Innholdsforetegnelse for serien: 59 grader nord. Sesong #2

1. Førvalgsgalskap
2. Kort fortalt om samarbeid
3. Problemfokusert
4. Oppskrift på uttalelse
5. Tankerekken som ender i Frp-åpning
6. Uttalelse fra Bergen Venstres årsmøte: Norge trenger en liberal regjering

Her kommer den berømmelige uttalesen til Bergen Venstre hvor det åpnes for at Venstre kan gå i forhandlinger med blant annet Frp. Jeg stemte for, men denne bloggserien viser jo at jeg skulle ønske uttalelsen var noe annerledes. Når det er sagt mener jeg at mine to viktigste premisser er ivaretatt, nemlig 1) at hele formålet med å søke makt er at man ønsker å forsøke å danne en regjering som er bedre enn dagens rødgrønne og 2) at uttalelsen ikke inneholder en garanti om at vi vil bidra til en borgerlig regjering.

Angående punkt 1) så er det klart at man kan tvile på realismen i forsøket -> vil virkelig Frp sitte i, eller støtte, en regjering som fører en bedre miljøpolitikk enn dagens rødgrønne? Men har Venstre egentlig noe annet valg enn å forsøke og se hvor det ender? Hvis ikke dette når frem, så er man “bare” på stedet hvil med fortsatt rødgrønn miljøbrems.

Angående punkt 2) så har det vært utrolig viktig at man ikke låser våre eventuelle forhandlere til å støtte en borgerlig regjering uansett. Da ville Høyre og Frp kunne føre en valgkamp uten hemninger: og Høyre og Frp uten hemninger er stygt for både miljø og et flerkulturelt samfunn. Skal derimot en bred borgerlig regjering være realistisk, må nå Frp nødvendigvis moderere seg gjennom valgkampen – og forhåpentligvis tape mange velgere på det. Men det er altså ikke sikkert at det blir en borgerlig regjering uansett, og hvis det blir det er det ikke sikkert det blir med Frp. Jeg tror denne åpningen for Frp er eneste mulighet til at vi etter valget kan få en regjering med Høyre, Krf og Venstre. Ikke det at jeg liker tanken på Erna Solberg som statsminister, men det er tross alt bedre enn en regjering med Frp i.

Her er uttalelsen:

Norge trenger en liberal regjering

Bergen Venstre ønsker en ny regjering etter valget i 2013. Norge trenger liberal politikk der frihet for enkeltmennesket står i sentrum; der klimautfordringene tas på alvor; der vi satser sterkt på forskning, utdanning, kunnskap og kompetanse. Venstre må søke makt for å gjøre Norge mer liberalt.

For liberalere er enkeltmennesket viktigere enn systemer. Velferd i offentlig regi skal gå til de som trenger det mest. Velferdsstaten må være et redskap som sikrer like muligheter og et godt sosialt sikkerhetsnett til de som trenger fellesskapets hjelp.

Dette står i kontrast til kollektivismen og strukturkonservatismen som føres av dagens regjering, der særinteresser vinner over langsiktig bærekraft. Etter to perioder med en Arbeiderparti-dominert regjering er det på tide med et regjeringsskifte.

Venstre vil føre en politikk basert på det liberale demokratiets fellesverdier. Synet på et progressivt Norge med rom for verdiskapning, private initiativ og enkeltmenneskets frie utfoldelse utenfor statens styring tilsier at Venstre må søke makt i en borgerlig regjering.

Den største trusselen mot en fremtidsrettet miljøpolitikk og en anstendig innvandringspolitikk er en mindretallsregjering som gir Ap, Høyre og Frp muligheten til å overkjøre de mindre partiene i Stortinget. En mindretallsregjering vil gjøre det vanskelig å hindre dette selv med forpliktende budsjettsamarbeid. Derfor foretrekker Venstre å være en del av en flertallsregjering.

Venstre kan ikke sitte i eller støtte en regjering som går mot partiets grunnleggende verdier. Det er en forutsetning at en regjering Venstre deltar i fører en mer miljøvennlig politikk enn den sittende regjeringen.

En ny, borgerlig regjering må også føre en human asylpolitikk i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Innvandrings- og integreringspolitikken må ta utgangspunkt i enkeltmennesket, ikke gruppetenking basert på etnisitet eller religion.

Videre må norske politikere i årene fremover ha mot til å gjennomføre nødvendige reformer som sikrer en videreføring av velferdsstaten. Venstre ser det som vår oppgave å se til at disse omstillingene ikke går ut over de svakeste i samfunnet.

Behovet for en ny regjering etter valget i 2013 gjør at Venstre vil være åpne for regjeringsforhandlinger med alle de nåværende opposisjonspartiene. Resultatet av valget og forhandlingene vil avgjøre om Venstre skal delta i regjering.

Bergen Venstre vil:

• at Venstre etter valget i 2013 skal gå i regjeringsforhandlinger med de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget
• at Venstre skal sette en ambisiøs miljøpolitikk, en anstendig innvandringspolitikk og en varm velferdspolitikk som krav til en ny regjering

Hemmelig notat: Slik skal Arbeiderpartiet slå Høyre i 2013

Det hemmelige strateginotatet til Arbeiderpartiet er lekket til pressen (Les dokumentet her; Apstrategi 2013). Slikt gir artig lesning for oss, og leder oss av gårde på en vei som endre med Jon Almås som kommunikasjonsrådgiver og Are Kalvø som Barack Obama.

Regjeringen leverer ikke på miljø

Blant annet har Arbeiderpartiet gjennomført omfattende velgerkartlegginger og meningsmålinger. De viser interessant nok at velgerne er mer positiv til regjeringen enn før, men at “regjeringen ikke vil nå sine viktige målsetninger innenfor områder som samferdsel, helse, fattigdomsbekjempelse og miljøspørsmål”. Og det er vel en svært så korrekt observasjon, enn så lenge regjeringen ikke forsøker å gjøre noe på disse områdene. Spesielt innen miljøspørsmål har de jo forsømt seg.

Skjule sitt eget ansikt

Det neste punktet som er interessant er partisekretær Raymond Johansens frykt for at Arbeiderpartiet “oppfattes som å være mer opptatt av systemer enn enkeltmennesker”. Men er ikke det nettopp kjernen i det Arbeiderpartiet står for? Båret med stolthet og tydelighet frem av Jens Stoltenberg? For eksempel i Marie Amelie-saken uttalte han: “Noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker“. Senere har Trine SKei Grande, i kronikken Vi går ikke mot Høyre, poengtert at det ville være utenkelig for en liberal statsminister å si det samme.

Hvis Arbeiderpartiet nå skal skjule at de er mer opptatt av systemer enn av enkeltmennesker, slik Høyre har klart å skjule at de er mest opptatt av millioner og ikke av mennesker, så er det jo ikke rart at man i strategidokumentet tar til orde for at mens man i 2009 ønsket å mobilisere egne velgere ved å snakke om egen politikk, så blir det foran valget i 2013  viktigere å skape et skremmebilde av den borgerlige staten. Spørsmål de skal ta stilling til er “hva skal være hovedelementene i vår fortelling om et H/Frp-styrt Norge”, “hvilke konfliktlinjer med høyresiden er det viktig å få tydelig fram” og “hvordan skal vi omtale Krf og Venstre i debatten”?. Jeg gleder meg til svaret, men vi har jo allerede sett konturene når det gjelder det siste spørsmålet: Venstre skal demoniseres, bekjempes og støtes fra seg.

Jens Stoltenberg som Venstrestatsminister

Et annet interessant funn i Arbeiderpartiets målinger og analyser er at et stort flertall av Venstres velgere foretrekker Jens Stoltenberg som statsminister. Det står ikke hvem de foretrekker han foran. Er det foran Erna Solberg eller Siv Jensen så kan man jo forstå det. Ingen som er med sine fulle fem ønsker vel slike folk til å lede landet? Fysjameg. Da er det mye bedre med en jovial mann som følger ender over veien og som lager fine taler om åpenhet og sånn. Men uansett er det et viktig signal om at Venstres forestående valg av regjeringspartnere er vanskelig.

330000 mellom Arbeiderpartiet og Høyre

Til sist viser analysene til Arbeiderpartiet at mens 22% av deres potensielle velgere er på gjerdet det befinner 33% av de seg i Høyre. Om lag 330.000 velgere vingler i dag mellom Arbeiderpartiet og Høyre. 330.000 usikre som befinner seg et sted i det politiske landskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Venstre hadde jo gjort et brakvalg om de bare hadde fått halvparten av disse. Ved stortingsvalget 2009 hadde Venstre i overkant av 100.000 velgere og fikk 3,9%. Hadde Venstre fått 330.000 hadde de bikket 12%.

Hvorfor ikke Venstre?

Så hvorfor stopper ikke disse velgerne opp et sted i midten mellom Arbeiderpartiet og Høyre? Venstres velgere blir mer og mer lojale i følge undersøkelser utført for TV2 og Politisk.no, så det er ikke så mye som tyder på at Venstres oppslutning skapes av folk som er på gli frem og tilbake og tar et stopp innimellom. For å kapre disse mellomvelgerne vil Arbeiderpartiet endre sitt budskap fra “velferd fremfor skattekutt” til et budskap om “trygg økonomisk styring, trygghet for arbeid og velferd, samt fornyelse”, fordi dette går bedre hjem hos denne velgergruppen. Velgergruppen er videre skeptisk til skatteøkning, og vil beholde dagens skattenivå. Hvis Arbeiderpartiet har rett i at dette er viktige saker for mellomvelgerne, så er det jo egentlig enda mer forunderlig at ikke flere velgere stopper hos Venstre. For både de blå og røde av disse mellomvelgerne, så er jo Venstre nærmere deres politiske standpunkt enn henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet. Venstre er for en trygg ønonomisk styring, og står ikke noe tilbake for dette sammenlignet med Arbeiderpartiet og Høyre. Men når det gjelder den økonomiske politikken, så er det jo et kortere sprang fra Arbeiderpartiet til Venstre, enn fra Arbeiderpartiet til Høyre. Og det er kortere fra Høyre til Venstre, enn fra Høyre til Arbeiderpartiet. Venstre er også partiet som bygget velferdsstaten, og som stadig jobber for å forbedre og fornye den. Her gjelder det samme. Venstre står mellom Høyre og Arbeiderpartiet, og for velgere som ser dette som viktig nok til å bytte parti fra for eksempel Arbeiderpartiet, burde kunne finne seg mer til rette med Venstres politikk enn Høyres. Og så dette med fornyelse da. Arbeiderpartiet? Høyre? Strukturkonservativisme versus hardbarket konservativisme. Pøh. Ikke noe fornyelse der i gården. Det er jo selve poenget.

Nei, at ikke flere av disse velgerne stopper opp et sted mellom Arbeiderpartiet og Høyre, må for Venstres del bety én av to ting, eventuelt begge samtidig:

1. Disse velgerne som er i drift bryr seg lite om Venstres kampsaker innen miljø og innvandring hvor de her foretrekker en passiv, reservert og egoistisk holdning hvor det viktigste er at eventuelle tiltak ikke rokker ens egen komfortsone
2.  Disse velgerne kjenner ikke godt nok til hva Venstre står for

Mens det første er bekymringsverdig, og dessverre passer som en beskrivelse på “folk flest”, så er det siste noe Venstre eventuelt må gjøre noe med. Hvordan? Jo, vi trenger selvsagt råd fra en kommunikasjonsrådgiver og vi trenger en karismatisk taler. Prototypen på begge deler får du i dette klippet:

Alle som var på Venstres inspirasjonsseminar på Fløyen foran valget i 2011 forstår vel at man ikke bør høre på kommunikasjonsrådgivere og lignende folk, men kanskje Almås og Kalvø kanskje kunne vært noe?

via Snart slutt på håndskrevne kirkebøker – vl.no.

Foreløpig føres kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vielser og dødsfall på gamlemåten i store skinninnbundne protokoller. I løpet av året er målet å innføre et dataprogram som skal ta over.

Jeg er nylig utmeldt av statskirken og har mottatt skriftlig bekreftelse på at jeg ikke lengre er en del av Åsane menighet. Jeg likte egentlig tanken på at en dedikert person måtte inn i kirkeboken til Åsane menighet og viske vekk navnet mitt, eller i hvert fall tilføre en “frafalt” (utmeldt) bak navnet. Men nå er jeg ikke sikker på hvordan de har gjort det. Kanskje de har fylt inn “frafallen” eller “fortapt” i en rute i et regneark, printet og limt inn i boken? For dette høres jo unektelig ut som en litt primitiv, men artig, overgangsordning:

En god del menigheter har som en prøveordning fylt inn opplysningene på data og klistret utskrifter inn i kirkeboken, forteller kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Trude Evenshaug.

Innholdsforetegnelse for serien: 59 grader nord. Sesong #2

1. Førvalgsgalskap
2. Kort fortalt om samarbeid
3. Problemfokusert
4. Oppskrift på uttalelse
5. Tankerekken som ender i Frp-åpning
6. Uttalelse fra Bergen Venstres årsmøte: Norge trenger en liberal regjering

Bør Venstre åpne for samarbeid med Frp?

Hvorfor et såkalt bredt borgerlig samarbeid?

1. Vil Venstre ha makt for å gjennomføre sin politikk?
2. Bør Venstre da søke makt?
3. Innebærer det å søke makt at man går til valg på et samarbeid som realistisk sett kan få makt?
4. Bør Venstre søke makt med noen som vil samarbeide med Venstre?

File Sharing Religion: Church of Kopimism Officially Recognized In Sweden.

Mens alternative bevegelser ønsker å distansere seg fra betegnelsen religion, er det andre som kjemper for å oppnå status som religion. Fildeling (som jeg omtalte her på bloggen i april 2011 da Kopimistsamfundet hadde sendt søknad til Kammerkollegiet) er sistemann ut i rekken. Nå har de godkjent samfunnet som religion. Det høres selvsagt rart ut, og det er like rart som det høres ut. Skal vi regne med at retten baserer seg på Kopimistsamfundet religiøse selvpresentasjon, har de til grunn for sin avgjørelse lagt enten 1) en ufullstendig/sirkulær substansiell definisjon, 2) en lite avgrensende funksjonalistisk definisjon eller 3) en kombinasjon av de to foregående. Substansielt er Kopimism (visstnok) religion fordi de holder informasjon “hellig” (og ctrl-c/ctrl-v som hellige symboler). Men hvis vi først lekte at religionsfenomenologi var in igjen, så må vel man faktisk også definere “hellig“. Og da komme man vanligvis ikke unna at man enten sirkulerer rundt grøten og hevder at “det hellige” er religioners essens, eller så knytter man “det hellige” i forbindelse til noe overnaturlig. Det sistnevnte kunne Kopimistsamfundet kanskje sørget for (og jeg har et tips til hvordan de kan gjøre det i denne posten). Men selv ikke en Durkheimansk forståelse av det hellige, som noe samfunnsprodusert uten forbinselse til en guddom, vil vel hjelpe kopimistene i religionsvitenskapelig forstand slik det nå er formulert? Det hellige skal jo i Durkheims forståelse fortsatt være noe utover det dagligdagse.

Eventuelt kan domstolen ha lagt en funksjonalistisk forståelse til grunn, hvor de har sett på hvilken rolle Kopimistsamfundet har for de troende; “Kopimistsamfundet formaliserar en gemenskap som idag är väl spritt i samhället” og “För detta ändamål ges gudstjänster regelbundet inom samfundets ramar, där de troende delar information med varandra och även förädlar denna information“. Det er litt interessant at de skriver “gudstjenester”, det burde vel heller vært “informasjonstjenester”?¹. Å formalisere et samhold/felleskap er det mange andre fenomener som gjør, også helt klart sekulære fenomener. Men så har vel verden har vel til gode å se en ren funksjonalistisk definisjon som klarer å avgrense religion uten å peke på noe substansielt? Funksjonalistiske definisjoner bidrar i aller høyeste grad til å beskrive hva religion er, og gjerne forklare religion, men avgrense gjør de ikke alene. Og hvis ikke retten klarer å skille mellom religion og ikke-religion, så er det vel verken vits med et eget religionsbegrep eller særordninger for religion?

Ny dimensjon til religionsdebatten i Norge

Men hvem er vel jeg som en enkel religionsviter til å uttale meg? Vårt akademiske fagfelt har jo kun sporadisk innflytelse på samfunnets religionsforståelse, og vi har selvsagt ikke samme normative påvirkningskraft som domstolene og jussen har. Utover at det å anerkjenne Kopimistsamfundet som religion virker snålt, så er det på ingen måte overraskende eller spektakulært, og det er likevel  svært så interessant; både religionskritisk, samfunnskritisk og religionsvitenskapelig. For Kopimistsamfundet (Kopimism) tilfører debatten en ny dimensjon utover de religionskritiske, såkalte parodireligionene som Spaghettimonsteret og Maradona, og utover religionene som er opprettet for å få fritak fra noe – ofte militærtjeneste.

For det er vel ikke noe tvil om at Kopimistsamfundet også er aktivistisk og samfunnskritisk, og at det ved å gå rettens vei for å få beskyttelse for sin virksomhet som enkelte ganger befinner seg i grenseland eller hinsides grensen for (det som foreløpig er) lovlig virksomhet. Det pirker også borti debattene om hvilket rettsvern og hvilke ekstra beskyttelse religion og religiøsitet skal ha, jf. for eksempel beskyttelsen mot krenkelse i blasfemiparagrafen, debatten om bruk av religiøse hodeplagg i politi og rettsvesen samt debatten om bæring av religiøse symboler.

For hva er det ved religion og religiøsitet som gjør at det krever en ekstra vern utover for eksempel det som karakteriseres som “bare” kulturell praksis? Man ser distinksjonen mellom religion og bare kultur blant annet i debatten om omskjæring av kvinner og menn. Omskjæring av kvinner, argumenteres det, kan forbys fordi det ikke er “ordentlig” religion, men bare snakk om kultur og tradisjon. Jeg er for forbud mot omskjæring av kvinner, men ikke fordi det er snakk om “bare kultur”, men fordi det er snakk om lemlestelse. For meg er det rimelig likegyldig om det kan finnes belegg for omskjæring i bibelen eller koranen, eller i den religiøse tradisjon. Og hvem, og med hvilket utganspunkt, er egentlig berettighet til å hardnakket påstå, at noe ikke er religion hvis medlemmene sier det er det? For oss religionsvitere er det selvsagt viktig at vi ikke lar forskningsobjektene definere hvordan de vil bli forstått ², men hvilke samfunnsaktør har den religiøse autoriteten som kreves for å gjøre dette? Hvis Paven sier at kondomer er fyfy, så hjelper det liksom ikke å si at det ikke står i bibelen. Så lenge lærde, prester og andre med religiøs autoritet hevder at omskjæring er en religiøs handling, så nytter det ikke at Abid Raja eller Jens Stoltenberg, eller hvem nå det er, sier det ikke er religiøst. Det mange ofte glemmer vedrørende religion, er at det ikke bare er bøkene som teller, men også tradisjon og autoritative personer. Bibel uten fortolkningsttradisjon er vel mer intetsigende enn lover uten forarbeid (eventuelt og/eller rettspraksis – her er jeg på tynn is)?

Jeg forstår, som religionsviter og menneske med noe empati i behold, at religion vekker enorme følelser som det er verd å ta seg en ekstra betenkelsesrunde ovenfor. Men med forankring i hva kan vi egentlig opphøye religion til noe så spesielt at det krever ekstra vern mot krenkelse? Betyr det at vi aksepterermer aggresjon fra en kristen som er krenket, enn en Vålerengen-supporter som er krenket? Og på den andre siden; hva gjør at vi enkelt kan diskreditere kulturelle følelser knyttet til omskjæring/lemlestelse av kvinner? Religionsfrihet skal man selvsagt ha, men skal religionsfriheten stå over loven? Hvor går grensen?

Religionsbegrepet i norsk rett

Spørsmålet om Kopimistsamfundet er en religion er altså interessant av andre årsaker. Og alle andre som syns det bør sporenstreks lese min tidligere masterkollega og nåværende stipendiat ved Det teologiske fakultet på UiO, Helge Årsheims, fabelaktige masteroppgave fra 2007 kalt: ”… når de religiøse aspektene synes å være dominerende” En systemteoretisk analyse av religionsbegreper i norsk rett“. Jeg poster abstract som en teaser her:

Hensikten med denne oppgaven er å gjøre rede for hvordan religionsbegrepet benyttes i lovgivning og rettspraksis i det norske rettssystemet. Redegjørelsen tar sikte på å belyse en rekke ulike dimensjoner ved hvordan religionsbegrepet har vært anvendt. For det første: Er det noen sammenheng mellom hvordan religion og religiøsitet gjør seg gjeldende på tvers av ulike rettsområder, eller eksisterer begrepsbruken isolert fra hverandre? For det andre: Har statskirkeordningen noen innvirkning på religionsbegrepet i norsk rett? For det tredje: Er det mulig å spore endringer over tid i hva som menes med ”religion”, i de tilfeller der det eksisterer en lang og etablert praksis med utgangspunkt i samme bestemmelse? For det fjerde: Har problematiseringen av religionsbegrepet i religionsvitenskapen noe å bidra med i forhold til et rettslig religionsbegrep?

Det juridiske oppi denne saken har jeg ikke kompetanse til å uttale meg om, men angående punkt fire, så kunne vi jo absolutt bidratt – med massiv uenighet! Dessuten så kunne vi jo bidratt til rådgivning til personer og organisasjoner som ønsker å lage religion. Det vil si, vinne frem i rette med sitt ønske. For Kopimistsamfundets del kunne de jo jobbet med deres hellighetskonsept. Hva med dette forslaget fra aprilposten:

Kanskje det hadde vært tilstrekkelig at de påstod at Internett var den egentlige Intelligente Designeren reinkarnert? Hele verdens skaper og beveger har gjenoppstått  som internett, og skal frelse verden gjennom fildeling. Da har du en en virkelig solid kandidat for en religion. Hvis de i tillegg hadde beveget seg inn på de udødelige marker, ved å postulerer udødelighet for sine tilhengere, da er det en religion i mine øyne. Kan man for eksempel si at det er det virtuelle livet som er selve livet, mens livet som materie er en uønsket tilstand man skal søke å bli befridd fra? Og at man ved hjelp av fildeling må spre seg og sine referanser i størst mulig grad ut i det virtuelle  spindelvevet. Hvor man vil bli ivaretatt fra evighet til evighet, amen. Først da kan man oppnå en opplevelse av kontiuerlig flyt, go with the flow, mens alle ens skavanker knyttet til kroppen opphører: grådighet, hat, arroganse og misunnelse slipper taket.

Innholdsforetegnelse for serien: 59 grader nord. Sesong #2

1. Førvalgsgalskap
2. Kort fortalt om samarbeid
3. Problemfokusert
4. Oppskrift på uttalelse
5. Tankerekken som ender i Frp-åpning
6. Uttalelse fra Bergen Venstres årsmøte: Norge trenger en liberal regjering

Klipp fra BUVs forlag til samarbeidsuttalelse

Jeg har tidligere sagt at det beste ville vært om Venstre formulerte to forskjellige uttalelser vedrørende regjeringssamarbeid. Siden dette er uaktuelt, og Venstre sannsynligvis ville vedtatt to motstridende uttalelser, hvor den første holder fast på sentrumsprinsippet i den gamle samarbeidsuttalelsen, og den andre åpner for regjering med alle ikke-sosialistiske partier, så vil jeg her presentere mine synspunkter på hvordan den ene uttalelsen bør skrives.

Mal

En uttalelse bør etter min mening skrives etter følgende mal;

Den bør være i to hoveddeler, én grunnleggende og valguavhengig samt én valgspesifikk og situasjonsbetinget .

I den valguavhengige “Del 1″ bør Venstre ta stilling til a) om Venstre i utgangspunktet kan samarbeide med alle partier nasjonalt og lokalt eller om det bare er enkelte partier som skal begunstiges med en slik “forhåndsgodkjenning”, og b) hva som er det hva de politiske “minstekravene” for at Venstre skal kunne sitte i regjering.

I den valgspesifikke “Del 2″ bør Venstre ta stilling til a) hvem de ønsker å gå i forhandlinger med etter valget 2013, b) hva det er ved disse partienes politikk og nåværende politiske situasjon som gjør at man foretrekker å gå til valg på et slikt samarbeid, og c) hva man mener de politiske ambisjonene til en slik potensiell regjering bør ha.

Hvorfor todelt?

Fordelen med denne oppdelingen er at man slipper sammenblandingen som diverse uttalelser (spesielt den til Unge Venstre som satt fart i debatten) har kommet med, hvor den permanente “åpningen” for samarbeid med “alle” tolkes av media og allmuen som “permanent åpning” for Frp, mens man tolker samme uttalelse som en permanent eller midlertidig utelukking av samarbeid med AP fordi årsakene for samarbeid med Frp er negativt formulert i form av avstandstagen til sosialdemokratiet. Puh. Del 1 i malen setter de generelle og varige premissene og lar all fokus være på Venstres politikk, målsetninger og ønsker med samfunnet. Del to bør fokuserer på det situasjonsbetingede valget og man bør selvsagt benytte anledningen til å tale for samarbeidet man velger, og ikke mot partiene man velger bort, selv om man ikke kan unngå å nevne at den politiske situasjonen man foretar valget i betinges av en flertallsregjering som drar landet i feil retning. Dermed får man igjen fokus på politikk – uten at man har en uttalelse som forringer et potensielt samarbeid med andre partier.

Og hva mener jeg?

Del 1: Åpne for samarbeid med alle

Når det gjelder mine synspunkter, så mener jeg at man i Del 1, først (1a) må gjøre det klart at Venstre kan samarbeide med alle partier, før de dernest (1b) skisserer visse såkalte “minimumskrav” om idégrunnlag, felles retning osv. Det bør ikke være rene programspesifikke krav og ultimatum, og kan godt være relativt fuzzy som:

• forsterke og videreutvikle demokratiet, rettsstaten, markedsøkonomien og det uavhengige sivile samfunnet
• investere i kunnskap, innovasjon og forskning
• skape et samfunn som er åpent, desentralisert og mangfoldig
• strebe etter et flerkulturelt og liberalt samfunn som aktivt bekjemper intoleranse, undertrykking og manglende respekt for loven
• sikre at kommende generasjoner har samme muligheter til frihetsutfoldelse som oss ved å bekjempe fattigdom og ved å respektere naturens egenverdi og bærekraft
• sikre de grunnleggende forutsetningene for at et godt liv skal være der for alle, uavhengig av de ulikheter vi fødes inn i og de tilfeldigheter som livet selv rammer oss med mens vi lever
• jobbe for en mer rettferdig global fordeling, styrke menneskerettigheter, fremme respekt for internasjonal lov og rett, forenkle regelverk og kjempe mot handelshindringer, monopoler og maktkonsentrasjoner

Del 2: Borgerlig regjering, sekundært en ikke-sosialistisk regjering som inkluderer Frp

Når det gjelder Del 2, mener jeg (selv om det smerter) at man (2a) bør si at man ønsker en borgerlig regjering etter valget i 2013, og at man derfor ønsker å gå i forhandlinger med de to andre borgerlige partiene Kristelig folkeparti og Høyre for å se på muligheten for regjeringssamarbeid. Hvis det ikke er mulig å stable en borgerlig regjering på beina ¹ mener jeg (selv om det gnager i hele meg) at Venstre bør åpne for at også Frp inviteres inn i forhandlingene slik at Venstre bidrar med sitt til muligheten for å stable på bena en ikke-sosialistisk regjering ². Om dette ikke skulle lykkes Venstre å så noen anstendige frø i forhandlingene, og hvis Venstre dermed ikke får tilstrekkelig med gjennomslag, vil Venstre tre ut av forhandlingene og ved en eventuell korsvei hvor Venstre vil måtte velge, vil Venstre legge gjennomslag for egen politikk til grunn for hvem de vil “samarbeide” med.

Angående begrunnelse, mener jeg at (2b) Venstre bør hoste opp noen gode politiske grunner for dette samarbeidet, og de bør ha fokus på felles politikk og mål, og ikke nødvendigvis på en felles antipati mot sosialistene. Dette blir nok en prøvelse, men hvis man ikke klarer å formulere dette i “positive” vendinger for samarbeid (fremfor mot et annet) så bør man ikke inngå i det samarbeidet. Men selv klarer ikke jeg å bidra særlig i prosessen med å skrive disse poengene for samarbeid. ³.

Når disse positive ordene er sagt bør man også tydeliggjøre at for Venstre som er et parti som befinner seg i sentrum av den politiske akse, med både en liberal og en sosial profil, vil et slikt regjeringsvalg selvsagt være situasjonsbetinget. Og situasjonen i dag er (bør være hvis man sier dette) den at så lenge den rødgrønne regjeringen går til valg sammen er det ikke andre muligheter for å oppnå de politiske endringene man ønsker (som man da bør ha listet tidligere i [2a]).

Til slutt bør man (2c) med utgangspunkt i 1b liste politiske mål og ønsker man mener de foretrukne regjeringspartnerne bør ha for det (forhåpentligvis) kommende regjeringssamarbeidet. Det er jo mye, og det bør kunne være konkret og etterprøvbart. For eksempel levere en mer ambisiøs klimapolitikk enn dagens rødgrønne regjering.

Et annet vesentlig mål bør vel, for en borgerlig regjering hvis fundament er å jobbe for internasjonal solidaritet, global fordeling, styrking av menneskerettighetene (også i eget land), respekt for internasjonal lov og rett og bekjemping av handelshindringer mot utviklingsland, være å i løpet av neste fireårsperiode (2013-2017) være å føre Norge inn i det felleseuropeiske solidaritetsprosjektet som går under betegnelsen EU? Sånn for å gjøre denne samarbeidsebatten litt mer omtåelig og  engasjerende.

Burde, burde (til helgen kanskje?)

Venstre balanserer mellom blokkene

Dette er slik det burde være. Det blir ikke slik. Men det blir nok mindre rotete enn UVs uttalelse. Så når alt det er sagt, så er kanskje ikke Bergen Unge Venstres forslag til uttalelse så skummel? Den romantiserer ikke Bondevik II (et begrep som gi meg gysninger på ryggen og dårlig smak i munnen), den unngår til dels rotet mellom åpning/lukking AP/Frp, den lanserer ikke sosialdemokratiet som Venstres evige erkemotstander, og den har ikke en garanti:

Bergen Venstre vil:

- at Venstre etter valget i 2013 skal gå i regjeringsforhandlinger med de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget
- at Venstre skal sette en ambisiøs miljøpolitikk, en anstendig innvandringspolitikk og en varm velferdspolitikk som krav til en ny regjering
-at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering

Eller har den det? En garanti altså? Hvordan tolker du “Bergen Venstre vil …… at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering”? Tolker du det som “Bergen Venstre går inn for…. at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering”, eller leser du det som ”Bergen Venstre ønsker…. at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering”? Det er en svært vesentlig forskjell. Den første er bortimot en garanti, den siste er det ikke. Den første kan jeg ikke støtte, den siste kan jeg støtte. Hvis ikke man bare fjerner hele setningen, fordi vi allerede i samme uttalelse har statuert at vi ønsker å forhandle med alle nåværende opposisjonsparti, tror jeg det er behov for en presisering her… Kan det være et alternativ med noen av disse alternative små endringene:

1. I så fall:

Bergen Venstre vil:

- at Venstre etter valget i 2013 skal gå i regjeringsforhandlinger med de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget
- at Venstre skal sette en ambisiøs miljøpolitikk, en anstendig innvandringspolitikk og en varm velferdspolitikk som krav til en ny regjering
-at et borgerlig flertall i så fall skal gi en borgerlig regjering

2. hvis kravene blir oppfylt

Bergen Venstre vil:

- at Venstre etter valget i 2013 skal gå i regjeringsforhandlinger med de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget
- at Venstre skal sette en ambisiøs miljøpolitikk, en anstendig innvandringspolitikk og en varm velferdspolitikk som krav til en ny regjering
-at hvis kravene blir oppfylt skal et borgerlig flertall gi en borgerlig regjering

3. Sammenslåing og betingelser

Bergen Venstre vil:

- at Venstre etter valget i 2013 skal gå i regjeringsforhandlinger med de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget
- at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering dersom Venstres krav om en ambisiøs miljøpolitikk, en anstendig innvandringspolitikk og en varm velferdspolitikk blir innfridd

Fotnoter:

Personlig er jeg svært fornøyd med at Venstre har vist at det i et stramt budsjett også er mulig å prioritere dyrevelferd. Og jeg vil trekke frem dette punktet fra budsjettet:

Dyrenes hus
Venstre ønsker å støtte Dyrebeskyttelsen i Hordaland ved å fullfinansiere etablering og drift av et «Dyrenes hus» etter modell fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Omegn. Kommunen må være behjelpelig med å finne egnede lokaler og/eller tomt.
Sum: 300.000 i investering, 900.000 i drift.

Denne saken kan du leser mer om i artikkelen: Dyrestøtte fra Venstre.

Katt fra Dyrebeskyttelsen. Foto Nina Hvidsten

Innholdsforetegnelse for serien: 59 grader nord. Sesong #2

1. Førvalgsgalskap
2. Kort fortalt om samarbeid
3. Problemfokusert
4. Oppskrift på uttalelse
5. Tankerekken som ender i Frp-åpning
6. Uttalelse fra Bergen Venstres årsmøte: Norge trenger en liberal regjering

Jeg har tidligere skrevet en bloggpost hvor jeg delvis støtter den berømmelige uttalelsen til Unge Venstre i det store samarbeidsspørsmålet. Jeg har også skrevet en kortere oppsummering som er mer leservennlig (men uten begrunnelser). Men foruten den ubehagelige konsekvensen UV-uttalelsen etterlater (potensielt Frp-samarbeid) er det spesielt to ting med  uttalelsen jeg har litt problemer med. Begge er moderert i etterkant av Sveinung Rotevatn, både på egen blogg, min blogg, i leserbrev og i intervjuer, men det er nå en gang uttalelsen som er det autoritative. Og det er eventuelt Venstres kommende uttalelse som vil gjelde, ikke Trine Skei Grandes moderering i etterkant. Det ene “problemet” er også tilstedeværende i det alternative og mer moderate forslaget fra blant andre Gunn-Vivian Eide.

Problem 1: Rotete fremstilling

Når de unge vågner

Det første problemet med uttalelsen kalt “Norge trenger en liberal regjering” er at det i samme uttalelse som de åpner både på kort og lang sikt for Fremskrittspartiet, så lukker de tilsynelatende døren permanent for Arbeiderpartiet:

Dette står i kontrast til kollektivismen og strukturkonservatismen som føres av dagens regjering, der de svakeste faller gjennom og kortsiktig gevinst trumfer langsiktig bærekraft. Liberal politikk er alltid i opposisjon til sosialdemokratiet, og Venstre må jobbe for å bytte ut dagens Arbeiderparti-dominerte regjering etter stortingsvalget i 2013 [min utheving].

Jeg mener at det ryddigste er å ikke blande disse to. Venstre bør for det første åpne døren permanent for alle parti. Dernest kan de ta sine samarbeidsvalg, sitt regjeringsvalg og sitt byrådsvalg. Også i et slikt valg kan man åpne for Fremskrittspartiet, og man kan lukke for Arbeiderpartiet. Men det bør ikke sauses sammen i en smørje hvor det ser ut som om man permanent velger Frp som foretrukne samarbeidspartner fremfor sosialdemokratiet. For slik jeg ser det, og jeg tror det er oppfatningen til den gemene Venstrehop, så er det forskjellig begrunnelse for den permanente åpningen for Frp, og den forestående lukkingen for AP. Da må dette fremkomme tydelig, og da bør aller helst disse foreteelsene bli berørt i to forskjellige uttalelser eller resolusjoner. At det er hastverk med å avklare regjeringsspørsmålet for 2013 for så være, og at det vil kunne fremstå litt underlig med to resolusjoner samme dag, eller dagene etter hverandre på årsmøtet 2012 for gå sin gang. For det vil være det mest riktige. Da kan “åpne-for-alle” resolusjonen stå i overskuelig fremtid (la oss håpe det ikke dukker opp et nazi-parti eller lignende man vil føle det påtrengende å stemple som useriøse eller statuere en avvisende holdning overfor), mens den som sier noe om samarbeidspartnere i 2013 selvsagt kan fornyes og byttes ut.

Uttalelse 1: Åpne for samarbeid på politisk grunnlag

Venstre bør altså ha en uttalelse i bunn, vedtatt av årsmøtet, som sier noe om at man i utgangspunktet kan samarbeide med alle parti og at det er politisk gjennomslag som er det avgjørende for hvem Venstre ønsker å samarbeide med. I samme slengen bør man vedta en del grunnleggende forutsetninger som bør være på plass før det er aktuelt å snakke om samarbeid. Om man vil kan man alltids revurdere disse ettersom årene går, men det bør være konkrete, målbare, krevende, retningsgivende og avgrensende, samtidig som de ikke bør være fullstendig urealistiske, avvisende eller ekskluderende. En vanskelig prøvelse, men mulig. Kanskje jeg skal komme med et forslag. Tiden vil vise om det blir tid til slikt.

Uttalelse 2: Valg av forestående samarbeidspartnere

Når alt dette er gjort kan man gå i gang med uttalelse nummer to. På årsmøtet er det vel fare for at dette foretas de to påfølgende dagene, men aller helst burde man jo hatt “uttalelse 1″ i bunn allerede. I “uttalelse 2″ bør man gjøre et valg av samarbeidspartner for forestående valg. Her trenger man ikke “åpne” for noen, for det er allerede åpent. Til gjengjeld må man redegjøre for hvem man ønsker å velge å samarbeide med, og hvem man ikke ønsker å samarbeide med. Dette bør jo være begrunnet i de konkrete årsakene til at man tror at et slikt regjeringssamarbeid er bedre enn et annet. Og et slikt valg er mer situasjonsbetinget enn det man håndterer i “uttalelse 1″ som bør være mer permanente valg. Uttalelsen bør selvsagt henvise til disse grunnleggende politiske forutsetningene for samarbeid. Nå kan Venstre velge Frp som samarbeidspartner, sammen med Krf og Høyre, og samtidig stiller seg avvisende til et samarbeid med AP, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Jeg mener at om man velger en slik løsning, så er det den politiske situasjonen som i størst grad tvinger frem et slikt valg. Skulle det rød-grønne regjeringssamarbeidet ryke, skulle sentrum styrke seg etter valget 2013, skulle det ligge an til en EU søknad som fokker til hele det politiske landskapet, osv., så er det jo andre premisser for valget forut for 2017. Da må man kanskje foreta et annet valg av samarbeidspartnere, men det endrer ikke det faktum som “uttalelse 1″ tar (vil ta) for seg, nemlig at Venstre i utgangspunktet er åpen for å samarbeide med alle partier, og at det er politikken som avgjør, og at et samarbeid bør være tuftet på et sett av grunnleggende forutsetninger.

Problem 2: Bakbinde seg i en låst kiste på havets bunn

Problem to er av det mer strategiske og forhandlingsmessige slaget. Jeg er livredd for at Venstre skal gå til valg som en garantist for en Høyre-Frp-regjering. I teorien er det det som ligger i uttalelser som Unge Venstre har i sine bombepunkt:

– Et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering.

Siden dette ikke omtales tydelig i selve uttalelsen, men likevel utheves i oppsummeringen, regner jeg med at det har vært litt blest om dette punktet. Det er likevel blitt stående. Og det er jo som alle kjenner igjen den berømmelige Oslo-modellen. Jeg mener dette godt kan være intensjonen, men det bør ikke være uttalt på en måte som gjør at Venstre er tvunget til å stemme inn en Høyre-Frp-regjering uansett hva. Da kan Høyre og særlig Frp gå til valg med en ekstremt urorenelig tone overfor Venstre, men likevel vil Venstre måtte stemme de frem til regjeringskontorene hvis de skal stå ved sin uttalelse. Det er nok sikkert derfor Sveinung Rotevatn modererer dette utsagnet i hans kommentar om Unge Venstres regjeringsvedtak:

Og dersom ei borgarleg regjering fører ein politikk som bryt med grunnleggjande, liberale verdiar, kan ein heller ikkje støtte regjeringa frå Stortinget.

Borgerlig flertall skal plutselig ikke nødvendigvis gi borgerlig regjering. Men hvordan kommunisere både – og? Jeg mener at løsningen IKKE er en skriftlig uttalelse om “borgerlig flertall -> borgerlig regjering” med tilhørende muntlige modifikasjoner, om’er og att’et. Jeg mener at løsningen er å være tydelige på sine prioriteringer og alternativer. Om en borgerlig regjering er førstevalget, og at en borgerlig regjering som også inkluderer de økonomisk liberalistiske sosialdemokratene (Frp altså) er andrevalget, men at man ikke nødvendigvis ønsker en Frp-Høyre-regjering, så bør heller uttalelsen konsentrere seg om hvordan Venstre ønsker å forhandle. For eksempel: De ønsker primært å forhandle med Høyre og Krf, men hvis dette er urealistisk ønsker de å forhandle med Høyre, Krf og Fremskrittspartiet for å finne en mulig løsning. Dernest bør de være rederlige på at valget står mellom å eventuelt støtte en mindretallsregjering av Frp og Høyre, eller av Arbeiderpartiet (eventuelt AP og SP, eller AP, SV og SP eller AP, Krf og SP) og at Venstre vil støtte de som gir mest gjennomslag.

Samme problem som i Unge Venstres uttalelse finner man egentlig i det noe mer moderate forslaget fra Gunn-Vivian Eide som stod på trykk i BT og som kan leses på Hordaland Venstres nettsider. Dette forslaget er selvsagt, i utgangspunktet, et mer lettlikelig standpunkt, men slik jeg ser det er problemet fra UV-uttalelsen fremhevet i dette forslaget. Innledningsvis lyder det:

Samtidig mener jeg at Venstre må være garantist for at borgerlig flertall gir borgerlig regjering.

Dernest kan man lese:

Det er på høy tid med regjeringsskifte i 2013, vi trenger en regjering som ikke bare administrerer, men som kan gjennomføre et løft for næringslivet, utdanning og forskning, et klimaløft og ikke minst et fattigdomsløft. Men hvordan unngå “borgerlig kaos”? Som sagt mener jeg Venstre bør være garantist for at borgerlig flertall gir borgerlig regjering, men styrkeforholdet mellom partiene vil avgjøre hvem som danner regjering [min utheving].

Slik jeg leser uttalelsen er den et forsøk på å skape et kompromiss for de som syns det er ubehagelig med Frp-samarbeid, men som er klar for et regjeringsskifte. Likevel, i all sin iver etter å unngå regjeringssamarbeid med Frp og samtidig unngå “borgerlig kaos”, syns jeg forslaget til Eide går for langt. Og faktisk lengre enn Unge Venstres forslag. Mens Unge Venstres uttalelse avsluttes med nærmest et innstukket og gjenglemt bombepunkt om “borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering”, så er dette selve utgangspunktet til Eide. Det syns jeg er problematisk. Hun går også lengre i å skissere muligheten for at Venstre må støtte en regjering av Høyre og Frp, det sier i det minste ikke UV-uttalelsen eksplisitt.

Jeg har tidligere sagt at for meg er egentlig grensen overskredet når jeg aksepterer et samarbeid med Høyre (og Krf for den del). Det syns jeg er et såpass ubehagelig skritt, at det kanskje gjør det lettere å akseptere litt mer ubehageligheter. Men når det er sagt så tror jeg faktisk jeg syns det er mer ubehagelig å være parlamentarisk grunnlag for en regjering bestående av Høyre og Frp uten å være en del av den selv, enn det vil være å være en del av en regjeringsammen med Frp. Det er selvsagt interessant at man når som helst kan felle en Frp+Høyre-regjering, men strengt tatt så kan man jo når som helst trekke seg fra en regjering man selv er del av. Det er jo bare å finne en veldig god sak, kreve gjennomslag og deretter trekke seg med all mulig verdighet. Litt sånn som når man trakk seg på gasskraftsaken før det uansett hadde gått ad undas på annet grunnlag.

Men altså: Garantier er skummelt. Å gå til valg på en garanti om å innsette Frp og Høyre uansett forhandlingsgjennomslag er ikke helt min greie – uansett hvor mye man gjennom valgkampen ønsker å legge vekt på at man har intensjoner om å felle denne straks den gjør dumme ting (det ligger jo i kortene at det ikke tar lang tid). Jeg tror heller ikke dette vil være med på å gjøre Venstre attraktiv i valgkampen. Det er det selvsagt ikke sikkert satsingen på det brede borgerlige alternativet gjør heller. Men det er noe med dagens politiske situasjon som gir lite handlingsrom, og for å sitere min gode Åsane Venstre-kollega Øystein Brekke, så kommer det nye gode grunner fra Arbeiderpartiet hver eneste dag for å avskaffe dagens regjering. Det er ikke til å komme unna. Samtidig har Arbeiderpartiet i stor grad etablert seg som et langt mindre attraktivt parti enn de for eksempel var under Stoltenbergs første regjering. Det er sikkert lurt for Arbeiderpartiet og deres oppslutning, men å etterape Frps innvandringsskeptiske retorikk, løpe LOs ærend fremfor landets, drive hard sentralisering og føre en særdeles tafatt miljøpolitikk er ikke akkurat en invitasjon til Venstre. Jeg må også være ærlig å innrømme at en del av Venstres potensial nok ligger i en “renere” liberal politikk. Sannsynligvis er det i dagens politiske landskap mer gehør for en slik profil i sentrum-høyre enn i sentrum-venstre. Beklageligvis. Men det er altså dagens situasjon. Og det er i mine øyne situasjonen som muligens må lede til drastiske samarbeidsvalg.

Innholdsforetegnelse for serien: 59 grader nord. Sesong #2

1. Førvalgsgalskap
2. Kort fortalt om samarbeid
3. Problemfokusert
4. Oppskrift på uttalelse
5. Tankerekken som ender i Frp-åpning
6. Uttalelse fra Bergen Venstres årsmøte: Norge trenger en liberal regjering

Forrige bloggpost i denne serien, førvalgsgalskap, ble selvsagt altfor lang. Jeg skal forsøke tydeliggjøre mine betraktninger om samarbeidsproblematikken her.

Kortest fortalt: 1) Jeg vil at  Venstre skal åpne døren for samarbeid med Fremskrittspartiet. 2) Politikk og ikke partinavn bør ligge til grunn for samarbeid. 3) Jeg ønsker ikke (og tror ikke det er realistisk) at Venstre skal samarbeide med Fremskrittspartiet.

Jeg vil at Venstre skal fatte et vedtak på at man i utgangspunktet kan samarbeide med alle partier. Jeg vil at Venstre dermed skal åpne døren for samarbeid med Fremskrittspartiet. Og de burde i samme slengen åpne døren for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Dette bør ligge i bunn når Venstre før forskjellige valg tar en beslutning på hvilke samarbeidskonstellasjon de går til valg på. Og Venstre bør forut for et valg informere velgerne om hvem de søker samarbeid med. Men når man først er åpne av prinsipp, så bør Venstre også være åpne på hvilke politiske konsekvenser valg av samarbeidspartnere får. Hvis ikke blir valg av samarbeidspartner signalpolitikk uten innhold, og man kan like godt la være. Dessuten, hvis foretrukne regjeringsalternativ er “urealistisk”, så bør man være ærlig og åpen på egne prioriteringer om andrevalg og tredjevalg. Egentlig burde man være åpne på andre og tredjevalg (osv.) uansett, slik at man for det første ikke selger seg til en konstellasjon uansett (mangel på) gjennomslag, og for det andre slik at man er åpne på hva man vil gjøre hvis man ikke får tilstrekkelig gjennomslag. Implisitt i dette ligger det at jeg er skeptisk til en blankofullmakt alá “Borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering“. En slik uttalelse uten forbehold vil (i teorien) si det samme som at Venstre skal støtte Frp og Høyre til regjering om så Venstre bare får gjennomslag for to sykkelparkeringer i Vågsbotn.

Når alt dette er sagt, så ønsker jeg selvsagt ikke at Venstre skal samarbeide med Fremskrittspartiet. Og jeg tror ikke det er realistisk med et samarbeid. Til det mener jeg den politiske avstanden er for stor. Til det er frontkollisjonen på hver av partienes hovedområder rett og slett for heftig.

Logo for de borgerlige partiene samt Frp

Jeg tror mange fedre kan tenke seg å være med i en pappagruppe

Men hva med oss som ikke kan være med å trille?

Jeg snakker om oss som egentlig klarer å finne venner uten statlig veiledning, både gutter og jenter, men som sliter mer med praktiske ting. Jeg har nemlig nettopp punktert høyre fordekk på barnevognen. Det blir ikke særlig til trilling da! Hvilket tilbud har Lysbakken til oss teoretisk interesserte akademikere uten praktisk anlegg? Kan du starte et tilbud for oss? Opprette en koordinatorstilling som kan hjelpe oss som ikke får fikset et punktert dekk? Jeg regner med det er svært mange som punkterer dekket på barnevognen og;

Jeg tror mange fedre kan tenke seg å få noen til å fikse et punktert dekk på barnevognen

Bilde av lappeforsøk 1

Jeg kan jo bare spekulere i hva det er mest behov for i Norge, men personlig vil jeg hvertfall sette større pris på hjelp til dekk fremfor hjelp til å få trillevenner. Dessuten er bremsene røket. Det er jo ikke kritisk for selve trillingen, bare problematisk å få vognen til å stå i ro, men noen til å fikse det i samme slengen hadde vært fint! Kanskje hadde det vært flere fedre som trillet hvis barnevognene var i orden? En barnevognfikserkoordinator er det vi trenger for å få oss fullstendig hjelpesløse fedre ut på trilletur. Så hvis dette er noe å bruke penger på for staten så bestiller jeg en slik person.

Audun Lysbakken

Audun Lysbakken har vært i vinden i det siste. Tilbake fra pappaperm med et enormt pågangsmot, trang til å profilere seg frem mot ledervalget i SV og under to år til han er ute av regjeringskontoret. Så når han bobler over av gode intensjoner, så er det ikke rart at det ikke alltid er så lett å finne de riktige glassene. Jeg for min del sverger til Eva Trios Champagneglass, men sender gjerne noen lange blikk mot Riedels Cuvée Prestige. Men uten disse boblene hadde vel Lysbakken vært like lite sjarmerende som en Champagne uten bobler. For det er jo disse gode intensjonene som gjør SVerne såpass likbare. Men jeg stiller spørsmålstegn ved denne tilsynelatende iveren etter å øke valgmulighetene for folk. SV vil jo vel ikke det? Hvertfall ikke sånn generelt? Er ikke SV tuftet på ideen om at folk flest ikke vet best selv? Og før noen skal kommentere at jeg er en sånn derre positiv og fremtidsoptimistisk liberal Venstremann med et positivt menneskesyn, så vil jeg presisere at det nok ikke er tilfelle. Jeg er jo helt enig i at folk flest ikke vet sitt eget beste, det er ikke det, men jeg for min del vil tilføye at heller ikke politikerne vet noe særlig (de er folk de også), så det hjelper liksom ikke at de overstyrer. Nok om det. For i tilfellet pappagrupper øker vel dette valgfriheten? Det gjør strengt tatt ammeutspillet også. Ingen tvinger noen, men det er en politikk (riktignok en unødvendig sådan) som i teorien kan legge til rette for større valgfrihet. Det er kun de som vil tolke dette som direktiver som kan mene at dette er innskrenking av valgfriheten. Tiltaket/utspillet er unødvendig. Det er ikke nødvendigvis særlig fornuftig, men det innskrenker jo ikke valgfriheten.

Valgfrihet? Kjøss meg!

Så hva er det Krf, Høyre og Frp skriker om? Ikke vet jeg. Makan til gnål! Spesielt verdikonservative Krf og Høyre kan jo stappe den valgfrihet-retorikken deres hvor de måtte ønske det (så lenge solen ikke skinner der). De har jo absolutt null troverdighet med sin kvasi-liberale retorikk. Deres tilsmussing av den liberale ideologien er direkte ufin. De adopterer kun de argumentene som måtte passe for å legitimere et konservativt mål. Høyre og Krf vil ha ting som det var før. Og når de har innsett at dette er såpass bakstreversk at det for tiden er uoppnåelig politisk, ja så kjemper de for borgernes valgfrihet til å selv organisere seg som i gamledager. Vel vitende om at så lenge man unngår insentiver for endring, så låser folk seg i gamle mønstre.

At de i samme slengen kjemper mot alt som er med å dra samfunnet i en mer likestilt retning viser jo det. For eksempel Krfs konstante kontantstøttenevrose (For hvem kan egentlig velge å bli hjemme for 3300 kroner, eller hva nå det er, i måneden). Eller Høyres harde kamp mot fedrekvoten. Inntil videre er nok dessverre en slik kvote fortsatt nødvendig av flere hensyn. For å “tvinge” far til å ta ansvar for sitt barn, for å gjøre det like “risikabelt” for næringslivsdudene å ansette menn og kvinner, for å senke terskelen for far til å be jobben om tilstrekkelig permisjon, men også for å sikre at far faktisk får lov å ta omsorg for barnet. At det siste faktisk er en reell utfordring ser vi jo i kronikken i Bergens Tidende av “En rasende mor” som hun kaller seg. Her skriver hun blant annet:

Jeg er rasende på alle kvinner som frivillig og uten protest har gitt avkall på en eneste dag av foreldrepengeperioden til far

Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir “tvunget” til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far slik at han også skal få lov til å leke “mor” bitte litte grann

Nyere forskning viser at det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er seks måneder gammelt.

Hvis det absolutt skal være en tvangspålagt fedrekvote, bør den legges etter at barnet er fylt 18 måneder. Barn under to år fortjener ro.

Jeg har tapt mange tusen kroner på fedrekvoten …

Jeg ble helt månebedotten. Lurte jo et øyeblik på om Audun Lysbakken tullet med sitt pappagruppeutspill, men når jeg leste dette så lurte jeg leng på om det var en form for satire. Det er verd å merke seg at også hun påberoper seg det liberale og velmenende argumentet om “valgfrihet” og “velge selv”. Hun vil altså ha retten til å velge selv at barn ikke skal passes av menn før de er 18 måneder… Det er jo liberal valgfrihet i beste Høyrestil!