Mens dødstallene på norske veier generelt går ned, stiger de blant ungdom. Verst er det for guttene, som står for fire av fem dødsfall blant de unge. Hvorfor ser man ikke de samme tendensene blant unge som blant voksne? Hvorfor hjelper ikke økt veistandard alle, og hvorfor påvirker ikke holdningsskapende arbeid likt?

Ett av svarene finner man i forskning som viser hvordan selvtillit og frykten for å dø påvirker muligheten for risikoadferd. Sosialpsykologisk forskning viser nemlig at i spesielle tilfeller kan informasjon om at det er livsfarlig å råkjøre faktisk føre til at enkelte tar større risiko i trafikken. Den samme forskningen viser at dette gjelder dem som knytter bilkjøring til opplevelse av mestring og selvtillit. Dette er fortrinnsvis unge menn, men tendensen i de unge mennenes statistiske disfavør forsterkes også av at unge kvinner statistisk sett ikke responderer på samme måte på frykten for å dø.

Les hele kronikken via bt.no

Les mer om Terror Management Theory på en egen side her på bloggen.

En liten kortversjon får man også i traileren til filmen Flight From Death: The Quest for Immortality som handler om Terror Management Theory:

Click here to view the embedded video.

En bra film, som kan lånes av meg hvis noen skulle ønske det.

Flere relevante artikler knyttet til kronikken er:

• Ben-Ari, Orit Taubman, Victor Florian, and Mario Mikulincer. 1999. The Impact of Mortality Salience on Reckless Driving: A Test of Terror Management Mechanisms. Journal of Personality and Social Psychology 76 (1):35-45.
• Hirschberger, Gilad, Victor Florian, Mario Mikulincer, Jamie L. Goldenberg, and Tom Pyszczynski. 2002.Gender Differences In The Willingness To Engage In Risky Behavior: A Terror Management Perspective. Death Studies 00026 (00002):117-142.
• Jessop, Donna C., Ian P. Albery, Jean Rutter, and Heather Garrod. 2008. Understanding the Impact of Mortality-Related Health-Risk Information: A Terror Management Theory Perspective. Personality And Social Psychology Bulletin 34 (7):951-964.
• Landau, Mark J., and Jeff Greenberg. 2006. Play It Safe or Go for the Gold? A Terror Management Perspective on Self-Enhancement and Self-Protective Motives in Risky Decision Making. Personality and Social Psychology Bulletin 32 (12):1633-1645.
• Miller, Richard L., and Ryan D. Mulligan. 2002. Terror management: the effects of mortality salience and locus of control on risk-taking behaviors. Personality and Individual Differences 33 (7):1203-1214.
• Taubman Ben-Ari, Orit. 2004. Risk Taking in Adolescence: “To Be or Not to Be” Is Not Really the Question. In Handbook of Experimental Existential Psychology, edited by J. Greenberg, S. L. Koole and T. Pyszczynski. New York, London: The Guilford Press.
• Taubman Ben-Ari, Orit, Victor Florian, and Mario Mikulincer. 2000. Does a threat appeal moderate reckless driving? A terror management theory perspective. Accident Analysis & Prevention 32 (1):1-10.

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto. Følelsene og atferden fra menneskets fortid i smågrupper og stammer bør derfor i størst mulig grad overføres til dagens millionsamfunn. All ervervet kunnskap om menneskets sanne evolverte natur må med, for å starte en dialog omkring hvordan vi kan organisere bærekraftige samfunn. I denne diskusjonen må både sosiologer, sosialantropologer, psykologer og biologer delta. Basisen må imidlertid være kunnskap, ikke meninger eller ønsker. Løsningen ligger i fellesskapet – menneskets største suksesstrategi

Evolusjonær ventrepolitikk? Forfatterne (Terje Bongard m.fl.) lefler nok (etter anmeldelsene av deres bok å dømme) litt vel mye med venstresiden, men peker i kronikken (og tilsynelatende i boken – den er i bestilling nå…) på noen årsaker til hvorfor det er viktig å etablere velfungerende nærmiljø. Ikke for å ha økt kontroll, men for å øke ansvarsfølelsen, og se rekkevidden av sine egne handlinger og valg. Dette med økt kontroll i småinngrupper er nok det som trigger venstresiden, som tilsynelatende er skribentenes ståsted:

For de på venstresida som mener biologi er farlig, burde det også være et poeng at boka er skrevet fra et tydelig ståsted til venstre. Bongard og Røskaft mener nemlig det er på høy tid at den norske venstresida tar biologien på alvor, noe en rekke tidligere politiske forsøk ikke har gjort (Dette i følge Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen, Atekst) .

Anmeldelsene av boken deres vektlegger dette med kontroll;

Sosial kontroll, som vi helst kjenner i form av negative former som janteloven og bygdedyret, har også en positiv, demokratisk funksjon. Den hindrer fremmelige enkeltpersoner å ta seg til rette på andres bekostning. Men for at den skal virke på en hensiktsmessig måte, og ikke utnyttes til for eksempel heksejakt, kreves det åpenhet og kunnskap (Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen)

Her sies det implisitt at sosial kontroll har sine positive sider, og også i kronikken til Bongard er dette med kontroll fremtredende:

Det er mulig å bruke inngruppefølelsene som demokratisk kontroll. En politikk for bærekraftige samfunn over årtusener må bygge på kunnskap om at vi er formet for å fungere i nære relasjoner i små grupper, og at våre evolverte følelser for lojalitet, solidaritet, ansvar for nærområdet og felles framtid ikke fungerer i dagens samfunn hvor det er millioner av deltagere.

For meg derimot er dette interessant fordi at med mindre “inngrupper” reduseres behovet for reguleringer og formell kontroll.Det er to forskjellige utgangspunkter. Vassnes vektlegger “sosial kontroll” sett fra samfunnets side: individene bør kontrolleres og dirigeres i riktig retning. Bongard vektlegger også det med “å bruke inngruppefølelsen” som “demokratisk kontroll”. Det er en klar retning på begge disse sitatene. For meg derimot er det mer interessant å se det fra individets ståsted, slik Bongard gjør det i sitatet øverst. Jeg repeterer:

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto.

Man øker altså individets eget ønske om å gjøre noe bra – for meg minsker da behovet fra samfunnet med å kontrollere det. Det er ingen grunn til at poengene som presenteres i kronikken skulle lede til en sosialistisk politikk. Tvert imot. Det venstresidens politikk ikke tar hensyn til er nettopp menneskets natur – menneskets motiver. Vesntresidens politikk er relativt antidemokratisk i sin natur, når den forsøker å bortregulere den individuelle friheten, påvirkningsevnen og ansvarsfølelsen. Når da forfatterne er så opptatt av følelser og motiver, burde det være klart at man ikke må frata individene ett av hovedmotivene for å delta og å vise ansvarlighet; nemlig muligheten til å delta og vise ansvarlighet. Jeg har aldri vært den som har skreket høyest om menneskets potensial, men konklusjonen min er uansett at en sosialistisk politikk ikke er fruktbar sett i lys av for eksempel evolusjonspsykologi. Dette har jeg diskutert mer utdypende i posten Liberal? Jeg? som stammer fra like etter min innmeldelse i Venstre. Og for å være så freidig å sitere meg selv:

Skal vi tro (eventuelt parafrasere) Frans de Waal, og for eksempel boken Our Inner Ape, så er mennesket et resultat og en miks av Bonoboer og Sjimpanser. Én menneskelignende primat som har sex for å løse maktproblemer og én menneskelignende primat som bruker makt og skaper problemer for å få sex… På denne finurlige blandingen skal vi altså liksom gå rundt å ta frie, men veloverveide, valg. Jada.

Jeg tror altså ikke mennesket tar så veloverveide beslutninger, jeg tror evnen til å ta veloverveide beslutninger er begrenset, og jeg tror den totale frihet til å ta veloverveide beslutninger kan være med å skape solide doser angst – eller i seg selv skape et behov for mer rigide styresett. Slik sett sympatiserer jeg jo med Sosialistisk venstreparti som tar konsekvensen av at mennesket ikke vet sitt eget beste og fører en politikk som er ment til å bortregulere friheten og tvinger de til å ta “riktige” og samfunnsnyttige valg.

Men jeg mener absolutt ikke at SVs politikk er i nærheten av å ha løsningene. En lang forklaring er mulig, men også en kort en til meg å være; politikere er også mennesker! Ergo er det ikke for smart å la en liten delvis og stadig mer selvoppnevnt “elite” av disse besitte alle makt til å regulere andre enkeltindivider (vi vet jo hvordan det har gått tidligere).

Derimot er Venstres politikk fortreffelig da den vektlegger frihet og ansvar. Og for å sitere meg selv igjen her:

Denne ansvarliggjøringen kan selvsagt oppnås gjennom Venstres politikk, spesielt på områder som lokaldemokrati, frivillighet, nærmiljø og sivilsamfunnet. Spesielt mener jeg at tiltak rett mot mer lokaldemokrati vil kunne føre til at man tydeligere og raskere får se konsekvensene av sitt valg. På et lokaldemokratisk plan er det også lettere å holde oversikt over sakskomplekset, og dermed større mulighet til å sette seg tilstrekkelig inn i de sakene en ønsker å ta stilling til. Dette vil ha positive effekter på engasjementet også i forhold til det nasjonale og internasjonale plan. Frivilligheten, nærmiljøet og sivilsamfunnet er også utrolig viktige brikker for a) å skape ansvarlige individer og b) faste, sikre/trygge og gode holdepunkter i tilværelsen. Og vi trenger begge deler for at et liberalt samfunn skal fungere.

Ellers/aktuelt:

Terje Bongard, en norsk humanbiolog og forsker ved NINA, er nå ute med boken Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon. Som del av å skape oppmerksomhet rundt dette har de skrevet denne kronikken i Dagbladet. Se anmeldelse av boken på adrssa.no. Den er også anmeldt/kommentert av vitenskapsjournalist (og fast skribent i Klassekampen) Bjørn Vassnes i Klassekampen, mannen som blant annet har skrevet om religion og evoulusjon i Sjelens sult, noe jeg selvsagt måtte kommentere i bloggposten “Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult“. Anmeldelsen kan leses via Atekst (ret-web01.int.retriever.no):

]]> http://per-arne.no/blogg/2010/l%c3%b8sningen-ligger-i-fellesskapet/feed/ 3 http://per-arne.no/blogg/2010/l%c3%b8sningen-ligger-i-fellesskapet/ http://feedproxy.google.com/~r/Per-arneno/blogg/~3/bAIaQ496OrA/ http://per-arne.no/blogg/2010/angst-d%c3%b8d-religion-og-ekstremisme/#comments Wed, 14 Jul 2010 16:24:47 +0000 Per-Arne http://per-arne.no/blogg/?p=1031

Det er velkjent at mange tyr til religionen i vanskelige eller usikre tider. Nå har forskere funnet vitenskapelige bevis for denne reaksjonen. (Foto: Istockphoto)

I forrige uke ble tre menn pågrepet i Norge, mistenkt for å ha planlagt terrorangrep i samarbeid med det islamistiske terroristnettverket Al-Qaida. Hva kan være grunnen til at mennesker går så langt som til å skade andre for sine religiøse overbevisninger?

Les resten av artikkelen på forskning.no

Interessant artikkel om forskning på terrorisme, religion, angst, død osv på forskning.no. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og måtte kommentere. Artikkelen trer inn i et ulent terreng hvor man ser at religion skaper angst, angst skaper religion, angst skaper ekstremisme, ektremisme skaper angst osv. Dette blir litt av en sirkel.

Uncertainty Management versus Terror Management

Artikkelen presenterer både et såkalt Uncertainty Management-perspektiv, og et såkalt Terror Management-perspektiv. Problemet er at Ian McGregors perspektiv skiller seg grunnleggende fra Terror Management-perspektivet som presenteres i de to andre tekstene det refereres til; Pyszczynski et al. (2006) og Friedman & Rholes (2007). Selv mener jeg at det er mulig å se disse to teoriene i sammenheng (se kapittel 6 i Angst, død og religion), men det er forskerne bak Terror Management Theory helt uenig i – noe de har formidlet både i forskning og til meg personlig da jeg prøvde å antyde dette.

Rike versus fattige

¨Angående at “rike” land er mindre religiøse enn fattige, får en variant av denne påstanden omfattende støtte fra de verdensomspennende World Value Survey, blant annet publisert i boken Sacred and Secular av Pippa Norris og Ronald Inglehart. Her samler de data verden over og hevder å se mindre religiøsitet i post-industrialiserte land. Deres teori knytter dette opp til eksistensiell trygghet – og kan dermed støtte perspektivet til både Ian McGregor og Terror Management.

Norris og Inglehart mener også at dette med eksistensiell sikkerhet kan forklare det evinnelige paradokset med religiøsiteten i USA. Her skylder Norris og Inglehart på at velferdssystemet i USA ikke gir samme eksistensielle sikkerhet som det gjør i andre post-industrialiserte land.

Religion og angst

Det er unektelig en sammenheng mellom religion og angst, slik det presenteres i både Shreve-Neiger & Edelstein (2004) og i artikkelen på forskning.no. Dog yter ikke forskning.no-artikkelen rettferdighet til Shreve-Neiger og Edelstein. Først og fremst presentere Shreve-Neiger og Edelstein at bildet både er mangelfullt og absolutt ikke entydig. En av grunnene til manglende resultater er at forskningen ikke er gjort over lengre tidsperioder, at det er variasjon i antall variabler og at det er ofte en dårlig operasjonalisering av så vel religion og religiøsitet som angst (Shreve-Neiger & Edelstein (2004) 389-392).

De påpeker i deres metastudie at tidligere studier har vist varierende resultater: at religion fører til mindre angst, at religion fører til mer angst og til studier som ikke viser noen sammenheng mellom religion og angst. Overordnet sett er bildet at religion bidrar positivt både til fysisk og mental helse. Noen av fordelene” ved religion summeres opp i (den i mine øyne noe apologetiske) boken Handbook of Religion and Health (2001) og er for eksempel: Håp og optimisme, formål og mening med livet, høyere selvtillit, mindre ensomhet, mindre depresjon og hurtigere rekonvalesens etter depresjon, færre suicidale, færre selvmord og mindre angst (side 288). Dette bildet finner man også i “Religiosity and Mental Health: A Meta-Analysis of Recent Studies” (Hackney, Charles H., and Glenn S. Sanders), “Religion and mental health: evidence for an association” (Koenig, H. G., and D. B. Larson), “Research on Religion and Mental-Health: An Overview of empirical findings and Theoretical Issues (Levin, Jeffrey S, and Linda M Chatters) og “Should never the twain meet? Integrating models of religious personality and religious mental health.” (Maltby, John, and Liza Day)

Extrinsic versus intrinsic

Shreve-Neiger & Edelstein deler (slik det er vanlig innen mye av religionspsykologien) opp i såkalt “intrinsic” og “extrinsic” religiøsitet (fra Gordon W. Allport og Michael J. Ross), og viser hvordan “intrinsic” drar datamaterialet i retning av et ”positivt” forhold mellom religiøsitet og angst – altså at intrinsic religiøsitet bidrar til mindre angst, mens extrinsic religiøsitet bidrar til å forkludre dette bildet ved å virke motsatt – at de som er extrinsic har større problemer med angst (Shreve-Neiger & Edelstein 2004:389-392).

Alt henger sammen med alt

For å koble alle disse sammen kan jeg jo føye til at Terror Management Theory har utført eksperimenter hvor forsøkspersonene har blitt delt inn i kategoriene ”intrinsic” og ”extrinsic” og foretatt eksperimentene etter terror-angrep. (Dette er gjort i artiklene “Terror Management and Religion: Evidence That Intrinsic Religiousness Mitigates Worldview Defense Following Mortality Salience.” (Jonas, Eva, and Peter Fischer) og “Coping With Terrorism: The Impact of Increased Salience of Terrorism on Mood and Self-Efficacy of Intrinsically Religious and Nonreligious People.” (Fischer, Peter, Tobias Greitemeyer, Andreas Kastenmuller, Eva Jonas, and Dieter Frey). Forskningen herfra viser at kun de med ”intrinsic” religiøsitet hadde et religiøst forsvarsverk som beskyttet de mot angsten knyttet opp til døden og/eller usikkerheten.

De som har extrinsic form for religiøsitet har altså ikke et ”like velfungerende” forsvarsverk mot dødsangsten (Jonas og Fischer) og man ser det igjen i angst-statistikken til Shreve-Neiger og Edelstein. Man ser også at man reagerer ”religiøst” etter dødelighetspåminnelser som terrorangrep (Jonas og Fischer), noe som underbygger påstanden til Norris og Inglehart om at de som bor i krigspregede området er mer religiøse enn de som bor i for eksempel fredelige Norge.

via forskning.no

Mange benytter “fundamentalisme” fundamentalt feil. Her er en ny og god artikkel fra forskning.no om fundamentalisme.

Posted via email from Per-Arne

Da er det visst blitt helg! Noen som tror at Fjordland drister seg til å bruke denne i reklamen for sine hurtigmiddagsprodukter? Forslag er hvertfall sendt til Fjordland. Dog sliter han med de monoteistiske gudene når han eventuelt kommer til himmelen…

Det jeg tenker på er om en religionsdefinisjon skal definere hva religion som verdensomspennende fenomen rommer av innhold, eller skal en religionsdefinisjon definere hva det er ved religion som skiller det fra andre kulturelle fenomener?

En definisjon er definert av ordnett.no til blant annet

• setning som tjener til å angi innholdet av et begrep eller ord
• nøyaktig bestemmelse og avgrensing av et begrep

Slik jeg har lest mine hyllemetre med religionsdefiniisjonsproblematikk og annen teoretisk religionsvitenskap, oppfatter jeg det som at religionsdefinisjoner stort sett er forstått som førstnevnte og i svært liten grad som sistnevnte. Kanskje i frykt for essensialismestempelet? Religionsdefinisjoner søker slik jeg ser det i stor grad å beskrive hva religion inneholder – altså hva man kan tenke å finne tilknyttet til religiøs tro og praksis. Det er klart at en del monotetiske minimumsdefinisjoner kan fylle oppgaven til sistnevnte, men det er sjelden eksplisitt uttalt at dette er hensikten. Polytetiske definisjoner og monotetiske definisjoner med flere elementer, har derimot tilsynelatende tatt på seg oppgaven med å få til førstnevnte.

Jeg mener et slikt prosjekt alene er både relativt unødvendig, og relativt uproduktivt med hensyn både til teoretiske øvelser og praktisk anvendelse i forskning. Religionsdefinisjoner burde etter min mening (også) fokusere på å avgrense religion mot tilstøtende fenomener. Dette vil være langt mer produktivt så lenge man ikke går i fellen med å blande teori og definisjon. Egentlig mistenker jeg at mange av de som ønsker en definisjon som omfatter innholdet av religion allerede har gått i denne fellen og forsøker å implementere en religionsteori i definisjonen sin. En blanding av teori og definisjon i et tilfelle hvor man vil avgrense religion vil kunne føre til at man gir uttrykk for å ha funnet religionens universelle essens.

Men hvis man lar definisjonen avgrense religion mot noe annet, må man samtidig kunne akseptere at (de teoretiske) årsakene til religion ikke nødvendigvis ligger utelukkende i det som skiller religion fra andre kulturelle fenomener (som fotball). Det er for eksempel nemlig ikke nødvendigvis slik at religioners opphav og evolusjonære standhaftighet er å finne i dets “eksklusive” aspekter – det “karakteristisk religiøse” om man vil si det med litt essensialistiske termer. Teoretisk sett kan det som definerer (avgrenser) religion være et tilfeldig biprodukt (guder/agenter/mcia) av aspekter som religion deler med andre kulturelle fenomener – som teoretisk sett kan ha funksjonalitiske forklaringer (commitment signaling, helse osv.). Det som religion for de fleste dreier seg om (kan for eksempel være vaffelsteking, kaffekoking, basar, sang, dans osv.) og det som er årsakene til religion (commitment signaling, behov for beskyttelse etc.) er dermed ikke nødvendigvis det som avgrenser religion mot andre kulturelle fenomener – og dermed gjør religion til religion. Dermed kan man ikke (om man vil) si at religionens “essens” er det samme som religioners eksklusive eller karakteristiske domener. Eller? Er jeg på kant med lærebøkene nå?

1. funksjonalistiske definisjoner av religion
2. substansielle definisjoner av religion
3. en kombinasjon av substansielle og funksjonelle.

De substansielle definisjonene av religion konsentrerer seg naturlig nok om hva religion er; hva er de karakteristiske trekkene ved religion (guder, ritualer, myter, tro på liv etter døden etc.). De funksjonelle derimot, konsentrerer seg om hva religion (ubevisst) gjør for de religiøse sosialt eller psykologisk; hvilke behov dekkes gjennom ritualer, guder og myter? Begge disse typene kan inneholde ett, eller flere elementer. Kombinasjonen er selvsagt når man innlemmer både funksjonalistiske og substansielleelementer i definisjonen. Disse må nødvendigvis inneholde mer enn ett element. I tillegg kan alle disse definisjonstypene være enten monotetiske eller polytetiske. Monotetiske definisjoner krever tilstedeværelse av alle listede elementene for at noe skal kalles religion (elementene blir nødvendige), mens polytetiske definisjoner lister et sett av flere elementer hvor det er tilstrekkelig å ha noen av disse, men ikke nødvendig å ha alle eller bestemte. Se bloggpostene: Religion som adapsjon eller evolusjonært biprodukt? Del 1: Finnes religion? og Om prototyper: Benson Saler, familielikhet, prototype-teori og exemplar approach for en grundigere diskusjon om religionsdefinisjoner.

Fotball som religion (i lys av en foreliggende definisjon)

For å se på om fotball er religion er det nærliggende å se til en av de mest kjente religionsdefinisjonene. Nemlig den til Clifford Geertz hvor han sier religion er:

(1) a system of symbols which acts to (2) establish powerful, pervasive, and long-lasting moods and motivations in men by (3) formulating conceptions of a general order of existence and (4) clothing these conceptions with such an aura of factuality that (5) the moods and motivations seem uniquely realistic. (Fra artikkelen Religion as a Cultural System  i Anthropological Approaches to the Study of Religion, 1966).

Som man ser så inneholder denne både substansielle (1, 3, 4) og funksjonelle elementer (2, 5), men den er i hovedsak funksjonalistisk da de subtansielle elementene er forankret i det funksjonelle mål.Måler man fotball opp mot denne definisjonen av religion, så er det liten tvil om at fotball (eller ) tilfredsstiller kravene til å være religion.

1. Fotball er et system av symboler.
2. Fotball skaper definitivt sterke, gjennomtrengene og standhaftige (sinns)stemninger og motivasjoner hos mennesker.
3. Så lenge begrepet “general order of existence” fremstår så fluffy som det gjør kan man ikke nekte for at enkelte fotballmiljø skaper/forsterker disse motivasjonene i relasjon til “a general order of existence”. Nå definerer Geertz “general order of existence” litt nærmere, og hevder at noen kan godt ha et religiøst forhold til golf, men ikke kun på bakgrunn av et lidenskapelig eller manisk forhold til golf (da kan man strengt tatt benytte begrepet lidenskap for å betegne dette). For at noen skal ha et religiøst forhold til golf, eller i vårt tilfelle fotball, hevder han at golf (fotball) også må sees på som symboler for en slags transcendent sannhet (se side 12-13). Det er en presisering, men ikke en voldsom presis en. Fotball tilfredsstiller fortsatt dette, spør du meg. Mange konstruerer sin tilværelse omkring klubben i sitt hjerte, og ser sin plass i tilværelsen som én del av den klubbens kamp for tilværelsen, seier eller kamp for å grisedenge naboklubben. Dette har implikasjoner for ens forhold til det trancendente, hvertfall ubevisst. Svært mange av de store oppgjørene innen fotballen knyttes også opp til religiøse og politiske skillelinjer i byer og land. Geertz knytter også sin forståelse av “a general order of existence” mer kostavelig til “orden – at religion må skape orden i en kaotisk tilværelse. Dette trenger ikke være bevisst, men fotball har definitivt den evnen.
4. Klarer fotball å kle sitt budskap inn i et så stort nett at…
5. disse motivasjonene som skapes virker realistiske? Ja, det gjør de definitivt.

Jeg er kanskje ikke helt på trygg grunn, men det er hvertfall overflatisk grunn til å se på fotball som religion når man tar utgangspunkt i Geertz’ definisjon. Dette er ikke nok til å overbevise meg. Dette viser for min del at definisjonen er for lite ekskluderende. Definisjonen til Geertz har det klassiske problemet til funksjonalistiske definisjoner; den inkluderer for mye og mangler kriterier som kan skille ut hva som er særegent for religion: hva er det religion har og gjør som ikke andre kulturelle fenomen har og gjør? Geertz definisjon gir kanskje et godt bilde av religion slik religion fremstår, men den kan egentlig ikke avgrense religion mot andre fenomener. Ateisme, som skal være motsatsen til religion, ville også bli inkludert i Geertz’ definisjon – og andre funksjonalistiske definisjoner.

Sammenligningen med Clifford Geertz er gjort med tanke på at den åpner opp for at fotball kan defineres som religion. Andre definisjoner vil i langt større grad klargjøre at fotball ikke er religion. Deriblant den substansielle, monotetiske minimumsdefinisjoner som “belief in spiritual beings” (Edward Burnett Tylor) eller Melford Spiros “an institution consisting of culturally patterned interaction with culturally postulated superhuman beings” (som jeg har mye til overs for). Om fotball er religion er altså først og fremst et spørsmål om hvordan man definerer religion (og fotball). Spør du meg er det altså interessant å sammenligne fotball og religion, men det er noe galt med religionsdefinisjonen man benytter hvis sammenligningen fører til at man setter likhetstegn mellom fotball og religion.

Morsom video, men også fascinerende at Scientologikirken reklamerer på visningssiden.

Posted via email from Per-Arne

Fotball har mange likhetstrekk med religion. Når man henviser til religion og religiøsitet for å si noe om fotball (eller andre kulturelle fenomen) er det som oftest for å betegne en sterk grad av engasjement, lidenskap eller altoppslukenhet. Men likhetene strekker seg lengre enn dette. På det funksjonelle plan er også fotball og religion like, da de i relativt (og overraskende) stor utstrekning tilfredsstiller de samme (ubevisste) behovene. Substansielt er det også likhetstrekk, og noen (f. eks Dag O. Hessen) vil si at også foball har sine guder. Men det er her religion og fotball skiller lag: Det er kvalitativ forskjell i rollen til fotballens guder og religioners guder, og der er forskjell på hvordan de oppfyller sin funksjon. Fotball og religion sørger også for prosessering av døden, dødeligheten og dødsangsten på kvalitativt forskjellig måte.

Fotball byr på konger, helter og guder, og er ikke bare religionssubstitutt, men religion (Dag O. Hessen i Stammens hyl)

Fotball og religion sammenlignes ofte. Denne gangen er det biologen Dag O. Hessen som sammenstiller religion og fotball i den interessante artikkelen “Stammens hyl“, og hin dagen markerte jeg min uenighet med teologen Theo Hobsons artikkel “The World Cup: a ritual that works“. Som oftest gjøres slike sammenligninger utenfor akademia, enten det er fotball, musikk eller politikk som sammenlignes med religion. Fra disse sammenligningene og de kjente frasene om “(miljøorganisasjonen) er som en religion“, eller “har et religiøst forhold til (musikk)“, kan man gjøre mange interessante betraktninger om hvordan (lek)folk ser på religion. Personlig syns jeg sammenligningene har noe for seg. Hessen lanserer i sitatet over at det er noe substansielt likt mellom fotball og religion. Det er jeg skeptisk til, men jeg er absolutt enig i at det er mange likheter funksjonalistisk sett. Selve diskusjonen er også fruktbar, da den kan lede til interessante betraktninger om både fotball og religion.

Vet de noe ikke vi vet?

“Fotball er som religion” er ment for å forklare fotball (forstått som kulturen rundt spillet fotball), utifra religion. Dette er en interessant idé for meg som religionsviter, fordi det impliserer at fotball er noe uoversiktlig og uhåndgripelig, mens religion er noe konkret og forståelig. Religion blir sett på som en referanse som det er antatt at folk forstår, mens fotball er noe som må forklares (med religion). Det verste er jo at dette er en sammenligning som folk flest forstår intuitivt. Betyr dette at “folk flest”, i motsetning til religionsviterne, vet hva religion er? Er dette en slags folkelig hån mot religionsvitenskapen? Den kognitive antropologen (og kognitiv religionsviter) Pascal Boyer har formulert det slik i Religion Explained:

If you say “I use genetic algorithms to produce computationally effecient cellular automata,” people see quite clearly that kind of thing probably requires some effort. But if you are telling them that you are in the business of “explaining religion”, they often do not see what is so complicated or difficult with that. Most people have some idea of why there is religion, what religion gives people, why they are sometimes so strongly attached to their religious belief, and so on (Side 5).

Vi (religionsvitere) som siden 1870 tallet har forsøkt å finne ut hva religion er, opplever at det på folkemunne i det minste er såpass klart hva religion er at man kan bruke det til å forklare noe annet (som for mange virker passelig opplagt). Mer om lekfolks oppfatning av religion en annen gang.

Funksjon og substans

I stedet for en lang diskusjon om hva religion er, hva fotball er, likhetstrekk og ulikheter så går jeg rett på to domener hvor fotball tilsynelatende har minst til felles med religion. Uavhengig av religionsdefinisjon vil en sammenligning mellom fotball og religion møte utfordringer når det gjelder guder og døden. Uten å gå for dypt inn i en religionsdefinisjonsdebatt så kan man konstatere at to karakteristiske og særegne trekk ved religion (dog verken tilstrekkelig eller nødvendig i manges øyne) er

1. relasjonen til overnaturlige agenter og
2. bevisst prosessering av døden

Kan fotball sies å ha de samme karakteristiske trekkene? Når det gjelder det første så sier jo Dag O. Hessen at “Fotball byr på konger, helter og guder” og at dette gjør at fotball ikke bare er et religionssubstitutt, men religion. Fotball har konger og helter, og de er absolutt idolisert og guddommeliggjort. Men de er ikke overnaturlig, og de er ikke kontraintuitive, slik religioners guder er. De har også en annen funksjon i livet til “menigheten”. Det er klart det er grensetilfeller mellom idoliserte mennesker og enkelte guddommer, men jeg mener fortsatt at selv ikke Maradonna når opp til for eksempel Mao og Stalin når det gjelder å oppfylle en slags guddommelig funksjon. Når det gjelder å prosessere døden menes det i vid forstand hvordan religion (for individene); bearbeider, behandler, dyrker, manipulerer omgår og bruker “døden”, menneskers dødelighet og dødsangsten. Her kommer fotball til kort i forhold til religion. Selvsagt har fotball en eksistensiell funksjon, de fleste aspekter av kulturen har det:

It doesn’t matter whether the cultural hero-system is frankly magical, religious, and primitive or secular, scientific, and civilized. It is still a mythical hero-system which people serve in order to earn a feeling of primary value, of cosmic specialness, of ultimate usefulness to creation, of unshakable meaning. They earn this feeling by carving out a place in nature, by building an edifice that reflects human value: a temple, a cathedral, totem pole, a skyscraper, a family that spans three generations. The hope and belief is that the things that man creates in society are of lasting worth and meaning, that they outlive and outshine death an decay, that man and his product count (Erest Becker, The Denial of Death, 1973).

Terror Management Theory har også vist hvordan en påminnelse om døden øker oppslutning om sitt lag i artikkelen “Terror management and the vicissitudes of sports fan affiliation: the effects of mortality salience on optimism and fan identification“. Til tross for dette prosesserer ikke fotball døden på samme måte som religion. For religion er dette én av dets hovedanliggende. For fotball er det en bieffekt. Religion prosesserer døden bevisst, i tillegg til at dette også foregår ubevisst. Fotball prosesserer døden kun ubevisst. Dette viser to områder hvor fotball ikke kan sies å være lik religion. Spør du meg er fotball et religionssubtitutt og ikke religion (eventuelt er religion et fotballsubstitutt?), men egentlig er dette et spørsmål om hvordan man definerer, og eventuelt operasjonaliserer, religion… det er også er spørsmål hva en religionsdefinisjon er og skal være. Er religion definert av dets karakteristiske og særegne trekk, eller skal en religionsdefinisjon gi en deskriptiv beskrivelse av religion i sin helhet og dermed inkludere en rekke elementer man klart finner innen andre aspekter av kulturen? Mer om det senere (tidenes cliffhanger?)

Posted via email from Per-Arne