Martin Wolf er kommentator i Financial Times, og en av de virkelig store. Nå har han vært en snartur i Bergen, og ser ingen skyer på den norske himmelen: “Velstand, masse olje og gass. Et land uten noen problemer”, sier han.

Og han kunne ha tilføyd at all velstanden kombineres med noe av det mest familievennlige arbeidsliv som finnes.

- Det er så lite som kan sies om Norge. Dere har ingen økonomiske problemer i det hele tatt. Alle nordmenn vet sikkert dette, men dere er så heldige at jeg er forbauset over at ingen bare har kommet og tatt alt fra dere, spøker Wolf, ifølge Dagens Næringsliv.

Men så er det ikke bare spøk likevel, for han ser tre klare trusler:

Det ene er et ytre sjokk, ved at oljeprisen raser. Det vil ikke bety så mye for statens oljepengebruk, men vil ramme den oljebaserte næringsvirksomheten hardt, og gi en umiddelbar krise i arbeidslivet.

Den andre er indre forvitring – oljedopet, som det også kalles: -Over tid kan dere bli uansvarlige folk som bare vil leve av fruktene av oljen og glemmer de fremtidige generasjonene. Deres gode arbeidsmoral kan også forsvinne, sier Wolf.

Og det tredje er en kombinasjon av ytre press, og indre forvitring:

- Norge er åpenbart et veldig, veldig rikt land, noe som gjør det svært attraktivt å leve her. Immigrasjonspresset vil åpenbart være enormt de neste årene. Alle vil jo ta del i rikdommen

Ganske smart, han Wolf.

Etter nesten fire år og 586 poster, legges denne bloggen ned. Takk for meg.

PS VG går for SKUP-prisen; avslører at ny pave er mot både homoekteskap og abort. DS

Europas laveste ledighet og høyeste sysselsetting høre jo bra ut. Og Regjeringen lar da heller aldri en anledning gå fra seg til å trekke frem hyggelige tall. Men andre, ikke fullt så hyggelige trekk, snakker Johnsen og Stoltenberg ikke like gjerne om:

For det første at de som ikke er i jobb – omtrent en av fire i yrkesaktiv alder – er forsørget av myndighetene omtrent alle som en. Og det er dyrt: ”Betydningen av arbeid for offentlige finanser er større i Norge enn i de fleste land, fordi inntektsbortfall typisk utløser generøse offentlige ytelser, som finansieres av relativt høye skatter på arbeid”, skriver SSB i økonomisk utsyn.

For det andre jobber mange av oss, men vi jobber ikke så mye hver. Det viser grafen som sentralbanksjef Øystein Olsen la frem under Årstalen i februar. Norge faller fra tet til under middels når vi tar hensyn til arbeidstid. Vi er flinke til å dele på arbeidet. Det kan man si mye pent om, men det er ikke nødvendigvis gitt at det gir den største verdiskapingen, i hvert fall ikke når hver og en oss jobber såpass lite som vi gjør.

Pensjonsreformen er et godt eksempel på at det dreier seg om mer enn antall personer. Reformen har som formål å få folk til å arbeide lenger. Og det er bra. Men hvis mulighetene til å kombinere jobb og pensjon blir så gode at deltidsjobbing blant de eldre blir normen, er det slett ikke gitt at pensjonsreformen virker, selv om antallet i jobb øker. Det er altså den totale arbeidsmengden som må måles.

For det tredje hjelper det lite at mange jobber mye dersom produktiviteten er lav. Norge har høy produktivitet – det er den viktigste grunnen til velstand og velferd. Men de siste årene har det ikke gått så bra, ifølge sentralbanksjefen: ”Veksten i produktiviteten holdt seg relativt høy frem til rundt 2005. Men siden har den falt. Nedgangen har vært mer markert enn hos våre handelspartnere”. Det som derimot ikke har falt i perioden, er lønningene. Lavere produktivitetsvekst og høyere lønnsvekst enn handelspartnerne er ikke noen god kombinasjon.

“Vi skal leve av hverandres arbeid“, sa Jens Stoltenberg i nyttårstalen. Men det er altså bare en halv sannhet. Vi lever ikke av arbeid. Vi lever av verdiskaping. 

PS Erik Solheim får pepper for å hylle diktatorer, som Kinas Deng og Syrias Assad. Men ingenting slår hans panegyrikk på hjemmebane: “Kristin Halvorsen og jeg har én misjon: Å hjelpe Audun så godt vi kan. Ingen av oss kommer til å stille oss i veien for Ham, vi skal bøye oss for det Han mener er riktig. Vi vil selvfølgelig gi råd når Han ønsker det, men vi kommer uten videre til å akseptere Hans beslutninger også når vi selv måtte mene noe annet.” Men det var da (Klassekampen 07.03.2012), og ikke nå… DS

Bildet av skålende LO-topper har nok de fleste fått med seg. Men neppe hva saken dreide seg om. Dommen finnes her, og viser at NHO tapte på alle fire punkter. Men det var særlig ett spørsmål som var av prinsipiell interesse. Og det var følgende:

Dersom et polsk firma sender sine polske ansatte på et oppdrag i Norge, kan da norske myndigheter pålegge firmaet å betale sine ansatte godtgjørelse for reise, kost og losji? Ja, mente staten og LO. Nei, mente NHO. Og siden dette dreier seg om EØS-avtalen, ble saken sendt til EFTA-domstolen. Nei, sa EFTA-domstolen, “med mindre dette kan rettferdiggjøres på grunnlag av bestemmelser om offentlig orden”.

“Offentlig orden” har i denne sammenheng lite med gateuro å gjøre, men er å oppfatte som at ”der foreligger en virkelig og tilstrækkelig alvorlig trussel mod et grundlæggende samfundshensyn”. Det er altså hensynet til den norske modellen som skulle legges til grunn for avgjørelsen av dette spørsmålet, og ikke hensynet til EØS-arbeidstakerene.

Høyesterett godtar EFTA-domstolens premiss – noe annet ville nok være å sette EØS-avtalen i spill – og gir så en vurdering av hvordan grunnleggende samfunnshensyn vil bli berørt hvis de utsendte ikke får kompensasjon. Punktene 156 til 177 i dommen gjennomgår dette uten juridiske spissfindigheter, og dreier seg i hovedsak om samfunnspolitikk og -økonomi. I stor grad legger Høyesterett til grunn en erklæring fra professor i samfunnsøkonomi, Ragnar Nymoen. Han er opptatt av effektene en avgjørelse vil få på organisasjonsgrad i arbeidslivet og på systemet for lønnsforhandlinger.

Uten å gå i polemikk mot Høyesterett, må det være mulig å peke på at det kanskje er vel mange modale hjelpeverb (kan, kan bli, vil kunne, må forventes osv) i Nymoens erklæring til helt å etablere en “virkelig og tilstrækkelig alvorlig trussel mod et grundlæggende samfundshensyn”. Men slik ble det altså oppfattet og dømt. Og saken ender der.

Så hvem vant og hvem tapte? Verftene tapte åpenbart. Vant gjorde polske arbeidere i polske firmaer som får oppdrag i Norge. De ender opp med fyrstelig betaling etter hjemlandets standard. Hvis de får oppdraget, da. Og det er lite trolig, sier verftene, som heller vil bruke polske arbeidsinnvandrere som kommer som enkeltindivider, og som ofte har både familie og bolig i hjemlandet. Men det får de verken reise-, kost- eller losjigodtgjørelse for.

Og så kan man jo lure på om hensynet til den intiutive forståelsen av “offentlig orden” kanskje kan ha spilt en rolle likevel. En annen dom ville i hvert fall ha gitt uorden innad i LO-rekkene – og i verste fall satt hele EØS-avtalen i spill.

PS Kristin Halvorsen går inn for “midlertidig jobb hvor forskeren får mulighet til å vise at hun er kvalifisert for en fast stilling“. Eller rasering av arbeidsmiljøloven, som hennes partifeller pleier å når lignende kommer fra NHO. Det er i grunnen bare å gratulere Halvorsen med dagen. DS

Staten passer godt på oss. Hver juni og jul får vi litt ekstra i lønningsposen. Ikke fra arbeidsgiveren, men fra staten, den luringen, som trekker litt for mye skatt resten av året og deler raust ut til ferietur og julegaver. Det gir staten en pen liten rentegevinst, og et tilsvarende tap for skattebetalerne, som nok likevel ville protestert mot forslag om likt skattetrekk hele året. Gleden ved sommer- og juletillegget overgår langt summen av irritasjon over de små trekkene de andre månedene. Slike ting følger ikke aritmetikkens lover.

Men skattesparing er bare småtterier mot den pensjonssparingen vi utsettes for. Dels gjennom folketrygden, men særlig gjennom oppsparing i tjenestepensjonsordninger. Og størst er de offentlige ordningene. Samlet innskudd fra arbeidstaker og arbeidsgiver på rundt 10% av lønn er ikke uvanlig. Ikke så merkelig når 30 år i jobb skal finansiere en like lang pensjonisttilværelse.

De fleste av oss bygger slik opp en anseelig konto i et fond. Men pengene kan altså ikke røres før pensjonsalder. Unntak finnes, for eksempel i Statens Pensjonskasse, der kan man låne til bolig. I et tidligere liv hadde jeg et slikt lån. Under boligkrisen hadde jeg behov for å flytte boliglån fra en bolig til en annen. Det var greit for den private banken der hoveddelen av lånet stod. Men Pensjonskassen sa blankt nei, under henvisning til regelverket. Min påpekning av at Pensjonskassen hadde lånt meg mine egne penger gjorde fint lite inntrykk.

Nå gikk dette seg til etter hvert, men still følgende spørsmål til en 25-åring som er i ferd med å starte yrkeslivet og står foran investeringer i bolig og nedbetaling av studielån: Vil du at arbeidsgiver skal spare 50.000 kroner for deg til du blir 67, eller vil du ha høyere lønn her og nå? Liten tvil om svaret.

Omtrent slik må de ha tenkt i Oslo Unge Høyre, som vil gjøre gjøre vei i vellinga. Navnet skjemmer ingen - Jenny Clemet von Tetzschner og Kristoffer Gustavsen går inn for en radikal omlegging av pensjonssystemet: Minstepensjon til alle fra 67, og ikke noe mer, bortsett fra en liten bonus for de som jobber lenger. Vil folk ha mer, må de selv spare. Uten at de sier det eksplisitt, må det bety at tjenestepensjoner og AFP faller bort.

Naturligvis er forslaget helt urealistisk. Statstjenestemenn har posisjonert seg til grunnlovsvern av egne pensjoner, og LO vil ha mer, ikke mindre pensjon i privat sektor. Men selvstendig næringsdrivende må ordne sin egen pensjon, og mange mindre bedrifter har bare minimale pensjonsordninger. Og hvis folk selv får valget, er det penger i hånden som gjelder. Det viser blant annet det store antall 62-åringer som nå tar ut all den pensjon de kan få, men fortsetter i jobb.

Vi har alle muligheter til å gjøre dårlige, dels katastrofale økonomiske valg opp gjennom livet. Det er vanskelig å se noen prinsipiell begrunnelse for hvorfor akkurat juniskatt og pensjon skal  organiseres som tvungne spareordninger, naturligvis ut over det som dreier seg om minstesikring. Pensjonsreformen innebærer en forsiktig overføring av ansvar, risiko og gevinst ved pensjonssparing over på den enkelte. Så etterhvert havner vi kanskje der von Tetzschner og Gustavsen vil ha oss. Men neppe før de er over i moderpartiet, og vel så det.

PS Høyesterett pålegger arbeidsgiverne å betale LO over 2 millioner i saksomkostninger. Trekkes fra ved vårens lønnsoppgjør, lyder ubekreftede rykter på Majorstuen. DS

Alarmerende tall fra SSB: Arbeidsledigheten blant unge øker sterkt, og er nå nær 10% for 15-24 åringene, melder E24. På høyde med kriseåret 2009, og nesten tre ganger så høyt som for befolkningen sett under ett.

Nå kan det sies mye om ledighet blant de yngste, blant annet at det er et stort innslag av skoleelever og studenter som ikke får den deltidsjobben de hadde ønsket seg.  Det er lite hyggelig for dem det gjelder, men kan neppe kalles noen sosial katastrofe. Det er nok også derfor NAV-tall og SSB-tall spriker. NAV registrerer de som melder seg ledige.  Men det gjør ikke elever og studentene, for de har ofte ingen ledighetstrygd å hente. Ifølge NAV kommer en del av dem i juni. Men da er det Arbeidsavklaringspenger det er snakk om, og til det trengs en diagnose.

Men økningen i ungdomsledighet er uansett urovekkende. Og særlig fordi det er vanskelig å se noen fundamentale forhold i næringslivet  som skulle tilsi lavere etterspørsel etter arbeidskraft. Meldinger som nå kommer om mulig ny nedgang i Europa som etter hvert kan smitte over på Norge, har ikke kunnet påvirke data fra november i fjor. Og etterspørselen etter arbeidskraft er stadig sterk,. For en snau måned siden, skrev Dagsavisen gledestrålende: “50.000 kom til Norge for å jobbe i fjor. Vi trenger enda flere.”

Men det kommer nå litt an på hva man mener med “vi”. Det ser for eksempel ikke ut til at norsk skoleungdom trenger svensker. Forskere fra  Frischsenteret har sett på hvordan svenske unge påvirker arbeidsmarkedet i Oslo, og har spissformulert det slik: «2 svenske ungdommer tar deltidsjobben fra 1 norsk 17‐åring». Ikke så rart kanskje –  valget mellom en 22årig svenske med gode betyg fra gymnasskolan og en uferdig norsk videregående elev er enkelt for butikksjefen  eller pubeieren.  Lett å forstå, men for samfunnet kan det bli  problematisk etter hvert.

Og Aftenposten gjør sitt beste til å bidra til saken forvirring. “Svenskene vender nesen hjemover” skriver avisen, men unnlater å nevne at det faktisk er flere svensker som vender nesen hitover; antall svensker i Norge økte med 1000 i 2012.  Og nettoinnvandringen i sin helhet satte ny rekord (igjen) i 2012. Ikke så lett å med seg det for en Aftenpostenleser.

“Vi har ikke noen tall som tyder på at det er blitt vanskeligere for nordmenn å få jobb, men vi må hele tiden følge med”, sa arbeidsministeren så sent som i januar. Vel, nå får hun altså tall så det holder. Kanskje på tide å se på dem?

PS Svenskene mener at Dæhlie & co var dopet. “”Umulig å vinne skiløp på 90tallet uten å være dopet” sier “eksperten” deres: En danske. DS

Statsfinansiert russetid? Det kan se slik ut. 40% av elever i videregående skole får stipend fra Lånekassen, angivelig fordi foreldrene har så dårlig råd at samfunnet må hjelpe til for at de skal kunne ta utdanning. Så kan man jo bare lure på hvorfor pengene går til elevene, og ikke til foreldrene, som jo har forsørgeransvaret til barna er ferdige på videregående.

Kanskje er det for at de unge skal venne seg til å motta offentlig stønad, for etter russetiden overtar NAV for Lånekassen: “For å få arbeidsavklaringspenger er det ikke nødvendig å ha hatt inntekt tidligere. At tilgangen i denne gruppa er stor i juni, kan ses i sammenheng med skoleavslutning”, skriver NAV i en rapport.

Nå gjelder dette bare et fåtall. Men arbeidsavklaringspenger er en av de mange offentlige ordningene som alle har samme formål; å utjevne reelle eller innbilte forskjeller mellom folk. Som for eksempel boligsubsidier. Mye kan tyde på at ordningen med offentlige startlån nok hjelper dem som får, men til gjengjeld presser boligpriser og gjør boligsituasjonen vanskeligere for andre.

Og myndighetene jevner ut der de kan komme til. I utgangspunktet er det ganske store regionale forskjeller i inntekt. Høyest ligger folk i Oslo og Akershus med inntekt pr innbygger på 281.000 kr. Det er nær 50% over Hedmark/Oppland i den andre enden av skalaen, med 192.000.

Men så begynner moroa - i hvert fall for politikerne. Skatter og stønader reduserer forskjellen til 20%; 208.000 i Oslo/Akershus mot 173.000 i Hedmark/Oppland. Og det stopper ikke der; statlige overføringer til kommuner og fylkeskommuner er vesentlig større pr innbygger i utkantene.

Og utjamningen er faktisk så vellykket at hvis vi ser på konsumtall, viser det seg at de med lavest inntekt bruker mer enn de tjener. SBB skriver om disse: “De bruker mer penger enn hva deres registrerte inntekt tilsier… Siden forbruksutgiften er høyere enn inntekten etter skatt, og en vanligvis antar at forbruksundersøkelsen i noen grad undervurderer forbruket, retter mistanken seg mot mangler i registreringen av inntekt.”

Nå er de fleste for likhet. Men likhet er ikke alltid helt kostnadsfritt. Frischsenterets graf over uførerisiko viser en svært klar sammenheng mellom inntekt og uføregrad. På lave inntektsnivåer er inntektstapet svært lite ved å bli uføretrygdet, og det er åpenbart at det også påvirker tilbøyeligheten.

På tilsvarende måte gjør andre behovsprøvde støtteordninger det mindre lønnsomt å gå opp i inntekt. På et eller annet nivå blir disse effektene så klare at ordningene samlet gir negativ effekt på yrkesdeltakelsen, og dermed på befolkningens samlede velferd. Det er endel som tyder på at vi er ganske nær det nivået nå.

PS. Spøkefull Flåthen om den rødgrønne regjeringen på LOs representantkapsmøte: “Vi har fått alt vi har bedt om. Men, vi kommer jo stadig på nye ting”, sa han og høstet latter fra forsamlingen. Sikkert fra LOs 880.000  medlemmer også, men det spørs om tre millioner øvrige velgere synes det er like morsomt. DS

De som tviler på om vi har en boligboble, kan jo ta en titt på utviklingen i realpriser på boliger. Boblen på 80-tallet, som endte med et ganske dramatisk prisfall, bankkollaps og personlige tragedier, var bare en krusning i forhold til det  vi nå ser.

Noe av økningen kan forklares med rasjonelle faktorer En rekordhøy innvandrerdrevet befolkningsvekst øker etterspørselen etter boliger. Sentralisering bidrar, og det gjør også lavt rentenivå og god økonomi.

Men den største driveren er nok som det alltid er i boblenes verden; forventninger om ytterligere vekst.  Utsikter til langvarig lavt rentenivå, gunstige skatteregler og fortsatt høy befolkningsvekst bidrar ikke til å dempe forventningene. Gamle 68ere er nok mer komfortabel med å sette sparepengen sine i bolig enn i bedrifter. Og ikke bare har det vært politisk korrekt, det har faktisk vært   langt mer lønnsomt å kjøpe bolig nummer 2 og 3, enn å kjøpe aksjer.

Og politikerne gjør heller ikke saken noe bedre: For mens myndighetene pålegger bankene å stille egenkapitalkrav til kundene, gir de samme myndigheter egenkapitalen i lån til de samme kundene. Det vil si, bare  de som har veldig lav betalingsevne. Slik sikrer  man seg at de kan utkonkurrere de som er litt mindre dårlig stilt. Det bidra til å drive boligprisene ytterligere opp, og øke risikoen for store tap hvis og når rentenivået normaliseres. Slik blir en ny tapergruppe i boligmarkedet skapt; de nest fattigste. Den samme effekten har bostøtteordninger, som er laget med de beste intensjoner.

I stedet for å bruke statssubsidier til å øke presse i et overopphetet marked, burde myndighetene gjøre det motsatte:  Minske presset ved å støtte utbygging av utleieboliger. Norge har 200.000 studenter, men knapt 40.000 studentboliger.  En boligenhet for studenter har en kostpris på 700-800.000 kroner og subsidieres med 250.000 kroner fra staten. I forhold til andre måter å bruke offentlige midler på i dette markedet er dette subsidier som både vil komme flere generasjoner til gode, og som også vil lette presset på boligmarkedet for øvrig. Enda bedre ville det være hvis også hovedinnsatsen  ble satt inn der boligmarkedet var hetest, og ikke nødvendigvis der lokale interessene skriker høyest.

Og så kan det stilles spørsmål om vi har en husleielov som i sin iver etter å beskytte leietakerne som den antatt svake part, nå er blitt så ensidig at den hindrer utviklingen av et  effektivt leiemarked.

Etter hvert bør det innføres skatteendringer som gjør bolig mindre lønnsomt som investeringsobjekt. Imens kan vi jo fortsette å vedde på om og når krakket kommer. Ifølge Wikipedia  ble enkelte tulipanløker solgt for mer enn det tidobbelte av årslønnen til en faglært rett før krakket i Amsterdams blomstermarked i februar 1637. Så det er et stykke igjen.

PS. Nordkoreanske kvinner velger mellom 18 statsgodkjente frisyrer. Vel, uansett et fremskritt i forhhold til  Henry Ford, som sa om sin T-modell:  ”Kundene kan få hvilken farge de vil så lenge de velger sort” DS

Lesere som ikke orker å høre om gamle dager slutter her.

Det var i siste halvdel av 80-tallet jeg gikk tungt inn i boligmarkedet med beskjeden egenkapital og rente på 13 (pluss etableringsgebyr 3,5% for i det hele tatt å få lån), og endatil klarte å manøvrere meg dit at jeg den 28. desember 1987 sto som eier av to leiligheter. En som skulle  avhendes og en som skulle tas i bruk.

I etterhånd så jeg at det var akkurat den dagen boligkrakket satte inn. Stadig lavere prisantydning hjalp ikke; den usolgte boligen forble usolgt. Det holdt åpenbart ikke å sette prisen ned i takt med fallet i markedet. 4 år og 50% ned skulle det gå før boligmarkedet i Oslo hadde rast fra seg. Ubemerket for de fleste, men dramatisk for de som var i markedet mens tyngdekreftene herjet som verst.

Tap er tap, og det meste går seg seg til etter hvert. Men det var ganske irriterende å nærmest gi bort en leilighet (fellesgjeld unntatt) til en jypling av en arrogant student som fikk en svært grei førstereis inn i boligmarkedet. Altfor grei, mente jeg da.

Dette bare for å minne om at det ikke nødvendigvis er slik at det er den yngste generasjonen som må betale for den  forrige. Uttrykket “å trekke opp stigen etter seg” ble brukt – ikke uten en viss rett – også om de som hadde billige husbanklån og negativ realrente gjennom store deler  av 60-, 70- og 80-tallet. Uten at de betalte fem øre i avdrag ble lånets realverdi redusert med 3/4 på tjue år. Og renteutgiftene tok skattefradraget seg av.

Men så viser det seg altså at alt i alt kommer (naturligvis) generasjonen etter ut med en samlet livsstandard som er vesentlig høyere enn det forrige generasjon hadde. Viktigere enn markedssvingninger – som kan synes brutale der og da – er den jevne velstandsutviklingen som har ført til mer enn dobling av realinntekten siden 70-tallet. Og tidobling på 100 år.

Nå kan det jo være at dette tar slutt. Perspektivmeldingen antyder vel at vi kan få problemer med særlig finansiering av velferdsstaten i årene fremover. Men i så fall vil det nok ramme både unge og gamle. Går det seg virkelig til, er nok ikke pensjonene til dagens 60-åringer trygge de heller. Uansett om det kalles trygd aldri så mye.

Og så er det det som ikke dreier seg om penger. Levealderen er økt med 10 år i løpet av de siste 40. Før var pensjonist synonymt med døende. Når man sluttet å jobbe, gjenstod sykdom og død. Nå forventer vi en helt ny tilværelse etter yrkeskarrieren.

Og alt tyder på at veksten i levealder fortsetter. Jeg tviler nok på om dagens 20-åringer kommer til å leve evig, men i den grad de skjenker det en tanke, kan de sannsynligvis ikke se for seg noe annet. I et slikt perspektiv er det liten tvil om hvem som vinner generasjonskampen.

Den eneste stigen gamlingene drar opp etter seg, blir nok Himmelstigen.

For en ukes siden var det finansminsteren som sa det; i går var det sjefen for Norges Bank, og her i NHO sier vi det alle de dagene vi ikke sier at folk bør tjene mindre: Jobb mer.

Og hva svarer folket? Det var i grunnen gullsmedmesteren som uttrykte det best: På spørsmål om vi bør jobbe mer, svarte hun: “De som har lyst. De synes jeg kan gjøre det, men de som har jobbet i mange år, vi kan godt få lov til å gå.”

Folk gjør altså som de selv finner best, ut fra sine private vurderinger. Sentralt i disse vurderingene er at fritid er et gode. Jo rikere vi blir, desto mer fritid unner vi oss. Vi er nå omtrent ti ganger så rike og jobber omtrent halvparten så mye som for hundre år siden.

Sentralbanksjef Olsen ga oss en nyttig påminnelse i årstalen: Vel har Norge en svært høy yrkesdeltakelse. Men hver og en av oss jobber ganske lite, så resultatet blir at i antall timer pr innbygger ligger vi under OECD-snitt. I og for seg ikke så rart i når BNP pr innbygger er i verdenstoppen. Mange deltidsarbeidende, særlig kvinner, er i all hovedsak et resultat av avveininger og prioriteringer som er gjort i familiene. Og der tenkes det gjerne  litt annerledes enn blant dem som møttes på Grand i går, mer eller mindre direkte fra Operaen og Davos.

Og det nytter lite med formaninger om samfunnsansvar, som da tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i fjor sommer sa at “kvinner må manne seg opp til heltidsarbeid“. Er det slik at økonomien ikke er bærekraftig i fremtiden – og det er den ikke – så er det politikerne som må manne seg opp og gjøre det mer lønnsomt å jobbe og mindre lønnsomt å ikke jobbe. Det er naturligvis fullt mulig å gjøre slike endringer, men svært ubehagelig.

Så derfor ble nok den beste analysen levert av tidligere NHO-president og eks-RECer Jens Ulltveit-Moe: “Vi bør gjøre noe, men vi kommer jo ikke til å gjøre noe før det blir en krise, og det er en stund til”, sa han med et lite smil, før han spaserte inn til en bedre middag på Grand.

Derfor kan valgforskerne stille seg i kø for å fortelle at Høyre taper valget hvis de fortsetter formuesmaset, og derfor kan stats-og finansminister slippe seg  løs seg i den rene  hjemme-hos reportasje på Dagsrevyen. “Je kjinna att katta”, og “groft urettferdig” sier Hedmarkingen Johnsen, og  lar  akademikeren Stoltenberg ta de mer sofistikerte argumentene.

Men ikke mer sofistikert enn at Jens bare snakker om fordelingseffekten og inntektseffekten: Heller  barnehager enn skattelette til de rike. Det han ikke snakker om, er skatteeffekter på investeringer og næringsliv.

Formuesskatten er en særskatt på norske, private investorer. Utenlandsk kapital slipper unna, og naturligvis også det offentliges egen formue, som jo ikke er helt liten. Og en skattesats på 1,1% er ikke så lite, når normal, forventet realavkastning ligger rundt 3-4%.

Derfor er det ikke forbausende at storkapitalister som John Fredriksen tar med seg hele formuen og flytter utenlands, og etterhvert flytter  virksomheten også  med.  Slik blir det skattelettelser for de rike  allikevel. Og mindre penger til skole og barnehage.

Dessuten bidrar formuesskatten til at den etter hvert godt formuende middelklassen heller investerer i bolig nummer to enn i  aksjer i norske bedrifter. Det skaper boligboble, og det gir redusert verdiskaping. Det er derfor mange økonomer vil erstatte formuesskatten  med eiendomsskatt. Da vil de negative effektene ved formuesskatten forsvinne, samtidig som det er fullt mulig å opprettholde skatteprogresjonen. Men i så fall legger man seg ikke bare ut med 1,7 millioner lavtlønte, men også med 2,3 millioner boligeiere.

Så valgforskerne har sikkert rett; Høyre taper på å snakke om formuesskatt. Saken hører ikke hjemme i en valgkamp. Den passer i et bredt skatteforlik, der man gi litt her og ta litt der, og der man kan ta hensyn til skattenes virkninger på verdiskaping, og ikke bare telle velgere. 2014 kan være et passende år for et slikt forlik.

PS Småsnurt Thorild Widvey “vil ikke bruke tid på en klubb som ikke kan arrangere en torskemiddag der alle medlemmene kan være med”. Jeg har mer sans for Groucho Marx som ikke vil være med i en klubb som vil ha slike som ham som medlem. DS

Perspektiv betyr “å se igjennom”. Regjeringens Perspektivmelding er ikke noe styringsdokument, men et forsøk på på å analysere seg frem til mulige veivalg  i den økonomiske politikken på noen tiårs sikt. Mye interessant stoff i meldingen. “En kunnskapsbrønn”, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av meldingen. Og det er den.

Men først; finn en feil: “Vi kan måtte velge mellom skatteøkninger og velferdskutt”, sier finansministeren. Men skatteøkninger betyr da også velferdskutt: Mindre penger på ditt og mitt plastkort betyr færre varer og tjenester som kunne ha bidratt til vår velferd. Det er bare i Norge den eneste ekte velferden er den som deles ut av en raus stat “fra enhver etter evne til enhver etter behov”, som statsministeren tidligere har uttrykt det – inspirert av Karl Marx utopiske visjon om det klasseløse samfunn.

Regjeringen vil ikke snakke om verken skattekutt eller dårligere helsevesen. Løsningen er å få en større andel til å stå i arbeid. Men vi har allerede en svært høy yrkesdeltakelse. Og vi har vært igjennom snart 10 år med en eventyrlig vekst i antall arbeidsplasser, som Jens Stoltenberg aldri unnlater å fortelle. Det han ikke nevner, er samtidig har faktisk andelen som er i jobb gått ned. Yrkesdeltakelsen har altså sunket i det som kanskje er den sterkeste høykonjunktur vi har hatt. Og verre, det er i de yngre aldersgruppene den synker mest. Andelen unge på trygdeytelser øker. Det veier tyngre enn at de eldre jobber litt mer. En 62-åring som ikke går av med AFP gir fem ekstra årsverk. En 25-åring som uføretrygdes betyr 42 tapte årsverk.

Pensjonsreformen ser ut til å ha effekt på yrkesdeltakelsen, i hvert fall i den private delen av arbeidslivet. Men den har vært smertefull å dra igjennom for politikerne, og mer smerte skal det bli når offentlige pensjoner også skal passes inn. Og bakom lurer LO med krav om bedre pensjoner i privat sektor. Det vil neppe øke arbeidstilbudet.

På papiret kan man løse alle statsfinansielle problemer med skatt. Men vi lever i en globalisert verden. Skatt vil bety økte byrder på middelklassen. Og middelklassen er mobil. Norge har gode trygder og liten inntektsspredning. Det gjør det mer attraktivt for dem med lav enn med høy kompetanse. Om de høykompetente i tillegg stikker av, er vi ille ute.

Så hva vil skje? Bompenger og eiendomsskatt er naturligvis fristende inntektskilder for en offentlig sektor som etterhvert presses av eldrebølge og befolkningsvekst. Men skattepotensialet er altså ikke uuttømmelig.

På lang sikt er det neppe noen vei utenom å belønne de som jobber mer enn de som ikke jobber, og belønne de som bidrar med høy produktivitet mer enn de som ikke gjør det. Slik det nå tvinger seg frem i land etter land.

Og det betyr at på litt lenger drar det seg nok mot større forskjeller – her også. Men det er heller ikke noen vinnersak i valgkampen.

PS Jan Tore Sanner mener at de borgerlige partiene må finne en “jazzcode” løsning på hvordan de skal regjere sammen. Det vanlige i politkken – en barcode løsning – er nok vanskelig med KrF på laget. DS

Denne gangen dreier det seg om indiske ingeniører, eller arbeidsinnvandrere fra ikke-EØS-land. Nær 10.000 av dem kom til Norge i fjor, i tillegg til 40.000 fra Polen, Balticum og resten av Europa. “Vi har ikke noen tall som tyder på at det er blitt vanskeligere for nordmenn å få jobb, men vi må hele tiden følge med”, sa arbeidsministeren.

Vel, hvis hun hadde fulgt med på seminar holdt i sitt eget departement, ville hun sett at Frischsenteret har funnet fortrengning i arbeidsmarkedet, særlig at norsk ungdom fortrenges av svenske. Vi vet også at innvandrergrupper, blant annet polakker, har vesentlig høyere arbeidsledighet enn nordmenn.

Men dette rammer altså grupper med lav kompetanse. Noen tilsvarende effekt ser vi ikke for dem med høy utdanning. En ny ingeniør betyr en ny verdiskapende arbeidsplass, uten at noen andre risikerer å miste jobben.

En annen forsker som stiller spørsmål ved effektene av arbeidsinnvandringen, er Jon Erik Dølvik fra FAFO. Han frykter at en langvarig innvandring på sikt kan føre til mange nye trygdemottagere. Arbeidsinnvandring kan være en del av svaret, om vi klarer å holde dem i arbeid og det ikke blir fortrengning av andre grupper som vi ønsker å få inn i arbeidslivet, sier han.

Og professor Steinar Holden skriver i Dagens Næringsliv at “arbeidsinnvandringen snur opp ned på grunnleggende sammenhenger i norsk økonomi”. Og det gjør den. Under den rødgrønne regjeringen har det blitt mer enn 300.00 flere jobber i Norge. I tid har dette falt sammen med perioden hvor arbeidsinnvandringen har økt sterkt, og de nye jobbene er da også i all hovedsak tatt av arbeidsinnvandrerne. Andelen som jobber har derimot ikke økt, men gått svakt ned i perioden. Norge er rett og slett blitt større.

Men nye tall fra SSB, viser en mer dramatisk utvikling enn det. Det kan se ut som om veksten i antall arbeidsplasser har stoppet opp, faktisk har den gått noe ned. Hvis dette fortsetter utover våren, mister Jens Stoltenberg et av sine beste argumenter i valgkampen. Og det snur, som Steinar Holden sier, opp ned på grunnleggende sammenhenger  i norsk økonomi.

PS  Helsedebatt 1: Dette er så overraskende billig retorikk fra en så kunnskapsrik politiker, sier Jonas til Erna, og utviser med det overraskende billig retorikk fra en så kunnskapsrik politiker. Helsedebatt 2: ”Avtalespesialist”, sa Erna. “Sjekkheftepolitikk”, svarte Jonas. Ett ord jeg ikke hadde hørt før, og ett jeg trodde ikke fantes lenger. Uavgjort. DS