Redaksjonen ønsker at kronologien skal bli så riktig som mulig og da har vi måttet justere noe underveis mht rekkefølgen på bøkene. 

Her kommer informasjon om titler og utgivelsesdatoer for Morgan Kane-bøkene i 2011! 

* Bok 17 Drep for loven er den siste av de fire første Kane-bøkene – som ble utgitt på Romanforlaget i 1965.

Peter Caine. Den raskeste revolvermannen i Texas på den tiden. Kanskje enda raskere enn Morgan Kane …

Tilsynelatende opererte premiejegerne på lovlig basis. De skjøt eller fanget ettersøkte mordere og drapsmenn og innkasserte sine skuddpremier. Alt var med andre ord uskyldig nok

– inntil major Matt Monroe, sjef for 4. Texas Beredne, mottok et telegram om at Vincent, en av hans beste menn, var drept, skutt i ryggen …

Morgan Kane fikk i oppdrag å undersøke dette. Og plutselig var det hele i gang. En vakker kvinne i Dodge City, en snakkesalig mann ved navn Waldron, en liten by som hadde fått navnet

Pampa – og endelig Peter Caine, eksrusseren som var sjefen, mannen som kunne trekke sin spesialbygde revolver på to femtedels sekund … Den raskeste revolvermannen i Texas

på den tiden.

Kanskje enda raskere enn Morgan Kane …

”– DØ, KANE! skrek Peter Shabarov og trakk sin vidunderlige revolver.”

Drep for loven utkom første gang i 1965 som nr. 159 i Romanforlagets «Cowboy-serien». Det var den fjerde boken om Texas ranger Morgan Kane, og den siste som ble utgitt på Romanforlaget.  Boken ble utgitt av Bladkompaniet i 1968 som stjernebok 371 / Morgan Kane 22.

Ekstramateriale i denne utgivelsen er novellen ” Verdens mest berømte bøffeljakt” og del 7 i serien om Skytevåpenets utvikling

Bøkene om Morgan Kane er skrevet av Kjell Hallbing under pseudonymet Louis Masterson, og er blant norsk underholdningslitteraturs største suksesser. Nå utgis serien på nytt med reviderte tekster og fyldig bonusmateriale.

I Hollywoods versjon av Det ville vesten  går de fleste menn med en Colt .45 på hofta, mens Winchester-karabinen henger i sadelhylsteret.

Det var selvsagt noen som var utstyrt slik, for eksempel lovens håndhevere, kriminelle og folk som beveget seg i indianerterritoriet. Vanlige folk gikk derimot sjelden åpenlyst med revolvere fra hoftehylstre. Det vanligste våpenet blant menigmann var nok en hagle eller et gammelt munnladningsgevær. Hagla var effektiv til både matauk og selvforsvar, den var enkel å bruke og ammunisjonen var lett tilgjengelig. Å bruke en seksløper krevde lang trening, og å bære dem åpenlyst var å be om trøbbel dersom en havnet i feil situasjon.

Det ville vesten regnes ofte som perioden mellom 1865, da borgerkrigen tok slutt, og 1904 da Kid Curry fra The Wild Bunch skjøt seg selv. Andre mener at perioden sluttet i 1901 da Butch Cassidy og Sundance Kid flyktet til Sør-Amerika. Det var ikke helt uvanlig at mannen i gata bar revolvere i denne perioden. Samfunnet var gjennomsyret av vold, og mange trengte våpen til selvforsvar. Men våpnene ble ofte båret skjult, enten i jakkelommer eller hylstre skjult på overkroppen. Mellom 1848 og 1900 produserte Colt og Smith & Wesson over en million håndvåpen som var beregnet til å bæres skjult – et høyt antall tatt i betraktning USAs folketall på denne tiden – ca. 50 millioner i 1880. Den mest solgte perkusjonsrevolveren til Colt var Model 1849 Pocket. Tønna til denne modellen var gravert med et motiv som viser et ran av en diligence, noe som viser et typisk bruksområde for lommerevolveren – selvforsvar. Gamblere, prostituerte, bartendere og gullgravere er eksempler på yrkesgrupper som kunne ha behov for et lite håndvåpen som kunne bæres skjult.

Duell ved soloppgang
Til selvforsvar ble som regel våpnene brukt på kloss hold, men det fantes unntak. Dueller ved soloppgang var så godt som ikke-eksisterende. Det var heller ikke vanlig å vente hverandre ut for så å trekke revolveren raskest. Oppgjøret mellom James Butler «Wild Bill» Hickok og Dave Tutt 21. juli 1865 i Springfield i Missouri er kanskje den enkelthendelsen som har inspirert Hollywood mest. Det var nesten som en scene fra en film, men Hickok og Tutt sto ikke ansikt til ansikt og ventet på at den andre skulle trekke. Begge hadde revolverne i hånden, og da de nærmet seg hverandre på 70 meters hold løftet begge revolverne, siktet og skjøt. Tutt, en gambler fra Arkansas, skjøt først – og bommet. Før han rakk å skyte et nytt skudd skjøt Hickok, og kula fra hans Colt perkusjonsrevolver traff Tutt i hjertet. Hickok hadde tatt seg god tid til å sikte, og støttet høyre håndledd på venstre underarm for å holde revolveren stødig. Han var både kald, dyktig og heldig i denne situasjonen. Snøballen begynte å rulle to år senere, da Harper’s Monthly magazine publiserte en overdrevet artikkel om skytingen. Denne hendelsen – og ikke minst artikkelen i Harper’s Monthly – var sannsynligvis opphavet til myten om duell ved soloppgang. Ikke at det manglet på skyteepisoder – dem var det mange av – men motstanderne brukte som regel den dekningen de kunne finne. Det må også antas at mange «shootouts» foregikk i alkoholrus – med påfølgende dårlig presisjon på skytingen.

På prærien

Ute på præriene var det livsnødvendig å bære våpen. Indianerne var en konstant trussel, og skulle det drives jakt måtte jegerne ha skikkelig redskap. Bøffeljegere hadde som regel både en kraftig enkeltskuddsrifle som jaktvåpen, og en lettere bøylerifle til forsvar mot indianere og ville dyr. Kraftige og tunge Sharps- og Remington rolling block-rifler med langholdssikter var rett og slett uegnet til nærkamp, og på kloss hold ble det brukt lettere våpen. Under slaget ved Adobe Walls i 1874, som er skildret i Comanche! og der en gruppe hvite bøffeljegere og handelsfolk ble angrepet av en indianerstyrke under ledelse av halvblodscomanchen Quanah Parker, brukte forsvarerne revolvere og repeterrifler i revolverkalibre under den forrykende nærkampen i slagets første fase.

Utenfor loven

I det ville vesten var et liv i noen situasjoner lite verdt, og en hestetyv eller kvegtyv var ikke mer verdt enn en coyote. På en primitiv måte er dette kanskje forståelig, for kveget og hesten var livsviktige. Et annet problem var mangelen på lover, eller mangelen på håndhevelse av de lovene som fantes. I grensesamfunnene som ble etablert i indianerterritoriet før området var annektert av amerikanske myndigheter fantes ingen lover. Pionerene som først våget seg ut i ukjent område var ofte våghalser, kriminelle på flukt, lykkejegere, desillusjonerte veteraner fra borgerkrigen, desertører fra hæren eller andre utskudd. En slik typesammensetning ble det ofte bråk av.  Deadwood i Sør-Dakota, som ble opprettet i 1876 under gullrushet i Black Hills, var en slik lovløs by. Her var mord dagligdags, og straffene vilkårlige. Etter at Jack McCall hadde plassert en revolverkule i kaliber .45 i bakhodet på nevnte Wild Bill Hickok, ble han først frifunnet for drapet av en jury i Deadwood. Etter frifinnelsen flyktet McCall til Wyoming, men lykken hans snudde da myndighetene i Wyoming stilte han for retten på ny. Påskuddet var at Deadwood var en illegal og lovløs by, og dommen var derfor ugyldig. Resultatet av den andre rettsaken ble galgen.

Retten til å eie og bære våpen er grunnlovsfestet i USA, og den dag i dag er det mange som kjemper for retten til å kunne eie og bruke våpen til selvforsvar. NRA, National Rifle Association, er med sine 4 millioner medlemmer av mange regnet som den største lobbyistorganisasjonen i amerikansk politikk. NRA mener at det å eie våpen er en borgerrettighet som står nedskrevet i det andre grunnlovstillegget: «A well regulated Militia, being necessary to the security of a free State, the right of the People to keep and bear Arms, shall not be infringed.»

Modeller

Colt, Remington og Smith & Wesson var de største aktørene på håndvåpenmarkedet etter at metallpatronen ble enerådende. Første generasjonen av selve western-ikonet Colt Model 1873 Single Action Army – også kalt Peacemaker – ble produsert fra 1873 til 1940 i 350 000 eksemplarer. Produksjonen ble gjenopptatt i 1956, og pågår fremdeles. I årenes løp har Colt produsert modeller som Peacemaker, Frontier Six-Shooter, Bisley, Bisley Target, Flattop Target, New Frontier og Buntline.

Remington prøvde å ta opp konkurransen med Colt, og introduserte Remington Model 1875 Single Action Army. Selv om dette var en god revolver kunne ikke suksessen måle seg med Colts SAA. Colt hadde allerede sikret seg viktige markedsandeler hos hæren og det sivile markedet. I 1888 hadde Remington solgt 25 000 eksemplarer av Model 1875, mens Colts Model 1873 hadde solgt i 110 000 eksemplarer i samme tidsrom. Remington avviklet produksjonen av Model 1875 i 1889. Smith & Wessons mest kjente modeller hadde såkalt «top break», det vil si at den ble brukket som en hagle når den skulle lades. Militære tester viste at Smith & Wessons Schofield Model 1875 kunne skytes og lades på nytt syv ganger på den tiden det tok å fjerne de seks tomhylsene fra en Colt SAA. Likevel kunne ikke Smith & Wesson måle seg med Colt på det amerikanske markedet. Smith & Wesson fikk en stor kontrakt med Russland, noe som førte til at det amerikanske markedet ble neglisjert.

Riflemarkedet ble dominert av Remington, Sharps, Winchester og Springfield. Riflene kan deles inn i to kategorier: Enkeltskuddsrifler og flerskuddsrifler. De sistnevnte ble kamret i pistolkalibre, og ammunisjonen kunne også brukes i håndvåpen. Winchesters Model 1873 er kanskje den mest kjente bøylerifla. Over 700 000 eksemplarer ble produsert i løpet av de 50 årene den var i produksjon. Enkeltskuddsriflene var kraftigere, og ble brukt på storviltjakt og av militære styrker. Remington rolling block, Sharps Model 1874 og Springfield Trapdoor hadde alle et godt rykte på seg.

Vi har stilt et utvalg kjente lesere åtte spørsmål om deres forhold til Morgan Kane. Slik ser forfatter Kjartan Fløgstad på vår alles kjære helt.

1. Hva har Morgan Kane betydd for deg?

Som referanse i fortellinga «Riksvegen vestover» frå samlinga Fangliner, 1972.

2. Hva er din favorittbok i serien?

Hevneren fra Tombstone (boka som blir brukt i «Riksvegen vestover»).

3. Har du et favorittsitat?

«Han holdt på å smile, men tok seg i det.» (Fra bok 16, Vest for Rio Grande)

4. Hvilken egenskaper beundrer du mest hos Morgan Kane?

?

5. Hva har Morgan Kane betydd for norsk kulturliv?

?

6. Hva ville du servert Morgan Kane om han skulle hjem til deg en kveld?

Meksikansk, ein god enchilada for eksempel.

7. Er du enig i at Morgan Kane har psykopatiske trekk?

Nei, det er nok feil diagnose.

8. Du dør, kommer til himmelen. Etter at du har møtt Gud i døren og slått av en prat, er Morgan Kane den første du treffer på. Hva tror du han ville sagt?

«Husker du hva jeg sa: Vi skal møtes igjen!»

Atle Nielsen: Kane-fan

Vi har stilt et utvalg kjente lesere åtte spørsmål om deres forhold til Morgan Kane.Først ut er Herreavdelingen Atle Nielsen.

1. Hva har Morgan Kane betydd for deg?

Morgan Kane lærte meg å bli glad i å lese bøker. Jeg er ham og hans skaper evig takknemlig.

2. Hva er din favorittbok i serien?

El Gringo og El Gringos hevn. Det er riktignok to bøker, men de henger sammen og kan nesten ikke nevnes hver for seg.

3. Har du et favorittsitat?

«Morgan Kane så med avsky på melkeglasset.» Åpningssetningen i «Død manns skygge». Verdens beste åpningssetning

4. Hvilken egenskaper beundrer du mest hos Morgan Kane?

Evnen til å la røyken sive ut gjennom de fint formede neseborene …

5. Hva har Morgan Kane betydd for norsk kulturliv?

Bøkene om ham har lært en hel generasjon (eller to) nordmenn å lese. Betydningen er enorm!

6. Hva ville du servert Morgan Kane om han skulle hjem til deg en kveld?

En blodig biff og iskaldt øl. Deretter en kanne glohet kaffe. Pluss en flaske Old Grand Dad, selvfølgelig …

7. Er du enig i at Morgan Kane har psykopatiske trekk?

Langt ifra!

8. Du dør, kommer til himmelen. Etter at du har møtt Gud i døren og slått av en prat, er Morgan Kane den første du treffer på. Hva tror du han ville sagt?

«Kate Coleman har ventet på å få treffe deg! Hun er rett her borte …»

Da salget av Morgan Kane-bøker i 1971 passerte en million eksemplarer og det ble røpet at forfatteren var norsk, ble medienes interesse vekket. Den skulle bare øke i det neste tiåret! Først ute var  VG og Aktuell med omtaler av Kjell Hallbing og bokserien, men den første kritiske vurderingen av bøkene sto Tor Edvin Dahl for i Aftenposten. I juli 1971 kom først et langt intervju med undertegnede som Hallbings redaktør, deretter fulgte en omfattende vurdering og til slutt et intervju med forfatteren.

Dahl var svært kritisk, og overskriften på vurderingen var “Morgan Kane ­– en Wild West fascist”. Han skrev bl.a: “Kjell Hallbing … har med denne bokserien prøvd å lage en skikkelse og et miljø som er realistisk. Resultatet … presenteres i et ujevnt, ofte direkte klønete sprog … Sproget er tungt, oppstyltet og skifter mellom gammeldags “boksprog” og moderne slang … når Hallbing skal beskrive følelser, går han gjerne til ytterlighetene, det hele virker affektert og påtatt …”

Men Dahl var ikke utelukkende negativ. Han skrev også: “På den annen side kan sproget være kjapt, lett og levende. Særlig gjelder dette når Hallbing beskriver naturmiljøer … Her avslører forfatteren en ikke liten kjennskap til dyreliv og natur … Ellers består bøkene av dramatiske scener av ulike slag, tildels meget levende og farverikt fortalt. Hallbing har en livlig fantasi … Generelt kan man si om Morgan Kane-bøkene at de er spekket med dramatiske scener, livfullt skildret, meget mer realistisk … enn det som er vanlig i en western.

Men disse dramatiske innslagene drives av et høyst særpreget pulsslag, og det er dette pulsslaget, “nerven” i fortellingene … som er av størst interesse. Morgan Kane er helt. Men han er samtidig en feiging, en alkoholiker, med markert nevrotiske anlegg og ute av stand egentlig til å holde orden på seg selv”.

Etter å ha analysert Kanes psyke, fortsatte Dahl: “Kane er en fascist av reneste vann. Ofte direkte sadistisk … Kanes forhold til kvinner står sentralt … Kane opplever sitt eget kjønnsliv som et fremmedlegeme, noe han forakter, et svakhetstegn. Derfor må kvinnene straffes, underkues, mishandles fordi de vekker denne svakheten … Kane-bøkene er eksponenter for en direkte kjønnshets, en utvetydig nedvurdering av kvinnen”.

Dahl fortsatte med å rose Hallbing som en bedre pocketbokforfatter enn de fleste, og å presisere at han ikke trodde bøkene vil ha skadelig virkning på leserne eller skape ungdomskriminelle. Så avsluttet han sin grundige analyse slik: “Kane-bøkene er skremmende fordi de blir lest av tusener overalt i Norge. Kane er et sykdomstegn, en skremmende advarsel. Er det virkelig de verdiene Kane står for, som har størst gjennomslagskraft i det norske samfunn idag?”

Innsenderen Soldat fremla i bladet Røde Garde omtrent samme syn som Dahl, og Dagbladet ga sitt besyv med i Terje Rød Larsens artikkel “Reinspikka fascisme i millionopplag”. Her gikk altså marxist-leninistene, det høyst borgerlige Aftenposten og det liberale Dagbladet hånd i hånd!

I Arbeiderbladet var Willy Dahl svært opptatt av Kane, analyserte ham først i en egen artikkel og begynte å anmelde bøkene når de kom ut. Han skrev: “… det er ikke Kanes holdninger som er det mest interessante, men bøkenes. Ingen forfatter har noen gang skrevet om noe annet enn sin egen tid, om han aldri så mye legger historisk staffasje rundt. Hallbings “upolitiske” kilder skildrer western-miljøet som om ondt og godt i det er et spørsmål om enkeltmenneskers moralske egenskaper. Dette er i virkeligheten en politisk fordreining av faktum: At det var den kapitalistiske ekspansjon, kampen om ressursene, som førte til volden, undertrykkelsen, utbyttingen. Ingen historiske kilder er “upolitiske”. Og en amerikansk statspolitimann var – og er – ikke representant for et abstrakt rettferdsprinsipp. Han var – og er – et redskap for den kapitalistiske stats undertrykkelsespolitikk. Så enkelt er det”.

Like enkelt var det kanskje at den formen for litteraturkritikk disse sitatene representerer, var typisk nettopp for 1970-årene. På universiteter og i kulturlivet hadde intelligente, unge mennesker på ytre venstre samlet seg i AKP(ML), Arbeidernes kommunistparti (Marxist-Leninistene) og skaffet seg makt og innflytelse i alt fra forlag til fagforeninger. De var rede til å gå til væpna revolusjon for å befri menigmann fra kapitalismens makt, om folk ønsket å bli “befridd” eller ikke. Den som ikke var progressiv sosialist, var reaksjonær. Samtidig kjempet nyfeministene for kvinners rettigheter og  likeverd. USA, som hadde vært frihetens høyborg framfor noe annet land fra deres egen frigjøringskrig mot Det britiske imperiet og gjennom to verdenskriger, hadde skuffet verden gjennom MacCarthy-tidens heksejakt på kommunister og Vietnam-krigen. I jakten på nye idealer trodde en del unge intellektuelle at de hadde funnet dem i kommunismen. Men i rettferdighetens navn må det innrømmes at de Morgan Kane-bøkene som ble utgitt i denne perioden var de mest brutale og råbarkede i serien. Romanene om The Wild Bunch var knallharde.

Kanskje ble Kjell Hallbing påvirket av kritikken, for fortsettelsen med historiene fra Alaska ble – selv om handlingen var tøff nok – litt mildere i formen. I sin anmeldelse av Yukons onde ånd skrev Willy Dahl under tittelen “Morgan Kane på kalde og bedre veier” i Arbeiderbladet: “Kom så og si at kritikk ikke nytter. Kjell Hallbing har det siste året fått høre fra mange kanter at det er betenkelige trekk ved Morgan Kane-bøkene – som f.eks. dvelingen ved seksuelle abnormiteter, et reaksjonært kvinnesyn osv. Og hva skjer så? Jo, de siste Kane-bøkene dempes ned på disse punktene … “Yukons onde ånd” kan formelig kalles renslig og realistisk i forhold til tidligere utskeielser. Også på andre måter hører den avgjort til de bedre av Mastersons spenningsromaner. Han skriver bedre fra bok til bok, kutter ut fraser og tar inn nye, uslitte ord”.

Det var imidlertid med Blodsporet til Santa Fe og de øvrige romanene fra Kanes tidlige ungdomsår at fordømmelsen i stor grad forsvant og ble erstattet med berømmelse. I Aftenposten skrev Tor Edvin Dahl: “Det er blitt reist alvorlig kritikk mot ham (Kane) og bøkene om ham, også her i avisen. Og hva er skjedd?

Morgan Kane-serien er i ferd med å bli bedre enn sitt rykte. Mye bedre. De to siste bindene markerer et foreløbig (får vi håpe) høydepunkt … I “Blodsporet til Santa Fe” prøver Hallbing å gi noe av den psykologiske bakgrunnen for mennesket Morgan Kane. Litt bastant – gjerne det – men likevel på sin måte overbevisende … Bedre likevel er “Comanche!” Hovedvekten legges på konflikten mellom indianerne og de hvite nybyggerne og jegerne … Ingen av partene blir gjort til helter … Dessuten er Hallbing/Masterson blitt en meget sikker forteller. Bildene er presise og originale … Naturskildreren og fortelleren Hallbing fortjener nå å sammenlignes med Jack London. Så autentiske virker de miljøene han beskriver … dette lover virkelig godt for fremtiden!”

I Arbeiderbladet skrev Willy Dahl om Comanche!: “… en redelig og usminket beretning om blodige dager for hundre år siden… Bibliotekarer diskuterer av og til om Kane-bøkene bør stå i hyllene. Denne bør i hvert fall komme der.”

Tidlig på sommeren 1974 dro Hallbing og jeg for annet år på rad på en fireukers rundreise i vesten. Vi startet på WWA-kongress i Texas, men hovedmålet var Little Big Horn. Hallbing visste at hans neste bok etter Den siste cheyenne skulle handle om slaget mellom 7. kavaleri og indianerne, med unge Kane som militærspeider. Han hadde studert en lang rekke bøker og historiske kilder før turen tok til, og nå fikk vi snakket med en kurator på museet ved slagstedet, og en etterkommer av en kriger fra slaget viste oss rundt i området og fortalte indianernes syn på det som de hvite alltid hadde kalt “massakren” av general Custer og hans menn.

Resultatet ble Der ørnene dør – den største boken både i omfang og innhold i Morgan Kane-serien, og den romanen som for godt ga Hallbing litterær anerkjennelse.

Willy Dahl skrev i sin bok “Morgan Kane fra Norge” (Eide 1976): “… Høyest av disse romanene rager Der ørnene dør. – og da på grunn av den siste halvdelen av boka. I den første halvdelen står den unge Morgan i sentrum, og om den delen er det ikke stort mer å si enn at her er det den dyktige western-forfatteren som er ute og går … Men det er altså den siste halvdelen av romanen som virkelig teller …

selve storyen … tilhører historien, – og på det grunnlaget har Hallbing her klart å skrive en roman av internasjonalt format, med alle hans beste egenskaper demonstrert: den filmatiske raskheten, evnen til å konkretisere, den fantasifulle utnyttingen av eksakt historisk viten. Her i Norge har denne romanen sannsynligvis vært like viktig for forståelsen av denne delen av USAs historie som oversettelsen av Dee Browns Bury my heart at Wounded Knee … disse tre indianerromanene til Hallbing (er) sunn lesning for gutter i alle aldre, som i generasjoner er blitt indoktrinert med seierherrenes syn i “indianer”-bøker …

“Der ørnene dør” kom også i innbundet utgave samtidig med pocketutgaven – og ble den første av Kjell Hallbings romaner som ble innkjøpt til bibliotekene. Et kvalitetstegn var det også at en egen utgave i 1982 ble utgitt av Den norske bokklubben. I den anledning skrev Sigmund Hoftun i medlems-bladet “Bindestreken”: “Mesterverket om Morgan Kane … Dette er god underholdning, men også mye mer. For det ene er boken skrevet av en forfatter som kan sitt fag. Hallbing driver …. ren anskuelsesundervisning i hvordan scener og personer kan bygges opp til de står levende og plastisk for oss, plantet i naturen og landskapet, med lyder som formelig høres og lukter som river i nesen. Mangt et medlem av Forfatterforeningen har noe å lære her. For det andre er Når ørnene dør en av de betydeligste romaner som er skrevet om den blodige sluttstriden mellom indianer og hvit, sett med tapernes øyne.”

Det kan passe godt å slutte denne artikkelen med forfatteren Gunnar Staalesens ord fra Bergen Arbeiderblad i 1974: ” … Disse siste bøkene har gitt Morgan Kane enda en ny dimensjon, og Hallbing står i dag fram som en av de framste norske forfatterne, fordi han ikke bare er en utmerket forfatter, men fordi han også kan det nødvendige knepet for den som har noe å fortelle: det å bli lest. Selv litteraturhistoriens kunstige skille mellom den “fine” litteraturen og den folk flest leser, tatt i betraktning, må han regnes med. Når vår tids norske litteraturhistorie skal skrives, kommer man ikke utenom en forfatter som Kjell Hallbing og en litterær skikkelse som Morgan Kane.”

REVOLVER TIL SALGS

Morgan Kane – en ung desperado som var rede til å selge sin djevelske dyktighet med revolveren til høystbydende …

I tjue år hadde hatet mellom Kahn og Marquette ulmet – nå glødet det, og de to mennene var blitt de bitreste dødsfiender. Det var bare et spørsmål om tid før hele kveglandet ville eksplodere i en blodig ranchkrig; en krig om det dyrebare vannet som kunne redde flokkene med Texas Longhorn.

Så red en ung pistolero inn i Kahn’s Place – en desperado som var rede til å selge sin djevelske dyktighet med revolveren til den som betalte mest.

Hans navn var Morgan Kane.

Det var Kahn som bød høyest, og som hadde en datter som visste å friste menn med sin velskapte kropp …

«Han hadde leid bort sin revolver, men var ikke forberedt på at et menneske måtte bruke den. Det skulle aldri skje igjen – ikke på denne måten.»

Revolver til salgs utkom for første gang i 1971 som bok nummer 470 i Stjerneserien. Ekstramateriale i denne utgivelsen er novellen «Sheriffens pike» og del 3 i serien om Skytevåpenets utvikling.

Bøkene om Morgan Kane er skrevet av Kjell Hallbing under pseudonymet Louis Masterson, og er blant norsk underholdningslitteraturs største suksesser. Nå utgis serien på nytt med reviderte tekster og fyldig bonusmateriale.

Morgan Kane og Charlie Katz hadde en formue i bøffelhuder på vognen sin – men en bande lovløse rawhidere var ute etter skinnene, og tusen ville kiowaer jaktet skalpene deres …

Bøffelfeberen herjer. Hudene blir betalt med halvannen dollar stykket, og en dyktig jeger feller tretti dyr om dagen. Det er mulig å bli rik i en fei – for de som er tøffe og dumdristige nok til å begi seg inn i White River-distriktet …

Morgan Kane og Charlie Katz dro inn i dette dødens land – væpnet til tennene og rede til å satse livet på en sjanse til å tjene seg rike. Snart har de en enorm mengde skinn på vogna: En magnet for bandene av rawhidere, de hvite rovmorderne som plyndret og drepte for bøffelhudenes skyld, uten skrupler – og en enorm provokasjon for tusenvis av rasende kiowaer som tørstet etter skalpene  til de hvite jegerne som er i ferd med å utrydde selve livsgrunnlaget for indianerne …

Bøffelkrigen  utkom i 1971 som Stjernebok nummer 467 og var opprinnelig bok nummer 54 i serien om Morgan Kane. Bonusmaterialet omfatter novellen «Morgan Kane og kidnapperne», de siste avsnittene i «Kanes liv» og artikkelen «Bøffelen – og våpnene som utryddet dem» av Louis Masterson.

Tidligere trykt som etterorod til Morgan Kane bok 6, El Gringo.

Med mellom ti og tyve millioner solgte eksemplarer, er Morgan Kane-bøkene blant de mest leste i Norge noensinne. Kjell Hallbings antihelt tiltrakk seg nordmenn som ingen annen hadde gjort det før ham. Norske lesere er altså meget godt kjent med Morgan Kane. Når Aller Forlag nå utgir serien om Morgan Kane på nytt, er det for å holde i hevd et forfatterskap som rager meget høyt i norsk kulturhistorie – antakelig er det neppe noen overdrivelse å si at Kjell Hallbing har hatt større innflytelse på norske lesere etter krigen enn de aller fleste andre forfattere. Målet har vært å gjøre Hallbings tekster så gode å lese for moderne lesere som mulig – for ørig helt i tråd med Kjell Hallbings egen holdning, som var å skrive for å glede sitt publikum. Dessuten ønsker vi å utgi serien i så korrekt kronologisk rekkefølge som mulig. I tråd med disse målene har forlaget underlagt teksten en redkasjonell behandling som jeg kort skal redegjøre for her.

Selve tempoet i utgivelsene gjorde at bøkene fra begynnelsen av inneholdt enkelte feil som for en stor del må ha oppstått da bøkene ble satt, altså rene trykkfeil. Disse er selvsagt rettet etter beste evne. Samtidig brukte Hallbing en del former som ikke er i tråd med moderne norsk rettsskriving – for eksempel bruken av apostrof i genitiv – Kane’s, El Gringo’s – som er endret til Kanes, El Gringos. Apostrofen i bøyninger av fremmedord som sioux’ene  og kiowa’ene er også fjernet, og det er gjort en del endringer i bruken av bindestrek. En del spanske ord har fått en liten justering. Den observante leser vil også se at en del ordformer er lett modernisert, hele tiden med det mål for øyet å gjøre bøkenes språk så aktuelt som mulig, samtidig som Hallbings særpregede stemme forblir intakt.

Kanes alder

Er man en erfaren og interessert Kane-leser, vil man også kunne finne enkelte innholdsmessige endringer. Disse er gjort av to hensyn. For det første har det ganske enkelt sneket seg inn noen meget få faktafeil i enkelte tekster, som er korrigert. For det andre har rekkefølgen Hallbing skrev bøkene i, gjort at det ikke alltid er logisk sammenheng mellom de forskjellige bind i serien. Alle de som har forsøkt å få orden på rekkefølgen og tidfeste handlingen i de enkelte bøker, vil vite at det ikke er helt enkelt – og at det ofte vil stå igjen inkonsistenser. Særlig gjelder dette med hensyn til Kanes oppvekst og tidlige historie. El Gringo, som utkom i 1970 som nummer 38 i serien, er faktisk den første boken der Kanes fødselsår oppgis til det senere kanoniske 1855. Tidligere hadde det vært oppgitt til 1853. I den opprinnelige versjonen av rapporten fra Justisdepartementets undersøkelseskommisjon heter det:

”Vår undersøkelse i arkivene hos Overland Stage Co. fra den tiden Morgan Kane arbeidet som muldyrdriver på Santa Fé‑sporet, viser at han bare var femten år, ikke sytten som først antatt, da han drepte sin første mann. Dette skyldes at Morgan Kane er født i 1855, ikke 1853 som påstått i Texas Ranger’s arkiv. Dette har vi fått bekreftet hos Overland.”

(El Gringo, Justisdepartementets undersøkelseskommisjon)

Dersom Kane var femten år da han drepte sin første mann, og han var født i 1855, må drapet ha skjedd i 1870. Det fremgår da også av Kanes rulleblad slik det er gjengitt i den aller første boken om Kane – Morgan Kane – Texas Ranger – som ble utgitt på Romanforlaget i 1965, og i Mellom liv og død fra  som er en lett omarbeidet vesjon av denne som kom ut i 1968, nå som Kane-bok nummer 15:

”Kane, Morgan. Omtrent tredve år, født et sted på Santa Fe Sporet under et emigranttog i 1853. Foreldre og slektninger massakrert av cheyenneindianere. Oppfostret av de overlevende i felleskap. Totalt ukjent inntil 1870 da han drepte en muldyrdriver med kniv. Tok jobb som muldyrdriver på Santa Fe-sporet i 1871. Gjorde tilsammen toogtyve turer mellom Santa Fe og Amarillo.”

(Morgan Kane – Texas Ranger)

I Blodsporet til Santa Fe, som kom ut i 1973, er handlingen lagt til 1872: ”Dette skjedde i midten av september 1872. Morgan Kane var seksten år.”

Mon det? Kane-ekspert Jan Pettersen påpeker i en mail til meg:

”For meg ser det ut til at Hallbing har gjort en regnefeil/skrivefeil når han setter årstallet til 1872 i første kapitel av Blodsporet til Santa Fe. Fra høsten 1855 til høsten 1872 er det uansett sytten år. Kane dreper Walsh ca. 19. desember. Hvis året er 1872 skal han allerede ha fylt sytten, ettersom han er født i Skorpionens tegn (mellom 24. oktober og 22. november) i 1855. Comanche! starter i mars 1874. Kane tenker der tilbake på de to årene som har gått siden han drepte Walsh. Hvis drapet på Walsh skjedde i desember ’72 har det gått ett år og tre måneder, hvis det skjedde i desember ’71 blir det to år og tre måneder.

Min konklusjon blir at handlingen i Blodsporet til Santa Fe må ha skjedd i 1871. Hvis vi overfører dette til rullbladet, ville løytnant Williams ha satt Kanes alder til 18 år hvis han trodde Kane var født i 1853.”

Forvirrede lesere får heller – i likhet med redaksjonen – trøste seg med at Justisdepartementets undersøkelseskommisjon ikke er ufeilbarlige, og at det i det hele tatt var mindre nøyaktige forhold i Det ville vesten i midten av forrige århundre …

Kanes tidlige liv

Videre heter det i undersøkelseskommisjonens rapport:

”Det er videre korrekt at Morgan Kane – etter å ha fullført over hundre hasardiøse turer på Santa Fé‑sporet – tok jobb som sivil speider i 6. Cavalry under davær­ende oberst J. C. Miles, Fort Hull, Arizona Territory. Her ble han tidlig kjent som en dyktig, om enn noe selvrådig speider. Han hadde flere sammenstøt med sine offiserer. Det er videre bekreftet at Morgan Kane på den tiden var regimentets beste revolver‑ og rifleskytter. Det har ikke lykkes å bringe på det rene hvorfor Mr. Kane sa opp stillingen som regjeringsspeider. Men vi vet at han etterpå tilbrakte et par år langs grensen og livnærte seg på forskjellig vis. Her har løytnant Williams brukt betegnelsen «desperado» om Morgan Kane, noe som utvil­somt er korrekt. I løpet av to–tre år fikk han ry som premiejeger og regulær fribytter. Men i midten av attensyttiårene forsvin­ner Morgan Kane, tilsynelatende uten spor.”

(El Gringo, Justisdepartementets undersøkelseskommisjon)

Men når Kanes ungdom beskrives i bøkene fra Comanche! (nr 71, 1974) til Møte i Tascosa (nr. 76, 1975) har Hallbing utstyrt Kane med langt rikere og mer interessant historie: Han har deltatt ved slagene i Adobe Walls, Palo Duro Canyon og Little Bighorn, og han har ridd med Billy The Kid i Tascosa. Dette henger sammen med at Hallbing etter 1973 arbeidet langt saktere med bøkene – og med større ambisjoner. Til Knut Faldbakken i Vinduet sa han dette om sin egen utvikling:

”Ikke at jeg sikter på Nobelprisen, men fordi jeg finner denne mer metodiske og – skal vi si – seriøse måten å arbeide på mer tilfredsstillende enn den tidligere masseproduksjonen. Nå klarer jeg knapt to bøker i året, før var det to i måneden. En annen ting er at jeg er glad for at den kvaliteten som vitterlig er kommet inn i de senere bøkene blir gjenkjent og respektert. En av vanskelighetene ved å være Morgan Kanes skaper er at en stadig konfronteres med 76 bøker, hvorav minst halvparten for meg betegner et tilbakelagt stadium. […] Nå er imidlertid både psykologi og historie kommet inn i bildet på en måte som gjør at jeg ikke hadde fått til å skrive en rabalderbok igjen om jeg aldri så gjerne ville. Både Morgan Kane og Louis Masterson har forandret seg en god del på de ti årene serien har gått. Det burde f. eks. de tenke på som beskylder forfatteren for ‘inkonsekvens’ i persontegningen.”

(Vinduet 3-1975)

Når man så skal utgi bøkene i en så kronologisk rekkefølge som mulig, bør slike inkonsekvenser i handlingen rettes opp i eller bør inkonsistense få stå? Her vil meningene være delte, og det finnes gode argumenter for på begge syn. Forlaget har valgt den første løsningen: å gjøre små endringer for å reflektere det livsløpet Kane ”til slutt” endte med. Det betyr blant annet at informasjonen om Kanes tid i 6. Kavaleri ovenfor er endret til å reflektere hans karriere slik den fremstår i de senere bøkene.

Rekkefølgen på bøkene

Ett av de viktige spørsmålene redaksjonen har måttet ta stilling til, er hvilken rekkefølge bøkene skal utkomme i. Som kjent er serien om Morgan Kane tidligere utgitt i flere omganger (se nedenfor), og i 1991 ordnet Bladkompaniet og Hallbing bøkene kronologisk. Den omarbeidede rekkefølgen åpner der med I Morgan Kane’s fotspor, som er en kombinasjon av reiseskildring og Kane-noveller skrevet etter Hallbings reise til USA i 1973. Deretter følger vi Morgan Kane fra han dreper sin første mann i Santa Fe til han selv så vidt redder livet og forlater USA i 1910.

I den nye serien vil vi i det store og hele følge den samme rekkefølgen på utgivelsene, men med to unntak. For det første vil vi plassere det store antallet noveller Kjell Hallbing skrev om Morgan Kane i tilknytning til de romanene der de passer best inn kronologisk. Eksempelvis har vi valgt å plassere ”Jornada de Diablo” fra I Morgan Kane’s fotspor som prolog til Blodsporet til Santa Fe. Konsekvensen er at I Morgan Kane’s fotspor ikke utkommer som selvstendig bok. I stedet vil dette stoffet plasseres i tilknytning til de andre bøkene.

Den andre endringen gjelder de romanene som utkom før Uten nåde – det vil si de fire på Romanforlaget: Morgan Kane – Texas Ranger, Morgan Kane og smuglerne, Vest
for Rio Grande og Drep for loven – i tillegg til Dette er døden, señor Kane, som utkom som føljetong i Magasinet Western samtidig som Uten nåde ble lansert. I alle disse bøkene er Morgan Kane Texas Ranger, men de ble senere noe omarbeidet for å passe senere i serien:

nr. 15 Mellom liv og død (Morgan Kane – Texas ranger)

nr. 18 Bravado (Morgan Kane og smuglerne)

nr. 20 De piskede (Vest for Rio Grande)

nr. 22 Drep for loven

nr. 24 Dette er døden senor Kane

I den nye serierekkefølgen vil disse romanene utkomme i sin opprinnelige form, og da plassert kronologisk før Uten nåde. Slik vil serien i så stor grad som mulig reflektere Kanes liv – slik det utspilte seg gjennom et forfatterskap av imponerende dimensjoner!

Kjell Jørgen Holbye (f. 1966) er redaktør for den nye serien om Morgan Kane. Redaksjonen mottar gjerne synspunkter på serien. Henvend deg via www.morgankane.no, eller til kjell.jorgen@prosessord.no.