PÅL´S BILBLOGG

NY VALP

2020-08-31T22:42:00.003+02:00

I 1965 rullet en liten boble ut fra VWs fabrikk i Wolfsburg. En beskjeden liten kar, med kun 34 hestekrefter, men likevel plass til 5 personer. Kanskje en av bilhistoriens største revolusjoner, som bidro til at bilen ble et realistisk fremkomstmiddel for alle, og ikke en luksusvare forbeholdt kun de rikeste.

Av Pål Samuelsson

For få måneder siden ble den samme bilen lokalisert under et låvetak på Østlandet av VW-entusiasten Arne, en venn og god kollega. For 32 år siden ble bilen satt bort for å «dø». Kun beskyttet av et saltak fra en tilstøtende låve, og etter hvert omslynget av ugress og busker som sannsynligvis syns synd i den gamle tyskeren.

Saltak og slyngplanter
Arne fikk nyss om bilen, og tok kontakt med eieren, en eldre gårdskone som kunne fortelle om gode minner fra en svunnen tid. Ikke mindre enn tre fuglereir og 8 vepsebol måtte fjernes, før bilen var klar for henger-transport over fjellet til Bergen.

Saltak og slyngplanter hadde tatt overraskende godt vare på bilen. Litt rustsveising på innerskjermer, noe retting her og der, så var karosseriet OK. Målet til Arne var ikke en mint-utgave med klarlakk og krom, men en patinert og godt brukt boble i perfekt teknisk stand. 1200-motoren trengte litt omsorg, men uten særlige inngrep roterte 55-åringen kun ved hjelp av litt olje, strøm, nye plugger og rengjøring av bensinsystemer. Smått utrolig. Våren og forsommeren ble flittig brukt i garasjen. Bilen måtte bestå EU-kontroll, som innebar nye opphengs- og forstillingsdetaljer, nye lyspærer, dekk og felger, nye bremser, samt litt småfiks som ikke satte Arne nevneverdig på prøve.

Bilen har også fått kledelige rødlakkerte stålfelger med ekstra innpress, blanke kapsler og justerbare dempere. Innvendig har «reir- og bolplassen» fått nye tepper og en grundig reingjøring. Resultatet er aldeles strålende. Er surfe-brett på tidsriktig takgrind, et par godt brukte kofferter i baksete og en kul Whisky-label fra den samme epoken, gjør bilen til et muntert blikkfang ute blant all gråsteinen. En veteranbil-drøm ble virkelighet for en rimelig penge, og en kulturskatt er berget, klar for mange nye mil.

Grusveier og stabbesteiner

En kjøretur i solskinnet på Ågotnes i dag, understreket at dette er en bil som gir tilbake i bøtter og spann. Å sitte seg inn i en boble fra 1965, i så godt som i original stand, får frem smil og latter. Det rister og bråker litt, A-stolpene kommer nesten opp i neseborene dine, samtidig som du er i konstant berøring med sidemannens skuldre. Var det virkelig så trangt? Rattet er en historie for seg, med sin enorme diameter og sitt tynne gods.

Det er mange 50-60 åringer som har «vokst opp» i en boble (og kanskje til og med blitt laget i en, - det er i så fall imponerende akrobat-kunst). Historiene hagler etter hvert som vi stanser opp og møter folk. – «Eg satt i hølo, bak baksete, heilt frå Sotra til Strømmen i ei sånn i 63!».

Johnny forteller ivrig om sitt barndomsminne, knyttet til farens boble, en 57-modell med delt bakrute. Sommerferien gikk østover, opp Måbødalen, og på gruslagte veier over Hardangervidden. Hele dagen gikk, før han stiv og lemster kunne stige ut av «hølo» i Strømmen. Tenk at de la ut på sommerferie, på 50-60 mil, med full oppakning, med knapt 30 hestekrefter, langs smale bratte grusveier og skarpe stabbesteiner(!)

Den gang måtte du virkelig «kjøre» bilen. Dette var biler med såkalt «lynne». Noen dager startet de rett og slett ikke. Ingen visste hvorfor, det var bare en slik dag. Ingen servo, kun biceps og triceps. Girskifte gikk stort sett greit, da denne hadde synkronisering, men likevel måtte du lytte til turtall, og bruke litt tid gjennom fri, får å få lagt inn neste. Bare det å se i speilet bringer frem et smil. Kun ett speil på venstre side, men det er så lite at du så vidt ser deler av parkeringsstripen bak deg.

«En valp i huset»
Det er selvsagt ikke bare å kaste seg over et slikt prosjekt. Man trenger både kunnskap, verktøy og et sted å stå. Så trenger man selvsagt en forståelsfull ektefelle som syns det er greit at far (eller mor) flytter ut i garasjen en stund … Men uansett, boble er visst nok noe av det enkleste å skru på. Enkelt, men genialt torsjonsoppheng, fire bolter, et par slanger og fire ledninger, så er motoren løs, luftkjøling og ellers relativt rimelige og tilgjengelige deler. Internett flommer også over av kilder til nyttig informasjon og bilvenner som chatter, deler videoer og som er mer enn villige til å hjelpe.

Det du får, kan nesten ikke måles i penger. Uansett, for en relativt rimelig penge, (selvsagt målt opp mot hvilke utgangspunkt bilen har, og hvilke muligheter du har til å skru selv), får du en bil som gir deg ekte glede fra dagen den startes opp.

Det er som få å en valp i huset. Det har jeg opplevd selv. Du får mange bedårende blikk på de første turene, og folk stanser opp og beundrer. Alle vil «klappe», se og ofte dele et minne, eller en historie. Veteranbil og valp er direkte kontaktskapende, og bryter ned barrierer mellom folk. Men, det er med veteranbil som med hund, det er nok ikke for alle. Det lukter litt, den skal ha trim og fra tid til annen må du ta den med til «dyrlegen». Alt koster, men den kyndige kan selvsagt styre dette til en viss grad selv.

Mange deler lidenskapen til Arne. I vårt distrikt ser vi synlige beviser på dette langs Sotra-veiene hver torsdag, når veteranbil-folket samler seg i hopetall på Rong i Øygarden for å snakke bil. «Torsdagsklubben» har tatt fullstendig av, og viser den store lidenskapen for gamle biler og motorsykler. Jeg har absolutt ingen problemer med å forstå dem. Skulle du få lyst på, ligger det ca. 1.500 veteranbiler på finn.no til enhver tid.

Takk for turen Arne, og grattis med «valp»!

Foto: Arne Aarvik og Pål Samuelsson

Først i alt!

2020-06-16T22:29:00.010+02:00

Første mann utpå marken ropte høyt og tydelig:

-Kaptein, først i alt, Kenny Dalglish! -Faen, Knut`n er alltid først. Der røk alle muligheter til å ta frispark og straffespark. Men også muligheten til å kunne titulere seg med Liverpool-legendens navn ut over hele ettermiddagen og kvelden, helt til solen gikk ned vest for marken, bak bensinstasjonen på Straume.

Av Pål Samuelsson

Først, rett på sak: Mercedes AMG E63 S. 4 liter, 612 hester, 850 på momentnøkkelen og 0-100 på 3,4 sekunder. Som om ikke AMG E63 er «ille» nok, er dette en «S-versjon», hvilket innebærer 49 hester og 100 Nm ekstra, og ett tidels sekund (!) rasker til 100 i fht den «vanlige» E63en. Den er offisiell legebil under Formel 1-løpene, den tituleres «verdens raskeste stasjonsvogn», og den er en sint fodder mokker, hvis du vil. Og hadde den vært fra 1982, sikkert sammenlignbar med selveste Kenny Dalglish. I dag, vanskelig å si, kanskje en Braut Håland …?

OK, hovedpersonen presentert. For orden skyld, produsert i 2018 og til salgs hos Dovre bil på Kokstad, om du skulle få lyst på. Det er ikke sikkert feriepengene strekker til, selv om det ikke blir utenlandstur på deg i sommer. Det er litt som monopol på 80-tallet; -selv om du passerer start og mottar 2.000 kr, så kommer du liksom ikke helt i mål … Men norgesferie i en slik, ville for meg vært 100 ganger bedre enn 14 dager på Magaluf. Den saken er grei.

Catch 22

Jeg har vel sagt det noen ganger før; men hvis du skulle være så heldig å måtte velge mellom BMW M5, Audi RS6 og Mercedes E63 AMG, ville du neppe klart å gjøre et dårlig valg. Rett og slett fordi alle er rasende gode biler i samme segment. I min verden handler dette kun om følelser.

Vognen er helt nydelig, men styling-messig kanskje noe mer diskré og nedtonet enn f.eks. Audi RS6. Her er det øyet som ser. Mine øyner liker den noe reserverte holdningen, uten at man på noe måte står med hatten i hånden, hvis du skjønner. Uansett, alle som har sett Mr. Hamilton kjøre AMGer på bane, forstår at det er ikke bilen som er begrensningen her. Det er dessverre du og jeg.

Mr. Bean

Oppstarten er magi og helsebot. Tenk å våkne om morgenen å plutselig komme på at du eier en AMG 63. Du hadde stått på gulvet som en spent fjær, og gledet deg helt vilt til å få trykke på startknappen hver eneste dag. Som å se Mr. Bean våkne på julaften. Jeg hadde vært Kenny Dalglish, hver eneste dag.

Åtteren gir fra seg et lite brøl i det du slipper start-knappen, før den legger seg lydig ned ved foten, med lett logrende hale, mens den venter utålmodig på neste ordre.

Au My Good

Mercedes kunne utmerket ha brukt bokstavene E63 LOL, WTF(!) eller E63 ROFLMAO på bakluken, men for kjennere sier de tre bokstavene AMG mye av det samme. Poenget, hvis du ikke fikk det med deg, er at denne bilen er noe av det drøyeste, i hele verden, du kan klemme inn i båsen «familiebil», for ikke å snakke om «stasjonsvogn». For tenk deg hvilken norgesferie du kunne fått. Alt du ville ha med deg, hadde du fått plass til. Skiboks på taket med fiskestenger og telt hadde kun pyntet opp. Bobiler? De hadde ikke sett deg hverken komme eller dra. Lange etapper? Du ville uansett vært furten når du kom frem, for du ville garantert kjørt lengre. Setene er tross alt produsert i Lykkeland.

Hvorfor er ikke konseptet «Norgesferie i en bagasje-racer» skapt …? Jeg ville lett brukt (store) deler av mitt feriebudsjett på det. Kan hende den vanlige reiseforsikringen hadde blitt litt knapp, - jeg ser den. Uansett, det må da være et marked for det i år …: -Norge, et langstrakt land og mye å se, hvorfor ikke leie en AMG😊

Den følelsen …

Det som er selve identiteten til AMG er maskinen, eller ingeniørkunsten bak. Det begynte i 1967 med ingeniørene Aufrecht og Melcher på stedet Großaspach. Forbokstavene utgjør navnet, og noen av dere kan nå se for dere «The red pig», den røde SELen, med vertikale hovedlykter og feite dekk. Aldeles nydelig.

Tidligere var det store volum (6,2 liter, men angitt som 6,3), med naturlige lunger (dog med noen innslag av kompressorer og turbo). Nå er det mindre volum, og intet mindre enn to turboladere. I tillegg er det gjort forbedringer på nedkjøling av ladeluften. Dette betyr nesten 200 hester mer enn de «gamle» volum-maskinene, uten turboer. Uansett, når alt kommer til stykke, handler det kun om to ting for meg; lyd og fysikk. Her er det seks på begge terningene.

Sugemerker

Du blir satt ut med kun 3,4 sekunder til 100. Det er motorsykkel-tall. Men her flytter du samtidig telt, soveposer, fiskestenger, kjølebokser, liggeunderlag, unger, fotballnett, klessnorer, hengekøyer, ja hele teltleiren. For dette er ikke en liten stasjonsvogn. Dette er en av de aller største på markedet. Denne er svææær, men oppleves likevel som kompakt. Med trekk på alle fire lager den neste sugemerker i asfalten. Denne slipper ikke taket. Klarer du det, er du gal.

Ikke gå glipp av noe ...

I bordet kan du stille inn maskin, understell, styring, eksos og girkasse akkurat slik du vil. Der rattet peker, der går det. Ultra presist, og egentlig uten den store dramatikken. Joda, det snerrer og smeller i eksosen ved girskift opp og ned, men jeg anbefaler likevel å ha et lite glis på vinduet, slik at du ikke går glipp av noe. Lyden er ubeskrivelig deilig, også på lave turtall.

Kanskje, hvis det hadde vært biler og ikke fotball, kunne jeg kommet på å si de magiske ordene først, på marken bak bensinstasjonen. Knut´n hadde alle fotball-kortene. Han sov tross alt i Liverpool-drakten. Knut`n var fotball-gal … Jeg hadde alle bil-kortene, en stabel med bilblader på nattbordet. Jeg var bil-gal. I dag ville jeg nok ropt ut: -Kaptein, først i alt, Mercedes E63 AMG S.

God norgesferie, uansett hva du måtte kjøre med😊

Takk for turen, Christer & Dovre Bil på Kokstad.

TAPAS

2019-09-15T20:55:00.000+02:00

av Pål Samuelsson

I sommer gikk ferien til grenseområdet mellom det sydvestlige Frankrike og det nordlige Spania, innerst i Biscayabukten. I det som omtales som Baskerland, ligger kystperler som Biarritz, og Sant Jouan de Luz på fransk side, og ikke minst spanske San Sebastian, like over grensen. I disse vakre omgivelsene ligger tapas-barene tett som hagl, og det var i dette området den spanske mattradisjonen med de deilige smårettene ble født.

Slektninger

Spanske Seat er tilbake her på bjerget, med et spennende modellutvalg. Seat-historien tar vi en annen gang, men Seat var rimelig godt etabler her en periode med modeller som Ibiza, Cordoba, Leon og Alhambra. Alle hadde de tyske fettere og kusiner, da eierne, da som nå, var mektige VW.

I dag satses det på nytt i Norge. Ikke helt ulikt Skoda, er Seat det friske pustet, som tilbyr alternative modeller bygget på kjente VW-plattformer. Selv om det blir vanskeligere og vanskeligere å finne igjen deres henholdsvis tsjekkiske og spanske identitet, blant alle VW-knappene og bryterne, har de fortsatt snev av egenart. Det blir imidlertid lettere og lettere for trente biløyne å skimte VW-modellen som skjuler seg under skallet.

Kjente og kjære knapper, og to USBer... Flere bak.

Påls bilblogg kjørte Seat Tarraco 2,0 TSI med 190 hester her om dagen. Tarraco er en relativt sprek SUV, med 7-seter og er dermed et alternativ til VW-konsernets Skoda Kodiaq og VW Tiguan Allspace. På utsiden av gjerdet står konkurrenter som Ford Kuga, Mazda 5, Toyota Rav for å nevne noen.

Potent uttrykk, her med 20 tommere som fyller godt ut i buene.

Min første tanke er at Seat er modige som lanserer slike biler i det landet i Europa som har kommet lengst i å parkere sine fossile SUVer. For det er en del år siden disse bilene lå øverst på salgsstatistikkene. Selv om også Seat har varslet en hybrid-løsning like rundt hjørnet, begynner konkurransen også her og dra seg til. Og spørsmålet om en skal velge bensin eller diesel har dessverre dødd ut i kantiner og på spiserom for flere år siden her hjemme i det oljeproduserende Norge.

Men lar vi storpolitikk og klimautfordringene ligge, så er Seat Tarraco en gavepakke til småbarnsfamilien. Sammenlignet med sine søskenbarn, er den litt rimeligere, men fortsatt relativt kostbar, med en prislapp 614.000, inkludert to ekstra seter på bakerste rad. Fordelen, i motsetning til sine slektninger, er at du da får nærmest alt utstyr med i prisen.

Plassmester

Testet versjon har en sprek 2-liter med turbo og trekk på alle fire hjul. Den oppleves som stille, høyreist og komfortabel. Den har all den plass du drømmer om, og den kan trekke den største campingvognen. Fra midtkonsollen og frem er dette en VW. Nærmest alle knapper og funksjoner finner jeg igjen i min egen Octavia VRS. Til og med "gaupeørene" bak rattet ser mistenkelig like ut dem jeg girer med frem og tilbake til jobben. Det nye og kule, er det digitale dashbordet, med tre ulike oppsett. De aller fleste har dette på plass i dag, og her innfrir Seat med et alternativt speedometer og turteller-oppsett. Den nye senter-plasserte info-skjermen er også fin, og trekker inntrykket i riktig retning.

SUV er likestilt med god høyde over havet. Utsikten og følelsen av kontroll over trafikkbildet er upåklagelig. Setene er rause og interiøret pent og eksklusivt. Særlig likte vi den tversgående, noe utstikkende, listen som deler det øvre og nedre dashbordet. På Audi-vis strekker den ut bilens innvendige bredde, og gir en følelse av soliditet og kvalitet. Det innvendige volumet sluker alt fra unger og fotballnett til store barnevogner og IKEA-reoler. Selv med alle billettene utsolgt, har du plass til 700 liter med kjegler og svette fotballdrakter. Følelsen av volum forsterkes selvsagt av panoramataket, også det mistenkelig likt en annen bil jeg kjenner godt. Uansett, smart med gjenbruk, som sannsynligvis reflekteres i prisen.

Girkassen er 7 trinns DSG, som kunne betydd Dritrask Sports Girkasse. Uansett, det er slik den oppleves, særlig i modus "Sport". Den har også andre alternativer, ut fra humør, føre eller politisk orientering (les miljø). Kassen girer som en DSG skal, og når du velger "miljø" kan du kjøre meget smart og billig, selv med bensin. Litt trening med bruk av gass og brems gjør at dette flyter helt uten friksjon i nedoverbakker, og en liten tøtsj på bremsen gjør at girkassen griper inn og gir deg akkurat passelig motorbrems til at fartsgrensen overholdes og at bensinpumpen hviler. Hvis du ikke vil drive «miljø-sport» fikser den adaptiv cruise-kontrollen jobben, dog med marginalt høyere forbruk.

Under skjørtefoldene skjuler det seg en liten overraskelse, positiv så dann ...

Fremover-lent

Utvendig er dette uten tvil den fineste av søskenbarna. Kodiaq har i mine øyne et ærlig design, og er tro mot sine røtter og sine søsken. Tiguan er forutsigbar og noe mer kantete i uttrykket. Seat derimot, har elegante linjer, en overraskende «fresh» front, som garantert vil få bilfolket til å spørre seg -«hvilke bil var det...?». Frontlyktene er villere, grillen mer aggressiv og uttrykket betydelig mer fremover-lent.

Hekken har også sin egenart og sødme. Du blir rett og slett glad av å kjøre bak en Tarraco. Det som kunne gjort humøret enda bedre, var om de hadde fisket frem i dagslys de to eksosrørene som skjuler seg under skjørtet. For under skjørtefolden skjuler det seg en stor potte på tvers, med utblåsning i begge ender. Kanskje like greit å ikke provosere med slikt i 2019. Det føles uansett godt å vite at de er der...

Det nye og friske i mine øyne er en SUV på bensin. Du får den selvsagt med diesel også. Selv har jeg én bensinbil og én el-bil. Bensinbilen handler kun om følelser, og el-bilen kun om økonomi (og miljø...). Nå kan du faktisk velge bensinen, også basert på kognitive tankerekker og sunn fornuft. Forskjellen på forbruk mellom bensin og diesel er i ferd med å viskes ut. Selv har jeg kjørt Bergen-Voss med min bensin-turbo på 0,55. Ikke så veldig gøy tur, men jeg tror ikke jeg kunne gjort det vesentlig bedre med en TDI. Hovedforskjellen i dag er støy og pumpeprisen. Fortsatt er det 1-1,5 kr dyrere med bensin, men dreiemomentet og fordelingen av energien langs turtallskurven er også i ferd med å jevne seg ut, takket være optimalisering av turbotrykk både under og over midten. Med bensin, leverer denne hele 400 Nm fra 1750 o/min. Det er tall som kun var 2-litere på diesel forunt, for kun få år siden.

Fin designdetalj som gir det lille ekstra ...

Tjekkisk pils og tysk bratwurst

I blant alle VW-komponentene har Seat beholdt noe av sin egenart. Seat Tarraco er på mange måter som spansk Tapas. Tapas får deg til å se på mat med litt nye øyne. Et herlig måltid der alle smaksløker blir tilfredsstilt. Tarraco fremstår som en med alt, som på noen områder overgår tsjekkisk pils og tysk Bratwurst. Det er sammensetningen av alle detaljene som skaper begeistring, ikke helt ulikt alle de smakfulle detaljene i tapasrettene.

Seat er en bil som dekker alle dine behov, men som likevel representerer et utradisjonelt valg fordi bilmerket relanseres etter flere år ute fra det norske markedet.

Vi ønsket å utfordre gamle ferievaner i år, etter mange år på sommerferie i opptråkkede stier langs Middelhavet. Hva med å prøve noe nytt? Noe ekte, noe ukommersielt, helt uten neon-skilter og norske aviser på annethvert gatehjørnet. Derfor Biscaya og Baskerland, med sine rene Atlanterhavsstrender, sin vakre arkitektur og med sine uberørte gamle-byer. For oss en innertier, og et feriemål som garantert vil bli resirkulert.

Tapas i San Sebastian.

Fin bil

På tallerken foran oss havnet Tarracoens «utseende» øverst på min liste. Rett og slett en fin bil. Men også sammensetning av løsninger og utstyr, herunder 7 seter og firehjulstrekk og fortsatt mye plass igjen. Den scorer også høyt på å gi eierne handlefrihet i forhold til bruksområder, den har en artig respons og den fremstår som kvalitetsmessig imponerende sammenholdt med pris. Og spør du meg, vil det være smart å prøve en Tarraco, før du gjør et valg i dette segmentet.

I sommer var det nysgjerrigheten mot alle mulighetene som lå i en tapasmeny, som fikk oss til å besøke disse tapasbarene i baskernes rike. Før kunne vi lese om flerbruksbiler og kinderegg-løsninger med tre i én. Nå kliner Seat til med tapasmeny. Du blir garantert begeistret, du blir garantert imponert og du vil garantert få smake noe du aldri før har smakt. Og viktigst av alt; Jeg tror du vil like det…

Masse lykke til med lansering av nye tapas-retter, Møller bil Seat på Kokstad!

Fun fact: Tapas er en spansk mattradisjon som består av mange ulike småretter eller snacks. Kilde: Wikipedia.

Foto: Pål Samuelsson

FORNYBAR ENERGI

2019-04-07T11:34:00.000+02:00

Av Pål Samuelsson
Denne uken kunne vi høre at miljøvernere ikke syns noe om vindmøller(!). Det samme kommer fra alle ordførerne som muligens må sette opp noen vifter på sine nakne hauger og hamrer. Da begynner det å bli vanskelig dere. Alle vil ha vindkraft og fornybar energi, men ingen vil ha vindmøller …? Til vi har løsningen, har jeg muligens funnet en aldri så liten energikilde …

Mens det krangles om vindmøllenes arrdannelser i naturen, dro vi på Motor Cross stevne på Bømlo, og lot oss imponere av barn og unges motorlek i herlig vårsol. Sotra – Bømlo er en herlig formiddagstur, og en perfekt anledning til å teste noe spennende på fire hjul. Stian, hos Møller bil på Kokstad, anbefalte en strøken TT fra 2016, som nylig var kommet inn. Audi sitt lille vakre ikon har tiltalt meg siden den kom i 1998.

Audi har klart å etablere TT som et bil-ikon. Til tross for at designet kan gi assosiasjoner til både 911 og Beetle, har den en solid egenart og identitet, som har holdt det gående i over 20 år. Bilen finnes i et mangfold av modeller, med og uten tak, med fire, fem og seks sylindre, ja til og med på diesel. Ytre mål, kupéstørrelse og takprofil er omtrent uforandret på disse årene. Front og hekk har fått flere løft, det samme har modellprogram og teknikken under de runde og bestemte formene. Fra den første generasjonen i 1998, med 180 og 225 hester, finnes det i dag råsterke TT RS, med 400 hester fra 5 sylindre. Rett bak denne, finnes to 2.0 TFSIer på hhv 310 og 230 hester, samt en 1,8er på 180 hester. Altså noe for enhver smak.

Vi lånte 230 hesteren. For øvrig samme motorteknologi som står i min Skoda RS, med seks trinn DSG, og en vilter eksos, som sender deg rett opp i ringene når programmet settes opp i «tussebye». Da promper og smeller det litt ekstra, og du bare må smile, og faktisk av og til le. Med 230 hester, trykker den deg godt bak i de deilige S-line-stolene. 0-100 går på 5,3, men vil du bruke ett sekund mindre, kan du velge 310-hestersversjonen. For øvrig samme alternativet som finnes i S3, Golf R, m. fl. Vil du fortsatt ha mer G, drar du den helt ut, og går for 2,5-literen med Walter Røhl-lyd, som treffer 100-merket ned mot 3-tallet. Alle modellene med quattro, selvsagt.

Det er nettopp kombinasjonen quattro, ett hjul i hvert hjørne, korte fjører og lavt tyngdepunkt som gjør dette til stor moro. Ja, den går nok kjempefort også, men det er i svingene du virkelig får brynt deg. Her er det ikke bilen som er begrensningen, men sneglehuset i det indre øret ditt. Denne ligger på veien som en «svele» fra Sunnmøre. Og uansett hvor mye rømme og syltetøy du legger på, så henger den fast. Rett og slett en aldri så liten gokart. Den lave vekten, kombinert med turbodrag, gir et enormt moment på lave varv. Og den kommer som en kule opp fra det store dypet.

Dette er ikke en bil du bare «hiver» deg inn i. Den har en forholdsvis lang og tung førerdør, type «roadster», med lekre konvekse ruter, selvsagt uten ramme. I tillegg til å bøye deg ned for å komme inn under den lave taklinjen, må du samtidig løfte benet over en solid dørstokk. Dernest vippe hoften over de deilige sidestoppene, du minutter senere vil lovprise, når gokarten forsøker å kaste deg ut av salen i svingene.

Du klatrer rett og slett ned og inn i en racerbil. Ferdig innklatret og fastspent, har du ikke lyst til å klatre ut igjen. Ratt, sete, pedaler og fot-hviler er helt perfekt satt opp. Noen ganger får du bare den følelsen av at menneske og maskin er «ett». TT er rett og slett bygget rundt deg.

Knapper og «gadgets» er smart plassert oppunder midtkonsollet, og «Audi-hjulet» i midt- konsollet gir deg hundrevis av innstillingsmuligheter på det heldigitaliserte dashbordet. Fancy, og absolutt fortsatt hypermoderne i 2019. Musikkanlegg, type Bang Oloufsen, er magisk. Her må du ta deg tid til å finne frem din aller beste spilleliste, men samtidig huske å skru helt av i ny og né, slik at de to pottene der bak også får underholde deg med snerr og spark.

Audi TT 230 er en bil du etter kort tid blir glad i. Det er utvilsomt en bil med sjel. Den er utrolig behagelig i «Comfort», og lett å kjøre ned mot 0,6 hvis du bare vil kose. Men samtidig potent og sint om du påkaller alle tilgjengelige ressurser. Bakseter …? Vel, to stk. for barn, for å være helt ærlig.

Jeg kunne skrevet mye mer om denne herlige vognen fra Møller-gjengen på Kokstad, men den må rett og slett oppleves. Vi smilte i hvert fall til og fra Bømlo i herlig solbrillevær. Ola, nevø og Motor Cross-utøver, sørget for høydepunktene på Crossbanen dypt inni Bømla-skogen, bare et par stenkast og en liten kjøretur fra vindmølleparken på Fitjar. Vindmøller er ikke bra for naturen likevel, skal man tro noen ivrige miljøforkjempere. Men ikke fortvil, Audi TT gir energi, og det på en måte som får frem både smil, varme og ekte glede. Og skulle du gå tom, så er det bare å klatre inn igjen. Energien fra Audi TT er nemlig fornybar😊.

Fun fact: TT står for «Tourist Trophy», som var et rally der det Audi-eide NSU gjorde det godt i sin tid. Kilde: Wikipedia.

Foto: Pål Samuelsson

Til neste år ...

2019-03-10T02:58:00.001+01:00

Av: Pål Samuelsson
I 1981 fylte jeg 9 år. Jeg fikk en Citizen digital klokke av mamma og pappa til bursdagen. Det føltes som om jeg hadde tatt ett steg inn i «fremtiden». Året etter kom samme klokke med kalkulator(!), og jeg var ikke lengre så kul. Nå, 38 år senere, har vi fått svar på hvordan «fremtiden» ble. I 1981 var vi jo helt sikker på at biler kunne fly når vi kom til år 2000. Vi var også overbevist om at briller som kunne se gjennom klær ville være allemannseie, kanskje så tidlig som 1995 … For ikke å snakke om roboter… En slik ville jo alle ha i garasjen, bare vi bikket 1000-årsskiftet. Hvordan gikk det egentlig …?

En av de absolutt tøffeste bilene i 1981, og trumf-kortet i min bilkortstokk, var Jaguar XJ 5,3. Den slo det aller meste i stokken. Med V12 og 287 hester, kunne den nå en toppfart på 230 km/t. Det var kun skipsredere som hadde råd til denne eksklusive rasekatten.

Biler kan fortsatt ikke fly, i hvert fall ikke særlig høyt. Teknologien er på plass, men vi har sannsynligvis ikke markedet og behovet på plass enda. Men vi har fått lavpris flyselskaper, som langt på vei har bremset utviklingen av den flyvende bilen. Roboter har vi fått, selv om de ikke er helt slik som vi så dem for oss i 1981. I dag kan roboter sveise og skru, de kan klippe gress eller støvsuge. De kan også styre bilen din dersom du skulle sovne.

Jaguar anno 2019 kan ikke fly, men den kan så vanvittig mye mer en XJ 5,3 fra 70- og 80-tallet. Jaguar I-Pace anno 2019 er en fullelektrisk firehjulsdrevet rakett, som med litt vinger og et par ror, sannsynligvis ville lettet med litt motvind i luggen. Siden hele gulvet består av batterier, veier den nok litt mer enn en høyvinget Cessna 172, så det bli nok landjorda på I-Pace enda noen år.

I-Pace er beviset på at Charles Darwins naturlov også gjelder for biler. I-Pace har alle de gode egenskapene, ikke bare fra sine katteforfedre i Jaguar-slekten, men fra genene i bilhistorien generelt. Ta f. eks kjøreegenskaper; Ett stort og bredt hjul i hvert hjørne, med lavt tyngdepunkt, drevet frem av to el-motorer, fordelt på fire drivhjul. Det er jo «skolens løsning» på perfekt kjøredynamikk. Å trekke hjulene helt ut i hvert hjørne, har frem til nå vært forbeholdt småbiler og racerbiler. Men det er ganske smart, også for større biler. Det gir handlefrihet og rom for kupé-designerne, det gir større akselavstand og plass til flere batterier, og dermed lengre rekkevidde. Økt akselavstand gir også bedre retningsstabilitet, og enda bedre kjøreegenskaper under akselerasjon og nedbremsing. Designmessig, faktisk ganske stilig også. Overheng foran og bak på biler, vil nok lide samme skjebne som vår egen hale …

Virker det? JA! Med 400 hester og 700 Nm, så virker dette. Til tross for batterier, er egenvekten «kun» 2.133 kg. Det er rimelig beskjedent, når en har ytelser som en 50 tonns lastebil. Det er i tillegg svært så underholdende. Med dynamisk luftunderstell kan du bestemme klaringen til asfalten, og altså gjøre den om fra SUV til «GT-RS-SPORT» på ett sekund. Ulike kjøreprogrammer gir deg også muligheten til å utnytte dette til det fulle. Fra null til 100, bruker denne sparsomme 4,8 sekunder. Det er raskere enn nesten alle sportsbiler i hele verden. Smak litt på den.

Det kan virke som om motor-optimalisering av bensin- og dieselbiler har nådd sitt potensiale. Det er et tidsspørsmål før de store massene skjønner sammenhengen mellom pris og effekt. For i stedet for en Porsche, kan du nå kjøpe en «lommelykt» med like mange hester til halve prisen. Jeg er redd det er elektroner og Ohms lov som gjelder fremover. Og det er med el-biler som med internett, digitale kameraer og veiavgiften, - de er kommet for å bli. Det mest kjente eksempelet på en virksomhet som ikke forsto dette, er Kodak. Altså, darwinisme i praksis.

Det har gått opp et lys for noen og enhver som produserer biler kun med fossile motorer. Vi kan like det eller ikke, men strøm er inn. Det er liksom ikke bare de gule lampene som lyser lengre. For når ett av verdens største oljeproduserende land, Norge, truer med å selge ut sine eierandeler i oljeproduserende selskaper… Så vi må bare lære oss å like elektriske biler, - og jeg er godt i gang. Så lenge de leverer 400 hk, syns jeg oppgaven er rimelig overkommelig …

Jaguar, har i tillegg tenkt på sånne som oss, som sannsynligvis vil slite med overgangen fra lyd til stillhet. For dypt inne i den digitale «klokken» i midtkonsollet anno 2019, er det en ekstra «knapp» som gir deg motorlyd i kupéen. Jo mer gass, jo mer lyd. Lyden simulerer en motorsterk 6-sylindret bensinmotor, og er akkurat passelig lav og avstemt. Den kunne selvsagt vært høyere og mer fremtredende, men da ville det ikke vært en Jaguar.

I-Pace, e-tron eller Tesla? Det er selvsagt helt opp til deg. Alle biler har noe, men I-Pace har alt, unntatt briller som ser gjennom klær da. De kommer visst til neste år … 😊

Tusen takk for turen, Stig-Inge og Sandven, nå også i Åsane😊

TISSE FØRST ...

2019-03-02T00:08:00.000+01:00

Av Pål Samuelsson

Kan du huske den sitrende følelsen du hadde i barneårene da rattkjelken var trukket opp bakken, og du gjorde deg klar for neste nedfart? Du skulle egentlig ha tisset for fire turer siden, minst, men holdt deg enda en tur. Du hadde akkurat snudd kjelken, snurret trekke-tauet rundt rattet, mens du kjente t-skjorten klebe seg fast til den svette ryggen. I kveld, i en alder av 46, kom denne herlige følelsen tilbake. Bli med på Gokart-åpning på Straume …

Jeg har svært begrenset erfaring med gokart-kjøring. Anslagsvis har jeg deltatt på 5-6 events fordelt på de siste 25 årene. Men, jeg har kjørt mye rattkjelke, og svært mye bil. Så har jeg sammen med eldstemann, Lars, fulgt med på formel 1-sirkuset. 14. mars starter ny sesong i Australia, så da er det på´an igjen. Hamilton, Vettel og Verstappen, er våre store forbilder, og er blant de mest profilerte førerne. Som guttunge var det Martin Schanke vi kranglet om å være, der vi satt med snåttete kalde neser, bak de store kjelkerattene. I kveld var jeg Lewis Hamilton, i det hjelmen ble trukket ned over hodet, sammen med rulle-gardinen …

For Påls bilblogg var eksklusivt invitert til åpningen av Bergen Gokartsenter på Sotra, nærmere bestemt, Straume. I tre år har herrene Petter og Johnny gått svangre med ideen om å benytte deler av det gigantiske parkeringshuset under Sartor senter til motorsport. Og i dag var det storslått åpning med lokale kjendiser på plass, som ordfører, og selveste Kjellemann.

Motorsport og parkeringshus er to motsetninger, som i utgangspunktet byr på et par utfordringer; støy og eksos. Hva gjør man da? Jo, man gjør som nordmenn flest, man tenker grønne tanker, og kjøper elektriske «biler». Skeptisk …? Vel, det var jeg også. Men det var helt til jeg fikk prøve …

Gokartene er helt rå, og byr på en akselerasjon som overgår det aller meste. I utgangspunktet klarer disse franske gokartene 90 km/t, men er justert ned til regelverksgrensen for utleie-gokarter, som er 50 km/t. Kartene kan justeres i fire ytelsesnivåer, og har i tillegg en super-boost-knapp på rattet, som kan aktiveres fra sentralbordet. Knappen gir deg 30 sekunder med ekstra adrenalin pr. løp. Kan det bli gøyere?

Banen, som er bygget over de to nederste parkeringsdekkene, er helt vanvittig sprek, og til tider ganske krevende hvis målet er å kjøre fortest (og det er det jo selvsagt). Den svinger seg gjennom 400 meter med hårnåler, strekk og bend, som virkelig setter kjøreegenskapene dine på prøve. Mens jeg satt i gokarten og ventet på tur, passelig tissetrengt, prøvde jeg å pusse støvet av gammel kunnskap fra et kjørekurs i England for noen år tilbake. Begreper som «breaking point», «turn in» og «Apex» ble brått borte, og erstattet med adrenalin og tunnelsyn så snart det ble min tur. Ikke engang skjermen med rundetider klarte jeg å få med meg. «Turn in» var blitt til «all in»…

Du vil kanskje tenke at opplevelsen blir litt «stusselig» uten motorlyd og turtall. Det var i hvert fall min tanke før oppstart. Den heftige akselerasjonen dreper umiddelbart savnet av lyd, og herfra til mål blir du fullstendig grepet av neste sving. Du glemmer umiddelbart lyd, og det faktum at du nå er i overkant tissetrengt …

Ut fra pit lane var jeg nr. to, men like etter bakken ned til det nederste parkeringsdekket, var jeg nr.1. «Lewis Hamilton» tok ledelsen, som han vanligvis gjør, noe som ga ham tittelen i 2018-sesongen. Her var det bare å koste på. Første runde er alltid litt nervøs. Dekkene er kalde, og viljen i overkant varm. Litt logring med halen, men så legger stillheten seg, og du blir i ett med bil og bane. Du er 9 år igjen, og suser over blåisen med rattkjelken på tvers forbi huset til fru Bergersen. Ekte glede, mann mot maskin, og etter hvert; mann mot mann (og i noen tilfeller mann mot kvinne), når de ti gokartene har spredt seg ut over de 400 meterne med blank betong. «Ikke lov å kjøre forbi i svingene», formanes det før start. Egentlig en ganske grei regel, som gjør at du må planlegge ditt neste trekk, enten før svingen, eller ut av svingen. Så kan du også være heldig å få litt hjelp av ett og annet blått flagg, fra en av de mange baneassistentene som overvåker galskapen.

Når jeg trillet tilbake inn i pit lane, passelig våt på ryggen, hadde jeg faktisk ikke lyst til å gi gokarten videre til neste. Selv om jeg nå var så tissetrengt at jeg kunne grine, hadde jeg lett kjørt 10 runder til.

Når det blir din tur, så husk å tisse først. Jeg vurderer å gjøre som Hamilton, og resten av Formel 1- gutta, og sette inn kateter ...

Grattis med superflott gokart-anlegg Johnny og Petter!

DET ER IKKE HELT OVER ENDA ...

2018-09-24T17:58:00.000+02:00

Typebetegnelsen F-150 «Raptor», gir i mitt hode assosiasjoner til amerikanske jagerfly og dinosaurer. Eller hva sier du til F-4 «Phantom», F-14 «Tomcat» eller F-16 «Fighting Falcon»? De tre sistnevnte er jagerfly, med stilige F-numre, og et enda kulere Nato-navn. Dinosaur? Kanskje fordi navnet antyder noe i den retning, og fordi den rett og slett er noen lysår unna det som regnes for å være politisk korrekt for en bil i dag. Men selv om amerikaneren Ford F-150 «Raptor» har reptile gener, og faktisk kan fly, er det altså en bil. Jeg har klatret helt opp i styrehuset, og snurret aldri så lite på roret. Bli med opp i luften!

Av Pål Samuelsson
I dag kan du sannsynligvis gjøre hundrevis av feilvalg hvis du skal kjøpe ny bil. Særlig i fht biler som ikke går på strøm, eller biler som ikke har en eller annen form for hybridløsning. Men selv i disse klassene kan du sikkert gjøre feilvalg, da vi ikke vet så mye om teknologien som kommer i morgen. Her er det altså mye tørr kvist, og folk er skremt helt inn i el-bilbutikkene. Diesel- og bensinbiler selges omtrent ikke lengre. Halve befolkningen har kjøpt el-bil, og den andre halvparten sitter og venter oppå dette strømgjerdet, og håper det hele snart skal gå over.

Men så har vi noen få unntak der ute; de som lever og handler som om ingenting har skjedd. Spør du dem om Tesla, den nye pedalen til Leaf, eller forsøker å starte en diskusjon om hvor mye billigere det er å pendle med el-bil … Ja da ser de på deg som om du var en stein. Utenfor står det kanskje en helt ny Q7, ikke e-tron. Neida,- den med 8 sylindrer og diesel, eller en Cayenne med både turbo og bensin.

Det er noe pirrende med dette, og bryte med det som er politisk korrekt. Og selv om det fortsatt er helt lovlig, er det ikke rart om man i dag føler seg litt «utenfor» samfunnet, og litt «bad ass», når man slipper ut noen få gram CO2 mer enn naboen. Du vet han som med sin koreansk produserte el-bil dømmer deg litt med blikket, når du står der på tomgang foran postkassene.

Ford F-150 «Raptor» er absolutt en slik bil. En bil som får miljøministeren til å vurdere sin stilling, og MDG til å begå statskupp. For «Raptor» er på mange måter en dinosaur med sin store vekt og brølende bensinmotor. Men på den annen side er den en gavepakke til alle oss som trodde det hele var over. Rent teknologisk er det ikke en dinosaur, men snarere et lite teknologisk kunststykke. 3,5 liter V6, bensin med to turboer, har nemlig økt effekten fra ca. 410 til 450 hester(!), sammenlignet med utgående modell som hadde V8er. Verden har altså gått fremover …

Men hva skal vi bruke den til? Det korte presise svaret fra eieren i dette tilfellet er å trekke tung henger, samtidig som hele familien skal være med. Henger fylt med motorsykler, verktøy og til og med en liten camping-avdeling i fronten, med fire køyer. Slikt veier, og da må det både hester og newtons til. Det er selvsagt også svært «handy» med lasteplan. Man vet jo aldri, men plutselig er det behov for et mål med ved, kanskje en hjort, IKEA-tur, sommerferie, påskeferie, hjelpe en nabo, brøyte et tun, slepe en buss, flytte et handlesenter, eller kanskje en bro… hvem vet?

Å kjøre en Raptor er helt magisk. Høyden over havet gir deg en følelse av makt. Og dimensjonene rundt deg minner om en amerikansk kinosal der du velter deg i deilige luksus-stoler med elektriske innstillinger. Midtkonsollen er også fra Amerika, med plass til fire store Cola, en bøtte med popcorn, i tillegg til en svær nistepakke som varer helt til Stockholm. For dette er amerikanske Ford, selvsagt, med alt du forventer fra en amerikansk pick-up med bakseter, med unntak av V8eren da. Men så snart du legger på litt høyrefot, og den 10-trinns (!) store/lange automatkassen begynner å jobbe, savner du ikke V8eren. Jeg forsøkte å holde styr på giringen med de manuelle padleårene som stikker ut fra rattstammen, men fant fort ut at 10 gir var i meste lage å telle på. Det gikk rett og slett i ball for meg. Men det er helt sikkert greit å kunne klemme litt på minus-åren nedover Tokahjelet, med 3 tonn henger på hekken …

Ellers er lydopplevelsen som forventet, - litt for lav. Men heldigvis, «Super crew» har et lite elektrisk (selvsagt) skyvevindu som vender ut mot lasteplanet. Det er nærmest obligatorisk å åpne dette i tunneler og under akselerasjoner, gjerne med henger. Og når vi snakker om lyd; Bang & Olufsen tar selvsagt over når du vil ha en avveksling fra turboene.

Ser en litt nærmere på utforming på eksteriør og ikke minst understell, blir en litt undrende. Men, uten å gjøre det til noe stor sak, så er dette en av svært få serie-produserte biler som skal tåle en flytur, og samtidig lande uten at energien slår luften ut av både dekk og fører. Derav litt grove dekkdimensjoner med mye luft, og ikke minst litt ekstra «shock absorbers» i kjent RS-blå utforming under overflaten. Husk å koble av hengeren før du evt. tester dette …

Du kvepper selvsagt litt de første gangene du ser i sidespeilet. Det litt som å kjøre kileformede Ferrarier der du egentlig ikke får noe særlig inntrykk av bredden før du ser avstanden til autovernet i speilet. Det er imidlertid rart hvor raskt man blir vant til dette, og det hjelper selvsagt å ha vært noen ferieturer til Danmark og Sverige med campingvogn.

I det du klatrer inn i styrehuset tenker du «trailer», men når du klatrer ned igjen, etter turen, er alt dette snudd på hodet. «Trailer» har blitt til «Cayenne Turbo» med lasteplan. For 637 Nm trekker denne opp til hundre på 5,3 sekunder. Det føles ganske drøyt når man sitter der oppe i høyden og kjenner etter. Den er selvsagt grov og svær med sine dekk og svulmende kropp, noe tillatt vogntog-vekt på over 7.300 kg(!) vitner om. Med sine knappe seks meter, blir nesen stikkende ut i nesten alle sammenhenger. Når den i tillegg måler 2,4 meter fra speil til speil, må du like å kjøre bil, og aller helst unngå parkeringshus …

Å dra på tur med hele familien i en Raptor må være himmelrike på den autofile jorden. Alle sitter godt, alle ser godt og alle er trygge. Lydbildet er helt fantastisk, og plassen på 2. seterad er gigantisk. Glasstak gir også lyse og trivelige lokaler, som alle kan like. I den grad en ikke skulle føle seg sikker i et slikt tog, kan jeg berolige med at også sikkerhetsselene er utstyrt med air-bags. Og dersom det skulle bli for kjedelig med asfalt og motorveg, kan man alltids ta en etappe helt utenfor veien, eller rett og slett fly gjennom luften som et amerikansk jagerfly.

Dinosaurene utryddet …? Det er ikke helt over enda.

Foto: Pål Samuelsson

I ET SVAKT ØYEBLIKK

2018-07-20T17:47:00.000+02:00

Nå er det på høy tid å dele noen ord om bil igjen. Det siste året har vært travelt med
endret jobbsituasjon, noe som har ført meg inn i pendlernes verden. Og mye kan sies om det å være pendler, men for meg betydde det å bryte med et viktig prinsipp …

Her ute, ytterst i havgapet, rusler livet videre, minutt for minutt. Langs smale svingete veier, over enda smalere buede broer, som knytter et mylder av øyer sammen til en fantasiverden. Landskapet bader i et vær du aldri forventer når ferien legges til Vestlandet. For å komme til dette stedet må du slå inn «Askvoll» på GPSen, en frodig grend ytterst i Sunnfjord. Herfra går det en søvnig ferge to-tre ganger for dagen rett vest i havet, forbi fjellkolossen Alden, som på uforklarlig vis stiger rett opp fra havdypet. I le av dette fjellet, legger fergen til på Værlandet, langt der ute. Dette er starten på et av landets aller vakreste øyrike, via veier og broer, over Melvær og videre til utposten Bulandet.

Geologene hevder grunnen er mer enn 440 millioner år gammel, og består av en blanding av lava fra Grønland og grus fra sydlige Europa. Som gjennom en svært lang prosess, som hadde blitt i overkant kjedelig å se på NRKs minutt for minuttsatsning, er blandet sammen, og fremstår i dag som Konglomerat. Omtrent som non-stopp innblandet i melkesjokoladen. Rart, men veldig fint.

I dette øyriket kjører jeg lydløst omkring. Ja, jeg kjører i min egen elbil(!). Dette er altså prinsippet som ble brutt tidligere i år, da pendlerhverdagen mellom Ågotnes og Mongstad innhentet meg. Å pendle 18 mil tre ganger i uken kan ikke forsvares med min Skoda RS, med 95-oktan på tanken. Hverken økonomisk eller miljømessig. Det vrir seg også litt, å tenke på alle kilometerne som ville rullet inn på telleren, med en slik bilpraksis. At kjøregleden ville vært stor med Skoda-pendling, er hevet over enhver tvil. Men når en regner på prisdifferansen mellom de to alternativene, var det relativt enkelt å få meg over på strømsporet.

Det ble en ny Kia med sjel, eller «Mons» som vi kaller den. Forholdsvis lav investeringskostnad, grei rekkevidde og markedets beste garanti. I tillegg den el-bilen med minst feil(!). Fin? Nei, det syns jeg ikke, men den har alt tilgjengelig utstyr, inkludert panoramatak og kjøling av svette rumper. For det kan nemlig forekomme at en kniper skinkene litt ekstra tett sammen, nærmest som en refleks, når rekkeviddeangsten tar deg. Da er det bare å trykke på denne knappen, hvis du har strøm da …

Å teste en Kia Seol electric på Påls bilblogg er i overkant nerdete, så jeg skal ikke plage deg med detaljene her, annet enn at vi er positivt overrasket. Bilen leverer, og gjør jobben som sparebøsse og transportmiddel. Helt sikkert på linje med Nissan Leaf og VW Golf. Men den har ingenting ved seg som appellerer til min autofile legning. Eller …

Ikke før vi kjørte av fergen på Værlandet: Jeg kan med hånden på hjertet si, sannsynlig i likhet med 95% av alle dere andre som har kjøpt elbil, at jeg kjøpte denne bilen kun av økonomiske grunner. Jeg har spart tusenvis av kroner i drivstoff, bompenger og veiavgift siden februar. Hva med miljøet da? Vel, jeg har tenkt, sannsynligvis som alle de andre, at jeg ikke kan gjøre noe med dette alene. Og hvilke valg og disposisjoner lille meg gjør, har tilnærmet null effekt på gress og fisk.

Men å kjøre her ute i havgapet, med soltaket på vid gap, med spektakulære fjell, hekkende sjøfugl og matfatet rett utenfor frontruten, fikk meg til å reflektere. I dag fikk jeg se alt dette fine og skjøre, og det helt uten å legge igjen spor. Det føltes ganske godt. Nei, jeg har ikke blitt gal. Jeg har ikke meldt meg inn i MdG, og jeg skal ikke slutte å fly. Jeg skal heller ikke selge Skodaen, Gud forby, men det var noe der, som traff meg i et svakt øyeblikk. Det passet så utrolig bra med Mons på Bulandet. Veien innbydde ikke til hverken fart eller kurvekjøring, jeg savnet ikke lyden fra smellende potter og ei heller lukten av varm eksos fra en potent oljebrenner. Hva var det som traff meg?

Det var naturen. Kunne jeg ikke fått den samme opplevelsen fra Skodaens deilige seter med soltaket åpent? Dessverre. Jeg tror ikke det. Det ville vært som å ta meg seg Donald Trump til lunsj på Skaugum. Han ville trampet i begonia-bedene, dyttet Harald bort fra bufféen og lagt et teppe med dårlig stemning over Sonjas hjemmelagde iskake. Nyanser? Nei, det blir så tydelig med den klovnen, og det ble så tydelig for meg der ute i havgapet.

Jeg er sannsynligvis i bevegelse, i likhet med alle andre. Og dette svake øyeblikket ble plutselig så sterkt, og dyttet meg ett steg videre. Men jeg vil avslutningsvis sitere en god kollega og hjernevasket bilmann: «Jeg kommer aldri til å slutte å kjøre bil med fossilt brensel, med mindre det blir forbudt». Min gode kollega, meg selv, og mange med oss, har altså et godt stykke igjen.

Pål.

Foto: Pål Samuelsson

SÅ RINGTE DE ENDELIG FRA NORSK TIPPING ...

2017-07-03T23:16:00.000+02:00

Av Pål Samuelsson

Flaks – Vi har vel alle kjent litt på det. Eller det motsatte, uflaks, som dessverre ofte får skylden når vi ikke strekker til …? Selv om det aller meste her i livet kan måles og kontrolleres, er det ikke til å komme fra, at når det gjelder spill, der prinsippet er loddtrekning, er det flaksen vi må støtte oss til. Man kan selvsagt påvirke vinnersjansen gjennom antall kjøpte lodd, men det er ikke alltid sannsynlighetsregningen gir oss uttelling. Med kun ett lodd har du en teoretisk mulighet til å bli vinneren, men da må du altså ha Flax.

Her for leden kom jeg over et visuelt eksempel på vinnersjansene i Lotto. Ta toget mellom Oslo og Bergen. Sørg på forhånd for at det er satt opp en sammenhengende rekke med sinkbøtter langs hele strekningen. Det skulle bli ca. 5,4 mill. bøtter. I en av bøttene ligger vinnerloddet. Én eller annen gang mellom Bergen Jernbanestasjon og Oslo S kan du trekke i nødbremsen. Du går av toget og plukker opp bøtten som står akkurat ved døren der toget stanset. Fant du loddet i bøtten din …? Sannsynligvis ikke. Nei, det er ikke akkurat oppløftende kombinatorikk dette. Men, så leser du i rikspressen om mennesker som har vunnet to ganger … (!), Pensjonister fra Verdal, sannsynligvis. Men én ting er i hvert fall sikkert; om du ikke deltar, vinner du aldri. Og du, hver helg er det noen som vinner …

Denne gangen trakk jeg en eller annen form for vinnerlodd. I hvert fall føltes det slik da Ståle ringte fra Norsk Tipping:
- Hei Pål! Vil du kjøre Flax-bilen fra Sogndal til Bergen på mandag …? For meg, som er litt over snittet interessert i biler, og vet hvilke bil som er valgt ut til å være årets Flax-bil, var dette som å vinne. Om ikke 1. premien i lotto, så i hvert fall noe som kunne minne om 11 rette i tipping.

Sebra
I år er Flax-bilen Volvo XC90 T8 i R-design konfigurasjon. Volvos toppmodell, siste bilmote, i en modellserie der alle skal ha kun fire sylindrer, og aller helst ikke slippe ut mer enn én luktfri fis gjennom hele sitt livsløp. T8 er 7-seter- SUVen med 2 liters bensinmotor med turbo (320 hk), kombinert med en elektromotor på bakakslingen (87 hk). Til sammen 407 sebrahester. Sebra, fordi de er stripete, noen hvite rene, og noen sorte forurensende.

I denne sammenhengen, for meg i alle fall, er hester hester. For i sum gir disse sebraene deg bakoversveis og synlige tenner helt fra Sogndal til byn. Volvo har virkelig tatt steget med sitt nye modellprogram. Målet var å klatre opp til BMW, Audi og Mercedes. De måtte gjøre noe med design, støy, teknologi og ikke minst interiør og materialkvalitet. Etter vel 200 km i den nye, er jeg ikke i tvil om at de har lykkes. Interiøret er nydelig. I R-design, som vi kjørte, var det skinnkledd dashbord, nydelige designdetaljer i midtkonsollen og en tilnærmet støy- og vibrasjonsfri bensinmotor. Følelsen når du har klatret oppi, rammes inn av en deilig nybillukt som ikke kommer fra spraybokser. Hva nå det enn lukter av glass, aluminium, magnesium og børstet stål, så utstråler det uansett tillit, skandinavisk designhistorie, og dermed noe sofistikert og egenartet i forhold til alt det andre som er der ute nå.

Drømmebil for liten og stor...

Alle firkantene er avrundet og tilnærmet formlike. Linjeføringen i grillen spores tilbake til navet i rattet, i informasjonsskjermen og i utstyrsdetaljene fremme i det innvendige taket. Her er det noen som har tenkt, og noen som har snakket og tegnet mye sammen underveis.

Fartsfølelse
Så var det stolene da … Volvo hadde sin storhetstid med seter frem til kineserne overtok. Da ble det slutt på lårstøtte, og på Frydenbø sa de at setene var tilpasset det kinesiske markedet(!). Nå lager de heldigvis biler for alle igjen. Setene er himmelske, med ørten muligheter. Det beste, og kanskje til og med den enkleste, er nå muligheten til å justere lårstøtten inn og ut. Altså har Volvo innsett at ikke alle har like lange ben … Det er en viktig erkjennelse når en skal lage biler i dette segmentet. For det finnes også rike mennesker med korte ben. For dette er dessverre ikke en bil for alle. Det handler selvsagt ikke om lengde, men om tykkelse. Tykkelse på lommeboken. En million, give or take, må du legge på bordet, skal drømmen bli virkelighet. Men skulle det være en begrensning, kan man alltid kjøpe lodd. Det er fortsatt 6 biler igjen i bøttene der ute.

Jeg har ikke for vane om å skrive så mye om fart og ytelser, men mer om følelsen som melder seg når bilene ruller. Men det var noe urovekkende mystisk ved fartsfølelsen i denne. Kanskje det var fordi vi satt litt høyere, kanskje det var mangelen på lyd, eller rett og slett 407 sebrahester … Men uansett, ta mitt råd, bruk cruisekontrollen hvis du vil unngå prikker, fjernlagring av førerkort eller fengselsstraff. Alle fartsreferanser må læres på nytt i T8`n. Fjæringskomforten bidrar også til å gi følelse av kontroll og harmoni, til tross for litt høye verdier i head-up- displayet på frontruten. Den tar absolutt alle hull og dumper uten å måtte trekke pusten eller knipe igjen øynene. Det pussige er at den også holder stilen i kurver, selv med litt pådrag, uten å legge seg over som sin myke forgjenger.

Japanere i Flom
Vi er nødt til å skrive litt om hvordan det «hvite» fungerer sammen med det «sorte». Dette er altså en hybrid, og de to systemene fungerer perfekt sammen. Det er sømløse skjøter, og den har en svært ryddig animert fremstilling i bordet foran deg, som forteller deg hvor du henter kraften fra, og hvor mye. Det er fascinerende å følge med, og selv om du i utgangspunktet kun kan starte med 50 km «hvitt» på tanken, er det bemerkelsesverdig hvordan den samler opp «hvit» energi på veien. Selv mot slutten av turen hadde vi så mye som ¼ dels elektroner til rådighet. Så er det ganske rart å ratte en svær Volvo på 5 meter helt lydløst blant småtrippende japanere på stasjonsområdet i Flom. Her kunne jeg skremt vannet av dem med et aldri så lite støt i fløyten. Fristende, men siden fløyten trekker strøm valgte jeg å spare energien til Stalheim. Men bilen er tung, og ikke forvent deg superforbruk på langtur. Det er tross alt «bare» en 2-liter. Vi kjørte relativt pent, men snittet likevel på (hele) 0,88 l/m, som i utgangspunktet ikke er imponerende for en moderne bensinbil med strømstøtte.

Som familiebil på tur er dette drømmen for mange. Det er også en smart bil om du bor mindre 3 mil unna jobben, og har mulighet for lading der. Da kan du få en tank til å vare i en hel evighet. Men det er én utfordring, nemlig summen av sebraer som gjør det fristende å prøve litt av og til. Da drikker den mye svart kaffe … Så kunne vi skrevet masse om 4 hjulstrekk og all slags finteknologi, men hvem bruker det på saltede vestlandsveier og hyttetun med varmekabler. Men alle skal ha det … Men ikke fortvil, Volvoen har dette og mye mer.

Virkelighetsflukt
Det er ingen hemmelighet at jeg alltid har vært svak for Volvo, men dagens Volvoer har sprengt alle grenser, og da særlig denne med betegnelsen T8 på luken. Den er rett og slett en drøm. Jeg har også alltid likt Flax-lodd og Lotto. Ja, jeg er kjent med usannsynligheten i spillet, men jeg klarer likevel å kjenne på spenningen, den herlige virkelighetsflukten som ligger der i den teoretiske muligheten, og ikke minst elementet av drøm som kan blir virkelighet. For husk, noen vinner 7 rette hver helg, og alle vinnerne er ikke fra Verdal. Og sist men ikke minst, til høsten har alle de 8 Volvoene fått 8 nye eiere. I dag har drømmen fått nytt liv. Jeg tror jeg kan finne den rette bøtten, det er tross alt 6 igjen, og jeg trenger jo kun én …

Foto: Pål Samuelsson/Nora H. Samuelsson

SALIG

2016-12-10T21:50:00.002+01:00

av Pål Samuelsson

Hva er den perfekte bilen for deg? Kanskje en stasjonsvogn med litt plass? Firehjulstrekk og fremkommelighet? Du liker vel sannsynligvis også litt motor og respons, siden du har forvillet deg inn på denne siden …? Kanskje litt lyd …? Utseende, spiller det noen rolle? Selvsagt. Finnes det en med alt?

I mine øyne et av verdens vakreste design.

Uhelbredelig kjøresykdom

Vi som er smittet av den uhelbredelige sykdommen insanabilis cursus morbus (uhelbredelig kjøresykdom), vet at verden er full av biler som inviterer til kompromisser. For hvis jeg skriver SUV, tenker du ikke automatisk på kurve-kjøring, stivt understell og lavt tyngdepunkt. Sett deg inn i en BMW M3 så tar du øyeblikkelig poenget. Hvis jeg slenger ut bokstavene STV, vedder jeg på at du tenker V70, familie, tur, hund, IKEA, og kanskje litt traust og kjedelig. Coupé? Hvilke assosiasjoner melder seg? To eller fire seter, tupé, pensjon(?), prostata, trangt, lavt tyngdepunkt, tre-interiør, uaktuell som familiebil etc. Hva med MPV? Bleier, fotballtrening, husbanklån, studielån, billån, lån generelt, praktisk, skyvedør, men ofte kjedelig og full av flekker i setene … Slik kan vi fortsette …

Vakre detaljer som gir et potent uttrykk. VRSen i bakgrunnen blir "snill gutt..."

For bil handler ofte om livsfaser og behov, som skifter etter hvor i livet du er. Men vi med langt fremskredet uhelbredelig kjøresykdom, får en ekstra utfordring når vi skal kombinere bil med «up & go» og tre barnestoler på tvers, eller SUV med kun 163hester og lange fjører … Vi vil jo ha alt det andre også; kjøreglede, respons, kurver, lyd, eksos-stusser, moment, design, X-faktoren, riktig «attityde», noen som snur seg etter oss (av og til i hvert fall…) etc.

Drømme-logo og verdens vakreste speil.

Audi S6 er etter min mening kanskje det nærmeste du kommer den komplette serieproduserte bilen, hvis du er middels, eller alvorlig rammet av uhelbredelig kjøresykdom. Den har selvsagt én hake, og det er prisen. Men hvis du ikke MÅ ha ny, kan du nå spare over 500.000 kr på å kjøpe en fra 2013 med kun 40.000 km. Men poenget er, hvis du har råd, passer bilen til absolutt alle formål, alle livets faser, og den kan så godt som eliminere alle symptomer hos en kamerat med svært alvorlig uhelbredelig kjøresykdom. S6 beviser langt på vei at det går an å ha et velfungerende liv, selv for de hardest rammede, og det rapporteres faktisk om at sengeliggende og pleietrengende har kommet seg tilbake på bena, og kan i mange tilfeller leve helt normale liv, takket være denne magiske medisin-sprøyten fra Audi.

Rett på trynet

La oss med en gang plassere dette muskedunderet av en bil: Audi, bygget på A6, men med 8 sylindrer på til sammen fire liter. Disse fylles med bensin, og puster ved hjelp av to turboer. Dette gir 420 hestekrefter som fordeles 40/60 fremme og bak. Den har fire eksosrør og verdens vakreste sidespeil i noe som ligner på magnesium. Utseendemessig; en svært diskret stylet Audi A6.

Hvorfor ikke dra den helt ut, og gå for RS6, storebroren med 560 hester? Nei, da er jeg redd du har misforstått. For det første er den mye dyrere, og for det andre kan du ikke lengre gjemme deg i mengden. I tillegg vil den provosere deg, slik at du en dag sprekker, og da kan den rett og slett gi deg en rett på trynet, om du ikke er på hugget. RS6 er for personer som er «oppgitt» av samfunnet, og hvor svært høye doser av Newtonmeter og hestekrefter er avgjørende for å sikre dem livskvalitet og tilnærmede normale liv.

Et vakkert instrumentbord med alt du trenger. I tillegg har du head-up display i frontruten med fart og fartsgrense.

S6 er snill og sivilisert den da? Nei, den går til hundre på 4,7 og spiser veien som en gepard. Det er kun fire tideler bak lillebror RS3, som er en "bad fodder mokker". Men det er ikke den samme dramatikken. Det smeller ikke i potter, eller lugger i overføringer. Det liksom bare skjer. Åtteren jobber fullstendig uanfektet, og hvis du bare vil ha en moderat akselerasjon på ca. seks sekunder, så trenger du bare å gi den litt mat, så vips, er du i farta. Vil du kjøre økonomisk, kobler den ut halvparten av hullene når du slipper opp. Smart.

S6en hadde keramiske bremseskiver (ekstrautstyr). Ikke mange som følger denne fra 0-100-0!

Lyskryssdueller

S6 kan lastes til ripa for en fjelltur. Barneseter, ingen problem. Skiboks,- kom igjen. Kolonnekjøring,-bring it on, her er Quattro. Kurvekjøring,- bare å mate på, sportsunderstell og lavprofil på 20 tommers felg … Lyskryss-dueller, vel, statistisk sett skal den vinne i 9 av 10 tilfeller. Komfort, - finnes ikke maken. Forbruk,- du bestemmer, men ingen problem å kjøre den på 0,9. Jeg greide det, da greier du det også. Og så er den så ubeskrivelig vakker ... S6 er selvsagt heldig som har Audi A6 som utgangspunkt, - kanskje en av tidenes fineste stasjonsvogner. Da er det jo rimelig enkelt å legge på litt ekstra hjul, litt potter og rør. Kule seter med verdens beste komfort, og innstillingsmuligheter på høyde med tannlegestolen til Opitz, matcher de aller beste. Og du... denne snur én og annen seg etter, og det er mer enn godt nok for meg... Og gir du gass, så snur alle seg. Du bestemmer.

Jeg har tidligere sammenlignet A6 3,0 TDI 313 med S6, av den enkle grunn at prestajonstallene er ganske like. Joda, da også får du en rimelig komplett bil, men du får ikke V8er, og du får heller ikke det legendariske S-merket på koffert-lokket.

Ikke mange som har lagt merke til de flotte design-detaljene. Fartsstriper a la 2013...

Er du en miljøversting med denne? Nei, selvsagt ikke. På prøveturen vår i Øygarden fredags kvelden, ble det igjen faklet naturgass fra anlegget på Kollsnes. Halve Øygarden var badet i et flott oransje lys fra flammene. Jeg antar du tar poenget. Sannsynligvis like mye CO2 som alle elbileierne i Hordaland sparer miljøet for i løpet av et par måneder, ble sluppet ut i løpet av noen få kveldstimer... Vi kjørte med god samvittighet. Det er alltid noen som er verre, og så er det alltid noen som er myyyye verre.

"En med alt"

For meg er S6 kanskje det nærmeste du kommer «en med alt». Og følelsesmessig blir det vanskelig å beskrive hva som skjer. Du får egentlig lyst til å bruke ordet «mett», fordi alle behovene langt på vei er tilfredsstilt. Samtidig blir det feil, for du vil øyeblikkelig tilbake på veien, høre lyden av åtteren, kjenne på kraften og rett og slett ta inn følelsen av at du kanskje har verdens beste og mest komplette bil stående på tunet. Ordet og følelsen jeg leter etter er Sali6.

Nok en gang, Tusen takk for turen Christer hos Møller bil på Minde.

Synonymer for ordet salig: animert, begeistret, blid, ellevill (av fryd), fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret

Kilde: ordetbetyr.com. Norske synonymer og uttrykk

Foto: Pål Samuelsson

LEIKARRING

2016-12-07T15:59:00.001+01:00

Av Pål Samuelsson

I 1979 begynte jeg i første klasse på Foldnes Skole på Sotra. Full av forventning, med ny fin jakke, sennepsgul ransel og med håret klippet helt perfekt nedenfor ørene, fant jeg pulten min ved vindusrekken. I nynorsk-klassen var vi kun 14 elever, elleve gutter og tre jenter, og alle jentene het Hege … Bli med på Leikarring.

Focus RS vs RS3
Audi RS3 ble nevnt som en referanse i bloggen «Shine On You Crazy Diamond», hvor den nye, helt fantastiske, Ford Focus RS ble prøvekjørt. Og siden Audi RS3 ble oppgitt som den eneste serieproduserte bilen som kunne hamle opp med den nye Forden, er det vel ikke mer enn rett og rimelig at vi gir den en sjanse her på Påls bilblogg.

Tilbake i 1. klasse gikk det ikke mer enn et par dager før jeg ble stormende forelsket i den ene av de tre Hegene. Men jeg var nok ikke alene, og konkurransen fra andre gutter i klassen var sterk, for ikke å snakke om hordene fra B-klassen… Hvordan stå ut fra mengden, hvordan få hennes oppmerksomhet, og aller helst, hvordan få henne for seg selv?

Pikes Peak
Audi RS3 er som du helt sikkert vet en «pimpet» A3. Og det som er så gøy med nettopp Golf R, Focus RS og Audi RS3, er de store motorene på godt og vel 300 hester, samtidig som de er bygget på hvermansens velkjente hverdagsslitere.

Men RS3 blir på en måte sjefen i klassen med sine 367 hester. Audi har ikke gjort som Ford, og kvittet seg med den femte sylinderen. Nei, for her kommer hele det Audi-musikalske 80-tallet inn over deg når lyden fra 5eren ruses opp. For hvem kan vel ikke huske Audi 100 5S og 5E, for ikke snakke om 90, Coupé og Ur-quttro? Alle med 2,2 liters rekkefemmer med den fineste lyden. Motoren i RS3en rommer i dag 2,5 liter, men lyden kommer fra samme slekten, og er ikke til å ta feil av… Walter Røhl og Pikes Peak all over again…

Hvordan få Heges oppmerksomhet alene...? Jeg måtte være smart. Hvilke fritidsaktivitet drev Hege med? Selvsagt, jeg begynte på leikarring… Så hver onsdag ble det «gammal-dans» i gymsalen på Foldnes skole klokken seks. Det var en liten strek i regningen at det var fotballtrening i gymsalen for de tøffe guttene i 2. klasse timen før «bonderomantikken» min. Litt kjipt å ta på seg gymsokker og strømpebukse, sittende ved siden av Knut Kjartan og Knut Jørgen som kledde av seg sine kule Liverpool-drakter med nr. 7 og «Kenny Daglish»-trykk på ryggen. Fra gymsalen kunne en så smått høre "Odd Nordstoga" varme opp trekkspillet, mens fotballgutta nynnet på noe mye kulere med Ove Thue, i det de ruslet ut av garderoben med de gule fotball-bagene sine.

Men i gymsalen var det god stemning. Der fikk jeg leie Hege gjennom heftige polkadrag og mer eller mindre vellykkede masurka-steps. Følelsen fikk selvsagt blodet til å bruse gjennom strømpebukse og pologenser. For i en time hver onsdag var det helt greit å svinge seg til trekkspillmusikk, så lenge moren til Geir Hansen holdt seg unna, og ikke grep meg i hånden og snurret meg bortover parketten, mens Hege forsvant i en svimlebye.

«Anarchy in the UK»
Når pedalen legges mot gulvet i RS3en sitter du plutselig der i strømpebuksen, i en tynn pologenser med gymsokkene på halv-åtte. Og med ett sitter hun ved siden av deg, Hege, hun som fikk plastikk-ringen fra Stjerneposen din på lørdag. Og akkurat i det du når turtallssperren slipper du opp den ene gymsokken og eksos-spjeldene åpner seg. Gymsalen fylles med taktfaste skarptrommeslag fra de to ovale rørene der bak. Trekkspillmusikken er med ett borte… På scene står det oransje sceneteppet til fru Rød i full fyr, mens The Sex Pistols hyler «Anarchy in the UK» utover salen. Moren til Geir Hansen har for lengst begynt å evakuere unger og gymsokker fra salen, mens fru Rød blåser frenetisk i fløyten. Men til ingen nytte. Det blir aldri stille etter dette.

Audi RS3 er en fullstendig crazy mother f*ucker, og er uten tvil blant de fire gøyeste bilene jeg noen sinne har kjørt. Det handler utelukkende om akselerasjon og lyd. Den kjører selvsagt helt fantastisk i svinger, - stiv og potent på alle parametere. DSGen er supersonisk, og skiller den fra alle de andre. Men aksen er brutal, og gir deg krystallsyke og virus på balansenerven i det du slenges ut av startblokken. Og hvis du lurte, Ford Focus RS tar 2. plassen.

Men kan den fylle rollen som hverdagsbil? Ja, så det holder, men bli ikke sur og sutrete når den slår og dunker litt hardt mot underlaget. Det er tross alt en racerbil. Du må egentlig bare ha den på grunn av den bunnløse sterkt vanedannende kraften. Men midt i entusiasmen; et rungende «Nei!» Hvorfor det? Fordi du aldri vil klare å styre deg. Samme prinsippet som med motorsykkel type R. Livsfarlig. Blodet bruser, som ved en førstegangs forelskelse i en gymsal, hver eneste gang du starter opp. Trekkspillmusikk, country eller western, det spiller ingen rolle. I RS3en overdøves alt av 5 sylindret rock & roll iblandet den frekkeste Punk… Du kommer, som alle andre i forelskelsens rus, garantert til å miste hodet. Og du kommer garantert, i beste fall, til å havne i fengsel…

Fortsatt interessert? Vel, du er advart, men det blir garantert leikarring…

Tusen takk, Christer hos Møller Bil Minde!

Foto: Pål Samuelsson

FLY FORURENSER OGSÅ...

2016-12-04T17:42:00.000+01:00

Av Pål Samuelsson

-Budsjettet er ikke i nærheten av å være så bra som regjeringen lovet, og som verden trenger. Sitatet er fra VG i dag, og ble uttalt av Truls Gulowsen i Greenpace Norge i forbindelse med regjeringen og samarbeidspartienes enighet om budsjettet for 2017. Forbrenningsmotoren er dessverre på vei inn for landing, og vi som elsker lyden fra disse eksplosjonene fra små og store motorblokker må snart se oss om etter nye forbilder. Men det blir en lang innflygning med mye turbulens. Og mens vi venter på landingstillatelse har Audi lansert en «djuzy» biff som kommer til å glede alle som elsker lukten av diesel om morgenen enda en god stund… Bli med på date med nye SQ7.

Lip-gloss
Jeg kan dessverre ikke forklare alt som skjer i denne verden, men jeg registrerer at bilfabrikantene i Tyskland får drive på med sitt, mellom globale klimamøter, utslippsavtaler og om utalte mål om hva verden trenger. Nå har de utviklet enda en SUV som går på sterk reseptbelagt lip-gloss.

Vi som er litt i overkant interessert i biler, har ingen problemer med å se at verden godt kan ha brukt for enda en SUV, riktig nok senket, men med 4 liter, 8 sylindre og ikke mindre enn 435 hestekrefter. Ja, bilen har muligens gått seg skårfast oppi dette klimafjellet, men da er det selvsagt ekstra stas å kunne meddele at bilen har to turboer og én kompressor, hvorav sistnevnte er elektrisk(!). Det er da noe. Bare så synd du ikke får uttelling på avgiftsiden. Det ville sannsynligvis gitt samferdselsminister Solvik Olsens kult-status i bil-Norge. Kanskje til neste år…

-Enig
Opp gjennom hårnålene til Fanafjellet går praten lett mellom de tre karene i kabinen. Superlativene hagler ut over det karakteristiske Audi-bordet med sine utstrakte linjer, sine delikate knapper og ikke minst sitt innovative animerte instrumentbord. Hvordan kan over to og ett halvt tonn med bil ha så god kondis? Stian, den yngste om bord, er Norges beste motbakkeløper, og har hatt mange intervall-økter opp gjennom disse bakkene. Han rister vantro på hodet, tydelig imponert, men på toppen kommer ungdommens refleksjon. For til tross av at dette er en diesel-bil avslører den hvilke utfordringer vi kan stå overfor når en hel verden skal over på strøm: - Det kunne godt vært litt mer lyd… Arne, faren til Stian, tidligere Audi-selger og nå min kollega, møter blikket til undertegnede. Samstemte svarer vi Stian: - Enig…

Vi var enige om at den bakerste seteraden ga den beste lydopplevelsen. Enkelt og greit fordi du her sitter nærmest de fire enderørene som slipper ut de få hydrokarbonene som renseanlegget ikke makter å ta livet av. Lengre fremover på første rad er bilen svært så sivilisert i sitt lydbilde, selv i de groveste innstillinger. Joda, hårene reiser seg når bilen startes opp og V8eren begynner å brumle på amerikaner-vis. Og de første kilometerne må du hele tiden dytte litt ekstra på for å få svar på spørsmålet: Er dette virkelig en Audi…? Både Arne og meg er fortsatt litt for unge til å passe inn i Audis gjennomsnittlige kundeprofil, som er 55 år. Likevel er det vår påstand at autofile menn og kvinner liker lyd. Et forbedringsforslag er derfor meldt inn; la grovere eksos bli et valg på innstillingen «Individual»… Og hvis vi kan få pirke… litt smelling i pottene ved girskift hadde ikke skadet… Vi er tross alt bare guttunger…

Senket SUV
I bordet kan du heve og senke flere tonn med bil ved ett enkelt tastetrykk på kjøreprogram-menyen. Girkasse, understell, styring, ja til og med bilbelter og seter strammer seg inn ut fra hvilke valg du tar på parkeringsplassen. Ferdig preservert for «sport» ligger hjulbuene herlig nedpå SUV-verdenens kanskje største dekk. Ordentlig stilig og effektfullt som styling-virkemiddel. Vi kjenner det igjen bl.a. fra Range Rover Sport, og det funker rent visuelt. Bilen fremstår da som enda mer potent i forhold til sine modellsøsken, og blir lett å kjenne igjen i SUV-jungelen. Å senke en SUV er selvsagt høyst diskuterbart, men når sist var du ute i terrenget og surret…?

Ytelsesmessig er det ganske sprøtt det som skjer når en legger innpå en kubbe. Man skulle tro at forgjengeren, med W12, 500 hester på 6-liter og 1000 Nm ville filleriste den nye «lastebilen», men nei. Jeg har kjørt dem begge, og kan skrive under på at den nye er friskere. Dette skyldes ene og alene at Audi har fått has på turbo-forsinkelsen som utgående modell slet med, som i den nye er løst med den elektroniske kompressoren som bidrar med «full børst» allerede fra 1000 rpm. Dermed flytter 2,5 tonn seg til hundre på 4,8 sekunder. Det er 3 tideler raskere enn VW Golf R stv. som vi kjørte forrige helg… Helt sykt, men det som nesten er sykere er at det føltes raskere i Golfen. Hvorfor det? Subjektivt selvsagt, men kraften oppleves jevnere og helt sømløs i Audien, og med mindre drama og lyd.

Supermann
Dette er SUVenes supermann. Den parkerer BMW X5 M50d, både hva angår ytelser og prestasjoner, og en må se til konkurrentenes bensinmodeller for å finne tilsvarende verdier (f. eks. MB ML 63 AMG). Hvem kjøper SQ7? De med litt ekstra i foret, de på 55+ og alle de andre «guttungene»...

Så var det fly da... I kveld over Europa: Det er liksom ikke i Norge skoen trykker...

Vi takker Audi-senteret for turen, og Audi-fabrikken for bilen. Vi takker selvsagt også den norske regjering for at det fortsatt er mulig å importere slike vogner til riket. Litt artig er det jo også at noen nordmenn har tatt på seg ansvaret og oppgaven det er å rydde opp på vegne av hele verden, og gjør det de kan for at vi andre skal få dårlig miljø-samvittighet . Da må jeg igjen få minne deg om at du fortsatt er en av Europas mest miljøvennlige personer med din 99 % fornybare strømforsyning. Og mens vi venter på resten av Europa, nyter vi det som ser ut til å bli en herlig og lang innflyging, mens politikerne krangler. Og du, fly forurenser også…

Takk for turen Audi-senteret på Minde

Foto: Pål Samuelsson

UTENFOR BOKSEN

2016-11-27T01:26:00.000+01:00

Av Pål Samuelsson
«The Donald» har vært på alles tunger denne høsten. Og etter at fyren ble valgt til USAs neste President, har vi tusen spørsmål om hvordan dette vil gå. For alle i hele verden er enige om at amerikanerne nå har sluppet elefanten løs i porselen-butikken. En 70 år gammel elefant, på ustødige politiske røykebein, fullstendig blottet for "borgerlig aktelse" og komplett udugelig hva angår å koordinere og avstemme sine bevegelser i et farvann med svært så utsatt "keramikk". Vi har i det lengste håpet at dette kun er en mann som tenker litt utenfor boksen. Men etter utallige sjokkerende valgkamputspill, er det dessverre ting som tyder på at det ikke er en tenkende elefant vi har med å gjøre… Heng med.

"Pappa-segmentet"
Noen som imidlertid kan tenke utenfor boksen er VW, og deres venner hos Skoda og Audi. Eller hva sier du til en Skode Superb med 280 hester, eller en Audi S4 med 349 hester, for ikke å snakke om en aldri så liten Golf med 300 fjordinger? Alle har det til felles at de trekker på alle fire, kommer som stasjonsvogner og kjører fletta av alle andre familiebiler. For dette «Pappa-segmentet» har etablert seg som en egen klasse. Fedre, og i noen tilfeller mødre, som nekter å gi opp sin bil-interesse til fordel for klumpete syv-setere og tunge SUVer med dårlige egenskaper, bare fordi en skal få med seg unger, ski og kjelker på vinter- og påskeferie. Dette bilsegmentet kan i enkelte tilfeller holde tritt med både Porscher og Lamboer, og i tillegg laste både vått og tørt til en hel uke på høyfjellet.

Dårlig samvittighet...
VW Golf R er en slik bil. Mange bilinteresserte fedres bildrøm. Har du ett eller to barn, en blid og forståelsesfull ektefelle, en skiboks, og selvsagt en litt over gjennomsnittlig inntekt, er dette bilsegmentet midt i blinken for deg. Er du da en miljøversting? Nei! En liten oppsummering trengs: Sammenligner vi deg med en hvilken som helst annen europeer, er 99 % av all strøm du forbruker i løpet av en dag laget av fossekraft. Øvrig europeere får ca. 50 % av sin strøm fra forurensende kullkraftverk. Du er altså blant de mest miljøvennlige i hele Europa. Da gjør det svært lite for miljøet om du innvilger deg noen få hydrokarboner til og fra jobben. Men skulle samvittigheten ri deg, kan du eventuelt bytte ut én flytur i året med tog. Da har du spart miljøet for like mye CO2 som naboen gjør gjennom et helt år. Du vet han som fryser ræven av seg i en Nissan Leaf til og fra jobben hver dag. Men jeg skylder å informere deg om at flyet du hadde tenkt å stå over, kommer til å gå uansett. Litt vanskelig dette, men skulle det låse seg helt for deg, kan du kjøpe en klimakvote som nok vil ordne dette med samvittigheten din, men kun det. Nok om det.

Vakker stuss...

Stor bil
Plassmessig er dette unikt. Golf R rommer 600 l bagasje bak bakseteryggen, like mye som en Volvo V70, og kun 10 liter mindre enn fetteren Octavia. Baksetet er perfekt for to. Tre går, men det blir fort trangt, og tre barnestoler er uaktuelt. Golf stasjonsvogn har lagt på seg, og veier i R-konfigurasjon i dag vel 1.500 kg.

Golfen er en herlig virkelighetsflukt. Et stort smil strammer opp muskulaturen i ansiktet når du får øye på den. Og enda strammere blir musklene rundt kinnbena når bilen startes og settes i bevegelse. Tøff lyd både inne og ute, lynrask DSG, 5 kjøreprogrammer fra «Eco» til «Race» og et interiør som må være hentet fra bilenes Nirvana. Sjelden har jeg funnet en mer perfekt sittestilling med venstrefoten hvilende perfekt opp etter venstre forhjul. Setene er helt rå. Rattet, likt utformet som i både Audi og Skodas sprekeste, er et deilig og tykt holdepunkt som gir deg ærlige og direkte tilbakemeldinger opp gjennom håndledd, albue og skuldre. Hvordan får de det til?

Å tenke utenfor boksen kan bety å sette kirketårnet på bakken på værutsatte steder, som i Øygarden.

Se og bli sett
Eksteriørmessig er dette for meg den perfekte «pappa-raceren». Sammenlignet med noen av de andre, kan dette fort ta litt av. Nyeste Ford Focus RS er en fantastisk bil, men litt i overkant ekstrovert for en familie med sin hekkspoiler og sine stylingsdetaljer. På nettet ser jeg utallige tester hvor Golf R settes opp mot Focus RS. I mitt hode er dette to ulike biler til to ulike kundegrupper. Felles for begge gruppene er biinteressen, suget mot det potente og det ville, men ulikheten ligger i personligheten til kjøper, der den ene er introvert og den andre er ekstrovert. Noe vil bli sett, andre ikke. For noen er det nok å vite at de kan, mens andre hele tiden må ha aksept og anerkjennelse. Det er selvsagt helt fair.

Blått møter blått på Hellesøy.

Personlig finner jeg Golfen akkurat passe diskret. Du klarer selvsagt ikke å lyve fra deg 300 hester med 4 rør stikkende ut bak, men med unntak av 19 tommere og litt sprekere luftinntak der fremme, er det ikke så mye annet som røper deg for omgivelsene. VW kunne helt sikkert ha slengt på en svær diskos på bagasjeluken, og kommet unna med det, men da ville Golf med 300 hester blitt overflødig. Golf-kunder setter pris på denne diskresjonen. De kan nok være med på mye moro de også, men ett sted går grensen, og sannsynligvis går den ett eller annet sted over bakluken.

Kullsyre
Hvordan kjører den? Den kjører helt fantastisk. Det som kanskje er mest imponerende er hvor bra den kjører i kø, til og fra butikken, til byen, på landeveien, ja, - til hverdags. Dette er en usedvanlig komfortabel bil. I «Comfort-modus» er dette en svært så behagelig familiebil. Den girer akkurat som forventet, går stille og sivilisert, er lett å håndtere, ja rett og slett som en Golf. Så kan du trappe opp som seg hør og bør, via «Normal», til «Race» og «Individual».

Like a Rollin`Stone...

Golf R har et bunndrag og moment fra en annen verden. Husk, det er ikke så lenge siden vi lot oss imponere over 200 hester i 2-liters serieproduserte biler med fire sylindre og turbo. Nå er det 300 som gjelder, og disse grensene ser (heldigvis) ikke ut til å kunne temmes. Selv med kun 4 sylindre (og masse ekstra luft), oppleves flere og flere fellestrekk med langt mer robuste og volumiøse maskiner, dog uten turbo. Jeg skal være svært forsiktig med å sammenligne AMG sine 6.2 liter med «puslete» to-litere med turbo, men jeg har kjørt dem begge, og på lave turtall med pådrag kommer assossiasjonene over meg. Golf R har en helt fantastisk kraft, som på en helt uforklarlig måte gir deg kullsyre i blodet. Den klarer 0-100 på 5, og leverer solide 380 Nm allerede fra 1800 o/min. Trekker du den helt ut, smeller det i tillegg i alle fire rørene der bak, noe som ytterligere forsterker hele opplevelsen, og du kommer med ett på hvorfor du elsker biler og bilkjøring så inderlig. Der var smilet tilbake igjen...

Melk og brød
Dette er bilen du kan stikke rett bortom butikken med for å kjøpe to kneip og en melk, for deretter å stikke nedom Rudskogen på veien hjem, (hvis du skulle være så heldig å bo i nærheten). Svært få vil nok gjøre det, men for far (og hun bilinteresserte moren) gir det sjelefred og ro på loftet å vite at det er en mulighet, om «tussebyen» skulle ramme brått og brutalt.

Om det er en «tussebye» som har rammet Mr. Trump skal være usagt, men vi krysser fingrene og håper at elefanten klarer å holde seg innenfor boksen de neste fire årene, og ikke river ned, knuser og ødelegger for milliarder. Så får andre, mer tenkende og kompetente menn og kvinner, ta seg av det som foregår utenfor boksen, slike som ser muligheter i en vanlig Golf. For å serieprodusere en Golf stasjonsvogn med 300 hester må vel være selve definisjonen på å tenke utenfor boksen. Og mennesker med slike evner gjør i hvert fall min verden til et betydelig bedre sted å være.

Tusen hjertelig takk for turen, og grattis med ny superflott bilbutikk Jarle og Gjert hos AUTO NO i Åsane

– Dette blir gøy!

www.autono.no

Foto: Pål Samuelsson

I Øygarden i dag: Lars og Pål

«SHINE ON YOU CRAZY DIAMOND…»

2016-07-05T02:23:00.000+02:00

av Pål Samuelsson
Liker du Pink Floyd, eller kanskje du har andre musikalske favoritter? Musikk gir assosiasjoner til store og små hendelser i livet ditt. Noen låter tar du med deg gjennom hele livsløpet, og du spiller dem igjen og igjen. Andre låter glir nærmest umerkbart forbi, men du kjenner dem likevel igjen når du møter dem langs «veien», ikke helt ulikt biler.

Lørdag 6. oktober 2012 kjørte jeg forrige generasjon Ford Focus RS. Du kan gjenoppleve den fantastiske turen ved å lese «Dundersalt og Chilipepper» fra 2012 på denne bloggen. Noen få ganger får du bare den intense følelsen av å ville kjøpe og eie, ta bilen helt inn i din innerste favn og bare kose med den. Ford Focus RS var en slik bil, og er fortsatt på min topp 5 liste av alle bilene jeg har kjørt.

Ganske grovt...

Nå har Ford gjort det igjen. Med utgangspunkt i fru Hansens nye Focus, har de skrudd den i fillebiter og skapt et monster som må ha gitt rystelser langt inn i andre tyske mer eller mindre velrenommerte styrerom. Hva blir det neste, og hvordan i all verden skal Ford klare å toppe et slikt «psyko» bilkonsept ved neste korsvei …?

Skreddersøm
Vi tar ikke Ford motorsport-historien her. Og hvis jeg skriver ordet Cosworth, så burde det være nok til å sette deg i rett modus. Ford har kanskje verdens beste motorsport-team, og alle disse bil-nerdene har bidratt i prosessen med å skape denne ur-sinte vulkanen. Den er selvsagt ikke en ombygd Focus fra den vanlige produksjonslinjen til Ford. Dette er skreddersøm sydd med de dyreste og mest avanserte Singer-symaskinene, med materialer klippet ut fra de øverste delehyllene, og utviklet av de flinkeste ingeniørene. De som bygget Lego til de var over 30, fordi de likte å leke. Og de leker enda, men fortsatt med kun to Focus-områder(!); Ytelse og prestasjon.

Arven...

Det enkle er ofte det beste, men for at sjåføren skal få denne følelsen i dag, med all verdens teknologi og kjøreassistenter, ligger det ikke rent lite utviklingsarbeid bak. To år, for å være presis. For denne bilen kan du kjøre akkurat slik fru Hansen kjører sin til og fra bingoen. Sivilisert og rolig. Men det er også en bil du kan ta med deg på Rudskogen og kjøre flettene av absolutt alle andre som møter opp på banen den dagen. Ja, til og med fru Hansen kunne blitt rasket litt over hadde vi sluppet henne løs på en racerbane. For hun hadde faktisk klart seg overraskende bra hadde hun byttet ut strikketøyet med RS-rattet. Så enkelt fremstår all teknologien for sluttbrukeren, som det så fint heter i dag.

Sinnsro og saue-stir
Det jeg likte aller best med den forrige, var uten tvil lyden fra den velkjente blodtrimmede Volvo-femmeren. Nå har den én sylinder mindre, et par desiliter redusert volum, så spenningen var på «straffespark-konkurranse-nivå», når startknappen skulle masseres for første gang. Den starter med et aldri så lite brak. Den gamle var med ett borte ett lite øyeblikk. Rør og potter er akkurat slik du alltid har drømt om, punktum. Lyden er om mulig enda råere enn forgjengeren. Dyp brumlerøst på lav, tiltagende turbohvining på midten og hysteriske basuner med en fantastisk klang mot toppen. Hvordan er det mulig...?

Den trenger kjøling,-mye kjøling.

Innvendig er den sivilisert. Du sitter fortsatt på verdens beste "flattbrød" uten særlige innstillings-muligheter. Men slik er det i den kompromissløse raceing-verden. Mer enn godt nok, og jeg fant min perfekte sittestilling i den samme deilige bjørneklemmen som sist. Alt sammen fra stol-geniene hos Recaro. Rattet er verdt en doktorgradsavhandling i estetikk eller kunsthistorie, eller kanskje noe mer innen fagfeltet psykologiske avspenningsprosesser. Snakk om at kirkerommet gir sinnsro og muligheter for avspenning og refleksjon. Men bak rattet i nye Focus RS sendes du rett i «nothing boxen» og saue-stiren vil ingen ende ta. Jeg ble «vekket» av at det dryppet sikkel ned fra den ene munnviken.

Perfekt stylet.

Skrujern og skiftenøkler
Se hvordan den nå ser ut i all sin prakt, med spoilere og defusere fra gulv til tak. Lav, bred og skikkelig forbanna. Uansett hvor pro-Audi, Mercedes eller BMW du måtte være, må du bare ta jobben og krype helt inntil Ford-korset og innrømme at dette lukter det svidd av. Den sender både den ene og den andre motorsport-designeren tilbake til leire-modellene sine for å kvesse både ostehøvler og skalpeller. Hva skal de nå finne på …?

Dette er Pink Floyds «Shine on you crazy diamond» oversatt til “bilsk”. Pink Floyd-låten sender deg innom hele følelsesregisteret, tar deg opp og ned i tempo og intensitet, byr på Pink Floyds

kanskje beste samspill og arrangementer gjennom alle tider, har de deiligste gitarsoloer, - og så tar den aldri slutt. Hvordan klarer en bilprodusent å gi oss bil-nerder slike assosiasjoner ved å bruke skrujern og skiftenøkler? Kanskje ikke verdens beste eksempel på verktøy i denne sammenhengen, men når teknologien klarer å koble ut «girkassen» til ditt rasjonelle tankesenter, for samtidig å koble inn drivakslene til følelsessenteret ditt, da er jo bilen så godt som ferdig solgt … Og hva het albumet nå igjen? «Delicate Sound of Thunder», - Kunne vel ikke passet bedre …

Revesaksen
For ingen må påstå at de har kjøpt, eller kommer til å kjøpe nye Ford Focus RS med hjernen. Ikke misforstå, det er på ingen måte et dumt kjøp. Snarere tvert imot kanskje klassens desidert beste, måler en ytelser og prestasjoner mot kroner og øre. Nei, dette er en bil du kjøper med hele ditt store bankende bilhjertet, uten egentlig å sjekke om du har brukt for den, har råd til den (!) eller har plass til den … For alle synsinntrykkene, luktene, lydene og ikke minst trykket gjennom korsryggen og mot sidestoppene i Recaro-stolene sender deg rett i revesaksen. Her blir du sittende fast sammen med en rekke andre «bil-junkier» som alle har helt spesielle nøkkelringer med logoer fra AMG, RS, M, GTR, R osv., osv. Det finnes verre revesakser å sitte fast i, for å si det sånn …

På veien blir det igjen litt religiøst, det hele. Følelsene som strømmer gjennom deg er vanskelig å stoppe, vanskelig å analysere. Det er så utrolig mange emosjonelle sammenkoblinger som finner sted der oppe at det gnistrer og brenner. Ikke bare i hodet. Nå er beina også blitt litt «løyen». Selv om utropsprisen starter på 710.000, og jeg kjenner på dette ansvaret, så er det ikke adrenalin som strømmer gjennom leggene. Det er som om jeg har trent en hel sommer på 100-meteren med en 25 kilos sekk på ryggen, og nå endelig har lagt den fra meg. Jeg føler meg rett og slett som Usain Bolt. Slik du gjorde da du som barn var nyklippet og spurtet naken gjennom huset for å teste den nye «toppfarten» (alle gjorde vel det …?) De trange normale luftveiene mine er byttet ut med store åpne spiro-rør, blodårene ligger i tykke lag utenpå huden og muskulaturen i lårene er oppsvulmet mettet med oksygen. Jeg er blitt i ett med bilen. Slik føles det å kjøre den nye Ford Focus RS.

"Orntli" racerbil
350 hester og 440 Nm gir 0 – 100 på 4,7 med manuell girkasse(!). Det er ca. like lang tid som du bruker på å reise deg opp av stolen en fredags kveld. Pris- og ytelsesmessig er det naturlig å sammenligne dette med Golf R og Audi S3 (300 hk), altså ca. 15 % mer effekt enn to av hovedkonkurrentene. Til sammenligning bruker S3 4,8 til hundre med automat, og 5,2 med manuell. Selv om det er et lite stykke opp til Audi RS3 med 3,9 til hundre med sine 369 hester, sparer en likevel noen hundre tusen på å velge Forden når nødvendig ekstrautstyr er på plass. Hovedforskjellen i disse prestasjonstallene ligger nok i Audis lynraske automat, og at Ford velger å være tro mot manuelle girbokser i sitt RS-program. Toppfarten til Forden er 266 km/t, et lett tall å huske for oss som lagrer slike data i «nothing boxen».

Så er det dette med kjøreprogrammer. Intet mindre enn fire: Normal, sport, bane og drift(!). De to siste forsøkte jeg ikke. Utkobling av sperrer og antispinn etc. skremmer meg på våte vestlandsveier. Men sport trykte jeg på. Du merker at bilen forandrer seg mellom hendene på deg. Den blir stivere, rattet blir tyngre og lyden fra eksosen mer markant. Hos Ford motorsport skal det være manuell giring og litt jobbing når du kjører kurver. Det oppleves som ekte, og det føles til tider som en Ferrari 360 Modena. Rett og slett "orntli" racerbil...

Ikke akkurat favorittunderlaget...

Sports- BH
Den aller største forbedringen, sett bort fra at den nye nå har firehjulstrekk, er at den kjører med samme fjæringskomfort som Focus ST under normale forhold. Den gamle var etter min mening alt for stiv til «hverdags». Å beskrive den nye som ren nytelse i forhold er å strekke demperne vel langt, men denne går an å bruke til alle formål. Er du kvinne vil jeg likevel anbefale at du tar på deg en sports-BH, for her er det ikke bare understellet som beveger seg hvis du skjønner... Noe av det kan du tilskrive Samferdselsministeren og dårlig vei... Personlig digger jeg direkte tilbakemeldinger, og her er det ikke noe snikk-snakk. Men hvis du virkelig vil stramme opp, - ikke fortvil; ved å velge «sport-modus» blir den 40 % stivere, og klar for kurver og «slicks». Da er det ingen vei utenom seletøy type sport for alt som ikke henger skikkelig fast. For mange gjør det heller ingenting at den nå kommer med fire dører. Enda et mot-argument mindre fra mor.

To RSer med ulikt opphav

Noe å trekke her da? Nei, ingen verdens ting … Noen har sutret om at midtkonsollen er rotete og skjermen for liten, men ærlig talt; Sett deg inn i cockpit på en Boing 737, så skal jeg vise deg «rotete» og «små skjermer». Men det fungerer, og takk og pris for det … Alt er intuitivt og greit. Ingenting er vanskelig. Jeg tror forresten ingen i målgruppen til denne bilen trenger å slå opp i instruksjonsboken for å finne ut hvordan dette virker. Det har vel aldri skjedd.

Det var med smerte jeg måtte returnere «diamanten» til Ford-butikken etter en hel ettermiddag og en lang kveld limt fast i dens herlige bamseklem. På veien tilbake måtte jeg drive litt mentalhygiene med meg selv. Hvorfor så nedstemt? - Du har akkurat oppnådd din egen bildrøm med kjøp av ny RS, dog en Skoda, men glem ikke hvor oppstemt og fornøyd du var med den i går. Vit heller å sette pris på at det faktisk finnes noe som heter Ford Focus RS i denne fantastiske bilverdenen vår. Gled deg sammen med resten av bilfolket, nerdene, kritikerne og ikke minst Ford selv, som nok en gang har slipt en så fin diamant. Send den videre til neste mann, slik at også han eller hun får oppleve denne «musikken». Så kanskje en vakker dag, krysses våre bilveier
igjen … - Shine on you crazy diamond…

Tusen takk for lånet, Ford Kverneland Bergen

Pål

Noe helt utenom det vanlige...

Åpent landskap i Øygarden, og bak på RS´n

Verdier vi ikke ser hver dag...

Hmmm... Blir ikke vakrere enn dette...

Ekte glede

Rotete? Aldri i livet...

Trolsk og "dampy" på Fanafjellet

Nydelige stylingsdetaljer i frontspoiler...

Et godt sted å være...

Kunst

KRONE-IS PÅ TILBUD

2016-06-29T17:01:00.001+02:00

Av Pål Samuelsson
Det var uunngåelig. Skodaen traff innenfor alt for mange av mine bil-referanser til å kunne glemmes. Nå, ca. 6 måneder senere, står den endelig i carporten med navnet mitt i vognkortet. Det vil si, den står ikke der så ofte, for enda forekommer det at jeg må en snartur på butikken. Ikke på Ågotnes der vi bor. Nei, til der det er tilbud selvfølgelig ...

En deilig forsommerdag for få uker siden dro jeg til Stavanger sammen med Lars, vår eldste sønn, for å hente nye-gliset. Noen få dager tidligere ble Galaxyen solgt på finn.no. Jeg ringte sporen streks til Møller Skoda på Forus og ga et bud på en tilnærmet ny utstillingsbil, og min halvt år gamle natt- og dagdrøm var blitt en realitet. For etter vårt første møte med Skoda RS på bilmessen på Straume i november i fjor, med påfølgende prøvekjøring hos Møllerbil på Kokstad, har jeg ikke kunne legge fra meg denne «tsjekkeren». Utfordringen da, i tillegg til å få solgt Forden, var selvsagt å finne et eksemplar som var tilnærmet nytt, med utstyrskombinasjoner som var innenfor. Forden gikk relativt greit, og kunne faktisk vært solgt flere ganger. Ikke overraskende for oss, som har hatt et problemfritt bilhold i snart fem år. Galaxyen vil bli savnet

Dieselpause

Et par eksemplarer av Skoda RS har vært annonsert, men da enten som leasing-prosjekter, eller i 220 hk versjoner, noen uten «kritisk» utstyr, én i blått, og en liten håndfull med diesel. Her i huset er det dieselpause en stund, i hvert fall på bil nr. 1. Så da var jakten på denne ene i gang, aller helst i hvitt.

I helt nytt, ligger selvsagt skreddersømmens muligheter, men sannsynligvis 60-80.000 kr. i ekstra verditap den vakre dagen du tar bilen ut av butikken … I tillegg er det leveringstid og utfordringer med å «time» salg av egen bil hvis innbytte ikke er et alternativ. For vi kan jo ikke være én dag

uten …

Skoda Kokstad satte himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, og fant denne ene hvite i sitt system, som hadde alt hva et bankende bilhjerte kan ønske seg, og litt til. For «litt til» i denne sammenheng var en irr-grønn Skoda-motorsport foliering, for å skape blikkfang på bilmesser og i salgslokalet på Forus. Ganske sprekt i grunnen, men siden jeg kun er angrepet av en mild form for 40-årskrise, og ikke en dyp psykose (med sykkel-teigts, tigerbalsam og hårpleieprodukter), lot jeg dem fjerne den verste «sminken». Bare den originale «eyelineren» i form av sorte griller og defusere, noen diskrete sorte 19 tommere med dårlig skjulte røde «bremsepolypper», avslører at jeg ikke har lykkes helt i å kamuflere min svært så moderate midtlivskrise … men etter 10 år med 7-seter er det nå far sin turJ

Helig fly-og bilvær

Avduking

Fremme på Stavanger lufthavn Sola ble vi hentet av selgeren. I Skodabutikken stod det ikke mindre enn to RSer, og vår stod kamuflert og tildekket av det fineste silketeppe, for å skape den rette høytidelige stemningen.

Få minutter etter silketeppets fall, klamme håndtrykk og et par signaturer, var vi på veien. Først en liten tur ned til havnen for å spise «Hamburger-frokost» på Burger-King, før baugen med radarteknologi og vendbare xenonlys ble pekt nordover.

Som alle andre med ny bil, følte jeg meg som verdens heldigste mann. Sommer og sol, 25 varmegrader og åpent panoramatak. Helt ferske hvite solbriller(!) fra Skoda-selgeren prydet våre blide solbadende ansikter der vi tråklet oss gjennom restene av morgenrushet i Stavanger.

Vår «Justin Bieber-konsert»
Dette var guttas «Justin Bieber-konsert». I fjor dro jentene til Oslo på konsert med den kanadiske «guttungen», og vi takket vår skaper for at vi slapp unna den påkjenningen. Nå var det vår tur å reise på «konsert», og hvilke lydopplevelse vi fikk. Jeg har plaget deg med dette før, men Skoda har fire kjøreprogrammer der du også kan påvirke lydbildet. Eksosen fordeles ut gjennom to spesialbygde potter som lager ekstra «luft i magen». «Luften» ender opp som herlig flatluens ut gjennom to deilige potter ved pådrag og girskift. I tillegg øker brumling og volum på lave turtall, også inne i vognen, ved valg av kjøreprogrammene «sport» og «individual. Så utbyttet var stort kan du tro, i hvert fall i forhold til tre timer med småpike-kvining og galne husmødre fullstendig ute av kontroll på «Bever-show» i Tigerstaden … Men katastrofen lå og lurte bare noen få kilometer foran oss …

Tunneldramatikk
For i byfjordtunnelen, like nord for Stavanger, kunne det gått galt. En svær haug med gul plastemballasje fra en Glava-rull dukket plutselig opp foran oss ned mot fjorddypet. Det forklarte hvorfor bilene foran oss gjorde halvsprekkende unna-manøvrer og krysset den doble sperrelinjen med livet som innsats mellom biler i motgående kjørebane.Motgående kjørebane var ikke et alternativ for oss. Den var «opptatt». Å stoppe var uaktuelt, for bak meg hadde jeg 50 tonn med vogntog på allerede hvinende overopphetede luftbremser.

Vår hovedfiende nr. 1...

Selv med avtakbart hengerfeste på Skodaen ville det ført til trekkspillmusikk og tunnel-romklang. Valget var enkelt, men akk så vanskelig. Jeg måtte «ta en for laget» og kjøre over plasthaugen. Jeg fulgte med i speilene for å forsikre meg om at plasten kom ut bak mellom de to eksospottene, men lastebilen var da kommet så tett opp i hekkspoileren at jeg kunne telle insektene i grillen … Hvor tok plastikken veien? Så tenker du kanskje; - litt gul plastikk under bilen, er det så farlig da …? Vel kombinasjonen plast, varme eksosrør og undersjøisk tunnel kan bety bilbrann og scenarioer vi ikke liker å forholde oss til. Den første ripen i en ny bil er alltid den verste, men en parkeringsripe på Sartor Senter blir liksom ikke så viktig i denne sammenheng …

Opp bakken på vei ut av tunneldypet var det allerede begynt å lukte svidd plastikk i kupéen. Ute av tunnelen var det rett inn på første mulige stoppested og kaste seg ned og sjekke undersiden. Ganske riktig … Med sports-understell og dobbeleksos var det alt for mange muligheter for en haug med plast til å henge seg fast. Ett kilo med sammensmeltet gul Glava-emballasje hadde smeltet fast i den midterste lydpotten, og var nå begynt å avgi svært så sjenerende røyk … Følelsen var ikke god, og svært lite forenlig med den sitrende nybil-følelsen jeg hadde hatt på andre siden av byfjorden. Jeg fikk revet av plasten, men jeg hadde nå fått gul lydpotte, og mer røyk en jeg egentlig vet å sette pris på fra en bil. Med saksen fra den splitter nye førstehjelpsputen klarte jeg å lure en arm og en skulder under det lave kanalskjørtet og skrape bort det gule «effektbelegget», så pass at vi kom oss videre med nybillukten intakt i kupeen, uten å tilkalle brannvesenet og uten å åpne kaskoforsikring.

En noe trang og røykfylt start, men herfra var det kun glede, - ekte glede …

En med alt

For en tur vi fikk langs E-39! Badet i sol fikk vi kjenne hvilke bilkonsept dette virkelig er. For med bagasjeplass som overgår en V70, en teknologi som er hentet fra anerkjente tyske delehyller og ikke minst følelsene som strømmer gjennom kroppen når TSIen lader, kan en saktens si at Octavia RS stasjonsvogn er én med tilnærmet alt. I hvert fall i brukssegmentet «familiebil», tatt i betraktning pris, kjøreglede, garantier og subjektivt sett, hvordan den ser ut. Begrepet «mye bil for pengene» har aldri gitt mer mening for en som er litt over snittet interessert. Og ved å kjøpe utstillingsbilen ble prisen redusert med 60.000 kr. Da gjør det ingenting om det står 2.500 km på telleverket.

Motoren, en to-liter TSI (forkortelse for Twin charged Stratified Injection, eller Turbo charged Stratified Injection, samme teknologi kalles TFSI hos Audi), er som skapt til den 6 trinns DSG automaten med muligheter for giring bak rattet. De ulike kjøreprogrammene snakker direkte til kassen, og gir deg akkurat det du vil ha i forhold til humør og veikvalitet. Det som kanskje imponerer mest er draget fra lave turtall, som kan sammenlignes med relativt kraftige dieselmotorer med sine 350 Nm fra godt under 2000. rpm.

Festlige felger
Noe å trekke. Ja, selvsagt. Firehjulstrekk kunne optimalisert opplevelsen noe under harde akselerasjoner, og sannsynligvis i fht fremkommelighet vintersdagen. Bilen er utstyrt med en litt mer moderne differensial enn 220-hesteren. Med den elektronisk styrte differensialbremsen foran, en funksjon som egentlig ble utviklet for motorsport, kan 100 % av kraften dirigeres til det ene forhjulet, slik at bilen får bedre veigrep i sving.

Så går det jo litt «lake» gjennom systemet når du hele tiden blir utfordret av lyd og kraft. Hvis en går inn for det, så kan den kjøres relativt rimelig i Eco-modus med rullefunksjon og til enhver tid høyeste gir. Men da blir det som å kjøre en hvilke som helst Octavia, sett bort fra sittekomforten stolene gir deg. På turen Bergen – Voss, for et par uker siden, så vi 0,62 på computeren. Ikke avskrekkende med 230 hester fra en bensinmotor. Hjem til Sotra fra Stavanger ble nok resultatet noe dårligere, uten at vi skjemte oss ut på noe som helst måte.

Designmessig kan vi diskutere oss gule og blå. For min del skulle jeg ønske at felgene hadde innpress-kant, særlig bak. Når det først er satt på 19 tommers hjul originalt, kunne det vært festlig å fått felgkanten enda lengre ut mot hjulbuene. Det ville sannsynligvis gitt et mer potent uttrykk, kanskje optimalisert veigrepet noe, men på den annen side økt slitasje på foringer og ledd. «Spacere» er en mulig løsning, men her har muligens Samferdselsdepartementet veto-rett …?

Innvendig er dette et forlystelsessenter badet i nybillukt, lyd fra et festlig eksosanlegg, lys fra panoramataket og alt innen det siste hva angår kjøreassistenter. Lydanlegget er premium med høyttalere i alle dører og hulrom (Caton Sound System). Midtkonsollens informasjonsskjerm har alle de «gadges» du trenger, pluss et par til. Eller hva sier du til å komme til ferdig nedkjølt bil? Eller en skisse over bilens kupé som ved en fingerbevegelse over skjermen lar deg stille inn hvor i kupeen musikken skal være optimal … Simply clever… Ja, og skal jeg transportere en marengskake for svigermor, så snur jeg matten i bagasjerommet slik at teppe-siden vender opp, setter på en liten bøy-bar «forskaling» med rive-lås, og vips, kaken er sikret. Om vaniljekremen ligger i ro, kan jeg selvsagt ikke garantere … Lars satte punktum med siste etappe fra Halhjem til Sotra. Poden har øvelseskjørt i vel ett år, og klarer seg godt bak et ratt og fikk styre de siste milene hjem. Han har allerede okkupert minne nr. 2 på den elektriske kjørestolen, og ble raskt et nyfrelst medlem i vår lille Skoda-menighet.

Nei, nok skriving, nå hadde det vært godt med en is dere … Er det noen som skal ha noe på

butikken …? Hører de har krone-is på tilbud på Sparbutikken på Tjeldstø …

(PS! selv om det er kjøleskap i hanskerommet, kjøper vi selvsagt kun én is om gangen …) J

Pål.

EN GLA´ HUND

2016-01-24T22:37:00.001+01:00

Av Pål Samuelsson
Kanskje ikke den mest spennende lanseringen i 2016 målt i hestekrefter, men uten tvil en av de viktigste. Audi har satt standarden i de fleste klasser de siste 10 årene, og dagens kandidat står overfor et sterkt press om alltid å være litt bedre enn sin forgjenger, og det i klassen med den aller tøffeste konkurransen. Vi har luftet nye Audi A4.

Hvis du kan huske Audi 80 og Audi 100 fra 70-tallet, løfter du kanskje ikke på øyebrynene når disse dukker opp på netthinnen. Men da Audi lanserte de samme modellene med 5S- og 5E-maskiner, og etter hvert Quattro og Coupé ble det straks litt mer interessant. Lyden av 2,2 femmerne, frontløftet ved akselerasjon og det korte dashbordet med den ryddige midtkonsollen appellerte til mitt bilhjerte fra første dag. Jeg kjøpte til og med en Audi-nøkkelring til min far i julepresang i håp om at han skulle ta hintet og bytte ut Volvoen med en Audi 100 med femmer.

Lave og utstrekte linjer. Ikke veldig ulik sin storebror Q7. Tøff belysning.

Data-dash
Den nye A4 er 100 % tro mot sine verdier hva angår design og teknikk. Og la oss begynne med teknikken. Vel til rette foran rattet forstår du umiddelbart at en ny standard er satt. Rattet er smakfullt utformet, multi-funksjonelt og i tillegg ergonomisk tilpasset dine små og store rattutslag, og ikke minst gir det rikelig med plass til store og små lår under S-linemerket. Men høydepunktet er utvilsomt de data-animerte instrumentene. Ved et enkelt trykk på «View-knappen» på rattet, endrer konfigurasjonen seg fra to store klokker, til to mindre ikon, og et stort kart får hele din oppmerksomhet i forlystelsessenteret foran deg. Kartet kan selvsagt zoomes inn og ut fra rattet. Dashbord-løsningen er ekstrautstyr, og vil koste deg ca. 30.000 ekstra, men du MÅ ha det. Dette er nok bare begynnelsen på en teknologi som vil tilføre 100-vis av tilleggsfunksjoner og informasjoner vi ikke visste vi trengte. Vi har sett noe av det samme i Nissan GT/R, men her kommer nok Audi til å ta det helt ut. Vi gleder oss til fortsettelsen.

100% animasjon, som ved et tastetrykk forvandler seg til

dette bildet. Du har det du trenger og litt til...

Midtpartiet i dashbordet er tidenes mest ryddige. Audien har ingen «plate» med integrerte skjermer og knapper, men er tro mot den brede, horisontale linjen og den relativt korte avstanden frem til frontruten. Joda, de har skjerm, men en frittstående sak som er funksjonell fremfor elegant og integrert, men det fungerer.

Det karakteristiske korte og skrående dashbordet gir en helt annen nærhet til frontruten og det som ligger på utsiden, nemlig veien. Den brede linjen som strekker seg fra rattstammen og helt bort til passasjerdøren gir et inntrykk av tyngde og kvalitet. Noen biler har valgt motsatt formgivning her, og dermed skapt en illusjon av en oppreist og smal midtkonsoll som gir assosiasjoner til noe spinkelt og mindre solid. Her treffer Audi meg svært godt, og er tro mot sine egne tradisjoner.

Et deilig sted å være.

Vippebrytere fra himmelen
En smal og utstrekt klimaanleggbetjening i senter definerer en slags ro og orden, og består av magnesiumlignende interaktive vippebrytere. Når du fester pinsettgrepet om vippebryterne aktiveres ikonet for valgt funksjon i et display over bryterne, og det er som om bilen responderer «Ja, herre, jeg er klar, skal det være litt mer vifte…?» Fantastisk detalj som gir oss som husker vippebrytere fra 60- og 70 tallet bakoversveis. Tenk at en vippebryter kunne videreutvikles til noe så fantastisk…

Midtkonsollen er fortsatt asymmetrisk utformet. Den store girspaken har nå blitt liten og smakfull, og ergonomisk perfekt tilpasset midtkonsollen når en skal operere meny-hjulet foran girvelgeren.

Setene holder Audi-klasse. Den lille enkle, men geniale oppfinnelsen uttrekkbar lårstøtte, er selvsagt på plass, og gjør deg uovervinnelig på langtur. Her er det urinblæren eller en vrien prostatakjertel som til slutt blir begrensningen...

Utvendig har den et bestemt og potent uttrykk. Med S-linepakke på understellet blir den enda litt kulere, og dekkene kommer enda nærmere hjulbuene. Grillen er det nye varemerket, og har den samme formen som grillen til storebroren Q7. Til tross for grillens enorme areal bidrar de uttrukne vertikale linjene til å gjøre bilen lavere og bredere enn den faktisk er. Et kult virkemiddel som helt klart lurer meg.

Å kjøre Audi A4 190 TDI er et eventyr. Jeg prøvde en utstyrsbombe med S-line både inne og ute. Dette innebærer bl.a. et noe senket understell, som selvsagt gir bedre sportslige egenskaper, men samtidig litt mer tilbakemeldinger gjennom ryggen. Noen elsker det, mens andre vil aller helst ikke kjenne at de sitter i en bil. Verst for dem...

Du får ikke lyst til å kjøre forbi denne, men bare ligge bak og nyte.

200 pluss...
Etter å ha kjørt en rekke 2-liters dieselbørser det siste året med 180 og 184 hester hadde jeg egentlig ingen forventninger. Men du verden. Koblet til en lynrask 7-trinns automat blir du faktisk rasket litt over første gangen. Jeg ville anslått effekten til 200 pluss, for i mitt hode går det en grense for hva som er moro rundt 200 hk-merket. Men dette var virkelig moro. Du kan ytterligere forsterke moroen marginalt ved å velge dynamiske innstillinger for understell, motor og gir. Det skaper sikkert en forskjell det også, men på dette tidspunktet var Barry White kommet inn i bilen via det behagelige lydanlegget, og smilet og endorfinene gjorde meg ute av stand til å merke disse marginale forskjellene. Uansett, kjekt for far å vite at han når som helst kan gå inn i «bordet» og korrigere oppsette på sin egen «racerbil». Forspranget ligger tross alt i teknikken.

Vippebrytere: 70-tallet er tilbake, men i helt ny innpakning.

RS-ratt. Ja vi har sett det før, men ser det gjerne igjen.

400Nm og 0-100 på 7,7 (sedan) og 7,9 (stv.) er sprekt for en familiebil. Med tilsvarende antall hester i en TFSI-bensiner vil du kunne knipe ytterligere et halvt sekund. Poenget er at det oppleves raskere. Litt usikker på hvorfor. Motorstøy, dekk- og vindsus er nærmest fraværende. Men det faktum at man sitter lavt, har supersoniske gir-skift og en digital turteller som beveger seg raskere enn en magnet, gjør at bilen føles raskere enn mange av de andre med tilsvarende.

Noe å trekke? Vel Audi koster litt mer enn mye av alt det andre, men du forstår umiddelbart hvorfor når du setter deg inn. Mye av ekstrautstyret er «nice to have», og kan selvsagt tas bort, og dermed reduseres inngangsbilletten noe. Vi kan også trekke litt for stivt understell, men det kan du selvsagt også velge bort hvis du absolutt ikke liker tilbakemeldinger(!). Og så modellbetegnelsen da; A4. I norsk sammenheng betyr dette «vanlig» eller «normal», noe som rett og slett ikke passer denne bilen lengre, da dette er alt annet enn «A4».

Ikke akkurat "A4"
Hva skaper den gode stemningen? For meg er det først og fremst det spreke interiøret. De innovative løsningene som animert dashbord og klassens deiligste ratt. For ikke å snakke om premium-følelsen du får omgitt av autofile førstevalg som interaktive vippe-brytere, uttrekkbare lårstøtter og en sofistikert belysning. Det blir også utrolig god stemning når motoren logrer som en flett-kottet retriever hver gang far hiver pinnen. Den nye A4 er rett og slett en orntlig gla´ hund.

Og hvis du lurte, -min far tok dessverre aldri hintet...

Møller bil, Minde. Et godt sted å være.

Takk for turen Møller Bil, Minde (Audisenteret), og lykke til med re-åpning av nyoppussede lokaler i Kanalveien!

RIDDER TATT MED GARDEN NEDE

2016-01-15T20:51:00.000+01:00

av Pål Samuelsson
Du akket og stønnet, men det var ingen vei utenom. Mamma var lei maset og tytet. Du måtte ut og lufte "vete". Først ett lag med ull, så to par sokker, før du endelig kunne stige ned i denne romdrakten av en oljebukse, laget av et tykt gult gummistoff. Deretter var det på med regnjakken, i det samme tykke stoffet, utenpå bukseseler og ull. Så støvler, hue og hetten... Ferdig forseglet fra alt liv på utsiden, stod du der på trappen, kastet ut av din egen mor, ikke særlig klar for lek og barnslig utfoldelse. En ridder i en ubevegelig rustning som etter en kort stund kjente etter... -Jeg må tisse.

Den nye Modeoen har markedet ventet på lenge. To år etter sin opprinnelige Europa-lansering dukket den opp i Norheimsund i 2014 (!) som den første demobilen i Norge. Da i en nydelig plomme-rød kombicoupé-versjon, som om den var ikledd Hardangerbunad, på vei til sin første bilutstilling på Vestlandet. Rett og slett nydelig.

Tvilling i Amerika
I sommer så vi bilen på hvert gatehjørne på Manhattan, New York, da som NYPD-blues. I USA har bilen rullet i ca to år under navnet "Fusion". Tilnærmet identisk som sin europeiske tvilling, men to år eldre, og med eget navn. Forsinkelsen her hjemme skyldes flytting av produksjon fra ett land til ett annet, med påfølgende fagforeningskamp og ytterligere forsinkelser. Slikt driver de ikke med "over there", derav forspranget.

NYPD Traffic at Time Square juli 2015.

Til tross for en treg fødsel her hjemme har designet stått seg meget bra. Litt som en årgangsvin i wine-cooleren, har den i mine øyne lagret seg pen. Stramme, smale og rette linjer sender ut signaler om selvtillit og tro på egne ferdigheter. Samtidig som det aldri er noen som helst tvil om at dette er en Ford. Dette underbygges av andre ny-lanseringer fra produsenten, som f. eks. Focus, der søskenlikheten er mer enn slående.

Et skarpt "blikk".

Det siste innen eksteriørdetaljer er på plass, som led-blinklys der den innerste delen tennes først, og lysstrålen ledes utover i retningen du indikerer å svinge. Forfra oppstår det også en illusjon om at blinklysstrålen fra hovedlykten strømmer videre ut gjennom speilhuset. Smart og ordentlig stilig.

Bak er det også god stemning, og akkurat slik far MÅ ha det om han skal skifte bil i 2016; med to rør. På denne er rørene i tillegg integrerte i støtfangerstussene, som aldri blir feil, og som rammes inn av en diskret diffusor i mellomrommet.

Fin og sportslig hekk. Aldri feil med RS-blå Ford.

Premium
Inne i cockpit er det ikke tvil om at Ford virkelig har forsøkt. Lukt, utseende og kvalitetsfølelse gir assosiasjoner til andre mer påkostede tyske bilmodeller. Ford har tatt et par steg med denne. Riktignok er testmodellen noe påkostet, og har nærmest alt av ekstrautstyr, (inkludert massasjestoler til den nette sum av kr. 30.000), skinnseter med el. instilling, senket understell, panoramatak, AWD, automat, adaptive cruise, ja egentlig alt du kunne tenke deg å krysse av for. Men tilbake til disse setene. Helt fantastisk. Vi trekker litt for kort sittepute og redusert lårstøtte, men trykk på knappen for "massasje" og du kjører bil med et ekstra stort smil. Dette må da være resepten på å roe ned villmannskjørere og kamikase-piloter. Slike seter skulle vært påbudt i alle biler. Du roer deg rett og slett ned, og nyter hver eneste meter.

Kan det bli for mange gir...?
Ut på veien forsterkes premium-følelsen ved at Ford har ytterligere redusert lyden fra utsiden. Girskiftene oppleves som behagelige, men ikke så raske som f. eks. VWs DSG-girbokser. Den har også færre gir, eller trinn, enn f.eks. Volvo, BMW eller Mercedes sine siste modeller. Nå er jeg ikke kjent med at det er en konkurranse der ute om å ha flest gir, men jeg tror 9 av 10 ville valgt modeller med flest gir hvis de fikk velge... Hvorfor? aner ikke, men sannsynligvis fordi vi alltid tror at flest er best... Kanskje på Autobahn i Tyskland, men på svingete vestlandsveier på Sotra...? Kanskje ikke. Alle biler legger seg stort sett i det høyeste giret når en har oppnådd marsjfart. Det betyr bare at du får ett girskift ekstra i en Volvo, eller tre ekstra i en Mercedes... Er det eksklusivt og bra og gire seg gjennom 9 gir hver gang du skal opp i fart? Hmmm, skeptisk. Seks gir holdt i massevis da vi var på tur, og jeg savnet aldri et gir mellom 2. og 3., og heller ikke et 7. eller 8. gir. I fin norsk marsjfart la den seg til ro på 1.500 merket, på et meget behagelig støy- og forbruksnivå.

Griseørene på rattet er også kjekt å ha, men sannsynligvis kjekkere i biler med enda kraftigere "pumpe". Men tross alt; godt å vite at "ørene" er tilgjengelig i tilfelle "tusse-byen" skulle komme...

Forutsigbar
Motoren virker OK. Vi er litt bortskjemte i Europa hva angår dieselmotorer. Med snart 15 års dieselrevolusjon og stadig utvikling av både effekt og moment sparker ikke 400 Nm og 180 hester slik det gjorde før. Nå er det helt normalt å ha 200 dieselhester og 500 Nm med seg til og fra jobben, men ikke misforstå. Denne "pakken" fungerer helt supert, men den skiller seg liksom ikke ut, og du får ikke gåsehud hverken her eller der når pedalen legges mot matten. Men det gjør du ikke i noen andre biler med disse verdiene, uavhengig av merke og modell.

Er den for myk? Dette understellet skal jo som sagt også passe en blaut amerikaner. Svaret er nei. Den er godt avstemt i forhold til sitt tiltenkte brede marked. I tillegg gir fabrikksenkningen far en liten følelse av medlemskap i klubben. Men uansett er det mor, barn og UP som styrer farten, og den er som regel langt under det du kan få til med 180 hester og 400 Nm. Den elektroniske styringen var også påtagende "ekte" i sin tilbakemelding, og en kunne faktisk kjenne "naturlig" motstand i enkelte situasjoner. Egentlig litt positivt overrasket her også.

Tilbake på trappen og regnværet på 70-tallet. Etter å ha overbevist mamma om at det ikke er falsk alarm, men at "ridderen" faktisk må på do, får jeg audiens i gangen og hjelp til å ta av "gummidrakten". Og da først går det opp for deg hvor tette og omsluttende disse regnklærne er. For med ett slår den i mot deg, fisen du lurte ut i det mamma lukket døren bak deg, for en liten time siden. For hvor skulle den ta veien? Forseglet mellom gummi og ull lå den der og ventet på deg, og nå tok den deg med garden nede. Du kjente bare glede, som bare gutter og menn kan kjenne, når de uforvarende stumper inn i sin egen promp. Slik, akkurat slik, fikk den nye Ford Mondeoen meg til å føle. En ekte, men underfundig glede. Jeg så den rett og slett ikke komme...

Slit´an, og takk for turen Thomas! Et godt valg!

Foto: Pål Samuelsson

KAFFEKOKER

2015-11-08T21:44:00.001+01:00

Av Pål Samuelsson
To tidligere skolekamerater fra Voss møtte tilfeldigvis på hverandre i Oslo etter mange år. De begynte å snakke sammen om gamle dager og om yrkesvalg. Den ene hadde etablert seg som standup-komiker i hovedstaden, mens den andre jobbet som barista. –Barista…? Spurte standup-komikeren. –Hva er det, lurte han på. Den tidligere skolekameraten la ut om hvordan han malte kaffebønner, blandet kaffesorter og serverte espresso, Café cortado, cappuchino, latte og americano på en fancy kaffebar i Tigerstaden.

En tur i Skoda Octavia RS forrige helg hadde på alvor vekket min interesse for dette prisgunstige tsjekkiske bilmerket med tyske aner. RSen tok meg selvsagt med storm, med sine 230 hester, sine putrende potter og sitt spreke interiør. Skoda Octavia RS er spydspissen i Octavia-programmet, men det finnes en rekke andre modeller som har truffet blink i det norske markedet. Og bilene, som sannsynligvis vil appellere til flere og flere her hjemme, er vogner som kombinerer firehjulstrekk og bensin, til en forholdsvis rimelig penge.

4X4 uten tillegg i pris

Derfor måtte vi bare prøve en slik representant, nemlig Skoda Octavia Scout med 180 hesters TSI, DSG og det aller meste av utsyr. Drift på alle fire kommer nå uten tillegg i pris, og betaler du kr. 388.000,- får du én med det aller meste. Slenger du på et panoramatak, et hengerfeste og fire vinterdekk, kommer du i ca. 400.000,-. Da får du en bil med rikelige kraftressurser, god plass (50 l større bagasjeplass enn Volvo V70), garantert fremkommelighet og 5 års sikkerhetsnett i form av garantier tilsvarende VW og andre velrennomerte europeiske bilmerker.

Etter å ha hatt RSen mellom fingrene helgen i forveien var det med nedskrudde forventninger vi trykket på startknappen. Etter få hundre meter kom den første positive kommentaren fra passasjerene.- Gu kor stille han går… Når en har kjørt diesel de siste 11 årene, blir dette veldig behagelig. Understellet tar fartsdumpene over Kokstadflaten på samme imponerende måte som en XC 70. Godt hevet over terrenget med sine sorte skjermbuer sluker den ujevnheter og asfaltpest på en meget uanstrengt måte. DSGen girer lynraskt, og i vanlig Drive-modus legger turtelleren seg fint til ro rundt 1.500-merket. Forbruket tangerer de kjente 2 liters dieselbørsene, og ligger på rundt halvliteren. Turboen hjelper deg fra lave turtall, og gir deg nok moment til å holde turtall og forbruk på et fornuftig nivå til og fra butikken. Men vi skal ikke handle hverken melk eller brød i dag, og blinker oss inn mot Rådalen og Fanafjellet.

Sportgir

Testet versjon har ikke girvelgere på rattet, men eget sport-spor på girvelgeren mellom setene. Med et enkelt trekk i spaken endrer symbolet i bordet seg fra D5 til S3-4. Den girer altså ned og finner giret den på det varmeste anbefaler at du fortsetter med, og tipser deg om at når 3. er tomt, er det 4. sin tur. Vel, det skulle nok jeg klart å finne ut av helt selv.

Opp gjennom hårnålene trekkes det en ekstra gang i spaken, og S2 får turtelleren til å ta tak fra 4.000. Det stille og noe fraværende lydbilde tar nå den plassen det fortjener, men vi savner selvsagt popcorn-poppingen fra potten der bak. Vi skytes oppover kneikene, og «S3» får så vidt skinne mot oss fra instrumentpanelet før S2 må hjelpe oss inn mot første sving. Veigrepet er fantastisk, og bilen krenger bemerkelsesverdig lite i det vi skytes ut av svingen. Bare så det er sagt; 180 hester på denne vekten skaper ikke halleluja-stemning og trykk i mellomgulvet, men likevel blir vi imponert over hvor lettpustet og villig den klatrer. Svingene absorberes udramatisk i hastigheter langt over det som kan karakteriseres som komfortabelt. Ved å «låne» litt av motgående kjørefelt inn i de «mørke» kurvene åpner svingene seg noe tidligere, og en kan utnytte et noe større areal og dermed legge på litt ekstra både inn og ut. I denne rollen tar Scouten oss med storm og smilet kommer frem.

Forhjulstrekket gjør stort sett hele jobben alene, og du skal passere en del grenser før haldexen på bakakslingen trer hjelpende til. Dette er på mange måter som en XC 70, men med betydelig lavere vekt og med noe stivere oppsett. Denne må du faktisk kjøre av veien med vilje, med mindre du skulle bli overrasket av olje eller is i veibanen. 0-100 gjør den unna på 8 sekunder, som må sies å være fine verdier for en familie.

«Mye bil for pengene»
Interiøret er ikke BMW, Audi eller Mercedes-kvalitet. Det virker noe simpelt hva angår materialkvalitet, særlig dashbordet, som preges av plast og billig-paneler. Men kjøreegenskaper, teknologi, sikkerhet og garantier står seg i en sammenligning med de dyreste merkene. Nå har store deler av den norske befolkningen også oppdaget det jeg her påpeker, da Octavia for øyeblikket er Norges mest solgte stasjonsvogn. Seter og sittekomfort, skinn og utstyrsnivå for øvrig, opphever likevel det meste av det noe «kjipe» inntrykket du får av all plasten.

Begrepet «mye bil for pengene» defineres nemlig i Skoda-brosjyrene. Så er det selvsagt dette med merker og status som fortsatt gjør det litt ekstra stas å trille ut en BMW eller en Mercedes fra bilbutikken. Og man får en noe høyere posisjon blant naboer og kolleger når en triumferende kjører mellom de faste destinasjonene i lokalmiljøet; hjem, jobb, butikk og idrettsanlegg. Men flere og flere blir sittende med de mørke tunge tankene når servicer skal betales, og verditap-regnskapet gjøres opp. Er de virkelig verdt
2-300.000 mer?

Fint skal det være…
En ny Volvo XC 70 D4 med 163 hk, automat, med skinn og adaptiv cruise controll får en nå på kampanje for kr. 559.000. Så kommer vinterdekk, hengerfeste og litt her og litt der, altså ca. 600.000. Dette er i Volvo-sammenheng et historisk godt tilbud. I flg. Frydenbø har bruktbilsalget på Volvo XC 70 stanset opp som følge av at utgående XC70 skal ut. Men for 200.000 mindre får du altså en fullutrustet Scout med en moderne bensinmotor, DSG, adaptiv fartsholder, større lastekapasitet og betydelig bedre ytelser. Du får også en «grønnere» bil og det siste innen sikkerhet. Hvorfor skal jeg velge Volvoen?

Samtidig, i Oslo; Standup-komikeren ser spørrende på sin gamle skolekamerat, flakker med blikket mens han med sin beste vilje forsøker å forstå, før han retter blikket tilbake til sambygdingen og uttaler på bredt vossamål: - Barista….? - Du koka kaffi din kuk…

POPCORN

2015-11-01T22:50:00.001+01:00

Tilbake på 70-tallet skulle det ikke så mye til for å skape god stemning på et grønt Sigdalskjøkken, med linoleum på gulvet og gardiner i to rader, både oppe og nede. Den store ribbepannen ble fisket frem fra skapet og en god klatt med fett lagt i bunnen. Den store platen merket H.B. (høyre bak) ble satt på 1400 slik at både strømmåler og fatter gikk i rød alarmberedskap. Deretter ble bunnen i den dype pannen dekket med popcorn…

Omtrent på samme tid var Skoda kanskje det bilmerket jeg syns aller minst om. Rare biler fra Tsjekkoslovakia med bagasjerom foran og motor bak. En liten stakkar, nesten uten hestekrefter, og med et noe tafatt og trist uttrykk. En østeuropeisk «boble» som ikke sendte ut noen autofile signaler på mine mottakerfrekvenser. Og var du så uheldig å få kortet med Skodaen på hånden under et slag med bilkort, var spillet tapt.

Men usedvanlig mye bensin har rent gjennom forgasserne siden 70-tallet. Europa fikk en ny vår med Berlinmurens fall, Tsjekkoslovakia ble til Tsjekkia og Slovakia, og Skada ble en del av VW-konsernet. Og fra den dag har salgstallene økt lineært med kvaliteten. I dag er Skoda Octavia landes mest solgte stasjonsvogn.

På bilmessen på Straume forrige helg var det Skoda-standen som fikk mesteparten av min tid. For Skoda var blant de få som hadde giddet å presentere spissen i modellprogrammet sitt, nemlig Octavia RS. For hvis ikke du presenterer dine GTIer, RSer, og Turboer på en messe, hva er da vitsen med å delta? Stikkordet er blikkfang og kundens oppmerksomhet. Her var Skoda (og Møller) smart. De fikk i hvert fall mye av min tid…

I tillegg kjørte de tøffe kampanjer på 4WD, og i neste måned (november) sier ryktene at 4WD gjøres tilgjengelig helt uten tillegg i prisen på modellen Octavia. For prisene er hyggelige, også målt med norske avgiftsøyne. Utstyrsnivået i standardversjoner er imponerende. Eller hva sier du til en ny Octavia Scoute med 180 hk bensin til kr. 388.000,-. Jo du får 4WD, DSG (automat) og adaptiv cruisekontroll inkludert, og ikke minst et digert bagasjerom på 610 l. Det eneste jeg savnet var panoramatak, hengerfeste og vinterdekk. Totalen kommer da på ca. 400.000,- og det før rabatter.

Men dette skal altså handle om Octavia RS, nå med 230 hester, og det aller meste av utsyr. Jeg bestilte prøvekjøring torsdag, og stilte hos Møller på Kokstad lørdag med nesten hele familien. Jeg har sagt det før; lørdag er den beste dagen(!)

Fargene hvit, sort og rød spilles perfekt ut over hele modellen på en usedvanlig smakfull måte. Får se for deg dette: Hvitt karosseri. Sorte griller, sort defuser bak og fire sorte 19 toms felger. Røde bremsekallippere og røde sømmer i stoler og seter. Kombinert med senket sportsunderstell, doble rør med innlagte høyttalere fra Audi(!), og sportstoler som får selv Audi, BMW og Ford til å blekne, treffer dette deg der du er svakest. For ikke bare er stolene himmelsk å sitte i, de får innbytterbenken på Camp Nou til å se ut som kirkebenker. Jeg må bare avbryte inspeksjonen, for jeg kjenner at hele kroppen er i ferd med å gå i kontrakt-modus. Denne bilen har jeg virkelig lyst å eie…

Inne i bilen, med alle stroppet fast, er det rikelig plass til to voksne og tre barn/ungdommer. Panoramataket får frem det pene interiøret, og skaper ytterligere lys og god stemning rundt sjåføren. Utstyrsmessig er dette en med alt. DSG og RS-knapp som sender computeren i midtkonsollen rett inn i kjøreprogrammet. I tillegg til «Sport» har den «individual»-innstilling der du kan velge din egen set-up. Lydanlegget er av typen premium med ekstra høytalere og sub-kasse. Stor navigasjon hjelper deg rundt svingene, og ryggekamera av en slik kvalitet at du faktisk kan bruke det under rygging.

Men det er først når en trykker på startknappen at hele sanseapparatet blir stimulert. Et lett trykk på pedalen, og gåsehuden melder seg. Min første innskytelse var: Går den bare på tre…? Er det en boxer…? Dette måtte jeg finne ut av. Inn med «Drive», ut på veien. En sjelden kvikk respons, og VWs raske DSG-giring får frem smilet umiddelbart. Lyden er rett og slett rå. Assossiasjoner til Porsche og Ferrari melder seg når en trekker ut på 2. gir i sportmodus og napper inn 3. med åren på rattet. I det 2. slipper, gir den fra seg et snerr du ikke vil tro er mulig. Er dette en Skoda? Helt rått. Det er selvsagt ikke uforbrent bensin som tenner i pottene der bak, men en finurlig Audi-oppfinnelse i form av en høyttaler som genererer lyd tilbake i kupeen i fht gasspådraget du hadde da du skiftet gir. Jeg er en «sucker» for lyd, så det er mer enn godt nok for meg, og får frem smil og latter hver eneste gang det nappes i årene. Når korsryggen i tillegg blir slengt inn i setene hjelper det selvsagt på.

RSen er kvikk og kaster ikke bort et eneste tidel på noen av girskiftene. Kun litt ekstra lyd. Fra lave turtall drar TSI-en villig, med en dyp Subaru Impreza-lignende lyd, som spisser seg til en herlig topp når de 230 hestene frigjøres mot slutten av reisen. Opp Fana-fjellet biter den seg bemerkelsesverdig godt fast, selv på våt asfalt. Litt «grevling» når 1. giret tømmes, men ikke mer enn vi kan like. Med 350Nm fra 1.500 rpm, og 230 hester fra 4700 rpm, klarer denne 0-100 på 6,7 sekunder. Det er imponerende. Bilen er i tillegg lettkjørt, passe stiv, men ikke for hard til dagligdags bruk. Det høye momentet på lave turtall gir de samme fordelen du finner med dagens dieselmotorer. Lett og uanstrengt. Finish og materialvalg er pent. Utstyr og lay out i «dash`n» og i midtkonsoll holder høy autofil klasse.

Det store usikkerhetsmomentet ved å kjøpe RSen ny er selvsagt verditapet. Ett år gammel RS (med 220 hk) koster ca 100.000 mindre enn en ny. På den annen side er bensin på full fart inn igjen, og mange som i dag kjører diselbørser med over 200 hester vil nok etter hvert søke over i dette segmentet. Forbruket er ikke avskrekkende med 0,53 på landevei og 0,62 på blandet. Men skal du ha det gøy og bli underholdt må du nok opp mot literen på milen.

For når fettet i pannen hadde smeltet rundt alle maiskornene, og lokket lagt på av trygge mamma-hender, var det bare å sette seg ned på linoleumen og vente. Etter noen få minutter kom de første små poppene, og plutselig var det full krig i pannen. Vi ungene krøket oss sammen der nede på gulvet, og frydet oss over popping og smelling fra pannen, ikke helt ulikt følelsen du får i en Skoda RS over Fanafjellet.

KYGO FRA FANA

2015-10-09T01:07:00.001+02:00

av Pål Samuelsson

Ny Audi Q7 er på plass i Audi-butikken. Selvsagt for dyr for de fleste av oss. Men uansett, det er lov å prøve, og det er lov å drømme. Det er vanskelig å beskrive hvor god denne bilen faktisk er. Da kan det være fristende å ty til andre kommunikasjonsmetoder. Men vi begynner med ord.

«Bad timing»
Sjelden har vel Audi hatt mer uflaks med timingen for en billansering. Premium SUV-segmentet er preget av hard konkurranse i et svært begrenset marked. Et marked som her hjemme livnærer seg av næringslivsledere som nå sliter med lavkonjunktur.

Nedgangstider til tross, Audi satser i et vanskelig marked.

Bilsegmentets vekt og motorstørrelse, bidrar heller ikke til å roe ned fiendebildet til en miljøbevegelse i sterk fremgang. Og når dens nærmeste «slektning», broren VW i tillegg opplever tidenes omdømmekatastrofe, er det naturlig også at det stilles spørsmål til troverdighet og ikke minst uavhengighet til resten av «familien».

Som om dette ikke er vondt og vanskelig nok, er det ingen drahjelp å få fra markedets beste venner i den borgerlige regjeringen. I går takket de nemlig sine velgere ved å legge på ytterligere 2,5 % på bilavgiftene da statsbudsjettet ble fraktet til Stortinget i store sorte biler fra Tyskland.

Ja, det er et dystert bilde som tegnes, og salgshistorikken er heller ikke på Q7 sin side. Dog fikk den en «flying start» i 2006 med 387 solgte nye biler her hjemme. Men i 2007 og 2008 ble det kun solgt 37 biler hvert år på landsbasis. Designet var noe kontroversielt, og muligens noe forut for sin tid. Bilen var betydelig lengre og tyngre enn det vi hadde sett i dette segmentet tidligere. I tillegg var den endelige produksjonsmodellen svært lik konseptbilen Pikes Peak vist allerede i 2003. Det er ofte et dårlig tegn, da konseptbiler flest ofte strekker strikken vel langt i fht folks vilje til forandring, og da særlig når produktet var en Audi med Quattro. Markedet var formentlig ikke helt klar for en så rå og usminket SUV fra en tysk «safe» bilprodusent, som historisk sett ikke har blitt assosiert med ord som «vulgær» og «påtrengende».

Bose som seg hør og bør i en Audi.

Uvanlig bra bil

Det er egentlig bare fryktelig trist, for Audi Q7 var og er en uvanlig bra bil. Ja, det er sterke ord, men det finnes knapt en bedre og sikrere familiebil i hele verden. Jeg har selv kjørt flere versjoner av den utgående modellen, både med bensin og dieselmotorer, til og med lokomotivet W12 6.0 TDI med 1000 Nm(!), - og det på en racing-bane. Nå har jeg altså kjørt den nye, og det er kanskje den beste og mest komplette bilen jeg noen gang har kjørt.

Dagens 2016- modell er en helt ny bil. Kortere, smekrere, lettere, sterkere, raskere og «grønnere» enn den gamle. Ja den lever faktisk opp til sine olympiske logo-brødre fra det antikke Hellas; rett og slett bedre i alle grener.

-Slapp av, det er bare meg…
De som har ment at utgående modell var vulgær og påtrengende i sitt designuttrykk, kan nå trygt returnere til butikkene. Dette er rent og pent, og for noen muligens for lite kontroversielt. Selv om bilen fortsatt måler over 5 meter, kompenseres det med store skjermbuer fylt med edelt metall, en noe roligere konveks taklinje med relativt små vindusflater. I tillegg er frontrute og hekklinjer tegnet med hardere linjeformer som begraver alle tidligere assosiasjoner til egg og andre myke geometriske former. Fronten er fortsatt stor og kraftfull, men uttrykker ikke den samme aggressive fremtoningen som før. Nå sier den mer i retning «slapp av, det er bare meg», er vennlig, men samtidig målbevisst og bestemt, og for meg mer tro mot merkevarens identitet enn forgjengeren.

GRILLSESONG: Absolutt en Audi verdig

Bilen er fantastisk komfortabel og nesten uvirkelig lett å kjøre. En ultra lett styring er påtagende god hjelp på parkeringsplassen. Og det som før var prangende og svært på innsiden, virker nå som smekkert og kompakt. Hadde noen tatt av meg et blindfold vel inne i bilen, kunne jeg blitt lurt til å tro at jeg satt bak rattet på en A4 allroad. Under kjøring fester denne følelsen seg og forsterkes ytterligere i kjøring på svingete veier. Hvordan er det mulig å få 505 cm og mer enn 2 tonn til å føles som halvparten? Vel, Audi har et godt poeng når de markedsfører seg med at forspranget ligger i teknikken. For det er godt gjort å få teknikk til å bli til så varme og gode følelser.

Quattro-logo i asfalten
Med 8 trinns kasse og effekten økt fra 245 til 272 hk, flytter dette unger, ski og hestevogner som en sportsbil. Skyvet virker jevnt og uten skjøter. Lyd- og vibrasjonsfritt, og uten at den dårlige veien trykkes opp gjennom understellet og inn i de deilige stolene. Audi har faktisk løst problemet med manglende bevilgninger til veivedlikehold ved bruk av teknologi. Detaljene er også på plass, og har virkelig satt ingeniører og designere på prøve. Eller hva sier du til quattro-logo som lyser i asfalten når du åpner fordørene… Du får jo bare lyst til å klatre inn.

Vanskelig å holde øynene på veien med denne utsikten...

Her er syv seter og masse lastekapasitet. Flere kjøreprogrammer som kan få turtelleren til å sovne, eller henge som limt til toppen av instrumentbordet. En kan også velge et heldigitalisert instrument som gir deg muligheten til selv å velge hvilke tilbakemeldinger du vil ha. Stolene i alle nye Audier med S-line konfigurasjon er gode, - kanskje best i klassen. Nå er de om mulig enda bedre. Det er kroppen som nå er begrensningen, ikke «reclinerne» med knapper, minne, varme og kjøling. Den store girspaken som var noe dominerende og kjepp-aktig i de utgående Audimodellene, er erstattet med en smakfull liten sak med «hurtigknapp» for park-funksjon og selvsagt et eget spor for sportsprogrammet. Padleårer på rattete er også på plass.

Leven og glede i kupéen

Ja den ligner på forgjengeren, men er likevel svært ulik.

Du velger ikke Q7 først og fremst på grunn av sportslige egenskaper, men fremfor alt på grunn av kvalitet og komfort i toppen av premium-SUV-segmentet. Det er likevel kjekt å vite at det står til liv, og at to tonn kan flytte seg like fort, om ikke raskere enn konkurrentene. For de svært autofile, kan det faktisk være for lite tilbakemeldinger i form av lyd. I disse «down-sizing» tider hvor bl.a. Volvo bare tilbyr fire sylindrede maskiner, er det nesten synd at sekseren under Q7 panseret ikke får lage mer leven og glede i kupeen.

Her blir kroppen aldri sliten. Da er det kroppen det er noe galt med.

Jeg håper for Audi sin del, og ikke minst for alle autofile sin del, at alle kapitalister med en slant på konto tar turen til Audibutikken og bestiller en med alt. Om ikke for en annen grunn enn at Audi skal få lønn for alt teknologi-strevet. For dette er i mitt hode verdens beste biler akkurat nå. Bare så synd at ikke flere få ta del i dette eventyret av en Q, som overgår det aller meste av det jeg forbinder med en bil.

Når musikken får deg til å føle og assosiere, og følelsene og assosiasjonene er positivt ladet, og i tillegg kan knyttes til kvalitet, noe nytt og innovativt, samtidig som det fortsatt er musikk, da har musikeren truffet en nerve. Så hvis KYGO var en bil, tror jeg han ville vært en Audi Q7, sannsynligvis også den fra Fana.

Fin musikk kan se slik ut...

BILLEMANN OG BOLLEMANN OG GJE-MEG-EN

2015-09-27T22:25:00.002+02:00

Av Pål Stian Samulsson

Derrick, iført lang grå frakk, står konfronterende ansikt til ansikt med enkemannen Karl Heinz. Med bryl i håret, og med myndig dyp røst, «knekker» detektiven sitt offer, som bryter sammen og tilstår hvordan han og elskerinnen Ursula tok livet av konen. En skapdør åpner seg, og den unge elskerinnen, Ursula, hopper frem i bare undertøyet og retter en pistol mot helten. Men assistenten Harry, som står i bakgrunnen, trekker lynraskt sin pistol og fyrer av to skudd. Ursula segner om, og blir liggende død på teppet, selvsagt med skrekkslagne åpne øyne.

Tirsdag kom nemlig «Derrick» og «Harry» på visitt til Angeltveit, alias Steinar og Victor. Mordet var begått, og kriminalbetjentene kom hvinende inn på tunet med hver sitt ladde «våpen»: En 530dA X-drive M-sport fra 2011, og en strøken tysk "sofa", 730d fra 2008, facelift-utgaven av modellen skapt av den britiske katastrofetegneren Chris Bangle (Som hadde en «greie» med å ødelegge bagasjeromslokk når han tegnet biler, derav uttrykket «Bangle butt»...).

BMW 730d

Dette skulle altså bli uken for BMW. Jeg hadde knapt rukket å parkere 5eren fra lørdagens prøvetur før «kriminalbetjentene» stod på døren, og det midt i nyhetene. Du tenker kanskje, -nei nå er Derrick på villspor…? -Han burde jo vært i Tyskland og pågrepet styremedlemmene i VW-konsernet for å ha tøyset med utslippstallene. Nei, Derrick og Harry hadde viktigere ting fore, så her var det bare å slenge fra seg fjernkontrollen og la VW seile i sin egen kø. To pent brukte BMWer hadde nemlig funnet veien til Sotra. Begge nyfriserte, direkte fra «justervesenet», med oppgraderte maskiner. Hvem bryr seg vel da om utslippstall som ikke stemmer…? Ikke Derrick og Harry… For å være helt ærlig er jeg personlig mer opptatt av eksosrørene enn hva som kommer ut av dem.

Her hadde jeg altså fått to strøkne tyskere i oppkjørselen, som nesten ingen hadde råd til ny. Og nå, noen år senere, er altså «Billemann» halvert seg i pris, mens «Bollemann» er nedskrevet med over 70 %. Begge var utrolig fine eksemplarer, med lite kilometer, strøkent interiør og svært godt dokumenterte servicehefter. Og begge med den deilige malende BMW-lyden du faktisk kunne tenkt deg å ha på ørene når du ligger i badekaret.

M-sport er rett og slett vakkert.

Her var det bare å la seg «arrestere», og bli med inn i den mest moderne, nemlig «Billemann». En 530 med alt, -absolutt alt. M-sport-seter med elektrisk uttrekkbar lårstøtte, som selvsagt alle biler skulle hatt, soltak, «griseører» på rattet, det største og verste stereoanlegget og sånn kan jeg fortsette. Rett og slett alt.

Etter at Harry hadde løst håndjernene, fikk jeg snurre litt på rattet. En tur til Misje, tyskernes ferieparadis, hvor lyr- og palefiletter fiskes rett inn i tyske bobiler, ga bekreftelse på at dette virker. Og med det tyske politiet om bord, ble ikke dette noe fartsetappe, men en stilstudie i hva en firehjulsdrevet veldreid dame kan utrette i kurver… Og for noen kurver. Å treffe perfekt på midten og justere forsiktig med rattet, samtidig som en øker pådraget ut, gir en fantastisk rus. Rusen forsterkes ytterligere av «oljefatene» som ligger oppunder bagasjerommet og avgir de deiligste dype seksstemte toner.

BMW 530d X-Drive

På Misje snur vi og prøver turtallssperren. Ja, det står til liv. Nå smiler Horst Tapper også, mens Harry Klein er blitt hvit rundt knokene som holder fast i håndtaket over høyre bakdør.

Vi har alle mye å tape, og holder oss under de strenge myndighetsgrensene. Jeg er jo tross alt mistenkt for «mord», og vil ikke gjøre situasjonen verre med et førerkortbeslag. Da ville verden rast sammen, men mord kan vi altså leve med…

Tilbake på åstedet, byttes «Billemann» ut med «Bollemann». En helt annen vogn, som definerer forskjellen på Derrick og Harry. «Sofaen» er ubeskrivelig komfortabel. Hundrevis av knapper og en belysning som får brylkremmen til å glinse i rødt. Med 100.000 km er bilen knapt innkjørt. Baksetene er ubrukte, og det lukter umiskjennelig «Derrick». Ja, det er litt tre-fjøler her og der, men ikke engelsk lyst nøttepålegg, men dypt konservativt og stramt edeltre. Egentlig greit, fordi det passer til hele pakken, og akkurat slik Derrick ville ønsket å ha det.

Vanvittig mye bil for under 300,000

Ut på veien er dette tungt, langt og bredt. Du får egentlig ikke lyst til å terge turtelleren, men bare nyte strømmen av komfort og aristokrati. Bare lytte og kjenne. Den legger seg en smule i kurvene, og du merker vekten. Men når utspekulerte mord skal løses, er det greit med litt arbeidsro og tyngde. For Derrick kjører sjelden utrykning. Det overlates til Harry og hans «Billemann». Nei, Derrick representerer tankekraft og sofistikerte avhørstaktikker, nøye planlagt på vei frem til åstedet i et rullende «kontor» som får britiske Chesterfield til å blekne.

Men «Bollemann» er også bygget for fart, men ikke kurve-fart. Nei Derrick kjører korteste vei til åstedet, langs Autobahn, med cruisecontrollen på. Harry derimot, drar i (det elektroniske) brekket, og slipper «Billemann» løs på de svingete skogsveiene rundt byen, med en blinkende Cojac-lampe på taket.

Nytt! Motorrommet i 730d. Pent og ryddig.

Jeg misunner selvtilliten til «Derrick», som kjøper en 7 år gammel drømmebil, absolutt uten bekymring for motor-ras eller en girkasse «i sju steiner». For her vil det koste å reparere selv den miste elektriske kontakt. Prisen på godt under 300.000 er egentlig latterlig tatt i betraktning hva man får, gitt at det fortsetter å virke. Særlig målt opp mot hva den faktisk kostet ny. Med begrenset kjørelengde, nye bremser og ny-flushet kasse, kan vel dette ende med frelse, løslatelse og god stemning. For om jeg skulle velge mellom de to, slik de fremsto på «åstedet», der Harrys «Billemann» koster det dobbelte av Derricks «Bollemann», ville jeg valgt bilen til Derrick, rett og slett fordi Derrick ville.

Ubrukte bakseter i 730en

«Haben si angst, Karl HeinZ», avslutter Derrick tørt, mens enkemannen ledes bestemt ut til en ventende BMW. Så kommer vignetten vi alle elsker, og ikke minst, vi assosierer med store BMWer:

Dada - dada - dada….. dadadada - dadada………

Billemann eller bollemann?
- Gje-meg-en…!

LAMMESTEIK

2015-09-19T22:43:00.000+02:00

Lørdag er den beste dagen. Og en lørdag uten handling, eller hus- og hageprosjekter er den aller beste. I dag var en sånn lørdag. En rå lammestek var klargjort for en dag i ovnen. Preppet med hvitløk og rosmarin ble «kveldskosen» forlatt i ovnen på behagelige 70 grader. Så var det ut å prøve bil…

Åsane og Jæger, BMW. Jeg ble liksom ikke ferdig med denne 5-serien. Jeg stod skuffet tilbake sist jeg prøvde 520d. Hva kan en egentlig forvente av en to-liter? Vel, ikke så mye, var konklusjonen sist. Men det finnes håp. For den har en bror. Riktignok på bensin, men den også har kun 2 liter, og bærer det sagnomsuste emblemet 528i. Er det her viltsausen har gjemt seg, sausen som vi savnet hos dieselen? Og finner jeg spor etter bestefaren 528i fra 80-tallet, som jeg så stolt eide tilbake i 1996?

Med 245 hester, firehjulstrekk og BMWs automatkasse i sport-modus var dette en helt annen rett. Det var deilig å få gjenoppleve en BMW-turteller som sprellet opp mot 7-tallet, og endelig kjenne korsryggen bli presset inn i seteryggen igjen. Det var også helt OK å føle hvordan den trakk pusten og satte seg ned på hekken, før den umiddelbart sendte det andre store instrumentet til værs.

Ja, det er en firer, og (dessverre) ikke en 2,8 liter med 6 hull i rekke. Men lyden er faktisk ganske så frisk. Selv på tomgang hører du at det er noe «muffens» på gang. Litt hes og rumlete i eksosen. En svær hekkpotte med to «jubber» har mer enn nok å jobbe med når ventilatorene settes på. Med to turboer er det ganske vilt det som skjer etter 4.000. Å tenke seg til 0-100 på 6 tallet med en så stor stasjonsvogn er en ting, men å sitte på, og kontrollere det, er magisk, og tar meg faktisk tilbake til 1996. Men verden har gått fremover. Ja, faktisk med to sekunder. Så mye raskere er dagens 528 i forhold til bestefaren. Og mindre anstrengt og betydelig mindre dramatisk, men det er kun til BMWs magiske 4.000-grense passeres. Da er ikke dette en to liters stasjonsvogn lenger. Da holder du deg fast i rattet til en potent sportsbil som trygler om mer. For slipper du gassen opp aldri så lite, så jamrer den med indikatorene rett til værs, og trygler om å få helt en liten skvett til med viltsaus over den dobbelventilerte lammesteken der fremme. Jeg kjente at jeg gledet meg til kvelds. Her luktet det rosmarin og lam.

BMW 528i X-drive anno 2012 er et langsteikt og mørt kjøttstykke. Tilberedt på 70 grader, ikke over flere timer, men over flere tiår. Den er så mør at den kjører nesten av seg selv. Så utrolig lett og kompakt, samtidig som komforten strømmer gjennom ryggen, vel vitende om at «sport» er et tastetrykk og en «kick down» unna. Dagens «lammestek» hadde ikke M-sport konfigurasjon, og «sport-knappen» endret kun gir- og gassrespons, og altså ikke understellet. Greit nok for meg. Bilen er ikke mykere enn den må være. Jeg har faktisk hørt BMW-folk anbefale 5-serien uten M-sportsunderstell da den oppleves som for hard til hverdags… Jeg er enig i at den er tøffere med sin frontspoiler og noe lavere «set up», men heller «comfy» enn «cool», så lenge det er 245 hester under pedalen.

BMW og bensin har utviklet seg videre siden vi nordmenn sluttet å kjøpe dem. Vi her på berget har nesten glemt BMW på bensin. Dieselboomen har lagt denne, og mange andre bensin-ikon, i skyggen. 520d, 525d og 530d har stått for salget, og knapt noen har etterspurt bensinmodellene. Vi tenker at de bruker så mye bensin… Men det gjør de faktisk ikke, men selvsagt bruker de mer når du gir gass, men det gjør endelig en dieselmotor også. Særlig 530d… Men du får selvsagt ikke i pose og sekk. Diesel har momentet fra starten, mens bensin krever turtall før hodet presses inn i putevaret. Men med to turboer er det ikke så stor forskjell. Det oppleves i hvert fall tilstrekkelig, og vel så det, når sausen renner gjennom de myke trappene i girkassen og ut på veien gjennom fire hjul.

To turboer i stedet for én, og girkasse med så mange gir at du ikke greier å følge med, leverer bilen den rette følelsen til sjåføren. Og så til det beste; nesten lyd- og vibrasjonsfritt, men samtidig røft og rampete når du klemmer på den.

Dette er uten tvil den gøyeste stasjonsvognen jeg har kjørt på lenge. Kanskje er dette den ultimate familiebilen for familien med litt større barn. Her har en god plass, høy grad av komfort, rimelig forbruk (i Eco mode), kombinert med rå kraft om far skulle få seg en «tusse-bye»… Med nye 275 mm bak og 245 mm fremme, på 19 tommere, ser den heller ikke så verst ut, selv uten M-pakke. Grove dekk kombinert med 4WD gir også et fantastisk veigrep, og en ikke ubetydelig fremkommelighet (på vinterdekk).

I BMW-sammenheng er dette mye bil for pengene. For kr. 519.000,-, med 45.000 km og 24 mnd. BMW-garanti, får en altså denne steiken med seg hjem. Jeg vet ikke med dere, men jeg kjenner det rykke litt i sjekkheftet. Det ligger et halvt dusin slike på finn.no nå, men de ser ut til å bli liggende, og prisene faller stadig. Denne falt 10.000 bare nå i helgen. Den rimeligste på nettet er en sedan med bakhjulstrekk til kr. 455.000. En gåte spør du meg, for dette er det nærmeste en kommer et røverkjøp i forhold til nybilpris. Det samme gjelder for så vidt lillebroren 328i med samme maskin. Her kan en også gjøre gode kjøp.

Dette var opptur; ja beint frem en godt krydret lammesteik med høstens rotgrønnsaker i en kremet viltsaus… Dessert?

-Nei takk, jeg er mett!

LØS KANON PÅ DEKK

2015-03-28T10:47:00.000+01:00

Nå har han lagt og rullet frem og tilbake på dekket i årevis. Vi har alle frydet og gledet oss over denne konstante utfordreren som har målbundet både statsministre, ordførere og ikke minst gjennomsnittsbriten Mr. Needham. Vi har flere ganger holdt oss både her og der når latteren har tatt oss, eller ristet oppgitt på hodet etter å ha blitt servert en av hans mange verbale breisider.

Top Gear blir helt sikkert aldri det samme igjen. Programmet, som med et lite opphold, har vært BBCs bilmagasin siden 1977. Jeremy Clarkson, en «halvstudert røver» fra Doncaster i sør Yorkshire, fikk programlederjobben førstegang i 1988. Den holdt han til 1999 da han fikk eget talk show på BBC 2. Top Gear ble tatt av plakaten i 2001 for en revitalisering. Da Top Gear kom tilbake året etter var Clarkson igjen med, og hans karriere tok for alvor av. BBC-konseptet ble videreutviklet med bl.a. et eget bilmagasin og et omreisende bil-show. Over 300 millioner seere verden over har latt seg begeistre hver uke.

Clarkson har et sjeldent formidlingstalent, ikke bare på skjermen, men også som skribent. Han har skrevet hyllemeter med bilrelaterte bøker, med sin helt egenutviklede sjanger. Fellestrekk ved hans skriving er hans satiriske innfallsvinkler, hans direkte og uredde stil og ikke minst hans tempererte humor. Ikke alt har handlet om bil. I hans ukentlige søndagsspalter i The Sun og i The Sunday Times har han i årevis harselert med sin samfunnskritiske satire som ved flere anledninger har satt dagsorden i hele Storbritannia, på godt og vondt.

Clarkson har sin bakgrunn som journalist i ulike aviser, men også som frilands- motorjournalist. Hans kanskje beste bok, sett fra mitt ståsted, er «Motorworld» (1996) der han legger ut på en lang verdensomspennende reise og (faktisk) dokumenterer ulike bilkulturer i alle verdensdeler og verdens hjørner. Skildringene hans fra det utarmede bil-Cuba og det utdødde Motor Town i USA vil aldri bli glemt i et engasjert motorhoder. «Motorworld» er også et slags vitnemål om at Clarkson også er en ruvende journalist, og ikke bare en bølle med en penn og eget TV-program.

Nå har angivelig Elefanten gått helt inn i det trangeste hjørnet i poselensbutikken og begynt å fikle med suppeskålene. En kollega fikk seg en «klessing», som i tillegg ble fulgt opp med langdryg verbal utskjelling foran andre kolleger. Angivelig årsak: Ingen varm suppe i skålene etter en lang dag med TV-opptak.

Det sier seg vel nesten selv: Vi værer dessverre at mannen har blitt litt for full av seg selv. I tillegg er det noe som forteller oss at dette kan være en handling utført av en overarbeidet og meget stresset mann. For dette er vel selve definisjonen på farlig stress; å miste kontrollen over sin egen aggresjon.

Uansett, her finnes sikkert mange forklaringer, men svært få unnskyldninger. Og når dette er tredje, eller fjerde gang i løpet av de siste årene at Elefanten har knust noe av det britiske porselenet, hadde ikke BBC-sjefen annet valg enn å la krølltoppen gå.

Noen prinsipper må man ha, og man skal selvsagt ikke slå, og man bør heller ikke skjelle ut en kollega. For meg er det greit at denne kjempen får en pause. Jeg tror virkelig han trenger det. Men i mitt hode blir ikke Clarkson noe mindre bilmann etter dette.

Nå som kanonen er detonert, porselenet kostet opp og omeletten spist, blir det sikkert stille en stund. Jeg føler meg likevel rimelig sikker på at elefanten igjen blir å se i porselensbutikken, at egg igjen skal knuses til omelett og ikke minst, at løse kanoner snart skal rulle hardt inn i skutesiden. Det er bare slik han er, og takk for det…

Go Clarkson!

Pål

DRØMMEN OM MALIN

2014-10-22T18:25:00.001+02:00

- Farbror Melker, vet du hva? Er du oppvokst på 70-tallet husker du nok «Livet på Saltkråkan», med Tjorven, Farbror Melker og ikke minst alle tenåringsgutters våte drøm, den unge blonde Malin med sine korte skjørt og trillende latter.

Nyheten om at den nye «vinen» til Volvo utelukkende skulle basere seg på firesylindrede motorer med varierende turbotrykk, har skapt mye skepsis og skuffelse der ute. De aller fleste av oss hadde et håp om at down-sizing-bølgen skulle avta, og i bestefall forsvinne, og at vi igjen skulle få se nyutviklede 5, 6, 8, 10 og 12-sylindrede motorer fra en samlet bilindustri. Men nei, det gikk ikke over, og Volvo var blant dem som tok oppgaven mest alvorlig.

Alle femmere og seksere skal bort. Og den 315 hester sterke V8eren fra Yamaha er for lengst tatt ut av både S80 og XC90, dessverre. De fleste av oss ville nok sannsynligvis prøvd å presse 8eren ned i resten av modellprogrammet, lakkert dem blå og satt på både R-logo og Polestar-merker… Men… «… Nej, nej nej, Tjorven, det er lite svort ner miljøen skal skydast…». «Men, farbror Melker…»,

Det hjelper selvsagt ikke å klage til Farbror Melker, for det er for lengst opplest, vedtatt og bestemt. Miljøet skal reddes, og det er bilene som åpenbart skal hindre isen i å smelte. Så firesylindrede motorer blir det, og vi som misliker dette, får feste vår lit til turboer og kompressorer…

Frydenbø har en utfordrer i byen som heter Gudim bil. Herrene på Kokstad importerer demobiler fra sine Volvokontakter i Tyskland til en langt rimeligere penge enn opphavet i Åsane og på Minde. Her fant vi derfor et flott eksemplar av den siste V70 med den nye D4-motoren på 181 hester. Fire sylindrer, selvsagt, men med god pustehjelp. Rikelig utstyrt, med nesten absolutt alt på tilleggslisten. Prisen er selvsagt stiv, men sammenlignet med en helt ny, sparer en anslagsvis 50-60.000, og da er det ikke finregnet på alt ekstrautstyret. For her var det BLIS, soltak, krok, elektriske stoler, skinn, city stop, adaptiv cruisekontroll, 8 trinns automat med sportsfunksjon, barneseter, ja simpelthen det meste.

Ut på veien ble vi tidlig overrasket over responsen. Her var det liv… En turtallsvillig firer snerret og lot seg presset lengre enn før. Lyd var det også. Understellet var herlig avstivet, og i Sport-modus var den 8 trinns kassen mer enn villig og tålmodig. Tålmodig ventet den på meg når jeg gikk av like før inngangen til svingen, og mer enn villig i det jeg gikk på igjen like ved utgangen. Jeg dro faktisk på meg et aldri så lite smil på vei ut. Ikke verst, og mer enn vi hadde forventet. Styreresponsen var sylskarp, og en svak elektrisk lyd ble avdekket da vognen ble manøvrert inn på flisene av selgeren før prøveturen. Her var det nye komponenter i roroverføringen.

Bilen kjentes også mindre ut en BMWen i kjørte sist (520DAT M-sport), samtidig som vi satt høyere i Volvoen. I BMWen kunne en kveppe litt til når en kikket i speilet og så hvor liten avstanden var til autovernet. BMWen er en millimeter bredere enn Volvoen, men har bredere skjermutlegg, særlig bak, og kupeen er nok smalere og derav overraskelsen fra sidespeilet.

Ujevnheter og slaghull ble «spist» og fortært på en imponerende måte av Volvoen. M-sport kan nok bli i stiveste laget i noen sammenhenger, men med Comfort- knappen inne, var det lite å trekke der også.

Sammenligner man de vitale målene er det kun få cm, om ikke millimeter, som skiller de to. Volvo har klart å skremme frem 20 Nm mer fra sin firer, med sine 400 Nm, men BMWen tar Volvoen med fem tideler i aksen. Det er vanskelig å si hva det skyldes, men at Volvoen er 66 kg tyngre skal nevnes. Selv opplevde jeg Volvoen som kvikkere, men jeg kan ha blitt lurt av den noe turtallsvillige svensken, som for øvrig var litt mer dramatisk i sitt lydbilde med sine to separate potter bak.

Volvo kan nok også lære litt av BMW hva angår vekt. BMWen virker større og kjennes tyngre ut, men veier altså 66 kg mindre. Volvo har også en vei å gå for å vinne flere hjerter med sitt eksteriør. Dagens modell har holdt det gående siden 2008, med kun en og annen face-lift. Selv om også dagens 5er er i gang med sin 5. sesong bærer den alderen på en betydelig bedre måte. Det hjelper selvsagt med M-sport eksteriør og senkesett. Så er Volvo ordentlig si-rumpa når det kommer til felger og dekk. Volvo-utstillingene preges fortsatt av relativt konservative sko og lisser, der BMW for lengst har byttet skonummer til både 19 og 20. Slikt selger hos oss med hjertet for bil.

For tilnærmet samme pris kan jeg altså velge mellom to velutstyrte importbiler, der den ene er 2 år og har ett år igjen på garantien, og den andre tilnærmet ny og har garanti i 5 år til. Kjørelengden var tilnærmet lik.

Jeg skulle anta at 7/10 ville valgt BMWen. Først og fremst på grunn av utseende og ikke minst den sosiale statusen merket har foran Volvo. Men i den grad det hadde vært mulig å gjennomføre en blindtest, tror jeg noen av de 7 hadde tatt feil, og blitt ganske så rasket over når blindfoldet ble fjernet. For her har Volvo tatt et steg, og hentet frem igjen noe som mange Volvo-fans har savnet lenge. Joda, Volvo har hatt spreke modeller også i moderne tid, men det har vært toppmodeller med høy pris. Nå ser vi tendenser til at familiebilene også kan bringe frem smilet, slik som 240 GLT og Turbo klarte på begynnelsen av 80-tallet. En Volvo Herregård med akselerasjon på 8 tallet, vitner om at Volvo ikke bare har ambisjoner om å redde isen i arktiske strøk, men også bevare kjøregleden og ta opp konkurransen med de antatt beste. Dette blir spennende å følge i årene som kommer.

Med så marginale forskjeller på kjøreegenskaper, ytelser og ytre mål, ville jeg sannsynligvis gått for det trygge valget. Volvoen fikk frem smilet, og snerret fra de to pottene på hekken, fikk gnisten tilbake. Styrerespons og kurvekjøring opplevdes som tilnærmet lik, pluss også til Volvo for bedre oversikt over trafikkbildet da vi satt noen cm høyere.

Sammenligner en de to som 2014/15 modeller medregnet alt utstyret, vil du kunne spare et par hundre tusen med å velge Volvoen. I tillegg får du et smil med på kjøpet. BMWen kommer fort opp mot 800.000 ny med de viktigste kryssene på tilleggslisten. Volvoen får en på veien fra merkeforhandler for ca. 600.000. Med Volvoen får en også det nyeste innen animerte instrumenter og ikke minst alt tilgjengelig sikkerhetsutstyr.

(Jeg minner igjen for orden skyld om referansepunktet Ford Focus ST fra 2013 med 250 hester til 419.000.)

Farbror Melker ville nok fått sjokk hadde vi puttet han inn bak rattet på den nye Volvoen i dag. Opplevelsen ville kanskje brakt frem hr. Melkers gamle minner fra en svunnen tid med Volvo Amazon 123 GT fra Tjorvens barndom. En vogn mange guttunger hadde på veggen ved siden av et pinup-bilde av vakre Malin fra Saltkråkan…

Dagens Volvo bringer frem igjen mange av de samme assosiasjonene og slektskapet til det spreke opphavet. Den trege svenske valsen «Drømmen om Elin» og inntrykket av Volvo som satt og treg parkeres. For Volvos nyeste vekker til livet den glemte og mer pirrende drømmen, nemlig «drømmen om Malin» fra Saltkråkan.

(Neste mann ut, Mercedes E-klasse...?)

Foto: Gudimbil/finn.no

"DET ER IKKE DEG DET ER NOE GALT MED, DET ER MEG..."

2014-10-21T23:07:00.000+02:00

av Pål Samuelsson

Forventninger kan være vanskelig. Det kan være tusenvis av grunner til skuffelsen, men i bunnen ligger en miss-match mellom din oppbygde forventning, og den subjektive følelsen du sitter tilbake med når inntrykkene er fordøyd. Det er som om du har truffet drømmedamen, men ikke klarer å bli forelsket, og alle kompisene dine lurer på om du har skiftet lag...

«Peng ut glaset»
Jeg har så smått begynt å sondere stasjonsvognsegmentet på søken etter noe som kan begeistre. Jeg MÅ ikke ha ny bil nå, men etter tre år med den samme, har det for lengst begynt å krible i fordeleren.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har et klart bilde av at min neste bil skal være en stasjonsvogn. MPV-behovet vil aldri opphøre å eksistere så lenge en har barn, men behovet for den store handlefriheten har lagt seg etter som barna har blitt større. SUV har egentlig ikke fenget da SUVene innefor min rekkevidde ikke har tilbudt MPVens handlefrihet. Og giganter som Q7 og GL har altså vært utenfor denne økonomiske rekkevidden.

Men de fleste «normale» SUVer er, hvis vi er ærlige, høye stasjonsvogner, men med litt dårligere kjøreegenskaper. I terrenget kjører jeg aldri, og det er det vel strengt tatt de færreste SUV-eiere som gjør. Men mange av dem er tøffe og lokker av den grunn store horder til SUV-butikken. Beviset på dette er salget av forhjulsdrevne SUVer. Utseende og «imitsj» er altså viktigere enn egenskapene for mange. For meg vil en ny SUV med 2-liter diesel aldri være verdt 7-800.000,-. Tatt i betraktning hva de koster i landene der de er produsert, blir det «peng ut glaset», eller gavmilde donasjoner til statskassen.

Drømmebil og lysthormoner
En drømmebil har vi alle et sted i fantasien, men når en skal velge familiebil må lotto-kriterier byttes ut med fornuftige og familiære behov, som alltid ender med et eller annet kompromiss mellom økonomi, praktiske egenskaper og kjøreglede. For oss som har vært ærlige mot behov, økonomi, og «barnas beste», har snart 10 år med flerbruksbil satt sine spor. «Hvor er kjøregleden?», tenker du sikkert.

Vel, tilbake i 2004 var en splitter ny VW Touran en glede i seg selv for oss. Det å få handle nytt for første gang ga faktisk en glede hver gang vi kjørte, i hvert fall en stund. Så var det ungene da. De storkoste seg, for å si det mildt. Da koser far seg som regel også, - en stund… Men 105 TDI-hester produserte ikke lysthormoner.

Så var det Galaxy, en fantastisk familiebil, som overrasket på kjøreegenskaper og kjøreglede. Nei, det er ikke noe racerbil, men den balanserer kjøreegenskaper, komfort og praktiske løsninger på en måte som ingen andre. Pris- og utstyrsmessig var den også «mest bil for pengene» i forhold til hva konkurrentene kunne tilby. Nå, tre år senere, har dette vært et meget vellykket kompromiss ispedd mer kjøreglede enn forventningene skulle tilsi. Og kvaliteten og biløkonomien har også vært over all forventning med null feil.

- Sjel er avgjørende

Endelig kan det bli far sin tur igjen. Litt mindre praktisk, er lik litt mer kjøreglede. Kjørelengde, alder og garanti er fortsatt viktige sikkerhetsnett. Ikke smart å blakke seg på en S8 fra 2005… Målet er å eie en bil som bringer frem smilet hver gang, samtidig som en har råd til service og verditap. Aller helst noe med sjel og mest mulig kraftressurser. Ikke nødvendigvis diesel, men aller helst automat. Sannsynligvis noe tysk eller svensk. Kvalitet er viktig, derfor ikke fransk eller italiensk. Sjel er også avgjørende, derfor ikke noe japansk eller koreansk. Bil er fortsatt mye følelser, derfor heller ikke noe på strøm…

Aktuelle kandidater kan være Mercedes E-klasse, BMW 5-serie, Audi A6 eller Volvo V70. Passat virker kjedelig, enkelt og greit. Den nye Ford Mondeo kan være en joker, basert foreløpig utelukkende på utseende.

Som et frekt og kanskje A-typisk referansepunkt helt ute til høyre, har jeg Ford Focus ST. En «frekkas» bejublet av en samlet motorpresse med seksere og tiere siden den kom i 2012. Mitt problem er at STen er i knappeste laget for fem, og tilbys kun med manuell…

Skrudde forventninger

I helgen prøvde jeg derfor en av kandidatene, og startet med det «trygge» valget. BMW 520 DAT M-sport, med M-sport inne, ute og under. En fantastisk flott og sexy bil. Forventningene var store. Kanskje til og med i største laget.

Jeg vet ikke hva som utløste tomheten, men Bimeren manglet noe. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva det var, men det kan ha vært mangelen på lyd. Kanskje var det den fire sylindrede dieselen som ikke innfridde. I min oppvekst, og frem til for noen år siden, hadde alle 520er sekser… ja, jeg vet det er lenge siden det var slik, men med 184 hester hadde jeg forventet å bli dyttet litt inn i seteryggen under fullt pådrag. Jeg bytte fra Comfort til Sport. Naaaa… ikke helt der. Lyden var liksom så pinglete. Ikke BMW, slik jeg kjenner dem fra min tid med bavarisk motorverk. Den gang var 184 hester i en 528i plenty nok kraft til å få frem smilet. I dag fremstår 184 hester som veldig sivilisert i en fire sylindret diesel.

Ikke misforstå… Femmeren er en Premium bil, men den fikk ikke frem smilet. Ingen X-faktor som fikk far til sporenstreks å ringe banken… Jeg har kjørt 520d med 163 hester. Jeg har også kjørt 530D med 258 hester. Det skulle derfor være mulig å treffe sånn noe lunde med forventningene mellom de to M-sport-stolene. Men jeg bommet.

479.000 kroner for en to år gammel tysker bør bringe frem smilet. Du får faktisk en RS-blå Ford Focus ST stasjonsvogn fra 2013 med 250 hester og Recarointeriør i hel-skinn for 419.000, med garanti til 2018… Det er vel strengt tatt definisjonen på kjøreglede og økonomi for en familie på fire. (Stemmer, - vi er visst fem…)

Sint og vakker
Alle som var med på prøveturen var enige om at dette var en fantastisk vakker bil. Kanskje en av verdens vakreste stasjonsvogner, særlig i M-sport konfigurasjon. Sint, med fire led-ringer, lav med M-sport spoiler, og herlig og arrogant med lavt karosseri over 20 tommere med litt bredere dekk bak enn foran. En fantastisk girboks med snart like mange gir som offroadsykkelen min. Det vil liksom ingen ende ta. En vakker blondine som tiltrekker seg de fleste gutters oppmerksomhet. Men hvor er bøllen? For der blondinen går, er bøllen aldri langt unna. Forventningene mine tilsier vel egentlig at en BMW skal være litt bølle. Og det er muligens her hunden ligger begravet. En superfin vogn som innfrir på det meste, men som ikke provoserte.

Er BMW i ferd med å bli «Toyotafisert» eller sjelløs…? Nei, selvsagt ikke, men det hadde selvsagt hjelpt om BMWen hadde hatt en sekser som fikk blodet til å bruse… Da hadde jeg ganske sikkert blitt forelsket… Men i dag må en opp i 530D for å få en slik romanse, og da snakker vi lottogevinst igjen. Og en må tilbake til 2011 for å finne 525D med sekser, og da er det dårlig med garantier og sikkerhetsnett… Uansett hvor du snur deg er altså eksosen nok en gang bak…

BMW har alltid vært «pakken» med bøllen og blondinen. Fine sammensetninger av utseende og egenskaper. BMWen er definitivt en flott blondine, men bøllen var ikke frekk nok i forhold til mine forventninger.

Mens kompisene dine fortsatt rynker på nesen og lurer på om det er noe alvorlig i veien, trosser du alles forventninger og tar den vanskelige og uunngåelige samtalen…: «… det er ikke deg det er noe galt med, det er meg...». Men for en dame!

(Neste dame ut er Volvo V70, D4 181hk/4syl., 2014).

Foto: Pål Samuelsson