Rockstars siste verk slo ned som en bombe på meg da jag stappet disken i PS3-en og startet spillet. Jeg hadde hørt om Red Dead Redemption før det kom ut, men jeg hadde ikke lest anmeldelser eller noe spesielt om det. Jeg hadde kanskje hørt at det var Grand Theft Auto IV i ville vesten, men det viste seg å være en sannhet med store modifikasjoner. Vel brukes samme motor, og detaljer kjente jeg igjen fra GTA IV, men dette er så absolutt et spill som står på egne ben. Det kan vel best understrekes ved at min samboer allerede har fullført Red Dead Redemption ett hundre prosent, men ikke kan fordra GTA IV.

Året er 1911 og vi trer inn i rollen som John Marston, tidligere banditt, nå på ufrivillig oppdrag fra de amerikanske myndighetene som har familien hans i varetekt. Han har i oppdrag å finne sine tidligere kompaner samtidig som den mexikanske revolusjonen (1910–1917) er i emning. Spillverdenen er altså lagt til sørstatene og Mexico. God, gammel spaghetti-western, med andre ord.

Dette året er bare såvidt middelaldrende, men jeg ser ikke for meg at noe spill skal kunne slå dette som årets spill, rent personlig. Fallout: New Vegas kan nok være en konkurrent, fordi jeg elsker den post-apokalyptiske Fallout–verdenen, men jeg har blitt temmelig bortskjemt med spillmotoren Euphoria RAGE (kombinert med Euphoria og Bullet) fra GTA IV og Red Dead Redemption. Fallout benytter den slitne Gamebryo–motoren, og det lover ikke så godt. Heldigvis ryktes det at dette er det et av de siste spillene som bruker denne motoren. Dette skal jeg ta for meg grundigere i et senere innlegg.

Under et besøk på en av Londons Music Halls blir den kanadiske Richard Hannay (Robert Donat) tilfeldigvis involvert i en spionthriller. Han blir overrumplet av en Miss Smith (Lucie Mannheim) og hun følger med henne hjem. Hun forteller at hun driver med kontraspionasje og at noen er etter henne fordi hun har informasjon om at noen vil smugle ut informasjon som angår riket. I løpet av natten blir hun myrdet, og den eneste mistenkte er stakkars Richard. Han har ingen tid å miste, og med politiet hakk i hæl går snart turen fra det yrende og urbane London gjennom det skotske høyland, sånn at han kan renvaske seg. Et lite sted i Skottland er det eneste sporet han har å gå etter.

Alfred Hitchcock laget denne filmen løst basert på spenningsromanen med samme navn. Han benytter seg av et tema som går igjen i flere av hans filmer; anklage av en uskyldig. Subtil humor er også tilstede, en av de tingene jeg setter pris på ved Hitchcock. Jeg koste meg.

Så litt om de forskjellige utgivelsene. Når det gjelder bildekvalitet er det visstnok Blu-ray-utgaven som gjelder, men Criterions DVD har bedre lyd og bonusmateriale. De mest fanatiske (les: jeg) må nok ha begge utgavene.

Paul Desmond er komponisten og saksofonisten bak låta alle jazzband har spilt, Take Five. Han skrev denne for The Dave Brubeck Quartet, og det ble bandets største hit.

Han jobbet med Brubeck det meste av karrieren, men det stoppet ham ikke fra å danne egne grupper eller samarbeide med andre kjente navn, så som Chet Baker, Jim Hall og Gerry Mulligan. Vi snakker her om de hvite, kule gutta.

Født i San Francisco i 1924 av en ustabil mor og den lokale stumkinoens organist som far, bodde han flere år av oppveksten hos slektninger i New York City. Han begynte egentlig å spille fiolin, men gikk over til klarinett på high school. Alt-saksofonen plukket han opp på college.

Paul tilbrakte tre år i militæret og var med i hærens musikkorps, men hans avdeling ble aldri kalt ut i krig. Det var i militæret han møtte Dave Brubeck. Han døde av lungekreft i en alder av 52 i 1977. Han etterlot seg ingenting annet enn en viktig musikkarv og en alkoholisme.

Take Five:

Click here to view the embedded video.

Jeg tenkte å sette meg ned med klassisk TV, i form av TV-serien Alfred Hitchcock Presents. Dette var en serie som gikk fra 1955 til 1962 i USA, med en liten gjenoppstandelse på 80-tallet (temmelig sikkert inspirert av gjenoppstandelsen av en annen klassisk serie, The Twilight Zone). Serien ble erstattet av The Alfred Hitchcock Hour, som gikk fra 1962 til 1965.

Her kan du se åpningsvignetten til Alfred Hitchcock Presents:

Click here to view the embedded video.

Her er en video fra en av NASAs romdrakttester i vakum i 1966. Det går ikke helt etter planen.

Click here to view the embedded video.

Broren til samboeren min sa en gang under lørdagsgrøten med familien det jeg egentlig har tenkt lenge uten å ha formulert. Vi snakket om film og kino generelt, og der hadde grøtgjengen ymse meninger, for det meste om sjangerfilm.

Hva sa han så, min tiltenkte svoger? Jo, han sa «film er best på kino, og kino er best hjemme.» Og det er akkurat det jeg vil fram til. Ikke flyr popkorn, ikke er det småsnakk eller ringelyder (hvis man ikke ønsker), varmen kan styres, og man kan innta en film i ro og fred. Utvalget av film er elendig (har sær smak, visstnok), og kino handler mer om opplevelsen og alt rundt enn filmen selv, noe som klinger feil hos meg. Har kino noe med film å gjøre i det hele tatt? Kinodrift er for det meste et kommersielt foretak og må derfor vise filmer med bred appell for å gå i pluss, og det sier jeg ikke noe på, men det utelukker de med smal smak. Heldigvis finnes det unntak, og cinematekene landet rundt gjør et for mitt vedkommende strålende stykke arbeid.

Har jeg så hjemmekino? Nei, dessverre, men jeg velger å heller se en film på min egen TV en å sitte ukomfortabelt i en overopphetet kinosal der jeg ikke får velge filmen selv. Hjemmekino blir det ikke før vi har kjøpt oss et mer permanent krypinn. Film er best hjemme, og det er min subjektive holdning.

Alle mine kjære (The Lovely Bones, 2009) er Peter Jacksons nyeste bedrift på filmfronten, og den er basert på en internasjonal bestselger. Den handler om 14 år gamle Susie Salmon (Saoirse Ronan) som blir lurt inn i en underjordisk hule og drept av naboen George Harvey (Stanley Tucci). Liket blir aldri funnet, og familien (Mark Wahlberg som faren i huset, Rachel Weisz som moren og Rose McIver som søsteren) går en kaotisk tid i møte, med forviklinger av alle slag, men de får god støtte av politietterforskeren Len Fenerman (Michael Imperioli, kjent fra The Sporanos).

Saoirse Ronan, den døde protagonisten, er et relativt nytt bekjentskap, men vi husker henne som den den unge Briony Tallis fra Om forlatelse (Atonement, 2007). Hun fungerer som fortellerstemme fra det hinsidige, og gjør som best hun kan i forsøket på å avsløre morderen.

Mark Wahlbergs naive oppriktighet passet godt i Boogie Nights (1997), men i rollen som familiefar er spillet hans tvungent og for min del ubehagelig å bevitne. Jeg klarte rett og slett ikke å tro på hans desperasjon, og kjemien med motspillerne skurrer.

Rachel Weisz har såvidt jeg kan se ikke tidligere gjort noe minneverdig, og fortsetter her med det.

Uten forvarsel av noe slag (og til min gremmelse) ramler filmens utidige comic relief inn på kjøkkenet midtveis: Susan Sarandon som fordrukken bestemor med sigaretten hengende i munnviken. Jeg forstår ønsket om å live opp en ellers dyster handling, men det virket bare påtatt og malplassert i denne sammenhengen. Her har Jackson fortegnet seg.

Det er effektene som har fått mest omtale, og det er forståelig. Historien fortelles fra den avdødes side, og vi får være med henne i hennes egne, private limbo (som befolkes av andre døde, merkelig nok). Det er en dynamisk verden som forandrer seg hele tiden, og Susie leker seg gjennom en skog av sommerfugler og andre grafiske herligheter. Det er vakkert, men sentimentalt.

Det kan virke som om det meste av produksjonstiden er brukt på å lage effektene i Susies verden, for de er virkelig forseggjorte, men det lider alt som ikke foregår i det hinsidige under. Det blir en merkelig filmopplevelse, og ikke av det gode slaget. Forventningene mine var som sagt høye, og det ble overhodet ikke innfridd. Dette er ikke en film verdt å se.

Click here to view the embedded video.

Andre nettsteder som omtaler filmen: Filmens offisielle hjemmeside, IMDb, Rotten Tomatoes, metacritic, Filmweb, VG Nett, Adressa.no, Aftenbladet.no, NRK P3, Montages, FilmMagasinet.no.