Kjempeballerina

Vanilla Sky

2022-01-26T12:20:00.001-08:00

Sent besøk
Beats
Selvoppofrelse
Holde masken
Forevige
Gape over
Valgfrihet
Spill
Dele godene
Rømme
Abra los Ojos

Navlestrengen

2020-02-25T16:12:00.002-08:00

Noen jenter blir irriterte av at du vil ha dem,
noen irriterer seg over at du ikke vil ha dem,
noen ganger er det samme jente det er snakk om.

Jeg bor for meg selv i et hus med mange andre.
Jeg liker at det er mange andre i rommene ved siden av,
og jeg liker at kjøkkenet og badet er helt mitt.

Jeg bor i et hus halvveis opp en bakke som er halvveis på veien til Løvstakken—avhengig av hvor du starter fra. Huset mitt er omringet av gravlunder, og jeg liker å gå rundt mellom alle minnesmerkene. Jeg håper du ser minnesmerkene jeg har laget for deg.

Jeg lager dem fordi jeg ikke husker så godt lenger. Ikke kan jeg se så langt fram lenger heller. Har vært stuck i en loop i ti år. Men jeg pusser brillene mine likevel.

Jeg håpte jeg skulle bli løftet opp fra bakken da jeg ba om det. Jeg ba om det mange ganger. Samtidig har jeg alltid vært glad i bakken. Kanskje bakken alltid har løftet meg opp fra noe under den.

Noen ganger har jeg trodd jeg var død uten å være død. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var død og faktisk være det.

Men jeg holder bare på å bli født. Snart på tide å kutte navlestrengen. Men jeg holder bare på å bli født. Snart på tide å kutte navlestrengen. Men jeg holder bare på å bli født.

Jeg ville bare legge meg til å sove da klokken var ni, men jeg kom ingen vei, og da klokken slo midnatt, gikk jeg til Esso og kjøpte snus. Jeg satt på Hannah Diamond. Og jeg følte at jeg ble løftet fra bakken—litt.

Jeg har skrevet disse tingene i over tolv år, tror jeg har tjent et par tusen kroner og en håndfull ølbonger. Og noen jenter.

Jeg har alltid vært rik, uten at det var min skyld. Og selv om jeg føler meg fattigere enn noen gang, er jeg nok fortsatt rik. Men jeg håper jeg kan gjøre litt av det til min skyld.

De sier jo at jeg skriver fint.

Rundt meg til jeg sovner

2017-04-05T15:21:00.000-07:00

Jeg pleide å gå alene på bar og bare høre på musikk fra headsettet mitt i et hjørne.
Jeg pleide å drikke øl fra klokken fem til klokken ni.
Jeg pleide å gå hjem alene med John Olav Nilsen jamrende i ørene mine.
Over den broen. I sidelengs regn. Og en brølende vind som bare bodde der.
Jeg pleide å stavre meg oppover og oppover, langs krypende stier, over langsomme bakker.
Jeg var en annerledes fyr da,
Jeg har blitt en huskjær glød i peisen,
Nå som noen er der, noen som lurer på hvor jeg er,
noen som tar meg til seg, og banker meg opp hvis jeg ikke kommer hjem.
Regnet har mistet sin dramatikk, ølen har sluttet å sprudle,
Livet puster meg ikke i nakken som det gjorde før,
Fordi noen står bak meg og holder rundt meg,
Rundt meg til jeg sovner.

Hvis du finnes

2017-04-05T14:04:00.001-07:00

Hvis du finnes, kan du få meg.
Hvis du finnes på ordentlig, og ikke i et parallelt univers,
Hvis du ikke er på andre siden av glasset, men her hvor jeg kan ta på deg,
Da kan vi godt være sammen.

Hvis du puster, både inn og ut, kan du få meg uansett hvordan du ser ut.
Jeg har ikke tid til å drømme, ingen tid til å nøle med glasset i hånden.
Jeg dør, jeg visner, jeg viskes ut for hvert forførende blunk med øyet.
Hvis du er der om morgenen, kan jeg være her om natten.

Hvis jeg lener meg mot deg, og du ikke blåser bort som røyk,
Hvis tordenen alltid følger lynet, hvis slagene alltid gir blåmerker,
Da vil jeg være din.
Da vil jeg ta form ut av røyken og blåse lyn du kan lene deg på.

Jeg er saltet på steinen, jeg er flammen i peisen,
Jeg er knuten som holder hele rommet i spenning,
Men trolldommen kan ikke vare-
Jeg må hvile akkurat som solen må legge seg om kvelden.

Mvh. Dyret

2016-06-21T17:44:00.002-07:00

Stillhet. Mørke. Være alene i leiligheten. Det gjør meg livredd. Fortida, framtida, nåtida, de har alltid vært viklet inn i hverandre. Når jeg er helt alene, uten musikk, uten telefon, uten noen der til å høre meg gråte, da kommer hele livet mitt på besøk i form av en vind. Når det er bare meg, er det ingenting å holde fast i. Bare øyeblikk, uker, år som glapp, som jeg brant opp på gata, som ingen lenger vil ha. De er alt jeg kan holde fast i, og jeg slukes av en malstrøm av bommerter, ubrukte sjanser, utemmet frykt og sinne, måneder av galskap, år av labyrintiske spaserturer fram og tilbake, alltid må jeg tenke over det før jeg gjør det, men så gjør jeg det aldri, og da må jeg plutselig gjøre alt på én gang. Drikke, pule, velte veggene, sprenge alt jeg bryr meg om, bare sprenge det bort. Jeg er en demon. Jeg er en storm. Til jeg roer meg ned og blir dus som et hamster. Eller en papaya. Jeg har alt en mann kan drømme om, alle muligheter du kan tenke deg, vet du. Men jeg er ingen mann, jeg kan tenke meg så mye mer enn en mann, og jeg knuses under vekten av drømmene mine. Hva, tror du jeg drikker for å ha det gøy? Jeg drikker fordi jeg ikke vil høre på meg selv. Jeg drikker fordi alkoholen - løsemiddelet - skyller bort drømmene mine, lirker meg ut av knuten av uferdige planer, planer som er for langt vekke og for tåkete til å begynne på. Jeg skulle ønske jeg var en mann. En som liker å se på fotball, gå på jobb, spise biff, være dum og frekk og fornøyd med seg selv. Jeg drikker for å bli det. Men det tar livet av meg. Jeg forsvinner, celle for celle, synapsene mine klippes av, jeg synker ned i vannet som en fullrigger som blir til en yacht som blir til en cabin cruiser som blir til ei jolle som blir til treverk og rustne spikere. Jeg synker helt alene ute på havet. Fordi jeg vil ikke rope etter hjelp, det er jeg som hjelper, det er jeg som seiler for fulle seil så jeg nesten letter fra overflaten og opp mot fuglene. Jeg er en demon, forstår du det? Jeg kan gi deg alt du ønsker, jeg må bare spise hjertet ditt. Jeg smaker på saltet på armene dine, jeg viser deg verdener som ikke finnes, jeg stryker deg på låret, og jeg tar en liten bit av hjertet ditt når du ikke følger med. Når du ser stjernene jeg ser, men som jeg ikke når opp til, gnager jeg på hjertet ditt til du ikke kan høre basslinja lenger, til du bare ser helvetet jeg ble sendt fra. Jeg er et sort hull. Du er en mann eller kvinne som søker noe større. Det er ingenting større. Hold deg unna. Ta tak i gresset, biene, glatte små steiner i elva. Hold deg fast i lyktestolpen, knappene i skjorta di, cappuccinoen, alvene og englene dine. Jeg er altfor tung, asfalten , internettet, til og med døden, rives i filler av mine fingertupper. Det er bare én som kan felle større tårer enn meg, og Han er ikke til å bli klok på. Folk deler ut "telefonnummeret" Hans, som om Han satt på et kontor slik som sjefen din. Jeg er Fienden. Han sitter ikke på et kontor. Han er overalt, inni alt, utenfor alt, og Han er alt som kan la deg dø. Dø på ordentlig, ikke slik jeg kveler deg sakte, men dø på et blunk og bli fri. Det er bare så vanskelig å se forskjell på oss.

PS: Drømmer er giftige.

Ehe

2016-05-25T06:28:00.001-07:00

Hold meg fast mellom fingrene,
Og gni meg ut som blekket mellom sidene
Lokkene dine krøller seg rundt tærne mine,
Krøllene dine lokker meg ut av klærne mine
Hold meg fast med blikket,
Jeg kan føle det der stikket,
Ikke si at du vil ikke. Ikke! Ikke!
Du legger meg i bakken med de øyenbrynene
Kom, la oss se hva som skjer under dynene
Kan du pensle meg med malingen din,
Blir jeg pusen din, hør på malingen min
Lyden av nytelse surrer rundt i rommet
Det er max ytelse, vi flyter på skummet
Du ser ut som et vilt dyr jeg har lyst å fange
Legg deg ned hos meg så vi kan bli mange
Når du hopper på meg, føler jeg meg diger
Hvis du kjenner etter, kan du merke at jeg stiger
Ta tak midt på med dine sterke hender
Kom igjen, jeg vil være mer enn venner

Månelyset, kanskje

2016-04-08T04:50:00.001-07:00

Jeg er et vilt dyr. Et rovdyr som lusker i buskene. En formløs, skiftende skygge i øyekroken, som følger etter deg. Selv om du har hørt meg, har du ikke forstått hva du har hørt. Selv om du kan føle sporene mine i jorden, gir de ikke mening for deg - i hvilken retning har jeg gått? Én gang så du meg stå rett foran deg. Jeg var så nær at du kunne kjenne pusten min på huden din. Et tungt, rolig utpust, etterfulgt av en litt for lang pause. Så et voldelig innpust i siste liten. Jeg sto der i en lysning i skogen, og været luften, forsiktig. Det var noe kraftløst over synet som møtte deg. Det så ikke ut som at jeg var helt involvert i det jeg holdt på med. Det ene øyeblikket løftet jeg hodet og vendte det sakte rundt, som for å finne lukten av noe over meg - månelyset, kanskje. Men så lot jeg snuten falle ned, og selv om du ikke kunne se øynene mine, så du for deg at de bare hang i luften, ikke rettet mot noe som helst. Jeg så nesten menneskelig ut, der jeg sto og lurte på hva som var vitsen med det hele. Du hadde hatt fingrene dine rundt pistolen din hele tiden, men da du så meg slik, løsnet grepet ditt. Jeg flyttet hodet igjen, og du fulgte blikket mitt oppover, mot stjernehimmelen. Det var bare én ensom sky der, som gled stille over et hav av glitrende stjerner. Et øyeblikk glemte du også tid og sted, og sank inn i verdensrommets uutgrunnelighet. Da du ble deg selv igjen, fant hånden din kjapt tilbake til håndtaket på pistolen. Du så bort på meg, og der sto jeg og stirret på deg. Du tok et skritt bakover av refleks, og jeg sprang avgårde inn mellom trærne. Du sukket, og fortsatte å gå. Jeg er et vilt dyr. Kanskje er jeg et rovdyr, kanskje ikke. Du ser snurten av meg av og til, når du stopper opp og glemmer hva du holdt på med. Si meg, hvilken farge har jeg? Du kunne sverge på at jeg var rød, men noen ganger er jeg ikke rød i det hele tatt. Si meg, hvor stor er jeg? De første gangene du så meg var jeg omtrent på samme størrelse som deg, men en gang så jeg ikke større ut enn en kanin, en annen gang så det ut som jeg sto høyere enn trærne. Jeg har klør som ei gaupe, men beveger meg som en elg. Fengslende som en ørn på jakt, men forvirret som et ekorn slik jeg spurter fram og tilbake. Du har vært i skogen mange ganger, og du kjenner dyrene i den godt. Du vet hva de vil, hva du kan lokke dem med, hva du kan skremme dem med. Men disse merkene som er klort inn i bjørketrærne er ikke som de skal. Du følger etter meg ned mot bekken, men når du kommer ned til vannet, står jeg plutselig bak deg, på veien du kom fra. Munnen min åpner seg, og du tenker "endelig, få høre hvordan du brøler", men den eneste lyden som kommer er bladene som klirrer i vinden. Jeg er et vilt dyr. Et rovdyr som lusker i buskene. En formløs, skiftende skygge i øyekroken, som følger etter deg. Jeg lukter det varme blodet som pumper rundt i årene dine, jeg ser de flakkende tankene bak øynene dine. Du lyser opp på radaren, og overdøver de andre blipene. Du lukter så godt, du hadde vært så god å sette tennene i, men jeg kan ikke finne halsen din. Hvis du ikke vil bli spist, hvorfor kommer du og drar meg i halen? Skal jeg forsvinne tilbake inn i gresset, og etterlate deg med bare halen? Eller hvis du har det i deg, kan jeg legge hodet i fanget ditt, og du kan finne pulsåren på siden av halsen min, og fullføre det.

Alt eller ingenting

2016-02-13T01:58:00.002-08:00

Urokråker kommenterer stillheten
Uten å se
Frie fra tradisjoner
Men nedtynget av begynnerens ansvar
I uleselig hvithet, hinker de rundt
Og sverter evigheten med begynnelsen
De ensomme kra kra
skjærer gjennom Guds søvnige bevissthet
Tida begynner å gå
Jorda begynner å bli sulten
I DNAet ligger spor etter slurvete kråketær

Det som kroppen sier

2016-02-13T01:31:00.000-08:00

Fattige fattige fattige dager
Sildrer nedover kinnene mine
Gråtende sollys klamrer seg til stolen
Markerer hendelser som jeg overser

Trillende planeter i blikket ditt
Snurrer på gulvet i tankene mine
Sakte men sikkert dreier dagen
Som et knirkende hjul i tunnelen

Hestene springer ut av butikken
Med døende purreløk i munnvikene
Den sitrende roen i grønnsaker
Idet de går opp i en høyere enhet

Truser av glass som faller til bakken
Isende kjærlighet sydd inn i huden
Kataklysmiske kyss i undergangen
Gåter er laget av minner som glapp

Maskinrommet buldrer om ettermiddagen
Når ingen er der til å høre
Hvilke groteske samtaler tannhjul kan føre
Når gresshoppene klirrer

Et rom som ikke var der fra før

2016-01-08T16:27:00.000-08:00

Jeg er kongen. Jeg ser opp, når dere ser ned. Jeg finner stier i skoger som ennå ikke har vokst. Jeg går alene til havet for å forhandle.

Jeg er krigeren. Jeg løper mot dere med åpne armer. Jeg griner på benken på torvet om sommeren. Jeg lar meg selv falle uten å spørre.

Jeg er trollet. Jeg vokser feil vei, forvridd og forvirret. Jeg spiser og spiser av brukne bokstaver. Jeg deler opp hodet i biter, tusen øyne som ser alle veier.

Jeg stopper tida. Bare slapp av. Sett fra deg veska, og bli her hos meg. Maurene lytter til mine beskjeder, vepsene ligger i kroken og chiller, alt som kryper og kravler slutter å skravle når vi går forbi. Tankene du prøver å holde fast på, stiger til himmels og fordufter. Timeplanen din blir vasket ren. Ta meg i hånda, la meg kjenne på hvilket materiale du er blitt lagd av. Kom, la oss grave en grop i sanda, la oss skape et rom som ikke var der fra før. Gi meg frykten din, la meg kaste den på vannet. Når du er med meg, slutter vinden å blåse. Når du er med meg, er det lov å håpe. Når du er med meg, bøyer fjellet seg ned, låser dører seg opp, samler alt seg sammen til én enkel shot.

Brent barn etc.

2016-01-07T16:50:00.001-08:00

Når glasset knuser
Og bitene flyr
De skjærer gjennom
Hva det betyr
Og stjernene slukner
Og alt blir mørkt
Ingen vet hva de skal si
Hvem de skal ringe
Når gulvet gir etter
Og dama di spyr
Du sitter fast i garnet
Går fra barnet
Som du aldri mata
Midt på gata
Når snuten kommer gående
Med en diger saks
Og du prøver å stappe håret nedi kragen
Når døra er låst, når mamma er trist,
Når alt du trodde på svikter
Og alt du vil er å bli nykter
Da kommer humlene opp fra bedet
Og drysser pollen i øynene dine
Og kysser knollen i brystet ditt
Og stjernene våkner, og elvene tiner, og fingrene skjelver, og ansiktet blomstrer

Jeg vil jobbe hardere for å slappe av

2016-01-01T17:41:00.002-08:00

Alt jeg tenker på er penger.
Alt jeg tenker på er jenter.
Alt jeg tenker på er å bli beundret.
Når jeg får penger, kaster jeg dem på bålet.
Når jeg får jenter, kaster jeg dem i søpla.
Når jeg får beundring, stikker jeg hull i den med en saks.

Jeg trenger å tenke på andre ting for å bli beundret.
Jeg trenger å tenke på andre ting for å få jenter.
Jeg tenker bare på penger, fordi jeg trenger penger for å drikke for å slutte å tenke på penger.
Jeg tenker på hvilken skjorte jeg kan selge, jeg tenker på hvem som vil kjøpe narkotika.
Jeg tenker på det hele tida. Det er så lite plass i hodet mitt.
Jeg trenger å tenke på andre ting for å slutte å bruke opp alle pengene mine, så jeg kan tenke på andre ting.

Penger, jenter og status har tatt over tankene mine. Og jo mer jeg tenker på det, desto mindre får jeg av det.
Skolen er så langt borte. Den er bare en kulisse bak det egentlige dramaet.
Hvis jeg bare studerte sånn som de andre gjør, ville jeg ikke brukt så mye penger på øl, og jeg hadde ikke trengt å tenke mer på penger. Hvis jeg ikke hadde drukket - og tenkt på å drikke - så mye øl, hadde jeg tenkt mer på andre ting, og jeg hadde blitt beundret.
Hvis jeg ble beundret, hadde jeg ikke trengt å tenke på jenter, for de hadde tenkt på meg.

Hvis jeg tenkte mindre på å bli beundret, kunne jeg tenkt mer på hvem jeg selv beundrer, og jeg hadde lært ting, og jeg hadde blitt inspirert, og jeg hadde vokst, og så hadde jeg blitt beundret.

Hvis jeg tenkte mindre på jenter, hadde jeg tenkt mer på hvordan jeg behandler jenter, og jeg hadde lært av mine feil, og jeg hadde behandlet jentene bedre, og jeg hadde fått jenter.

Jeg vil gi opp drømmene mine for å leve dem ut. Jeg vil kaste alle eiendelene mine for å bli rik. Jeg vil jobbe hardere for å slappe av.

Det finnes ingen eneste sannhet, det finnes ingen universalnøkkel for å åpne universet. Alt er ikke ett, hvert spørsmål må besvares for seg, du kan ikke jakte bjørn med fiskestang, du kan ikke bygge et hus ut av sanger. Likevel, hvis du besvarer hvert eneste spørsmål på arket, og du stryker ut de spørsmålene det ikke finnes svar på, vil alt bli, om ikke ett, så iallfall lett.

Neste episode: "Alt jeg tenker på er andre ting"

Emosjonelt fargekart (oppvarmingstekst)

2015-12-29T20:50:00.003-08:00

Føler meg treig, som en isbre
Føler meg gammel, som stjernene
Føler meg fanget, som en tiger

Føler meg stor, som havet
Føler meg sterk, som en fabrikk
Føler meg ekte, som lær

Føler meg ensom, som vinden
Føler meg trist, som en bukett på fortauet
Føler meg ydmyk, som gresset

Føler meg vill, som en foss
Føler meg yr, som sommerfugler
Føler meg attraktiv, som dagslys

Et dikt jeg ikke har skrevet ennå

2015-12-20T15:48:00.002-08:00

Det er et dikt jeg har tenkt på å skrive
Et dikt som åpner som en helt vanlig samtale
Og som føles nært uten å være klamt
Noe som knaker illevarslende i bakgrunnen
Og setter en klump i halsen din
Setningene ruller avgårde som toner i en melodi
Bildene og tankene fletter seg umerkelig sammen
Og du føler deg som en reisende
Et dikt som ikke presser seg på
Ikke holder deg igjen,
ikke lyver, ikke gir deg noen informasjon
Det river teppet bort og fanger deg i fallet
Ordene drypper ned fra taket
Klasker deg i øynene, fukter deg på leppene
De vokser ut av munnen min som sopper
Og så danser de rundt i rommet
Spretter fram og tilbake inni skallen din
De åpner meg opp
og viser det dunkende, pumpende,
rykende ferske myke hjertet
De skjærer en glipe i huden din
og strømmer inn i deg som en sildestim
Og så skvetter du til, med et "oi" og et "shit"
For du føler deg mett på en måte du ikke har gjort før
Og noe inni deg har blitt endret
Et sted inni der har nytt liv våknet
Og du vet du aldri kommer til å være ensom igjen
Et sånt dikt skulle jeg gjerne skrevet

Jeg har lukket øynene

2015-11-24T13:23:00.001-08:00

jeg har ikke glemt deg
du lusker i låtene jeg hopper over
du puster meg i nakken når jeg vasker koppen du la igjen
jeg blir litt uvel hvis jeg ser ei jente som har kledd seg fint
men så ser jeg bort, og kveler tanken
jeg har blitt god til det, jeg smetter unna
til et sted du ikke kan finne meg
jeg har ikke så mye å gjøre
men jeg gjør noe hele tida
alle sangene, filmene, matbitene, nettartiklene jeg dytter i meg
de blokkerer åpningene, så du ikke kommer inn
de holder meg distrahert, så jeg ikke husker hva jeg skulle
dagene går rundt og rundt, uten noen store overraskelser
men jeg kan ikke se det
for jeg har lukket øynene

Dropset

2015-11-19T06:59:00.000-08:00

han savnet noe, kunne ikke sitte stille
brente av fyrstikk etter fyrstikk
veggene syntes å krype nærmere for hver gang han blunket
han svitsjet kanaler, skippet låter, pratet i munnen på seg selv
han åpnet krana, og sto i dusjen med klærne på
ingenting ville stoppe denne krypende følelsen
han spurtet rundt i huset og røsket ut alle skuffene
han proppet ørene med diverse preparater
til han ble så svimmel
til han ble så svimmel
til han ble så svimmel
at han måtte holde seg i ro

han sjekket lommene etter noe godt
et sitrondrops
eller en ifa kanskje
noe lite og søtt han kunne ha inni seg
når alt det forferdelige og store kommer
noe som holder ham fra å gå fra vettet
når månen faller ned, når fortauet løper fra ham
når myndighetene kommer
for å bytte lås på håpet og omstrukturere smilet

han sjekket lommene, men alt det gode hadde smeltet
og blitt til noe elendig kliss
og nå hadde han det på hendene sine
og alt han tok i ble ekkelt
og hunden vred seg unna når han prøvde å klappe den
og han klagde ut i vinden "er det sånn det ender, da?
drukne i sitt eget kliss?"

det var da stjernene syntes synd på ham
de funklet sin urolige melodi
og hjertet hans slo stødigere i mørket
han ble kjappere og mer innstilt på å finne fram
han strammet opp, mindre lengtende og mer lengtende enn noen gang
han sluttet å lete, å løpe rundt etter noe nytt
han satt seg ned med det han hadde
og han hørte på hva det hadde å si
og han skjønte hva han hadde
han hadde hatt det hele tida
og det var alt han hadde å gjøre
så han gjorde det

og når universets hender strakk seg ut etter noe å gripe fatt i
tok han dem i sine
og han heiset månen på plass igjen
og han temmet fortauet
og myndighetene var der for å klippe snora
da det nye håpet åpnet

og det elendige klisset han satt fast i,
det begynte han å kna
til det liknet ei kule
og han rullet det rundt og rundt
til alt det gode kom tilbake

men han la ikke dropset i munnen,
han rev en flik av skjorta si
og pakket det gode omhyggelig inn
la det tilbake i lomma
og sparte det

for kanskje ville han møte noen som kunne trenge det en dag

Hva som kommer til å skje

2015-11-08T12:22:00.001-08:00

Bare kast deg ut i det.
Ta av deg skoene, og gå inn i det - hva det enn er.
Kjenn at føttene synker litt,
at gresset kiler tærne dine,
at vannet smyger seg inn fra alle kanter på én gang.
Bare gå inn i det.
Ta av deg lua, og la håret ditt puste.
Ta av deg jakka, og børst skuldrene dine med bladene.
Ta av deg buksa, og føl sollyset varme lårene dine.

Bare slipp taket. Du kan alltids gå tilbake senere.
De spør om du vil bli med,
de roper på deg fra bålplassen.
Løp bort og sett deg ved siden av noen.
Sett fra deg øla. Slå av telefonen.
Hør etter når noen prater,
hør etter når ingen prater.
Ikke tenk på hva du skal si.
Livet kan være et teaterstykke,
eller det kan være en eneste lang generalprøve.

Bare gi etter og kyss henne.
Hun står foran deg, med øynene - hele verdens øyne - rettet mot deg.
Du kan ikke vite, du kan aldri vite,
om hun tenker det samme som deg,
om hun vil slå deg ned.
Bare slutt å holde så hardt rundt hjertet ditt.
Du ødelegger det, du kveler det.
Larven forlater aldri kokongen.
Hvis du noen gang skal lære å fly, må du la deg selv forsvinne.
Hva er vitsen, hvis du vet på forhånd hva som kommer til å skje?

Jeg gikk til fjellet høye

2015-11-05T15:53:00.000-08:00

Jeg gikk til fjellet høye, gikk til fjellet høye,
Og spurte fjellet høye om det ville bli min venn.

Fjellet høye lo, og fjellet høye spottet, fjellet høye sendte meg vekk.

Jeg gikk til havet dype, gikk til havet dype,
Og spurte havet dype om det ville bli min venn.

Havet dype brølte, og havet dype freste, havet dype sendte meg vekk.

Jeg gikk til gresset lille, gikk til gresset lille,
Og spurte gresset lille om det ville bli min venn.

Gresset lille fniste, og gresset lille smilte, gresset lille tok meg imot.

Javel, så klarer jeg ikke å fokusere på skolearbeidet - hva så?

2015-10-31T19:58:00.000-07:00

Hvorfor kan jeg ikke bare være en vanlig rev? En sånn som smiler lurt før han kommer og tar deg. En sånn som vifter litt med ørene, spankulerer bort, og bortfører deg mens du ler. Hvorfor må jeg være så dyp og rar, hæ?

Manetens drøm, første scene

2015-10-30T15:55:00.001-07:00

Det var en gang en manet på det store, åpne hav. Maneten drev fra øst til vest, fra nord til sør, og var alltid like glad. Enten det blåste snø eller det skinte sol, holdt maneten seg helt i ro, for den var laget av gjennomsiktighet, og da er alt nytt gammelt. Alt nytt er gammelt, fordi idet noe setter igang, kan man se hvordan det vil ende. Maneten hadde ingen muskler, for den trengte ikke å gjøre noe. Det var ingenting den ville endre på, ei heller noe den ville bevare. Den fløt rundt på bølgene, og var aldri i veien for noen. Helt til en dag, da det nærmet seg et skip.

Det var en flott båt, med sterk motor og et stort dekk å bevege seg rundt på. På dekk var det mange staselige kvinner og menn, de drakk hverandres skål og danset der i månelyset. Det var et lite orkester, som spilte fint i takt med havets søvnige vugging. Den stiligste av alle ombord, var en liten italiener fra New York. Han gikk i dress, bar en sort fedora på hodet, og hadde blå øyne. Men det var stemmen hans som virkelig gjorde inntrykk. Han sto foran musikerne og bergtok publikum med en forrykende versjon av "I Get A Kick Out Of You".

My story is much too sad to be told,
but practically everything leaves me totally cold
The only exception I know is the case
when I'm out on a quiet spree,
fighting vainly the old ennui
And I suddenly turn and see
...your fabulous face!

Maneten rødmet. Sangen traff noe inni den, noe den ikke visste den hadde. Den følte seg oppspilt for første gang, og den fikk en trang til å komme nærmere denne fortryllende sangeren. Dessverre visste ikke maneten hvordan den skulle gjøre det, den hadde aldri ønsket å bevege seg hele dens korte liv. Den prøvde å strekke ut kroppen sin, den prøvde å stramme den, men den hadde ingen muskler, og den duppet i vannet like tafatt som før. Hvis den hadde kunnet, ville den ha stønnet og forbannet havet for å sende den denne forlokkende musikken, men uten å gi den noen måte å følge etter den på.

I mellomtiden ble Frank Sinatra ferdig med å synge. Gjestene jublet og ga ham klapp på skulderen, eller kyss på kinnene. Han tørket svetten fra pannen før noen ga ham en drink. Så slentret han bort til ripa, og glante utover det blanke havet. Månen hang på himmelen, tjukk og rund, stjernene blunket mot ham, lure og helt over på andre sida av rommet. Han lo litt over hvor teit og idyllisk det hele var. Ei dame ropte på ham fra dansegulvet. "Frankieee! Kom og dans med meg, 'a!" Han skulle til å gå, da han fikk øye på maneten. Da han så den greide han ikke å ta øynene sine fra den. Den var gjennomsiktig, og det var som om han stirret rett inn i tilværelsens totale fullendelse. Dama ropte igjen. "Hallooo! Sprakk du trommehinnene dine da du sang, eller?" Han snudde seg og kikket bort mot alle de vakre menneskene, og plutselig følte han seg fullstendig likegyldig. Det var som om han så gjennom de hvite smilene og de svingende hoftene, og han så alle sammen bli gamle og til slutt dø, og det var som om han fortsatt så på bølgene som dukker opp av vannet, før de dukker ned igjen og forsvinner.

Alt som var inni vil jeg gi til deg

2015-10-25T16:09:00.003-07:00

Hallo, kom hit litt. Kom hit og føl varmen.
Kjenn på lillefingeren min, den holder på å sprekke.
Jeg har spist en bakt potet, og nå holder fingertuppene mine på å sprekke,
og sprute ut lys og varme,
kan du ikke være så snill å holde dem litt?
Jeg har gomlet i meg en varm potet, og nå sprer varmen seg rundt i magen min.
Kom hit litt, plis. Ta på magen min, jeg er så varm!
Jeg har ikke noe hode igjen, ingen føtter, ikke engang et hjerte,
jeg har bare en rund mage som gløder.
Jeg er så mett som en glovarm potet, baby. Klem på lillefingeren min, kjenner du det?
Da jeg la mine øyne på deg, begynte vippene mine å brenne.
Da du tastet sånne morsomme setninger, begynte magen min å rumle, jeg kunne ikke holde det inne.
Magen min begynte å rumle, og den har rumlet kontinuerlig siden.
Jeg så deg inn i øynene og kunne kjenne ryggmargen min smelte som smør over en bakt potet.
Så kom hit en liten stund.
Hold rundt meg, og ikke si noen ting.
For bare dine hårete armer kan roe ned rumlingen inni meg.
Jeg vet jeg kommer litt brått på nå. Jeg vet jeg høres ut som en galning.
Og jeg burde kanskje være mer forsiktig.
Og jeg burde kanskje holde meg til manus.
Men det pleier å skje vakre ting når jeg blir sånn her, jeg lover.
Så stikk skjeen din i meg.
Ta ut den beste biten.
Den som lyser og liksom vibrerer.
Da du kjente på det nyklippede håret på bakhodet mitt, gikk det en revne i det stramme potetskinnet mitt.
Alt som var inni er nå utenfor.
Alt som var inni vil jeg gi til deg.
Ta på deg pysjen og kom ut i månelyset, baby.
Ikke la meg rulle videre til neste veikryss, når det er deg jeg vil se.

Tror ikke det blir noe nachspiel

2015-10-20T13:25:00.002-07:00

Fyrstikkene mine er blaute, ser du.
Lysene vil ikke tennes.
Jeg pisket kremen for mye, ser du.
Den er ikke noe god lenger.
Jeg orker ikke å blåse opp flere ballonger,
jeg klarer så vidt å puste inn lufta jeg puster ut.

Så fint vær det er, sier de.
Så fint vær, og så fine blomster som vokser her.
Så mange hyggelige folk, og så pent de har kledd seg.
For meg er det satans likegyldig hva slags vær det er, jeg trenger ullteppet mitt uansett.

Jeg hadde en drøm en gang. Jeg hadde mange drømmer, faktisk.
Men de sa at drømmene mine bare var drit. Så nå har jeg ingen drømmer.
Jeg kan ikke se veien foran meg, og jeg kan ikke huske hvor jeg har vært.
Trærne knaker i vinden, og jeg har røykt opp pakka mi.

Hvor enn jeg drar, er det alltid det samme. Tida står stille, og den har gjort det en stund nå.
Jeg forstår ikke de som vil leve evig. Evig! Forstår de hvor lenge det er??
Føles som universet spiste opp ballene mine. Føles som det brant opp og forsvant.
Det er bare én ting å gjøre nå, ser du.
Jeg må finne det opp helt på nytt.

Hvor sunkne drømmer spøker

2015-10-13T15:46:00.002-07:00

Jeg vil ut på havet, hvor sunkne drømmer spøker. Jeg vil sette meg i båten min, og fare langt, langt vekk. Jeg vil ha på meg en varm, rød genser, og ei lue jeg kan trekke ned når jeg ikke har mer å si. Jeg vil pakke en ryggsekk full av helt nødvendige saker, slik som kikkert og fiskesnøre, munnspill og vin, og i matboksen ligger det fire tjukke brødskiver med makrell i tomat og fire like tjukke med egg, også i tomat.

Her er det så mye bråk og spetakkel at jeg ikke kan finne bakken jeg står på. Her er det aper i lyktestolpene, slanger under bordet, og i hyllene i biblioteket er det hundre tusen biller, larver og edderkoppdyr. Her er det fullt kjør i hver etasje, og vi får aldri nok. Her er det mer gull og edelsteiner enn du kan tenke deg, og alle du møter høres ut som de er lutfattige. Her står maskinene på døgnet rundt, og pumper ut flatskjermer, touchskjermer og ferdigslitte lampeskjermer. Her er det glitter på brødskiva og fyrverkeri på do. Her er det bare å bælje nedpå, for vi vil for all del ikke huske hvor forglemmelige vi har valgt å være.

Kroki av en dans eller noe mer

2015-07-30T17:10:00.000-07:00

Riste løs, riste fast
Miste grep, miste alt
Rekke opp, rekke bort
Holde hardt, holde av
Sette seg opp, sette seg ned
Være rund som ei bolle, sprike som ei stjerne
Hoppe over, hoppe sidelengs,
Kysse plutselig, kysse adjø
Leke i spindelvevet, smyge seg gjennom trådene
Vandre fritt, vandre vandre vandre
Se litt på, kjenne litt på
Næh...

Kvinnen

2015-07-30T17:05:00.000-07:00

Ørene dine er ikke like runde som småsteinene som ruller rundt i elva
Huden din er langt fra så glatt som de rosa bladene på blomsten i jakka mi
Leppene dine er som sandpapir sammenliknet med vannet jeg drikker fra springen
Håret ditt er som en gammel tannbørste ved siden av det flommende kornet på åkeren
Beina dine er korte og skeive, ikke som de nydelige lyktestolper en alltid kan stole på
Hendene dine er som gravemaskiner sammenliknet med bienes delikate fingre
Øynene dine er sorte hull mot stjernenes skamløse glitring
Jeg kan ikke elske deg, sier du
Men jeg har hele skaperverket for mine føtter, så hvorfor skal jeg engang gidde å skrive dette til deg!