Naturfotograf Tor Egil Kvalnes

Vinterkulde og liv i naturen

2012-03-01T14:23:00.000+01:00

Rødreven har tatt seg over Vatnvatnet på snødekt stålis. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Kontrasten er økt noe og blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP.

Sola gir gulaktig lys på hvite fjelltopper i Sjunkhatten nasjonalpark. Heggmotinden (798 moh) t v og Blombakkfjellet t h.Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP. Blå skygger framhever vinterkulda.

"Og reven rasker over isen ..." Slik heter det i ei riktig gammel vise med ukjent opphav. Reven her har tatt seg fram ei lengre strekning over Vatnvatnet på halvmeteren tykk stålis med nysnø oppå. For noen dager siden kom det en god del nysnø over Salten. Med sola stadig høyere på himmelen blir det svært så trivelig i vinternaturen.

De dyrene som har klart seg så langt i vinter, er de med de beste forutsetningene for å kunne føre slekta videre. Mange har dukket under for kulde og matmangel.

Det føles nesten urettferdig å være naturfotograf. Jeg kan starte ut hjemmefra med en god frokost innabords og varme klær for å kunne mestre noen kuldegrader. Å fryse på fingrene mens man fikler med kamera-innstillingene er jo bare en bagatell - det skal nok mer til før jeg stryker med. Neglesprett eller ikke ...

Da er det kjekt å fotografere i raw-format. Slike vurderinger som hvitbalanse og eksakt lysmåling kan jeg spare meg for. Skulle eksponeringen blir for blå eller gul, eller bildet litt for mørkt eksponert, så rettes det enkelt på datamaskinen etterpå. Vinterbilder av dyrespor kan ofte bli mye bedre med noe sterkere kontrast enn ellers. Også dette tar jeg etterpå.

Men komposisjon, rette horisonter og eksakt fokusering, sammen med riktig valg av blender alt etter ønskene om dybde vs skarphet (mangel av bevegelsesuskarphet) tar jeg alltid svært nøye på.

Etter å ha stått slik ei stund og tenkt komposisjon og innhold i søkeren, tar jeg meg innover i bjørkeskogen på leiting etter pattedyr eller fugler som trosser vinterkulda.

Sola siger bak fjellene i sørvest. Det mørkner fort. Men nå hører jeg pludringa fra en liten flokk med småfugler som kommer seilende inn for landing i noen bjørker. Jeg vrir meg og ser raskt at det dreier seg om noen stjertmeiser. Denne arten er ikke blant de vanligste i Nordland, men observeres av og til på matleiting.

Stjertmeisene er rastløse fugler og observeres ofte bare i korte øyeblikk. Her kan det bli ei utfordring å få tatt noen bilder i det dårlige lyset.

Raskt tar jeg fram teleobjektivet, 300 mm med 2x konverter. Det blir ikke tid til å finne anlegg mot trær i nærheten, så jeg må velge å bruke relativt høy ISO. Jeg fyrer løs en del bilder - noen må da bli sånn passe bra.

Stjertmeisen observeres oftest i korte glimt. Fuglen er en rastløs liten krabat. Det gjelder ikke å dvele med fingeren på utløseren.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Brått letter hele flokken og forsvinner lenger inn i skogen.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Jeg treffer med noen få bilder slik jeg ønsker. Så drar fugleflokken videre, og det gjør også jeg. Nå biter kulda og mørket gjør fotografering med teleobjektiv stadig vanskeligere.

Mildvær i januar

2012-01-16T20:47:00.000+01:00

Isen er dekket med vann og issørpe på Innervatnet, Vatnvatnet. Bak ser du Aurnestindan, Ånsvikfjellet, Småtindan og Heggmotinden, alle i Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 47 mm, bl 8, 1/50 sek, ISO 400. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Januar i Nordland velger vi å tenke på som årets kaldeste måned. Men ikke sjelden kommer mildværet feiende inn fra sørvest, med sludd og regn. I går regnet det det meste av dagen, og mild vind tok hardt på nysnøen som falt de siste dagene.

Skiføret var topp i Bodømarka, nysnøen gjorde at trærne hengte med greinene i det stille vinterværet. Utallige ski ble tatt ut av mørke boder og luftet i den frie naturen. Inntil i går.

Men i mildværet er det lett å være naturfotograf, i alle fall mellom regnbygene. Jeg jobber hemningsløst med kameraet uten tanke for kalde fingre. Komposisjon og innstillinger går som en lek.

Gråvær i januar gir lite lys. Og fargene blir blasse og lite tiltalende. For andre enn for fotografene.

Er du nøye med gradvis å nøytralisere fargestikket som gjerne drar mot kaldt blått nå, så kan de øvrige fargene forsterkes. Resultatet blir tiltalende og motiverende. Men prøver du å forsterke fargene i et bilde tatt med dagslys-modus eller med automatisk hvitbalanse, blir resultatet bare blått og atter blått.

Når det er januar og gråvær, så ønsker jeg oftest å beholde litt av blåstikket. Det skaper mørketidsstemning og følelse av kaldt vintervær. Men det gjelder å være forsiktig med blåfargen. Ikke la nissene i Blåfjell pøse på med altfor mye blåbærsaft.

I løpet av den korte dagen i dag, med få timers "dagslys", fordypet jeg med i motiver inne ved Vatnvatnet, i kanten av Sjunkhatten nasjonalpark. Temaet var "mildvær i januar".

Mye overflatevann på Yttervatnet, Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 70 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 640. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Varierende vannstand har fått isen til å sprekke rundt en stein i Hestsundet, Vatnvatnet. Skogen speiler seg i overflatevann. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/100sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Ikke mye annet er grønt i nordlandsnaturen midtvinters enn frodig mose på ei osp ved Hestsundet, Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/15sek, ISO 3200. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP. Lang eksponeringstid gjorde at jeg tok fem-seks eksponeringer for å sikre meg at i alle fall ei eksponering ble skarp.

Ospa med mose ved Hestsundet, Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/40 sek, ISO 2500. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Himmelen speiler seg i overflatevannet i Hestsundet, der et par steiner ser ut til å flyte fastfrosset i isen. Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/20 sek, ISO 200. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Landskapet speiler seg i overflatevannet i Hestsundet. Isen henger fast i bredden, og blir derfor liggende under vann når mye regn har fått vannstanden i Vatnvatnet til å øke. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 47 mm, bl 8, 1/50 sek, ISO 500. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

"Hvis ingen går i fella, men passer seg for den"

2012-01-07T01:17:00.003+01:00

Elgku i villmarka, innenfor rota av Bodø-halvøya. 6. november kl 14.54. Viltkameraet Moultrie 6.0 mp. Svarthvittmodus og infrarød blitz, automatisk valgt av kameraet den halvmørke seinhøst-ettermiddagen.

Sånn går sangen til Alf Prøysen, altså Musevisa. Det er jo mus sangen handler om, men min felle er myntet på Norges største pattedyr, elgen.

Jula er over, og ribba og kveita likeså. Det er januar og det går mot lysere tider. I vinter snudde sola 22. desember klokka halv seks på morgenen. Og i Bodø kan vi se sola rundt 10. januar, eller litt seinere dersom Børvasstindan står i veien slik de gjør hjemme i Limyråsen på Hunstad.

Men fotofella mi fungerer i mørke også, den slår automatisk over på svarthvitt-modus og infrarød blitz. Fella er av typen Moultrie 6.0 mp. Fella skal kunne fungere i rundt 150 døgn på ett sett batterier. Ikke verst!

I oktober satte jeg ut fella ved et godt brukt elgtråkk et sted innenfor rota av Bodø-halvøya. Da jeg nylig byttet minnekortet, viste det seg at mange av bildene bare var utydelige skygger tatt gjennom et regnvått objektiv. Ikke noe særlig, altså. Men noen greie bilder ble det likevel.

Bildet øverst er ett i en brukbar serie av ei elgku som kommer vandrende intetanende oppover stien. Datoen er 6. november. Den lytter bakover, kanskje etter andre elger i følge. Vrir seg halv rundt og kikker bakover, før den siger videre oppover i skogen og forbi kameraet.

Men minnebrikken inneholdt også bilder av en elgokse som passerte fotofella noen dager tidligere, 30. oktober. Også da var det for mørkt til at kameraet kunne fotografere i farger.

Elgokse samme sted som over, 30. oktober kl 09.49. Viltkameraet Moultrie 6.0 mp. Svarthvittmodus og infrarød blitz, automatisk valgt av kameraet da naturlyset var svakt.

Det er utrolig spennende å jobbe med fotofelle, og særlig av typen viltkamera som kan stå ute i dagevis. Naturen får dermed stå uberørt av mennesker, sporene etter støvlene mine får tid til å slutte å dunste.

Ekstra spennende er det å plassere fotofella i en situasjon der dyrene naturlig trekker eller oppholder seg. Altså der en slipper å bruke "fremmedelementer" som åte. Bildene får dermed en ekstra dimensjon av villmark over seg. Ingen ting er gjort for at dyrene skal komme nær nok for fotografering.

Visst finnes det godt med elg i Nordland, mange av dem oppholder seg helt inntil husveggene særlig i vinterhalvåret. Men mye mer spennende er det å treffe på dem ute der naturen ikke har stier, veier eller andre strukturer vi mennesker bygger.

Det er ingen sak å fotografere elg nær bebyggelsen. Langt mer sky og årvåkne er de dyrene som oppholder seg langt borte fra menneskeskapte installasjoner. For en naturfotograf er det helt klart sistnevnte situasjoner som gir den største opplevelsen.

Gleder meg til neste gang jeg skal tømme fella. Snøen kom like før jul, inne mot grensefjellene ligger det halvmeteren med snø, ved kysten en god del mindre. Det blir spennende å se om noen har gått i fella selv om dyretråkkene er dekket av snø.

Nå er det bare tre-fire dager til sola kommer inn gjennom stuevinduene igjen. Enn så lenge er det bare å nyte den fantastiske solhimmelen i sør.

Godt nytt år!

Solhimmelen 6. januar over Børvasstindan, sett fra Limyråsen i Bodø. Kl 10.38. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertert i Canon DPP.

Og bakom hviler sola

2011-12-18T16:23:00.000+01:00

Sola gjemmer seg bak fjellene her i Salten, og i Bodø vil den gjøre det helt til rundt 12.-13. januar. Saltfjellet er en majastetisk barriere mot øst og sør. Men når sola er borte, får himmelen slike farger som en sjelden ellers opplever.

Klokka 13.50 nå i ettermiddag var det bare å slippe den årlige rødtapen i kjøkkenvinduet, og snøsprayen. På med ytterjakke og sko, montere kameraet kjapt på stativet, og så ut og opp på hustaket.

Naboene har titt og ofte noe å snakke om, og det er ikke feieren som i tide og utide står på hustaket i all slags blåst det snakkes om. Det får så være. Noe må en jo ofre for bildeopplevelsen.

Solhimmelen i dag over Beiartindan og Skånlandsfjellet, sett fra Limyråsen i Bodø. Kl 13.56, og knapt ettermiddag. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/10 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser. Konvertert i Canon DPP.

Dagene er korte i nord nå i desember. Det gjelder å utnytte dagslyset når det som snarest er innom.

Unnskyldninger som kakebakst, julegavepakking, julekortskriving, julevask er det nok av. Og det er riktig gode unnskyldninger. Så fotograferingen bør ikke ta altfor lang tid. Og nå stuper jeg inn igjen til rødtapen og snøsprayen.

Fullmåne 11. desember 2011

2011-12-12T00:53:00.000+01:00

Jeg satt inne og jobbet med noen fotos. Sånn kan jeg av og til sitte utover de seine nattetimer, og helt glemme tiden. Det var alvorlig seint, klokka var tre på natta.

En titt ut av vinduet i stua før jeg skulle krype til køys fikk meg helt til å glemme hva jeg egentlig skulle gjøre. Månen sto blank og rund på en helt svart og klar himmel. Her var det intet annet å gjøre enn å montere teleobjektiv og kamera på stativet, hive et par fleecegensere på meg, samt ei ullue. Og på dør bar det.

Fullmåne over Saltenfjorden i Nordland. Kl 03.01 på natta. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Manuell eksponering og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser. Konvertert i Canon DPP.

Utsnitt av fotoet over.

Til slutt bet de mange kuldegradene gjennom jakke og bukse, og jeg gjorde rask retrett inn i huset igjen.

Da månen jo er et kraftig solbelyst himmellegeme, er det lett at kontrastene blir noe lave. Under konverteringen etterpå, i Canon DPP, hadde jeg mye å justere i da høylysene i motivet ikke var utbrent. For å framheve konturene og nyansene på måneoverflata, skjøv jeg spaken for kontrast til maksimalt. Og spaken for høylys ble også skjøvet til maks, noe som sjelden blir vellykket for en naturfotograf. Men i dette tilfellet ble resultatet akkurat slik jeg ønsket det. Til sist ble hvitbalansen satt til 4800 Kelvin.

Den fantastiske fullmånen ble fotografert 11 timer etter den store opplevelsen med måneformørkelse i søkeren.

Måneformørkelse 10. desember 2011

2011-12-11T01:48:00.001+01:00

Så ble været ikke helt topp i begynnelsen av måneformørkelsen her i Bodø. Himmelen var relativt skyfri, unntatt i nordøst. Og det var akkurat her månen skulle stå lavt over fjellene.

Den totale måneformørkelsen lå mellom kl 15.06 og 15.57. Like etter slutten på den totale formørkelsen ble skysløret såpass lett at månen nokså klart sto fram. Første bilde tok jeg kl 16.02. Imidlertid var dagslyset da omtrent borte, så derfor konsentrerte jeg meg om månen alene.

Måneformørkelse, like etter total formørkelse, kl 16.02. Slør av skyer foran månen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 4 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Tidlig partiell måneformørkelse, kl 16.15. Slør av skyer foran månen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 0,8 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Partiell måneformørkelse, kl 16.40. Slør av skyer foran månen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/15 sek, ISO 1600. Manuell eksponering og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Sluttfasen på partiell måneformørkelse, kl 17.07. Slør av skyer foran månen er i ferd med å forsvinne. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/80 sek, ISO 640. Manuell eksponering og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Det blåste i perioder under fotograferingen. Måtte eksponere bildene hver gang det ble mer vindstille mellom vindgufsene. Ellers ville vinden lett skape vibrasjoner og dermed uskarphet under de relativt lange eksponeringene.

I tillegg kjørte jeg på manuell fokus, for kontrasten og lysstyrken var så lav at autofokusen ellers lett ville blitt lurt. Fokuserte først med autofokusen på en av de mest lysende planetene på himmelen, og slo deretter av autofokusen. Og selvsagt var bildestabilisatoren i objektivet slått av. Når eksponeringstiden kommer over ett sekund, vil bildestabilisatorens tendens til sakte å dra bildet i ulike retninger lett gi uskarpe bilder.

Jeg valgte en nokså høy ISO-verdi, nemlig ISO 1600, unntatt når formørkelsen nærmet seg slutten. Månens bevegelse på himmelen ville ellers gi stor uskarphet på de flere sekundenes næropptak av den mørke månen. Balansen mellom kortest mulig eksponeringstid og minst mulig støy i bildene gjorde at jeg landet på ISO 1600. Blenderen ble satt til 8, der største blenderåpning for 300/2.8 påsatt 2x konverter er 5.6. Altså ett trinn nedblending for å gi høyest mulig skarphet.

Ei lita lommelykt ble brukt for å finne riktige knapper i mørket.

På datamaskinen under framkallingen til jpg, ved hjelp av Canon DPP, justerte jeg hvitbalansen til 4500 Kelvin, og satte ned kontrasten noe på de siste eksponeringene, der deler av måneflaten ble godt opplyst av sola. Dette reduserte utbrenningen av høylysene.

Mørketid i nord

2011-12-09T23:58:00.000+01:00

Sola når ikke over Børvasstindan, Per Karlsatinden t v, 1 036 moh. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

I Nordland vil sola mange steder ikke vise seg igjen før i januar en gang. Her på Hunstad utenfor Bodø vil sola dukke opp igjen rundt 11.-12. januar. Fram til da kan en nyte fantastisk dagslys fra himmelen, fra formiddagen i øst og til ettermiddagen i vest.

Det kom litt snø for et par dager siden. Den ellers så mørklagte naturen ble straks atskillig lysere. Forskjellen på barmark og snømark nå i mørketida er svært stor. Så er det bare å satse på at snøen varer eller legger på seg fram til jul - ei hvit jul er jo det mest trivelige.

Himmelen får veldig forskjellige uttrykk etter om det er skyer mot horisonten eller oppe på himmelen, eller det er skyfritt. En helt skydekket himmel blir imidlertid ikke særlig spennende. Når lyset strømmer opp bak fjellene i øst, da er det bare å knipse ivei. For fargespillet forandrer seg raskt etter hvert som sola stiger.

Hvis du er ute etter fargespillet på himmelen, mot et halvmørkt landskap, da kan det være spennende å øke farge-intensiteten før konvertering til jpg. Kontrasten mellom et skyggelagt landskap og en solopplyst himmel er imidlertid stor, så her gjelder det å unngå utbrente partier på himmelen. At landskapet nærmest forsvinner i mørke, gjør oftest ingen ting.

Da jeg fotograferte formiddags-himmelen i går, la jeg eksponeringen litt mot undereksponering. Jeg sjekket histogrammet på kameradisplayet og konstaterte at ingen deler av himmelen var helt utbrent. Dermed hadde jeg et godt utgangspunkt for bearbeiding av raw-fila i råkonverteren Canon DPP.

Jeg dro spaken for høylys nesten helt ned, kontrasten i motivet var likevel rikelig. Deretter justerte jeg spaken for skygge såpass opp at noen nyanser i fjellet ble synlig. Lav ISO hindret uønsket mye støy i de mørke partiene. Så balanserte jeg hvitbalansen manuelt med skyvespaken til jeg fikk ønsket resultat. Til sist justerte jeg fargene en god del opp. Dermed fikk jeg resultatet jeg ønsket.

Neste fotoprosjekt blir måneformørkelsen i morgen, lørdag 10. desember. Månen står da lavt på himmelen, og sammen med kveldslyset vil det være mulig å fotografere måneformørkelse og landskap på samme foto, med teleobjektiv! Formørkelsen varer fra kl 13.45 til 17.18, med total måneformørkelse kl 15.06-15.57. Det blir spennende. Værmeldinga er bra for Bodø, så her kan det blir en fantastisk opplevelse. Teleobjektiv og stativ, samt godt med klær for å holde ut 4-5 minusgrader og vind, blir viktige ingredienser.

Ikke en lyd i novemberskogen i Nordland

2011-11-11T23:59:00.002+01:00

Nå er dagene korte i Nordland, fotolyset begrenses stort sett til mellom kl 09.00 og 15.00. For de naturfotografene som foretrekker det naturlige lyset, er digitale speilreflekskameraer, med muligheter for ekstra høye ISO-verdier, fantastiske verktøy. Litt korn i bildene er litt av sjarmen, det gir i alle fall en nærhet til det svake høstlyset.

Trekkfuglene er dratt sørover til Spanias deilige høstvarme, sammen med en del norske pensjonister, eller for en del fuglearter helt til Afrikas hete våtmarksområder og savanner. Igjen i den kjølige høstskogen, med sovende lauvtrær og mørkegrønne krokfuruer, svirrer en og annen granmeis på leiting etter mat. Kanskje slipper den ut noen kontaktlåter som kommunikasjon til andre granmeiser, men stort sett er også granmeisen taus.

Novemberskogen på Bodø-halvøya i Nordland sover. Det er halvmørkt med jevnt skylag over. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/40 sek, ISO 2000. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

I skogen er det stille. Ingen fuglesang forstyrrer stillheten. Når det i tillegg er totalt vindstille, som i dag, er det nesten som om egen pust støyer i den overveldende stillheten. Da er det ikke enkelt å skulle smyge seg lydløst rundt i naturen, selv om bakken er frostfri i de sju-åtte varmegradene. Det minste kvistknekket fanges opp av parabolformede elgører på mer enn 100 meters hold.

Bare et bekkesilder over ei myr noen titalls meter lenger borte, klukker og sildrer forsiktig og nesten ikke hørbart. Jeg siger sakte videre - forsiktig, forsiktig. Hvert skritt er avmålt. Stadig vekk stopper jeg opp et minutt eller to. Lytter og speider. Håpet er å oppdage en rødrev, hare eller kanskje en elg før den oppdager meg. Stoler på kamuflasjeklærne jeg har på, som er av lauvtype, der nettingstoffet er dekorert med løse tøyfiller for å imitere lauv. Tilhørende hette over hodet, bare øynene er fri i mørket under en lang brem. Og hendene er skjult med kamuflasjehansker. Teleobjektivet, et Canon 300/2.8 L IS, har neoprentrekk med kamuflasjemønster.

I det dårlige lyset er det håpløst å skulle bruke telekonverter. Med de forholdsvis lange eksponeringstidene det svake lyset krever, er størst mulig blenderåpning - bare ett trinn nedblending for å oppnå maksimal skarphet - og ikke altfor lang brennvidde å foretrekke når mulighetene for bruk av stativ er minimale. Ved smygjakt er et stativ stort sett bare i veien.

Ved stadig å stoppe opp for å lytte og speide, håper jeg at dyrene skal oppfatte lyden fra meg som lyden til et annet dyr i bevegelse, i alle fall ikke et menneske. Vi mennesker trasker vanligvis avgårde med få pauser, oftest har vi begrenset med tid og skal nå et eller annet mål. Hvis et dyr hører en slik jevn trasking, så er det enkelt å tolke det som mennesker - og de er jo farlige, i alle fall i jaktida, og den varer jo hele året, i alle fall vet dyrene neppe noe annet. Elgen har for vane å gå eller løpe kortere distanser, for så å stoppe og lytte, gjerne i mange minutter. Den har det jo sjelden travelt.

Helt tilfeldig ser jeg en jevnt farget flekk i skogen på andre siden av myra, et femtitalls meter unna, dette kan jo kanskje være en elg. Med største forsiktighet smyge jeg litt høyere opp mot kollen ved siden av meg, slik at den eventuelle elgen kommer fri fra krattskogen. Om litt er det klart, det står en elg i svartskogen!

I søkeren konstaterer jeg at elgen ser mot meg, og ørene er peilet rett fram. Den har helt sikkert hørt hver bevegelse jeg har foretatt ei god stund. Men elgen ser dårlig, og det nesten umerkelige luftdraget står på tvers mellom oss. Kanskje har den bare oppfattet meg som en annen elg.

Jeg retter teleobjektivet mot elgen og trykker utløseren halvt ned. Bildestabilisatoren slår inn og søkerbildet stabiliseres noe. Det første kameraklikket vil helt sikkert varsle elgen om fare, så da gjelder det å holde utløseren nede og fyre løs en del eksponeringer fortløpende. Lengre eksponeringstid enn ønskelig gjør sjansene for bevegelsesuskarphet stor. Kanskje får jeg i alle fall et par bilder med akseptabel skarphet.

Kameraet klaprer, med flere bilder i sekundet. Elgen reagerer tvert. Den hiver seg rundt og gynger inn i skogen lenger bak. Noen meter til siden for den løper en annen elg - den så jeg ikke før nå! Kort etter er det hele over.

Elgen har forlengst sett og hørt meg. Men oppfatter nok ikke hva jeg er for slags skapning. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/100 sek, ISO 3200. Serie-eksponering. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Men dagen er ikke omme ennå, fortsatt har jeg ei stund med fotolys igjen.

En halvtime seinere er jeg oppe i en åpen furuskog med lyng mellom trærne, mellom lavgrodde steiner. Et anstrøk av gult farger himmelen - det er vel sola i horisonten i sør som ordner med kveldshimmelen. Sørhimmelen er skjult for meg bak en skogkledd kolle.

Da hører jeg skarp smatting - et ekorn, ikke til å ta feil av. 15-20 meter bortenfor. Dyret har sett meg og varsler fare. Men den har nok ikke sett at jeg er et menneske, bare en vandrende og høyreist lauvdunge. Øynene og hodet er det av menneskenes utseende som røper mest. Men den ser verken øynene eller den lyse luggen min.

Ekorn i Nord-Norge er gjerne av det sky slaget. Ofte kan de være vanskelig å komme innpå der de raskt hopper fra tre til tre. Men denne karen flykter ikke unna. Den tier med smattingen og hopper bare rundt stammen fra grein til grein oppe i ei lita furu. Det er ikke mer enn 5-6 meter mellom oss.

Et håpløst fotolys inne i furuskogen gjør fotograferingen enda mer utfordrende. Her er det bare å fokusere og eksponere raskest mulig etter hvert som ekornet titter fram mellom greinverket. Nesten hele tiden flytter ekornet på seg, og det må også jeg gjøre for å få blikket til ekornet fritt fra greinene.

Ekornet titter ned på meg fra det beskyttende greinverket oppe i krokfurua. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/50 sek, ISO 3200. Serie-eksponering. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Som den høflige naturfotografen jeg er, så takker jeg ekornet for dansen rundt treet og trekker meg unna etter kort tid. Det føles ikke riktig å forstyrre den hvilende naturen og stillheten i skogen altfor lenge.

Nå siger sola under horisonten, og nattemørket begynner fort å krype inn mellom de grove furuleggene. Jeg har et par kilometer å gå fram til bilveien, og snart er det tid for å lage pølsegrateng til middag.

Så kom himmelen i brann

2011-10-30T15:52:00.001+01:00

Siste natta med klarvær og rimfrost ble avløst av forblåste skyer om morgenen. I stua hjemme i Hunstadmarka ble morgenteen inntatt i rødt lys fra himmelen gjennom vinduet. Vinden økte på, med skikkelige kast fra øst. Skyene ble slitt i biter eller skjøvet sammen, med frynsete og forrevne kanter - og så fort at det var godt synlig for det blotte øye. Lot avisen være avis, dramaet på himmelen var mye mer spennende.

Himmelen ble stadig rødere og mer fascinerende. Så var det akkurat som om hele prosessen var i ferd med å stoppe opp. Da tømte jeg teen i vasken og strøk på dør.

Inn i bilen med fotosekken og stativet, og meg selv hodestups etter. Satte kursen mot havkanten nede ved Saltenfjorden. Helt nede ved ei brygge i Valosen fikk jeg god sikt mot østhimmelen, samtidig som noen små holmer lå svarte og runde i det opprørte havet. Vinden tok så godt tak at stativbeina måtte sprikes skikkelig ut for å gi tilstrekkelig stabilitet.

Tok bildene med oppvippet speil, og med to sekunders forsinkelse. Denne funksjonen er lett å nå på Canon-kameraet ved at en snarvei til speillåsen er lagt inn i "Min meny". Når jeg stiller inn på to sekunders selvutløser, vipper speilet opp akkurat når utløseren trykkes ned, mens eksponeringen skjer to sekunder etterpå. På de to sekundene rekker kameraet å stabilisere seg helt på stativet slik at ingen vibrasjoner ødelegger bildet.

Morgenhimmelen i flammer over Saltenfjorden. Sterk østavind river og sliter i skyene. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 400. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

Da oppdaget jeg at jeg bare sto i slippersene ...
Fem minutter etter fotoseansen var det hele over. Flammene var borte, og himmelen fikk raskt sin mer vanlige gulfarge mot soloppgangen, med mørke skyer svevende foran. Men i kameraet var den glødende morgenen sikret.

Rimfrost i oktoberskogen

2011-10-27T01:02:00.002+02:00

Vind og regn har effektivt fjernet alt lauv fra trærne her i Bodømarka. Nå står bjørk og rogn, selje og or, naken og ribbet i høstskogen. De venter på vinteren, for snøen legger seg enkelte dager langt nedetter fjellsidene. Et par dager seinere er den nesten helt borte igjen, men nytt kaldvær tryller snøen tilbake. Og dette er bare begynnelsen.

I år har jeg planlagt å følge overgangen fra seinhøst til vinter tett. Det pleier å være slik at når snøen kommer, så blir det masse styr med å legge om til vinterdekk, få hagemøblene inn, stenge av for utekranen, få vinterveden i hus. Men i år gjorde jeg unna alt dette før lauvet slapp taket i greinene. Så nå er jeg klar, med kameraet og motivasjonen.

Bjørka står ribbet i Bodømarka. Men blå himmel og mangefarget lyng og myrvegetasjon skaper liv i skogen. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 32 mm, bl 8, 1/100 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Selv om vi har hatt et par dager med 8-10 varmegrader og frisk bris fra sørøst, så fryser det i vegetasjonen der sola ikke når til. For nå i slutten av oktober står sola lavt på himmelen over fjellene i øst. Det knaser under støvlene for hvert skritt her mellom einer og småbjørk.

I godvær, som nå, stråler mye av varmen i vegetasjonen og i bakken opp mot den klare og mørke nattehimmelen. Varmestrålingen er så høy at det fryser til blant mose og høstlauv, selv om temperaturen i lufta ikke går under null.

Kulda formelig strømmer mot meg her jeg står på kne med hansker på hendene. Sola gjemmer seg bak den lave skogåsen i sør. Får assosiasjoner til det å bøye seg dypt ned i fryseboksen etter en grandis eller to.

Dette rimet holder seg helt sikkert gjennom dagen, og vil legge på seg i løpet av kommende stjerneklare natt. Sola når ikke ned hit mellom einerbuskene mer for i år. Snart gjemmer snøen alt.

Rim i høstvegetasjonen. Slike bilder kan godt ha mange detaljer uten å virke rotete, men alt må bygge opp samme idé - rim og høstskog. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Rimet pynter høstlauv og mose mellom einer og bjørkekratt. Sola når ikke ned hit mer i år. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/30 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Gråspett i elgskogen

2011-10-04T23:26:00.005+02:00

Etter rundt tre timers smygjakt på elg, med kamuflasjeklær, og hansker på hendene og hette med blad-imitasjoner på hodet, så jeg for meg at det ikke ville bli noe elgmøte idag. Jeg fulgte elgspor, med liggegroper og brunstgroper, inne i området mellom Naurstad og Godøynes i Bodø kommune, Nordland. Det såkalte Tverrlandet, som går på tvers i Saltenfjorden, og som snører Saltenfjorden sammen til verdens sterkeste malstraum, Saltstraumen.

I den tette regnbygen som kom med det svake vinddraget østfra innover området, satt jeg på en kolle midt mellom de store Kvitbergmyran. Satt med en paraply over hodet, for å unngå for mye vann på fotoutstyr og kamuflasjeklær. Sistnevnte er av fleece-type, lydløse og luftige, men ikke regntette. Og paraply - ja den har jeg alltid med meg i fotoryggsekken. Den er det blitt mye moro av blant mine villmarksvenner. Men praktisk er den, ingen tvil. Så får jeg heller godta noen slengbemerkninger i ny og ne.

Kvitbergmyran ved Saltenfjorden, med Mjønesfjellet bak. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 65 mm, bl 8, 1/60 sek, ISO 200. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Jeg satt og speidet over myrene, mot skogkantene langsetter. Men ingen elg var å se. Viddraget var gunstig, vekselvis forfra og fra siden. Da ga regnet seg, og paraplyen ble lirket ned i sekken igjen til neste byge, for yr.no meldte bygevær utover mot ettermiddagen.

Da hørte jeg den. En tydelig og dalende "ky-ky"-serie. Nesten som ei noe døsig perleugle. Fuglen var ikke å se, men jeg plystret etter den så likt som mulig. Og svaret kom momentant. Hver gang spetten plystret, plystret jeg igjen. Virkningen var imponerende. Gråspetten kom flygende fra tre til tre, inntil den satt rundt 10-12 meter unna oppe i ei bjørk. Nå var det bare å fyre løs med 600-mm-oppsettet. På frihånd, for ettbeinsstativet ved siden av meg tok jeg meg ikke tid til å montere.

Gråspett hann ved Kvitbergmyran, Saltenfjorden. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 2000. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

En rød pannelapp forteller at dette er en hann. Gråspetten er ikke så vanlig såpass langt nord i Norge som i Nordland fylke. Det er sjelden jeg har hatt den på så nært hold som dette, på tross av at jeg har studert fugler i mer enn 30 år. Og fantastisk morsomt at jeg sto med kameraet klart, for jeg speidet jo etter elg.

Slike overraskelser får naturfotografer fra tid til annen. Det er nesten som å vinne i Lotto. Et slikt spettemøte, i den frie naturen, uten fôringsplasser i nærheten, og utenfor hekketiden, gir "lønn" for bom-turene det alltid blir en del av.

Hele dagen har jeg smått lirket av meg et par lokkelyder for elgene, kanskje med halvtimen mellom. Noen ganger har jeg lokket som ei brunstig ku, men oftest som en brunstig okse. Dette bidrar til at elgen ikke så lett skremmes av forsiktige surklelyder når støvlene gynger i våt myrvegetasjon, eller de svake lydene når føttene alldeles forsiktig flyttes i lyng og kratt. Og så vil jo brunstige elger i nærheten finne elglydene interessante - kanskje oksen tror at en konkurrent er i nærheten. Så får jeg ta det sporty om en ivrig elgokse kommer strenende rett mot meg. Det nytter ikke å være lettskremt naturfotograf i elgskogen.

Jeg smyger over til andre siden av kollen jeg sitter på. For å speide mer mot øst. Og da skjer det! Ei elgku med årets kalv kommer sakte gyngende over myra, fra den ene skogkanten og mot den andre. Avstanden er imidlertid minst 100 meter. De har ikke sett meg, for et par ganger stopper de på myra og lytter og værer mot skogkanten lenger fram. Kjapt legger jeg an det tunge teleobjektivet mot den stående fotoryggsekken. Det gir tilstrekkelig støtte. Så fyrer jeg løs.

Elgku med kalv dilter sakte inn i skogen ved Kvitbergmyran. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Anlegg mot fotoryggsekken.

Avstanden er såpass stor at elgene ikke hører kneppene fra kameraet, og vinddraget går fra elgene og mot meg. Kua speider framfor seg, mens elgkalven er mer interessert i det som skjer i lynget foran seg. Til sist siger de forsiktig inn i den tette kantvegetasjonen og blir borte.

En ny regnbyge kommer veltende over landskapet. Da pakker jeg sammen og går stille tilbake til bilen igjen, fornøyd med dagens fangst.

Smågnagerår i nord

2011-09-27T01:23:00.004+02:00

Det er mange år siden sist det var et stort smågnagerår i Nordland fylke. Siste store lemenår over det meste av fjellet i fylket var i 1978. Men nå i 2011 er det på nytt et formidabelt smågnagerår i de fleste fjellområdene. Og som vanlig er, så har også bestanden av fjellryper og liryper økt i forhold til flere foregående år med uvanlig lave bestander. Smågnagerne har myldret i lynget fra like etter at snøen forsvant i vår. Fortsatt er bestanden svært stor.

I og med den store smågnagerbestanden, og særlig lemenbestanden, fra tidlig i vår, så har også rovfugler og ugler hatt fine hekkeforhold. Det har vært rikelig med mat til ungene, så bestanden av disse fuglene er også større nå enn på lenge. Haukugle, lappugle, jordugle og fjellvåk sees ofte i fjellet i år.

Fjellvåk på Beiarfjellet, i grenseområdet til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. I et begrenset område på noen få kvadratkilometer observerte jeg tre individer i fredelig sameksistens. Den enkelte fjellvåken finner så mye mat at det ikke lønner seg å bruke energi på å jage bort artsfrender. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 125. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Når fjellvåken flyr sakte over vidda, eller seiler på stive vinger, så speider den intenst etter lemen. Nå gjelder det å spise så mye som mulig, for til vinteren blir det magre tider. Det er ikke slik at fjellvåken vet dette, men det urgamle instinktet gjør at fuglen fanger og spiser lemen det den er god for, i sin genetisk betingede jaktiver. I slike situasjoner bidrar instinktet til at sjansene for å overleve en kald vinter med lite mat øker betraktelig.

Lemenet satser på at pelsen kamuflerer det tilstrekkelig mot fiender. Beiarfjellet, der fjellvåkene kretset over. Lite lys grunnet mørke skyer over og store steiner på vidda gjorde at ISO-verdien ble høy. Større blenderåpning, blender 5.6 i stedet for 8, ga lavere ISO, uten at eksponeringstiden ble for lav for frihåndsopptak. Det svake lyset gjorde at autofokusen jaget så mye fram og tilbake at jeg heller fokuserte manuelt. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 5.6, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, manuell fokus og raw-format. Frihånd.

Septemberdagene får fjellet til å flamme i de vakreste nyanser av gult, orange, rødt og grønt. Enkelte solstreif gjennom skydekket får fram noen utrolige farger i terrenget. Det er ikke enkelt å finne riktige eksponeringsverdier når noe av landskapet er solbelyst, mens andre deler ligger i skygge under mørke skyer. Men generelt gjelder det at de lyseste partiene bør være riktig eksponert, og så får heller de mørke partiene bli litt ekstra mørke. Overeksponerte lyngheier ser ikke særlig pent ut.

Solstreif gjennom tett skydekke gjorde at enkelte deler av bildet fikk sol, mens andre deler ble liggende i mørke. Jeg eksponerte etter de solbelyste delene. I dette området myldret deg av lemen, og flere fjellvåker kretset over. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/2.8 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Redusere tåka digitalt?

2011-07-02T22:39:00.003+02:00

Fotografering i regn og tåke gir store utfordringer. I tillegg til å sikre at kameraet ikke blir for vått, eller ikke vått i det hele tatt hvis det ikke har værtetninger, skaper tåke og regn lett dårlig kontrast og kalde toner. Nå kan det godt hende at det nettopp er lav kontrast og blåstikk du ønsker for bildet, men uansett så er det bare å justere verdiene i raw-framkalleren etterpå.

Det å skulle finne riktig hvitbalanse under slike forhold er ikke enkelt, og får gjerne mer preg av eksperiment enn beregning. Kontrast og fargestyrke blir altfor komplisert å skulle justere før opptaket når det yrer eller regner. Da er fotografering i raw-format gull verdt.

Inne på Holandsfjellet i Meløy kommune, Nordland fylke, drev tåka som vått og kaldt yr og regn nå i slutten av juni. Her gjaldt det for oss tre fotograferende fjellvandrere å knipse i de øyeblikkene det kom hull i skydekket eller tåketeppet slik at Holandsfjorden under kom fram. Skiftingene i skydekket over oss skapte relativt store og raske variasjoner i hvitbalansen også.

Her ser du resultatet av to ulike utgaver av samme eksponering. Det blir opp til fotografen å avgjøre hvordan han eller hun ønsker at det ferdige bildet skal framtre. Alt avhenger av justeringene du gjør i raw-konverteren før framkalling til jpg.

Canon EOS 5D mkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 7.1, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Framkalt i DPP, Canon Digital Photo Professional. Hvitbalanse: 6000 Kelvin. Bildemodus: landskap. Kontrast justert opp til 4, altså maksimalt. Høylys er justert ned til -5, også maksimum. Fargeintensitet er justert opp til 4, som også er maksimum. Når du øker kontrasten, er det viktig at spesielt lyse felt, som en grå himmel, justeres ned i intensistet for å unngå utbrenthet. Følg da med på andre lyse felt, som snø eller is. På disse kan du da få uønskede effekter. Da gjelder det å finne en justering som ikke er altfor kraftig. Økning av fargeintensiteten vil også forsterke eventuelt fargestikk. Da kan det hende at hvitbalansen må justeres ytterligere basert på den fargeintensiteten du til slutt velger.

Canon EOS 5D mkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 7.1, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Her er opptaktsdataene i utgangspunktet beholdt. Hvitbalanse er stilt på dagslys, noe som tilsvarer de ordinære diasfilmene, som Fuji Velvia. Bildemodus: landskap. Dette gir i utgangspunktet litt høyere kontrast enn bildemodus standard. Høylys og fargeintensitet er beholdt uforhandret, altså slik de er satt i bildemodus landskap. Kanskje er det akkurat slik du vil at bildet skal være. Hvis ikke, er det bare å justere i vei i raw-fila. For selve raw-fila kan ikke forandres eller ødelegges. Det er bare dine innstillinger i raw-framkalleren som lagres slik du ønsker de skal være. Og her kan du seinere angre alle dine justeringer.

Som et behagelig landskapsbilde synes jeg den øverste utgaven fungerer best. Men for å framheve tåke og kaldt regn, så fungerer det andre bildet bedre.

Grønn sandjeger - hurtig utfordring

2011-06-03T18:19:00.001+02:00

Fotografering av insekter og edderkoppdyr kan by på store og spennende utfordringer. Største problemet er at mange av disse dyrene holder høyt tempo på bakken eller i lufta. Og da dyrene er mye mindre enn pattedyr og fugler, må du mye nærmere for å få nærbilder. I mange tilfeller må du nærmere enn nærgrensa på objektivet tillater. Da er en eller flere mellomringer mellom teleobjektiv og kamerahus, eller et makroobjektiv med brennvidde i teleområdet, nødvendig. Liten dybdeskarphet gjør det også vanskelig å få mest mulig av dyret skarpt i samme bildet. Her er det bare å fyre løs, og hele tiden ha som mål at hodet og øynene skal være i fokus.

Grønn sandjeger i Holandsfjorden, Nordland. Canon EOS 5D Mark II, EF 100/2.8 L IS USM Macro, bl 5.6, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Manuell fokus. Frihånd.

Sandjegeren er et rovdyr og har derfor også hurtighet og vaktsomhet så det holder. Dermed måtte jeg smyge innpå med krum rygg og objektivet nærmest mulig bakken og dyret. For å øke dybdeskarpheten noe, blendet jeg ned til 5.6. Dette ga eksponeringstider på mellom 1/250 og 1/500 sek med ISO 100. Kunne ha gått opp til ISO 200 eller 400, og derved fått kortere eksponeringstider. Men jeg valgte ISO 100 for best mulig bildekvalitet, og satset heller på serie-eksponeringer der jeg på PC'en etterpå valgte ut kun de helt skarpe bildene. Valgte manuell fokus for å ha full kontroll over hvor skarpheten havnet, og finfokuserte ved å variere avstanden mellom insektet og kameraet. Stativ var bare å glemme.

Å justere eksponeringen helt korrekt i det høye tempoet, der bakken hele tiden varierte mellom grønn mose, brun sandjord og nesten hvitt fjorårsgress, i tillegg til varierende skygge fra trærne over, var ikke mulig. Men med raw-format er det ingen problemer, for eksponeringen kan justeres ganske mye etterpå på datamaskinen.

Gransangeren - vår mest hardføre sanger

2011-05-28T18:01:00.002+02:00

Gransangeren kom til Nordland tidlig i mai måned, som vanlig. Noen få eksemplarer pleier enkelte år å holde stand helt til snøen legger seg på seinhøsten. Da finnes ingen insekter den kan leve av. Sangerne lever i alt vesentlig av insekter, men gransangeren må på seinhøsten ta til takke med frø, en uvanlig kost for en sanger.

Den karakteristiske "tjiff tjaff tjiff ..." gjør den lett å skille fra alle andre fugler i norsk fuglefauna. Jeg har hørt den synge i Hunstadlia ved Bodø i snøvær, med nysnø på bakken. En forundelig opplevelse. Men det er mulig slike etternølere ikke overlever lenge etter at snøen er kommet. For det å starte trekk sørover alene, er mer uvanlig for en trekkfugl.

Men nå er det vår og naturen er full av fuglesang, fra fjæra og helt til høgfjellet.

Gransanger i Valosen ved Bodø, Nordland fylke. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Denne hannen besøkte jeg i dens territorium i Valosen ved Bodø. Da jeg spilte av sangen til gransanger fra min mediaspiller på mobiltelefonen, ble det virkelig fart i den. Den fløy rundt fra busk til busk på leting etter konkurrenten den hørte like ved. Da var det bare å fyre løs med kameraet.

Nordlys over Heggmotinden

2011-04-17T14:21:00.002+02:00

Nordlys over Heggmotinden i februar, Sjunkhatten nasjonalpark i Nordland. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 4, 10 sek, ISO 800. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, manuell ISO, raw-format.

I Nord-Norge har du muligheten til å bivåne nordlyset, Aurora borealis, der det flakker over nattsvart vinterhimmel. Styrken på nordlyset er helt avhengig av solaktiviteten. For det skyldes elektriske utladninger når små partikler fra sola, fra såkalte solvinder, treffer det magnetiske feltet rundt jorda.

Det meste av vinteren var solaktiviteten beskjeden. Det medførte også at nordlyset bare var synlig i perioder, og da oftest helt svakt. Faktisk var det mange ganger så svakt at det nesten ikke var mulig å oppdage.

Med digital fotografering kan du sjekket resultatet rett etter eksponeringen. Da jeg var innover mot Heggmotinden og Sjunkhatten nasjonalpark en sein kveld i februar, kunne jeg bare ane nordlyset som et svakt slør på himmelen, nesten mer som helt lette tåkeskyer. Vinden blåste kraftig fra øst, 10 minus og snøfokk til meteren over bakken i kulingkastene. Altså en hustrig fotoseanse.

Godt kledd satte jeg igang. Kameraet ble satt på stativet og stativbeina spriket mer enn normalt slik at oppsettet ikke skulle velte i vinden. Rask justering av brennvidden til maks vidvinkel, manuell innstilling av ISO-verdien til 800, full blenderåpning, altså blender 4, og lukkerautomatikk, på 5D'en kalt "AV".

Speilet vippet jeg opp like før eksponeringen, slik jeg alltid gjør ved lengre eksponeringstider. I stedet for snorutløser valgte jeg selvutløser med 2 sek forsinkelse. Når 5D'en er satt til å åpne speilet før eksponeringen, skjer dette automatisk når selvutløser benyttes. En veldig praktisk funksjon, og noe som gjør at snorutløseren i mange tilfeller godt kan bli liggende i fotosekken ved landskapsfotografering
.
I fullmånelyset bakfra ble eksponeringstiden 10 sekunder. Hver eksponering ble sjekket på LCD'en. Først da kunne jeg se nordlyset godt. Det er utrolig hvor mye nordlys som kan festes på sensoren mens øynene knapt aner noe oppe på himmelen.

Da jeg neste kveld satt ved datamaskinen hjemme og arbeidet med bildene, var gleden nesten like stor som under selve fotograferingen. Slik er det i den digitale tidsalderen, arbeidet med bildene på datamaskinen etterpå gjenskaper opplevelsene og tilfører det hele en ny dimensjon. Det er virkelig morsomt å arbeide med egne bilder.

Nordlyset var i utgangspunktet svakt, så fargen var derfor blass og lite spennende. Da dro jeg spaken for color saturation i raw-konverteren Canon DPP opp til 3. Slik ble nordlyset langt mer interessant, og den nattsvarte himmelen svakt opplyst av sola lange nede i nord et sted, ble mer blåaktig. Men nå ble også snøen blåaktig, og det ble litt for mye blått nattelys. Derfor justerte jeg "white balance adjustment" slik at snøen nesten ble hvit. Kunne fått snøen helt hvit ved å bruke pipetten, men jeg ville ha en aning blåskjær i snøen for å beholde nattestemningen.

Tjelden på Mørkvedodden

2011-04-10T21:50:00.009+02:00

Tjelden er tilbake i Nord-Norge fra sitt vinteropphold i Vest-Europa. Den overvintrer spesielt på De Britiske Øyer og langs kysten vest i Tyskland og i Frankrike. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, 2X konverter (Extender EF 2X III), bl 8, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

I dag vandret et par på næringssøk nede i tangbeltet på Mørkvedodden i Nordland fylke. Her vendte de tanget og lurte nebbet under løsrevet tare og storvokst grisetang på jakt etter små krepsdyr, som tanglopper, eller en og annen musling som uforvarende lå halvåpen. Jeg krøp nærmere fuglene nede i ei langsgående sprekk i svaberget. Da sprekken tok slutt, var det bare åpne berget ned mot fuglene. Jeg valgte å stanse slik at jeg ikke risikerte å skremme fuglene på flukt. Kameraet måtte jeg løfte såpass høyt opp for å få fri sikt at jeg måtte holde det på frihånd og ikke støtte det mot steinene foran meg. I lett regn og tunge skyer var det dårlig fotolys. Derfor valgte jeg auto-ISO som sikrer en eksponeringstid på linje med eller kortere enn brennvidden, altså kortere eksponeringstid enn 1/600 sek, slik at sjansen for skarpt frihåndsopptak ble tilstrekkelig stor.

I flere minutter gikk fuglene rolig nede i tangbeltet på matleting. Men så fant de nok ut at det var på tide med forflytning. Jeg tok noen korte serier på fuglene idet de fløy innover Saltenfjorden til nye matplasser. Som vanlig hadde jeg kameraet på serieopptak.

Tjelden tok etter hvert til vingene og fløy innover Saltenfjorden til nye matplasser. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, 2X konverter (Extender EF 2X III), bl 8, 1/800 sek, ISO 1000. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Admiral med 600 mm

2011-04-06T23:28:00.005+02:00

Normalt benytter jeg makroobjektiver når jeg skal fotografere insekter. Særlig benytter jeg Canon EF 100/2.8 L IS USM, og mer sjelden Sigma 150/2.8 EX DG Macro. Men det går også an å fotografere insekter med 600 mm "kanontele".

Admiral i Sjunkhatten nasjonalpark, Nordland fylke. Canon EOS 50D, EF 300/2.8 L IS USM + 2X konverter (Extender EF 2X II), 600 mm, bl 8, 1/1000 sek, ISO 640. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Et teleobjektiv på 600 mm, som Canon EF 600/4, har i utgangspunktet for dårlig nærgrense til at det kan nyttes til insektfotografering. Med en mellomring eller to vil nærgrensen bli betraktelig bedre. Men EF 300/2.8 har i utgangspunktet en nærgrense på 2.5 meter, og det er bra. Setter jeg en konverter mellom objektivet og kamerahuset, beholdes nærgrensen mens brennvidden øker. Resultatet i dette tilfellet er et objektiv med 600 mm brennvidde og 2,5 meter nærgrense, og største blenderåpning blir 5.6. Alstå 600/5.6 med IS (bildestabilisator) og 2,5 m nærgrense! Da er det plutselig blitt et brukbart makroobjektiv, i alle fall for såpass store insekter som sommerfugler.

EF 300/2.8 L IS USM er så skarptegnende at bruk av 1,4X eller 2X konverter fortsatt gir svært skarpe bilder. Men autofokusen har en tendens til å bli liggende litt for langt unna. Selv har jeg prøvd meg fram og funnet at mikrojusteringen i kamerahuset ved bruk av dette objektivet og 2X konverter må settes til -8. Da treffer fokusen godt. Den samme autofokus-justeringen må gjøres uansett hvilket kamera jeg bruker. Og både versjon II og versjon III av 2X-telekonverteren behøver samme mikrojustering. Brukes objektivet uten konvertere, er autofokusen på dette objektivet temmelig nøyaktig.

Admiral er en sommerfugl som nokså sjeldent observeres så langt nord som nord for Saltfjellet i Nordland fylke. Normalt opptrer den i Norge bare stort sett nord til Nord-Trøndelag. Interessant er det også at arten ikke tåler å overvintre i snø og kuldegrader, men trekker lenger sørover for å tilbringe vinteren. Sommerfuglen som jeg traff i mai i Sjunkhatten nasjonalpark, er altså en langveisfarende "trekk-sommerfugl"! Det er i tillegg en av de største sommerfuglene du kan treffe på i disse traktene.

Bildet av admiralen ble tatt på frihånd, for stativ eller annen støtte hadde jeg ikke tilgjengelig i øyeblikket. Og et stativ ville dessuten begrenset bevegeligheten mye, samtidig som det ville heftet min tilnærming og lett ville skapt vibrasjoner i bakken som kunne skremt sommerfuglen.

Selvsagt tok jeg en del bilder etter hvert som jeg nærmet meg admiralen. Og så valgte jeg ut de skarpeste av de tatt på korteste avstand, på datamaskinen i etterkant, og slettet alle de andre mindre vellykkede bildene.

I tillegg har et kamera som EOS 50D en oppløsning på 15 megapiksler, så her er det til en viss grad rom for å ta utsnitt av bildet.

Nå er sommerfuglene snart tilbake i skog og fjell også i Nord-Norge. Våren er allerede kommet langt. Det er bare å glede seg til livet igjen syder i norsk natur.

Praktærfugl hann - en arktisk perle

2011-03-28T18:02:00.007+02:00

Praktærfugl hann, Somateria spectabilis, i Bodø havn. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 2X konverter (Extender EF 2X III), 600 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 320, lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Støtte mot kaigelender.

Praktærfuglen hekker på Svalbard og andre høyarktiske områder. Men om vinteren overvintrer en del eksemplarer i Nord-Norge, særlig fra Lofoten og nordover. I havnebassenget i Bodø kommune, og i Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstraum, kan vi finne en eller et par hanner i vintermånedene, alltid sammen med vanlig ærfugl.

De to fjærspissene på ryggen, som også hunnen til en viss grad har, samt de vakre fargefeltene på hodet, gjør den lett kjennelig. Den oransjegule nebbknølen, sammen med grønne kinn og rødt nebb, gjør fuglen utrolig vakker.

Nebbknølen, med oransje sider og svart midtfelt, skiller den lett fra den vanlige ærfuglen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 2X konverter (Extender EF 2X III), 600 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 250, lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Støtte mot kaigelender.

Den vanlige ærfuglen, Somateria mollisima, er også en vakker fugl. Men den mangler de veldige fargene på hodet, og over og på nebbet, som praktærfuglen har. Hunnen er brunspraglete, slik at hun kan ligge kamuflert på reiret i hekketiden. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 2X konverter (Extender EF 2X III), 600 mm, bl 8, 1/1000 sek, ISO 250, lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Støtte mot kaigelender.

Når sildemottaket i havna pøser ut prosessvann, flyter det av godbiter for ærfuglene. Da er de verken spesielt sky eller vanskelig å komme innpå. Praktærfuglen opptrer akkurat som den vanlige ærfuglen, svømmer i flokk og satser på at artsfrendene vurderer og varsler eventuelle farer. Jeg behøvde ikke å snike meg innpå, men holdt en avstand på rundt 30 meter. På den avstanden tok fuglene omtrent ikke notis av meg.

Vaklende på en leider, landgang til en tråler, fant jeg anlegg for objektivet mot rekkverket. Så var det bare å fyre løs. Selv om lukkertiden var rundt 1/800 til 1/1000 sek, så er det lett å være uheldig og få bevegelsesuskarphet i bildene. Jeg tar derfor alltid serier på minst tre-fire eksponeringer, og så kan jeg på datamaskinen i etterkant velge ut de aller skarpeste bildene. Resten slettes straks. Av 150 eksponeringer tok jeg vare på rundt 30.

Med EOS 7D kan jeg ta nokså kraftige utsnitt av bildene, for originalene er på mer enn 18 megapiksler. Det hjelper godt på når en ikke kan komme helt innpå fuglene. Brukte kun det midterste fokuspunktet, noe jeg oftest gjør i de fleste fotosituasjoner, og lot det stå til med kjedelig, midtstilt komposisjon. Ved å bruke bare ett fokuspunkt vet jeg nøyaktig hvor fokuseringen vil ligge. For når jeg vet at jeg må foreta et utsnitt for å få motivet nær nok, så ligger det også i kortene at komposisjonen kan endres til noe mer spennende på datamaskinen før framkallingen til jpg-format.

2011-03-19T19:16:00.007+01:00

Bakgrunnsbildet

Helgelandsbukken (1.454 moh) i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark stiger nesten loddrett opp fra Holandsfjorden, med fullmånen bak. Canon EOS 40D, Canon EF 100-400/4.5-5.6 L IS USM, 100 mm, bl 8, 10 sek, ISO 100. Raw-format.

Her har jeg brukt kameraet på stativet Manfrotto 055 NAT3 med kulehodet 488 RC2. Bildet er tatt fra Holand i Holandsfjorden rundt midnatt.

2011-03-19T19:10:00.010+01:00

Tittelbildet

150 graders panorama over Sørfjorden i Sjunkhatten nasjonalpark. Sjunkhatten (1.058 moh) med snø t v, Ånsvikfjellet (1.005 moh) stiger rett opp av Sørfjorden. Børvasstindan t h. Canon EOS 5D, Canon EF 24-105/4 L IS USM, 32 mm, bl 11, 1/200 sek, ISO 100. Låst eksponering, manuell fokus. Raw-format.

Det er satt sammen av fem fotos i raw-format, og konvertert til tiff med Canon Digital Photo Professional (DPP). Sammenføyingen til panorama er gjort med Canon PhotoStitch, og finkorrigert i Adobe Photoshop Elements. Sluttresultatet er deretter lagret i jpg-format med Photoshop. Du får ikke noe kvalitetstap ved å redigere i ukomprimerte formater som tiff, og unngå redigering av jpg-filer. Enda en god grunn til å fotografere i raw-format, og ikke i jpg-format.

Det lar seg godt gjøre å lage panoramaer på frihånd. Men det er noen viktige prinsipper som må følges: lås eksponeringen (lukker og blender), lås fokus (eller bruk manuell fokus), bruk nøyaktig samme brennvidde på alle bildene, overlapp hvert bilde med rundt 1/3 (ikke mindre), og panorer i en mest mulig horisontal bue mellom hvert bilde. I tillegg er det viktig å bruke et objektiv som har minst mulig distorsjon (fortegning - tønne- eller puteformet), eller velge den brennvidden på zoom-objektivet som har minst distorsjon. Kjenner du ikke til for hvilken brennvidde objektivets distorsjon er på sitt laveste, kan du lese tester ulike steder på nettet, jeg anbefaler http://www.tidningenfoto.se/.