Mediefunderinger

Gulltaggen og brukervennlighet

Andreas — Tue, 04 May 2010 11:42:14 +0000

Jeg synes reklamefolk litt for ofte er låst i megafon-modus.

Det har oppstått mye hoo-hah på weben i kjølvannet av at AntiSweden vant gull i kategorien Beste nettsted på årets Gulltaggen. Se blant annet diskusjon hos Fredrik Nilsen, Nina Furus geriljablogg og Kjøkkenfesten. Jeg har bidratt med noen innspill fra mitt ståsted, og min vurdering er at byråer som opplever årets pris for beste nettsted som et forbilde for fremtidige webdesignprosjekter vil få meget store problemer.

Om Gulltaggens prisutdeling

Gulltaggen ser på avstand ut som en “hvem er kul”-konkurranse der byråene henger opp et speil på veggen og spør: Speil, speil på veggen der, hvem er kulest i landet her – i år.

Implisitt må det altså være noe “nytt” av året, hvilket betyr at nettsteder som simpelthen virker – og har gjort det lenge – faller ut. Greit nok, kanskje – det handler om å vise frem innovasjon og kreativitet.

Men det nærmer seg skandale når flere av de premierte kandidatene ikke ivaretar sentrale hygienefaktorer som SEO, WAI, validering av kode, findability og usability. Dette burde ikke vært tilleggsmomenter som kanskje kan gi plusspoeng hvis vinden er god og juryen vet hvordan de skal finne ut av om dette er på plass. Slikt burde vært ufravikelige forutsetninger for å delta i en kul-konkurranse for nettløsninger.

“Gulltaggen skal premiere de interaktive arbeidene som best utnytter nettets nyskapende egenskaper i gjeldende kategorier, ” skrives det på Gulltaggen.no. Det er dog uklart for meg hva “nyskapende egenskaper” er for noe.

Uansett, nettsider som ikke dokumenterer tilfredsstillende SEO, validering og findability kan vanskelig sies å være laget i tråd med nettets iboende egenskaper.

Premieringen stilles etter mitt skjønn i et meget spesielt lys når den således bidrar til å promotere løsninger som overhodet ikke spiller på lag med de elementer og egenskaper som har gjort nettet til hva det er i dag – foretrukket kanal for informasjonshenting (altså “pull” – ikke “push”) for 80 prosent av befolkningen.

En profforganisasjon for interaktive markedsførere (som atpåtil arrangerer kurs i SEO og SEM) burde hatt dette høyere på prioriteringslisten for alle kategorier, etter mitt skjønn.

Samtidig sies det jo eksplisitt i reglene at Gulltaggen ikke er en “effektivitetskonkurranse”. ROI er med andre ord ikke på dagsorden i det hele tatt. Grunnen til det kan man jo spekulere i. Trolig ville det vært en kjip affære for byråene om konkurransen krevde vurdering av kostnad/resultat – og enda kjipere for kundene (som plutselig kunne oppdaget en haug med eksempler på at andre har fått like mye eller mer igjen for en mye billigere løsning… D’ooh!)

I finansbransjen (der jeg sliter og sleper) får vi ofte pepper for å selge dyre løsninger som folk i utgangspunktet ikke trenger. Større åpenhet om kostnader også i reklame/byråbransjen ville nok gitt opphav til vel så mange kritiske kommentarer om denne konkurransearenaen også.

Likevel er jeg enig med Erik Sontum i at det er “buyer beware” som må gjøres gjeldende. Så lenge kundene synes det er greit å fyre med tusenlapper, så er det vanskelig å kriminalisere de som tar jobben med å tenne på.

For øvrig synes jeg det er talende at INMAs eget nettsted er nominert og får diplom i INMAs egen konkurranse. Narcissus hei, Narcissus hei, Narcissus hei hei hei!

Om design og WAI

Jeg har problemer med å forstå hvorfor WAI skal være så betent for designere. Som informasjonsrådgiver representerer jeg kundesiden, og finner det vanskelig å tro at en kunde tilsvarende meg selv ønsker å betale for utvikling av en løsning som åpent diskriminerer minoriteter.

For en større aktør enn AntiSweden ville det kunne gjort ubotelig skade på omdømmet. Et omdømme tar veldig lang tid å bygge, men kan rives ned på sekunder. Min vurdering er at det er uansvarlig å neglisjere omdømmerisikoen ved ikke å følge WAI for fremtidige nettløsninger.

Når det i tillegg er mange som rapporterer om utfordringer med funksjonaliteten i nettbutikken går det trolig ut over salget til kunden også. I AntiSwedens tilfelle kan sikkert butikkeieren/byrået diskontere lite nettsalg/lav søkemotorsynlighet med høy oppmerksomhet om byråets design. Men andre potensielle kunder av Anti kan det ikke…

Jens Fredrik Allworthy skriver på Kjøkkenfesten:
“Men, om alle nettsider måtte basere seg på ett sett med regler om tilgjengelighet og brukervennlighet og være tilrettelagt svaksynte, fargeblinde, bevegelseshemmede, eldre osv (slik Fredrik mener i bloggen sin), så ville dette lagt så sterke føringer for meg og drept all form for kreativitet at all glød i meg som webdesigner mest sannsynlig sluknet.”

Se det i lys av Bente Meens spørsmål fra 15. april på Kjøkkenfesten:
“Hvorfor må blinde fortsatt gå i banken for å betale regninger når vi andre har hatt nettbank i årevis? Hvorfor blir mennesker med konsentrasjonsvansker så slitne av enkelte billettbestillingssider at ikke klarer å gjennomføre kjøpet? Hvorfor kan ikke en bevegelseshemmet bestille varer hjem til seg fra enkelte nettbutikker fordi det ikke er mulig å bruke tastatur til navigasjon? Hvorfor må døve lure på om de går glipp av viktig informasjon i lyd- eller videoklipp fordi det ikke finnes en god tekstlig beskrivelse av innholdet i klippet?”

Jeg vet det er usaklig, men i lys av de til tider uoverstigelige utfordringene funksjonshemmede møter i hverdagen ble jeg så trist av denne slengbemerkningen fra Allworthy at jeg faktisk felte en tåre her jeg satt og leste den. Kreativiteten dør om man må ta hensyn til folk som har en funksjonshemming? Jeg blir målløs.

En ting er holdningen, i tillegg kommer realiteten: Maleren Piet Mondrian påtvang seg selv ekstreme begrensninger i utformingen av sine malerier og skapte noe helt unikt. Kreativitetens fremste adelsmerke er jo at den hjelper oss å overkomme begrensninger.

En ting er at man kan kjenne irritasjon over at andre påpeker at ens løsninger kan bli bedre. Det koster lite å kritisere. Alt kan bli bedre. Lag noe bedre selv, liksom. Det er en menneskelig og forståelig reaksjon.

Noe helt annet er det når man erklærer at hensyntagen til de som har det vanskelig nok fra før ikke er aktuelt fordi det legger for store begrensninger på en selv. Jeg tror webdesignere gjør lurt i å erkjenne at de har alt å tape og intet å vinne på motstand mot WAI, både i debatt og arbeidspraksis.

Som markedsfører kan man spisse et budskap og en visuell profil mot en målgruppe, men man kan ikke med vitende og vilje ekskludere minoriteter (eller majoriteter for den del) fra å benytte seg av et åpent tilbud. Det er diskriminering. Ingen gråsoner der, er jeg redd, bare mangel på ressurser til å ta opp kampen med alle de sjokkerende eksemplene på diskriminering vi opplever rundt oss hele tiden.

I praksis vil det alltid være utfordringer i å oppnå tilgjengelighet i eksisterende løsninger, både på nettet og ellers. Men det betyr ikke at man kan fraskrive seg ansvaret. Dersom man (dessverre) har manglende tilgjengelighet i sine løsninger så er den eneste gangbare responsen etter mitt skjønn å beklage på det sterkeste, og deretter se om man kan få til noe som løser utfordringen.

Tilgjengelighet er ikke en “add-on”. Det er i stigende grad en “must-have”. Lovendringer kombinert med holdningsendringer kommer til å hamre dette inn hos alle store byråkunder fremover. De byråene som ikke har forberedt seg på dette tror jeg kommer til å møte tiltakende motbør.

Relaterte saker:

Ukebrevet Mandag Morgen konkurs

Andreas — Mon, 15 Mar 2010 15:19:45 +0000

Styret i Mandagmorgen Norge har mandag 15. mars vedtatt å begjære oppbud for selskapet. Dermed er det kroken på døren for det syv år gamle tidsskriftet, skriver E24.

- Det er dessverre slik at vi ikke klarte å hente inn nok penger, dette er en trist dag for oss og spesielt for våre ansatte, bekrefter styreleder Stein Wessel-Aas til E24.

Trist utfall på et spennende prosjekt
Jeg begynte i Mandag Morgen høsten 2003 og sluttet som journalist våren 2006. Det var en svært lærerik og spennende tid, og jeg synes det er trist at ukebrevet nå utgår.

Mandag Morgen var en unik modell da ukebrevet ble introdusert i 2003, og tross modellens suksess i Danmark har det vist seg vanskelig å nå frem til den norske målgruppen. Grunnen til det kan man jo spekulere i, men det forandrer dessverre ikke de faktiske forhold.

Det er tungt å oppleve at noe en har slitt for ikke lykkes, og aller verst er det selvsagt for de 15 ansatte som nå mister jobbene sine. Dessverre har jeg ikke annet å stille opp med enn medfølelse.

OPPDATERING: Ukebrevet gjenoppstår (enn så lenge), med sterkt redusert stab, nye eiere og blanke ark og fargestifter. Ad Fontes Medier går inn med kapital for å utrede om modellen kan være liv laget likevel, trolig under andre forutsetninger enn tidligere. E24 spør Ad Fontes hvorfor de redder Mandag Morgen, og får følgende svar:

- Vi sikret oss først abonnementsregisteret. Så undersøkte vi hvorfor de gikk konkurs, og det vi fant ut var at vi tror nyhetsbrevet Mandag Morgen har en fremtid. Det er et godt konsept og er faktisk unikt. Det finnes jo ikke maken til dette i Norge. Det er et nyhetsbrev som henvender seg til folk med store krav til kvalitet, sier Aurdal.

Relaterte saker:

Mediene ikke ansvarlig for villrede om klima

Andreas — Mon, 15 Mar 2010 10:26:04 +0000

I løpet av det siste året har mange nordmenn snudd i klimaspørsmålet. Rundt halvparten av Norges befolkning tror ikke klimaforandringene er så alvorlige likevel. Det viser en undersøkelse gjennomført av YouGov på vegne av Mandag Morgen.

Forskningssjef Knut H. Alfsen ved Cicero Senter for klimaforskning kobler dette blant annet til journalisters manglende kunnskaper og videreformidling av feilinformasjon. Men den kritikken har feil adressering, synes jeg.

ALLE mangler kunnskap
Administrerende direktør Sigurd Grytten i kommunikasjonsbyrået Burston Marsteller sier at klimatrusselen er en spesielt vanskelig demokratisk utfordring fordi en allminnelig velger ikke har forutsetninger for å ta stilling til om klimaforandringene er reelle eller ikke såfremt en ikke er naturviter.

Manglende kunnskap om naturvitenskap rammer bredt, både “allminnelige” velgere, journalister og politikere vil trolig ha store problemer med å ta stilling til hvorvidt klimaforskernes konklusjoner er troverdige eller ei.

Ikke så rart, egenlig, all den tid det er heftet stor usikkerhet ved de modellene som brukes for å analysere klimatrusselen. Vitenskapsfolk er heller ikke enige. Et eksempel på hvordan debatten kan utarte seg fikk vi i tilknytning til et kapittel om metoder for global avkjøling i boken SuperFreakonomics, en bok som kan anbefales. Wikipedia har (som så ofte) mange gode referanser til innleggene debatten.

Massemedier uegnet for folkeopplysning
Jeg for min del synes forventninger om at massemediene generelt og journalister spesielt skal bidra med folkeopplysning er urimelige.

Mitt inntrykk er at denne mentaliteten er anakronistisk, og at det i dag er en klarere forståelse blant både mediefolk og folk flest av at massemediene lever av å overraske og underholde publikum – ikke opplyse og undervise dem. Mediene er gode til å fange folks oppmerksomhet, ikke til å formidle innsikt.

Når Alfsen mener medienes feilinformering er en kilde til tvil blant folk flest har han trolig rett i det, men i den grad ansvaret for feilinformeringen skal plasseres er det på kilden – ikke budbringeren.

Samtidig er det bra for debatten at mange motstridende perspektiver kommer til overflaten – fordi i et slikt debattklima vil trolig de sterkeste argumentene overleve, og de svake vil dø.

Massemediene er flotte mikrofonstativer, og debatten kan således vinne mye på at de rendyrker denne rollen og setter sitt søkelys på mye og mangt av det som køer opp for en plass ved mikrofonen.

Relaterte saker:

Opp med hodet, media

Andreas — Wed, 17 Feb 2010 08:19:24 +0000

Esquire publiserte for en stund siden en liten enquete hvor ulike kjendiser som har vært delaktige i dystre nyheter bidro med et lyst perspektiv på livet. Etter opplagsfallet for de norske papiravisene ble kjent nylig synes jeg det passet å minne om følgende sitat fra sjefen i New York Times:

When I talk to groups of journalists these days about the state of our business, I feel like a motivational speaker in a hospice. But the truth is, we are living through an explosive period of innovation, as experienced journalists team up with tech-savvy colleagues and our own readers to enrich the collection and presentation of news.

A few recent examples: the exciting hybrid journalism we have produced by having pros sort through amateur feeds from Iran, the interactive graphics and document-sharing technology that have turned readers into participants, and the gorgeously vivid quality of online photojournalism.

Bill Keller, Executive editor, The New York Times

Relaterte saker:

Dyrt, dårlig og dalende

Andreas — Tue, 16 Feb 2010 14:03:48 +0000

Når én daglig løssalgsavis koster vesentlig mye mer per måned enn mobilt bredbånd er det ikke tungt å forstå at opplaget faller.

Det har blitt en inngrodd vane at MBL legger frem opplagstall som viser fall i papiropplaget, at løssalgsavisene faller mest og at avisledelsene tar det hele med ro fordi de vokser på nettet. Så også nylig.

Selv er jeg ikke lenger i tvil om hva som er beste kanal for å hente nyheter. Det er iPhone (og tilsvarende mobile nettenheter).

På iPhone leser jeg bøker, feeds, norske og internasjonale nettsteder (deriblant VG og Dagbladet – pluss mange, mange fler), værmelding, trafikkmelding, kollektivtider, e-post, sms, facebook-meldinger, twitter-meldinger etc.

Jeg kan høre radio, jeg kan laste ned siste videoer fra The Onion News Network og jeg kan spille spill.

Dessuten kan jeg ringe både med Skype og vanlig mobiltelefon, og i tillegg kan jeg bidra til verdensvevkakofonien selv gjennom å blogge direkte fra sofaen/trikken/utedassen. Blant annet.

Og alt dette kan jeg gjøre for en fast pris hver måned som er lavere enn kostnaden ved å kjøpe én av dette landets to løssalgsaviser daglig.

Relaterte saker:

Facebook og twitter øker bistand

Andreas — Fri, 05 Feb 2010 09:44:51 +0000

Bistandsaktuelt har en interessant reportasje om hvordan twitter og andre sosiale medier revolusjonerer bistandsorganisasjonenes arbeid.

Det er særlig noen talende sitater som er verdt å feste seg ved:

– Revolusjonen for oss er at vi kan kommunisere mer direkte med giveren. Vi er ikke avhengig av redaksjonell omtale eller betalt annonseplass for å rapportere, sier kommunikasjon- og markedsdirektør i Røde Kors, Bernt Apeland.

– Disse kanalene har vist seg å være meget effektive både for å spre budskapet og få inn penger raskt og effektivt. Det er likevel vanskelig til dags dato å spore hvor mye disse kanalene gir av inntekter. Men vi ser at vi når mange via sosiale medier – og de vi når sprer budskapet videre via blogger og andre grupper, sier Katrin Solbakken i Redd Barna.

Relaterte saker:

Pressen: Ja takk til gratis penger

Andreas — Thu, 04 Feb 2010 16:50:42 +0000

Det har vært åpen høring hos Mediestøtteutvalget i dag. Mange medietopper var der. Og Journalisten.no stilte med kamera, slik at også lille jeg kunne “titte innom”. Det var få lyspunkter, men ett som til gjengjeld glitret svært så klart.

Hovedtendensen i innspillene først. Jeg opplever at den kan oppsummeres ganske kort:

“Vi MÅ fortsatt ha produksjonsstøtte og momsfritak ellers blir hele nasjonen blind, døv og dum, og støtten må gjerne omfatte alle mulige platformer vi kan tenkes å selge innholdet vårt på, men støtte må ikke spres på andre aktører enn oss som allerede er etablert i markedet, særlig ikke mindre miljøer som ikke er tilknyttet de etablerte mediehusene og “de flotte tradisjonene” vi bærer med oss, med mindre dette kommer i tillegg til eksisterende støtte – og den eksisterende støtten bør dessuten økes.

Forøvrig er det vår oppfatning at NRK bør nektes å selge reklame.”

Det siste punktet er det ikke vanskelig å være enig i. Alt innhold produsert av NRK er allerede finansiert av den norske befolkning, og burde selvfølgelig være fritt tilgjengelig – uten reklame i noen form. Det gjelder selvsagt også tilgang til andre typer data og innhold som fellesskapet allerede har finansiert (med mindre det skader personvernet, hvilket betyr at sensitive opplysninger som skattelister, skolekarakterer, helsejournaler etc. IKKE bør være fritt tilgjengelig osv. – sukk, det er mye å ta tak i).

De andre punktene vil jeg aller helst drukne i en øl. Store deler av norsk medienæring mener seg åpenbart både utrydningstruet og verneverdig. Man kan åpenbart høre mye tull før øra blør tette. Heldigvis er det lett å glemme.

Fagpressen tenker
Det som derimot var grunn til å feste seg ved for fremtiden er Fagpressens resonnementer, hvorav noen sentrale punkter gjengis under:

Om dagens mediestøtte

Dagens støtteordninger fremmer ikke kvalitet fordi den ikke baseres på innhold

Dagens støtteordninger bremser kanalutviklingen

Dagens støtteordninger er ikke ajour med medieutviklingen

Dagens støtteordninger favoriserer trykte aviser som viktigere enn andre medier

Dagens støtteordninger skaper konkurransevridning i mediemarkedet

Forslag til endringer

Begrepene ”vesentlighet” om innhold og ”kanaluavhengighet” må være avgjørende i fordelingskriteriene

Dagens pressestøtte erstattes av en kanaluavhengig støtteordning som fordeles til medier som kan vise til et vesentlig innhold

Ordningen med momsfritak bortfaller for medier der innholdet ikke blir definert som vesentlig

Hvorfor kanaluavhengig støtte

Fordi innholdet er det viktigste

Fordi medieutviklingen er kanaluavhengig

Fordi ingen kanaler i seg selv er viktigere enn andre

Fordi ulike kanaler har ulike egenskaper

Hvorfor vesentlighet

Et opplyst folk er en forutsetning for et velfungerende demokrati

Vesentlig innhold er kostbart å produsere – uavhengig av medieplattform

Vesentlig innhold blir nedprioritert av eiere ved innstramninger

Underholdningen tar stadig mer plass i medieutviklingen

Vesentlig journalistikk er på defensiven

Hva er vesentlig innhold

Innhold som gir mediebrukerne kunnskap

Innhold som setter den vesentlige dagsorden

Innhold som går både i bredden og i dybden

Innhold som tilbyr et høyt kompetansenivå i arbeidslivet

Innhold som bidrar til et levende og mangfoldig organisasjonsliv

Innhold som speiler et mangfold – både hva tema og meninger angår

Innhold som er ressurskrevende å skape og som ofte krever oppsøkende og gravende journalistikk i lengre tidsperioder

Vesentlighet er et problematisk begrep – og det er flott
Begrepet vesentlighet som operativt støttebegrep ble problematisert fra enkelte andre aktører under seansen. Dette viste med all tydelighet den kanskje viktigste positive effekten av å bruke det; nemlig at det tvinger frem en debatt om selve innholdet, og ikke hvem som skal lage det eller i hvilken form det skal fremstilles og distribueres.

Når man ikke taler for sin syke mor kan også fornuften komme til orde
Jeg støtter helhjertet Fagpressens resonnementer, og har selv tidligere foreslått noe lignende. Det er etter mitt skjønn symptomatisk at Fagpressen ikke er blant de begunstigede i dagens ordning. Det gjør åpenbart underverker for tankens klarhet.

Følg fremdriften i temaet finansiering av journalistikk i fremtiden på bloggen “Pressens pris” i regi av Vox Publica.

Relaterte saker:

Suksessformel for superTweets

Andreas — Thu, 04 Feb 2010 12:34:58 +0000

Ah, so it goes: Via en retweet fra Anders Brenna av en tweet fra Terje Wold fant jeg en blogg av Tammy Erickson som diskuterer hvordan man gjør twittringen sin mer interessant. Jeg synes det er gode poenger i Ericksons artikkel og jeg har derfor fritt oversatt dem og utbrodert litt etter eget forgodtbefinnende:

IKKE spy ut banale detaljer, slik som:

er våken. Lager kaffe. Klør meg i r…..
Gi verdi til omtale av dine opplevelser ved å dele dine refleksjoner om og reaksjoner på dem, slik som:

noterer atter en gang at 4 lange timer søvn irriterende nok ikke er tilstrekkelig. Må… ha… blå… java… Få opp farta, vannkoker&#¤%$!
Del gjerne overraskende, uvanlige og pussige observasjoner, slik som:

kan meddele at tygging av to spiseskjeer malt kaffe ikke er like tilfredsstillende som en kopp ferdig brygg, men definitivt raskere
Del gjerne tanker, sitater, dikt og beskrivelser som betyr noe for deg, slik som:

oppmuntres av Fran Lebowitz’: “Life is something that happens when you can’t get to sleep.”

Hovedpoenget til Erickson er at twitterkontoen din bør formidle det du opplever når du stopper opp i hverdagen og lukter på blomstene i veikanten, noe som er nærmere poesi og Haiku enn nyhetsmeldinger og sms-beskjeder.

Kort kortversjon: Twitter bør være gjennomtenkte underfundigheter fra livets landevei.

Hvis man legger til lenker (der det er mulig) til de tingene som får en til å stoppe opp i hverdagen har man kommet langt på vei.

Da blir suksessformelen som følger:

Opplevelse/underfundighet/gullkorn
+ refleksjon/følelse/kommentar
+ eventuell lenke
= SuperTweet

Relaterte saker:

Avisdød et gode for offentligheten

Andreas — Tue, 02 Feb 2010 11:29:57 +0000

Dagens Næringsliv Etter Børs kjører for tiden en serie om ulike finansieringsmodeller for gravende journalistikk. I dag handler det om konsekvensene av avisdød. I likhet med dagens fjes, Øystein Stray Spetalen, mener også jeg at avisdød vil være av det gode for offentligheten.

DN har spurt Øystein Stray Spetalen om han vil bruke sitt medieofferfond til å støtte gravende journalistikk. Svaret de fikk er trolig representativt for mange ressurssterke miljøers forhold til norske medier:

“Når vi ser historiske eksempler på medienes gale fremstillinger og skjuling av informasjon i politiske og viktige saker i samfunnet vil papiravisens død kun bety en styrking av ytringsfriheten. Det meste av informasjonsflyten vil komme i andre kanaler som YouTube, Google, Facebook og internett-aviser. Nå får enda flere mennesker anledning til lett å spre sine budskap og informasjon uten det historiske monopolet de store avisene har hatt på meninger og problemfremstillinger,” skriver Spetalen.

Han mener det vil være en fordel når “den historiske silingen” av informasjon i papiravisene opphører og at dette “vil være til stor forbedring for demokratiet”, i henhold til DN.

Spetalen har et poeng – avisdød er bra
Personlig er jeg ikke direkte uenig med Spetalen (noe som er en litt uvant følelse).

Jeg har omtalt en beslektet problemstilling et par ganger tidligere, nemlig at mange medieaktører synes å mene at pressen spiller en unik og viktig rolle som “gatekeepers” og “watchdogs”.

Pressen spiller definitivt en rolle som “watchdogs” – innimellom – men de er ikke alene om det, og det er ingen ting som tilsier at offentligheten vil være uten gatekeepers og watchdogs dersom papiravisene skulle forsvinne.

Snarere tror jeg, i likhet med Spetalen slik jeg tolker ham, at papiravisenes død vil være en fordel for offentligheten fordi det vil frigjøre verdifulle ressurser som i dag kastes bort på å produsere søppel.

Norge har for mange aviser som for få er villige til å betale for. Pressestøtte og momsfritak gjør at disse overlever til tross for at det er for få få som opplever innholdet som tilstrekkelig verdifullt til å dekke produksjonskostnadene. Men ressursene spres for tynt, og vi har mange små og svake redaksjoner istedenfor noen få og ressurssterke redaksjoner.

Restrukturering i form av avisdød vil styrke de mediehusene som overlever, og gjøre dem bedre i stand til å fylle sin selvpålagte samfunnsrolle.

Samtidig vil menneskelige ressurser og kapital kunne omdirigeres til andre miljøer som bidrar minst like mye som mediehusene til den kritiske offentlighet, slik som non-profitorganisasjoner, institutter, interessegrupper, forskere og andre ekspertmiljøer.

Tidligere beslektet omtale
Mediene gjorde bare som de pleier: Det var mange som sviktet i opptakten til finanskrisen. Men akkurat mediene skuffet ikke noe mer enn de pleier. Å tro at mediebransjen noen gang vil kunne tiltros en rolle som varsler/vaktbikkje/vekter er like naivt som å tro på avkastning uten risiko. Det ville vært en fallitterklæring om vi som samfunn skulle vedtatt å outsource ansvaret for en kritisk offentlighet til en sterkt subsidiert underholdningsindustri.

Mediene i utakt med virkeligheten: Pressen er en bransje på lik linje med andre. Den har bare vanskelig for å akseptere det selv. Middelaldrende menn (og noen ytterst få kvinner) med redaktørtittel har ikke monopol på ytringsfrihet og en åpen demokratisk samtale. Pressen er en viktig aktør – ofte også en konstruktiv, utfordrende og spennende aktør – men ingen forvalter av den “objektive sannhet”. For at det skal bli noe stell på det, må vi delta alle sammen.

Redd offentligheten: Ta saken i egen hånd: Den journalistiske integritet er etter enkeltes sigende truet av at journalister har venner, blant annet i kongefamilien. Men sannheten er at det ikke finnes noen spesiell journalistisk integritet. Heldigvis trenger vi den heller ikke.

Dan Gillmor: La oss kvitte oss med illusjonen om uhildede medier: I manifestet The End of Objectivity (Version 0.91) fremmer Dan Gillmor noen interessante tanker om uhildede medier. Han, i likhet med meg, tror ikke noe på det. De eksisterer ikke, og pressen bør slutte å dytte idealet om å være uhildet foran seg. Det finne nemlig gode alternativer.

Vi gjentar – uhildete medier finnes ikke: Hos Poynter skriver Geneva Overholser om hvordan ingen medier kan sies å være uhildet, noe de etablerte tydelig har veldig vondt for å få med seg. Hennes gjennomgang er god.

Media er aldri uhildet og det er helt fint: Mer fra Jay Rosen. I en spørsmål og svar-runde utbroderer Jay Rosen i Pressthink sin mening om “Media bias”.

Relaterte saker:

Endelig fart i tablet-formatet

Andreas — Thu, 28 Jan 2010 14:43:59 +0000

Gårsdagens største begivenhet på nettet var lanseringen av Apples iPad. Den etterlengtede tablet’en vil utvilsomt gi ny giv i markedet for surfe-, lese- og underholdningsbrett. Digitalt innhold har med dette tatt enda et viktig skritt mot godstol- og sofapotetsegmentet.

Maskinvaren i iPad er ikke revolusjonerende, operativsystemet er ikke revolusjonerende, programvaretilbudet er ikke revolusjonerende – delvis fordi Apple har revolusjonert dette området allerede med iPod Touch og iPhone. iPad er simpelthen en utvidelse av det fantastiske Apple-grensesnittet til en mer naturlig skjermstørrelse. Og det ser fantastisk ut.

Vi har hatt tablet-pc’er i mange år, men de har ikke akkurat tatt verden med storm. Mitt håp er nå at det samme vil skje med tablet-formatet som skjedde med smartphone-formatet ved introduksjonen av iPhone: Mange nye, og bedre modeller vil komme på banen ettersom de andre produsentene vil løpe hverandre ned i forsøket på å lansere den neste “iPad-killeren”.

Så utsiktene til å kunne nyte nettinnhold på stadig mer komfortable måter er gode. Men hvordan ser fremtiden ut for innholdsprodusentene?

Anders Brenna gir en god analyse av dette i Kampanje. Brennas konklusjon er at iPad ikke representerer noen redning for nyhetsmedier som ønsker å ta seg betalt for elektronisk nyhetsformidling, men at det er muligheter i formatet likevel:

Jeg tillater meg å komme med en anbefaling: Sats på å levere innhold til både Kindle og Apple. Dersom pengesekken er stor nok, kan det være greit å lage spesialtilpassede utgaver for iPad, men iPhone forblir den viktigste mobile plattformen for nyheter. Ikke lag noe som bare virker på den store utgaven, og ikke hør på nostalgikerne som vil ha noe som ligner på papiret.

iPad redder ikke pressen, men den er nok et skritt i riktig retning for de av mediebedriftene som tenker riktig. Den vil åpne dører, men så blir det opp til hver enkelt å utnytte mulighetene.

Amen.

Relaterte saker: