NAV har regnet på hvor mye arbeidskraft vi mister på grunn av uføretrygding, arbeidsledighet, sykefravær osv. Godt over en halv million årsverk. Målt i kroner og øre svarer det til rundt 1/6 av verdiskapingen i landet.

Arbeidsledigheten i Norge er lav, og lavest i Europa. Det forteller Hanne Bjurstrøm oss hver gang det kommer nye ledighetstall. Men det utgjør ikke mer enn ca 15% av de tapte årsverkene. Resten er helserelaterte ordninger, og det liker hun ikke å snakke om. Det kan man forstå, for der topper vi også de europeiske listene, men den gale veien.

Så da velger heller arbeidsministeren å snakke om noe annet. Det er ikke tallene det er noe i veien med, men debatten: “Opposisjonen må roe ned retorikken“, sier hun. Og understreker det ved å legge til at antallet tapte årsverk var som da Høyre styrte. Men det stemmer ikke: “Dette er ein auke på i underkant av 46.000 årsverk, eller 7,4%, samanligna med 2005″, skriver NAV i rapporten.

Men leser man det som står med liten skrift, kommer forklaringen; Bjurstrøm justerer, dvs. at hun korrigerer tallene for at alderssammensetningen er annerledes nå enn i 2005. Og de justerte tallene har ikke økt.

Det er forsåvidt ikke noe galt i å forklare endringer ved å foreta slike korrigeringer. Men skal hun gjøre det, må det gjøres fullt ut. Og da må hun også ta hensyn til at:

* Antall AFP-pensjonister har økt siden 2005, men de er ikke med i NAVs tall. Når AFP øker, er det naturlig at uføretilbøyeligheten blant eldre går ned.

* Ledigheten var høyere i 2005 enn i 2011. Dette er konjunkturavhengig, men gir penere tall for 2011.

* Mange av de yngre er arbeidsinnvandrere. De er i liten grad uføretrygdet eller aap-mottakere, fordi de ikke har rukket å opparbeide rettigheter. Lite tyder på annet enn at de etter hvert vil ende opp der i minst like stor grad som majoriteten.

* En svært sterk nedgang i uføreandelen for 60-64-åringer fra 2010 til 2011 kan ha sammenheng med at langt flere 62-åringer har tatt ut tidligpensjon enn det Regjeringen anslo da pensjonsreformen ble innført.

* Nedgang i uføretilbøyelighet blant eldre skyldes i stor grad at utdanningseksplosjonen på 70- og 80-tallet nå har nådd seniorene. Men mye av den effekten er nå tatt ut.

* Vi ser en ganske sterk økning av uføreratene blant de yngste. De kan forbli i trygdesystemet i opp til 40 år. Etterhvert vil det merkes på økte trygderater også i de eldre aldersgruppene.

Så nei, det er ingen grunn til å “roe ned retorikken” om disse tallene.

“No problem is so big or so complicated that it can’t be run away from”, sa Baltus (han i Knøttene). Men så ble da heller aldri Baltus statsråd.

PS. De fleste av oss vil trene i arbeidstiden, ifølge Aftenposten. Men ikke avdelingsdirektør Lars Jacob Hiim i NHO. Han mener arbeidstiden er for å jobbe. Typisk NHO-festbrems. DS

Sjokktall fra Trøndelag: Annenhver ungdom uten fullført videregående blir støttemottaker. Det tilsvarer 8-9% av et årskull. Enda mer sjokkerende: Flertallet av NAV-klienter har fullført skolen; 12% av årskullet kommer inn i støttesystemet via (om ikke akkurat rett fra) russefeiring.

Tilsammen er eller har hver femte unge vært i et langvarig støtteløp. Det er 28.000 under 30 år på arbeidsavklaringspenger, og 9000 på uføretrygd. Det blir mange tragedier ut av dette. Og  mange tapte årsverk for samfunnet; godt over en million totalt hvis de forblir i trygdesystemet.

Sannsynligheten for å havne på trygd er størst for dem som ikke fullfører skolen – ikke uventet. Men at hver sjuende av de som fullfører også får problemer, er kanskje mer overraskende.

Frafallet er størst blant yrkesfagelever. De møter virkeligheten etter 2 år: Har de ikke skikket seg vel på skolen, får de ikke læreplass, og dermed får de ikke fullført videregående opplæring. Og mange av dem som dropper ut før det, vet nok at de er sjanseløse på læreplass.

Men det er annerledes på allmennfaglig. Terskelen for å flyttes opp til neste klassetrinn ser ikke ut til å være særlig høy. Og virkeligheten møter de i russetiden, som for sikkerhets skyld legges før eksamen, i tilfelle noen skulle stryke og dermed gå glipp av festen. Ikke akkurat yrkesforberedende, ifølge lektor Karl-Eirik Kval.

Så vi har egentlig to problemer: Det ene er å fange opp de som faller ut av videregående skole. En måte å gjøre det på, er åpne for et toårig praksisløp i arbeidslivet for elever rett fra ungdomsskolen. Da kan de skoletrette og skolesvake få et annet tilbud enn å ødelegge hverdagen for seg selv og sine medelever.

Det andre er, paradoksalt nok, å øke frafallet fra allmennfaglinjene. Bedre det enn at ungdommen møter virkeligheten med dobbeltknuter i russelua og 10 måneders backpacking som eneste reelle kompetanse. For da er de virkelig ille ute.

PS   NATO-toppmøte til Oslo? “Det er ikke gitt at Oslo er rett sted for et slikt stevne”, er utenriksministerens elegante hilsen til våre allierte gjennom 50 år. Ja, men hva med stevnebyen Tromsø, Støre?

Regjeringen la 15. mai frem et gjesp av et revidert nasjonalbudsjett. Det eneste innslaget av dramatikk stod Sigbjørn Johnsen for, da han prøvde å selge budsjettet som en innstramming.  De fleste, selv rause Hedmarkinger, vil nok mene at det er ganske drøyt å kalle økte inntekter for en innstramming. I Regjeringens pressemelding står det da også at “budsjettet for inneværende år framstår nå som noe mer ekspansivt”. Og en realøkning i utgiftene på 3,1% kan dårlig kalles stramt.

Men ellers går det utmerket i Riket. Bedriftene går bedre, oljeprisen øker og skatteinntektene med dem. Det betyr at det blir tappet bare 3,5% av oljefondet, mot nær 4 da statsbudsjettet ble lagt frem i oktober. “Spare i gode tider for å bruke mer i dårlige” sier finansministeren. Ikke mange, om noen, av hans kolleger i andre land kan spare ved å bruke  mer enn i fjor.

Men selv den noe ekslusive formen for sparing Sigbjørn Johnsen påskryter seg, er tvilsom hvis man går bak pressemeldingene, det vil si til kommuneopplegget for 2012. Kommunen får hele 5%  realvekst i inntektene i 2012. Ikke så merkelig; det er kommunene som i stor grad merker behov for økte ressurser i barnehager og skoler som følge av befolkningsveksten, dvs innvandringen. I tillegg kommer investeringer i transport, kommunikasjon og annen infrastruktur.  Dessuten er det kommunene som merker eldrebølgen først og sterkest. Først og fremst ved økt behov for hjemmehjelpstjenester og sykehjemsplasser, men også kommunens egne pensjonsutgifter stiger kraftig.

Og da blir selv 5% vekst, dvs rundt 20 milliarder, ikke nok. Det dobbelte må til for å møte økende utgifter. Og det finner vi ved å se på anslaget for ”netto finansinvesteringer” i kommunesektoren. Det er på 21 mrd kr og betyr i praksis økning  i kommunenes gjeld. Uansett hvor mye det kalles investeringer, er det penger som før eller siden må betales tilbake.  Og det er vanskelig å se hvor pengene skal komme fra om ikke fra staten. I realiteten betyr det at vi tapper oljefondet med handlingsregelens 4%, og ikke de 3,5% som regjeringen liker å pynte seg med. Og tar vi med den utvanningen av oljeformuen som befolkningsøkningen medførerer, ligger vi enda høyere.

“Fredskullet” fyller 66 i år. Fra nå og fremover vil vi for alvor merke effektene av eldrebølgen. Og da kommer kommuneøkonomiene virkelig til å bli presset. Da skal det ikke bli lett å holde seg innenfor handlingsregelen, hverken i gode eller onde dager. Det er i grunnen ikke sikkert at det blir så mange gode dager på finansministrene fremover.

PS Melding til alle streikende bønder på Sunnmøre eller Majorstuen som måtte ha planer om å blokkere denne blogg  med traktor eller møkkagreip for å skaffe seg omtale: Ingen grunn til å det  -  dere er hermed omtalt. DS

Småbarn leker inn både snakking og bevegelse. Drømmen om å fortsette å leke seg til kunnskap helt frem til det kuliminerer i russetiden er like gammel som Jean-Jacques Rousseau. Uten at noen har lykkes. Siste forsøk er algebraopplæring som spill på iPad. Og det ser faktisk lovende ut.

Å løse en enkel algebraisk ligning er å jage de enkelte ledd og faktorer rundt i ligningen helt til x står igjen alene på venstre side. Regneregler sier noe om hvordan de enkelte bitene kan flyttes på. For å løse ligningen må eleven altså kjenne flyttereglene, og ha en strategi for bitflyttingen. Ikke helt ulikt et spill som kinasjakk.

Og omtrent slik må mattelærer Jean-Baptiste Huynh ved Elvebakken videregående skole ha tenkt da han utviklet algebraspillet sitt for iPad. Med bokser og kort lures eleven til å lære flyttereglene og strategiene før faenskapet åpenbarer seg på siste brett: Det dreier seg om x-er, a-er og b-er, og om addisjon og multiplikasjon. Men da er det for sent å dra ned mattegardinet; skaden dvs læringen er allerede skjedd.

Ser flott ut, i hvert fall på papiret. Om det vil fungere i praksis aner jeg ikke. Men det jeg vet, er at de nye nettbrettene har muligheter som åpner for at læring kan skje på måter som ingen andre medier kan matche. Det er en helt særegen kombinasjon av interaktivitet, tekst bilde, lyd og noe nær intuitiv styring ved fingersveip. Derfor tror jeg at vi om noen år vil se treåringer som lærer seg å lese og skrive på nettbrettet sitt, omtrent parallellt med at de lærer å snakke.

Uansett hva Piaget (som jeg sikkert gjør urett) måtte ha ment om saken.

PS SVs bystyrenestor Ivar Johansen er sjokkert over kommunalt eiendomsforfall, og sier: “Jeg tviler på at byrådspolitikerne er like skjødesløse når de forvalter egne verdier”. Ooops, hva var det egentlig du sa nå, kamerat Johansen? DS

Men så er er de visst på jobb de også – mødrene altså. I hvert fall regnes fødselspermisjon som sysselsatt i offisiell statistikk. Å trille barnevogn er jo forsåvidt en syssel, men ikke jobb slik man vanligvis tenker seg det. Og Norge ligger høyt internasjonalt på statistikker over sysselsatte: 75,4% (av 16-64 åringer) mot 64,6% i et kriserammet OECD. Men ser vi på antall timer det jobbes, snur bildet: I snitt  jobber vi 1414 timer pr år, mens OECD ligger på 1749. Ikke så ofte vi hører Jens Stoltenberg snakke om det.

Det jobbes altså mindre pr person i Norge enn i andre land – vi har delt arbeidet på flere. Og arbeid som tidligere ble gjort hjemme er flyttet ut i yrkeslivet. Det gjelder særlig pass av barn og gamle. Sjablonmessig kan man si at kvinner nå passer andres barn og eldre mot lønn fra myndighetene i stedet for egne barn og eldre mot almisser fra ektemannen. Til gjengjeld betaler han mer skatt. De fleste vil nok synes den ordningen vi har nå er bedre enn den vi hadde før.

Og ikke bare jobber nordmenn mindre enn de fleste – vi bruker også mindre tid til husholdnings- og omsorgsarbeid hjemme. Som forventet. Til gjengjeld topper vi listen når det gjelder fritid.

Den samfunnsmessige nytten av barnehager er todelt: Nytten av at barna lærer mer tidlig, og verdiskapingen som skjer ved at hjemmeværende kommer i jobb. Når det gjelder det siste, ser det ut til å være lite mer å ta ut. Inkluderingsutvalget har sett på virkningene av å fjerne kontantstøtten. De anslo at ett barn inn i barnehage vil medføre to ekstra månedsverk i økt jobbtilbud fra mor. Det er mindre enn det ekstra personalet som må tilsettes i barnehagen for å passe poden.

Så vi nærmer oss nok et metningspunkt for hva det mulig å få ut av å sette hjemmeoppgaver ut i jobbmarkedet. Men enn så lenge topper vi mange hyggelige statistikker, noe som gjør Norge til et svært attraktivt land å bo og jobbe i. Det synes i hvert fall de 48.000 som utgjorde netto innvandring til Norge i 2011.

PS “Både de fire stortingsrepresentantene og Fredrikstad Høyre understreker at formålet med å gjeninnføre forbud mot tigging er å få redusert kriminalitet og menneskehandel. (NTB)” Dette til orientering for de som trodde at tiggerforbudet var for å redusere tiggingen. DS

Følgende er sant, jeg sverger: Min datters klasse var veldig flinke i engelsk. Alle sammen. “De er så flinke at vi må holde igjen litt, sa læreren, for de skal jo ha samme læreboka på neste klassetrinn”. Alle foreldrene nikket – jeg også. “Sier jeg noe nå”,  tenkte jeg, “så blir jeg valgt”.

Dette er mange år siden, men er nå bekreftet fra høyt akademisk hold: “Det virkar som det norske klasserommet, fra første klasse av, er knuga og regulert av ei djup og lammande frykt for at læringa skal løpa løpsk og komma ut av kontroll”, skriver førsteammanuensis Thorvald Sirnes i Dagbladet. “Resultatet er at standarden blir eit kollektivt tak for elevane sine ferdighetar, og ikkje eit golv. Dette er så velkjent at det må kallast ein bevisst hovedeffekt av skolepraksisen”. Eine grausame Salbe, som det ville hett, dersom vi fremdeles hadde kunnet tysk.

Og jammen har ikke vår yndlingstrygdesnylter, Vegard Skjervheim, også litt å bidra med til sakens opplysning. “Hvordan imøtegår vi en voksende gruppe mennesker med et stort ressurspotensiale som har havnet på siden av verdiskapning og yrkesliv?” skriver han, og fortsetter: «Hvordan oppstod denne økende trenden?» og «Hva kan vi gjøre for å unngå at den fortsetter?»

Skjervheim sikter til de alt for mange unge som lar seg lure til å tro at de kan bli hva som helst bare de ønsker det hardt nok, og med hva som helst mener de stort sett noe på TV. Mange er kallet, men få er som kjent utvalgt – det er tross alt grenser for hva og hvor mye vi orker å se på TV. Noen topper karrieren i ung alder ved å sette sex-rekord på Paradise Hotel. Andre kommer, heldigvis for dem selv, ikke så langt.

Hvem vinner og hvem taper i dette spillet? Ingen vinner. De beste får ikke utviklet seg; Kristin Halvorsen vil ikke tillate egne klasser for de matteflinke, og mener det vil opprettholde nerderyktet hun tildeler matematikken. Hadde den det ikke før, vil den sikkert få det nå.

Men nerdene klarer seg til slutt. Verre er det med de svake elevene, selv om det settes inn store ressurser: “Jo dårlegare motivasjonen og forutsetningane er, jo større blir ressursane”, skriver Sirnes. Men ressursene brukes feil: “I staden for å utvikla evnene til elevene, blir det heile tida fokusert på mangelen, det dei ikkje har, med tilsvarande konsekvensar for sjølvbildet.”

Og da blir resultatet at rundt en tredel av elevene faller fra når de gis muligheten til å falle fra; på videregående skole. Og andelene har vært forbausende stabil siden reform 94 ble innført, blant annet med det formål å bedre gjennomstrømningen i videregående skole.

Og da blir min litt frie tolkning av Sirnes´ betraktninger at det rett og slett ikke er mulig å ha et opplæringssystem som tar sikte på å føre en tredel av kullet frem til fagbrev og de resterende to tredeler frem til studiekompetanse.

Eller som det heter på fagspråket: “Pedagogikken i skolen relaterer seg til ein ideologisk konstruert og normalisert elev, og til ei rekke førhandsbestemte oppfatningar om kva som er denne eleven sine behov” … “Denne reduksjonen er kjerna av sosialdemokratiet sin pedagogikk, og kan vera ganske brutal nettopp på grunn av alle dei gode hensiktene sine”.

Og at hensikten er god, er som kjent det viktigste.

10.700 pr kvartal svarer til 42 000  i året. Et årskull er i underkant av 60 000. Hvis dette fortsetter, vil altså over 2/3 av befolkningen ende som uførepensjonister. Utenkelig? Ikke helt, allerede idag er det omtrent halvparten. Den andre halvparten står i jobb til pensjonsalder.

Det er en viss ketchupeffekt i økningen. Introduksjonen av nye stønadsordninger – tidsbegrenset uføretrygd i 2004 og arbeidsavklaringspenger i 2010 – gjorde at uføretallene på papiret ikke vokste på noen år. Å skjule et problem ved å kalle det noe annet, er en velprøvd taktikk som gjerne lykkes en stund.

Senest i januar var NAV-sjef Lystad fornøyd med utviklingen, og mente at uføreraten økte som forventet i takt med befolkningsveksten. Da lå økningen skjult i tallene for arbeidsavklaringspenger. Men nå beveger mottakerne seg over i uførestønad. Vi må regne med at veksten vil fortsette utover i 2012, sier Lystad nå. NAV har åpenbart ikke oversikten over sine egne støtteordninger og samspillet mellom dem.

311 000 uføretrygdede er mye. Men i tillegg er det 173 000 på arbeidsavklaringspenger. Etter det vi vet, ser det ut til at de fleste av dem vil ende som uføre. Og andelen ungdom på disse ordningene øker. En 55-åring som faller ut av arbeidslivet er naturligvis ikke bra, men en 20-åring som gjør det er en tragedie.

Fremtidsutsikter? I hvert fall to ting vil bidra til å dra uføretallene oppover. Det ene er det økende antall unge som ikke kommer inn i arbeidslivet. De vil befinne seg svært lenge i statistikkene. Det andre er den store innvandringen. Ingen statistikk tyder på at innvandrergrupper har lavere uføretilbøyelighet enn majoriteten – snarere tvert imot. Det tar tid å bli ufør. Innvandringseffekten på uføretallene vil derfor først vise seg om endel år. Men da kan den til gjengjeld bli svært kraftig.

I Velferdsfellen advarte NHO om trygdebølgen. Vi ble beskyldt for å svartmale. Nå ser vi at om ikke fellen klapper igjen, så siger den sakte sammen. Og kan klemme oss ganske flate i løpet av noen tiår.

PS Klar for Regjering: Torbjørn Lyserøed Isaksen. DS

Nå er jo Bård Vegard tatt på fersken for å ha tatt æren for klimameldingen til Erik og Heidi. Men når det gjelder meldingens satsing på sykkelstier er det uvesentlig hvem av de tre som har sittet med hånden på styret. Sykkel er et aksiom i SV.

Men ikke for Frederic Hauge. I VG langer han ut mot sykkelsatsingen i klimameldingen. Den koster 300 millioner kroner, og vil gi kutt på 1500 tonn CO2, ifølge Bellona. Det betyr 200.000 kroner pr redusert tonn, og er 100 ganger så dyrt som elektrifisering av sokkelen, som igjen er så dyrt at Ap satte foten ned for SV på dette punktet. Sammenlignet med kvotekjøp er sykkel 2000 ganger så dyrt. Og et kutt på 1500 tonn er så lite at det knapt er verdt omtale en klimamelding – det er omtrent 0,1 promille av samlet kuttmål.

Klimaeffekten av sykling er altså liten. Men sykling gir trim, og det gir mindre bruk av andre transportformer. Og det er nettopp trim som er problemet: Sykling  i store deler av Norge er ikke bare trim, det er beinhard trening. Oslo er ikke Amsterdam eller København. Veiene hos oss går opp og ned, særlig det første. Det er de aktive trimmerne som inntar sykkelstiene morgen og ettermiddag, ikke folk flest. Og med snø halve året i tillegg, er det grenser for hvor mange man kan få ut på sykkel, selv med aldri så mange sykkelveier. Og transportnettet for øvrig må naturligvis dimensjoneres ut fra hvordan folk forflytter seg i februar, ikke i juli.

Skal man få flere til å sykle i Oslo, må man avskaffe oppoverbakker og vinter. Og her kan kanskje teknologien komme oss til hjelp: Min kone har kjøpt el-sykkel. Et fantastisk transportmiddel – den avskaffer bakkene. Marginal trimgevinst, men til gjengjeld kan den føre til at sykling blir noe mer enn grunnlagstrening for Birken.

Vinteren er det verre med, men etter hvert ser det jo ut til at den mer eller mindre kan forsvinne. Paradoksalt nok  på grunn av det økt sykling skulle bidra til å hindre.

PS Bjarne Brøndbo hyldet på NRK. Fullt fortjent. For å slippe unna med å la “færra” rime på “kaia”, må man ha andre unike egenskaper. DS

Det skulle være selvsagt, men er det åpenbart ikke: Ingen virksomhet kan basere seg på å ansette folk som ikke gir gir større inntjening enn det koster å ha vedkommende ansatt.  Det er rett og slett konkurransens jernlov. Men den samme jernlov skaper også et levedyktig næringsliv, og økonomisk overskudd som bærer velferdssamfunnet.

Derfor opplever vi at andelen utenfor jobb på trygdeordninger øker, trass stor vekst i antall arbeidsplasser. Jens Stoltenberg har spådd 70.000 flere jobber de neste to årene. Men i et grenseløst Europa går ikke disse jobbene til unge dropouts eller andre med nedsatt arbeidsevne. De går til noen av de svensker, dansker eller polakker som utgjør størstedelen av nettoinnvandringen på  46.000  i 2011. Fortsetter det slik, vil altså ikke jobbveksten en gang ta av for innvandringen.

Bedriftene har fått mye kjeft for ikke å ville ansette folk som ikke yter 100%. Men valget mellom en fullt arbeidsfør svenske og en norsk ungdom med litt rusproblematikk og psykiske problemer er enkelt for de fleste. Og hadde ikke svensken vært tilgjengelig ville neppe den norske ungdommen fått jobb uansett. Risikoen er for stor, og lønnsutgiftene for høye.

Dette viser Regjeringen at den i praksis har innsett ved å innføre en prøveordning for unge på arbeidsavklaringspenger. En bedrift som ansetter en ungdom på AAP  i tre år, vil få lønnstilskudd fra myndighetene, og organisatorisk hjelp. Etter de tre årene står bedriften helt fritt til å tilby videre ansettelse eller ikke.

Brutalt? Vel, ikke mer brutalt enn fagopplæringen. Etter endt læretid har den nyslåtte fagarbeider ingen fortrinnsrett til ansettelse i lærebedriften, men langt de fleste får jobb der. De som ikke får det, finner som regel andre bedrifter. Fagopplæringen faser i alt 15.000 unge ut i arbeidslivet hvert år.

Så mange blir det neppe med den nye praksisordningen for unge på AAP. Men NHO-sjef John G Bernander sier at bedriftene vil stille opp. Og kombinert med en regjering som har satt resultater foran prinsipper, kan dette bli en god ordning for både de unge og for næringslivet.

PS. Alle er fornøyd med Klimameldingen: SV fordi målet om kutt hjemme opprettholdes – Ap fordi det ikke foreslås tiltak som gjør at målet nås. (fritt etter DNs Kjetil Alstadheim). DS

Det første og største grepet er satsing på kollektivtilbud i storbyene, særlig i Oslo-området. Det er helt nødvendig. Ikke først og fremst av hensyn til klimaet, men helt nødvendig for å håndtere transporten som følger befolkningsveksten, og for å redusere lokal forurensning. Og det har da også vært varslet med ujevne mellomrom, i nasjonale transportplaner og statsbudsjetter.

Juvelen i kronen er klimafondet. Det skal tilføres 25 milliarder kroner frem til 2020. Det høres jo flott ut, men betyr pengeflytting fra et fond til et annet. I praksis vil klimatiltak bli styrket med 1/2 milliard økende til 1 milliard kroner (avkastningen av 25 mrd) i 2020. I hovedsak vil pengene gå til forskning og utvikling, som naturligvis er et flott formål. Det offentlige bevilger 25,5 mrd til forskning i 2012, ifølge statsbudsjettet. Å hente inn den ene milliarden fra de 25 er  barnemat for drevne byråkrater i Finansdepartementet. Slike oppgaver tar de før frokost der. Dette er historien om Forskningsfondet i lett komisk reprise. Det ble som kjent oppløst i fjor etter 12 års drift, etter at de fleste erkjente at fondsavkastningen i realiteten ble finansiert ved kutt andre steder i forskningsbevilgningen.

Og SV får sitt: Økt satsing på gang- og sykkelveier som strategisk virkemiddel for å møte trafikkveksten i storbyområdene. Med det utgangspunktet syklister i Oslo erfarer i dag, skal det ikke mye til for å kalle kalle det satsing. I praksis tok vel kronprinsesse Mette-Marit satsingen ut gjennom sitt 2 timers sykle-til-jobben-stunt fra Skaugum til Slottet i går.

Endelig slår Regjeringen fast at målene fra klimaforliket ligger fast, og at 2/3 av kuttene skal ta hjemme. Men de svarer ikke på hvordan det skal kunne la seg gjøre, ut fra hva som ellers står i meldingen. Og det skjønner ikke opposisjonen heller: Helt urealistisk, sier Høyres Nicolai Astrup, og legger for sikkerhets skyld til at det er lite å hente i Stortinget: “Ikke engang i Høyre kan vi oppheve tyngdeloven,” sier han i et anfall av beskjedenhet. Og Venstre følger opp når det gjelder å ta to tredjedel av kuttene i Norge: “Dette holder knapt halveis”, sier Trine Skei Grande.

Så da står vi igjen med en melding som stort sett repeterer forslag som er fremmet i andre sammenhenger. Eller man gjenbruker gamle ordninger som er utprøvd og forkastet. Og konkluderer med at de gamle målsettingene – som man ikke er i nærheten av å oppnå – ligger fast.

Ikke rart alle synes dette er problematisk. Alle utenom miljøets Grand Old Man, Frederic Hauge: “Full seier”, sier han til NA24. Når Fanden blir gammel, går han i kloster.