Kulturkroken!

Bokomtale: Blå aubergine

2013-06-17T23:48:00.001+02:00

Som mitt niende bidrag til min litterære verdensomseiling, har jeg lest Blå aubergine av Miral al-Tahawy, en bok fra Egypt. Boka har jeg også hatt liggende i bokhyllene lenge, så den blir i tillegg et bidrag til The off the shelf challenge.

Miral al-Tahawy er en prisvinnende forfatter, og skriver både romaner og noveller. Hun har beduinbakgrunn, og er en pioner innen egyptisk litteratur. Jeg trodde hele tiden at forfatteren var en mann, sikkert fordi Miral ligner på Mikal. Det er forsåvidt greit. Likefullt burde jeg kanskje tenkt på å sjekke det underveis i boka. For det var ingen tvil om at boka handler om undertrykte kvinner. Feminismen er sterkt tydelig i boka, og det kan du lese mer om i avhandlingen The Oppressive Oppressed in Miral Al-Tahawys Blue Aubergine. Blå aubergine fikk fantastiske kritikker i Egypt, men boka ble også sterkt kristisert.

Blå aubergine var en veldig lettlest bok, ikke mer enn 159 sider og lest ut på et par timer. Samtidig var det en vanskelig bok å lese. Hovedpersonen er Nada, og vi følger livet hennes gjennom tre ulike perioder i livet hennes, gjennom tre ulike synsvinkler: Første, andre og tredje person. Dette gjorde det vanskelig å følge med på hvem som var fortellerstemmen og hvem historien handlet om. Ved siden av de mange fortellerstemmene, glir også Blå aubergine mellom drøm og virkelighet, erfaringer og ønsketenkning. Blå aubergine mangler også en tydelig avslutning, som gjør at man (i alle fall jeg) sitter litt skuffet tilbake etter siste side er lest. Det er mulig dette hadde vært noe bedre om jeg hadde hatt bedre bakgrunnskunnskap om egyptisk historie for jeg begynte på boka.

Blå aubergines første del er viet Nadas barndom. Nada ble født en sjebnesvanger natt i 1967, under seksdagerskrigen mellom Egypt og Israel. Hun var prematur, og hadde derfor en vanskelig start på livet. Videre har oppveksten bydd på lere utfordringer, ikke minst vanskelighetene med å leve opp til foreldrenes forventninger til henne.

Åpningen av boka

Blå aubergine, del to, handler om Nada som student. Hun bor på internat og deler rom med tre andre jenter. På universitetet bruker hun sjal, og dekker så mye hun kan av hodet. På denne måten kan hun gjemme seg, skjule alle arrene fra barndommen. Hun har aldri vært pen, og har alltid fått høre det. Men hodeplagget blir også en mur som hindrer henne i å oppnå det hun drømmer om. For Nada bærer på et sterkt begjær og et brennende ønske om intimitet.

Ibn Hazm, fra Duens ring

Blå aubergine, del tre, handler om Nadas liv som doktorgradsstudent. I denne delen av boka får vi et innblikk i islamsk litteratur. Det er Duens ring av Ibn Hazm, som blir en gjennomgangstone. Duens ring er et litterært verk som handler om "the art of love". Det er vakkrt og veldig inspirerende å få lese disse tekstene, som gir dybde og bedre forståelse til Nadas liv, både som individ som strever med å finne sin plass i et samfunn i sterk endring, men også for å bedre forstå konflikten mellom et tradisjoner og modernitet.

Til å være en såpass kort roman, så rommer Blå aubergine mye, alt fra flere personkarakteristikker av Nadas familie og næreste venner, Nadas indre kamp mellom sine romantiske lenglser i et samfunn der det er vanskelig å leve dette ut og et innblikk i egyptisk historie og et samfunn i endring. En på mange måter utfordrende (men lettlest) bok, absolutt vel verdt å lese!

Ein slags bokomtale: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

2013-06-15T18:30:00.000+02:00

Biografisirkelen er oppretta, og eg er med! Det er Moshonista som oppmuntrar oss til å lese biografiar. I første runde er kategorien populærmusikk. I neste runde er det forfattarar som er kategori, og blogginnlegga skal vera klare i midten av august.

Eg las biografien om Sigvart Dagsland av Olaug Nilssen i februar, og sidan eg ikkje har hatt tid til å lesa ein ny biografi, brukar eg denne omtalen i denne runden:

I 2009 var eg på litteraturfestival på Sting i Stavanger. Eg hadde vore der fleire gonger før, men dette året gledde eg meg ekstra, for ingen ringare enn Sigvart Dagsland skulle kome! Verdas største helt! Litt keisamt at han skulle intervjuast av Olaug Nilssen. For kven var ho? Greit nok at ho nett hadde gjeve ut biografien til Sigvart Dagsland, men ho hadde jo ingenting med han å gjere, spør du meg! Det var jo han eg ville høyre. Ikkje ei ukjend forfatterinne som skriv for og om andre. Kunne han ikkje lese frå boka si sjølv? Men som den ihuga Sigvart-elskaren eg var, gjekk eg likevel!

Og eg vart skuffa, det skal eg innrømme. For det eg trudde var ei bok om helten min, viste seg å vere ei bok like mykje om Olaug Nilssen. Eg var jo ikkje interessert i å lese om ho! Sjølvsagt elska eg intervjuet og! Kjære vene, eg sat jo like foran Sigvart Dagsland! Så nær han hadde eg aldri vore før. Hadde eg strekt handa ut, hadde eg kunne rørt ved han! Tru meg, eg hadde lyst monge gonger i løpet av intervjuet. Sjølv om han provoserte meg inderleg! Kor var det blitt av den gladkristne Sigvart? Ikkje det at eg nokon gong hadde rekna han for å vere det, men no var han så anti alt. Og eg var jo ikkje det, eg var jo framleis den same gladkristne Pia, som hadde gått i tensing og sunge sangane hans, og blitt oppbygd av songane hans. Og framleis blei fryktelig oppbygd av songane hans! Når det er sagt, så vert eg, i skrivande stund, framleis oppbygd av å høyre på Sigvart sine sangar.) Men no sat han der og dementerte heile kristendomen, og eg var provosert (det var sikkert Olaug si skyld! Men eigentlig var eg mest provosert på meg sjølv, som var (for mykje!) einig med Sigvart Dagsland. Han kan meine kva han vil, men eg ville ikkje røske opp dei vedtekne (fastgrodde) sanningane i livet mitt. Eg var ikkje der. Då. (Og ikkje heilt enno!) Om eg ikkje er så konservativ kristen som Olaug Nilssen er (Kilde: Sigvart Dagsland), så likar eg å tenkje på meg sjølv som konservativ, men nytenkjande. Ikkje liberal. (Og eg drikk den såkalla galskapen som kallast vin!)

Til bursdagen nokre veker seinare, fekk eg boka i gåve frå min kjære mann. Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Av Olaug Nilssen. Til Pia. Frå han som ikkje likar Sigvart Dagsland, som påstår at broren Jon er ein mykje betre musikar (og det veit han sidan han arbeidar saman med Jon!) Umiddelbart blei eg glad, for eg hadde jo lyst til å lese boka. Og eg elskar jo Sigvart Dagsland. Og sidan Olaug Nilssen var ei heilt ukjent forfattarinne, så hadde eg på sett og vis gløymt ho. Men så kom eg på ho igjen. At eg eigentlig ikkje likte ho. At ho irriterte meg. Og dette hadde ingenting med at eg hadde vore sjalu på ho. At det var ho som sat og intervjua Sigvart Dagsland, og eg eg bare sat der og ikkje ein gong kunne ta på han, endå eg hadde klart det om eg hadde prøvd. Eg skulle tatt på han! No angrar eg. Så då tok eg like godt og ikkje las boka. Eg var jo eigentlig ikkje interessert i å lese om kordan Olaug Nilssen nesten blei frelst av Sigvart Dagsland. Han er ingen frelsar ...

Men så har åra gått, og boka har lege i bokhylla og samla støv (som så mykje anna i dette huset!) Og i mellomtia har eg faktisk blitt kjent med Olaug (fra no vil det kun gå på førenamn!) Som sagt, så har eg jo sete ved sidan av ho på litteraturfestivalen. I fire månader no har eg vore i same facebookgruppe som Olaug, altså: Me har same interesser. Me har kommentert kvarandre, og eg må seie at eg synst me har ein god dialog. Og i kveld, så henta eg altså boka fram, og no skjønar eg at all mi frustrasjon (ikkje misunning!) mot Olaug, har vore heilt bortkasta. For eg trur me kunne ha vore riktig gode vener om me bare hadde møttest tidligare. Sjølv om eg les ei bok om den store helten min, så kan eg ikkje fri meg frå at det er Olaug eg likar best å lese om. Ikkje berre er me jamngamle (nesten), men me har vore med i tensing begge to (men kven var ikkje med i tensing då me var ungdomar?) Faktisk var me saman fyrste gong allereie i 1992; på TT-92 i Asker. Meg, Olaug OG Sigvart. Det skulle eg ha visst den kalde novemberkvelden på Sting i 2009, at eg hadde vore saman med dei begge allereie 17 år tidligare. Kanskje eg hadde irritert meg ein smule mindre ...?

Men no som Olaug plutselig ikkje lenger var ei ukjent forfattarinne, men ei som har kommentert eit par av mine innlegg i Facebook-gruppa vår, var det med iver eg starta å lese boka. Me er jo trass alt vener! Ho skriv veldig levande og annleis. Men eg likar denne annleis måten å skrive boka på. Eg likar metaperspektivet, den veldig synlige forteljaren. Så godt likar eg denne stilen at eg adopterer metaperspektivet og skriver meg sjølv inn i omtalen av boka. Og det kjennest heilt riktig. For er det nokon som har levd med Sigvart på brødskiva, så er det meg. Han skulle berre visst kor mykje han har betydd for meg. Songtekstane hans har talt til meg fleire gonger. Songen hans Dåp, frå plata Stup (1994) var den som fekk meg til å våge steget til truande dåp då eg var 19 år.

Så reises du opp gjønå jubelsang

mot himlen bak vannflatens speil

med Jesus ga du deg øve te stupet

med Ham står du rensa opp fra dypet

Så reises du opp gjønå jubelsang

Sjølv om eg seinare høyrte Sigvart på TV fortelje at denne handlar om barnedåp, så var det ikkje det songen handla om for meg. For meg handla songen om å ta eit sjølvstendig val og handle på det. Mi tru. Min Gud. Mitt val. Ikkje minst, mitt liv! Noko av det eg har likt best med Sigvart sine tekstar, er at dei handlar om livet. At trua mi ikkje er atskilt frå kvardagslivet. At det handlar om å ta dei gode vala. Kven er vi til å døme?

"Den altomfemnande kjærleiken trur eg så sterkt på at eg forkastar ideen om at det finst synder ein ikkje kan gjere opp for, at det finst eit helvete nokon kan hamne i. Og at mange av historiane mange har skapt om Gud, hellar speglar menneskas avgrensa kjærleik til kvarandre enn beskriv Guds eigen." (side 22)

Olaug bruakar mykje plass i boka på å definere Sigvart Dagsland som ein kristen artist. Sjølv er han svært bevisst på at han er kristen OG artist. Å vere kristen artist meinar han er ein artist som utelukkande syng for eit kristent publikum. For han har det vore viktig å ha eit breitt publikum. Sjølv om eg no har fått svært sansen for Olaug, og me er begge einige om at Sigvart burde vore "meir kristen", så er eg ueinig med ho her. Eg er svært glad for at Sigvart ikkje har definert seg som ein kristen artist. Det gjorde det lett for meg å vere ein ihuga Sigvart-fan då eg var ungdom. Eg trong ikkje skjule at favorittmusikken min var noko "kristent". For eg var ikkje aleine, "alle" likte Sigvart. Ikkje berre dei kristne venene mine. For at eg var ein modig ungdom, det er å dra det langt. Så takk til Sigvart som definerte seg bort frå kristen artist-stempelet. Og så lenge som eg let som eg likte New Kids on the Block, så var det greitt at Sigvart Dagsland var favoritten min. (Ser du, Olaug, New Kids on the Block er og ein fellesnemnar for oss!)

Og det er ikkje berre godt å lese ei bok om Sigvart, den STORE helten! Det har vore veldig kjekt å få betre kjennskap til kven Sigvart er. Å høyre meir om bakgrunnen til songane. Tekstane som eg aldri blir ferdig med, fordi eg (faktisk!) har vekse i forstand med åra! Då eg var naiv ungdom, trudde eg alle songane hans handla om Gud. Det tok lang tid før det gjekk opp for meg at Sigvart song om politikk, at han er ein idealist. Det var først på denne novemberkvelden, på Litteraturuka i Stavanger, der han sat samen med Olaug (og eg sat like ved han og ikkje tok på han!) at eg forstod at han ikkje berre kritiserte kyrkja, men nærast tok avstand frå ho. For eit kyrkjemenneske som eg, var det ikkje lett å svelgje. Ein av mine absolutte favorittsongar er Djupe spor:

Du har gitt oss kjerkå, Gud

Hu gjør vel ka hu kan

Hu virke sleden, hu e litt rar

Men om hu svikte, så e hu alt me har

Dette har alltid vore viktig for meg. Kyrkja er kyrkja (og på inga vis ufeilbarlig!), og Gud er Gud (om alle mann var døde! Som faktisk var favorittsalma mi då eg var ni år! Berre for di eg var fascinert over at dei kunne banne i ei salme.) Tilbake til Sting og Sigvart som plutelig braut med alle ideala mine. Han sat der og laga ny teologi i sånn der "alle-vegar-fører-til-Rom-stil". Eg fekk vondt i heile meg. Men om eg skal vere ærlig, så trur eg det verste var at idealet mitt Sigvart brast. Han var ikkje heilt den eg trudde. Og no har eg lese boka om han, og eg kjenner igjen at dette slit i meg. Eg vil berre ha og like den Sigvart som ein gong var. Og når eg les boka, så ser eg at han aldri var den eg trudde. At han allereie som ungdom i tensing var lite autoritestru. Det er ikkje noko han har blitt. Det er ikkje noka "miljøskade". Det er Sigvart! Så om eg no skulle ha skrive ein song om Sigvart, hadde han sett slik ut:

Du har gitt oss Sigvart, Gud

Han gjør vel ka han kan

Han virke sleden, han e litt rar

Men om han svikte, så e han "alt" me har

Eg har gjennom åra vore på ein del konsertar med Sigvart Dagsland (men langt i frå nok!) Eg har elska å sitje der og berre høyre, nyte songane, musikken og stemmen hans. Verdas beste stemme! Sigvart klarer å røre heile meg med musikken sin. Samstundes har eg aldri klart å lande på om eg likar Sigvart Dagsland som forteljar. Somme gonger synst eg at Sigvart løftar seg sjølv og musikken med anekdotene sine. Men ikkje alltid. Av og til synst eg det virker kleint. Eller når han er på TV, og eg synst han skal bli sint, sur eller kva som helst. Han berre sit der. Uberørt. Balansert. Som Olaug skriv: "Du er ein ekstremt diplomatisk og harmonisk mann." (side 158) Og eg blir så glad! Det er ikkje berre eg som reagerer på dette. Av og til blir eg så provosert av at han er så avbalansert. At han alltid smiler, rolig og nøkternt. At han alltid har eit svar. Ingenting vipper han av pinnen (sjølv om Gangnam style nesten klarte det.) Så les eg i denne boka, og eg forstår mange gonger at Olaug har lyst til å ta mannen i armane og riste han medan ho skrik at han må reagere! Det er ikkje eg som er rar. Me er fullstendig normale, Olaug og eg! Det er Sigvart som er rar. (Ein parantes som alle bortsett frå Sigvart kan lese: Eg elsker denne harmoniske Sigvart!)

Og når eg les vidare i boka, så ser ei ny og heilt ukjend side hos Sigvart. Usympatisk. Eg har aldri slutta å like Sigvart, sjølv om eg har vore ueinig med han. Synst han til tider har vore klein som forteljar. At han ikkje har vore som eg ville ha han. Men usympatisk? "... at Sigvart heldt ein nokså arrogant tone overfor dei potensielle arrangørane." (side 178/179)

Du lurer kanskje på når eg skal starte bokomtalen min? Eg skal i alle fall snart avslutte han. Som eg har nemnt før, så har Sigvart Dagsland vore ein viktig del av mitt liv. Og når eg no har lese ferdig boka og ser tilbake på livet mitt, så ser eg at liva våre har vore ulauselig knytta saman i fleire år. Som eg skreiv: Sigvart, Olaug og eg var saman på TT-92 i Asker. Sigvart har vore med i Løgnaslaget, og eg har hatt ein av medlemmane der som lærar. Eg har vore ein del teologisk ueinig med Sigvart (og er det enno, men det er greitt!) Mot slutten av boka endra han synet sitt på Bibelen, og det gjorde at eg pusta lettare. Og det var ingen ringare enn Jacob Jervell, syskenbornet til den elskede farmora mi, som hjelpte han på vegen der. Og innimellom helsar eg på broren hans, Jon, når eg hentar mannen min på jobben. Og så er eg viss på at Karoline og eg er i slekt, kanskje femtenmenningar! Dessutan har eg vore på kino med Karoline allereie i 1990. To venninner og eg synst det var veldig stas å sitje ved sidan av Karoline (og Gud veit kven som var med ho!) då me såg filmen Ghost. Me kunne ikkje la vere å fnise, og sjølv om det var fryktelig nifst, så klarte me å manne oss opp til å spørje om å få autografen på kinobilletten. Det fekk me sjølvsagt! Det er ikkje til å komme unna at fnisefaktoren steig betraktelig då Karoline byrja å grine under filmen. Så trist var han då ikkje! For å ikkje snakke om då eg møtte Sigvart på lekebutikken like ved Fløibanen. Der stod han rett ved sida av meg, og eg tenkte at no er sjansen min komen til å endelig helse på han. Det gjorde eg sjølvsagt ikkje. Akkurat som eg heller ikkje tok på han på Litteraturuka. Eller på alle konsertane der eg ikkje reiste meg opp og sa "Hei Sigvart! Her er eg!" Mest av alt har me vore ulauselig knytta gjennom musikken. Eg blir stadig oppløfta av songane hans! Så om me er ueinige om eitt og anna, så er eg mest av alt evig takknemlig for alt eg har opplevd gjennom musikken. At musikken har vore der i både gode og tunge tider. Der eg har opplevd å bli løfta opp til noko guddommelig, og der eg har berre kunne sitje ned og bli velsigna.

No er du kanskje ueing i at dette er ei bokomtale. Og kanskje har du rett. Likefullt vil eg sei at tankane mine i dette inlegget er basert på tankar eg opplevde etter å ha lese Nesten frelst av Sigvart Dagsland, ein biografi skriven av Olaug Nilssen. Ei forfatterinne som for meg ei gong i tida var heilt ukjend og ganske så irriterande. Heldigvis har eg endra oppfatning. For elles hadde eg kanskje aldri lese denne boka. Ei bok som har rørt ved mange kjensler i meg. Både fordi eg har vore ueinig, fordi eg har vore sint og trist fordi ideala brast. Men eg har og blitt glad av boka. Fordi eg har lov til å lese om og bli betre kjent med ein av kvardagsheltane mine. Fordi eg har fått lov til å røske litt i mitt eige trusliv (det gjorde vondt og!) Kanskje mest av alt er eg glad for å ha stifta betre bekjentskap med Olaug Nilssen (no brukar eg begge navna igjen, for no er det forfatterinna eg snakkar om!) No gler eg meg til å utvide boksamlinga mi!

Takk til Sigvart for eit hav av god musikk og utallige dykk i livet og trua gjennom fleire år! Takk til Olaug som har skrive ein herlig og drivande god bok om favorittmusikaren min! Takk til begge for å ha fått meg til å tenke! Og så ser eg at vi er ikkje så ulike, me tre. Tru om ikkje Gud har sansen for oss alle, med dei (u)like ståstadene våre!

Eg ynskjer alle mine lesare ein velsigna GLAD dag! Gjer noko godt mot ein du er glad i!

Bokomtale: Blodleie

2013-06-07T21:30:00.000+02:00

For ikke lenge siden, så leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Denne boka fanget meg, og jeg hadde fått enda en ny favorittforfatter. Jeg ble bent frem mektig imponert over den sakte fremdriften i boka, samtidig som jeg likevel ble drevet til å lese side etter side, fullstendig oppslukt over hva som skulle skje videre. Og så var det så mange vakre naturskildringer. Behovet for å reise til Öland var sterkt! Jeg kan ikke si det bedre enn Ingvar Ambjørnsen:

"Skumringstimen har et elegant uttenkt plott, men den har også en sårhet i seg, og en atmosfære som er gripende ...En fortelling som man faller rett inn i allerede på første side, og som man ønsker å bli lenge i ... Utmerket!"

Vi manglet bok to i Ölandsserien, så heldigvis har jeg en mann som følger med og kjøper de bøkene jeg trenger. Nattefokk er en spøkelseskrim med mange spennende og drivende gode historier. Igjen skriver Johan Theorin en slow crime med mange aspekter. Det er vakre naturskildringer, sterke naturkrefter og både sterke og skjøre relasjoner mellom mennesker. Hvem er egentlig de personene vi tror vi kjenner?

Nå som Johan Theorin hadde grepet lesehjertet mitt, var det ikke vanskelig å plukke frem bok nummer tre i Ölandsserien: Blodleie. Jeg ville lese mer om Theorins barndomsøy. Jeg ville ut på alvaret, oppleve naturkreftene, møte menneskene og se alle de små stedene rundt på den lille, smale øya.

Det er vår, nesten! Gerlof Davidsson, 83 år gammel, bestemmer seg for å flytte ut fra gamlehjemmet og tilbake til hytta si i Stenvik. Han vil dø hjemme, alene. Gerlof kjenner på seg at han ikke har lenge igjen, men det sier han ikke til de ansatte på hjemmet, for da ville han ikke fått flytte hjem igjen. Mens Gerlof venter på våren, sitter han i hagen med et pledd over de revmatiske beina, og venter på årets første sommerfugl. Fargen på sommerfuglen sier noe om hvordan våren blir. Årets sommerfugl er både lys og mørk - hva betyr det?

"Gerlof vegret seg mot å gruble på gåter og mysterier, det hadde han sagt til Per Mörner, men tankene kom likevel. Han hadde vært uhelbredelig fiksert på dem siden barndommen, og nå satt han her med dagboka og tenkte på Ellas troll, som måtte ha vært Henry Fors' sønn."

Det er Gerlof som er gjennomgangsfiguren i Ölandsserien. I Skumringstimen får han tilsendt en barnesandal, som han tror tilhører hans forsvunnende barnebarn. Klarte de etter 20 år å løse mysteriet om hva som skjedde med Jens. I Nattefokk forteller Gerlof historier fra gamle dager, både de som er faktiske og de sagnomsuste spøkelsesfortellingene fra Åludden gård. Gerlofs lange liv som sjøkaptein hjelper politiet å løse et drap, som tilsynelatende så ut som et uhell.

Blodleie skiller seg ut ra de to foregående bøkene. Blodleie starter in medias res, det vil si at den starter med slutten. Boka åpner med at Per Mörner skal brenne for sin fars synder. Det eneste han kan gjøre er å be om nåde.

Etter denne dramatiske åpningen, går vi noen uker tilbake i tid. Det nærmer seg påske, og Per, som har arvet et hus i steinbruddet på Öland, er på vei dit for å feire påsken med barna sine. Per har ikke hatt kontakt med faren sin, Jerry på mange år. Jerry er gammel og syk, og da Jerrys filmstudio brenner opp, begynner Per å nøste opp i det som har vært farens liv.

På Öland møter Per også Vendela. Hun har akkurat bygget sommerhus like ved Pers hus. Vendela er oppvokst på Öland, og håper med å komme tilbake hit, at hun skal få orden på livet sitt igjen. Etter en vanskelig oppvekst uten mor og en fraværende far, håper hun at hun skal få møte alvene, som hjalp henne da hun var liten. Boka handler om alver og troll, og mange myter og sagn knyttet til dette. Blodleie, tittelen på boka referer til et sagn om hvordan alver og troll kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod.

Denne boka grep meg ikke slik de to forrige bøkene til Johan Theorin gjorde. Blodleie er like velskrevet, det er ingenting å si på det. Jeg nevnte om Nattefokk at jeg ikke er begeistret for spøkelseshistorier. Likefullt likte jeg Nattefokk veldig godt. I Blodleie er det alver og troll som får stor plass, og det er ikke helt min smak. Men jeg kan heller ikke si at det var bare det som gjorde at boka ikke traff meg. Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk denne "kjemien" med personene, som jeg ofte får når jeg leser bøker. Personene grep meg ikke, og historiene deres grep meg ikke. Jeg savnet også flere av de gode naturskildringene fra øya. Jeg startet med å lese boka med et ønske om å "reise" til Öland igjen, men etter å ha lest boka føler jeg at jeg knapt har vært innom ...

Jeg har fremdeles ingen problemer med å anbefale Blodleie! Mine opplevelser trenger ikke å være dine opplevelser. Jeg vil bare si at om du virkelig vil lese krim, så er det ikke sikkert at du blir fornøyd. Jeg sliter litt med å plassere denne boka i krimhylla nå som den er ferdiglest. Boka er super for deg som liker å lese om myter og sagn, og alver og troll. Et pluss til boka er at den tar opp viktige moralske spørsmål, relasjoner, psykiske vansker og alderdom. Alle bøkene til Johan Theorin fletter inn historie og kultur, og det liker jeg godt. Nå er det bare å vente på at den siste boka i Ölandsserien skal bli gitt ut! Jeg gleder meg stort!

Give away hos Gråbekka!

2013-06-04T23:34:00.001+02:00

I mitt nye liv som bokblogger, har jeg blitt kjent med mange flotte bloggere, som har inspirert meg. både til å lese, skrive og dele opplevelser. Det er så utrolig kjekt med alle bøkene jeg får del i. Mange av disse kommer jeg til å lese, noen har jeg allerede lest. Noen vil jeg ikke lese. Og så er det noen jeg har lyst til å lese, men som jeg ikke kommer til å få tid til å lese i dette store havet av bøker å velge i. En av bokbloggerne jeg har hatt glede av å følge, er Gråbekka. Hun leser mye og variert, og skriver gode omtaler.

I disse dager er det Gråbekka som jubilerer, og deler gleden med oss andre! Besøk siden hennes og se de flotte bøkene du kan vinne.

Gråbekka spør hvor vi liker å lese. Mitt svar på det er enkelt: Jeg liker å lese! Og så blir jeg glad om jeg slipper å lese i senga ;) Oftest sitter jeg i sofaen og leser, helt med et pledd på meg, uansett om det er varmt eller kaldt.

15 bøker

2013-05-29T22:20:00.000+02:00

Anette har begynt med en liten utfordring der man skal presentere 15 bøker man har lest, ut fra denne listen:

1 … har med något som alltid finns i vårt kylskåp att göra.

2 … har med en tid jag saknar att göra.

3 … har med en ovana jag har att göra.

4 … har med något jag ser fram emot att göra.

5 … påminner mig om min barndom.

6 … har med en onödig sak som gör mig ”lycklig” att göra.

7 … har med en plats jag vill till just nu att göra.

8 … har med något nödvändigt ont att göra.

9 … har med en blomma jag tycker om att göra.

10 … har med något uppifrån att göra.

11 … har med en semesterresa jag har gjort att göra.

12 … har med en sak jag aldrig ska göra att göra.

13 … påminner mig om min ungdom.

14 … har med idag att göra.

15 … gör mig glad.

Dette er sånt jeg kan like, og selv om allerede den frøste oppgaven har begynt å gi meg grå hår, vil jeg bli med på denne. Innleggene her vil komme uregelmessig, det kan jeg love dere, men de kommer! Og om sikkert litt mer enn 15 uker, er jeg ferdig med denne listen. Jeg kommer kun til å dele bøker jeg har lest, men det er ikke sikkert jeg har blogget om de før. Nå må jeg begynne å lete i "glemselens arkiv" ;)

Boken på vent: Respekt og Alarm

2013-05-28T00:11:00.000+02:00

Hver tirsdag vil Beathe vite hva vi har lyst til å lese, enten snart eller om en stund. Hun tror at dette er noe alle vil vite, derfor ber hun oss om å blogge om disse bøkene vi ahr på vent, enten de har samlet støv lenge i hyllene dine eller om de fremdeles venter på å bli kjøpt av deg. Det fine med denne utfordringen, er at de andre som deltar gir deg masse tips til gode bøker. Så får du enda flere bøker på vent ;)

I dag har jeg vært på Hanne Nabintu Herlands hjemmeside, og der fikk jeg ferten av to bøker som jeg definitivt kommer til å lese!

På et bakteppe av biografiske fortellinger fra Herlands dramatiske og usedvanlige oppvekst i Afrika, forteller hun om sitt første møte med Norge i voksen alder. Møtet medførte et betydelig kultursjokk. Overrasket over janteloven og gruppepressets harde grep, møtte hun et folk som hun følte var alt annet enn fritt. Herland skriver om snillisme, rasisme, middelmådighet, mangelen på respekt for den tradisjonelle norske kulturen og troen på Gud som en naturlig ting.

Hennes målsetning med denne boken er å øke nordmenns kunnskap om fremmede kulturer og deres virkelighetsoppfatning. Like viktig er innvandreres forståelse for norske holdninger og hva som må til for at innflyttere blir respektert i det norske samfunnet.

Hanne Nabintu Herland, kjent kontroversiell religionshistoriker og en av Norges mest medieprofilerte samfunnsdebattanter, belyser i denne boken en rekke områder hvor den norske kulturen er i krise. Det er et paradoks at Norge som er et av verdens rikeste land, likevel sliter med store sosiale og medmenneskelige utfordringer. I sin bok Alarm! Tanker om en kultur i krise presenterer hun en rekke dyptpløyende resonnementer om hvorfor samfunnet har utviklet seg slik. Hun analyserer hva som skal til for å få et varmere og mer solidarisk samfunn.

Bokomtale: Nattefokk

2013-05-27T21:52:00.000+02:00

For ikke lenge siden leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin, og var bergtatt! Dette var en bok og orfatter som imponerte meg. Så da mannen kom hjem med bok nummer to i Ölandsserien ble jeg utrolig glad, og mannen fikk nok ei stjerne i boka ;) Skumringstimen var en utrolig sakte bok, men likevel drivende spennende. Nå var jeg spent på om Nattefokk ville by på det samme.

Nattefokk er en spøkelseskrim. Selv om jeg ikke er fan av spøkelseshistorier, har Johan Theorin skrevet en drivende god og spennende fortelling. Nattefokk var, som Skumringstimen, heller ikke en bok med høyt tempo og mye action. Likevel klarte Theorin igjen å skape en god spenningsnerve. Vi fikk følge flere parallellhistorier, både i nåtid og fortid. Gjennom hele boka var ejg nysgjerrig på hvordan trådene i disse historiene skulle knyttes sammen.

Katrine og Joakim, med barna Livia og Gabriel flytter fra Stockholm til Åludden gård på Öland. Det går mange rykter om at det spøker på gården. Ikke lenge at de har flyttet inn, blir Katrine funnet død på gården. Det er ingenting mistenkelig med dødsfallet, og ingen etterforskning settes derfor igang. Den nye politibetjenten på øya, Tilda Davidsson, gjør likevel noen undersøkelser på eget initiativ.

Tilda er i slekt med Gerlof Davidsson, som vi også møtte som en av de sentrale aktørene i Skumringstimen. Han er en gammel, revmatisk mann med store intuitive evner. Tilda er i samtale med ham for å høre ham fortelle om familiehistorier som er i ferd med å bli glemt. Gjennom disse samtalene blir hun kjent med en mann som spør og graver, og som gjerne er med nysgjerrig enn de fleste. Han klarer, som gammel sjømann å avdekke at Katrines dødsfall ikke er så enkelt som det tilsynelatende ser ut.

Mirja Rambe, datter av Torun Rambe har opplevd mye vanskelig i livet sitt. I ungdommen bodde hun sammen med moren sin på Åludden gård. På en vegg i låven fant hun flere navn og dødsår risset inn med kniv. I en bok har hun skrevet ned historien til hver av disse personene. Hvor har hun hørt disse historiene?

Ethel, som er den avdøde søsteren til Joakim får vi også høre en del om. Hun blir etterhvert en sentral del i det som Joakim og Livia opplever på Åludden gård. Selv om det for meg ble litt mye spøkelsesaktig at Ethel skulle gå igjen på Åludden når hun var død i Stockholm, så var dette også en gripende historie. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at Ethel var så sentral som hun var i dette persongalleriet.

Hvert år, som regel er det et stort snøfokk på Öland. I årets fokk møter vi dramatiske hendelser. Denne natten er det både spøkelseshistorier, politisaker, mordsaker, personlige historier som møtes og knyttes sammen.

Jeg har lest omtale av denne boka hos flere bloggere som liker Nattefokk mye bedre enn Skumringstimen. Jeg holder nok en knapp på Skumringstimen. Hadde det ikke vært for alle spøkelsene, hadde kanskje Nattefokk blitt eneren hos meg også. Kanskje! Men at Johan Theorin mestrer skrivekunsten er det ingen tvil om! Jeg blir så imponert over alle de flotte landskapsskildringene. Jeg synes det gir det et særegent og vakkert preg på bøkene når han lar naturfenomener fra Öland danne et vakkert og brutalt bakgrunnsteppe for historiene.

Nattefokk er absolutt lesverdig, og anbefales på det varmeste!!

Spoileromtale: Du forsvinner

2013-05-15T22:47:00.005+02:00

For en tid siden fikk jeg tilsendt et leseeksemplar av Du forsvinner av Christian Jungersen fra Aschehoug. Med en gang jeg fikk forespørsel om å lese boka, var jeg sikker på at det var ei bok midt i blinken for meg. Etter å ha lest den meget engasjerte omtalen til Bok-Karete var jeg ikke i tvil: Denne boka skal jeg lese! Fort! Og etter å ha lest litt flere bokomtaler, som Rose-Maries, så skjønte jeg at her er det litt delte meninger. Likefullt vet jeg at jeg er kvinne nok til å stå for mine egne meninger, så jeg startet med friskt mot, og gledet meg til å skrive en engasjert omtale selv.

Slik ser bokas "vaskeseddel" ut:

Er det rart jeg gledet meg til å begynne på boka? Den høres jo unektelig enormt spennende ut!

Men jeg må innrømme: Jeg fant ikke noe av dette omtalte "drivet" i boka, eller det fantastiske språket til Jungersen. Historien om Mia og Frederik er preget av hans hjerneskade, og som tema i seg selv, er dette noe jeg fascineres av. Likevel ble jeg fort "lei av" hele Frederiks hjerneskade. I hele første halvdel av boka gikk det omatt og omatt: "Men det er ikke Frederiks feil, han har en hjerneskade ..." Uansett hva som skjedde i boka, uansett hvem Mia pratet med, uansett hva ... - så gikk disse ordene varme i meg. For meg så ble det bare en lang oppramsing av hendelser som alle resulterte i det samme: Det er ikke Frederiks feil!

At Jungersen skildrer livet med en hjerneskadet på en realistisk måte, det er jeg ikke i tvil om. Likefullt ble jeg irritert av både Frederik og Mia. Det ble litt for mye for meg til at jeg klarte å leve meg inn i det. Annet enn at jeg hadde lyst til å tuppe Mia i baken og si "kom deg bort fra den idioten!" Han var jo en idiot både som syk og frisk. Vel og bra at han trengte støtte nå, men hvor mye skal en kone tåle? Ikke så mye som Frederik i alle fall! Mannen med flere affærer og bedrag bak seg.

Boka tok seg opp etterhvert, når Mia innleder et forhold med Frederiks advokat. nå kan man kanskje si at jeg er dobbelmoralistisk her, som fordømmer Frederiks forhold og ikke Mias. Og det skal jeg med hånden på hjertet si at jeg er; dobbelmoralistisk. Er vi ikke alle det til tider? Nå er dette ei bok, og da liker jeg å lese om den romantiske kjærligheten. Så får det bare være at den ikke er så edel som den burde være. Og så var det jo slik at Mia ikke ble hos mannen av kjærlighet, men fordi han var syk. Hun hadde nok også et litt vel idyllisert bilde av at Frederik kanskje kom tilbake som den trofaste?

Noe av det jeg likte med boka, var en del filosofiske emner: Hva er kjærlighet? Hvem er vi? Hvem eller hva styrer de valgene vi tar? Og så likte jeg en del av det som Mia tenkte og opplevde, da det var veldig gjenkjennbart for meg. Jeg er dame, og tenker mange rare tanker, og takk og pris for at jeg ikke er alene om det!

Så viser det seg jo i løpet av boka, at biologien tuller med flere av personene. For hva da når det viser seg også at den utro advokaten har en hjerneskade? Eller er det Mia selv som har forandret seg? Hvem er det egentlig som forsvinner? Er menneskenes hjerner styrt av naturlovene uten mulighet til å ta egne valg? Når alt floker seg i alles hjerner ... DA blir det mye for lille meg!

Det er mulig jeg ble skuffet fordi jeg ventet meg noe mer thrilleraktig. Hvorfor jeg forventet det, vet jeg ikke, for vaskeseddelen lover vel ikke det ...? Mulig det er ordene djevelsk, psykologisk og katastrofen som villedet meg ...

Jeg hadde kanskje klart meg uten å lese boka, men jeg føler jeg må si at du må vel lese den, for det er veldig godt mulig at du kommer til å like den bedre enn meg! Til slutt: Jeg angrer absolutt ikke på at jeg leste boka!!

OK, heeelt til slutt: Unntaket, som er en thriller, har jeg hørt så mye bra om, at den bestiller jeg nå! Ryktene sier at den er mye bedre enn Du forsvinner. Så da kan det hende at Christian Jungersen kan snike seg til noen ekstra stjerner hos meg likevel!

En smakebit på søndag: Du forsvinner

2013-05-12T00:44:00.003+02:00

Det er søndag, og tid for søndagens litterære smakebit hos Mari i Flukten fra Mari i Flukten fra virkeligheten. Jeg leser for tiden i Du forsvinner av Christian Jungersen, en psykologisk kjærlighetsroman. Foreløpig er jeg ikke kjempebegeistret, men jeg har ikke kommet lenger enn at jeg håper det snur.

Dagens smakebit er fra side 76:

"Og så ser jeg det. Så ser jeg hva som skiller disse kvinnene fra andre mennesker jeg kjenner. De har utslettet sin seksualitet. De har gått opp på bålet og latt all sin sanselighet gå opp i røyk. Andrea er den mest skremmende av dem: Så mye yngre enn meg, de tynne leppene hennes, måten hun krøker seg sammen om seg selv på, inntrykket hun gir av at ingen elsker henne og at hun har avfunnet seg med å aldri bli elsket i fremtiden heller."

Håper smakebiten gav mersmak -

besøk Mari og smak av hele det litterære tapasbordet :)

Som en liten ekstra bonus i dag vil jeg dele dette lille ordet med dere:

Bokomtale: Ta vare på mamma

2013-05-08T00:55:00.000+02:00

Dette vakre omslaget får meg til
å lengte tilbake til Seoul!

Noen bøker berører meg mer enn andre, og Ta vare på mamma av Shin Kyung-sook er en slik bok. Ikke fordi jeg gråt mye, men fordi den rett og slett hadde så mye som angikk meg. Jeg leste boka i fjor også (les omtalen min her), og i det året som har gått siden da, har boka vokst i meg. Jeg har ikke klart å slippe den. Den har bearbeidet meg og gitt meg mye å tenke på. Noe har endret meg, og noe skulle jeg ønske at jeg kunne klare og forandre. Boka berører noe dypt menneskelig, og det gjør det skremmende på sett og vis å skulle ta tak i det som kan løftes og snus. Forandring er ikke alltid godt. Men livet tar slutt en gang, og da er det for sent. På baksiden av boken står det at Ta vare på mamma er en bok "om sårene og drømmene som skjuler seg i hjertet av en familie."

Ta vare på mamma er en internasjonalt vel ansett roman, skrevet av Shin Kyung-sook, som er en av Sør-Koreas fremste og mest leste forfattere. Boka forteller historien om en familie som mister moren sin på en undergrunnsstasjon i Seoul. So Nyo-pak er en eldre kone og mor til fire som på i en stor menneskemengde forsvinner fra mannen sin på vei inn i toget. Familiens anstrengelser for å finne igjen moren, beskrives fra ulike perspektiver, fra hennes nest yngste datter, eldste sønn og ektemannen. Vi får innsikt i deres opplevelse av tapet av moren og deres minner fra oppveksten, både på godt og vondt. Likeledes gir også boka et bilde av konlikter som skjuler seg i familien.

"Ting du aldri tenkte på da hun var her, begynte plutselig å dukke opp hele tiden. Etter at hun forsvant, hadde du ikke vært i stand til å konsentrere deg et sekund. Du husket alt du angret på."

Ta vare på mamma gir et portrett av en mor med høye forventninger, som vier livet sitt til å sørge for mat og omsorg for barna sine og ektemannen sin, ofte på bekostning av sine egne behov. Boka er et tilbakeblikk i morens liv, og sett gjennom både barnas og ektemannens øyne ser vi en kvinne som har gjort alt for familien. Først nå som moren er borte, stiller barna seg spørsmålet om moren har gjort alt for dem fordi hun likte det, eller om det var av plikt. Gjennom de sterke portrettene, ser vi at baåde barn og mann angrer. De angrer på alt de sa og gjorde, det de ikke sa. Mest av alt angrer de på alt de tok for gitt.

"Han gråt ved minnet om den vårdagen de hadde sittet og delt bajonettfisken som mamma hadde dampet på morgenen til lunsj. Gode og metteh adde de strukket seg ut på soverommet og tatt en lur sammen. Han fortalte deg at han ikke visste den gangen at det var det som var å være lykkelig."

Det er lett å kjenne seg igjen i Ta vare på mamma. Selv om vi leser om en annen kultur, veldig fjern fra vår, så skildrer Shin Kyung-sook veldig sterke og sårbare relasjoner vi lett kan se oss selv i. Hva ville du gjort om en du er glad i forsvant? I en slik situasjon ville de fleste av oss se livet passere i revy, og vi ville alle hatt noe vi angret på. Hvor mye krefter ville du lagt i å finne personen? Og hva da, når de rundt deg stopper å lete før deg? Hvordan vil du klare å forholde deg til de personene?

Ta vare på mamma er en bok som stiller mange utfordrende spørsmål. Ikke bare om familieforhold, men også om morsrollen i seg selv. Er dagens mødregenerasjon annerledes enn de som var før oss? Er vi mer fokusert på egen lykke i motsetning til "å ofre seg for familien?" Eller er vår streben etter egen lykke et resultat av økonomisk stabilitet mer enn et generasjonsskifte? Jeg synes Shin Kyung-sook på en overbevisende måte klarer å skildre om det å være en selvoppofrende mor er et nødvendig offer av seg selv, eller om om det er urettferdig mot familien. Er familien bevisst blind til hennes tydelige helseproblemer, eller går moren for langt i det at "alt er bra, og det går snart over!"?

Barna stiller seg mange ganger spørsmålet om moren deres har vært lykkelig. Stod hun hele dagen på kjeøkkenet fordi hun likte det eller fordi hun måtte? Denne konflikten er med og belyser et sterkt skille mellom koreakrig-generasjonen og den moderne generasjonen. Jeg har en koreansk venninne, og hun sier at "jeg tror ikke engang at mine foreldre tenkte på lykke. De arbeidet hardt for å sørge for alt de kunne for barna sine. Lykke var aldri et valg; kun offer!" Sett i dette koreanske perspektivet, er ikke moren i boka spesielt heroisk, men mer slik som hun skulle være.

Ta vare på mamma er skrevet i andre person, og det gjør det til tider ganske forvirrende å lese denne ellers så velskrevne tanke-provoserende romanen. Det var lettere denne andre gangen å lese og forstå boka. Boka har flere fortellerstemmer: Forfatterdatteren, den eldste sønnen, ektemannen og moren. Gjennom disse froskjellige perspektivene får vi et sterkt portrett av en kvinne og mor.

Jeg elsket å lese om og forstå mer av den koreanske kulturen: Spenningen mellom buddhismen og kristendommen, høytidene og maten. Settingen er annerledes enn den vi kjenner, men temaene i boka er universelle: Kjærlighet, familie, hjem og relasjoner. Jeg må si som Jamie Ford, forfatteren av Hotellet på hjørnet av Bitter & Søt sier det:

"Noen bøker forandrer oss. Dette er en slik bok. Den forandrer hvordan vi husker. Det er en bok med fire historier, fire ekko, fire løfter og fire klagesanger - det er en bok jeg fortsatt skulle ønske jeg kunne lese om igjen for første gang."

Ta vare på mamma er en varm og god bok!

Den anbefales på det varmeste!

Boken på vent: Du forsvinner

2013-04-30T01:05:00.001+02:00

Hva skal du lese senere? Etter den bok du holder på med nå. Det er Beathe som spør. Hos meg er det ikke bare en bok på vent, men altfor(!) mange bøker ligger i hyllene og roper på meg. I dag er det ei bok jeg enda ikke har i hus som jeg gleder meg til å lese: I dag har Aschehoug sendt meg et leseeksemplar på Christian Jungersens bok Du forsvinner. Det er ei bok jeg gleder meg til å lese!

Om boka:

Smakebit på søndag: Ta vare på mamma

2013-04-28T11:02:00.000+02:00

Det er søndag, og tid for å dele litterære smakebiter igjen. Besøk bloggen til Mari for å smake flere godbiter - der er det garantert noe for enhver smak!

Min smakebit kommer i dag helt fra Sør-Korea: Ta vare på mamma av Shin Kyung-sook. Boka leste jeg for et år siden også, men om du leser omtalen min, så forstår du hvorfor jeg trenger å lese den om igjen. Det er en sterk og varm bok, og jeg blir veldig berørt når jeg leser den om igjen nå. Den har fremdeles en annerledes og til dels vanskelig skrivestil, men det gjør ingenting, for boka griper meg! Boka har jobbet i meg siden første gang jeg leste den, og nå kjenner jeg at den jobber mer i dybden. Dette er ei bok som berører meg på et personlige planet, og det er både litt godt og vondt samtidig ...

Dagens smakebit er hentet fra side 77:

"Han grep dem (morens hender) og lovet seg selv at han skulle gjøre disse hendene og denne kvinnen lykkelig, samme hva. Men det som kom ut av munnen hans, lød bare irritert da han spurte hvordan hun kunne bli med en fremmed mann bare fordi han sa hun skulle følge etter ham. Mamma freste: "Hvordan kan du leve uten å stole på folk? Det er langt flere snille enn slemme mennesker i verden!" Så smilte hun det vanlige, optimistiske smilet sitt."

Jeg ønsker deg en glitrende glad og herlig velsignet søndag!!!

Ta vare på de du er glad i!

Bokomtale: Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete

2013-04-21T21:43:00.000+02:00

Jeg regner med at det er flere enn meg som har fulgt med på det som skjer mellom Nord- og Sør-Korea de siste ukene. Tidligere i april, økte Sør-Korea det militære trusselnivået til "alvorlig", foran en forventet rakettoppskyting fra Nord-Korea. Allerede før dette, hadde jeg planer om å lese Eunsun Kims selvbiografiske roman Nord-Korea - ni år på flukt fra helvete. I disse dager ble boka en enda mer aktuell bok enn jeg hadde trodd. Dessverre.

Nord-Korea fikk en spesiell plass i mitt hjerte etter at jeg var på Verdens Barns landsmøte i 2010. Der fikk jeg høre om det arbeidet de driver i Nord-Korea, og jeg fikk se film fra to barnehjem der. Det var så hjerteskjærende vondt å se, alle disse nydelige barna, uten en fremtid, annet enn i det militære. De ulike avdelingene på barnehjemmet hadde sine "merker", slik som norske barnehager har avdelinger som tusser og troll, havhester og sjøstjerner. På barnehjemmet i Nord-Korea, var de ulike avdelingene merket med granater, tanks og gevær. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte ... Fullstendig hjerteskjærende! Les mer om Verdens Barns hjelpearbeid i Nord-Korea her!

Vi kjenner alle til Nord-Korea, dette lukkede og totalitære landet. Landet ingen kommer inn i, og landet ingen kommer ut fra. Mennesker lever i Nord-Korea, totalt avskåret fra resten av verden. Eunsun Kim er en av mange som har klart å flykte fra landet. Hun har skrevet denne boka for å gi alle de millioner som lider under Kim Jong-uns regime en stemme. Verden trenger å høre om den skjebne som de lider under.

"Mamma, jeg venter på deg. Jeg har ventet på deg i seks dager nå. Jeg merker at jeg snart kommer til å dø. Hvorfor kommer du ikke?"

Da Eunsun var elleve år gammel, og nesten død av sult og ikke trodde at moren eller søsteren skulle komme tilbake til henne, skrev hun sitt eget testamente på stuebordet, det ene av to møbler de hadde igjen. Resten hadde de solgt for å få penger til mat. Men nå var det ikke mer mat igjen. Hungersnøden hadde vart lenge i landet. Nå var det de militære og priviligerte som hadde førsteretten til grøden. Eunsuns far og besteforeldre var døde av sult, slik som så mange tusen andre rundt dem. Når de tror at alt håp er ute, beslutter moren at de skal flykte til Kina. Der hadde de hørt at det var velstand og rikt med mat.

Det er kanskje feil å si at de var fylt med håp da de la på vei mot Kina, men forventningene om å overleve drev dem. Det var ikke noe politisk som drev dem bort fra landet. De hadde tillit til regimet. Men de visste hva som skjedde med landsforrædere, og frykten var stor. For å krysse grensen til Kina, måtte de krysse en elv. Den var dypere enn de hadde trodd, og siden de ikke kunne svømme, var det ikke mulig for dem å krysse grensen. De måtte vente til vinteren og isen la seg på elven. På dette tidspunktet skjønte de at flukten ikke skulle bli så "enkel" som de hadde trodd. At flukten skulle var i ni år, at de skulle leve som slaver, og at de stadig skulle leve i frykt som illegale flyktinger visste de ikke da.

"Vi er tjueto tusen mennesker som har nåd frem til vårt såkalt forjettede land, Sør-Korea. og her blir vi fremdeles regnet som annenrangs borgere, selv om den eneste feilen vi ahr gjort, er å nekte og sulte ihjel. Ettersom mine nordkoreanske brødre og søstre ikke ahr lov til å si noe, vil jeg skrive i deres navn. Jeg er helt sikker på at én dag kommer de to landene på Korea-halvøya til å slå seg sammen igjen. Det vil bli vanskelig, men det kommer til å skje. Og for at vi skal klare å finne tilbake til hverandre, trenger vi hjelp fra verdenssamfunnet. Men hvis man skal kunne finne løsninger på dette, må man først ha kunnskap om røttene til alt det onde."

Underveis i boka får vi innblikk i en hard kamp for å overleve, en ukuelig livsvilje og grusomheter vi skal være glad vi ikke har opplevd. Boka veksler mellom å skildre livet på flukt, livet i Nord-Korea og det nye, frie livet i Sør-Korea. Det er en enkel og lettlest bok, og jeg klarte å lese den uten å gråte en tåre. Jeg skal innrømme at jeg grudde meg til å lese boka, men "heldigvis" var ikke skildringene så inngående som de kunne vært. Boka har et enkelt språk, litt naivt til tider, og det tror jeg var med å gjøre boka "lett fordøyelig."

Eunsun Kim, min nye heltinne!

Men jeg kjenner nå i etterkant at den jobber med meg. Jeg er så imponert over disse personene. De har levd et helt liv uten å vite hvor kuet de har vært. Men de har vist et så stort mot, eller kanskje overlevelsesinstikt er et bedre ord! Eunsun, søsteren Keumsun og moren har klart det umulige: Å flykte fra et lukket land to ganger! De har overlevd som illegale flyktinger og slaver i Kina, og de har klart å komme seg til Sør-korea og fått statsborgerskap der. Eunsun studerer i dag til barne- og ungdomspsykolog, selv etter at hun har mistet mer enn ni års skolegang! Det er så fantastisk sterkt å lese om hvordan de har klart seg så godt.

Samtidig kjenner jeg at jeg får så uendelig vondt for alle de som fremdeles lever i Nord-Korea og for alle de som fremdeles lever på flukt. Jeg vil være med og være en stemme for alle de som lever under Kim-enes brutale regime, og sier som Eunsun Kim:

Dynastiet til Kim-ene har lykkes så godt med å isolere sitt kongerike at det ser ut som resten av verden har glemt den grusomme skjebnen til mine landsmenn. Hvis denne historien kan bidra til en generell bevissthet om vår elendighet, slik at resten av verden får vite om denne urettferdigheten og forstå at tiden har rent ut for det nordkoreankse regimet, da har ikke denne boken vært skrevet forgjeves."

Og jeg sier:

Om du tar deg tiden til å lese denne viktige boka,

da er ikke denne omtalen skrevet forgjeves.

(P.S. Jeg tar det med litt under tvil, men fordi boka var en så viktig stemme i dagens samfunn, så tar jeg det bare med som en sluttnotis. Jeg må si at jeg ikke syntes det var en velskrevet bok. Språket var enkelt og litt banalt. Det kan være oversettelsen som ikke klarer å yte det koreanske språket rettferdighet, da jeg tror at de har en meget spesiell måte å uttrykke seg på. Det som kanskje ga mest minus til boka, var at den var dårlig redigert. Her var det flere ganger at historien gjentok seg. Et pluss er at du leser boka på et øyeblikk!)

Smakebit på søndag: Nord-Korea

2013-04-21T00:50:00.001+02:00

Det er søndag, og tid for ukens litterære smakebiter. Min smakebit kan du selvsagt lese i dette innlegget. For å få flere smakebiter, anbefaler ejg deg å ta turen innom Mari i Flukten fra virkeligheten: Der kan du velge og vrake i alle typer smaksprøver - noe for enhver smak! ENJOY!

Jeg har akkurat lest ferdig Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete - av Eunsun Kim, en veldig aktuell bok i disse dager. Jeg sitter igjen med mange sterke inntrykk!

Dagens smakebit er noe Eunsun Kim opplevde da hun var ei lita jente:

"Etter denne ilddåpen vennet jeg meg til de offentlige henrettelsene som skjedde regelmessig. Likevel ble jeg fylt av tvil hver gang.

...

Det er ikke riktig at man skal dø på grunn av en bit bronse! tenkte jeg for meg selv. For første gang var jeg opprørt, men jeg holdt alle disse tankene for meg selv, for jeg skjønte med en gang at kameratene og lærerne kom til å se skjevt på meg hvis jeg fortalte dem hva jeg tenkte. I Nord-Korea vokter alle på hverandre, og hvert eneste øyeblikk, selv når du er sammen med vennene dine, kan noen dolke deg i ryggen. Helt fra jeg var liten, hørte jeg at foreldrene mine sa andre ting ute blant folk enn det de gjorde når de var hjemme."

Boken på vent: Nattefokk

2013-04-16T08:27:00.003+02:00

"Hva har du lyst til å lese?" spør Beathe oss hver tirsdag. Jeg kunne selvsagt delt tusen bøker med dere, men siden det ikke går, skal je dele en bok jeg har på vent. Boka ligger dessverre ikke i krimhylla mi, men det lover jeg deg at den snart gjør! Boka på vent denne uka er Nattefokk av Johan Theorin. Det er bok nummer to i Theorins Ölandsserie. Den første boka, Skumringstimen leste jeg nettopp. Les gjerne omtalen min her.

Men før jeg leser neste krimbok, skal jeg først lese ferdig Northanger Abbey av Jane Austen. Deretter skal jeg til Korea og lese Nord-Korea og Ta vare på mamma og Jeg kommer med en gang.

Trenger du gode boktips? Besøk Beathes bokhylle og les om flere bloggeres bøker på vent. Her finner du garantert flere gode tips!

Smakebit på søndag: Northanger Abbey

2013-04-14T14:57:00.001+02:00

Det er tid for søndagens smakebit. Det er Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten som hver uke hjelper oss å dele en smakebit fra boka vi leser i. For tiden leser jeg Northanger Abbey av Jane Austen. Med denne boka er jeg med i Lines lesesirkel, og omtale av boka kommer 28. april. Jeg vurderte å la være og bli med i lesesirkelen denne måneden da det gikk opp for meg at jeg må lese boka på engelsk. Meeeen, siden jeg trenger å trene på og lese engelsk, så holder jeg meg selv i ørene og leser så godt jeg kan. Det er vanskelig, synes jeg, men jeg håper det går lettere utover boka. Jeg har ikke kommet så langt enda.

Slik åpner boka:

"No one who had ever seen Catherine Morlad in her infancy, would have supposed her born to be an heroine. Her situation in life, the character of her father and mother; her own person and disposition, were all equally against her."

Jeg har sett filmen før, og vet at jeg kommer til å kose meg med boka! Jane Austen skriver muntert og herlig! Når jeg er ferdig med boka, har jeg planer om å se filmen igjen.

Og så lurer jeg veldig på hvorfor boka ikke er oversatt til norsk enda!

Da ønsker jeg dere alle en velsignet glad søndag!!!

Bokomtale: Skumringstimen

2013-04-12T23:41:00.000+02:00

Av og til tar det for lang tid å lese en bok. Jeg hadde et pittelite håp om å bli ferdig med Skumringstimen av Johan Theorin før mars var omme, men slik ble det ikke. Og april startet med hektiske dager og mange arbeidskvelder, så da viste kalenderen 11. april før siste side var lest.

Skumringstimen av Johan Theorin er første av fire bøker i Ölandsserien, der hver bok utspiller seg i hver sin årstid. De neste bøkene er Nattefokk, Blodleie og den fjerde boken, ja, den er underveis! Skumringstimen er høstboka!

Høsten 1972 går en liten gutt, Jens, ut på alvaret og forsvinner i tåka. Politi og store letemannskaper søker etter ham, men Jens blir ikke funnet, og saken blir ikke oppklart. 20 år senere får guttens bestefar, Gerlof, tilsendt en av sandalene hans i posten. Han begynner å nøste litt i saken, og ber Julia, guttens mor om å komme til Öland for å se på saken. Etter som de litt etter litt begynner å stille spørsmål, begynner det å skje tilsynelatende tilfeldige hendelser.

Parallelt med denne historien før vi høre historien om Nils Kant, som forsvant fra Öland på slutten av 40-tallet og kom død hjem i en kiste på 60-tallet. Rykter gikk om at Nils Kant ikke var død.

Skumringstimen er en sakte bok. Med det mener jeg at "etterforskningen" er svært lite intens. Handlingene i boka drives ikke av et høye spenningskurver. Likevel må jeg bare lese litt til og litt til (helt til det rett og slett ikke var tid til å lese!) Allerede fra de første sidene vet vi veldig mye om hva som har skjedd. Rent logisk burde dette i utgangspunktet bli en kjedelig bok; sakte fortelling, svak etterforskning og flate spenningskurver. Men det er den ikke, langt derifra! Johan Theorin skriver særdeles bra. Han klarer å lage en god spenningsnerve (har jeg laget et nytt ord nå?) Med det mener jeg at om handlingen ikke byr på de store spenningstoppene, så er det en jevn nerve som driver fortellingen videre. Nysgjerrigheten blir for stor for meg som leser: Hva var det egentlig som skjedde med Jens?

Selv om det smerter meg å si det, for Skumringstimen var ei bok etter mitt hjerte, så må jeg likevel innrømme at jeg ble skuffet over slutten. Ikke fordi jeg ikke klarte å gjennomskue den skyldige. Men heller fordi løsningen kom litt for plutselig, uten at frempekene var der i forkant. Nå må jeg også være så ærlig at det kan være meg det er noe galt med, for som sagt måtte jeg ta et lesestopp 3/4 uti boka, så det er mulig jeg rett og slett har glemt frempekene. Likefullt vil jeg være så frimodig å hevde at dette burde vært bedre. Jeg blir rett og slett litt irritert over den plutselige oppklaringen som virker som var tatt rett ut av lufta. Og med de skrivekunstene Johan Theorin beviste allerde fra side en, er jeg sikker på at han er mer enn talentfullnok til å klare det bedre enn dette.

Nok om det. Jeg gleder meg til å lese de neste bøkene hans. Til dere andre som ikke har gjort bekjentskap med Johan Theorin enda: Løp og kjøp! Eller ta bussen til biblioteket! Dette vil du ikke gå glipp av!!

And the winners are ...

2013-04-11T21:22:00.004+02:00

Først litt trommevirvel:

Gratulerer så mye til:

Renate - verdas beste sambuar vant Nådens omkrets av Jørgen Brekke

Åslaug med den fine bloggen Med bok og palett vant Brudd av Karin Fossum som lydbok

Lise - som jeg tror tenker ganske likt som meg i mange ting vant Sensommerdager av Joyce Maynard

Tusen takk til alle som har deltatt!

Himmelsk!

2013-04-11T00:00:00.001+02:00

Nå erd et lenge siden jeg har vært med på Petunias himmelske utfordring, og med den flotte himmelen vi har hatt en lang tid nå, var det på tide å bli med på dette. Besøk Petunias blogg og se mange flere himmelsk flotte bilder!

Jeg benytter også anledningen til å minne om give away på bloggen min, med bøker i premier.

I dag deler jeg et bilde med utsikt mot Fjøløy Fyr like i nærheten av Utstein kloster på Mosterøy. Det er et nydelig sted, veldig kjekt for småbarnsfamilier. Jeg står oppå Fjøløy Fort og tar bilde, så her er det gode klatre- og utforskningsmuligheter for aktive og nysgjerrige barn!

Accept your light and let it shine

to create your own lighthouse on a stormy night.

Boken på vent: Barnepiken

2013-04-09T00:53:00.003+02:00

Hver tirsdag lurer Beathe på hvilke bøker som ligger på vent i bokhylla vår (eller klar på handlelisten!) Besøk siden hennes og få flere gode boktips der!

Før du leser videre, vil jeg minne deg om at jeg har give away, les mer og delta her!

I dag vil jeg fortelle dere at ei bok jeg gleder meg til å lese, er Barnepiken av Kathryn Stockett. Denne boka fikk jeg av guttene mine på morsdagen. Er det det de ser meg som, en barnepike? Hehe, jeg tror jeg lar det spørsmålet ligge ... Enda litt lenger tilbake i tid, fikk jeg denne filmen av mannen min i gave. Er det kanskje han som ser på meg som en barnepike? Hmm ... Her var det mange spørsmål jeg kanskje ikke ønsker å høre svaret på! Men som den evige optimisten jeg er, velger jeg å tro det beste ;)

Dette kan du lese på baksiden av boken:

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22 år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilvrelsen deres. Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til å riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik en bok som bde varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Med andre ord: En bok midt i blinken for meg!

Ord i natten: Eg ser av Bjørn Eidsvåg

2013-04-09T00:10:00.001+02:00

Det er lenge siden jeg har delt musikk med dere her på bloggen min. Forleden dag hørte jeg Eg ser av Bjørn Eidsvåg, og det er flere år siden sist jeg hørte den. Den har så god tekst, og gjør så godt i kropp og sjel! Så i dag deler jeg denne med dere, og håper den kan bety noe godt for dere også! Lytt, slapp av, nyt og ta i mot!

Jeg minner også om at du kan vinne bøker - les mer om det her!

GOD NATT, KJÆRE VENNER!!!

Jubel i heimen - jeg deler gleden med dere!

2013-04-07T14:45:00.002+02:00

Juhu! Nå har jeg mye å feire! Ikke bare har bloggen bikket 20.000 visninger, men lillebror i heimen fått barnehageplass akkurat der vi ville og han trengte! Så i helgen har gleden vært stor!

Så nå er det på sin plass med en aldri så liten give away! For å delta må dere kommentere i dette innlegget, samt dele et av mine innlegg du liker godt på facebook, twitter eller i egen blogg. For hver deling får du ett lodd. Dere som ikke har blogg kan også delta! Skriv hvor du deler slik at det er lett for meg å vite hvor mange lodd du skal ha.

Trekning skjer torsdag 11. april kl 21.00.

Dette kan du vinne:

Mitt tematips: Et klapp på skulderen!

2013-04-03T15:10:00.000+02:00

I dag vil Bokbloggeir at vi skal gi et klapp på skulderen til en annen bokblogger, som har skrevet en bokomtale vi synes fortjener å bli løftet frem i lyset igjen.

Det er jo så mange fine bokbloggere der ute, så det var ikke et enkelt valg! Men av bloggerene som jeg liker veldig godt, og som jeg beundrer veldig mye er Mai Lene med bloggen Once upon a time. Hun leser mange bøker, varierte bøker, hun skriver veldig godt, har stor innsikt og skriver på nynorsk. Nevnte jeg at hun bare er 16 år?! Jeg er imponert over alt hun gjør! Flott og herlig jente med super blogg!

Om du vil bli bedre kjent med Mai Lene, kan du lese dette intervjuet av henne i Flukten fra virkeligheten fra virkeligheten.

Ei av bøkene som hun har omtalt, gjorde inntrykk på meg, er Bestefar var eit kirsebærtre. Jeg har hatt planer om å lese den for eldstmann, men har ikke kommet så langt enda. Vi har ikke så mange barnebøker på nynorsk, og det synes jeg at jeg bør gjøre noe med. Både fordi jeg synes nynorsk er vakkert, men også fordi jeg vil være med og ta vare på språket. Dessuten liker storebror i huset veldig godt nynorsk selv. Morosamt :)

Boken på vent: Jeg kommer med en gang

2013-04-02T08:24:00.001+02:00

Hver tirsdag har Beathe en spalte hun kaller for Boken på vent på vent. Min bok denne uken er en bok jeg har hatt på vent helt siden jeg leste om den første gangen i går. Og når jeg først skal lese den, må jeg også lese første bok av forfatteren også. Så for min del, blir det denne uken Bøkene på vent!

Ta vare på mamma av Shin Kyung-sook, Press forlag

Dette var en vakker og gripende bok, vedig trist og veldig god på en gang. Språket og skrivestilen var vanskelig, syntes jeg. Men i det året som har gått, har boka vokst i meg. Det er ei bok jeg på langt nær er ferdig med. Jo mer jeg tenker på den, jo mer forstår jeg. Og nå skal jeg lese den igjen, men "åpnede øyne." Les omtalen min HER.

Boka kan nå kjøpes på Tanum til 99 kr!

Baksiden av boken:

Med over en million solgte eksemplarer på et drøyt år siden utgivelsen er Ta vare på mamma den mestselgende romanen i Korea noensinne. Nå er den også i ferd med å bli en internasjonal bestselger. Shin Kyung-Sook har skrevet en neddempet men dypt rørende historie om en families jakt på sin mor - og om lengslene, hemmelighetene og smertene som de oppdager at hun har gått og båret på. Det er under et familiebesøk i storbyen Seoul at mamma blir borte. Hun var rett bak ektemannen når han gikk på toget, og så var hun plutselig ikke der lenger. Mens barna krangler om hvordan de skal lete etter henne, og faren vender hjem til landsbyen for å vente, forteller hver av familiemedlemmene sin egen historie om livet med moren. Har de levd opp til forventningene hennes? Var hun egentlig lykkelig? Underveis får vi ikke bare vite hva som vite hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, men vi blir får også ta del i et større mysterium: Spørsmålet om hva det vil si å være mor. Som roman er Ta vare på mamma dypt forankret i den koreanske kulturen og familietradisjonene, og tar leserne med inn i en fremmed og fascinerende virkelighet. Men boken er også en varsom utforsking av helt allmenne temaer, om båndene som binder oss sammen i familier, og om hvordan vi blir usynlige for dem som står oss nær.

Jeg kommer med en gang av Shin Kyung-sook, Press forlag

Baksiden av boken:

Det var kaldt og fullt av snø ute den morgenen telefonen ringte. Men så fort hun hørte stemmen i den andre enden, var ChongYou tilbake i ungdommen igjen. Myong-so hadde vært kjæresten hennes da, på åttitallet, mens Sør-Korea fortsatt var et militærdiktatur. Men for å overvinne verden hadde de holdt sammen, de fire: Tan, Mi-ru, Myong-so og henne. Sammen hadde de vandret i Seouls gater, sammen hadde de snakket, lest og skrevet, sammen hadde de delt drømmer, sår og skuffelser. Hvis en av dem hadde det vanskelig, hadde de alltid sagt: "Jeg kommer med en gang". Nå må ChongYou vende tilbake til historien de en gang delte. Hva hadde skjedd med vennene? Og hvorfor hadde hun og Myong-so blitt fremmede for hverandre?

Smakebit på søndag: Skumringstimen

2013-03-31T16:46:00.003+02:00

For tiden leser jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Planen var å bli ferdig med den i kveld, men det skal holde hardt om jeg klarer det ... Så da ble det en halv bok i begynnelsen av måneden og en halv nå på tampen av mars. Likefullt blir det tilsammen 4 bøker i mars, og det er det dobbelte av målet mitt med minst to bøker i måneden. Så da er det bare å være fornøyd med seg selv.

I dag har jeg vært på lekeplassen med te, bok og to selvdrevne barn! Selv om det var skinnende sol, så ble det litt i kaldeste laget for frysepinnen meg ... Så nå sitter jeg her under et ullpledd og skal dele en smakebit fra Skumringstimen med dere. Det er Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten som hver søndag utfordrer oss til å dele en smakebit fra boka vi leser. Besøk gjerne siden for å lese flere smakebiter - der er det garantert bøker for enhver smak!

Skumringstimen handler om lille Jens på 6 år som hadde forsvunnet sporløst tjue år tidligere. Nå har hans morfar fått en av sandalene hans i posten. Sitatet jeg deler i dag er det Jens sin mor Julia, som tenker:

"Michael hadde gått videre for lenge siden, allerede før de ble separert. Han hadde fra begynnelsen av vært sikker på at Jens hadde gått ned til vannet og druknet. Iblant hadde hun hatet ham for denne overbevisningen, iblant hadde hun bare vært krampaktig misunnelig."

Mens jeg leser i Skumringstimen nå, så er jeg den "allvitende" leseren, da jeg allerede fra starten vet hva som skjedde med Jens. Samtidig vet jeg ingenting. Det er det som gjør denne boka så spennende: Hva var det egentlig som skjedde med Jens?

I dag feirer vi oppstandelsen, og selv om jeg har sagt det mange ganger allerede denne påsken, så er det i dag på sin plass å gjøre det samme igjen, med store bokstaver ;)

VELSIGNET GOD PÅSKE TIL DERE ALLE!!!