På grunn av en mindre rutineomlegging blir det litt lenger å vente på neste Kane-bok enn vanlig. Men 4. oktober er neste boki hyllene — og dere som er abonnenter får den naturligvis tidligere.

REVOLVER TIL SALGS

Morgan Kane – en ung desperado som var rede til å selge sin djevelske dyktighet med revolveren til høystbydende …

I tjue år hadde hatet mellom Kahn og Marquette ulmet – nå glødet det, og de to mennene var blitt de bitreste dødsfiender. Det var bare et spørsmål om tid før hele kveglandet ville eksplodere i en blodig ranchkrig; en krig om det dyrebare vannet som kunne redde flokkene med Texas Longhorn.

Så red en ung pistolero inn i Kahn’s Place – en desperado som var rede til å selge sin djevelske dyktighet med revolveren til den som betalte mest.

Hans navn var Morgan Kane.

Det var Kahn som bød høyest, og som hadde en datter som visste å friste menn med sin velskapte kropp …

«Han hadde leid bort sin revolver, men var ikke forberedt på at et menneske måtte bruke den. Det skulle aldri skje igjen – ikke på denne måten.»

Revolver til salgs utkom for første gang i 1971 som bok nummer 470 i Stjerneserien. Ekstramateriale i denne utgivelsen er novellen «Sheriffens pike» og del 3 i serien om Skytevåpenets utvikling.

Bøkene om Morgan Kane er skrevet av Kjell Hallbing under pseudonymet Louis Masterson, og er blant norsk underholdningslitteraturs største suksesser. Nå utgis serien på nytt med reviderte tekster og fyldig bonusmateriale.

Morgan Kane og Charlie Katz hadde en formue i bøffelhuder på vognen sin – men en bande lovløse rawhidere var ute etter skinnene, og tusen ville kiowaer jaktet skalpene deres …

Bøffelfeberen herjer. Hudene blir betalt med halvannen dollar stykket, og en dyktig jeger feller tretti dyr om dagen. Det er mulig å bli rik i en fei – for de som er tøffe og dumdristige nok til å begi seg inn i White River-distriktet …

Morgan Kane og Charlie Katz dro inn i dette dødens land – væpnet til tennene og rede til å satse livet på en sjanse til å tjene seg rike. Snart har de en enorm mengde skinn på vogna: En magnet for bandene av rawhidere, de hvite rovmorderne som plyndret og drepte for bøffelhudenes skyld, uten skrupler – og en enorm provokasjon for tusenvis av rasende kiowaer som tørstet etter skalpene  til de hvite jegerne som er i ferd med å utrydde selve livsgrunnlaget for indianerne …

Bøffelkrigen  utkom i 1971 som Stjernebok nummer 467 og var opprinnelig bok nummer 54 i serien om Morgan Kane. Bonusmaterialet omfatter novellen «Morgan Kane og kidnapperne», de siste avsnittene i «Kanes liv» og artikkelen «Bøffelen – og våpnene som utryddet dem» av Louis Masterson.

Tidligere trykt som etterorod til Morgan Kane bok 6, El Gringo.

Med mellom ti og tyve millioner solgte eksemplarer, er Morgan Kane-bøkene blant de mest leste i Norge noensinne. Kjell Hallbings antihelt tiltrakk seg nordmenn som ingen annen hadde gjort det før ham. Norske lesere er altså meget godt kjent med Morgan Kane. Når Aller Forlag nå utgir serien om Morgan Kane på nytt, er det for å holde i hevd et forfatterskap som rager meget høyt i norsk kulturhistorie – antakelig er det neppe noen overdrivelse å si at Kjell Hallbing har hatt større innflytelse på norske lesere etter krigen enn de aller fleste andre forfattere. Målet har vært å gjøre Hallbings tekster så gode å lese for moderne lesere som mulig – for ørig helt i tråd med Kjell Hallbings egen holdning, som var å skrive for å glede sitt publikum. Dessuten ønsker vi å utgi serien i så korrekt kronologisk rekkefølge som mulig. I tråd med disse målene har forlaget underlagt teksten en redkasjonell behandling som jeg kort skal redegjøre for her.

Selve tempoet i utgivelsene gjorde at bøkene fra begynnelsen av inneholdt enkelte feil som for en stor del må ha oppstått da bøkene ble satt, altså rene trykkfeil. Disse er selvsagt rettet etter beste evne. Samtidig brukte Hallbing en del former som ikke er i tråd med moderne norsk rettsskriving – for eksempel bruken av apostrof i genitiv – Kane’s, El Gringo’s – som er endret til Kanes, El Gringos. Apostrofen i bøyninger av fremmedord som sioux’ene  og kiowa’ene er også fjernet, og det er gjort en del endringer i bruken av bindestrek. En del spanske ord har fått en liten justering. Den observante leser vil også se at en del ordformer er lett modernisert, hele tiden med det mål for øyet å gjøre bøkenes språk så aktuelt som mulig, samtidig som Hallbings særpregede stemme forblir intakt.

Kanes alder

Er man en erfaren og interessert Kane-leser, vil man også kunne finne enkelte innholdsmessige endringer. Disse er gjort av to hensyn. For det første har det ganske enkelt sneket seg inn noen meget få faktafeil i enkelte tekster, som er korrigert. For det andre har rekkefølgen Hallbing skrev bøkene i, gjort at det ikke alltid er logisk sammenheng mellom de forskjellige bind i serien. Alle de som har forsøkt å få orden på rekkefølgen og tidfeste handlingen i de enkelte bøker, vil vite at det ikke er helt enkelt – og at det ofte vil stå igjen inkonsistenser. Særlig gjelder dette med hensyn til Kanes oppvekst og tidlige historie. El Gringo, som utkom i 1970 som nummer 38 i serien, er faktisk den første boken der Kanes fødselsår oppgis til det senere kanoniske 1855. Tidligere hadde det vært oppgitt til 1853. I den opprinnelige versjonen av rapporten fra Justisdepartementets undersøkelseskommisjon heter det:

”Vår undersøkelse i arkivene hos Overland Stage Co. fra den tiden Morgan Kane arbeidet som muldyrdriver på Santa Fé‑sporet, viser at han bare var femten år, ikke sytten som først antatt, da han drepte sin første mann. Dette skyldes at Morgan Kane er født i 1855, ikke 1853 som påstått i Texas Ranger’s arkiv. Dette har vi fått bekreftet hos Overland.”

(El Gringo, Justisdepartementets undersøkelseskommisjon)

Dersom Kane var femten år da han drepte sin første mann, og han var født i 1855, må drapet ha skjedd i 1870. Det fremgår da også av Kanes rulleblad slik det er gjengitt i den aller første boken om Kane – Morgan Kane – Texas Ranger – som ble utgitt på Romanforlaget i 1965, og i Mellom liv og død fra  som er en lett omarbeidet vesjon av denne som kom ut i 1968, nå som Kane-bok nummer 15:

”Kane, Morgan. Omtrent tredve år, født et sted på Santa Fe Sporet under et emigranttog i 1853. Foreldre og slektninger massakrert av cheyenneindianere. Oppfostret av de overlevende i felleskap. Totalt ukjent inntil 1870 da han drepte en muldyrdriver med kniv. Tok jobb som muldyrdriver på Santa Fe-sporet i 1871. Gjorde tilsammen toogtyve turer mellom Santa Fe og Amarillo.”

(Morgan Kane – Texas Ranger)

I Blodsporet til Santa Fe, som kom ut i 1973, er handlingen lagt til 1872: ”Dette skjedde i midten av september 1872. Morgan Kane var seksten år.”

Mon det? Kane-ekspert Jan Pettersen påpeker i en mail til meg:

”For meg ser det ut til at Hallbing har gjort en regnefeil/skrivefeil når han setter årstallet til 1872 i første kapitel av Blodsporet til Santa Fe. Fra høsten 1855 til høsten 1872 er det uansett sytten år. Kane dreper Walsh ca. 19. desember. Hvis året er 1872 skal han allerede ha fylt sytten, ettersom han er født i Skorpionens tegn (mellom 24. oktober og 22. november) i 1855. Comanche! starter i mars 1874. Kane tenker der tilbake på de to årene som har gått siden han drepte Walsh. Hvis drapet på Walsh skjedde i desember ‘72 har det gått ett år og tre måneder, hvis det skjedde i desember ‘71 blir det to år og tre måneder.

Min konklusjon blir at handlingen i Blodsporet til Santa Fe må ha skjedd i 1871. Hvis vi overfører dette til rullbladet, ville løytnant Williams ha satt Kanes alder til 18 år hvis han trodde Kane var født i 1853.”

Forvirrede lesere får heller – i likhet med redaksjonen – trøste seg med at Justisdepartementets undersøkelseskommisjon ikke er ufeilbarlige, og at det i det hele tatt var mindre nøyaktige forhold i Det ville vesten i midten av forrige århundre …

Kanes tidlige liv

Videre heter det i undersøkelseskommisjonens rapport:

”Det er videre korrekt at Morgan Kane – etter å ha fullført over hundre hasardiøse turer på Santa Fé‑sporet – tok jobb som sivil speider i 6. Cavalry under davær­ende oberst J. C. Miles, Fort Hull, Arizona Territory. Her ble han tidlig kjent som en dyktig, om enn noe selvrådig speider. Han hadde flere sammenstøt med sine offiserer. Det er videre bekreftet at Morgan Kane på den tiden var regimentets beste revolver‑ og rifleskytter. Det har ikke lykkes å bringe på det rene hvorfor Mr. Kane sa opp stillingen som regjeringsspeider. Men vi vet at han etterpå tilbrakte et par år langs grensen og livnærte seg på forskjellig vis. Her har løytnant Williams brukt betegnelsen «desperado» om Morgan Kane, noe som utvil­somt er korrekt. I løpet av to–tre år fikk han ry som premiejeger og regulær fribytter. Men i midten av attensyttiårene forsvin­ner Morgan Kane, tilsynelatende uten spor.”

(El Gringo, Justisdepartementets undersøkelseskommisjon)

Men når Kanes ungdom beskrives i bøkene fra Comanche! (nr 71, 1974) til Møte i Tascosa (nr. 76, 1975) har Hallbing utstyrt Kane med langt rikere og mer interessant historie: Han har deltatt ved slagene i Adobe Walls, Palo Duro Canyon og Little Bighorn, og han har ridd med Billy The Kid i Tascosa. Dette henger sammen med at Hallbing etter 1973 arbeidet langt saktere med bøkene – og med større ambisjoner. Til Knut Faldbakken i Vinduet sa han dette om sin egen utvikling:

”Ikke at jeg sikter på Nobelprisen, men fordi jeg finner denne mer metodiske og – skal vi si – seriøse måten å arbeide på mer tilfredsstillende enn den tidligere masseproduksjonen. Nå klarer jeg knapt to bøker i året, før var det to i måneden. En annen ting er at jeg er glad for at den kvaliteten som vitterlig er kommet inn i de senere bøkene blir gjenkjent og respektert. En av vanskelighetene ved å være Morgan Kanes skaper er at en stadig konfronteres med 76 bøker, hvorav minst halvparten for meg betegner et tilbakelagt stadium. […] Nå er imidlertid både psykologi og historie kommet inn i bildet på en måte som gjør at jeg ikke hadde fått til å skrive en rabalderbok igjen om jeg aldri så gjerne ville. Både Morgan Kane og Louis Masterson har forandret seg en god del på de ti årene serien har gått. Det burde f. eks. de tenke på som beskylder forfatteren for ‘inkonsekvens’ i persontegningen.”

(Vinduet 3-1975)

Når man så skal utgi bøkene i en så kronologisk rekkefølge som mulig, bør slike inkonsekvenser i handlingen rettes opp i eller bør inkonsistense få stå? Her vil meningene være delte, og det finnes gode argumenter for på begge syn. Forlaget har valgt den første løsningen: å gjøre små endringer for å reflektere det livsløpet Kane ”til slutt” endte med. Det betyr blant annet at informasjonen om Kanes tid i 6. Kavaleri ovenfor er endret til å reflektere hans karriere slik den fremstår i de senere bøkene.

Rekkefølgen på bøkene

Ett av de viktige spørsmålene redaksjonen har måttet ta stilling til, er hvilken rekkefølge bøkene skal utkomme i. Som kjent er serien om Morgan Kane tidligere utgitt i flere omganger (se nedenfor), og i 1991 ordnet Bladkompaniet og Hallbing bøkene kronologisk. Den omarbeidede rekkefølgen åpner der med I Morgan Kane’s fotspor, som er en kombinasjon av reiseskildring og Kane-noveller skrevet etter Hallbings reise til USA i 1973. Deretter følger vi Morgan Kane fra han dreper sin første mann i Santa Fe til han selv så vidt redder livet og forlater USA i 1910.

I den nye serien vil vi i det store og hele følge den samme rekkefølgen på utgivelsene, men med to unntak. For det første vil vi plassere det store antallet noveller Kjell Hallbing skrev om Morgan Kane i tilknytning til de romanene der de passer best inn kronologisk. Eksempelvis har vi valgt å plassere ”Jornada de Diablo” fra I Morgan Kane’s fotspor som prolog til Blodsporet til Santa Fe. Konsekvensen er at I Morgan Kane’s fotspor ikke utkommer som selvstendig bok. I stedet vil dette stoffet plasseres i tilknytning til de andre bøkene.

Den andre endringen gjelder de romanene som utkom før Uten nåde – det vil si de fire på Romanforlaget: Morgan Kane – Texas Ranger, Morgan Kane og smuglerne, Vest
for Rio Grande og Drep for loven – i tillegg til Dette er døden, señor Kane, som utkom som føljetong i Magasinet Western samtidig som Uten nåde ble lansert. I alle disse bøkene er Morgan Kane Texas Ranger, men de ble senere noe omarbeidet for å passe senere i serien:

nr. 15 Mellom liv og død (Morgan Kane – Texas ranger)

nr. 18 Bravado (Morgan Kane og smuglerne)

nr. 20 De piskede (Vest for Rio Grande)

nr. 22 Drep for loven

nr. 24 Dette er døden senor Kane

I den nye serierekkefølgen vil disse romanene utkomme i sin opprinnelige form, og da plassert kronologisk før Uten nåde. Slik vil serien i så stor grad som mulig reflektere Kanes liv – slik det utspilte seg gjennom et forfatterskap av imponerende dimensjoner!

Kjell Jørgen Holbye (f. 1966) er redaktør for den nye serien om Morgan Kane. Redaksjonen mottar gjerne synspunkter på serien. Henvend deg via www.morgankane.no, eller til kjell.jorgen@prosessord.no.

De møttes sør for Rio Grande — to desperados som skulle bli en legende i grenselandet …

På vei til Texas ble Morgan Kane arrestert og kastet i en celle sammen med en blond tysker som kalte seg Charlie Katz. De to gringoene visste at døden ville bli deres skjebne om de ikke klarte å flykte — selv om de var uskyldige i anklagen om mord og bankran.

Men de var begge fribyttere, revolvermenn som var vant til å se døden i øynene og som kunne gripe en sjanse når den bød seg. Snart red de på stjålne hester mot friheten, med både federales og Guardia civil i hælene. Foran Morgan Kane lå et følelsesladet gjensyn med prestedatteren Pauline Trenton … Og i Camargo ventet Alex Storr — Katz’ virkelige partner i bankranet. Han var ute etter prisen på deres hoder …

“Kane rettet seg opp i salen. Charlie Katz vinket til ham. Kane lo igjen, sterkt og vilt, og latteren syntes å følge de to desperadoene gjennom natten — nærmere og nærmere Rio Grande.”

To desperados utkom i 1971 som Stjernebok nummer 440/Morgan Kane 45. I tillegg til romanen inneholder boken også novellen Revolvero fra 1971 og del 2 i Louis Mastersons serie om Skytevåpenets utvikling.

En håndfull mennesker i et stort og farlig land – på jakt etter en skjult skatt … Pauline Trenton, misjonærdatteren som flammer av hett, verdslig begjær og som bærer på en dyster hemmelighet … Rico, den meksikanske gjetergutten, forvandlet til en tøff og dødbringende mann av revolveren han bærer ved sin side … El Gringo, alias Morgan Kane, en pistolero med en pris på sitt hode og bitterhet i hjertet.

Mot dem sto federales – den blonde prøysseren Schroeder, den udugelige kaptein Aquila og hans sadistiske sersjant José. Og de var alle truet av en felles fiende: en blodtørstig horde apacher på krigsstien …

”Med feberaktig hast trakk han revolveren mot Morgan Kane.”

El Gringo vender tilbake er bok nummer ti om Morgan Kane. Kane er fremdeles i Mexico, og igjen kommer han sammen med Pauline Trenton.Ekstramateriale i denne boken er første avsnitt av Louis Mastersons serie om Skytevåpenets historie som gikk i Western samme år som boken ble utgitt: El Gringo vender tilbake ble første gang utgitt i 1971 som Stjernebok 437 og Morgan Kane nummer 44.

—————————-

Morgan Kane-bøkene har passert 750 000 i opplag, en solid norsk rekord for en serie som denne. Dessuten er bøkene solgt til Sverige og England for oversettelse. Dette er en atskillig mer bemerkelsesverdig hendelse. Antagelig er det første gang i historien at en western-bok går fra Norge og til den engelsktalende verden.

– Vanskelig å holde seg på jorden, Louis Masterson?

– For så vidt. Mulighetene er mange.

– På hvilken måte?

– Jeg legger ikke skjul på at jeg skriver for penger. I annen rekke kommer gleden ved å skrive noe folk liker.

– Andre muligheter?

– Det engelske marked omfatter halve verden. Det skulle være nok.

­– Hvem er Morgan Kane?

– En mann. Rett og slett en mann. På godt og ondt. Fordi han bærer marshal-stjernen i et samfunn preget av vold og sosialt opprør, må nødvendigvis det ”onde” i ham få en viss overvekt, fordi han må fungere samvittighetsløst, som en mekanisme.

– Har Morgan Kane levd?

– Ja og nei. Han har levd i den forstand at han i steinalderen var en dyktig jeger, på keiser Neros tid var han gladiator, i middelalderen leiesoldat og i våre dager er han kanskje hemmelig agent eller regjeringsmorder. Morgan Kane er tidløs.

­– Noen påstår at Morgan Kane og Louis Masterson er identiske?

– Det var drøyt. Vi ligner hverandre kanskje fysisk. Men derfra til identitet er et langt sprang. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at mine egne tanker og forestillinger smitter over på ham. Det er ganske naturlig når man går og grubler over en mann.

– En mann?

– Ja. For meg er Morgan kane spill levende. Han må være det, ellers hadde han ligget i sin grav for lengst – eller i forlagets papirkurv.

– Hvorfor begynte du å skrive?

– Et dumt spørsmål. Man har ingen grunn i en forstand. Men bare gjør det. For mitt vedkommende var det en tilfeldighet, et behov for å lære å skrive på maskin – og god tid. Setningene kom av seg selv. Etter noen uker var bunken blitt til et manuskript.

– Men hvorfor western?

– Jeg vokste opp med det. Jeg var 11 år da krigen sluttet, og cowboyer var våre helter. Ikke noe romfartsvås den gangen. Vi fløy i skauen fra morgen til kveld med selvlagde ”våpen”, og fikk i hvert fall sterke bein. Vi leste Zane Grey under dyna om kvelden og bløffet oss inn på kino. Vi måtte skape våre leker og leketøy, og det ga rom for fantasi. Jeg har den fremdeles, tenker i levende bilder, scener,. Jeg skriver slik jeg ser det, for eksempel på et kinolerret eller slik jeg selv gjerne vil se det. Jeg skulle gjerne en gang sette i scene en western.

­­– Mange  har vanskelig for å fordøye at en nordmann skriver western?

– Ganske naturlig. Hvordan ville vi se på en greker som begynte å skrive om vikinger? Man er nødt til å kjenne miljøet. Det har jeg fra filmer og et utall bøker. Kart av alle typer er en forutsetning, samt et godt kjennskap til våpen. Grunnlaget er en forutsetning. Resten er og blir fantasi, og kanskje evnen til å fortelle.

– Du har skrevet under pseudonym i ti år?

– Ja, på grunn av det jeg nevnte. Jeg hadde nok trøbbel med å få forlagene til å forstå at jeg ikke hadde ”rappet” en bok og rett og slett oversatt den.

– Det har du altså aldri gjort?

– Nei. Det er en ytterst risikabel sak, ikke bare på grunn av plagiat i seg selv, men fordi man derved ribber seg selv og ødelegger alt. Jeg er livende redd selv for å ”stjele” en idé fra en annen og omskrive den. Jeg holder meg som regel til historiske fakta og en del legender og sagn.

– Hva inspirerer deg?

– De underligste ting. Navn, en melodi, noe jeg ser, noe jeg tenker. Svært ofte drømmer. Jeg husker drømmene mine.

– Morgan Kane har én hobby: jakt. Det er vel unødvendig å spørre om det samme gjelder deg?

­– Jakt er min eneste hobby.

– Hva slags jakt?

– Fugl. Rype, skogsfugl.

– Litt tamt, kanskje?

– Ikke for meg. Elg er et for stort dyr. Ska-skyting er ille. Men jeg kunne tenke meg rein. Dessuten er rypejakt tøft nok i den forstand at man må slite for hver fugl. I Sør-Norge er det lite ryper vanligvis. Men får ingen gratis utenfor hyttedøra. Det blir mange mil pr. dag. Og mange dager uten en fjær.

– Avreagerer du aggresjon ved å drepe?

– Jeg har hørt den påstanden, takk! Det er vås. Går man ikke selv på rypejakt, eller på noen jakt i det hele tatt, kan man ikke forstå det. Noen sier det er naturfølelse. Jakthatere svarer at det kan man få uten hagle eller rifle. Jeg tror at det ikke bare har noe med naturfølelse å gjøre, men det å seire over naturen, finne viltet, nedlegge det og bringe det hjem. Det er nedarvet i svært mange mannfolk. Jeg har sett nybegynnere på femti bli fullstendig ville etter den første turen. Selv lengter jeg etter høsten året rundt. Jeg ville heller ha en ukes rypejakt enn en måned på Kanariøyene. Fy pokker! Det er godt å slite litt. Komme tilbake om kvelden og knapt orke å snøre opp støvlene.

– Du har etablert deg som  freelance-forfatter. Har du fritidsproblemer?

– Ja, dessverre.  Det er en skam å si det. Men jeg må lese en god del, forsøke å klekke ut nye episoder, nye scener. Jeg jobber for så vidt når jeg sitter og glor ut av vinduet. Aller helst ville jeg reise verden rundt, gjerne som tramp – eller til sjøs. Men det skal skrives, hver uke, hver måned for å holde tritt med utgivelsene. Jeg har lenket meg selv til skrivemaskinen.

– Du har andre figurer enn Morgan Kane?

– Ja. Jesse Rawlins først og fremst. Han er novelle-typen. Kanes motsetning. Halt. Forsiktig. Human. Forståelsesfull. Han opplever ting fordi samfunnet og menneskene ikke er modne for ham. Clay Allison er spilleren, også en del av livet i vesten. Owen Metzgar er av fin gammel årgang – nybyggertiden med alle indianerkampene rundt Ohio, med skalpkniv og øks og Hawken-munnladere. Det er en romantisk periode, med kanoer og tømmerfort og stille stier, men også blodig og vill. Jeg har forsøkt å blande ingrediensene likelig.

– Du har vært i ”dekning” i ti år. Hvorfor avsløre seg selv nå?

– Jeg har ingenting å skamme meg over. Folk liker Morgan Kane. Jeg vet at mange vil reagere med et ”fordømte bløffmaker!” når de får høre at Morgan Kane er ”Made in Norway”. Men når Morgan Kane er god nok for England, bør han kunne aksepteres her på berget. Kanskje noen vil synes det er artig at vi går inn i EEC med en hjemmekjernet western!

– Fremtidsplaner?

– Nei. Jeg vet bare at jeg vil skrive Morgan Kane, Jesse Rawlins, Clay Allison etc. så lenge folk vi lese. Senere får jeg prøve å finne en ny vri, fortsette i en annen retning – eller få meg fast jobb. Jeg feirer toårs jubileum i disse dager som freelance, og skulle gjerne fortsette. Man kan tjene godt på å skrive, men da må man også skrive! Fort og mye! Men hjemmemarkedet er for lite til å bli ”rik”.

– England?

– Kanskje. Men det er ikke sikkert at Kane slår til. Slikt vet an aldri. Hvis han gjør det, skulle det være moro å besøke de stedene jeg skriver om.

– Et ønske for fremtiden?

– Å se Morgan Kane på film, satt i scene av italieneren Sergio Leone og med Clint Eastwood som Morgan Kane! Eastwood er så lik Kane at det er uhyggelig. Han kunne bli Morgan Kane.

– La oss snakke litt om underholdning i sin alminnelighet. Det er et faktum at vold og sex dominerer i kioskene og på kinoplakatene. Benytter du deg av dette tidsfenomenet?

– Kanskje. Verden var preget av vold da jeg fikk opp øynene. Det er en del av vår hverdag enten vi liker det eller ikke. Vitsen ved å skrive er at man får solgt det. De færreste har råd til å lagre ting de har skrevet for fornøyelsens skyld. Morgan Kane for eksempel er på mange måter en rå mann, en hard mann, men neppe hardere enn en politimann i Chicagos ghetto eller i Alabama. De so skal kjempe for ”loven” med våpen, må være harde så lenge de er nødt til å bruke våpen, og til å drepe. At sex er med i bildet, bare forsterker realismen. Vår tids western er realistisk, ti manges forbitrelse, fordi den ikke er ”koselig”, ”gammeldags” og ”familievennlig” som Gunsmoke i TV.

– Men gjør man westernlitteraturen noen tjeneste ved å forråe den?

– Det er ikke spørsmål om det. Det hele begynte med Ned Buntline som skrev tusenvis av fortellinger om Buffalo Bill og Wild Bill Hickok og hele gjengen, og en majestetisk løgn som endte med show der dusinvis av ”indianere”  ble meiet ned av de ”tapre” speiderne. Zane Grey skrev skikkelig og renslig, og svært romantisk. For meg står Zane Grey som den store western-forfatter. Etter ham kom for eksempel Max Brand. De bredte kjennskapet til vesten verden over og la grunnlaget for forfattere som Alan LeMay – som var en tysker – og de aller beste: Louis l’Amour, Jack Schaefer og Lewis B. Patten. Det er et langt sprang fra Ned Buntline til dagens westernforfattere, like langt fra Agatha Christie til Ian Fleming. Kriger og faenskap har skjerpet folks krav til realisme, til saftigere underholdning, og det er her et spørsmål om å bli trykket og solgt snarere enn å ”reformere” underholdningsverdenen, for det er umulig.  Det kan godt hende at når film og bøker når toppen av råhet og realisme, må det gå nedover, det vil si tilbake til det romantiske, til den typiske miljøfortellende western i stedet for som nå å legge vekt på det menneskelige, eller umenneskelige. Det skal ikke være meg i mot.

– Morgan Kanes forhold til kvinner er ganske merkverdig. Hvorfor? Eller er det for personlig?

– Det ér personlig. Kane har vanskelig for å forstå kvinner fordi Louis Masterson har det – eller omvendt. Ingen flere kommentarer!

– Du har sikkert fått dette spørsmålet før: Hvorfor ikke en skikkelig roman?

– Det har jeg fått før, ja. Selvfølgelig, jeg har ofte følt trang til å skrive noe mer, noe varig. Men hvorfor? For å styrke mitt ego? For å bli en virkelig forfatter, medlem av foreningen, omtalt – eller slaktet – av kritikken? Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg kunne skrive en roman. For å skrive en roman må man ha noe på hjertet, noe det er om å gjøre å få meddelt. Jeg har det ikke slik. Jeg har lyst til å fortelle, ikke dissekere eller utdype. Hvis jeg en gang skulle våge meg på en såkalt skikkelig bok, måtte det bli noe à la Trygve Gulbranssen, men Herregud – det kan jo ikke gjøres bedre, så hvorfor prøve?

– Norsk miljø?

– Midt i blinken for meg! Det er så mye stoff å finne i fjelldalen, om bjørnejegere, fant og utlege at det er en skam ikke å grave opp noe av det. Vi behøver så visst ikke dra til Kenye eller Arizona for å høre om jaktopplevelser eller kamp for livet så lenge vi har fjellgårder med et dusin bjørneskaller av slag-typen på stabbursveggen. Hørt om ”Trollelgen” som bare kunne skytes med vigd sølv? Det klør i fingrene!

– De fleste skribenter påvirkes av andre. Noen spesiell yndling?

– Falkberget, først og fremst. Han er den store forteller – også. Steinbeck, Laxness. Hemingway på det beste. Mange, mange …

– Og når det gjelder ren underholdning?

– Ian Fleming. Han traff midt i blinken, midt i tidens smak når det gjaldt James Bond. Etter Fleming er agenten ødelagt, blåst opp utenfor enhver menneskelig sammenheng. Bare gjenstander, teknikk, fiksfakserier – ikke noe av mannfolket igjen. Derfor tror jeg Morgan Kane på sett og vis ”traff” – fordi man kan identifisere seg med ham, på godt og ondt.

– La oss til slutt få med en del personalia.

– Alder 35. Høyde 1,90. Vekt ca. 80.

– Favoritter – ”på godt og ondt”?

– Skotsk whisky. Jeg røker en del. Drikker like mye kaffe som salig Balzac. Kjøper Playboy uten å skjemmes. Hater midi og maxi. Har to hagler, en karabin og tre revolvere. Trener på å trekke i smug for å holde tritt med Morgan Kane, og føler meg verken selvopptatt eller latterlig av den grunn. Det er jeg nødt til å gjøre for å kunne skrive realistisk m det. Jeg tror at jeg er ”the fastest gun in Norway”, men satser ikke livet på det – dertil har jeg for mye uopplevd …

Gull i Visuelt

Samtidig har Terje Tønnessen og Are Kleivan vunnet gull for design og illustrasjoner til den nye serien. Se juryens begrunnelse her. Vi gratulerer!

Kjell Hallbing ved skrivemaskinen. Foto: Espen Flygin

Av Finn Arnesen

Hvem var egentlig Kjell Hallbing, og hvordan kunne en bankkasserer i løpet av 30 år  som forfatter utvikle seg til å bli den til da mest populære og mest leste forfatteren i norsk folkelesnings historie?

Hallbing ble født i Bærum 5. november 1934 og sa selv at han “vokste opp i Nadderudskogen”. Den har så godt som bukket under i kampen mot befolkningseksplosjonen og de fantastiske tomteprisene i Bærum – men fra 1934 til 1945 var denne skogen en villmark god nok for guttunger.

Hallbing fortalte meg selv om oppveksten og ungdomsårene: De guttene som var i den mest påvirkelige alderen under krigen, tok farge av patriotisme, av forsvarsvilje og hat mot fiender som preget alle gode nordmenn. Når indianere og cowboyer eller sabotører og geriljasoldater snek seg rundt i Nadderudskogen, skulle ikke skjortene være hvite, røde eller i andre oppsiktsvekkende farger. De skulle være grønne eller brune – kamuflasjefargede. Unge Kjell basket rundt i skogen på dagtid og i kveldsmørke fra åtteårsalderen, alene eller sammen med vennegjengen. Han kunne ofte klatre opp i et tre og sitte der timevis alene og dagdrømme. Han kunne jakte sammen med kameratene på ekorn og kråker, med sprettert eller pil og bue. Byttet ble behørig flådd, partert, stukket inn på pinner, stekt over bål og fortært med stort velbehag. Kråker var folkemat under krigen, og ekornskinn kunne selges. Jaktinteressen skulle følge Hallbing hele livet. I mange år var han på rypejakt hver høst, senere ble det større vilt også – for eksempel villsvin i Ungarn.

Det var andre måter å vise sin tøffhet på også. Gjengkriger mot fienden fra Haslum resulterte i mindre – og av og til større – skader. Relativt ufarlig var likevel denne leken. Verre var det å korte ned skoleveien til Jar skole ved å gå på isen på Lysakerelven. En gang falt Kjell uti ovenfor et stryk. Kameratene fikk hogd tak i ham og dratt ham opp i siste øyeblikk, idet han holdt på å forsvinne under isen.

Hallbing mente selv at hans sterke  interesse for friluftsliv og jakt, for planter og dyr ble skapt i ham der i Nadderudskogen. Denne evnen til å se naturen og skildre den ga mye av særpreget til bøkene hans og var noe av det beste ved hans forfatterskap.

Idrett var en annen hovedinteresse i guttedagene. Kjell ble i sin tid betegnet som en “meget lovende” mellomdistanseløper. Han vant flere skolemesterskap og kretsmesterskap i høyde og lengde uten tilløp. I 15–16-årsalderen hadde han personlige rekorder på 1,51 i høyde uten tilløp og 1,80 med, 11,0 på 100 m og ca. 55 sekunder på 400 m.

Interessen for friidrett svant imidlertid med militærtjeneste som MP-sersjant og full innsats i arbeidslivet. Etter endt handelsskole havnet den vordende forfatter bak gitteret – som bankkasserer. I 17 lange år skulle han holde ut, unektelig et eiendommelig yrke for en mann med Hallbings frodige fantasi og skapertalent. Selv sa han at han overhodet ikke tenkte over hva han holdt på med. Ettersom rutinen kom, utviklet han seg til en slags regnemaskin som gjorde jobben automatisk – mens det som svirret oppe i hodet var dagdrømmer. Han mente også at om han hadde hatt en mer interessant jobb, ville det aldri blitt noe av forfatterskapet. Ønskedrømmen den gang var å komme i en kreativ stilling i et reklamebyrå.

Hallbings karriere som skribent begynte på en eiendommelig måte. Han fant ut at han trengte å lære å skrive på maskin i jobben, og begynte med å skrive navnet og adressen sin 12–14 ganger. Dette var lite morsomt, derfor fortsatte han med en setning, en begynnelse på en historie.

Sine første forfatterhonorarer hadde Hallbing mottatt i skoledagene, da han skrev stiler for klassekameratene mot 50 øre i kontant oppgjør. Da han fikk antatt sin første westernbok, var det forøvrig mot et relativt like beskjedent honorar: kr 850, minus kr 150 – i “korrekturutgifter”! Denne betalingen omfattet forøvrig alle rettigheter, og Hallbing måtte kjøpe boken tilbake fra forlaget da han ønsket å utgi den i ny, bearbeidet utgave ti år senere.

Nå fulgte en lang periode da han satt i banken og skrev et par timer etter arbeidstid hver dag. Han skrev for sin egen fornøyelses skyld, opprinnelig uten tanke på å få noe av det utgitt. Emnene var vidt forskjellige, fra western til landgang på Stillehavsøyene, tøff krim fra Chicago og hodejegere på Borneo.

Flesteparten av disse manuskriptene, 10–15 i alt, ble senere brent da Hallbing flyttet fra sitt første familiekrypinn på Majorstuen til Østerås i Bærum.

Men alt ble ikke brent. I 1961 sa direktør Harald Grieg i Gyldendal nei takk til det første manuskriptet Hallbing sendte et forlag – noe han kanskje senere angret like mye på som at han hadde sagt det samme til Trygve Gulbranssens romantrilogi “Skogene”…

Nasjonalforlaget var mer positive. De kjøpte krigsromanen Ubåt-kontakt og utga den 1961 med Kjell Hallbing som forfatternavn. Året etter utkom Galgen i Durango under psevdonymet Lee Morgan. Da hadde imidlertid E. Greens forlag sendt ut to westernromaner som var sendt dem samtidig: Portrett av en revolvermann og Jaget mann, begge under forfatterens eget navn. Sistnevnte bok var den første av Hallbings romaner som ble oversatt til dansk og svensk.

I 1962 utga E. Greens forlag ytterligere fire westernbøker av den allerede meget produktive skribenten: Kaptein Rebell, av Kjell Hallbing og under psevdonymet Leo Manning El Sordo, Ærens vei og Veien til Yuma. En sjette bok av Kjell Hallbing, flyromanen Død over Malta utkom på Ingar W. Tveitans forlag.

I 1963 kom syv westernromaner på E. Greens forlag: Bonanza Kid, Sort sombrero og Gribber flyr høyt under psevdonymet Ward Cameron, Hevner uten nåde, Largo og Cimarron av Leo Manning  og En fredløs red mot nord av Lee Morgan. Forlaget fulgte opp med fire nye westerns året etter: Mot ukjent land og Vest for Pecos av Leo Manning, Bastardene av Lee Morgan og Revolvermanns lønn av Ward Cameron.

1965 skulle bli det store vendepunktet i Kjell Hallbings forfatterskap. Han utga to krigsromaner under eget navn på Magasinet for alle: Nattravnene og Mosquito – og sendte  Romanforlaget to westernmanuskripter, som begge ble innkjøpt: Et spill for livet av Colin Hawkins og en roman forfatteren tenkte skulle bli den første i en serie med samme gjennomgangsfigur: Morgan Kane – Texas ranger. For første gang brukte han nå et psevdonym som skulle bli kjent og kjært i flere land: Louis Masterson. Senere ble denne romanen i sterkt bearbeidet utgave utgitt i Bladkompaniets Kane-serie under tittelen Mellom liv og død (1968).

I de tre årene som fulgte hadde Louis Masterson nok å gjøre med å skrive Morgan Kane-bøker i enormt tempo, og i tillegg lage noveller i magasinet Western. Men i 1969–70 skrev han under psevdonymet Leo Manning  i tillegg de 14 første romanene i Clay Allison-serien for Williams forlag. Dessuten  skrev han noveller om en afrikansk storviltjeger for Cowboy og Alle Menn.

Hallbing skrev nå i gjennomsnitt 20 manussider hver dag, og denne produsjonen var så stor at det ikke hadde latt seg gjennomføre med fast jobb. Fra 1969 var Hallbing forfatter på heltid.

Hans popularitet var nå så stor at mulighetene for å oppnå godt salg på bearbeidete utgaver av de tidligere utgitt enkeltromanene måtte være gode. Bladkompaniets eier mente forlaget hadde nok med å utgi Morgan Kane-serien og sa nei takk til “Louis Masterson-serien”. Dermed startet forfatteren Kjell Hallbings forlag sent i 1971. Serien ble en stor suksess fra starten av, og de gamle romanene ble snart supplert med samlinger av noveller om Jesse Rawlins, Metzgar og El Sordo.

I 1972 utkom for første gang en bearbeidet versjon av det manuset som Gyldendal hadde sagt nei takk til 11 år tidligere: Riflen som synger.

Hallbing hadde forlengst byttet ut den vesle Citroënen med bølgeblikktak med en Mercedes, og kjøpt en stor gammel villa på Stabekk til seg selv, kone og sønn. I nabolaget bodde også Gyldendals daværende direktør Brikt Jensen, og han passet på å ta kveldsturen med bikkja forbi Hallbings hus hver dag. Nå var Gyldendal interessert i å få Hallbing i stallen … Resultatet ble boken Solen stod stille over Little Big Horn, som utkom i innbundet utgave i 1976 – Hallbings eneste gjestevisitt i Gyldendal.

I 1977 utkom novellesamlingen Speiderne med tidligere og nyskrevne historier på Bladkompaniet, og i 1981 Kodiak med en tidlig og to nyskrevne kortromaner på Hallbings forlag.

Kjell Hallbing hadde nå trappet voldsomt ned på skrivingen, og bortsett fra noen få Kane-bøker og trilogien om hans sønn Diablito, skrev han bare noen få noveller i Villmarksliv. Han ble skilt og flyttet også til et nytt og moderne hus på Ullern sammen med sønnen Ørnulv. Etter en stund møtte han igjen en ungdomskjæreste, og levde lykkelig resten av livet med sin nye kone Lise.

I 1984 ble han intervjuet av VG i spalten “Min dag” og uttalte: – Min dag er preget av ren og skjær dovenskap. I øyeblikket betrakter jeg meg som en førtidspensjonert forfatter. Får liksom ikke til å skrive lenger. Jeg har skrevet så mye i mitt liv at jeg er tømt. Jeg lengter etter en ny og bærende ide, og det skal noe til etter et langt liv med Morgan Kane.

Men Morgan Kane var ikke død! Fra 1991 til 97 utkom fire nye bøker om Kane og Diablito – et verdig punktum på en enestående forfatterkarriere. Siste bok utkom i Bokklubben Villmarksliv (Naturforlaget 1999). Det var På jakt med Kjell Hallbing, redigert av Jostein Hansen, en samling jakthistorier fra Kane-serien og andre av Hallbings bøker.

Et slagtilfelle i 90-årene svekket Kjell Hallbing fysisk, om ikke mentalt.

Han døde bare 69 år gammel, sjette mai 2004.

Men i den lille garnisonsbyen var det én mann som var i stand til å hjelpe dem, herdet gjennom år under Sonoras sol og i vinterens kulde. Den mannen var Morgan Kane, som hadde herjet disse områdene som El Gringo. For en neve pesos tok han på seg oppgaven. Kanskje enda viktigere var det at lederen for peonene var den hvite misjonærdatteren Pauline Trenton …

“Men Morgan Kane hørte bare vinden.
Se deg om, pistolero! Ser du blod? Du vil se mer blod!”

For en neve pesos er bok nummer 9 i serien om Morgan Kane. Den utkom for første gang i 1970 og var den 43. boken i serien – Stjernebok nummer 434. Bonusmaterialet inkluderer Øyvind Flatnes’artikkel Spencer-rifler og -karabiner og Fredrik Wandrups essay Morgan Kane – revolvermann i solnedgang, der han tar for seg historien om Morgan Kane og filmen.

El Gringo – alias Morgan Kane – rir ned fra Sonoras ville høyland. Han er mager, huløyd og full av hat. Bak ham i den blodige snøen ligger Coyote, mannen som en gang har vært som en far for Kane. Kvinnen som har sveket Kanes kjærlighet gråt over den skamferte mannen.

I denne sinnstilstanden er det at Kane får et oppdrag. Marion Reyes er arvingen til den mektige granden Don Alfonso Reyes, og nå er det nødvendig å eskortere ham fra Ciudad Juarez til Chiricahua. Don Alfonso legger ikke skjul på reisen vil innebære livsfare. Mektige politiske fiender vil sende sin leiemordere ut for å drepe arvingen – og El Gringo må møte dem alene med sin Peacemaker …

Men for Morgan Kane har livet ikke lenger noen mening, og han går gladelig døden i møte.

“Det var to svarte hull i den slitte ponchoen, men ikke svartere enn de vidåpne øynene som stirret på Morgan Kane et endeløst sekund før de brast.”

En Colt til señora ble første gang utgitt i 1972 som Stjernebok nummer 478 – og Morgan Kane nummer 58.

Som tilleggsmateriale i denne utgaven finner du Kane-ekspert Olav Bakkens essay “Kjell Hallbing og Morgan Kane-bøkene” samt avsnitt 25–36 av Kanes liv fra magasinet Western.