Debutanter kommer og går. Noen forsvinner igjen, mens andre henger med. Pål-Erik Winther er et navn du kan merke deg, for han kommer til å henge med!

Debutromanen hans, Storbynetter, ligger i sjangeren Urban Fantasy, men det er ikke påkrevd å være fantasy-geek for å like den.
Pål-Erik kan nemlig skrive, i tillegg til å beherske fantasysjangeren godt.
I Storbynetter møter vi Chris, som «har forlatt hjembygden for å studere. Drømmen om livet i storbyen skal endelig gå i oppfyllelse, men han merker fort at det ikke blir som han trodde. Om nettene foregår mystiske ting i universitetets mørke korridorer og stadig flere av hans medstudenter forsvinner sporløst. Da han treffer den vakre Lisa, blir han trukket inn i en verden han ikke visste eksisterte. Gjennom mørke bakgater, pulserende natteliv og nye bekjentskaper, opplever han at livet blir snudd opp ned og innser at ingenting vil bli det samme igjen.» (forlagets omtale i hermetegn).
Chris ferdes ut i den store byen, og gjennom Pål-Eriks skildringer følger vi skrittene hans gjennom de mørke, dampende gatene, vi kjenner lukten, vi føler den gryende redselen hans på kroppen.
Chris støter på de feile folkene, og så bærer det galt avsted.
Storbynetter er velskrevet fra perm til perm, og forfatteren har en tydelig tanke med innhold og virkemidler.
Det skjer en rekke ting vi ikke opplever i den «vanlige» verden, det er tross alt en fantasybok, men det skal ikke så mye til før man aksepterer universet, karakterene og hendelsene i boken.
Boken er skrevet med tanke på «young adults,» altså et skritt opp fra ungdomslitteratur. Det er ikke dermed sagt at den er lett eller lettvint. Språket er som nevnt godt og beskrivende, og ingen ville reagert om boken var blitt kategorisert som å være for voksne.
Likefullt har Pål-Erik Winther en skrivestil som griper deg som leser, uansett hvilken alder du er i.

Det er også flere andre grunner til at du skal støtte Pål-Erik Winther som debutant.
Ikke fordi boken er halvgod og fordi du synes synd på ham, men fordi han - og apparatet rundt ham - gjør ting på nye måter.

Sammen med tre kompiser har han startet eget forlag. Det er blitt enklere og enklere de siste årene å selvpublisere bøker, og farene med det er mange. 
Gutta i Umbrella Forlag tar det derimot et skritt lenger.
De har valgt en sjanger de har peiling på, fantasysjangeren, og den holder de seg til.
De har slått sine erfaringer sammen og vet hva de holder på med.
Les Alexander Sandtorvs glimrende artikkel om temaet her

Slike tiltak må vi som lesere støtte opp om.
Bokbransjen har de siste årene blitt mer og mer preget av salgsfokus. Enorme bestselgerkampanjer, kjendiser med kokebøker og fandens oldemor - bare for å selge bøker.
Slike endringer går først og fremst utover debutanter som Pål-Erik Winther og andre små forfattere.
Først og fremst slipper de som regel aldri gjennom nåløyet, og dersom de gjør det får de like mye fokus som en gjenglemt matpakke.

Umbrella Forlag er et fremragende forlag som tar leserne på alvor, og da må leserne kjenne sin besøkelsestid og sørge for at forlaget fortsetter å ha livets rett.

Les mer om forlaget og bestill boken på nettsidene til Umbrella Forlag!

Det er nesten synd at det har vært en lang frihelg, med grunnlovsfeiring og hele pakken, der vi har fått anledning til å koble av og tenke på helt andre ting. 
​Fredag 13. mai kom det nemlig opp en sak som hadde fortjent å være headliner lenge.

Tidligere (heldigvis) Jerniasjef og nasjonalrasshøl (eller National Asshole, som det heter i utlandet) Audun Holt måtte gå på dagen etter å ha oppført seg på en måte som burde fått større etterspill enn at han bare mistet jobben.
Dessverre ser det ikke ut til at vi noensinne skal få bukt med mobbespøkelset.
Dette utysket er som en demning som lekker på flere steder. Setter man inn tiltak og tetter litt ett sted, bobler det opp igjen andre steder.
Øker man fokus på mobbing i skolen kan du være sikker på at en eller annen voksen Audun Holt reiser rundt i landet og mobber folk i arbeidslivet.

For å få litt oversikt, kan du lese hele saken her.

Her kan man ikke gjøre annet enn å fastslå at Holt fikk som fortjent. Boomerangen returnerte med stor kraft, og han ble stående igjen med velfortjent egg på slipset, kake i trynet, ketchup på skjorta såvel som (forhåpentligvis) sterk sennep i rævva, som det heter.
I opptaket truer han den forhenværende butikksjefen med hvor vanskelig det skal bli for ham, referansjesjekker og fandens oldemor.
Når han da kort tid etter blir arbeidsledig nasjonalgjøk med en av årets største flekker på den dyrebare CV´en sin, er det bare å flire i skjegget og mumle om rettferdighet.


Det er mulig at det er en forhistorie her som vi ikke vet så mye om, men det er overhodet ingenting på denne vanndekkede, grønnkledde jord som rettferdiggjør en slik oppførsel.
Det har både Jernia og Holt måttet ta konsekvensen av.
Selvsagt måtte Jernia ta grep, og håpe at saken raskt blåser over for deres del. For min del håper jeg ikke det.
Dette kom ikke som julekvelden på kjerringa. Selvsagt visste Jernia om hvilken type de hadde ansatt og hvordan han behandlet folk. Det var velkjent og beryktet i systemet.
De snudde det andre kinnet til og hadde utelukkende fokus på å øke inntjeningen.
Jerniaskuten hadde gått skamdårlig i mange år, de hadde tapt enorme summer og hadde behov for å ordne opp.

Ooooh (og her vifter jeg ironisk med fingrene på begge hendene), tøffe Audun Holt. Beinharde ryddegutten.
For all del, når en bedrift går dårlig, må man gjøre noe. Man må gjerne få inn nye folk med nye ideer, ferske tanker og et nytt syn på ting. Men det er ikke nødvendig å gjøre det som Audun Holt.
Jeg er overbevist om at Jernia visste at de ansatte en bølle. En jævel som reiste rundt og kalte andre folk for jævler. Som skulle ta dem, filleriste, skremme og true dem til å gjøre jobben sin. Ryktene gikk i Jerniasystemet. Mange var blitt kjørt til veggs av Tøffe-Audun.
Dette var både Stein Erik Hagen og hele gjengen klar over.
De skulle tjene penger, og dreit i hvordan.
Man hører ikke en lyd fra vedkommende, men i det samme møtet sitter det faktisk en regionsleder og «deltar.» Et menneske som er vitne til Holts oppførsel og stilltiende (eller vettaskremt, hva vet jeg?) aksepterer at dette foregår.
For meg symboliserer det Jernias aksept av situasjonen.

Ikke for å være provinsiell, men det er lett å sitte på et kontor inne i Oslo og drite i at det er mennesker der ute.
For det er nettopp det denne saken handler om. Mennesker. Hvordan man behandler andre mennesker, og i høyeste grad hvordan man ikke behandler andre mennesker.
Det har nettopp vært grunnlovsdag, så det går an å gjenta at vi er heldige i Norge. Vi er trygge på alle måter, vi har gode rammebetingelser, rettsvern og alle forutsetninger for å leve gode liv.
I dette tilfellet er det lover og regler rundt arbeidsretten som gjelder, og Jernia valgte å drite i disse.
Det er greit, og dette fastslås av eksperter. Hevet over enhver tvil.
Men så har vi mobbeaspektet oppi dette. Det som i stor grad går på følelser, det som er så vanskelig å dokumentere.
Det er lett å forholde seg til et regelverk som beskriver tekniske ting; dager, penger, frister. Enkelt.
Følelser kan sjelden eller aldri dokumenteres, de kan ikke belegges med en prislapp eller belemres med en frist.

Når du hører opptaket til Audun Holt er det mange ting som får deg til å reagere.
For min del blir jeg nesten imponert over hvor dyktig han er til å manipulere.
Holt: «Du har full mulighet til å svare for deg nå, men sitt for faen ikke og ljug meg rett opp i trynet.»
Stendal: «Når har jeg løyet til deg? Kaller du meg en løgner? Du sier at jeg sitter og lyver til deg.»
Holt: «Nå klapper du igjen og hører hva jeg sier til deg. Jeg sier: Du sitter ikke der og lyver til meg.»
Stendal: «Jeg lyver ikke til deg.»
Holt: «Jeg har ikke sagt at du skal eller har gjort det, men svar riktig. Ok?»

Han dreier hele tiden samtalen rundt for å vippe motparten av pinnen. Enten gjør han det med overlegg for å provosere frem en reaksjon, eller så har han så lite empati at ikke forstår effekten av det han gjør. Begge deler er like ille, og forteller meg en ting: Audun Holt skulle aldri ha vært i den jobben.
Han er sikkert flink til mange ting, men han skulle aldri hatt noe med mennesker å gjøre.

Og så er spørsmålet: Er DU en Audun Holt?
Ikke for å rette noen beskyldende pekefingre, det er nemlig stor sjanse for at du er en bra person, men det finnes haugevis med mobbesaker der ute.
Svært få av dem finner dessverre veien videre til en eller annen form for oppvask.

I dette tilfellet var det en person som var snarrådig og modig nok til å gjøre opptak av galskapen, ellers ville gjerne dette også ha blitt slengt ut med badevannet.
Den tidligere butikksjefen ville vært sykemeldt en stund, kommet seg på beina igjen og gått videre, men med noen emosjonelle sår som kanskje aldri ville grodd.
Kan økonomene sette en pris på det? Hvor stort verditap har dårligere selvbilde? Hvor stor verdi har en svekket personlighet? Hvis du skulle ha forsikret selvtilliten din, hva ville Gjensidige og de andre gitt for den?
Jernia var på kjøret etter profitt, og valgte å gønne over "freeridere". Er de samme folkene i stand til å regne ut verdien av det som ble liggende i kjølvannet etter denne prosessen?
​Neppe. De driter uansett i det.

Det trenger ikke nødvendigvis å være i forholdet leder/ansatt.
Det kan være mellom kollegaer eller i andre relasjoner.
Poenget er at det finnes mange, mange blant oss som biter det i seg og lar seg valse litt over.
Det gnisser litt svakt i maskineriet, men ikke ille nok.
Det gjør litt vondt når man er på jobb, men det vil være vondere å si fra.
Jeg biter tenna sammen og bøyer hodet, tenker mange. Alternativet er likevel så mye verre.

Men på den andre siden av bordet i dette mentale maktspillet sitter det en Audun Holt, i en eller annen styrkegrad.
I noen tilfeller er det så åpenbart. Trusler, uthenging, kanskje til og med vold.
Men i de fleste tilfeller er det mye mindre, nesten udefinerbart.
Resultatet av det er at noen får vondt. Inni seg, på kort sikt eller kanskje på lang og varig sikt, mens synderen klasker seg på lårene, reiser seg og går videre, sannsynligvis uten å forstå effekten av det vedkommende har sagt eller gjort.
Ofte blir slike ting avfeid som føleri og hysteri når de kommer opp.
«Du må jo tåle litt,» sies det gjerne, akkompagnert av et hånflir.
Joda, vi skal tåle litt. Vi er voksne, har vært ute en vinternatt før, må takle litt motgang. Det er greit. Det går ikke an å løpe til sin mor og gråte for hver minste ting, men det er også grenser for hvor mye man skal finne seg i.

Det store spørsmålet er; Hvem er Audun Holt i ditt miljø?
Er det du? Er det sjefen din? Er det en kollega?
Si fra om det. Ta det opp. Ikke la det passere eller bli kostet under teppet.
Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.
Enten det er du som føler deg overkjørt, eller du en den som ser det og lurer på om du skal late som om det ikke hendte. Ikke gjør det. Si fra.

Er det DU som er Audun Holt, så har du et spesielt ansvar.
Dersom du blir konfrontert med din oppførsel, er du den første som skal reagere og gjøre noe med det.
Har du sagt, gjort eller på annen måte utført et eller annet som har såret, skadet eller forulempet noen andre, så er det din forbanna plikt å endre kurs.
Ta gjerne diskusjonen i forhold til hvor grensene går, det kan jo alltid være greit å trekke opp linjene.
Men saken er veldig enkel; hvis noen reagerer på oppførselen din, er det faktisk noe i det. 
DET ER FAKTISK NOE I DET!

Dette handler om grunnleggende respekt, og du har en etisk og moralsk forpliktelse til å gjøre noe. Fnysing, teppekosting, manipulering og latterliggjøring er forbudt.
Klarer du ikke det, fortjener du også å miste jobben, så kan du gå rundt å steike i ditt eget, empatiløse fett, din mobber.
Du fortjener faktisk at det kommer noen fra et eller annet departement hjem til deg en gang i uken og kjefter deg huden full, helt til du lover å skjerpe deg.
Du og alle andre mobberne burde vært fjernet fra arbeidslivet, helt til dere har bevist evnen til å behandle andre mennesker med respekt.

I dare you - ikke vær en Audun Holt!

Denne artikkelen har blitt delt over 16000 ganger, og det i seg selv gjør meg trist.
Den er riktignok fra 2011, men jeg antar at artikkelforfatteren ikke har tatt en grov 180-graders vending og skiftet mening de siste 5 årene.
I så fall - beklager mine kommende utfall, men de har likevel mye for seg

Selv er jeg født i 1973, og kan umulig svare for det som har vært før min tid.
Min barndom var fin, og det er jeg sikker på at den var for alle som var født før min tid, også.
Problemet er at artikkelen - som 16000 nordmenn, så langt, har delt - forutsetter at alt var - ukritisk - mye bedre før, og at alt er skikkelig dritt nå til dags. Som alltid.
Makan. "Fy faen", som folk gjerne sier.
Som Woody Harrelsons karakter sier i «a true detective» (parafrasert);
«Gamle, sure menn har eksistert til alle tider. Så dør de gamle mennene, og verden går videre.»
Å sammenligne 1940-tallet med 1970-tallet er like naturlig, og tidsriktig, som å sette dinosaurer, Jesus (OM han han har eksistert) og Bill Gates ved samme bord.

Du kan lese artikkelen i sin helhet her;
http://buzzit.no/til-alle-som-er-fodt-pa-40-50-60-og-70-tallet-se-her#.VwAo8k4H4_4.facebook

Å skjære alle disse tiårene over en kam er selvfølgelig en tabbe.
1940-årene var preget av andre verdenskrig. Den sluttet i 1945, og de fem årene etter gikk kanskje med på å samle tankene. Hva vet jeg? Jeg var ikke født da, men jeg kan bare - med en viss rimelighet - innbille meg at ting var annerledes i f.eks. 1948 enn i 2011 eller 2016.

Etter det jeg har hørt og har kunnet lese i historiebøkene var både økonomi, infrastruktur og verdensbilde fundamentalt, ugjenkallelig og totalt annerledes.
Er det virkelig mulig å sammenligne 40-tallet med i dag (2016)? Absolutt ikke. Av åpenbare grunner.
La oss gå til 50-tallet.
De samme forutsetningene gjelder. Det er over 60 år siden. Ville man i 1950 sammenlignet seg med det som skjedde i 1890-årene?
Niks. Hvorfor ikke? Fordi verden går drastisk videre.
Det var sikkert helt topp å være barn på 50-tallet også, men det er ikke sammenlignbart.
60-tallet har sine høydepunkt, men en kjapp gjennomlesning av de samme historiebøkene tegner et bilde av disse 10-årene som fullstendig forskjellige.
Sammme med 1970- tallet. Og 80-tallet. Og 90-tallet.
Her er det så mange åpenbare feil at det blir for tidkrevende å plukke dem alle fra hverandre.
Jeg har lest slike forherligende «alt-var-mye-bedre-før»-tulle-artikler mange ganger, og har følt for å si litt fra. Well, here goes.

Påstand nr 1;

«For det første overlevde vi å bli født av mødre som røkte og/eller drakk mens de var gravide med oss, og levde i hus fulle av asbestmateriale.»

Unnskyld meg, men hvordan kan det være bra?
Vitenskapen - igjen; VITENSKAPEN - , og den kan du faktisk ikke diskutere med. Det er er den samme vitenskapen som påviser at eplene faller NEDOVER, og ikke OPPOVER - påviser at det er negativt for fosteret at mødrene røyker og drikker. At du har overlevd er ikke noe argument.
Vitenskapen - ikke synsing, slik artikkelforfatteren impliserer - har også påvist at asbest er gift og dermed skadelig for mennesker.

Påstand nr 2;
«De brukte aspirin, spiste muggost, rå eggeprodukter, mengder av bacon og fet mat – for ikke å snakke om mat tilsatt alskens farge- og tilsetningsstoffer, tunfisk rett ut av boksen og vi ble ikke testet for diabetes eller alvorlige kreftsykdommer.»

OK? Dette er du sikker på? Og, hvis du er sikker på det - hvorfor er det i så fall bra?
Neanederthalerne overlevde i huler. Ser du dem harselere med dem som bor i hus?
Niks. Hvorfor ikke? Fordi verden går fremover.
La oss ta aspirin.
I følge www.nhi.no er aspirin (eller acetylsalisylsyre) et middel som brukes ved en rekke tilstander. Febernedsettende, smertelindrende og betennelsesdempende.
Det hadde også en rekke bivirkinger, til dels alvorlige, men hadde også gunstige effekter som vi tidligere ikke var klar over.
Var du klar over disse alvorlige bivirkningene, eller henter du bare frem aspirin som et flott, forherliget barndomsminne?
De mest kjente «gamle» typer tabletter er «aspirin» og «dispril» (som jeg husker fra min egen barndom).
I dag har vi andre preparater, som Paracet og Ibux, som fungerer utmerket, uten at jeg automatisk tror at dagens ungdom vil føle for å harselere med deres erstatninger om 50 år.
Når det gjelder tunfisk, så spiser jeg selv den «rett ut av boksen», nå i 2016. Ikke i motsetning til «før» (når det enn måtte være, en gang mellom 1940 og 1980). Eller, det er ikke slik at jeg vrenger opp en hermetisk boks med tunfisk og gafler den i meg på direkten, selv om det også har hendt.
Ofte tar jeg tunfisken over i en bolle, tilsetter litt olje, krydder, hvitløk og kanskje litt majones for å lage en fin salat.
Du har ikke nevnt majones i artikkelen din. Den er jo faktisk ganske full av bla. fett, men jeg antar at den har eksistert så lenge at den ikke underbygger poengene dine. Eller, kanskje er du av den generasjonen som synes det er helt topp å gafle i seg fett, at det er luksus?
Majones har vært kjent siden ca 1700-tallet, da den dukket opp i Frankrike.
Til din informasjon; fett er faktisk ikke så sunt.
Mengder av bacon? MENGDER AV BACON? Er du sikker?
Hva med «fet mat»? Hva mener du her?
Kan du gi oss en liste, eller har du bare skrevet ting du husker og håper at folk skal nikke og være enige uten å spørre om det a) stemmer, b) hvorfor det skulle være så flott å spise "fet mat."
Fett er jo ikke så sunt, vet du.

Muggost.
Tror du at «muggost» hører «fortiden» til?
Vet du at vi har spist muggost i hundrevis av år og fortsatt gjør det?
For gravide har vitenskapen - IGJEN, VITENSKAPEN - ikke synsing, bevist at det ikke er så bra å spise rått kjøtt, diverse typer ost og mye annet.
Vel og bra at din mor spiste det, men særlig sunt var det ikke. Grunnen til at hun spiste det var at hun ikke visste bedre.
Hadde hun gjort det, ville hun neppe ha slengt i seg så mye. FYI. (Som er engelsk, og betyr «For Your Information).

«Rå eggeprodukter.» Jasså. Betyr det at «ungdommen nå til dags» ikke spiser egg?
Mine barn spiser stadig vekk ting som inneholder egg, selv om jeg prøver å begrense det.
Pannekaker, vafler, omeletter og andre ting.
Vet du hvorfor jeg prøver å begrense det?
Fordi egg ikke er så steikande sunt som du åpenbart vil ha det til. Egg øker bla. kolesterolet og scorer ikke akkurat 100% på helseskalaen, det heller.
Dette er fakta, ikke forherligende barndomsminner fra den tiden du vokste opp og ikke visste bedre.

Du synes det er bra at dere ikke ble testet for «diabetes eller alvorlige kreftsykdommer»?
Er det bra?
Min erfaring er at mange som vokste opp fra 1940-tallet og fremover ikke erkjenner at de er syke. Det er et svakhetstegn å være syk for dem.
For noe tull.
I stedet for å innømme at de har en utfordring - kortsiktig eller langsiktig - så stikker de hodet i sanden, later som ingenting og må eventuelt ta konsekvensen av det senere. Tankeløs strutsepolitikk, spør du meg.
«Samfunnet i dag» har dessverre fostret en rekke nye sykdomstyper. Disse skulle vi gjerne ha vært uten, men hva om du spør deg selv hva dette skyldes?
Er det ting som har dukket opp etter at du selv ble voksen/gammel, eller skyldes det toskete uvitenhet på 1940-50-60- og 70-tallet?

«Etter det marerittet ble barnesengene og trillevognene dekket med alskens blyholdige stoffer i pastellfarger.
Det fantes ingen barnesikringer på medisinboksene eller på farlige vaskemidler eller barnelås på skap og skuffer. Når vi syklet på syklene våre hadde vi ingen hjelm eller sykkelsko på – for ikke å snakke om den risikoen vi tok ved all haikingen med fremmede.»

Dekket med blyholdige stoffer? Var det bra? Fordi om du selv lever og puster i dag, trenger ikke det bety at «dagens» unge skal hive i seg bly?
Det er ikke et argument at du har overlevd.

Barnesikringer på medisinboksene? Hvem har det?
I mitt hjem har vi ikke. Vi har en stor, tilgjengelig veske som inneholder det som trengs, og som ungene kan finne når de trenger det. Plaster, pyrisept, salve og andre førstehjelpsrelaterte remedier som kan komme godt med når de går på trynet etter å ha vært ute og lekt.
(Jepp, ungene våre er ute og leker med vennene sine hver dag. De klatrer i trær og koser seg.)
Mest av alt fordi min kone er utdannet sykepleier og vet hva som skal til.
Hun har nøye undervist våre barn i enkel førstehjelp.
Fikk du selv denne opplæringen, eller er det alt bare et tåkete barndomsminne?
«Barnelås på skuffer og skap»? Hvor mange hjem har du vært i der dette har finnes?
Ærlig talt?
Jeg har tre barn på hhv 10, 6 og 1 år, og jeg og min kone har aldri - ALDRI - vurdert noe form for «barnelås på skuffer og skap.»
Snarere tvert i mot.
Vi prøver så godt vi kan å være moderne foreldre - som ikke nødvendigvis betyr hippe, kule og «alt-hva-de-gjør-i-flight-magazines»-foreldre. Vi gjør vårt beste for å snakke med ungene, kommunisere hva vi ønsker og hører hva de vil. Vi ønsker å spille på lag.
Såvidt jeg kan huske har jeg heller ikke vært i et hjem som har barnelås på skuffer og skap.
Vi har grind foran trappen. Det fordi de minste ungene ikke skal falle ned og slå seg helseløs. De ville nok overlevd og alt det der, men det handler ikke om det.

Hvorfor er det bra å sykle uten sykkelhjelm? La oss si at en 10-åring stuper over styret og moser hodet i asfalten? Er det bra?
Har ungens konsekvent sykkelsko på i dag?
I nærmiljøet vårt har vi ca 250 barn i alderen 6 til 15 år. Foreløpig har jeg sett null personer med sykkelsko. Null personer.
Hvor faen er faktagrunnlaget ditt?

Haiking? Hva betyr dette utsagnet? Har «dagens ungdom» slutttet å haike, er det DET du mener?
Var det mindre farlig å haike før?
Er dette noe du kan bevise med statistikk, eller er det, igjen, bare tåkete og forherligende barndomsminner?

«Som barn satt vi i biler uten sikkerhetsbelter eller airbag. Og aller helst lå vi i hattehylla.»

Synes du det er kult å tenke på? Var det et fett barndomsminne? Er du i stand til å ta inn over deg hvor farlig dette var?
Ligge i hattehylla? Ærlig talt.
Man burde vel heller skjemmes.

«Vi drakk vann fra hageslangen og IKKE fra flasker kjøpt på butikken.»

Jasså. Så fint.
Med dette påstår du at dagens barn KUN drikker vann fra flaske, kjøpt dyrt på butikken, som en slags popstjernewannabe-kids-from-outer-space.
Niks. Neida. No-hooo.
Vi, for vår del, har vannspreder på plenen, som ungene kappes om å løpe gjennom. Jeg tror de drikker av hageslangen, også.
Til 99,5% av måltidene i hjemmet vårt drikker vi vann.
Rent vann fra springen.
Vi har 5 flotte glassflasker fra IKEA som vi kontinuerlig fyller med vann fra springen, legger i kjøleskapet og serverer våre barn. Hvorfor? Fordi vi VET at vann er det sunneste. Ikke fordi et eller annet toskete barndomsminne fra gamle dager forteller oss at noe annet er riktig. Sånn er det.
Fredag har vi kosekveld. Da samles familien foran TV´en, leier film, serverer brus og godteri og har det generelt nydelig sammen.
Hvorfor? Fordi samholdet er viktig. Det sosiale. Familien. Om vi tygger litt sjokolade en gang i uken er faktisk ikke nøye.
Hva gjorde dere i DIN barndom?
Satt din far og leste avisen og røkte snadde mens din mor laget middag?
Det var sikkert flott.

«Take-away food var begrenset til pølse & chips, eller pølse og brød. Ingen Pizza Hut, McDonalds, tacos, baguetter eller kebab. Enda butikkene stengte klokka 5 på ettermiddagen og var stengt i helgene. På en eller annen måte var det ingen som sultet ihjel på grunn av det.»

«Pølse & chips, eller pølse og brød». Hvorfor er det bra?
Er det nok et tåkete minne, eller vet du beviselig at datidens «pølse &chips, eller pølse og brød» hadde høyere ernæringsmessig verdi enn det barna får servert «nå til dags.»?
Jeg antar at du har sjekket ut at både Pizza Hut og McDonalds serverer mat som ernæringsmessig ikke er mennesker verdig?
Hva er galt med «tacos, baguetter eller kebab»? Hva er argumentet ditt her? Er det ernæringsmessig, kulturelt eller noe annet?

Jeg kan godt være med på diskusjonen rundt åpningstider. Å ha fri på en søndag er bra. Likefullt burde det ikke være nødvendig å kunne handle til kl 23.
Det handler om sunn fornuft.
Er det forresten noen som sulter ihjel fordi butikkene er åpne til kl 23? Har du noe dokumentasjon?

Det er mye mer å ta tak i, men det får være.
Vet du egentlig hva og når du snakker om?
Du forherliger alt som var før, uten å ta inn over deg at livet faktisk GÅR FREMOVER!
Ta deg litt tid. Snakk med dagens foreldre. Snakk med ungene. Se hva de FAKTISK gjør, ikke skap et bilde som ikke stemmer med virkeligheten.
Se på hva som har skjedd de siste årene og sett pris på det. Ikke vær redd.
Ta deg en bolle Villy, så kan vi gjerne snakkes når du har fått tenkt deg om!

KARBONERING

For å få kullsyre i ølet, tilsetter vi sukker. Enkelt og greit.
Ca seks gram pr liter øl.
Dette kan du gjøre på flere måter.
Det aller enkleste er kanskje å kjøpe karboneringsdrops som du slipper rett på flaskene. Det har jeg ikke forsøkt selv, men det skal være en fiffig metode.

Bruker du sukker, finnes det to metoder.
1) Lag sukkerlake og fordel de på de (ca 40) flaskene du har linet opp. Dette forutsetter at du har en sprøyte for hånden og er i stand til å fordele sukkerlaken jevnt på alle flaskene.
2) Stikk om ølet. Selv foretrekker jeg denne metoden, da det også er fin måte å få unna mer bunnfall og grums. Her må du ha en ekstra gjærbøtte tilgjengelig. Så fyller du ølet fra den opprinnelige gjærbøtten og over på den nye ved hjelp av hevert. Bruk gjerne silen her også, og sørg for at du i størst mulig grad unngår å suge opp bunnfall og gjærrester. Som nevnt siger det alltid med litt uansett, men det er greit å unngå en centimeter i bunnen av hver flaske. Lag sukkerlaken og hell den oppi ølet som du har tappet over på den nye bøtten. Rør litt rundt sånn at laken fordeler seg godt i ølet.

Sukkerlake lager du ved å ta litt vann (f.eks. 1 dl) i en panne, varmer det opp, blander i sukkeret og rører til det har løst seg opp.

TAPPINGEN

Så fyller du, ved hjelp av hevert - eller en annen fylledevice - ølet fra den nye gjærbøtten og over på flaskene!
Pass på at bøtten står litt høyere enn flaskene; på en krakk, en gjærbøtte som står opp-ned eller noe. Igjen; vær Reodor Felgen :)
Du må selv eksperimentere litt med teknikk og logistikk rundt dette for å finne ut hvordan du ønsker å gjøre det, men det er slett ikke rakettvitenskap.
Pass bare på at ting står stødig, at du slipper å strekke heverten for mye og slikt, da unngår du overraskelser som at flaskene velter eller at hele bøtten går i gulvet. Du er kommet for langt i prosessen til at det er moro.

KORKINGEN

Da har du, forhåpentligvis, ca førti flasker fulle med øl stående på disken.
Korkingen gjør du med korkemaskinen du har kjøpt deg, og det er såre enkelt. Legg de u-korkede korkene på hver flaske, trekk frem en og en, og bruk maskinen til å klemme korken på.
Pass på at det blir tett, men ikke klem for hardt. Det er så dumt om tuten sprekker, og det kan skje.

De ferdigkorkede flaskene setter du et relativt mørkt sted med konstant temperatur mellom 18 og 22 grader igjen, og så er du i gang med sekundærgjæringen. Nå skal sukkeret få bli til kullsyre, og sedimentene i bunnen av flasken skal jobbe frem den unike smaken for akkurat dette brygget.
Trodde du at det ble likt hver gang? Niks , og det er det kule :)

​ETIKETTER

I begynnelsen var jeg veldig ivrig med å lage etiketter, men har rett og slett ikke giddet i det siste. Noe jeg burde, for det er en del av finishen å kunne presentere eget øl med egen etikett!
Dette kan gjøres på mange, ulike måter, men pass på at du fester etikettene slik at de lett kan fjernes igjen til neste brygg. Mange anbefaler å bruke vanlig papir som klippes til og festes med melk som lim.
Det finnes masse tips om dette på nett, med maler og ferdige etiketter man kan bestille.
Alle har en designer i magen, så det er bare å kose seg.

Selve bakingen er nå blitt en nå-går-det-litt-av-seg-selv-vane, så kjøkkenmaskin, mel, gjær og andre ingredienser kommer på disken i løpet av kort tid, og uten at jeg må bruke fingeren og lese med leppene for hver linje i oppskriften.
Dagens brød tar utgangspunkt i NAM-brød som du finner i den eminente “Menn som baker brød” av Sverre Gunnar Haga. Jeg har lagt min elsk på boken, og anbefaler den dersom du går med en hemmelig baker i magen. Den har gjort underverker for meg.
Dette brødet har jeg bakt så mye at når jeg tar frem boken, åpner den seg automatisk på side 38/39.​

Dårlig samvittighet. Stress. Følelsen av å ikke strekke til. Bakpå med tidsfrister. Stive skuldre.
Opp med hånden de som har kjent på en eller flere av disse følelsene den siste uken!
​