Velferdsstaten står sterkt i folks bevissthet. Men blir det for åpenbare skjevheter mellom dem som betaler og dem som bruker,  vakler ordningene.

Dagsavisen trekker opp velferdsdebatten idag: “Dersom ikke tjenestene er gode nok, vil folk miste viljen til å delta i det store spleiselaget kalt velferdsstaten. Det frykter rødgrønne partitopper” skriver avisen. Og toppene er Støre og Solhjell, som later til å være enige om at universelle og gode ordninger må til for at middelklassen skal være villig til å finansiere kalaset.

Ikke vanskelig å være enig i det, men problemet er å kombinere”gode” og “universelle” uten at det blir uakseptabelt dyrt for dem som skal dra lasset.

Av de “tre store” i velferden er utdanning den greieste. Middelklassen betaler, og middelklassens barn mottar subsidiene ved økt utdanningstilbøyelighet. Verre med de to andre; trygd og helse. Folks betalingsviljen for bedre helse er nok stor, men for sin egen, ikke for andres.  Og her er det store penger det er snakk om: Vi bruker nær 50.000 kr på helse i året hver og en av oss, nesten alt gjennom det offentlige. I 1960 brukte vi 3141 kr målt i faste kroner. En formidabel økning i både kostnader og tilbud. Og det vil vokse videre, takket være livsstilssykdommer, eldrebølge og nye behandlingsmåter. Men her er nok ikke skatteviljen like sterk – sykdom er skeivt sosialt fordelt, og med det bruken av helsetjenester. Det samme gjelder (naturligvis) i enda større grad trygde- og stønadsordningene.

Når vi etterhvert også får statistikk om høyere forbruk av velferdsordninger blant innvandrere, settes solidariteten på en enda hardere prøve. Og det hjelper lite at Inkluderingsminister Lysbakken mener at  nedgang i innvandreres bruk av sosialhjelp viser at integreringen er vellykket. Ifølge SSB dreier det seg om en nedgang fra tidligere litt over 3 ganger så mye som hele befolkningen til nå  litt under 3 ganger så mye som hele befolkningen. Og årsakene er i hovedsak av at det er flere arbeidsinnvandrere nå, og at det er innført en ny støtteordning for introduksjonsprogrammet for flyktninger som erstatter tildigere sosialhjelp.

Men Lysbakken er pr. definisjon bekymret, selv om han ikke sier det. Det er den Regjeringen han sitter i som satte ned Migrasjonsutvalgetsom skal se på “hva slags utfordringer den norske velferdsmodellen møter på grunn av mer bevegelse over landegrensene”. Og i mai 2011 får vi svaret: Kjør velferdsdebatt.

PS Statsråder mottar gjerne gaver, men:  ”Det er et helt sentralt premiss for alt politisk arbeid å ikke la seg påvirke av andre forhold enn de rent saklige”, sier Statsråd uten portefølje Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Betryggende å høre. DS ]]> http://blogg.nho.no/blog/velferd-i-fare/feed/ 0 http://blogg.nho.no/blog/lik-l%c3%b8nn-for-a-pleie-fatter-som-for-a-skru-mutter/ http://blogg.nho.no/blog/lik-l%c3%b8nn-for-a-pleie-fatter-som-for-a-skru-mutter/#comments Wed, 01 Sep 2010 10:36:55 +0000 Baard Meidell Johannesen http://blogg.nho.no/?p=4471 Rekk opp hånden alle som er mot lik lønn for arbeid av lik verdi. Ingen hender i været. Da er vel problemet løst?

Et likestillingsombud i ellers hardt vær kan feire en seier sammen med sine 60 medarbeidere: Fredrikstad kommune og KS har bestemt seg for ikke å anke ombuds- og nemdsavgjørelse om at en SFO-leder har for lav lønn sammenlignet med folk i teknisk etat.

Nå er vedtaket en enkeltavgjørelse som ikke skaper presendes, men det hindrer ikke Ombud Sunniva Ørstavik i å glede seg:

“Dette er en seier for alle som legger vekt på at ansvar for mennesker er like viktig som ansvar for maskiner. Ansvar for mennesker skal verdsettes likt med ansvar for maskiner, ikke omvendt slik tradisjonen i norsk arbeidsliv synes å være”, sier hun.

Dette er klargjørende for debatten. Det springende punkt i utsagnet “lik lønn for arbeid av lik verdi” – som alle er for – er hvordan arbeidets verdi  fastslås.  Den ene måten å gjøre det på, er å ta utgangspunkt i at arbeidsmarkedet faktisk er et marked. Det vil si at arbeidets verdi dannes gjennom tilbud og etterspørsel, og at det verdiskapingspotensiale arbeidsgiver ser, er avgjørende for etterspørselen. Det er dette som i all hovedsak legger grunnlag for det systemet vi idag har for lønnsfastsettelse gjennom forhandlinger sentralt og lokalt.

Den andre måten å gjør det på, er å si at et arbeids verdi fastsettes normativt, utfra hva en myndighetsperson synes det aktuelle arbeidet er verdt. Og her snakker vi altså ikke om en takst, men om “verdi” i etisk-politisk forstand.  Og da vil omsorg og utdanning stå høyt. I dag. I morgen vil det kunne være andre verdier som prioriteres.

Disse to forskjellige måtene å betrakte arbeidets verdi på kan ikke eksistere side om side – Ombudets argumentasjon vil jo alltid kunne  overprøve en markedsbestemt lønn. Og dermed må avgjørelsen opp på  politisk nivå.  Da blir det Regjering og Storting som må fastsette lønninger her i landet, ut fra rødgrønne eller gråblå verdisett.

At det sikkert vil være dårlig nytt for oss som jobber i NHO – i hvert fall  med dagens regjering – er en ting. Verre er at det naturligvis vil være totalt ubrukelig for næringslivet, og arbeidslivet for øvrig. Og det vet politikerne, i hvert fall de fleste av dem.

Det er en grunn til til på likelønnspotten forsvant i årets lønnsoppgjør. Og det er at Regjeringen, med Statsråd Rigmor Aasrud i spissen skjønner at likelønnspott vil gripe inn i det systemet vi har for lønnsdannelse på en måte som vil ende med at alle får økt lønn, og forskjellene består. Og av samme grunn vil nok Ombudets pålegg om pålegg til Fredrikstad kommune bli stående som et enkelt vedtak uten konsekvenser for resten av arbeidslivet.

PS. KrFs Inger Lise Hansen vil fjerne bekjennelseskravet for KrF-tilllitsvalgte: “Fint, jeg melder meg inn” sier nyfrelst muslim, ytringsfrihetsskeptiker og Nøtterøygutt Per Yousef Assidiq. Ooooops, det var visst ikke akkurat det Hansen mente. DS

De er små, men mange. NHOs Småting i Alta i dag samler noen hundre småbedriftseiere og-ledere. Samlet står de – opp til 100 ansatte – for halvparten av næringslivets verdiskaping. 60% av nye arbeidsplasser skapes her.

Hva vil de små? Det vet vi i NHO en del om, Småtinget arrangeres hvert år. Når vi spør hva de forventer av politikerne, er svaret det samme hvert år:

Det første er kompetent arbeidskraft. En solid grunnutdanning, og et utdanningssystem som spiller på lag med arbeidslivet er viktigst, men også et NAV som hjelper voksne med å oppgradere sine kunnskaper og hindre at de faller ut av arbeidslivet.

Det andre er vei og bane. Folk skal flytte på seg, og varer skal flyttes. Veier er viktigst. I Alta er det få som snakker om bane, men i, mellom og rundt de store byene er skinnetransport helt nødvendig.

Det tredje er – naturligvis – skatt. Bedriftsledere og -eiere betaler sin skatt med samme entusiasme som andre, og med forståelse av at alle skal bidra etter evne, det vil si ut fra det de tjener. Også at avkastning av kapital – som er oppspart og tidligere skattet inntekt – skal beskattes gjennombedriftens overskudd. Til og med at den beskattes enda en gang  hvis det tas ut utbytte. Men at det skal skattes for fjerde gang gjennom formuesskatten, og for femte gang ved dødsfall, det er litt i overkant synes selv godmodige småbedriftsledere.

John Fredriksen og Stein Erik Hagen kan flytte fra landet med pengene sine for å unndra seg spleiselaget. Men det kan ikke Terje Aass. Hans formue er bundet i kobberkjeler og kornkamre og hva som ellers skal til for å produsere velsmakende øl. Og derfor kan staten uten risiko ta en liten slurk av bedriften hvert år, og ved hvert generasjonsskifte  en stor jafs, gjennom arveskatten.

Politikerne vil gjerne snakke om formuesskatt som fordeling. Da er Fredriksen og Hagen  gode å ha. Men for Terje Aass og tusenvis av andre småbedrifter dreier seg om noe helt annet:  Arbeidsplasser og verdiskaping.

Og derfor kjemper småbedriftene også Fredriksens og Hagens kamp, selv om de kanskje ikke liker å tenke på det.

PS Eldre liker å lese dårlige nyheter om unge, skriver Dagbladet. Men det kommer naturligvis ikke opp mot dødsannonsene. DS

Billig skifergass fra USA er godt nytt for alle energibrukere. Men ikke for Norge, som akkurat nå tar spranget over fra olje- til gassnasjon.  Det kan bety 1000 milliarder kroner mindre i oljefondet, ifølge en  ECON-rapport.

Nå er det slett ikke sikkert at det går slik ECON mener. Andre analytikere mener at gassprisene vil ta seg opp ettersom krisen avtar. Noen mener at avgifter på forurensende kullkraft vil øke etterspørselen og dermed prisen etter mindre forurensende olje og gass. Og det kan også  gå i motsatt retning; en CO2-avgift på olje og gass som virkelig monner vil nok øke prisen, men minske det offentliges inntekter, og dermed redusere oljefondet ytterligere.

Uansett vil vi ha et økonomisk handlingsrom som ingen andre land også med konkurranse fra billig skifergass.  Men 1000 milliarder mindre på bok er tross alt en god del. Hvis vi legger til grunn den måten Regjeringen forvalter oljeformuen på, vil det bety 40 milliarder mindre å rutte med hvert år. Det er omtrent like mye som det offentlige bruker på barnehager. Eller på sykehjem – før eldrebølgen har tatt av.

Ifølge Regjeringens perspektivmelding har vi foran oss noen tiår med økende økonomisk handlingsrom for det offentlige, før det snur rundt 2020. Og da snur det til gjengjeld kraftig. Det betyr at  det er rom for gode forbedringer i velferdsordningene fremover, og desto større innstramminger når vi skal møte 2060 med – i beste fall – dagens fondsavkastning fordelt på 7 millioner innbyggere i stedet for 4,8 millioner som vi er i dag. En nedskriving av oljeformuen på 1000 milliarder betyr at vi må starte omleggingen tidligere. Og da blir den mindre smertefull.

Derfor er det en god nyhet ECON kommer med idag. Den er god for en verden som trenger alternativer til kullkraft, og den er god for det norske velferdssystemet – på lang sikt.

PS Ny direktør for Språkrådet:  Sylfest Lomheim erstattes av Sigfrid Tvitekkja.  Ingen tvil om at kontinuiteten er ivaretatt. DS

Thorkildsen er finanspolitisk talskvinne i SV. Og partiets fremste rettferdighetspolitiker – det sier ikke så lite. I debatten om John Fredriksens sykefravær i eksil, klargjorde hun sitt rettferdighetspolitiske utgangspunkt: Skatteskjerpelse for de rike er rettferdig, lettelser for de fattige likeså. Og det vil sikkert mange være enige med henne i, i hvert fall så lenge “de rike” er de som i hovedsak får sine inntekter fra kapitalavkastning. Det er bare en hake ved det; de kan ta pengene sine og flytte.

Og det gjør altså John Fredriksen. Men hva gjør det, slik Inga Marte Thorkildsen tenker? Ingen verdens ting: Den formuesskatten staten går glipp av hadde uansett gått tapt dersom skattereglene ble endret for Fredriksens skyld. Og virksomheten han eier i Norge kan ikke flyttes uten videre. Dessuten kan staten overta - en bitte liten del av oljefondet vil løse ut Fredriksen fra Marine Harvest og de andre eierpostene han har i landet.

Vi trenger rett og slett ikke privat kapital i Norge; staten har mer enn nok. Og da gjenstår spørsmålet; trenger vi kapitalistene? Vel, alt vi har av historiske erfaringer viser at land som har prøvd å holde seg med et næringsliv heleid og drevet av det offentlige har det gått ille. Vi trenger folk som vil satse og forvalte egne penger, og som i konkurranse med andre kan drive virksomheter fremover fra små bedrifter til store konsern – alt det som kjennetegner økonomier i de landene som vi liker å sammenligne oss med. Vi trenger til og med bedrifter som kan gå konkurs.

Ekskludert FrP-er og rådgiver Jan Erik Faane takker Inga Marte Thorkildsen for at hun setter ord på de prinispielle forskjellene i norsk politikk. Jeg er enig i det. Vi vet hva Inga Marte mener. Spørsmålet er hvor vi har Trond (på lang sikt, ikke akkurat nå). Og Jonas. Og Jens.

PS. Tips til skatteglade Thorkildsen: I motsetning til annen formue kan ikke hus og hytter flyttes. DS

En bedrift utlyser en heltidsjobb. Beste søker vil bare jobbe halv tid. Hun får jobben, og en halv stilling blir lyst ut og besatt for å dekke opp resten. Alt vel, helt til den siste halvtidsansatte (og gjerne den første også, hvis hun ombestemmer seg) plutselig krever heltidsstilling, selv om bedriften ikke trenger mer arbeidskraft. I verste fall må bedriften ut med to hele lønninger for to halve stillinger.

Absurd? Ikke hvis vi skal tro LO: “Å lovfeste retten til å jobbe heltid vil være et drastisk og riktig tiltak“, sier de fra Youngstorget. Ja, det vil i hvert fall være drastisk.

Og skal et så drastisk virkemiddel forsvares, må det i det minste dokumenteres at det er av vesentlig samfunnsmessig betydning. Men er det slik? I utgangspunktet er deltidsarbeid ganske utbredt i Norge, 1 av 4 jobber mindre enn fullt, langt flere kvinner enn menn. De viktigste årsakene er omsorgsansvar for barn og jobb ved siden av utdanning. Og de aller fleste som jobber deltid er godt fornøyd med det. Men en god del oppgir at de gjerne skulle ha jobbet mer; ca 100.000 personer. Det er et ikke ubetydelig antall, og flest av dem er kvinner i offentlig sektor, særlig innen helse og omsorg.

Men så går tiden. Og da viser det seg at problemet langt på vei forsvinner av seg selv. Ifølge en offentlig utredning fra 2004, vil bare 1 av 10 undersysselsatte fremdeles være det etter ett år.

Så da står vi igjen med et drastisk forslag for å oppnå noe som i all hovedsak løser seg av seg selv uansett. Og derfor er det helt betimelig at arbeidsminister Hanne Bjurstrøm “smeller døra igjen for LOs forslag”, ifølge Dagsavisen. Skulle hun gjør noe mer enn å smelle, burde hun se på turnusordningene i helsevesenet, og i hvert fall ikke bruke tiden til å “skamme seg”, slik LO mener at hun burde.

PS “Halvparten av studentene slutter“, melder Aftenposten. Det betyr vel at den andre halvparten ender som evighetsstudenter. DS

For det er vanskelig å se for seg andre grunner til å opprettholde 430 kommuner enn de åpenbare interesser som finnes i lokalpolitikken. Det er ikke slik at smått er godt. Mer omfattende og komplekse kommunale oppgaver forutsetter kompetanse som det blir stadig vanskeligere å fremskaffe innenfor rammen av en norsk småkommune. Derfor svarer direktør Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet slik på spørsmål om hvem som er tapere i skole-Norge: “Det er elevane i dei små kommunane, som ikkje får den samme kvaliteten på opplæringa som elever i større kommunar.”

Men motstand mot sentralmakten har alltid stått sterkt i Norge, hva enten motstanderen het Roma, København, Brussel eller Oslo. Så 430 ordførere har gjerne sine egne innbyggere i ryggen. Kommunesammenslåing er ingen lokal vinnersak.

Forskjellige former for interkommunalt samarbeid kan de nok gi seg inn på når det blir krevet, for eksempel slik det er beskrevet i Sinclairvisen om skotteraidet i 1612: “Bønder fra Vågå og Lesja og Lom med skarpe økser på nakken i brede bygd tilsammen kom med skotten ville de snakke!”

Men å gå lenger enn en felles massakre i ny og ne er ikke aktuelt: “Vi er gifteklare. Men vi mangler brud”, sier Sp-ordfører Simen Bjørgen i Lom til DN. Og den uvillige brura, det er Skjåk. SP-ordfører der også.

“Stortinget må ikke abdisere fra sin fordømte rolle,” sa NHO-sjef John G Bernander. Det er mulig han mente “forsømte”, men realiteten er den samme:

De som burde ha representert brukerne – borgere og næringsliv – i dette spørsmålet, er de sentrale maktorganene, dvs. storting og regjering. Men i Norge har politikerne bundet seg til masten. Stortinget har bestemt at kommunesammenslåing skal baseres på frivillighet. Dermed har de sentrale myndigheter i praksis abdisert til fordel for lokale interesser. Og ikke bare det – de har til overmål laget et inntektssystem for kommunene som er slik at de taper penger på å slå seg sammen.

Og de ivrigste tilhengerne av smådrift finnes naturligvis i de små partiene; SV, Sp, og KrF. Men engasjementet er stort. Og med tilsvarende lunkne holdninger fra de store partiene, kan det nok drøye enda noen år til Harald Hårfagres prosjekt er ferdigstilt.

Sammenhenger mellom yrkesdeltagelse, uføretrygding og sykefravær er ganske sære problemstillinger å hanskes med. Men viktige; til sammen er nær en halv million voksne nordmenn ute av jobb på grunn av sykdom eller uføretrygd. Og tallet vokser, og regningen blir større på de som er igjen på jobb.

Derfor er det viktig å finne ut hvorfor det er slik, og hvorfor vi har høyest sykefravær i Europa. “Det er fordi vi har høy sysselsetting”, sier Jens Stoltenberg. Og han har et poeng. Særlig kvinner har høyere yrkesdeltakelse i Norge enn i andre land. Men de har også høyere sykefravær enn menn, og drar derfor sykesnittet opp.

En ny rapport fra Frisch-senteret ser på sammenheng mellom sykefravær og uføretrygd. Og høyt sykefravær gir høy uføreandel. Naturlig nok; sykemelding er for mange første skritt mot uføretrygd. Men det er ikke omvendt, sier forskerne. Mange uføretrygdede (også der er vi på topp i Europa) demper sykefraværet. De sykeste faller ut av arbeidslivet, og det trekker fraværet ned.

Så kan man jo lure på hvordan vi kan være på topp i alle grener samtidig; Yrkesdeltakelse, sykefravær og uføreandel. Og svaret er ganske enkelt: I Norge (og Norden for øvrig) har vi så godt som avskaffet gruppen “hjemmeværende”, dvs. ikke yrkesaktive voksne som lever på familien. Hos oss er de på offentlig støtte så godt som alle sammen.

Rapporten fra Frisch-forskerne avliver også en annen av de vanligste forklaringene på at sykefraværet i Norge, med et par avbrekk, har tikket oppover siden 1990. Økningen skyldes ikke at arbeidsmoralen er blitt særlig svekket blant ungdom, slår forskerne fast. Riktignok er 20-åringer mer borte nå enn for 20 år siden. Men det gjelder også 40- og 50-åringene. Så eventuell dårlig arbeidsmoral er i det minste likt fordelt mellom aldersgruppene. Det får være en trøst mens vi venter på at antall trygdede skal runde millionen.

PS Sykefravær kan være så mangt: John Fredriksen blir syk av Norge. DS.

Fredag var en god dag for min lille investering: Helge Lund går langt i å avblåse Statoils satsing på fornybar energi. Og det positive er ikke standpunktet i seg selv, men begrunnelsen for det: “Spørsmålet er om vi er de rette til å ta disse utfordringene eller om vi skal rendyrke rollen som oljeselskap”, sier han til Stavanger Aftenblad. Og signaliserer med det at han representerer alle eierne, slik det skal være i et aksjeselskap. Modig sagt, men betimelig. Som han selv sier: ”Jeg vet hvem som får skylda dersom vi satser 5 milliarder på noe som er pop i dag, men en fiasko om fem år”.

Og det har ikke skortet på motforestillinger: ”Skuffende og gammeldags”, sier Trine Skei Grande,  som hun alltid mener om det hun misliker. “Statoil må stå på skal det overbevise meg om at en rendyrking av olje og gass er veien å gå”, sier Erna Solberg, som åpenbart har inntatt ministerstolen allerede. Og Erling Sande fra Sp og Snorre Valen fra SV vil bruke statens eiermakt.

Problemet er at de ikke har noen eiermakt å bruke. Har man laget et almenaksjeselskap, så kan man ikke skalte og valte med det etter politiske kriterier. Aps Per Rune Henriksen i energikomiteen ser dette. Han sier at Statoil selv må gjøre de forretningsmessige vurderingene, selv om han selv er tilhenger av å satse fornybart. Og FrPs Ketil Solvik Olsen følger opp: ”Som politikere kan man like eller mislike det, men om vi mener dette er helt grusomt, må vi sørge for at fornybar energi blir mer lønnsomt å investere i, istedenfor å forvente at næringslivet skal investere i ulønnsomme prosjekter”, sier han.

Eller man kan bruke Statoil for å iverksette politiske vedtak. Men da får man gjøre det til et forvaltningsorgan. Men først må Staten løse inn de andre aksjonærene – til en god pris.

PS Diskrimineringsombudet vil at innvandrere (og kvinner) skal oppfordres til å søke stillingen som sentralbanksjef: Norges bank med Rentefatwa? DS

Verken gjøk eller sisik er vår nasjonalfugl, det er fossekallen. Det er under fossen Henrik Sørensen plasserer Myllarguten i sitt berømte maleri. Andre Bjerke lot “Kjerringa mot strømmen” sprette som en laks opp stryket, posthumt: “Og over fossen lå hun samme aften i suveren protest mot tyngdekraften.” Og hjemfallsretten som sikret staten kontroll med vannkraften var det kanskje viktigste enkeltelement i nasjonsbyggingen etter 1905.

Kort sagt; norskere enn fossen blir det ikke. (Erling Fossens spitord om hjemmefronten er unntaket som bekrefter regelen).

Og når Trond Giske i tillegg kobler inn arvesølvet - alle husker vel Grev Wedel Jarlsberg som hugget opp eget sølv for å innfri sølvskatten av 1816 – er saken klar, og debattmotstander Jan Tore Sanner sjakk matt: Aldri mer 1816 – Statkraft forblir Giskes lydige redskap. I landet hvor 60% sier nei til EU er det sannsynligvis dobbelt så mange arvesølvsalgsmotstandere.

Og det finnes også et rasjonelt argument for at fellesskapet skal eie fossefallene og rørene de løper i: Som nasjon kan vi ha et 200-års perspektiv på vannkraft – hvis man legger til grunn den høyst diskutable forutsetning at vannkraft er aktuelt også om 200 år. Ingen privat investor – selv ikke det mest optimistiske pensjonsfond – har et slikt tidsperspektiv. Dermed vil ingen kjøper være interessert i å kjøpe til den pris nasjonen vil ha. (Tvilere kan selv prøve en nåverdibetraktning med passende kalkulasjonsrente, slik økonomer har for vane.)

Men en ting er vårt felles eie av naturressursene. Noe helt annet er det når Statkraft beveger seg vekk fra kraftgatene og engasjerer seg i saltkraftverk på Tofte eller offshore vindmøller utenfor Skottland. Da er det ikke lenger snakk om fosser og arvesølv, men å teste ut nye måter å fremskaffe fornybar energi på –  med det formål å tjene penger i et globalt marked. Og da bør Statkraft kunne få med seg privat og riskikovillig kapital. Personlig kan jeg ikke skjønne at det er mulig å få noe strøm ut av vannsmolekyler på vandring gjennom en membran, men det er det altså ikke jeg som skal mene noe om, og heller ikke næringsministeren, men de som er villige til å satse pengene sine på det.

Og det er det fullt mulig å få til, og samtidig gi Keiseren hva Keiserens er, dvs. la Giske forvalte arvesølvet i minst 200 år til.

PS. De som synes dette ble vel mye om Fossekallen Trond, henvises til Eva Rydbergs klassiker om den nærsynte bokfinken Knut. God helg! DS