Midtlivsliv

Say hi to my scam friend in Afghanistan!

2013-12-07T09:55:00.000-08:00

Vi har vel alle opplevd å få mailer hvor det tilbys sinnsyke summer hvis man bare oppgir navn, telefonnummer og adresse. Alle disse historiene er selvfølgelig surr og rør fra ende til annen, og de aller fleste inneholder info som avslører dem som scam hvis man googler det. Man blir jo dritlei disse folka, og selv om de fleste mailene automatisk går i spambøtta, får man til tider lyst til å oppsøke dem og scambanke dem!

Men etter å ha lest historien om Anders som lurte svindlere trill rundt, og fikk gutta i Nigeria til å bygge olakjerre, fikk jeg selv lyst til å ha det litt gøy. Så da «Maxwell» ville gi meg 40% av 5,5 millioner for å hjelpe ham å snike unna penger funnet i Saddams gjemmested, svarte jeg høflig at jeg selvfølgelig ville hjelpe!

Målet var i hovedsak å holde en mail-korrespondanse i live så lenge som mulig, med en mulig bonus som feks å få fyren til å synge inn noen strofer av "Her kommer Ole Blum". «Sersjant Maxwell» var veldig ivrig i starten, men jeg nådde ikke så langt som ønsket, og fikk til slutt følgende beskjed: «Get lost you fool. I would have shot you dead if you would be near me». Og så vi som hadde det så hyggelig Max!

Hans første mail er en typisk modell vi alle har sett før:

“Hello,

I am Sgt Maxwell Villarreal of the US Army base in Afghanistan for peace keeping.I found your contact detail in a address journal am seeking your assistance to evacuate the sum of $5,500,000.00 to you as long as I am assured that it will be safe in your care until I complete my service here in Afghanistan.

This is not a stolen money and there are no dangers involved. I count on your

understanding.

Kindly get back to me through my personal email: maxvallareal@gmail.com for further details and also i need your full name,age and telephone number.

Regards,

Maxwell.”

Dette var jo spennende! Også så sykt mye penger da gitt - dette må jeg bare bli med på! Men jeg kan ikke bare si ja sånn uten videre, og uten noen betingelser. Derfor vil jeg gjerne at Maxwell skal hjelpe meg litt i forbindelse med mitt regnskogprosjekt «Syngforskogen».

“Hi Maxwell!

As you probably know already, I’m in the music business, and have been for almost twenty years now. The last five years I’ve been working on some very valuable projects, so I can now afford to let some of my dreams come true and get involved in projects that will gain my personal interests: to save the rainforest. I have been looking for a partner for a year now, but unfortunately the people around me are to busy, and the most of them can't afford quit their day jobs. Only a brother of mine, who works as a technician in our studio in Oslo, are willing to join me.

And there you are! Appreciated!

To the case: I am working with a project for the Amazonas rainforest. The project is called «Syng for skogen» which means «Sing for the forest». We are planning to bring our mobile music studio to Brazil, and make the natives do some backing vocals. The idea is to let them sing the song «Her kommer Ole Blom» a Norwegian traditional song about the beauty of the nature, and we want the natives or residents to perform the song in Norwegian - just to emphasize the distance between their world and ours.

Despite the Norwegian language of the song, the project is planned to go worldwide, and we are hoping to involve several countries from Africa, South America, Asia and Europe. This project is going to be huge, and the web page «Syngforskogen.com» will be up running January 2014, after registering the company. And of course, after we have established the project, and started promoting a company working for maintaining and sustain our planet, there will be a lot of willingness around us, which again will generate money - and a need for a whole several numbers of bank accounts.

We have been working a year with this project, and are soon ready to push the «go»button. After this is up running, there will of course be a lot of different ways to evacuate and «hide» your money, but first of all I need to know if you like the idea of this, and if you think this is something you would like to take part of. I'm not gonna ask for much, but this will be a favor for favor, right?

Think about it and e-mail me when you have made your decision! Then I will send more info about myself!

Btw: I am 38 years old, married and father of two.

Please answer the address in this e-mail: syngforskogen@gmail.com, so I can organize all my contacts in the project from here.

Looking forward to hear from you!

Cincerely

Ronald”

Og jaggu beit han på gitt! Deilig å vite at jeg allerede har okkupert flere timer av dagen hans, foran en svett pc med Windows 98 og et gulbrunt tastatur fra forrige århundre! Nå når han endelig har fått napp fra en lettlurt nordmann, er det vel greit å utbrodere historien litt, og forklare hvor de $ 5,5 millionene kommer fra. Og allerede i hans mail nr. 2 – som kom dagen etter, drister han seg til å liste opp hva slags info han ønsker fra meg. «Syngforskogen»-prosjektet får ikke mye oppmerksomhet, men han har i hvert fall forstått at han må spille med hvis han skal få meg med videre.

“Hello Ronald,

I am Maxwell Villarreal a US Army serving in the 3rd Infantry Division in Iraq,presently in Afghanistan.In 2003, my men and I found over $900 million in Saddam Husein's hideout in Baghdad, we sent some back to the Iraq government after counting it in a classified location, but we also kept some behind for ourselves. Some of the money we shared among ourselves worth over $200 million, I kept my own share for a while in a secured place before moving out the funds out of Iraq through the help of United Nation diplomats to Republic of Ghana for safe keeping.

I do not know for how long I will remain here as I have been lucky to survive 3 suicide bomb attacks by Afghanistan Militant; i know this was Pure Divine intervention from God.

I need someone I can trust, since i have already lost a box of gold to someone that said he will help me, i need your assurance and trust as I won't like to make the same mistake. The total amount of money is $5,500,000.00,this money i am ready to entrust in your care until i resign from the services and meet with you in your house for subsequent sharing and investment projects.

I am interested in this project as you highlighted in your email will like you to throw more lights on the project,kindly provide the followings to enable me forward your details to introduced you to the company.

(1) Full Names;

(2) Contact Address:

(3) Direct Telephone No:

(4) Occupation:

(5) Age and Marital Status:

As soon i received all required details, i will then provide you with the companies contact details to enable you contact them for further discussions,you will receive 40% of the money, all you need to do is discuss and seek mode of transfer from them as i will send your full details to them for onward process.Please make sure you check your email all the time because we don't have much time on this,i will be in Iraq for a mission and hope to speak to you once i have your number and all the required details from you.

Regards,

Maxwell.”

Dæven Maxegutten – skal si det går unna der nede, med selvmordsombere og greier! Du må være forsiktig med deg selv nå da! Men var det ikke litt tidlig å mase om adresser og alle disse detaljene? Hm… får se om jeg klarer å holde deg i gang litt til.

Adressen til vårt tidligere musikkstudio burde funke. Googler han det, får han bekreftet at det er ekte, men firmaet eksisterer ikke lenger, så jeg så ingen fare ved å gi ham adressen vi brukte frem til vi la ned selskapet. Jeg vil også få frem at jeg er en opptatt mann selv, og forsikre meg om at han ikke lurer meg. Jeg har tross alt annet å finne på enn å bruke tid på å bli lurt! J

“Hello again Maxwell!

As the director of the Norwegian sound studio Imperial Sound, I am a very busy man, with a lot of projects going on. So I need you to be honest about this and don't waste my time. As I told you - sure I can help you, but you also have to give me a hand in return. Can I trust you in this?

I would be happy if you could help me find anyone in Afghanistan able to sing a few lines of my song, so we can be able to decide where to start our project. Maybe Afghanistan is a good place to start, and then we can move on to South America and Africa after that. You don't have to worry about providing us any kind of contacts in the music- business, I guess that will be hard to find down there anyway. As I told you we are planning to bring our mobile studio, installed in our 90 feet Hymer camper 2012 mod. Only thing you have to provide us, is some persons willing to visit our studio, and do the backing vocals for the «syngforskogen» project.

Of course I am a little concerned about driving into a war zone with a vehicle like this, because the insurance doesn't cover damages in areas where the political situations are unstable. Anyway - its not like this is going to happen tomorrow, we have a lot to plan before we can get going. And when we are coming, I hope you can help us find a safe place to stay thru the project.

Btw: because of a large amount of ongoing tasks and projects, some of my emails might be answered by my secretary Edvard, and he will also be the one answering the phone when I'm in the studio.

The adress of the studio is:

Imperial Sound

Risøyveien 7

3290 Stavern

Soon as you can promise me some singing Afghanistan residents, I will provide you all the info you ask for.

Have a nice day!

Ronald Kern

Director, producer and manager

Imperial Sound

Risøyveien 7

3290 Stavern”

Og nå ble det veldig viktig for Max å understreke for en ordentlig kar han er – ja han ble faktisk en smule kristen og greier! (som om det skulle funke på meg!) Han fikk litt noja da jeg begynte å prate om å ta meg en tur til Afghanistan, og han er heller ikke veldig interessert i å kontakte noen av innbyggerne der. En fredsbevarende soldat som ikke snakker med lokalbefolkningen?? Bevare meg vel Max! Uansett, han vil gjerne at jeg tar ham med i bønnene mine (hæ??), men nå trenger han virkelig å få de opplysningene!

“Hello Ronald,

Thank you for your prompt response to my emails to you and i am assuring you of my 100% trust and assurance in this transaction.I want you to understand that my life is in danger as I might come out alive or dead base on situations on ground but i am always in prayers for God to see me through till the end of my services here,so i am trusting you and believing God to come out alive,i have strong faith and have always remain stable,i have faced deaths several occasions,lost many of my service men working with me from insurgent attack but i know that the good Lord who has been guiding and protecting me will see me through till am done here.

Please Mr.Ronald,I cannot assure you of talking to the locals here as regards your music project and i will advice you not to take such risk of thinking of this part of the world,Afghanistan is a God forsaken country and they have no regards for human's life,if there is any other parts of the world you desire,once i am out from here,i can assure you all my time and services to make this project successful by traveling and making a solid contacts as regards the music project.I hope you will understand my situation and thank you for providing me the company's address and i still need all required details to enable me introduced you to the holding company for onward transfer of the funds.

Thank you once again for your understanding and i wish you the best weekend,do remember me in your prayers while i awaits your urgent response.

Regards,

Maxwell.”

Klart jeg forstår situasjonen din Max! Du er jo en ærlig, flink og engasjert soldat i Afghanistan, som er redd for selvmordsbombere. Tøffe tider! Nå drøyde jeg et par dager før jeg svarte ham igjen, for så å begynne å presse ham litt. For hver melding fremover nå er det veldig spennende om han fortsatt svelger historien min. For alt jeg vet kan det hende han har avslørt meg for lenge siden, men ikke helt vet hvordan han skal bli kvitt meg.

“Hi Maxwell!

How was your weekend in Afghanistan? Hope you didn't experience too many awful situations in the war zone! I'm happy for not being down there myself, even though I am seriously considering bringing my studio to Afghanistan after Christmas.

Are you sure you don't know anyone of the locals down there? You don't have to put me in contact with any professional, because as I told you, I just want some local people to do a few lines with backing vocals on the rainforest project. As I said; favor for favor. If you want help, I expect help back, and it's not a big favor I'm asking for.

As I told you in my last mail, the address of our company is:

Imperial Sound

Risøyveien 7

3290 Stavern

I have been in a meeting with my accountant and my bank today, and discussed which accounts I should use for this purpose. Unfortunately they didn't believe in my project, and wouldn't help me on this. My accountant know all about my economy, so the only thing I can do now is to get the «rainforrest»-project up running myself - just to prove to them that I'm gonna make it! My contact in the bank also need some kind of proof to confirm the existence of my project, so you have to help me out here, or else it will be hard for me to conduct your required transfers.

Soon as I am done with the official registrations, and some kind of proof is provided, I will have several new accounts available, and they will not be visible for my accountant. Will be an easy match - I promise!

Sincerely

Ronald”

Nå gikk det faktisk to dager uten at jeg hørte noe mer fra ham, så nå regnet jeg egentlig med at jeg hadde mistet ham. I såfall var det på tide å vise meg mer som et plagsomt mareritt. Han skulle ikke bli kvitt meg så lett!

“Hey Max!

Still alive down there? Been quiet from you the last days - are you ok?

Ron”

Jeg håper ikke han oppfattet dette som sarkasme. Det ville jo vært trist om jeg såret ham! Det tok et nytt døgn før jeg fikk svar, og det virket som Max fortsatt var innafor! Hurra – mer moro!

“Hello Ronald,

We are on a mission to Iraq and could not respond back to you immediately,i have succeeded in discussing and making contact as requested.Here is the contact of Mr.Abdullah as i have discussed tentatively with him and he is interested,so kindly contact him as follows;

Mr.Abdullah Shakir Mohammed

efioffshore@gmail.com

+964 771 975 1661

I have done my own part,so contact him for more details as regards the project.

Regards,

Maxwell.”

Uffda, også jeg som mistenkte deg for å svikte meg, og så har du vært ute og kjempet med soldatvennene dine! Fikk nesten litt dårlig samvittighet nå altså! Men…. hva er dette? Merker jeg en litt kjølig tone her? Og hvem er Abdullah? Du kan da ikke overlate meg til en vilt fremmed nå som vi hadde det så fint! Dette må følges opp!

“Hi!

Who is this guy, and what does he do for living? Can he sing?

Regards,

Ron”

Egentlig tror jeg Max nå er drittlei hele greiene, og har bare lyst til å bli kvitt meg. Neste svar jeg fikk:

“Please contact him and discuss in details with him...”

What?? Ingen “Hi” eller “regards”? Hva skjer nå Max? Vil du ikke leke med meg mer? Dette må jeg få klarhet i!

“What do you mean by that? I didn't ask you to provide me a phone number, I am man enough to do that myself!

I wanted you to find some locals who can sing on my project. "Efioffshore"... a random guy from Iraq is not what I asked for! Don't fuck with me now - I thought we had a deal!

I want you to find a man who is able to sing, then I will send you the lyrics and a sound file, in order to learn the «chosen one» how to perform my song. And you will make the proof - as you are recording the singing, and then sending it to me.

My contact in the bank is gonna be impressed by your effort - so will I!

Looking forward to receive the results!

And of course - a movie with sound is good enough for the "recording" I mentioned. If it's good stuff, I'm gonna take that trip with our studio! :)”

Selvfølgelig er Max nå fullstendig klar over at jeg er en bløff, men det som fortsatt er interessant for meg er hvor lenge jeg klarer å få ham til å svare på mailene mine. Og ganske riktig – nå er ikke tonen noe hyggelig lenger. Og det er ganske morsomt at han faktisk fortsetter å holde på sin egen historie! Hadde jeg vært ham ville jeg bare sagt fuck off for lenge siden :)

Ronald,i think you are not serious and capable of helping me out as you are not a man of your words,you are becoming unbearable with your attitudes,i thought we have a deal but you have proven to be the weaker partner.I told you i cannot and will never discussed but have made all attempt to help you,anyway never mind.I will search for a capable partner whom i can strike a deal as you have proveen unserious man.Bye.. i will contact Mr.Abdullah and told him of your unseriousness...

JEG ikke seriøs?! Makan til utakknemlighet da! Jeg som virkelig var innstilt på å hjelpe deg Max. Nå har du såret meg! Jeg kan ikke gi meg helt på dette altså!

“Hi!

Why do you consider me unserious?? You can't expect me to establish contact with a person I know nothing about! I just wanted to know what kind of person this is, because I have some bad experiences with contacting people before I have learned how to know them first.

So now you're pulling out - before you actually have done anything of what you promised me? I said I needed to show some evidence, because my bank demands me to. Sending me a random address and phone number doesn't prove anything, and the bank did not accept it.

So what I want you to do is this: pick up your phone, take some pictures and record the singer - OR you can just make a short movie with your phone - that will also work out well, and make my bank happy! And that's why I asked if Mr. Abdullah can sing.

So there is no reason not to trust me here! Have faith in me, get back on your horse, and get the job done!

Ron”

Ok, her var jeg helt overbevist om at fyren ville bare slutte å svare. Men jaggu fikk jeg svar på dette også – vel og merke svar som ganske klart indikerte at han nå var drit lei hele greia:

”Get lost you fool. I would have shot you dead if you would be near me”

High five!! Vel vitende om at jeg aldri kommer til å høre fra fyren mer, måtte jeg likevel gi ham en siste avskjedsmelding:

Ok - then stop sending people shit like this! Seriously - do you think I for a second believed your stupid story?? Saddam Hussein’s money - and gold?

$ 5,5 mill?! Do you really think I am that stupid?! Don't underestimate people you are trying to scam - that might cost you a lot of wasted work, like - for instance, all your writings to me.

Fun for me though :p And as in matter in fact; I actually am in the music business for real - at least I used to be. I have learned one thing now: Answering people who think they will succeed in scamming is actually really entertaining! Thank you for that, and be careful in your fantasy war!

Cheers!

Etter dette har det vært stille. Maxwell og jeg har mistet kontakten. Synd det skulle ende slik, vi hadde det jo så fint til å begynne med!

2012-06-09T12:07:00.000-07:00

Kjære, fantastiske medstudenter!

Sitter lett fyllesjuk i min nye leilighet og nyter at regnet hamrer løs på verandagulvet. Etter skoleavslutning med klassen og en fuktig tur på byen i går, startet dagen litt rustent - med en dehydrert kropp, hodepine og ørsmå tendenser til fylleangst. Men etter to Paracet, en mugge vann og to nye timer i vuggevise-kingsize-sengen min, våknet jeg kun med en tanke i hodet: For et herlig liv jeg lever!

Det er ikke mer enn 14 - 15 måneder siden jeg bestemte meg for å søke skole, leie ut leiligheten min i Larvik og ta permisjon fra jobben. Det var dritskummelt! Jeg skulle forlate en trygg tilværelse, god økonomi og en nyoppusset leilighet, for så å erstatte dette med en fattig studenttilværelse i et - for meg, ukjent sted, "langt oppi landet". (Jeg måtte forøvrig ta en dagstur med min yngste sønn på forhånd, slik at jeg visste litt om stedet før skolestart. Reisebrevet fra denne turen kan leses her).

Men uansett hvor skummelt det måtte virke; planen skulle gjennomføres! "Herregud, Ronald, skal du bo på 16 kvadratmeter - i en blokk full av hylende, party - kids?!" tenkte jeg, idet jeg trykket ENTER for å sende søknad om hybel. Jeg så for meg hektiske skoledager som eneste gamling i en klasse med tyve, tredve fnisete småjenter, men trøstet meg med at tre år går fort, og snart ville jeg være tilbake i min gamle, trygge tilværelse - i min kjære leilighet og jobbe på min kjære Colorline-båt.

Jeg skalv i stemmen da jeg ringte Skumle- Tyldum for å få litt info om skolesøknaden. Jeg hadde jo aldri snakket med dama før, og hadde ikke peiling på hva slags menneske dette kunne være. Det slo meg at hun virket en smule scary idet jeg la på røret, men ante ingenting om hvor skummel hun faktisk var!

Skumle Tyldum

Og godt var det - for hadde jeg visst hva slags status denne dama hadde i systemet, og hvordan det stikkende hekseblikket hennes lett kunne skadet netthinnen og min mentale helse for resten av livet, ville jeg sannsynligvis trukket søknaden og droppet hele skoleprosjektet. Min noe naive uvitenhet rundt andre mulige skummelheter gjorde at jeg faktisk også her - med skjelvende hånd, trykket enter. Ikke ante jeg at Tyldum - med sine sittende Elvis - imitasjoner, ville forkynne at vi - ved å gå i hennes fotspor, i praksis ville ende opp som en gjeng oldfruer.

Lite ante jeg også om at hennes arvtaker skulle være en person med diktatortendenser og et personlig behov for å markere seg som leder. Og ikke minst: hvordan i helvete skulle jeg - i mine villeste fantasier, kunne se for meg at en husøkonomutdannet lærer, som selv er i ferd med å fullføre et masterstudie, skulle forsøke å overbevise meg om at man kan gjøre støvsuging til et akademisk fag? Jeg kunne heller ikke ane at samme dama skulle bli et megastort irritasjonsmoment, parallelt med at jeg måtte respektere henne som fagansvarlig.

Jeg har også erfart at denne mafialignende skoleeliten til tider kjører en pedagogisk praksis som både er uetisk, demotiverende og regelbrytende. En liten utskeielse etter en tur til Dublin, og et påfølgende arbeidskrav i bakfylla holdt på å velte emnet 1200 for meg, og det var kun takket være mine omsorgsfulle medstudenter Ina og kjære Susann, at jeg med nød og neppe kom meg på skolen den dagen!

Men når jeg i tillegg tillot meg selv å komme med krass kritikk mot en lærer hvor markeringsbehovet betyr mer enn målet om å gi oss et godt læringsutbytte, endte det med at jeg ble straffet med karakteren D istedet for C. Klage ble tatt til etterretning, og C'n var i boks - til tross for "hihihi - du har litt lite struktur når du beskriver renhold av tepper". Jeg visste faktisk ikke at det i det hele tatt var mulig å løfte oppgaver knyttet til renhold av tepper opp på et akademisk nivå! Og skal jeg være ærlig; jeg sliter fortsatt med å forstå det. Det er da bare å støvsuge og rense det for faen!

Beste gjengen!!

Men heldigvis hadde vi Oddvar! Ja, vi elsker Oddvar! Hans utrolige evne til å få oss til å forstå regnskap, hans beroligende og trøstende ord i forkant av eksamener, og hans humoristiske innslag i klasserommet, gir ham i mine øyne tittelen favorittlærer, og finnes det priser for årets lærer burde denne absolutt gått til ham. Da vi gjennomførte regnskapseksamenen trodde jeg virkelig det hadde gått til helvete, så jeg ble lettere sjokkert da jeg åpnet studentweben og leste karakteren B. Er dette en del av samme mafiagreia - bare i motsatt ende av skalaen, skal jeg selvfølgelig ikke klage, men man kan innimellom begynne å lure på hva som legges til grunn for karaktergivningen. Uansett er Oddvar en av de få lærerne jeg har hatt som faktisk har gitt meg et vanvittig læringsutbytte - no doubt! Og når man tror det har gått skikkelig på trynet, men ender opp med karakteren B, har man kanskje lært mer enn man tror.

Alle negative ting til tross; Oddvar er bare ett av en lang rekke momenter som får meg til å tenke "Herregud hvor glad jeg er for at jeg tok de valgene jeg tok i 2011!" Det har så langt vært et ti måneders langt eventyr. Den hodetatoverte - "badass" - Martins-stamgjesten sjokkerte både seg selv og andre med å få klassens første A. Og selv om denne har hengt på meg som en forbannelse i ettertid, må jeg innrømme at det ga meg en vanvittig kick-start på året. Jeg tenkte: "Jøss - er det ikke mer som skal til?" - noe som selvfølgelig førte til en aldri så liten prestasjonsangst i ettertid. Dette har nå stabilisert seg, og jeg har måttet ta til takke med karakterer på et litt mer moderat nivå - noe som igjen gjør at skuldrene er senket og studiet har blitt en ren nytelse!

Ikke vet jeg hva som har skjedd med dagens studenter, men fryktmomentet "party-kids" uteble i sin helhet, og ble forsåvidt en problemstilling som til dels ble snudd på hodet. Her var det stille som i et spøkelseshus - hvor ikke engang spøkelsene var i stand til å spøke! Hva er det med dagens ungdom?! Helt i oppstarten av skoleåret var det noen få spanske utvekslingsstudenter i min korridor som forsøkte seg på noen utskeielser, hvilket resulterte i et oppslag på døren fra en sur student som ikke fikk gjort leksene sine.

Strengt fra lesende sutreklut. Mitt room number var 412.
Og hva faen er greia med smilet i bunnen?!

Makan til syting da gitt - og det skulle komme fra blokkens midtlivsmann, som før han flyttet var redd for at festing skulle bli et problem. Jeg hadde overhode ingen intensjoner om å klage på festingen - jeg var vel heller mer opptatt av om jeg snart ble bedt på fest til de spanske skjønnhetene, noe den furtete lekseleseren i andre enden av gangen satte en effektiv stopper for. I tillegg flyttet mine to livlige, syngende nabojenter fra Bergen - Anniken og Jannike, og stillheten som fulgte ble faktisk i drøyeste laget. Nå sørget jeg riktignok for at en av mine polske naboer måtte flytte, men det var fordi han spilte høy musikk 24 timer i døgnet syv dager i uken, så etter tre måneder uten én natt med sammenhengende søvn, sprakk det for meg. Sammen med nabo Jannike sørget vi for at polakken måtte pakke sakene og flytte to etasjer nedover i bygget.

Leseavdelingen i min 16 kvm leilighet i studenthuset

Sosial sammenkomst etter en eksamen i vinter - masse plass!
Erlend forsøker her å demonstrere hvor godt utrustet han er. Badass!

Og min frykt for å bli klassens olding var helt ubegrunnet. Ja, jeg er riktignok klassens eldste hannkjønn - ihvertfall etter at den rullingsrøykende Professor Grønnsåpe fra Trøndelag kastet inn håndkleet og forlot oss. Men det skulle jo vise seg at gjennomsnittsalderen på skolen vår er rundt trettifem år, noe som gjør at jeg virkelig føler meg som en av mengden - i tillegg til at en haug av studentene faktisk er eldre enn meg. Og fnisete småjenter - vel vi har unge jenter i klassen, og noen av dem har sikkert fnist litt innimellom, men det er jo bare kos! Og de positive tankene om at tre år går fort, er også en ting som er snudd litt på hodet - jeg er redd denne tiden faktisk vil gå altfor fort, og at tårene sannsynligvis vil presses frem for flere av oss i det øyeblikket vi leverer bachelor - oppgaven i 2014.

For lite visste jeg om hvor fantastisk dette skulle bli! At jeg skulle bli en del av en slik herlig gjeng! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle meg så integrert og trives så vanvittig godt i et slikt samfunn. Vi har unge gutter og jenter, vi har voksne og godt voksne - med erfaringer fra yrkesliv. Vi har avdanka kokker, barnehagetanter og bussjåfører. Vi har gifte, samboere, skilte og single. Vi har ateister, kristne og muslimer. Vi har temperament, humor og engasjement. Noen er sjenerte og tilbaketrukne, andre storkjefta og frempå. Vi har vært vitne til brudd i forhold, mens andre har funnet kjærligheten. Uansett, alle forskjeller til tross; det er helt utrolig at man kan bli så sammensveiset i løpet av ti måneder!

Gråt, krangel, latter, sarkasme, irritasjon, forventninger, spenning og pur glede har gått hånd i hånd fra den dagen vi entret skolen i August. Og det er helt herlig! Det er så omfattende, så komplekst og så vanvittig givende å være en del av det - særlig når man går skole etter tyve år i arbeidslivet.

Klassens første par, Mari og Daniel - herlig!

Kostklassens første par, Erlend og Helene. Bildet ble tatt i januar, og på dette tidspunktet var det bare Helene og jeg som visste at de ville bli et par! De er nå - omsider, offisielt sammen, men har hatt et hemmelig forhold i to måneder. Lykke!

Noe av det som kanskje har fremkalt bortimot hele spekteret av emosjonelle ytterpunkter, er uten tvil arbeidet med gruppeprosjekter. For meg er dette en helt ny erfaring, og til tross for både opp - og nedturer har det vært utrolig givende å holde på med. Jeg tror aldri jeg har deltatt i noe tidligere i livet som har gitt meg den samme følelsen av det å bli sammensveiset, det å tilpasse og respektere hverandre og det å oppleve gleden, lettelsen og stoltheten over å levere noe man har jobbet frem sammen. Siste gruppeeksamen ble levert i går, så nå er det bare å vente på resultatet. Takk for et herlig samarbeid, gruppe 4 - dette ble vanvittig bra!

Kaos og forberedelser før eksamen i materiallære, Joachim, Lene og Susann. Susann ville ikke bli tatt bilde av med fletter, men jeg insisterte!

Som individuell student kan jeg også notere meg rekordtall i nye opplevelser, erfaringer og oppdagelser. Det hele har vært som en sammenhengende kavalkade av stimulerende og selvutviklende prosesser - ikke bare i skolesammenheng, men også utenom skolen. Jeg gruet meg til å forlate Larvik og min trygge tilværelse i nyoppusset leilighet, men nå er denne solgt og erstattet med splitter ny kåk Lillestrøm. Her trives jeg så godt at jeg til tider lurer på om jeg noen gang klarer å flytte herfra igjen. Det gikk helt greit å bo på 16 kvadrat, men nå har jeg forsøkt det også, og jeg må innrømme at det var utrolig digg å flytte inn i 48 kvadrat med oppvaskmaskin og veranda!

Åråsen studenthus - mitt gamle hjem Åråssvingen 11 til venstre, og Åråssvingen 9 - mitt nye hjem til høyre.

Mitt nye hjem, der det står en litauer og legger siste hånd på verket.

Liten moral til slutt: Følg dine drømmer, grip sjansene som dukker opp, og overse det som gjør livet surt! Så langt har alt gått over all forventning dette året for mitt vedkommende, og det kan i stor grad skyldes fokuset på muligher og positive tanker, i tillegg til at jeg foretrekker å vanke med folk som tenker på samme måten. Graver man i dritt, blir man som kjent møkkete på hendene - og det er det ingen mening i! Gi gass, men sving unna det som forsurer livet! Ditt valg..

Første skoleår ble avsluttet med en kjempeflott kveld i Rælingen, på terrassen til Nick. Takk til dem som engasjerte seg for å få til dette, og en ekstra takk til Nick og Marte som stilte sitt paradis til rådighet for å gi oss en verdig avslutning på året.

Til slutt: Takk for et flott skoleår, både Husl og Kost på alle klassetrinn! Og lykke til videre i livet, dere som nå har levert bachelor. En ekstra klem til Susann - du er best!

Jeg gleder meg allerede til neste skoleår, men først er det sommer, sol og ferie! Nyt det!

God sommer!

Fjærfe seiler i medvind.

2012-02-17T11:19:00.001-08:00

Picture: Darkangelsrevenge.com

Etter nok et stunt fra vår kjære engleprinsesse, er det meg en sann glede å "åpne" bloggen igjen! For selv om jeg gjerne skulle skrevet mye mer om sko, vesker (eller væsker?) blomster og krig og fred og sånt, må jeg innrømme at det er uttalelser fra folk som Märtha som virkelig gir meg skrivekløe - så får heller andre samfunnsengasjerte bloggere ta seg av det man gjerne leser på side 2 og 3 i Dagbladet.

Fint og flott at Mulla Krekar vil reise til Somalia for å undervise, men jeg orker virkelig ikke å mene noe om den mannen, siden det er bare så jævla oppbrukt alt man kan mene om ham! Jeg orker ikke å mene noe om landets største idiot Breivik heller, eller horebukkskattesnyteren ItaliasBerlusconi, eller grisegutten Birkedal, pengesjefene Øystein Olsen og Sigbjørn Johnsen, grusomme SV-politikertaper Heikki, eller kulturskrulla Anniken.

Jo - forresten; hun vil jeg mene noe om! For i dagens Dagladet er hun faktisk avbildet med skisko da hun ankom årsmiddagen på Grand Hotell i Oslo i går kveld! Da begynner vi å snakke! Tre bilder - et av hele dama, poserende med skiskoa, et nærbilde av føtter med skisko, og et nærbilde av røde sko med høye hæler som hun tok på seg før hun satte seg til bords. Interessant ass! Jeg synes faktisk skiskoa var finere enn de røde, men det er også alt jeg har tenkt å mene om den saken!

Nei, det som virkelig er interessant i dagens Dagbladet, er Märthas siste avsløringer om engleuniverset! For nå viser det seg nemlig at disse vingebefengte gallionsfigurene legger fra seg kroppsavfall i form av fjær! På folk! De søler fjær på folk! Og i folks lommebøker! Skulle man følt seg like velsignet hvis folk gikk rundt og strødde menneskelig avfall på venner og familie - som for eksempel løs hud, negler, navlelo eller flass?! Tror ikke det nei, men med engleavfallet er det nemlig annerledes. Det er faktisk slik at hvis man er så heldig å få litt kroppsavfall fra engler på seg, er man garantert all verdens lykke for resten av livet. Fjærene har nemlig en slik effekt i følge Märtha.

Så endelig - nå er det mange brikker som faller på plass for meg! Jeg har nemlig denne merkelige tendensen til å sove lenge så fort jeg har sjansen. Eller - det vil si, jeg sover ikke lenge, jeg drar meg lenge. Våkner som regel første gang i åttetida, og siden den 43-årige blæren min krever både varsom behandling og vedlikehold, lar jeg den få en tømming rundt disse tider. Men så; senga! Og der kan jeg altså ligge i to, tre timer til - uten å sove. Jeg bare ligger der. Trygt og godt er det. Jeg har ofte lurt på hvorfor - for jeg er verken doven eller lat, og helsa mi holder snittkvalitet og vel så det!

Men nå fikk jeg altså svaret: både dyna og putene mine er fulle av englefjær! Hele meg er dekket av himmelske herligheter, og gir meg en ro som gjør at jeg nesten føler meg bundet til senga. Og helt seriøst altså - jeg er nesten sikker på jeg hører engler som hvisker også - ihvertfall hvis jeg har vært på fest dagen før. Da kommer englene. De vet nemlig at en lang natt kan skade psyken litt, så da tar de ekstra godt vare på meg. Jeg hører ikke hva de hvisker, men jeg hører hvisking! Koselig!

En annen brikke er jakka mi! Jeg presterte nemlig langt dårligere enn jeg burde på forrige skoleeksamen, og har lurt litt på hva som egentlig gikk galt. Men den åpenbare forklaringen er jo at jeg i denne perioden brukte rocke-skinnjakka mi istedet for dunjakka! Er det mulig å være så dum?! Jeg lot englene henge på knaggen i leiligheten istedet for å ta dem med meg til eksamenslokalet! Og det hjalp lite at eksamenshjelpene var så gamle at de selv var i ferd med å innta englekoret. De var bare gamle - kjempegamle, og de luktet vondt! Lite engler å sense der gitt!

Og selvfølgelig: nysingen! Jeg er allergisk mot dyr, men jeg har da ikke dyr! Så hvorfor har jeg da vært plaget av allergi så fort jeg entrer min 16 kvm luksusbolig?! Englefjær - selvfølgelig! Ganske irriterende igrunn, for det er jo ingen tvil om at jeg trenger englevakten. Heretter skal både dyne, puter og dynjakke behandles med respekt og verdighet, og englene skal slippe å følge meg på de villeste festene - for der vet jeg de mistrives. Og ja; jeg skaffer meg gjerne Ceterizin på blå resept - hvis det er alt som kreves for at livet mitt skal bli absolutt himmelsk!

Og så litt ekstra info: George Clooney har brukt kokain (eller englestøv), og Marion Ravn skal gifte seg. Er det ikke flott dere?

Tror jeg må ta meg ei allergipille - så skal jeg ta på meg dunjakke og skisko og gå på englejakt!

God helg, og ta godt vare på fjærene!

Kampanjedager - og litt om måker....

2011-10-12T09:31:00.000-07:00

Dette er faktisk mitt første innlegg siden jeg flyttet til Lillestrøm og begynte på skole. Borte er sjøsprøyt, havutsikt og Superspeed 2 - for ikke å snakke om måkene jeg tidligere så dypt og inderlig hatet, men som jeg nå har begynt å få et greit forhold til. Dette innlegget skal altså i hovedsak handle om mine kampsaker i studentparlamentvalget, men først litt om måker:

Jeg har nemlig begynt å følge en filosofi som ser ut til å legge grunnlaget for en generell, gjensidig forståelse og omsorg mellom meg og alle levende individer i fremtiden: De kan da ikke noe for at de er måker. Altså - ingen kan egentlig hate måker så lenge det faktisk ble skjebnebestemt at da egget sprakk kravlet de ut som et slikt pipende, bevinget vesen.

Jeg kan ikke tenke meg noe verre scenario; man ligger trygt og godt inni noe man tror er en mage. Det er mørkt, men det føles helt greit, med både morkake, perfekt varme og det hele. Du er overbevist om at du er et menneskebarn. Men idet du begynner å presse på, og vente på en lysåpning, latexhansker, pupper og en tårevåt pappa, skjer det: SPREKK!

WTF?! Der ligger man, på et hustak - i en blanding av eggeskall og slimrester, mens et hylende monster begynner å hakke på deg for å fjerne dritten. Du er født måke! Hva faen gjør man da? Jo, da må man bare være måke. Man må rett og slett gjøre det beste ut av det. Sikkert en skikkelig nedtur for flere av dem som har opplevd det, men det blir neppe noe bedre av at de som var så heldige å bli født mennesker, roper skjellsord til deg så fort du forsøker å snike til deg en matbit fra terrassen eller picnik-kurven. Altså: Vær snill med måkene - det kunne vært deg!

MEN: Jeg stiller i disse dager til valg! Hvem hadde trodd det?! Høyskolen i Akershus og Høyskolen i Oslo har nå blitt til Høyskolen i Oslo og Akershus. Da må man ha nytt studentparlament, og jeg har latt meg rive med og engasjert meg. Jeg var med på stand på Hioa Kjeller i går - da delte vi ut kaffe og boller fra Hannas. Det var så koselig atte!

Jeg stiller altså med følgende kampsaker:

Billig og godt treningstilbud
PC på eksamen
Billigere og bedre mat i kantina

Når det gjelder treningstilbudet på Kjeller har jeg allerede alliert meg med en aktiv bruker av lokalene, Christopher Dragnes Norderhaug fra Kost1. Han har engasjert seg for å ruste opp utstyrsparken, og er villig til å gjøre en innsats både som PT og bidragsyter for å få ting til å funke der nede. Trening er viktig for å øke konsentrasjon og vilje, og det er vel ingen som lenger er i tvil om at fysisk aktivitet er med på å gjøre skoledagene lettere. Mer utstyr og organisert opplegg er mulig å få til - det handler bare om å engasjere seg. Dette får vi til - hvis vi vil!

Når det gjelder "billigere og bedre mat i kantina" på Kjeller, er jeg foreløpig litt redd for å rope for høyt - enkelt og greit fordi jeg er redd for at Kumlai skal slutte å smile! DET skulle tatt seg ut! Hannas har.. skal vi si det på den pedagogisk riktige måten - "et godt forbedringspotensiale" - både når det gjelder pris og kvalitet. Dette er strengt tatt foreløpig kun en hypotese, men sammenligner man med høyskoler og universiteter i andre fylker kan man lett jobbe frem en konklusjon. Og vi har jo kostøkonomer på skolen! Dette må da være mulig å få inn som et skoleprosjekt? Bare tanker.. Dette også får vi til - hvis vi vil!

PC til eksamen. JA! Seriøst - det var med nød og neppe at jeg klarte å komme meg igjennom eksamen i skriftlig engelsk da jeg tok studiekompetanse. Dette fordi jeg nesten har glemt hvordan man bruker en blyant - for ikke å snakke om en penn! Jeg leverte en oppgave så full av feil, overstrykninger og kluss at det var flaut! Jeg fikk meg derfor en skikkelig nedtur da jeg forsto at man selv på høyskolenivå må ty til disse steinalderinstrumentene for å få gjennomført en eksamen. Hvorfor?! Ingen av oss vil vel noen gang møte en arbeidsgiver hvor det er et krav å kunne skrive 50 ord i minuttet - med blyant! Det vil heller ikke være mulig, og skulle jeg forsøkt, ville INGEN - inkludert meg selv, vært istand til å lese det etterpå.

Med PC derimot - er det fullt mulig, og selv de minst opplyste her i samfunnet har vel nå fått med seg at tastaturet har kommet for å bli, og at penn og blyant for lengst er utkonkurrert. Dette er redskaper man nå bør anse som pensjonister som fortjener et eget monter på Teknisk museum. Jeg har selvfølgelig all respekt for dere som mestrer å gjøre notater med penn og blyant, og skal jeg være helt ærlig er jeg bittelitt misunnelig på at dere evner å formidle beskjeder fra tavle og foreleser til papir. Selv har jeg som sagt ramlet av den greia for nærmere tyve år siden, og har nå bevisst jobbet for å slippe Pc'en - eller Mac'en HELT inn i livet mitt!

Men så må jeg altså bruke penn når det først gjelder. Suger det? Ja, det gjør det.... Begrensningene ligger i teknikk og kostnader sies det, men så lenge verden går så fort fremover som nå, bør dette være et problem som lar seg løse før vi aner det. Men nok en gang: engasjement er nødvendig - også her!

Du snakker - jeg lytter
Jeg snakker - for at du skal bli hørt ;)

Stem stem stem!

Ronald Kern - Hioa Kjeller, Husl 2014

Måkeparet Pia og Pelle

2011-06-08T14:28:00.000-07:00

Pia og Pelle bor på et tak, og nå skal de ha barn.

I mitt innlegg "Never Pet A Burning Dog" påpekte jeg at måkene på bildet over bare lå der og ikke gjorde noenting. Det var feil. Måkeparet Pia og Pelle hadde nemlig en plan...

Jeg har alltid gitt uttrykk for at jeg hater måker. Ikke fordi det er kult, tøft eller in i tiden å hate måker - slik for eksempel Odd Børretzen alltid har gjort, men fordi måker til tider ødelegger gåturen min, middagen min, dagen min eller enkelt og greit livet mitt! Mulig mitt liv til tider kan virke noe smålig og pensjonistaktig, der jeg går rundt i bokseren og ordner med fuglematere, blomsterpotter og skjulte Tagetes, og at jeg kanskje er i overkant opphengt i tullete smådetaljer, som for eksempel måker som gjør irriterende ting og lager unødvendig mye støy i min ellers så rolige hverdag. Men visse ting setter selv den mest kontrollerte og avbalanserte sjel totalt ut av fatning.

Odd hater måker

Som et eksempel kan nevnes da et fullvoksent eksemplar av arten plasserte sine søplete amfibieføtter på hver sin side av et stettglass med rødvin. Jeg var kun inne en liten tur for å sjekke mailen. Jeg sjekker jo mailen hvert femte minutt, selv når jeg skal forsøke å nyte et glass vin i min lille oase med pensjonistblomsten Tagetes og ungdomsblomsten Lobelia. Jeg hadde ikke mer enn fått ræva ned på stolen, før jeg hørte den intense, lett gjenkjennelige skrikingen - nesten inne i stua mi! Jeg innså fort at vinglasset mitt lå syltynt an og at dette sannsynligvis ville ende med katastrofe. En måke som står på et vinglass er i seg selv noe man normalt drar på sirkus for å se, men det jeg likevel var mest opptatt av var hvordan i helvete skal den komme seg vekk derfra uten å velte glasset?! Og dette var faktisk en vinskvett jeg hadde presset ut av en treliters pappdunkt, ved å ta ut posen og stryke til det ikke var så mye som et rosa skjær igjen mellom de to plastlagene.

Jeg visste at løpet var kjørt, og anså vinen for tapt. Iinstinktivt og full av hat og raseri kastet jeg meg ut på verandaen og ropte masse skjellsord til den bevingede rotta. Og selvfølgelig - den hylte masse dritt tilbake, spant ut vingene, og sparket glasset brutalt ned fra bordet så både vin og glasssplinter sprutet rundt meg. Deretter flakset den over kanten på rekkverket og geipet til meg. Jeg var sekundet fra å hoppe etter den, men så kom jeg på at jeg ikke kunne fly, og at turen fra fjerde etasje og ned i asfalten bare ville gjort sølet enda mer omfattende. Jeg fortsatte å rope mange skjellsord - og det gjorde vingerotta også.

Hadde dette vært et engangstilfelle, kunne jeg sett humoristisk på det, og kanskje kunne vi lagt grunnlaget for et lengre vennskap, hvor jeg kunne stelt istand et bedre måltid, og skjenket faenskapet med brennevin. Men jeg beklager, jeg hater visst måker. Vinrobberiet i seg selv var riktignok et engangstilfelle, men den samlede terroraktiviteten begått av måker vil på ingen måte avta. Senest i går ble jeg angrepet av en fjærkledd Spitfire fullastet med ammunisjon. Og de treffer faktisk! Greit - jeg skjønner at de forsvarer noen egg, for klekkingen har ikke begynt riktig ennå, men hva er greia?! Jeg er faktisk ute og går tur, og driter fullt faen i egga dine! Og er du klar over at menneskene eier denne plassen?! Måka hviner bare "Det får ikke hjelpe, egga skal forsvares med livet som innsats!"

Klok av skade bråstopper jeg og innser at jeg nå blir tvunget til å endre min godt innøvde spaserrute.Jeg går ikke på den smellen en gang til, og gjør hva det måtte være for å unngå syrebombene fra krigsinnstilte, rugende bombefly. Jeg ble nemlig bombardert i fjor. Midt på lyse dagen, på åpen gate - ja faktisk i nedre Larviks hovedgate. Jeg har jo som kjent en rød kule som en del av min tatovering i bakhodet, noe fjærkreet åpenbart visste å utnytte. Den traff nemlig - innertier! Og det var ingen tvil om at den hadde bunkret godt opp i forkant av angrepet.

De fleste andre vesener på jorda bæsjer fordi de må det, og jeg har vel ennå ikke møtt mennesker som bæsjer på meg for å forsvare seg. Da foretrekker jeg heller en smekk på lanken, spikerpistol eller pisk. Og ikke nok med at måkene driter på folk for å forsvare eggene som interesserer meg midt i ræva, men bæsjen er jo livsfarlig! Smekken i seg selv var ille nok - idet en drøy deciliter syre klasket seg fast i bakhodet mitt, men effekten som fulgte var i høyeste grad urovekkende. Dette stoffet svir, det etser og det klør. Og det faller heller ikke naturlig for meg å begynne å grafse i ulumskhetene, så blir man utsatt for slike bombeangrep, er det ikke annet å gjøre enn å finne raskeste veil til ei kran og spyle bort faenskapet.

Nå er det imidlertid et bittelite lys i min måkehatefulle hverdag: Pia og Pelle. Pia og Pelle har nå forflyttet seg fra den gule firkanten på toppen av nabohuset, og laget seg et reir ved en pipe litt lenger bort på samme tak. De er allerede godt igang med rugingen, og selv om jeg vet at det kommer til å bli et helvetes leven her når ungene klekkes, er det ikke fritt for at jeg følger det hele med stort engasjement.

Pia er den som ligger mest og ruger. Hun ligger litt alle veier, men som oftest med stjerten mot meg...

Rugemaskinen Pia - til høyre for den sorte pipa.

... mens Pelle holder vakt og stjeler mat til seg selv og Pia. Det hender også at Pelle ruger, men han synes det er drit kjedelig, og stikker ofte av. Derfor blir det til at Pia tar de fleste rugevaktene, så får heller Pelle ta seg av bombing og hyling når ungene begynner å ferdes der menneskene oppholder seg.

Vordende far Pelle - holder vakt og stjeler mat

Og det er vel da det brått blir slutt på det lille lyspunktet for mitt vedkommende. De bor tross alt på taket til nabohuset. Kan bli en utfordring...

Livet til Pia, Pelle og familien følges videre i senere innlegg!

Kjære dagbok. Streik, kassadamer og visakort

2011-06-07T05:32:00.000-07:00

Riksmeklingsmanndame Kari Gjesteby. Ganske sliten.

Riksmeklingsmannen, som er ei dame, klarte å få YS og LO til å bli venner, slik at vi kan fortsette å la kortene våre gå varme i minibanker og terminaler. Faren for streik fikk meg til å mimre litt over hvordan det fungerte i "gamledager".

Jeg savner den koselige dama i kassa som sa "Taaaakk skal du ha!" med et påfølgende "Og det var fem kroner tilbake, vææææærsågod" Og så sa jeg tusen takk for det, og ha en fin dag, og så sa hun i like måte, og så smilte vi til hverandre og tullet og tøyset helt til neste kunde ga henne penger og hun sa: "Taaaaakk skal du ha!"

Denne hyggen er det nå slutt på. Dama kikker stivt på varene etterhvert som jeg legger dem på båndet, for å være sikker på at hun har kontroll på hvor strekkoden befinner seg. Kaviar, melk, egg, brød, pils og chillinøtter flyr forbi bippen så fort at jeg såvidt klarer å holde følge. Ikke et ord blir sagt - bortsett fra hvis det sitter ei dame - eller en mann i kassa som jeg kjenner personlig.

Etter at alle varene har gjennomgått bippe-registreringen stopper verden opp litt, dama løfter blikket og sier: "Da ble det sekshundreognittikronertakk." Jeg studerer tallet og tenker: "Kan det stemme det da?? Ja, det stemmer sikkert. Og hvis ikke det stemmer tør jeg ikke si noe - hu virker rimelig føkka i hue!"

Jeg fomler litt med kortet, og skvetter til idet hun skriker: "Stripa mot deg!" mens blikket hennes legger til: "Kan det være så forbanna vanskelig å forstå, din jævla loser?!"

"Ah - beklager så mye, skal aldri gjenta seg" skjelver jeg og stapper kortet ned på ny. Jeg tenker: "Jeg vet jeg har dekning, men tenk om noe har skjedd, og det vil lyse "IKKE GODKJENT!" Det føles egentlig litt som om jeg har et ublidt møte med banken hver gang jeg er i butikken.
Sekundene er lange som norske vintre, dama tapper med sine ildrøde negler mens hun venter, og jeg kjenner at jeg angrer på at jeg ikke gikk i minibanken først.

Ikke det at man får det noe hyggeligere av den grunn, for nå er det jo slik at har man vært litt uheldig med sedlene i lomma, og dama må jobbe for å få den inn i seddelmateren sin, føler man seg nok en gang som en opprørsk, vandaliserende tenåring. "MÅTTE du knørve den så jævlig? Er du klar over å vanskelig det er å få sånne sedler inn der?!" sier øynene til dama. "Sorry", sier øynene mine mens jeg strekker frem lanken etter vekslepenger, hvorpå dama himler med øynene og henviser meg oppgitt til boksen hvor vekslepengene kommer ramlende som fra en enarmet banditt.
"Ah, se det gitt! Så kjekt da" forsøker jeg.
"Ja, hadde bare folk forstått poenget så!!"
Nei - sedler er egentlig ikke noen løsning det heller.

Hun tapper iherdig videre mens hun gjør seg klar til å ta imot kvitteringen fra skriveren. Så - endelig: godkjent. "Den er grei - kvittering?"
"Nei takk, den blir bare liggende i lomma til etter klesvasken" forsøker jeg. Men dama er allerede i gang med neste kunde - eller kanskje jeg skal si offer...

"Den er grei" ?? Hva skjedde med "Taaaakk skal du ha" og "Værsågoood"?!

Sukk....

Pensjonistblomsten

2011-06-06T08:30:00.000-07:00

Jeg kjøpte meg noen blomster i går. Reiv med meg det som i utgangspunktet så flott og fint ut, blant annet den fargesprakende planten Tagetes. Men da jeg hadde fått alt i jorda, slo det meg at akkurat denne oransje varianten ga meg ørsmå assosiasjoner til gammel dame - eller mann. Det uroet meg litt, siden jeg tross alt såvidt har bikket førti, og forsøker i det lengste å ta avstand fra alt som på noen måte kan virke foreldende.

Og joda - uroen var berettiget. Til tross for gamlemor-imaget, var jeg langt på vei både stolt og tilfreds over at jeg i det hele tatt hadde fått meg nye blomsterkasser, og selv sørget for å skape starten på et botanisk mangfold på verandaen min. Skrytebilde ut på FB-wallen, og dermed var det gjort: "Næmen, har du plantet Tagetes du da - pensjonistblomsten?" Takk - det var nådestøtet! Jeg hadde jo allerede en sterk følelse av at Tagetesen kunne stått som selve symbolet for eldrebølgen, men jeg hadde samtidig et syltynt håp om at den fine, oransje blomsten likevel ville få godkjent-stempel i mine blomsterkasser. Men neida, jeg fikk stryk, og den lille magefølelsen ble med ett forvandlet til en diger klump! Her måtte drastiske tiltak til!

Ikke annet å gjøre enn å hive seg i bilen og ta en ny tur til Plantasjen.


Plantasjen - selger blomster, griller og is

Det gikk et stikk i meg idet jeg passerte bordet med Tagetes, blomsten som nå hadde laget kaos i min botaniske hverdag. Den kostet jo bare 59,90,- så jeg tok med meg to. Men så viste det seg at det hang ti planter i hvert håndtak - altså jeg ble sittende med tyve pensjonistplanter! Argh!

Pensjonistblomsten Tagetes. 59.90,- for ti stk.

Jeg tumlet meg videre og speidet etter planter med et litt mer ungdommelig preg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å finne en plante som både var ungdommelig og macho, men måtte til slutt innfinne meg med at planter er og blir noe feminine greier. Jeg stoppet opp ved noen hvite Lobelia'er. Etter lange og møysommelige vurderinger, kom jeg frem til at dette er blomsten som skal freshe opp blomsterkassene mine. Den feminine siden var det ikke noe å gjøre med, men jeg er jo mann - tross alt, så jeg forsøkte så godt jeg kunne å bære dem på en litt macho måte frem til kassa. Tror det funket - jenta i disken snakket ihvertfall til meg som om jeg skulle være et skikkelig mannfolk.

Ungdomsblomsten Lobelia var sikret.

Lobelia - frekk og freidig blomst fra Plantasjen

Jeg tok også med gjødsel, siden jenta på Plantasjen sa det var veldig viktig for at blomstene skal ha det bra.

Gjødsel - gjør planter glade

Så var det bare å si farvel til Tagetesen....

.... og velkommen til Lobelia! Jeg har troen på disse, bare de får nok gjødsel, vann og kjærlighet. Og bare så det er sagt; Tagetesen blir ikke kastet, men de har nå havnet i potter og plassert på steder som ikke gjør dem synlige for allmennheten. Det vil si, jeg kan se på dem så mye jeg vil, og så kan jeg snakke med dem når jeg trenger noen å prate med. Pensjonistplanter er nemlig gode lyttere.

Mulig jeg er litt skap-pensjonist... so what?

Lost Universe

2011-06-05T08:49:00.000-07:00

Sommeren - som sannsynligvis varer til i morra, skal nytes maks, så det blir ikke mye blogging på meg i dag. Har lastet opp en ny låt på Urørt - "Lost Universe". Selvfølgelig nok en låt i metallsjangeren, så har du ømfintlige ører burde du bare gå videre til neste blogg, FB-profil eller hva det måtte være!

Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten

Tekst følger under - for den som er interessert. Handler - nok en gang om ekstrem religion, og tanker rundt hvordan både ofre og terrorister opplevde 9/11. Skulle gjerne sendt refrenget direkte til Mr. Camping, så hvis noen har en idè om hvordan jeg kan få tak i svinepelsen, setter jeg stor pris på det! ;)

The Lost Universe

Trapped inside the holy fire, screaming for a helping hand

No one can hear you, nobody cares about you

Surrounded by an evil shadow, days of immorality

Waiting for the final message, slaves of the insanity

A gathering of warriors, armies of the final days

Waiting for the sweetest death, the beauty of the ending race

Show me a Messiah who can save us from this universe

Show me an angel who can take me to another earth

Show me a paradise, the heaven you’ve been waiting for

Show me that your prayers led you to the highest door

Trapped inside the holy fire, screaming for a helping hand

No one can hear you, nobody cares about you

Obeying the messages written by the evil hand

Serving the almighty, killing for the Promised Land

Dreaming of the brightest moments, the hour of destiny

Trusting the scripture, serving to eternity

Show me a Messiah who can save us from this universe

Show me an angel who can take me to another earth

Show me a paradise, the heaven you’ve been waiting for

Show me that your prayers led you to the highest door

Noah, du skulle bare nektet! Del 9

2011-06-03T07:09:00.000-07:00

Oppdatering: Noah, du skulle bare nektet! har nå blitt e-bok, og kan kjøpes hos ebok.no

Jeg skal på en etterlengtet friperiode, og det gjør ikke vondt i dette været! Nå skal der nydes en iskold pils i aftensolen, og så tar vi lige nu en skål med Noah og den naive gjengen rundt bordet hans. Her kommer del 9.

Skål!

Na’ama reiste seg, og forsøkte å føle litt på virkeligheten igjen. Hun var blek og skjelven, så det var ingen tvil om at hun tok nyheten om storflommen på alvor. Likevel stilte hun seg undrende til dette vannvittige prosjektet, og stusset over at akkurat hennes mann var utvalgt til å bygge denne arken. Hennes snart sekshundreårige ektemann hadde rett og slett sagt ja til et uoppnåelig oppdrag fra Gud - uten å snakke med henne først!.

- Det er vel på tide å få i seg litt mat, sa hun idet hun reiste seg og gikk fra bordet. - Noen som har lyst på litt villsvinrester fra i går?

Hun gikk bort til kokegropen og hev oppi mer ved før hun forsvant inn for å hente matrestene fra kvelden før.

- Jafet! kom det skarpt fra utsiden av vingården.

Det var Ruth, kona til Jafet. Det var ikke alltid godt å si hvem av dem som var verst, Jafet eller kona, men en ting var i hvert fall sikkert; hun var like mye ei møkkakjerring som Jafet var en møkkamann. Hun var rett og slett en kvinnelig utgave av Jafet; ustelt, illeluktende, feit og møkkete, i tillegg til å være like kranglete og ufin som Jafet - om ikke noen hakk verre. Kort sagt, til sammen var de et forferdelig plagsomt og ekkelt ektepar, som kjeftet og kranglet så å si bestandig, både med hverandre og med de fleste andre i landsbyen.

- Pokker, sa Jafet stille. - Slutt på freden! Den kjerringa går meg på nervene!

- Er det fortsatt vanskelig mellom dere? Spurte Noah.

- Det blir bare verre og verre! Vi prøver jo, men det blir liksom aldri noe greie på det. Vi har våre lyse stunder innimellom, men stort sett er det et helvete!

- Hm, slitsomt å ha det slik i lengden, svarte Noah medlidende.

Jafet var jo sønnen hans tross alt, og uansett hvor håpløs og vanskelig han til tider kunne være, var det ikke fritt for at han kunne kjenne et snev av farsinstinkt når har skjønte at Jafet slet med ekteskapet.

- Jeg kommer, snøvlet han og forsøkte å gi inntrykk av å være bortimot edru.

- Ja, det er på tide å få ryddet opp i teltet! Det ser ikke ut! svarte hun gnålete.

Hun ble stående og følge med helt til hun hadde forsikret seg om at Jafet hadde reist seg, hvorpå hun snudde og vagget av gårde igjen, uten å si så mye som et ord til verken Noah eller de andre.

I motsetning til de fleste andre i landsbyen, hadde ikke Ruth og Jafet tatt seg bryet med å bygge hus, og var blant de få som ennå bodde i telt. Da de første omreisende kom til Sypressfjellet for hundre år siden, var det vanlig å bo i telt, men ettersom folk begynte å slå seg ned og dyrke jorda, var det stadig flere som bygde langhus for å bo litt mer komfortabelt. Mange av dem bodde i store generasjonsboliger som gjerne rommet både to og tre familier, i tillegg til husdyr. Men bare tanken på å bygge hus var nok til at både Ruth og Jafet ble svette, og det var jo ingen som ville bygge hus sammen med dem heller. Derfor ble de boende i det slitte teltet sitt i den mer lugubre delen av landsbyen, hvor det ikke var så høye krav til verken byggeskikk eller boligstandard. Denne delen av byen var nok en av grunnene til at Gud ønsket en ny start, for i nabolaget til Ruth og Jafet var slossing, drap og voldtekter en naturlig del av hverdagen. Jafet var derfor tilbøyelig til å akseptere at en storflom var nødvendig, og skulle han dømme ut ifra sitt eget nabolag, måtte han innrømme at en utrydning ville vært på sin plass.

- Dette var - eh, interessant må jeg si, snøvlet han og takket for vinen. - Jeg må - som dere sikkert skjønner, dra hjem en tur. Det ser ut som et bomba horetelt hjemme, så hvis jeg ikke tar meg en rydderunde nå, er jeg redd jeg må sove på gata i natt, og det er lite fristende i det nabolaget mitt - hvis dere forstår. Vi får snakke videre om denne planen senere - eller kanskje i morgen. Hvis du mener alvor med dette fatter, må jeg jo snakke med Ruth om det. Jeg regner med at hun også fikk billett til båtturen?

Han hadde innerst inne et håp om at møkkakjerringa kanskje kunne bli igjen når storflommen kom - hvis den kom. Planen var jo liksom at jorden skulle renses, så han så ikke helt logikken i at hun skulle være med. Men så begynte han å tenke på at han aldri hadde så mye som tatt i et kokeredskap, og Ruth var tross alt veldig god på det med matlaging. Derfor kom han frem til at han heller fikk ta henne med seg ombord, selv om han var småbekymret over tanken på at hun skulle spre sine dystre, bistre gener over jorden etter flommen. For det var ingen tvil om at med hennes gener som grunnlag, ville den nye menneskeheten få en veldig dårlig start. Det bekymret ham også at så lenge Ruth skulle ta del i menneskehetens forplantningsprosess, var han selv dømt til å ha fysisk omgang med henne, og det av en karakter han de siste årene hadde funnet direkte frastøtende.

- Jada, svarte Noah. - Konene skal være med, så du kan likegodt gi henne nyheten med en gang, og så kan du forberede henne på at du vil komme til å være litt opptatt med båtbygging noen år fremover.

Jafet sukket.

- Ok gutter, vi snakkes!

Han løftet hånden og hilste farvel før han småsprang bortover den støvete stien mot slumstrøket han bodde i.

Sem kikket mot sola.

- Huff, tida flyr! Jeg har noen krukker i ovnen som snart er klare nå, så jeg tror jeg må stikke. Men skal vi ta et møte i morgen tidlig da, så vi får begynt å planlegge litt?

- Ja, det hadde vært fint! Kommer du også Kam?

- Jada, jeg regner med det, hvis vi kan ta det litt tidlig. Har en del møbler som skal gjøres klar til levering i morgen, i tillegg til at jeg har lovt Sarah fire nye stoler til huset i dag.

- Ok, da sier vi det slik, sa Noah. En liten stund etter soloppgang da.

Kam og Sem reiste seg og Na’ama ble stående i døråpningen med et stort fat villsvinrester.

- Skal alle gå nå da - nå når maten endelig er klar?

Sem og Kam kikket på hverandre og smilte.

- Typisk muttern, kom det lattermildt fra Kam. - Vi får ha det til gode! Snakkes i morgen - farvel!

- Ha en trivelig, dommedagspreget aften godtfolk!

- Sem! Ta deg sammen!

Na’ama kikket strengt på Sem idet hun satte fra seg fatet med villsvinrester på bordet. Sem smålo og vinket før han spaserte på sitt autoritære vis bortover mot krukkeverkstedet sitt. Noah kikket på matfatet og sier stille:

- Hvem skal spise alt dette da?

Det virket som Na’ama hadde kommet seg over sjokket, for nå hadde hun fått tilbake skingrestemmen sin, og var like intens og gnålete som før.

- Bare spis du, så får vi se hva vi gjør med restene etterpå.

- Restene?? Jeg trodde dette var restene jeg!

- Noah!

- Ok, ok! Klart jeg skal spise kjære! Klart jeg skal spise…

Kjære dagbok. Himmelsprett champagnen!

2011-06-02T13:21:00.000-07:00

Jeg trodde det skulle bli så kult å forandre navn fra Midtlivsliv til Ron's Universe, men nå innser jeg at det universmaset bare er tull. Sukk. Jeg savner Midtlivsliv-navnet, og gleder meg til å ta det i bruk igjen. Sukk sukk

Min yngste bror Frank har bursdag i dag, men telefonen min er tom for strøm, så jeg får ikke sms'et ham. Kan jo si "grattis med dagen" på FB, men det er det jo sikkert hundre andre som gjør, så da drukner jeg bare i mengden. Sukk, så jævlig.

Dere fikk med dere at det var himmelspretten i dag? Kul greie egentlig. Det var da Jesus bare forsvant til værs, og lovet å komme tilbake om noen år. Mulig han forsvant så langt ut i vår galakse at han ikke klarer å finne kloden vår igjen, og at det er grunnen til at det nå har gått et par tusen år. Enda godt Camping og disiplene hans er så tålmodige - det må man være i Jesus-bransjen.

Og så skal du høre her, Camping, du som er så opptatt av magiske lottorekker fra bibelen: Som jeg har sagt tidligere, har jeg altså en søster som nå antas å være den nye frelseren. Jeg fortalte også at hun var født på selveste julaften i 1977. Men det var et viktig tall jeg glemte å ta med i stykket for å gjøre rekka komplett: Min søster er det 7. barnet i vår søskenflokk. Hun er altså den 7. født på bursdagen til Jesus, i -77, altså vi får 777. Tallet 7 er jo et hellig tall - har jeg lært, og står for fullkommenhet. Tallet 777 er selve symbolet på fullbyrdelsen av alle profetiers profetier, så dette er ikke til å ta feil av! Ta med deg bibelen og en salmebok og hopp - gjerne fra et 7 - etasjes hus, med bolignummer 7, som ligger i 7. gate.

Slik får du din egen dommedag på selveste himmelspretten, så skal jeg og Jesus sprette champagne og feire livet på dommedagskloden din. Og PS: Ta med deg resten av dine forkvaklede tilhengere når du hopper!

Skål!

Kjønnsløse Storm

2011-06-02T08:45:00.000-07:00

Litt grubling i dag.

En hel verden har den siste uken vært både rystet, fascinert og provosert over eksperimentet ”Storm”. Storm er et barn som skal skånes for fordomsfull påvirkning, ved at ingen skal vite hva slags kjønn det har. Barnet blir således beskyttet mot det som frem til nå har vært en naturlig del av sosialiseringen. Selvfølgelig kan eksperimentet virke interessant - som et studie, men å bruke sine egne barn som prøvekaniner i et slikt prosjekt, grenser etter min mening til etisk forkastelig. Ihvertfall vil jeg plassere det langt inn i gråsonen.

For hva er egentlig poenget? Er ikke dette å snu ting litt på hodet i en tid hvor fordommer mot kjønnsroller, religion, rase og seksuell legning står så sentralt både i skole, politikk og oppdragelse? Hvis dette merkelige eksperimentet er starten på noe som kommer til å eskalere, er jeg redd vi vil ende opp som en kjønnsløs, overfladisk og gjennomsiktig verden, uten nyanser, farger, frekvenser eller dybder. Nå er det forbudt å si neger, og selv om jeg digger det ordet, må jeg pent finne meg i at det nå heter mørkhudet eller "av ikke-etninsk opprinnelse" Raseskillet er snart borte, og tro meg; så lenge politikerne klarer å finne løsninger som får integreringen til å fungere, har jeg ingenting i mot et multikulturelt samfunn - bare jeg får lov til å si at pappa'n til Pippi heter Negerkongen.

Men nå har vi altså tatt første skritt inn i en kjønnsløs verden: Snart vil det bli forbudt å kalle ungene ved kjønn før de har funnet ut av det selv. Vi ER da født gutter og jenter, for pokker, og jeg skjønner ikke hva som er galt med at en gutt kan få lov til å være gutt hvis han faktisk er en gutt. Og skulle det være slik at en jente, fanget i en guttekropp, finner ut at hun/han er født med en feil kjønnsorgan, er dette noe de fleste finner ut av i tidlig pubertet, og som de følger opp med operasjon når de har tatt den endelige avgjørelsen. Dette er ikke noe nytt lenger, og det har nå blitt forsket og dokumentert så mye på dette området, at det er i ferd med å bli helt normalt å bytte kjønn.

Man kan vel uansett ikke ta det som et signal om at en gutt vil være jente hvis han ønsker å bruke neglelakk som femåring? En operasjon i så ung alder ville selvfølgelig vært uaktuelt uansett, men hvis gutten vil bruke neglelakk, gjør han det samme hva andre måtte si. En bror av meg lekte alltid med dukker og dukkeleker da vi var små, uten at noen lagde noe vesen ut av det. Og den friheten har vel unger flest, uten at kjønnet skal holdes hemmelig?

Seksuelle legninger kommer ikke en gang inn under dette temaet. Det finnes mange "macho" homofile og feminine lesber. Så dette handler vel egentlig om kjønn, og kjønnsoperasjon har jeg som sagt full forståelse for nødvendigheten av. Men trenger man å dra den lengre enn det? Nå skal fordomsfriheten dras så langt at det grenser til banalt! "Vi har fått en gutt, men han skal selv få bestemme hvilket kjønn han skal ha"

Blander vi dette med Martha-engler, snåsamannen og buddhistisk reinkarnasjon og sjelevandring, kan dette bli riktig så spennende. Vi vil ikke fortelle ham/henne. Han/hun skal selv finne ut om han/hun er en han/hun, menneske/dyr, eventuelt hva slags dyr, neger/etnisk, muslim/buddhist/kristen han/hun ønsker å være.

En fri, fordomsfull verden - seriøst?

Jeg skjønner jo nå at jeg og mine barns mor skulle vært litt mindre fordomsfulle når det gjelder våre egne barn. Vår yngste sønn har alltid sagt at han skulle ønske han hadde vært en fugl. Jeg nektet ham å bli fugl. Det var dumt av meg. Jeg har nok vært en smule fordomsfull, og latt mine menneskelige innstinkter ødelegge mulighetene hans.

Man bør absolutt få muligheten til å velge selv, så skulle det nå bli slik en gang i fremtiden at jeg får flere barn, skal han/hun få lov til å finne ut av det selv. Og ender han/hun opp som en buddhistisk, homofil negermåke, vil jeg selvfølgelig akseptere det, og legge forholdene til rette for at vi skal bli en normal, godtfungerende familie.

God himmelsprett!

Kjære dagbok. Sukk

2011-06-01T09:28:00.000-07:00

En gærning har stjålet shampoen min, og det gjør meg veldig veldig skuffet. Sukk. Den tragiske hendelsen fant sted forrige uke, da jeg var på land for å ta eksamen i naturfag. Jeg lot den store flasken med XL - shampo stå på badet, men da jeg kom tilbake var den borte. Sukk. Ingen har sett hvem som tok den, og siden jeg nesten ikke har hår, er det litt pinlig å spørre folk. Det fører gjerne bare til latter og spørrende, rare blikk. Hva skal jeg med shampo liksom? Jeg har derfor bestemt meg for å avslutte letingen og grublingen over hva som har skjedd. Jeg vil nå heller investere i en ny flaske i all hemmelighet. Sukk. Alt var så mye lettere da jeg brukte barberskum istedet for shampo. Sukk sukk

Jeg så ei gammel dame med saggebukse i kafèen i går. Freaky! Jeg ble stående med fingeren fastlåst på kaffeknappen og måpe over at et menneske som åpenbart var av en meget gammel årgang, kunne tillate seg å gå kledd på denne måten. Kroppen var kort og rar. Sukk. Jeg ble nysgjerrig, og selv om jeg så henne bakfra fant jeg flere ting verdt å merke seg. Genseren, som var av en slags friluftsjaktogfiske-genser, var for kort i livet. Og siden hun også sagget, ble et stort område sånn cirka midt på kroppen stående uten verken bukse eller genser. Dette området var dekket av et annet stoff, og jeg frykter det stammet fra det som sannsynligvis er den styggeste dametrusa som noen gang har hengt på en dameskrott ombord her. Sukk.

Jeg kom omsider til meg selv, og bestemte meg for å finne ut hva slags monster dette var. Kunne det være at hun ikke var så gammel? Kunne det være en ung mann som hadde farget håret grått? Kanskje hun så koselig ut, eller så snill at jeg umiddelbart ville trekke tilbake alle mine lumske og dystre tanker rundt dette vesenet, den svette trusa og saggebuksa. Jeg knakk løs fingeren min fra kaffeknappen, grep pappkruset og tok en diskrèt ekstrarunde for å få tatt henne nærmere i øyensyn. Hun var opptatt med å grave småmynter ut av ei utslitt lommebok, og la på ingen måte merke til at jeg studerte henne på en halvmeters avstand .

Så ble det mørkt for meg. Det lille jeg hadde av håp om en positiv overraskelse, forsvant idet jeg var i posisjon til å studere henne forfra. Dama med saggebukse hadde nemlig saggetryne også. Store hudfolder i hele ansiktet, som dekket det meste av øynene, og som fortsatte nedover hake og hals. Som en gammel pelikan - det så rett og slett helt for jævlig ut! Sukk. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg forteller andre, kjære dagbok. Det er bare litt viktig for meg å få det ut. Sukk. Og det handler like mye om sympatien for dama. Det var jo synd at hun hadde så mye overflødig hud stakkar. Men saggebukse?! Stakkars, stakkars, stygge dame! Sukk sukk

Og så Carl Gustav da! Han må nå sannsynligvis gå på kurs for å bli flinkere til å lyve. Forferdelig. Sukk. En konge skal aldri lyve, men hvis han først gjør det, må han gjøre det på en slik måte at alle tror hundre prosent på skrønene hans. Her har kungen åpenbart mye å lære, så nå rister det i det svenske monarkiets grunnvoller. Vil han bli god på å lyve, eller må han tre av, for å la datteren overta? Det er jammen ikke lett å være kongelig nå for tida. Sukk.

Og jeg kan forstå dem - for all del. På begynnelsen av det 19. århundre ble det ved direkte valg avgjort at både Norge og Sverige skulle være selvstendige stater, med demokratiske styrer, og med konge som øverste leder. Det var stas med konge - ihvertfall for oss i Norge, som for første gang på flere hundre år kunne heise vårt eget flagg uten noen forbehold, konsulater eller tvetydige klausuler. Men nå - hva gjør en konge? I Norge klipper han snorer, sover i kirken og seiler med den fine båten sin. Sukk. Carl kjører en litt annen - og etter min mening, mye freshere stil, med "kvinner, vin og sang". Jeg vet ihvertfall hvilken stil jeg ville valgt. Hva faen skal en stakkars kung finne på da? "Vil du synge, syng!" (pappa'n til Colargol 1975 - eller no sånt.. ) Sukk sukk.

Lev og kos deg du Carl, dette kan du! Men lær deg definisjonene - og forskjellene på horehus, strippeklubb, sexklubb, swingersklubb og "restaurant med litt lettkledde damer". Og så MÅ du bli flinkere til å lyve, ellers blir det bare tull. Sukk sukk

Fra min utsiktspost under provianteringen ombord i dag, så jeg en måke som lå og ruget på toppen av en påle. Ved siden av svømte en and, også alene. Sukk. Det blir stadig mer populært å være singel som fugl, og man ser nå en markant økning i antall måker som ruger i ensomhet og velger et liv som alenemor - eller far. Sukk.

Jeg har nå drukket opp kaffen min. Sukk. Den var egentlig ikke sterk nok. Sukk sukk. Nå er båten så full at jeg ikke tør å forlate lugaren. Sukk sukk sukk.

Men jeg må. Sukk sukk sukk sukk

Stappfull Superspeed 2

Dagens rett: Miljøburger

2011-05-30T15:12:00.000-07:00

Jaaaaa! Jeg forlot i dag Sandefjord videregående skole med karakteren 5 i muntlig samfunnsfag. Litt artig, siden dette var samme skole jeg gikk på for... år siden - i en periode i livet da satsingen lå på "står jeg er jeg fornøyd". Og nå - når jeg har - sånn grovt regnet, cirka halvparten så mange hjerneceller igjen, får jeg altså femmere. (dette er min andre - fikk 5 i historie også, siden jeg er så glad i krig og tyskere og sånt)

Jeg må jo innømme at jeg blir litt tankefull av dette. Hva hvis jeg hadde brukt alle de hjernecellene jeg faktisk kunne brukt den gangen? Altså - ikke de jeg har tilgjengelig, men de jeg i følge forskningen er i stand til å utnytte. Hadde jeg gjort det, hadde nok min karriere sett annerledes ut i dag. Kanskje hadde jeg vært en forvirret professor på jakt etter uoppdagede typer mark, snegler eller spurver. Kanskje jeg hadde forsket på kloning av kameler og måker, vært spesialist i seksuelt overførbare uvaner, eller jaktet på Elvis, Jesus og John Lennon - hvem vet. I verste fall kunne jeg sikkert fått jobb som en svensk konge, og dratt på strippeklubber, horehus og fasanfarmer. Eller.. skal vi se - var det franske fasaner og lettkledde damer. Husker faktisk ikke helt... Er jo så lenge siden...

Egentlig har jeg det helt greit slik som jeg har det nå, og selv om jeg ikke har brukt så mange hjerneceller på å tilegne med kunnskap som for de fleste er totalt uinteressant, føler jeg meg fornøyd med at jeg kan åpne dører og se nye muligheter. (har en tendens til å sette meg fast i svingdører, leter nå etter nødstoppen)

Dagens nye mulighet er en oppskrift komponert i ånd av miljø, kildesortering og gjenbruk: Miljøburger! Siden jeg valgte å bruke kun en liten del av hjernecellene da jeg var ung, har jeg havnet i kildesorterings og rengjøringsanlegget på danskebåten Superspeed 2. Og siden jeg nå har bestemt meg for å begynne å bruke litt flere hjerneceller igjen, og bli student på heltid, er dette med miljø og besparelser viktigere enn noensinne - hovedsaklig av økonomiske årsaker.

Jeg har tidligere presentert oppskirften Innbakt spurv med sursøt saus, og jeg må si jeg er overveldet over responsen. Det gir meg en deilig følelse å vite at min oppskrift har ført til at mennesker både i Norge, USA, Thailand og Sverige nå har Spurv som en fast ingrediens på ukesmenyen. Slikt varmer!

Idèen med miljøburger har jeg båret på lenge, like lenge som jeg har hatt jobben på Superspeed. Vi er jo veldig opptatt av at gjestene skal få fersk mat ombord, så desverre er det dager da det blir kastet mye mer mat enn det mitt hjerte tåler. Jeg har lenge gått med tanker om å kunne bruke "avfallet", for å kunne servere det til passasjerer som reiser på "miljøbillett". Jeg har ennå ikke lagt idèen frem for ledelsen, men har stor tro på at dette er noe de vil reagere meget positivt på.

Ikke alle har kvern i kummen privat - ihvertfall ikke de som bor på hybel. Her anbefaler jeg å kutte opp maten i midre biter, for så å kjøre den i foodprocessor. Har du fryser kan du selvfølgelig også fryse deigen i porsjoner, slik at du har litt å "ta frem" når du får gjester eller når skapene er tomme når du kommer hjem.

Oppskrift, Miljøburger

Ingredienser: Hva som helst

Fremgangsmåte: Knus, mos, foodprocess eller kvern hva som helst, lag kake og stek. Voila!

Det kan ikke bli enklere! Hvis du likevel er i tvil, har jeg lagt ved bilder.

Som sagt; hva som helst. Her er det deilige villtkaker med litt rester av brun saus som går i kummen...

...etterfulgt av nydelig laks med diverse grønnsaker..

.. og en halv bakk pommes frites - med krydder. Et must!

Så - noen tørre burgere - vil få nytt liv!

Bernaisesaus må man ha!

.. og litt poteter. Nyttig som bindingsmiddel - spesielt hvis

du har mye spurverester i blandingen - de er jævlig knuskete og tørre ved gjenbruk.

Så - når alt er tilsatt, er det bare å starte kverna eller foodprosessoren

Samle opp deigen i en bolle, pose eller søppelbøtte....

...eventuelt smak til med salt og pepper. Ps: vær forsiktig med dette, og smak på deigen før du salter. Husk at det meste av maten allerede er ferdig saltet og krydret.

Form så karbonadene i ønsket form og størrelse...

...og stek dem til de får en gyllenbrun farge.

Gjør så klart et burgerbrød med litt salat og dressing. Er du veldig fattig student og ikke har råd til dette, kan du fint bruke to tørre brødskiver, litt sur, klumpete melk og noen urter fra parken. PS: Husk å rengjør for eksos, kattepiss, måkedritt og lignende!

VOILA!

Så er det bare å sette tenna i herligheten...

Fantastisk! Er litt usikker på hva det egentlig smaker, men en ting er sikkert; det smaker mye! Føles litt rart når jeg raper, og man kan merke små forandringer i avføringen. Men hva gjør man ikke for miljøet - og økonomien?!

Lykke til!

Midtlivsliv goes universal

2011-05-30T04:31:00.000-07:00

En venninne av meg kom med en forsiktig hentydning om at mitt valg av bloggnavn "Midtlivsliv" - som lett kan assosieres til "midtlivskrise", var noe pessimistisk og dramatiserende. Og etter at jeg har latt det synke litt, er jeg forsåvidt enig. Det er jo slett ikke sikkert at jeg er "midt i livet", og skulle det være at jeg faktisk er det, blir det litt misvisende med et navn som gir assosiasjoner til noen form for krise. Alderdomskrise har jeg faktisk hatt siden jeg var tyve, så det er ingen grunn til å mase om det nå.

Sett i et litt alvorlig perspektiv (ja, jeg kan da være seriøs!) er det desverre altfor mange som ikke opplever en naturlig avslutning på livet, og må trekke sitt siste pust etter mange og lange kamper i en sykeseng, mellom strålebehandling, operasjoner, undersøkelser aller nye diagnoser.

Med dette som utgangspunkt er jeg allerede meget takknemlig for at jeg har nådd en alder av 42, og mitt største helseproblem er tendenser til en liten vom over beltet, tennisalbuer, hårtap og korte perioder med hodepine - gjerne en dag i uka, og merkelig nok på søndager i friperioder.

I dag skinner sola, og jeg skal ha eksamen i samfunnsfag. Det med sol er jo bare herlig. Samfunnsfag kunne jeg klart meg uten, men siden jeg nå plutselig ble sittende og filosofere litt over hva livet gir og tar - så er det helt greit det også!

Min blogg er omfattende, og umulig å kategorisere. Jeg er useriøs, alvorlig, sentimental, filosofisk, banal, irriterende, provoserende, humoristisk og i overkant frittalende, kreativ og skrudd.

Men jeg har kronisk skrivekløe, og står inne for det jeg skriver og gjør, selv om det til tider kan være vanskelig å skille mellom hva som er ironisk eller alvorlig ment.

Eksempel 1: Jeg slår ikke ned gamle damer på bussen. Faktisk er jeg en skikkelig gentlemann overfor de gamle skrukketrolla.
Eksempel 2: My dear friend er selvfølgelig oppspinn fra ende til annen, inspirert av google-oversatte tiggerbrev som vi alle har opplevd å få etter at google lanserte denne tjenesten.

Alt tatt i betraktning føler jeg at det kun er ett navn som dekker denne bloggen: Ron's Universe! Yepp! Forresten har jeg laget en låt for mange år siden som heter "Lost Universe". Kommer så fort jeg har mastret den. Hilsen Mephezto ;)

Nå må jeg lese litt! Nytt innlegg i kveld - med en rykende fersk matoppskrift: Miljøburger! Gjenbruk er jo i vinden som aldri før!

Ha en fin solskinnsdag!

Ron

Ik vraag voor mijn tweelingbroer! Beloning aangeboden!!

2011-05-28T08:18:00.000-07:00

Hey hey, Ronald blog lezers!

Mijn naam is Joseph. Ik ben de tweelingbroeder van Herbert, die vertrok naar Noorwegen om het uitvoeren van een missie voor onze klant in Amsterdam. Het is nu verdwenen een week zonder dat ik van hem gehoord, en ik vermoed dat het iets met hem gebeurd. Ik ben ervan overtuigd dat Ronald iets met deze heeft en doen. Dus ik heb nu Ronald in een zak in mijn trailer, die staat op de pier in Hirtshals.

Hij zal niet opnieuw worden bloggen totdat iemand vertelt me wat er gebeurd is Jozef. Je zal hem nooit meer zien als blijkt dat mijn broer is gewond of gedood.

Typ in uw blog als u interessante informatie. Beloning aangeboden!!

Tot ziens, groet Joseph Von Kern

Voor de Noorse, klik hier

Noah, du skulle bare nektet! Del 7

2011-05-27T08:21:00.000-07:00

Kjempegamle Noah

Kam hadde omsider fått tilbake taleevnen etter sjokknyheten, og begynt å få normal farge i sitt smale, velstelte ansikt.

- Men la oss si at det blir slik da… ,sa han nølende.

- La oss si at det blir slik at hele verden skal bli borte under denne storflommen. Hva da med alle venner, barn, slektninger og kjæledyr? Har de alle gjort seg fortjent til å dø? Jeg må innrømme at jeg ikke ser helt meningen med å leve videre etter flommen hvis jeg mister alt jeg eier, i tillegg til at jeg aldri får se vennene mine igjen!

- Altså, det eneste jeg kan si, er hva Gud sa til meg, svarte Noah. - Vi fire skal være med, og vi skal ta med våre koner. Alle andre skal druknes - store og små, mennesker og dyr. Bortsett fra de dyra vi tar med oss selvfølgelig.

Kam var en veldig sosial mennesketype, og hadde masse venner i landsbyen. Han var også den som var mest følsom, godhjertet og omsorgsfull av de tre brødrene. Han brydde seg om alle han ble kjent med, og hadde en egen evne til å få folk til å føle seg vel i hans selskap. Folk var glade i ”guttungen” og han var glad i folket.

Men det var ett menneske som betydde ekstra mye for ham. Mirjam! Tanken på at hun skulle drukne i denne storflommen var det som bekymret ham mest akkurat nå.

Han kikket tungt og sørgmodig ned i bordet. Han kunne simpelthen ikke miste Mirjam! Han kunne ennå huske første gang han traff henne, under druehøstingen for tre år siden. Hun hadde forsøkt å gjemme seg bak et tre i enden av druegården da Kam fikk øye på henne. I det øyeblikket øynene deres møttes, oppsto et begjær som var umulig å slukke - både for tjueåringen Mirjam, og for den ungdommelige åttitreåringen Kam. Hun så grensesprengende deilig ut fra hans side av treet! Gjennom druebladene kunne han skimte det mørke, lange håret som dekket deler av ansiktet hennes. Hun virket nervøs og redd, men samtidig leken og full av ungt begjær - på en måte som nesten skremte ham. Han merket godt at kroppen hans fortsatt fungerte selv om han hadde passert åtti, og denne jenta visste å sette den ellers så trofaste mannen på prøve! Her sto han, helt alene - med et vesen som kunne vært selve symbolet på erotikk og sensualitet, og ble invitert inn i en verden han hadde glemt eksisterte, og som han ikke hadde vært delaktig i på så lenge han kunne huske.

Budskapet hennes var ikke til å misforstå, og da hun begynte å løsne på overkroppens små, frekke skinnfeller, skjønte Kam at løpet var kjørt. Del for del falt og ble liggende i gresset ved de nakne føttene hennes, og den perfekte ungjentekroppen ble gradvis synliggjort på en måte så sensuell og forførende at Kam glemte både druer og kone. Før han visste ordet av det, lå de begge to ved foten av treet og innledet noe som skulle bli det villeste og mest lidenskapelige han hadde vært med på noensinne. Han kunne ikke huske å ha opplevd noe lignende tidligere i livet, og ble der og da totalt henfallen til den unge jenta. Og Mirjam satte tydeligvis pris på oppmerksomheten, for da Kam kom til seg selv igjen etter den friske akten under treet, smilte hun og nærmest befalte at de snart måtte møtes igjen. Og det gjorde de - gang på gang, og hadde nå hatt et hemmelig forhold i snart tre år. Han hadde for lengst akseptert sitt dobbeltliv og sin utroskap, og tok vare på begge sine kvinner på best mulig måte.

Men nå var situasjonen altså den at han om kort tid skulle gå ombord i en dommedagsredningsbåt og se på at resten av verden skulle druknes, og den eneste han fikk lov til å ta med seg var kona Sarah - altså måtte han forlate Mirjam, og la henne omkomme. Han nektet å akseptere dette, og hadde allerede begynt å gruble på løsninger for å redde henne. Han fikk en idé om å ta henne med opp på toppen av et fjell som var så høyt at Gud ikke ville klare å dekke det med vann.

- Men hvor høyt kan det høyeste fjellet under himmelen være da? spurte han, lett optimistisk.

- Tja, si det. Det må da være mange hundre meter høyt, hva tror du Sem?

- Jo, det er nok mange hundre meter høyt. Kanskje over tusen meter også, svarte Sem alvorlig, og nikket langsomt mens han klødde seg i det grå hakeskjegget. - Sikkert mye høyere enn fjellet vårt.

Han pekte mot Sypressfjellet som hadde sin fot i den andre enden av vingården - der hvor Kam og Mirjam møttes første gang. Gress og småbusker vokste tett i tett oppover i skråningen. Så ble det brattere, og buskveksten gikk over i en tett skog av Sypresstrær som fortsatte oppover i fjellet. Ingen i familien visste hvor høyt fjellet var, og ingen av dem hadde noen gang vært på toppen. Det hadde liksom alltid vært der, og gitt dem ly for vær og vind uten at noen hadde ofret det en tanke, lurt på hvor høyt det var, eller hva som fantes på toppen.

- Men hvis Gud sa at vannet skal dekke selv de høyeste fjellene under himmelen, fortsatte Kam ivrig. - Hva da med fjellene som er høyere enn himmelen? Vil ikke vannet dekke dem?

Sem og Noah kikket ettertenksomt på hverandre.

- Hm, grublet Noah stille. - Jeg tviler egentlig på at det finnes fjell som er høyere enn himmelen. Uansett er det ingen som klarer å komme seg opp til toppen av slike fjell, så dette er ikke noe vi trenger å tenke på.

Sem nikket bekreftende, og Kam sank sammen igjen med et skuffet uttrykk i øynene. Han begynte nå å innse at hans Mirjam-redningsaksjon i utgangspunktet var helt håpløs, for hvis han skulle klare å redde henne fra floden, måtte han ta henne med til et fjell som var høyere enn himmelen, og mest sannsynlig ville han aldri finne et slikt fjell. Og ut ifra forklaringen til faren, forsto han at skulle et slikt fjell eksistert et eller annet sted i verden, ville ikke Mirjam klart å finne det - og i hvert fall ikke kommet seg opp til toppen før storflommen.

- Men hva om det finnes dyr på toppen av de fjellene da?

Alkoholen hadde begynt å virke, og Jafet var i ferd med å gå inn i møkkamannmodus. Han stilte sine spørsmål på ekte Jafet vis; sarkastisk, småspydig og irriterende.

- Hvis det finnes fjell som er høyere enn himmelen, finnes det vel dyr der som vil overleve flommen? fortsatte han høyrøstet og snøvlete.

Noah sukket dypt og tok seg en stor slurk vin. Han begynte å føle seg veldig presset, for hvis han på noen måte skulle få hjelp til å bygge denne redningsbåten, var det viktig at sønnene hans ikke tvilte på Guds plan. Derfor var han simpelthen nødt til å beholde roen og svare så overbevisende han kunne på hvert eneste spørsmål - i hvert fall så lenge Gud ikke grep inn for å støtte ham. Gud hadde sagt at han ville hjelpe hvis det var noe viktig, men han ville sannsynligvis ikke komme tilbake før arken var ferdig og familien hadde kommet seg om bord sammen med alle verdens dyrearter. Først da ville han stige ned fra det hemmelige gjemmestedet sitt for å telle over dyra, lukke båtdøren, for deretter å åpne himmelens vredefylte dommedagssluser som skulle utslette naboer, venner, svigerfamilie, ensomme gamlinger, forelskede ungdommer, nyfødte barn, kjæledyr, ville dyr og alt annet som kunne krype og gå.

Rulatorligaer og bingobander

2011-05-26T07:09:00.000-07:00

Rulatormafia. Kilde: http://heidialexandraolsen.blogg.no

Det verste jeg vet er gamle damer som sniker i køen! De presser seg frem med gåstoler påmontert en haug av ekstrautstyr, og vesker fylt til randen med tjuvgods. Med vibrerende, hårete potethaker og forvokste, krokete nesegrev, entrer de køen og skriker med syltynne, skjærende stemmer: ”Unnskyld, kan jeg komme før deg, siden jeg er så dårlig til beins?” Hvis du er så forbanna dårlig til beins, burde du heller parkere krakken din mor, og kjøpe deg en rullestol med motor! Eller en slik liten bil, slike biler som for eksempel Stavern er full av året rundt. Som en samling løpske fjernstyrte kjøretøyer, suser de rundt på kryss og tvers, uten å ta hensyn til verken bilister, syklister eller gående! Zombier på hjul - livsfarlig!

Det finnes også en annen type, og de er hakket farligere; nemlig de som tar plassen din på bussen! Nå er det ikke så ofte jeg tar buss, men jeg husker dem godt. Og siden jeg er i ferd med å tre inn i en tilværelse som student på heltid for tre år fremover, kan det være greit med en liten oppfriskning, ikke minst med tanke på min egen sikkerhet.

De gamle skrukketrolla, nylig ombordsteget fra siste buss-stopp, kikker på deg som om du skulle vært en voldtektsmann. Sorry, gamlemor - jeg var her først, så bug off! Har du bein som faktisk er sterke nok til å klatre inn i bussen, er du faenma sprek nok til å stå den lille turen! Og det er akkurat dette som gjør dem hakket farligere enn gåstolene og zombiene på hjul; at de kan gå selv! Da er det ikke vanskelig å tenke seg til at er man freidig nok - eller dristig nok, til å avslå en frekk forespørsel om å gi bort plassen sin, kan man regne med å bli slått med naglebelagte vesker eller sparket i skrittet med stålbelagte sko. Slike farer vil jeg ikke utsette meg selv for, derfor slår jeg alltid ned gamle damer så fort de kikker i min retning på bussen. De er jo så avgjort en fare for omgivelsene!

Jeg hadde ingen planer om å blogge i dag, siden samfunnsfagseksamen er nært forestående. Men da jeg beklaget meg overfor kollega Siv Helen om dette, fikk jeg enkelt og greit til svar: ”Men det skal da ikke gå utover oss!”

Og hun har jo selvfølgelig helt rett. Skjønner ikke hva jeg tenkte på! Siv er en av mine mer trofaste lesere, og slike skal man behandle med respekt! Jeg kan jo ikke sitte med samfunnsfagboka mi og tenke på all den smerte og lengsel jeg påfører mine blogglesere - og det kun på grunn av en skarve eksamen! Resultatet vil jo da bli at jeg får så dårlig samvittighet at en eksamen ville blitt umulig å gjennomføre uansett. Derfor slår jeg nå to fluer i en smekk, og kombinerer notater med blogging. Jeg har nemlig forstått at det kan være lurt å henge teorien på noe man kan gjenkjenne seg i. Og det har jeg nå gjort, så denne eksamen anser jeg allerede som en ubetinget suksess!

Dagens tema - som en del av kapittelet ”Individ og samfunn”, er sosialisering, normer, kjønnsroller og annen nødvendig galskap man egentlig vet fra før, men som man kanskje ikke har lært å sette ord på. Notatene er basert på spørsmål fra boka "Radar" - som jeg har lånt av Annicken. Den er full av hebraiske notater, men jeg forsøker å ikke være fordomsfull, og behandler Annicken som alle andre kolleger og medelever. Hun snakker flytende norsk og oppfører seg helt vanlig.

Les og lær!

Sosialisering.

1. Forklar begrepet sosialisering. Sosialisering er prosessen et individ gjennomgår for å tilegne seg ferdigheter, kunnskap, normer og verdier for at en selv og samfunnet skal fungere best mulig. Noen mennesker blir feilsosialisert. De blir asosiale, mangler sosiale antenner og slår ned gamle damer og sånt.

2. Hva er forskjellen mellom primærsosialisering og sekundærsosialisering? Primærsosialisering er den sosialiseringen man får i begynnelsen av livet, det vil si i hjemmet, gjennom foreldre og søsken. Da lærer man å spise, legge seg, tørke seg i rumpa, smøre matpakke og krangle om fjernkontrollen. Sekundærsosialiseringen foregår utenfor hjemmet, blant venner, på skolen, i korpset og på toget. Under sekundærsosialiseringen lærer man å spise matpakke, banne, røyke og drikke alkohol til man spyr.

3. Hva er formelle og uformelle normer? Normer er regler for hvordan man skal oppføre seg i samfunnet. Uformelle normer er uskrevne regler. For eksempel skal ikke gamle damer måtte stå på bussen. Slå dem heller ned, så de kan ligge på gulvet. Formelle normer er skrevne regler, som for eksempel at man ikke skal slå ned gamle damer som står på bussen. Når man har skjønt at man ikke skal slå ned gamle damer som står på bussen, er man ferdig normert. Da får man gjerne en premie og tittelen internalisert.

4. Hva er en sanksjon? Det hender at noen ikke blir ferdig internalisert, og fortsetter å slå ned gamle damer på bussen. Disse blir gjerne møtt med sanksjoner, det vil si bot, fengsel eller halshugging.

5. Hva er en rollekonflikt? Man har forskjellige roller i samfunnet, alt avhengig av hvor man er og hvem man er sammen med. Er man hjemme hos mamma, er man en gullgutt som tørker støv og vanner blomster, er man på skolen er man en bøs fyr som røyker rødmiks, tygger ecstasy og banker lærere. Er man ikke ferdig internalisert, blir man ofte en bølle som slår ned gamle damer som står på bussen.

6 Hva er kjønnsroller? Kjønnsroller er eksempel på tildelte roller og kan forklares som ulike forventninger, avhengig av om du er jente eller gutt. Forskjellen på kjønnsroller er ikke så stor nå som før, nå er det for eksempel like vanlig med mannlige strippere som kvinnelige. Nå for tiden finnes det damer som kan snekre, og noen ekstreme tilfeller kan til og med kjøre trailer. I land som for eksempel Nederland, er det helst stygge menn med langt hår som driver med trailerkjøring.

Hey hey Ronald, het is gewoon mij.

7. Hva mener vi med at normer blir internalisert? Men det har jeg da svart på før, for pokker! Jeg sa at når man er ferdig normert, og normene er en naturlig del av oss, er vi internaliserte. Men det er ikke alle som blir HELT internalisert. Slike havner gjerne i trøbbel, særlig med gamle damer som står på bussen.

8. Hva er sosial kontroll? Seriøøøøst?! Om jeg vet det? Seff! Seriøst assa, det er jo når for eksempel han derre skalla mattelæreren med hitlerbart og briller driver og sender meg på gangen hele tida! Liksom sanksjoner og sånt! Serr ass! Blir sååå provokasert av sånn derre sosial kontroll! Og hva er poenget med sosial kontroll når vi har sånne sanksjoner lissom? Serr ass!

Det skulle være alt for denne gang. Husk at i morgen er det fredag - det betyr en ny episode med kjempegamle Noah!

Ha en herlig torsdag, og pass dere for de gamle! Det skyller en zombiebølge over landet, og politiet advarer nå mot rulatorligaer og bingobander som stadig finner nye veier for å øke spenningen i sin ellers så nitriste hverdag.

Afscheid!

Eksamensforberedelser

2011-05-24T14:24:00.000-07:00

Jeg har jo drevet og "tatt fag", det vil si type fag man skulle tatt i tidlig ungdom - noe jeg også selvfølgelig hadde gjort, hadde det ikke vært for dommedag og sånt. Men i natt gikk jeg altså på land fra danskebåten for å la meg grille i naturfag. Dette skulle foregå på Greveskogen videregående skole i Tønsberg. Jeg hadde jo forberedt meg kjempegodt. Ikke nok med at jeg har lest flere timer hver dag i seks måneder, men jeg har også utnyttet fridagen maks, slik at jeg kunne møte sensor og eksaminator med en sikkerhet og ro jeg vanligvis har kun når jeg har knasket i meg en pakke valium.

Dagen startet selvfølgelig med at jeg sto grytidlig opp..

... og som vanlig brukte jeg god tid på å få i meg en næringsrik frokost.

Så var det morgenstellet. Sliter med å få rettet ut håret om morgenen. Har ikke fått kjøpt meg egen hårbørste, så jeg måtte låne Julian sin. Håper ikke han ser dette!

Så var det bare å ta tak i arbeidet

Jeg bruker gjerne pc'n til research og forberedelser

....adenin, tymin, guanin og sånt er jo heftig shit...

... for ikke å snakke om enzymer..

Det blir såpass slitsomt at jeg innimellom må ta meg en liten hvil.

Desverre fører det gjerne til at jeg sovner, og får mareritt og sånt...

"Hallo Ronald, kan je me vertellen wat over DNA-moleculen?"

Jeg bråvåknet og ble sittende og hylgrine på sofaen. Den kjempestygge trailersjåføren hadde visst ingen planer om å la meg være i fred, til tross for at han hadde endt sitt liv i biter i søppelsjakta ombord på Superspeed 2. Jeg var hjemsøkt, og stygt redd for at det faktisk var Den flygende hollender som nå ville komme til å spolere en eksamen for meg.

Jeg rettet meg opp, og bestemte meg for å høre på noen lydopptak - både for å slippe å tenke på hollenderjævelen, men også for å lære naturfag. Jeg lærte mye av Andrew W.K. Han snakket om et tema han kalte "It's time to party" Akkurat det jeg trengte!

Jeg kom også på at man gjerne har praktiske prøver i naturfag. Og jeg tar jo ting på alvor, så her var det bare å kjøre på, og øve som mye som mulig!

Etter at jeg følte meg utlært, var det på tide å "riste løs" litt. Jeg lagde meg en kaffe og gikk ut i vinterhagen. Jeg drar aldri noe sted uten å ha med meg fagboka!

Motivasjonen var på topp, men jeg følte at det var på tide å legge bort bøker..

....og heller se naturprogrammer på TV. Jeg så et program om en mann som døde på et kors. Dette var interessant, tenkte jeg. Her kan jeg lære litt om hvor det blir av karbon og sånt når noen dør. Det eneste som var litt kjipt, var at fyren begynte å leve igjen neste dag. I tillegg hadde noen kidnappet ham fra grava han lå i. Jeg lærte ihvertfall at noen organismer lever lengre enn andre, ja noen lever faktisk et par tusen år!

Jeg smurte matpakke og samlet sammen notatene mine før jeg satte kursen mot Tønsberg. Jeg ble liggende bak en campingbil som kjørte veldig sakte.

Gps'en sa "sving til venstre, ta en U-sving" hele jævla tida...

... og det var køer både her og der....

...men jeg var like rolig....

Da jeg kom til skolen, følte jeg det var på tide å kikke litt i en bok jeg har kjøpt. Naturfag 5 heter den.

Så ble jeg låst inne i et klasserom. Skulle lese i tre kvarter om stråling og radioaktivitet. Kjempemoro!

Eksamenen var skikkelig kul. Sensoren hadde langt hår, rødvinstenner, og luktet røyk - og forresten sendte han sms mens jeg snakket. Eksaminatoren lo av meg da jeg ikke kunne forklare hvorfor aminosyreenheter blir koblet sammen i løpet av proteinsyntesen. Hvorfor blir de det liksom? Greit nok at de blir det, men hvorfor? Seriøøøøst assa! Jævla geeker! Hvorfor kunne han ikke spørre meg om adenin, tymin og guadin og sånt?! Da hadde jeg fått 6 - garantert!

Uansett; på vei hjem sang jeg og koste meg....

...og følte selv at et bedre måltid var vel fortjent nå! Jeg fikk karakter 3. Hadde ikke den jævla hollenderen dukket opp, hadde jeg fått minst 5 - garantert!

Mephezto: Endtime

2011-05-23T04:41:00.000-07:00

Siden vi er så godt igang med dommedag og sånt, kan jeg vel likegodt legge ut en av mine gamle låter, "Endtime". Litt utenom Mephezto-sjangeren denne egentlig, noe som kan forklares med at den i utgangspunktet var et eksperiment, og satt sammen av klipp fra flere av de "ekte" låtene.

Nr. 4 på Time Magazines liste over gale profeter, Mr. Branham, ( forrige innlegg), er selvfølgelig å høre på slutten av låten, fulgt opp av latterutbrudd fra en baby! (Klippet stammer fra låta "Nothing to fear")

Finn flere artister som Mephezto på Myspace Musikk

Dommedag avlyst - igjen

2011-05-22T14:08:00.000-07:00

Nok en gang pakkes bannere, plakater og dommedagsoverskrifter ned, mens små og store religiøs grupper, agnostikere, skeptikere og hobbykristne puster lettet ut. For det er vel ingen tvil om at uansett hvilken av disse kategoriene man tilhører, så er dette med dommedag er noe dritt, og noe man innerst inne vil være foruten!

Mr. Camping har nå for andre gang i løpet av sin karriere engasjert en hel verden med sine omfattende, matematiske beregninger som skulle ha ført til jordens undergang. Dommedagen var i denne runde datert til 21. mai klokken 18:00 i de forskjellige tidssoner, men nok en gang slo altså hans profetier feil. Folk flest blir jo litt lei sånt dommedagsmas, og for de av oss som faktisk er oppvokst i et slikt miljø, kan disse latterlige spådommene - tro det eller ei, faktisk være en smule belastende, eller i beste fall provoserende og irriterende.

Helgens galskap er selvfølgelig ikke noe en hobbyskribent og blogger med kronisk skrivekløe kan la passere sånn uten videre - særlig ikke denne bloggeren. For ikke nok med at jeg har denne ekstreme dragningen mot mitt glatttslitte Toshiba-tastatur så fort hjernen min begynner å spinne på noe, men mitt eget liv har også vært sterkt preget av dommedagsprofetier og gjentagende datoforflytninger av jordunderganger. Som ung benektet jeg på det sterkeste at jeg tilhørte noen form for sekt. Det var da bare en trivelig menighet! En menighet jeg var oppvokst i, og som var en naturlig del av livet mitt. Jeg mente selv at "Endetindens budskap" absolutt ikke var en massesuggerende, dommedagsprofeterende og overpuritansk menighet, slik som Jehovas, Smiths venner og andre menigheter var, men mye mer en koselig menighet, med fokus på sang, kaffe og kaker.

Men det var i tidlig barndom. Jeg var innafor, de hadde taket på meg. Kakene og sammenkomstene funket, det sosiale nettverket var sterkt tiltrekkende - av uforklarlige årsaker. Det føltes helt normalt å være medlem i en menighet, selv om møtene og talene til tider var så lange og kjedsommelige at Stortingets spørretime ville fremstå som et heidundrende party i forhold.

Men det var da jeg var gammel nok til å oppfatte hva som ble sagt fra talerstolen at livet mitt begynte å føles rart. Ord og uttrykk begynte å kverne rundt oppi hodet mitt. Opprykkelsen, Guds utvalgte, endetiden, politiske konflikter i Israel, alle tegnene var der. Jeg kunne ligge våken det meste av nettene etter et møte og gruble på dette med at jorda skulle gå under. De sa jo faktisk det. Pastoren sa det - fra talerstolen, mens flere hundre nikkende skaut og bibelslitere i ekstatisk hallelujarus bekreftet gang på gang hvor enige de var. Og når så mange voksne, utdannede og tilsynelatende høyst oppegående mennesker trodde på dette, så var det jo ikke noe å lure på; dette var sannheten!

Jorda skulle gå under, ingen tvil om det. Men det var jo greit, siden jeg tross alt levde blant de utvalgte, de såkalte "kristi brud". Jeg ville jo være reddet når dommedagen kom. Eller ville jeg det? Jeg ble mer og mer usikker på det spørsmålet ettersom jeg ble eldre, og det er ingen overdrivelse å si at dette har preget mitt liv på så ufattelig mange måter. "Endetidens budskap" ble dannet på grunnlag av profeten William Branhams profetier. Branham klatret i 1963 opp på Sunset Mountain i Arizona. Her skal han angivelig ha møtt syv engler som forklarte ham meningen med "de syv seil". Tiden var nå kommet til det siste seilet, hvilket betydde at "de utvalgte" skulle bli hentet i 1977, like før jorda skulle gå under med synderne.

Kaker og kaffe var fortsatt hyggelig, men nå var det også det eneste som var hyggelig! Dommedagsfrykten vokste seg frem i meg parallelt med at jeg begynte å leve et normalt liv - det vil si som en "synder".

Mannen bak bevegelsen jeg er oppvokst i var ukjent for de aller fleste, og samtlige av venner og kjente i min krets. Det var derfor med en gedigen porsjon forløsende lettelse at han i dagens Dagbladet var å finne som nummer 4 på listen over de 10 verste/beste dommedagsprofeter gjennom tidene. Endelig kan verden lese om mannen som gjorde livet mitt til en sur, hullete oppvaskklut! Han var vel å merke bare en av ti på lista, men det føltes rett og slett utrolig digg å se at han faktisk er med på en liste laget av Time Magazine!

Man må vel kunne si at det på en måte er noe herlig naivt og troskyldig over hele profetgreiene, på samme måte som at barn tror på julenissen, tannfeen eller spøkelser med kappe og kjetting. Voksne mennesker, gjerne med høy utdannelse, familie og suksess på alle områder og nivåer, løper ut på gata med bibel og plakater for å advare om at skriftens profetier nå skjer hyldest. Herlig!

Men. Som en kompis av meg så bra uttrykte det på FB i dag: Barn har ikke religionsfrihet! Hvilket bringer meg til mitt helt sentrale poeng her! Hvor lenge skal tullete, selverklærte profeter og psykisk ustabile karismatikere få lov til å holde på slik - med Bibelen i hånd?! De skulle vært sperret inne! Å fortelle barn at verden nærmer seg slutten kan ikke kalles annet enn et ekstremt overgrep! Hva er det som gjør at noen få mennesker i verden klarer dette mesterstykket gang på gang, mens samfunnets ledere sitter på siden og forsvarer det med at folk må få lov til å tro hva de vil?

Tro hva de vil?! Er det helt greit at jeg forsøker å overbevise sønnen min om at bilen vår har fem hjul? Eller at han kan bli full av å drikke melk? Er det greit å hoppe ut fra en veranda i fjerde etasje - bare man har troen på at det skal gå bra?! Tallene Mr. Camping satt og preket om på intervjuet er det største vås jeg har hørt noen gang - som alt annet i Bibelen. Det var bare noen jævla tall, for pokker!

Min søster er faktisk født 1977 - på selveste julaften. Hva forteller det dere, Camping og Branham? Jo, at denne gangen er Jesus en tobarnsmor fra Larvik, som har spist smågodt og moret seg på deres bekostning i helgen, mens en bibelsk lottorekke nok en gang har satt en hel verden på hodet! Men så - i full offentlighet, og med en mediedekning verdt millioner av dollar: "Øh... jeg skjønner ikke helt.. Det må være noe galt".

Ja, ta det jævla regnestykket med deg, sammen med klubba di, flintsteinene og skinnfellen! Så kan du sette deg i hula og spise villsvin, mens vi andre kjøper maten vår i butikken og lever våre liv - vel vitende om at hver og en av oss ender livet på en naturlig måte! For hvis du virkelig venter på at jorda skal gå under, kan du vente alene, uten å måtte sope inn millioner på å spre dommedagspropaganda og skremme dritten av barn og unge verden rundt. Vi trenger ikke slike som deg!

Amen.

Ps: Les utdrag fra mine bøker "Satans perleport", eller "Noah, du skulle bare nektet!" hvis du finner dette temaet interessant.

Og igjen: jeg setter stor pris på kommentarer/reaksjoner i bloggen. Takk!

Overfall på danskebåten

2011-05-21T13:42:00.000-07:00

Hadde en grusom opplevelse på lugaren i går kveld! Jeg forsto først ingenting av det som skjedde, men da lukten av svette, hasj og wunderbaum slo imot meg, skjønte jeg greia. Fyren som kom ut fra badet mitt, skulle vise seg å være en utsending fra vår oppdragsgiver i Nederland, og ikke en ordinær, stygg trailersjåfør - som jeg først trodde. Nå hører det riktignok til sjeldenhetene å møte på en pen trailersjåfør, og skulle en av dem være så heldig å ha utseendet med seg, kan du banne på at han ødelegger potensialet ved å la håret gro på de merkeligste steder og måter, lar kroppen forfalle så mye som mulig, i tillegg til at oppførsel og framferd gjerne er så motbydelig at man har vondt for å tro at de i det hele tatt er i stand til å ha et normalt sosialt liv - ihvertfall på utsiden av sitt svette cowboy-miljø.

Åstedet: Superspeed 2

Jeg er vant til å møte på trailersjåfører ombord, og har for lengst forsonet meg med at gangen i nabolaget mitt til tider er full av zombielignende vesener med klampende tresko fra nær og fjern. Forvirrede sjøfører surrer rundt med sine nøkkelkort, mens de diskuterer på alle mulige, merkelige språk - på let etter sin lugar for å få hvilt seg litt, og en sjelden gang foreta en aldri så liten desinfisering av hud og hår.

Men slik var det ikke med min motbydelige venn fra Amsterdam. Han var ute etter meg han, og hadde gjemt seg på badet mitt mens jeg var på jobb! Freaky!

Jeg var ferdig for dagen, og satt rett opp og ned og filosoferte. Tenkte på måker og kameler og sånt.

Filosofisk

Jeg var i ferd med å avslutte filosoferingen, og skulle til å ta av meg de svette verneskoa, da baddøren gikk opp! Det var da høyst merkverdig, tenkte jeg - og sykt skremmende! En gurglete stemme hørtes idet et monster av en sjåfør med hjelm åpnet døren:

Kjempestygg, nederlandsk sjåfør med hjelm

"Ben jij degene die is Ronald?"

Heldigvis snakker jeg flytende nederlandsk:


Ganske skremt

"Ja, het is mij, maar wie ben je en wat doe jij hier?"

"Ik denk dat je weet. Je opgevoed iets uit Amsterdam die niet behoren tot jou!"

Den kjempestygge mannen hoppet ut på dørken og sparket meg ned fra stolen. Jeg holdt på å drite på meg, og buksa mi var allerede gjennomvåt av urin. Jeg husker ikke så mye av det som skjedde i Amsterdam, og hadde ikke peiling på hva jeg skulle svare.

Livredd.

"Ik weet niet wat je praat over je fucking gedrocht!"

"Zal ik u freak! Dus je denkt dat je alleen kunt lopen met het dividend?"

Han begynte å bli hissig og høyrøstet. Før jeg rakk å bevege meg så mye som en tomme, hadde han tatt tak rundt halsen min. Han slang meg opp i senga og holdt med hardt og brutalt mot puta mens han skrek:

Desperat, men handlingslammet

"Je hebt maar een ding te doen, en het is om me dat alles ontbreekt, anders eindig je in de prullenbak jacht! Begrijp je dat?!"

Jeg svarte fortsatt at jeg ikke visste hva han pratet om, og sant å si var ikke det så langt unna sannheten heller. Jeg husket faktisk ingenting!

Krakilsk, nær ved å svime av

Og det ble ikke bedre av at han stappet en finger i hvert nesebor. Han holdt nesegrepet en god stund før han slapp og ble stående ved senga og kneppe opp buksa.

"Oke, dan krijg je een voorproefje van de ijzermijn!"

Jeg fikk totalt panikk, og ga meg til å hyle det jeg var god for, i håp om at naboer eller forbipasserende skulle høre meg.

Hysterisk redd

"Nee! Alles, maar je zult niet m'n kont!"

Han var lite begeistret for hylingen, og la puta over kjeften min. Han presset det han kunne, og jeg skjønte at her måtte noe gjøres, hvis ikke var det slutt. Jeg spente musklene og sparket til det jeg kunne - i håp om å treffe ham der hvor det gjorde mest vondt. Heldigvis traff jeg, ihvertfall bra nok til at han slapp taket og ynket seg:

"Naar de hel! Je schopte me in de ballen!"

Jeg hadde fått nok, og var nå klar for å banke dritten ut av ham.

Forbanna

"Ja, nu kan je naar de hel gaan, je wangedrocht!"

Jeg reiste meg opp og fløy på ham...

Hevngjerrig

...så han datt overende og smalt i dørken.

Rasende

"Wil je meer, klootzak?"

Jeg tok et par sure sokker fra skittentøysposen og stappet i kjeften på ham.

Mer rasende

"Steekproef van deze jou!"

Han mumlet noe sånt som: "De hel .... koudste sokken... uh", før han svimte av.

Besvimt, kjempestygg hoallandsk trailersjåfør med hjelm


Fandenivolsk og tilfreds

"Wie gaat op jacht in de vuilnisbak nu geloven??"

Jeg dro ham med meg gjennom gangene og ned til dekket under, hentet den skarpeste kniven jeg fant i byssa, og kastet ham bit for bit i søppelsjakta.

Rust in vrede motherfucker!

Sånn! Ingen flere forstyrrelser takk!

Tilbake til lugaren og rett i seng for en god natts søvn.

Goede nacht en goed slapen, fuckers!

Noah, du skulle bare nektet! Del 6

2011-05-20T08:33:00.000-07:00

Endelig helg og tid for fredagskos, pils og taco. For mitt vedkommende blir det en fredagskveld med jobbing og atter jobbing, og slik vil det forsåvidt være i nærmere to uker til. Og skal jeg være helt ærlig, er jeg veldig glad for at jeg er ombord på Superspeed i disse dager. Den kjempegale radiosjefen Harold Camping fra USA har nå gjennom sin radiostasjon Family Radio, offentliggjort at jorda skal gå under i morgen. Eller - det vil si, ting begynner så smått å skje i morgen, ved solnedgang. Da begynner et jordskjelv som skal vare i 24 timer ifølge den i overkant bibeltro lederen. Jordskjelvet skal være så stort at flere millioner mennesker kommer til å dø.

Han sier imidlertid ingenting om hvilken solnedgang det er snakk om. Godt mulig at han ikke har fått med seg at jorda er rund, og at han med solnedgang mener "når sola forsvinner ned bak kanten på jorda starter helvete". Hvis han derimot tar utgangpunkt i at kloden er rund, kan vi jo risikere å måtte vente i nærmere 24 timer før noe som helst skjer. En annen teori kan være at skjelvene starter der det til enhver tid er solnedgang, slik at sol og jordskjelv går hånd i hånd på en måte. Da vil det med andre ord bli 48 timer med jordskjelv til sammen. DET er vel ny rekord for Tellus eller?!

Men nå er det jo mange av dere som er kristne, litt kristne, eller går i kirken for å døpe ungene, gifte seg eller enkelt og greit få lettet litt på samvittigheten. Dere kan slappe av, for ifølge Harold Camping vil Gud ta seg av dere. Vi andre må bli igjen på jorda i fem måneder til, og så vil selve undergangen skje cirka 20. oktober. Sukk - er SÅ lei dommdager! Og så jeg som har søkt på skole og allting!

Jeg beklager å måtte bringe dere disse sjokkerende og dystre nyhetene nå, men det er bedre at dere får vite det litt i forveien, slik at dere kan nyte det døgnet vi nå har foran oss, før deres kristne venner reiser til himmels. Begynner folk rundt deg å forsvinne i løse lufta, vet du hva som er på ferde. Da er det bare å raske på og bli kristen, eller finne fram en kasse brennevin.

Og ingenting er vel bedre enn å lese litt om dommedag når dommedagen snart inntreffer! Det er jo fredag, og tid for del seks av "Noah, du skulle bare nektet!" Noah sliter med å få sønnene med på prosjektet, og vinen går ned på høykant under møtet.

Har du ikke fått med deg de fem første delene, er det på tide å begynne. Historien er min sprøe og ville versjon av Bibelens syndeflod - altså den "forrige" dommedagen.

Jeg ønsker alle dere landkrabber lykke til med dommedagen, jordskjelv og Guds vrede, mens jeg selv sitter trygt og godt i den moderne tids Noahs ark - Superspeed 2. Paradoksalt nok er det såvidt jeg vet bare syndere ombord på denne redningsskuta. Men litt flaks må man ha - blir spennende dette!

Kos deg med Noah og familien hans, og god dommedagshelg!

Gammeldags dommedag. Kilde: http://www.siena.org/Blog.

- Altså, runget det fra Sem etter at han hadde svelget unna den første koppen. Han var den eldste av brødrene - nittitre år gammel. En fornuftig og klok mann, som Noah ofte rådførte seg med, og det var gjerne han som tok de store avgjørelsene i familien. Han var en kraftig, velbygd og meget velstelt mann, med en autoritet og myndighet som gjorde at han alltid fikk full oppmerksomhet når han ba om det - både fra brødrene og foreldrene.

- Du har altså fått i oppdrag av Gud å bygge en båt som er hundre og førti meter lang, tjuefem meter bred og femten meter høy, og gå inn der sammen med alle verdens dyreslag, for så og vente på en storflom som skal skylle bort alle mennesker og dyr på jorden?

- Ja, det er visst det som er planen ja, svarte gamlingen, som om det skulle vært den største selvfølge, selv om han på samme tid virket en smule brydd over at han så lett hadde inngått denne håpløse dealen med Gud.

- Men hvordan kunne han be en mann på snart seks hundre år om å utføre et slikt oppdrag?

- Ja, si det. - Det kan jo hende han har spurt flere andre før meg, men at de rett og slett har nektet - hva vet jeg. Og så har jeg litt vanskelig for å si nei da vet du - særlig når jeg har drukket, så da lot jeg meg overtale. Forresten sa han at dere tre skulle hjelpe til, siden dere ikke har noe annet å gjøre likevel.

- Sa han det? Skøyt Jafet inn, som den eneste av dem som faktisk hadde mer enn nok av fritid. - Han er ikke lite frekk heller! Jeg har da nok å fylle dagene med, så egentlig har jeg ikke mulighet til å hjelpe til i det hele tatt. Forresten virker det rimelig meningsløst å bygge en båt oppi fjellet her uansett. Bortkastet tid - mildt sagt, mumlet han og grep fatt i koppen sin.

- Det er slik Gud vil ha det, svarte Noah

Jafet tømte koppen og satte den hardt fra seg.

- Ja vel, så det er slik Gud vil ha det? Han som skapte vår tipp, tipp, tipp, tipp, tipp, tipp, tippoldefar ut av en neve med jord? Han brukte seks dager på å skape hele jorden - inkludert alt av mennesker, dyr og planter, og nå må han ha hjelp av oss til å bygge en skarve båt?! Hva om du blir lurt? Nå må vi bruke flere år på et prosjekt som mest sannsynlig er totalt bortkastet! Du skulle bare nektet! Det er Gud som har rotet til sitt eget skaperverk, og det får han selv ta konsekvensene av!

Han kikket oppi den tomme koppen og la mumlende til:

- Hvis han ikke har mer kontroll på sine egne, vil jeg påstå at dette med allmektigheten er sterkt overdrevet.

- Ok, mulig det var dumt av meg å si ja! Noah begynte å bli irritert og høyrøstet. - Men nå har jeg lovet Gud dette, slik er det bare. Og avtalen er bindende, så det nytter ikke å trekke seg nå, sukket han.

- Men Jafet har et poeng, kom det alvorlig fra storebror Sem. - Hvis Gud er så allmektig - hvorfor skulle han bry seg om å spare livene våre for å videreføre menneskerasen? Hadde jeg vært Gud, hadde jeg slettet alt og alle og startet på nytt - når det først var så viktig å få renset jorden mener jeg.

Han holdt frem koppen sin for å få påfyll. Den skjelvende moren fylte villig opp, og lyttet interessert til det den kloke sønnen snakket om.

- Gud ville brukt seks dager på å kjøre hele skaperprosessen i reprise - inkludert splitter nye mennesker og dyr, i hvert fall hvis han fortsatt er like effektiv som han var. Da kunne han selv tatt ansvaret for å følge det opp på nytt, for å gjøre verden så perfekt han ville ha den. I stedet forsøker han seg nå på en lettvint løsning som tvinger oss til å bruke mange år på å bygge en slags båt, for deretter å la vår familie bruke generasjoner på å bygge opp igjen menneskeheten!

- Han brukte opp mye av kreftene da han skapte jorden, i tillegg til at han har kommet litt ut av trening når det gjelder det å skape de store tingene, avbrøt Noah med blikket ned i bordplaten, - Han orker visstnok ikke å gå igjennom det hele en gang til. Derfor har han bestemt seg for å gå for denne løsningen.

- Så han er ikke så allmektig lenger altså? Hvis ikke Gud klarer å skape en perfekt verden selv, hvordan forventer han da at vi skal klare det? Det er da ingen av oss som er noen helgener, så hvis det er slik at Vårherre er litt redusert for tiden, og trenger hjelp til en ny start, skjønner jeg ikke hvorfor han valgte akkurat oss til jobben!

Sem nikket mot Jafet og Kam for å understreke at det ikke var faren og moren han siktet til, for de var sannsynligvis perfekte i Guds øyne. Men det lå jo i kortene her at det var brødrene som måtte ta ansvaret for at menneskerasen skulle formere seg etter storflommen, og det var vel ingen av dem som følte at de hadde verken livsstil, arveanlegg eller noen form for egenskaper som var verdt å satse på av hensyn til kommende generasjoner. Der hadde Gud gjort en altfor dårlig research, og bommet stygt på valg av hvem som skulle legge grunnlaget for fremtidens menneskelige gener. Og resultatet av det igjen, ville vel sannsynligvis bli en ny storflom om et par tusen nye år - eller andre former for dommedagsritualer og guddommelige straffemetoder.

Det ble stille rundt bordet igjen. Rederfamilien ble en stund sittende i en støvsky fra en gjeng unger som passerte i et kappløp med et lite villsvin. Både ungene og villsvinet hylte og sprang så man skulle tro det sto om livet, og villsvinet følte det sannsynligvis slik også. Kam løftet blikket og registrerte to unge gutter stå og kaste stein på hverandre på utsiden av vingården - helt til en av dem ble brutalt truffet i pannen og falt om. Ute på marken sprang en livredd jeger med en illsint okse etter seg, med to gapskrattende, skjeggete slosskjemper som publikum. Livet gikk med andre ord sin vante gang i den lille landsbyen. Ingen ante hvilken skjebne som ventet dem, og ingen ante at ved det kumøkkbefengte huset til Noah ble det nå diskutert hvorvidt noen av innbyggerne i det hele tatt hadde en fremtid.

Never pet a burning dog!

2011-05-19T06:50:00.000-07:00

Dette innlegget ble forfattet i kraftig narkotikarus, under en biljakt i Amsterdam. Jeg og to kompiser hadde ranet en bank, og spant rundt i et kvartal i sentrum med politiet i hælene. Etter å ha meiet ned et par bikkjer, en barnevogn, tre gamlinger med rullator og et nygift par på vei til fotografen, klarte vi endelig å riste dem av oss. Så, for å være sikker på at jeg hadde bra nok alibi, publiserte jeg dette blogginnlegget før jeg fant veien hjem til Norge. Beklageligvis hadde FBI klart å spore opp bloggen min, og slettet innlegget rett etter at jeg hadde lagt det ut. Det oppsto mye uenighet mellom FBI og Blogspot, men gjennom solid hjelp og engasjement fra mektige sponsorer og innflytelsesrike venner fikk jeg innlegget tilbake. Det rakk altså å ligge ute noen få timer forrige uke før FBI fjernet det, men nå er alt som sagt på plass igjen. Jeg ble imidlertid frikjent, på grunn av fare for ukontrollerte opptøyer hvis saken skulle kommet opp for domstolen i Haag. Alibiet gjorde nok også sitt:

Våknet av en helvetes kattejamring i natt, så det er vel ingen overdrivelse å si at jeg dypt og inderlig hater katter akkurat nå! Ikke nok med at jeg er allergisk mot alle firbente - selvfølgelig bortsett fra kamel, men nå skal også nattesøvnen bli ødelagt, og øregangene mine få svi fordi overbrunstige alfahannkattejævler på død og liv må uttrykke sitt markeringsbehov uti gata her! Hvordan pokker lager de den lyden?! Fra søte små mjauelyder på dagtid til en hyling som kan høres ut som om det kommer fra en nyfødt unge besatt av djevelen så fort nattemørket setter inn!

Uansett; life goes on! Min yngste sønn, Julian forsvant ut av kåken for en halvtime siden, og sitter forhåpentligvis på bussen på vei til Stavern nå. Da vi gikk ut i gangen i dag, luktet det rart. Det luktet svidd. Julian mente det luktet brent hund! Jeg har ikke den ringeste anelse om hvor eller når han sist kjente lukten av brent hund, og jeg håper ikke det er noe han opplever altfor ofte når jeg ikke er sammen med ham. Jeg har forsøkt å oppdra ham på beste måte, men det er godt mulig at mitt noe ambivalente forhold til dyr har påvirket ham, og at hundebrenning er hans form for terapi. Hva vet jeg. Det kan også hende at hans konklusjon rundt lukten i gangen er knyttet til uttrykket "Never pet a burning dog" - et uttrykk som er tagget på vårt kulturhus Bølgen i Larvik, av den såkalte kunstneren Mathias Faldbakken. Ikke vet jeg hvorfor fyren kaller seg kunstner, og ikke har jeg tenkt å finne det ut heller. Føler meg som en gammel gubbe når jeg sier: "Alt er visst kunst nå for tiden", men for faen, man må jo virkelig spørre!

Jeg tror lukta kommer fra Stein Erik. Han bor i første etasje og er alltid stein, full eller bare veldig rar. I går hadde han besøk av en som bruker å snakke med folk som ikke finnes. Stein Erik snakker også med folk som ikke finnes, og noen ganger trer han selv inn i rollen som en som ikke finnes, mens han spiller bongotrommer til afrikansk syremusikk. I dag sto døren hans åpen, og avslørte at leiligheten - som var SÅ strøken da gamle fru Oxholm bodde der, nå har forvandlet seg til en søppelfylling. Vel og merke en søppelfylling med skinnsofa, 52 tommers TV og bilder på veggene som ser dyre ut. Men likevel en søppelfylling. TV'n sto på, tydeligvis med en parabol litt ute av kurs. Tomme ølflasker og askebegre fulle av rare sneiper. Stein Erik! Har jeg ikke sagt at du ikke skal røyke hasj inne! Tror jeg må ned igjen senere og vekke ham. Han vil uansett tro at jeg er en som ikke finnes, så egentlig er det bortkastet. Det viktigste er at jeg finner ut om han har brent ei bikkje eller ikke, slik at jeg - forhåpentligvis, kan forsikre Julian om at ikke det har skjedd.

Stein Eriks veranda. Bordet skal egentlig være helt hvitt, men det er det ikke.

Stein Erik har ikke usikt. Det har jeg.

Jeg kan også se måker fra min veranda. Det kan ikke Stein Erik, og det tror jeg egentlig er helt greit, siden han ser så mye rart uansett - selv når han har øynene lukket. Det irriterer meg forresten litt at de måkene bare ligger der. De ruger ikke eller noe - bare ligger der. Late måker. Men burde ikke klage, det er bedre at de bare ligger der og er late enn at de maser og stjeler maten min.

Jævla måker.

Forresten har Julian akkurat klippet seg. Jeg vet ikke hva som skjedde i hodet hans, men han har alltid hatt langt hår. I hele sitt snart niårige liv har han hatt langt hår, og har aldri villet klippe seg.

Men her om dagen hadde han plutselig fått det for seg at han ville ha kort hår! Jeanette hos Hairport på Nordbyen er hans faste frisør. Hun ble litt overrasket over at han denne gangen ville klippe seg kort, men det har ikke Jeanette noe med. Julian liker Jeanette. Jeanette er flink og snill.

Og det ble jo bra!

Dagen må starte! Forsøker å våkne - kjører på med en kraftig frokost.

Så er det lesing. Driver og tar fag. Vet ikke helt hvorfor, men folk sier det er lurt. Nå leser jeg naturfag. Det er drit kjedelig, og jeg sliter vanvittig med å holde motivasjonen oppe. Adenin, tymin, guanin og sånt er heftig shit!

Leser samfunnsfag også. Samfunnsfag er litt mindre drit kjedelig enn naturfag. Jeg har jo levd i samfunnet i over førti år, så jeg har lang samfunnserfaring.

Driver også og oppgraderer kåken. Det må gjøres nå, slik at jeg slipper å gjøre det når det blir helt sommer. Har malt masse tak, nå er det bare skråtaket på kjøkkenet igjen. Et helvete! Legg merke til smørboksen: Soft, lett, nøkkelmerket, umettet fett i smøreform. Genialt. Smurte mat til Julians matboks. To skiver, leverpostei og servelat. Selv er jeg stappmett på flere never med Cheerios

Det hender at jeg blogger litt også. Har igrunn akkurat startet, men skrevet over førti fjasete innlegg. Jeg liker å blogge, og har ikke noen planer om å slutte. Legg merke til de flotte posene under øynene. Har spart lenge, og selv om jeg bruker mye kosmetikk, har de visst kommet for å bli. Sheit!

Noen har rotet no sinnsykt her! Sikkert Stein Erik, men jeg tar ansvar og rydder i løpet av dagen.

Jeg visste det! Nå var det spanjolenes tur, jorda er i ferd med å revne. Resten av dagen skal det handle om rentemøtet i Norges bank. Hadde virkelig satt pris på en renteoppgang nå ja! Frp stuper, høyre får en kjempeopptur. Det samme gjør Obama, siden han har drept Bin Laden.

Hang opp tøy for noen dager siden. Vurderer å ta det inn nå, før spurvene ødelegger det med spurvebæsj.

Jeg må spyle her. Det gjør jeg hver dag, da får jeg en følelse av å ha hage. Skal kjøpe flere planter..

Nå har jeg bare denne. Fine blomsten.

Ha en herlig dag, dere som kan nyte den i sola. Og vær klar over at værgudene røyker mye hasj om dagen, og surrer mye både med årstider og klima. Nå skal jeg ned og vekke Stein Erik i første. Håper virkelig ikke han har en brent hund under senga. Hundehold er nemlig forbudt i samtlige av sameiets leiligheter.

17. mai-i er vi så gla'i!

2011-05-18T09:44:00.000-07:00

Så var det over. Kanoner, sure klarinetter og gurglete tubaer har stilnet, heliumballongene er sporløst forsvunnet, og lukta av vafler og pølser er byttet ut med søppelstank, tåfis og svette.

Man kommer liksom ikke utenom denne dagen, og som ekte nordmann har jeg heller aldri hatt til hensikt å snike meg unna - selv om det til tider har vært fristende. Stor folketetthet gir meg nemlig ekstreme hetetokter og små, usynlige sammenbrudd, og det er kronisk - så lenge tettheten vedvarer. Men det er jo alltid litt stas med 17. mai, og siden det nå nærmer seg to hundre år siden tradisjonen startet, kan det faktisk virke som den har kommet for å bli.

Julian reiste til Stavern 16. så i år måtte jeg våkne uten hans hjelp. Jeg bestemte meg for å la kameraet dokumentere hvordan en gjennomsnittlig 17. mai -fering arter seg for en midtlivsmann.

Jeg våknet grytidlig av noen sinnsyke smell. Først ble jeg livredd og tenkte at bombemormonerne fra Lillestrøm var etter meg, men så kom jeg på at det var 17. mai, og at smellene sannsynligvis kom fra kanonen på Bøkkerfjellet.

Jeg spratt opp av senga...

... og løp rett ut på verandaen for å henge opp flagget.

Etter dusjing (med shampo og balsam), barbering, tannpuss og påkledning, var tiden inne for å ta 17. mai-bilder.Selvutløser; et must for single midtlivsmenn!

Hurra!

Jeg kjørte gliset mitt til Stavern, og parkerte ved Meny. Forventningsfull og giret som en unge, gikk jeg mot sentrum. Skuffelsen var imidlertidig stor da jeg ankom parken. Det var ikke et menneske å se noe sted, og forresten hadde jeg glemt flagget hjemme. Nedtur!

Frustrert og småforbanna forsøkte jeg å henge meg på en gammel mann som kom gående. Han var kjempegammel, røkte rullings, og kunne virke som han ga litt faen i hele feiringen. Da han oppdaget at jeg fulgte etter ham.....

...sendte han meg et blikk som fikk meg til å bråsnu og sette kursen mot kirken istedet. Det var da jeg oppdaget hvor alle menneskene var. De hadde stimlet seg sammen for å se på barnetoget, en gammel og i høyeste grad velholdt tradisjon. Jeg vet ikke om de gikk i tog her for 197 år siden, men en gammel tradisjon er det ihvertfall.

Jeg snek meg oppover mot barneskolen, og håpet at ingen la merke til at jeg manglet både flagg og 17. mai-sløyfe. Grusomt flaut å ikke ha utstyret i orden på en dag som dette! Like før barnetoget skulle gå, fant jeg Julian bak et flagg. Han virket glad og fornøyd, og så ikke ut til å bekymre seg noe videre over den lange gåturen han hadde foran seg.

Da toget begynte å bevege på seg, viftet alle barna med flaggene sine, mens foreldrene sto langs veien og ropte og klappet. Noen tok bilder også, ungene har jo tross alt blitt et år større siden forrige gang.

Julian ville ikke ha pensko på seg. Han liker nemlig å hoppe i tog istedet for å gå, derfor måtte han ha sko som var litt mer hoppevennlige. De så ut til å funke, ihvertfall så lenge han slapp å gå i takt med de andre barna. Vi har også lært Julian å holde flagget rett opp. Flink gutt!

Jacob - Julians fetter, er halvt dansk, men har ikke noe imot å feire den norske nasjonaldagen av den grunn. Han er en skikkelig sjarmør, bruker litt mer hårvoks en Julian, og drar litt mer damer.

Dette er Liv. Hun bærer fanen for en barnehage jeg ikke husker navnet på. Dette er siste året hun bærer den. Vet ikke hvorfor - kanskje hun skal flytte utenlands eller noe...

Marte lurte på hva pokker jeg holdt på med, men da jeg fortalte at jeg bare ville ta et bilde....

..ropte hun på mannen sin og naboen deres. Og så smilte og vinket de. Mannen til Marte heter Arve. Han elsker 17. mai, og har gått i tog hvert år i nærmere førti år. Arve og jeg har felles foreldre, mens han med flosshatten og MIB-briller ikke har noe som helst med oss å gjøre - annet enn at han bor på den andre siden av gata.

Langs vegen stod en skikkelig hurragjeng og ropte og sang for full hals.

Etter at barnetoget hadde gått, løp alle bort fra torvet....

...for å gjøre seg klare til andregangs oppstilling.

Jeg befant meg nå midt i sentrum av det som kom til å utarte seg til en tett folkemasse.....

...og det var ikke fritt for at jeg kjente hetetoktene komme snikende. Jeg løsnet litt på snippen....

..men merket at nye sammenbrudd var på vei. Jeg ante uråd, men..

...plutselig fikk jeg øye på kriminalpolitikrimforfatter Jørn Horst. Han gikk foran hele barnetoget, for å passe på at ingen sto i veien. Han er jo kjempekjent, så nå ble jeg veldig opptatt av å få et skikkelig bilde av ham. Desverre gikk han altfor fort til at jeg fikk slått av en prat med ham. Bildet ble også ganske kjipt, selv om huset i bakgrunnen er et pent, hvitt hus.

Et stykke bak kriminalpolitikrimforfatteren Jørn kom Julian og gjengen hans. Julian hadde sluttet å hoppe nå, og så egentlig litt lei ut. Han var faktisk så sliten at han måtte bruke begge hendene for å holde flagget.

Lærer Elisabeth kom bort til Julian og sa at han måtte smile og rope hurra hurra hurra. Julian hadde egentlig mer enn nok med å holde flagget sitt, og forresten var det veldig irriterende at Elisabeth skulle bestemme over ham på den norske nasjonaldagen, siden hun faktisk er svensk.

Det kom drillpiker også. De er jo alltid så fine, men de siste årene har det slått meg hvor unge de har blitt. En gang i tiden var dette nesten voksne damer, så ble de jenter på min alder, så ble de unge jenter. Men nå - kunne de vært døtrene mine! Denne brutale påminnelsen om at jeg er en midtlivsmann, bragte meg tilbake til virkeligheten, og tilstanden jeg var i før kriminalpolitikrimforfatter Jørn lyste opp tilværelsene min. Jeg ga faen i resten av toget og satte kursen mot Stavern leir. Det er nemlig der man kjøper pølser, vafler og is, mens man hører mange rare taler og synger alle versene av "Ja, vi elsker".

På veien traff jeg Tomas. Tomas har drevet Skomaker'n pøbb i Larvik i mange år, men nå har han desverre så vondt i knærne at han knapt nok kan løfte et glass. Han og jeg skulle egentlig gifte oss, men så klarte han å gjøre ei dame gravid, så nå har han flyttet sammen med henne istedet. Jeg er litt bitter, men ønsker dem alt godt for fremtiden.

Da jeg kom til inngangen til Stavern leir, var folk godt igang med tredjegangs oppstilling. Det er kun de aller ivrigste som deltar i tredjegangsoppstillingen - gjerne superforeldre, gale tanter og og noen besteforeldre - eller folk som er misfornøyde med bildene fra første og andregangs - oppstilling. Selv om folketettheten ikke var så ille her, merket jeg presset.

Og det gjorde det ikke noe bedre at det lå en pub rett ved siden av meg, hvor Andy Cap og vennene hans satt og mesket seg med skum i barten og hadde blanke, tilfredse blikk. Selv skulle jeg jo på jobb, så jeg måtte bare bite tenna sammen og komme meg derifra. Og selvfølgelig - når det så som mørkest ut....

...dukket min helt opp igjen! Jeg ble nok litt satt ut, for når jeg først var klar med kameraet, hadde han passert. Fikk bare bilde av ryggen hans, men det duger jo det også. Se den flotte gangen!

Min kjære Julian hang med forbi tredjegangsoppstillingen også, og brukte nå flagget dels som feiekost og dels som spaserstokk.

Men for.... jævla selvutløser!

Etter at toget hadde passert tredjegangsoppstillingen, sprang alle for harde livet for å finne seg en plaststol i sola.

De som ikke var raske nok, fikk ikke plaststol, og måtte stå. Jo eldre man er, jo vanskeligere er det å sikre seg en stol. Derfor var det mange gamle som måtte stå mens de sang "Ja, vi elsker".

Det ble også underholdning med klassen til Julian. Erik og Emil sang solo, mens Julian gjemte seg bak Emil.

Så var Julian klar for å begynne på det viktigste; pølser, is og brus - for ikke å snakke om godteriene man må tjene ved å kaste baller på blikkbokser, eller slå hverandre med sekker.

Her måtte jeg forlate Julian, og overlate ham til Helle. Hun er moren hans, så jeg følte meg trygg på at det gikk bra. Jeg lukket øynene idet jeg passerte Tordenskold pub....

..før jeg poserte litt på superbilen min før turen gikk mot Larvik. Man in black, med man in black-bil! Kjempetøfft!

For å avslutte dagen tok jeg en tur innom Aina og Svend Tore. De skulle ha spekebordselskap. Det skulle være spleiselag, så jeg tok med meg en liten rest rømme og litt potetsalat.

Det kom ei ny jente dit, som hette Selma. Foreldrene heter Frank og Siril. Frank og jeg har også felles foreldre, mens Siril har sine egne foreldre litt lenger opp i landet. Frank, Siril og Selma bor på en bondegård oppi skogen. De har masse dyr og fisker, og liker egentlig dyr bedre enn mennesker.

Linus og Ronja ville leke med den nye jenta, men Selma syntes det var veldig skummelt. Dagen har i det hele og store vært veldig rar for Selma, hun har jo aldri opplevd 17. mai før.

Etterhvert kom det mye fintfolk som bidro til å løfte spleiselagets standard til uante høyder. Resten av dagen snakket vi om alt det morsomme vi hadde opplevd, mens vi spiste og drakk alt det vi orket.

Dagen var over, jobben ventet. Jeg takket pent for meg, og satte kursen mot kaia og Superspeed. Vel inne på lugaren kunne jeg puste lettet ut og være fornøyd over å ha kommet meg gjennom dagen med nervene i forholdvis god behold.

Gratulerer med overstått grunnlovsfeing, år 197!

Ship ohoi!

Reisebrev: En dag i Lillestrøm

2011-05-16T11:29:00.000-07:00

Lørdag tok Julian og jeg turen til Lillestrøm. Denne bygda, som med nød og neppe kan skryte på seg bystatus, er kanskje ikke det som står øverst på lista hvis man er keen på en dagstur, men slik ble det altså. Vi lempet sykler, grillsaker og kjølebag inn i bilen og dro til Lillestrøm - eller som Julian foreslo som nickname: "Lite strøm". Vi ankom riktignok torvet på et tidspunkt da de fleste innbyggerne var samlet der, så det var ingenting å si på trøkket den ene timen. Men idet klokka passerte tre, dro folk hjem og det ble med ett spøkelsesstille i gatene, altså lite strøm.

Hvorfor Lillestrøm liksom? Jo, fordi jeg har vært gal nok til å søke skole der oppe, og nå ville vi forsøke å få et bilde av hva som venter oss. Jeg må altså være der på fulltid i tre år fremover, og Julian annenhver helg og litt nå og da. Derfor! Og forresten hadde Dimce Radevski en telefon å selge. Julian er nå den stolte eier av en Htc Desire, mens jeg fortsatt må nøye meg med min Hero som lagger, fryser, slukker når det passer den og gjør mange andre rare ting helt av seg selv.

Etter et kjapt besøk hos Dimce Radevski på Strømmen var det lille vidunderet sikret. Dimce var en hyggelig kar, men jeg kommer ikke til å besøke ham igjen. Dimce driver med budservice, og sender mange meldinger når han kjører bil. Derfor måtte han kvitte seg med Desire-telefonen: "Jeg ikke klare å skrive på den der". Men Julian klager ikke, han kjører jo ikke bil.

Vi tok farvel med Dimce og satte kursen mot sentrum. Da vi kom inn til noe jeg antok var sentrum, svinget jeg av ved et hus jeg tror tilhørte en syklubb eller noe. De hadde dekorert veggen med et søtt motiv av en due, kanarifugl eller en sinna måke, og så sto det skrevet noen fraser om kjærlighet og drømmer og sånt. Jeg tror dette var en gjeng damer som liker å hjelpe andre, og som kaller seg Lillestrøm syklubb.De har egen logo også, i sort og gult.

Logoen til LSK, som jeg antar er en syklubb.

For å gli litt inn i miljøet, tenkte jeg det var greit å vise muskler med gliset mitt. Derfor tok vi oss en harryrunde med åpne vinduer og dansbandmusikk på full guffe. Mens "Tio tusen røda rosor" dunket i stereo'n, rusa vi flere runder i Lillestrøm rundkjøring, før vi la igjen en kilo rykende gummi i Lillestrøm lyskryss. I enden av gata tok jeg brekksladd inn på Lillestrøm parkeringsplass. Det var fire biler der fra før, så det var godt med plass. Vi stoppet foran et flott hotell med utsikt. Her plukket vi frem sykler og hjelmer og gjorde oss klare til å utforske byen.


Bytting av fremkomstmiddel ved Lillestrøm hotell and conference center

Som syklist legger man lettere merke til detaljer, som for eksempel det fine lille treet ved huset til syklubben.Veldig koselig.

Huset til Lillestrøm syklubb. Syklisten i forgrunnen heter Julian. Han har akkurat klippet seg.

Vårt første mål var å finne Glomma. Vi har alltid levd i nærheten av sjøen, så hvis jeg først skal bo så langt inni landet som dette, er det viktig å lokalisere det lille som finnes av vann. Men da vi omsider fant elva, ble vi mer opptatt av den motoriserte skulpturen Hammering Man, som sto et sted folk kaller flomvollen. Han var sykt stor - tolv meter høy, og han hamret - vel å merke sakte, men han hamret! Den store mannen kostet visst 5,5 millioner kroner. Sikkert vel anvendte penger for en slik skulptur - spesielt på flomvollen hvor det ikke er folk. Jeg vet ikke om det finnes flere slike i Lillestrøm. Håper ikke det.

Vi syklet også forbi en butikk som selger utstyr, råvarer og andre produkter til folk som har lyst til å starte eget firma. Dette er nok Lillestrøms alternativ til Vinmonopolet.

Etter en halvtime kom vi tilbake til sentrum. Allerede nå var det blitt mindre folk der. Dette er en sentrumsgate, men de fleste menneskene oppholdt seg i andre enden.

Restaurantene ligger som perler på en snor, men man må likevel belage seg på å måtte stå i kø for å få bordplass.

Og jaggu skulle det vise seg at de har Vinmonopol i Lillestrøm! Men det var veldig stengt.

Julian er ikke så interessert i Vinmonopolet, noe jeg selvfølgelig synes er helt ok. Han ble heller stående og studere en sykkel han mente var for tidlig født. Ps: Det er HELT tilfeldig at den dama kom med på bildet!

På den andre siden av gata satt to mormonere lett oppgitte over at polet var stengt. De diskuterte rekruttering av nye medlemmer og mormonerlandets fremtid, og da sier det seg selv at de ville hatt godt av noe å styrke seg på. Mormonere kaller seg gjerne De siste dagers hellige, og er en av de radikale gruppene i Norge man bør passe seg for. Mormonske terrorister er visst et problem i Lillestrøm. Disse to hadde sannsynligvis bomber i sekkene sine, så Julian og jeg fikk panikk og syklet det vi kunne derfra.


Ekte Mormonere, med egen mormonerbok og bomberyggsekker

Da vi hadde kommet oss i trygg avstand fra bombemormonerne, trengte vi noe å slukke tørsten med, og svinget innom en kiosk. Men kiosken virket ikke. Dehydrerte og oppgitte syklet vi videre på leting etter noe å leske oss på. Polet var allerede stengt. Situasjonen tilspisset seg.

Vi passerte Folkets hus, en praktfull bygning beliggende i andre enden av tomta til kiosken som ikke virket. Befolkningen på Lillestrøm er veldig stolte av folkehuset, men jeg tror ikke de bruker det til noe spesielt, og det virket heller ikke som det var noe drikke å få tak i der.

Vi fant til slutt en kafè som ble drevet av to tannleger, men siden både Julian og jeg har tannlegeskrekk, bestemte vi oss for å lete videre.

Vi passerte Lillestrøm Herrefrisør, med en feiende flott logo med gule bokstaver på vinduene.

Deretter passerte vi bilverkstedet...(hva er det med Lillestrøm og gult/sort???)

..kinoen..

...før vi endelig fant en plass som solgte drikkevarer. Fargene på skiltet - nok en gang gult/sort, tydet på at dette var et av samlingsstedene til sydamene. Det var mye hyling og hojing der inne, så det kunne virke som damene allerede hadde startet ett symøte.

Nei, dette var ikke noe for Julian, tenkte jeg, og siden vi nå nesten var tilbake på parkeringsplassen ved hotellet, gikk vi likegodt tilbake til bilen, og fant frem kjølebagen.

Etter å ha drukket både lenge og vel, bestemte vi oss for å pakke bilen og finne et sted vi kunne grille. Vi ble enige om å finne Hammermannen, og fyre opp engangsgrillen der. Rett før vi forlot parkeringsplassen, kom det en kar i uniform og tok bilder av de andre bilene.

Han la også igjen lapper på noen av rutene. Lappene var gule med sort skrift, så han delte nok ut innbydelser til en fest med sydamene.

Vi fant aldri igjen Hammermannen, til tross for at han raver tolv meter over bakken. Men vi slo oss ned et sted vi mente var i nærheten. Julian fant frem maten....

...mens jeg tok meg av grillingen.

Julian lekte med veldig lange pinner...

...klatret i palmer...

...og spiste litt mer...

... før vi tok en siste tur mot Åråsen. Her har damene hengt opp mange flotte flagg langs veien, for å gjøre det litt koselig.

På Aråsen fant jeg det nye huset mitt.

Et trivelig lite sted, med gode treningsmuligheter i nærheten.

Ingen av oss følte for å trene etter en så lang dag, så vi bestemte oss for å returnere til Larvik. På turen til Larvik sang jeg masse om kanarifugler og kjærlighet, men Julian ville ikke høre. Han ville ikke høre på vitsene mine heller, så jeg satt for det meste og pratet med meg selv.

Jeg husker ikke helt slutten, men da vi stod opp dagen etter, sto bilen pent parkert i gården, og både Julian og jeg var i fin form. Vi var enige om at turen hadde vært kjempefin, og Julian var enig om at han har fått sin kuleste telefon ever!

Jeg må klare meg med Hero'en en stund til. Den slo seg forresten akkurat av igjen!

Takk for følget, neste reisebrev skal sikkert handle om Hirtshals.