv om interessen definitivt virker stigende.

Noen produsenter av friggeboder

• Enkelrum – http://www.enkelrum.se
• fleXlive – http://www.flexlive.se
• Jabo – http://www.jabo.se
• Next House – http://www.nexthouse.se

Noen tips til lesestoff

Ann Sjöstedt, Friggebod: 15 kvadratmeter frihet. ICA Förlag, 2010.

Eva Wrede, 15 kvadrat: 15 arkitektritade friggebodar. Max Ström Bokförlag AB, 2008.

Roger Nyström, Stora friggeboken: Planera, bygg och inred din friggebod. Norstedts, 2010.

En liten oppdatering fra meg, slik at denne bloggen ikke visner helt bort i sommervarmen… Jeg har brukt mesteparten av sommeren på å flytte til byen med visstnok høyest hyttetetthet i Sverige, nemlig Umeå. Her skinner solen bortimot hver dag, så det er ikke tvil om at vi er i min barndoms sommerferieland nå – vi pleide å kjøre rundt i Nord-Sverige med campingvogn. Fint er det nå i alle fall her.

Men hva i all verden gjør jeg egentlig her? Jeg har fått jobb som såkalt biträdande universitetslektor i teknologi- og miljøhistorie her, med andre ord en karriereløpsstilling som fører fram til fast stilling som minimum førsteamanuensis (forutsatt at jeg gjør en bra jobb, såklart!) Dette er jeg veldig fornøyd med, spesielt siden jeg vil ha stor frihet til å forske på det jeg vil. Og det vil si at jeg vil fortsatt vil skrive om hyttedrømmen – tar sikte på å bli ferdig med boken sent neste år. Jeg har allerede blitt kontaktet av forlag og regner med å ha en avtale på plass i høst en gang.

Jeg kan kontaktes på samme måter som før dersom noen er interessert i å snakke med meg – sommeren har vært såpass travel at jeg ikke har rukket å følge opp alle henvendelser fra de siste par månedene godt nok, men dette vil nok bedre seg når vi kommer igang med barnehage her i slutten av august…

Umeå

Jeg ble intervjuet av Stavanger Aftenblad om tradisjonelle og moderne hytter – snakket litt om oppussing, og da spesielt om kjøkken og do.

Denne påsken har mange hytteeiere og hyttedrømmere over hele landet benket seg foran TVen for å følge Skofteland Films nye TV-serie Hyttedrømmen, regissert av Kenneth Elvebakk. Jeg var en av dem, men valgte å se serien primært som hyttehistoriker. Jeg har i en serie på seks bloggposter skrevet korte og kjappe kommentarer og oppsummeringer av handlingen i de enkelte episodene, og nå skal jeg prøve å si noe mer gjennomtenkt om innholdet i serien. Og da er det viktig å påpeke at jeg ikke vil kommentere serien som underholdningsprogram utover å si at det var glitrende påskeunderholdning og at jeg anerkjenner de begrensninger underholdningsprogramformatet legger på budskapet Elvebakk ønsket å få fram med sin serie.

For bak underholdningen ligger det et budskap – en normativ vurdering av gamle og nye hytter og av ulike typer hytteeiere; om hyttas plass i det moderne samfunnet; om en livsstil og et landskap som er i ferd med å forsvinne; om tilhørighet, kommersialisering og stedsbaserte verdier – kort sagt, det handler om fortiden, nåtiden og framtiden til hytta i Norge – og kanskje enda større, om framtida til hele bygde-Norge. Det er altså ikke små tema som omhandles, og definitivt en ganske stor munnfull for en TV-serie på 6 ganger 23,5 minutter. Men det er dette budskapet jeg ønsker å fokusere på – og problematisere – i denne teksten.

Vaset ligger i Vestre Slidre kommune, litt over tre timers kjøretur fra Oslo.

La oss begynne med noen enkle fakta. TV-serien følger hyttebygda Vaset (merket A på kartet over) i Vestre Slidre kommune gjennom ett helt år. Dette er en typisk norsk hyttekommune, hvor antallet hytter er større enn antallet fastboende innbyggere – henholdsvis 2300 hytter og 2137 innbyggere i 2007. Og nå foreligger planer for utbygging av opp mot 1000 hytter til – stort sett i store byggefelter, eller “hyttegrender” som det heter på fjellet. Ikke overraskende er denne utbyggingen noe kontroversiell, og det er nettopp dette Hyttedrømmen bruker som springbrett i episodene sine.

Deltakerne i serien er velvalgte og personifiserer mange av utviklingtrekkene som har preget hytte-Norge de siste 40-50 årene. Samtidig er de en god – men ikke komplett – oversikt over noen av de mange aktørene som former landskapet i hyttekommuner som Vestre Slidre. Vi blir kjent med både hytteeiere og hyttedrømmere; nyrike og mer sofistikerte rike hytteeiere; med bønder som ennå forsøker å drive landbruk i hyttelandskapet; møbelsnekkere som leverer innredning til alle de nye hyttebyggerne; selvbyggerne som holder idealet om den enkle 1970-tallshytta levende; samt grunneierne som ønsker å tjene mer penger på landområdene de eier. Treffende nok kombineres ofte disse rollene ofte i en og samme person.

Scener fra et hyttelandskap

Mange av nøkkelscenene i serien fokuserer på hvordan landbruket og de gamle primærnæringene på landsbygda forsvinner til fordel for hytta som livsstil og næringsvei:

1. Bondesamfunnet forvitrer: Bonden Vidar har bestemt seg for å gi opp kyrne og heller satse for fullt på bigeskjeften som møbelsnekker. Vi får se hvordan melkebilen kommer til gården for å hente melk, kanskje for siste gang. Dette et ganske interessant bilde i et historisk perspektiv – det skulle nemlig ikke overraske meg om noen av de første privathyttene i området kom etter i kjølvannet av melkebilen. Det ble nemlig bygd veier opp til mange sætrer fra mellomkrigstiden slik at melkebilen kunne komme seg opp og hente melk fra kyrne på sommerbeite. Dette åpnet opp store, nye områder for lett tilgjengelig hytteliv, spesielt etter at staten ikke lengre krevde lisens for å kjøpe bil etter 1960. Og etterhvert som sætrene la ned driften ble de ofte omgjort til fritidsboliger. Den tomme fjøsen som står igjen etter at kyrne har blitt hentet blir dermed et tydelig bilde for bondesamfunnet som forsvinner – et tydelig gjennomgangstema i serien. Å gi opp kyrne fremstår som den “fornuftige” løsningen for Vidar – med andre ord slik han vil tjene mest penger. Men når finanskrisen rammer bygda i siste episode har Vidar sluttet med melkeproduksjonen for å satse for fullt på snekkerverkstedet. Når ordreboken begynner å tynnes ut ser framtiden med andre ord mørk ut, og vi aner en viss moralsk pekefinger i fortellingen som sier at det ikke lønner seg å løpe etter lettjente hyttepenger framfor å satse på mer langsiktig landbruksdrift. Som historikere flest vet er det noen problemer med å bygge opp slike fortellinger – Elvebakk skaper en kronologisk, narrativ kurve hvor vi slipper taket i fortellingen på et krisetidspunkt. Dermed ender vi opp med en klar fortelling om forfall. Hvordan ville historien om møbelsnekkeren om Vidar sett ut dersom vi hadde trukket den helt fram til i dag, hvor hyttebyggingen igjen pågår for fullt? Hvordan vil den se ut om 50 år, når framtidens historikere tar tak i hyttas eller landsbygdas historie?

2. Lettvintheten utvanner hytteopplevelsen: En annen scene finner sted på hyttekjøkkenet – et av mine favorittområder som hytteforsker. Sammen med doen er kjøkkenet den arenaen i hytta hvor holdninger til arbeid, teknologi, tradisjon og verdier kommer tydeligst til syne. Familien Gilbo er fremragende representanter for den klassiske norske 70-tallshytta og mentaliteten som ligger bak denne. De bygger ny hytte like i nærheten av familiens gamle hytte – bygd i 1935 – men gjør så godt som alt arbeidet selv. Som møbelsnekkeren Vidar sier, “det er når du kommer til en 70-tallshytte at du faktisk føler at du er i en hytte.” Med andre ord fremstår hytta bygd på 1970-tallet som den opprinnelige, autentiske og ekte hytta. Familien Gilbo ville ikke ha oppvaskmaskin på kjøkkenenet, og valgte heller å prioritere et fint utsiktsvindu over oppvaskkummen: “Du kan ikke ha oppvaskmaskin når du skal stå her og se på den flotte utsikten.” I gammelhytta like ved, hvor moren bor, snakket de mer om oppvasken og sa at denne opplevelsen er en viktig del av det å være på hytta. Motsetningen til disse blir jo ekteparet Nikolaysen, som hadde fått fritak fra kommunens bygningsplaner for å bygge sin Shangri-La Lodge, en diger luksushytte på 229 m². De framsto som et typisk eksempel på det som i serien presenteres som “den nye” hytteeieren, opptatt av luksus og komfort. Med utsagn som “selv om vi har hytte så må vi se på TV”, “når man bygger hytte er man jo vant til å ha alle fasiliteter rundt seg. Noen foretrekker jo å ha det enklere, men vi var ikke interessert i det” og “det ville vært annerledes dersom vi var 20 år, men nå er vi voksne” blir de en sterk kontrast til den klassiske 70-tallshytta.

Jeg har de siste to årene lest svært mye om norske hyttedrømmer, og det virker som om et fellestrekk hos fleste hytteeiere er en søken etter avslapping og en slags “oppladning av batteriene” på hytta. Men for noen blir altså det litt tungvinte, fysiske hyttearbeidet en del av denne avslappingen, nesten som en meditativ opplevelse. Andre ønsker at alt skal være så lettvint som mulig slik at de kan slappe av fysisk, de vil velte seg ut av SUVen på fredag kveld for å veksle mellom å ligge på sofaen, sitte i boblebadestampen og å stå på ski i alpinbakken før de kjører hjem igjen på søndag. Dette er et poeng jeg har observert i en rekke andre sammenhenger når jeg har sett på den rollen som teknologi spiller på hytta. De fleste er enige om at enkelhet er et ideal på hytta, men det varierer hvorvidt man mener enkelhet betyr fravær av komfortteknologier eller om det er disse teknologiene som sørger for at livet på hytta er enkelt – og lettvint. Elvebakk tar riktignok ganske lett på dette poenget i serien, men kontrasten mellom de to typene med hytteeiere kommer tydelig fram. Men det som er viktig å huske her er at selv den såkalt autentiske hytta inneholder komfortteknologier – de har blant annet strøm og innlagt vann. Det er kanskje riktigere å si at hytteeiere som familien Gilbo selektivt integrerer ulike typer komfortteknologi i hytta i stedet for å gå for full pakke med en gang, som mange nye hyttebyggere velger å gjøre. Og vel så viktig – norske hytteeiere har gjort dette lenge. Det ser vi kanskje først og fremst på hyttedoen, hvor folk har vært på full vei vekk fra utedoen fra slutten av 1960-tallet og over til mer komfortable innendørs do, enten de nå er kjemikalietoaletter, frysetoaletter, forbrenningstoaletter, engangsdo i papp, komposteringsdo med eller uten elektrisk oppvarming, og selvfølgelig vannklosettet.

En ku driver vedlikehold av kulturlandskapet. I bakgrunnen en hytte i såkalt "tradisjonell" og enkel stil.

3. Kulturlandskapet vedlikeholdes ikke lengre: En tredje scene som jeg fant interessant er når hytteeierne i området arrangerer dugnad for å kutte ned ungskog i hyttelandskapet. Fjellet var et aktivt vedlikeholdt kulturlandskap lenge før hytteturistene kom, hvor kyr, sauer og andre dyr på beite sørget for å spise ned planter og trær. Med andre ord – landbruket skapte det landskapet som hytteeierne kom hit for å oppleve. Men hyttebyggingen har fordrevet denne måten å vedlikeholde landskapet på, og dermed må hytteeierne ut med motorsag for å kutte ned alle småtrærne som begynner å blokkere utsikten – såkalt krattifisering. Kameraet dveler ofte ved landskapet for å fremheve de mange endringene som hyttene fører med seg. Mange av scenene er ganske slående, spesielt der kameraet panorerer over en åsside hvor det ligger hundrevis av hytter tett i tett, mens en ung snekker snakker om at det de driver med egentlig er vandalisering.

På mange vis kan alle disse nye hyttene sammenlignes med skogkrattene som vokser opp etter at landbruket forsvinner. De representerer en dramatisk landskapsendring der de ligger i tette klynger langsetter fjellsidene. Men dette er et kulturlandskap på lik linje med det gamle jordbrukslandskapet, det er bare uttrykk for andre økonomiske interesser, andre måter å bruke landskapet på og dermed andre verdier. Og det nye hyttelandskapet er fullt av spenninger. For eksempel virket det som om de fleste hytteeierne som Elvebakk snakket med var ganske skeptiske til videre utbygging – det ville jo ødelegge det de kom hit for å oppleve, på lik linje med krattifiseringen. Dette synspunktet var felles for alt fra familiene som hadde hatt hytte i området i 100 år til de som nettopp kjøpte en hytte i 3,5-millionersklassen. Og dette er jo en typisk holdning fra norske hytteeiere – det er greit at vi bygger her, men vi vil helst ikke ha fler. Erik Langdalen uttrykte det presist så tidlig som 1965, da han skrev at “å bygge seg hus er en utpreget egoistisk handling, enten det nå dreier seg om helårsbolig eller fritidshus.” (“Natur og menneskeverk i fjellet” i Sømme et al, Fjellbygd og feriefjell, Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1965, s. 27.) Illustrasjonene under demonstrerer jo hvordan hyttenaboer lenge har vært et problem.

"...så sa jeg: 'Jeg setter min hytte hvor jeg vil på min tomt uten å spørre...'"

"Make til ettergivende og famlende reguleringsvesen som i denne kommunen har jeg aldri..."

4. Natur på billigsalg: Den siste scenen jeg vil trekke fram er med ordføreren i kommunen, idet han kjører gjennom rundkjøringen i hytteområdet mens han snakker om planene hans for kommunen. Problemet hans er at han trenger å skaffe arbeidsplasser og inntekter til en kommune hvor primærnæringene ikke lengre fremstår som en bærekraftig inntektskilde. Ordførerens dilemma er da spørsmålet om hvor langt kommunen er villig til å strekke seg for å tiltrekke seg hyttefolk som er villig til å bruke penger og kjøpe tjenester i området. Han leder an i planleggingen av de store hyttefeltene og håper på tusen nye høystandardhytter, en toetasjes handlegate med kafeer, hotell, et stort alpinanlegg og et badeland (dette siste ble da også aprilsspøken til Avisa Valdres). Og for all del, dette er legitimt for en som har som ansvar å skaffe inntekter til kommunen. Men slik det framstår i TV-serien virker han ganske ensom i sin iver etter å bygge ut flere hytter og et sentrumsområde i Vaset, og det blir nesten parodisk da han gang på gang kjører gjennom rundtkjøringen som er plassert midt oppi fjellet. Men samtidig vil jeg hevde at han på noen måter er en av de mest klartenkte av TV-seriens hovedpersoner med sin påstand om at “når storsamfunnet ikke lengre vil betale for jordbruksvarer må vi finne andre ting å leve av.” Vi kommer altså her tilbake til den sentrale problemstillingen jeg nevnte innledningsvis – hva skal vi gjøre når bondesamfunnet forvitrer, og hva er hyttas rolle i det hele? Har hyttefolket rett til å kreve at en kommune opprettholder en tilstand som ikke kan bidrar til kommunens overlevelse? Og på motsatt side – hvor langt bør en kommune ha rett til å gå i salget av naturområder til hyttetomter for å tiltrekke seg inntekter? Dette er helt kritiske spørsmål som jeg ikke synes Elvebakk utforsker fullt ut (men igjen, dette er nok vel så mye en konsekvens av rammebegrensningene til en underholdnings-TV-serie på TV2….)

Ordføreren ved symbolet for alt som er iferd med å gå galt i hyttebygda Vaset - en rundkjøring midt i fjellet.

Politiserte hyttefortellinger

Men til tross for at dette er en underholdningsserie bør det være tydelig at Kenneth Elvebakk ikke bare er en talentfull underholder og historieforteller, men også en som argumenterer for en bestemt, politisert forståelse av hytta og dens rolle i dagens samfunn. Elvebakk publiserte en kronikk i Bergens Tidende om “Når hyttene kler fjellet” hvor han søkte å utdype sin kritikk av dagens hyttebygging.  Gjennom TV-serien bygger Elvebakk klart opp en fortelling om en kommune som er i ferd med å selge sin sjel for arbeidsplasser og inntekter. Har lokalpolitikerne god nok styring på hytteutbyggingen i fjellheimen? Kan vi stole på dem når de fristes av kjappe penger? I et litt større perspektiv – som han prøver å få fram i kronikken – kan en spørre om dette gjelder for hele hytte-Norge? “I Vestre Slidre bygges det brede bilveier med rundkjøring i fjellet, det snauhogges og store gravemaskiner ruller fram. Alle får vann, kloakk og strøm på hytta. Denne formen for landskapsinngrep er svært synlig. Etablerte hytteeiere hevder urbaniseringen og hytteutbyggingen i fjellet ødelegger området. Både plante- og dyreliv forringes.”

Men problemet er at Elvebakk fanges av hytteeierens evige dilemma; hvor går grensene for hva slags hyttebygging som er akseptabel? Og hvem skal ha retten til å bygge hytte i et bestemt område? Elvebakk eier selv en hytte i området rundt Vaset – en mer tradisjonell 70-tallshytte. Han virker dermed som en av de mange eksisterende hytteeierne som skuler på alle de nybygde hyttene som nå ødelegger utsikten deres mens de drømmer seg tilbake til tiden da de kun hadde utsikt til det “autentiske” kulturlandskapet. Jeg sier ikke dette for å reise tvil om hans engasjement eller for å antyde at norske hytteeiere er dobbeltmoralske, men heller for å vise hvor vanskelig hyttedrømmen egentlig er å oppnå, hvor paradoksal den i grunnen er.

Elvebakks tese er altså at dagens hyttebygging (og ikke de eksisterende “gammeldagse” hyttene) truer bygde-Norges sjel. Som TV-serien hans viser har det skjedd mange slående endringer. Men har hytta skylden? Det tradisjonelle jordbruket og hyttebyggingen kan på mange måter sies å ha hatt kryssende utviklingslinjer, hvor jordbruket har vært på vei ned og hyttebyggingen på vei opp. Men det er ikke nødvendigvis en kausal sammenheng mellom disse to tendensene. Det er derfor ikke nødvendigvis riktig å gi hytta skylda for at jordbruket og bygdesamfunnet svinner hen – denne utviklingen skyldes helt andre ting. Ikke-industrielt landbruk lønner seg ikke, noe som er en av grunnene til at norsk landbruk er så tungt subsidiert. Sett fra hytta blir jordbruket en del av utsikten til kulturlandskapet. Når grunneiere og andre i TV-serien sier at det grunnleggende ved en levende bygd må være primærnæringene – jordbruk og skogbruk – er det en verdibasert påstand som bøndene selv ikke en tilstrekkelig økonomisk verdi med. Det skal ikke bare “bo folk i husan,” som det heter, men folk skal i tillegg ha et økonomisk bærekraftig livsgrunnlag. I et slikt bilde blir kanskje hytta bygdas redning. Men som Hyttedrømmen tydelig viser, det er en pris å betale for dette også.

Et kritisk blikk på folkehytta

Hyttefenomenet som Elvebakk problematiserer er ikke et resultat av visse hytteeieres trang etter luksus og komfort. Det er i bunn og grunn den norske folkehytta som er problemet, drømmen om at vi alle kan og bør eie en hytte. Vi er stolte av det brede eierskapet av hytter i Norge, og dette er noe av det som særpreger norsk hyttekultur. Men konsekvensen av dette er at hvem som helst kan eie en hytte. Vi har i dag over 400 000 fritidsboliger i Norge og rundt 56 prosent av den voksne befolkningen eier eller disponerer en hytte, ifølge tall fra Senter for bygdeforskning. Og et sted må disse hyttene bygges. Hvordan skal vi håndtere dette i praksis? Hvordan kan vi styre hyttebyggingen i en ønskelig retning? Dette er ikke spørsmål med enkle svar.

I TV-serien virker det som om 1960- og 1970s-tallshytta blir idealet som vi bør ta sikte på, og dette er også en underliggende oppfatning som preger mye av hyttedebatten som har preget Norge siden 1990-tallet. Men man bør på ingen måte holde fram hytta fra denne tidsperioden som et ideal. På denne tiden bygde de langt flere hytter årlig enn vi gjør i dag, og med langt mindre kontroll. I 1967, på høyden av norsk hyttebygging, så Statistisk sentralbyrå for seg en framtidig hyttevekst på 10-15000 hytter i året. Denne raske hyttebyggingen utløste en rekke konflikter og var den direkte årsaken til mye av den lovgivningen som i dag legger rammer for norsk hyttebygging. Dagens hyttebygging er på mange måter mer miljøvennlig på grunn av strengere krav til utslipp og til plassering av hyttene. Det som det handler om nå er hvordan man kan legge til rette for at flest mulig kan oppnå hyttedrømmen. Og da må det bygges tett for å spare naturen for enda større naturinngrep – en konsekvens av dette blir, som jeg har nevnt tidligere, at fraværet av naboer blir den nye hytteluksusen. Alternativet er å legge enda sterkere begrensninger – både kvantitative og kvalitative – på hyttebyggingen, men historien viser at slike innskrenkninger mottas med svært sterk motstand blant både hytteeiere og hyttedrømmere. Men kanskje er dette noe ubehagelige spørsmålet et som både hytteeiere, hyttedrømmere og kommunebyråkrater gjør lurt i å alltid ha i bakhodet.

Vulkankrisen som rammet Europa i april 2010 demonstrerte tydelig at billige, internasjonale flyreiser ikke er noe vi kan ta for gitt. Det som framsto som veletablerte, robuste systemer viste seg å være sårbare, og vi ble plutselig nødt til å tenke på hvilket privilegium det egentlig er å kunne reise så raskt til hvor som helst i verden. På samme måte er oppfatningen av hytta som allemannseie noe som vi i løpet av de siste 50 årene har begynt å ta for gitt, et privilegium som alle nordmenn har rett til, men som egentlig er en svært skjør og paradoksal konstruksjon som oppsto på et bestemt tidspunkt i historien, knyttet til bestemte historiske utviklingsprosesser innenfor mobilitet, velstand, fritid, landbruk og urbanitet. Men det norske samfunnet har endret seg på alle disse punktene siden 1960-tallet. Hytta kan ikke fryses fast til et bestemt punkt i historien like lite som den kunne for 50 år siden. TV-serien Hyttedrømmen retter oppmerksomheten vår mot mange sentrale problemstillinger, men klarer til syvende og sist ikke å løsrive seg fra en romantisert forestilling av hyttelivets historie og sjel som i min oppfatning skaper like mange problemer som den løser.

Jeg kom sent igang i dag, men har endelig fått sett siste episode av Hyttedrømmen. Denne gangen rammer finanskrisen Vaset og kaster mørke skygger over framtiden til alle som avhenger av hyttebyggingen. Og det er ikke så rent få. Som vi husker fra i går har Vidar sluttet med melkeproduksjonen for å satse for fullt på snekkerverkstedet, men nå begynner ordreboken å tynnes ut.

Snekkerbedriften rammes av finanskrisen

Ordføreren får bare en liten rolle i denne episoden, hvor han kommenterer at det nok blir mindre inntekter fra salg av hyttetomter en stund, “men det måtte vi regne med.”

Men midt under finanskrisa nærmer to hytter seg fullføring. Og de kunne knapt vært mer forskjellige. Etter åtte måneder med hardt arbeid er familien Gilbo snart ferdige til innflytting. De er noen av de svært få som bygger liten hytte i området – deres er under 80m². Kjøkkenet deres gjenspeiler tilnærmingen deres – det er et gammelt kjøkken som de har arvet fra en hyttenabo. I tillegg har de fått Vidar til å snekre noen skap til å supplere det gamle kjøkkenet, i en veldig enkel stil. Ingen bonderomantikk hos familien Gilbo, snarere heller en 70-talls hytteromantikk. Selv om ikke badet er ferdig og de ikke har lagt inn vann ennå har de bestemt seg for å flytte inn til jul.

Den andre hytta hører selvfølgelig til familien Nikolaysen. Vi får se innspurten – en liten hær av arbeidsfolk jobber med den. Vidar setter opp innredning til 5 soverom, 2 bad og et stort kjøkken. Det er full byggestopp på fjellet, så dette er en av de siste jobbene hans. Mot all formodning blir håndverkerne ferdige i tide til en overtakelse full av begeistring. De ber lokale håndverkere og ordføreren på innflyttingsfest til jul, med champagne og alt, hvor de døper hytta Shangri-La Lodge.

Innflytting på Shangri-La Lodge

Men dette er ikke den eneste måten man kan feire på hytta. Vi får se bilder fra rakfiskfestivalen på Fagernes. Valdres og rakfisk henger sammen, får vi høre. Ordføreren er selvfølgelig begeistret. Hit kommer nemlig hyttefolket, og det er dem de skal leve av. Det er en total omsetning på 40-50 millioner i regionen denne helgen. I forbindelse med rakfiskfestivalen er det stor fest på luksushytta hos Eirik Martin. De fyller en hel buss med folk som skal ned for å spise rakfisk og danse på bordene når DDE spiller. Slik sett representerer Eirik Martin en tredje kategori – de nyrike med en noe hedonistisk livsstil.

Ingen hyttetur uten boblebad?

Til slutt får vi bli med på julefeiring hjemme hos ordføreren. Han sier at hytta er noe som er der når krisa kommer – du kan dra dit når du ikke lenger har råd til å reise til Thailand. Dette ser vi tydelig ved at det aldri har vært så mange folk på Vaset i jula som nå. Og han nevner at i 2007 fikk kommunen flere hytter enn innbyggere – 2300 hytter og 2137 innbyggere. Det sier vel det meste.

Serien slutter med nyttårsfeiring, en ganske sosial affære hvor de sitter rundt bålet og synger Ellinors vise.

Det var det hele – kommentaren min denne gangen blir mest en ganske kort oppsummering, for jeg skal heller bruke kreftene på en større, oppsummerende kommentar om noen dager, som tidligere nevnt. Denne blir jeg også å legge ut på forskning.no, hvor den kommer til å få litt flere lesere!

Da har jeg fått med meg nest siste episode av Hyttedrømmen. Episoden innledes med at melkebilen kommer opp til gården til snekkeren Vidar for å hente melk – kanskje for siste gang? Historisk sett er jo dette et ganske interessant bilde – det skulle nemlig ikke overraske meg om noen av de første hyttene i området kom etter i kjølvannet av melkebilen. Det ble nemlig bygd veier opp til mange sætrer fra mellomkrigstiden slik at melkebilen kunne komme seg opp og hente melk fra kyrne på sommerbeite. Dette åpnet opp store, nye områder for lett tilgjengelig hytteliv. Dette skiftende forholdet mellom bondesamfunn og hyttesamfunn fortsetter – vi får nemlig se hvordan Vidar har bestemt seg for å slutte med kyrne nå og det er en ganske vemodig scene når kyrne blir hentet. De eldste blir sendt til slakteren, mens naboen tar over de yngre. Den tomme fjøsen blir på mange måter et bilde for bondesamfunnet som forsvinner – noe vi nå kjenner igjen som et tydelig gjennomgangstema i serien. Det var den “fornuftige” løsningen for Vidar – med andre ord slik han vil tjene mest penger.

Et siste raut for bondesamfunnet?

Ekteparet Nikolaysen – nordlendingene bosatt i London – kommer på besøk for å inspisere framdriften på hytta og for å diskutere planene med håndverkerne. De framsto som et typisk eksempel på det som i serien presenteres som “den nye” hytteeieren, opptatt av luksus og komfort. Med utsagn som “selv om vi har hytte så må vi se på TV”, “når man bygger hytte er man jo vant til å ha alle fasiliteter rundt seg. Noen foretrekker jo å ha det enklere, men vi var ikke interessert i det” og “det ville vært annerledes dersom vi var 20 år, men nå er vi voksne” blir de en sterk kontrast til det serien ser på som den klassiske 70-tallshytta.

Hyttebyggingen skal inspiseres

Vi får et interessant innblikk i ordførerens liv. Han og kona eier nemlig Brennabu leirskole, som ligger midt innimellom hyttefeltene. Foreldrene hans opprettet leirskolen i 1965. Faren hans kom utenfra bygda med mange ideer som var ukjente for bygdefolket – i det konservative bygdesamfunnet. I måten han snakker på er det tydelig at ordføreren ikke egentlig regner seg selv som en del av bygdesamfunnet, men som en del av samfunnet utenfor. I alle fall representerer han en tenkemåte som kommer “utenfra.”

Hyttene dominerer landskapet.

Ordførerens sønn Birger jobber som elgsafariguide om sommeren. Her viser han fram naturen til turister, og dette er noe han er stolt av. Men han er ikke så begeistret over at alt en ser i landskapet nå er hytter overalt. Han er dermed ikke like entusiastisk som faren til hyttebyggingen og sier at faren synes man kan bygge hytter hvor som helst.

Men bygda legger hyttebyggingen på is når elgjakta starter. Hele bygda stopper opp en hel uke da og alle håndverkerne forsvinner inn i skogen. Mens en venter på elgen kan en “bare sitte der og tenke og nye naturen,” sier Vidar.

Vi får til slutt så vidt treffe Gilbo-familien. De bygger ennå selv på hytta og begynner å bli ganske slitne og leie. Jeg har jo fulgt en rekke hytteblogger et års tid nå, og kjenner definitivt igjen situasjonen deres herfra. Det er ekstremt mye arbeid som må gjøres for å få ferdig en hytte!

Familien Gilbos gamle hytte på Vaset

Alt i alt fortsetter Hyttedrømmen med underholdende TV med en underliggende fortelling om et bondesamfunn og en “autentisk” måte å bygge hytter på som er i ferd med å gi tapt for storsamfunnet og de nye luksushyttene. Det er bare en episode igjen nå, så det blir spennende å se om de blir å trekke noen slags konklusjoner her. Jeg skal i alle fall benke meg foran TVen (det er sikkert ti år siden sist jeg har sett så mye på TV i påsken – jeg har sett over to timer TV på en uke!) for å få med meg avslutningen. Deretter må jeg tenke litt på serien noen dager før jeg skriver den definitive kommentaren!

Jeg synes dette var en glitrende episode, mest fordi de faktisk lykkes godt i å vise hva det er som er i ferd med å gå tapt. Familien Gilbo er fremragende representanter for den klassiske norske 70-tallshytta og mentaliteten som ligger bak denne. De bygger ny hytte like i nærheten av familiens gamle hytte – bygd i 1935 – men gjør så godt som alt arbeidet selv. Som møbelsnekkeren sier, “det er når du kommer tilen 70-tallshytte at du faktisk føler at du er i en hytte.” Han burde vite det, tatt i betraktning hvor mye møbler han har lagd til de nye hyttepalassene. Gilboene ville ikke ha oppvaskmaskin på kjøkkenenet, og prioriterte heller et fint utsiktsvindu over oppvaskkummen: “Du kan ikke ha oppvaskmaskin når du skal stå her og se på den flotte utsikten.” I gammelhytta, hvor moren bor, snakker de mer om oppvasken og sier at dette er en viktig del av det å være på hytta.

Gilbo-familien.

Møbelsnekkeren – som er bonde på siden – har nå bestemt seg for å slutte med kyr til neste år, og diskuterer dette i en samtale med Gilbo. Her kommer det fram et interessant poeng, da han spør om hva som skjer med kulturlandskapet da – kua spiser jo ungbjørka og vedlikeholder dermed utsikten hytteeierne er så glade i. Dette er et relevant innspill i diskusjonen om primærnæringenes rolle i hyttebygdene.

Dyrene og landskapet dukket også opp i en annen sammenheng – hyttegjerder ble diskutert litt. Ordføreren tok med seg folkene sine og gikk på befaring i området. Mange hytter hadde gjerdet inn langt større områder enn de 500 kvadratmeterne som de har lov til. Selvfølgelig var dette fancy skigarder – dette har blitt et av standardelementene i de bonderomantiske luksushyttene. Men ordføreren og kommunen krevde at disse gjerdene ble fjernet – for “reguleringsplanen gjelder!” – “dette skal ikke være et villastrøk med plener.” Bra å se at ordføreren viser litt muskler og at han ikke godtar alt fra de rike hytteeierne. Gilbo-familien hadde selvfølgelig et enkelt ståltrådgjerde for å holde kyrne unna.

Barn har også en viktig rolle i denne episoden, hvor Gilbo-familiens barn holder på med de samme aktivitetene som foreldrene gjorde da de var små på hytta – de fanger rumpetroll, plukker rabarbra som de spiser, de svømmer i tjernet, osv.). Og så får vi se hvordan de tre tenåringsdøtrene til en av de nye og rike hytteeierne (han er på hytta rundt 100 dager i året) kommer opp til hytta med fly – de er med moren omtrent annenhver uke. Han sier at det er bra at ungene kommer til hytta -  “I stedet for å henge på et senter er det mye å finne på for ungene her oppe.” Samtidig klipper kameraet over til døtrene – en av dem slår opp Facebook på en laptop, de to andre sitter i sofaen og henger. Dette er kanskje et litt vel billig poeng… Et av de faste temaer i fortellinger om norske hytter er jo nettopp hvor kjedelig det kan være å være barn på hytta. Og rett skal være rett – døtrene hadde det gøy i skianlegget i en tidligere episode.

Til slutt blir vi kjent med noen nye folk – de er grunneiere i området og har gått sammen med flere andre om å starte et utbyggingsselskap. Kommunen har godkjent planene på 240 tomter, med vei, vann, strøm og kloakk – markedsverdien er på 200 millioner kroner. Paret – som virker som gamle hippier – diskuterte lenge om de skulle stå utenfor selskapet, men bestemte seg til slutt for å bli med for å få innflytelse på utbyggingen. Som et ledd i tenkeprosessen dro de på befaring i nabofeltet og kommenterte fritt: “det ser ut som om disse hyttene er bygd oppå terrenget, ikke i terrenget.” De spurte seg selv, “er vi noe glad for at sånne fjertefine Oslofolk skal komme og ta seg til rette?” De mente at det grunnleggende skal en ha en levende bygd må vel være primærnæringene – jordbruk og skogbruk – men bøndene selv ser ikke økonomi i det, som møbelsnekkeren hadde kommet fram til.

Som nevnt, en svært god episode hvor mange sentrale temaer kommer fram på en god måte. Spesielt liker jeg at at det såkalt “autentiske” og ekte hyttelivet får en litt mer veldefinert rolle her, med andre ord det som her defineres som 70-tallshytta. Nå er ikke dette et helt uproblematisk fremstilling, som forskningen min har vist – det “autentiske” hyttelivet romantiseres ofte av moderne hytteeiere. Det politiske budskapet i serien blir tydeligere og tydeligere gjennom hver eneste episode. Jeg skal komme tilbake til disse temaene etter at serien er ferdig – da skal jeg skrive en oppsummerende kommentar hvor jeg fokuserer spesielt på det ideologiske innholdet og budskapet som skaperne vil formidle om dagens – og fortidens – hytte-Norge.

Takk til Kenneth Elvebakk – skaperen av serien – for at han har gitt meg tillatelse til å bruke bilder fra nettsiden deres.

Da har vi kommet halvveis i TV-serien om Hyttedrømmen, og denne gangen fikk jeg faktisk sett episoden på TV og ikke bare på datamaskinen. Denne gangen blir vi nok en gang konfrontert med luksushytta og spørsmålet om hvor langt kommunen er villig til å strekke seg for å tiltrekke seg velstående hyttefolk. Hovedpersonene er det nordnorske paret som etter mange år i London ønsker å skaffe seg en hytte i Norge. “Jo lengre du er borte fra Norge, jo mer savner du norsk natur,” som en av dem sa. De ønsket å flytte til Vaset på grunn av den vakre utsikten. Og det hjelper nok at kommunen er svært interesserte i å tiltrekke seg folk som dem. For ifølge kommunens bygningsplaner skal hytter maksimalt være 150 kvadratmeter, mens planene til London-paret var på hele 229 kvadrat. Men planutvalget ga dem enstemmig en dispensasjon fra dette regelverket, for hytta ville jo ikke være “skjemmende.” Så da fikk de personlig beskjed fra ordføreren om at søknaden var innvilget.

Ordføreren sa også noe slikt som at “er området definert som hytteområde skal ikke vi bremse utviklingen” og “det er bedre at de bruker pengene hos oss enn nede på svenskekysten.” Slike argumenter kan kanskje virke provoserende på mange, men han hadde et godt poeng senere i programmet, da han sa at “når storsamfunnet ikke lengre vil betale for jordbruksvarer må vi finne andre ting å leve av.”

Vi fikk også se et eksempel på kontrasten til luksushyttene – en gammel, “primitiv” hytte som hadde vært lenge i en families eie. Den hadde blitt oppgradert med solcellepanel, men komforten er ellers den samme som da den ble bygd. Men sammelignet med luksushyttene ble dette elementet viet relativt liten plass i programmet.

Og det var stort sett det. I det programmet slutter får vi nok en gang se rundkjøringen oppe i fjellet, som har blitt et gjengangsmotiv – det fungerer temmelig bra. Mens den i dag ligger ganske ensomt til, representerer den byen som en dag kan komme til å ligge der.

La meg oppsummere noen tanker jeg har gjort meg om serien så langt:
- den går hardt ut mot hemningsløs hyttebygging
- på ett eller annet vis blir den “autentiske” og “opprinnelige” hytta et ideal, men dette utforskes ikke spesielt mye, ut over at det er de folkene som allerede har bygd hytte i området som får definere hva dette opprinnelige er – som en måte å være skeptisk til ny hyttebebyggelse.
- Serien problematiserer på en ganske god måte det problematiske forholdet og interessekonflikten mellom fastboende og tilreisende i hyttekommuner. De første vil gjerne være interessert i skape arbeidsplasser og tilføre bygda kapital – de andre er der for fritidsaktiviteter av tildels svært ulike slag. Hvilke aktiviteter kommunen velger å legge til rette for vil ha mye å si for hvilke hyttefolk en tiltrekker seg – og hvor kapitalsterke de er.

Kan til slutt nevne at Kenneth Elvebakk hadde en kronikk i Bergens Tidende for noen dager siden der han utbroderte noen av disse poengene – den er vel verdt å lese -  samt at TV-serien har fått sin egen Facebook-side!