Publisert i Hamar Arbeiderblad 15.05.2012

Da jeg var deltaker på LP-kurs i 2007 hadde jeg vært ute av et hektisk liv i flere år, og kroppen min hadde stort sett hatt fravær av aktivitet. Jeg var 38 år og hadde fått diagnosen ME, etter strengeste kanadiske kriterier.

Under de tre kursdagene endret jeg syn på min egen helsetilstand. Det skulle vise seg å være svært nyttig. Jeg som hadde jaktet på en kur å flere år, oppdaget at jeg hadde mulighet til å være med å bidra selv. Det føltes fantastisk. Da jeg forlot kurset var jeg full av optimisme, men også av en litt gnagende usikkerhet. Kom det til å vare? Kunne jeg virkelig klare å påvirke noen av de plagsomme symptomene mine? Ville jeg noensinne få tilbake normal energi?

De første ukene i etterkant var jeg høy på livet, omtrent som å være forelsket. Jeg var så forventningsfull og ivrig at det nesten ble litt for mye av det gode. Og det ble det. Da jeg hadde mitt første tilbakefall var skuffelsen enorm. Jeg følte virkningen av kurset var gått over. Jeg begynte å tenke at jeg feilte noe annet. Symptomene kom som kastet på meg, og alt jeg hadde gjort var å gå en tur. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde følt meg så bra at jeg umiddelbart begynte med en slags trening. Jeg gikk en liten tur i skogen. Det gikk fint, så da gikk jeg dobbelt så langt i neste runde. Her skulle det trenes. Så gikk det galt likevel. Jeg gråt av fortvilelse til mannen min og følte meg elendig. Symptomene dundret på og jeg fikk overhodet ikke til det jeg hadde lært. Så var det virkelig sant: Det virket ikke lenger.

Litt senere var jeg bedre og bestemte meg for å sette i gang et mindre fysisk krevende prosjekt. Full av pågangsmot gikk jeg til innkjøp av malerutstyr og satte i gang med stuetaket. Det var på tide med en forandring. Etter noen timer gikk piffen ut av meg og jeg kjente at oppspiltheten var erstattet med vemmelig utmattelse. Hva nå? Alt jeg hadde gjort var å glede meg? Jeg hadde planlagt og organisert, ringt en venninne for hjelp, kjøpt inn utstyr, funnet riktig farge i malebutikken, lett frem sandpapir og tape, ryddet i stuen, dekket gulvet med plast og så sa det plutselig bråstopp. Det kunne ikke være sant? Jeg gjorde gode miner til slett spill og fullførte økten, med en skikkelig kollaps i etterkant. Frustrasjonen var overveldende. Gleden borte.

Etter hvert som ukene passerte kunne jeg likevel se meg tilbake og fryde meg over stadig flere fremskritt. Jeg trengte ikke ligge å hvile på dagtid, selv om jeg tok mange små pauser, la meg tidlig og sto opp sent. Jeg kunne gjøre dagligdagse ting i huset, slik som å vaske klær, handle mat og lufte bikkja. Og det var mer enn nok. Jeg hadde ikke overskudd til mer, og den mentale kapasiteten begrenset seg til å lese overskrifter i avisene. Bøker og internett kunne jeg bare glemme. Det ble for mye.

Noen måneder senere kjente jeg meg litt mer stabil i kroppen og begynte å studere på deltid. Jeg husker jeg lurte på om jeg virkelig ville klare å være en aktiv student. Noen ganger klarte jeg det, mens andre ganger hadde jeg så mye symptomer at det ble med tanken. Mannen min var forresten min viktigste sparringspartner. Han hadde vært med meg på kurset og kunne derfor minne meg på ting jeg hadde glemt, samtidig som han fortsatte å heie på meg når jeg ikke klarte det selv.

En av de andre tingene som hjalp meg var å holde fokus på hvor dårlig jeg hadde vært før kurs og aldri sammenlikne meg med hvor bra jeg hadde vært før jeg ble syk. En annen fordel var at jeg hadde stabile rammer i livet. Det gjorde det lett for meg å fokusere på min egen rehabilitering og kun bidra etter lyst og overskuddsprinspippet. Må-oppgaver var bannlyst. Jeg tålte ikke press før det var gått en lang stund.

Siden jeg er en utålmodig sjel, forsøkte jeg tidvis å jukse ved å erstatte metoden jeg hadde lært på kurset med positiv tenkning. Det ga ingen resultater. Andre ganger forsøkte jeg å fremskynde min egen tilfriskningsprosess ved å bruke det jeg hadde lært så mye som mulig. I de periodene merket jeg at jeg isteden bare genererte mer stress og derfor måtte legge det hele vekk. Innimellom gikk jeg også skikkelig lei, og bare tanken på å snakke med noen som var involvert i LP, gjorde meg kvalm. Slike pauser var godt.

I løpet av de fem siste årene har jeg kjent på symptomer ved noen anledninger. De har vært knyttet til fysiske eller mentale overbelastninger, selv om jeg ikke alltid har sett dette før i ettertid. Jeg er nemlig litt for glad i å jobbe, litt for glad i å trene og litt for glad i å være sosial. Jobben min er å ha et liv i balanse, og LP fungerer som en nøkkel til akkurat dette. De senere år er jeg blitt ganske god på å lytte til magefølelsen, og skulle jeg kjenne noen symptomer har jeg som regel fått et forvarsel, men valgt å overse det av ulike grunner. Jeg anser det som mitt eget valg, og synes det er greit at jeg ikke alltid velger riktig selv i dag.

Det kalles å være menneske.

Hva er LP? Et kurs over tre dager med undervisning i enkel psykologi, enkel fysiologi og konkrete praktiske øvelser for å påvirke blant annet egne tankemønstre. Hensikten er å vise deltakerne i hvilken grad de kan ta aktive valg hver dag. Tanker og følelser kan føre til fysiologiske reaksjoner og dermed bidra til å bedre helse og livskvalitet. Kurset er opplæring i en metode, der deltakerne selv må gjøre øvelsene i etterkant. Mental og fysisk trening forutsetter en ting: repetisjoner over tid.

Hvordan er langtidseffekten? Vi gjorde et kvalitetssikringstiltak gjennom selvrapportering fra 226 deltakere allerede i 2008. Disse deltakerne ble kontaktet av eksterne personer 4 måneder og 14 måneder i etterkant av kurs. 196 personer valgte å delta i undersøkelsen. De ble spurt om livskvalitet på en skala fra 1-10 hvor 10 er optimalt. Gjennomsnittet var 3 ved kursstart og drøye 7 etter 4 måneder og 14 måneder. Deltakerne ble også spurt om hvor fornøyd de var med kurs og instruktør. 9 av 10 anbefalte fortsatt kurset etter 14 mnd.

Hva slags kvalitetskontroll finnes? LP-instruktører er pålagt kontinuerlig profesjonell utvikling (CPD) innenfor faste rammer, men jeg har også med leger, psykologer, psykiatere eller andre spesialister som observatører. Dette for å sikre at informasjonen som gis holder høy standard og ikke strider i mot relevant fagkunnskap.

Hva skjer på kurset? Vi lærer å oppdage automatiske tanker og forstå kroppens signaler, samtidig som vi lærer å unngå å fortolke symptomer og få hjernen til å slutte å produsere feilsignaler. Noen ganger kan vi tro vi er sultne, mens kroppen egentlig er tørst. Det kan føles riktig å bli liggende med ryggsmerter, mens kroppen har best av bevegelse. Og det kan være ubehagelig å kjenne hjertet banke, mens det faktisk er en forutsetning for liv. Målet er å slutte å stresse med fysiske signaler og leve i en god balanse, isteden for å overkjøre kroppen, selv om hodet har lyst til å gjøre akkurat det.

Er det et mirakelkurs? Kurset går over tre dager og har en ramme på 12-15 timer. Denne tiden brukes til å tilegne seg kunnskap, sette den i system og få opplæring i metoden. Jobben til deltakerne starter i etterkant. Tilbakefall underveis anses som en naturlig del av læringsprosessen. Enkelte deltakere har behov for opptrening og rekonvalesens.

Må man gjøre LP riktig? Å bruke LP handler om å sette seg selv i en god tilstand. Det finnes ingen riktig eller gal måte å gjøre dette på. Det dreier seg om å endre en sinnstilstand, som er annerledes enn å ta seg sammen å tenke positivt. Det forutsetter jevnlig trening for å bli god, men øvelse gjør mester.

Hva slags oppfølging får man? Evaluering har vist at noen deltakere trenger mer oppfølging i etterkant. I dag blir alle fulgt jevnlig i 6 måneder. Dette er inkludert i kursavgiften. Deltakere som har rapportert om utfordringer ved bruk av metoden har fått tilbud om tette samtaler eller er henvist videre. Dette er selvsagt helt frivillig, og forutsetter at deltakerne tar kontakt slik de blir oppfordret til både på kurset siste dag og under oppfølgingssamtaler. Motivasjon og tro på seg selv er viktig, som ved all annen læring. Hvis man ikke lykkes vil det ligge en mulighet for skuffelse, som kan bli negativt for den selvopplevde helsetilstanden.

Er LP alternativt? NAFKAM, Nasjonalt forskningssenter for alternativ medisin ved Universitetet i Tromsø,  besluttet nylig at det ikke var aktuelt å være direkte involvert i klinisk forskning på LP. Årsaken var at LP har mange likhetstrekk med veletablert skolemedisin og tilbys innenfor det offentlige helsevesenet. LP kunne derfor ikke klassifiseres entydig som alternativ behandling.

Hvorfor lære LP eller tilsvarende? Vi er allerede ganske godt skolert i både kosthold og fysisk aktivitet. Nyere forskning viser at tankene våre påvirker immunsystemet, som har innflytelse ved en rekke sykdommer. Kunnskap om mentale prosesser blir derfor viktig for opprettholdelse av god helse. Men det å ta ansvar for egen helse betyr ikke det samme som at man er skyld i egne symptomer eller sykdom. Det betyr heller ikke at man må ta ansvaret alene. Det å be om hjelp er en måte å ta ansvar på, og jeg blir alltid glad når deltakere tar kontakt!

For å bli virkelig god til noe er du nødt for å perfeksjonere. Men før du vet ordet av det kan det ha dannet seg et mønster.

Prestasjonskrav, press og forventninger er en naturlig del av livet, men for noen av oss blir drivkraften svært sterk. Nå skal perfeksjonismen for første gang forskes på i Norge gjennom et team ved Universitetet i Tromsø.  (http://uit.no/ansatte/organisasjon/nyhetsartikkel?p_document_id=257432&p_dimension_id=88108&p_menu=28723&p_lang=2). Hvordan skille sunn perfeksjonisme fra usunn perfeksjonisme?

Sykehuslegen jobber på en såkalt ”tung” medisinsk avdeling. Daglig forholder hun seg til liv og død, sorg og glede. Hun elsker jobben sin, har et bankende hjerte for pasientene og gjør alt hun kan for opprettholde egen helse. Hun trener godt over gjennomsnittet og har et særdeles bevisst forhold til mat. Vennekretsen er stor og familien er god. Likevel våkner hun hver morgen med å måle graden av slitenhet på en skala fra en til ti og stressnivået sjekkes konstant gjennom dagen. For å yte maksimalt må hun nemlig føle seg på topp. Det gjør hun sjelden.

Fysiologisk er hun tilsynelatende frisk som en fisk. Dermed er det tid for å løfte blikket. Hvordan lever hun livet egentlig?

De fleste synes det er hyggelig å motta invitasjoner til sosialt samvær. For sykehuslegen erstattes et øyeblikks glede med et umiddelbart: åh, nei etterfulgt av følgende katastrofetanker. ”Kan jeg inngå en fast avtale når jeg ikke vet om jeg er uthvilt? Hva vil de servere? Jeg kommer sikkert til å måtte spise melkeprodukter, karbohydrater og ikke minst kake. Vil det spolere den planlagte treningsøkten?” Worst-case-scenarioet er invitasjon til hyttetur med folk hun ikke kjenner så godt. Det garanterer et; nei, takk.

Perfeksjonisme handler om noe annet enn tellekanter i skapet og nyvaskede gulv. Det er et atferdsmønster så dyptgripende at det kan være utfordrende å oppdage, ikke minst for de av oss som står midt i det. Jeg vil påstå at det for enkelte grenser opp mot tvang, og kan være svært destruktivt, selv om noen av oss liker å anse det som en kompliment.  Sort hvitt tankegang er utbredt. Gode resultater gir kortvarig glede. Og kontrollbehovet øker i takt med den indre usikkerheten.

Egenpålagte lover og regler får fort konsekvenser. Sykehuslegen konkluderte tidlig med at det var best å unngå faste avtaler på fritiden. Hun argumenterte for frihet og et ønske om ungdommelig impulsivitet. På den måten sikret hun gjennomføring av planlagt trening, spiste seg mett på riktig mat hjemme, for deretter å skeie ut med vann på korte vennebesøk. Å være fleksibel i forhold til egen plan ble ansett som umulig. Etter hvert oppdaget hun at hennes egne regler begrenset det optimale sosiale livet, som igjen påvirket selvfølelsen. Sykehuslegen liker nemlig å se på seg selv som en sosial person og når hun ikke lykkes i dette trigges negativt selvsnakk.

Hva jeg mener med selvsnakk? Det er den indre stemmen din som fortsetter å prate selv når du leser dette. Den som sier: ”Kom til poenget snart da. Si hva det er og hva man skal gjøre med det. Gi meg oppskriften. Få svaret nå!” Den stemmen ja. Lakmustesten på negativt selvsnakk er å stille seg selv følgende spørsmål: Hvis du behandlet vennene dine på samme måte som du snakker til deg selv. Ville du hatt noen?

Behovet for kontroll har selvsagt forplantet seg på arbeidsplassen. Morgenmøter er blitt en belastning fordi hun stadig frykter at det hun har gjort eller tenkt var feil. Den indre stemmen forteller henne at det er flaks at hun fikk den prestisjefylte jobben og det er bare snakk om tid før hun blir avslørt som en ren bløff. Rapportene hun skriver blir egentlig ikke evaluert, men journalnotater er tilgjengelig for andre, så det er alltid en ubehagelig mulighet for å bli vurdert og funnet for lett. Tankene på om hun burde tatt et annet røntgen eller en ekstra blodprøve surrer kontinuerlig i hodet på vei hjem fra arbeid. En dag vil de garantert oppdage at hun ikke har gjort jobben sin godt nok. Derfor sitter hun gjerne to timer overtid etter vakt for å dobbeltsjekke alle prøveresultatene. Den manglende selvtillit genererer konstant merarbeid. Men tanken på å ikke være hundre prosent a jour skaper stress i den grad at det aldri er et reelt alternativ å la noe vente.

Kravet til at alt skal være riktig gjelder selvsagt også pasientene. Siden hun mener de bør slippe å vente lenger enn nødvendig tar hun sjelden lunsjpause, og selv om hun gjør sitt beste er stemmen i hodet hennes nådeløs når hun kommer inn til pasienten: ”Nå tenker de sikkert: å nei, hvorfor kommer hun? Når kommer den ordentlige legen?”

Samvittigheten gjelder alle unntatt henne selv. Når hun er hjemme fra jobb ringer hun gjerne opp igjen på arbeidsplassen for å sikre at alt er gjort riktig, mens stemmen i hodet sier: ”Nå tenker nok sykepleieren at der ringer den gale legen som ikke får gjort det hun skal på dagtid”. Den indre kritikeren fyller døgnet med må, skal og bør-oppgaver. Selv lystbetonte aktiviteter som trening og sosialt samvær har havnet i denne kategorien.

Samvittigheten gjør også at hun går på jobben de dagene hun ikke bør. Migrenen har vært en fast følgesvenn i flere år, men sykehuslegen vil ikke identifisere seg med sykdom eller se på seg selv som pasient. Derfor overkjører hun fysiske signaler, og som en soldat presser hun seg gjennom vaktene til hun kollapser. Kampen for å unngå å bli sett på som en byrde for kolleger eller andre fører henne stadig inn i en selvpålagt krig mot egen kropp.

Slitenheten og stresset hun plages med kommer i følge sykehuslegen fra melkeprodukter og det høye arbeidspresset på jobben. Ideen om at det er mulig å luke vekk unødvendige tanker og aktiviteter er pussig fraværende. Selv jobben med å dempe et forhøyet stressnivå virker mot sin hensikt, for nå skal yoga og meditasjon presses inn i en allerede overbelastet hverdag.

Jakten på det optimale er dømt til å mislykkes når det skal gjelde på alle felter og egenverdi måles i prestasjon fremfor person. Det sies at arabiske kunstnere ofte legger inn feil med vilje, fordi de mener at kun Gud kan skape perfeksjon. Med andre ord, plassen er opptatt.

Vil skyld og skam bli en av våre nye helseutfordringer?

En rask oppsummering ser slik ut: Nyere biologisk og nevrovitenskapelig forskning visker ut skillet mellom psykisk og fysisk. Hjernen og tankene våre påvirker immunsystemet, som har innflytelse ved en rekke sykdommer. Hva betyr dette i praksis? Hvilke negative konsekvenser vil det få? Og hvilke fantastiske muligheter åpner det for?

Når det gjelder egen helse er vi ganske godt skolert. Vi vet at kosthold er en faktor, og de fleste av oss gjør så godt vi kan i forhold til den situasjonen vi er i. Det samme gjelder fysisk aktivitet. Vi beveger oss som best vi kan ut i fra de forutsetningene vi har. Det er likevel ikke alle av oss som får det til. Og når vi ikke lykkes så får noen av oss dårlig samvittighet. Når vi fortsetter som før, fordi vi ikke klarer annet eller mangler det som skal til for å få det til, kan skyldfølelsen bli påtrengende. Har vi fått helsemessige utfordringer vil noen føle skam.

Nå er paradigmeskiftet i gang, og mange mener at tankene og følelsene våre kan påvirke immunsystemet og gjøre oss sårbare for sykdom, eller til og med bidra til å vedlikeholde en tilstand, slik at kroppen ikke klarer å reparere seg selv. Hvordan forholder vi oss til det? Når man først er blitt syk er det naturlig å få negative tanker og følelser. Man er tross alt syk og det innebærer ulike begrensninger. I tillegg drar det gjerne på seg faktorer som trigger, slik som fravær av arbeid, tap av sosialt liv og lystbetonte aktiviteter, dårlig økonomi, ødelagte relasjoner og en lang rekke andre problemer med dystre framtidsutsikter. Da er det utfordrende å jakte på godfølelsen. Noen vil likevel klare det fordi de har ressursene som trengs. Andre vil lese seg til det. En del vil måtte søke hjelp.

De fleste barn har gått ut fra skolen med forståelsen av at fysisk aktivitet er godt for kroppen, og at grønnsaker og fisk er lurt, selv om de ikke har fått det med seg hjemmefra. Men nå har vi funnet et hull, eller for å være helt ærlig, mer som et digert krater. Har du hørt om barn som har god kunnskap om tanker og følelser i forhold til helse? Eller i hvilken grad mellommenneskelige relasjoner påvirker helsen? De fleste kan mye om solsystem og vikingtiden, men ingenting om hvordan de kan bygge selvfølelse, hente opp selvtillit eller være bevisst egne tankemønstre og forhold til andre mennesker. Hvordan skal de da kunne ta ansvar for egen helse?

Nesten annenhver person får en psykisk lidelse i løpet av livet.  Mange av dagens uføre har nedsatt funksjon uten påvisbare sykdommer. Det gamle ordtaket ”Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det” kan være mer sant enn hva vi tidligere var klar over. Den første utfordringen går derfor til helsevesenet: når kan dere sørge for at det finnes hjelp til å lære å bli bevisst egne tanker og atferd, som igjen påvirker følelser og immunsystem? Den andre utfordringen går til politikerne: når skal denne kunnskapen settes i system og bli en del av den obligatoriske opplæringen i ”helselære” på skolen?

Psykiater Ingvard Wilhelmsen sier

”Det finnes ikke ingen situasjoner i livet som er så vanskelige at ikke en liten dose bitterhet og selvmedlidenhet kan gjøre den enda verre”.

Han har dessverre rett, bokstavelig talt. Men det å ta ansvar for egen helse er ikke det samme som å være skyld i egen sykdom eller egne symptomer. Det betyr heller ikke at man må ta ansvaret alene. Men vi trenger kunnskap og kompetanse for å optimalisere våre helseodds. Hvem tar ansvaret?

De første ukene i etterkant var jeg høy på livet, omtrent som å være forelsket. Jeg var så forventningsfull og ivrig at det nesten ble litt for mye av det gode. Og det ble det. Da jeg hadde mitt første tilbakefall var skuffelsen enorm. Det var gått over. Jeg feilte noe annet. Influensafølelsen kom som kastet på meg, og alt jeg hadde gjort var å gå en tur. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde følt meg så bra at jeg umiddelbart begynte med en slags trening. Jeg gikk en liten tur i skogen. Det gikk fint, så da gikk jeg dobbelt så langt i neste runde. Det gikk også forbausende greit, så da klinte jeg likegodt til med en skikkelig tur. Her skulle det trenes. Så gikk det galt likevel. Jeg gråt av fortvilelse til mannen min og følte meg elendig. Symptomene dundret på og jeg fikk overhodet ikke til det jeg hadde lært. Så var det virkelig sant: Det virket ikke lenger.

Litt senere var jeg bedre og bestemte meg for å sette i gang et mindre fysisk krevende prosjekt. Full av pågangsmot gikk jeg til innkjøp av malerutstyr og satte i gang med stuetaket. Her skulle det bli en forandring. Etter noen timer gikk piffen ut av meg og jeg kjente at oppspiltheten var erstattet med vemmelig utmattelse. Hva nå? Alt jeg hadde gjort var å glede meg? Jeg hadde planlagt og organisert, ringt en venninne for hjelp, kjøpt inn utstyr, funnet riktig farge i malebutikken, lett frem sandpapir og tape, ryddet i stuen, dekket gulvet med plast og så sa det plutselig bråstopp. Det kunne ikke være sant? Jeg gjorde gode miner til slett spill og fullførte økten, med en skikkelig kollaps i etterkant. Frustrasjonen var overveldende. Gleden borte.

Etter hvert som ukene passerte kunne jeg likevel se meg tilbake og fryde meg over stadig flere fremskritt. Jeg trengte ikke ligge å hvile på dagtid, selv om jeg tok mange små pauser, la meg tidlig og sto opp sent. Jeg kunne gjøre dagligdagse ting i huset, slik som å vaske klær, handle mat og lufte bikkja. Og det var mer enn nok. Jeg hadde ikke overskudd til mer, og den mentale kapasiteten begrenset seg til å lese overskrifter i Aftenposten. Bøker og internett kunne jeg bare glemme. Det ble for mye.

Noen måneder senere kjente jeg meg litt mer stabil i kroppen og begynte å studere på deltid. Jeg skulle reise over til London en helg i måneden i tillegg til å delta på kollokvier og lese pensum på engelsk. Jeg husker jeg lurte på om jeg virkelig ville klare å være en aktiv student. Noen ganger gjorde jeg det, mens andre ganger hadde jeg så mye symptomer at det ble med tanken. Kollokviegruppen ble likevel viktig, for uansett hvor elendig jeg følte meg, så ble det alltid litt bedre etter at vi hadde møttes. Mannen min var forresten min viktigste sparringspartner. Han hadde vært med meg på kurset og kunne derfor minne meg på ting jeg hadde glemt, samtidig som han fortsatte å heie på meg når jeg ikke klarte det selv.

De gode dagene ble stadig flere og jeg som hadde følt meg som Bambi på isen, begynte nå å føle meg sterk. Jeg la planer for fremtiden og lekte med tanken på å frilanse utover vårparten. Så ble alt snudd opp ned. Min kjære far, min gode venn og daglige samtalepartner, min største fan og rettesnor i livet, fikk påvist spredning av kreft. Prognosen var dårlig. Det var snakk om tid.

Under de neste altfor korte månedene var livet et salig kaos, og oppholdene i London ble noen korte pusterom. Jeg skal innrømme at jeg synes formen var forbausende bra til å ha en sånn belastning i livet. I ettertid mener jeg å se at jeg hadde godt av å ha fokuset over på noe annet enn meg selv og min dagsform. Det å gå alene hjemme på dagtid var utfordrende når jeg hadde begrenset med gjøremål, samtidig som jeg ikke var i stand til å bidra på noe mer aktiv måte i samfunnet. Jeg var fortsatt under opptrening, og gledet meg derfor over å kunne være en ressurs for min far. Jeg kunne kjøre og hente han til behandlinger, være med på legebesøk og ellers trøste og støtte etter beste evne. Jeg hadde fått en viktig oppgave.

En av de andre tingene som hjalp meg var å holde fokus på hvor dårlig jeg hadde vært før kurs og aldri sammenlikne meg med hvor bra jeg hadde vært før jeg ble syk. En annen fordel var at jeg hadde stabile rammer i livet. Det gjorde det lett for meg å fokusere på min egen rehabilitering og kun bidra etter lyst og overskuddsprinspippet. Må-oppgaver var bannlyst. Jeg tålte ikke press før det var gått en lang stund.

Siden jeg er en utålmodig sjel, forsøkte jeg tidvis å jukse ved å erstatte prosessen med positiv tenkning. Det ga ingen resultater. Andre ganger forsøkte jeg å fremskynde prosessen ved å bruke det jeg hadde lært så mye som mulig. I de periodene merket jeg at jeg isteden bare genererte mer stress og derfor måtte legge det hele vekk. Innimellom gikk jeg også skikkelig lei, og bare tanken på å lytte til kurs-CD eller snakke med noen som var involvert i LP, gjorde meg kvalm. Slike pauser var godt.

Sommeren 2008 var jeg klar for å begynne å jobbe og i august var jeg i gang. Jeg gjøv på  med friskt mot, selv om legen min var av den tilbakeholdne typen og kalte det et prøveprosjekt. Det viste seg å gå fint. Veldig fint, faktisk. Etter hvert klarte jeg også normal treningsbelastning i tillegg til full arbeidsdag. Det føltes ubetalelig.

I løpet av de siste årene har jeg kjent på influensafølelse og andre symptomer ved noen anledninger. De har vært knyttet til fysiske eller mentale overbelastninger, selv om jeg ikke alltid har sett dette før i ettertid. Da jeg mistet min far hadde jeg symptomer i flere uker etter begravelsen og det tok minst en måned før søvnen kom tilbake. Da jeg økte treningsbelastningen formidabelt, fordi jeg hadde meldt meg på et maratonløp, mistet jeg nattesøvnen igjen og fikk symptomer jeg gjerne skulle være foruten. Det løste jeg ved å trappe opp treningsfrekvensen litt mer gradvis. Til tider har jeg også blitt så ivrig og gira med arbeidet mitt at jeg har glemt normale pauser. Det betaler seg. For en tid tilbake hadde familien en langvarig belastning over flere måneder. Da kjente jeg at utfordringene var større og at det å ha en kronisk stressfaktor i livet gjorde at både jeg og kroppen min reagerte negativt, selv om jeg jobbet med å være bevisst etter beste evne. Dette anser jeg som naturlig, selv om jeg mislikte det sterkt.

De senere år er jeg blitt ganske god på å lytte til magefølelsen og skulle jeg kjenne noen symptomer har jeg egentlig alltid fått et forvarsel, men valgt å overse det av ulike grunner. Jeg anser det som mitt eget valg og er vel glad for at jeg ikke alltid velger riktig selv i dag. Det kalles å være menneske.

Er LP et mirakelkurs? LP-kurset går over tre dager og har en ramme på 12-15 timer. Denne tiden skal brukes til å tilegne seg kunnskap, sette den i system og få opplæring i metoden. Jobben til deltakerne starter i etterkant. Jeg bruker fortsatt det jeg lærte på kurset i 2007, men ikke lenger på samme måte. Min egen vei var som følger: Da jeg gikk til kursets første dag i London var jeg full av forventning, og fire timer senere ringte jeg barna mine og sa jeg var frisk. Det betyr ikke at jeg var som før jeg ble syk eller at symptomene var borte. Kapasiteten min var liten, selv om lysten på livet var veldig stor. De første ukene etter kurset hadde jeg mer enn nok med å gjøre enkle ting som å vaske klær, lufte hunden og lage mat. Etter et par måneder begynte jeg å studere på deltid. Først etter 12 måneder begynte jeg å jobbe fullt. Jeg hadde flere tilbakefall underveis, og ser på kurset som en snuoperasjon. Perioden etterpå kaller jeg for rekonvalesens, opptrening og rehabilitering. Jeg lærte meg å lytte til kroppens signaler på en god og nyttig måte, samtidig som jeg lærte å unngå å fortolke kroppens signaler og få hjernen til å slutte å produsere feilsignaler. Noen ganger kan vi tro vi er sultne, mens kroppen egentlig er tørst. Det kan kjennes riktig å bli liggende på grunn av ryggsmerter, mens kroppen har best av bevegelse. Vi kan føle for å kle av oss hvis vi holder på å fryse i hjel. Og vi kan synes det er ubehagelig å kjenne hjertet banke, mens det isteden er en forutsetning for liv. I dag har jeg sluttet å stresse med fysiske signaler, og tar hensyn til kroppen istedenfor å overkjøre den, selv om hodet mitt har lyst til å gjøre akkurat det. Jeg anbefaler denne videoen om kronisk smerte.

Må man gjøre prosessen riktig? Å bruke prosessen handler om å lære å sette seg selv i en god tilstand. Det finnes ingen riktig eller gal måte å gjøre dette på. Det handler om gå fra en sinnstilstand til en annen, som er noe helt annet enn å ta seg sammen å tenke positivt. Det er ikke uvanlig å få symptomer i ulike perioder i etterkant og da følger gjerne negative tanker som irritasjon, frustrasjon og fortvilelse. Dette har skjedd både meg og andre flere ganger og er en naturlig del av læringsprosessen. Men jeg kan love deg; øvelse gjør mester.

Kan jeg snakke om LP-kurset? Kursmaterialet har en opphavsrettsbeskyttelse for å forhindre reproduksjon, men det er selvsagt lov å dele erfaringer fra kurset. Informasjon fra andre deltakere på kurset er naturlig nok taushetsbelagt. Underveis i kurset vil alle spørsmål bli besvart etter beste evne. Vi anbefaler ikke kursdeltakere å trene andre i metoden på samme måte som man ikke kvalifiserer til å undervise i dykking selv om man har tatt dykkersertifikat. I etterkant av kurset oppfordrer vi deltakerne til å fokusere på kontakter som vil hjelpe til å opprettholde motivasjonen.

Hva slags oppfølging får man? Den opprinnelige kursmodellen omfattet en fastsatt samtale i etterkant av kurset sammen med oppfordringen om å ta kontakt ved behov. De deltakerne har hatt større utfordringer enn andre og disse har hatt en vært tett oppfølging. Konklusjonen etter de første måneders drift av kurs i 2008 var likevel at en større del av deltakerne trengte mer enn den ene samtalen. I dag blir alle fulgt opp jevnlig 6 måneder etter kurs, mens enkelte har oppfølging enda lengre. Dette gjøres gjennom en-til-en samtaler, og er inkludert i kursavgiften. I 2012 vil jeg også starte opp med mine første oppfølgingskurs. Det blir spennende og jeg er sikker på at det vil bli lærerikt både for meg og deltakerne.

Hva hvis jeg synes det går dårlig i etterkant av kurset? En viktig del av kurset skjer på den tredje dagen. Da oppfordres deltakerne til å ta kontakt med instruktøren hvis de får psykiske eller fysiske plager slik som tilbakefall. Enkelte deltakere har spørsmål om egen medisinbruk. Jeg er ikke lege og uttaler meg derfor aldri om dette, men henviser alltid tilbake til behandlende lege. Det å ta kontakt med instruktør kan være avgjørende for veien videre. Selv om man ikke tror at jeg kan hjelpe med problemet, kan jeg muligens bistå likevel, eller sende videre til relevant helsepersonell. Det å be om hjelp er en måte å ta ansvar for egen helse på og jeg blir alltid glad når deltakere tar kontakt!

Har LP dokumentert effekt? Norske forskningsmiljøer fattet raskt interesse for LP og det har vært planlagte studier siden jeg startet med kurs i 2008. Likevel er ingen godkjent vitenskapelig studie igangsatt her enda, men det pågår en studie i England: SMILE study. Jeg forventer positive signaler fra offentlige myndigheter i løpet av 2012. Dette opptar meg og er en viktig del av min virksomhet i tillegg til å jobbe med kursdeltakere.

Hva slags kvalitetskontroll finnes? LP-instruktører er underlagt en intern kvalitetskontroll, men jeg har også jevnlig hatt med fastleger, psykologer og psykiatere som observatører. Dette er for å sikre at informasjonen som gis holder høy standard og ikke strider mot relevant fagkunnskap. Professor Ola Didrik Saugstad fra Rikshospitalet hospiterte hos meg i tre dager høsten 2009 og gikk etterpå ut på Godmorgen Norge i TV2 og anbefalte kurset. Det betyr ikke at han mener kurset vil kurere noen diagnose. Jeg og min kollega gjorde et kvalitetssikringstiltak gjennom selvrapportering fra 226 deltakere som gikk på kurs i 2008. Disse ble kontaktet av eksterne personer 4 mnd og 14 mnd i etterkant av kurs. 196 personer valgte å delta i undersøkelsen. De ble spurt om livskvalitet på en skala fra 1-10  hvor 10 = optimal livskvalitet. De oppga i gjennomsnitt 3,1 ved kursstart, og 7,5 etter 4 mnd og 7,1 etter 14 mnd. Deltakerne ble også spurt om hvor fornøyde de var med kurs og instruktør. 9 av 10 deltakere anbefalte kurset både etter 4 mnd og 14 mnd.

Opplysningsarbeid Jeg har en konservativ tilnærming til helsepromosjon og du vil derfor aldri finne meg på noen messe eller reklamestand. Derimot stiller jeg opp i media og skriver kronikker om god helse av ren lyst. Jeg holder også foredrag for helsepersonell, som er nysgjerrige på tilnærmingen og besøker fastleger for å dele mine erfaringer. Jeg har vært invitert på relevante medisinske fagkonferanser og av medisinerstudenter som har vært nysgjerrige på LP. Det medisinske fagfeltet psykoneuroimmunologi (PNI) er i sin spede begynnelse og opphever skillet mellom fysisk og psykisk. Denne artikkelen fra norske leger publisert i Tidsskriftet er i mine øyne svært god. Det samme er dette intervjuet fra NRK P2 med professor i allmennmedisin Anna Luise Kirkengen. Jeg har en privat bokside på facebook der jeg legger ut informasjon som er ment som positiv motivasjon. Dette er ikke en debattside og brukes heller ikke som promoteringskanal. Anmeldelser av boken vil kunne bli lagt ut. Det hender jeg mottar videosnutter eller bilder fra folk som ønsker at jeg skal legge dette ut for å hjelpe andre å hente frem godfølelsen. Det gjør jeg med glede!

Jeg er klinisk psykolog, utdannet ved UiB (98).  Jeg har særlig fordypning  i kognitiv terapi og sexologi. Jeg er ansatt i Bufetat som spesialpsykolog, og er leder og veileder for MST-teamet, som jobber med atferdsendring med kognitive teknikker.

Jeg tar selv imot pasienter i privatpraksis. Timepris er kr. 700,-.

Kontoret ligger i Hokksund. Brukere kan komme uten henvisning fra lege.

Henvendelser rettes til: 10titti@online.no

eller tlf.: 46618666

Publisert på Hegnar Kvinner 20.12.2011

Av Live Landmark, coach og foredragsholder

Den dårlige nyheten er at det kommer grå dager. Den gode nyheten er at du kan komme styrket ut.

Livet byr på utfordringer for de fleste av oss. Noen av dem av alvorlig karakter. Du kan bli skilt mot din vilje eller miste jobb og venner. Du kan bli syk eller pårørende. Du kan havne i en ulykke eller oppleve økonomisk ruin. Du kan føle at du mislykkes, blir forbigått eller ikke blir sett. Listen er lang og det mangler sikkert flere ting. Faktum er at de fleste av disse punktene kan skape indre stress.

Jeg har selv vært syk over lang tid, flere år faktisk. Den gang da var det vanskelig å forestille seg at jeg noensinne skulle kunne se noe positivt i min erfaring med plagsomme symptomer, fravær av sosialt liv, tap av arbeidsplass og ikke minst; tid med mann og barn. Jeg var et uforskyldt offer. Men når nakken er bøyd er navlen farlig nær.

I ettertid må jeg innrømme at mine verste sider kom frem med ujevne mellomrom påvirket av min dagsform. Jeg var frustrert og fortvilet og ble til tider selvmedlidende. Jeg hadde en god grunn, jeg var alvorlig syk.

Små og store kriser kan naturlig nok føre til sterke følelser, men sterke følelser fører sjelden til rasjonelle tanker. Psykiater Ingvard Wilhelmsen gav nylig ut boken med den for noen provoserende tittelen: ”Det er ikke mer synd på deg enn andre”, en bok om ansvar og frigjøring. Han beskriver offerrollen på følgende måte: Den gir et slags frikort til å oppføre seg som man vil.

Man kan bli sær og vanskelig, lunefull, stygg med andre og akkurat så selvsentrert som man føler for. Det er mye aggresjon i offerrollen og den kan leves ut i det mest ekstreme. Overfor seg selv seg selv og andre kan man rettferdiggjøre det med sin egen belastende situasjon. Hevntanker er vanlig. Han understreker at det er mulig å gå inn i offerrollen når som helst i livet. Men det er like mulig å gå ut av den.

For å endre, må du først oppdage, og det kan være utfordrende på en grå dag. Jeg har derfor en sjekkliste når livet går meg i mot i dag og situasjonen trigger negative tanker. Da stiller jeg følgende spørsmål til meg selv: Er de tankene nyttige? Vil de endre situasjonen? Er de bra for meg? Eller er de negative og destruktive?

Tre nei og et ja og jeg kan ta et bevisst valg om å overta styringen. De ytre faktorene kan jeg ikke gjøre noe med, men tankene mine eier jeg selv. Det er tross alt jeg som tenker dem. Noen har visstnok målt at vi tenker et sted mellom 10.000 og 50.000 tanker hver dag, litt avhengig av hvor tenkende vi er. De tankene skaper vår indre verden og er koblet sammen med våre følelser. Hvis de fleste gjør deg godt, så er du på sporet.

Bevisste valg over tid kan gjøre gull av tunge stunder. Den tyske filosofen Nietzsche sa følgende: Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere.  I dag viser forskning at du kan innse hvor sterk du faktisk er og lære deg hvordan du skal takle nye utfordringer når du mestrer motgang. For noen kan det bety å endre identitet eller bygge nærere forhold til andre.

For andre kan det innebære å forandre syn på det som har virket viktig i livet. De fleste får større tiltro til egne evner. De vil også kunne oppdage hvem som er ekte venner når de legger større vekt på mellommenneskelig relasjoner. Det vil i så fall gjøre de lykkeligere, sier forskningen.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si deg følgende: Jeg har sluttet å verdsette meg for hva jeg gjør og gleder meg over hvem jeg er. Jeg er takknemlig når jeg lykkes på jobb og absolutt yr av glede når jeg får applaus for et foredrag, men jeg er uten tvil aller lykkeligst når jeg har det bra med meg selv. Hva kan du gjøre for deg?

Jeg så på meg selv som en ressurssterk person, men endte opp med en omdiskutert diagnose og et sammensatt sykdomsbilde. Tilstanden satte meg ut av arbeid, familie, ja livet generelt. Historien min er skrevet i boken “Vekk meg når det er over – diagnose ME”. Jeg snudde tilstanden min etter tre dagers kurset The Phil Parker Lightning Process i juli 2007 og har vært i full jobb siden august 2008.

Jeg utdannet meg i London og ble norges første LP-instruktør. Jeg var med å starte firmaet Aktiv Prosess AS, som i mer enn tre år var den største aktøren innenfor dette kurset. I dag har jeg veiledet mer enn 1000 deltakere, foreldre og ledsagere og holdt flere enn 100 kurs. Jeg holder jevnlig foredrag over hele landet for helsepersonell eller andre som ønsker å lære mer om sammenhengen mellom hode og kropp. Jeg har verdens beste jobb: å vise andre hvordan de kan få samme muligheter som meg. Jeg anser meg selv som frisk, er sosial når jeg har lyst, trener flere ganger i uken og synes jeg har et godt liv.

Jeg har vært LP-instruktør siden august 2008 og har tatt både Advanced og Masterutdannelsen, samt en spesialutdannelse for gruppeoppfølging – Building your Future. Jeg har vært eksaminator ved muntlig eksamen for nye instruktører og er også veileder for andre instruktører. I tillegg til å delta i samfunsdebatten er jeg fast kronikør i Erfaringskompetanse.no.

Tidligere var jeg journalist i riksdekkende media.

Blogg & 
Twitter: @LiveLandmark
live@livelandmark.no
 - Tlf: (+ 47) 918 55 303

 Du kan få personlig trening og oppfølging helt frem til mål

Jeg er tidligere toppidrettsutøver og junior verdensmester i tikamp.