kommafeil

Kommafeil flytter

2012-01-14T19:56:00.000+01:00

Nå har jeg kjøpt et ordentlig domene og gitt meg hen til Wordpress.

Jeg vet ikke helt når nettsida kommer hundre prosent i orden og beklager det midlertidige rotet. 

Jeg lever i rommet mens det skapes slik interiørekspertene sier at man skal gjøre.   

Den nye adressa er www.kommafeil.com 

Lett å huske.

Oppdater Google reader/ bloglovin/ RSS-abonnementet. Kommafeil skal bli bedre enn noensinne.

Det er den godeste Andreas som står får flyttinga av de tyngste møblene.

Tusen takk! 

Apropos boksortering

2012-01-10T21:25:00.000+01:00

Her er en fin video

Filmen er en animasjon av Type bookstore i Toronto. Alle bøkene finnes der på ordentlig.

Maud Newton om litteraturkritikk og blogging

2012-01-06T20:15:00.000+01:00

Et tema som har blitt diskutert igjen og igjen på denne bloggen, og som sannsynligvis ikke vil forsvinne med det første er hvilken rolle bloggere har i de profesjonelle litteraturkritikerenes sfære.

En av USAs mest anerkjente litteraturbloggere Maud Newton svarer på dette spørsmålet i et intervju med nettstedet Full Stop:

Do you place much value on the criticism your work has received? For the past decade we’ve seen a series of cuts to predominant literary magazines and literary supplements, and in response, criticism has moved online. Do you think this move to the non-professional realm has made literary criticism more or less of an isolated cult?

I read criticism of what I write with interest, take what resonates with or is useful to me, and put the rest out of my mind as best I can. Obviously, having blogged for ten years, I think it’s fine for people to put their opinions online. If criticism ever was an isolated or insulated cult, it isn’t now.

Les hele intervjuet her.

Poesien i å rydde ei bokhylle

2012-01-04T22:13:00.002+01:00

Det begynner slik som dette:

Jeg bor i en ettroms med to billy-hyller. De var fulle allerede da jeg flyttet inn og ettersom årene har gått har de blitt så rotete og overlessede at leiligheten min minnet mer om et lager enn et hyggelig sted å være og lese.

Jeg har virkelig avskydd disse hyllene, noe som er et paradoks, fordi de inneholder mange av de viktigste historiene, ordene, tankene og ideene i livet mitt. Bøkene sier mer enn noe annet om hvem jeg er, hvem jeg vil bli og hva jeg vil lære. 

Derfor, denne uken lot jeg Ronja Røverdatter, Jens Bjørneboe og Hannah Arendt falle på gulvet. Jeg har ryddet, sortert og husket tilbake på hva jeg har lest (og ikke har lest) opp gjennom årene.

Jeg har klatret i gardintrapp.

Stablet.

Stablet om igjen, og gjenoppdaget bøker jeg har hatt lyst til å lese.

Jeg har nektet å kaste tegneseriene og tidsskriftene mine.

Jeg har også kommet frem til at den beste måten å sortere bøker i en hylle er den intuitive. Å skifte plassene bøkene står på fordi man etterhvert blir blind for dem når de alltid står på samme sted.

Det finnes en egen poesi i sammensetningene.

Som når Karl Ove Knausgård kjemper seg til en plass over litteraturhistorien.

 Mattis Øybø og Simone De Beauvoir ender opp alene sammen på ei hylle.

Roberto Bolano finner seg selv omgitt av suicidale kvinner.

Tomas Espedal får sin egen glipe, og boken om sykkelreparasjon plasseres over verdens litteraturhistorie.

Audun Mortensen og Rimbaud finner hverandre.

Jan Erik Vold og Emily Dickinson møtes som gamle venner.

James Joyce og David Foster Wallace får treffe hverandre.

Og Mia Berner finner ly hos Steinar Opstad.

- Endelig ferdig-

Kommafeil anbefaler...

2011-12-30T21:46:00.001+01:00

Jeg skrev en bloggpost for noen uker siden der jeg funderte på om papirbokentusiaster er i ferd med å bli litteraturens svar på vinylelskere.

Nå har Forbes skrevet en artikkel om samme tema, og de har oppsøkt den beste lille boksjappa i Paris for å illustrere poenget:

As The Age Of The Physical Book Retreats, The Cult Of The Physical Book Advances

Mens jeg er så godt i gang kan jeg også anbefale romjulskavalkaden til The Paris Reviews egen blogg. De gjenpubliserer de beste bloggpostene fra året som har gått. Det er noen fantastiske personlige tekster om kunst og litteratur.

Lest: Marilyn Monroe - Fragments

2011-12-27T12:47:00.002+01:00

Jeg tenker at kunst kan ofte bare handle om å være sårbar og naken. 

Det skulle vært så lett. 

Problemet er at det finnes så forferdelig mange dårlige måter å være det på. 

Kanskje det handler om å være såbar og naken på riktig måte. 

I blant finnes det kanskje bare èn bare eneste måte for enkelte personer å være riktig naken på, og å finne den kan være vanskeligere og mer skremmende enn hva som helst annet man kunne funnet på for å søke tilsvarende respekt og anerkjennelse.

Når jeg leser Marilyn Monroes “Fragments” tenker jeg at hun fant den riktige måten for henne, og det var nettopp den som skilte henne fra alle andre. Hun kunne spille, skrive, synge og være modell, og det var noe ekte ved henne som skinte gjennom alt det falske, noe man kunne gjenkjenne. 

Hun fikk den til å se lett ut, men hun jobbet med det. Hun leste, hun skrev, hun studerte med de beste lærerne. Hun opparbeidet lag på lag med kunnskap og teknikker som hun skrelte og skjulte av når hun stod på en scene eller foran kameraene. 

“Fragments” er notatene som Monroe gjorde mens hun forsøkte å finne ut av seg selv og hvordan hun skulle uttrykke seg, når hun var lei av Hollywood-maskineriet og trengte rom til å puste. Store deler av boka, slik tittelen antyder, er bare fragmenter av tekster. 

Mye av dette ble skrevet mens Monroe var gift med dramatikeren Arthur Miller (Kjent for "Death of a salesman"). Hun forsøkte å frigjøre seg fra Hollywood-studioene, reiste til New York for å starte sitt eget produksjonsselskap og studere hos dramalæreren Lee Strasberg. Han så et talent i henne. For å utvikle det fikk han henne til å gå til psykoanalyse. Mange av notatene hun tok ble gjort på Waldorf Astorias brevpapir etter psykoanalyse og Lee Strasbergs timer. Noen av dem er handlelister. Lister over sanger hun ville synge. Det finnes et pågående liv i disse tekstene, selv når de er helt ordinære. Det finner fortvilelse, men også håp og ambisjoner. 

Ofte er de dyslektiske og uorganiserte, men det er en kjerne av en kunstner her som har en klarhet ved seg. Marilyn Monroe kunne skrive. Hun kunne finne de riktige ordene og følelsene. Det finnes mye rot, men ingen falske toner i disse tekstene.

Hjem til jul

2011-12-22T19:52:00.003+01:00

(Foto: Kristine Kleppo)

I kofferten: 

Bokvennen og The Paris Review fortsatt forseglet i plast (venter fortsatt på nyeste Vinduet), Iris Murdochs "Under the net" i pocket, briller, gaver, ulljakke, nye sko og en ny kjole.

Håndbagasje:

1 stk Alice på fanget. Hun er en slik selvstendig katt, men på bussen får jeg klappe henne hele veien hjem frem.

Hva skal dere lese i ferien? God jul!

Ønskeliste

2011-12-20T22:00:00.000+01:00

Jeg har alltid store planer om å lese mye i jula. Tidligere hver desember har jeg glemt at med juletv på full guffe i stua, familiehygge, småkaker, besøk og riskremspising er det fordømt vanskelig å holde konsentrasjonen i mer enn fem minutter. 

I år har jeg derfor satt en del bøker på lista som jeg bare trenger fem minutter en gang i blant for å lese.

Marilyn Monroe "Fragments"

Fascinasjonen for Marilyn Monroe begynte med Joyce Carol Oates sin fiksjonsbiografi "Blonde". Monroe er en slik figur, som kan være som et hylster. Man kan legge hvilke egenskaper man vil i henne og det blir på en måte troverdig. 

Jeg liker bildene av Monroe når hun leser bøker. Det eneste imaget av henne jeg ikke tror på er det som fremstiller henne som dum og sorgløs. 

Det er en løgn så pent polert at jeg får lyst til å vite hva som ligger under den. Var forsøket på å leve opp til dette grunnen til at hun ble så ulykkelig? Ble det til slutt en for stor avstand mellom hvem hun var og hvem hun forsøkte å være?

På noen av bildene av Marilyn Monroe der hun leser bøker minner hun om ei jente som har funnet ett hjørne og krøpet inn i seg selv via boken. 

Det er kanskje mitt romantiske bilde av Marilyn, min oppfatning av litterære Monroe kan være like mye en løgn som sex-symbolet er det. 

Hun gir oss det, noen å fylle forestillingene våre hos, om hva vi vil ha, hvem vi vil være som og hvordan vi vil at hun skal være. Slik er hun et slags speilbilde av oss selv.

"Fragments" er noe annet. Det er dikt og dagboksnotater fra Marliyn Monroes egne notatbøker. Hun spiller ingen karaktèr og lar oss ikke se hva vi vil i henne.

Miranda July "It chooses you"

Mens July skrev manuset til filmen "The Future" begynte hun å lese annonseavisa The Penny Saver i lønsjpausene. Fascinert av underlige annonser begynte hun å kontakte menneskene som hadde satt inn annonsene. "It Chooses you" er intervjuer og bilder av dem.

Tomas Tranströmer "Dikter och Prosa 1954-2004"

Jeg har lest lite av Transtömer og en nobelpris er alltid et bra mulighet til å oppdage en ny forfatter. Skulle ønske den var i pocketformat. Denne er lite trikkevennlig.

Joan Didion  "Blue nights" 

Jeg leste om denne boka i Aftenposten K og fikk lyst til å lese den. Jeg har lest mye om Didion, men ingenting av henne. Aftenposten K er forresten et innmari bra blad. Jeg får alltid en dette er ulovlig følelse når jeg røsker det med meg på matbutikken, fordi det som regel dobler summen på kassalappen, men de er så forunderlig gode til å samle akkurat det jeg vil lese om i ett blad. 

Unpacking my library: Writers and their books

Forfattere som Junot Diaz, Jonathan Lethem og James Wood viser frem sine personlige boksamlinger. Fine bilder, men også en bra måte å finne gode bøker fylle mine egne hyller med. De trenger strengt tatt ikke påfyll, men det er en annen sak.

Jeg har ikke ønsket meg noen norske bøker. Det er kun fordi jeg har funnet ut at alt jeg vil lese av nytt norsk finnes i nye bøker-hylla på biblioteket.

Mr Shakespeare and Company er død

2011-12-17T00:02:00.000+01:00

“And there by the Seine was the bookshop... an Utrillo house, not too steady on its foundations, small windows, wrinkled shutters. And there was George Whitman, undernourished, bearded, a saint among his books, lending them, housing penniless friends upstairs, not eager to sell, in the back of the store, in a small overcrowded room, with a desk, a small stove. All those who come for books remain to talk, while George tries to write letters, to open his mail, order books. A tiny, unbelievable staircase, circular, leads to his bedroom, or the communal bedroom, where he expected Henry Miller and other visitors to stay.” Tekst fra Anais Nins dagbøker.

Foto: Kristine Kleppo

George Whitman, eieren av Kommafeils favorittbokhandel i hele verden ble 98 år gammel på mandag. To dager senere døde han. 

Jeg har aldri møtt George, men jeg vet at han lå i sengen i etasjen over meg og leste da jeg pugget fransk grammatikk i leserommet på Shakespeare and Company i sommer. Whitman leste minst to bøker i uken helt til det siste. Det var der over bokhandelen ved Seinen han lå da han døde denne uken.

Shakespeare and Company drives videre av hans datter Sylvia.

Les mer om George, Sylvia og Shakespeare and Company her.

Alexander Nazaryan har skrevet denne fine teksten til minne om George Whitman.

Les denne

2011-12-14T21:55:00.001+01:00

Apropos savn etter grundige litteraturkritikk på bokblogger.

Forfatter og blogger Thomas J.R. Marthinsen har skrevet en svært god og grundig anmeldelse av Knausgårsds siste bok. Er det i det hele tatt en roman? spør han. 

"«Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Nei, som roman betraktet er den i egentligste forstand temmelig dårlig, det vil si: den fungerer strengt tatt ikke som roman. Som poetikk er den glitrende. Som en art litterær dagbok er den vedkommende, gripende, skjønn. Men er det skjønnlitteratur? Er det ikke egentlig et sammensurium av … noe annet?.."

Les hele på Thomas sin egen blogg 

Redaktør i Vagant Audun Lindholm kommenterer blogger/kritikk-debatten

2011-12-13T15:32:00.001+01:00

Redaksjonen i Vagant, med ansvarlig redaktør Audun Lindholm i spissen (Foto: Cappelen Damm)

Ansvarlig redaktør i Vagant Audun Lindholm har skrevet et innlegg i kommentarfeltet for den opprinnelige kommentaren jeg skrev om Vagants kritikk av bokblogger.

Her er noen utdrag:

"...det bekymringsverdige ved en del bokblogger er ikke amatørismen (amatør kommer fra lat. amare, «å elske» – hvem kan være mot dét?), men konsumfokuset. Det publiseringsverktøyet en blogg er, står som en daglig oppfordring til kritisk selvstendighet; det må være lov å spørre hvor godt disse mulighetene blir utnyttet."

Han skriver videre:

"
Flere sier både i denne diskusjonstråden og på bloggen Aroundbooks at Ellefsen etterlyser en mer akademisk bloggkultur. Hvor gjør han det? I Vagants spalter forsøker vi å snarere unngå å dele opp lesere i «akademikere» og andre grupper. Denne typen målgruppetenkning er så vidt jeg kan skjønne grunnleggende udemokratisk: Den er markedets versjon av leveregelen «skomaker, bli ved din lest». Når Ellefsen snakker om «faglighet», er det nok snarere med henvisning til litteraturkritikkens tradisjoner. Denne har i Norge som regel vært ubundet av akademiske institusjoner. (Av Vagants p.t. seks redaksjonsmedlemmer, har kun tre universitetsgrader.)"

Det lot seg vanskelig gjøre å stykke opp denne. Les heller hele her.

Diskusjonen kan lett følges videre ved å gå inn via "Topp fem"-linken i kolonnen til høyre på bloggen.

Vagant-debatten gjør litteraturbloggere selvransakende

2011-12-09T18:32:00.000+01:00

Bernhard Ellefsens kritikk av norske bokblogger i Vagant har ført til en god del selvransakelse hos norske litteraturbloggere. Kanskje handler det også like mye om en vilje til å vise at man har noe å komme med?

Aroundbooks skriver:
"...Men Ellefsens utsagn har også satt i gang noen tanker, som faller sammen med tanker jeg har gjort meg angående egen blogging. Det har nemlig plaget meg, og sannsynligvis vært en vesentlig årsak til pausene jeg har hatt, at jeg i perioder har syntes at jeg har blogget for dårlig. Det går særlig på at jeg ikke synes jeg har vært grundig nok i behandlingen av de bøkene jeg skriver om, og ikke skrevet godt nok. "
Les hele her.

Elisabeth i Bokstavelig talt har endret grafisk uttrykk. Hun varsler flere endringer fremover og skriver:
"...Og det er her jeg kommer til konklusjonen om at min egen blogg ikke holder mål.
Ikke fordi jeg ikke skriver tekster som lever opp til Ellefsens akademiske ideal, den type tekster har jeg hverken lyst, kvalifikasjoner eller ambisjoner om å skrive. Nei, bloggen min holder ikke mål fordi jeg ikke lever opp til mitt eget ideal om hvordan jeg vil skrive, og dermed ikke er tro mot min egen idé, hvor vag den enn var da jeg begynte å blogge i juni 2009."

Elisabeth utfordrer også Ellefsen til å skrive sin egen drømmeblogg:
"Ingen kan rettmessig stå på utsiden å kritisere andre for ikke å leve etter ens egen idé om hvordan, i dette tilfellet, en blogg bør skrives. Har man ideen, er man selv ansvarlig for å leve den ut eller å la være, og man bærer dermed like mye ansvar som alle andre for eventuelle mangler man måtte finne i mangfoldet."
Les hele her.

Bernhard Ellefsen har en blogg allerede.
Kommafeil støtter utfordringen.

Julesang: Laura Marling - Goodbye England (Covered in snow)

2011-12-09T17:44:00.004+01:00

Jeg begynte å høre på denne i midten av september tror jeg. Siden har den gått på repeat.

Vi trenger noen melankolske julesanger og Laura Marlings låt står fint i selskap med Joni Mitchells "River".

Sangtekster er i høyeste grad litteratur. Noe skjer når ordene og musikken kommer sammen. Når den ene parten forsvinner er det noe som mangler, men når de møter hverandre oppstår en kraft som de beste litteraturopplevelsene.

You were so smart then

in your jacket and coat.

My softest red scarf was warming your throat.

Winter was on us,

at the end of my nose,

but I never love England more than when covered in snow.

And a friend of mine says it's good to hear you believe in love even if set in fear

well I'll hold you there brother and set you straight

I wont make believe that love is frail and willing to break.

I will come back here,

bring me back when I'm old.

I want to lay here forever in the cold.

I might be cold but I'm just skin and bones

and I never love England more than when covered in snow.

I wrote my name in your book,

only god knows why,

and I bet you that he cracked a smile,

and I'm clearing all the stuff out of my room,

trying desperately to figure out what it is that makes me blue,

and I wrote an epic letter to you,

but it's 22 pages front and back and it's too good to be used

and I tried to be a girl who likes to be used

I'm too good for that.

There's a mind under this hat,

and I called them all and told them i've got to move.

Feel like running

Feel like running,

running off.

And we will keep you

we will keep you little one,

safe from harm,

like an extra arm you are part of us.

You were so smart then

in your jacket and coat

and my softest red scarf was warming your throat.

Winter will leave us,

left the end of my nose,

so goodbye old England 'till next years snow. 

Frøken detektiv nr 22: Fröken detektiv og det mosegrodde huset

2011-12-07T19:40:00.000+01:00

Kommafeil tar opp arven etter Nancy Drew og begynner et detektivarbeide etter gamle bokcovere.

Jeg følte meg som en detektiv da jeg snikfotograferte denne med spionkameraet mitt (les: mobiltelefonen) på en bruktsjappe her i Oslo. I frykt for å bli oppdaget av fyren bak disken skalv jeg litt på hendene. Derfor er det ikke helt i fokus (Det kommer flere).

Denne forsiden liker jeg kjempegodt. Jeg liker at Nancy kan gå med musefletter og fortsatt se modig og smart ut. Hun er skadet, men det ser absolutt ut som om hun vet hva hun holder på med. Til og med klærne hennes er bra. Hun kler skjorta og den blå buksa. Kan ikke HM lage en Nancy Drew-kolleksjon? Jeg skulle vært første jente i kø foran døra.

Det er så mye drama i dette bildet, måten flammene lyser opp håret og huden hennes. Bildet sier ikke så mye om tittelen. Det er fascinerende hvordan forfatterne kan ta kjedelige ting som et mosegrodd hus og gjøre det spennende. Hva er det med det mosegrodde huset? Noen som husker?

Har du en Frøken Detektiv bok? 

Ta gjerne et bilde av forsiden og send det på mail til dearkristine (a) gmail.com. Husk å inkludere nummeret og den fullstendige tittelen. Skriv gjerne noen ord om hvor boka kommer fra og hvilket forhold du har til Frøken Detektiv.

Jeg tar også imot donasjoner av bøker, send meg en mail og jeg gir deg adressen min.

Tidligere covere:

Frøken detektiv nr 41: Detektiv Nancy Drew og den mystiske sekkepiper

Er papirboka den nye vinylen?

2011-12-05T12:20:00.000+01:00

På forsiden av ukens utgave av "The New Yorker" står en middelaldrende mann i fremtidens bokhandel og leter etter papirbøker blant Shakespeare-dukker, tekopper og Virginia Woolf-handlenett.

Omtrent samtidig skriver The New York Times om hvordan forlag legger mer omtanke ned i design, kvalitet og taktilitet for å få folk til velge papirbøker.

I Norge har vi fremdeles kommet relativt kort i utviklingen på e-bokmarkedet. Likevel representerer forsiden av The New Yorker noe langt mer reelt enn en absurd fremtidsidè.

Kosebamsene, serviettene og duftlysene er på plass i bokhandlene allerede. Hva når papirbøkene virkelig får konkurranse?

Kommer de til å være forbeholdt de lidenskapelige, men hardt økonomisk pressede spesialbokhandlene?

Blir papirboka et vakkert samleobjekt for nerdene? Blir den så dyr at det vil være økonomisk idioti å kjøpe en bok bare for å lese?

Jeg liker ikke boka først og fremst som et vakkert objekt å ha i hylla. Jeg liker den slitte filla jeg bærer med meg overalt i veska, søler te på ved frokostbordet og som fikk en slags skjoldete trekkspill-kvalitet etter at jeg leste den i badekaret.

Greit nok at vi liker lukten av papirbøker, men når e-bøker er billigere, lettere å få tak i og mer plassbesparende blir romantikken lettere å skyve til side.

“If we believe that convenience reading is moving at light speed over to e, then we need to think about what the physical qualities of a book might be that makes someone stop and say, ‘well there’s convenience reading, and then there’s book owning and reading.’ We realized what we wanted to create was a value package that would last, sier markedsdirektør i Bloomsbury forlag Evan Schnittman til New York Times.

*Legg merke til at ecstacy har fått konkurranse av e-boka om forkortelsen "e".

Foto: Kristine Kleppo

Aroundbooks kommenterer Vagant-debatten om bloggere og kritikere:

2011-12-04T22:58:00.000+01:00

"Jeg prøver ikke et øyeblikk å innbille hverken meg selv eller andre at jeg bedriver grundige anmeldelser eller tunge faglige lesninger. Når det er sagt, vil jeg ha meg frabedt artikkelforfatterens akademisk arrogante nedvurdering av min (og andre bokbloggeres) kjærlighet til litteraturen. For meg er kjærligheten til litteraturen så ekte som den kan bli, og den har vært en del av mitt liv siden jeg lærte å lese."

Les hele her.

Kommafeil liker fransk omslagsdesign

2011-12-04T12:02:00.001+01:00

Sylvie Testud er best kjent som skuespiller i Norge. Hun har blant annet portrettert Vel møtt vemod-forfatter Francoise Sagan. Testud er også kjent som forfatter i hjemlandet. Jeg liker den pene, men ute av kontroll seilerpiken på dette bildet.

Jeg begynte å lære fransk etter å ha vært i Paris på interrail en sommer. Når jeg er på et fremmed sted og vil føle meg hjemme er det alltid bokhandlene som trekker meg inn. 

Akkurat da var bonjour og merci stort sett det eneste jeg kunne si, og så stod jeg altså blant bøkene på Gibert Jeune-bokhandelen ved St. Michel i Paris og skjønte ingenting. 

Jeg tenkte at om jeg bare kunne beherske ordene i disse rommene så ville jeg forstå og bli glad i denne kultiverte og litt arrogante kulturen som på samme tid fikk meg til å føle meg totalt fremmed og helt hjemme.

I sommer dro jeg tilbake til Gibert Jeune og fordi jeg fortsatt ikke kan lese bøkene (fransken min ligger litt under Den lille prinsen-nivå), tok jeg bilder av de jeg ville lese.

Har Dag Solstad tatt patent ren enkel omslagsdesign i Norge? I Frankrike ser halvparten av alle omslag ut som Solstad-bøker. Omslagene i seg selv blir på en slags hyllest til ordene. Leseren får en klar beskjed om at hun/han må lese boka for å få vite hva den har å fortelle.

En eller annen fransk forfatter,


Min favoritt. Jeg skulle ønske jeg kunne få denne jenta som en plakat på veggen, Hun er så vakkert rasende.

Sara! Enda jeg tror jeg liker det originale svenske (og norske) omslaget bedre.

Se hvordan Cheever lener seg til Joyce Carol Oates.

Mer om Paris:

Bokhandelvinduer i Paris 

Shakespeare and Company: Den fineste bokhandelen

Har du Knaus-abstinens allerede?

2011-12-02T23:55:00.005+01:00

Fra venstre Geir Angell Øygarden, Karl Ove Knausgård, Asbjørn Jensen og Yngve Knausgård (Foto: Pelikanen Forlag)

Karl Ove Knausgårds nye forlag har en hjemmeside. De er på Facebook til og med.

Lest: Jennifer Egan "A visit from the goon squad"

2011-12-02T10:25:00.002+01:00

Et knust hjerte kan forklares i en Power Point-presentasjon. Pausene i et poplåt kan være like viktige som melodiene.

Jennifer Egan vant en Pulitzer-pris for romanen “A visit from the goon squad” i år. Det er ikke en vanlig roman. I begynnelsen følte jeg at jeg leste en novellesamling.

Handlingen konsentrerer seg om en krets av slektninger, kolleger og venner knyttet til amerikansk musikkindustri. I hvert kapittel møter vi en person i en situasjon som endrer livet deres på en dyptgripende måte.

Det handler om de hendelsene som ingen kunne forutsi. Det kan skje i kassa på Rimi eller på badestranda første dag på sydenferie. Det kan skje når som helst og hvor som helst med hvem som helst tilstede.

Foto: Pieter M. Van Hattem/Vistalux

Konstellasjonen av begivenhetene, tilfeldigheter, handlinger og motstridende viljer, møtet mellom akkurat disse personene, med disse forhistoriene og dette humøret på denne dagen slår en sprekk i en persons virkelighetsoppfatning så det aldri kan bli det samme.

“A visit from the goon squad” er som et kor der alle synger hver sin sang med forskjellige stemmer. Det er en roman jeg måtte lese meg inn i, men da jeg hadde gjort det, da jeg begynte å forstå relasjonene mellom personene ble jeg dypere og mer overrasket involvert i det som skjedde.

Handlingen i historiene foregår i fortid, nåtid og i fremtid. Kapitlene er ikke kronologisk organisert, en biperson i et tidligere kapittel kan bli til hovedperson i det neste, mens handlingen flyttes tjue år tilbake i tid.

“Goon” betyr bølle på engelsk (det kan også bety torpedo), og her er det tiden som er bølla.

“Time´s a goon, right? You gonna let that goon push you around?” spør en av personene i sist kapittel.

En liten del av boka er science fiction. Jennifer Egan har et noe nifst rulleblad når det gjelder å skrive seg inn i fremtiden. I 2001 gav Egan ut boka “Look at me”, der vi blant annet møter en terrorist fra midtøsten som fantaserer om å gjenta 1993-angrepet på World Trade Center. Boka ble sluppet samme uke som 11 september.

Forfatteren har en ekstraordinær sensibilitet i det hun skriver. Hun har en økonomisk sans for detaljer, som gjør at hun kan plukke ut akkurat den lille vanen eller det objektet som kan vise frem personens særegenhet og gjøre han eller henne interessant. Det kan være en stjålen lommebok, spiselig bladgull, en fisk på et skrivebord eller en besettelse over pausene i en popsang.

Jeg leser et kapittel i “A visit from the goon squad” og jeg tror at jeg vet hvor den er på vei hen, men så skjer det noe som sender meg avgårde til et helt annet sted. Etterpå må jeg lese hele teksten om igjen for å forstå hva som egentlig hendte.

Jeg oppdager at det finnes dimensjoner i historien som gjør den interessant på en helt ny måte, eller noe treffer meg meg på et vis som gjør at jeg som når man blir lurt av en tryllekunstner ønsker å gå tilbake igjen for å se hvordan forfatteren fikk det til. Fra hvor kom den følelsen av at teksten glitret foran øynene mine?

Etterhvert begynner jeg å akseptere at i dette universet kan handlingen gå et hvilket som helst sted, og jeg begynner å nyte det. Akkurat dette gjør “A visit from the goon squad” til den sterkeste leseropplevelsen jeg har hatt på lenge. Nivået på kapitlene er varierende, men når Egan er på sitt beste er det så bra at jeg lett tilgir henne.

Jennifer Egan kombinerer bra historiefortelling og formmessig lekenhet på en måte som løfter verket. Eksperimenteringen gjør hun med den beste intensjonen, fordi historien trenger det.

Et av de mest vellykkede eksperimentene er kapittelet “Great Rock and Roll Pauses”, der vi leser 12 år gamle Alison Blakes dagbok skrevet i en power-point presentasjon.

Her er et utdrag:

“A Visit from the Goon Squad” er ennå ikke tilgjengelig på norsk, men den verdt å lese (og lett å få tak i) på originalspråket.

Forfatterens hjemmeside er verdt å sjekke ut. Den har noe av den samme lekenheten som boken. Blant annet finnes det en tidslinje som forteller hvordan opplevelser hun har hatt har inspirert personer og situasjoner i "A Visit from the Goon Squad".

Ingvar Ambjørnsen åpner kontordøra

2011-12-01T15:13:00.001+01:00

I allefall på gløtt. I en nystartet serie på Cappelen Damm-bloggen Forlagsliv, lover Ingvar Ambjørnsen å røpe detaljer rundt prossesen når han skriver sin neste bok.

"Denne delen av bloggen min, har jeg valgt å kalle ”Nytt fra kontoret”. Så hva er nytt? Jo, at jeg firer litt på det der med total taushet rundt et manus som ennå ikke er ferdig. Frem mot utgivelse (som er planlagt neste høst), kan de av leserne mine som gidder og har interesse, bli med på den prosessen det er å skape en bok. Fra forfatterens hjernespinn, via forlag og trykkeri, til bokhandel og bibliotek. Til leseren." skriver Ambjørnsen. 

Følg med her.

En kommentar til Vagant og et forsvar for Bokmerker.org

2011-11-30T11:12:00.003+01:00

I det nye nummeret av Vagant har Bernhard Ellefsen skrevet en kronikk som fikk meg til å sette rosenkålen i vrangstrupen ved middagsbordet.

"Voksenopplæring " heter den. Egentlig handler den om muligheten til å skrive om og diskutere dypere filosofiske tekster på internett, men før den kommer til poenget kommer et sleivspark til bokblogger generelt og Bokmerker.org spesielt, som jeg ikke synes de fortjener. Det er i grunnen et veldig sleivete sleivspark synes jeg.

"I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose "kjærligheten til litteraturen" skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye." skriver Ellefsen.

Jeg kan begynne med å si at jeg forstår noe av skuffelsen hans. Norsk litteraturkritikk på nett utnytter ikke det potensialet for dybde som mediet gir muligheter til. Det gjør meg ikke mismodig eller dystopisk. Bokbloggerstanden i Norge blir stadig bredere, dypere og bedre. At det finnes et stort potensiale betyr også at det finnes en mulighet til å fylle det. Vagant representerer en type akademisk kritikk som er svært underrepresentert blant bokblogger, med deres egen Susanne Christensens Claws talks som et hederlig unntak.

Likevel synes jeg at litteraturbloggere er svært lite homogene og den kritikken som fremmes i Vagant grovt karikert. Vi er mer enn en gjeng glade amatører med halvkvedede viser. At Bokmerker.org trekkes frem som eksempel fremstår for meg som i beste fall en fordomsfull misforståelse.

Redaksjonsmedlemmer i Bokmerker.org har mastergrader i litteratur og virker som profesjonelle kritikere og forfattere. De får riktignok ikke penger for det de skriver hos Bokmerker.org, men jeg forstår ikke hva slags "faglighet" og evne til å formulere seg som etterlyses.

Vagant har et ekstremt litteraturteoretisk vitenskapelig utgangspunkt for tekstene sine og språket de bruker bærer et tydelig preg av dette. Jeg liker det hos dem, men jeg synes også det er en dyd å skrive på en måte som kan gjøre folk uten mastergrader i litteratur klokere uten at de skal trenge å hoppe bukk over fremmedord og intrikate henvisninger til litteraturteoretikere. Det går an å skrive en bra tekst om litteratur uten at det nødvendigvis er en tekst en litteraturprofessor ville gitt en A. Vagant gjør det de gjør ekstremt bra, men akkurat som det er rom for å skrive forskjellig innenfor litteraturen bør de som skriver om litteratur også ha det.

Bloggen som sjanger har en dagboksaktig kvalitet som er vanskelig å kombinere med en distansert kritikers rolle. Den distanserte kritikeren bruker gjerne distansen som et skjold for å styrke sin egen autoritet på feltet. De unngår å skrive i første person og avslører i liten grad hvordan personlige assosiasjoner påvirker tolkingen av verket. Det som i bunn og grunn er et møte mellom et sterkt personlig uttrykk og ett enkelt menneske settes inn i et teoretisk rammeverk og fjernes fra den personlige leseropplevelsen, slik fjernes det også på en måte fra det som var forfatterens mål i utgangspunktet, å nå et annet menneske. Bloggeren kan ikke gjøre det. En upersonlig blogg er en uinteressant blogg, slik står bloggere mye mer nakent frem enn den tradisjonelle litteraturkritikeren. Bloggeren viser mer enn sin kunnskap, men også en del av sin personlighet frem og bloggleseren forventer en mye mer imøtegående henvendelsesform. Jeg kan forstå at det oppfattes som "koselig", men ikke at tekstene dermed blir irrelevante.

Jeg forstår heller ikke dette synet på litteraturbloggere som en trussel. Bør ikke en skribent vurderes ut i fra kvaliteten på det han eller hun skriver fremfor mediet? Så lenge tradisjonelle litteraturskribenter skriver best og er de mest kunnskapsrike kan jeg ikke forstå at noe skal kunne true den posisjonen de har i dag.

At bokbloggere på noen måte skal fortrenge god litteraturkritikk kan jeg ikke se. Skal bokbloggere bli en syndebukk for det en stadig mer kommersielt presset medieindustri ikke tar seg råd til å gi rom til? Jeg tror at vi snarere er symptomet enn problemet. Kan vi ikke få lov til å være med i diskusjoner om litteratur? Kan vi ikke få muligheten til å vokse, bli bedre og skape et større rom for å diskutere det vi alle er opptatt av, nemlig bøkene?

Min erfaring er at også bokanmeldelser i avisene ofte er slappe handlingsreferat med et par klisjefulle kommentarer på slutten. "Halvkvedede viser", ja det er en rimelig god betegnelse på hva også profesjonelle litteraturkritikere tidvis driver med synes jeg. Vagant forsøker å gjøre noe dypere. Det har jeg stor respekt for, men at man forsøker å diskvalifisere bokbloggere fra å delta i en relevant litterær diskusjon. Det synes jeg er noe arrogant.

Hva menes egentlig med "Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger."?

Finnes det en litteraturvitenskapelig definisjon av "lesning" som jeg ikke kjenner til? Jeg slår opp i leksikonet fra mine dager med litteraturvitenskap på Blindern men jeg kan ikke finne det. Betyr ikke lesning bare at noen har lest noe? Når bokbloggere leser ei bok og skriver om det, er ikke det da en lesning?

Når det gjelder entusiasme må jeg innrømme at grunnen til at jeg skriver flere entusiastiske anmeldelser enn det en ordinær kritiker gjør er fordi jeg bare leser bøker som jeg selv velger å lese. Om jeg ikke liker en bok tar jeg meg sjelden tid til å fortsette å lese den. Jeg kan vurdere å lese ferdig en dårlig bok som ikke gir meg noe en dag jeg blir betalt for det. Å bare lese ut bøker man har lyst til å lese er i det minste bedre enn å nekte å lese noe som helst med mindre man får betalt for det.

Poenget mitt her er at bloggen er bare et medium, og bloggere er ikke et homogent kollektiv. De fleste som leser bøker uten å få betalt for det koser seg når de gjør det. Det utelukker ikke nødvendigvis intelligens, faglighet eller skriftlig formuleringsevne.

Refusert og brilliant

2011-11-29T10:31:00.001+01:00

Gertrude Stein refusert i språklig Gertrude Stein-stil.

Som en søt dame fra Gyldendal svarte da jeg fortalte at jeg skriver en roman: 

"Da er det min plikt å fortelle deg at 99 prosent av manusene som kommer inn til oss blir refusert".

Og mens man trassig skriver videre og håper at man skal bli den ene blant de hundre, hjelper det å vite at det har skjedd før med kvinner og menn som er blant de mest virituose forfatterne verden har sett. Nabokov, Plath og Vonnegut har alle fått brutale refusjoner.  

"Med denne boka ute av systemet klarer hun kanskje å bruke talentet sitt bedre neste gang." skriver en forlegger etter å ha lest Glassklokken av Sylvia Plath.

"Både beretning om bombingen av Dresden og artikkelen "What`s a fair price for Golden Eggs?" roses, men ingen av dem er overbevisende nok til å få endelig antagelse" skriver forleggeren om tekstene en ung Kurt Vonnegut har sendt ham.

Les brutale refusjonsbrev til brilliante forfattere hos Flavourwire.

Frøken detektiv nr 41: Detektiv Nancy Drew og den mystiske sekkepiper

2011-11-28T14:31:00.000+01:00

Kommafeil tar opp arven etter Nancy Drew og begynner et detektivarbeide etter gamle bokcovere.

Dette er et slag for Nancy Drew. 

Jeg slukte bøkene om henne da jeg var liten. Nancy, som stod på rekke og rad i hyllene mine. Jeg må ha hatt minst tretti av dem. Jeg fikk dem fra barnerommet til mamma eller tantene mine, noen kjøpte jeg nye, andre på loppemarked. 

Jeg er et barn av 80-tallet, men det var ingen bokomslag som kunne gjøre meg så nysgjerrig og få meg til å falle i nesegrus beundring som 60-talls illustrasjonene av Nancy Drew i ferd med å løse et mysterie. Jeg studerte dem inngående mellom leseslagene, som kunne vare i fire fem timer på sofaen eller på senga hjemme.

Jeg nektet å gi bøkene fra meg lenge etter at jeg hadde blitt for gammel for dem. Hun var jo meg. Det var jo Nancy jeg skulle bli som en gang. I 14-års alderen må jeg har gitt etter.

Nå er det bare èn igjen, Nancy Drew nummer 41. Mammas pikenavn står skrevet med kulepenn på innsiden.

Selv nå har ikke omslagene bleknet det minste for meg. De har en perfekt blanding av mystikk, spenning og 60-tallsglamour. De utgjør et komplett portrett av verdens smarteste, peneste og modigste tenåringsjente, Nancy Drew. Det finnes fortsatt en del av meg som vil være henne.

Derfor har jeg startet et detektivarbeide, å prøve å finne dem igjen. Å samle bilder av Frøken Detektiv-omslag på denne bloggen.

Har du en Frøken Detektiv bok? 

Ta gjerne et bilde av forsiden og send det på mail til dearkristine (a) gmail.com. Husk å inkludere nummeret og den fullstendige tittelen. Skriv gjerne noen ord om hvor boka kommer fra og hvilket forhold du har til Frøken Detektiv.

Jeg tar også imot donasjoner av bøker, send meg en mail og jeg gir deg adressen min.

Kommafeil anbefaler: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet - tv-serien

2011-11-28T11:32:00.002+01:00

(Foto: NRK)

Dette må jo bli bra. En tv-serie basert på en bok av Johan Harstad med Pål Sverre Valheim Hagen i hovedrollen. To bedre unge menn enn dem skal man leite lenge for å finne i kulturnorge. 

Jeg har gledet meg til denne tv-serien i flere år nå. Forresten så er boka også innmari fin.

"Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet" altså. I dag klokka 21.30 på NRK 1. 

Linn Strømsborg hos Bokmerker Ihar sett serien og skriver om både den og boka.

Jeg har intervjuet forfatter Johan Harstad om forholdet hans til månen. Senere fikk jeg vite at vi satt i hver vår ende av telefonrøret med tannverk da vi utførte intervjuet. Jeg skrev det ut på venterommet hos tannlegevakta.

Miranda Julys ensomhet

2011-11-27T13:38:00.000+01:00

"Miranda July er det mest alene mennesket som noensinne har eksistert" 

Lacey Haynes fra den Paris-baserte litteraturjournalen "Her Royal Majesty" forsøkte å ta et solid tak i armen til Miranda July, og etter et pinlig øyeblikk er dette konklusjonen hun kom frem til. 

Så skrev hun et essay om Miranda Julys ensomhet. 

Kanskje er July en av de fascinerende personene folk ønsker å forstå så mye at de i prosessen lager en helt ny personlighet. Kanskje er det nettopp det Haynes gjør.

Likevel ligger det definitivt en refleksjon omkring ensomhet bak titler som "You, me and everyone we know" og "No one belongs here more than you".

Mer om Miranda July