1) vi snakker ofte om 4 ulike ansvarsområder knyttet til et intranett: kommunikasjon, samarbeid, informasjonsforvaltning og applikasjonsforvaltning.

Med samarbeid menes ansvar for at ansatte jobber på riktig måte, deler kunnskap og har de verktøyene som skal til for å jobbe effektivt.

Informasjonsforvaltning har med arkivering, livsløp, metadata og generelle krav til dokumenthåndtering og gjøre.

Applikasjonsforvaltning betyr ansvar for platform og arkitektur.

Kommunikasjon har ansvar for internkommunikasjon, kulturbygging ol.

I en god styringsmodell har man dekt alle disse fire områdene (i større organisasjoner gjerne i en matrise der de 4 feltene møtes på ulike nivåer).

Men der vi ofte ser at kommunikasjon og IT naturlig tar eierskap ser vi alt for ofte at ingen tar ansvar for områdene samarbeid og informasjonsforvalting. Ofte finnes det ingen enhet som naturlig kan ta dette eierskapet. Konsekvensen er at disse delene av intranettet råtner på rot.

2) Noe som gjør det utfordrende å jobbe med intranett er at det skal adressere motstridende behov. Alle virksomheter har behov for en viss sentralstyring, samtidig som man ønsker at mindre enheter skal ha en viss autonomi.

Jeg tror derfor ikke det finnes et endelig svar på spørsmålet om sentraliserte vs distribuerte modeller, men jeg tror likevel det er viktig å ta hensyn til virksomhetens egenart når man lander på modell.

Organisasjoner der innovasjon og utvikling av kunnskap er viktig kan ha en mer distribuert modell; virksomheter der effektiv drift eller likebehandling av kunder er viktig kan være tjent med en mer sentralisert modell.

3) jeg tror ikke ønsket om å kommunisere med andre noengang vil dabbe av, så jeg tror ofte det at et forum/nettverk ser et fall i aktivitet skyldes at aktiviteten har flyttet seg til en annen arena. Og det er vel bare sånn vi er, vi dras dit der det «skjer noe».

I tillegg til å ha det best mulige verktøyet tilgjengelig må vel et tips være kontinuerlig fornying: er det de samme tre personene som deltar i diskusjonen må man stimulere nye mennesker til å hive seg på. Ellers kan bloggingen lett fortone seg som en dugnad som aldri tar slutt for de involverte.

Man kan jo si at sosiale medier og Facebook faktisk har dratt fokuset fra teknologi og over til menneskene og relasjonene mellom oss. Tenk på forskjellen på MySpace og Facebook: den ene et kaotisk inferno med høy teknologisk terskel, mens Facebook klarer selv far å operere. Og jeg tror at mye av suksessen dreier seg om nettopp denne tryggheten vi har rundt mestring. Vi klarer å mestre våre omgivelser på FB.

Men, jeg må jo innrømme at jeg selv er skuffa over at vi ikke klarer å få i gang lavterskelengasjementet her på Kjøkkenfesten. Det er for få som trykker på tommel-opp eller «jeg liker dette innlegget». Kanskje er det fordi konvensjonene rundt en avsenderstyrt plattform som denne ikke krever det. Når vi har så få som vi har i dag vet vi at selv mange kollegaer ikke gir disse små tegnene på anerkjennelse til bloggere og kommentatorer.

Summa summa… jeg er enig i grunntankene dine, men ikke alle mekanismer fra SoMe er oversettbare til andre plattformer.

Jeg tror heller ikke at alle har personalisert intranettet sitt, men at det er mange som ønsker dette. Ulike publiseringsverktøy støtter jo dette i ulik grad også. I tillegg til de tekniske utfordringene er det jo også utfordringer knyttet til redaktørkompetansen, som du sier.

Nyheter er en het potet for personalisering. Verktøy og støttesystemer også.

1) Hva tenker du om ansvarsområder? Bør alle deler av intranettet ha definerte innholdseiere/ansvarlige personer? Hva slags type personer bør disse i så fall være?

2) Sentralisert vs. desentralisert publisering. Skal «alle» kunne publisere det de selv ønsker til enhver tid? Bør innholdet rutes gjennom et «sensurorgan» sentralt? Eller bør alt styres sentralt i utgangspunktet?

3) Ha tenker du er den beste taktikken for å opprettholde entusiasmen for et sosialt verktøy internet i bedriften over lengre tid? Hvordan unngå den klassiske 90-9-1 fordelingen?

Like-knappen handler jo om å gi en stemme til den tause majoriteten. Hvis denne majoriteten enklere lokkes til å si sin mening via en «like» så sender det, slik du påpeker, et tydelig signal ut i organisasjonen om hva folk er opptatt av. Det er nyttig å kunne slå i bordet med fakta i møtet med beslutningstakere.

Nettprat-ideen din er god. Den er rett og slett en god, gammel, klassiker som kanskje har gått litt i glemmeboka?

Jeg synes Lene Pettersen traff spikeren på hodet om innføring av digitale samarbeidsløsninger på konferansen NETworked Power 24. januar: «Innføring av samhandlingsverktøy må levere på tre forhold i en virksomhet:

1. Det må være en STRATEGI for hvilke behov eller mål samhandlingsløsningen skal adressere

2. Det må tas høyde for at hver ORGANISASJON har sin indre dynamikk og at en «out of the box»-løsning neppe fungerer godt.

3. Valgt TEKNOLOGI må vær konsekvens av kravene som dukker opp pkt 1 og 2.

For øvrig anbefalte jeg alle deltakerne på frokostseminaret «Hvordan lykkes med kunnskapsdeling?» (2. feb 2012 i regi av Halogen) å melde sin interesse for din Facebook-gruppe «Kunnskapsdeling i sosiale medier».

Når det gjelder filmeksemplet ditt kan man jo se for seg at grensesnittet snur den andre veien, dvs at hjernen blir foret med elektriske signaler for å skape sanseopplevelser…

Når det er sagt så hadde det vært stilig en gang i fremtiden at du f.eks. satt ved frokostbordet og lurte på hvor kaldt det var ute, også starter vær-appen med din lokasjon automatisk.
Det var et slikt scenario jeg tenkte på når jeg skrev at jeg trodde det kan oppleves som tregt.
Dvs. tiden det tar fra vi tenker noe skal skje til at det faktisk skjer. Og ikke minst alle de nye tankene som stadig kommer i hodet vårt og hvor fort grensesnittet reagerer på de.
Men det virker som vi er ganske langt unna å klare å faktisk måle HVA vi tenker, for å si det mildt.
Det er mer AT vi tenker og HVOR MYE som ser ut til å virke for å styre grensesnitt, inntil videre.

Men interessant å høre hvor langt dette feltet har kommet!

Jeg må si jeg i utgangspunktet er litt skeptisk til å styre grensesnitt med tankene.
Som du nevner er kontroll over egne tanker essensielt (er det noen som har det i det hele tatt?),
men kanskje er også stress en faktor. I en ellers travel hverdag tenker jeg at jeg i tillegg må ha enormt fokus og overskudd for å bruke noe sånt (enten det er så basic som det du prøvde, eller om grensesnittet faktisk gjør hva du tenker det skal gjøre). Noe som virker lite lokkende når en ellers har så mye å tenke på.
Det går nok litt på det du snakker om kontekst.

Det blir litt som at jeg ikke liker å se på 3D-filmer fordi det er for anstrengende, når jeg i utgangspunktet vil se på film for å slappe av.

Fus er jaggu ikke lett å få tak. Prøv her: http://books.google.no/books/about/Fus.html?id=vbcSOwAACAAJ&redir_esc=y Eller ta kontakt med forfatterne.