Dagen før kommunevalget inviteres byens befolkning til feiring av fellesskap og samhold i den internasjonale byen. For sjette gang skal Drammen Sacred Festival prege Drammen en ukes tid. Åpningen markeres ved at vi lager lyd og går sammen for fred og samarbeid på Ypsilon søndag 13.september kl. 15.00. Fylkesmann Helen Bjørnøy, ordfører Tore Opdal Hansen, Hädvig, Trio ad Libitum, Drammen Jerns Musikkkorps og mange flere..

Kanskje vil noen stille spørsmål om jeg er skikkelig drammenser? Det er sikkert noen som vil si at 10 år som innbygger ikke kvalifiserer. Drammens-trønder, kanskje? Vi er mange her i byen som kan beskrive seg med minst to geografiske navn. Men vi bor sammen i en by vi er stolte av og som vi er veldig glade i. Vi slår røtter og knyttes til byen, landskapet og menneskene.

Det er mange bånd som knytter et menneske til et sted. Jeg vet at mitt fødested Oppdal alltid vil stå i et særlig lys. Vi har flyttet noen ganger og har snakket om hva som ligger i ordet ”hjemme”. Vår eldste datter sa noe jeg alltid vil huske: – Hjemme er der hvor dere er, mamma og pappa! Etter ti år har vi innsett at det er her vi skal bli, antakelig resten av livet. Vi har fått gleden av å se barnebarn komme til verden her og har knyttet bånd til mange mennesker. Drammen har blitt vår by.

Drammen vokser raskt og vi får stadig nye medborgere. Politikere og administrasjon har mange og store utfordringer med å legge til rette for en best mulig byutvikling. Takk til alle som tar på seg oppgaven med å gå inn i politiske verv for å arbeide med disse viktige sakene. Jeg er imponert over alle som gjør en innsats for fellesskapet i bystyre, utvalg og komiteer. 14. september er det valg. Det er vi velgere som bestemmer hvem som skal representere oss i de kommende fire årene. Partier og politikere har ulik profil og program. La oss stille opp for å stemme på dem vi har mest tro på!

Drammen Sacred Festival ønsker å mobilisere alle drammensere til å vise ansikt og markere fellesskap og samhold på en veldig enkel måte. Dagen før vi går til valg, søndag 13. september, inviterer vi til en markering på og ved Ypsilon. Ved å samles der og gå sammen over Ypsilon markerer vi at vi vil samarbeide om å la Drammen bli et eksempel. Her er vi sammen med bakgrunn i 150 land og vil fortsette å ”bygge broer” som gjør at vi kan ”komme over” tradisjonelle skiller og motsetninger. Ypsilon er byens ikon – brobyggerbyens ikon. Vi har også Elveharpen som skaper en hørbar harmonibro over elva like ovenfor Ypsilon. Men vi er ikke fornøyd med ”bare” å bygge fysiske broer og kunstinstallasjoner!

Ved å møtes og stå sammen kan vi på en enkel og konkret måte vise hverandre at vi er del av den usynlige broen som gjør det mulig å se hverandre og komme hverandre nærmere som medmennesker. Vi har forskjellige meninger og vil prioritere ulike saker. Men vi står opp for det viktigste og mest grunnleggende: Vi vil at våre barn og barnebarn skal vokse opp i trygghet og kjærlighet, utvikle sitt potensial i skole og utdanning og så finne sin vei i livet der de kan utfolde seg som hele mennesker. Vi er sammen i Drammen om å skape et slikt samfunn.

Dagen før vi skal velge våre tillitskvinner og menn, samles vi for å feire mangfoldet og inspirere hverandre til å delta i det viktige valget. Samtidig markerer vi starten på 8 dagers festival der lokale kunstnere og artister sammen med internasjonale gjester vil skape opplevelser som kan gi oss inspirasjon og krefter til fortsatt brobygging og dypere forståelse av våre medmennesker og oss selv.

Mer om festivalen her: www.drammensacred.no 

For andre år på rad har ikonmaleren Ossama Mossleh fått avslått sin visumsøknad til Norge. I fjor var Mossleh invitert til å delta i Drammen Sacred Music Festival for å stille ut sine ikoner og delta i et seminar. Også dette året må vi med fortvilelse se at Norges grenser er stengt for ham.

Det er lagt ned et betydelig arbeid for å understøtte søknaden og alle prosedyrer er fulgt. Formålet med besøket er å bygge relasjoner til norske venner og presentere ikon-kunsten for et interessert publikum.

I dag gikk Carl I Hagen ut med forslag om å stenge landets grenser for flykninger. Hans poeng er å hjelpe folk der de er og derved unngå å skape problemer for Norge og nordmenn. Jeg er forferdet over utspillet men registrerer at det får mye oppmerksomhet og antakelig fungerer godt som mobilisering til valget. Jeg håper det mobiliserer folk til å ta ansvar for medmennesker i dyp nød. Jeg er enig med Hagen i at vi må legge alle kluter til for å hjelpe til lokalt der det er mulig. Samtidig må vi også innse at vi har et ansvar for å ønske velkommen de som kommer hit og trenger vår hjelp i Norge.

Med tanke på retorikken om å hjelpe lokalt, blir det dobbelt uforståelig at vår gjest blir stengt ute. Det nettopp hans ikonkunst som er grunnlaget for at han og familien kan klare seg i en fortvilet situasjon. De er etablert i Libanon og vil være der inntil de kan flytte tilbake til Damaskus. Ved å følge utstillingen rundt i norske byer, ville han i enda større grad bidratt til å styrke vennskapsrelasjoner og få nye bestillinger.

Under årets festival stiller vi ut ikonene i Bragernes kirke torsdag og fredag i festivaluka (17.-18.september). Vi oppfordrer alle som er interessert i sakral kunst og ikoner til å besøke utstillingen og gjerne bestille et ikon eller to.

Se mer informasjon om festivalen på www.drammensacred.no

Svein og Kirsten Sandvold har gjennom flere år bidratt til å gjøre Ossama Moslehs ikoner kjent i Norge. De organiserer utstillingen og presenterer den her i Drammen. Svein har beskrevet samarbeidet med Ossama og familien og hvor fortvilet det er å føle at myndighetene så til de grader stikker kjepper i hjulene for et godt og viktig prosjekt.

Svein Sandvolds tekst følger:

Møte med norsk fremmedpolitikk

Onsdag 2. september skulle etter planen den syriske ikonmaleren, Ossama Mossleh, komme til Norge. Det er lagt opp en utstillings-runde mange steder hvor han skulle delta. Han skulle fortelle om ikonene og bidra med sang og musikk. Dessverre har UDI avslått hans søknad om besøksvisum.

Min kone og jeg ble kjent med Ossama da han kom til Norge i september 2009. Han hadde med 3 ikoner til et bønnekapell på Lia Gård, og vi var hans vertskap de 11 dagene han var i Norge. Han reiste tilbake til sin kone Thérèse og barna Charbel og Naya som da var bosatt i Damaskus. Vi fikk et nært og varmt vennskap til Ossama og vi holdt kontakt pr. telefon og e-post etter at han var reist hjem.

Så kom krigen og forholdene ble stadig verre i Syria. I 2012 valgte familien å flytte til Zahle i Libanon, som er Thérèse sin fødeby. Her har hun foreldre og søsken. De la ikke skjul på at økonomien var svært vanskelig. Ossama hadde forlatt sin jobb som musikk-lærer i Damaskus og stod nå uten inntekt. Men han hadde fortsatt å male ikoner. Jeg ba ham sende ikonene til meg, så skulle jeg forsøke å selge dem i Norge. Det har jeg gjort siden oktober 2013 og det har blitt familiens hoved-inntektskilde.

I fjor inviterte jeg hele familien til Norge til en utstillingsrunde. Jeg ønsket å gi familien en god opplevelse etter det de har opplevd under krigen. Jeg ser i ettertid at det var vel optimistisk og de fikk ikke visum. Jeg er likevel sikker på at de ville ha returnert.

Vi besøkte familien i påsken og kunne bo i deres leilighet i Zahle. Denne gangen ville vi invitere Ossama alene. Vi hadde med invitasjonsbrev med detaljert program og de nødvendige garantiskjemaene. Ossama hadde fått time ved ambassaden 1. april og vi var med til ambassaden. Ossama fikk ikke levert søknaden fordi vi var for tidlig ute. Søknad om besøks-visum kan ikke leveres mer enn 3 måneder før reisen skal finne sted. I god tid før 2. juni sendte jeg nye papirer og Ossama gikk inn på UDI’s nettside for å finne en time ved ambassaden. Første ledige time var 4. august. Det ville være for sent. Jeg forsøkte å få omgjort timen, men i åpningstiden for visumseksjonen ble jeg i flere dager møtt med en telefonsvarer som sa at visumseksjonen var stengt. Til slutt fikk jeg ad omveier omgjort timen til 29. juni. Da var den første av de tre månedene gått. Jeg ble kjent med avslaget 3. august og ble sint, skuffet og lei meg og skamfull på Norges vegne. Ossama var også meget skuffet over avslaget. Fordi Ossama har syrisk pass blir det antatt at han vil hoppe av og dermed avslag.

Å anke på avslaget er i praksis umulig. Når man ikke kan søke mer enn 3 måneder i forveien og UDI opplyser at en ankebehandling kan ta 5 måneder, er det vel i realiteten ingen ankemulighet.

Jeg har ikke blitt kontaktet av UDI slik at jeg kunne gi flere opplysninger i saken. Hadde de gjort det kunne jeg ha fortalt at Ossama’s fravær fra hjemmet er en utfordring for familien. Slik de bor er de avhengig av at Ossama kjører barna til skolen og henter dem. Om han skulle hoppe av ville han dessuten sette meg i en vanskelig situasjon, noe jeg vet at han ikke vil gjøre. Han ville også sage av den grenen han sitter på ved å ødelegge for ikon-salget i Norge. Etter utstillings-runden i fjor, som Kirsten og jeg gjennomførte, fikk Ossama så mange bestillinger at han har hatt nok å gjøre og en jevn inntekt hele året.

I lys av at myndighetene stadig sier at vi skal hjelpe i nærområdet, fremstår avslaget som underlig. Ossama og familien er ikke flyktninger, men krigen har tvunget dem til å flytte til Libanon. I snart 3 år har de vært bosatt i Zahle. I snart to år har jeg hjulpet familien uten at det har kostet den norske stat en krone. Da er det kritikkverdig at myndighetene legger hindringer i veien.

Avisen Vårt Land hadde et oppslag om saken 12. august. Der uttaler Steinar Rotevatn fra UDI at 95% av søknadene innvilges. Det er å føre opinionen bak lyset. De faktiske forholdene er at personer med syrisk pass bare unntaksvis får innvilget søknaden.

Det ser ut som det kan være behov for å hjelpe familien i lang tid framover. Jeg håper derfor at jeg ikke opplever et nytt avslag på sviktende grunnlag en gang til neste år. Dessuten hadde det vært fint om Ossama hadde fått levert søknaden ved første besøk 1. april. Fristen på 3 måneder er for trang.

For ordens skyld vil jeg opplyse at Ossama og Thérèse har gitt meg tillatelse til å fortelle historien.

Svein Erik Sandvold, Hamar

Hjertet slår litt raskere i dag. Endelig er dagen kommet: Drammen Sacred Music Festival 2014 starter. Mens sola stiger forsvinner morgentåka og byen, elva og broene viser seg etter hvert igjen i all sin prakt. Nå går også teppet opp for årets utgave av festivalen og vi presenterer et omfattende og spennende program.

I morgen skjer den store, offisielle åpeningen på Ypsilon og ved Elveharpen kl. 15.00 I dag “tyvstarter” vi med to veldig forstkjellige tilbud som begge er unike og nyskapende.

Kattas Figurteater viser Faustina, en ny variant av den klassiske Faustus-myten på teaterscenen i Brageteaterets lokaler på Union Scene kl 16.00. I denne oppsetningen er hovedpersonen en aldrende kvinnelig akademiker som frustreres over at hun ikke når ut i offentligheten med sine teaterteorier. Hun forhandler med djevelen Mefisto og oppnår evig ungdom og stor publisitet. Den gamle Faustina spilles av teatrets leder Anne Helgesen. Tessa Lepistö har rollen som den unge Faustina. Djevlene Mefisto og Buzzo – tvetydige symbol på ondskapen som styres av og samtidig styrer mennesket – er teaterfigurer skapt av dukkemaker Jon Mihle. Scenografi og videoprojeksjoner er ved Tormod Lindgren og Adam Bartley.Forestillingen vises to ganger i Drammen Sacred Music Festival før den går videre til Oslo Nye teater i Oslo.

I kveld kl 19.00 kan du høre Qawali-gruppen Shabbaz og Fayyaz Hussain i Strømsø kirke. Det er første gang brødrene Hussain fra Pakistan er i en kirke med sine sanger. Ja, det var faktisk første gang de var i en kirke da vi møttes i går ettermiddag. Det antakelig også første gang denne tradisjonen blir framført i en kirke her til lands.

Gruppen er fra Punjab-provinsen i Pakistan og tilhører en familie som har sunget og prestentert sufimusikk i flere generasjoner. Sentralt i sufismen er ideen om at alle religioner fremmer fred og enhet gjennom aksept og toleranse. Hussainbrødrene er berømt for å synge populære sjangre som tradisjonell qawali, sufi, bollywood ghazals og geet. De starter en turné i Europa med konserten her i Drammen.

Strømsø kirke er unik på mange måter. Den gamle, vakre trekirken ble bygd i andre halvdel av 1600-tallet og er en av Drammens eldste bygninger. I denne sammenheng vil jeg framheve kirkens funksjon som brobygger og møteplass mellom kristendom og islam. For mindre enn to år siden ble det nemlig gjennomført et helt unikt prosjekt i kirken. Barn fra kirkens trosopplæring innstuderte og fremførte musikalen “Å så vakkert” av Hans Inge Fagervik. Med på hele prosjektet var barn fra koranskolen i Minhaj Ul Quran på Fjell. Antakelig er det første gang moské og kirke har hatt felles trosopplæring.

Denne type dialogprosjekter er konkrete eksempler på brobygging og fellesopplevelser som Drammen Sacred Music Festival ønsker å legge til rette for.

Velkommen til festivalopplevelser!

Les også om festivalens verdigrunnlag og visjon i kronikken publisert i Drammens Tidende den 11. september 2014.

Fullt festivalprogram finnes på http://ticket.drammensacred.no og fortløpende oppdateringer og kommentarer får du på Facebook/drammensacred

Kirka på Fjell ble bygget med stort engasjement av bydelens folk og sto ferdig for 30 år siden. I dag er det stor aktivitet daglig i dette huset. Kankje lever noen enda i den vrangforestilling at kirkens arbeid kun handler om gudstjenester (som ansees uinteressante) der presten virksomhet stort sett går ut på å forberede en preken. Organisten har stort sett rolige dager i uka før jobben på orgelkrakken søndag formiddag – og de andre ansatte, ja – hva gjør de egentlig?

Vi betjener menigheten – og de andre menighetene i Drammen gjennom utbredt samarbeid i prostiet, med begavelser, bryllup og dåp. Sammen med partnere i kommunen og andre organisasjoner driver vi et omfattende arbeid med dialog, sosialt arbeid, kulturarrangementer (konserter, foredrag, festivaler) og mye mer.

Frivilligheten er grunnlaget for menighetene. Uten menighet – altså mennesker som ønsker fellesskap og aktivt arbeid for fellesskapet, vil arbeidet være meningsløst. Uten stab, mennesker som har betalt for å lede arbeidet og utvikle virksomheten sammen med de frivillige, vil det antakelig også være vanskelig å drive menigheten på en så omfattende måte som i dag.

Politikerne i Drammen er valgt av de samme menneskene som blir betjent av menighetene og som deltar aktivt i menighetenes arbeid. Derfor tror jeg  at Drammen bystyre vil prioritere midlene slik at kulturarbeidet i byen ikke blir svekket men styrket. Den beste måten å gjøre det på er antakelig å sørge for at kulturarbeidet i kirker og trossamfunn ikke blir skadelidende men får gode arbeidsvilkår til byens beste.

Les gjerne videre hvis du ønsker en liten oversikt over hva Fjell menighet driver med gjennom uka, uke for uke, år etter år. Jeg tror de midlene som ytes fra kommunen blir godt ivaretatt og gir mye verdi. Men altså: Litt folkeopplysning følger:

Hver søndag feirer vi gudstjeneste med en engasjert og mangfoldig menighet. Fra babyer til skolebarn, voksne og eldre. Alt det praktiske i huset er forberedt og tilrettelagt av kirketjener Wenche Solbakken. Etter gudstjenesten går praten livlig i peisestua til kaffe og kaker som en gjeng frivillige serverer. Det er et åndelig og sosialt fellessskap av stor verdi. På grunn av at vår kantor Galina Trintsoukova er en fremragende pianist og akkompagnatør, har vi svært ofte unge musikere med i gudstjenesten. Det er unge fra byens musikkskole som på den måten får formidlingstrening til stor glede for menigheten og til Guds ære.

Mandager er det kvinnetrening i underetasjen der diakon Signe Myklebust er vår tilrettelegger og drivkraft. Sammen med kommunen, den pakistaske kvinneforeningen, turistforeningen og andre, skapes det et meget godt miljø der fysikken trenes og vennskap og kjennskap etableres og utvikles.

Tirsdagene har vi babysang der mammaer og pappaer kommer med sine småbarn for å synge og være sammen. Glimrende tilrettelagt av vår trosopplærer Kjersti Haave Reknes som vi deler med flere andre menigheter for å tilrettelegge for opplegg i trosopplæringen.

I underetasjen driver Kirkens Bymisjon et strålende opplegg for ungdommer fra Galterud skole som ønsker et trygt og godt miljø. Der får de mulighet til hjelp med leksene, middag og god voksenkontakt.

Onsdager er kirkestua stappende full av småbarn og foreldre som først spiser middag i peisestua rett etter barnehagetid, kl 16.30 (maten lages og serveres av frivillige i Fjell menighet). Så er det musikktimer i tre økter for tre aldersgrupper. Sang, rytmelek, dans og bevegelse som gir masse glede og stor utvikling hos de små. Foreldrene bygger nettverk til beste for seg selv og bydelen.

Torsdag morgen stiller en ny gruppe frivillige opp for å lage vafler og suppe. Kl. elleve kommer ungdommene fra Galterud skole. De hygger seg rundt bordene i peisestua og opplever at kirka er et åpent og hyggelig sted der frivillige og ansatte gjør sitt beste for at de skal føle seg velkommen.

En torsdag i måneden er det kulturkveld i kirken. Vår kulturkomite arrangerer konserter, foredrag og samlinger med fremragende aktører. Kulturkirken Fjell har blitt et varemerke som byen kjenner og vet innebærer kvalitet. Det siste arrangementet var 17. oktober med Olav Vesaas som fortalte om sine foreldre. Neste uke har vi to kulturarrangementer i forbindelse med allehelgensfeiringen. Først en konsert tirsdag med trioen Ingeborg Soot – mezzosopran, Sverre Barratt-Due – cello og Thormod Rønning Kvam -klaver. Torsdag 7. november kommer pianisten Per Husby og Anne Lande for å gi en konsert. Denne konserten er arrangert i samarbeid med Danvik folkehøgskole, en annen god nabo.

Fredager har vi ikke faste opplegg, men ofte får vi besøk av studenter og andre interesserte som ønsker informasjon om kirkens arbeid, ikke minst på dialogfeltet.

Lørdagskvelder og helger leier vi ofte ut den store salen til møter og fester: Tyrkisk Samlar, Bahaí-foreningen,Tamilsk forening, Pakistansk kvinneforening, dåpsselskaper, konfirmasjoner, EID-markeringer osv, osv. Utleien tilrettelegges av frivillige i regi av menighetsrådet.

INGENTING av dette ville kunne fungere uten en meget aktiv og stor gruppe mennesker som er frivillige medarbeidere. Kulturkomiteen, diakoniutvalget, menighetsrådet, klokkere, kirkeverter, estetisk komite, bevertningsgruppe osv, osv. Det er et fantastisk arbeid som skjer på alle de ulike arenaene jeg har beskrevet ovenfor.

Dagsavisen Fremtiden

Norge har en helt unik lovgivning som gir alle tros- og livssynsgrupper samme støtte per medlem som Den norske kirke. Budsjettet til drift og investering som Drammen kommune gir til Den norske kirke i Drammen, er grunnlag for tilskudd til Human-Etisk Forbund og alle andre tros- og livssynsgrupper i byen. Utgangspunktet for budsjettet er altså hva Den norske kirke får.

Forholdet mellom tildelte midler og antall medlemmer er den viktige faktoren i dette regnestykket. Når medlemstallet i Den norske kirke går ned i 2012, går beløpet per medlem opp, gitt at tildelingen beholdes som før. For alle andre grupper som mottar slik støtte, vil det være gode nyheter. De får mer penger per medlem.

Vi skjønner dermed at politikerne i bystyret får en utfordring. Menighetene i Den norske kirke ønsker naturligvis å opprettholde både stillinger og virksomhet. Jeg tror også svært mange av byens borgere ønsker å se en aktiv og virksom kirke. Men vi ønsker også å se fungerende eldreomsorg, skoler og helsevesen. Det må altså prioriteres mellom viktige oppgaver.

Hvis tildelingen til Den norske kirke skal opprettholdes, må den totale rammen til tros- og livssynsfeltet i Drammen økes fordi ”hodeprisen” øker når medlemstallet minker. For at bystyret skal balansere budsjettet på fjorårsnivå, må kirkebudsjettet ned for å nå en ”hodepris” som gir bærekraft for hele feltet. Gravferdstjenesten som Den norske kirke gjør på vegne av kommunen, må rimeligvis holdes utenfor dette regnestykket.

Resultatet blir uansett en utvikling der kommunen må vurdere den totale kostnaden med støtte til tros- og livssynssamfunn i forhold til andre nødvendige kostnader. Jeg tror mange borgere og mange politikere ser verdien av å opprettholde støtte til tros- og livssynsfeltet, men ikke for enhver pris.

Lovgivningen kan naturligvis endres slik at Den norske kirke ikke blir grunnlag for beregningen alene. Inntil det eventuelt skjer, må kommunen løse budsjettutfordringen på best mulig måte. Jeg tror politikerne klarer det. Den norske kirke må belage seg på mindre penger fra kommunen. Drammen kirkelige fellesråd er ansvarlig for gravferd, kirkegårder, drift av kirkebygg og kirkelige stillinger (unntatt prestestillingene). Fellesrådet forvalter dette på vegne av de 8 lokale menighetsrådene i Drammen. Hvis nivået på stillinger og aktiviteter i Den norske kirke i Drammen skal opprettholdes, må medlemmene ta stilling til hva som må gjøres. Antakelig må ønsket om fortsatt aktivitetsnivå uttrykkes helt konkret og håndgripelig. Medlemmene selv må gå inn i forpliktende engasjement i sin lokale menighet, også uttrykt i økonomisk støtte. Et eksempel: Mange familier reiser mye. Hvis disse familiene kunne ta en tur mindre i året og gi det innsparte beløpet til kirken, ville mye vært løst.

Spørsmålet vi bør stille oss, enkeltvis – og i menighetsrådene, er om vi opplever vår lokale menighet relevant og viktig nok til at vi kan tenke oss en slik prioritering. Hvis ikke, er det antakelig ikke viktig nok for oss.

Fjell kirke er en av de nærmeste naboene til Fjell skole og vi har vært naboer og samarbeidspartnere gjennom mange år. I dagens utgave av Drammens tidende leser vi om en rapport som feller en Knusende dom over Fjell skole. Bildet illustreres av skolens flaggtog under feiringen av FN-dagen.

Umiddelbart blir jeg både oppgitt og lei meg fordi det tegnes et bilde av vår skole som jeg slett ikke kjenner igjen. Fjell skole har gjennom årene bidratt til å bygge et godt og trygt miljø i bydelen. Ja, skolen har vært kirkens fremste mentor i å lære hvordan en kan leve og arbeide i en av de første store innvandringsbydelene i Norge. Vi er mange som er stolte over skolen og elever, foreldre og hele nærmiljøet undrer seg over den ”knusende dommen”.

Jeg har lest forsiden, lederen, hovedoppslaget inne i avisen og kronikken. Det er tankevekkende lesning. Jeg leser med en pedagogs briller med yrkeserfaring fra stillinger som informasjonskonsulent, kommunal fagkonsulent, skoleleder og byråkrat i utdanningsdepartementet. Jeg har nå gjort tjeneste som prest på Fjell i godt og vel 7 år.

Hvem er dommeren?
Kanskje bystyret kan engasjere konsulenter til å se på hvordan toppledelsen i kommunen blir oppfattet i skole- og oppvekstsektoren i byen? Hvilket adjektiv ville avisen da finne passende til rapportens ”dom” over utdanningsdirektøren og hans lederstil; knusende, rettferdig eller mild? Eller er det helt feil å bruke en rapport som dommer? Er det ikke oppdragsgiveren som skal dømme ut fra rapportens opplysninger sammen med annen relevant informasjon?

Skal vi heller vende blikket mot utdanningsdirektøren og spørre hvilken dom han ønsker å felle over Fjell skoles ledelse? I så fall burde han kanskje bruke et noe bredere tilfang av informasjon enn han ser ut til å sitte med i øyeblikket. Kan Drammens tidende hjelpe oss til å tydeliggjøre og formidle hva han mener? Kan det stemme at utdanningsdirektør Tore Isaksen (jfr dagens avis) ”ikke kjenner til konseptet med den flerkulturelle skolen på Fjell”?. Han presiserer utsagnet til at han ”ikke har sett en prosjektbeskrivelse” og derfor ikke vet hva som er spesielt. Kanskje er det en upresis gjengivelse i avisen? Fjells historie og dokumenterte praksis burde etter direktørens seks år i byen være velkjent. Interesserte fagfolk langt utenfor byen har lagt merke til det i snart 30 år.

Tore Isaksen er rådmannens representant i ledelsen av prosjektet Fjell 2020. Dermed bør han i særlig grad forstå viktigheten av Fjell skole i lokalsamfunnet også i et byutviklingsperspektiv. Redaktør Odd Myklebust peker presist på dette i sin leder i dag. Skolen har hatt og har en utrolig viktig rolle som bydelsskole og lokalmiljøressurs.

Konsulentrapporter må leses i lys av det oppdrag og mandat som er gitt. I beste fall vil en konsulentrapport være et faglig solid arbeid som svarer på oppdragsgivers spørsmål. Så blir det oppdragsgiverens ansvar å bruke rapporten til noe. En rapport har ikke dommerfullmakt!

Fjell skole, en av Norges beste skoler?
Norges beste skole (Drammensskolen jfr de politiske ambisjonene) består av lokale skoler med særpreg og faglig styrke. Skoler som klarer å møte sine egne elever der de er, blir gode skoler. Derfor bør også skolene speile nærmiljøet og dermed være forskjellige.

Lederskap handler om å gi retning og sørge for at det styres den veien. Noen ganger handler det også om å gå foran. Flaggskip er en dårlig metafor, men flaggene på Fjell skole har vist vei i en prosess mot enhet i mangfold og ulikhet som ressurs. Slik er det ikke urimelig å kalle Fjell skole et inspirerende flaggskip både i byen, i Norge og internasjonalt.

Fjell menighet liker følgende sitat godt: ”Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter det på en holder så det lyser for alle i huset.” (Matt 5.14.15) Fjell kirke forsøker å leve etter dette og vil være et samlingssted og lyspunkt for menneskene i vårt nærmiljø. Fjell skole er en inspirasjonskilde for oss fordi de ser ut til å leve etter samme ideal.

Fjell skole har vært en helt avgjørende kraft i nærmiljøarbeidet på Fjell. Skolens ledelse og ansatte har gjort et banebrytende arbeid med å forstå sin rolle i den veldige omstillingen som har skjedd de siste 30 årene. Grepene som er gjort av ledelse, lærere og aktive foreldre har virkelig skapt skole. Rekken av priser og utmerkelser er ett av mange indikatorer på at det er gjort mye riktig. De har maktet å drive en god skole samtidig med formidling av sine faglige erfaringer gjennom mange tiår.

Det er ingen grunn til å sette Fjell skoles lys under en skjeppe – (eller et kar som det nå mer prosaisk heter). Skolefolk og andre har med stor respekt sett på det langsiktige arbeidet som Fjell skole har gjort i bydelen. Det er svært underlig at byens øverste skoleledelse ikke ser ut til å anerkjenne dette.

Dagens tekst fra Bibelen handler om Josef som reiste i stor hast bort fra landet sitt for å berge sin sønn fra myndighetenes vrede. (Se Matt 2,13 ff) Josef hadde drømt igjen. Og han var overbevist om at engelen i drømmen var til å stole på. Han kunne ikke forklare det annerledes. Han bare visste at det var alvor. Han måtte reise.

Mens jeg sitter i vår varme og trivelige romjulsstue er det mange som må gjøre som Josef og Maria gjorde. Slippe alt de har i hendene, få ungene med seg, gripe det aller mest nødvendige av klær og utstyr, litt penger – og så flykte. Som Herodes i sin galskap, slik gjør også dagens fyrster og presidenter valg og beslutninger som gjør livet umulig for tusener av mennesker. Dramatisk voldelig som i Assads Syra eller Talibans Afghanistan – eller vanstyre og økonomiske problemer som i Hellas, Spania og mange andre land.

Josef hadde drømt før. Det var da han forsto at Maria var gravid. Han må ha gledet seg til å skulle få den unge, vakre Maria til kone. Avtalene var gjort og familiene var enige. Så oppdaget han til sin forferdelse at hun var gravid. Var hun ikke til stole på? Hadde hun en hemmelig kjæreste? Han kunne ha ropt opp ødelagt Marias liv. Angrepet hennes familie for umoral og skapt skandale og oppstandelse i landsbyen. Josef var ikke slik. Han ønsket alt godt for Maria og hennes familie, og ville skille seg fra henne i stillhet.

Da begynte han å drømme. Kraftig og livaktig sto bildene for ham mens han sov. En engel som innstendig forklarte at barnet i Marias mage var en Guds gave og skulle bli til glede for alle mennesker. Ta vare på barnet, Josef. Ta vare på dette barnet og på Maria!

Og så gjorde Josef det. Han tok imot Maria og barnet og var far for Jesus så godt han kunne.

Det er mange som Josef. I vårt land er det mange familier der to mennesker med egne barn flytter sammen. Mannen blir far til sin kones barn og kvinnen mor til sin manns barn. Vår egen kronprins Haakon og mange, mange andre har Josef-erfaringen på sin egen måte.

Jeg tenkte på Josef da jeg hørte Ketil Solvik Olsen i Dagsrevyen i NRK før julehelga. Han var opprørt over biskopene som oppfordret politikerne til å vurdere på nytt lovverket som sender barn født i Norge ut av landet fordi foreldrene har gjort noe galt. Når biskopene uttaler seg i politiske saker, går de ut over sitt mandat, mente Solvik Olsen. Vi som er kristne kan protestere mot slike politiske biskoper ved å melde oss ut av Den norske kirke, oppfordret han.

Josef tok til seg Maria og barnet, selv om han var i sin fulle rett til å avvise dem med henvisning til loven og landets skikk og bruk. Men han lyttet til sine drømmer. Hvis Josef kunne gjøre det, kan også vi i vårt land la nåde gå for rett. Ikke bare det, Josefs eksempel er en utfordring til alle oss som har mulighet og midler til lå hjelpe de mange ”Josef” og ”Maria” som forsøker å redde barna sine der de flykter fra urimelige livsvilkår.

Biskopene er ledere og skal og må gi uttrykk for hva de mener er rett og riktig – også i politisk vanskelige saker. Det er deres oppgave, og jeg takker Halvor Nordhaug, Laila Riksaasen Dahl og alle de andre som har stått opp og sagt fra om hva de mener. Biskopene og alle kristne kan og skal snakke fra hjerte til hjerte om hva som er rett, godt, vakkert, sant og hellig. Slik kan drømmer skapes i oss som fører til handling.

Vi ber i våre gudstjenester om et åpent hjerte slik at vi ser hva vi kan gjøre for å lindre nød og hjelpe de svakeste. Slik kan vi gå englenes ærend til hverandres drømmer og håpe at vi som Josef kan forstå hva som er rett og godt å gjøre.

Christmas is here. Outside the snow has fallen abundantly the last few days and stars and candles is lighting up the windows in almost every home in our neighborhood. It is obviously classical Christmas in our parts of the world. Last night we walked through the snowy landscape home from church where the Gospel according to Luke 2 was read again. Our Christmas hymns were sung strongly and brightly as the congregation were much bigger than usual. Christmas Eve is the big church day in Norway.

The story is about the young couple on their way to obey the command of Emperor Augustus, to be recorded in his big books: Another small family toiling under the whims of a ruler. The young woman had to give birth under difficult and poor circumstances. Not in a proper house, but still under roof by the good will of a house lord opening his stable for them.

We know the story goes on today. Too many families have to travel away from their home because of unrest, war, unemployment – all in some way or another related to poor management by the masters of the land. Syria. Afghanistan. Sudan. Greece. Spain..

Jesus must have been told the story of his birth all through his children years by Mary and Joseph. About the Angels, the Shepherds, the Magi from the East lead by the star. I think Jesus was shattered by the stories about his first bed in the crib of a donkey and an ox. The long journey of his parents, the struggle for a space to stay. The fact that they were left alone. He never forgot and through his whole life took side with the poor, the sick and low in his society. Often in direct conflict with the mighty ones.

We are celebrating with our dear ones cherishing a silent and peaceful time, eating well, drinking well, giving and receiving gifts and gathering in our church, celebrating the mystery of God becoming man. My thoughts reach out to all friends and relatives wishing everybody all blessings for this holy Christmas and the New Year to come.

The love of God is manifest in so many ways. My simple belief is that where love, grace, truth, goodness or righteousness is present, God is also present. This means that we should reach out to the poor travelers of our days. It makes all difference even if we are not able to supply more than a small space in a corner of a stable. We are all able to mirror Gods loving presence at each other in our own, small ways. We recognize that we all are carrying Gods image as his creation. As we really see each other with grace, we also in a mysterious way get a glimpse of God.

This is what Christmas really is about: Gods presence in the world sharing the human condition. Happy Christmas, everybody!

You will probably also be happy to visit The Parliament of Religions website.