Dette ble en dag for mimring på mine gamle tomter i Tromsø også, fra de tre årene i denne byen på 80-tallet
Dagen startet med søking etter lokasjoner for link- og relestasjoner på 50-tallet på toppen Tromsøya. Har du hørt den før? Det gjorde vi jo i Bodø også...
Nå har jo Tromsøs utvikling vært formidabel på 50-60 år, så det å finne den tidens ubebodde høydedrag på Tromsøya er ikke fullt så enkelt som vi trodde. Illustrert med bildet ved siden av, hvor vi har forvillet oss inn i lekeområdet til en barnehage i den tro at høydedraget i bakgrunnen på bildet var den aktuelle lokasjonen. Men en hyggelig dame som kom forbi, og som attpåtil var fra Harstad, kunne avkrefte vår hypotese da far spurte etter noen navn. Da dro vi mer i retning av Kurbadet på noen andre høydedrag noen hundre meter borte. Vi endte vel med å være 80% sikker på at vi hadde vært i på de aktuelle høydedragene, men landskapet var såpass forandret at helt sikker kunne vi ikke være.
Polarsenteret Polaria ble stablet på beina etter at Norsk Polarinstitutt ble flyttet fra Oslo til Tromsø. Flyttingen har nok vært særdeles vellykket med samlingen av halv- og helstatlige miljøer og institutter i Framsenteret (bakgrunnen av bildet ovenfor), men Polaria som besøkssenter var magre greier. Som dere ser er den utvendige arkitekturen stilig, med isflak stablet opp mot hverandre, men innholdet var skrinne greier. Beklager, Polarinstituttet, dette burde dere klart bedre. Terningskast 2.
Bedre var det da med ishavskuta Polstjerna, som var satt under tak og kunstig dokk i et bygg rett utenfor Polaria. Dette var ei godt laget utstilling, med lydapparater og mye interessant informasjon.
Skuta gav en god visualisering av hvor knøbelt og røft livet ombord på ei ishavskute kunne være. Legg merke til far med guide-lytteapprat. Gubben er jo ekspert på høreapparater, så denne delen taklet han uten problemer. Jeg tror han fikk med seg flere sekvenser av lydguidingen enn det jeg gjorde...
En annen liten morsom sak når man først er innom Polaria er Ølhallen til Mack's bryggeri, som ligger bare 100 meter fra Polaria. Vi måtte jo bare innom der. Jeg hadde ikke vært der siden 80-tallet, og far hadde ikke vært der siden 50-tallet.
Dette originale skjenkestedet, som har åpent på formiddagen og ettermiddagen, men stengt om kvelden, oser av historie.
Her har generasjoner av ishavsfolk og pensjonerte Svalbard-folk holdt til etter at de ble hevet på land fra enten skuta eller Svalbard (der får du ikke lov til å bli pensjonist...).
På 70-tallet ble stedet invadert av en ny generasjon akademikerne som kom med opprettelsen av Universitetet i Tromsø, og det medførte mang en kulturkollisjon som det vel sikkert går gjetord om i ishavsbyen fortsatt.
Vel installert på Ølhallen med en meget beskjeden kvartliter Mack-øl for fars del og en cola for meg ble vi spontant oppsøkt en person som etter oppførselen helt klart må ha æresmedlemskap på skjenkestedet.
Litt slitsomt var det jo, men egentlig bare greit av en innfødt Tromsø-væring som ville preike om løst og fast, men desverre mest om det første.
Litt påtrengende var jo oppmerksomheten, men etter 10-15 minutter var det passende for oss å komme seg videre, så vi takket det selvinviterte selskapet for all god hygge...
Det er vel neppe tvil om at Tromsø har Norges fineste byutsikt fra Fløya. Bergen får ha oss unnskyldt, men Fløyfjellet bli litt smålåtent i forhold til panoramaet fra Fløya. Pussig nok har fjellene nesten likt navn.
Gondolbanen ble ferdigstillt i 1961, og det hadde sikkert gjort seg med en utskiftning av gondolvogner etter 50 års bruk. De bærer preg av tidens tann, selv om de helt sikkert er like sikre som nye vogner.
Vi var innom både Utsikten på Stakkevoll, Universitetet og Universitetsykehuset for å bivåne utviklinga av Tromsø. Den har vært formidabel, og mye har skjedd bare på de siste 23 år som er gått siden jeg forlot byen.
Og så var det en kjapp liten mimretur for meg på Norrøna-feltet for å titte på Bentech-bygget, som var liksom signalbygget for utvikling av høyteknologi i Tromsø på 80-tallet. Der var det ikke mye høyteknologi igjen, desverre. Bygget ble nå brukt som Tromsø-kontor for Securitas og et universitets-institutt for voldsforskning, så det er ikke engang rester av høyteknolgiutvikling igjen...
Cecilie, i bygninga under er du født (bygninga bak, faktisk..) - Kvinneklinikken på det gamle sykehuset i Tromsø.
På veien mellom Tromsø og Sommarøy var vi innom Håkøya for å titte på Tirpitz-monumentet.
Litt spesiell interesse var dette for far, da han spaserte på bunnen av det veltede Tirpitz etter krigen da realskolen i Harstad var på utfluktstur til Tromsø, men opphoggingsfirmaet Høvding hogde opp skipet til håndterbart stål som kunne brukes til noe nyttig.
Desverre var minnesmerket nokså bortgjemt og stakkarslig tatt i betraktning av at over 900 av mannskapet omkom i denne endelige senkningen av Tirpitz på slutten av krigen. Riktignok var de fienden, men det går da an å sette opp verdige minnesmerker for dem også.
Etter en kjapp stopp på Hella, det fine friluftstedet ved Rystraumen, fortsatte vi til Sommarøy, som vi kom til i 7-tiden om kvelden.
Akkurat i passe tid for å sjekke inn på det kjekke hotellet som har vært i drift i ca 10 år, men som jeg fant på internett kun noen dager tidligere. Da vi var på besøk på Sommarøy på 80-tallet var det kun fiskarheimen som var overnattingsalternativ på stedet. Hotellet kan anbefales for de som farer i disse leier, koselig og trivelig var det.
Far fikk til og med spist boknafisk til middag om kvelden, denne spesielle fiskeretten han ikke har spist siden sin ungdom. Til og med ekstraønsket om ekstra bacon til fisken ble oppfyllt av et velvillig kjøkken.
Til sammenligning; tenk om dagens ungdom måtte vente 60 år på å få smake yndlingspizzaen fra sin ungdomstid? Is it really imaginable...?
En sommerlig aftenstur langs Sommarøys hus, strender og havn er som balsam for sjelen og en grei avslutning på en innholdsrik dag i Troms.