Den interessante samepolitiske debatten starter ikke for alvor før vi alle er komfortable med å delta i den. Vi er ikke helt der ennå.

I Norge måles kvaliteten på samepolitikken på i hvilken grad vi unngår å diskutere den. Logikken synes å være at så lenge ingen snakker om den, er det heller ikke behov for den. For straks en debatt starter, blir noen mennesker ualminnelig sinte. Og hvis noen i majoritetsbefolkningen blir sinte, har vi en plutselig en hel “konflikt” mellom samiske og norske interesser.

Tanken slo meg i det jeg leste Høyres leder Erna Solbergs formaning om at Sametinget “må bli mer imøtekommende mot resten av samfunnet”. Solberg sier at bakgrunnen for noen av konfliktene i Finnmark kan komme av ulike planprosesser Sametinget er involvert i.

Det eksisterer altså “konflikter” i Finnmark, og de skyldes Sametingets manglende imøtekommenhet mot resten av samfunnet. Man skulle tro det var verdt en debatt eller to? Da kunne vi diskutert hva formålet med å opprette et parlament for urfolket i landet er, når nasjonen lar seg så til de grader provosere av at det utøver myndigheten det er gitt. Virkelig, Sametingets manglende imøtekommenhet? Så enkelt er det vel ikke?

Forholdet mellom majoritet og minoritet er ikke likeverdig. Representanter for majoriteten er seg sjelden det bevisst, nettopp fordi det ikke spiller noen rolle for dem. Men dialog og kommunikasjon forutsetter to likeverdige parter – eller i det minste to parter som begge anerkjenner idealet for likeverdighet. Likeverd er ikke det samme som likhet.

Derfor kan jeg si “lapp”. Lappradioen. Jeg kan uten videre omkostninger si at Sametinget behandler “lappesaker”, og spille på det stereotypiske og fordomsfulle bakteppet som ligger i slike begreper. Noen ganger gjør jeg det for å gjøre narr av fordommene mot samer, noen ganger for å gjøre narr av samer (selvironi) – og noen ganger bare på pur fan.

Ikke-samer kan ikke i like stor grad gjøre det. Hvorfor ikke? Kontekst. Det er forskjell på når jeg gjør det og når du gjør det.

Er det rettferdig da? Er det ikke dobbelt standard? Nei, det er bare én standard i dette spørsmålet, og dette er den. Det er hva det er. Som at jeg ikke uten videre kan gå bort til baren, legge armen om din forlovede og si at det nå er på tide at hun kler av seg og har sex med meg. Det kan imidlertid du, hennes forlovede. Igjen: kontekst. Det er hva det er.

Rammene rundt språk og mellommenneskelig kommunikasjon er like viktig å forstå, som ordene i seg selv. Identiske ord betyr forskjellige ting, helt avhengig av sammenheng.

En sørfra kan uttale “du vil ikke være så snill å..” og det vil med rimelighet bli oppfattet som vennlig og høflig tale. En nordlending som sier det samme er svært nær yttergrensen av egen tålmodighet, og vil bli tolket som aggressiv. Kultur- og språkforståelse der altså.

Det norske fellesskap og nasjonalfølelsen handler nettopp og først og fremst om rammene rundt. Rammene som definerer oss – og som definerer andre ut. Nordmenn har ikke bare språket til felles. Vi deler også historie, verdier og et fellesskap formidlet gjennom generasjoner via medier, litteratur, kunst og skoleverk.

Denne århundrelange byggingen av den norske nasjonen hadde i 200 år også som mål å utrydde samisk kultur og andre etnisiteter. Gradvis ble denne politikken avviklet. Men fravær av en aktiv utslettelsespolitikk gir ikke av seg selv en kultur som er inkluderende og raus. Kultur endres ikke fra én dag til en annen.

På 1990-tallet hadde jeg et fire måneders engasjement i Sør-Varanger Avis. I løpet av mine tre første uker skrev jeg, blant mange andre, også tre artikler med samisk tema. En fredagskveld på det lokale serveringsstedet ble jeg spurt hvem jeg var. Jeg presenterte meg, og fikk til svar:
- Åja, du e han der som bare skriv om sama.

Så når en nordmann omtaler opplæring i samisk, et samisk barnehagetilbud eller samiske læremidler som samiske “særrettigheter”, vil det bli oppfattet som uttrykk for en kulturell intoleranse. Kontekst igjen. I mine øyne har du  ganske enkelt ikke anledning til å karakterisere mine barns selvsagte og innlysende rett til å lære samisk for “særrettighet”, eller å fremstille det som en slags ulykke som på urimelig vis rammer deg.

Samiske “merkostnader” da? Samme sak. Man kan ikke overlevere regningen for 200 års vellykket assimileringspolitikk til de man ikke helt lyktes å assimilere.

Jammen, skal alle minoriteter ha samme rettigheter? Personlig synes jeg vi skal være rause, med både gamle og nye landsmenn, i 17. mai-tog, i opplæringssaker og på andre måter. Men det er allikevel én vesentlig forskjell på situasjonen for samer og andre folkeslag som innvandrer til Norge. De har et opphavsland, et land de kommer fra når de kommer til Norge. Opphavslandet er ansvarlig for å ivareta “deres kultur”, språk og historie.

Samer har ikke et opphavsland. Vi dro aldri noe sted. Vi bor her. Vi har alltid bodd her. Og på det grunnlaget må debatten føres. Deal with it.

Andre relevante poster:

1. Kan kriminelle samer slippe fengsel fordi de er samer?

Min mor, Sigrid, var på de fleste vis en klok kvinne. Og hjertevarm. Hun lærte meg mange ting, feks at vi burde drikke mer nype-te og at flåtten var livsfarlig og askeavkok var godt for oss. Nok om det. Men hun sa også ofte: har vi råd til det?

Så når Tromsø kommune bestemte seg for å regne på hva den mye omtalte samarbeidsavtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget ville koste, til glede for alle «norskingene» på internettet som så åpenbart hadde andre ting å bruke penger på, tenkte jeg på mor. På den dagen jeg ringte min bror på 18-årsdagen hans for å fortelle at nå kunne han registrere seg i samemanntallet, at jeg hadde oppdaget at vi hadde forfedre i nær fortid som hadde snakket samisk. Den dagen tenkte jeg kanskje ikke så mye på mor som jeg burde ha gjort.

- Mamma vi er samer, hørte jeg min bror rope til mor.

- Vi er fan ikke nokka samer, svarte min mor bestemt.

Min mor døde for tidlig, og hun døde som norsk. Hun hadde ikke råd, rett og slett. Prisen for å være same og tyskerunge var hun ganske enkelt ikke forberedt på å betale. Hun hadde i 55 år investert alt av sosial kapital på å være norsk. Men hun sovnet motvillig inn i kjærlig trygghet om at barnebarna snakket både norsk og samisk. Hun visste at det kunne føres på inntektsiden av livet til barnebarna, ikke som kostnad.

I avskjedstalen under min mors begravelse skrev jeg likevel ingenting om samer eller tyskere. Jeg var hennes sønn, ikke hennes regnskapsfører.

De finnes det imidlertid mange av i Tromsø. De vil gjerne regne på hvor mye et tilbud om samiskundervisning til elevene i Tromsø-skolen vil koste fellesskapet. Mor ville spurt om det samme. Men hun ville samtidig akseptert argumentet om at det neppe koster mer enn tilbudet om kinesisk.

La dem bare regne, ville mor sagt. La dem regne på hvor mye et samisk pleie- og omsorgstilbud koster. Men krev samtidig å få se regnestykket for den samiske demente som ikke lengre husker norsk og ikke lenger kan forstå eller gjøre seg forstått på pleiehjemmet. Ville min mor sagt. Hun ville ikke syntes det var urimelig at institusjonelt ødelagt boknafisk av og til ble byttet ut med reinkjøtt.

Mine foreldre var opptatt av en ting: det skulle bli bedre. Neste generasjon skulle ha det bedre enn de hadde hatt det på det fattigslige småbruket i Pasvik og som hushjelp i Kirkenes. Bedre. Den gang var norsk bedre. Norsk betød jobb, utdanning i Forsvaret og sosial mobilitet.

En jul fikk vi en stor pappeske fylt med kaffe, sjokolade og andre østeriske godsaker. Øverst i esken lå en konvolutt med påskriften: Sigrid, liebe tochter. Den dagen hun døde hadde hun begynt å akseptere at hun hadde en far, Rudolf K., soldat i tyske Wehrmacht.

Same var hun aldri. Men da hun døde, visste hun at samisk var språkkompetanse og kulturell rikdom man ikke måtte være same for å verdsette. Og jeg vet hun var stolt av oss. Og når hun spurte hvorfor jeg ville arbeide på Sametinget og hvorfor jeg skrev om samiske saker og hvorfor vi lærte ungene samisk, svarte jeg alltid: fordi det skal bli bedre.

Da smilte hun. Sigrid døde i 1999. Hun var min mor.

Ingen andre relevante poster.

Dave Barnes´julealbum Very Merry Christmas ble utgitt i november 2010, men jeg oppdaget verken det eller artisten før i år – 2 dager før jul. Og la det være klart med en gang, vi snakker om det beste popmusikalske albumet gitt ut. Det finnes mange gode julealbum, mange gode julesanger – i mange genre. Men det finnes ikke, etter det jeg kjenner til, et popalbum som holder slik kvalitet som Very Merry Christmas av Dave Barnes.

Dave Barnes er en sjelfull sanger, en låtskribent av rang og åpenbart en forholdsvis ung og talentfull musiker som har fått utfortjent lite oppmerksomhet. Vel, han er definitivt en av mine favoritter i årets julemusikk-galore. Very Merry Christmas er et heltstøpt popalbum, med tema og tekster fra julehøytiden. Samtidig gjør han plass for et par juleklassikere, mesterlig tolket i pop-genren. Kvaliteten går utenpå høytiden det er ment for, og passer derfor veldig godt for de som føler de får en overdose av julete musikk – i julen. Dette er julemusikk du får lyst til å danse og synge til. Nettopp derfor egner dette albumet seg veldig godt for 2. juledagsfesten med gode venner og rikelig mengder eggelikør.

Låtene fra Very Mery Christmas spenner fra de tradisjonelle, jazz og pop og plasseres derfor rikt utover mine mange julespillelister. Ha en svingende flott jul folkens. Mer om artisten her.

Andre relevante poster:

1. Suveren julemusikk på Spotify.com
2. AngryJournalist – kommunikatørens beste venn?
3. Hva er din favoritt julemusikk ?

Dette er tiden da enhver middelmådig kronikkskribent skal rive av seg julens egentlig budskap. Om verdien av stressfrihet, nøkterne gaver, hjemmelaget juletre og pepperkaker fra ifjor. I år som tidligere må vi lide oss gjennom tekster så fulle av skribentenes åndelige hjelpeløshet at det er til å få posttraumatisk julestemning av.

Så i dag tenner jeg et lys for disse skribentene. Og et lys for alle leserne som i ukevis enda må lide seg gjennom tekster fulle av kopiert tankegods fra kulørte magasiner, sentimentalitet, uforløste barndomstraumer – og en fast tro på at skribentens egen opplevde godhet smitter gjennom ord alene.

Og det gjør det. For i år tenkte jeg at jeg skulle invitere en fattig jævel på julemiddag. Det hadde kostet så lite, ettersom ribba er nede i 39 kroner kiloet. Jeg kunne fyrt i peisen og servert tollfri akevitt og vært det gode og barmhjertige menneske jeg jo opplever at jeg er, innerst inne.

Men det trenger jeg heldigvis ikke. Bare tanken på denne godheten fra min side, fyller meg med slik julestemt kjærlighet at jeg nok dropper det i år også. Det blir for mye mas. Så i år, som tidligere, nøyer jeg meg med å tenne et lys for meg selv. Et lys for min godhet. Det koster så lite.

Andre relevante poster:

1. Når grafikk står i veien for budskap

Her er årets julemusikk, fordelt på ikke mindre enn 7 ulike spillelister. Nytt av året er en kort liste med metalljulemusikk. Selv har jeg intet forhold til metall, og slett ikke som julemusikk. Men med hjelp fra gode venner, er det da litt. Lista er forøvrig gjort «collaborative» som medfører at du kan legge til egne forslag og slik bidra til at også metall-fans får litt utvidede valgmuligheter når lillejulaften nærmer seg. Her finner du også et knippe album-anbefalinger for dere som foretrekker musikken på plast eller vinyl framfor strømming.

Mine personlige favoritt-album er «Tre Vise Menn» med Mathias Eick og tyrkiske jazzvenner, «It´s Snowing on my Piano» med Bugge Wesseltoft og «Arme Jord Ha Jolefred» med Kvindelige Studenters Sangforening. Du klarer deg egentlig god med disse tre. Men i år legger jeg til Blind Boys of Alabamas «Go tell it on the mountain» og Jerry Douglas’ «Jerry Christmas«. Men mye vil ha mer:

• PH | blog nye julesanger 2012
  sanger lagt til i år til de ulike listene. Ikke nødvendigvis nye. Lista er «collaborative», så legg gjerne til sanger du selv mener fortjener å komme på hovedlistene.
• PH | blog 10 beste julesanger 2012
  Et (mislykket) forsøk på en topp 10 liste for meg selv. Det ble dessverre mange flere.
• PH | blog julejazz 2012
  En liste med fantastiske jazzversjoner av julesanger. Nydelig.
• PH | blog Påls julemusikk 2012
  En samling over de artister og sanger jeg gjerne hører før og under julefeiringen. Inneholder ca 60 sanger og fire timer spilletid.
• PH | blog klassiske julesanger 2012
  En samling klassiske versjoner av julesanger. Lista er laget som «collaborative», så du kan bidra med dine klassikere.
• PH | blog julemusikk 2012
  Selveste julemusikk-lista, med omkring 280 sanger og 16 timer spilletid. Her finner du det meste.
• PH | blog metall julemusikk 2012
  Høyt, hardt og fort. En slags julestemning. Lista er «collaborative», så du kan legge til egne metall-forslag.

Nye juleklassikere

Hvert år finner jeg ny og gammel uoppdaget julemusikk, selv om nyhetene i år ikke alltid er ferske, så er de nyoppdagede og verdige:

Sissel, The Light Of Life Amsterdam Staff Band, Fats Waller, Natasha Bedingfield, Phil Wickham, Elvis Presley, Alasdair Fraser, Amanda Jenssen, Prince, The Source, Bob Dylan, Johnny Mercer & The Pied Pipers, The Blind Boys Of Alabama, Jerry Douglas, Jeremy Davenport, Elizabeth Mitchell, Frank Sinatra, Willy Vlautin, og Paul Brady.

For you WIMP’s out there

I fjor lanserte jeg lister både for Spotify og WIMP. Det vil forekomme avvik mellom listene, ettersom de ulike tjenestene ikke alltid har rettigheter til samme musikken. Selv arbeider jeg i Spotify, så Wimp-listene er rene konverteringer av disse:

• PH | blog nye julesanger 2012
  sanger lagt til i år til de ulike listene. Ikke nødvendigvis nye. Lista er «collaborative», så legg gjerne til sanger du selv mener fortjener å komme på hovedlistene.
• PH | blog 10 beste julesanger 2012
  Et (mislykket) forsøk på en topp 10 liste for meg selv. Det ble dessverre mange flere.
• PH | blog julejazz 2012
  En liste med fantastiske jazzversjoner av julesanger. Nydelig.
• PH | blog Påls julemusikk 2012
  En samling over de artister og sanger jeg gjerne hører før og under julefeiringen. Inneholder ca 60 sanger og fire timer spilletid.
• PH | blog klassiske julesanger 2012
  En samling klassiske versjoner av julesanger. Lista er laget som «collaborative», så du kan bidra med dine klassikere.
• PH | blog julemusikk 2012
  Selveste julemusikk-lista, med omkring 280 sanger og 16 timer spilletid. Her finner du det meste.
• PH | blog metall julemusikk 2012
  Høyt, hardt og fort. En slags julestemning. Lista er «collaborative», så du kan legge til egne metall-forslag.

Andre relevante poster:

1. Julemusikk 2012 – forslag?
2. Julemusikk 2011 (Spotify og Wimp)
3. Julemusikk 2009 – spilleliste

Så I år som i tidligere år kommer jeg til å oppdatere og publisere Spotify-spillelister med julemusikk. Men i år, som i tidligere år, trenger jeg din hjelp. Dersom du vet om julemusikk som du mener burde være med på en av listene, så setter jeg stor pris på om du legger igjen noen kommentarer om hvilke sanger som må være med. Hvis du går helt bananas, kan du faktisk legge til musikken i listene selv.

I flere år har jeg utforsket julemusikk på streaming-tjenesten Spotify, og lagt mer eller mindre god julemusikk til mitt  voksende antall spillelister. Ja, jeg er en julemusikalsk junikie. I’m a sucker for christmas music. Big time. Verdt å merke seg er at Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano» er fjernet fra Spotify, som i denne årstiden betyr at det kan stilles spørsmål rundt verdien av den månedlige betalingen for Spotify. Sånn er det: fantastisk god musikk setter premissene for streaming – 99 kroner per måned betyr ingenting dersom det er den nestbeste musikken du får tilgang til. Og «It’s Snowing on my Piano» er av klodens beste julealbum, udiskutabelt.

Så hvis  du hater streaming av musikk, eller av en eller annen grunn (ideologisk?) mener streaming er feil, så er det fire fantastiske album som tar deg gjennom jula med musikalsk glede og nærhet til den gud du tror på:

• Arme jord ha jolefred (Kvinnelige Studenters Sangforening
• Tre Vise Menn (Mathias Eick, Pasha Hanjani, Ertan Tekin)
• It’s snowing on my piano (Bugge Wesseltoft)

Dette er ikke tilstrekkelig for en julemusikk-junkie som meg. Jeg elsker jula, jeg elsker at folk er snille med hverandre, hilser på hverandre og ønsker hverandre en god jul. Jula gir meg trua på at det finnes en global godhet vi alle kan tappe inn i, selv om jeg egentlig vet at det globalt sett er oppsiktsvekkende få som tror på frelserens fødsel – meg selv inkludert. Jeg er nokså sikker på at det finnes svært få ateister som er så glad i jula som jeg.

Men altså: Sakamoto’s versjon av «Merry Christmas Mr. Lawrence» er et must for undertegnede. For meg er jula en arena for rettferdighet, godhet og kjærlighet. Nettopp derfor er det altfor mange julesanger til å begrense seg disse ovennevnte albumene. Nettopp derfor har jeg laget følgende lister:

• Metall julemusikk 2012
• PH | blog klassiske julesanger 2012
• PH | blog julejazz 2012
• PH | blog julesanger 2012 (hovedliste)

Så er det to lister til på lager: nye av året og lista med mine absolutte julefavoritter:

• PH | blog nye julesanger 2012 (nytt av 2012)
• PH | blog Påls julesanger 2012
• PH | blog 10 beste julesanger 2012

Alle listene er åpne for dine bidrag. Alternativt kan du legge inn dine forslag i kommentarfeltet nedenfor.

Andre relevante poster:

1. Julemusikk 2011 (Spotify og Wimp)
2. Julemusikk 2009 – spilleliste
3. Hva er din favoritt julemusikk ?

En halv milliard kroner er i 20 år brukt på samiske kommuner for å «kompensere for merkostnader ved tospråklighet». En forskningsrapport avdekker få og usikre resultater av den enorme pengebruken. Spørsmålet jeg stiller meg er: hvorfor er kostnader og tiltak knyttet til samisk språk definert som «merkostnader» i samiske kommuner, mens alle andre tjenester og tiltak bare er kostnader? Rådmann Hilda Vuolab i Karasjok formulerer logikken som ligger bak:

Vi vet at det er kostnadskrevende å betjene en kommune hvor det er to offisielle språk. Kommunene påføres ekstrautgifter, og det er også dokumentert tidligere.

Voulab er på ingen måte alene i å mene dette. Dette synet har vært rådende i regjeringen, Sametinget og alle de andre samiske kommunene gjennom 20 år. «Kompensasjon for merkostnader» er logikken som ligger bak hele tilskuddsordningen for tospråklighetsmidler.

Jeg er grunnleggende uenig i et slikt perspektiv. Ja, det er kostnadskrevende å betjene en kommune og innbyggere med gode tjenester. Punktum. Tospråklighet i seg selv er verken mer eller mindre kostnadskrevende enn veibygging, brøyting, boliger med service til uføre og handikappede, skoledrift eller gode helsetjenester. Alt koster penger, hvis man først er villig til å bruke penger på det. Prosessen fram til de prioriterte områder man velger å bruke penger på, kalles politikk.

Hvor mange folkevalgte ville våge å kalle funksjonshemmede, sosialklienter, eldre og syke for en kommunal merkostnad? Hvor mange av de samme folkevalgte ville våge å true med å avvikle eldreomsorgen eller kommunehelsetjenesten med mindre kommunen fikk «kompensert for merkostnadene»? Samisktalende innbyggere derimot, er noe selv de samiske kommunene kan kreve kompensasjon for.

Fornorskningspolitikken er langt fra over. Den drives videre av folkevalgte og kommuner som definerer sine samisktalende innbyggere som andresortering. Satsing på samisk språk er ikke noe man gjør fordi det har en lokal verdi eller fordi språket har en verdi i seg selv. Samisk språk er plunder og heft, vanskelig og kostbart. Istedenfor holder samiske kommunene sine samiskspråklige innbyggerne som gisler i en kamp for størst mulig utbetaling av statlige tilskudd. Norske kommuner har mange ulike utfordringer, avhengig av geografi, økonomi og demografi. Det er flere kommuner i landet som har utfordringer knyttet til innbyggernes språk, ettersom antall nasjonaliteter og språk i landet er økende.

De samiske kommunene på sin side er gjenstand for en systematisk fraflytting og nedgangen i elever som tar samisk som andrespråk på skolen er redusert med nærmere 40 prosent siden 2006. Kommuner som ikke finner samisktalende fagfolk å ansette, som ikke makter å tilby en god, samiskspråklig skole eller som ikke klarer å være attraktiv overfor de som ønsker å leve og bo i et tospråklig samfunn, kan umulig ha veldig store «merkostnader» knyttet til tospråklighet?

Når ikke innbyggere som ønsker en tospråklig kommune bruker sin stemme på folkevalgte og partier som er villig til å gjøre de nødvendige prioriteringene, så kan man ikke sende regningen for sin egen politiske unnfallenhet til fellesskapet med krav om mer penger. Når de samiske innbyggerne ikke lenger ser seg tjent med å bo i de samiske kommunene, vil de gradvis opphøre å være samiske kommuner. Det er en ond sirkel, og jeg frykter at pengebruken virker mot sin hensikt.

Situasjonen for samisk språk er akutt og alvorlig. De samiske kommunene havner blant de lavest rangerte kommunene i landet på kommunebarometeret for 2012. Karasjok kommune er ikke unik, men får tåle å stå som et eksempel på den feilslåtte språkpolitikken. Den samiske kommunen er økonomisk skakkjørt med 22 millioner i akkumulert underskudd, satt under administrasjon av fylkesmannen (ROBEK). I samme periode har kommunen investert rundt 40 millioner kroner i nytt svømmebasseng. Ettersom svømmetilbudet er likt for norsk- og samisktalende i kommunen, så er vel dette også å anse som en  »merkostnad knyttet til tospråklighet»?

Sametinget har, etter 20 år, omsider bestemt seg for å stille strengere språkkrav til kommunene. På høy tid, vil jeg hevde. Men kan hende er det allerede for sent.

Andre relevante poster:

1. Samisk språk kan lønne seg
2. Strategi for samisk. Eller: Oro jaska beana.
3. Samisk – maktens språk

I uker har samiske medier og folkevalgt belyst og debattert regjeringens statssekretær med særskilt ansvar for samiske saker. Da tidligere statssekretær Raimo Valle fikk beskjed av statsråden om å rydde kontoret sitt, oppstod nemlig en nesten rørende interesse for den nye statssekretærens identitet, saksportefølje og arbeidsbetingelser. Norske Samers Riksforbunds leder, Aili Keskitalo, foreslo å oppgradere statssekretæren til en statsråd med samepolitikk som eneste ansvarsområde.

Denne interessen for hvordan regjeringen organiserer sin bemanning er det kanskje flere enn jeg som finner paradoksalt. Det er tverrpolitisk enighet (unntatt Frp) om at prinsippet om selvbestemmelse skal prioriteres høyt av Sametinget, som jo er selve instrumentet for nettopp en økt samisk selvbestemmelse i ulike saker.  Interessant nok er det bare avsatte Raimo Vallo som i denne tiden har forsøkt å si noe meningsfullt om de politiske realitetene som ligger bak skiftet av statssekretær. Han bekrefter det flere av oss har merket oss de senere årene – en økt avstand og konfliktnivå mellom Sametinget og norske myndigheter:

Etter den siste maktutredning­en så merket jeg raskt en mer restriktiv holdning til å gi samer og andre minoriteter særskilt­e rettigheter. Det merket jeg både i eget parti, i regeringen og på Stortinget.

Etter at min kjenning og tidligere nabo Ragnhild Vassvik Kalstad ble utnevnt til ny statssekretær for samiske saker, har man diskutert hennes språkkompetanse, hennes arbeidsvilkår og organisering av arbeidet med samiske saker i regjeringen. Symptomatisk nok har heller ikke Kalstad flagget noe som kan likne på politiske utspill eller meninger som kommer de store utfordringene i det samiske samfunnet i møte.

Så stor har interessen for dette temaet vært, at selv statsråd Aasrud fikk behov for å plassere skapet og gjorde det klart overfor NRK Sápmi, at der i huset (altså i departementet) var det hun som bestemte arbeidsforholdene, ansvarsområder og politikken.

Det ingen av de samepolitiske aktørene har diskutert, er norsk samepolitikk. Ingen har stilt seg eller regjeringen spørsmålet i hvilken grad regjeringen har en samepolitikk, og hva den nå egentlig består i. Man skulle tro at det ville åpne seg et rom og en anledning for de samiske folkevalgte til å sette fokus på samepolitikkens innhold, når regjeringen så ugjerne gjør det selv. Sametingsrådet med Arbeiderpartiet i ledelsen har naturligvis ingen interesse av å snakke samepolitikk i denne situasjonen, ettersom klimaet mellom Sametingsrådet og regjeringen allerede er kjølig. Når heller ikke opposisjonen eller mediene makter å sette sakene på dagsorden, så blir det nokså stille. Som det har vært en stund.

NSRs Gunn-Britt Retter er imidlertid på sporet når hun overfor NRK Sápmi ramser opp flere store og prinsipielle saker som ligger på vent eller til oppfølging i regjeringen – og som har gjort det lenge. Men Retter er først og fremst bekymret for at én statssekretær alene, med en rekke andre saker knyttet til departementets politiske portefølje, ikke skal ha tid og anledning til å «fremme samiske rettigheter på en god måte i regjeringen». Men så er det da heller ikke statssekretærens jobb å ivareta eller fremme de samiske rettighetene, så og si på vegne av samene. Hennes jobb er å bidra til og forvalte det som er og skal være regjeringens politikk.

Med min kjennskap til Vassvik Kalstad er hun både i stand til å arbeide med og til å prioritere de sakene hun mener bør prioriteres. Men noen ny giv i samepolitikken er skiftet av statssekretær ikke et signal om. Snarere tvert imot. Aasrud var rett og slett litt lei av å ha en medarbeider som hadde egne meninger som i for stor grad gikk på tvers av det regjeringen vil: å tone ned de store, prinsippielle sakene i norsk urfolkspolitikk. Vassvik Kalstad kjenner jeg som en arbeiderpartipolitiker som er flink og godt orientert, også om samiske saker. Men i denne saken er hun først og fremst arbeiderpartipolitiker, ikke samepolitiker. Hun er først og fremst regjeringens talskvinne og rådgiver, og alldeles ikke «samenes ombud» i den norske regjeringen. Således har hun de samme ambisjoner på samepolitikkens vegne som sin sjef, Rigmor Aasrud gir uttrykk for overfor NRK Sápmi:

Tidligere statssekretær i FAD, Raimo Valle, har tidligere hevdet at han ble pålagt mer og mer arbeidsoppgaver, som ikke hadde noe relevans til det samiske. På den måten fikk han ikke nok tid til de store utfordringene som finnes i det samiske samfunnet. Til det svarer Aasrud at tidligere statssekretær Raimo Valle får mene og kommentere det han selv vil i ettertid.

Altså, ingen grunn til å vente på den samepolitiske diskusjonen fra regjeringshold.

Andre relevante poster:

1. Den seriøse samepolitiske debattens absolutte endestasjon
2. Bloggerne som forsvant

Ordfører og sametingsrepresentant Knut Roger Hanssen (H) kjeder seg sånn med samepolitikken at han helst vil slippe. Så kjedelig og meningsløs synes han det er å være Høyres representant i samenes folkevalgte parlament, at han har søkt om å få slippe ombudsplikten for å kunne konsentrere seg om ordførerjobben.

Den erfaringen jeg har gjort er at det ikke er lett å være på en enmannsliste. Man har ikke den helhetlig oversikten. Man sitter i en komité, men har ikke noe nettverk eller miljø å jobbe i hvis man ikke er med i en gruppe. Hvertfall hvis man ikke er i flertallsgrupperingen.

Nå hører det med til sannheten at Hanssen knapt har satt sine ben i den komitéen har er medlem av. Politisk eller intellektuell ensomhet kan selvsagt være fryktelig kjedelig, det kan sikkert flere enn Hansen skrive under på. Redaktøren for Nordlys, Anders Opdahl, gjorde nettopp det. Han ga uttrykk for at Sametinget nå var blitt så kjedelig at landsdelsavisen Nordlys ikke lenger klarer å mobilisere redaksjonell interesse nok til å formidle hva som skjer på Sametinget.

Sametinget må markere seg i storsamfunnet også utenfor plenumssamlingene, det tror jeg de må bli flinkere til. Da er det helt naturlig at vi vil bruke mer krefter på å dekke hverdagen i Sametinget i Karasjok.

Sametingets virksomhet og samepolitikkens innhold er saktens verdt både en og to debatter, både om dens fokus, aktualitet og annet. Men nettopp folkevalgte Hanssen og sjefredaktør Opdahl er mennesker som, mer enn de aller fleste andre, besitter posisjoner, ressurser og anledning til å gjøre den samepolitiske debatten spennende, aktuell og interessant. Det er rett og slett vanskelig å se hvem andre som er i bedre posisjon til å gjøre den mer interessant, enn nettopp pressen og de folkevalgte selv. Men når de samme herrene høylytt og i all offentlighet sutrer og resignerer for sin egen mangel på interesse for den  politikk de samtidig kritiserer, blir også den kritikk de bærer til torgs irrelevant.

Hanssen er forøvrig  ikke den første representant som har kommet på bedre andre tanker etter å ha blitt innvalgt som fast representant på Sametinget. Omkring 10 personer har fått lengre permisjoner eller er fritatt for ombudsplikten siden etableringen av Sametinget 1989. Steinar Pedersen og Berit Oskal Eira fikk lengre permisjoner da de ble utnevnt til statssekretærer, et par stykker fordi de ble ansatt i Sametinget (ansettelse og verv som folkevalgt er forbudt ved lov) og et par til fikk fritak fordi deres verv som folkevalgt kom i konflikt med tilbud om jobber som journalister.

Men ingen har så langt fått fritak på grunn av manglende interesse. Det blir i så fall en helt ny og svært interessant utvikling innenfor det samepolitiske området, og således har både Hanssen og Opdahl fått det som de vil. Vi venter i spenning.

Andre relevante poster:

1. Stortingets høring om samepolitikken

Svenske Aftonbladet kunne i dag avsløre at «Norska samer vill kriga i ”fyra vindars mössa”«. Artikkelen illustreres interessant nok ikke med et bilde av en som bruker den samiske stjernelua, men et ordinært bilde av en nokså vanlig same i helt andre klær, iført en ordinær skinnlue. Aftonbladet kan fortelle at:

Norska försvaret tillåter soldater i turban. Nu vill samerna också få ha sina traditionsenliga kläder i krig – men får mothugg. – Soldater ska gå klädda som soldater, inte som cirkusclowner, sier Torgeir Thomassen, politiker i Fremskrittspartiet.

Premisset som presenteres for saken er altså at «de norske samene nå krever» å få bruke samiske, tradisjonelle klær i krig. Gjør vi? Neida. Én same gjør det. I den samiske avisen Ságat ble kravet fra Isak Thomas Triumf presentert som en nyhet forleden dag. Det eneste som klart kommer fram av saken er at verken Triumf eller avisen ser ut til å være i stand til å se de prinsipielle forskjellene mellom å tillate religiøse hodeplagg på den ene siden, og kulturelle markører og hverdagsklær på den andre siden.

Nuvel, så ruller altså saken videre i dag når Fremskrittspartiets og forsvarsansatte Torgeir Thomassen i Porsanger på partiets sedvanlig nøkterne vis konkluderer med at han ikke bare er imot at hijab, turban og kalott nå skal tillates som en del av den militære uniformen:

Soldater skal gå kledd som soldater, ikke som sirkusklovner. Ikke det at jeg mener samelua gjør folk til sirkusklovner, men jeg mener soldater skal gå kledd som soldater. I uniform.

Han understreker for sikkerhets skyld at han uttaler seg som folkevalgt i Porsanger, og ikke som ansatt i Forsvaret. Litt forvirrende for leseren er det kanskje da at han lar seg avbilde i full uniform og på sitt militære kontor? Men sivil altså.

Verken Ságat eller Aftonbladet ser ut til å være i stand til å reflektere over om Triumfs utspill om stjernelue kanskje kunne være humoristisk ment, eller i det minste tone ned det journalistiske gravalvoret saken omtales i, all den tid Triumf ikke representerer andre enn seg selv. Og knapt nok det. Det eksisterer intet samisk krav om symbolske kulturmarkører på Forsvarets uniform. Samekniven er for lengst innført som standard utrustning i det norske forsvaret, fordi den er et praktisk verktøy for soldater som oppholder seg mye utendørs.

Således er da også Thomassens klovneutsagn et voldsomt verbalt slag i luften: Krig er erklært mot en fiende som ikke eksisterer. Det kjedelige i denne saken er å se at selv ikke samiske medier klarer å avstå fra å spille opp ikke-saker basert på mytiske forestillinger om den den enslige samiske idioten og den formanende norske myndighetspersonen. For som Aftonbladet oppsummerer:

Nu vill samerna också få ha sina traditionsenliga kläder i krig.

Er det virkelig ikke viktigere i saker å diskutere i Norge og Sápmi, eller skal vi også i fortsettelsen bruke pressestøtten og partistøtten i dette landet til å dikte opp saker som passer best inn i forestillingen om den samiske idioten?

Andre relevante poster:

1. Historien om Afghanistan. Eller ikke.