av Tomas Lægreid den 6. september 2011 kl. 20:59

Delt fra Facebookside ved samme navn. “http://www.facebook.com/groups/125041084254316/#!/notes/tomas-l%C3%A6greid/hvorfor-jeg-ikke-stemmer-p%C3%A5-oslo-arbeiderparti-i-2011/253007901406614″

Etter selv å ha vært aktiv partimedlem og tillitsvalgt i Ap i flere år, valgte jeg i slutten av april 2011 å melde meg ut. Det hadde flere politiske begrunnelser, som jeg ikke skal gjenta her. De som har fulgt med på meg her på Facebook, kjenner til de debattene jeg har reist – både før og etter at jeg meldte meg ut.
I det følgende skal jeg i stedet gi noen andre, og for meg mer avgjørende grunner til at jeg ikke vil stemme på Arbeiderpartiet ved årets kommunevalg i Oslo.

Organisatoriske floker, og politiske splittelser

Innledningsvis kan det være på sin plass å presentere noen fakta om hvordan Oslo Ap er organisert. I Oslo Ap har man lokallag over hele byen, slik at alle medlemmer kan delta i et partilag ut fra bostedsadresse.
Men i tillegg har man partilag som er opprettet med ulike andre formål, disse kalles «forumslag» med en samlebetegnelse. Noen forumslag er opprettet for et spesifikt saksområde, som Kulturforum, Internasjonalt Forum og Miljøforum. Andre forumslag er opprettet ut fra ulike diskrimineringsgrunnlag. Man har derfor et eget partilag for homofile og lesbiske, og man har ulike lag opprettet ut fra medlemmenes etniske bakgrunn, dvs. at man har ett partilag med asiater (hovedsaklig deltar pakistanere der), ett for afrikanere osv. Noen lag har en lengre historie, og knytter seg til arbeidsplasser eller fagforeninger, som Postens Ap-lag og Handel og Kontors Ap-lag. Blant de eldste historiske levningene i denne strukturen er Den socialdemokratiske Forening og Oslo Arbeidersamfunn, som var utgangspunktet for Oslo Ap i riktig gamle dager, og som i dag har status som partilag under Oslo Ap.
I alt er det ca 70 partilag i Oslo Ap. Denne forholdsvis imponerende mengden av partilag har imidlertid en nokså uartig årsaksforklaring.

Oslo Ap har tidvis, spesielt i forbindelse med nominasjonsprosesser, vært karakterisert i media som «en slagmark». For å beskytte det allmenne inntrykket av partiet og gjøre seg selv populær internt, har enkelte tillitsvalgte gått aktivt ut og benektet slike karakteristikker som usanne.

Det er dermed på sin plass å gjøre rede for hvordan partilagene kan danne flertall i Oslo Aps øverste organ, som er årsmøtet (avholdes en helg annethvert år). Årsmøtets medlemmer fungerer som representantskap og øverste forsamling i Oslo Ap mellom årsmøtene. Forsamlingen har møter ca. en gang i måneden, og behandler da de sakene som anses som viktigst.

Antall stemmer som hvert partilag har i representantskapet, beregnes ut fra medlemstall. De første 10 medlemmene gir ett mandat. Det 25. medlemmet gir ett mandat til, og deretter ett mandat for hvert 25. medlem utover dette.
Poenget er at de minste partilagene får god uttelling for å ha få medlemmer. Disponerer man en medlemsliste på 21 medlemmer, er det bedre å splitte partilaget i to, så får man to mandater ut av dette medlemsantallet i stedet for bare ett. I større partilag med intern uenighet har dette selvsagt ført til at mindretallsfraksjoner bryter ut og danner eget partilag, siden det vil gi dem en stemme i representantskapet i stedet for å sitte i mindretall i eget partilag. Partilaget med navnet Fredsforum er et eksempel på en slik utbryterfraksjon, fra Marit Nybakks og Jonas Gahr Støres partilag Internasjonalt Forum i Oslo Ap.

Bakgrunnen for dette fenomenet er i korthet at frontene i Oslo Ap er og har lenge vært steile. Hver fraksjon tilpasser seg følgelig til vedtektene for å få mest mulig uttelling i form av stemmer i representantskapet.
Det er ikke mulig å reversere denne organisatoriske floken, fordi det forutsetter at en god del små partilag må stemme i strid med egne interesser for å få vedtektene endret. Omsorgen for partiet må altså vike for omsorgen for egen politisk og personlig agenda – uansett hva det reelle flertall i partiet (for ikke å snakke om velgerne) måtte mene.

Dette partiet kaller seg demokrater. Partiet er til og med stolt av sin partikultur.

Politikk i hytt og pine

Summen av denne heftige organisatoriske virksomheten viser seg i at flertallene i representantskapet er meget jevne. Avstemningsresultatene i den enkelte sak kommer ofte overraskende på selv de mest erfarne tillitsvalgte. Både høyrefløyen og venstrefløyen består av mange undersegmenter, og alle har forsøkt å maksimere sin uttelling.
Samtidig finnes det mellomsegmenter i alle politiske saker, men det varierer fra sak til sak hvem disse består av. Ofte er mellomsegmentene lite synlige også internt, og de er samtidig avgjørende for hvilken fløy som får flertall i hver enkelt sak. Dette fører til at Oslo Ap fatter politiske vedtak som det er vanskelig også for utenforstående velgere å bli kloke på.

Derfor tror jeg at det vil bli mange overraskende utfall i spørsmål som Oslo Aps øverste organ behandler, dersom partiet får byrådsmakt i Oslo.

Rykter og bakvaskelser

Som et element i dette uoversiktlige bildet av et lite kompakt politisk alternativ, kan man også se på hvilke metoder som brukes for å danne flertall.

Den første metoden er å stille partimedlemmer med motsatt syn i personlig miskreditt, i håp om å bevege mellomsegmenter, som det finnes i de fleste saker. Dette gjøres ved spredning av stygge rykter, spesielt i nominasjonsprosesser, men også for å gi interne motstandere varig svekket kredibilitet – og dermed svekket mulighet til å overbevise mellomsegmenter i senere saker.

Noen bisarre eksempler er da en tillitsvalgt i Oslo Aps styre ble forsøkt svertet med at han bare hadde én testikkel, da en annen tillitsvalgt ble forsøkt svertet med at han var voldelig i hjemmet, og da en tredje tillitsvalgt ble forsøkt svertet med at han hadde problemer med å akseptere sin homofile legning og derfor var psykisk ustabil. Ingen av disse påstandene var riktige. Men de fikk stor betydning for utfallet av hvem som ble valgt til tillitsverv.

Partifeller som opptrer slik mot hverandre, snakker samtidig offentlig om omtanke, trygghet og fellesskap.

Hemmelige nettverk

En annen metode som brukes for å danne flertall, er selvsagt uformell organisering. De ulike partilagene som antas å være enige om det meste, samarbeider. Det er i og for seg ikke noe kritikkverdig i dette. Det oppsiktsvekkende er likevel hvor viktig det er å holde dette hemmelig, både for «de andre» i partiet og for allmennheten.
I Oslo Ap eksisterer det et stort miljø som organiserer seg i jevnlige møter på tvers av den formelle organisasjonsstrukturen. Dette miljøet representerer høyrefløyen, og oppfatter seg selv som det reelle flertallet. De kaller seg derfor ofte for «Flertallsforum» seg imellom, og de omtaler venstrefløyen som «The dark side». «Flertallsforum» er likevel klar over at «The dark side» er i stand til å mobilisere flertall mot dem. Intensiteten i organiseringen av hemmelige nettverk i Oslo Ap er derfor meget stor, spesielt i forbindelse med større saker. Her er det i like stor grad egen personlig prestisje og politisk karriere som er motiverende for den enkeltes deltakelse i spillet, som det er politiske skillelinjer.

Jeg kjenner konkret til tid og sted for flere slike møter.

En sentral skikkelse i organiseringen av «Flertallsforums» møter er leder i Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem. Mellem er også 18. kandidat på årets bystyreliste for Oslo Ap. Møtestedet har ved flere anledninger vært Oslo Forliksråds lokaler, fordi styremedlem og 8. kandidat for Oslo Ap Anders Ø. Røberg-Larsen disponerer disse lokalene i egenskap av å være leder for en avdeling i forliksrådet. At man velger møtelokaler utenfor partiets egne fasiliteter, skyldes selvsagt at disse møtene skal være hemmelige.
Jeg har selv vært invitert til møte i dette forumet, men møtte ikke. Det er jeg glad for, da jeg derfor med ren samvittighet kan si at jeg aldri har deltatt i konspirasjoner noe sted, heller ikke i Ap.
Kristiania Forum og Rieber-Mohn
Oslo Aps byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn ble i 2005 omtalt i VG som en av stifterne av et lukket nettverk i partiet. Dette er formelt sett et partilag på linje med andre, og Rieber-Mohn ble i fjor høst nominert i egenskap av medlem i dette partilaget, som bærer navnet Kristiania Forum.

Jeg poster VGs omtale av saken i kommentarfeltet nedenfor.
Som det fremgår, er Kristiania Forum et partilag for eliten. Rieber-Mohn uttaler i artikkelen at det er disse hun finner det meningsfullt å snakke med i Arbeiderpartiet.

Partilaget tilhører høyrefløyen i partiet, og består i stor grad av Jens Stoltenbergs personlige venner. Forut for nominasjonen av Rieber-Mohn ble det gjort klart for deltakerne i «Flertallsforum» at hun var Stoltenbergs foretrukne kandidat. Underforstått at det var grunn til å frykte konsekvenser for egen politisk karriere om man stemte annerledes.

Til tross for meget store brytninger forut for nominasjonsmøtet, ble Rieber-Mohn enstemmig valgt. En motkandidat fra «The dark side», Trond Jensrud, trakk seg helt ut av politikken før møtet. Flere andre ble marginalisert og skjøvet ut i mørket. Utad fremsto valget som harmonisk, men innad var det et spill om frykt og grove overtramp.
Det er ingen tvil om at Oslo Ap i denne prosessen måtte fortone seg som en slagmark, for alle som befant seg på innsiden. Det ble også diskutert i brede kretser at det var viktig å få fullført nominasjonsprosessen tidlig nok til at det som måtte lekke ut om bråket i partiet, var glemt før valget.

Det sier seg selv at et parti med så mye interne stridigheter og organisering av hemmelige nettverk vil komme til å fatte beslutninger på tvers av de reelle flertall både internt i partiet, og blant partiets velgere.
Det er forresten dette partiet som snakker høyest om samhold og fellesskap. Og om å være et grasrotparti.

Familiedynastiene

Årets ordførerkandidat for Ap, Rune Gerhardsen, har tapt tre valg på rad siden sist Ap hadde makt i Oslo. Forut for nominasjonen ble det snakket i lukkede kretser i partiet om at det kanskje var bedre å skaffe Gerhardsen en posisjon ved Norges ambassade i København, «der han kan spise lun leverpostei og få en verdig avslutning av sin politiske karriere, uten at det får noen konsekvenser for partiet». Men slik gikk det ikke. Han måtte velges.
Rune Gerhardsen er far til en av statsminister Jens Stoltenbergs nærmeste rådgivere, Mina Gerhardsen. I den egenskap er han også svigerfar til statssekretær i Justisdepartementet, Eirik Øwre Thorshaug. Han er også svigerfar til bystyrekandidat for Oslo Ap Erik Dugstad, som er gift med Gerhardsens datter Marte.
For en ukes tid siden markedsførte Mina Gerhardsen sin svoger Erik Dugstads kandidatur til bystyret på Facebook-siden sin. Da undertegnede tillot seg å nevne det bemerkelsesverdige ved at så mange i samme familie bekler sentrale politiske posisjoner, og at hun nå forsøkte å gjøre dem enda fler, reagerte hun med å slette meg som Facebook-venn. Det kostet meg ingenting, men det sier sitt om hvor følsomt dette temaet tydeligvis var.
Gerhardsen-familien er nemlig ikke den eneste som går igjen i mange posisjoner og tillitsverv i Arbeiderpartiet. Ser man nærmere etter, er det et vell av kryssforbindelser via familie i Arbeiderpartiet.

Det er dette partiet som snakker høyest om å gi alle like muligheter.

Konklusjon

Arbeiderpartiet har lang erfaring med å besitte makt i Norge. I løpet av denne lange tiden har mange av de opprinnelige ideene forvitret. Partiets organisasjon har korrumpert. Det som en gang var potente og riktige samarbeidskonstellasjoner, har over tid blitt til enorme demokratiske problemer.
Det jeg har vist til ovenfor, utgjør bare en liten del av den store fortellingen om Oslo Arbeiderparti. Men ingenting av det jeg sier er usant. Og for meg er det avgjørende at selv om det jeg påpeker erkjennes av de fleste i interne samtaler i partiet, og erkjennes å være store problemer, så står partiet helt lammet i forhold til å løse disse flokene. Problemene har eksistert i mange år, uten at man har kommet et skritt videre for å løse dem.
Derfor mener jeg at Oslo Arbeiderparti må ta grep for å løse disse interne problemene først, før de kan sees i stand til å inneha byrådsmakt i Oslo.

Egen kommentar: Her er det mye å ta tak i for Norges største parti. Ukultur, rasisme, organisering, og troverdighet.
Skamme seg burde de.

Oslo FrP kan ikke akseptere de stadig økende ventelistene for behandling av psykiske lidelser, og vil øve sterkt påtrykk på staten for økt innsats og ressurser til psykiatrien i Oslo. Statens svake innsats fører til at Oslo kommune sliter med følgeskader og ringvirkninger innen sosialomsorgen og rusomsorgen grunnet statens og sykehusenes manglende kapasitet.

OSLO FrP VIL:

- øve påtrykk på staten og sykehusene for å styrke den psykiatriske omsorgen

- redusere ventetiden for behandling av psykiske lidelser

- prioritere helsestasjoner og skolehelsetjenestens arbeid med psykiatri

- arbeide for at de distriktspsykiatriske sentrene samarbeider bedre med bydelsforvaltningene

- støtte opp om frivillige og private som arbeider med psykiatriske pasienter

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede bør overlates til staten slik at utgiftene dekkes av Folketrygden. På den måten sikres alle et likt tilbud uansett hvor de bor i landet. Familier som selv har omsorgen for psykisk utviklingshemmede, må gis større avlastningsmuligheter og mulighet for omsorgslønn. Den psykisk utviklingshemmedes personlige økonomi må sikres bedre mot misbruk fra personer som har med den utviklingshemmede å gjøre. Arbeidstilbud for psykisk utviklingshemmede bør opprettholdes og videreutvikles.

Oslo kommunes dagsentertilbud utføres i dag på noen få sentrale institusjoner, som Ragna Ringdal og Radarveien. Disse sentrale, byomfattende tilbudene bør opprettholdes og ikke splittes opp på bydel. Fagmiljøene her fungerer godt.

OSLO FrP VIL:

- gi psykisk utviklingshemmede gode muligheter til å fungere i samfunnet
- gi tilbud om institusjonsplass i de tilfeller det er nødvendig

- gi tilstrekkelig avlastning til familier

- beholde dagsentrene som byomfattende tilbud

Ordningen med personlige assistenter må utvides. Unge skal ikke plasseres i sykehjem. De skal ha krav på verdige boforhold tilpasset deres behov gjennom tilrettelagte boliger, og til utdannelse og jobb som alle andre. Bevegelseshemmede som ikke kan fremme egne krav til boligforhold, og som har verge eller hjelpeverge, skal få behovet kartlagt sammen med disse.

OSLO FrP VIL:

- etablere døgnservice innen de hjemmebaserte tjenestene i alle bydeler

- yte avlastning til pårørende som pleier bevegelseshemmede hjemme

- tilby institusjonsplass i de tilfeller det er nødvendig og best

- lønne pårørende til bevegelseshemmede på lik linje med hjemmehjelp, dersom de utfører oppgaver som ellers ville ha vært utført av det offentlige

- arbeide for at mest mulig av elektronisk informasjon fra Oslo kommune kan bli tilgjengelig for blinde og svaksynte

- øke tilgjengeligheten for bevegelseshemmede

Barnevernstjenesten skal også ivareta foreldrenes rettssikkerhet, og bidra til å sette foreldre i stand
til å ta vare på sine barn og gi sine barn den omsorgen de har behov for. Barnevernet skal være et hjelpeorgan for familien i samarbeid med foreldrene, når dette er til barnas beste.

Barnevernsproblemer er imidlertid ofte sammensatte, og det vil være behov for bistand fra flere instanser. Det er i den sammenheng viktig at barn og familie gis et enhetlig hjelpetilbud, slik at de unngår å bli kasteballer i systemet.

Barna har det best hos sine foreldre og/eller slektninger. Ved omsorgsovertagelse av kort eller lang varighet, skal alltid den nærmeste familie vurderes som fosterforeldre først.

Private barnevernsinstitusjoner har gjennom mange år medvirket både til kompetanse og mangfold i tilbudet innen barnevernet. Dette samarbeidet bør utvides, men både kommunale og private tilbud må ha et velfungerende kontroll- og kvalitetsoppfølgingssystem.

Foreldre har det samme ansvaret uavhengig av etnisk opprinnelse, kultur og religion. Det er grov
omsorgssvikt dersom foreldre som får barn i Norge ikke sørger for at barna kan tilstrekkelig norsk til å følge undervisningen når de begynner på skolen.

OSLO FrP VIL:

- at det forebyggende arbeid prioriteres og rettes mot barn og oppvekstmiljøer som er spesielt utsatt

- at institusjonsopphold skal ha kortest mulig varighet og at barnet gis god og effektiv hjelp og oppfølging

- at barnevernet må kunne gi direkte økonomisk og praktisk hjelp også til familien og ikke bare til barnet

- benytte offentlig omsorgsovertagelse kun når alle andre tiltak er nytteløse

- vurdere familie som det nærmeste fosterhjemstilbud

- vurdere adopsjon som alternativ til fosterhjem

Også for den enkelte sosialhjelpsmottaker vil det være en fordel at det stilles krav til aktivitet fra
sosialhjelpsmottagerne. Dette kan gjøres ved å benytte kvalifiseringsprogrammet og andre aktive tiltak for å hjelpe den enkelte til en bedre livssituasjon. Oppmøteplikt ved aktivitetssentre og arbeidstreningsbedrifter innenfor ordinær arbeidstid, for de dette egner seg for, kan også benyttes.

Familier som har problemer får ofte hjelp av barnevernet til tiltak for barnet, mens den samme familie ikke får assistanse av NAV til andre forhold. Tiltakene kan derfor ende opp med å miste sin effekt. Kontakten mellom bydelenes sosialtjeneste og barnevernstjeneste må bli bedre, slik at
avgjørelser med grunnlag i Lov om Barnevernstjenester og Lov om Sosiale Tjenester ikke får motstridende effekt.

OSLO FrP VIL:

- at sosialhjelp skal være hjelp til selvhjelp og vurdert individuelt

- samordne vedtak og tiltak innenfor barnevern og sosialhjelp

- at all sosialhjelp skal være tidsbegrenset hjelp til selvhjelp

- stille krav til mottakerne av sosialhjelp, slik at hjelpen kan avsluttes snarest mulig

- at all inntekt og offentlige utbetalinger skal medregnes ved avgjørelse om det skal gis økonomisk sosialhjelp

På tross av at Oslo kommune har en høyere andel eldre på sykehjem enn landsgjennomsnittet, er terskelen for å få sykehjemsplass for høy. Dette har i enkelte sammenhenger medført at det er kun de aller sykeste som har fått plass. Dermed har oppgavene økt, og spesialoppgavene er blitt tyngre
fordi færre klarer seg selv. Den nærliggende endring av denne utvikling er sannsynligvis flere sykehjemsplasser, og sykehjem med en mer variert beboergruppe. Det vil kunne gi lavere gjennomsnittspris pr. plass og mer varierte arbeidsoppgaver for de ansatte.

Et sykehjem skal være et hjem for dem som bor der, enten det er for rehabilitering over en kortere periode, eller livet ut. Det må ikke være noe krav for plass i sykehjem at det skal være påvist en ”sykdom” i medisinsk forstand. Generell alderssvekkelse og derav manglende evne til egen omsorg, må også være et av kriteriene for å kunne få plass på et sykehjem.

I byråd har FrP gått foran med å implementere den danske ”Lotte-modellen” i flere av Oslos sykehjem. I Lottemodellen legges det stor vekt på ”hjemme-”følelsen, og på den enkelte beboers livskvalitet og egne ønsker og vaner. Modellen vektlegger også de ansattes arbeidsmetoder og
innstillinger til å medvirke til en god og verdig alderdom også på institusjon. På denne måten får vi en kvalitetsheving i alle Oslos sykehjem.

Oslo har gjennom mange år hatt ca 5000 personer boende på sykehjem. Statistikker tilsier at antall eldre over 80 år i Oslo vil synke frem til 2020, og deretter øke. Men med lavere terskel for eldre som trenger sykehjemsplass vil behovet for plasser likevel øke. Det må derfor etableres minst 1000 nye moderne sykehjemsplasser for Oslos eldre i perioden 2011 til 2015. Skulle det mot formodning bli for mange plasser, vil det gjøre det mulig å fase ut de eldste og mest urasjonelle institusjonene.

Selv om det totale antall sykehjemsplasser ikke har endret seg vesentlig de siste årene, er det likevel blitt bygget og rehabilitert en rekke sykehjem i Oslo. Mange tidligere dobbeltrom har blitt enkeltrom, og denne utbyggingen har selvsagt gitt helt andre og bedre institusjoner enn det som ble bygget på 1960- og 70-tallet. I utviklingen av byens sykehjem bør det i stedet søkes inspirasjon fra moderne hoteller med godt utbygde service- og velværefunksjoner.

Den rødgrønne regjeringen har gjort endringer i regelverket for Husbanken slik at private og profesjonelle utbyggere og boligbyggerlag ikke lenger kan bygge omsorgsboliger og sykehjem, da de ikke får investeringstilskudd på lik linje med kommunene. Resultatet er at hver plass som skal
bygges mister et investeringstilskudd på inntil kr 650.000,-For eldreomsorgen vil det være en fordel å gjeninnføre investeringstilskuddet for alle utbyggere.

I fremtiden vil det bli enda viktigere å ta i bruk ny teknologi i pleie- og omsorgssektoren og bruk av
smarthusteknologi på sykehjemmene. Det skal være trådløst bredbånd i alle sykehjem og elektroniske løsninger som er gunstige for både beboere, pårørende og ansatte. Man må kunne ta i bruk elektroniske informasjonstavler som kan være tilgjengelig både fra PC hjemme og ved trykknappsystem på
sykehjemmet.

Oslo FrP vil at alle sykehjem skal drives etter markedsmessige prinsipper, der kommunen kjøper inn sykehjemsplasser etter den enkeltes pleiebehov, og et fritt sykehjemsvalg der den enkeltes ønsker om hvilken institusjon man vil bo på er avgjørende. Erfaring tilsier at andre enn Oslo kommune er de beste drivere av sykehjem og andre institusjoner, og Oslo FrP vil derfor konsentrere kommunens innsats og fokus på å kjøpe det til enhver tid nødvendige antall sykehjemsplasser fra ulike leverandører av helsetjenester.

Det vil sannsynligvis i lang tid fremover eksistere kommunalt eide og drevne sykehjem, selv om dette ikke er et mål i seg selv. Oslo kommune har kjøpt flere private sykehjem fra eiere som ikke ønsket å drive lenger. Da er det like naturlig å selge hele sykehjem til aktører som ønsker å drive disse, og at Oslo kommune reduserer andelen av kommunalt eide og drevne sykehjem.

Oslo FrP går inn for fri etablering av eldreinstitusjoner og vil likestille kommunens egne institusjoner med private når det gjelder betaling for tjenester. Dette innebærer at kommunen i fremtiden vil kunne tilby flere alternative plasser til den pleietrengende, og at plassene kjøpes inn i
et fritt marked der både kommunen selv, ideelle og profesjonelle eiere og drivere sammen utgjør et mangfold til de pleietrengendes beste.

OSLO FrP VIL:

- senke terskelen for å få plass på sykehjem

- etablere minst 1000 nye sykehjemsplasser frem til 2015 med store krav til trivsel og moderne utforming

- benytte profesjonelle utbyggere og drivere i eierskap og drift av sykehjem

- heve kvaliteten og trivselen på sykehjem og la stadig flere sykehjem benytte Lotte-modellen

- legge til rette for å ta i bruk smarthusteknologi på sykehjemmene

- legge til rette for at det blir et tilbud på “sykehjemsmarkedet” som er større enn
etterspørselen, slik at service, kvalitet, pris og tilgjengelighet er konkurransefaktorer

- la kommunen fritt kjøpe sykehjemsplasser fra både kommunale, ideelle og profesjonelle aktører etter egen vurdering og i nært samarbeid med den pleietrengende og dennes pårørende

- konsentrere kommunens innsats om vedtak om kjøp av plasser, betaling, tilsyn og kvalitetskontroll

Målet er å etablere 1000 Omsorg+ leiligheter innen 2015 og at alle bydeler skal tilby eget Omsorg+ tilbud.

Regjeringen nekter Husbanken å betale ut støtte til kommersielle utbyggere av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Hvis regjeringen åpner for at kommersielle utbyggere kan få støtte fra Husbanken til bygging av Omsorg+, vil Oslo FrP la private bygge og drive Omsorg+.

OSLO FrP VIL:

- fortsette satsingen på Omsorg+ og ha 1000 leiligheter innen 2015

- ha tilbud om Omsorg+ i alle bydeler

- arbeide for å få en regjering som likebehandler kommunale og private utbyggere

- benytte profesjonelle, kommersielle selskaper til å drifte og bygge Omsorg+ straks det er lovmessig mulig

De eldre trenger mest mulig bruk av faste hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere. Det gir trygghet å kunne forholde seg til noen man er blitt vant med. Ansvaret for en god og stabil stab av dyktige medarbeidere er avhengig både av ressurser og faglig dyktighet.

Valgfriheten innen både praktisk bistand, hjemmehjelp og hjemmesykepleie skal utvides i Oslo. Den enkelte og dennes pårørende, skal kunne velge fritt mellom flere leverandører av slike tjenester. Dette gjelder tjenester fra kommunens eget apparat, eller fra private aktører som betales av kommunen for sine oppdrag. Er man ikke fornøyd med en leverandør, skal den enkelte kunne få en annen.

OSLO FrP VIL:

- gi de eldre tilstrekkelig med hjemmebaserte tjenester eller plass på institusjon basert på individuell vurdering av den enkeltes behov, reelle livssituasjon og eget ønske