Dersom du ser hele filmklippet, vil du også få med deg at noen av fiskene hopper opp i båten. At båtføreren ler hysterisk, er ikke merkelig. Det må være “hysterisk” å oppleve et slikt fenomen. Karpefisker er populære arter for oppdrett, og i Kina har man f’òrt opp karpefisk i over 1000 år. Sølv-karpen har en litt mer sørlig utbredelse, og har samme status i Vietnam. Utsett av karpefisk har også gjort den til en fremmedart i flere vassdrag, og den er også introdusert i USA.

Asiatisk karpefisk skal kunne hoppe nesten tre meter opp fra vannet (ifølge Wikipedia), og flere ganger har båtførere blitt skadet i sammenstøt med store og svevende karper. Båtføreren på filkmlippet nedenfor kommer “latterlig godt” fra oplevelsen. Han  har fiskestenger ombord, men velger likevel å sette ut de flotte fiskene som entrer båten av seg selv? Vel, man skal vel helst jobbe for fangsten!

Som ung, blir de fleste hunner og omtales da under navnet “rødnebb”. Den har da svakere rødfarger og blir sjelden over 30 cm. lang.  Det er ingen automatikk i at hunnfiskene skifter kjønn. Det virker som om kjønnsfordelingen i de lokale bestandene selv styrer behovet for når en hunn forvandles til blåstål. Som blåstsål kan arten bli opp til 1 kg. tunge. Lenge trodde man at rødnebb og blåstål var to ulike arter.

Foto: Bart Scholten

Selv om den trives på relativt dypt vann, kommer den opp mot strandsonen om sommeren. I likhet med sin større slektning berggylt er munnen liten, og man må som regel fiske med små kroker for å oppleve å se blåstål på nært hold. Rødnebb/Blåstål har også en mindre slektning man kan finne langs kysten; bergnebb.

Foto: ©Eivind Alver

Blåstålen på bildet over ble også forsøkt tilberedt av fotografen, og kjøttet hadde fin konsistens og god smak.

Jeg vet hvordan det føles å få laks i elv, men det er nok noe mer minneverdig når vekta på laksen kommer opp i et tosifret tall.

Mange ser frem til sommeren med laksefiske for øyet, men utbyttet av å tilbringe dager i ei elv trenger ikke være så imponerende.  Naturopplevelsen, roen og spenningen kan være belønning i seg selv når man må reise hjem uten å ha opplevd lukten av fiskeslo.

I Drammenselva får vi høre om en som virkelig fikk en pangstart på sesongen. Paal Rustad kunne – ifølge vg.no – hale opp en storlaks på 16.7 kg. Dette skjedde under et døgn etter at fisket ble åpnet. Til tross for en fangst som de fleste av oss bare vil ha i våre drømmer, hadde Rustad håpet på at vekten hadde vist et enda høyere tall. Kanskje det var den lange kampen mot laksen som gav feil indikasjon på vekta.

Ifølge Eiker Avis ble laksen tatt på sluk, og Rustads fangst viser at det ikke alltid lønner seg å følge massene, men heller å forsøke seg på plasser der allmenningen ikke er tilstede i samme grad. Nyheten om storlaksen virker neppe hemmende på laksefeberen som mange pleier å rammes av på denne tiden av året.

Samtidig med jakten på skriftlige kilder, har Torstein også intervjuet en rekke eldre fiskere som har bidratt med informasjon om tidligere tiders kveitefiske. Det var da også dette arbeidet som gjorde at Torstein nylig kom over et “glemt” gytefelt.

Som vanlig er Torstein forsiktig med å gå allment ut med informasjon om sine oppdagelser. Hans innsats for å øke kunnskapen om kveitas biologi er ment som et redskap for å kunne forvalte bestandene på en bærekraftig måte, og derfor blir ikke fiskeplassene avslørt for hvem som helst.

Torstein har fått mange med seg i sitt arbeid, og opplevelsene står i kø selv om fisken som hales om bord snart får friheten tilbake. De flotte bildene på denne siden er tatt av Audun Skjølberg.

Mens noen kveiter kan hales over rekka, er andre så store at de må tas inn i akterenden. Det er ikke lenge siden Torstein fikk rekorden for å halt opp Norges største hannkveite.

Torstein fører nøye ned data over fangst og gjenfangst. Noen ganger får han samme fisk på nøyaktig samme sted. Han har også forsøkt å transportere kveiter bort fra et område for å finne ut at kveita søkte tilbake til sitt opprinnelige gytefelt. Gjenfangst viser at kveita er meget stedsbunden, og dette forklarer delvis hvorfor den også er så sårbar mot intensivt fiske på de begrensede gytefeltene.

Siste bilde viser ei kveite som har vært merket tidligere, og får satt inn et nytt merke. Les evt. også merking av størje, eller om Torsteins merkearbeid med den sjeldne svartskata. Mer om kveitas biologi, merkeforsøk, kveitefisket historie m.m. finner du på alt om kveite på fiskeri.no.