Mine Tanker I Verden

Denne morgenen....

2012-12-25T11:57:00.001+01:00

Stille er det denne 1 juledagsmorgen. Sitter helt alene og lar tankene bare vandre. Bilder fra livet mitt det siste året popper opp i mitt indre øye, og blir studert et øyeblikk før jeg lar de vandre. Alt jeg har opplevd, av både sorger og gleder gir en følelse i meg her jeg sitter. Mennesker som har kommet inn i livet mitt, andre har dratt. Og jeg takker hver enkelt av dere for det dere har gitt livet mitt.

Så skal jeg starte på nytt, stake ut en ny vei for meg selv. Og med meg tar jeg mine erfaringer, minnene, gledene og sorgene fordi de gjør meg sterkere og mer besluttsom når veien videre skal vandres. Og jeg går alene. Jeg har min historie, en historie som kanskje ikke mange vet om. Og det tenker jeg er det beste. For ikke mange ville forstått hvorfor jeg har valgt det jeg har. Hvorfor jeg er slik jeg er.

Jeg skal finne stedet der drømmene mine blir sanne. Der jeg kan være den jeg er ment for å være. Ikke det at jeg ikke er meg selv. Eller jo, på en måte er jeg ikke helt og fullt meg selv. Ikke ennå. Men det kommer. Jeg vet at jeg alltid kan bli bedre eller flinkere enn det jeg er. På alle områder i livet mitt. Jeg strever etter å komme dit, komme meg videre, komme meg fram...

Jeg har vunnet og jeg har tapt. Jeg har elsket og jeg har blitt såret. Jeg har tatt sjanser og jeg har vunnet. Og jeg har tapt. Alt som livet har gitt meg har jeg stått i, levd i, og jeg har gjort det som jeg har ment har vært til det beste. Og jeg har reist meg opp hver gang livet har gitt meg et slag. Jeg er sterkere nå enn noensinne. Og jeg vet at ingenting kan få meg til å ønske å bli liggende nede etter et slag.

Jeg står på, jeg gir alt. Og jeg vet at det er lysere dager som venter meg nå. Så stå på, fatt mot og vit at jeg er her.

~Live~Love~Laugh~

Hjertesukk i natten.....

2012-11-27T03:13:00.000+01:00

Hva er det med folk?? Jeg kjenner jeg blir litt provosert at enkelte må rope og skrike over at det blir mandag og de må på jobb!! Hadde jeg vært så heldig at jeg bare kunne vært i jobb så hadde jeg vært overlykkelig nå....

Men så morsomt skal man ikke ha det tydeligvis.. For her sitter jeg. Midt på natten og lurer virkelig på hvor langt dette skal gå... For det er jo egentlig ikke mening skapt i å sitte sånn her?? Har noen ganger lyst å be enkelte bare holde kjeft, være litt mer takknemlig for at de faktisk KAN gå på jobb om dagene! For det er mange av oss som sitter her... Uten muligheter til det. Av ulike årsaker..

Det som gjør meg ennå mer provosert er folk som hyler over trygdesnyltere!! Hva er det enkelte mennesker egentlig tenker med?? Eller på?? For om noen tror at jeg ønsker dette så tar de virkelig og inni det svartsvidde, grønnskodde og rødgalvaniserte mørkerom FEIL!!! For det her var ikke det jeg planla. Overhodet ikke! Jeg vil ha en jobb, jeg vil være frisk, jeg vil våkne en mandag og tenke at egentlig kunne helga vært lengre - men det kan jeg ikke.

Dagens hjertesukk det der... Eller det vil si; nattens hjertesukk... For netter har det blitt mange av. Netter der jeg bare sitter og venter. Venter på at timene igjen skal snegle seg fram mot dag. Netter der jeg føler at jeg nesten er på vei ut av kroppen min, og tankene tar overhånd. Gang på gang..

Men jeg vil ikke virke klagende over livet mitt. Det kunne vært verre! Mye verre... Og det er ikke så ille at jeg dør av det! Og det takker jeg for daglig. Og akkurat nå virker mitt hjertesukk så utrolig urettferdig ovenfor de som faktisk har det verre enn meg.

Er rart med det... At jeg er her jeg er i livet mitt. Jeg har det jo egentlig utrolig bra. Jeg lever!! Så nå skal jeg ta hjertesukket, klagene mine og mitt vett og forstand med meg til sengs. For så lenge jeg lever, har vett og forstand sånn delvis på plass, så har jeg jo egentlig ikke så mye å klage over. Mulig jeg blir lett provosert og ;) Men nå er natten på hell, og dagen nærmer seg.

Så.... God natt min skatt, sov godt og drøm søtt. Husk at jeg er her, for alltid og bestandig. Jeg elsker dere begge; herfra til månen og tilbake. Vit at mitt hjerte alltid er delt i to, at jeg elsker dere mer enn livet selv. Jeg er takknemlig for at jeg har to så utrolig vindunderlig vakre skapninger i livet mitt! <3 <3

Takk.

Live~Love~Laugh

V.

Natten er lang når man ikke sover....

2012-10-29T03:24:00.002+01:00

Tiden går så ufattelig sakte midt på natten - spesielt når man bare sitter der...
Jeg skal nok ikke sove i natt - slik som de nettene som har gått.
Jeg kjenner jeg er sliten, at kroppen ikke vil og at frustrasjonen stiger i takt med sekundene som snegler seg avgårde til en ny dag.

Men jeg må bare holde ut. Stå i det.
En ukes tid sa nevrologen... En uke med dårlig, eller det vil si fullstendig mangel på søvn.
Jeg vet jo grunnen til dette; nedtrapping og avslutning med medisiner. Drittmedisiner. Men det gjør det ikke noe lettere sånn helt egentlig. Jeg er utmattet, og mangel på søvn gjør meg i et ufattelig dårlig humør. Jeg har ikke lyst å gjøre noen ting. Jeg er svimmel, jeg klarer ikke spise og jeg har mest lyst å dunke hodet i veggen.

Jeg skal til Bergen. Haukeland sykehus. Søvnmedisinsk senter, eller var det senter for søvnmedisin det het?
Akkurat nå i natt husker jeg ikke. Og jeg både gleder og gruer meg. For det ville være fantastisk om jeg hadde kommet nærmere noe klart svar. En bedre forklaring på hvorfor jeg er sånn som det her, og hva jeg kan gjøre for å kanskje bli bedre. Frisk blir jeg vel kanskje aldri - men håpet om å bli bedre enn det jeg er nå er der. Så jeg bare venter..

Merkelig det der - det føles som jeg sitter på et venterom. Ser meg selv sitte i et lite rom uten dører eller vindu. Et sted der tiden står stille. Ikke er det kaffe der, eller lesestoff.. Bare en stol der jeg sitter inntil en grå murvegg. Og jeg ser at jeg er rastløs - vrir og vender meg på stolen. Bare venter på at noen skal komme å få satt den døra på plass.

Men ingen kommer i natt. Og igjen føler jeg meg helt alene. Ensom og forlatt. Og tiden står stille.

I morgen er en ny dag. En dag med nye utfordringer og nye muligheter. Jeg skulle bare så gjerne sovet litt. Bare en time eller to hadde vært deilig nå. Så jeg tar kroppen min med meg i seng. Og håper at hjernen min snart kobler ut. For jeg er sliten. Ikke trøtt - bare så usigelig sliten.

Jeg kryper inn under dyna og håper at jeg sovner..
I morgen blir det bedre. I morgen er en ny dag. I morgen.
Det virker som det er lenge til, men jeg vet at den kommer.
Så, god natt. Sov godt og drøm søtt.

"Twinkle, twinkle, little star,
How I wonder what you are!
Up above the world so high,
Like a diamond in the sky.
Twinkle, twinkle, little star,
How I wonder what you are!"

2012-10-18T17:56:00.003+02:00

Jeg har et hjerte som er delt i to.... Det er mamma <3

Mine barn eier hele hjertet mitt, og de eier hver sin like stor del...

Akkurat nå er det vondt i mamma <3... Jeg har ingen av mine barn her hos meg nå, og akkurat nå virker det som uendelig lenge til jeg får ha dem hos meg. Klemme dem, høre stemmen deres, høre krangling, se det absolutt perfekte, diskutere med dem, lytte til dem, gi dem råd, kjenne lukten av dem og holde dem godt inntil meg...

Min førstefødte, min fantastisk vakre sønn, som blei 18 år i sommer går på skole, bor på internat og trives nok veldig godt med valget han tok da han starta på skolen der. De har vært i Praha, og neste tur går til Tunisia... Og det gjør meg lykkelig i både <3 og sjel at han får oppleve alt dette og se verden.

Min bedårende vakre, min fantastisk nydelige datter, bor hos sin far. Hun blir snart tenåring, og er nok slik som de aller fleste andre "snart-tenårings-jenter" er :) Hun har valgt fransk som språkfag, og er så utrolig flink til alt hun setter seg til å gjøre. Og hun har en nydelig sangstemme <3

Det er veldig mange grunner til at situasjonen er slik den er... At jeg ikke har mine barn her hos meg...

Men noen ganger må man ta valg som slettes ikke er enkle, og som for mange andre kan virke helt merkelig.

Men sånn er det. Jeg vet at begge mine barn har det bra, og trives der de er, selv om savnet er stort.

Ubeskrivelig stort til tider, og nesten ikke til å holde ut.... Men da må man tenke på de gode stundene, dagene, ukene som vi har sammen. Og huske at tiden går fort og det er ikke lenge igjen til neste gang vi ses.

Og når vi er sammen må vi prøve å få tiden til å veldig sakte, nyte dagene og glede oss over at vi har hverandre. Nå er det jo ikke slik at dagene vi har sammen er bare fryd og gammen... De er helt normale, og vi er en helt "normal" familie. Og dagene fylles ikke bare med latter og sang, der er krangling og diskusjoner, tårer og tenners gnissel, men jeg elsker det! Jeg elsker mine barn og alt det som følger med av hele mitt <3.

Men dagene kommer og dagene går - avskjedens time kommer.... De dagene er forferdelige...
Mamma <3 mitt slites i to og knuses i tusen biter... Det er tungt å si hadet... Med en klump halsen og tårer i øynene er det ikke lett å se at det ikke er lenge igjen til neste gang... Da virker det som en evighet.

Og <3 mitt blør... nesten så jeg kan kjenne at det gjør fysisk vondt langt inn i sjela, og det stikker dypt i meg. Og følelsen jeg har er ubeskrivelig.... Ubeskrivelig vond og vanskelig. Noen valg man gjør i livet er slik. Ubeskrivelig! Og om noen nå sitter og tenker at jeg har gjort feile valg, eller burde valgt annerledes, så kunne jeg ikke det... Dessverre...

Men nå sitter jeg her og tenker på at det er ikke lenge igjen :) Og vi snakkes på telefon, eller på Skype og facebook. Og jeg vet at mine barn har det bra, selv om savnet er der... Og jeg vet, at begge mine barn vet hvor høyt jeg elsker dem, hvor dypt jeg savner dem og de vet at jeg alltid er her for dem. Og jeg håper at begge vet at uansett hva det måtte være, skal jeg lytte til dem, gi dem råd og trøst, gi dem oppmuntrende ord og støtte dem. Men de vet og at gjør de noe som de ikke burde, så får de høre det og. Selv om det ikke er like populært, eller spesielt morsomt. Men sånn er det å være en mamma!

Og jeg vet at jeg gjorde et valg,

og det står jeg for!

Live~Love~Laugh

Så sto de der....

2012-10-16T00:55:00.002+02:00

De to.. som kanskje var ment for hverandre. Uten at de egentlig hadde fått tid til å bli kjent med hverken seg selv eller hverandre. Fordi tiden var for knapp, tiden var ikke moden og verden var ikke klar. Med minnene som eneste gjenlevende av noe som kanskje var noe som kunne blitt så mye mer...

Men de hadde ingen muligheter, de hadde ingen valg.. Tiden gikk, og alt det som hadde vært, var borte i et øyeblikks blunk. Hva om? Enn om? Men tiden tillot ikke det.

Det eneste hun kunne gjøre var å snu seg bort, kjenne det salte sildre forsiktig nedover kinnet, og vite at hun egentlig aldri får vite noe mer enn det hun vet i dette øyeblikk.

Og alt han kunne gjøre var å la henne gå.

For tiden var ikke moden, de to var ikke klar. Så lite visste de om hva framtiden egentlig kunne bringe...
Så hva om de visste hva morgendagen ville bringe, og de kunne endre utfallet av det som ville skje?
Ville de kanskje i et øyeblikk snudd seg mot hverandre - og med den viten, endret det som nå var i ferd med å skje?

Vi kommer aldri til å få vite hva morgendagen bringer, eller hvilke planer framtiden og universet har for oss..
Så ta imot, stå imot, vær våken og klar - til å vite, at om du ikke griper en sjanse når du har den - så kan den bli borte for alltid. Ingen retur - ingen måter å få det øyeblikket tilbake.

Gi deg selv tillatelse til å innrømme dine feil, være stolt av dine evner og talenter. Og aldri tvil på hva både hjertet og fornuften forteller deg. For det er bare en person i denne verden du fullt og helt kan stole på - og det er deg selv. Aldri sett deg selv i tvil over dine egne tanker, meninger og valg. For akkurat der og da var det akkurat det du trengte - det som ga deg gleden over å være her - tilstede i universet, på jorden og akkurat der du er...

Vær akkurat den du er, den du er ment til å være - den du vet innerst inne at er DEG!! Og gjør det uten tvil i ditt sinn eller hjerte. Og vit at selv om du føler deg ensom og alene, er det alltid noen som ønsker deg alt godt i livet, som støtter deg og med kanskje en hjelpende hånd leder deg i riktig retning. For noen ganger kan man gå feil... Trå i trapper som ikke leder noen steder - og når du ser den utstrakte hånden - ta imot!

En kan gå gjennom livet ensom og alene, men det er ikke det vi er ment til å gjøre. Så i det øyeblikket du ser at om du hadde hatt muligheten til å se hva morgendagen bringer - og forandre utfallet av det, så ville du kanskje gjort det!

Live~Love~Laugh

V.

Ufør......?????

2012-10-06T13:01:00.001+02:00

UA-35064363-1

Ufør?? Jeg?? Uføretrygdet i en alder av 37?? Hva skjedde?? Hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg leve? Og ikke minst hva skal jeg leve av?? For om jeg trodde at jeg hadde dårlig råd med AAP, så blir det ikke bedre med uføretrygd!

Men jeg har ikke noe valg. Kroppen er regelrett gått i streik, og fungerer ikke sånn som den burde...
Jeg har tenkt på det ei stund... Det å få ro rundt min egen situasjon, ta vare på meg selv og bruke tid, krefter og energi på å bli frisk. Men jeg har ikke villet det, jeg vil jo være frisk. Være "normal", være i stand til å gå på jobb. Gjøre alle de tingene som en jente på 37 år skal gjøre. Gjøre det som samfunnet egentlig forventer av meg.

Men det klarer jeg ikke... Og jeg er vettskremt! Livredd for hva som kommer i framtiden min...
For selv om jeg vet at jeg er ressurssterk, jeg er flink til det jeg kan, jeg har mange gode evner og egenskaper, så er det til syvende og sist kroppen min som bestemmer. Og det virker som den har lagt ned VETO mot å fungere!!

Da jeg etter mye om og men, og over lang tid sa til legen min at; Ja, du får sende søknad om uføretrygd til NAV for meg. For jeg klarer ikke mer. Jeg fungerer jo ingen steder egentlig. Sånn kroppslig sett...
Og jeg gråt mens jeg sa det... For det å innse, stikke fingeren i jorda og akseptere at sånn er det nå er tøft.
Det han sa da rystet meg litt.... Litt sånn langt inn i sjela faktisk. For han sa, at hadde det vært opp til han hadde jeg vært uføretrygdet for lenge siden... Er det virkelig så ille?? Er jeg virkelig så dårlig? Så syk?

Jeg har nok fornektet det. Jeg vil ikke være sånn her. Jeg vil være FRISK!!! Det er ingenting annet i hele verden jeg kunne ønsket meg mer akkurat nå enn å faktisk være bare frisk.

Jeg har sagt noen ganger at jeg skal slutte... Gi opp.... Si opp.... Si opp jobben som syk. Skylle medisinene i do, slutte å snakke med leger, psykologer, kiropraktorer og andre behandlere - og bare la livet gå sin gang. Men jeg vet jo at det ikke er mulig... Uheldigvis.

Jeg sa her om dagen at jeg er ikke sykdommen! Jeg er meg, og jeg har en sykdom. Egentlig ikke bare en, men ingen av de ER meg! Jeg er meg! Og det å kunne skille mellom disse to er viktig. At ikke sykdommene overtar livet mitt og min eksistens, hvordan jeg oppfører meg og hva jeg gjør. Men det er samtidig vanskelig. For de er jo der, de styrer jo endel av livet mitt. For de begrenser meg og hemmer meg i å leve normalt. Og nå har de gjort det slik at jeg faktisk står foran en framtid som ufør!

Jeg har vært sint, lei meg, grått og har tenkt at det her vil jeg ikke. Men jeg skal bruke tiden framover til å få kontroll over livet mitt, få hjelp til å bli bedre, og kanskje en dag så er jeg tilbake. Sterkere enn noensinne, klar til å fortsette livet mitt, om ikke som helt frisk, så iallefall så bra at jeg fungerer i jobb og ikke trenger å ta så mye hensyn til sykdommene som akkurat nå styrer livet mitt.

Og jeg vet at jeg klarer det. Jeg er sterk, jeg skal kjempe, jeg skal ikke gi opp og jeg skal være "normal"!!

Jeg er så takknemlig for alle som støtter meg, som jeg vet jeg har rundt meg, som aksepterer meg sånn som jeg er og viser meg respekt og forståelse. For jeg har jo mye positivt i livet mitt!! Jeg har mine barn, mine venner og min familie. I tillegg har jeg en fastlege, en kiropraktor og en psykolog som hjelper meg på områder som andre ikke kan.

Så sånn alt i alt, så har jeg det bra. Jeg har ikke ørebetennelse (for det er utrolig vondt å ha;)) , jeg kan ikke få prostatakreft og ingen av mine sykdommer er dødelige. Og det takker jeg min skaper for. Så nå skal jeg løfte hodet opp, rette blikket framover, stå på for det jeg tror på, ta sats og bare hoppe ut i det!
Jeg skal bli, om ikke frisk, så skal jeg bli BEDRE!!! Bra nok til å ta tilbake livet mitt, klare å komme meg tilbake i jobb og fungere så normalt som det lar seg gjøre :)

Live~Love~Laugh

V.

ENDELIG!!!

2012-10-03T22:15:00.001+02:00

Etter så mange år, så mye frustrasjon, sinne, oppgitthet, tanker og funderinger sitter jeg nå med svar fra Haukeland Universitetssykehus - Nevrologisk avdeling.

Jeg får en ny second opinion, og mulig kanskje noen klarere svar på hvilken søvnforstyrrelse jeg har.
Jeg satt lenge og bare så på konvolutten, og var ikke helt sikker på om jeg skulle tørre å åpne den, i frykt for et nytt avslag....

Men det var ikke et avslag!!! YEY!!! Jeg skal endelig få snakke med en eller annen nevrolog som kan si noe og se med nye øyne, nye forskningsrapporter og kanskje litt mer kunnskap og kompetanse enn de hadde i 2006, og kanskje - kanskje gi meg et litt klarere svar på hva som er feil i hjernen min.

Noen vil sikker påstå at det meste er feil der.... ;) Men det har jeg jo aldri lagt skjul på, at jeg ikke er helt normal ;)

Jeg bare håper at noe av det som kommer ut av dette kan hjelpe meg til å få bedret min livskvalitet både om natten og om dagen. Kanskje, kanskje de kan hjelpe meg, iallefall litt...
Jeg tror ikke at de er mirakeldoktorer der borte, eller at de kan kurere meg helt og fullstendig og at jeg blir kvitt parasomnien. Men iallefall, kanskje, gi meg mulighet til å komme nærmere en diagnose!

For selv om parasomni er en diagnose, så er det jo egentlig en samlebetegnelse på over 90 forskjellige søvnforstyrrelser.... Og ingen har egentlig kunnet sagt hvilken JEG har. Eller det vil si, de vet at jeg har somnambulisme, forstyrrelse i søvn/våkenhetsrytme og forstyrrelser som affekterer både NREM- og REM søvnen min. Og de vet at jeg ikke har frontallapps- eller temporallappsepilepsi eller svulst i hjernen. Men noe mer nøyaktig har de ikke kommet med. Og for all del, jeg er svært fornøyd med alt de har funnet ut at jeg både har og ikke har.... Men det er ikke nok.

Jeg føler det sånn at om det hadde vært snakk om f.eks hjertefeil, så hadde legen sagt at; "Ja, vi tror at det er sånn ca i området rundt hjertet ditt, men vi er ikke helt sikker... Så her har du noen fine hvite tabletter som kanskje kan hjelpe, men vi er ikke helt sikker på det heller...."

Det blir litt vanskelig å forholde seg til, når man ikke vet og heller ikke føler seg forstått og mistrodd. For det føler jeg. Fordi jeg har en uvanlig og sjelden søvnlidelse så skal jeg jo ikke bare få utlevert tabletter som de tror kan hjelpe, og beskjed om at jeg bare må lære meg å leve med det!!

Så i dag har frustrasjonsnivået gått ned, skuldrene er ikke helt oppe ved ørene og framtiden ser litt lysere ut :)
Jeg er bare så ufattelig glad for at jeg kanskje - nå kanskje, kan komme nærmere, om ikke en løsning - men et litt klarere svar og litt mer forståelse :)

Live~Love~Laugh

V.

Parasomnier...

2012-09-29T00:23:00.002+02:00

UA-35064363-1

Parasomnier er en samlebetegnelse på uønskete motoriske fenomener eller opplevelser som skjer under innsovning, i løpet av søvnperioden, eller i forbindelse med oppvåkninger fra søvn. Det finnes mange forskjellige parasomnier, og det er vanlig å dele inn i tre hovedgrupper:
1) Forstyrrelser knyttet til NREM søvn,
2) Forstyrrelser knyttet til REM søvn og
3) Andre parasomnier (som ikke er knyttet til spesielle søvnstadier). Det som er typisk for alle parasomniene er at hendelsene skjer utenfor normal bevissthet.

Av Bjørn Bjorvatn, professor dr.med.

NREM-parasomnier
Slike forstyrrelser sees hyppigst hos barn, men kan vedvare opp i voksen alder. Parasomniene forekommer tidlig i søvnperioden, vanligvis i forbindelse med overgangen fra første periode med dyp søvn til mer overfladisk søvn. Det er uvanlig at personen husker noe av hendelsen neste dag.

Søvngjengeri (somnambulisme – gå i søvne)
Gå i søvne, eller somnambulisme som det heter på fagspråket, er spesielt vanlig i ung alder. 20-30% av befolkningen har gått i søvne minst en gang i løpet av livet. Rundt 3-4% av alle barn har regelmessige episoder med somnambulisme. Somnambulisme kan også forekomme i voksen alder, men de fleste barn som går i søvne slutter med det før de er 15 år gamle. Søvngjengeri representerer en forstyrrelse i oppvåkningsmekanismene, og klassifiseres under kategorien parasomni. Forstyrrelsen opptrer når barnet går fra de dype søvnstadiene og over i lettere søvn. Dette forklarer hvorfor det er vanlig at man går i søvne tidlig på natten, og ikke på morgenkvisten. De aller fleste går i søvne i løpet av de første tre-fire timene etter sengetid.
Hva skyldes somnambulisme?
Arvelige faktorer spiller en rolle. Rundt 80% av de som går i søvne har slektninger med samme plager. Årsakene til somnambulisme er ukjente. Det er en sammenheng med mengden av dyp søvn, og siden barn sover dypere enn voksne, kan det forklare hvorfor dette i hovedsak skjer i barnealder. Det ser ikke ut til at somnambulisme er koblet til psykiske lidelser, i alle fall ikke hos barn. Hos voksne med somnambulisme er det rapportert økt forekomst av lettere psykiske lidelser, vanligvis i form av karakternevroser.
Hva er symptomene?
Det er svært sjeldent at personen som har gått i søvne husker noe av episoden neste dag. Det er også svært vanskelig å få vekket opp vedkommende mens han/hun går i søvne. Dette skyldes at somnambulisme forekommer i dyp søvn. Selv om det oftest går bra, er det risiko for ulykker/skader. Det er derfor viktig at personer som går mye i søvne beskyttes på best mulig måte, for eksempel ved å låse dører, unngå å ha åpne vinduer og lignende. Det har dessverre skjedd alvorlige ulykker i forbindelse med søvngjengeri. De fleste episoder med somnambulisme varer i mindre enn 15 minutter. Stort sett returnerer vedkommende tilbake til sengen, og sover videre. Hvis vedkommende blir vekket, husker han/hun vanligvis ingenting om hva som har skjedd, og kan heller ikke beskrive drømmeaktivitet. Dette skiller denne tilstanden fra blant annet mareritt og andre parasomnier.
Hvordan stilles diagnosen?
Diagnosen stilles på sykehistorien. Det er sjeldent nødvendig med utredning hos lege eller annet helsepersonell. Hvis lege oppsøkes, vil legen ofte vurdere om det ligger andre årsaker bak. Ved søvnregistrering ser man at somnambulisme starter i forbindelse med oppvåkning fra de dype søvnstadiene.
Bør somnambulisme behandles?
Det er ofte ikke nødvendig med noen form for behandling. Det er viktig å berolige foreldre om at søvngjengeri ikke skyldes alvorlig sykdom. De aller fleste barn vokser dette av seg før 15 års alder. Det er imidlertid viktig å vurdere tiltak for å forhindre at vedkommende skader seg under episodene med somnambulisme. Det kan være aktuelt å låse dører og vinduer. Jeg vil ikke anbefale å vekke vedkommende som går i søvne, men prøv å følge han/hun tilbake til sengen. Sannsynligheten for å gå i søvne øker i forbindelse med søvnmangel, sannsynligvis fordi dette medfører økt mengde av den dype søvnen. Det er derfor viktig å passe ekstra godt på søvnen. Unngå at barnet blir overtrett. Hvis vedkommende er nøye med å få seg tilstrekkelig med søvn hver natt, kan kanskje problemet reduseres betraktelig. Ved alvorlige tilfeller kan psykoterapi eller medikamentell behandling være aktuelt. Medikamentene som er aktuelle reduserer den dype søvnen, og dette er sannsynligvis viktig for å redusere somnambulismen. Ulempen er at slike medikamenter kan gi bivirkninger, og det er også fare for avhengighet. Medikamentell behandling er derfor kun aktuelt i svært alvorlige tilfeller.
Hvordan er prognosen?
Dette er en tilstand som er vanlig i barnealder. De aller fleste vokser dette av seg før de er 15 år.

Nattlige skrekkanfall (pavor nocturnus)
Det er ikke uvanlig at barn våkner opp om natten, og virker forvirret og snakker uforståelig. Dette kalles nattlige skrekkanfall, eller pavor nocturnus som det heter på fagspråket (engelsk: sleep terror). Hyppigheten er på minst 2-3% av alle barn. Det er sannsynlig at hyppigheten er langt høyere, men foreldre feiltolker ofte dette som mareritt.
Nattlige skrekkanfall starter gjerne i 2-3 års alderen. De aller fleste vokser dette av seg før de blir tenåringer. Hyppigst sees dette i aldersgruppen 5-7 år. Slike nattlige skrekkanfall representerer en forstyrrelse i oppvåkningsmekanismene, og klassifiseres som en parasomni (i likhet med å gå i søvne. Anfallene starter når barnet går fra de dype søvnstadier og over i lettere søvn. Dette forklarer hvorfor disse anfallene er vanlige tidlig på natten. De aller fleste nattlige skrekkanfall skjer i løpet av de første tre timene etter sengetid.
Hva skyldes nattlige skrekkanfall?
Arvelige faktorer spiller en rolle. Undersøkelser viser at 90% av personer med nattlige skrekkanfall har slektninger med liknende plager eller søvngjengeri. Man vet ikke hva årsaken er til nattlige skrekkanfall. Det er en tydelig sammenheng mellom mengden av dyp søvn og slike anfall. Barn sover dypere enn voksne, og det kan forklare hvorfor nattlige skrekkanfall i hovedsak sees hos barn. Symptomene på nattlige skrekkanfall kan være dramatiske, men det er svært sjeldent at tilstanden er koblet til psykiske lidelser, i alle fall hos barn. Hos voksne med nattlige skrekkanfall er det rapportert økt forekomst av psykisk lidelse.
Hvilke symptomer kjennetegner nattlige skrekkanfall?
Nattlige skrekkanfall starter gjerne med et skrik, som følges av en ufullstendig oppvåkning. Barnet ser skrekkslagent ut, kan hoppe ut av sengen, og foreldrene har store vansker med å få kontakt. Barnet svarer vanligvis ikke på tiltale, og lar seg vanskelig holde eller trøste. Det er uvanlig at barnet husker noe av anfallet neste dag. Det er svært vanskelig å få vekket barnet under nattlige skrekkanfall. Dette skyldes at nattlige skrekkanfall forekommer i dyp søvn. Barnet kan skade seg i forbindelse med disse anfallene. Anfallene varer vanligvis i under 10 minutter. Symptomene kan variere i intensitet. I en mindre dramatisk variant (som på engelsk kalles 'confusional arousal') virker barnet mer forvirret enn skremt. Barnet kan rope på foreldrene, men kjenner dem ikke igjen når de kommer. Barnet gråter og skyver foreldrene vekk, men lar seg ikke vekke. Det er nyttig å skille nattlige skrekkanfall fra mareritt. Mareritt skjer under REM søvn, og forekommer vanligvis sent på natten. Ved mareritt er det lett å vekke barnet, og barnet kan fortelle om skremmende drømmer.
Hvordan stilles diagnosen?
Diagnosen stilles på sykehistorien. Det er sjelden nødvendig med utredning hos lege eller annet helsepersonell. Hvis lege oppsøkes, vil legen ofte vurdere om det ligger andre årsaker bak. Søvnregistrering er ikke nødvendig, men vil vise at anfallene starter i forbindelse med oppvåkning fra de dype søvnstadiene.
Hvordan er behandlingen av nattlige skrekkanfall?
Det er ofte ikke nødvendig med behandling. Det er viktig å berolige foreldre om at tilstanden ikke skyldes alvorlig sykdom. De aller fleste barn vokser dette av seg. Jeg vil ikke anbefale å prøve å vekke barnet under slike nattlige skrekkanfall. Snakk beroligende til barnet. Risiko for nattlige skrekkanfall øker ved søvnmangel, sannsynligvis fordi dette medfører økt mengde av den dype søvnen. Det er derfor viktig å passe godt på søvnen. Unngå å la barnet bli overtrett. Hvis barnet får tilstrekkelig med søvn hver natt, vil sannsynligvis anfallene reduseres. Ved alvorlige tilfeller kan medikamentell behandling være aktuelt. De aktuelle medikamentene reduserer den dype søvnen, og dette spiller en rolle for effekten. Slike medikamenter kan gi problematiske bivirkninger/ulemper, og det er også fare for avhengighet. Tilbakeholdenhet anbefales derfor.
Hvordan er prognosen?
Nattlige skrekkanfall er vanlig i barnealder. De fleste vokser dette av seg før de er blitt tenåringer.
Ufullstendig oppvåkning med forvirring
Dette er en mindre dramatisk variant av nattlige skrekkanfall. Barnet er mer forvirret enn skremt, kan rope på foreldrene, men kjenner dem ikke igjen når de kommer, gråter og skyver foreldrene vekk, og lar seg vanskelig vekke. Forekomsten hos barn er rapportert til over 17 %.
Det er flere rapporter om personer som har begått voldelige og/eller seksuelle (sexsomnia) handlinger i søvne. Slike hendelser starter med en ufullstendig oppvåkning, eller i forbindelse med somnambulisme, og skjer således utenfor normal bevissthet. I juridisk sammenheng er personen da ikke strafferettslig tilregnelig. Dette medfører naturlig nok komplisert jus. Aktiv oppvekking av personer med NREM-parasomnier kan i visse tilfeller framprovosere voldelig atferd, og bør unngås.
Det er sjeldent nødvendig med medikamentell behandling av NREM-parasomnier. Hvis plagene er alvorlige, eller det er tegn til kriminell eller skadelig atferd, bør medikamenter vurderes. Mest brukt er benzodiazepinet klonazepam (Rivotril), men også antidepressive medikamenter kan ha effekt. Les mer om ikke-medikamentell behandling av NREM-parasomnier i teksten om somnambulisme.

REM søvn-parasomnier
Disse parasomniene forekommer i relasjon til REM søvn, og sees vanligvis sent i søvnperioden. Pasienten husker og kan beskrive hendelsen ved denne typen av parasomnier.

Marerittlidelse
Mareritt er en drøm med ubehagelig/skremmende innhold som gjør at personen våkner. Ved marerittlidelse har pasienten gjentatte drømmer, som involverer følelser som frykt eller angst, men også sinne, tristhet eller avsky. I motsetning til nattlige skrekkanfall husker personen drømmeinnholdet. Mareritt er mest vanlig hos barn, og forekomsten synker med økende alder. Kvinner rapporterer mer mareritt enn menn. Hyppige mareritt kan være tegn på tidligere psykiske traumer eller en vanskelig livssituasjon, eller en bivirkning av medikamenter (for eksempel betablokkere, antidepressiva, kolinesterasehemmere). Mareritt kan også oppstå når man kutter ut medikamenter eller stoffer som undertrykker REM søvnen (for eksempel alkohol).
Ikke-medikamentelle behandlingsformer har god effekt ved marerittlidelse. Best dokumentert effekt av såkalt ”Imagery rehearsal therapy”. Her lager pasienten en ny historie ut fra marerittet. Pasienten øver på denne nye ”drømmen” gjennom daglige forestillingsøvelser. Man skriver med andre ord om drømmen til en mer hyggelig historie.
REM søvn atferdsforstyrrelse
Dette er en sjelden tilstand, som oftest rammer eldre menn. Det er økt risiko hvis pasienten har andre lidelser i hjernen, som Parkinson’s sykdom eller demens. Symptomer på REM søvn atferdsforstyrrelse kan også utløses av medikamenter, spesielt antidepressiva. Forstyrrelsen arter seg som livlige, ofte dramatiske og til dels truende drømmer, hvor den normale lammelsen av muskulaturen under REM søvn uteblir. Pasienten kan derfor delta aktivt i drømmen, og kan skade seg selv eller sengepartneren. Forskjellen fra voldelige NREM-parasomnier er at pasienten kan beskrive drømmen, og hvorfor han gikk til angrep. Pasienter med mulig REM søvn atferdsforstyrrelse bør henvises til sykehus/søvnsentre, og diagnosen stilles etter søvnregistrering (polysomnografisk undersøkelse). Behandlingen er medikamentell, og klonazepam (Rivotril) er førstevalget.
Andre parasomnier
Disse parasomniene er ikke avgrenset til bestemte søvnstadier. Det finnes mange undergrupper, men jeg vil kun ta for meg en av disse her:
Søvnrelatert spiseforstyrrelse
Hovedsymptomet er uønsket spising/drikking om natten. Pasienten kan fortære kaloririk mat, ikke-tilberedt mat (frossen pizza), eller giftstoffer (sigaretter dyppet i smør). Søvnen blir ofte forstyrret av spisingen, og tretthet på dagtid er vanlig. Matlysten er redusert neste morgen. Det høye kaloriinntaket om natten kan gi negative helseeffekter, som overvekt. Enkelte pasienter kan delvis huske nattspisingen, mens andre spiser mat i søvne uten å huske noe neste dag. Forekomsten er rapportert til rundt 5 %, og sees hyppigst hos kvinner. Det antidepressive medikamentet sertralin har vist seg å være effektiv ved søvnrelatert spiseforstyrrelse.
Prognose
Mange av parasomniene er vanligst hos barn (særlig gjelder dette NREM-parasomniene), og de fleste vokser plagene av seg. REM søvn atferdsforstyrrelse er imidlertid mest vanlig i høy alder.

Sliten....

2012-09-27T16:12:00.000+02:00

UA-35064363-1

Jeg blir litt sliten av meg selv...
Det burde ikke være sånn, at man i en alder av 37, skal være så utslitt.
Mye av energien min går med på å leite etter årsaker og sammenhenger til hvorfor det er blitt som det har blitt. Er det noe jeg har gjort? Er det noe jeg ikke har gjort? Er det noe jeg kunne eller burde gjort på en annen måte? Og hvilken måte da?

Jeg leiter etter svar. Svar, som jeg egentlig vet, at ingen kan gi meg... Men jeg gir ikke opp å leite.
Jeg leser forskningsrapporter, søker opp symptomer og prøver å slange meg vei gjennom all den informasjonen som finnes for å prøve å finne noe, bare noe som kan gi meg svar. Eller kanskje ikke så mye svar, men iallefall et håp om at det kanskje kan finnes et svar...

Jeg var hos kiropraktoren igjen i dag... Det er derfor jeg er så utrolig sliten i kroppen akkurat nå. Han driver å knar på musklene mine, som i utgangspunktet er vonde, før han tar tak og røsker til for å manipulere leddene mine som sitter i et slags vakuum. Jeg har ikke helt skjønt det der. De andre, sånn leger og terapeuter, har heller ikke skjønt det helt at jeg er sånn. Og at det kommer tilbake hele tiden. Eller ikke kommer tilbake, det blir kanskje feil å si. Men at det er sånn. Konstant! Men at det noen ganger blir verre enn andre ganger. Og da må jeg ned til kiropraktoren å få røska litt i ledd og muskulatur. Og når jeg har vært der blir jeg helt gåen, men så blir det litt bedre igjen ei stund.

Jeg spurte kiropraktoren min i dag om han hadde mange pasienter sånn som meg.... Han sa; noen... Jeg spurte hvor lenge han hadde jobba der... Han svarte; 11 år. Og jeg måtte da spørre, i løpet av de 11 årene du har jobba her, hvor mange pasienter har du hatt, som har det sånn som meg? Han svarte vel sånn helt egentlig ikke, så jeg spurte; er det fler enn 5? Nei, sa han... Og i omtrent samme setning sa han; Du er i en klasse for deg selv du....

Utrolig... Helt utrolig....

Men jeg fortsetter å leite etter svar... Jeg kan ikke gi opp. Det er ikke et alternativ engang. For hva skulle jeg gi opp?? Meg selv??

Nå skal jeg hvile litt, før jeg forsetter å leite etter svar... Tenkte jeg også skulle få tid til å vanne litt blomster, ta oppvasken, vaske litt klær og rydde litt. Og så satser jeg på at morgendagen blir bedre :)

Live~Love~Laugh

V.

Fortsettelsen på fb..... om ADHD og sånn...

2012-09-25T17:44:00.000+02:00

Hadde skrevet det første innlegget på fb, og fikk mange fine tilbakemeldinger på det jeg hadde skrevet...

Så nå tenkte jeg at jeg måtte samle fortsettelsen på mine egne kommentarer, som kom innimellom andres kommentarer.

Kjenner bare at jeg blir kraftig irr på "forståsegpåere" og bedrevitere som bare må lire av seg kommentarer på ting de ikke vet et plukk av!! Det ville faktisk være like ille å si til en med diabetes type 1, eller medfødt hjertefeil , at han/hun ikke trenger medisiner, behandling eller annen nødvendig hjelp for å mestre livet sitt og sykdommen sin! Eller at en med Downs syndrom, eller Tourettes eller enhver annen MEDFØDT, ja for det er det!!, lidelse at nei, du trenger ikke hjelp. Du klarer deg helt fint. Kjenner meg oppgitt over all den uvitenhet, mangel på kunnskap, normalt folkevett, og sunn fornuft!!! SÅNN!! Da fikk jeg sagt det og!!

Uansett hvilken diagnose det er snakk om, så burde folk som bare MÅ komme med kommentarer på alt mulig, iallefall ta seg bryet verdt å finne ut hva de prater om!! Spiller ingen rolle om det er ADHD, diabetes, hjertefeil eller uansett hva slags diagnose man er så uheldig å måtte få. Og da i tillegg måtte sitte å lese eller høre så mye idioti i mangel på kunnskap bli hoste opp er jo SKREMMENDE!!!! Må jo bare si til alle, at om du ikke vet nok om noe, så burde du, av respekt for deg selv og dine medmennesker enten sette deg ned å prøve å forstå hva det dreier seg om, eller rett og slett bare holde kjeft for å ikke virke som en komplett idiot!!!!

Jeg har så utrolig mye på hjertet når det gjelder akkurat denne "saken" at jeg kunne sikkert skrevet ei bok ;) Og det har jeg egentlig lenge gått å planlagt å gjøre. Ikke bare har jeg en sønn med diagnosen, men jeg har selv fått den og har flere i familien og blant venner som har den. Og det er ikke slik at jeg er diagnose-jeger, men når man opplever at man får "problemer" både med seg selv og sin egen situasjon så ønsker man jo selvsagt å gjøre det man kan for å få det bedre med seg selv. Og når man har det bedre med seg selv, så har også de som står rundt en det bedre. Ikke bare med meg. Men fordi det ofte kan være slik at "problemene" som oppstår, påvirker de man har rundt seg. Både barn, familie og venner. Og man forstår både seg selv og andre med samme diagnose på en helt annen måte. Og det er tøft! Det er tøft å måtte innrømme både ovenfor seg selv og andre at man ikke "fungerer" på en tilfredsstillende måte. Og mange ganger så trenger det ikke vises utenpå.... Hos veldig mange, og spesielt jenter/damer så er problemene innvendig.... Usynlig.... Og man blir ikke tatt på alvor... Og det er trist. Fordi med litt mer forståelse både for hvordan og hva man er kunne mye vært annerledes... Så hatten av for alle som lever med diagnoser... Uansett type, om det er seg selv eller noen man står nært. Det krever mye av en å leve i det, eller nært opp i det. Og om noen ikke har gjort det, så kan de heller aldri sette seg inn i hva det egentlig dreier seg om, eller forstå hvilke utfordringer som følger. Det er ikke nedverdigende å ha en diagnose. Jeg ser ikke ned på de som har Tourettes eller diabetes eller spisefortyrrelser, hjertefeil eller hva det nå enn måtte være. Jeg ser opp til dem, og tenker at de er tøffe som står i det. Tøffe som holder ut og tøffe som tør å innrømme at; Jeg er ikke som alle andre, jeg har meg og mitt, og jeg vet at med folk rundt en som støtter deg så blir hverdagen så mye lettere å forholde seg til! Ingen burde noensinne se ned på, si sårende ting eller tro at noen ønsker å ha hverken ADHD eller en eller annen type lidelse! Det er faktisk ikke noe man velger! Det er noe man er født med, og noe man må gripe tak i og gjøre noe med dersom "problemene" i livet og hverdagen blir for overveldende og vanskelig å komme gjennom. Så tenk litt på hva man sier, før man sier det, sånn at man ikke sårer, skader eller rett og slett ødelegger for et menneske som ikke er sånn som alle andre! Litt sånn "Kardemommebylov" her! Men sårende ord og kommentarer kan faktisk gi andre en følelse av å være mindre verdt, og at man ikke tør å si at, jo jeg har ADHD. Jeg prøver å gjøre det beste jeg kan for meg selv og mitt liv. Og om det er et problem for noen, ja så er det faktisk deres problem, ikke mitt! Men ja, jeg blir kraftig provosert, oppgitt, trist og lei meg over at enkelte mennesker ikke hverken forstår, eller ønsker å forstå....

Live~Love~Laugh

V.

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=30012"></script>

ADHD og sånn... Starten på fb.....

2012-09-24T23:26:00.002+02:00

Det var en utrolig dyktig psykiater som jeg snakka med for mange år siden som sa;

"Jeg tror at alle mennesker har ADHD i større eller mindre grad. Vi er alle litt distre, litt ukonsentrert, litt impulsiv, litt hissige og har alle litt av alle symptomer som kan relateres til en ADHD-diagnose. Men det er de som får problemer av dette vi skal hjelpe, gi behandling og medisiner til, ikke alle de and

re som klarer seg fint gjennom livet!"

Og jeg tror han har helt rett jeg! Når symptomene "overtar" livet ditt, styringen på livet ditt, valgene du tar, selvtilliten og selvrespekten, så er det ikke bare nødvendig å medisinere, gi behandling, vise forståelse og respektere at ADHD ikke er en "folkesykdom" men en lidelse som fortjener respekt!

En person som har en udiagnostisert ADHD, og ikke får riktig behandling for dette, vil over år utvikle større og større problemer. Det kan for noen være direkte farlig å ikke få behandling for denne lidelsen, fordi problemene som kan dukke opp i farvannet av en slik diagnose er større enn diagnosen i seg selv!

De menneskene som ikke har kjennskap til ADHD, eller vet hva det vil si å ha denne diagnosen bør gå litt stille i dørene. Man bør vite hva man snakker om før man uttaler seg om ting man ikke har den minste peiling på!!

Og det er ikke så enkelt som noen tror, at en fastlege bare kan sette diagnose, sånn helt uten videre og skrive ut medisiner!

Man må til en SPESIALIST for en slik utredning! Og man får ikke medisiner før man er testet og sjekket og målt opp og ned og i mente, og det faktisk ikke er noe tvil om at det er ADHD! Og jeg kjenner at jeg blir kraftig provosert av at enkelte mennesker, som ikke vet bedre, kommer med uttalelser over noe de ikke vet et plukk av!

SÅNN!!! Bare så det er sagt!

Live~Love~Laugh

Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/15fb3dbb8c77b4ef7fa52c5265fe2da97b393bb8">Bloggurat</a>.

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=30012"></script>

<a href=”http://www.bloggergeeze.com” target=”_blank”>BloggerGeeze</a>

Tanker i dag....

2012-08-09T18:07:00.001+02:00

Hadde jeg visst ordene jeg burde sagt - hadde jeg sagt de.

Hadde jeg visst hva jeg burde gjort - hadde jeg gjort det.

Hadde jeg kunnet endre på fortiden er det ting jeg ville gjort annerledes - eller kanskje ikke i det hele tatt.

Men det kan jeg ikke...

I boken "Profeten" av Khalil Gibran, står det; "For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går."

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den boken, eller bare slått opp på som akkurat der og da, i nuet, gir meg noe å tenke over.

Som det og står i boken, når han snakker om glede og sorg;

"Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede. Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som før har gitt deg glede.

Noen av dere sier, "Gleden er større enn sorgen," og andre sier, "Nei, sorgen er størst." Men jeg sier at de er uadskillelige. Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng. Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede. Bare når du er tom, er du i ro og balanse."

Jeg vil ikke forandre fortiden, la livet gå bakover eller dvele ved i går. Jeg vil se framover, heve hodet og se opp i lyset og vite at det finnes glede, latter og sang i dagene som kommer. Og jeg vil huske ordene; Ingen vet hva dagen bringer før solen har gått ned. Men jeg vil fylle dagene med glede, kjærlighet, ro og harmoni. La dagene bli gode, gi meg selv tid og omsorg. Gi mine nærmeste kjærlighet og omtanke.

Og jeg skal tenke at i små tings dugg finner hjertet sin morgen og sin fornyelse. Jeg skal kjenne mitt tidevann ebbe, og mitt tidevanns flo i min sjel. Og dele min latter og glede, og alltid prøve å få tiden til å leve.

~Live~Love~Laugh~

Siste kvelden på Jeløya....

2012-05-28T23:04:00.003+02:00

Nå er det siste kvelden på Jeløy Kurbad, og sitter og tenker på hvor fort disse 4 ukene egentlig har gått. Har hatt det utrolig koselig, morsomt, litt slitsomt, lært masse både om meg selv og av andre. Har blitt kjent med 4 utrolig flotte fantastiske damer, som jeg er blitt glad i og kommer til å savne når vi drar herfra...

Vi har hatt gode stunder sammen, ledd masse og grått litt (iallefall jeg....;). Kanskje jeg kunne vært sånn gråtekone ;) Vi har hatt trening og smertemestringsskole, streching og fysioterapi. Løpt rundt i gangene som forvirra hodeløse høns fra den ene terapeuten til den andre. Og innimellom har vi spist, sovet og slappet av.

Men jeg føler meg sterkere, klar til å møte de nye utfordringene som venter når jeg kommer hjem. For de vet jeg jo kommer. Men kanskje jeg kan se på dem med et nytt syn, en mer positiv vinkling og prøve å se på hva jeg faktisk kan og er flink til i stedet for å fokusere på smerter, sykdom og hva jeg ikke mestrer i hverdagen.

For det er noe med disse hverdagene... Det er jo flest av de. Og det er de vi lever i. Hverdagene.

Så hva nå? Hva når jeg kommer hjem, og jentene ikke er å se rundt middagsbordet? Når jentene ikke er med å sykler, trener eller går en tur? Jeg kommer til å savne dem. Men samtidig føler jeg at det er på tide å dra hjem. Borte bra, men hjemme best....

Vi kommer jo til å holde kontakt, og vi er jo ikke langt unna hverandre sånn egentlig. Verden blir bare mindre og mindre, med måter å kommunisere med hverandre. Så kan vi glede oss til neste gang vi møtes. For det skal vi jo :)

Og til slutt vil jeg dele en tekst til jentene, en som jeg gjerne skulle sunget høyt til dere. Men det får bli til en annen gang ;)

VENNER av Halvdan Sivertsen

Å berre vær i lag igjen
e vi som før, kor ska vi hen?
Vi tar en skål førr det som va.
Førr gammel tru, førr alt vi sa.
 

Førr alt vi e uenig om, 
førr lys og luft, tell mørke rom.
Der vi kan se, vårt eget svik
vi e forskjellig, vi e lik...
 
og vet at hver gang vi møtes 
har vi det bra.
Vi e venna for livet,
sånne e gode og ha-a ha-a ha-a-a.

Om vi e lat,
om vi e lei,
og sku ha sagt ja,
der vi sa nei.
Om vi e sur,
om vi e sær,
blir det for tøft,
så e vi der.
 
Her mase ingen om suksess.
Hvis du e trist, så e du det.
Og kommer tåran, la dæm renn,
tell du ser lys og land igjen

Vi vet at hver gang vi møtes, 
har vi det bra.
Vi e venna for livet,
sånne e gode og ha-a ha-a ha-a-a.

Om vi e sur,
om vi e sær,
blir det for tøft, 
så e vi der.
 
Så finn et krus og slå dæ ned,
her kain du være den du e.
Her finnes trøst, her finnes tru.
Vi lev i samme drøm som du 

og vet at hver gang vi møtes, 
har vi det bra,
vi e venna for livet,
sånne e gode og ha-a ha-a ha-a-a.

http://www.youtube.com/watch?v=5k-zz1htnTQ

~Live~Love~Laugh~

Klem V.

Diagnoser....

2012-05-26T10:35:00.000+02:00

Så var den der da.... Diagnosen.....

Litt merkelig egentlig at jeg i en alder av 37 får diagnosen ADHD.

Jeg har jo en sønn med ADHD, så jeg kjenner jo godt hva det innebærer.

For meg var det allikevel litt rart.... Samtidig en liten lettelse, på en underlig måte.

Mange brikker falt liksom på plass, for hvorfor jeg er som jeg er. Ikke at jeg mener at

jeg er noe annerledes enn andre, men jeg har alltid følt meg litt utenfor. Litt misforstått.

Det er jo ikke sikkert at det har noe med ADHD å gjøre, kanskje det bare er sånn jeg er.

Men jo.... Jeg føler meg trygg når jeg sier at jeg er slik jeg er fordi jeg har en ADHD.

Så kom jo spørsmålet om medisiner.... Skal man eller skal man ikke?? Det blir jo spørsmålet..

Jeg har valgt å prøve medisiner. Jeg tenker at om det kan hjelpe, så kan det iallefall ikke skade.

Og når han legen, som tilfeldigvis viser seg å være nevrolog i tillegg sa at det kanskje kan bedre

søvnen min, var jeg ikke i tvil.

For om jeg ikke prøver så vil jeg jo heller ikke kunne vite om det virker eller ikke.

Og det som er fint med å prøve, er jo at dersom jeg blir roligere inni hodet og kroppen, så vet

jeg jo at det er ADHD jeg har. For ingen uten denne diagnosen kan bruke Ritalin uten å bli hyper.

Jeg skjønner jo at andre kan ha problemer med å forstå at JEG har den diagnosen, men nå er det ikke

sånn at alle med ADHD er like. Alle har SIN type ADHD! Og det er viktig å poengtere. Viktig å få fram

at har du møtt en person med ADHD, så har du møtt èn!! Uansett diagnose er vi alle forskjellige, og diagnosen

setter oss ikke i en "bås" at da er man sånn eller slik.

Jeg er meg, med mine diagnoser, utfordringer, håp, tvil, meninger og tanker.

Helt uavhengig av hva slags diagnose jeg har!!

~Live~Love~Laugh~

V.

<script type="text/javascript">

var _gaq = _gaq || [];
_gaq.push(['_setAccount', 'UA-35064363-1']);
_gaq.push(['_trackPageview']);

(function() {
var ga = document.createElement('script'); ga.type = 'text/javascript'; ga.async = true;
ga.src = ('https:' == document.location.protocol ? 'https://ssl' : 'http://www') + '.google-analytics.com/ga.js';
var s = document.getElementsByTagName('script')[0]; s.parentNode.insertBefore(ga, s);
})();

</script>

Kurbadet....

2012-05-09T22:16:00.000+02:00

Jeg kom hit for en uke og en dag siden. For å bruke 4 uker på trening, rekreasjon, lære å kjenne kroppen min. Lære å akseptere smertene mine, lære å akseptere sykdommen min.

Det jeg har lært er at vi alle har en historie, en skjebne. Og min er ikke noe verre enn andres.

Det er litt godt å sitte her om kveldene og la tankene bare komme og gå som de vil. Jeg trenger ikke tenke på så mye annet enn meg selv. Dette er tiden for meg, og bare meg. Komme meg i litt bedre form, få dempet smertene litt og kanskje se at den tiden som møter meg nå, kan jeg møte med hodet litt høyere hevet, skuldrene litt mer senket og pusten litt dypere og roligere.

Men selvfølgelig har jeg mine bekymringer.... Det er jo ikke så unormalt det.

Jeg har jo vært til ulike opptreninger, behandlere og alskens "terapauter" uten at jeg er blitt helt frisk.

Og det kommer jeg jo aldri til å bli heller. Synd å si det, men sånn er det nå en gang.

Jeg skal iallefall gjøre mitt beste for at oppholdet her skal bli meningsfylt, og at jeg skal få utbytte av det jeg gjør og lærer her. En ting som er helt sikkert er at jeg iallefall har lært at jeg aldri kommer til å like å gå tur i skogen.... ;) Men det gjør ingenting, for jeg kan sykle i stedenfor :)

I morgen er en ny dag, og jeg gleder meg til bassengtreninga, for den er ikke like vond som de andre treningene vi gjør her. Og så er jeg litt spent på om fysioterapeuten virkelig klarer å få balansert bekkenet, ryggen, nakken og resten av skrotten ;)

Jeg er optimistisk, med en liten tvist av tvil.....

Det er så mange ting som skjer for tiden, og jeg føler at jeg egentlig sitter litt på et venterom uten vindu og dører og vet ikke helt hva jeg venter på. Men den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves. Og livet skal være godt. Så da er det bare å satse høyt, gjøre en innsats, og håpe på det beste :)

Live~Love~Laugh

Tvangsnevrose??

2012-02-09T00:20:00.000+01:00

Av og til lurer jeg litt på om jeg lider av noen slags tvangsnevrose....

Jeg misliker sterkt at det ligger ting slengt rundt omkring. Egentlig mest på stuebordet....

Jeg stabler det. Sånn at det ikke ligger utover, men samlet i pene bunker....

Det er ikke helt normalt, tror jeg.

Men jeg blir litt sprø av ting som ligger slengt utover, sånn som papirer, nøkler, telefoner, røykpakker, fjernkontroller og andre ting som bare ligger der. De kan godt være på bordet, men stablet litt sammen.

Får en følelse av at det er litt mer ryddig da. Iallefall inne i hodet mitt. For det er jo egentlig ikke ryddig når det ligger bunker av ting der heller....

Akkurat nå sitter jeg å ser på de tre fjernkontrollene som ligger på bordet... De har sin faste plass, og de ligger ikke der akkurat nå. Og jeg kjenner trangen til å legge de pent på plassen sin. Selv om jeg vet at det er en helt unødvendig greie å styre sånn med.

Det er litt sånn med spisebordet også. Jeg har brettet klær, og de ligger på spisebordet. Jeg skulle jo ryddet de på plass inn i skapet, men har ikke kommet så langt ennå. Og nå når jeg sitter her så ser jeg i øyenkroken at de ligger der... Ennå.... Og kjenner trangen til å gå å legge de på plass i skapet. Ellers er det ikke noe særlig på spisebordet akkurat nå. Men dersom det hadde vært noe papirer eller nøkler der i tillegg hadde jeg antageligvis ikke fått fred før jeg hadde lagt de pent i bunker eller puttet de der de har "plassen" sin.

Alle tingene mine har jo egne "plasser". Og det plager meg endel dersom de ikke ligger eller står der de skal. Og om noen flytter på tingene mine, kjenner jeg tvangsnevrosen blusser litt opp.

Ikke for det. Det kan godt ligge ting rundt omkring, men det må ligge pent der. Ikke sånn rotete..

Jeg er nok ikke den mest ryddige personen i verden, det er opplest og vedtatt for lenge siden. Men jeg liker å ha orden i tingene. Iallefall sånn at det er orden i hodet mitt. Med tingene mine.... For sånn ellers i hodet mitt er det egentlig bare kaos. Den ene tanken overdøver den andre, og jeg tenker utrolig mange tanker på en og samme gang. Ganske fantastisk egentlig. Og kanskje derfor jeg trenger å rydde tingene på bordet i bunker, eller på "plassen" sin. For jeg kan jo ikke gjøre det med hodet mitt.... Rydde ting på plass... For der bare flyter det synes jeg.

Hjernen er et fantastisk organ i kroppen vår. Sammenlignet med alle de andre organene synes jeg det er det mest spennende. For vi vet så lite om den. Det sies at vi ikke bruker all dens kapasitet heller. Og det er store diskusjoner om både det og hvorfor vi sover. Kanskje jeg skal bli hjerneforsker... Nevrolog kanskje... Jeg tror de har en ufattelig spennende jobb. Å få studere sykdommer og skader i hjernen. Eller psykiater eller psykolog. Utrolig hva de menneskene må høre i løpet av en arbeidsdag.

Nå blei det mye her. Sikkert ikke alle som gidder å lese alt her engang :)

Men det er ikke det viktige. Det viktige er at jeg føler at jeg har ryddet litt opp i hjernen min, med å få ut disse tankene som opptok endel plass i hodet mitt nå i kveld.

Så nå vil jeg ønske alle ei riktig god natt, sov godt og drøm søtt :)

Live ~ Love ~ Laugh

Tanker....

2012-02-05T01:14:00.000+01:00

Det er merkelig det der.... Hvordan livet forandrer seg.

Tiden står ikke stille, det går framover uansett hvor man er og hva man gjør.

Dagene bare fyker avgårde og livet tar nye vendinger før man i det hele tatt får tenkt seg om.

Beslutninger og avgjørelser som vil påvirke resten av livet kan bli tatt i løpet av sekunder.

Man vet aldri hva morgendagen bringer, og det kan være til det beste. Selv om jeg noen ganger tenker at det kunne jo vært greit med et lite forvarsel på hva som kan komme til å skje.

Nå har jeg jo gått sykemeldt i lang tid, og igjen skal jeg prøve å finne ut hva jeg skal gjøre framover i tiden.

Jeg har mange planer.... Ikke alle lar seg kanskje gjennomføre, men jeg vil iallefall prøve. Det skader jo ikke å prøve.

Nå er jeg på vei inn i en ny epoke i livet. Jeg står for tiden uten jobb. Det vil si, jeg har en fast stilling i kommunen, men ingen stilling å tre inn i. Og når jeg nå har fått max-dato på sykemeldinga i midten av mars, så er det mange ting jeg må søke på, tenke over og gjøre noe med sånn at det kanskje blir en bra løsning for meg og mine.

Jeg har søkt på de stillinger jeg har mulighet til å kanskje få, og å kunne fungere i. Men med min helse, så er ikke det det enkleste.... Hadde jeg vært frisk hadde jeg jo vært i jobb i dag.

Men det er jeg ikke. Jeg er ikke frisk nok til å kunne ta en hver type stilling. Og jeg vet ikke engang om den stillingen finnes engang. Jeg håper jo at det gjør det. At jeg finner en jobb jeg kan fungere optimalt i.

Kanskje jeg må omskoleres, igjen... Jeg tenker at jeg kanskje kunne tatt sosionom-utdanning og fått en stilling der jeg kan bruke min kompetanse og kvalifikasjoner til det beste for noen.

Jeg blei oppringt her en dag med spørsmål om jeg kunne sitte som styremedlem i AD/HD foreningen i Vestfold. Jeg nølte ikke et sekund. For er det noe som opptar meg så er det faktisk det.

Jeg har jo en sønn og en fetter med denne lidelsen, og er selv på vei for å bli utredet for det samme.

Jeg både gleder og gruer meg til det. For mange vil nok si at jeg ikke passer inn med symptomene, og det stemmer nok. Men så finnes det jo utrolig mange former for AD/HD. Og uansett om jeg har det eller ikke, så føles det riktig å finne ut av det nå.

Jeg er ikke "diagnose-jeger" og det er ikke en diagnose jeg hverken ønsker eller trenger. Men skulle det være slik at det er det jeg har, så vil mange brikker i puslespillet av et liv jeg har, ramle på plass.

Jeg føler meg samtidig litt heldig. Jeg har familie og venner som jeg vet støtter meg. Jeg har barn jeg elsker over alt på jord og jeg har en kjæreste som jeg er veldig glad i, og som gir meg masse kjærlighet og godhet.

Han er her for meg når jeg trenger han, og selv om han kanskje ikke alltid forstår meg, så er han der. Hører på meg og ønsker bare at jeg skal ha det bra.

Jeg prøver å gjøre det samme tilbake. Jeg er kanskje ikke like flink til det. Men jeg prøver...

Jeg synes det er mange prøvelser jeg både har vært gjennom, og ser ut til at jeg skal igjennom. Men jeg tenker slik at det er nok en grunn til at det er slik. Jeg skal lære noe. Akkurat hva jeg skal lære er jeg ikke helt sikker på ennå, men det kommer nok det og.

Jeg holder ennå, så vidt hodet over vannet, og prøver på best mulig måte å få til det beste både for meg og de jeg har rundt meg. Selv om jeg kanskje ikke gjør alt like bra alle gangene, så håper jeg iallefall at de rundt meg ser at jeg prøver. For det eneste jeg ønsker er å være her, tilstede i mitt eget liv. Og jeg gjør det jeg kan for at andre skal føle at jeg er her, også for dem.

Nå er det igjen natt, og hodet mitt er igjen fullt av tanker, ord og meninger. Akkurat nå føler jeg meg sliten.. Lei av å være sliten, og syk. For selv om ikke alle ser det, eller vet om det, så er jeg ikke frisk.

Jeg mener ikke å gnåle om at jeg er syk og sliten, men jeg er bare litt lei. Akkurat nå er jeg egentlig drittlei.

I morgen er en ny dag, med nye muligheter. Og jeg skal prøve etter beste evne å ta i mot de utfordringer og muligheter jeg måtte få utlevert. Og jeg skal prøve å gjøre det bedre. Ennå bedre enn jeg har gjort tidligere.

Men nå.... Jeg kjenner kroppen trenger hvile, så snart er jeg på vei i seng.

Og jeg ønsker alle sammen der ute i verden, en riktig god natt. Om du er våken eller om du sover.

Live~Love~Laugh

V.

Dagen etter....

2011-11-07T22:40:00.000+01:00

Og dagen etter så de det gule løvet falle, de så årstidene skifte.

Dagene ble mørkere, og tyngre å komme seg fra.

Livet selv forandret seg.

Fra lyse lette sommerdager, til disse mørke,

sky-tunge dagene som ville føre dem til snart andre nye tider.

Men det føltes som en evighet.

For dagen etter dødsfallet var alle deres sinn mørke og tunge.

Veronica H. 04.02.1993

Lyset i dine øyne og i ditt hjerte

2011-10-03T21:50:00.000+02:00

Jeg vil aldri få vite hva som gikk galt.

Jeg vil aldri skjønne hva jeg gjorde feil,

når du ikke vil fortelle det til meg.

Jeg håper at lykken alltid vil stå deg bi.

Og vit at i mitt hjerte vil du for alltid bli.

Jeg håper at den dagen kommer da vi møtes igjen.

Men inntil da, ta vare på deg selv min venn.

Selv om du kanskje hater meg nå,

selv om du mener jeg har gjort deg urett

.......er det ikke noe annet jeg kan gjøre enn å trekke meg bort.

Gjøre en retrett.

I mitt hode raser tankene, men hva skal jeg si.

Det er ikke mye jeg kan gjøre, heller ingenting jeg kan gi.

Jeg har gitt av mitt hjerte, og om det ikke er det du vil ha

.............så håper jeg at du finner det du søker gir deg lykke.

Og gjør deg glad.

For det er ingenting annet enn det jeg faktisk ønsker for deg.

Men jeg kan ikke ønske noe mindre for meg.

Vi må nok begge finne veien, og den er uten lys akkurat nå.

Men jeg håper at lyset i dine øyne vil vise hvor du må gå.

Jeg vet at jeg vil finne min vei, jeg vet hvor jeg skal gå.

Men jeg må nok gå alene, og det ser ut som du må det du og.

La hjertet ditt bli fylt av lys, slik dine øyne også er.

Jeg står rett her borte, og ser du snur deg en siste gang

..........og ser rett på meg.

Og jeg vet at det eneste rette jeg kunne gjøre var å la deg gå din vei.

Veronica 03.10.11

NAV og det fantastiske....

2011-09-08T22:03:00.000+02:00

Fantastisk. Helt supert fantastisk, synes jeg at situasjonen jeg har ramla oppi er....

Dog ironisk ment, men man skal alltid se det positive i enhver situasjon og tenke at det er noe jeg skal lære av å være her jeg er i livet.

NAV er en fantastisk institusjon som kommer med helt fantastiske løsninger på hva man bør eller ikke bør, hva man kan og hva man ikke kan, og hvor syk eller ikke syk man faktisk er.

For, slik situasjonen er nå så er det eneste ordet jeg finner til å beskrive situasjonen min akkurat nå, er FANTASTISK. Med trykk på den første stavelsen...

Jeg er veid og funnet for lett... Eller for tung... Eller for ubrukelig. Eller frisk nok....

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig er. Er jeg syk eller er jeg frisk. Jeg kan ikke i dag si at jeg føler meg helt frisk etter å ha vært hos kiropraktoren og fått "smekket" opp diverse virvler i nakke og rygg.

Jeg skulle ønske at jeg ikke var meg akkurat nå.
Jeg vil være noen som er helt arbeidsfør, og som ikke trenger å springe ned dørene på hverken NAV, fagforbundet eller min arbeidsgiver i håp om å finne en løsning som gangner alle.

For jeg er for syk til å fortsette i den stillingen som jeg har vært i, og som heller ikke eksisterer lengre.

Og jeg er frisk nok til å kunne ta en annen stilling. Problemet er at jeg ikke vet hvilken stilling det er. Og det vil jeg mest sannsynlig ikke finne ut av heller før jeg har prøvd.

Og der ligger problemet hos min arbeidsgiver.... De har ikke mange stillinger, og det er ikke så enkelt å la meg få prøve meg over en periode for å se om jeg klarer det heller... Og det skjønner jeg jo.

Så har vi NAV, som heller ikke har noen stillinger jeg bare kan "teste" ut, selv om de mener jeg er frisk nok til å ta en annen type jobb. Men de har ikke noe ledig nå...

Så hva gjør jeg da?

Jeg har kontaktet fagforbundet, og håper at de iallefall kan hjelpe meg gjennom sammensuriumet og den enorme jungelen det virker som jeg står ovenfor.... Jeg satser på det iallefall.

Så nå står dialogmøte 3 for døren, og jeg skal veies igjen... Jeg håper at jeg veier så mye at jeg iallefall kommer meg i jobb igjen. Men det er det ingen som vet. Ikke ennå iallefall.

Alt jeg kan si i dag er at jeg kjenner at jeg er sliten... Lei av å gå sånn her, og har ufattelig lyst til å bare bli frisk!!

Kjenner at hodet er fullt...

2011-07-31T23:17:00.000+02:00

Kjenner at hodet er fullt...

Sitter her og har litt problemer med å sortere hva jeg egentlig føler, tenker og tror. For i det ene øyeblikket kjenner jeg meg lykkelig og glad, for så i neste å kjenne at jeg egentlig er oppgitt og lei meg...

Jeg er jo normalt sett et lykkelig menneske. Jeg har ikke mange ting å klage over. Jeg har det meste jeg kan ønske meg i livet, men allikevel kjenner jeg en liten sorg i hjertet mitt.

Jeg sørger over de tragiske hendelsene som har rammet landet vårt, Mitt Lille Land. Det er en tragedie, en katastrofe og en helt uvirkelig hendelse. Og jeg håper at når jeg våkner i morgen så har det hele bare vært et mareritt. Jeg tenker på alle de som har mistet noen. Jeg føler virkelig med dem. Og samtidig føler jeg meg så heldig som ikke har blitt direkte berørt av det som har hendt.

Så de små tingene i mitt liv, mine sorger, mine tragedier blir så ufattelig små i forhold til hva andre har opplevd i løpet av dagene som har vært.

Det er nesten så jeg føler at jeg ikke har noen grunn i verden til å føle meg ikke lykkelig. For i forhold til hva andre opplever er mine følelser av sorg, så utrolig små.

Men jeg føler... I livet mitt... Mine tanker og mine følelser blir jo ikke mindre av at andre har det verre enn meg. Akkurat nå føler jeg at jeg har mistet noe, jeg har mistet litt av håpet mitt, litt av tiltroen min, litt av hjertet mitt og litt av livet mitt. Jeg føler på mange måter at jeg har mistet en liten del av meg selv.

Fordi jeg har blitt mer oppmerksom på hvordan andre mennesker virker inn på meg. Det føles som om livet har gitt meg et lite slag på kjeften. Men jeg vet jo at jeg reiser meg, at jeg står stødig på mine bein. Å jeg vet at alle de tingene jeg føler at jeg har mistet for et øyeblikk vil komme tilbake.

For det er ikke hver dag at jeg føler at jeg mister det jeg har mistet i dag... Eller det vil si, jeg har vel kanskje mistet det for ei stund siden... Det bare tok litt tid før jeg skjønte det. Så i kveld vil jeg være stille... Ikke si alt jeg tenker og tror. Ikke si noe som jeg ikke vet hva jeg kan få for reaksjon på... Og det er vanskelig. Jeg bruker normalt ikke å være stille. Jeg bruker vel egentlig å si akkurat hva jeg mener, når jeg mener det.

Men ikke i kveld. I kveld skal jeg bare sitte her og være stille.... Lage en kopp te og bare sitte stille å føle....

Selv om livet mitt kanskje er enkelt i forhold til andres for tiden, så er det bare jeg som lever det.

Men tankene mine går til alle de som er berørt av de tragiske hendelsene den 22.07.11.

Jeg vil lyse fred over minnene.

Måker og attentat og jaktsesong.....

2011-07-13T00:56:00.000+02:00

Det er noe merkelig med disse sene kveldstimer...

Det virker som om tankene blir høyere jo seinere det blir på kvelden. Og da må jeg jo bare skrive dem ut så jeg får sove da ;)

Ikke for det, jeg har ikke sovet noe særlig godt de siste nettene. For i naboens pipe bor det en hel måkekoloni. Det er et spetakkel uten like!! Og den ene natta var det virkelig ille... De pokkers måkene tar ungene sine ut på gata for å fore dem!?! Fy flate faen!! Jeg holder, nesten bokstavelig talt på å klikke fullstendig!! De kan jo drive alle og enhver til å bli fuglehatere!

Så lå jeg der da, sånn ca i to-tiden på natta og fikk ikke sove på grunn av disse fullstendig og komplett idiotiske flyvende rottene... Det blei så ille at jeg så for meg, meg selv, i springfart nedover gata. I morgenkåpe og rosa stiletthæler med balltre i den ene handa og luftpistol i den andre!! Sikta meg inn på de jævla måkeungene og tok skikkelig sats før jeg sparka de midtfjords!! Faen!!

Nå har djevelskapet holdt det gående i ukesvis, og jeg har ikke sovet stort på de siste ukene heller....

Ikke nok med at man har en søvnsykdom, men man skal plages til døde med måkeskrik i tillegg. Er på vei til å utvikle en form for hjerneskade her.. Kan jo umulig være bra.

Jeg lurer litt på om man kan ringe noen i kommunen for å få fjernet de før det bikker fullstendig for meg her...

Kommunen eller brannvesenet, eller egentlig uansett.... bare det er NOEN som kan gjøre NOE, før jeg tvangsinnlegger meg selv på et eller annet nervesanatorium! For nå er det like før at jeg hører måkeskrik i dusjen, og det er jo et tydelig tegn på at noe er alvorlig galt et eller annet sted. For mitt bad er midt i leiligheta, uten vinduer....

Så jeg har planlagt attentat mot måkejævlene.... Med fullt kamuflasjeutstyr og bazooka... Men må ligge i dekning til jaktsesongen starter. Og jeg kan nesten garantere at jeg klarer den jævla jegerprøven på første forsøk. Problemet blir kanskje når jeg skal kjøpe bazookaen ;)

~Live~Love~Laugh~

Klem V.

Hjernen og tanker om tanker.....

2011-07-04T00:59:00.001+02:00

Det er rart det der...

Hvordan hjernen fungerer. Eller kan man si ikke fungerer helt til tider...?

Jeg har jo sagt før at jeg har 1000 tanker i hodet på samme tid, og kan begynne med en tanke for så å havne helt og fullstendig ut i en helt annen tanke.

Jeg hadde besøk av en venninne her i dag, og to av mine søte tantebarn, begge jenter de og. Og mens vi satt der og skravlet, så bemerket mitt tantebarn på 11 at vi hadde snakket om både det ene og det tredje. Vil ikke gjenta her akkurat hva vi snakka om, men mange temaer dukket opp i løpet av rimelig kort tid ;)

Det rare var jo at hun satt der, mitt tantebarn, og var helt med i samtalen!! Det sier jo litt om hvor unge vi er når vi starter tankestrømmen...

Jeg misunner menn, som har den evnen til å tenke på ingenting... Og jeg skjønner vel egentlig ikke helt at det går ann.. Men de sier det gjør det, så da får jeg vel tro på det da.

Jeg skulle noen ganger ønske at det kunne blitt stille i hodet mitt. At jeg av og til kan få en pause fra meg selv... Men det skjer sjeldent. Jeg bruker å meditere og prøve å kvitte meg med tanker og energier som surrer i hodet mitt. Og det bruker å hjelpe på :)

Men uansett er det litt slitsomt til tider... Å ha en egen evne til å overtenke og overanalysere alt og alle...

Og mange ganger fører det slettes ikke noe godt med seg.... For å overtenke og overanalysere fører gjerne til at man pålegger seg selv mer enn strengt tatt nødvendig, og at man putter tanker og følelser inn i andre. Og det er ikke bra i det hele tatt.

Så nå sitter jeg her igjen og lurer på om det egentlig er plass i hodet mitt til alle disse tankene... For det kjennes nesten som om hjernen min holder på å eksplodere i tanker om alt og ingenting. Jeg er veldig takknemlig for mine venner, som orker å høre på meg, og som holder ut med meg når jeg tenker som verst. For noen plasser må det jo komme ut. Og da er gode venner gode å ha!! :) Og ikke minst at jeg nå kan sitte her og skrive om det i tillegg.. Det er litt terapi i det og :)

~Live~Love~Laugh~

Klem

Igjen med disse tankene.....

2011-06-24T16:05:00.001+02:00

Jeg befinner meg på et snodig sted i tankene mine i dag...

Jeg tenker over livet mitt, hva som har vært, hva som er og hva som eventuelt skal eller vil komme.

Man har jo kanskje en viss formening om hvor man vil og hva man vil, og kanskje ikke minst med hvem man vil. For det er jo slik at man ser for seg hvordan livet framover kan bli, og hva man eventuelt kan støte på, både av gleder og sorger. Men så får man jo gjerne noen overraskelser og da... De har en tendens til å ploppe opp helt uventet og kanskje gjøre store omveltninger i livet ditt. Noen gledelige og noen ikke fullt så gledelige..

Vi er heldig som ikke vet hva framtiden bringer. Uansett hva det måtte være som skulle komme.

Jeg tenker ofte på de valgene jeg har gjort tidligere i livet, og hva de har ført med seg. Jeg vil ikke si at det er mange ting jeg angrer på, men det er noen ting jeg kanskje ville gjort annerledes. Men jeg vet at hadde jeg ikke gjort det jeg har gjort hadde kanskje ikke livet mitt være som det er akkurat nå. Og akkurat nå føler jeg at jeg er på riktig sted, kanskje ikke helt til riktig tid, men om det skyldes meg eller at klokka går litt for fort eller for sent, det vet jeg ikke. Og det er kanskje like greit. En øvelse i litt tålmodighet....

Noen valg har ikke vært enkel, og det har jeg jo skrevet før om. Men de har vært riktige. Iallefall sånn som jeg ser på det nå. Og jeg har hatt tunge stunder der jeg har lurt på om jeg har tenkt og gjort riktig, men mener at jeg har gjort det beste jeg kan. Og mer enn det kan det ikke forventes av et rimelig oppegående og normalt menneske som jeg påstår at jeg selv er.

Noen vil sikker si noe helt annet om meg, men det kan jeg ikke gå rundt å tenke på eller bekymre meg over. For til det har jeg verken tid eller energi til. Jeg tenker at det beste er at jeg har fokus på meg selv og mine barn og regelrett driter i hva andre måtte synse, mene eller tenke om meg.

Jeg vet med meg selv, og kan med hånden på hjertet si at jeg har gjort mitt beste ut av en vanskelig situasjon. Og gjort det jeg evner til å gjøre det beste for alle parter.... Kan hende at jeg, om noen år, vil tenke annerledes enn jeg gjør i dag. Men sånn er det nå en gang. Man gjør det man tror er best, og så får man heller prøve å gjøre det bedre om det en dag ikke er godt nok.

Jeg er iallefall her, jeg er nå og jeg er meg. Nok en gang, jeg er bare meg!!!

~Live~Love~Laugh~

Klem ~V~

Tankene igjen...

2011-06-20T01:23:00.000+02:00

Jeg sitter her og føler en sånn ro i hjertet og sjelen. Kjenner at jeg er på vei i den retningen det virkelig er meningen jeg skal i. Jeg har mange prosjekter på gang, og jeg føler jeg er heldig. Jeg er lykkelig og jeg er glad.

Klart, det er dager som ikke er like bra. Men jeg tenker at jeg får gjøre det beste ut av de dagene og. Og alle har vi godt av å kjenne både på det gode og det vonde.

For om vi ikke opplever det vonde, hvordan skal vi da vite hva det gode er. Og om vi ikke opplever det gode, vet vi heller ikke hva det vonde er. For det er slik at det som gjør deg mest lykkelig er og det som kan gjøre deg mest ulykkelig.

Jeg er lykkelig fordi jeg har kjent både sorger og gleder. Jeg er lykkelig fordi jeg vet at jeg har mange rundt meg som er glad i meg. Og de er glad i meg fordi jeg er den personen jeg er. Ikke fordi jeg har penger, makt eller andre goder. Jeg er bare meg. Og om noen ikke liker meg for den jeg er, neivel... Det går helt fint det og. For samme er det for meg. Det er ikke alle jeg liker heller. Sånn er det bare og det har mye å si om kjemien mellom menneskene "stemmer".

Jeg har mange ganger opplevd det å finne personer som det bare sier "klikk" med, og vi er helt på samme bølgelengde. Og andre får du ganske straks en følelse at det ikke stemmer... Og sånn skal det være. Vi er mange mennesker, og vi er totalt forskjellige. De menneskene som man kommer best overens med er jo de som er som en selv. Det stemmer nok det at; like barn leker best.

Jeg er så lykkelig for å ha slike mennesker i livet mitt. Jeg er takknemlig for det jeg har fått. Og jeg ville ikke vært en eneste opplevelse eller erfaring foruten. For uten dem hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag.

Så takk for alle gode og ikke fullt så gode opplevelser i livet. De har bare gjort meg sterkere og mer trygg på at den personen jeg er, er den personen jeg vil være!!!

Live, Love, Laugh.

~V~