Madame besøker Oslo (1927) var en film født i smerte. Regissøren Harry Ivarson hadde overtalt kinoguru Kristofer Aamot etter å ha fått et filmsynopsis fra Alf Rød. Noe manuskript fantes ikke, men Aamot var helt gal etter krimfilmer. Ivarson brukte 8 timer på å skrive manuskriptet. Under innspillingen falt han fra en bil og rev opp halsen med piggtråd. Han ble fraktet til sykehus og innlagt, men flyktet tilbake til filmsettet da noen andre skulle overta innspillingen.

Madame besøker Oslo (1927) er satt i et svært unorskt miljø. Den handler om en arving til et stort gods, som en dag får vite at han ikke vil få beholde eiendommen. Hans ukjente onkel er eier og han kommer nå til Norge fra utlandet for å overta driften. På veien til Norge møter han imidlertid et svindlerpar, en demonisk og morfinavhengig kvinne og en slesk baron. Plutselig får onkelen et illebefinnende og dør. Svindlerne stjeler øyeblikkelig papirene hans og reiser til Norge hvor mannen gir seg ut for å være den avdøde onkelen. Godsets opprinnelige bestyrer, nevøen, har forjeves lett etter arbeid. En dag får han tilbud om jobb på lystbåten til sin angivelige onkel, og slik kommer godsets forrige beboer, under et falskt navn, inn i sirkelen til de nye. Han forelsker seg i en ung rikmanns-jente og venter på en anledning til å avsløre “onkelen”.

Filmen viser oss en praktfull yacht, to svære gods, fine fly, tog og biler. Her er det slosskamper, kidnappinger, biljakter og flyscener. Vi koser oss når vi ser frekkheten til svindlerne. Svenske Naima Wifstrand er glitrende som hovedskurken, Madame Wadjevska. Filmen mangler noen skikkelig tilknytning til Norge slik som bondefilmene fra samme periode, men det hadde vært tilgivelig om man hadde følt at det dramatiske fungerte. Men scenene virker dessverre av og til episodiske. Dette er en lett og underholdende film, uten bunn- tyvetallets B-film. Vi har ikke mange filmer i Norge med klassiske kvinnelige filmskurker. Madame besøker Oslo (1927) imponerte likevel ikke Tidens Tegn som dagen etter premieren i 1927 skrev “Handlingen i denne film er som en dårlig stekt pudding, rå oventil og med rosinene, alle de dramatiske momenter, sunket til bunds”. Bare landskapsbildene fikk ros. Antagelig var samtidens dom over filmen for streng. Filmen er brukbar underholdning, selv om den påførte investorene et tap på 24000 kroner.

Den er en av flere stumfilmer som man i dag kan se i sin helhet på Nasjonalbibliotekets hjemmesider, riktignok uten musikk. Andre filmer som er tilgjengelig er bla komediene Baldevins bryllup(1926) og Kjærlighet paa pinde(1922). Sistnevnte har Aud Schønemans far, August Schønemann, en lovende komiker, i en sentral rolle.

It is forbidden to kill. Therefore all murderes are punished.

Unless they kill in large numbers or to the sound of trumpets

- Voltaire

The act of killing kan ende opp med å bli det ekleste jeg har sett på en lang stund. Dette er en uforglemmelig film, som vil ryste deg. Punktum.

Litt om handlingen.

Når regjeringen i Indonesia ble styrtet av militæret i 1965, ble Anvar og noen av vennene hans rekruttert fra å jobbe som ”small time gangsters” til  å bli ”death squad leaders” De hjalp militæret å drepe mer enn en million påståtte kommunister, etniske kinesere og intellektuelle innen et år og ble sett på som helter av mange. I denne dokumentaren blir gangsterne spurt om de kan rekonstruere hendelsene og drapene på hvilken som helst måte de vil. Det vil de gjerne.

Siden Anvar og gjengen har jobbet på kino og er veldig inspirert av filmer (gjerne Amerikanske), blir resultatet en surrealistisk blanding av fargerik fiction og beksvart virkelighet. Konsekvensene lar ikke vente på seg.

Dette er en dokumentar om mordere som har vunnet. Gangstere, som de kalles, som stolt forteller om drap, tortur og det dobbeltmoralske samfunnet de har bygget rundt seg.

Den enormt modige filmmakeren Joshua Oppenheimer gjorde den genistreken å forkle dokumentaren sin som en film, som virket å være til massemorderenes fordel. En film som skulle handle om deres ”storhetstid” Altså fikk gjerningsmennene frie tøyler til å fortelle historien med sine egne ord, bilder, kostymer og rekvisitter. Jeg må ”hand it to him” -Det er en supergenial vinkling!

Ved å la de såkalte gangsterene (morderne), vise torturen og drapene i den settingen de ønsket, ville de også helt naturlig vise et bilde på hvordan de så seg selv i drapsrollen, hvilken rolle de ga ofrene sine og ikke minst hvordan de trodde de ble sett av andre. Det blir en merkelig prosess å følge med på. De er altfor opptatt av finne riktig mafiadress, røyke tøff sigar og sminke på seg et image enn selve “hendelsene” . De tenker heller ikke et sekund på hva denne reprisen kan sette i gang både følelsesmessig og politisk.

Anvar og gjengen er uvitende om hva dokumentarens hensikt egentlig er. Hvem vet, kanskje også reggisøren ble overrasket over hvilken 360 graders turn dette tok. Resultatet er bunnløst sjokkerende.

Siden gangsterne ikke føler de har gjort noe galt, bare hjulpet landet forteller de med stolthet og uten mellomlegg hvordan de utførte disse grusomme handlingene. ”Vi putta tre i anus til de døde, vi kappet av dem hodene, vi slo dem i hjæl, vi kasta dem i en sekk i elva eller brente dem.  Angre, jeg? Neeei, hvorfor skulle jeg det. Kommunistene måtte jo utryddes”.

Reggisøren forteller om en risikabel filmprosess, men at det farligste var, ironisk nok, når de filmet familiene til ofrene av massakeren. Både filmteamet og ofrene ble satt i fare og de turte ikke snakke om hendelsene av frykt for å bli ”oppdaget”. Når de filmet drapsmennene derimot, var alle dører åpne og politiet ville eskorterte dem stolt rundt på drapslocationene som om det var en jævla turistattraksjon. Militæret ville til og med holde folk på avstand, så ikke lyden på filmen ville bli forstyrret..

En annen opsiktsvekkende “detalj”er at ingen i produksjonsteamet bortsett fra Joshua selv, vil ha navnet sitt på hverken introduksjonen eller rulleteksten. Det står bare er ord: Credits. Jeg tenker umiddelbart at noen på i teamet luktet hvilke ringvirkninger denne filmen kom til å skape.

Millitæret brukte sivile og småkriminelle folk som Anvar og gjengen (altså gangstere, som faktisk betyr fri mann) til å fullføre en betydelig stor del av ”drittjobben” -å drepe flere hundre mennesker under massakeren i 1965, men de ble til gjengjeld belønnet i materielle goder og makt. Flere av disse sitter i høye maktposisjoner den dag i dag(!) En makt bygget på ren frykt.

I amerika ble dette massemordet av påståtte ”kommunister” feiret og omtalt som generelt gode nyheter b.l.a gjennom The times som skrev som overskrift : ”Vestens beste nyheter for år i Asia”

Anvar som det fokuseres mest på i denne filmen, er selve sjefssadisten og en høyt respektert og fryktet mann. Han har tatt livet av over hundre kommunister bare med hendene. Den første gangen Anvar viser oss et av stedene de pleide å henrette folk, danser og synger han og demonstrerer stolt foran kamera. Med stor innlevelse forteller han om stålvaieren: Den metoden han var mest kjent for, som laget minimalt med søl. (Han fikk ideen fra en film)  Uten skam innrømmer han at de pleide å piffe det hele opp(eller var det for å glemme?) med litt røyk, alkohol og noen ganger en dæsj ecstasy. Ja, hvorfor ikke gjøre det til en helaften?

Med stjerner i øynene mimrer han tilbake til da de jobbet på kinoen og etter en forestilling, danset gjennom gatene, for så og drepe en kar på en sadistisk munter måte… Som Anvar sier med en lett latter ”It was like we were killing happily”.

De har aldri blitt stilt til veggs for sine handlinger, men derimot fått lov å skrive sin egen versjon av det hele. Det syns. De er heltene, som triumferende går igjennom gatene med hvit nystrøket dress, nye tenner og blir hyllet. De har bare gjort landet en tjeneste, sant? I mørket bak lukkede dører og lemmer hvisker ofrenes familier om sorg og sinne, men de blir aldri hørt og får ingen medfølelse. Det er det ingen som tør å gi.

Vi får bli med inn i hodet og tenke som en massemorder. En ekte. Ikke en som sitter og snørrer, angrer og skylder på satan, men en som helt oppriktig forteller deg alt du trenger og vil vite. Hvordan de minnes situasjonene og husker scenarioene. Hvordan de fantaserer frem sin egen versjon, samtidig som vi ser det som egentlig skjedde.

Opplevelsen er av de sjeldne jeg har opplevd under en film.

Indonesia er et merkelig land og har et ganske så banalt samfunn: Her kan det tulles og hånes på noe som ligner på Oprah show i beste sendetid, over mord og tortur de har gjort mot mennesker, hvorpå pårørende familier mest sannsynlig sitter og ser på samme program og ikke kan si noe som helst. Tvunget til taushet av frykt for en ønskereprise.

Heldigvis er det kroppsspråk og blikk som forteller oss at ikke alle synes det er greit, men det forblir merkelig stille rundt det hele og folk synes og le med, med en flat og kald, eller bare hysterisk latter.

Se den brysomme historien til en på filmsettet, som har mistet stefaren sin, og vil ha det med rekonstruert i filmen. Han forteller om at han måtte begrave det maltrakterte liket av stefaren deres, når han var liten. Han er tydelig redd for å fortelle dette, fordi han forteller jo denne historien til de faktiske morderne! Samtidig virker det som han heller ikke klarer å stoppe. Han er som en demning som brister. Hans forslag om å ha det med i filmen blir avslått og et prisløst utrykk dukker opp både på han og Anvar. Stemningen som følger er tjukk, som seigt blod i ferd med å koke opp.

Det er disse scenene som er så subtilt kraftige i denne filmen. De undertrykte følelsene som lister seg fram og tilslutt.. vel, ikke akkurat eksploderer, men kanskje imploderer er et bedre ord. Reggisøren gjør ingenting for å framprovosere disse ”utbruddene” De bare kommer gratis fordi menneskene ikke blir instruert. Iblant virker det som de glemmer at kameraet surrer og går, fordi fokuset deres er på den ”ordentlige” filmen og de ”røper” en hel del i disse ”mellomstikkene”. Det resulterer i en uberegnelig nerve som gjør sitt for en stakkar seer.

“Eksperimentet” til reggisøren er vanntett. Morderne går selv med på å være med i en ”film” som skal gjenskape og minnes massedrapene de gjorde. De ser det som en mulighet å få hylle sine idoler som Marlon Brando og James Dean og er ikke på noen måte klar over konsekvensene i denne produksjonen. Spesielt Anvar får vi bli med på en emosjonell reise og hans sakte transformasjon i sinnstemning  gjennom dokumentaren. Han begynner å tenke. Ikke bare gjøre. Det går opp for han at livet ikke er en film. Dette vises da spesielt, når de må spille sine egne ofre i noen av scenene. Det begynner med en liten rynke i panna og et dirrende øyelokk til sterke fysiske reaksjoner, som du kommer til å huske lenge etter at filmen er ferdig.

For hver iscenesettelse gjør gansteren Anvar  seg mer og mer til offer, det er tydelig at han vil straffes, dette kan være nøkkelen til å slippe unna marerittene han har hver natt, få tilgivelse. Å opprette en slags balanse, karma. For han blir dette mer enn en film, det er hele hans liv som står på spill, hans sjel. Det er definitivt noe tilfredsstillende ved å se Anvar spille sine offer i filmen de lager, men også skremmende å se hvor  realistisk og brått han trer inn i offerrollen, som om han virkelig ønsker å være dem. Spesielt når han får sitt favoritt drapsredskap (stålvaieren) selv tredd rundt halsen. Reaksjonen er slående. Han visner. Veiver slapt med hånda, puster og peser. Tilslutt må han gi opp og bryte opptaket. Kroppen hans ser ut som en sekk, holdningen er en mann, utslitt av skyldfølelse. Klovnen av en kamerat vedsidenav vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg og blir tydelig brydd av den sadistiske gangstersjefens plutselige ynkelige vesen.

Senere er det også tydelig at Anvar prøver å fortelle barna noe når han ber reggisøren om å få se denne offerscenen selv. Han roper på barnebarna og sier ”kom da. Se bestefar bli banket og blø”. Kan dette bety det samme som at: Jeg har vært en sadistisk dritt, men klarer ikke å unnskylde det på noen annen måte enn å vise dere dette torturkarnevalet? Han messer nesten underveis mens de ser på: ”Se på bestefar, se så lei seg han er, se på bestefar, se han blir banket”

Begge ungene vrir seg ut av favnet hans og går lenge før scenen er slutt.

Jeg sitter med noen blanede følelser mot slutten. Visst er Anvar en kaldblodig morder, men han var også presset. Det var høye forventinger, og skulle ikke han, som alle andre utføre jobben sin på et tilfredsstillende vis? Med stolthet, ære og presisjon? Han ble beundret, godt betalt. Og ikke minst (la oss alle innrømme det) føles det godt å få respekt. For alt vi vet var han kanskje konstant ruset på “betalingen” han fikk.

Så, hvor beveger denne dokumentaren seg? En ting er sikkert som snørr i mai: Mot slutten er det er milevis unna en dansende Al Pachino kopi som dreper ”happily” og traller seg avgårde. Se scenen hvor vi er tilbake til den første lokasjonen. Der han har drept flest mennesker. Det følger ti traumatiske minutter i mitt filmliv, som jeg aldri kommer til å orke å se igjen, samtidig som det er uhyre viktig for filmens sirkel.

Til tross for jævligheten i denne premieekle scenen, er det godt å se han vise en form for anger. En reaksjon. (meget sterk sådan) Garantert holdt igjen i mange år. Det gir faktisk et bittelite snev av håp.

Det den scenen forteller meg, er at selv om Anvar kanskje er den mest sadistiske, er han også den mest reale og modigste i denne dokumentaren. Han ber aldri noen skru av kameraet og det virker som han noen ganger vil ydmykes og straffes. Han vil oppsøke stedene og snakke om de tingene som gjør vondt. Faktisk, er han den eneste av gangsterne som stiller noen spørsmål. Og da ofte til seg selv. Et av disse spørsmålene ser vi i den fantastiske scenen hvor Anvar selv spille et offer. Han spør reggisøren senere med store nyskjerrige øyne: Tror du de var like redde og følte den sammen frykten jeg gjorde når jeg satt der i torturstolen?

Reggisøren svarer rolig: ”De var nok ganske mye reddere. Du visste det var film. De visste de skulle dø”.

Det forbløffende ansikts utrykket Anvar serverer skjermen, viser et univers av følelser og tanker. Et menneske, en morder, som det for første gang går opp for, hva han har gjort.

Ikke en pekefinger blir rettet under hele filmen og det trengs ikke heller. Kamera går. Lite klipping. Sånt blir det sterke øyeblikk av.

Det ville blitt overflødig med en mørk, autoritær fortellerstemme på toppen av dette. Det formidles så intense, nesten overveldende sterke reaksjoner i kroppsspråk, ansiktsuttrykk og også i stillhet mellom samtaler/dialoger at det holder i massevis.

Det er ingen svar, ingen direkte konklusjon, men filmen er definitivt slutt når den slutter og jeg føler ikke for å stille noen spørsmål.

The act of killing har noen så utrolige øyeblikk at jeg er overbevist om at det er fake. Noen ganger er det også så fenomenalt(tragi) komisk at jeg tenker: Dette kan da ikke være muulig? Se blant annet en spesiell føflekkkommentar…

Den er ekkel. Enestående, eventyrlig ekkel, men også viktig og utrolig vellaget. Jeg vil anbefale alle filminnterreserte å få den med seg!

Tentakler for EKKELhet 8/8

Ginger og Brigitte, et gother/emo søskenpar som begge er hva vi kan kalle “outsiders”. Med et dystert sinn og lite tiltro til medmennesker går de igjennom hverdagen, alltid de to sammen. Når de en kveld blir angrepet av en tilsynelatende stor hund forandrer alt seg, og søstrene vil aldri bli de samme.

Ginger Snaps var for meg tilnærmet perfekt. Det er sjeldent du komamer over denne type film lenger, men man trenger ikke gå langt tilbake for å finne dem. Midten og slutten av 90-tallet. Riktignok var det som regnes som The Golden Age for blant annet slasher over, men 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet hadde noen godbiter på lur de også. Dette var tiden for såkalt “Teen Horror”. Final Destination, Cherry Falls, Scream, I Know What You Did Last Summer, filmer som står mange 90-talls barn (som meg selv) nært. Derfor var Ginger Snaps en stor fornøyelse, ikke bare var den en generelt god film, men jeg kunne også lene meg tilbake, gå tilbake i tid og bli litt fjortis igjen. Nesten så jeg ønsker filmen ble spilt av fra en god gammeldags VHS-spiller. Jeg vil si jeg er en smule fanatisk over denne type filmer og dens tidsepoke og jeg ender derfor ofte opp med å se dem om og om igjen.

Varulven har opp gjennom årene gått igjennom mye. Derfor er det moro å se at varulven i Ginger Snaps blir brukt på en original og morsom måte. I dette tilfelle tror jeg alle jenter kjenner igjen den store stygge varulven, men kanskje heller under navnet PMS, eller rett og slett puberteten. For Ginger Snaps bruker varulven som intet annet en en metafor for nettopp det, og den gjør det praktfullt og virkelig gøyalt!

Fitzgerald søstrene har et vennskap ikke mange søsken har. Dette kommer veldig godt frem, og legger en sår og følelsesfull grunnmur, noe som virkelig er på sin plass i denne filmen. Filmen har ikke hastverk og vi får den tiden vi trenger til å knytte et sterkt og kjært bånd til de to søstrene. Jeg kan ikke huske at jeg før har tydd til tårene under en skrekkfilm, men det var altså tilfelle her.

De to søstrene er to solide karakterer jeg sjeldent har sett maken til. De er vel gjennomførte, originale og godt spilt av Katharine Isabelle (Ginger) og Emily Perkins (Brigitte). Det er lagt mye arbeid i deres utstråling og oppførsel, noe som gjør det vanskelig å ikke digge dem, det skal heller ikke legges skjul på at Ginger er råhot. Da kanskje spesielt i overgangen fra jente til kvinne. Til tross for Katharines fantastiske jobb som Ginger, filmens fremste hovedinnehaver, så er Emily sin rolle som hennes søster minst like minneverdig. Sammen rocker de filmen fra start til slutt!

Filmen har et godt manus med kjappe og herlige fraser, som trekker godt på smilebåndet. Det er flere minneverdige scener i denne filmen som jeg føler er verdt å nevne både for god filmfotografi og effekter. Varulvangrepet minner mye om det klassiske angrepet fra An American Werewolf in London. Et virvar av klør, skriking, knurring og kjappe glimt av et uhyre uten like. Uhyret veksler mellom de to søstrene som desperat prøver å redde hverandre. Vi får sjeldent et oversiktsbilde, men holder oss på kort avstand, noe som gjør at det hele blir veldig skremmende og vi gripes av søstrenes panikk.

Forandringen etter angrepet er også noe jeg ikke før har sett. Andre varulv-filmer lar overgangen skje over få minutter under fullmånens lys. Ginger Snaps tar en annen vri og lar det hele gå over flere dager, slik som en normal overgang fra jente til kvinne ville gjort. Hår, tenner, klør og hale tar sakte, men sikkert plass på kroppen til Ginger. Dette høres ikke mye pent ut og forandringen fra menneske til varulv er heller ikke noe vi forbinner med skjønnhet. Det er ikke tilfelle i Ginger Snaps, for med dagene blir denne unge jenta kun mer og mer tiltrekkende og stråler av en selvtillit den Ginger vi kjenner fra begynnelsen av filmen ikke hadde.

Dette er den type film vi savner i dag når vi sitter med Hostel, Saw og annen torture-porn i fanget. Ginger Snaps er en film om to helt normale tenåringsjenter i puberteten. Og alle vet at ei jente med PMS ligger man unna, langt unna.

Asia er kjent for sine meget skumle og forstyrrende skrekkfilmer. Filmer som omhandler gjenferd er helt klart det mest populære. Mest kjent er nok Ringu og Ju-On som begge har blitt gjenfortalt i Hollywood til henholdsvis The Ring og The Grudge med stort hell. Japan er den fremste eksponenten med filmer som de to nevnte, One Missed Call og Dark Water. I denne “listen” har vi tatt med en film fra Korea, en fra Thailand og en fra nettopp Japan.

A Tale of Two Sisters (2003) - Janghwa, Hongreyon (orginaltittel)

A Tale of Two Sisters er basert på det koreanske eventyret Janghwa Hongreyon-jon. Jeg kjenner ikke til dette eventyret, men historien som utfolder seg i filmen er veldig uhyggelig og uhyre godt fortalt. Samtidig er det et gripende drama som uten tvil vil sette en støkk i noen og enhver. Dette er Asiatisk horror på sitt beste!

Etter å ha tilbrakt tid på en mentalinstitusjon, returnerer søstrene Su-Mi og Su-Yeon hjem til sin far og deres ikke altfor snille stemor. Ikke bare må de takle deres ubalanserte stemor, men et spøkelse påvirker også tilstanden deres. 

Jee-woon Kim har både regissert og skrevet manus og han har gjort begge deler med bravur. A Tale of Two Sisters er fantastisk fint filmet og kombinert med stilfull musikk blir det en fryd å se på. Alt fra regi til musikk er altså i topp klasse. Skuespillerne som portretterer de to søstrene ser ut til å ha en god kjemi og det gjenspeiler seg godt i historien. Det er mye å få med seg og sette sammen, så historien kan bli litt tung for noen. Vi anbelfaler å se den mer enn én gang, noe du sansynligvis vil ha lyst til å gjøre likevel. Kort fortalt, du vil ikke gå glipp av dette mesterverket!

Band of Outsiders (Criterion nr. 174)(Blu-ray)

Frankrike – 1964 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

En pen dame og en pistol

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge menn og en ung kvinne bestemmer seg for å rane hennes eget hjem, hvor hun bor sammen med slektninger. De to mennene er begge forelsket i kvinnen, og knives om hennes oppmerksomhet.

Nivå 2 (med spoilers)

Trekløveret er ikke like intenst som trekløveret fra Truffauts mesterverk Jules and Jim. Det er heller ikke så overraskende, siden Godard er for kul til la sine helter være for trengende. Franz kjenner Odile først, og er måtelig interessert i henne. Arthur, derimot, bestemmer seg for å få henne straks. Hvor følelsesmessig involvert han er i henne kan diskuteres, men Odile liker tydeligvis denne slem-gutt fremgangsmåten henne, og velger ham foran Franz. Franz blir litt såret, men mest i stoltheten sin.

Godard har fått med pistolen sin og en vakker kvinne, så da har han alt han trenger for å lage en film. Vi har fått et løfte om et ran mot slutten av filmen, og i mellomtiden fyller Godard filmen med tricks, referanser og kulhet. Dette er muligens min favorittfilm av Godard, med en rimelig rett-fram handling og lekre lokasjoner.

På begynnelsen av hver Tarantinofilm står det A Band Apart, som er navnet på produksjonsselskapet hans, oppkalt etter denne filmen. Tarantino har alltid vært en stor fan av Godard, og de deler grunnholdningen til film og filmmediet.

Mye av fascinasjonen med Godard ligger i referansene han fyller filmene sine med. I noen tilfeller kan det se ut som om den egentlige handlingen ligger i referansene, slik at om man trekker dem ut kunne man lest den egentlige historien i filmen. Uten å ha testet det ut, ser dette ut til å kunne være tilfellet i Made In America.

Det er flust av referanser i Band of Outsiders også, og her følger en liste over 30 av dem. Slik kan vi lære oss litt om hvordan Godard bygger opp filmene sine og hvordan filmhjernen hans fungerer.

1. I begynnelsen av filmen spilles det siste musikkstykket til Michel Legrand, som har laget musikk for Godard tidligere.


2. Til cinema, gjennom at Godard er kreditert som Jean-Luc Cinema Godard.


3. Til Fool’s Gold, romanen som filmen er bygget på gjennom Arthurs replikk ”Do you think people have x-ray eyes?”


4. Legrands tema fra The Umbrellas of Cherbrough plystres.


5. Filmen deler åpningslinje med boken Odile av Raymond Queneau.


6. Setningen ”It’s cold and forsaken here” er fra diktet Colloque Sentimental.


7. Franz heter Franz fordi han ligner på Franz Kafka.


8. Arthur og Franz spiller ut dødsscenen til Billy the Kid, da hen ble skutt av Pat Garrett.


9. Det kommenteres at Odiles kne har ”soft skin”. Henspiller på en film av kameraten Francois Truffaut.


10. Lang’s house henspiller på Fritz Langs film House by the River.


11. Det siteres fra Eliots verk On Poetry and Criticism.


12. Det leses fra Shakespeares Romeo og Julie i klasserommet.


13. Odile heter Odile etter boken Odile av Raymond Queneau.


14. Scenen hvor tigeren får fersk kjøtt henspiller på filmen The Tiger gets fresh meat av vennen og nybølgeregissør Claude Chabrol. Disse filmene var i produksjon samtidig.


15. Igjen er Legrands musikk fra Umbrellas of Cherbrough referert, denne gang som bakgrunnsmusikk på kafe.


16. Odile og Arthus fingerlek på kafebordet er tatt fra Charlie Chaplins The Gold Rush.


17. Mr Segalot, fylliken på kafeen, er basert på en kjent møbelentrepenør.


18. The Madison, dansen, er basert på en populær dans etter 20-tallet.


19. Arthur heter Arthur etter Arthur Rimbaud.


20. En klesbutikk er oppkalt etter filmbevegelsen Godard var del av, Nouvelle vague.


21. Louis Eragon – surrealistdikt lest av Odile.


22. Godards mor blir referert til gjennom etternavnet til Odile, Monod.


23. Tanten til Arthur blir kalt madwoman, etter The Madwoman of Chaillot, et teaterstykke av Jean Giroud Deuce.


24. Franz sier han er loopy de loop. Henspiller på en amerikansk tegneserie; Loopy med sterk fransk aksent.


25. Franz snakker direkte om en bok av Jack London.


26. Det refereres til ”that guy”, som var kulturministeren i Frankrike og som satte i gang et program for å restaurere monumenter i Paris.


27. Denne er kompleks. Franz ser ut til å lese fra tidligere nevnte bok Odile. Men egentlig leser han fra Andre Bretons bok Nadja. Godard krediterer historien til Anglares, basert på Breton i Odile.


28. Scenen hvor de springer gjennom Louvre henspiller på to tidligere filmer hvor dette har skjedd. Begge er stumfilmer: Paris in 5 days (1925) og The Kiss (1929) med Greta Garbo.


29. Det refereres til Rimbauds dikt gjennom en montasje av ord: A Taste of ashes floated in the air.


30. Sluttscenen fra The Immigrant av Charlie Chaplin kopieres i scenen hvor Franz og Odile sitter med en hund i bakgrunnen.

Øyeblikket: Det må bli The Madison, dansen som er så ultrakul. Den blir danset av to kule typer som virker totalt uten interesse av dansen, men som nok synes det er litt stas allikevel. Den imiteres i Pulp Fiction som selvfølgelig er laget av Tarantino.

Lyd og bilde

Formatet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt, klart og detaljrikt. Kjempefint svart-hvittbilde. Lyden følger nivået.

Ekstramateriale

Visual glossary of references and quotations found in the film: Først får vi se bildene fra filmen hvor referansen skjer, deretter forklares den. Kjempeinformativt og lærerikt.

Exclusive interviews with Coutard and actor Anna Karina: Intervjuet med Anna Karina varer i 18 minutter, og byr på et par overraskelser. Det første er at hun faktisk er dansk! Intervjuet er fra 2002, så det er en godt voksen kvinne som intervjues her. Hun forteller små og morsomme historier fra livet med Godard og innspillingen av Band of Outsiders. Hun liker at alle filmene hun laget med Godard er så forskjellige. Overraskelse nummer to er at hun pleide å bruke veldig stygge ord for å få oppmerksomhet fra Godard og sjokkere litt. Den trofaste kameramannen Rauol Coutard snakker i rundt 11 minutter om det å arbeide med Godard. Kolleger skydde ham etter at han hadde laget Breatless. Der ble det gått så mye på tvers av gjeldende filmregler at det krevde tilvenningstid. I Band of Outsiders var tanken at de skulle filme livereportasjer med håndhold kamera. Coutard beskriver fint og detaljert utfordringer på settet. Han advarer mot å imitere Godard, fordi man vil oppdage at det ikke går an uansett hvor talentfull man er. Forskjellen er at Godard var et geni. Coutard trekker frem Georges de Beauregard som en viktig fødselshjelper til nybølgen. Han fikk Godard i gang. Pierre Braunberger hjalp Truffaut i gang.

Excerpts from the documentary La nouvelle vague par elle-même, featuring director Jean-Luc Godard discussing the New Wave and rare behind-the-scenes footage from Band of Outsiders: Dette er en kort sekvens på litt over fem minutter, men det har absolutt sin verdi allikevel. Her får vi se sjeldne klipp fra innspillingen av Band of Outsiders. Godard tar seg tid til å beskrive det filmmessige opprøret som kjennetegnet nybølgen, og hvilke regler de bare måtte bryte. Visste du at man aldri måtte finne på å filme en hvit vegg? Ingen visste hvorfor, og Godard har siden gjort det hele tiden.

Filmmaker Agnès Varda’s 1961 silent short Les fiancés du pont Mac Donald, featuring Godard, Karina, and other members of the Band of Outsiders cast: Denne bittelille filmen på 2 minutter og 55 sekunder er Vardas beskrivelse av Anna Karina og Godards til og fra forhold. I filmen som bruker stumfilmestetikk, ser vi en mann miste sin kvinne før de endelig finner sammen igjen.

Godard’s original trailer and the 2001 U.S. rerelease trailer: Disse trailerne er ganske like, rereleasen er litt lenger. Full fart, ingen historie, mye slapstick-musikk.

A booklet featuring an essay by poet and critic Joshua Clover, character descriptions created by Godard for the film’s original press book, and a 1964 interview with the director: Clover har skrevet et sprekt essay som passer til filmens tone. Karakterene har et miniportrett inkludert i heftet som beskriver hvem de er, hvor de kommer fra og hva som kjennetegner dem. Heftet rundes av med et intervju med Godard hvor han svarer ordentlig på alle spørsmål, noe som ikke alltid er vanlig fra den kanten.

Det er massevis av gode, kule og morsomme taglines der ute og skrekkfilmer har definitivt de aller beste. Her er ti av de vi synes er best.

 Alien (1979)

 Night of the Creeps (1986) 

 The Thing (1982)

Jaws: The Revenge (1987) 

Grilling av pølser, flintstek og blek hud har endelig inntatt Lillehammer.

Solen skinner, i alle fall innimellom regnbygene, over Lillehammer for tiden. Studentene på kull 8 har nettopp avsluttet en lang og intens opptaksperiode til sin “penneprøve 6″, den ensomme vinteren på skolen er over og om ikke lenge løper de nye studentene i kull 9 inn i Filmskolens ganger. Og, det er fredag etter en fridag og vi er på skolen. Ergo, vi feirer med en grill-lunsj!

Siste nytt fra Filmskolen er at manus-studentene er godt i gang med å skrive sin spillefilm, regi- og klippe-studentene klipper på penneprøve 6 for harde livet fram til sommerferie, lydklassen lager kunstlyd og stikker snart på “studietur” til Hollywood, foto- og produksjonsdesign-studentene er i gang med et kurs i å rekonstruere bilder (“take a painting”) og produsentene går nå ut i sin praksisperiode i diverse filmselskaper.

Grillkongen Johan

God grillsesong fra oss på Filmskolen!

Følg oss på facebook, for så kule er vi!

https://www.facebook.com/Lehorreur

The Life and Death of Colonel Blimp (Criterion nr. 173)(Blu-ray)

Storbritannia – 1943 – Michael Powell (farger)

En utdøende rase

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel oberst leder sine heimvernstropper i en øvelse som skal begynne kl 12. Men de yngre og frekkere motstanderne tyvstarter øvelsen og forsøker å ta dem til fange i det tyrkiske badet. Obersten blir rasende over bruddet på spillereglene og starter en slåsskamp. De havner i bassenget og da obersten stiger opp igjen er det i et tilbakeblikk 40 år tidligere. Vi skal i denne filmen følge obersten fra boerkrigen gjennom første verdenskrig til filmen stopper litt ut i andre verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Clive Candy er når filmen starter en gammel, bitter og fastlåst mann. Han er til forveksling lik Colonel Blimp fra tegneserien. Low portretterte ham som en dum, nær fascistisk gammel gubbe kun med forståelse for militær makt og Storbritannias herredømme. I filmen kommer han ikke nærmere denne karakteren enn han er på begynnelsen (og slutten) av filmen. Ellers ser vi ham som en spenstig, rettferdig og modig offiser.

The Life and Death of Colonel Blimp er en lang film med sine nesten tre timer, men har en bemerkelsesverdig enkel historie. Clive Candy drar under boerkrigen til Berlin for å få stoppet en bakvaskelseskampanje mot England, og forelsker seg i den første av Deborah Kerrs tre kvinnelige karakterer. Han duellerer med Theo Kretschmar-Schuldorff, ender opp som venner for livet og lar ham dra av gårde med kvinnen han er forelsket i. I duellen får han arret som er grunnen til hvalrossbarten han anlegger. I første verdenskrig møter han en sykesøster som er bemerkelsesverdig lik kvinnen i Berlin, og han gifter seg med henne etter krigen. Han holder kontakten med Kretschmar-Schuldorff, og da denne flykter fra Hitlers Tyskland tar de opp kontakten igjen i England. Obersten har en sjåfør som er prikk lik hans kone og tapte første kjærlighet, men det ser ikke ut som han har merket seg det. Kretschmar-Schuldorff er derimot himmelfallen over likheten.

Denne filmen har blitt løftet frem som kanskje den ypperste britiske filmen noen sinne, og jeg kan langt på vei være enig. Det er en flott og episk film, som forteller oss noe om tapt kjærlighet, krig og fred, vennskap og modernitet. Først og fremst tror jeg den handler om hvordan tiden løper fra oss, og vi blir akterutseilt av alt det nye. Æreskoden til obersten blir skikkelig utfordret når de yngre soldatene kupper hans kompani under øvelsen. I denne sekvensen tror jeg regissør Powell setter opp en metafor for den pågående krigen i Europa. Hitler kan sees som den yngre soldaten som bruker alle midler, mens obersten representerer de gamle verdiene og æren. Skal man kjempe en krig med alle midler og vinne, eller skal man beholde visse verdier og grenser? Da kan det paradoksale resultatet bli at ingen vil ha hørt om regler i krig i fremtiden.

Krigsministeriet reagerte sterkt på filmen, og ville ha den forandret. Powell ble i rimelig klare ordelag fortalt med at han bare kunne glemme å bli slått til ridder om den ble lansert. Det var spesielt talen til Theo Kretschmar-Schuldorff mot slutten av filmen de reagerte på. Krigsministeriet fikk oppildnet Winston Churchill, slik at han også arbeidet mot filmens lansering. Dette gjorde produksjonen mye vanskeligere, og de måtte låne uniformer, våpen og biler fra andre steder enn forsvaret.

Det er interessant å se hvordan vi alle barn av vår tid, og hvor fort tiden går. Powell lager en tidsmontasje av jakttrofeer som henges på veggen med en plakett som viser når dyret ble drept. Det er en effektiv, men trist og grusom sekvens som viser oss dyr som er drept for sport, kuttet hodet av og hengt på veggen som demonstrasjon av idioti og brutalitet. Powell i kommentatorsporet reflekterer overhodet ikke over dette, selv over 50 år senere. Han mener derimot at han kunne ha laget sekvensen vittigere(!). Her avslører han seg som en gammel mann tiden har løpt fra i beste fall. Ikke ulikt Colonel Blimp.

Filmen har noen ganger blitt sammenlignet med Citizen Kane og noen mener den er bedre. Som Citizen Kane starter den med slutten og baserer seg på tilbakeblikk. Gradvis blir vi mer kjent med hovedpersonen, og får ta del i seire og nederlag. Til slutt føler vi at vi har kommet under huden på mannen. Som med Charles Foster Kane er det ikke alle sider ved hovedpersonen jeg liker, men han har nå blitt en del av bekjentskapene mine.

Øyeblikket: Jeg falt for duellen som vi aldri ser. Nitidige forberedelser, terping på regler og kutyme, alt filmet med en kjølig distanse. Denne distansen skaper en upersonlighet, slik de to duellantene har overfor hverandre siden de aldri har møtt hverandre. Theo Kretschmar-Schuldorff har blitt utvalgt til å kjempe duellen på vegne av kompaniet sitt. Idet duellen skal begynne, løfter kameraet seg opp og ut av salen og fokuserer heller på snøen som faller ute. Slik fortelles vi at duellens utfall ikke er viktig, bare foranledningen og følelsene rundt.

Lyd og bilde

For et bilde! Filmen er fra 1943, men her er ingen skader så vidt jeg kunne se. Dette er en film man blir helt overveldet av hva bildekvalitet angår. Fra filmens spede begynnelse med soldatene som kjører av gårde på sine motorsykler blir man målløs. Det hele er så skarpt, gnistrende i fargene og detaljer overalt, i bakgrunn og forgrunn. Dette må være det beste bildet vurdert opp mot alder jeg har sett. Lyden gjør jobben sin utmerket også.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Michael Powell and filmmaker Martin Scorsese: Det lover jo så godt. En som vanlig entusiastisk Scorsese forteller morsomme anekdoter om filmen og hvorfor han elsker filmen. Men hoveddelen av kommentatorsporet tilhører regissør Michael Powell, som jeg føler er for gammel eller syk for denne jobben. Han snakker litt som om han har hatt et slag, det er forferdelig vanskelig å forstå hva han sier. Jeg føler også at det er lite interessant å høre om de tingene han velger å fortelle om. Mye av det går på mimring om medarbeidere fra den tiden, og ikke alltid ting som er tilstrekkelig knyttet til denne filmen. Det er skuffende da jeg hadde store forventninger til å høre regissørens tanker om denne flotte filmen. Alt i alt et kommentatorspor jeg føler man like gjerne kan hoppe over, og det svakeste jeg har hørt av over 100 kommentatorspor hittil i Criterion Collection.

New video introduction by Scorsese: The Archers, altså regissør Michael Powell og produsent Emeric Pressburger ønsket seg Laurence Olivier i hovedrollen, men siden det ikke var mulig ble det satset på Roger Livesey. I denne introduksjonen går han inn på konflikten mellom krigsministeriet og filmskaperne. Filmen er sjeldent vist i USA og når den ble vist var det i forkortet utgave. Scorsese forteller at valget om å ikke vise hovedboksekampen i Raging Bull var inspirert av duellen som ikke blir vist i The Life and Death of Colonel Blimp. 13 minutter lang intro.

A Profile of “The Life and Death of Colonel Blimp,” a documentary from 2000: Den klippede versjonen som sirkulerte før var 20 minutter kortere og fratatt sin tilbakeblikkstruktur. Stephen Fry forteller og kommenterer filmen i denne ”making of”. Det slo meg at hans rollefigur i Black Adder, general Melchiot, må være basert på Colonel Blimp. Både stemmen og stemmeleiet er meget likt. Så også med sjåføren i en av episodene, jenta som kler seg ut som soldaten Bob. Hun ser ut til å være basert på Deborah Kerr i rollen hun har mot slutten av filmen. Så Rowan Atkinson har tydeligvis sett The Life and Death of Colonel Blimp.

Restoration demonstration, hosted by Scorsese: Her får vi se før-og-etter sekvenser av utvalgte scener fra filmen. Mye blinking, riper, fargestriper og prikker har blitt fjernet. Det er ganske flott å se hvor fint det har blitt og hvor dårlig det kunne ha vært. Nå er denne filmen optimalt presentert for oss. Fire minutter og 50 sekunder.

Optimism and Sheer Will, a 2012 interview with editor Thelma Schoonmaker Powell, Michael Powell’s widow: Enken etter Michael Powell, Thelma, forteller at Powell aldri gjorde filmene enkle for publikum, men heller forsøkte å ligge litt foran publikum. De ville alltid ta deg igjen ellers. Det var viktig for ham å ikke undervurdere dem. Dette er et kjempefint intervju på 29 minutter. Det er pratsomt, men presist.

Gallery featuring rare behind-the-scenes production stills: Jeg synes dette var over gjennomsnittet interessant hva stillbildegallerier angår. Bildene er fra innspillingen, settene og innimellom noen private bilder. Det var på denne tiden mangel på unge menn til å være statister, så plastdukker ble satt blant mennesker i scener som krevde en folkemengde. Dette var tilfelle under den klassiske konserten for de tyske offiserene. Det hele er så elegant gjort at jeg ikke klarte å se plastdukkene selv om jeg så etter dem.

Gallery tracing the history of David Low’s original Colonel Blimp cartoons: Den første gangen tegneserien om Colonel Blimp ble publisert var 21 april 1914 i London’s Evening Standard. Da Low døde i 1963 hadde han laget 14000 tegninger gjennom 50 år. Han ble slått til ridder. Blimp opptrådte i fem kategorier: militære holdninger, føydale/aristokratiske tradisjoner, utenrikspolitikk, innerikspolitikk/imperiepolitikk og diverse. Her blir det presentert eksempler fra første kategori.

A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Essayet er rimelig langt og har mange gode betraktninger om filmen. Spesielt argumenter hun godt for hvor episk filmen er og hvordan den inneholder flere sjangre samtidig.

2013 er året for Netflix. Først ut var House of Cards, en særegen drama/komedie som kunne skryte av blant annet navn som David Fincher, og ingen andre enn Kevin Spacey som hovedrolleinnehaver. Det var med dette i bakhodet skrekk/fantasyserien Hemlock Grove ble tatt imot med åpne armer av samtlige. Vi kastet oss på bølgen i håp om et skrekkmåltid!

Vi befinner oss i en amerikansk distriksby; “Hemlock Grove”. Byen er preget av hemmeligheter og tragedier. Familien Godfrey er byens stormenn, med mye penger, land og industri har de den lille byen i sin hule hånd. Roman Godfrey, stilfull, kald og lyster som tilsier vampyr. Det er blant annet han og hans familie vi følger. Ved hans side finner vi Peter Rumancek, en røff og sjarmerende sigøyner på dagtid og en sulten ulv når månen skinner. Når et uforklarlig og grusomt mord dukker opp over natten vekkes noe i de to guttene. Familen Godfrey og familien Rumancek er ikke bare fra to forskjellige samfunnsklasser, men de har heller ikke så mye til­­­ overs  for hverandre. Til tross for dette står de to guttene side ved side mot en ukjent og skremmende fiende.

Eli Roth står i stor grad bak Hemlock Grove, tideligere kjent for Cabin Fever og Hostel. En regissør det er mange forskjellige meninger om blant sjangerfansen. Vi for vår del likte hans debut Cabin Fever, men ikke noe særlig utover det.

Hemlock Grove sin største fiende er nok ungdomsdrama, for serien er helt klart innom Twilight-gata. Når det er sagt er det tydelig at dette ikke er ønsket, så Twilight-ånden blir fort slått ihjel av en dose sex og blod. Serien hever seg godt over fjortis-feberen og toucher noe mørkt og dystert som faller i smak. Det er likevel en del som mangler for å være helt i mål. Konseptet er godt og karakterene spennende. Det er derfor synd at Roth drar det hele litt for langt og noen av karakterene ender opp snodige og handlingen noe rotete. For her har vi alt fra Frankenstein-tenåringsjente til jenter som er gravide med engler. 

Peter (Landon Liboiron) og Roman ((Bill Skarsgård)) tar seg godt ut sammen og veier opp for hverandre. Når Roman drar vampyrgreia for langt; sex, blod og tankestyring tar Peter styringa. Samme greia når Peter trenger et ekstra øye i nattene som bikkje. Det er likevel ingen tvil på hvem som kommer best ut av det. Bill Skarsgård gjør i mine øyne en fabelaktig  jobb som en bortskjemt, mystisk og frustrert vampyr (eller “upir” som de så fint kaller det). Skarsgårds rolletolkingen er virkelig troverdig,  jeg får fort medfølelse og forståelse for Roman. Det er derfor synd at Landon Liboiron gjør noe med Peter som virkelig gir meg “Twilight-vibes” og i mine øyne ender Peter opp som en hårete Edwart Cullen (hovedperson i Twilight).

Makt på skjermen!

Familien Godfrey er en stor familie, men kjernefamilien består av Olivia (Famke Janssen), Roman og Shelly (Nicole Boivin). Etterhvert som vi graver dypere i Godfreys hemmeligheter blir vi kjent med en dyster fortid og det er klart at denne familien ikke bare er maktfulle og rike, men skjuler mye bak glansbildet. Familien fungerer godt på skjermen, med godt skuespill fra flere parter og et særtrekk man blir glad i. Mange pirker på Famke Janssen sin nederlandske aksent, jeg for min del stynes det krydret personligheten til Olivia og gjorde henne enda mer bitchy og mystisk. Godfreys fremstår som en troverdig familie med mye makt og evnen til å bruke den. De har som sagt byen i sin hule hånd og Hemlock har vært preget av deres industri i flere tiår. I den sammenhengen må jeg nevne hvordan Godfreys institutt er plassert på perfekt vis inn i den ellers gamle og umoderne byen. Det ser knallbra ut med store mørke bygg som bryter den ellers harmoniske arkitekturen og det er ingen tvil om at det er Godfrey som styrer skuta her!

Mystikk eller rot? 

Fra første episode reises mange spørsmål og mysterier med få forklaringer. Jeg forventer ikke (og vil heller ikke ha) en åpenlys forklaring på problemstillinger eller mysterier, men en oppbygging og små hint til hva som foregår hadde vært fint, for til tider går Hemlock Grove seg vill i egen historie. Serien graver seg dypere og dypere inn i egen mystikk og glemmer oss som publikum underveis. Til tider kan det virke som om Roth og gjengen tror vi sitter med samme informasjon og kunnskap som dem selv.

Derimot har Hemlock Grove et godt tempo og til tross for at sjangeren heller mot en “teen-flick” så tar den seg for god til det typiske drama. Konfliktene er akkurat modene, sære og dystre nok til å riste av seg fjortisene allerede fra de første episodene. Det er en god ting at Hemlock Grove ikke er begrenset av TV-bransjens strenge regler og kan leke seg akkurat nok til å gå over fjortissjangeren!

Hemlock Grove er kanskje på villspor til tider, men har helt klart noe å gi. Kanskje er det feil mann bak rattet? Roth har ingen mesterverk bak seg, men har fått urettferdig mye oppmerksomhet grunnet blant annet sitt vennskap og sammarbeid med Tarantino. Jeg hadde derfor likt å se denne historien i hendene på noen andre. Hemlock Grove streber etter å være noe stort og praktfult, derfor er det også en slik mann som trengs. Jeg ser for meg at dette er en serie noen vil elske og andre hate. Det er ting å pirke på i historien og valg som er tatt, men visuelt er den enestående både filmfotografisk og effektmessig!

Til tross for sin noe rotete handling og fremgangsmåte er Hemlock Grove et flott og koselig virrvarr av mystikk. Jeg ble glad i serien og så hele sesongen på kort tid. Roth er tydelig inspirert av David Lynchs Twin Peaks med et lite dystert samfunn krydret med hemmeligheter og skandaler. Hemlock Grove kan ikke sammenlignes med Lynchs særegne stil, men er likevel inne på noe spennende. Vi ser frem til andre sesong.

Regissør: Alejandro Brugués

Land: USA

Skuespillere: Alexis Díaz de Villegas, Jorge Molina og Andrea Duro

År: 2011

Originaltittel: Juan de los Muertos

Juan of the Dead er en morsom og blodig titt inn i Cuba som gir oss Cuba slik Shaun of the Dead ga oss England!

Denne gangen har zombiene tatt turen over havet til intet mindre sted enn Havana, Cuba. Vi møter Juan, en mann som til tross for sin noe turbulente omverden finner sin egen vei. Han styrer sitt eget liv og tjener sine egne penger der han kan. Hans omgangskrets er en gjeng kåte cubanere som i bunn og grunn er ganske lik han selv. Når et zombie-utbrudd finner sted i hovedstaten ser Juan og hans venner på det hele som en unik mulighet til å tjene litt penger. De opprettet et firma som hjelper deg med å bli kvitt dine kjære etter at de har transformert til zombier. Så man kan jo si at Juan og gjengen gjør det militæret ikke klarer når Cuba befinner seg i en katastrofe.

Juan of the Dead er jo spesiell selv før du har sett den. Det er en zombiefilm i Cuba med en tittel som helt klart leker med tanken rundt Shaun of the Dead. Så denne vekte nok oppmerksomhet innenfor sjangerfansen. Filmen gjør som sin navnebror og velger en humoristisk retning. Humoren er kanskje bekmørk, men jeg trakk helt klart på smilebåndet.

Juan of the Dead tar en titt inn i det cubanske samfunnet og trekker mange linjer opp mot det strenge og innelukkede regime og menneskene som vandrer i gatene «under det». Zombiene blir omtalt som alt fra dissidenter til amerikanere, så verken vi eller vår hovedgjeng vet helt hvor man skal legge skylden.  Statens unike evne til å dekke over blir også brakt til overflaten i filmen, da en fake propaganda blir satt opp for å feie zombie-utbruddet under teppet og fremstille alt som «under kontroll». Så på humoristisk vis legger Juan of the Dead frem Cuba for hva det muligens er og  det fungerer godt, bare synd det til tider kan bli litt mye, men helt klart en artig og original allegori.

Juan og våre andre hovedroller er en gjeng med herlige personligheter som setter den perfekte stemningen for en god horror-komedie. Én etter én leverer de kjappe replikker og filmreferanser. Til tross for sine noe alvorlige og tunge grunntanke rundt filmen så storkoste jeg meg med en kickass «zombie-killers gjeng». Som Shaun of the Dead bruker også zombiene som et humoristisk bilde på landets befolkning, og forskjellen på forholdene før og etter zombie-invasjonen er kanskje ikke så stor. Muligens er det også større problemer så zombiene står i grunn bare i veien, så vi hogger dem ned!

Jeg anbefaler filmen, helt klart. Likevel er det noe som gjorde at denne ikke gikk helt i mål etter min mening, den nærmest overfladiske dobbelbetydningen tar litt mye plass og mot slutten ble det litt slik – “ok vi har skjønt det nå”. Less is more!

En kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.

Jeg velger og gjøre dette til en kjappis fordi jeg ikke føler meg kvalifisert til å skrive en fullverdig, utdypende anmeldelse om denne underfundige filmen.

Skjønte ikke bæret jeg..

Følte meg litt som Bambi, som prøver å følge etter Koss. Ikke en av mine beste sammenligninger, men what the hekk, du skjønner poenget.

Litt om handlingen.

Jah…..En dame…skal vi se, en dame drikker en væske med en larve, og blir som en slags nikkedukke til sin ”herre” og gjør alt han ber henne om. Disse markene virker å formere seg og leve under huden hennes.

Litt senere ser det ut som den samme dama bytter blod med en gris. Eller i hvert fall deler de noe viktig seg imellom. En mann, som jeg ikke aner hvem er (gud)? bor på en gård og passer på grisefarmen. Det kan virke som alle grisene har er et annet menneske i blodet, og omvendt. Blodsbrødre.. heh. Etter et lite hopp i tiden (tror jeg) møter denne førstnevnte dama en mann på T-banen og de har en merkelig kobling.

Shane er et multitalent, ingen tvil om det, men jeg synes ikke han er noe særlig til skuespiller i denne filmen. Underspill er hans varemerke, så ikke tro det er det jeg sikter til. Jeg er stor fan av stilen og lavmæltheten. Det er ikke det som er ”problemet”

Kjærlighetshistorien som uspiller seg parallelt med alt det rare, ubegripelige som skjer, er dessverre uten snev av kjemi. Ingen kontakt mellom skuespillerne. Begge virker å stå i hver sin boble (kanskje det er gjort med hensikt?)

Det var nok meningen at formidlingen av dette forholdet skulle bli noe vakkert, spesielt og rørende, men jeg føler ingen av de nevnte. Det er noe fraværende med dem, og egentlig alle menneskene. Og hvem faan er han ..? Er det han samme som i sta? Alt som skal henge sammen, går opp i liminga hele tiden. Det blir for mye.. rart.

Javisst er filmen pastellaktig, drømmende vakker og sett bort ifra litt overivrig klipping i scenene, er dette en visuell behagelig opplevelse, men jeg mister tråden hele tiden og da hjelper det ikke bare med fine bilder. Når man har spist fargerik, frisk frukt i en uke får man lyst på litt kjøtt etterhvert.

Musikk er et fint virkemiddel, som kan løfte og forme en film, men må den surre og gå hele filmen igjennom?

Mens vi er inne på lyd, så er det mye fokus på lyder i filmen, altså lyder som lages av døde ting. Eks murstein mot metall, strøm i en stolpe eller en kopimaskin. Alle de tre hovedrollene deler denne fasinasjonen for lyder og det pirrer i noe hos meg også. Bare synd jeg ikke skjønner hvor de vil med det i historien. Er det fordi at grisene hører lyder på en annen måte og det preger menneskene, fordi de er koblet til grisene i blod eller sjel? Neeeh..  Jeg tar gjerne imot teorier fra lesere!

Førsteinntrykket mitt er, ikke egentlig skuffelse, men mer likegyldighet og litt sånn, at jeg begynner å le når jeg skal fortelle om den fordi den er så way over my head. Er nok ikke den reaksjonen reggisøren håpet på.

Shane er en spennende reggisør å følge. Jeg er stor fan av Primer, selv om jeg ikke skjønte alt der heller (hører rykter om at den 8 gangen du ser den skjønner du litt…) Jeg er bare på 3 kikk ennå og studerer tidstabellen som hører til filmen. BarneskolePrimer.

Har Upstream color noen ekle scener? Åjada!

Mark/larver kryper under huden på vår kvinnelige hovedrolle og det er ganske så realistisk laget. Ugg.. Det er også ekkelt når hun desperat prøver å skjære de ut med en kjøkkenkniv..

Noe annet som frika meg ut, var når vi får se inn i et griseøye. Det slår meg at det ligner mistenkelig på et menneskeøye og det får meg til å tenke ”stort”

Jeg elsker koteletter, men salte tårer tøyt fram, når noen av grisungene lider en dyster skjebne.

Jeg tror det kan være lurt og ikke ha for høye forhåpninger første gangen du ser filmen, husk at mer penger ikke nødvendigvis gjør reggisører bedre. Jeg har tro på å se den igjen med de følelsene jeg sitter med nå og oppleve den på en annen måte. Kanskje man blir positivt overrasket, ser  ting man gikk glipp av, betydningsfulle detaljer som gjør at filmen får en ny melodi. Kanskje du bare: aaahhh, var det sånn det var!

Kanskje ikke.

Tentakler for EKKELhet 2/ 8

kjapp og kjapp fru blom…

En undersøkelse sitert i Aftenposten slår fast at ingen av de spurte medlemmene i Dramatikerforbundet mener at NRK drama er nyskapende eller kreativ. En god del sier også at institusjonen er «inkompetent». Dette er sterke ord, men er det rettferdig?

På mange måter er det helt uforståelig at NRK drama ikke finner på noe interessant. Alt de trenger å gjøre er å spørre publikum om hva de har lyst å se. Stiller man et slikt spørsmål på vgd.no, freak.no eller på diskusjon.no får man øyeblikkelig femti forskjellige forslag om hvordan serien kan foregå i verdensrommet eller på bunnen av nordsjøen, hvordan den kan ta for seg utvandringen til Amerika, hvalfangst, redningsselskapet, Stortinget i perioden før krigen eller mye, mye mer. Det norske folket mangler ikke fantasi. Og om dette ikke var bra nok kunne man jo bare se til utlandet, til serier som Sopranos, Breaking Bad og Dexter hvor hovedpersonene er moralsk tvetydige eller til gamle klassikere.

Det burde altså ikke være mangel på ideer. Om det er noen som kan skrive disse seriene eller lage dem, det er vel det store spørsmålet. Er det kanskje slik at det å være manusforfatter ikke er lukrativt nok? En romanforfatter får et publikum, stort eller lite. Men en manusforfatter skriver et år på noe som kanskje aldri forlater skuffen. Hvert år lages det dessuten bare en håndfull norske dramaserier. Sjansene for at arbeidet skal være forgjeves er store. Burde norske manusforfattere få mere støtte og flere forfattere oppmuntres til å ta steget over på Tv skjermen? Serier som ikke blir produsert burde kanskje samles i en database, hvor produsenter ved en senere anledning kan hente fram det man trenger. I dag er ikke uprodusert Tv-serie et av søkealternativene på dramas.no.

Men det er kanskje ikke riktig så ille som man vil ha det til. En serie om tungtvannsaksjonen er i emne, det samme er en apokalyptisk serie om en fremtidig russisk invasjon. I følge NFI sin nettside er det søkt om støtte til utvikling av serier om Harald Hårfagre og mye annet. Så da er det kanskje også noe i veien med det siste skrittet fra papiret til produksjonen?

Enten velger ikke produsentene de morsomme ideene eller så klarer de ikke å gjennomføre dem. Om Gene Roddenberry kom til NRK Drama og sa at han ville lage noe slikt som Star Trek, ville han ha fått støtte for dette? Det er heller tvilsomt. I stedet satser man på kjente bøker slik som Jan Kjærstads Erobreren. Men heller ikke den klarer man å gjennomføre. Kjedelige eller trygge valg som Hjem og Himmelblå, basert på en britisk serie som allerede har bevist sitt potensial, blir resultatet.

Det er altså mulig, ihvertfall frem til i dag, å kritisere norsk Tv-drama i mange produksjonsledd. Det er vanskelig å lage manus og det er vanskelig, om ikke umulig, å få produsert en serie. Her er det kanskje institusjonelle stivheter innen NRK og TV2 som jeg ikke er kvalifisert til å kritisere. Debatten raser imidlertid på nettsteder som Rushprint, og man ser fortvilt til små land som lykkes, slik som Danmark og Sverige. Hva er det de gjør som er så mye bedre?

I svenske og danske serier ser vi sjelden overspill slik som man fortsatt ser i norsk tv drama. Jeg så en gang en episode av krimserien Fox Grønland, og der snakket man fortsatt med Nasjonalteater-dialekten kjent fra 1970-tallet. Kunsten å være «understated», naturlig og oppriktig er fortsatt et problem. Til sammenligning ser vi aldri noe slikt i Broen, Wallander eller Beck. Klarer nemlig skuespillerne å snakke naturlig, kan selv de verste replikker oversees. Folk sier nemlig mye dumt i det virkelige liv, men de er alltid oppriktig i sin idioti.

Men kanskje er det markedet for norsk Tv drama som er for lite? Er det for lite penger til opprettholde et stort nok reservoar av talenter? Da burde vi ser på hvor det blir av norsk TV drama etter premieren. Jeg lette nylig etter serien om Henrik Ibsen: En Udødelig mann (2006). Men den ble aldri gitt ut på DVD og NRK sier til meg på epost at den aldri vil bli utgitt heller pga av opphavsrettsproblemer. Serien er dermed tapt for publikum. Den ligger på et lager og råtner. Hva om man endret reglene slik at norske Tv kanaler måtte sende mere norsk drama, slik som franskmennene har gjort i Frankrike? Da måtte man igjen grave frem gamle ting og sende dem på TVN, Max, Fem, Viasat 4, Vox og TV3. Om ikke dette er for ekstremt kunne man lage en egen reklamefinansiert kanal for gammel norsk drama. Til slutt kunne man jobbe videre med å selge norsk drama i utlandet. Alle disse tingene vil sprøyte mer ressurser inn i dramaproduksjonen her til lands.

20. april i år holdt Himmelschiff Excelisor (DK), The Beardy Durfs (DK), Treasure of Grundo (NL) og Those Foreign Kids (NL) en liten minifestival under navnet Copenhaarlem på scenen og utestedet Drone i København.

Samtlige av konsertene ble filmet, og under finner dere en eksperimentell video formet rundt Himmelschiff Excelisor opptreden under Copenhaarlem. Himmelschiff Excelisor, som beskriver musikken sin som ”sci-fi black/doom-metal blandet med shitgaze”, er gitarpedalmakerne Vulcan Mulciber (Jesper Bagger Hviid og Jon Marius Brogaard Aeppli) omgjort til band. (mer…)

Sommeren nærmer seg og dette er filmene som sørger for den riktige sommerstemningen selv foran tv-skjermen! Eller er de kanskje de som sørger for at du avlyser badeturen, hytteturen eller teltturen?

 Jaws (1975)

En gigantisk hvithai begynner å true det lille øysamfunnet Amity. Byens politimester, en marine vitenskapsmann og en hardbarka fisker er gjengen som skal ordne opp!

“Hai!”. Det siste du vil høre når du nyter fridagene dine på en bademadrass i det åpene blå. Dette er filmen som setter marerittet til virkelighet. Med den vell-kjente filmmusikken, rødt vann og turister i bikini er dette den perfekte filmen å skippe sommerværet for!

Piranha (2010)

Etter et undersjøisk jordskjelv settes en forhistorisk fiskeart løs. En gruppe fremmede må gå sammen for å stoppe den kjøttetende fisken fra å rive hver og en av byens innbyggere i fillebiter.

Piranha er filmen som drar det hele litt lenger, litt lenger enn vår kjære tidligere nevnte Jaws. Vipper det hele over på den komiske siden og vi digger det! Sommerstemningen er høy med sol, toppløse damer, øl, musikk og…blod(?).

The Ruins (2008)

En rolig ferie til Mexico snur raskt til det verre for fire amerikanske turister. De blir sammen med en tysk turist med til noen bortgjemte ruiner. Snart står de øye til øye med et naturliv litt utenfor det vanlige. 

Dette er kanskje filmen som får deg til å avbestille billettene til den fantastiske opplevelseferien du har planlagt så lenge. Her går fremmedfrykt og naturen hånd i hånd. Når sommerparadiset vender ryggen til burde du være langt unna!

The Lost Boys (1987)

En liten familie flytter til en ny landsby. Etter en stund får de to sønnene grunner til å tro at vampyrer raver i gatene om natten. 

Dette er sommerstemning på høyt nivå. Det er noe med denne filmen som gir den perfekte stemningen, til tross for at sommeren ikke er særlig vesentlig. Folk mingler i gatene i god 80-talls stemning med musikk og dans i kveldsolen. Når solen ikke er der smyger nattens vesen rundt i gatene forkledd som den perfekte sommerflørt!

Cabin Fever (2002)

En gruppe på fem ungdommer feirer overstått eksamen på hyttetur i skogen. Så stappfulle av øl og hormoner starter begynnelsen på en feiring litt ute av det vanlige. En fare ligger å venter, noe som bokstavligatalt vil grave seg under huden til de unge sjelene.  

Cabin Fever er den gode gamle klisjeen, med en annerledes og velfungerende twist. Denne, et par pils og gode venner passer perfekt som en avslutting på en lang dag under sommersolen. For ingenting er vell bedre en sol, kjærlighet, varmt vann, venner og hyttetur? Eller?

Vi befinner oss rundt tiden etter første verdenskrig, en perfekt tid for spøkelser. Etter at tusenvis av familier sitter igjen med store tap er behovet for at gjenferd eksiterer, kanskje større enn troen. Dette gjelder også vår hovedperson Florence Cathcart.  

Cathcart er en åpensinnet kvinne, en av de få som ikke fant ro i religion i årene rundt 1920. Hun blir omtalt som en spøkelses-jeger, men har aldri selv sett et gjenferd. Derimot har hun blitt spesialist på å avsløre falske seanser og lureri.

Robert Mallory, en gammel krigsveteran, banker en ettermiddag på Florences dør. Han er lærer ved en kostskole for gutter og søker Florences kunnskaper og hjelp. Han er overbevist om at noe paranormalt lusker i gangene på den gamle skolen. Sikker på at dette er nok et lureri går Florence med på å reise til skolen, om ikke for å fange et gjenferd, men da ihvertfall gutter som leker gjenferd.

Nick Murphy velger med denne spillefilmdebuten å ta oss med mange år tilbake,  inn i en perfekte tid for gjenferd. Ved hjelp av et gammelt britisk slott legger han grunnlaget for den perfekte stemningen, med utallige mange rom, trapper, mørke kroker og knirkene tregulv. Dette er en film som tar seg for god til skrekkscene etter skrekkscene. The Awakening holder tett på kortene og gir oss ikke mer enn nødvendig for å sette en uhyggelige stemningen. Filmen sirkler rundt temaer som skyld og benektelse. Da kan det diskuteres hvorvidt huset og husets lukkede dører blir et bilde på nettopp det.

Mange skrekkfilmer og grøssere har en tendens til å  hvile på skrekkscenene og “bø!”-momentene. The Awakening er ikke en slik film. Historien står godt på egne ben og de paranormale øyeblikkene blir bare en bonus og en undertone. Historien er klassisk og godt gjennomført. Den trimmer hjernecellene dine i hele 107 minutter.  Det hele blir bunnet vakkert sammen mot slutten og etterlater ingen løse tråder. Godt!

Filmen havner etter vår mening på samme linje som The Others og The Changeling, den har også likhetstrekk med klassikeren The Innocents. Detet er jo et virkelig et godt utgangspunkt. Disse er ihvertfall filmer som ligger høyt på vår liste. Kvalitets-grøssere med godt gjennomførte spøkelseshistorier.

Rebecca Hall gjør en perfekt rolle som Florence Cathcart. En dypt såret kvinne som er preget av sitt savn over sin forlovede som aldri kom hjem fra krigen. Hun er utslitt av skyld og savn, på stadig søken etter noe hun ikke tror på, men så inderlig vil tro på. Det er likevel først når Florence bryter sammen at Hall virkelig leverer! Vi skal heller ikke glemme Dominic West som også spiller godt som en plaget mann med egne gjenferder på skuldrene, da minnene fra skyttergravene sitter som dype sår han aldri lar gro.

Visuelt er The Awakening virkelig vakker. Scene-settingen og kostymer er veldig troverdig, jeg tvilte aldri på årstallet vi befant oss i, men dette vet vi jo allerede at engelskmennene kan!

The Awakening er ikke den filmen du søker, men den du vil ha. For denne filmen vil gi deg en langt mer guffen følelse en ti liter blod på lerretet!

Bussen (1961) er den filmen av Arne Skouen jeg liker best. Skouen var en alt for alvorlig filmskaper og Bussen er den beste av hans komedier. Det er også en av Leif Juster sine beste filmer. Juster var bestefedrenes- nei oldefedrenes- moromann. Lang og hengslete med en rusten stemme og rufsete ansikt, kjent fra revyscenen og fra krigstidens komedie Den forsvundne pølsemakeren (1941). Juster var ikke pen eller kjapp i replikken. Ei heller var han ekstrem eller utfordrende på noe vis. Men Bussen (1961) viser oss hva som gjorde han så populær.

Bussen begynner med at buss-sjåføren Thorvald, spilt av Leif Juster, kjører ungene til skolen i sin eldgamle buss, en farkost som har fått det passende navnet Gamla. På veien stopper han for å hente ungene som er for sene. Han steller dem, fikser flettene til jentungene, hjelper naboer og gir fattigfolk gratis reise. Sammen med ungene synger han til og med samstemt en vise av Alf Prøysen. Dette er for meget for den lokale kontorsjefen, som ser at Gamla ikke klarer å forsere bakketoppene og at sjåføren blåser i rutetiden. Han går inn for å bytte ut Juster og bussen hans med et moderne buss-selskap og en ny buss. Filmen handler altså om Justers gamle verden mot den nye, om varme og menneskelighet mot den nye tids mas, effektivitet og profitt.

Selve historien om bussen som må skiftes ut er langt fra original. 8 år før Bussen ga Ealing Studios i England ut filmen The Titfield Thunderbolt (1953), om en liten landsby som prøver å redde sin toglinje ved å bruke et antikk tog. Også i den filmen sto det gamle mot det nye. Den store forskjellen mellom Ealing komedien og Bussen er imidlertid Leif Juster. Jeg vil derfor ikke dvele for mye ved en forutsigelig fortelling og heller fokusere på ham.

Det er en scene i Bussen som er aldeles kostelig. Leif Juster sniker seg inn på sykeværelset til en liten jente for å se til henne. Det er knirking i treplankene på gulvet, men den godhjertede Juster gjør alt for ikke å vekke henne. Men hun er alt våken og Juster må fortelle henne en liten historie, som ender med ordet: «Bæsjen!». Denne scenen viser oss Juster på sitt beste. Her lyser han en varme som bare han og Henki Kolstad har hatt i norsk film. Juster viser noen av de samme kvalitetene som «the everyman» James Stewart i Frank Capra filmene. Aftenposten skrev i 1961 om Bussen at «Dette er Leif Justers seier som alvorlig skuespiller».

Regissør Arne Skouen bør også nevnes. Det er han som får barna i filmen til å spille naturlig. Skouen var flink med barn, ja med skuespillere generelt. Man ser sjelden noe unaturlig spill i Skouens filmer. Juster på sin side fikk vise frem noe av sin varme i filmen Skraphandlere(1975). Et knippe slike roller er imidlertid ikke mye i langt liv. Juster hadde heller ikke særlig bredde som skuespiller. Han var stor som revyartist, men som filmskuespiller var han ikke det han kunne ha vært. Til det var rollene for like og filmene for få.

Revanche (Criterion nr. 502)(Blu-ray)

Østerrike – 2008 – Götz Spielmann (farger)

Å fortelle stillhet

Nivå 1 (uten spoilers)

Alex arbeider på en bordell og er sammen med Tamara, en av de prostituerte. Han drømmer om å utføre et bankran og deretter investere i en bar. En dag gjør han alvor av planen.

Nivå 2 (med spoilers)

Revanche er en film som ikke har en fastspikret tematikk, så den er rimelig åpen for tolkning. Her vil jeg presentere en mulig vinkel å se filmen fra. Ordet revanche betyr hevn, men kan også bety revansje, en ny sjanse. Med det i minne, synes jeg det faller naturlig å se filmens tema som utvikling fra hevntanker til erkjennelse av at vi kan velge å starte på nytt i livet og få en ny sjanse. Følelser og anledninger kommer og går.

Slik jeg ser det starter filmens andre del med Alex i en sorgtilstand hvor han arbeider med hardt kroppsarbeid, mest sannsynlig for å overskygge de vonde tankene sine. Å bli fysisk sliten gir ham noe annet å tenke på enn tapet av kjæresten sin, og lar han sove bedre enn han ellers ville gjort. Antageligvis føler han stor skyld for dødsfallet til Tamara siden han lot henne være med i ransbilen hvor hun blir skutt og drept.

I en tilstand av eksistensiell krise, forsøker han å kutte alle bånd til andre mennesker. Bestefaren ser ut til å være et nødvendig onde i hans verden siden han eier gården. Vi ser at han ber Susanne holde seg unna, han vil ha tid til å drukne seg i sorgen uten å måtte støte på forstyrrende elementer. Hun aksepterer forbudet mot å komme til gården, men inviterer ham til sitt hus siden hun er alene om kvelden. Dette er en tydelig seksuell invitasjon. Kanskje opplever Alex allerede her at han her har et valg mellom de forskjellige betydningene av ordet revanche. Han kan slutte å hevne Tamara gjennom å straffe seg selv, og heller gi seg selv en ny sjanse med nye mennesker.

Det ender med at han dukker opp ute hos Susanne om kvelden, og de har sex. Hun er gift med politimannen som skjøt Tamara under flukten. Gjennom møtene med Susanne forstår Alex hvordan det henger sammen, og han har nå muligheten til å hevne Tamara ved å skyte Robert, politimannen. Dette er noe han seriøst vurderer, som vi forstår siden han har med pistolen sin til området Robert pleier å jogge. Han sikter på bakhodet til Robert, men senker pistolen uten å ha avfyrt den. Han er i en prosess om hvilken revanche han vil velge, men vi ser vel allerede her at han kommer til å søke forsoning. Ved å invitere til samtale med Robert uten at han vet hvem Alex er, får Alex svar på de spørsmålene som er viktige for ham. Robert siktet på dekkene. En benk ved et lite vann er et utmerket sted for vanskelige samtaler.

Det er ikke bare Alex som blir eksponert for valg. Susanne får vite at Robert ikke kan gi henne barn, og jeg velger å tolke hennes plutselige seksuelle interesse for Alex som en mulighet til å bli gravid. Igjen handler det om forskjellige måter å se en vanskelig situasjon på, se muligheter om de er enn så vanskelige.

Den gamle mannen gjør sine valg i en situasjon hvor han har mistet sin kone, og lever i en utdøende verden. Han er sikker på at han skal få se sin kone igjen i et annet liv.

Politimannen sliter med skyldfølelse over å ha drept en kvinne. Han har lyst til å gi opp, og er frustrert over at han aldri klarer å gjøre noe riktig. Alex ser sin sorg speilet i Roberts anger.

En skjult kraft snur dette til noe positivt, noe som gjør menneskene mer humane. Spielmann har en veldig respekt og sympati for naturen, og en tilsvarende skepsis til det menneskeskapte moderne samfunnet. Filmen handler mye om kontrasten mellom penger og natur. Natur konkurrerer ikke, men samarbeider. Red light distriktene er ekstremversjonen av vårt samfunn. Profitt uansett kostnad. Natur er ren og tolerant. Den er rolig og skaper rom rundt menneskene, og den er autentisk. Dette er ord det kan være greit å ta med seg inn i forståelsen av Revanche, og se det i forhold til de to delene filmen er bygget opp av.

Spielmann er opptatt av kontrasten mellom natur og ro, og det hektiske bylivet. Filmen skifter både tempo og stemning i andre del. Filmen blir mer reflektiv og dvelende, som Alex sin sinnstilstand. Spielmann fører sammen landlig og urbant strev, menneskets lodd i dagliglivet. Vi kan se mennesket og kosmos og hvor stor naturen er. Alex sine problemer er altoppslukende, men allikevel så små i den settingen Spielmann plasserer ham i. Naturen maler og maler, alt gror og må pleies, livet stopper ikke opp om et menneske dør. Det er en trygghet og trøst i det. Jeg tolker den gjentakende scenen med en stein som kastes i vann og lager ringer, som at alt i naturen og vi mennesker med, virker på hverandre.

Først kommer situasjonene i forholdet mellom mennesker, deretter springer hva vi sier ut fra det. Derfor skriver Spielmann alltid dialogen sist, for å få den naturlig. Dette er i sterk kontrast til andre regissører som har dialogen klar først og så skaper situasjoner dialogen kan uttrykkes i. Jeg synes Spielmann er inne på noe viktig og essensielt her. I hans film føles ikke dialogen tvungen eller unaturlig, men nærmest organisk. Denne strategien skaper også rom for overraskende vendinger i dialogen. Kommunikasjon er som regissøren påpeker ikke presis i virkeligheten, men består av mange små misforståelser som må rettes opp i. Det er en bevegelse mot hverandre og fra hverandre, kontinuerlig.

Spielmann forteller et sted at han liker stillhet og at målet hans er å kunne ha fortalt stillhet. Det synes jeg var en fin overskrift.

Øyeblikket: Alex har forberedt seg til å møte politimannen på en av sine løpeturer og kjenne på muligheten for å skyte ham. Han sikter på hodet til politimannen der han jogger bort fra ham, men lar våpenet falle. Det er en nøkkelscene i Revanche og viser hvordan hele livet vårt er en serie valg hvor et feil valg kan ødelegge alt. Her gir utfallet oss heller en vakker følelse av håp.

Lyd og bilde

Som jeg forventet av en så ny film, er både lyd og bilde av fin kvalitet. Bildet kommer i 1.85:1 og er ekstremt rent og klart. God skarphet, høyt detaljnivå og god dybde. Fargene er veldig realistisk gjengitt. Lyden er klar og dialogen blir plettfritt gjengitt.

Ekstramateriale

New video interview with Spielmann: Regissøren er opptatt av å ikke være en intellektuell filmskaper. Han lager filmer med emosjon. Han innrømmer at Revanche står i fare for å bli en film i to deler, siden det er veldig stor forskjell på første og andre del. Men han mener det har blitt en helhetlig filmopplevelse. Moderne filmer lar et bilde stå i tre-fire sekunder, noe som ikke er nok til å ta inn et bilde. Det blir en serie middelmådige bilder. Spielmann mener hans lite kommersielle filmer viser mer respekt for publikum enn de kommersielle filmene som skal være laget for publikum. Hans mål er at publikum skal glemme tiden og bli oppslukt av filmen. Da står tiden stille. Med en gang vi begynner å analysere er vi tilbake i tiden. Spielmann nevner ikke overraskende Antonioni som inspirasjonskilde. Dette er et ærlig intervju som ga meg mye. Det varer i 35 minutter.

The Making of “Revanche,” a half-hour documentary shot on the set: Man må føle hva Revanche handler om sier Spielmann. Han var veldig fornøyd med dobbeltbetydningen av tittelen. Skuespilleren som spilte Alex måtte jobbe i en bordell for å gjøre research, som ledd i Spielmanns krav om at skuespillerne skal vite hva de skal formidle. Han er også opptatt av å fjerne maskene de har, og det gjøres under øving. Denne lille dokumentaren er på 36 minutter, og man får en fin innsikt i hvordan Spielmann jobber som regissør.

Foreign Land (Fremdland), Spielmann’s award-winning student short film, with an introduction by the director: En flott film i majestetisk natur, som er så vanskelig tilgjengelig at far og sønn må trekkes opp i en taubane for å komme til gården sin. Vi følger sønnen som må være der en uke uten faren sin.

U.S. theatrical trailer: En lekker trailer. Kort, men stemningsfull. Fortettet. 1.37 minutter.

A booklet featuring an essay by critic Armond White: Essayet tar for seg den filosofiske meningen i filmen, kontrasten mellom natur og det moderne. Et spennende essay som gir oss til ballast til å tolke filmen.

American Mary er film nummer to fra Jen og Sylvia Soska, bedre kjent som “Soska Sisters” aka Twisted Twins.  Når det er sagt så er American Mary helt klart filmen som gjorde dem synlige på markedet. Deres debutfilm går under navnet Dead Hooker in a Trunk, denne har vi ikke sett, men kommer til å se og komme tilbake til senere.

Mary er en ung kirurgistudent og svært god i faget. Hun har et avslappet forhold til studiene, til hennes lærers fortvilelse. Hun lever livet som en fattig student og er desperat etter mer penger. Det er derfor hun bestemmer seg for å svare på en jobbannonse angående jobb som stripper. Denne kvelden snur hverdagen til den unge studentet opp ned, etterfulgt av et grusomt møte med sin faglærer på fest. Det er med disse hendelsene Mary får et nytt syn på livet og dets verdier. Hun trår inn i en verden hvor hun bruker sine kunskaper utover både normer og regler.

American Mary reiser spørsmål ved ekstreme sider av et utseendefokusert USA, deriblant body modification. Vår hovedperson er et offer for en manns likegyldige syn på kvinnen, og hun responderer med å manipulere kvinners kropp med sin kirurgiske kompetanse.

I rollen som Mary Mason finner vi ingen andre enn den sexy Katharine Isabelle. Frekk og heit leker hun seg igjennom en tung rolle og det hele blir som et gjensyn med en moden Ginger (fra sin tidligere rolle i Ginger Snaps). Mary er en ensom ung jente som kun omgås sine kunder og andre medlemer av den mørke subkulturen. For utenom  Katharine Isabelle er castingen i denne filmen noe merkelig. Vi møter blant annet Sylvia og Jen Soska, som før sitt gjenomslag gjorde en del amatørskuespill, blant annet i sin egen debutfilm Dead Hooker in a Trunk. Tristan Risk er også et navn som er verdt å nevne. Tristan Risk spiller en noe snodig venninne av Mary, men skuespilleren bak er minst like snodig. Googler du henne og de to søstrene trer du inn i en gotisk og snuskete verden. Når det er sagt gjør denne merkelige karakteren en god jobb og setter prikken over i’en som et et ekstremt utfall av body modification.

American Mary minner på mange måter om den aktuelle Excision, da først og fremst visuelt. De er begge filmer som har tunge og grafiske bilder å formidle, derfor er det en fryd å se hvordan det utføres. American Mary gir deg aldri mer lys enn nødvendig og du fomler mer eller mindre  i mørket i 103 minutter, lyst opp av stilige kontraster. Dette ser knallbra ut! Filmfotograf  Brian Pearson lar seg også inspirere av de store gutta, da han med jevne mellomrom gir blodet i filmen en hylende rødfarge. Dette er en herlig effekt tidligere sett spesiellt innenfor den italienske undersjangeren giallo.

Som debutfilm så har vi lite å pirke på, dette er en grusom herlighet og møtet med Soska-søstrene var for vår del et godt et. Vi ser frem til mer fra det sære tvillingparet. Når vi da likevel holder tilbake to karakterer er det rett og slett fordi vi føler filmen holder litt tilbake. Den er en av de få som tar seg selv for lite seriøst. Den har nemlig alt redskapet, men tør ikke bruke det, så man blir sittende med en følelse av at den kunne dratt det hele enda litt lenger, uten at den hadde krysset grensen over i det banale. Når det er sagt anbefaler vi virkelig denne filmen!

Skal man sammenligne filmversjonen av Jostein Gaarders ungdomsroman med noen andre norske filmer måtte det være En håndfull tid (1989) eller Brødrene Dal og spektral-steinene (1982). Som i En håndfull tid hopper vi frem og tilbake mellom virkelighet og drøm, mellom nåtid og fortid. Som i Brødrene Dal-serien reiser vi gjennom virkelige epoker og gjenopplever store begivenheter. Men Sofies verden (1999) er langt mer didaktisk enn begge disse. Her formidles og dramatiseres hjørnestener i vestlig kulturhistorie og gjøres tilgjengelig for ungdom. Boken var en verdenssuksess og filmen viste seg å være helt grei tidtrøyte.

Hovedpersonen i filmen er fjortissen Sofie, ei veslevoksen jente med en klumsete mor. Sofie får en dag flere brev i posten som stiller vanskelige filosofiske spørsmål, som «Hvem er du?». Til slutt får hun en videokassett og på fv-skjermen ser hun sin filosofilærer Alberto. Selv om kassetten skal være filmet snakker han til Sofie som om de var i samme rom. Snart oppdager vi at Alberto har overnaturlige evner og han trekker Sofie med seg på en reise gjennom tiden. Vi får se flotte scener fra gamle Hellas, middelalder og Rennesanse. Berømte historiske skikkelser som Shakespeare og Leonardo da Vinci dukker opp i flyktige øyeblikk, før historien haster videre. Klimaks bygger seg opp etterhvert som Sofie skjønner at hun lever i en magisk verden, en annen virkelighet enn menneskene, og hun legger en plan for å flykte.

Jeg må innrømme at jeg til å begynne med syntes Sofie var en slitsom drittunge som stilte dumme spørsmål. Men etterhvert som historien vokste og de magiske elementene ble fremtredende fikk spillefilmen noe av den samme energien som En håndfull tid: en høyst redigert fantasiverden hvor stadige klipp og hopp fra sted til sted blir bundet sammen av en overhengende tematikk. Tomas von Brömssen er svært entusiastisk som filosofilærer Alberto og Silje Storstein spiller Sofie med passende blanding av undring og pågangsmot. Skal man kritisere filmen for noe må det være at alle klippene og tidssprangene av og til gir fortellingen et noe rotete preg. Mye er presset inn på kort tid. Man savner dessuten en sammenhengende historie og ordentlige relasjoner mellom karakterene.

Kull 7s eksamensfilm “To Guard a Mountain” er nominert til student-Oscar!

Og ikke bare det, siste nytt er at filmen er plukket ut til å vises på Short Film Corner i Cannes!

Isa, hovedkarakteren i To Guard a Mountain, spilt av Besim Murtezani.

To Guard a Mountain (Å vokte fjellet) er en av ni finalister i kategorien for utenlandske studentfilmer til Student Oscar. 13. mai blir tre av disse plukket ut til å være med i den endelige konkurransen om statuetten. Skulle Izer & co. nå helt opp blant de tre beste, spanderer Oscar-Akademiet tur til utdelingen i Hollywood. Fingre og tær krysses!

Vi gratulerer teamet bak filmen: regissør Izer Aliu, produsent Elisabeth Kvithyll, manusforfatter Tor Hubro Stene, filmfotograf John-Erling Holmenes Fredriksen, produsksjonsdesigner Ragnhild Juliane Sletta, klipper Alline De Almeida Lande og lyddesigner Jesper Miller.

Regissør Izer Aliu og produsent Elisabeth Kvithyll med Amanda-statuetten.

To Guard a Mountain vant Amanda for beste kortfilm i 2012. Les om amanda-prisen her.

Les Aftenpostens artikkel om Oscar-nominasjonen her.

Les artikkel i Rushprint om Oscar-nominasjonen her.

Og ikke minst, GDs dekning av Oscar-nominasjonen her.

Følg filmen på Facebook.

Kull 8 og Filmskolen gratulerer og ønsker lycka till!

The broken er en film som ikke skårer så høyt på feks IMDB, men jeg synes den fortjener oppmerksomhet her på ekkelt. Den oser av ekkel stemning og har blitt en av mine ”ta fram igjen” favoritter. Jeg vil si det samme som noen mennesker gjør om juleribba. Den er faktisk bedre ved andre runde.

Litt om handlingen.

Gina havner i en bilulykke og mister mye av hukommelsen. Rett før ulykken ser hun en dame helt lik seg selv kjøre forbi og følger etter henne.

Så, la oss nå si at du står på gata og plutselig ser du deg selv kjøre forbi i din egen bil. Hva gjør man egentlig? Jeg tror jeg hadde gjort omtrent alt annet enn å følge etter, men filmens hovedperson Gina gjør nettopp dette. Sånt kan jo umulig gå bra.

Filmens absolutt sterkeste virkemiddel er musikken, som helt fra første scene indikerer at noe er forferdelig galt. En ulmende prikkende følelse brer seg. Som å ha glemt å skru av dusjen eller har en ubetalt inkasso liggende i en skuff. Det blir problemer av sånt…

Folk går på jobben, rer opp senga, men ting er ikke som de skal!

Bare et overblikk over byens hustak, får meg til fare sammen. Jeg må være på vakt, passe meg for ..noe. Det er i ferd med å skje utrolige ting, som vil forandre alt.

Jeg digger påfunnet: Dobbeltgjengeren din, eller i dette tilfellet speilbildet ditt er drittlei av å bare være et speilbilde. Lei av å bare herme etter alt du gjør. Det har ventet en liten evighet for å få komme ut å være deg. Stått bak i dypet og kikket ut, vært fanget. Nå er det tydeligvis nok. De har funnet en inngang. En slags portal.

Dobbeltgjengerne tyter frem, og ligner.. Tja, hva kan det være? Et alter ego kanskje? Det ser i hvert fall ut som en litt mørkere og mer utspekulert utgave. Det lurer noe kaldt og blankt bak øynene deres. Ellers er de identiske sin “eier”og nettopp derfor blir situasjonen så bisarr og uoversiktelig.

Midt oppi alt strever Gina stakkar, med å prøve å huske noe fra bilulykken. Hva har skjedd i det tidsrommet fra hun følger etter damen som ligner henne på en prikk og til hun sitter i bilen? Hvem var denne damen?

Filmen har en fin måte å beskrive hennes hukommelsestap på. Å kjøre de sammen difuse minnene gang på gang, får oss til å føle at vi er i samme situasjon som Gina. Noe er visket ut, men repeteres kontinuelig, fordi hjernen desperat prøver å lappe det sammen. Noen ganger skjøtes det på et lite ekstra fragment, men aldri så mye at man forstår sammenhengen.

Disse konstante tilbakeblikkene er viktig for filmens oppbygging. Det er også små clues. Plutselige lynende grøss innimellom fra fortid, framtid, drøm eller virkelighet. Ikke for å få oss til å skrike-skvette, men bare helt stille uten forvarsel kommer de for å sette en støkk i deg og fylle hodet ditt med marerittaktige bilder.

Se scenen hvor Gina prøver å fortelle psykologen sin om mistanken hun har om kjæresten sin.  ”I dont think Shephan is my boyfriend. It looks like him, but its not him” Her er et godt eksempel på disse små isende klippene innimellom.

Scenen hvor Gina lister seg ut fra badet og ser samboeren bare stå stille og glo inn i en krok er også virkelig skummelt. Sammen med hans generelt underlige oppførsel etter ulykken hennes. Men det som tar kaka er den ekle drømmen hun har, og hvordan kjæresten blir formidlet i denne.

Ellers er det mye som er ekkelt i denne filmen. Noen ganger er det så enkelt som et kort blikk. En tom sykehuskorridor, en pappkopp med kaffe ligger sølt på gulvet i et rom ingen har vært i. Og hvem i huleste hadde trodd bare at det å se en rød bil, kunne være så ubehagelig?

Tenk på det: En annen deg. Ser ut som deg, snakker som deg, men er ikke deg. Det er noe ekkelt og samtidig tiltrekkende med hele greia. Jeg har ofte blitt forelska i folk som ”ligner” på noen, men jeg ser det ikke før etterpå. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje den samme grunnen til at vi lyser opp hver gang vi hører en sang på et utested vi kjenner igjen. Selv om jeg egentlig ikke liker den så godt, skjer det noe.  Det er bare så triggende å kjenne igjen noe. Trygghet kanskje.

Det kan også være skremmende med likheter:

En gang når jeg var mindre og hadde større briller, var jeg på senteret og hadde mista mamma. Med min store separasjonsangst og mitt generelt bekymrede vesen, var panikken et faktum. Jeg snørra meg igjennom den tette muren av julestressa folk og lettelsen var stor når jeg så ryggen til mamma og kastet meg over hånda hennes. Problemet var bare at en ny redsel skyllet over meg, når dama snudde seg og bare var en litt eldre kopi av mamma. Hun lignet bare veldig. Denne mammakopien med rynker og litt sintere øyne ga meg et blikk som var vanskelig å tyde (likegyldig?)og snudde seg vekk. Hånda mi blei ristet løs og jeg visste fra det øyeblikket at verden kunne være et merkelig forvirrende  sted.

Den ”ekte” mamma ropte meg opp på høyttaler og gjensynet ble tårevått. Fra min side i hvert fall. Jeg så den dama noen år senere og selv om jeg var eldre, synes jeg fortsatt det var ekkelt å vite at et sted der ute var mammas sinte kopi. Jeg tror faktisk jeg prøvde å skrive en historie om det, men ble liksom ikke helt fornøyd. Klarte ikke formidle stemningen ordentlig og det ble ikke skummelt nok. Det klarer The broken så til de grader!

Filmen har muligens blitt inspirert av en gammel Twilight zone episode som heter ”Mirror image”, som forøvrig ligger på Flix. En morsom detalj er at hovedrollen spilles av Vera Miles fra Psycho og Psycho 2. Ta det med ro, hvis du ikke kjenner henne igjen, så kjenner du igjen den karakteristiske stemmen.

Tentakler for EKKELhet 5/ 8

Filmskolen utvider søknadsfristen til filmlydlinjen til 21. mai 2013.

“In the same way that painting, or looking at paintings, makes you see the world in a different way, listening to interestingly arranged sounds makes you hear differently.”

sa Walther Murch, lyddesigner og filmklipper på blant annet Apocalypse Now, The Godfather (2 og 3),  The Conversation, Cold Mountain, The Talented Mr. Rippley og The English Pasient.

Lyddesign-student Vegard på dokumentarfilmopptak i Nigeria. Foto: Margrete Vinnem

Les mer om lyddesign-linjen her:

http://hil.no/hil/den_norske_filmskolen/studietilbud/filmlyd

Da er CPH PIX over for denne gang, og jeg vil komme med en rekke oppdateringer nå i etterkant for å veie opp for den svake dekningen under festivalen. I dette innlegget vil det dreie seg om filmene: To the Wonder og The Last Elvis. (mer…)

Dette er IKKE en filmomtale. Dette er IKKE promotion. Jeg skriver om ting som har hendt meg, så navna må jeg jo ha med. Og så videre…

Det var en helt vanlig kveld. Guttungen hadde sovnet. Og med kone på kveldsvakt var kvelden moden for en film. Jeg så for meg noe à la A Few Good Men (jeg liker den filmen litt for godt, altså). Tastekid anbefalte meg (blant andre) en film fra 1986 (FILMÅRET!) og etter litt gjennomlesning av ymse anmeldelser og litt trivia på IMDb var jeg ganske sikker på at ingenting kunne gå galt denne kvelden.

Åpningsscenen er i utgangspunktet helt ordinær, men det er noe med atmosfæren, landskapet, bilkjøringen og musikken som gjør dette til en typisk amerikansk film fra 80-tallet. Jeg fikk gode vibber og en svak kiling rett bak navlen. Men dessverre er det sant som de sier (eller bør si): Ikke døm filmen på åpningsscenen.

Etter drøye tre kvarter ut i filmen var jeg allerede i gang med twitter og googling på alle tilgjengelige plattformer. Filmen rullet og gikk i bakgrunnen og den angikk på mange måter ikke meg. Her snakker vi store navn som Gene Hackman, Dennis Hopper (nominert til Oscar for beste birolle) og Jerry Goldsmith (nominert til beste originale filmmusikk). Filmen er dessuten rangert som en av de beste sporstsfilmene noensinne på ulike lister rundt omkring på nettet.

Det siste er kanskje problemet. Filmen handler om en ex-militær basketballtrener som flytter til Indiana for å trene et high school basketball-lag. Han har fått jobben på bakgrunn av sitt vennskapsforhold til rektoren. Innbyggerne gir ham en heller kald velkomst, og Coach Norman Dales (Gene Hackman) nye trenerstil hjelper ikke på denne situasjonen. Ting endrer seg når vi kommer til filmens vendepunkt, som jeg ikke skal avsløre her. Det er ved dette vendepunktet at filmen virkelig blir kjedelig, med mindre man har et sterkt forhold til basketball. Det er mange kamper og mye teknisk prat rundt spillet, og jeg må ærlig talt si at jeg ikke orket å fullføre løpet helt ut.

Ut fra anmeldelsene på IMDb og 7.5-scoren, er nok dette å betrakte som en hat- eller elsk-film. Jeg må dessverre si at jeg ikke kan elske denne, til tross for at den er fra 1986 og har et fantastisk score av Jerry Goldsmith.

Se traileren her under:

Jeg beklager fraværende ekle bidrag på en stund og har som vanlig noe å skylde på.

Hva det er denne gangen? Jo, jeg har begynt i ny jobb.

Å være ny suger. Man vet ikke hvor noe er, kjenner ingen, føler seg dum og svimete. Rød i trynet og svett i skallen. Drar i døra feil vei og plata har bestemt seg for å hakke på hæ? hæ? hæ?

Alt går seg til, sier dem og av erfaring gjør det jo heldigvis det. Det det alltid morsomt å tenke tilbake, når man er blitt varm i trøya: Tenk at jeg syns det var så skummelt. At jeg ikke trodde jeg skulle få til det jeg nå gjør i blinde. Og hu som jeg trodde hata meg, er blitt en god venn.

Alle gjør feil første uka, du blir irettesatt og vurdert. Samtidig kan du ikke være helt deg selv, fordi du ikke kjenner noen og humoren må vente litt. Du føler deg alene. Sårbar. Så går det noen måneder og du merker at jobb er jobb og folk er folk.

I disse ekle filmene er det noe helt annet. Dette er eksempler på mennesker som roter seg inn i helt feil yrker og må ta de ubehagelige konsekvensene. Dette er jobbsituasjoner som kommer helt ut av kontroll. De tar knekken på deg. Ja,noen av dem kan faktisk ta livet av deg.

Som vanlig er jeg full av skadefryd og liker å se folk ha det verre enn meg.

Dette er en liste over ekle filmer som handler om å begynne i ny jobb, prøve å gjøre en jobb eller rett og slett bare ha en dårlig dag på jobben.

1 Nattevakten

Neei du, nøkkelen den den hengte vi helt der borte..

2. Shining

All work and no play…

3. The watch  

Jadda, jobbe som brannvakt utti skauen når du er traumatisert og mørkredd. Gooood ideeee!!

4. Departed

5. Taxi driver

6. dozerne

Kan’ke helt sette fingeren på det, men det er eteelerannet..

7. De andres liv

8. A serbian film

Just doin my job…

9. Djevelens advokat

10. Arlington road

Bonus: 11. The Perfect storm. 

Fordi svart bunnløst, kjipt vann er uendelig ekkelt!

Flere ekle filmer om jobbsituasjoner:

1408, Fragile, Black swan, 1 hour photo, 2001 en romodsysse, Machinisten, Session 9, X files, Frykt og avsky i Las Vegas (også hysterisk morsom) The bone collector, Seven, Alien, The dentist, Monster, Primal fear, Falling down og sikkert mange fler. Bare og fylle inn folkens!

Neste anmeldelse rett rundt hjørnet!

Ivan’s Childhood (Criterion nr. 397)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1962 – Andrei Tarkovsky (svart-hvitt)

Ivan uten barndom

Nivå 1 (uten spoilers)

Ivan er en gutt som hjelper russiske soldater under andre verdenskrig ved å rekognosere bak fiendens linjer og komme tilbake med verdifull informasjon. Det er et hardt og trøstesløst liv, og han drømmer ofte om livet sitt før krigen. Tarkovskys debutfilm er en lettere tilgjengelig film enn hans senere filmer, men er fremdeles et poetisk, vakker og stilfull film.

Nivå 2 (med spoilers)

Ivan er en meget innbitt gutt, sta og temperamentsfull. Jobben han gjør er uvurderlig. Han drives av sorg og et sterkt hat mot tyskerne. Han vil bare jobbe mer, og drukner seg i disse oppdragene som er meget farlige. Filmen starter med en idyllisk sekvens hvor han er sammen med sin mor. Brått våkner han opp og erkjenner at han er i den virkelige verden hvor det er krig, vått og kaldt.

Han har klart å komme seg tilbake til de russiske stillingene og vil rapportere til sine overordnede, kaptein Kholin og korporal Katasonych. Men løyntnant Galtsev er skeptisk til historien hans og kravene hans. Det er allikevel noe i den lille guttens insistering som får ham til å ringe hovedkvarteret og fra da av blir tonen en annen. Ivan har en høy stjerne i hovedkvarteret.

Da han forstår at de vil sende ham til militærskole slår han seg vrang. For ham er det bare en ting som gjelder, og det er å bidra i kampen mot tyskerne. Vi forstår etter hvert at han har mistet familien sin tidligere i krigen, og at han bearbeider det ved å gjøre det han kan best, nemlig snike seg over elva og sanke inn informasjon. Men det har sin pris. Vi hører ham flere ganger si at nervene hans er tynnslitte.

Flere ganger i filmen drømmer han om en lykkeligere tid, hvor solen skinner og moren er rett ved. Men for hver gang han drømmer, blir det større og større innslag av surrealisme og vonde hendelser. Den siste gangen han selv drømmer kan drømmen mer beskrives som et mareritt i våken tilstand. Den siste drømmen blir vist etter at han er død, og ender med at han løper rett mot et dødt tre. Den kan symbolisere han ferd fra lykkelig barndom til en for tidlig død.

Ivan blir frastjålet sin barndom og får se ting han ikke skulle behøve å se. Blant ruinene av en landsby lever en gammel mann som har mistet vettet. Han pynter ruinene som om han ikke ser at alt er ødelagt. Han tviholder på omgivelsene slik de engang var. I slike situasjoner blir forholdet mellom voksen og barn snudd på hodet, og Ivan blir den voksne. Krigen gjør at han blir alt for tidlig voksen. Til slutt blir han tatt av tyskerne og henrettet. Galtsev er med på invajonen av Berlin og finner papirene i tyskernes hovedkvarter som viser at Ivan ble hengt, og han forestiller seg Ivans siste minutter.

Bergman sa etter å ha sett Ivan’s Childhood at Tarkovsky var den beste filmskaperen fordi han kunne fange livets realiteter og livet som drøm. Ivan’s Childhood tvinger oss til å følge godt med på hvor vi er og hvor lang tid som har gått. Tarkovsky starter ofte med et nærbilde og vi må selv fylle inn eventuelle gap i handlingen. Han bruker en ekspresjonistisk lyssetting i filmen.

Øyeblikket: Av en eller annen grunn festet jeg meg veldig ved drømmescenen hvor eplene triller av lasteplanet og hestene spiser dem. Den ene hesten går rundt og tar en bit av hvert eple. Den har en overflod av epler og føler seg sikkert som om den er i paradis. Denne scenen er et velkomment avbrekk fra den harde og mørke krigssituasjonen Ivan ellers lever i. Det var godt å ane disse strimene av godhet og håp i en så mørk film som Ivans Childhood tross alt er. Vi trengte litt pustepause.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, lyden er i mono. Det er et nydelig svart-hvitt bilde med gode detaljer og god kontrast. Alle nyansene i gråtonene kommer fint frem. Bildet har rimelig god dybde. Spesielt er nærbildene skarpe og detaljerte. Lyden er ganske bra.

Ekstramateriale

Interview with film scholar Vida T. Johnson, coauthor of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: Dette er et informativt og innholdskomprimert intervju på 30 minutter. Stalins siste år var magre for russisk film. Det ble laget mange filmer om krig, men få filmer om barn og krig. Tarkovsky beundret kun de poetiske filmskaperne i Sovjet. Han var kresen siden han hadde vokst opp i en familie med tilgang på god kunst. Han var veldig inspirert av kunst, musikk og ikoner. God tilgang på gode filmer fra hele verden hadde også filmstudentene. Tarkovsky hadde gjennom hele sin karriere problemer med sensuren.

Interviews with cinematographer Vadim Yusov and actor Nikolai Burlyaev: Yusov kommenterer fire temaer, Visual language, Preparation, Dreams og Texture, på til sammen ca 11 minutter. Tarkovsky satset ikke alt på skuespilernes talent for å skape riktig stemning, men lente seg også på natur og ytre atmosfære. Produksjonsmanuset involverte flere mennesker, og de jobbet noen ganger uten Tarkovsky. De kunne filme egne sekvenser, blant annet scener som skulle vise en natur som hadde fått likevekten ødelagt. Et eksempel på det er når soldatene vasser i vann i en ødelagt skog. For å vise krigens redsler måtte de kontrasteres med drømmer fra tiden før krigen. Tarkovsky fant den hvite skogen et stykke utenfor Moskva, og den ga ham en unik følelse av rom. Burlyaevs intervju er bygget opp på samme måte, med en lengde på 9 minutter. Sekvensene her er Screen tests, Finding tears, The shoot og True patriot. Tarkovsky turte å lage denne filmen fordi han hadde hovedrolleinnehaveren klar, men det fortalte han aldri til gutten. Gutten måtte mestre å gråte på kommando. Han fikk lære av Jean Gabin-filmer. Tarkovsky trøstet ham slik at han begynte å gråte av selvmedlidenhet, og da filmet de gråtescenen. Burlyaev mente at Tarkovsky var en sann patriot, og at følelser som er knyttet til lungene, som moralske følelser, ga ham lungekreft som han døde av i Vesten. Tarkovsky ville helst ha bodd i Sovjet.

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova; “Between Two Films,” an essay by Tarkovsky on Ivan’s Childhood; and “Ivan’s Willow,” a poem by the director’s father, Arseny Tarkovsky: Dina Iordanova skriver i sitt informative essay at Tarkovsky ønsket at filmen skulle se ut som om den var fotografert av Urusevsky, som sto bak The Cranes are flying og Letter Never Sent. Det klarte kameramannen Vadim Yusov med glans. Iordanova lister opp inspirasjonskilder for Tarkovsky, noe som alltid jeg alltid synes er interessant. Her nevnes Andrzej Wajda, Robert Bresson, Ingmar Bergman, Orson Welles, Mizoguchi, Dovzhenko og Dreyer. Det er motsatt vei mulig at Anakin Skywalker fra Star Wars er modellert etter Ivan. I Kusturicas Underground er flere scener iscenesettelser av sekvenser fra Ivan’s Childhood. Tarkovsky beskriver i sin tekst hvordan han ville vise at et barn presses til å bli hardere samtidig med at det strever med voldelig død. Han forsvarer også sidehistorien med Masha, og mener det er langt fra et romantisk pauseinnslag. Til slutt er det trykket et kort dikt laget av Tarkovskys far om Ivan, som er litt for enkelt og kort for min smak.

Spørsmålet er klønete formulert, men er løst basert på en tekstmelding jeg sendte en kompis i går etter å ha sett Groundhog Day for – ja, i hvert fall ikke første gang. For de som ikke har sett filmen er det, kort fortalt, historien om tv-værmannen Phil (Bill Murray) som drømmer om ny jobb på en større og mer populær tv-kanal. For fjerde år på rad blir han sendt til et lite tettsted med et langt og vanskelig navn (Punxsutawney) hvor de skal feire den årlige “Groundhog”-dagen der en bever (eller ekorn er det vel) blir hentet ut av en boks og hvisker noen ord til borgermesteren som etterpå annonserer hva beveren/ekornet mener om det kommende været. Phil hater denne festivalen. Derfor blir det ganske ille når han våkner til den samme dagen om og om igjen. Selvfølgelig gir dette mange spennende muligheter også, og filmen blir derfor svært underholdende.

Dette er en av de beste filmene til Bill Murray, og etter at jeg hadde sett filmen, fikk jeg veldig lyst til å se flere og rett og slett ha en Bill Murray-marathon. Dessverre ble det ikke tid til det; med familie og jobb må man ta ansvar. Jeg la meg derfor i stedet. Men rett før jeg la meg sendte jeg en tekstmelding til en venn og spurte: “Hvor lang tid tar det å se alle Bill Murray filmene?”

Han svarte aldri. Derfor tok jeg saken i egne hender. Med utgangspunkt i alle filmene han spiller i, slik de er listet på IMDB, uten å ta med animasjonsfilmer hvor han bare er stemmen til en figur (men likevel inkludere The Fantastic Mr. Fox), og uten å ta med tv-serier, kom jeg frem til at den samlede lengden på alle disse filmene er nøyaktig 4998 minutter.

Det vil si at du trenger ca 3,5 døgn med kontinuerlig filmtitting for å se alle filmer hvor Bill Murray er med. Legger man inn noen pauser her og der, kan man kanskje få det til på en drøy uke. I Groundhog Day gjentas den samme dagen langt flere ganger enn syv (sjekk trivia på imdb, eller gjør et google-søk hvis du vil lese teorier om hvor mange ganger dagen egentlig gjentar seg).

Her er en liste over mine favoritt filmer med Bill Murray, og under der igjen finner du hele listen med utregning av total lengde. Få også med deg traileren til Groundhog Day rett over dette avsnittet.

• Stripes (1981) 


• Ghost Busters (1984)


• Scrooged (1988)


• What About Bob? (1991)


• Groundhog Day (1993)


• Lost in Translation (2003)

Paste fra Excel:

Sometimes scoring a commercial is pretty straight forward. We do music research to find the right style/instrumentation/energy level and so on. Then we write original tracks (usually 5-10 composers per round). And if we’re lucky, the client picks a track out of that first batch that we finesse and everyone’s happy. Other times it requires much more exploration to find the right track. This Ace Hardware spot is an example of that. We started out with songs based on the idea that it would help tell the story better as there was no voice over in the spot. Here’s my first submission:

This didn’t feel quite right. They did like a couple of the other songs that were submitted, but they decided to keep exploring other options. In the end, they picked my orchestral track which sounds like this:

Man Bites Dog (Criterion nr. 165)(DVD)

Frankrike – 1992 – Rémy Belvaux, André Bonzel og Benoit Poelvoorde (svart-hvitt)

Presentasjon av en morder

Nivå 1 (uten spoilers)

Seriemorderen Ben blir fotfulgt av et filmteam som lager en dokumentar om ham. Han dreper, filosoferer og deler sine metoder med dem. Gradvis trekkes de mer og mer inn i situasjonene, til grensene mellom dokumentarist og gjerningsmann viskes ut.

Nivå 2 (med spoilers)

Man Bites Dog er en bekmørk mockumentary, med en humor av den aller svarteste typen. Det er flere grunner til å like filmen. Den er for de av oss som liker svart humor nesten hysterisk morsom til tider. Og på tross av filmskapernes motvilje mot å legge samfunnskritisk tolkning inn i filmen, er det umulig ikke å gjøre det. Ingen kan hindre oss i å ha vår egen fortolkning av et verk, og se paralleller som føles naturlige.

Personlig er jeg svak for filmer som underholder på ett nivå, samtidig som man kan trekke ut relevante samfunnskommentarer på et annet nivå. Jeg finner det vanskelig å ikke diskutere moderne media i sammenheng med Man Bites Dog.

Et annet nivå i filmen er diskusjonen mellom dokumentarer og objektet de portretterer. Kan en dokumentar være objektiv? Kan den være nøytral i den forstand at den ikke akselererer eller påvirker situasjonene på annen måte den så nøytral skal dokumentere? Er menneskene som filmes upåvirket av et kamera i rommet? I Man Bites Dog er svaret nei. Ben soler seg i glansen fra kameraet, og det er grunn til å tro at han utfører handlinger på en annen måte enn om han hadde vært alene. Han vil gjøre det hele mer spektakulært foran kameraet. For virkelig å hamre sitt poeng hjem, ser vi filmteamet i filmen hjelpe Ben med alt fra bedre lys til å holde ofrene nede mens Ben dreper dem. Grensen mellom de som dokumenterer og gjerningsmann blir da helt visket ut.

Det tar ikke lang tid før dokumentarteamet i sin jakt på et scoop bidrar til ugjerningene. De deltar allerede i de første angrepene med litt hjelp. Senere, når de har gått tom for penger, overlater de all makt til Ben som nå blir regissør, produsent og hovedrolleinnehaver. Vi som publikum vil ikke oppleve den helt store forskjellen, siden de allerede har oppført seg som om filmen var Bens hele tiden. Han har hele tiden beordret dem i riktige posisjoner og involvert dem uansett.

Nettopp der kommer mediakritikken inn i filmen. Hvor langt vil media gå for å få nyhetssaken sin? Lar de seg diktere av forbrytere til å sette dagsorden? Fremstiller de kriminelle som noe annet enn det de er, i et mer flatterende lys enn de fortjener? I Man Bites Dog får Ben anledning til å lufte små og store tanker, og de blir formidlet usensurert videre. Om vi sammenligner med 22.juli saken i Norge, blir det som om ABB skulle ha fått en rettssal til sin arena for å formidle sitt budskap i detalj til hele landets TV-seere.

Når vi vet at kjendiser ringer våre største aviser og tipser dem om aktuelle begivenheter de er involvert i, eller bare vil ha laget en sak om seg selv for å holde kjendisstatusen sin varm, er det ikke vanskelig å lage satire med det som bakgrunn. Ben dikterer sitt livs dokumentasjon, og filmteamet følger ukritisk med. De er gjensidig avhengig av hverandre, og tankene mine går til symbiosen mellom Se og Hør og Sven O. Høiby. Her ble det skapt et vakuum mellom to aktører som brukte hverandre, uten at det var noen spesiell samfunnsnyttig nyhetsverdi til stede. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke sammenligner alvorlighetsgraden i de to tilfellene, bare prinsippene bak. En satire fungerer jo også best ved å sette det på spissen, for å vise hvor det hele kan lede.

Ben vil gjerne fremstå intellektuell og analytisk og benytter dødperioder til å belære filmteamet om riktig drapsteknikk og dumping av lik. Han fremstår narsissistisk og rasistisk. Etter hvert blir han mer kritisk til filmteamets arbeid. Han påpeker deres dårlige ånde, klønete bevegelser og forstyrrende lyssetting. Han refererer til media, men inkluderer ikke dem (noe de selvfølgelig er).

Da en i teamet blir skutt av mannen de forfølger, mishandler de liket etterpå i frustrasjon. Her overskrider de nok en grense, og grenseoverskridelsen blir fullført litt senere da Rémy får lov til å henrette et konkurrerende filmteam som har kommet opp med akkurat samme idé. Dette ser jeg som en kommentar til medieverdenens konkurranse og manglende etikk. Nå er Ben og filmteamet blitt ett.

Ben klassifiserer folkeslag og tillegger dem egenskaper på en overfladisk måte, noe som skaper system og kontroll i hans liv. Han fremstår da som kunnskapsfull i egne øyne, i kontroll. Han har meninger om alt fra boligpolitikk og estetikk til sport. Han behersker alt. Ut fra behovet for å fremstille seg som en intellektuell kapasitet, vil han filmes men han analyserer sine mislykkede angrep på video. Slik kan vi ikke være i tvil om at han er seriøs og profesjonell, noe som igjen skal gi hans argumenter vekt.

Øyeblikket: Da Ben skyter en av middagsgjestene blir resten av gjestene sjokkerte og tause, men etter en stund fortsetter måltidet og gaveutpakkingen. Selv med ansiktene fulle av blod gleder de seg over gavene til bursdagsbarnet Ben. Absurd øyeblikk. Her er humoren i Man Bites Dog på sitt svarteste.

Lyd og bilde

Greit nok bilde, men pent er det ikke. Det er ment å være kornete og røft, noe som sikkert passer denne lavbudsjettsproduksjonen godt. Kameraføringen er urolig og realistisk, med forskjellige lysforhold. Det blir ikke pene bilder av slikt, men slik må det være i en film som skal gi inntrykk av å være ekte. Lyden deler de samme utfordringene, med kvaliteten bedre når lydmannen er riktig plassert og dårlig eller ikke-eksisterende når lydmannen er langt borte. Altså; lyd og bilde er ikke bra, men veldig riktig. Formatet er 1.66:1 hva bildet angår, og lyden er i mono.

Ekstramateriale

1993 video interview with the filmmakers: Amatørmessige intervjuer i kronglete omgivelser på undergrunnsbaner og gater. Biler kjører forbi og gjør lyden vanskelig å høre, eller kjører mellom kamera og intervjuobjekter noe som gjør dem vanskelig å se. I tillegg snakkes det en ekstremt dårlig engelsk. Noen ord er så dårlig uttalt at det er vanskelig å gjette hva de prøver å si (laugh blir til love?). Ikke noe godt intervju, men det forteller oss noe om nivået på produksjonen. 9 minutter.

No C4 for Daniel-Daniel, a student short by the filmmakers: Hysterisk kortfilm med hovedpersonen fra Man Bites Dog. Den er bygget opp som en vanvittig lang trailer. Det råder totalt anarki, og er til tider ganske morsomt. 12 minutter.

Stills gallery: Bilder fra innspillingen som også viser hvordan spesialeffektene ble skapt.

Theatrical trailer: Happening in your neighborhood- En slags trailer, som faktisk fungerer rimelig greit. Spesiell. 2 minutter.

Hefte: Filmskaperne forsto ikke hvorfor en britisk journalist refererte til filmen deres som guerilla film making. De hadde da ikke hatt en hårete ape bak kameraet? Interessant at de mener at filmen ikke handler om vold, men bare om det å lage film. Matt Zoller Seitz mener filmen føyer seg fint inn i en rekke fra Peeping Tom, via Clockwork Orange og Network til Taxi Driver.

CPH PIX er godt i gang, og jeg har sett et knippe filmer som spender bredt i nasjonalitet og sjanger – så vel som i kvalitet og mottakelse. Her kommer første oppdatering fra CPH PIX 2013, som vil dreie seg om filmene: Post Tenebras Lux, Vic+Flo Saw a Bear og Side Effects. (mer…)

Sharing time! Here’s one of the Oddbods videos I scored:

I did the music for 26 of these little episodes. After several months of working on this I developed a lot of affection for these little characters. I also overdosed slightly on that theme. The client wanted a theme that sticks in your head. Be careful what you wish for!

Also I scored two Norwegian spots. My apologies to those who got scared watching this spot:

You can check out another fun spot I got to work on here. Beware of naked men humping doors!

Våren melder sin ankomst her i København, det gjør også CPH PIX – byens internasjonale filmfestival. 14 dager med filmer i ulike former og fasonger er i vente fra 11. – 24. april. Som fersk i møte med festivalen har jeg i løpet av kort tid fått et inntrykk av at CPH PIX er en festival som kan tilby filmer for de aller fleste. (mer…)

Bigger Than Life (Criterion nr. 507)(Blu-ray)

USA – 1956 – Nicholas Ray (farger)

En skygge større enn livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Ed Avery lever et stille familieliv med sin kone og sønn, og arbeider som lærer. Så blir han syk og får behandling med kortison. Langsomt begynner medisinen å forandre personligheten hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien oppfyller alle middelklassens kriterier, og fremstår ved første øyekast som en veltilpasset og vellykket familie. Men om vi titter litt nøyere, kan vi se tegn på uro og dissonans. Ed Avery er ikke ”all-american”. Han har en litt finere engelsk, og veggene i huset hans prydes av kart og bilder fra ”den gamle verden”, altså Europa. Dette er et kontinent hvor klassesamfunnet står sterkt, og kanskje ligger dette nedfelt i ham ennå. Han bærer på en mindreverdighetsfølelse i forhold til omgivelsene sine, og kortisonen skal snart bringe frem dette komplekset og forstørre det til groteske høyder. Dette resulterer i at han snur situasjonen på hodet og gror et ego fullstendig ute av proporsjoner. Kortisonen gjør ham ”bigger than life”, og han utvikler en forakt for menneskene rundt seg og spesielt sin kone. Hun er ikke lenger bra nok for ham og sønnen har heller ikke ønsket utvikling.

Nabolaget er trangt med mye klassebevissthet. En uro om de er gode nok for nabolaget gnager i Ed. Han må jobbe ekstra, men holder det skjult for kona. Han har fått med seg sjefen på å dekke over at han jobber i et drosjefirma. Dette er et frempek mot den doble personligheten hans, for dette er egentlig en slags Jekyll and Hyde historie.

Ed har komplekser i forhold til farsrollen, og han mislykkes i å knytte nære forbindelser med sønnen, selv om han eksperimenterer med forskjellige farsroller. Han er sportsfaren, den glade far med Oldsmobile, instruktørfaren men ender som en far fra Gamle Testamente. Medisinen gjør at han blir en hard og intolerant far som ender opp med å skyve sønnen Richie fra seg. Sønnen trekkes mer mot moren som følge av farens anstrengelser.

Familiens husvenn, Wally, har et mye bedre forhold til Richie og samtalen mellom dem flyter lett. Kortisonen har flere uheldige bivirkninger, og det er Wally som til slutt klarer å plassere forandringen i Eds personlighet der hvor det hører hjemme, nemlig pillemisbruket til Ed. Han tar mer enn doseringen han er tildelt, og lyver til legen for å få mer. Når ting butter i mot, føles løsningen å være flere tabletter, som i det minste får ham til å føle seg bedre en stund. Det er heller ikke bare å kutte medisinen, for i følge legene er alternativet å dø innen et år. Derfor presses Ed inn i kortisonens vold, og han klarer ikke å stå imot bivirkningene.

En av bivirkningene er paranoia og sjalusi. Vennskapet mellom Lou og Wally blir målet for denne sjalusien. Det sies i rene ord da Ed kommer tidlig hjem fra jobb og finner Wally på besøk hos Lou. De har diskutert Eds oppførsel, og Ed mistenker utroskap. Motforestillingene hos Ed er generelt slitt ned, slik at han nå er overbevist om at han besitter en spesiell innsikt. Han vet mer enn alle andre, og det er vanskelig for ham å tro at hans instinkter ikke forteller ham sannheten.

Samtidig som Ed søker oppover i samfunnssjiktet, bekrefter han sin nye (innbilte) posisjon ved å distansere seg fra samfunnslaget under seg. Dette gjør han blant annet ved å trakassere melkemannen, som blir utsatt for Eds paranoia. Melkemannen klirrer med flaskene for å ødelegge roen for Ed, forstyrre hans tankerekker og dermed ødelegge hans arbeid. Alt på grunn av at han er misunnelig på Ed som arbeider med hodet sitt og tenker. I sin nyvunne posisjon er Ed i stand til å få melkemannen sparket, noe han har intensjoner om å gjøre.

Kortisonen gir Ed en mulighet til å hevde seg selv, og i løpet av kort tid føler han seg helt på høyde med omgivelsene og litt senere milevis overlegen omgivelsene. Klasseaspektet ved samfunnet som skildres er absolutt til stede. Ed, i sin nye mentale tilstand, tilhører nå sjiktet som handler i de beste butikkene. Konen, Lou, har vegring mot en gang å gå inn i en luksuriøs kjolebutikk og Ed må dra henne med seg inn. Her oppfører han seg som en usmakelig snobb, krevende og arrogant. Han dikterer hvilke kjoler hun skal prøve og herser med personalet. Slik bekrefter han sin dyktighet og viktighet som samfunnsborger. På dette tidspunktet mener han seg overlegen sin kone og atskillig mer verdt enn henne. Nå kan vi se et skifte i historien fra å handle om kortisonen til å handle om det amerikanske samfunnet.

Klimakset i filmen sammenfaller med kortisonens absolutte sterkeste påvirkning av Ed. Han har gitt opp sin sønn etter mye anstrengelser som mot sin hensikt har endt med at Richie forsøker å gjemme medisinen fra ham. Dette tolker Ed som et ønske om å drepe ham. Sønnen vil vokse opp til å bli et svakt og egoistisk individ, og nå ser vi bibelens påvirkning på Ed i sin grufulle fylde. Han ser dem som Isak og Abraham, og han planlegger å drepe sin sønn for deretter involvere sin kone i et dobbelt selvmord. Lou forsøker å vekke til live hans følelser for sønnen gjennom å vise ham bilder av Richie som liten, men Ed er urokkelig. Wally ankommer i siste liten til å forpurre planene.

Regissør Nicholas Ray er ikke videre imponert over legestanden. Han er kritisk til legers oppførsel og uansvarlighet og det kan hevdes at legene filmes som gangstere. En ting som er sikkert, er at Ray bruker inspirasjon fra tysk ekspresjonisme i Bigger Than Life. Etter hvert som sykdommen tar over i ham, fylles skjermen av store skygger, understreket av lav kameravinkel. Skyggene viser oss at Ed har blitt større enn livet, eller mer nøyaktig, at selvbildet hans har blitt det. Samtidig fører denne sykdommen ubønnhørlig mot døden, som jo også er større enn livet i den forstand at den alltid vinner til slutt. Melk spiller en stor rolle i filmen. Det symboliserer uskyld og normalitet. Det er melken som Ed angriper i forholdet til sin familie. Filmen ender håpefullt, men uten garanti for at det skal bli bra.

Øyeblikket: Foreldremøtet. Ed er nå på sitt toppunkt hva selvbilde angår. Han har utviklet seg i en reaksjonær og fascistisk retning og lirer av seg kontroversielle utsagn om svakhet blant elever. Igjen er det samfunnet som kommenteres av Nicholas Ray, for Ed er nå den allvitende med løsningen på hvordan USA må tilbake til gamle verdier og normer. Han tordner som en gammeltestamentlig Gud, og får gehør blant noen og høster vantro blant andre. Noen går fra møtet, mens andre mener han bør bli rektor. Wally forsøker å drive brannslokking, men Ed er uangripelig.

Lyd og bilde

Meget bra. Deilig dybde med suverent detaljnivå og meget sterke farger utover i filmen. Utrolig plettfritt bilde til å være en film fra 50-tallet, ja uansett alder egentlig. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er i glassklar mono. Det har blitt hevdet at lydformatet opprinnelig var i flere kanaler, men jeg er kjempefornøyd med lyden vi får servert her.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring critic Geoff Andrew (The Films of Nicholas Ray): Meget godt og innsiktsfullt kommentatorspor, akkurat som jeg liker dem. Mye av vekten er lagt på tolkning av filmen og dens visuelle hjelpemidler for å formidle meningen. Fargebruk, kameravinkler og detaljer som understreker mening blir grundig diskutert.

Profile of Nicholas Ray (1977), a half-hour television interview with the director: Ray var like tøff som drikkekompisen Humphrey Bogart utenpå, men usikker som James Dean inni. Moren var norsk, faren tysk. Ray er kjent for filmer som They Live By Night, On Dangerous Grounds, Johnny Guitar og ikke minst Rebel Without a Cause. Programmet er ok, og viser oss at Ray hadde erfaring med ungdomsgjenger som han portretterer i flere av filmene sine. Biseksualitet spiller han på i Rebel Without a Cause, noe han også har personlig erfaring med så vidt jeg kan forstå. 29 minutter.

New video appreciation of Bigger Than Life with author Jonathan Lethem (Chronic City): Jonathan Lethem får boltre seg i 27 minutter uten at et sekund føles overflødig. Han poengterer at Bigger Than Life utspiller seg i tiden hvor The Beatnicks var kommet på banen, Jack Kerouac, Allen Ginsberg og dess like var del av ”den nye vinen.” Fasaden til middelklassen var i ferd med å slå sprekker og problemene deres kom innenfra. Lethem peker på at amerikanere stammer fra klassesamfunn i Europa, den gamle verden. Dette er en ballast som preger det amerikanske samfunnet. Bare det å bruke britiske James Mason utfordrer ”det normale.” Lethem har en interessant teori om at Ed slukker lyset i rommene hvor Lou ikke er helt ferdig med å rydde for å vise henne at det er mørke i huset, og at han ikke helt kan kontrollere det. Lethem diskuterer også forholdet mellom første og andre etasje. Andre etasje er skumlere enn første. Der oppe er den mørke delen av familielivet, nede er samfunnet og det sosiale. Mye tid brukes i trappen, i området mellom lys og mørke, det friske og det syke. Dette er et uvurderlig stykke ekstramateriale.

New video interview with Susan Ray, widow of the director and editor of I Was Interrupted: Nicholas Ray on Making Movies: I dette 22 minutter lange intervjuet beskriver Susan Ray regissørens arbeidsmetode. Ofte preget av kaos, noen ganger uten manus og alltid uten storyboard. Ray vokste opp i middelklassen og det var derfor naturlig for ham å lage film fra dette miljøet. Hun bruker også mye tid på fargebruk og tolkning av farger i filmene. Fint intervju.

Theatrical trailer: James Mason var produsent av filmen, og bruker første halvdel av traileren til å fortelle oss hva han liker i en film. Tag line er ”En pille, og han følte seg større enn livet.” En bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic and video maker B. Kite: Et godt essay. Kite beskriver hvordan første del av filmen er dominert av gråtoner slik at en hver farge føles som en begivenhet. Ed forsøker å passe inn i forskjellige farsroller for Richie, men mislykkes i alle.

Jeg har prøvd å ikke være negativ, jeg har virkelig prøvd. Jeg har svelga kameler og kakkerlakker og tenkt : Det er jo tross alt noen re-makes som har kommet godt ut av det: Dawn of the dead, The fly, True Grit, men når jeg ser denne traileren til Carrie, så kjenner jeg smaken av sur sokk og sukkertøy i kjeften. Hvorfor caster de smellvakre, yndige Chole Grace Mortez i hovedrollen? Jeg skjønner ikke hva de tenker? Carrie var ikke pen, ikke det spor sexy heller. Det var jo litt av greia. Vi som publikum kunne også føle avsky blandet med medlidenhet for denne jenta, i likhet med medelevene. Carrie var litt ekkel, stakkar. Særlig i den kjente “dusjscenen”. Hun var en rar, plaget grå mus som ingen forsto seg på. Det er bare fordi jeg som seer kunne bli med henne hjem og bli kjent med henne til fløytemusikk, at jeg skjønte tegninga. Synes synd på og “heide” på henne gjennom filmen og utseende hennes forandret seg magisk i takt med utviklingen. Det var det som gjorde originalen så nydelig komleks. At den er så skjør og vakker og grusomt kvalmende samtidig.

Greit nok hvis dette er en helt ny, tidsriktig, samfunnsaktuell versjon av Carrie, men handlingen, replikkene og mange av scenene ser ut til å være rimelig lik originalen. Vi får se.

må være grusomt å se sånn ut gitt…

The real thing

Nå skal det være med i historien at jeg ikke har sett filmen ennå og noen trailere kan være misvisende, men la oss bare si det sånn, at hvis ikke dere ser en anmeldelse av Carrie på Ekkelt i nærmeste fremtid, så står jeg for alt dette.

Carrie er en av dronningene innen skrekkfilm, og en av de få filmene som muligens overgår boka. Den har betydd mye for meg som skrekkfanatiker og står som en klippe i mitt horrorhav. Det er kanskje derfor jeg girer meg opp. Ikke føkk med Carrie a! Du kan’ke bare komme inn med fløff leppene dine og dådyrøynene og forvente at vi skal tro på smerten din. Du må fortjene medlideheten. Slik som Sissy gjør så smertelig gjennomført i originalen.

I rest my case

I rest my case 2

Jeg får litt den samme følelsen av kristne folk som løper etter meg med flyers, om hvordan jeg kan unngå å dø i synd, bare jeg betaler dem litt i måneden. Greit at du prøver, men det blir desverre bare irriterende og unødvendig.

(og der fikk jeg jaggu inn et ballespark til mora til Carrie i samma slengen)

En film som fyller meg opp. Hvor følelsene og inntrykket filmen har gjort på meg bare vokser

etter filmen er slutt. Filmen er større enn det jeg konkret har sett på skjermen. Den lever videre.

I dag så jeg en sånn film. Filmen minnet meg på noe jeg trengte å bli minnet på. Som jeg tror mange

trenger å bli minnet på. Det er fint når filmer gjør det.

Jeg vil at det vi gjør skal være viktig. Og det er det. Jeg glemmer det av og til, eller tviler på det

etter å ha sett altfor mange meningsløse filmer. Men jeg husker det nå..

En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.

Litt om handlingen.

8 karrierebevisste mennesker blir satt i et rom, for å ta siste del av en eksamen som kan lede til drømmejobben. Kun en vil bli valgt. Problemet er bare at spørsmålet er så udefinerbart og reglene så merkelige at deltakerne sakte, men sikkert blir mer og mer anspente og desperate for å finne svaret.

Exam er en sånn film som foregår kun i et rom og da kreves litt ekstra av både skuespillere og plot. Når alt annet blir strippet ned, kan ikke filmen gjemme seg. Den blir ærligere. Dialogen blir viktigere, detaljene mer synlig og jeg føler meg mer skjerpet.

Selv om Exam ikke er den beste one-location filmen jeg har sett, er den hele tiden engasjerende og jeg er nyskjerrig til siste stund. Filmen legger et stødig spenningsgrunnlag og holder koken godt inn i andre halvdel. Jeg liker spesielt godt scenen når det går opp for deltakerne at de ikke forstår hva de skal svare på, men ingen vet hva de skal gjøre. De har fått streng beskjed om å ikke forlate rommet og ikke snakke med “sensoren” . Spenningen bygger seg opp og klokka tikker nedover. Drømmejobben er i ferd med å glippe. Sånt kan man jaggu bli sprø av…

Et godt virkemiddel i filmen, er at den får meg som seer til å føle at jeg er en av deltakerne. Jeg vil også finne svaret på prøven og jeg tar meg selv gang på gang i å rope til skuespillerne, komme med tips og prøve å finne løsninger for dem.

Filmen har sine øyeblikk, absolutt, men jeg kunne tålt enda mer spekulasjoner rundt oppgaven og dens hensikt, istedenfor å bruke mye tid på trusler, vræling og vold. Kanskje hadde det også vært rom for noen av de ”store spørsmålene” som lett kunne fylt opp dette lille eksamenslokalet og gitt filmen enda større bredde.

Når vi kommer til selve plottet blir det litt vel Disney for min del. Jeg hadde kanskje sett for meg noe litt ..annet, i mangel av et bedre ord. Noen ganger gir ting mer mening, når det er helt meningsløst, hvis du skjønner?

For min del ligger ekkelheten sterkest i det enkle faktum at det er en prøve, eller i dette tilfellet kun et spørsmål, som tilsynelatende skal ha noe å si for resten av deres liv. Sitte i et lite rom, å skulle prestere noe på kommando, som avgjør hele din framtid for alltid? Seriøst, skal det være sånn? Ingen gråsoner?

En barslig, men helt reel frykt jeg hadde når jeg var yngre og hadde prøver på skolen, var at jeg ikke skulle forstå oppgaven og alle andre synes det var lett som en plett. Og ikke minst, at de skulle merke det. Det ødela for meg allerede før jeg hadde begynt.. skjønner?

Exam er ikke så ekkel, men underholdende nok og hvis valget står mellom denne og for eksempel Tom Berry og Halle Hanks i søtten forskjellige parykker i Cloud atlas, slapp heller av med denne, for å si det sånn..

Hele greia ligger på netflix!

Tentakler for EKKELhet

2 / 8

Monsieur Verdoux (Criterion nr. 652)(Blu-ray)

USA – 1947 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

En morderisk Chaplin

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Verdoux har spesialisert seg på å sjarmere eldre damer, få kontroll over pengene deres for deretter å myrde dem. Dette er en unik og annerledes Chaplinfilm, med en mye mørkere og alvorlig stemning enn vi er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Chaplins geni er, som Chabrol sier i dokumentaren ”Chaplin Today”, hans ekstremt gode skuespill kombinert med at han var en moderne regissør. Han var lunken til lydfilmen og skrev et forsvar for stumfilmen etter at lydfilmen hadde kommet. Men når han endelig tok lydfilmen til seg, lagde han mesterverk i det formatet også. På grunn av konflikten med pressen og McCarthykommisjonen, floppet Monsieur Verdoux første gangen. Chaplin dro til England, men ble nektet innreise igjen før han ydmyket seg foran kommisjonen. Han nektet og bodde heller i eksil. Senere i karrieren relanserte Chaplin filmene sine, og det er pussig at Monsieur Verdoux da er den mest populære.

Monsieur Verdoux er en av mine Chaplinfavoritter. Chaplin spiller her en karakter helt motsatt av det vi er vant til. Men han gjør det så nyansert og mangefasert at han også denne gangen skaper sympati for et menneske som rent ut sagt er en massemorder. Ingen dårlig prestasjon det. Monsieur Verdoux er en mild og dannet mann, med mange gode karaktertrekk også. Chaplins anliggende er å skape en karakter som skal få oss til å reflektere over de sakene han vil vi skal tenke over. Disse sekvensene kommer mot slutten av filmen, etter han er arrestert og venter på sin henrettelse. Hvorfor fordømmer et samfunn sterkere en mann som dreper én gang enn han som dreper mange i en krig? Krigshelten er nettopp en helt.

For å gjøre det hele vanskeligere for oss fremstilles de forskjellige kvinnene i et negativt lys, slik at vi nesten håper han skal få jobben gjort så fort som mulig. Så i tilfelle med fru Bonheur, som er en vulgær kvinne med forferdelige holdninger. Hans næreste familie vil nok være hans unge kone og sønnen. Han reiser rundt fra kvinne til kvinne under dekke av å ha et arbeid som krever mye reising. Egentlig er han arbeidsledig etter å ha fått sparken etter 30 år i samme jobb.

En interessant scene kommer under visningen av huset han vil selge etter at han ”ble alene” og ikke vil bo i et hus med så mange minner. Her legger han kraftig an på en kvinne som er interessert i huset, men det blir platt og voldsomt, og han skremmer henne vekk. I andre sammenhenger er han mye mildere, sjarmerende og mer elegant.

Å se Charlie Chaplin spille så totalt mot type som han gjør i Monsieur Verdoux, er fascinerende. Det krever en nullstilling, for som skuespiller er han et ikon som kommer med mye ballast. Vi må fortrenge hans tidligere roller, og innse at denne gangen er Chaplin en massemorder. Ingenting er igjen av The Tramp, snurringen med spaserstokken og eller det rare ganglaget. Men helt på slutten av filmen, ser vi at det ikke er så langt mellom de to karakterene. På vei mot henrettelsen sin, kjenner vi igjen ganglaget til en viss liten mann med en merkelig bart.

Monsieur Verdoux har full kontroll selv med politiet i hælene. Han blir ikke tatt før han selv velger å la seg fange, omtrent slik Kevin Spaceys karakter i Seven har kontroll på dramaturgien i sin egen rettsprosess. Monsieur Verdoux har mistet grunnen til å drepe, og derfor også grunnen til å leve. Selv etter at han stiller seg disponibel for å bli fanget, har han mange muligheter for å unngå det. Det tar lang tid før politiet innser hvilken mann de har foran seg og får arrestert ham.

Den svarte humoren, systemkritikken og den betenkelige moralen i filmen skaffet Chaplin problemer med sensuren. Her er det ingen nødvendig konklusjon om at kriminalitet ikke lønner seg. Tvert imot, Monsieur Verdoux lever godt på denne måten så lenge han selv vil, og det er han selv som setter punktum for sin kriminelle løpebane. Tatt i betraktning sjokket for publikum det var å se Chaplin i en rolle så langt fra den kjente og kjære landstrykeren, så er det forståelig at filmen floppet på kino. Chaplins høye profil under krigen og hans ønske om allianse med Sovjetunionen, ga ham et rykte som kommunist. Men det skulle det ikke mer enn å gå ned fra fortauet med venstre fot først for å få. Dette var også med på å publikum til å vende seg mot ham.

Selv om Monsieur Verdoux kunne leve at sine forbrytelser, er det dermed ikke sagt at ikke hovedpersonen også får føle den store depresjonen på kroppen. Han mister jevnlig mye penger via det ødelagte finansmarkedet, og til slutt er alt borte. Chaplin formidler synet at ingen mann er uskyldig i disse tider hvor alle forsøker å berge seg selv, og noen få er skyldige i at mange mennesker mister alt de har. Han setter Monsieur Verdouxs forbrytelser inn i et større bilde hvor samfunnets forbrytelser er av en enda større skala.

Noen av de beste scenene i filmen er med den unge jenta som Chaplin tar med hjem og gir mat. Han ser noe av seg selv i henne, faktisk nok til at han ombestemmer seg i sitt forsett om å drepe henne. Slik er tilfeldighetene til stede i livet. Hadde hun drukket av giftglasset tidligere hadde hun vært død, men nølingen gir Monsieur Verdoux tid til å ombestemme seg. Han heller ut vinen under påskudd av at den er korket, og gir henne et nytt glass med kun vin denne gangen. Han møter henne senere i filmen også og da har hun kommet seg opp i livet. Det ser ut til å behage ham.

Øyeblikket: Chaplin kan også lage thrillere, og la det hvile uhygge i scener. En natt dreper han en av sine kvinner etter å ha fått henne til å ta ut alle pengene fra banken og lagt dem i et skrin. Han følger henne opp trappen, er jovialiteten selv utad, men vi forstår hva han tenker. Denne scenen har noe hitchcocksk over seg, en ørliten zoom her, et lite tracking shot der. Lysene slukkes og trappen blir mørkere. I gangen oppe går de inn på samme rom før vi hører lyder som forteller oss at et drap finner sted.

Lyd og bilde

Monolyd og bildeformat i 1.33:1, som forventet. Av topp klasse, også som forventet. Lyden er klar og fin. Bildet kunne vært skarpere, det er lite ultraskarpe scener her som får deg til å miste pusten, men det er et klart og solid bilde. Uten synlige skader også, selv om det er en meget gammel film.

Ekstramateriale

Chaplin Today: “Monsieur Verdoux,” a 2003 documentary on the film’s production and release, featuring filmmaker Claude Chabrol and actor Norman Lloyd: I denne dokumentaren på 27 minutter forteller Claude Chabrol om sin opplevelse av filmen. Han er slått av hvor annerledes filmen er fra de andre Chaplinfilmene. Filmen er bygget på en sann historie hvor filmens Verdoux er bygget på en herr Landru. Orson Welles hadde idèen og tilbød Chaplin rollen. Senere kjøpte Chaplin historien av Welles. På denne tiden var Chaplin i konflikt med Komiteen for uamerikanske aktiviteter. Filmen floppet i USA. Før det hadde manuset blitt sensurert pga blasfemi, kritikk av systemet og kritikk av samfunnets fordømmelse av ett drap, mens det hyller krig.

Charlie Chaplin and the American Press, a new documentary featuring the director of the Chaplin company Roy Export, Kate Guyonvarch, and author Charles Maland: Chaplins forhold til pressen er interessant. I denne 25 minutters dokumentaren får vi følge hvordan forholdet mellom dem surnet, og hvordan pressen bygde ham opp og rev ham ned. Chaplin var en superstjerne og i 1915 tjente han $10 000 i uken. Dette er mange penger! Avisene skrev mye løgn om ham, selv om han også gjorde en del lite sympatiske ting på det private planet. Han så seg nødt til å ansette en ”supress-agent”, for å få stoppet noen av de mest løgnaktige historiene. Vi får høre hans pressekonferanse i forbindelse med Monsieur Verdoux, på toppen av hans krig mot pressen. Han sier at han ikke skal kaste bort journalistenes tid, og ”la slakten begynne!” De var overhodet ikke interessert i filmen, men alle spurte om hans politiske syn. Var han kommunist? Lite ble skrevet om filmen.

Illustrated audio interview with actor Marilyn Nash: Ikke av de beste intervjuene, synes jeg. Lite av interesse.

Radio advertisements and trailers: Ganske lange og ganske gode trailere. Tre språk, tysk, fransk og engelsk.

A booklet featuring an essay by critic Ignatiy Vishnevetsky and reprinted pieces by Chaplin and critic André Bazin: Heftets første essay er strålende skrevet av Ignatiy Vishnevetsky. Han går inn i tolkningen av filmen på en overbevisende måte. Historien om Monsieur Verdoux er jo basert på den virkelige drapsmannen Henri Landru, som utførte sine drap fra 1914-18. Chaplin velger å plassere sin historie ca 20 år senere, slik at vi får hans handlinger i kontrast til fascismen som vokser frem i Europa, og også kan se litt på skalaer som er Verdoux sitt paradoksale poeng. Charles Chaplin har et tresiders forsvarsskrift for sitt syn på krigen og politisk arbeid, før han beskriver hva Monsieur Verdoux handler om. Vel verdt å lese. Til slutt har vi Andre Bazins essay; The Myth of Monsieur Verdoux. Her argumenterer han for at veien framover for The Tramp faktisk ender i guiljotinen Monsieur Verdoux går mot på slutten av filmen. Ved hjelp av en liten gest på slutten av Monsieur Verdoux, viser Chaplin at disse to karakterene er den samme. Samfunnet henretter The Tramp. Dette er et ganske komplisert essay, men interessant på sin måte. Det viser oss hvert fall den berømte Bazins skrivemåte og tankesett.

Påsketid er krimtid, men det kan jeg desverre ikke ta hensyn til her i Ekkelt. Den klassiske påskekrim’en må vike for Brad Andersons deilige underfundige  Session 9. 

Litt om handlingen.

Fem renovasjonsarbeidere får i oppdrag å renovere deler av et gammelt nedlagt mentalsykehus. Det har en historisk verdi og kan ikke rives. Det vanker en bonus på 10.000 $ hvis de klarer jobben på en uke.

De går på med liv og lyst, og det begynner tilsynelatende bra. Men så begynner stemningen å preges av deres personlige problemer: Hank ligger med eksen til Phil. Teamets leder Gordon preges av lite søvn og stress pga en nyfødt baby i hjemmet. Bonusen henger i en tynn tråd, fordi arbeidet går for sakte. Bedre blir det ikke da en av arbeiderne sporløst forsvinner og de samtidig finner et opptak i sykehusets kjeller, som avdekker en gammel uhyggelig sak. Et avhør av Mary Hobbes, en schidzofren pasient med tre personligheter. Alt flettes sammen, selv om Mary og arbeiderne ikke har noe sammenheng. Eller har de?

Først og fremst må jeg si at sykehuset, Danvers State Mental Hostpital er en perfekt location for en grøsser. Hvis noen skulle fått oscar i denne filmen, måtte den gå til bygningen selv. Dette er en fryd for oss som liker svæære, skumle gamle hus med masse ekle kriker og kroker. Det er en dryppende klam ondskapsfull stemning i alle gangene. Kan rom fortelle historier? Er de som oss mennesker, som arver gener og preges av oppdragelse eller “innredelse”? Hvis noe grusomt skjer i et rom, så må jo noe av det sette seg i veggene?

Gradvis slipper vi inn i personenes mørke rom, i sinnet. Alle har sitt og stri med. Spesielt Peter mullan gjør en oppsiktsvekkende god rolletolkning som Gordon. En forpint, forvirret leder. En nybakt far, som er i ferd med å miste kontroll både på jobb og hjemme. Etterhvert sliter han også med bisarre stemmer i sykehusets korridorer.

Musikken (Climax Golden Twins) fremhever den anspente, surrealistiske stemningen, som bygger seg opp underveis. Filmen har et par veldig uhyggelige scener. Det å høre opptakene av Mary Hobbes når hun skifter personlighet er utrolig skremmende. Det gamle båndet forvrenger stemmene og gjør at det høres ut som en skapning som ikke kommer fra vår planet engang. Ofte kombinerer de stemmeopptakene mens kamera går rundt i rommene på sykehuset og du får en følelse av at det er veggene som forteller.

I likhet med The Machinist, som er en annen film av reggisøren i samme sjanger, blir vi dratt med på en reise inn i menneskets mange rare forestillinger og av og til svekkende dømmekraft.

Filmens desidert ekleste scene er når Hank drar til sykehuset midt på natten fordi han har funnet noe verdifullt, som han ikke vil dele med de andre. La meg få en ting klart; Dette er et hus som skremmer vettet av meg i fullt sollys. Så det å bli med Hank dit på svarteste natta, får meg til å trekke bena langt oppi sofaen å tenke; HVA I HÆLVETE ER DET HAN DRIVER MED????

Jeg anbefaler å se session 9 i påskemørket, mens månen henger blass på himmelen. Guff på anlegge litt. Da får du med deg alle de skumle lydeffektene.

Ikke alle filmer kan komme unna med for mange løse tråder, men akkurat denne filmen kler faktisk å fomle litt i mørket.

Tentakler for EKKELhet  5 / 8

Badlands (Criterion nr. 651)(Blu-ray)

USA – 1973 – Terrence Malick (farger)

Malicks debut

Nivå 1 (uten spoilers)

Kit er en ung mann som jobber som søppeltømmer og blir forelsket i en ung jente ved navn Holly. De bestemmer seg for å rømme av sted sammen, men Hollys far forsøker å hindre dem. Kit dreper ham med kaldt blod, før paret setter fyr på huset og stikker av i en bil. Politiet er snart etter dem i en jakt som skal strekke seg over flere stater. Filmen er løst basert på en sann historie som også har inspirert filmer som Natural Born Killers og Kalifornia.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles Starkweather ble født i 1938 og så Rebel Without a Cause i 1955. Han ble enormt påvirket av James Dean og kopierte stilen hans. Som 18 åring forelsket han seg i 13 år gamle Caril Ann Flugate, som han så ble kjæreste med. I 1958 la han ut på en drapsturnè som endte med at 10 mennesker ble drept. Hans første tre ofre var Caril Anns foreldre og to år gamle søster. Alltid hevdet han at han handlet i selvforsvar, til og med når det gjaldt drapet på den to år gamle jenta. Han overga seg etter å ha fått et overfladisk kutt av en knust frontrute, og ble henrettet i den elektriske stol i 1959. Han forsøkte å legge mye av skylden på Caril Ann Flugate, som han beskrev som den mest skyteglade personen han hadde sett. Hun ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning, og ting tyder på at hun også var delaktig i noen av drapene med kniven sin.

Regissør Terrence Malick har valgt å tone ned den åpenbare sadismen til Charles Starkweather når han skapte Kit som er basert på ham. Han har også valgt å hoppe bukk over Caril Ann Flugate delaktighet i drapene, som Hollys karakter er basert på. I filmen fremstilles Holly som passiv og drømmende. Resultatet er et mer sympatisk par som det er lettere å identifisere seg med. Hvorfor gjør Malick dette? En mulig forklaring er at vi da må involvere oss mer og kjenne på problemstillingene på en annen måte. Som Sheen sier, viser Starkweather noe av oss selv. Ondskap fremstilles i Kit som er sjarmerende, den fremstilles ikke i stygge mennesker. Vi holder litt med Kit, selv om han er en massemorder.

I alle Malicks filmer legges det stor vekt på det samtidige i universet. Hva foregår samtidig, når det gjelder dyr, planter trær og elver? Hvordan påvirker miljøet karakterene, og hvordan påvirker karakterene omgivelsene? Malick kan plutselig vise oss trær og elver i en scene hvor dramatiske hendelser har skjedd, som for å utforske hvordan dette har påvirket elementene eller hvordan livet rundt er upåvirket. Spesielt er dette tydelig i The Thin Red Line, hvor krigen raser i en vakker natur.

Charkie Sheen var 31 år gammel, og skulle fremstille en 19 åring. Han hadde store betenkligheter med å takke ja på grunn av det, men Malick sa at alderen ikke var så viktig. Sheen innså plutselig at dette var hans livs rolle, og takket brått ja. Selve Badlands-tittelen henspiller på the Badlands of Montana, hvor filmen ender.

Malick er en stor tilhenger av fortellerstemme i filmene sine, og Badlands er intet unntak. Her er det Holly som innehar stemmen, og hun har en romantiserende tilnærming til historien sin. Fortellerstemmegrepet skal gjøre det tydeligere hvor ung hun er. Språket er naivt og beundrende ovenfor Kit, som hun idoliserer. Vi som seere har muligheten til å korrigere opplysningene hun gir oss, siden det ofte står i kontrast eller overdrives i forhold til det vi ser. Spesielt en scene er trippelt misvisende. Vi ser bilen rase gjennom et goldt og øde landskap mens Holly forteller oss at Kit ba henne nyte den fantastiske naturen, som hun hevder at hun gjorde. I neste bilde ser vi Holly totalt uinteressert i utsikten, med nesa begravd i et magasin i stedet. Vi må følge med selv, og danne oss et riktig bilde av forholdet mellom dem og hvem de egentlig er.

Holly fremhever Kits mot og dyktighet med våpen. Vi ser en tulling løpe rundt med bar overkropp og Rambopannebånd. Vi kan også legge merke til at nesten alle ofrene hans blir skutt i ryggen. Holly refererer hele tiden til Kit som en handlingssterk mann med en bevisst plan han følger, mystisk, romantisk og intelligent. Egentlig er Kit en enkel gutt, ressurssvak og overfladisk. Han snurrer en flaske og sier de skal følge retningen. Når flasken peker ”feil” vei, skylder han på underlaget og dropper å følge retningen. Han plukker opp en stor stein og deklamerer at han alltid skal bære den med seg, men etter noen få skritt dumper han den for en lettere og mer praktisk en. ”Visdommen” han lirer av seg, er floskler som ”respekter andres meninger, men følg majoriteten når den har blitt etablert”. Dette er gullkorn så gode at han føler det må spilles inn og lagres for fremtidige generasjoner.

At det unge paret føler de er på en oppdagelsesreise, en ekspedisjon, blir forsterket av at de leser høyt til hverandre fra Heyerdahls Kon-Tiki. De bygger trehytte i skogen, med tilhørende feller og skjulesteder. Hollys fortellerstemme romantiserer alt dette, og er ikke minst selektiv i ettertiden.

Øyeblikket: Etter en lengre biljakt hvor Kit ser ut til å slippe unna, bestemmer han seg for å overgi seg. Handlingene til Kit har et rituelt preg ved seg der han lager et lite monument av steiner, som for å markere stedet han ble arrestert. Dette peker mot en narsissistisk og stormannsgal unggutt, som ser sine handlinger som et prosjekt og er klar over medias dyrking av nyheter av typen han produserer. Jeg synes denne scenen løfter filmen ved å være en tydelig kommentar til både personligheten hans og det amerikanske mediesamfunnet. I de påfølgende scenene ser vi flere eksempler på at han har en viss respekt blant politi og soldater.

Lyd og bilde

Terrence Malicks filmer er alltid visuelt vakre, så også med Badlands. Han kombinerer natur og sivilisasjon på en dvelende og tankefull måte, noe som gjør at det er lett å sette pris på ha den best mulige presentasjonen tilgjengelig. For det er optimal utgivelse dette, med et helt fantastisk bilde som klarer å vise Malicks bildeutsnitt på en god måte. Spesielt er Malicks varemerke, bilder tatt i ”the magic hour” når natt blir til dag, godt tatt vare på her. Et godt bilde med passe nivå filmkorn, godt detaljnivå og fin fargegjengivelse. Bildeformatet er 1.85:1. Monolyden er kjempefin og klar. Fortellerstemmen ligger høy og luftig over filmen, akkurat slik den bør i denne filmen.

Ekstramateriale

Making “Badlands,” a new documentary featuring actors Martin Sheen and Sissy Spacek and art director Jack Fisk: Denne glimrende dokumentaren er på 41 minutter. De tre involverte fremlegger interessante betraktninger om filmen og forteller om arbeidet de gjorde. Spacek ble rådet til å legge av seg Texasdialekten da hun begynte karrieren sin, men er glad hun ikke gjorde det, spesielt med tanke på denne filmen. Sheen forteller om en stor ulykke i forbindelse med husbrannen, hvor det kunne gått riktig ille. Huset var fullt av brannfarlige gasser og gjort klar til ildspåsettelse. Mange folk var inne i huset da en assistent tente opp en fyrstikk for å være klar til å tenne på. Gassene i huset tok fyr umiddelbart og ildbølger slo mot dem. De kastet seg ut av vinduer, men noen ble stygt forbrent allikevel. Mye utstyr brant opp. Sheen hadde invitert familien sin til den store scenen, men fikk en forutanelse som gjorde at han jaget dem hjem igjen før brannen. Det ble mye krangel, men han er glad for det i ettertid.

New interviews with associate editor Billy Weber and executive producer Edward Pressman: Weber husker godt at han var redd for at Starkweather skulle komme til Los Angeles og drepe ham da han var guttunge. Starkweather var den store nyheten det året og alltid i mediene. Malick ville forsøke å forstå han, og utforske om det som skjedde kunne ha noe med stedet han vokste opp osv. Fortellerstemmen kunne vært tatt rett ut av ”Romantikk”. To gode intervjuer som pågår i 22 minutter.

“Charles Starkweather,” a 1993 episode of the television program American Justice, about the

real-life story on which the film was loosely based: En kjempegod dokumentar om den virkelige Kit, Charles Starkweather. Vi får se en del filmmateriale fra den aktuelle politijakten, og relevante intervjuer. 21 minutter, anbefales sterkt.

Trailer: En original og fengslende trailer. En fortellende og beskrivende stemme innleder scener fra filmen. Ca tre og et halvt minutt lang.

A booklet featuring an essay by filmmaker Michael Almereyda: Ikke så mye ekstramateriale denne gangen, men det som er her er av høy kvalitet. Dette essayet utfyller resten på en forbilledlig måte og må leses.