Ida Cecilie - Overkommelig Blond

Jenters jantefeminisme

2012-02-01T16:56:00.016+01:00

Kvinnfolk er søren klype meg vanskelige å forstå seg på. Vi mener noe om én ting og kan plutselig mene det stikk motsatte om akkurat samme ting i en annen situasjon. La meg demonstrere med et aktuelt eksempel: dette er, i følge popkulturen, et klasseeksempel på en spirituelt og seksuelt frigjort kvinne som andre kvinner over hele verden ser opp til og heier på og anser som en rollemodell for "girl power":

Ikke bare blir hun bundet over rumpa, nyter bananer på en i overkant seksuell måte og sliter med å finne en løsning på hvordan hun skal spise is med en gag ball i munnen, men hun liker også å tørrjokke på og brette underlivet over ansiktet til intetanende konsertpublikummere:

Meanwhile, in Norway, blir det ramaskrik og ramatweets over særdeles horete oppførsel, altså dette:

En bar mage! En bar rygg!! Oppkneppet olashorts!!! Nei og nei og nei, dette er fordummende og kvinnenedverdigende, dere! Nå føler jeg at alle de røde strømpene til mormors generasjon ble brent på bålet umiddelbart, og Sebastian har allerede gitt meg ti klaps på rumpa siden han kom hjem fra jobb mens han skriker "til kjøkkenet med deg, kjerring". Nei, dette vil jeg ikke finne meg i, og jeg slenger meg på frøken Damlis korstog av pornografi og usømmeligheter ved å legge ut noen hudfylte bilder av meg selv.

Litt vulgært å vise livslinjen min på denne måten, men jeg må si at jeg føler meg frigjort.

Dette ble kanskje på grensen til upassende, da særlig på grunn av merkene etter joggebuksa, men jeg ønsker jo å få flere lesere, så en småsexy vom må da være trekkplaster nok.

Sånn - da venter jeg bare på rikdom og berømmelse og tweets om mitt horeri.

Men fra spøk til alvor, jenter: slutt med det tullet her! Er vi av det kvinnelige kjønn helt ute av stand til å unne hverandre noe godt og kunne se andre damers positive sider uten å skulle finne noe negativt som bringer dem ned på "vårt nivå"? For enten vi liker det eller ikke, så ja - det finnes damer som er penere enn oss der ute. Ja - det finnes damer som har mer suksess. Ja - det finnes damer som har finere garderobe, penere hud, strammere kropp og flottere hår, men skal det likevel få oss til å føle oss så truet at vi gang på gang skal pirke og baksnakke og synse og mene alt mulig stygt for å gjøre dem mer menneskelige og oss selv noen hakk bedre? Vi må da kunne klare å se nok positivt ved oss selv og være trygge nok på våre egne ressurser og egenskaper slik at vi kan klare å glede oss over andres. Kanskje grunnen til at Rihanna slipper unna denne moralske bitterhetens finger er at hun er en slags fantasifigur som er så langt unna at det blir virkelighetsfjernt for oss, mens stakkars Tone Damli, derimot, skal neimen ikke blotte så mye som en tånegl for mye fordi hun er norsk og "en av oss". Huff og huff, jenter kan virkelig være onde mot hverandre.

For å unngå slik jentete baksnakkeri, vurderer jeg å pakke med meg dette når jeg drar til Egypt i slutten av mars, for at bikinibildene mine ikke skal bli et samtaleemne...

...men bikinibilder skal dere uansett få (hvor jeg faktisk kommer til å ha på meg mindre enn hva Tone har i videoen sin, som gjerne er situasjonen på stranda. Hvorfor er det ikke flere artikler om dette når sola steker? "Girls gone wild - hetebølgen på østlandet får frem norske kvinners indre skjøge")

Det koster så lite å si noe pent, men tenk så mye det kan gi. Sug litt på den.

Plutselig var jeg en mannlig sosialklient

2012-01-25T16:58:00.015+01:00

Som barn var det spennende å få brev. Jeg husker godt da venngjengen og jeg dannet vårt eget detektivbyrå i kjelleren hjemme hos oss på Solstad, og gikk rundt med hjemmelagde paint-flyers som vi la i postkassene til alle naboene med beskjed om at dersom de hadde noen mysterier som trengte oppklaring - ja, da var vi gjengen å skrive til! Jeg hadde til og med fikset byrået en improvisert postkasse, som en gang i tiden hadde vært mammas fine blomsterkurv, og den hang så kjekt på kjellerdøren, klar for å motta hele nabolagets saftige snuskesaker. Og en gang fikk vi brev! Det var snakk om forsvinningssaken til en stakkars blå kanarifugl ved navn Pelle (hvorfor het alle kanarifugler Pelle? Vel, noen barndomsvenner av meg hadde faktisk en gul en som het Puck, og den var så tiltrukket av mitt blonde hår - selvfølgelig - at den angrep meg hver gang jeg satte foten innenfor dørterskelen deres. Derfor har jeg ikke mye kontakt med disse menneskene i dag) Pelle hadde, i følge brevet, tatt seg en uautorisert flyvetur og det var vår oppgave å finne ham. Gurimalla, dette var spennende saker! Et ordentlig mysterium! Til slutt fant vi derimot ut at det var noen eldre jenter nedi gata som bare hadde lurt oss, og at Pelle var i god behold i buret sitt. Jeg ser for meg at jentene satt i vinduet og lo av oss med popkorn og lakrissnører der vi gikk rundt med notatbøker og forstørrelsesglass og håver i jakten på bortkomne Pelle. Snakk om barnemishandling.

Det var ca sånn et Puck-angrep så ut. I dag unngår jeg egentlig alt som flyr.

Uansett, det jeg ville frem til med denne lille historien er at det kommer en dag hvor man innser at det ikke er så spennende å få brev likevel. Ikke at alle brev inneholder forfalskede ornitologiske forsvinningssaker, men jeg vil tørre å påstå at de aller fleste brev som havner i postkassen din har som agenda å lure deg på en eller annen måte - enten ved bruk av lokketilbud eller en hvitgul lapp med sånne barnenummer (det står hvert fall KID, så går ut ifra at det har noe med afrikanske fadderbarn å gjøre) Jeg er absolutt ikke av de som er redde for postkassa, da jeg ikke har satt meg i noe særlig gjeld eller flakser rundt med kredittkortet, men da jeg gikk innom for å sjekke i dag, ble jeg en smule nervøs...

Å herre jemini, hva har skjedd nå?! To brev fra NAV, tre brev fra Oslo kemnerkontor og resten fra likeverdige trivelige instanser. Har noen stjålet identiteten min og bruker den for å leve fett på arbeidsledighetstrygd?? (Kunne faktisk vært en idé for meg å gjøre det selv, for da kunne jeg endelig tatt meg en vill shopperunde på Ullared) Ikke bare har jeg plutselig mange sosiale problemer, men så tror alle som en at jeg nå heter Børre og bor to leiligheter bortenfor min egen! Hva er det for et rot jeg har virret meg inn i nå da, dere? Jeg som alltid har tenkt at jeg er så fornuftig med regningene mine...

Neida. Børre fikk alle brevene sine stappet inn i sin egen postkasse og skal prise seg lykkelig for at jeg er såpass ordentlig som jeg er. Men jeg må jo si at jeg syns det er kjekt å bli enda bedre kjent med naboene mine, da, og vite litt om hvem de er som personer og hvem de har kontakt med. Jeg kan også friste med loppemarked på utsiden av blokka her i dag, da naboene fire dører bortenfor (som helt tydelig setter sprøyter som inneholder ting som begynner på h og rimer på mandarin) har satt ut et stativ med klær og esker med diverse godsaker midt ute på fortauet! Og jada, en av beboerne stod vakt med bikkja og passet på så ingen bare tok for seg - det er det jo bare de selv som får lov til fra bodene til oss andre som bor her. Carl Berner er de sosiale utskuddenes Mekka, dere. Skjønner godt at Ynge Freiholt til slutt flyttet herfra...

Det digitale drømme-jeg'et

2012-01-24T17:02:00.000+01:00

I går kveld hadde jeg middagsbesøk av Maria og Una. Og selv om vi gjerne vil vise alle at vi lever det glamorøse livet i Oslo hvor alt er fint og fjongt ved å poste bilder som dette av oss selv på facebook:

...er realiteten en helt annen

Beklager, jenter; sannheten måtte frem før eller siden. En dau cola zero uten futt, et flekkete glass vann uten isbiter og to stykk gjester uten sosiale antenner - sånn er det virkelige livet i hovedstaden.

Og dette fikk meg til å tenke litt - hvilket bilde er det vi egentlig maler av oss selv til vår utvidede familie- og vennekrets på sosiale medier i denne digitale tidsalder? Er det ikke egentlig bare en glorifisert ønskeversjon av oss selv som vokser frem via utallige "se så lykkelig og flink jeg er"-statuser med tilhørende bilder? Vi sier ettertrykkelig ifra når vi tar på oss joggeskoene for å dra på treningssenteret, og føler at kiloene raser av i takt med antall "likes" og kommentarer om hvor sprek vår digitale vennegjeng syns vi er, selv om vi i sannhet tar ti minutters rask gange på mølla og drar innom Rimi for å kjøpe melkesjokolade på vei hjem og ødelegger siste rest av selvrespekt. Vi fyller på med hjerter og smilefjes og superlativer for å beskrive vår kommende "kosekveld med verdens beste go'jenter hjerte hjerte hjerte sussesmiley skål og bli fin på vin" når man i forkant vet at kvelden vil ende med fire shots for mye som fører til ubegrunnet grining på et offentlig toalett etterfulgt av mange tårevåte kjærlighetserklæringer hvor det plutselig er helt naturlig å si "elsker deg" til ei venninne. Apropos "elsker deg": statuser som "jeg elsker deg over alt på denne jord gutten min/jenta mi og det er oss to for alltid og jeg stikker en kniv i halsen dersom du gjør det slutt" er vel nesten uten unntak et desperat grep på å holde fast på et forhold du vet ikke vil fungere; hold fasaden på facebook så det blir veldig lite gjennomskuelig at dere hadde en voldsom krangel i natt som til slutt ble omtalt på Østlandspostens nettutgave.

Kanskje jeg rett og slett skal snu på flisa og bli en av de som kommer med sånne "åååh, FML! Non mennsker ær så jævla pattetiske å du vet vem du ær å jeg har alderig møtt noen somm ær så domme menn jeg kan ikke si vem det er nor dere spørr"-statuser. Frem til nå har jeg bare tenkt på disse individene som oppmerksomhetssøkende, bekreftelsestrengende betakarotenknaskere og potensielle kandidater til å melde seg på sesong to av "Fristet" for å få tatovert "hårete penis" i panna, men nå vurderer jeg å endre mening. Disse menneskene sier det jo som det er! De opplever smerte og negativitet og realisme og er ikke redde for å dele det med omverdenen. Samme med de som roper ut "jævla NAV" og "jævla lokalpolitikere" og "jævla mannen på Texburger som tok for mye pommes frites-krydder på chipsen min" osv osv - takk for at dere tar en for fellesskapet og hamrer i stykker den falske fasaden av positivitet og selvgodhet som vi har tillagt oss. Nå skal jeg også bidra for å gjøre mitt digitale selv mer ekte, så derfor tar jeg et bilde av meg selv med webcam her jeg sitter akkurat nå:

Tenker det er godt for dere å se at jeg også er menneskelig.

Leverforgiftningsfri lørdag

2012-01-22T14:51:00.012+01:00

Her om dagen leste jeg en urovekkende overskrift - sannsynligvis basert på harde fakta oppdaget av forskere som tjener såpass at de kan kjøpe seg Lambi til både kjøkken og rumpehull:

Så da tok jeg en livsviktig avgjørelse og - wait for it - ble hjemme en lørdagskveld! Jeg vil jo tross alt eldes med stil, sånn som kjendisene.

Hm... Ja. Bare jeg ikke blir som svenske prinsesse Birgitta, så er jeg fornøyd.

Bare fordi du har tittelen, betyr ikke det nødvendigvis at du mååå gå med diadem. Ville egentlig holdt meg innendørs, jeg, for den generelle allmennhetens sikkerhet.

Dessuten er det ikke bra å gå for mye ut her i Oslo, for drikkepresset er helt enormt. Fornuftig som jeg var nå på torsdag gikk jeg inn på en nattåpen McDonald's og spurte om å få et beger med vann, men det fikk de visst ikke lov til å gi ut... Så de vil heller at alkoholen regjerer i årene fremfor å gi meg litt naturlig H2O for å forebygge leverskadene. (Eller kanskje de bare vil ha meg så snydens som mulig så jeg kjøper flere kreftburgere..?) For å være litt nesevis tok jeg bilde av gulvet deres.

Også sa jeg "takk for ingenting", og de svarte

Men men, hvem trenger å gå ut uansett når man har fått seg så fine nye møbler som vi har her på Carl Berner?

Hmm... Nei.

Ikke helt...

Se - en mokkadue.

Her ja! Brand spankin' new.

Før:

Ja, menneskene kunne sikkert trengt en forbedring de også.

Så dersom noen ønsker seg ny (og ødelagt og maltraktert og istykkerhamret) sofa, så er det bare å komme og hente utenfor Dælenenggata 20B...

...bygningen hvor folk er særdeles dyktige når det gjelder å kaste søppelet sitt riktig

Happy sundae.

Jada, humoren er på topp på ukens siste dag.

Det lukter plumbo og ei sur mokkabønne

2012-01-15T14:22:00.012+01:00

Noen mennesker får dobbelt opp her i livet.

Andre har det med å tråkke i grøten av mangel på kunnskap om den berømte salaten.

Også er det de som sikkert kjenner til salaten - ja, til og med er så bygdenære at de har dyrket den selv - men som ikke klarer å unngå å tråkke i den på grunn av for store arbeidsstøvler.

Og plutselig stopper Norge opp og hår helt amok(ka). (Se - det er ikke bare Plumbo-gutta som har dårlig humor) Personlig er jeg glad for at jeg nå vet at "mokkamann" skal legges til min allerede godt utfylte liste av rasistiske ytringer, sammen med ord som "eskimo", "negerkonge" og "hottentott". Jeg har nemlig vært på nippet til å gå inn til den ene svensken på en kafé i nærheten her, som tilfeldigvis lager en veldig god kaffe mocca, og spørre han om hvordan han ble en så god mokkamann, men nå vet jeg at jeg skal unngå det. Neida, jeg bare tuller - jeg liker jo ikke kaffe engang! (Kanskje dette var det dårligste tidspunktet å komme med en slik uttalelse. Mulig "kaffe" blir neste fy-fy-ord)

Nå blir jeg nok snart diskvalifisert fra Grand Prix...

Men når vi først er i gang med å kritisere slike negative stereotyper, så syns jeg at selve tilstelningen hvor gårsdagens skandale fant sted bør vurdere å bytte navn etter denne hendelsen. Jeg mener - "Spellemann" - hvor gammeldags og lite representativt for dagens samfunn er ikke en slik tittel, da dere?? En tradisjonell gammelnorsk spellmann så sånn ut i min barndom:

Hm... Nei..

Njææ...

Fortsatt ikke helt i mål...

Der ja! Gode gamle Per Spelmann og kua og fela. Dette var kanskje søtt og uskyldig tidlig på 90-tallet, hvor Pippis pappa fremdeles var konge over noen folk hvis-navn-jeg-ikke-bør-nevne, men nå er vi tross alt kommet til 2012! Æraen hvor rasisme og stereotyper ikke skal finne sted, så vi nevner det uavbrutt ved minste antydning så det finnes overalt likevel og forskjellene som ikke skal eksistere får større skiller enn noengang. Da syns jeg det blir feil at alle skal måtte leve opp til en utdatert rollefigur med hullete bukser og klumpesko og møllspiste skjorter (som kunne sammenlignes med noe brukt i en konsentrasjonsleir, men det kan jeg ikke skrive, for da er jeg hitlerjugend) som i tillegg har et kjærlighetslignende forhold til ei fele og uvasket hår. Sikter de til at hele musikk-Norge er en gjeng uflide mennesker som lukter vondt og bytter bort kyr for å kunne spille musikk? Den eneste som passer denne beskrivelsen er muligens

men selv han passer nok på å vaske seg under armene iblant og han har nok hatt mer enn ei ku, hvis dere skjønner..?

Så bytt fra "Spellemann" til "Utdeling av priser for anerkjennelse av den musikalske gren til mennesker av alle etniske opphav uten at man under noen omstendigheter skal referere til den enkeltes opphav med bønnelignende referanser, og med underholdning, kjoleskift og pyrotekniske effekter sponset av den alminnelige lisensbetaler".

Og sånn by the way helt avslutningsvis - Madcon er selv fryktelig politisk ukorrekt i sin slager "Freaky like me", hvor de vrikker og nynner til strofer som "I had my kitty "urr" as she laid on me. We windin' and grindin (...) Shawty, know I never ever ever pulled you, do you whisker on a freaky year as I do" Dette syns jeg er svært støtende for katter, og fremmer deres primitive egenskaper på en heller overfladisk måte. Jeg har konferert med Luna, som for mokkahetens skyld er fra Brasil, og hun reagerer naturligvis med avsky.

Listige sexlister

2012-01-10T12:55:00.007+01:00

Oi, dere - jeg har glemt å fortelle at jeg har fått ny laptop! Disse to første årene av bloggen har jeg krympet hendene sammen for å skrive selvutnevnte morsomheter for dere på ei litta knøtt av en maskin, men endelig har jeg fått en ordentlig sværing. Nå kan jeg kompensere for at jeg har små pupper, for ingen kommer til å tenke på det nå som jeg går rundt med en stor datamaskin.

Se - en hvit og en svart, så inkluderer jeg alle.

Det er mye rart man kan gjøre på en datamaskin (fin glidende overgang til neste tema). Man kan blant annet lage lister over dem man har hatt seg med eller ønsker å ha seg med, som noen flotte ungfoler i hjembyen min har gjort i juleferien.

Bare for å få oppklart det - jeg har ingenting med dette å gjøre. Ei heller har jeg hatt noe å gjøre med denne begivenheten:

Men seriøst da, dere - jula er en tid for å spise småkaker med besteforeldrene dine og gi nek til fuglene på verandaen og leke med de fargerike kulene på juletreet. Det er ikke tiden for å minnes en håndfull semiseksuelle opplevelser med fomling under buksekanten, skjelvende åpning av BH-hemper og tre-fire støt med halvslapt påheng som har et hendelsesforløp på ca to og et halvt minutt. Jesusbarnet ønsket seg bare en julestrømpe med gull og røkelse og kindersjokolade, han, og krever absolutt ingen skryteliste fra smågutter som tror at det ovenstående kvalifiserer som fullbyrdet samleie og at klamydia er navnet på en av dvergene i "Snøhvit". Håper likevel de har noe igjen for denne listen i fremtiden, slik at de kan fortelle sine avkom hvordan de skal oppføre deg mot det motsatte kjønn og guide dem til hvordan man skal finne en passende køyekamerat. Jeg ville nok anbefalt internettet til å finne jenter som allerede er eksponert der ute

"Unge menn vil etterfølges" Hoppla!

Nei, alt dette blir like flaut som skiguttas nye Ali kaffe-reklame. Grøss... Jeg blir like engasjert som Jennifer Aniston er på filmplakatene sine.

Nei, nå skal jeg lage min egen sexliste.

Jeg er grisepen

2012-01-10T00:23:00.007+01:00

Dere vet den velkjente følelsen av virkelig anstrengt selvaksept der du står oppmalt og nedpudret etter fem timer foran speilet og ikke kommer til en mer positiv konklusjon enn "jaja, dette får duge". Kvisa, som er strategisk plassert midt mellom øynene og lyser som om den er klar for å ta imot moderskipet, er nå tildekket av en beigebrun fargetone som egentlig ikke matcher ansiktsfargen ellers. Samme kan det være, for ingen vil legge merke til det uansett når leppene er deilige og rødmalte og såvidt skjuler munnsåret du pådro deg dagen før nyttårsaften og som du selvfølgelig har plukket på så det nå ser ut som om du har kommet til fase åtte av et herpesutbrudd hvor skalaen egentlig bare går til tre. Du har akkurat passert punktet hvor håret går fra nyvasket til fett, enda en kvise lurer på hakepartiet og du merker at deodoranten med mikromineraler ikke klarte å holde deg fresh på turen ut med søpla. En liten dæsj parfyme under arma, så lukter du like godt som en italiener i togbillettkø (selvopplevd). Likevel står du der - håpefull og med trynet forvridd i et falskt glis som gir deg pre-fylleangst fordi du ser for deg hvordan du vil se ut på bilder i kveld. Det er i sånne stunder jeg tenker at "she must be fu¤%#ing born with it, cause it's definitely not Maybelline..." Jeg føler meg sånn ca sånn:

Greit nok at man ikke kan sminke en gris pen, men kanskje man kan le litt av hvor søt den er som prøver...

Men men, ut av døra går turen og man prøver en siste gang å legge slike selvkritiske innovertisstanker hjemme og sier høyt og middels overbevisende at jeg er fjong og flott og "I'm every woman, I'm a survivor, stank ass ho" osv osv osv. Så koser man seg, danser, tar en sup av en blå drink i ny og ne og glemmer plutselig at man følte seg under middelmådig. Herregud, jeg er et hett stykke kvinnfolkpai, liksom, og skal derfor smile med det smilet (og den kløfta med dårlig bortgjemte puppeputer) jeg har! I'm the queen of Oslo!!! Føler at jeg ser slik ut der jeg står på en stol og shaker:

Men så kommer jeg hjem og sjekker dagens fangst på film...

...og finner vel ut at jeg heller hadde passet inn med disse fiffige festfolka:

Kanskje jeg skal bli en av de "normale" som sprøyter dritt inn og suger ting ut og setter ting på og spyr ting i do for å se facebookverdig ut? Herregud, kjenner det er på tide å bruke det gavekortet på vinmonopolet jeg fikk av storesøstra mi til jul... Neida, dette er det urettferdig å klage over; det finnes faktisk folk med virkelige problemer.

Slik blir kjendisåret 2012!

2012-01-03T17:16:00.015+01:00

Husker dere at jeg vurderte en karriere som spåkone? Vel, etter å ha lest årets kjendishoroskop på Se & Hørs nettsider, vurderer jeg det sterkere enn noengang, da jeg innser hvor ufattelig vagt det går an å skrive om noen og likevel få nasjonalt forsideoppslag. Dette må jo bare være en jobb for meg! Så nå skal dere få en eksklusiv permiere, nemlig Overkommelig Blonds første spådoms-battle, hvor jeg viser dere Se & Hørs spådommer og svarer med min egen versjon.

Idas spådom: Aksel Hennie vil fremdeles være en mann i 2012. Han vil bli tatt noen bilder av og blir pent nødt til å gi fra seg sitt navnetekke på diverse biter av hvitt papir - noen ganger med blå penn og tidvis med rød, ettersom stjernebildet Orions belte sitter litt løst i år. Det er mulig at han vil bli oppringt av noen som ønsker at han skal memorere setninger og avsi dem foran kamera, men det kan også hende at dette lar vente på seg. Situasjonen er uklar, da krystallkulen dessverre har fått en ketchupflekk akkurat der. Tone Damli, på sin side, vil fortsatt slite med å gjøre seg forstått av det generelle publikum og kløften hennes blir derfor dypere for å trekke oppmerksomheten bort fra ansiktsområdet. Noe forteller meg at hun vil drive med sysler av den musikalske sorten, og da er det sang som er mest fremtredende. Dette stilfulle paret vil utover i 2012 bli kjent som Tonksel.

Idas spådom: I denne unionen senser jeg liten interesse for det kvinnelige underliv gjennom hele 2012. Det er en stor andel herreundertøy i skapene hjemme hos dem, og jeg får opp bilder av at de begge bruker dette under de andre klærne sine daglig - noe som vil være gjennomgående hele året. Det er mulig at Jan Thomas vil oppleve forbigående muskelsmerter i perioden mars-juni grunnet kraftig gestikulering, hvor redningen vil være Ibux smertestillende gel. Gå derfor til innkjøp av dette i forkant, så slipper du å bekymre deg for at apoteket har stengt. Folkets navn på disse to i 2012 vil være Janopher.

Idas spådom: krystallkulen min vet dessverre ikke hvem dette er...

Idas spådom: her får jeg royale vibber. En av disse vil bli omtalt som prinsesse av folket, og jeg ser for meg at det er personen hvis navn begynner på M. Den andre har en mer maskulin energi, og av en uvisst årsak gir krystallkulen min meg strofen "bare vent, snart blir jeg majestet..." og et løfte om at han skal bli "helt konge". Kanskje det har noe med rock n'roll og brylkrem å gjøre, men dette er fremdeles uklart for meg. Det jeg kan si med største sikkerhet er at disse menneskene fremdeles vil spise frokost med stor iver og pusse tennene før de legger seg om kvelden. Norges kjælenavn på disse vil være Maakon-Magrit.

Jaja, det er vel og bra å trumfe andres spådommer, men jeg har også noen egenlagde, nei jeg mener selvoppdagede profetier som jeg ønsker å dele med dere. Kort oppsummert:

Kortene forteller meg at Marianne Aulie, etter å ha født barnet som vil få navn etter en nylig oppdaget gjødselbille og et mellomnavn oppkalt etter hennes egen bakdel, oppdager at hun har pådratt seg klamydia fra å ha brettet ut sitt nakne underliv på så mange offentlige flater. Ikke skyld på meg - kortene har talt.

Svein Østvik har flere varme strøk å besøke og flere overberusede overgangskvinner å klapse på i 2012. Noe forteller meg at dette vil skje foran et kamerateam som han har betalt en hel årslønn for at de fremdeles skal følge han. 2012 vil beklagelig nok ikke være året han lærer seg at Mallorca uttales med "j" istedenfor "l", men samma det, for han skal til Lanzarote uansett.

Krystallkulen avslører at dette politisk korrekte paret vil komme til å bli tvangssendt på trafikalt grunnkurs i løpet av det kommende året, og at de blir utestengt fra enhver bilforhandler frem til fullført opplæring. Elis hår vil i tillegg bli ansett som trafikkfarlig.

2012 vil likevel oppleves tyngst for denne statslederen, som sliter med å følge i sin fars fotspor - mest fordi farens sko er altfor små. Alle uniformene må også tilpasses, da det forstoppede ansiktet tyder på at han har det svært ukomfortabelt. Jeg ser dessverre ingen ende på dette problemet i løpet av det kommende året.

Og med den triste fornemmelsen, takker denne spåkona for seg og ser frem til å se profetiene bli oppfylt i løpet av 2012.

Happy new year, Sophiemigirl!

2012-01-01T22:20:00.010+01:00

Ja, da var vi allerede kommet til tjuetolv, dere, og det virket som om de fleste av Oslos borgere var sinnsykt gira og partyklare på nyttårsettermiddagen; bare sjekk ut den livlige vorsstemningen på t-banen i går!

Og ikke for å glemme den dansende strømmen av mennesker på vei ut fra Storo T-banestasjon!

Og det voldsomme folkehavet på vei ned mot Storo storsenter!

Hm... Kanskje folk satt hjemme og var redd for dommedag, noe som var litt teit da den ikke inntreffer før 21. desember i år. Så slapp av, folkens, det er ikke noe vits i å bekymre seg for det enda. Bare sørg for å få orden i papirene innen førjulsstria.

Syns likevel det var trist med slik dørgende stillhet på en festdag som nyttårsaften, så det var nesten så jeg brast ut i gråt.

Men folkehavet befant seg jo, som jeg etter hvert forstod, på Frogner på årets siste dag, og siden jeg var så heldig å bli invitert, slapp jeg å bli helt nordkoreansk.

Kort oppsummert bestod de siste timene av 2011 av oppblåst tapasmage, stemning med ABBAs "Happy new year" og trehundreogåttifem lightsticks på gulv, mellom tennene og i kløfta. De første timene av 2012 ble feiret med vill løping bort fra bakkeraketter, fotverk og glasskår under skosålene, samt en granbarbukk som en festdeltager stjal fra gudvethvorfra og plasserte midt på dansegulvet.

Washi og Stine lener seg på julebukken.

Jeg skal med hånda på hjertet si at jeg frydet meg over å slippe støvsuging og vasking og rydding etter at larviksimmigrantene (med hjelp av noen innfødte osloborgere) hadde herjet på Frogner i natt. Happy nyttår, da, dere. Måtte jeg gjøre enda flere dumme ting i 2012 for å fremdeles være en kilde til latter og glede for dere alle.

En romjulsdrøm...

2011-12-28T18:35:00.010+01:00

Glade jul, hellige jul! Her ligger jeg dvask, bleik og oppblåst på en knirkete sofa i Oslo og tenker tilbake på en høytid som har gitt meg fantastiske gleder i form av pinnekjøtt, ribbesvor, brun saus, kokosmakroner, Sfinx-konfekt, kinderegg, baconfett, svinestek, karamellpudding, riskrem med jordbærsaus og ørten glass mozellaktig hvitvin - for å nevne noe. Rockeringen og selvbruningen som snart er gått ut på dato roper fra meg fra innerst i skapet. La oss oppsummere med noen høydepunkter:

Jeg ble endelig beroliget over å se ekte smør i butikken, men samtidig litt urolig igjen over at det var så fremmed og sølvfarget...

Jeg var på hummerlag og ble sjeleglad over at jeg syns hummer var diggbart. Nå ønsker jeg meg ei litta tråler, båtplass ved Aker brygge samt en håv jeg kan fange dyra med.

Desserter blir det jo lite av i jula, så istedenfor å lage én karamellpudding lagde jeg tre.

Har jeg forresten nevnt at jeg har tre veldig kjekke og høye brødre hjemme?

Og en helt normal mormor.

Og helt normale naboer.

Og en familie som er flink med emballasje.

Dagbladet satte griller i hodet på potensielle Orderud-copycats og banet vei for en jul med familiehygge.

Jeg oppdaget de homoerotiske undertonene i "Tre nøtter til Askepott" (som i seg selv er en Modern talking-ish tittel på et juleeventyr)

Og forresten - visste dere at det var i nettopp denne tjekkiske 70-tallsperlen at Jack Black debuterte på lerretet??

Så var jeg én av femten finalister i "Miss Larviksniss 2011" etter å ha blitt stemt frem av en gjeng gutter i alderen 12-17 på diggbarlostos.com (ja, det er fremdeles ikke mulig med Ø'er på interweb'en, vet dere), og vi var alle ikledd det nyeste fra superkul.no

Afterpartyet tok vi på gode gamle (og eneste) samlingspunktet. Missekonkurransen endte så som så for min del, da jeg tror at danseferdighetene og drikkekulturen trakk kraftig ned.

Akk, ja, jula er koselig og som dere ser har jeg mange nye minner å fryde meg over, men voksenlivet i Oslo kaller - noe som tilsier at dere sikkert hører oftere fra meg nå som jeg er ferdig med alle nissestrekene for i år. Tjuetolv - fyr løs!

Tradisjon tro

2011-12-11T17:22:00.010+01:00

Hei alle søte elskverdige blogglesere denne tredje søndagen i advent. Dagen er ikke komplett uten et outfitbilde, og det kommer her:

Det er viktig å virkelig vise frem julelårene.

Antrekket skyldes vel i stor grad gårsdagens personalfest her hjemme hos meg, som for det meste foregikk på denne måten:

Husmora på Carl Berner stilte ikke akkurat med fattigmann og goro, men det blir søren meg ikke jul uten gelé med noko attåt heller, spør du meg.

En annen grunn til min lite delikate stil i dag er at jeg først nå har begynt å kjenne på denne smørkrisen alle snakker om. I kjøleskapet vårt har vi hatt en pakke med meierismør som aldri så ut til å ta slutt - før nå...

!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Dette er alt som er igjen! Så nå klarer jeg ikke å tenke på annet enn smør, og bestemte meg derfor for å ikke vaske håret sånn at det etter hvert blir så fett at jeg kan vri noen naturlige dråper ut av det. Man skal da vel prøve å være så selvforsynt som mulig i disse krisetider? Uansett - jeg skal snart hjem til Larvik, som ser ut til å legge smørproblemene på hylla grunnet ei lita voldskrise.

Ahh... Godt at noe fremdeles er tradisjon, sier jeg bare.

Andre tradisjoner jeg har å se frem til er mormor og hovmesteren (hun skaller ham ikke ned som andre larviksborgere, men det er ikke langt unna heller)

Jeg kan også glede meg til diverse imitasjoner av Benny fra "The Julekalender"

Det skal også bli gøy å ikke få mandelen i år heller.

Nei, jeg har seriøst aldri fått den, enda vi har hatt familiejulaftengrøttradisjon i 17-18 år. Kanskje alle gode ting er 17 eller 18?

Men egentlig er jeg bare misunnelig på juletradisjonene til Paris Hilton.

Det nærmeste jeg kommer halvnakne nisser i Larvik blir nok noe sånt:

God sexy og valkete førjulstid, dere.

Tull i Blåfjell

2011-12-07T19:58:00.003+01:00

Nå er det adventstid, dere, og for min del har de siste førjulsdagene foregått med nesa i skolebøker og på jobb på Storosenteret. Jeg skal si at det jaggu meg ble en flott start på arbeidsdagen på søndag da jeg havnet i en klynge av barnevogner og halvfeite bartemenn hvor en av dem åpnet sin "julekalenderluke" foran meg så jeg gikk rett inn i en sur adventsfjert. Tror ikke jeg skal ønske meg en kroppsluktkalender neste år, for å si det sånn.

Men - sure fiser til tross - det er noe helt eget med jula, og her i heimen er julestemningen på topp! Og selv om jeg nå er noen-og-tyve er jeg aldri voksen nok for julekalender på TV, så jeg får selvfølgelig med meg "Jul i Blåfjell" så ofte jeg kan.

Her lærer vi jo mye rart, som for eksempel at fjell har en åpne- og lukkemekanisme som involverer blåbærsaft i en glasstjerne og at bygde-Norge må ofre søppeltømmingutgiftene grunnet ordførernes voldsomme pelskåpebudsjett.

Hvorfor har det ikke blitt mer oppstyr av dette massive massedrapsplagget som sikkert atten rever, to ulver, sekstiåtte mink og én schæfer har mistet livet for å lage?

Selve blånisse-kulturen kan jo diskuteres... De er svært trangsynte og lite inkluderende når det gjelder andre folke- og nisseslag, noe som jo er ganske trist i og med at det finnes ca 20 blånisser totalt. I tillegg får de garn og mel og diverse andre goder så det akkurat holder til én person, noe som kan minne om rasjoneringssystemet under krigen. Så har vi det derre dyret som går rundt og blir melket av alle nissene hver dag...

Hm... Nei

Ikke helt...

Tja... Fremdeles ikke i mål...

Ikke så altfor langt unna nå...

Nei, uansett, det er ei geit som går rundt og gir melk til alle sånn at hjertene deres kan bli varme. Dette er i og for seg en vakker tanke, men jeg tror heller at en helfersk og upasteurisert geitemelktår etter hvert vil forårsake et ekstremt smittefarlig utbrudd av munn- og klovsyke, som faktisk ville vært katastrofalt i et slikt primitivt ursamfunn uten tilgang på medisin og annen legekunst. De har faktisk ikke en egen sjaman engang! Til og med en av Norges største fjernsynskanaler har jo det!

Jeg tror også de hadde hatt godt av å komme i kontakt med en logoped, da de har en som snakker baklengs der inne. Det er direkte uansvarlig å ikke tilkalle et støtteaparat i en slik situasjon. Pluss at de har en blånissemamma som har vært gravid i flere år, og hun burde da absolutt ha hatt tilsyn av lege etter at det var gått ni og en halv måned - om ikke før.

Om ungen, mot formodning, er i live fremdeles vil den nok ha store indre skader, både i kropp og hode, og jeg vil ikke engang tenke på situajonen med blåmorens underliv etter å ha presset ut en flere år gammel nyfødt. Ikke for å virke rasistisk, men jeg er glad jeg er av bygdefolkslekt akkurat der.

Men én ting de virkelig kan er å synge, og de lager sanger om enhver dagligdags situasjon. De er veldig ekspressive og uttrykksfulle der de synger om strømpestrikking og kvistfyring og den generelle blåheten de omgir seg med.

Oops... Bare Sebastian som kom i veien for kameraet.

Til tross for ekstreme kulturforskjeller mellom bygdefolk og blånisser, føler jeg at det er mye rart som skjer nede i bygda også. De snakker om hvor godt de har det og at det ikke er mangel på noe, men det virker ikke som om velferdssystemet er av de mest effektive...

Mamsen og Lillegutt. Ikke bare mangler de ordentlige fornavn, men det er helt tydelig at disse to har falt helt utenom alt som heter trygdeordninger og bistand, da de til og med må stjele gratis pepperkaker for å bli mette. Det er tydelig at denne "Lilleugtt" også mangler noen vesentlige sosiale antenner og andre egenskaper som trengs for å være en ressurs for samfunnet, men førerkort har de gitt han! Og dette gjør at han fritt kan kjøre bort bygdas søppel og dumpe det i fjellet! Jeg vet ikke om barnevernet burde vært koblet inn i denne saken for mange år siden, men det har hvert fall ikke blitt gjort, og vi ser de fryktelige konsekvensene tydelig.

Bygda har også to bakere. Jeg var så heldig å knipse bilder av den eneste episoden disse var med.

Kåre er bygdas postmann...

...og som vi har skjønt, er han hemmelig forelsket i Selma - bygdas elektriker...

...men likevel bruker han mesteparten av tiden sin sammen med Selmas far - ordføreren med pelskåpen...

...og det de gjør er å henge på Kåres postmannhybel og komponere sanger til et musikalsk julespill... Hmmmm...

Og når han ikke synger egenlagde julesanger med byens øverste autoritet, henger han med Mikkel (Selmas sønn) og Marta (Mikkels kusine). Hva med å finne deg lekekamerater på din egen alder, Kåre? Kan jeg foreslå sukker.no eller match.com?

Jeg lurer også litt på hvor Martas foreldre er. Er de misjonærer i utlandet? Er de hjemme og tjuvstarter på juleakevitten? Eller kanskje de rett og slett har stukket fra sin eneste datter til fordel for et nytt og bedre liv med bingo og svinekoteletter til svenskepriser i Örebro? Uansett - jeg syns synd på Marta.

Alt dette kunne man selvsagt tolket ut ifra "Jul i Blåfjell", men jeg elsker som sagt julekalendere, og kunne aldri i livet tenke meg å si noe sånt om denne fantastiske serien. *Kremt*

Slutten på et Glamour-øst liv

2011-11-28T22:25:00.018+01:00

Ok, dere - av alle fester jeg absolutt ikke ville vært på......... I kveld har de nemlig gravøl for "Glamour" på et ukjent utested her i Oslo (som helt sikkert vil forholde seg anonymt på grunn av det voldsomme PR-selvmordet det ville resultert i om det ble kjent, men likevel, forståelig nok, inviterer de sørgende og tørste TV-slavene inn i varmen da dette vil føre til massivt overskudd i kassa) Jeg er uansett glad for at VG-TV dekker denne begivenheten sånn at jeg kan få et innblikk i en totalt fremmed kultur. Her er et knippe triste Glamour-fanatikere:

Også hadde de autografer fra stjernene selv, vet dere! Hadde jeg stilt opp med min personlige hilsen fra Jahn Teigen jeg fikk som 9-åring, så hadde jeg vært den kuleste på festen.

Hm... Tror han her het Captain Cook.

Jeg ser for meg det blir snørr og tårer og mimring om at han ene hadde et forhold til både mor og datter som begge skulle vise seg å være døtrene hans som han hadde fått med sin egen bestemor, som egentlig var en ond kjønnsoperert mafiaboss. Ja, dere vet - sånne serier er så forutsigbare. Uansett, det blir sikkert en del allsang på en slik sammenkomst (noe det gjerne blir i følelsesladde øyeblikk på nach), og da vil jeg tro at et par boyband dukker opp over høytalerne. Og når vi først snakker om boybands, (ja, dette var en særdeles vellykket og velglidende overgang til det jeg egentlig ville ta opp i dette innlegget...) så har jeg tenkt på én ting: boybandalbumcovre! De er så flaue!

Ta for eksempel tidlig Backstreet Boys.

Alle står med hodet på skakke og "henger" fordi de er "gutta fra bakgata" - sett bort ifra de metroseksuelle hvite jakkene (utenom Kevin helt til venstre som ser ut som den syv år eldre broren til den kuleste gutten i klassen som fremdeles henger i skolegården og selger rev fordi uføretrygden ikke strekker til) Brian ser intetsigende ut.

Ahhh, metroseksualiteten strekker seg lenger. De er faktisk litt på kanten her, syns jeg, men AJ er akkurat passe råtass med piggsveisen og solbrillene, som gjør at de ikke trenger å bytte navn fra Backstreet Boys til Backdoor Boys - om dere skjønner? Pluss at Howie tilsynelatende står og ber, noe som appellerer til den gla'kristne befolkningen og holder det hele utenfor rebellsonen. Brian ser forvirret ut.

Dette er fra nyere dato, og her kan du se at gutta virkelig har vokst; ikke bare har de mistet et medlem, men de sitter også laidback i en sofa og ser reflekterte ut. Nick flørter litt med fortidas feminine trekk ved å sitte med beina sånn som han gjør, men nå har han blitt så voksen at han er trygg på sin egen seksualitet. Howie ser semi-bedende ut fremdeles, og AJ - rebellen som han er - styrker sin individuelle stil med en hatt og skjegg med Midtøsten-preg. Brian ser ukomfortabel ut.

Dette med å gå fra guttete uskyld til voksen eleganse har Boyzone også vist oss:

Fra søte og småhomofile fakter på glattbarberte gutteansikt - og den obligatoriske rebellen med striper i håret og utvidede hull i ørene...

...til skjeggete mannfolk på 40+ med ny livserfaring og alvorlige blikk - ja, til og med så tankefulle at en av dem legger hånden til haken. Legg merke til at et medlem har forduftet også her.

Så har vi en perle av et cover fra A1 (må uttales A-ein for at det skal være verdt å nevne)

Åååfyttigrisen så deilige! Som tatt ut av en "skjorte-og-slips-pakke-til-farsdagen"-reklame for Dressmann! Ben (foran) går virkelig inn i rollen som sexy forfører, mens Mark (venstre) egentlig ser ut til å ha fått måkebæsj i øynene og ufrivillige smasmer i høyre skulder. Christian er...vel...typisk norsk og tenker mest på været og om kjøttkakene han spiste i går fremdeles er gode i dag.

Uansett - ingen kan toppe Westlife når det gjelder albumcover, altså. Disse er kongene på alle CD-hauger der ute! Bare nyt de følgende eksemplene:

Badboys fra vestkanten som prøver å se ut som de er fra østkanten. Blikkene tilsier i hvert fall daterape og ris på rumpa.

Klassikeren! Gutta går med sure miner (sikkert ment å være sexy for småpikene) i svarte dresser og hører nok for seg "Eye of the tiger" der de går og promoterer slagere som "I lay my love on you" og "What makes a man".

Gutter som håndterer nødbluss er...tennende (*ching ching*) Og ikke minst er det naturlig å stå sånn midt på en landevei i ørkenen.

Her, vet dere - på dette stadiet har gutta vært gjennom mye sammen og har så mange artige historier å mimre om at de ikke engang klarer å holde kjeft når de skal på fotografering. De er så gode venner at de rett og slett ikke klarer å holde hendene fra hverandre og latteren er løs og ledig der de går fullt påkledd på stranda.

Her har også Westlife nådd voksenstadiet for fullt, og derfor er de oppdelt i ruter i sort-hvitt, som representerer alder og visdom (pluss også disse gutta har mistet et medlem). Jeg ser for meg at de reflekterer over alt de har opplevd, alle pengene de har brukt på luksusprostituerte og rev (som de sikkert kjøpte av Kevin fra Backstreet Boys) og generelt alt det gode som kommer av å covre Bette Midlers "The Rose" når du er medlem av en ren guttegruppe. Vi avslutter med nok et tankefullt bilde hvor de stirrer uti intet fra en bro. Helt naturlig.

Go with the Flo

2011-11-24T19:43:00.010+01:00

En del av det å bli voksen er å utvide sin kulturelle horisont, og når man bor i en metropol som Oslo, er det ingenting som hindrer en fra å baske seg i det mangfoldige underholdningstilbudet som finnes her. I den sammenheng syns jeg også det er viktig å la de moderne kulturpersonlighetene komme frem i lyset, noe som bidrar til nettopp variasjon og bredde. Derfor lot jeg de gamle klassikerne som Ibsen og Munch og rumpa til Marianne Aulie være i fred i går kveld og tok meg tid til å nyte de lyriske anekdotene til Tramar Dillard.........også kjent som Flo Rida.

Hm... Ja, en lite synlig Tramar i full sving.

Og hvorfor i all verden ønsket jeg å være med på en slik musikalsk opplevelse, spør dere nok. Vel, foruten å vise særegen toleranse ved å omfavne en musikksjanger som er ganske annerledes fra min personlige preferanse, har jeg, overraskende ofte, følt at Flo Rida (og alle artistene han har med seg som merkelig nok, uten unntak, har fornavn som begynner på "Feat") har sunget direkte til meg. Det er mange av tekstene hans som passer meg på en prikk!

Eksempelvis sangen "Sugar":
"My lips like sugar, my lips like sugar. This candy got you sprung, this candy got you sprung (...) Pretty much you're giving me a sugar rush. Lil' mama, give me high blood pressure when you blush. Lips feel soft as feather when we touch"

Jeg mener hvert fall selv at denne sangen er "min" etter mitt ganske smertefulle hjemme-leppeinngrep.

Så har vi slageren "Low":
"Shawty had them Apple Bottom jeans, boots with the fur..."

"...the whole club was lookin' at her..."

"...she hit the floor..."

"...next thing you know Shawty got low, low, low, low..."

"...low, low, low, low"

Det viste seg at dette skulle bli en innholdsrik aften hvor de dominerende faktorene var, kort oppsummert, glasskår under skoene, ølsøl på strømpebuksa, tinnitus i ørene og svettedråper fra selveste Flo på blusen. Jeg ble også inspirert av at denne karen, som faktisk er fra Florida, klarer å gjøre hjemstaten til et artistnavn på slik en kreativ måte som han har gjort. Fra nå av tror jeg at jeg skal kalle meg for West Folda, som en hyllest til fylket jeg er fra.

Men en liten videosnutt kan si mer enn tusen av mine artige ord, så jeg anbefaler å holde for ørene og observere det følgende klippet (det stakkars digitalkameraet mitt var ikke glad i den høye lyden, derav ufattelig irriterende hakking):

Et backstagemøte var en selvfølge. Bare se bort ifra at jeg plutselig har svart hår på topplokket og en militær-/speideruniform. Det er bare en illusjon. Snakkes, Flo.

Ida ser på... "Åndenes makt"

2011-11-20T21:55:00.024+01:00

Jeg har alltid vært overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser med det blotte øyet. Altså, når det finnes butikker som selger klær og assesoarer som gjør at man kan bli seende sånn ut:

...eller når du tenker at dette er en effektiv og gunstig måte å få ungen til barnehagen på:

...så er det vel strengt tatt ikke så rart å forestille seg et par spøkelser som vandrer gjennom vegger, eller?

Uansett, det finnes nok av TV-programmer som tilfredsstiller min interesse for det overnaturlige, og av de norske perlene finner vi blant annet "Åndenes makt" som går hver søndag kveld. Og som det ukentlige ritualet det har blitt, benket jeg meg foran LED-skjermen også denne søndagen - nettopp for å lage dette blogginnlegget for dere. Men jeg må innrømme at med mitt analytiske og kritiske blogger-blikk, ble ikke dette programmet fullt så åndelig som det utgir seg for å være likevel...

Ahh, vakre Nord-Norge. Ingenting setter stemningen like mye som vidunderlige naturbilder. Dette fjellet ligner jo forresten ganske mye på det fjellet vi besteg på hyttetur for noen uker siden.

Det er visstnok på en bar at det skjer mystiske ting denne gangen - som enhver god nordlending beveger også de døde seg til "vannhullet".

Allerede her syns jeg det virket mistenkelig; lystige smil over fulle ølglass, litt vel folkelige og hyggelige ansatte og snikreklame for Mack. Hm... Lukter jeg en lokalpub som ønsker å bruke TVNorge som et middel for å tiltrekke seg turister? Til og med programleder-Tom ser litt skeptisk ut...

De ansatte forteller historier om stemmer, fottrinn uten synlig tilhørende føtter og glass som ramler ut av hyller og skap på egen hånd.

Snakker vi klumsete og skyldige ansatte som prøver å unngå erstatningskrav ved å rette fingeren mot en poltergeist? Tom lar likevel tvilen komme dem til gode og bøyer seg ned for å ta en grundig titt i en av glasshyllene - vel å merke en smule nære kløfta til den ene ansatte.

Good one, Tom

Skepsisen kom imidlertid tilbake for fullt da hun andre ansatte i mellomtiden benyttet sjansen til å få en av dørene til å se ut som den fra "Ondskapens hotell" - dere vet, den som blir økset gjennom. Men hun hadde dessverre bare en saks, som gjorde prosessen svært tidkrevende, så kameramannen rakk å ta henne på fersken...

But the show must go on, og poenget med denne serien er jo å fjerne all ond energi og flytte rampete ånder over til den andre siden, og for å få til det trenger man en klarsynt.

Hun her må være enormt klarsynt ut ifra størrelsen på brillene å dømme.

Tom var hvert fall keen.

Så gikk de inn på puben, hvor fornemmelsene flommet over fra første stund.

Hun hadde visst kontakt med en sjøsame med kniv der inne, og vi vet vel alle hvor illevarslende det kan være med en same på bar.

Dette gjorde Tom bekymret.

Ja, det ble for mye for den klarsynte også, faktisk, så hun ønsket å ta seg en tur rundt i byen for å klarne hodet.

Godt å se at natteravnene passer på i nord også, dere. Her er de ute og patruljerer.

På tur i Storgata. Men så fikk den klarsynte plutselig en klar visjon av at urinblæra var full, så hun var nødt til å gå innom nærmeste hus for å låne toalettet.

Tom var utålmodig og mindre fornøyd med denne tissepausen.

Omsider var de i gang med klarsyntheten inne i lokalet igjen, og Gro Helen (den svak...nei, jeg mener klarsynte) ville absolutt gå bort til baren. Jada, hun er jo trønder, som jeg av erfaring vet ikke er stort bedre (eller verre, alt ettersom) enn nordlendinger i drikkekunst.

Se her, ja. Her danser vi samba og retter litt på BH-en bak bardisken, så stemningen var med andre ord løs og ledig på det åndelige plan. Tom var litt nervøs.

Nei, sorry - feil Tom.

Så mistet Gro Helen kontakten med samen igjen, og måtte rette på brillene for å få bedre dekning.

Til slutt var det tid for at de ansatte på puben skulle få greie på hvilke funn som var blitt gjort på arbeidsplassen deres.

Og det Gro Helen hadde å si var, kort oppsummert:

...noe som vekket sterke følelser

Så pleier jo Tom å drive litt etterarbeid og research i etterkant av besøket...

...men dette syns han var så kjedelig at han heller satte seg på Facebook for å sjekke nye venneforespørsler.

Og som et siste stikk gikk han innom det lokale politihuset, da han hadde fått høre at du kan kalle politibetjenter "hæstkuk" i Nord-Norge uten å bli bøtelagt. Dette syns han var rasende festlig.

På gjensyn, folkens.

21-bussen til Måke

2011-11-18T23:35:00.008+01:00

Altså, det er helt ok at sigøynerne skal spise måker og duer til middag, men må de på død og liv flå dem inne på bussen, da?!

Herregud, som om ikke det er farlig nok i denne byen allerede, så skal man ikke lenger få kjøre kollektivt uten å bli infisert av alskens midd og parasitter og hepatitter. Jeg var jo fullstendig dekket av måke da jeg skulle gå av bussen og følte meg litt som sånne bygdetullinger som går rundt med gjennomsiktige bæreposer og jakka full av fugler.

Due-Fritzl?

Fysjom, "Alene hjemme 2" er den verste skrekkfilmen jeg har sett, nettopp på grunn av den derre duedama.

Uansett, jeg fikk alle fjær og formeringsklare lopper av meg, og det var jaggu meg bra, dere, for i går var det destinasjon BAR Tjuvholmen (kanskje jeg skal bli utelivsanmelder etter hvert?) Der hadde det passet heller dårlig med måke under arma.

Og jada, vi fester som vanlig med kremen av kjendistoppen; som dere ser satt vi på samme bord som en nokså lystig kvartett.

De var veldig morsomme å henge med, altså, til tross for at to av dem er døde og at en av de som fremdeles lever har vært gift med ei som hadde et amputert bein og den andre heter det samme som en leketøyskjede. Overraskende ålreite karer.

Så fortsatte moroa, og vi møtte noen businessvensker, en islending med latinoblod, ei fra Toten som klina med en middelaldrende fyr med måne, en som het Odin og hadde vært med i en brunost-reklame, Christian Rignes og fruen, pluss en som egentlig bare ville stå bakerst på et bilde og glise...

...og noen flere, da...

.............

...................

.............................ja.

Triste saker...

2011-11-12T14:41:00.007+01:00

Det er søren meg ikke lett å kose seg om dagen, altså. Forleden kveld prøvde jeg å hygge meg i selskap av gode venner og La Bouches evige klassiker "Be my lover"...

...også kom jeg plutselig på at han derre Papandreou har gått av i Hellas.

Så prøvde jeg å glemme denne greske tragedien og heller tenke på Zorbadans og fetaost mens jeg fortsatte å smile på flere bilder.

...men så kom jeg på at han derre Berlusconi har gått av i Italia

Tanker på andre italienske fristelser som lasagne og stenovnsbakt pizza og de mannfolka som selger rynkekremer til middelaldrende damer på Storosenteret hjalp fint lite.

Likevel prøvde jeg så godt jeg kunne å glemme det og bare glise videre...

Ja, jeg prøvde til og med å leke meg med et Aafk-skjerf og være tangotrøye for en kveld (og fant vel for så vidt bare ut at svart og hvitt passer meg best)

...men så fikk jeg plutselig nyheten om at han derre Storberget har gått av

Nå følte jeg motløsheten krype godt innunder BH-festet og måtte derfor ta en sjekk om det lille jeg hadde fremdeles befant seg der.

...og akkurat da kom det en forbipasserende som gav meg den sjokkerende beskjeden om at Halvdan Skard hadde gått av som leder for interesseorganisasjonen KF etter 20 år i sjefsstolen!

Nei, dette ble for mange skuffelser på samme tid, så jeg tok en trygg og god OsloTaxi hjem til Carl Berner og gråt meg i søvn. Dagen etter syns jeg det var like greit å ta første og beste tog hjem til Larvik, hvor det er de samme folka som eier Egins kebab og Balkan pizza og Tordenskiold pub - her har vi hvert fall noe solid og stødig som vi kan lene oss på i trøblete tider.

Bare Beas evige venninneminner

2011-11-08T19:55:00.027+01:00

Til tross for at min generasjons voksentilværelse fremdeles er relativt ung, er det viktig å av og til trekke seg tilbake fra den og minnes den trøblete, dog i retrospeksjon svært bekymringsfrie ungdomstiden. Og det var akkurat det jentegjengen og jeg gjorde i går kveld da vi benket oss ned med røkelse, stearinlys, saltsticks og...

Jadda! Tipp topp ungdomsunderholdning med "Bare Bea". Filmen som gav oss ord som "prøveknulle" (som selvsagt var - og fremdeles er - særdeles fnisefremkallende) og med karakterer som i sin tid kun var et par år eldre enn oss og viste oss med skrekkblandet fryd hva vi snart hadde i vente.

Vi syns det var best å beskytte oss, bare sånn i tilfelle...

Og i løpet av filmens 82 minutters varighet satt den 22-årige meg og observerte 16 år og ni måneder gamle Bea og venninne hennes og lengtet tilbake til tenårene. Det var tiden hvor klesstil, hårsveis, språkferdigheter og generelt image ikke betydde noe når det gjaldt gutter, og vi kunne derfor sikle over mannfolk som dette:

"Keen på pølse, eller?"

Men så fikk jeg en åpenbaring; vi lever fremdeles i Bare Bea-universet! Sett bort ifra én vesentlig forskjell, nemlig dette scenariet...

...som nå har blitt dette:

(Se for dere Surferosa-musikken hamre i bakgrunnen til de kommende bildene)

Og sist, men ikke minst, er vi heller ikke fremmed for litt kos på offentlige toaletter...

Dialektflørt i reklamepausene

2011-11-04T14:45:00.009+01:00

Etter et par dager på sofaen med senestrekk i venstrefoten har det blitt en del TV-zapping. (Ja, det er jo viden kjent at skjermsløving er den beste medisinen for anspente sener.) Og TV-zapping inkluderer som regel en god del ufrivillig reklametitting, noe som vanligvis byr på ergrelse og generell irritasjon, men som også kan få hjernehjulene til å spinne.

Reklamer før i tiden kunne jo faktisk være ganske morsomme, men humor har visst blitt et heller oppbrukt virkemiddel (kanskje jeg bare skal pensjonere meg her og nå..?) Nå virker det som om faktaopplysninger og det virkelig norske skal fremheves uten den tidligere så populære humoristiske innpakningen. Og det jeg har lagt merke til er at dialekter er in; landsens menn og kvinner snakker om produkter i sitt nærmiljø med en dialekt som gjør det hele troverdig. Ta f. eks. den ene McDonald's-reklamen hvor norske bønder forteller at "de' e' itte så rart at vi tæk det litt personlig" når folk sprer løgn om "pottittene" de leverer. Straks tenker vi at McDonald's er mye sunnere og skikkelig erkenorsk fordi bønder fra Hedmarken eller Oppdal forteller oss at "sjipsen" er fra skikkelige gardsbruk.

"Gløm steikefætt og flerumetta fettsyrer - norske pottitter er itte så falige som døm am'rikanske, så berre et tell du får spysjuka, tralalalaaaa"

Kims drar omtrent samme vri med deres nye Traktor-chips, hvor pottittene trækk seg mætt på krydder og go'saker.

Se på disse gardskara, da! Alt de sier må jo være sant fordi de har på seg pælær og rutete skjorter og caps og står ved siden av en traktor og prater bred dialekt og av og til spællær på instrumentær!

Et annet eksempel på denne trivelige og folkelige dialekten finner vi i Gildes nye mørhetsgaranti-reklame. En sterilt kledd og veldig profesjonell herremann fra Vang eller Gausdal eller Elverum står med kjøttkniven og noen kvegkadavere og forteller oss at med Gildes mørhetsgaranti får man saftige og møre biffer hver gong.

Troverdig dialektbiff som garantert smaker landlig og godt.

Da har vi oppklart det - folk med Snikker Andersen-dialekt kan dette med landbruk og kveg. Men hva med fisken, da? Jo, den er det nordlendingene som tar seg av! Det er allmennkunnskap, og til og med i Frankrike ble jeg spurt av vertsfamilien min på klassetur om kjæresten min "workz with the fishzzz" da jeg sa at han var fra Nord-Norge. Denne assosiasjonen har reklamefolka også benyttet seg av, som f. eks. i sine Godfisk-reklamer. Hun søte Lotto-Hilde som "tilfeldigvis" er nordlending står der og lager laksewrap og laksewok og lakseburger, og hun andre blonde (vet ikke om hun hadde noe med gambling å gjøre. Kanskje bingovertinne i Alta?) lager torsk i form og torsk i taco og innbakt torsk i butterdeig (??) mens de sjarmerer hele TV-slave-Norge med sin skjønne dialekt. (Ja, jeg får faktisk lyst på fisk - så glad er jeg nemlig i nordlendinger)

Og det samme virkemidlet finner vi i Stabburets reklame for sin nye kokkeklare fiskesuppe. En goslig nordlandsk kar har på seg en enda gosligere kokkelue og hakker opp ingredienser bare for oss og fryser dem i butikken sånn at vi kan kose oss med det hjemme. Å gud kor sjarmert æ blir!

Lurer på hvorfor jeg fikk en plutselig trang til å spise langtidsmørnet biff med rifta pottittgull og sjips fra McDonald's oppi en laksewrap med kokeklar fiskesuppe...

Andre reklamer er ikke like heldige med presentasjonen

Vi drar till fjällen

2011-11-02T22:40:00.023+01:00

Dere vet jo hvordan det blir når jenter skal på langtur (jeg refererer selvsagt til dette innlegget om vår ville motorstopp langs E18 i sommer). Så når de samme jentene, pluss et par ekstra gærninger, la ut på skikkelig langtur - nærmere sagt til Golfjellet - ja, da kan dere tro at det ble ballalaika (aner ikke hvor det uttrykket kommer av, men syns det var passende her).

La oss ta det fra starten, som for min del ble en smule uggen etter en litt for hyggelig kveld med nye venner på Horgans...

Ja... Sånn kan det gå. Alpint- og OneCall-representant-groupies 4evah. Jeg skylder på Maria.

Uansett, hyttetur skulle det bli - brekningsfølelser eller ei - og vi fikk litt sightseeing langs landeveien. Plutselig kjørte vi forbi Nilen.

Og jeg syns den var større i egen person enn det jeg har sett på bilder, egentlig.

Her tror jeg Una disket opp med "Rompa mi" av D.D.E.

Veimat er en selvfølge på tur, og vi stoppet innom et sted som virkelig tilfredsstilte min lyst på stekeoslukt og eimen av brun saus og medisterdeig.

Heldigvis gjorde denne lukta alle andre småkvalme også, så vi forsynte oss kun av ledige toalettseter og dopapir før vi sa farvel til den hyggelige danske kokken og kjørte videre.

Una fortsatte DJ-jobben med "Silikon i tatti" av Vassendgutane.

Neste stopp ble Bjørneparken senter i Flå hvor vi hadde planlagt å ta en tidlig middag og handle inn til helga. Det eneste bildebeviset jeg har her er av Maria på en Hello Kitty-bil.

Ser dere de røde hyggelige stolene bak vinduet der? Vel, vi ble ganske godt kjent med dem de neste tre timene ettersom en av sjåførene (skal ikke nevne navn her, Martine) klarte å låse bilnøkkelen inn i bagasjerommet. Det var vel da Una minnet oss på Jahn Teigens "Optimist" som vi hadde hørt på en halvtime tidligere. Vi fikk tak i en høgg'lig Viking-fyr på telefonen, men det er klart at de folka der trenger å bruke tid på å ta en baconpølse med rekemajones langs veien og dra innom svigermor og skifte ei lyspære i kjellerboden samtidig som han får med seg første halvdel av "Beat for beat", så vi fikk pent vente. Imens ble vi kjent med Flås heiteste ungkarsgjeng som satt på nabobordet, og fant ut at høstens bygdemote tydeligvis involverer kraftige barter og gule arbeidsvester.

Ja, dette var vel den generelle looken på Flå.

Etter hvert kom Viking-karen trillende inn på parkeringsplassen, og det var vill jubel i jentegjengen. Dette tiltrakk seg relativt mye oppmerksomhet fra lokalbefolkningen som på grunn av noen fortapte osloborgere ikke engang enset at de gikk glipp av gullrekka og mokkabønnene hjemme.

Resten av kvelden inkluderte en skummel og gatelysfri biltur, spøkelseshistorier til tacomiddagen og et par turer på snurredassen.

Neste dag fikk vi jo faktisk se omgivelsene - hytta inkludert.

Vi hadde bestemt oss for å gjøre det meste ut av denne helga, og måtte selvsagt ut på tur.

Vi skulle bestige den velkjente og fryktede Auenhaugen. Og det er ikke nødvendig å zoome inn på bildet ovenfor for å sjekke at det kun står 2,4 km opp dit, for det var myyyyyye lenger altså (hvert fall i følge min "dagen derpå dagen derpå"-kondis) Bare se hvordan det så ut fra bakken, dere!

...eller kanskje litt mer som

...eller

Ok, da, kanskje ikke heeelt sånn...

Her ja! Vi skulle opp på de høyden i bakgrunnen, og det ser jo ganske langt ut det også, eller..?

Veien opp ble lang, snørrete og smertefull. Nesten litt sånn:

Bare glem at vi alle ser ut som mannfolk og er helt skjorteløse og flatbrystede. På det nederste er bare Martine fin og solbrun med nyfarget hår og...ehm...asiatisk inspirerte trekk...

Ok, da, så var det ikke helt sånn det så ut. Men det var beintøft likevel, skal jeg si dere! Masse is langs en bratt fjellsti kan virkelig tære på.

Men så fikk jeg plutselig se en vikinggrav på vei opp, og det var jo spennende.

Så var vi endelig fremme og skulle, til tross for bitende kald vind og en tilsynelatende beruset hauk som flakset over oss, grille de obligatoriske pølsene på selvlaget bål! Glem Arne Hjeltnes & co - her er det jentene som regjerer på tur.

Derfra gikk det bare nedover...

Med røde roser i kinnene og melkesyre som sprengte i leggene var det på tide å roe seg ned med en annen hyttenødvendighet - brettspill. Og her følte jeg virkelig at vi ble kjent på en helt ny måte. Vi fikk blant annet se hvordan Therese tegner tupé i blinde.

Dette har jeg alltid lurt på hvordan hun gjør, nemlig.

Martine viste en ny side av seg selv ved å forme Buddha i lilla plastelina.

Slående likhet.

Så stod Una og jeg for pauseunderholdningen hvor vi fresket oss til "Tøff i pysjamas"...

...før det ble en liten lur

Slenger med noen flere blinkskudd her:

Neida, dette har en reell kontekst, for siste post på festlighetene var en god gammeldags mimelek! Martine stod for de mest kreative forslagene...

Så sa vi farvel til hytta på Gol og de skumle samene i vinduet...

Seriøst, Martine - dere må kvitte dere med disse her om jeg noensinne skal tilbake. Herre fred!

...og siste rapport kommer fra Noresund sentrum hvor det er ville tilbud om dagen. Løp og kjøp!

Una avsluttet det hele med "Vaske klean dine sjøl" av Jenny Jenssen, som jeg syns er et godt budskap å ta med seg hjem fra fjelltur. Takk for en fantastisk helg, jenter!

Bildene du ikke ser på Facebook etter fest...

2011-10-25T19:49:00.031+02:00

Det blir ofte mange bilder når man er ute i lystig lag. Dette er en god måte å bevare minner (på godt og vondt), og man får en viss pekepinn på hvilke klær og kameravinkler som gjør seg godt - og mindre godt på fest.

Ja, her er et godt eksempel på en vinkel som ikke fremhever mine bedre sider.

Uansett - det er jo i stor grad jeg som står for festbildene i vår gjeng, og jeg har av den grunn opparbeidet meg en imponerende samling etter hvert. Jeg mener selv at jeg har vært ganske generøs her i bloggen og delt dem flittig, men så er det alltid noen festbilder som aldri får sett dagens lys ettersom de, vel... ikke inneholder mennesker eller har annen kunstnerisk verdi, og man kan i grunn lure på hvorfor de ble knipset i det hele tatt. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med, og derfor skal jeg tale de gjemte og glemte bilders sak ved å bruke eksempler fra min egen "kolleksjon".

Bilder fra fremmede menneskers bad på Frogner-vorspiel. Jeg syns dette på en svært god måte illustrerer overforbruk og forsøk på å opprettholde en falsk fasade. Disse folka bor fasjonabelt og later til å leve en glamorøs livsstil, men sannheten er, som dere kan se, både skitten, hårete og desperat etter Jif og en mikrofiberklut.

Hm... Ja... En pubalarm. Dette representerer selvsagt en form for trygghet og viser oss at uansett hvor utsatt du føler deg i det offentlige rom, særlig på en plass hvor det inntas alkohol, finnes det et sikkerhetsnett som skal hjelpe deg. Jeg har også et annet eksempel på dette med trygghet:

Man vet jo at det fort kan bli litt tåkete ute på pub, både i hodet og i selve lokalet, så det er veldig godt å vite at det finnes steder som er fullstendig tyveri- og tåkesikret.

En trappeoppgang er viktig å avbilde, da særlig for å advare kvinnelige sexselgersker om å bli med gale businessmen-mordere hjem, for da er det stor sjanse for at de blir drept med motorsag mens de løper nedover dem - i rene "American psycho"-stil.

Uff, se her ja. Dette vil dere sikkert unngå, damer.

(Beklager til vedkommende som eier dette nummeret, og ja, jeg har sjekka hvem det tilhører, - jeg bare fant en lapp doen på Calle i Larvik 22.12. i fjor. Håper likevel du fikk napp hos vedkommende som dessverre mistet denne lappen under en tissepause)

"Offentlig toalett på utested"-bilder. Dette gir oss et klart syn på hvordan det egentlig ser ut under overflaten til disse hippe og trendy klubbene, og viser en underverden som egentlig burde avsløres og kastes lys over i en episode av Dokument 2. Særlig det nederste bildet får frem den tydelige kontrasten mellom de dyre drinkene og den billige såpen ved vasken. Av og til er virkeligheten en helt annen enn man skulle tro...

Dette ønsker jeg å kalle "Flermønstrede og ulikt fargede elger i solnedgang på en vors-nabos dørmatte etter personalfest". Tror ikke det trenger bredere analyse enn å si at dette viser hvor godt det er å ha noe urnorskt å legge hodet på når man finner ut at man har glemt husnøkkelen i søppelbøtta på doen på byen.

Hva kan jeg si? Når én dør åpnes, lukkes den også igjen etter at du har reist deg opp fra det grasiøse fallet over dørstokken som restulterte i at resteølen fløy ut av hånda di og over en stakkars olding som var ute og lufta bikkja når hun trodde at ingen andre var ute for å forstyrre... Enkelt og greit.

Dette bildet fanger essensen i det å være ute på byen; man satser det man har i håp om å få med seg gevinsten hjem.

Tja, tre dipfylte skjeer i en vask og en peace-erklæring. Er det ikke åpenbart? Føler ikke engang jeg trenger å uttrykke budskapet nærmere, da jeg ser for meg at dette er viden kjent og egentlig litt overbrukt.

Dette føler jeg gjenspeiler det enorme sexpresset som oppleves på en fuktig kveld ute. Blikk og berøringer på ens private deler er, dessverre eller ønskelig, en del av utelivsmiljøet, og dette forsøkte jeg å fange gjennom linsen. Selvfølgelig på en smakfull og kunsterisk profesjonell måte, à la Marianne Aulie.

Mitt høyst nødvendige bilde av innsiden av en butikk på Frogner. Her forsøker jeg å illustrere behovet for å stadig forbedre seg, uansett hvor oppdollet og fjong man føler seg på en festlig aften. Vi mennesker har et konstant forbedringsønske og ønsker oss alt vi ikke har (bortsett fra herpes og underbuksene til Hugh Hefner)

En spiselig maispute kan være en metafor for alle andre puter man kan oppleve, eller ønsker å oppleve i løpet av en kveld på byen. Kanskje skulderputene på din nyinnkjøpte blazer, putene du legger i fanget på et utested for å skjule den oppblåste drinkmagen eller puten du ved en feiltagelse hviler hodet ditt på etter nachpiel. Hva enn din puteopplevelse er, vedder jeg på at dette trigger minner.

En ødelagt kortholder med "Si ifra" kan fortelle oss mye om det ville utelivet; du vil ofte oppleve følelsen av ødeleggelse, men dersom du holder kortene tett til brystet vil det kun skape riper i lakken og ikke knekke alle dine kredittkort, noe som gjør at du fremdeles kan leke konge i baren frem til regninga kommer med 34 % rente. Kjent følelse for de fleste.

Til tider kan man føle seg helt knust, mye på grunn av alkoholens destruktive påvirkning på følelsesregisteret. Da er det viktig å passe seg for de skarpe kantene, noe jeg forsøker å illustrere med dette bildet. Ei jente ønsker virkelig ikke å la seg utnytte i et sårbart øyeblikk, så ta med deg superlim i tilfelle en uheldig situasjon skulle oppstå.

Dette er min nyskapende utgave av alle de emo-bildene hvor man står i en ring og tar bilde av skoene sine ovenfra.

Ja, sånne bilder. Jeg føler at dette budskapet må forandres, da det ofte blir sånn på byen at samlede sko sprer seg utover et skittent og glassbelagt dansegulv for så å gjenforenes i en elegant sammensmelting av lår og nybarberte legger. Konseptet med plutselig separasjon etterfulgt av gledelige gjensyn er vanlige prosedyrer i helgene.

Ahh, en klassiker! Følelsen av at alt revner på en ellers perfekt kveld er velkjent og fryktet for alle, og særlig oss jenter. Vi må bare akseptere det at livet er skjørt, og det beste man kan gjøre er å nyte de gode stundene mens de varer og heller forebygge med litt blank neglelakk der det trengs.

Til slutt avslutter jeg med noen skildringer av den generelle atmosfæren på et utested ved å vise dere et knippe oversiktsbilder. Husk at det kan bli trangt og vanskelig å orientere seg, både på byen og i hverdagen, men så lenge man ser skiltet med nødutgang eller alltid har et øye på baren, vil alt ordne seg.

Hvem gjemmer seg inne i magiske hatter?

2011-10-24T18:09:00.013+02:00

Mitt forrige innlegg om en horribel reise nedover barndommens minnevei fikk meg til å tenke litt. Vi ønsker å skjerme dagens unge for glorifiserte såpeoperaer og sexfikserte realityshows, men det var allerede nok av dårlig moral og tvilsomme forbilder i seriene vi så på som barn - dog litt bedre skjult bak blomstrete forklær og klissete kjærlighetssanger. Ta karakterene i Mummidalen, for eksempel! Joda, de lager pannekaker og leker sisten og synger fine introsanger med "mamamamama-papapapapa-ma" på slutten av mangel på mer kreativ skriving, men her er det mye som må leses mellom linjene...

Ta Mummitrollet selv - han valser rundt i Mummidalen med en håpefull Snorkfrøken hengende på slep, men likevel har han et heller mistenkelig homoerotisk bånd med Snusmumriken. Det at han ligger i dvale hele vinteren frem til den dagen Mumrik kommer tilbake fra sin "vandring sørover" og spiller munnspill nede på broen virker for meg som en ganske creepy utgave av Romeo og Julie.

Mummipappa har helt klart gjort mye vilt ute på de syv hav i sine yngre dager, og det er tydelig han ikke klarer å slå seg helt til ro i det store blå huset med kone og barn. Det at han hele tiden sitter på kontoret og skriver på "erindringene" sine (noe han er veldig hemmelighetsfull rundt) tyder på at han har mye på hjertet som han prøver å bearbeide. Hva er det der ute på havet han så inderlig lengter etter..?

Mummimamma er vanskelig å tolke. Jeg syns hun kun står på kjøkkenet og lager pannekaker eller inviterer gjester inn på en kopp te - ikke rent ulikt heksa fra Hans og Grete. Hun er dessuten berømt for sin "bringebærsaft", som visstnok skal være den beste i hele Mummidalen, og som har en mistenkelig avhengighetsskapende effekt. Og hva er det hun skjuler i den svarte håndvesken hun konstant har rundt armen? Nei, her føler jeg det gjemmer seg noe under forkledet som vi helst ikke ønsker å vite...

Det er ikke lett å være ung kvinne, og dette gjelder også for mummitroll, hvert fall etter Snorkfrøken å dømme. Hun dilter etter alle de andre, selv om hun er redd for det meste og konstant må forsikre seg om at hun er det eneste trollet for Mummi. Snakk om et forskrudd bekreftelsesbehov! Hun ble til og med sjalu på at Mummitrollet en gang likte øynene til en gallionsfigur av tre! Dette vitner om en meget usikker jente med lav selvtillit som helt sikkert bunder i det faktum at hun har blitt overlatt til sin oppfinnerbror etter foreldrenes død/avskjed.

Snusmumriken er vel Mummidalens store mysterium. Etter noen måneder i stille og rolige omgivelser rundt Mummifamilien kjenner han en voldsom trang til å "reise sørover". Så da pakker han sekken, forlater en gråtende Mummi og drar. Hva gjør han så på disse reisene? Og hvorfor finner Mumrik, som virker mye eldre og klokere enn de andre, noen som helst glede i å gå på soppturer og leke gjemsel med disse små barna? Dette er en person jeg ville aktet meg for å involvere både meg selv og barna mine med...

Lille My er familiens fosterbarn. Forlatt av mor og far har hun blitt boende hos Mummifamilien mens søsteren Mymlen er...ja, hvor er hun egentlig? Dette har ført til svært utagerende oppførsel og over middels grov munnbruk fra Mys side. Det er tydelig at hun lider av mindreverdighetskomplekser, da hun er unormalt liten og heller uflid med tanke på både klær og hår, så hun prøver å kompensere med å være mest høylytt - ganske lik en liten veskebikkje, egentlig.

Sniff må ha hatt en traumatisk barndom. Han er skjelven, nervøs og relativt ubegavet på alle områder. Er han Mummidalens første autist? I et heller primitivt miljø uten tilrettelegging for samfunnets stakkarer kan det ikke lett å verken få hjelp eller en fast diagnose, men det er helt tydelig at det må være noe nerveproblemer inni bildet her.

Når vi først snakker om lettere hjerneskader, er det flere i Mummidalen som bør få seg en legesjekk. Snorken, broren til Snorkfrøken, er besatt på tanken om å lage et flyvende skip, og har derfor dedikert all sin tid til dette fremfor å skaffe seg en ordentlig jobb. Dette tærer på den allerede usikre søsteren, som til og med forsøker å hjelpe han innimellom, men den narsissistiske oppfinneren ønsker ikke hjelp og vil ta all eventuell ære selv. Snakk om god rollemodell!

Hufsa er bygdetullingen. Den som alle er redde for, men likevel interessert i fordi hun er så annerledes. Jeg tror Hufsa dessverre ble født inn i et hjem hvor ernæring ikke stod øverst på informasjonslisten, og at hun derfor er fanget i et grusomt kosthold som etter hvert har gitt henne slag. Dette kan forklare både de ekstra kiloene, temperaturforskjellene, talevanskene og den vinglete gangen.

Hemulen er den gamle, rare naboen som alle burde holde ungene sine unna. Ikke bare går han rundt i kjole og en lite lekker bob-sveis, men han har også en merkelig besettelse av å samle på ting. Da han til slutt hadde en komplett frimerkesamling gikk han inn i en dyp depresjon som gjorde at han flyttet inn i en hule ved stranden. For meg er dette tegn på en alvorlig angstlidelse, og det er tydelig at han ikke takler nederlag på lik linje med normale folk. I tillegg kan han altfor mye om blomster og planter, som vekker skepsis.

Tootikki hadde helt klart vært trygdesnylter dersom han/hun hadde levd i et velferdssamfunn. Her har vi ei dame (eller mann) som har flyttet inn i Mummipappas badehus og bruker hele dagen på å fiske og lage snøhester. Dette bidrar ikke til fellesskapet, vet du! Han/hun bruker en unnskyldning om å måtte passe på alle de "usynlige spissmusene" i badehuset så de ikke er ensomme, noe som tyder på at også her burde det vært foretatt en grundig legesjekk...

Sist, men ikke minst - hattifnattene. De bor alene ute på en forlatt øy, hyller et værbarometer og blir elektriske og aggressive når det lyner. Snakker vi farlig kannibalistisk urstamme? De er også ekstremt tynne, geléaktige og mangler både føtter og fullt utviklede armer. Er det kanskje her de dumper alle de aborterte fosterne fra Mummidalen og lar dem klare seg selv? Uansett - jeg ville latt dem være i fred.

Så der kan dere se! Selv de mest tilsynelatende uskyldige barnserier kan inneholde nok personlighetsforstyrrelser og moralske dilemmaer til å overgå alle nåtidens avskyelige og pornografiske såpe- og realityserier.

Gyldne tegnefilmtider

2011-10-24T00:51:00.006+02:00

Etter en hjemmehelg hos familien i Stavern har jeg hatt god tid til å oppdatere meg på det litterære planet, og har derav fôret hjernecellene med lesestoff som dette:

Nå føler jeg meg oppdatert. Uansett, det å være hjemme og mimre om barndommen trigger alltid hukommelsen og graver frem ting du hadde gjemt bak alle de overskyggende voksentankene. Særlig nå som jeg var så heldg å være hjemme samme helg som sersjantbror Ola (som jeg har vært velsignet med siden jeg var tjue måneder og to dager gammel), ble det mye latter og minner på løpende bånd over en cappuccino og et stykke napoleonskake i går ettermiddag. Samtalen dreide seg i stor grad om hva vi likte å se på av filmer og TV-serier som barn, og særlig husker vi en ekstremt dårlig rip-off av Løvenes konge med et hint av jungelboken, Bambi og rare asiatiske påfunn, som for eksempel ekorn med sykesøsterhatter på. Snakk om verdens mest fantastiske team av dubbere! Dette må de faktisk ha gått ordentlig inn for og jeg applauderer dem for et godt gjennomført stykke arbeid.

Ok, seriøst - hvorfor fikk de Esben Esther Pirelli til å snakke stemmen til Bambi i episode to?! Syns at den lett mekaniske og robotaktige stemmen i episode én fungerte utmerket! For ikke å snakke om all semi-lespingen og nølingen i alle andres dialog, og det faktum at historien henger så utrolig godt på greip hele tida. Og ikke minst den gode lydmiksingen og hyppig gjentagelse av allerede viste klipp når de ikke gadd å tegne noe annet. Skjønner godt at vi benka oss ned med peanøttsmørboksen og cola-tyggis for å se på dette som småknøtt.

Dersom noen av dere faktisk brukte 43 minutter av deres dyrebare blåmandag for å se på disse episodene, så beklager jeg på det sterkeste. Jeg kan prøve å gjøre det godt igjen ved å linke til en annen favoritt fra barndommen, nemlig del 1 av den poetiske plastelina-dramatiserte utgaven av H.C. Andersens "Fyrtøyet" - nå også for tunghørte! (Den er dessverre på dansk, men kan likevel nytes)

Hvordan gjorde de det før..?

2011-10-18T23:49:00.002+02:00

Det er noe jeg stadig funderer på, dere. Tenk hvordan oldtidens mennesker måtte takle hverdagslivet totalt uten våre moderne hjelpemidler. I dag er vi så heldige at omtrent ingenting er håpløst; skjer det noe uønsket med oss selv eller noe vi eier, er dette kun et problem frem til det blir fikset av en overpriset profesjonell eller en liten pille som vi skyller ned med vann fra springen. Og dette tar vi for gitt. Vi er så godt vant at når en gjeng bleikfeite nordmenn blir sendt til en øde øy eller en gammel gård for å lage TV, så er sjokoladekake det eneste de tenker på!

http://dailynews.com
Takk og lov for denne kaka som beskytter både mot UV-stråler, sorte enker, tropiske stormer, Bjarne Brøndbo og alle andre ting man må passe seg for i villmarka...

Men hva med mennesker som levde før slik luksus ble hverdagskost? Hva gjorde disse i gitte situasjoner som vi i dag føler er en umulighet å takle uten for eksempel teknisk eller medisinsk assistanse?

Når vi først er inne på dette med sukkerbehov; hva gjorde ei premenstruelt fysen oldtidskvinne før vi hadde døgnåpne 7-eleven-kiosker og Toros "ferdig-på-1-2-3"-kakemikser? Måtte de da ty til mose med sevje og lettrøstede barkebiller, eller var de kanskje så kreative at de hentet seg ei kakaobønne som de ruget på helt til den kunne smøres over en tørr blings av vortesvinpels og hønsefjær? Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette med gammeldags menstruasjon generelt, av hensyn til alle menn der ute, men jeg lurer vel egentlig fælt på hvordan dette foregikk uten altfor mye søl også...

Ved ettertanke så hadde kanskje en kvast med mose vært bedre...

Så hender det vel at menn av og til opplever problemer med...prestasjonen, noe Dagbladet tilbyr effektiv hjelp mot på sin nettutgave i dag.

Hva gjorde man før i tida når en slik lei situasjon oppstod? Aksepterte man bare nederlaget og stakk (nesten bokstavelig) med halen hengende mellom beina? Eller kanskje det faktum at man drepte dyr med bare hendene og flådde dem med lilletærne kompenserte for en miss på elskovsfronten i ny og ne? Jeg tror uansett at Hugh Hefner skal prise seg lykkelig over å leve i en tidsalder hvor den lille blå er lett tilgjengelig.

Stakkars Hugh uten de blå lykkepillene sine...

Hvordan delte folk sladder før i tiden? Nå kan vi omtrent ikke bevege oss en centimeter, og for all del ikke inn på en nettside eller TV-kanal, før en eller annen overskrift slår imot oss om hvem som hadde en puppeglipp her og hvem som ble sett med en mystisk blondine der. Til og med i "den virkelige verden" er det uunngåelig at man hører setninger à la "ja, jeg så det på facebook" i sosiale sammenhenger. Det har rett og slett nådd et punkt hvor alle vet alt om alle! Hvordan skulle sladrelystne mennesker dele dette før all denne elektronikken? Løp de ut i skauen for å finne første og beste stein som de i hui og hast risset budskapet inn i og tegnet eksplisitte bilder som de blurret ut før de sendte den på rundgang til hele landsbyen? Det er nok uansett riktig å anta at det krevde sitt å bli kalt byens sladrekjerring back in the days.

Og sist på dagens nødvendige agenda er dating i gamledager; hvordan finne den ene som passer for deg? I dag har vi jo all slags teknologisk drahjelp du kan tenke deg: tv-programmer, kontaktannonser og nettdatingtjenester som skal gjøre det lett å finne seg en livspartner. Det var slik David Beckham møtte Victoria, vet dere.

Så hvordan gjorde de det før? Ble det avholdt kroppsluktkonkurranser hvor mannen med den sterkeste eimen av svette og tåfis fikk velge seg den dama med de mest fruktbare hoftene, eller var det sånn at de som var så heldige å få søsken da automatisk hadde blitt tildelt en ektefelle? Ikke vet jeg, men det kan vel fastslås at oldtidens kjærlighet var mye mer genuin da den faktisk måtte oppdages ute i den frie natur og ikke bak en skjerm hvor tastaturskapte selvbeskrivelser og bilder fra frisøk på Google kan love så mangt.

Direktesendte pinligheter

2011-10-16T15:37:00.002+02:00

Jeg liker som regel å se at folk driter seg ut. Enten det er dårlige Idol-auditions, fleskeberg som ramler av trampolina eller skjønnhetsdronninger som havner på rattata, så ler denne jenta høyt. Og ganske stygt. Det gjør så vondt i sjela, for jeg klarer liksom ikke å la min naturlige sympati overgå skadefryden i visse situasjoner, og jeg vet at det gjør meg til et ondt menneske.

Ja. For eksempel.

Uansett - det finnes en grense for hva jeg klarer å være vitne til også, og min går ved direktesendte tv-intervjuer. Aiaiaiaiai hvor pinlig jeg syns det er!! "Og nå går vi direkte over til Leif-Gunnar som står med (en-eller-annen-som-har-noe-viktig-på-agendaen), og Leif-Gunnar, hva kan du fortelle om det som skjer nå?" Det neste som skjer er at stakkars Leif-Gunnar, som bare har blitt plassert foran et kamera før han har fått tatt en ordentlig tissepause og busesjekk, etter ti sekunder med nikking og et falskt glis rundt munnen begynner å stotre frem ord som blir konsekvent feil, etterfulgt av et sympatisk intervjuobjekt som smiler i medynk og prøver å svare seriøst på spørsmålet som Leif-Gunnar ikke engang klarte å spørre om. Av og til henger bare ingenting på greip...

Æææ, grøss......

Spesielt syns jeg synd på de som blir sendt ut i for eksempel God Morgen Norge når de skal ha en "dette-er-trivelig-og-jovialt-å-se-på-for-de-tidlig-oppståtte-morgenfugler-av-noen-nordmenn"-reportasjer. Altså saker som har null nyhetsverdi, men som naturlig nok må med i programmet ettersom de har sånn ca seks timer å fylle hver eneste morgen. Og det verste av det verste er når reporteren selv skal delta på ting, for det blir alltid flaut.

Nei, gi meg heller Bård Tufte i kyllingdrakta, sier jeg.