psykolog(i)virkeligheten

Algoritmiske følelser

2016-08-01T02:57:00.003-07:00

Tenk deg at du spiser middag sammen med dine venner og noen av deres venner.

Dere er mange rundt bordet og praten går livlig. Noen snakker mye, kanskje mest om seg selv. Andre snakker ikke så mye, men lytter interessert på sidemannen.

Ved siden av deg sitter en type som virker hyggelig. Han snakker ikke så mye, men smiler og virker trygg på seg selv. Du ser på ham litt i smug og tenker at han virker empatisk og spennende. Han merker at du ser på ham og svarer med et akkurat passe imøtekommende smil og møter øynene dine uten at det virker påtrengende. Likevel blir du litt forfjamset fordi det nesten virker som om merker hva du tenker. Du kjenner at du begynner å rødme og tenker at du bør ta deg litt vann. Du ser over på vannkaraffelen på bordet mellom dere. Men før du har rukket å strekke deg mot den, og før du rekker å spørre ham om å sende deg vannet, strekker han seg frem og sender deg karaffelen. Han smiler igjen. Og denne gangen holder han blikket ditt litt lenger. Du tenker at det er for tidlig å vite om han bare er høflig eller om han er interessert i deg, men at det uansett er fint å for en gang skyld møte en mann som er sensitiv og oppmerksom.

Hva om det var en robot heller enn et menneske? Teknologien finnes. Alt man trenger er å registrere hvor du ser og hvor lenge, en algoritme basert på din tidligere atferd og en enkel ansiktsgjenkjenningsmodul med mulighet for å gjenkjenne emosjoner. Setter du dette sammen og kobler det mot en menneskeliglignende robot, så vil du om noen få år ikke kunne skjelne mellom ekte følelser og algoritmiske følelser. (De fleste argumenterer her med at joda, det vil de merke, men de tar feil).

Hva om det var et menneske med en gjennomgripende psykisk lidelse. La oss kalle ham Jonas. Jonas har aldri forstått reglene for sosialt samspill. Men nå har han fått en integrert programvare som hjelper ham. I dag er første dag han har vært med i et middagsselskap med så mange gjester. Jonas er forelsket i deg. Samtidig som han lar seg lede av algoritmene i programvaren, noen er automatiserte andre krever hans bekreftelse, drømmer ham om at du blir med ham hjem. Mens du tar av deg makeup, høyhælte sko og de falske øyenvippene, vil han ikke koble av softwaren. Han føler seg som en mer ekte Jonas med den på.

Hva er ekte? Hva er virkelig? Hva er egentlig egentlig?

Ps: Jeg har forhåndsbestilt Zenbo (bildet under)

Psychology to the People

2016-02-13T09:56:00.004-08:00

Faksimile fra psykologsinding.no (foto av Aksel Sinding)

In a perfect world, we shouldn't need psychologists. But alas, we do not live in a perfect world, and it sure doesn't look like the world will be perfect in the near future.
So, being a psychologist, I should try to reach out to as many people as possible. Likewise, psychology as a discipline should strive to find new ways to deliver psychology and psychotherapy. You can argue over whether or not psychology is a science, but I truly believe science can indeed help psychology and psychologist to help people.

I have over many years experimented with new ways of using "psych-tech". From my own psy-apps and the Happytap game to lending my patients the Muse headband and meeting them at Second Life and Habbo. I admit the fun of it has also been part of my motivation, but i really believe this have been instrumental for getting in contact with persons with psychological problems that otherwise would never show up at a psychologist office.

Still. There is a limit for what you can achieve through technology. And it will never (defined as the next ten years) replace the power of real time real face-to-face contact. The consequence is that we have to have a parallell endeavor developing new ways of delivering "ordinarily" psychotherapy.
At around Christmas I had a discussion with my colleague Aksel Sinding. We talked about his idea of giving free consultations during January. I have always been doing som pro bono work, but he was planning of doing this walking in a near by park. Inspired by his ideas, I decided to to the same.

Since then, both he and I have been doing what we coined "vandrepsykologi" in Norwegian; wander-psychoterapy or walking therapy in English. As you might know, Norway during wintertime is quite cold and snowy, but we and the patients have found this to actually been invigorating for the therapy. It has been a surprisingly effective way of doing therapy. And it being free of charge and outside the office, has helped us to reach out to patients that otherwise never would have booked an appointment with a psychologist.

It is kind of strange. Using modern technology and walking around have the same result; bringing psychology to the people.

Aksel has already been interviewed by a national newspaper and gotten quite a lot press about this. We plan to write some kind of report from our experiences.
Both most of all, we hope this will inspire other psychologist to think more about helping the ones that need it, -especially the ones that dont use the existing psychological services.

Vandrepsykolog - gratispsykolog

2016-01-17T06:18:00.000-08:00

For ikke så mange dager siden fikk jeg et spørsmål fra psykolog Aksel Sinding om en ide han hadde fått i etterkant av sitt innlegg i Aftenposten om å gi noe til andre. Han ville gjøre som han anbefalte andre. Han tenkte derfor å begynne å gi gratisterapi.
Jeg møter ofte folk, både pasienter og kollegaer, som har store og gode tanker om hva de vil gjøre og hva de skulle ha gjort. Men det blir sjelden noe av.
Men i den korte tiden jeg har kjent Aksel, har jeg lært at han ikke er en av dem. Så istedenfor å grave oss ned og rote oss bort i vanskelighetene, brukte vi noen hektiske minutter til å tenke høyt rundt hvordan det kunne ordnes.

Nå er det i gang. Aksel var først. Jeg kom etter. Og allerede har flere psykologer tatt kontakt for å prøve seg på gratisterapi. Det gleder et gammelt psykologhjerte. Jeg er en heldig fyr. Jeg har fått muligheter som andre bare kan drømme om. Og dessverre har livet lært meg at virkeligheten ikke virker for mange. Jeg har alltid brent for at psykologene er de som skal tilpasse seg pasientene, - ikke omvendt. Jeg har derfor prøvd ut ulike former for terapi både for å være mer tilgjengelig og eksperimentere. Jeg har vært Habbopsykolog, Sirkuspsykolog, App-psykolog og mye annet rart. Ikke alt har vært like smart, men det har gitt erfaring. Min tro, eller håp om du vil, på at teknologi kan være demokatiserende og frigjørende fikk meg til å være med på å utvikle PsychCon som et alternativ til mye useriøs og dårlig kryptert e-terapi. Jeg tror at e-terapi nettopp kan være noe som når ut til folk som ellers ikke nyttiggjør seg standard terapi.

Men Aksel hadde også en annen ide. Siden han nettopp hadde sagt om sin jobb, var han uten kontor. Han tilbød derfor folk som ønsket å snakke med en psykolog å spasere med ham.

Jeg liker ordet Vandreterapi for dette. Det gir assosiasjoner til eventyr, oppdagelser og bevegelse, - noe som terapi nettopp handler om. Jeg leste Daniel Sterns Forms of Vitality ifjor. Den viser blant annet hvordan terapi fra Freud av ble tiltagende skeptisk til alt annet enn ord. Terapi har i seg en kime til å bli stillesittende, både i konkret og overført betydning. Å bevege på seg hjelper på det mest, også på kjedelig terapi. Så Aksel begynte å gå. Og det har jeg også begynt med. Det funker absolutt glimrende.

Vandrepsykologi er heller ikke nytt. De som husker sin greske filosofi og Sokrates vet at filosofene også spaserte. I Norge har vi psykolog Per Espen Stoknes som har skrevet og snakket om Økopsykologi. Det er lenge siden jeg har hørt noe om denne tradisjonen, men slik jeg forstår det er de også ofte vandrepsykologer. Ellers er populærlitteraturen full av eksempler på helter som kommer til nye innsikter ved å bevege seg, eksempelvis Forest Gump og Snusmumrikken. Et av mine favorittsitater om terapi er forresten fra Mummidalen:

"Hei," sa Sniff. "Jeg har funnet min egen vei. Den ser farlig ut." "Hvor farlig," spurte Mummitrollet. "Jeg ville nærmest si enormt farlig," svarte det vesle dyret Sniff alvorlig. "Da må vi ha med oss niste," sa Mummitrollet. "Og saft."

Så nå vandrer jeg avgårde, både i vinterskogen og i den virtuelle verden. Og har du lyst å vandre sammen med meg, så si ifra. Jeg kommer til å ta imot gratispasienter ved jevne mellomrom fremover. Etter kun noen minutter etter at jeg twitret om dette og la ut en video om det, så hadde jeg allerede booket inn de første for februar. Etter en tid vil Aksel og jeg oppsummere våre erfaringer. Kanskje lager vi også et lite fellesskap av gratispsykologer og vandrepsykologer. Vi får se.

Helt øverst ser du et bilde av meg og hunden Charlie, som også gjerne er med.

Og i tillegg har vi altså med oss saft :)

Min datter kaller meg en «nerd».

2015-09-28T00:25:00.002-07:00

Min datter kaller meg en «nerd». Jeg er ikke helt enig i det, men jeg ser poenget hennes. Jeg har alltid vært interessert i dingser og duppeditter, og har derfor alltid fulgt med på den teknologiske utviklingen. Det appellerer til nysgjerrigheten min og til troen på, eller kanskje heller håpet om, at verden kan bli et bedre sted. Dessverre har denne interessen også ført til en rekke unyttige innkjøp og gjentatte skuffelser. De første elektroniske adressebøkene og kalenderne hadde verken kapasitet eller brukervennlighet nok til å være til praktisk nytte. Men de viste veien mot det som skulle komme. Flere produsenter, flere produkter og løsninger som Palm Pilot og andre såkalte Personal Digital Assistants (PDA). Disse og lignende «håndholdte konsoller» hadde funksjoner som også appellerte til teknologiinteresserte ingeniører og leger. Utviklingen av «dingsene» foregikk dessuten parallelt med utviklingen av Internett og telefoni, slik at teknologien ble stadig mer integrert. Slik kunne man etter hvert dele erfaringer og ideer på spesialiserte diskusjonsgrupper på nettet og laste ned oppdateringer av stadig mer sofistikert pro- gramvare. Legevakthåndboka og diagnosemanualer ble slik mer tilgjengelig via en PDA i en lomme enn via oppslagsverk i en veske eller på kontoret.

Men det var selvsagt ikke legene eller psykologene som drev denne utviklingen, men den «jevne forbruker» med sine forventninger og krav til digital kommunikasjon. Pasientgrupper og brukerorganisasjoner fant hverandre på Internett. De første bloggene (eller «webloggene», som var den opprinnelige betegnelsen) oppsto og fikk raskt mye oppmerksomhet. Populærlitteraturen ga oss en rekke bøker og filmer om «virtual reality» som «Blade Runner», «I Robot», «Matrix» og «Avatar», som be- skrev utviklingen både som utopisk og dystopisk. Selv ble jeg mest påvirket av flerspilldelen i skytespillet DOOM, livssimulatorspillet SIMS og etter hvert Second Life, og terapeutsimuleringsprogram som ELIZA. Jeg spilte DOOM på et lokalt nett da jeg studerte psykologi i Bergen. I dempet belysning, med mye kaffe og lite mat i kroppen etter en lang lesedag ble uvirkelig- heten mer virkelig og virkeligheten nesten helt borte. Det var mer enn et spill; jeg reagerte som om jeg virkelig befant meg i et strandet romskip blant monster i en fremmed verden bevæpnet med maskinpistol og motorsag. Og dessuten, bevæpnet med juksekoder slik at jeg kunne se verden med mine motstanderes øyne og dermed vite hvor de var, så jeg virkelig nytten av min teknologiske interesse. Flere år etter var det derfor naturlig for meg å lede psykologgruppen på «smartgroup» og være «Habbo-psykolog» for Røde Kors. Å ha en privatpraksis i Second Life ble like naturlig som å ha en i «Real Life». Å utvikle apper mot selvskading og bulimi ble like naturlig som å be pasientene spille av en CD med avspenningsøvelser eller gjøre hjemmeoppgaver med penn og papir.

Jeg deler denne personlige bakgrunnen for min interesse for og involvering i bruk av nettbasert terapi fordi mange av dem som så langt har vært pionerer på dette feltet, har lignende historier. Kit Jensen er en pioner. Hun har vært med fra begynnelsen og har helt sikkert sin egen historie, som ligner min. Men som så mange andre av den første generasjonen «digitale psykologer» deler hun også et annet og langt viktigere fellestrekk: «det kierkegaardske prinsipp». Om hemmeligheten i «al hjælpekunst» uttalte han at «når det i sandhet skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted må man først og fremmest finde ham der han er, hvor han er, og begynde der» (Kierkegaard 1859). E-terapi gjør psykologi og terapi tilgjengelig for langt flere enn tradisjonell «kontorterapi». E-terapi gjør det fortsatt mulig med hjemmebesøk, men heller via dataskjerm, nettbrett eller smarttelefon enn ved fysisk å banke på pasientens dør.

E-terapi er således et svært demokratisk verktøy, og nærmest per definisjon brukervennlig ettersom den tar utgangspunkt i pasientens forutsetninger og behov. Men e-terapi alene er ikke løsningen. Den vil aldri fortrenge tradisjonell ansikt-til-ansikt-terapi, men være et supplement. Målet er å gi pasienter og terapeuter flest mulige og best mulige verktøy til å hjelpe «den anden». En enkel og praksisnær definisjon av e-terapi er «the use of computers as tools to enable and/or enhance the provision of therapeutic services». Så enkelt kan det sies. Internett, apper, sms og virtuelle verdener er verktøy, hjelpeverktøy, i likhet med kontor, penn og papir. De utfyller hverandre. Eller for å si det som nettpsykolog Eva Jacobsen: «Forskjellen på e-terapi og standard terapi er som forskjellen på poesi og prosa» (gruppediskusjon i Psykologonline på LinkedIn).

Denne boken er uansett et bevis på at e-terapi ikke lenger er science fiction, men på god vei til å bli «mainstream» psykologi. Jeg vet ikke når den første boken om e-terapi ble utgitt, men både Cyberworld av Jesper 69 Green og Sune Johansen og Virtual Reality av Christian Schade og Morten Steiniche fra 1993 beskriver temaet. Vi kan humre når vi nå leser beskrivelser derfra av virtuell virkelighet som «elektronisk LSD» og «desktop VR» som behandlingsarenaer for «aversiv betinging av seksuelle perversjoner», men om ti år ler de sannsynligvis av oss også. Jeg hå- per det, ettersom det i så fall er et tegn på at utviklingen raser fremover. I min bokhylle står nå andre utgave av Online Counseling: A Handbook for Mental Health Professionals av Kraus, Stricker og Speyer. Nå holder du den første norske boken om e-terapi i hånden.

Sannsynligvis får den et takknemlig publikum. Forhåpentligvis vil den måtte revideres ofte.

Litt slutty, slik en hore skal være. Episode 3.

2015-06-03T01:40:00.001-07:00

Jeg smilte til henne. Ekte. Hun smilte tilbake. Også ekte.

Vi fant hverandre der på containerkaia. Ei hore og en taper. To oppriktige smil som traff hverandre som når en godt kastet stein med et stille plopp bryter vannflata i et blikkstille fjellvann. Vi var som to fnisende fjortiser som har en hemmelighet sammen. Vi var levende. Vi var i virkeligheten sammen, men i en bedre virkelighet enn vår egen. Akkurat da følte jeg meg nærmere henne enn jeg noen gang har vært med et annet menneske. Hadde øyeblikket vart lenger, så tror jeg at jeg hadde spurt om å få bomme en røyk av henne, slik at vi bare kunne ha sittet slik mens dagen stille hadde blitt til kveld. Om det betyr at jeg ikke opplevde henne som hore akkurat da, eller om det skyldtes at jeg følte meg som ei hore selv, det vet jeg ikke. Men selv om det høres ut som en klisje og at det muligens skyldes elementet av Girlfriendexperiencen jeg snakket om tidligere, så tror jeg faktisk at vi kunne blitt venner i en annen virkelighet. Jeg mener at alle horer fortjener en ekstra sjanse, men jeg er glad for at det var akkurat Luzy som fikk den.

Foran oss ble containeren løftet til værs slik at vi kunne kjøre ut. Øyeblikket var over. Jeg så det hele mer utenfra nå. En rimelig surrealistisk situasjon. Der satt jeg, i en støvete leiebil på ei skitten containerkai med ei bråkjekk hore ved siden av meg, og så den forbanna containeren bli løftet vekk av en sur fis som trodde han hadde rett til å herse med meg. I et øyeblikks klarhet så jeg hvordan følelsene mine hadde hoppet og sprettet fra da jeg kjørte rundt og rundt i horestrøket og frem til dette øyeblikket. Jeg hadde vært opprømt, nervøs og kanskje litt redd. Nei, - ikke kanskje, jeg hadde vært, - dritredd. Men fra det øyeblikket jeg bestemte meg og fikk Luzy inn i bilen hadde jeg følt styrke. Mange andre følelser i tillegg, men først og fremst styrke. Jeg følte at selv om mange ville syntes det jeg gjorde var ekkelt og umoralsk, så ville også mange beundre det. At det er en stolthet i å drepe. At det er feigt å bare fantaserer om det. De fleste våkner uten vilje til en ny dag, står opp, går på jobb, deretter hjem igjen, småkrangler med kona, ser på TV resten av kvelden, og sovner på sofaen. Slik går dagene, til man en dag er død. Det er slik det er, men de fleste tar det ikke innover seg før man bikker 40 eller 50. Livet går sin gang, man venter og håper på at det skal bli bra, eller i det minste bedre, på den draumen om at noko vidunderlig skal skje, - men det blir aldri bedre. Ingen dører eller hjerter åpner seg. Og når denne kunnskapen siger inn og biter seg fast, så blir det verre og tommere for hvert år og hver dag og hvert sekund. Alt som er spennende skjer på kino, Playstation og DVD. Slik sett er det å plukke opp horer og selvsikkert innrømme det, er faktisk et steg i riktig retning. Fra passiv til aktiv. Det å bestemme seg for å drepe noen, er enda et steg mot målet. Fra døende, til drepende. Det sto så klart for meg. Det var akkurat sånn det var. Livet. Livet mitt. Og med den forbitrende og befriende erkjennelsen forandret frykten min seg til aggresjon.

Jeg har som sagt grublet mye på hvordan drepe noen på en god måte. Jeg har tenkt like mye på hvorfor jeg, akkurat og nettopp jeg, ble mobbet. Svaret er det samme. Grunnen til at jeg ble mobbet er fordi ingen var glad i meg, eller i hvert fall ikke glad nok i meg til at de stoppet mobbingen. Jeg kunne selv blitt tigger, rusmisbruker eller hore. Jeg vet ikke helt hva som har berget meg fra det, men jeg angrer på at jeg ikke ble venn med aggresjonen min tidligere. Det hadde gjort det lettere å unngå å ha blitt et mobbeoffer og det hadde gjort det lettere å ha funnet gode drapsoffer. Da hadde kanskje drapet blitt bedre planlagt.

Jeg er usikker om det var denne tankerekken eller at jeg i et glimt så ansiktet til fisen i det vi passerte ham. Det var uansett noe med ansiktsuttrykket hans. Jeg gjenkjente alt i det. Tegnene på at han var en hundset og maktsyk jævel som lett kunne ha klart å ydmyke meg videre om jeg hadde gitt ham sjansen. At jeg hadde reddet meg ut av en situasjon som nok en gang kunne ha fornedret meg. Som ville ha minnet meg om hvor ynkelig livet mitt og jeg var. Eller jeg vet da faen. Jeg er så lei av å tenke og gruble og prøve å finne ut av hvorfor ditt og dersom datt. Greia var uansett at det fikk raseriet mitt til endelig å tørre å reise seg i all sin makt.

Så da kranbilen hevet containeren opp slik at vi kunne passere under, begynte planen å ta form. Og allerede før utsikten hadde skiftet fra blå container til blå himmel, så hadde jeg det klart. Jeg kjørte gjennom. Men istedenfor å kjøre videre, stoppet jeg bilen på andre siden. Luzy trodde det hele var over, men tok det fint da jeg ba henne vente i bilen. ”Stay. Please stay”, sa jeg til henne. Jeg smilte. Så gikk jeg ut av bilen og mot kranbilen.

Drapet gikk overraskende lett. Sannsynlig fordi det kom så overraskende på ham. Jeg presset kniven mot strupen hans. Jeg presset ham til å kjøre kranbilen til kaikanten. Jeg stakk ham i strupen. Det ble en del blod, men ikke så mye jeg hadde forventet. Jeg lot kniven være igjen, hoppet ut, og landet stødig som en superhelt på kaikanten mens kranbilen bikket over og ned i vannet. Jeg ventet. Jeg så meg rundt. Alt var som før. Bare bedre.

Jeg hentet noen steiner og noen biter av armeringsjernet som lå strødd rundt omkring. Jeg ventet enda litt. Jeg kastet noen steiner på havet. Det var vannmaneter i sjøen, akkurat som da jeg var liten og vi konkurrerte om å treffe dem med småstein fra fjærekanten. De var lyseblå. De ser ikke ut som det, men maneter er rovdyr. De er fine og farlige, men who cares?

Det kom luftbobler opp fra sjøen. Fra kranbilen. Så kom han. Jeg var usikker på om han var død eller levende akkurat da, men om han var levende var han uansett døende. Jeg ønsket å skade ham mer. Jeg kastet stein og jernbiter på ham en god stund for sikkerhets skyld og fordi jeg hadde stor glede av det. Jeg tror ikke jeg traff noen av manetene.

Luzy kom etter hvert. Vi satt der på kaikanten. Sammen. Jeg satte pris på at hun var der. Men jeg visste at hun hadde ringt pimpen sin. Jeg måtte bestemme meg nå. Det var verken nødvendig eller morsomt å drepe henne lenger. Valget sto mellom å rømme eller ikke rømme. Fordeler og ulemper med begge alternativene, selv om jeg hadde fått et lite glimt av hvordan livet kunne være. Døden hadde jeg lenge visst hva var. Jeg tror hun forsto det hun også. Jeg bestemte med ikke før hun spurte om hun kunne ta bilen. Jeg sa ja.

Litt slutty, slik en hore skal være, Episode 2.

2015-05-31T05:11:00.001-07:00

Å være taper har gjort meg til en sint mann. Psykologen min sier at det er bra å være sint. At det er bedre enn å være overveldet av skam og fortvilelse. Hun sier jeg må kanalisere sinnet mitt til noe som er bra for meg. At jeg da kan bruke det til noe. Men jeg klarer det ikke. Horene derimot, de vet en del om kontroll. De har nok en likeså trist barndom som meg, sannsynligvis verre. Det er neppe førstevalget deres å dra til Norge for å ha sex med drittsekker og tafatte menn som meg. Jeg tror heller ikke at de er så selvsikre som de ser ut som. Sannsynligvis er også de usikre, i hvert fall i starten. Men de oppfører seg som det motsatte. De står og går med nøye utstuderte bevegelser selv om de vet at de blir nøye studert av kravstore kunder. Det er imponerende. Jeg beundrer dem. Jeg frykter dem. Jeg kjøper dem.

Før jeg kjøpte den første hora trodde jeg at kjøp/salg-situasjonen ville fjerne alt det som ellers er vanskelig med sex og kontakt med andre. At jeg skulle ha om ikke full kontroll, så i hvert fall god kontroll. Jeg så for eksempel ei fin negerhore på vei inn i strøket i det jeg passerte Tollbugata. Jeg tror hun var på vei på jobb, om det er det korrekte uttrykket. Hun kom gående ned forbi Børsen og virket ikke som hun kom fra ”en tur”. Mens jeg ventet i bilens trygghet på grønt lys, snudde hun seg plutselig og så på meg med et lite smil om munnen. Hva faen smilte hun for? Jeg er sikker på at hun forsto at jeg kjørte rundt og rundt, men jeg ble usikker på om hun smilte inviterende eller fordi hun gjennomskuet min stakkarslighet. Det er ellers sjelden folk avslører meg som den vitsen av en fyr jeg er. Jeg skjuler det godt. Men kanskje hennes erfarenhet i falskhet og virkelighet fikk ferten av det på tvers av trafikken, eksosen og solbrillene mine. Jeg så raskt bort, og heldigvis skiftet lyset med det samme. Men det ødela for meg. Jeg driter i hvor pen ei hore er dersom jeg får slike blikk. Det er jeg som skal være selvsikker, ikke de. Og joda, på neste runde så jeg at hun sto på plass ready for action. Jeg så henne på lang vei, og vendte meg bort så mye som mulig idet jeg kjørte forbi henne slik at hun ikke skulle se meg. Hun hadde for stor rumpe uansett. Faens dame.

Men tilbake til Luzy. Det var det hun presenterte seg som. Og når jeg sier presenterte, så var det det hun gjorde. Hun satt seg rimelig elegant inn i bilen, en leiebil Volvo C30, strakk handa frem og sa "My name is Luzy, whats your name?". Selvsagt hadde hun et selvsikkert blikk, men det gjorde ikke så mye, siden jeg hadde fått mitt eget tilbake. Hun hadde for mye brunkrem, men fine pupper, nettingstrømper og lange hvite støvler. Mye hårgele, men jeg regner med at det må være slik for å holde frisøren i timevis med en så krevende jobb. Jeg var fornøyd og begynte å glede meg. Motorens gode brumming i det jeg satte bilen i gir hjalp meg til å få fokus på hva jeg hadde i vente. Brumbrum, blink ut og vi var på vei. Jeg kjente igjen bilen foran som en som var i samme ærend. Nå måtte han ta seg enda en runde. Han hadde sikkert peilet seg ut Luzy han også, men bestemt seg for at han ville se litt nærmere på henne før han plukket henne opp. Kanskje hadde han samme greia som meg med å stoppe opp. Som kjent er det lett å gjenkjenne horekjøperbiler fra andre med at de kjører så sakte. Målet er jo å få en så god kikk som mulig på varene. Men siden horene er så flinke med sminke, pushup, kunstsmil, poseringer, og blikk, - er det vanskelig å bli helt sikker. Og selv om man finner ei som ser bra ut, kan ei som er enda bedre stå ti meter lenger oppi gata. Da er valget enten å stoppe opp for å få hora helt inntil eller å ta en runde til for å se enda bedre etter. Noen går for mer drastiske løsninger som å bråstoppe bilen, gi signal med lysene eller til og med snu og kjøre tilbake samme veien. Slikt blir for overpatetisk og flaut for meg. Bråstopp skaper for mye oppmerksomhet og det å stoppe lenger opp kan tiltrekke seg en annen hore som er nærmere, med de problemene som de fører til. Jeg synes den safeste løsningen er å ta en ny runde, men risikoen, som han i bilen foran sikkert forbannet seg over nå, er da at hora allerede er plukket opp når man har gjort en ny runde. Mye tid tar det også. De mest desperate driter i hele greia. De parkerer rett og slett bilen og ”venter på den rette”. Jeg regner med at de da får bedre oversikt på den måten eller at de kjenner til de beste horenes faste plasser. Men å sitte i bilen og vente på en nypult hore med sædlukt fra forrige kunde er ikke noe for meg. Nei takk. Jeg er selvsagt ikke så dum at jeg innbiller meg at jeg er den eneste kunden de har, og egentlig bryr jeg meg ikke, - men det er da måte på.

Men okay, jeg var fornøyd. Hora virket bra. Luzy var fra Bulgaria, eller sa i hvert fall det, og pekte og beskrev hvor jeg skulle kjøre på dårlig engelsk. Vi småsnakket mens jeg kjørte, i den grad det var mulig med hennes engelskferdigheter, om været og om Bulgaria. Med tanke på at hun reiste så mye i jobben, hadde hun ufattelig dårlig kunnskap om geografi. Hun hadde blant annet ikke hørt om Manchester eller Bergen. Vi passerte Operaen og kjørte videre. Inn på containerkaia, forbi et svært gjerde med påskriften "Uvedkommende ingen adgang". Vi passerte to andre biler. Suging i begge.

"Be careful", sa hun og pekte. Jeg merket det akkurat i tide. En sprekk i betongen rett foran bilen. Jeg reagerte umiddelbart, bremset og kjørte forsiktig over. Fem meter lenger fremme sto en container for seg selv. Hun ba meg parkere bak den og stoppe.
Utsikten var flott. Jeg så ut over fjorden, været var fint, og klokken var bare litt over 2 på dagen. Nå var jeg ikke nervøs i det hele tatt. Jeg var rolig, kåt og klar for det meste. Jeg skal spare deg for detaljene, men hovedtrekket i handlingen var at jeg først ble sugd mens hun hadde alle klærne unntatt truse på seg. Hun hadde et lite dongeriskjørt med hvite frynser, så mens hun sugde meg bøyd over fra passasjersetet kunne jeg se siden på den lille rumpa hennes. Jeg strøk henne på rumpa, fant sprekken hennes og gnidde henne med to fingrer. Jeg stoppet henne et par ganger for å se øynene hennes mens hun sugde meg. Jeg tror ikke hun likte det. Så stoppet hun, og la seg på rygg med opptrukne bein. Jeg la meg over henne, men kom ikke ordentlig inni henne i den posisjonen. Etter litt baksing, ba jeg henne snu seg på magen og tok henne bakfra. Det var godt, men langt fra fantastisk. I etterkant tenkte jeg at sugingen var det beste med hele greia. Etter at jeg var ferdig satt jeg meg tilbake på førersetet, hun ga meg en våtserviett, jeg tørket meg, kastet den ut av vinduet, og kledde på meg. Det samme gjorde hun. Vi hverken snakket eller så på hverandre. Jeg hadde ikke dårlig samvittighet. Hva hun følte, vil jeg ikke tenke på. Kanskje hadde jeg et lite stikk av dårlig samvittighet likevel. Ikke for virkeligheten, men for at hun hadde et dårlig liv. Jeg hadde bestemt meg å ikke å fundere så mye på det.

Men nå kommer poenget. Det vil si, poenget så langt har vært hvor lett det hele er. Hvor udramatisk det er å kjøpe et menneske for noen minutter, å utveksle penger og kroppsvæsker, hvor lite fuzz hele greia gir. Folk blir ødelagt og ødelegger hverandre hvert jævla minutt i denne verdenen, og folk får det ikke med seg en gang, eller bryr seg rett og slett ikke. Jeg mener, - selv om jeg nettopp hadde vært horekunde og drittsekk og dermed finansiert internasjonal trafficking, følte jeg ikke at ting hadde endret seg av den grunn. Utsikten var like fin. Solen hang fremdeles på himmelen og ingen var blitt synlig skadet. Hele greia kunne blitt en parantes i mitt, Luzys og en annen drittsekks liv om det hadde stoppet der.

Jeg har hatt lyst til å drepe noen siden jeg var 10 år. Men drap er en alvorlig handling. Det er ikke det at det er noe såkalt moralsk feil med det. For meg har ikke problemet vært å gjøre det, men hvordan jeg kan gjøre det på en måte som ikke fører til problemer for meg. Jeg har derfor tenkte MYE på hvordan gjøre det på best mulig måte. Svaret er enkelt. Man dreper noen som ingen vil savne; for eksempel en tigger, en rusmisbruker eller ei hore. Og på en måte som ikke kan knytte deg til saken.

Jeg startet bilen, kjørte frem fra skjulet bak containeren, husket sprekken i betongen, og kjørte pent og pyntelig mot utgangen i gjerdet. Men den var stengt av en container som var stilt på tvers rett foran åpningen. Hmmm. Jeg stanset, så meg omkring og så på Luzy. Hun så bare spørrende tilbake på meg. I et kort øyeblikk så jeg for meg at noen skulle hoppe frem med våpen eller fotoapparater. Men ingenting skjedde. Jeg rygget bilen, snudde og kjørte tilbake samme vei som jeg kom fra. Det måtte da være en annen åpning, en vei ut som jeg ikke hadde fått med meg. Men neida. Ingen vei ut der heller. Så tilbake til utgangspunktet igjen. Jeg stoppet bilen og slo av tenningen. Nå måtte jeg tenke, holde hodet klart. Noe kom til å skje og jeg trodde jeg visste hva. Så hørte jeg lyden. Det var nesten befriende. Nå må du huske at jeg har lang erfaring som mobbeoffer. Jeg er vant til at det som ikke skal skje, skjer. Jeg er vant til å lure meg til å tro at det ikke skjer selv om jeg vet at det vil skje. Jeg er vant til å late som om det som allerede har skjedd, likevel ikke har skjedd. Jeg har fantasert om hvordan det burde ha vært og hva jeg burde ha gjort. Og jeg vet at det er frigjørende når det likevel skjer.

Jeg ba Luzy sitte i bilen, tok for sikkerhets skyld med meg bilnøklene, og gikk mot lyden. Mellom gjerdet og en annen container var det bred nok åpning til at jeg kunne gå ut, og på andre siden så jeg den ventende kranbilen. Jeg gikk rolig mot kjøretøyet. Ikke for raskt til å virke truende, ikke for sakte til at jeg virket redd. Jeg visste at jeg ble observert, jeg var smertegodt klar over at jeg ble nøye vurdert. Når jeg kom nærmere, så jeg at sjåføren satt med et uttrykksløst ansikt og med en sneip i kjeften. Han gjorde ikke mine til å hilse på meg. Jeg forsto at han hadde stengt meg inne bare på faen og/eller for å bevise noe. "Okay", tenkte jeg, "her er det bare å legge seg på hans nivå og være med på spillet". Jeg hoppet opp på stigbrettet og sa "Hei, gidder du å hjelpe meg, jeg står fast bak en container der borte". Han så på meg, "Hva gjør du der da? Det er forbudt område. Skilt der om det". "Joda, jeg vet det. Har med meg ei hore ser du, men vet jo det er feil. Sorry, men du vet..,.".
Han smilte ikke akkurat, men jeg merket at det var den rette vinklinga. Ikke noe besteborgerlig eller unnvikende i smilet mitt. Jeg virket selvsikker som faen. Og det var ikke bløff en gang. Jeg varsikker. Jeg var sint og hadde en plan. Det var som jeg hadde en sterk stålspiker i magen. Det gjorde vondt, men på en god måte. Han hadde forventet å ha kontroll, men hadde det ikke. Han hadde forventet å kunne herse med meg som alle andre før ham, men det kom ikke til å skje. Han prøvde seg likevel. "Pettersen har sagt at han er lei av alle bilene her nå". Ikke visste jeg hvem Pettersen var, men jeg utnyttet informasjonen til min fordel. "Pettersen er Pettersen", snøftet jeg. "Men han er sjefen. Hvis det er snakk om en lærepenge, så er den forstått og tatt. Kommer ikke hit flere ganger jeg. Og skal gi beskjed til hora også". Han nikket og jeg hoppet ned. Jeg smilte hele veien tilbake til bilen. Jeg hadde klart det! Jeg hadde fucking klart det.

Luzy hadde tent seg en røyk, men kaster den ut da jeg nærmet meg bilen. Jeg ble ikke irritert på henne. Jeg bare satt meg i førersetet og var fornøyd med meg selv og at livet snart skulle bli rettferdig. Smerten i magen økte. Men det var ikke viktig. Få ting i livet mitt har vært viktig, men dette måtte gjøres riktig. Mens jeg ventet på at kranbilen skulle fjerne containeren kjente jeg at raseriet mitt vokste og at spikeren i magen ble kvassere og kvassere. Jeg visste at tiden var inne. Endelig var jeg klar. Derfor ga jeg faen i om Luzy røyket eller ikke, og jeg brydde meg ikke om at hun var hore.

Jeg smilte til henne. Ekte. Hun smilte tilbake. Også ekte. Vi fant hverandre der på containerkaia. Ei hore og en taper. To oppriktige smil som traff hverandre som når en godt kastet stein med et stille plopp bryter vannflata i et blikkstille fjellvann. Synet av smilet følger meg ennå, og jeg håper at hun fremdeles smiler når hun tenker på det som skjedde den dagen. Først to smil, deretter en smittende latter, som to fnisende fjortiser som har en hemmelighet sammen. Vi var levende. Vi var i virkeligheten sammen, men i en bedre virkelighet enn vår egen. Akkurat da følte jeg meg nærmere henne enn jeg noen gang har vært med et annet menneske. Vi lo uforstilt og hjertelig, lettet og som om vi var lykkelige. Hadde øyeblikket vart lenger, så tror jeg at jeg hadde spurt om å få bomme en røyk av henne, slik at vi bare kunne ha sittet slik mens dagen stille hadde blitt til kveld. Det er vanskelig å finne ord for slike opplevelser, men jeg tror ”samhørighet” er dekkende. Om det betyr at jeg ikke opplevde henne som hore akkurat da, eller om det skyldtes at jeg følte meg som ei hore selv, det vet jeg ikke. Men selv om det høres ut som en klisje og at det muligens skyldes elementet av Girlfriendexperiencen jeg snakket om tidligere, så tror jeg faktisk at vi kunne blitt venner i en annen virkelighet. Jeg mener at alle horer fortjener en ekstra sjanse, men jeg var glad for at det var akkurat Luzy som fikk den.

Foran oss ble containeren løftet til værs slik at vi kunne kjøre ut. Øyeblikket var over. Jeg så det hele mer utenfra nå. En rimelig surrealistisk situasjon. Der satt jeg, i en støvete leiebil på ei skitten containerkai med ei bråkjekk hore ved siden av meg, og så den forbanna containeren bli løftet vekk av en sur fis som trodde han hadde rett til å herse med meg. I et øyeblikks klarhet så jeg hvordan følelsene mine hadde hoppet og sprettet fra da jeg kjørte rundt og rundt horestrøket og frem til dette øyeblikket. Jeg hadde vært opprømt, nervøs og kanskje litt redd. Nei, - ikke kanskje, jeg hadde vært, - dritredd. Men fra det øyeblikket jeg bestemte meg og fikk Luzy inn i bilen hadde jeg følt styrke. Mange andre følelser i tillegg, men først og fremst styrke. Jeg følte at selv om mange ville syntes det jeg gjorde var ekkelt og umoralsk, så ville også mange beundre det. At det er en stolthet i å drepe. At det er feigt å bare fantaserer om det. De fleste våkner, står opp, går på jobb, småkrangler med kona, ser på TV resten av kvelden, og sovner på sofaen. Slik går dagene, og en dag er man død. Det er slik det er, men de fleste tar det ikke innover seg før man bikker 40. Livet går sin gang, man venter og håper på at det skal bli bra, eller i det minste bedre, på den draumen om at noko vidunderlig skal skje, - men det blir aldri bedre. Ingen dører eller hjerter åpner seg. Og når man har forstått dette, så blir det verre og tommere for hvert år og hver dag og hvert sekund. Alt som er spennende skjer på kino, Playstation og DVD. Det å plukke opp horer og selvsikkert innrømme det, er faktisk et steg i riktig retning. Det å bestemme seg for å drepe noen, er enda et steg mot målet. Det sto for meg så klart nå. Det var akkurat sånn det var. Livet. Livet mitt. Og med denne forbitrende og befriende erkjennelsen forandret frykten min seg til aggresjon.

Litt slutty, slik en hore skal være.

2015-05-31T02:01:00.003-07:00

Episode 1.

At hun luktet røyk var en turn-off. Men ellers var hun OK. Slik en hore skal se ut. Litt slutty, passe deilig og med et hint av ”GirlFriendExperience”.

Hun svarte smilende på mitt "How much for a fuck and suck?" med ”five hundred”, og var allerede på vei inn i bilen før jeg svarte "Okay, jump in". Jeg prøvde å ikke fokusere på bilene som kjørte forbi, noen irriterte av at en umoralsk horetransaksjon hindret fri ferdsel hjem fra jobb, - andre pissed off over at jeg plukket opp nettopp den av horene som var penest. Etter noen runder rund og rundt strøket hadde jeg begynt å gjenkjenne enkelte av bilene, og jeg visste fra tidligere turer at jeg ikke var den eneste som foretrakk å sammenligne horene før jeg fant "den rette". Horene er eksperter på å bruke sminke og klær for å skjule sine skavanker. Alle bløffer vi om hvem vi er og hva vil, men for dem handler det om å tjene penger. Det gjelder bokstavelig sagt å ”bli satt pris på”, og gjerne en til bedre pris enn hva det er grunnlag for.

For meg er særlig den første delen av transaksjonsgreia vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å kjøre videre når jeg først har stoppet og hora har kommet helt frem til bilen. Når du først fått en hore til bilen, bør du liksom ta henne på. Selv når jeg ser at om hun er langt ifra så pen på nært hold. Det er en slags forpliktelse i at de må gå de siste meterne frem til det nedrullede vinduet. En uskreven naturlov om tiltrekning og frastøting, som sentrifugalkraft og sentripetalkraft. Det skjer mye i løpet av de 20- 30 sekundene. Vi forsøker begge å signalisere kontroll, men de vinner alltid. Jeg har vært en taper i like mange år som det tar sekunder å komme frem til bilen. Jeg har blitt mobbet, utnyttet og til slutt ødelagt. Men jeg skjuler det godt. Jeg har lært meg å møte andres blikk uten å se ned. Jeg har fått meg en jobb, noen få venner og nesten et liv. Men horene avslører min liksomselvsikkerhet og svakhet lenge før de har fått blikk-kontakt. Jeg har mye å lære av dem.

Idas dagbok

2015-04-12T05:25:00.001-07:00

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg plutselig endte opp i en bok og hvordan boka plutselig ble til en film. Det er et godt eksempel på Tor Åge Bringsværds utsagn om at "tilfeldighetene er våre venner" og på hvor heldig jeg er som treffer så mange fine folk.

Sammen med Finn Skårderud har jeg vært konsulent på filmen som Indiefilm nå har laget ferdig. Den har allerede blitt vist og sneakpreviewet på flere arrangementer, nasjonalt og internasjonalt, og her ser dere Jonas Gahr Støre som gjennom filmen kommenterer hvordan Ida og andre med hennes problemer bør møtes bedre.

Det er så bra!!! Det er mission accomplished!!!

Og: Jeg må innrømme at jeg er barnslig nok til å synes det er kult å se navnet mitt på en rulletekst ;)

Somnophilia and the Sleeping Beauty Syndrome - the unknown patterns of arousal.

2015-04-05T11:17:00.001-07:00

Somnophilia and the Sleeping Beauty Syndrome - the unknown patterns of arousal.

Svein Oeverland
Clinical psychologist, National unit of Mandatory Care - St. Olavs Hospital, Norway.

Introduction
Even though the media and popular literature has long since made us familiar with different patterns of arousal such as sadomasochism and boot fetishism, few have heard of Somnophilia and the “Sleeping Beauty syndrome”. This despite the fact that the two latter conditions can lead to sexual violence, and that knowledge about them can relieve the victim’s emotional reactions.
Both Somnophilia and the Sleeping Beauty syndrome are scarcely described in literature. In 1986, psychologist and sexologist John Money described Somnophilia as a Paraphilia “of the marauding- predatory type in which erotic arousal and facilitation or attainment of orgasm are responsive to and dependent on intruding upon and awakening a sleeping stranger with erotic caresses, including oral sex, not involving force or violence”.
The Sleeping Beauty syndrome was already described in 1972 by the psychologists Victor Calef and Edward Weinshel. The term is sometimes used synonymously with Somnophilia, but usually refers to the arousal depending on, or being increased by, the sleeping person waking up during the sexual contact.

It is debatable whether sexual health is a part of mental health, or whether sexual, mental and somatic health should be viewed as three equal areas. Regardless, one should be equally careful in pathologizing sexual health as one is in diagnosing mental disorders. The last few years, the perception of sexuality and sexual practice has changed immensely. This has mainly led to positive changes, especially for the sexual minorities. Moreover, it has led to several of the “sexual diagnoses” not being utilised anymore in the ICD-11 and the DSM-5.
In addition, the change in how we understand sexuality is a good example of the power the internet, popular culture and subculture holds in modern society. A search of “Sleeping Beauty” online will result in both pictures of Disney’s Sleeping Beauty and links to rough pornography. If you count the number of videos per category on the largest free internet porn sites you will find that the category “sleepy sex”, “Sleeping Beauty”, sleeping pictures and “sleeping movies” are increasing in popularity. Even those of today’s youth who do not use internet porn, are familiar with terms like MILF, GirlFriendExperience (GFE) and Coed Party. These terms originated on the internet and in internet porn, but are more often being used in daily life.

Classification of sexual patterns of arousal and orientation

One of a psychologists tasks is to be able to differentiate between normal variations and disordered conditions. This takes more than being familiar with the diagnostic criteria is existing diagnostic manuals. But that is where is begins.
Sexuality is like love, timeless and transcending classifications. Understanding of sexuality has changed in line with varying societal conditions and moral beliefs. The German-Austrian psychiatrist, Richard vin Krafft-Ebing, described conditions such as fetishism and homosexuality in the 1880s. On the basis of sexuality being understood as being in service of propagation, all sexual behaviour other than intercourse between a man and a woman was classified as a perversion. This included masturbation and sexual fantasies about “abnormal sexuality”. However, times change, and the diagnoses change with it. It is a long time since psychiatrists and psychologists used homosexuality as a diagnosis. Today, you still find the diagnoses fetishism, festishistic transvestism, sadomasochism and multiple disorders of sexual preference in the ICD-10, but in 2010 the Norwegian Department of Health decided they were no longer valid in Norway. Moreover, there is no overall chapter in the ICD-10 which deals with “sexual disorders” or anything similar. What most associate with unusual patterns of sexual arousal is classified under F65 Disorders of sexual preference. This is where, apart from the now invalid disorders (in Scandinavia), Paedophilia, Voyeurism, Exhibitionism and “F65.8 Other disorders of sexual preference” are also found. F65.8 describes the categories of making obscene telephone calls (Telephone Scatologia), rubbing up against people for sexual stimulation in crowded public places, sexual activity with animals, and the use of strangulation or anoxia for intensifying sexual excitement (also called Asphyxiophilia), and lastly, Necrophilia. In addition, the diagnostic group “F64 Gender identity disorders” with the diagnoses Transsexualism, Dual-role transvestism (which is also invalid in Norway) and Gender identity disorder of childhood are listed. The last “sexual disorder group” (beyond the group known as sexual dysfunctions such as premature ejaculation, vaginismus, or the lack or absence of sexual desire) is “F66 Psychological and behavioural disorders associated with sexual development and orientation”. In this group you find the diagnoses Sexual maturation disorder, Egodystonic sexual orientation, and Sexual relationship disorder.

Even though the diagnostic descriptions in the American DSM and the international ICD have become quite similar over time, the structure is somewhat different. Diagnosing a Paraphilia in the DSM-5 is based on the premise that people “with atypical sexual interests” do not have a mental disorder. In addition, the basic conditions apply that a) the one in question must “feel personal distress about their interest, not merely distress resulting from society’s disapproval” or “have a sexual desire for sexual behaviours involving unwilling persons or persons unable to give legal consent”. There was a lot of excitement regarding the last revision of the DSM. The DSM-5 work group describes it as follows (www.dsm5.org):  
“One of the first questions addressed by the Paraphilias Subworkgroup was whether all Paraphilias are ipso facto mental disorders. We took the position that they are not. We therefore proposed that the DSM-5 make a distinction between Paraphilias and Paraphilic Disorders, as described below. A Paraphilic Disorder is a Paraphilia that is currently causing distress or

impairment to the individual or a Paraphilia whose satisfaction has entailed personal harm, or risk of harm, to others in the past. A Paraphilia is a necessary but not a sufficient condition for having a Paraphilic Disorder, and a Paraphilia by itself does not automatically justify or require clinical intervention”.
Some find this clarifying, whilst others wonder why Paraphilia should be described in a diagnostic manual if it is not a disorder.
Clinically, the Paraphilias are often divided into two groups: those which concern specific objects (such as fetishes), and those which concern behaviour (like Voyeurism or Exhibitionism). Somnophilia would per definition fall into the behavioural category, but that requires that the fantasy is actually acted upon. Furthermore, some people describe the whole situation surrounding the “sleeping situation” as being sexually arousing, including carefully removing the duvet from the sleeping person. In that respect, the pattern of arousal can be classified as object based. Others admit that the fascination for sleeping women is about the woman being defenceless and therefore an “easy victim”. In those cases the fantasies are more similar to fantasies of rape than classical Somnophilia. Sexual arousal specifically for rape is classified as Biastophilia. Since Somnophilia is primarily about sexual arousal regarding sleeping persons that are not a partner, the limits are vague and overlapping between the different patterns of sexual arousal.
In American literature, the NOS (not otherwise specified) Paraphilias are often divided into four main categories depending on which erotic focus is dominating. The first category involves sexual arousal from “nonhuman objects". Examples of this would be Zoophilia, Urophilia, and Coprophilia (animals, urine and excrements). The second category regards sexual arousal from “suffering or humiliation of oneself or ones partner”. Examples are Biastophilia and Scatologia (rape and obscene language). The third category involves “atypical focus involving human subjects”. Examples of this would be Partialism and Asphyxiophilia (body parts and strangulation). The fourth and last category contains “sexual arousal from children or non consenting persons”. In addition to Paedophilia, this category concerns Necrophilia and Somnophilia.
The Norwegian criminal law prohibits “sexually offensive or otherwise indecent behaviour and verbal sexual approach (e.g. exhibitionism, showing porn), sexual acts (e.g. touching of genitalia or that others have to masturbate the offender), and sexual conduct with children” (lovdata.no). In addition, sexual conduct with animals is prohibited by the animal protection law. In other words, touching a sleeping person would be punishable by law if it is deemed indecent or offensive.

Theoretical understanding..
Grobin (2008) comments ruthlessly on how unhelpful earlier theories have been for understanding and treating the Paraphilias: ”The focus on the theories associated with infantile sexuality, Oedipal concepts, and mothers in the development of ”perversion” and offending, and the belief that insight

can ameliorate sexual offending behaviour, are intellectual interesting but have not met with notable success – at least if measured by a reduction in reoffending”.
Most textbooks on sexual violence still address several models on how one should understand the development of sexual deviance. The most well-known models are Freud’s libido theory and John Money’s lovemap theory (Aggrawal, 2009).
Jones and Wilson’s model on the “real world”, the “virtual space” and the “fantasy space” (Jones and Wilson, 2009) is exciting because it is concerned with the relationship between individual and environment, amongst others the influence of the internet. Their virtual space is an intermediate variable or arena where fantasies are tried out and new fantasies are created. They imagine that fantasies can arise “on their own” or as a result of influences from the surroundings. Most fantasies will not be transferred into practice, and if the are, it will not be in a way that is detrimental to others (Nøttestad, Øverland & Hald, 2010). However, fantasies will sometimes be acted out in the real world. A fantasy about having sex with a prostitute can for instance be acted out by clicking on escort websites online, or by driving in areas with street prostitution while fantasising (with or without masturbation) about carrying the act out in “the real world”. For many, pornography is used as a “virtual space”.
Baudrillard uses pornography as an example of how society creates a demand which thereafter creates new markets for the capitalist system. Pornography directly translated means “depiction of prostitutes”. The prostitutes were those working in public brothels. They were cheap and easily available, just like pornography is today, and they demanded nothing but money in return. Pornography has close-ups that one usually does not experience in real life. The colours are exaggerated, the movements are contrived, and body parts and camera angels are perfectly adapted for maximum peeping effect. Now pornography defines sexuality, not the other way around. One can find equivalent processes with violence. The term “hyperkill” is used to describe the extreme violence some perpetrators react with when they experience that reality does not live up to their fantasies of violence. In movies, violence is often depicted in slow motion and with the same exaggerated colours we are familiar with from pornography. Reality is not like that. The extreme violence can in this way be understood as an attempt to produce the desired emotions from the fantasy.

Differences and similarities with other patterns of sexual arousal
Pornography and Somnophilia have in common the fact that they demand nothing by the “consumer”. The Somnophiliac is a passive spectator, he does nothing and therefore claims that he cannot be blamed for anything. The Somnophiliac therefore claims like the pedophile that attraction is about “pure” admiration rather than “dirty sex”. The Sleeping Beauty syndrome, on the other hand, hinges on the surprise the sleeping individual experiences when she awakens. The perpetrator either hopes that she will react by becoming aroused or scared, potentially both in whichever order. This is a commonality with exhibitionism and rape.

Sexual arousal from rape is traditionally described as Biastophilia and is coded as an “other diagnosis/NOS” under the paragraph on Paraphilia. Coercive Paraphilic disorder was suggested as a new diagnosis in the DSM-V, but it was not approved. Norwegian research shows a lifetime prevalence of rape to be 9,4 percent amongst women and 1,1 percent amongst men (Thoresen and Hjelmdal, 2014). We know little about the connection between deviant patterns of sexual arousal and rape, but several studies show that around half of the adult perpetrators themselves report on deviant sexual interests from early youth (Ingnes and Kleive, 2011). It is likely a minority of these who have a specific arousal from rape or humiliating the victims, even though a swift review of online pornography shows surprising amounts of sites specifically targeting this (e.g. www.publicdisgrace.com). Many assume that sexual offenders have been abused themselves or are in other ways victims, but Norwegian studies provide varying support for this. In a recent interview-study of youth convicted for sexual abuse, support was not found for the offenders being exposed to traumatic experiences, neglect in early childhood, or poor attachment to parents (Sandvik, 2014).
In their article in the International Journal of Psychoanalysis (1972), Calef and Weinshel claim that the “Sleeping Beauty” syndrome is a neurotic equivalent of Necrophilia.
“The theme of the ‘Sleeping Beauty’ who is brought back to life, as it were, by the love of a Prince Charming is one which has fascinated both story-tellers and listeners for hundreds of years. It is our impression that not infrequently we hear, from our analytic patients —primarily via various denials — this same theme and its disguised wishes. We are referring to those patients who complain that their spouses go to sleep before them and before sexual activity can be initiated. It is our experience that, at least in many of these individuals, this complaint is an attempt to hide the fascination and attraction for the sleeping sexual object and the wish to make love to that
object” (p. 67).
Also in this area, online pornography has a possible overlapping role. Where it is difficult (but not impossible) to find pornography linked with Necrophilia, it is relatively easy to find both pictures and videos of men having sexual contact with sleeping women online.
In common for all these patterns of sexual arousal is that the offender defines himself away from “having to perform sexually”. By taking away sexual pleasure from the victim, or giving oneself a role to play rather than representing oneself, sexuality becomes less threatening.

Clinical relevance
Both in the clinic and in trials, sleep-related rape or so called “afterparty rape” are described as if “it just happened” because they slept or woke up near each other, or because he (there are very few reports of women) thought it was consensual, or because he was too tired to understand that the victim did not want it to happen. These explanations can be quite convincing and often the offender believes it himself.
Knowledge about Somnophilia and the Sleeping Beauty syndrome show that there are people with a specific pattern of arousal related to sleeping and defenceless women. Sexual conduct with

sleeping individuals is punishable regardless of the explanation, but it has a clinical relevance both for treatment and risk assessment what the motivation of the offender is.
Today, most treatment of convicted sexual offenders is mainly by cognitive or psychodynamic group treatment. There are in part great differences between the two approaches, but both emphasise the importance of giving the participants increased awareness of their pattern of arousal. Treatment of victims of abuse normally takes place by means of individual trauma based out-patient treatment. Naturally, processing the specific trauma is very important, but this is made difficult by the victim’s shame and feelings of guilt. Victims who have not experiences violence in connection to the assault often experience greater feelings of guilt. It can therefore be very important for a victim to know that the offender either had planned the assault, and/or had selected her based on a specific pattern of arousal.
Sexual patterns of arousal are also relevant for assessing the risk of new offences. Psychologists are expected to be able to conduct risk assessments for violence today, also sexual violence. Normally, so called structured clinical risk assessment tools are used for this purpose. It is well- documented that Paedophilia is a risk factor for new assaults on children, amongst others because it increases the risk for actively seeking child-victims. Similarly, it would be natural to imagine that people with a sexual preference for sleeping individuals, would actively seek situations where he would have “access to” sleeping victims. This requires psychologists to have knowledge about there existing such a preference and that they actively seek to ask questions about it.

Conclusion
There are descriptions of sexual fascination related to sleeping persons in fictional writing and other sources. For instance, James Joyce described how both he and his wife rejoiced in the fact that he would perform oral sex on her as she slept: ” This will cause her to groan and grunt and sigh and fart with lust in sleep” (letter to Nora Barnacle, 1909). However, it is rare that people with unusual sexual preferences discuss it without invitation, and it is rare for professionals to ask for it directly. Therefore, Somnophilia and Sleeping Beauty syndrome is probably more common than one believes.
Deficiencies and unclarity surrounding the diagnostic criteria also makes it difficult to acquire certain knowledge of the conditions. Such unclarity in those terms also applies to most of the sexual disorders in the “other”-category and to some extent to the “usual” Paraphilias. Paedophilia, for instance, is defined in the following way: “[...] predominant preference for sexual activity with a prepubescent child or children” and Exhibitionism as: “[...] almost invariably associated with sexual arousal and masturbation”.
A professional understanding of Somnophilia and the Sleeping Beauty syndrome is naturally based on whether the conditions are unusual, illegal and how they in that event could be treated. But it can also be understood as an example of how sexual preferences are influenced by society and how society influences sexuality. Furthermore, the conditions have in common that the sexual practice lacks the basic interaction one expects in all types of communication. Seduction and mutual interaction is an essential part of sexuality. It demands and creates the reciprocity that is necessary for good sex, and for the parties to appear as real acting people rather than passive consumers of sex. It demands that one is confident regarding ones partner, confident with oneself or simply brave. Somnophilia, Paedophilia, rape, and pornography is from this perspective also a display of insecurity, ignorance or cowardice.

Positivt med økt oppmerksomhet på stalking, men.......

2014-11-15T02:34:00.001-08:00

Det er godt å se at media og forskning sammen driver folkeopplysning om Stalking i disse dager. Jeg begynte å interessere meg for Stalking for mange år siden, men opplevde da gang på gang at folk forsto det slik at stalking kun skjedde i Hollywood og av "gærninger eller hysteriske kvinnfolk". Dette var en av grunnene til at jeg skrev den første (og fremdeles eneste) boka på norsk om Stalking.

Siden har mye endret seg. Det meste til det bedre.

Den første norske undersøkelsen om stalking i Norge har fått mye oppmerksomhet i media. Jeg har selv bidratt til dette med å stille opp på intervjuer i radio og aviser.

MEN og dette er kanskje unødvendig paranoid, MEN likevel, - er jeg redd for at oppmerksomheten igjen skal skli over på politikere, statsledere og kjendiser.

Selvsagt er disse i risiko for stalking og fortjener beskyttelse, men de har tross alt et større støtteapparat enn "folk flest" som opplever stalking. Forskning viser også at politikere og kjendis blir utsatt for en annen for for stalking enn andre, og at "folk flest" ofte utvikler mer alvorlige helseplager. Med andre ord er jeg redd for at disse dagers debatt gir en feil fremstilling som i verste fall fører til dårlige tiltak for å støtte politikerne og ingen støtte til folk flest.

Jeg setter det litt på spissen nå, men likevel... Stalking er et for komplisert og farlig fenomen til å bli overfladisk behandlet.

Se her for en av mine forelesninger om stalking.

Pro-ana

2014-10-04T06:05:00.003-07:00

Man bør være ydmyk når man skal forelese om vanskelige tema til folk som kan mer om saken enn seg selv. Selv om jeg har en fin utdannelse og noen fiffige titler, kan selvsagt personer med spiseforstyrrelser mer om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse enn meg.

Det samme gjelder sosiale medier. Jeg er ingen storbruker av sosiale medier, - vanligvis holder jeg meg til LinkedIn og Twitter. Men jeg vet litt om kombinasjonen av sosiale medier knyttet særlig til spiseforstyrrelser og selvskading, og som Shakespeare en gang sa det så er den enøyde konge blant de blinde. For dessverre vet helsepersonell lite om sosiale mediers påvirkning på ungdom og unge voksne. Ofte tror de de vet det, noe som gjør det hele bare verre.

Nylig holdt jeg et innlegg om temaet i regi av Senter for Spiseforstyrrelser i Stavanger. Som vanlig lærte jeg mye selv med å høre på de andre innleggene, blant annet av Finn Skårderud og Aina Stenersen som også ble intervjuet av NRK i løpet av seminaret.

Også jeg ble intervjuet i etterkant og forsto da at langt færre enn jeg trodde var klar over de såkalte Pro-ana sidene på nettet. Jeg er per def positiv til nettet, men en plass setter også jeg grensen, og den går blant annet akkurat der. På den annen side tror jeg vi kan lære av de virkemidlene Pro-ano benytter seg av og jeg tror lite på effekten av å forby slikt. Om du vil lære mer, så har jeg lastet opp min powerpoint som vanlig her.
Men som nevnt bør man lære av de som kan mest om ting, så sjekk også ut Senterets hjemmeside her.

Ps: takk til Magnus R for rettelse i teksten

2014-09-07T01:23:00.001-07:00

Jeg husker ikke når jeg foreleste om e-terapi og apps for første gang, men jeg husker at det kun var 5 tilhørere. Fire av dem var synlige uinteresserte. Den siste var interessert, men mest opptatt av å finne motargumenter mot "en slik overfladisk og upersonlig kommunikasjonsform".

Den tid synes heldigvis å være over. Fremdeles møter jeg psykologer og andre som er skeptiske, og slik bør det være når noe nytt presenteres. Men det gledelige er at stadig flere blir interessert og engasjert. På fredag ledet psykiater Anne Kristine Bergem og jeg et symposium i regi av Psykologikongressen 2014. Salen var helt full av interesserte tilhørere og flere kom frem i etterkant for å diskutere og gi positive tilbakemeldinger. Jeg har lenge hevdet at internett og den digitale teknologien alt for lenge har blitt dominert av pornografi og useriøse aktører, og at det derfor er på tide at "the good guys" kommer på banen. Jeg tror det er det som er i ferd å skje nå. Jeg håper det.

Her er link til powerpointen fra Psykologikongressen om du har lyst til å bli oppdatert og til å være med videre.

Det er kort vei fra Botox til bulimi

2014-07-06T02:40:00.002-07:00

Virkeligheten slik vi kjenner den er død. Men vi merker det ikke fordi den sakte er erstattet av en annen virkelighet. Og slik har virkeligheten alltid fungert, den dør og gjenfødes uten sørgemusikk eller fanfarer.

Stort sett er det bare mimrende gamlinger og menn midt i førtiårskrisa som bryr seg. Men alt skjer raskere nå, så også med virkelighetens sykluser. Selv ganske ureflekterte tenåringer kan nå legge merke til hvor store endringer som kan skje i løpet av få år, og hvordan nye trender skyver grensen for normalitet stadig utover. Idag kan man føle seg gammel og utgått på dato allerede som tyve-åring. Forhold som var unormalt for kun få år siden, kan bli sett på som ganske normalt få år etter, og helt normalt idag.

Et typisk tegn på dette er vår opptatthet av trening og kosthold. Overvekt dreper nå flere mennesker i verden enn undervekt. Det er i sannhet en ny virkelighet for en art som har utviklet seg fra konstant sultne apekatter og ekornlignende primater. Det er derfor i utgangspunktet positivt at vi nå er inne i en bølge med økt oppmerksomhet på kosthold og sunn livsførsel. Nå trener og jogger vi som aldri før. Men der løping i menneskehetens daggry var forbundet med å redde livet eller å ta livet av andre dyr, løper vi nå for egen fornøyelelses skyld eller for å forebygge hjerte- og karsykdommer.

Jeg husker i en av "Back to the Future"-filmene at Doc var på en saloon i Ville Vesten og fortalte om fremtiden. Tilhørerne trodde på hesteløse kjerrer og var generelt lite skeptiske. Men når han fortalte om "jogging" (som selv på 80-tallet var ganske uvanlig), lo de godt. At folk skulle løpe uten en god grunn var for usannsynlig og latterlig.

Nå er det ingen som ler av jogging. Men treningen blir stadig mer oppfinnsom og ekstrem. Og mange vil også si at mye av dagens kostholdstips og treningsformer er direkte usunne og delvis skadelig.

Forholdet mellom det syke og det normale, og grensen mellom det naturlige og kunstige, er noe som aldri slutter å fascinere meg. Jeg har en jobb der en av funksjonene mine er å sette en slags grense mellom normalitet og psykisk lidelse. Som psykolog og som bidragsyter i revisjonener av diagnosemanualene for psykiske ilidelser (DSM-V og ICD-11)vet jeg at grensene flyttes. Men disse grensene er selvsagt avhengige av samfunnet, og samfunnet baserer seg igjen på tverrsnittet av befolkningens opplevelser av virkeligheten. Alt henger som kjent sammen med alt.

Hvor går grensen for hvor mye du bør, skal og kan trene når du er nybakt mor? Hva skjer med deg når du er veldig innenfor eller veldig utenfor malen for skjønnhet? Hvordan påvirkes du av de nybakte mødrene som på tross av bleieskift og turboliv også får til en stram kropp selv få dager etter fødselen?

Alt dette er små og kanskje i utgangspunktet bare dumme spørsmål. Men de henger sammen også med temaer som filosofer har kjempet med i mange hundre år. De handler om virkeligheten vår. Om hvordan den lever og dør.

Dette er tanker jeg skrev noe om i Aftenposten i går. Jeg vet ikke hva du synes om yummymummies om ti år, men jeg er ganske sikker på at du tenker annerledes om dem da enn i dag.

Svart stein, svart som muld.

2014-05-27T11:24:00.003-07:00

Vi hadde en liten åkerlapp der vi dyrket poteter, gulrøtter og litt jordbær. Hver vår måtte åkeren ryddes for røtter og stein. Hvor alle røttene kom fra vet jeg ikke, men steinene ble presset opp til overflaten av tela. Som soldater sendt uvillige til kamp, som ufødte barn som fånyttes vender ryggen til fødselen og livet.

De største, de tyngste steinene kom bare halvveis opp. Det var de verste.

Da var det frem med hakke og grev for å lirke, røske og dra dem opp av jorda. Noen av de tyngste steinene var runde og glatte. Da fikk jeg ikke tak, klarte ikke å feste grepet. De glapp unna som om de fikk styrke fra den svarte jorden, som om mulden trakk dem tilbake dit de hørte hjemme. De ruvet i sin tyngde, de glinset. De lå der i all sin svarte, glatte velde og trosset mine forsøk på å rikke dem.

Mang en bonde har bannet over slike steiner, og mang en rygg er lokket til ødeleggelse. Brukket fordi menneskene har overvurdert sin styrke. De gamle lærte seg at forhastelse var fånyttes mot helvetessteiner. Tenk som stein for å få opp en stein, sa mormor. Først grave bort jord, kjenne på lukta av råtnende død og gryende liv. Lukke øynene mens fingrene leter etter en knudrete overflate. Kjenne muligheten for å få tak, rette ryggen, og la roen sige innover seg. Så må man sette seg litt for å la tankene modne og steinen hvile. Mormor fortale at bestefar alltid tente seg en røyk mens han ventet. Jeg så heller på hendene mine, på det svarte under neglene, på krumningen av fingrene, på de tynne håndleddene. Jeg så opp. På himmelen og skyene, på sivet der nede ved vannet som vaiet i vinden, på endene som svømte i sin egen lille verden. Så på steinen igjen. Så tørket jeg vekk svetten i panna, med knyttet neve, og under øynene med tommelknoken for ikke å få muld i øynene. Jeg så på hendene mine igjen. På den reine svarte jorda som forsiktig dekket huden. Der jeg hadde tørket meg i ansiktet, var mulden vasket bort, gnidd bort, rengjort.

Så tilbake til arbeidet. Jeg gravde ut mer jord på den siden knudringen var, lirket et spett mot området, og tålmodigheten kunne begynne. Lirke, finne feste, vri, lirke, dra, rette ryggen, falle til ro, lirke, lirke, dra, lirke. Først forsiktig, deretter med større og stadig kraftigere bevegelser. Steinen kom til overflaten, opp av jorda, til jorda. Med svarte hender og med svette rennende i ansiktet følte jeg meg som en beseirer og forløser. Ro. Jeg kjente det stakk i øynene av svette og av mulden som blandet seg med svetten. Så var det å ta fatt på neste stein.

Å puste.

2014-04-21T00:41:00.002-07:00

Jeg er langt nede nå.
Fremdeles klamrer noen av de mest gjenstridende bekymringene seg fast, men også de må gi tapt når bunnen blir synlig. De bobler opp og vekk, sammen med lufta. Her er det kun plass til tyngden av vannet og den konsentrerte annerledesheten. På veien ned forandres alt. Fargene mister sin varme. Lydene blir forvrengte og sterke. Tiden bremses. Tankene tynnes ut. Glede og frykt smelter sammen på samme måte som nytelse og smerte blir ett.

Havet og vannet er det opprinnelige. Det vi og alt har sin opprinnelse fra. Den Edens hage som utviklet seg selv før Guds opprinnelse. Men vi er blitt fremmede for vannet. Vi er fremmede for havet. Havet tilhører oss ikke lenger, pakten er brutt. Det er uklart hvem som brøt pakten og hvorfor, men historien og arketypene forteller oss at siden har havet flere ganger vært gudenes middel for å utslette menneskene. Konsekvensen er at for å overleve i havet, så gjelder det motsatte enn utenfor havet: å unngå å puste. Viljen til ikke å puste betyr en vilje til å leve. Havet forsøker å drepe eller å teste livsviljen til menneskene. Vannet forsøker å støte oss ut eller trekke oss inn. Havet tolererer under tvil at vi kaver i overflaten eller presser oss noen meter ned. Men noen meter under overflaten, endres reglene. Fra oppdrift, via nøytral, til neddrift. Det er det kritiske punktet. I det nøytrale området er menneskene vektløs. Der svever man mellom liv og død. Under krever det viljeanstrengelse og fraspark for å komme seg opp tilbake til livet.

Som fridykker flyr man mellom overflate og bunn, mellom trygghet og panikk, mellom tanke og følelse. Rustet med et pust og en sikker vilje utforsker man vannet, havet og seg selv. All menneskelig smitte og bekymringer vaskes av i vekslingen. Kroppen er nesten naken. Kun et tynt lag med halvgjennomtrengelig neopren mellom den og annerledesheten.

Nå skimtes bunnen. Øynene refokuserer idet omgivelsene skifter fra åpent blått og svart og grønt til tydelige farger og former. Dykking handler om så mye mer enn vann. Det handler om frykten for å gå baklengs uti det mørke vannet. Om angsten som kleber seg til pusten ved synet av de bølgende tarebladene og den uutsigelige voldsomheten under bølgene. Dykking handler om usikkerheten med å sparke seg nedover uten sikt og synlig mål. Om de første sekundene omsluttet av bølger, strømmer, trykkforskjeller og dødelig frihet.
Kanskje er det for langt ned? Kanskje er det for langt opp? Skal jeg være igjen her nede? Frykten får hjertet til å slå hardere. Tankene kødder det til. Kroppen er en organisme som fungerer bedre uten prefrontal cortex.

Å fridykke er et valg. Man vet aldri hva man møter annet enn seg selv.

Tilbake til Phobos.

2014-04-16T00:46:00.001-07:00

Det var i universitetets datasal, sent på kvelden en gang på 1990-tallet, langt nede i de dype tunnelene i romstasjonen Phobos, at det slo meg: "Dette kan brukes til noe godt".
Jeg befant meg i en vanskelig situasjon. Begge korridorene var stengt av demoner. Jeg hadde kun ett skudd igjen. Og jeg var smertelig klar over at en av mine menneskelige motspillere lette etter meg for å drepe meg. Men jeg hadde et hemmelig våpen, en juksekode. Ved å taste inn koden, kunne jeg i noen få sekunder se verden gjennom min motspillers øyne. Det gjorde at jeg kunne finne ut hvor han var og være klar for ham uten at han visste hvor jeg var. Jeg fulgte Kierkegaards råd om "at finde ham der, hvor han er". Jeg drepte ham, drepte demonene og reddet verden.

Denne historien forteller jeg i en nylig tekst for psykologisk.no om frøene som mange år seinere førte meg inn i den digitale terapiens verden. Det er kanskje litt pussig at jeg i en alder av 46 allerede mimrer om gamle dager, men mimring kan faktisk være nyttig. Man får trukket noen tråder og fortiden kan hjelpe oss å se fremtiden. Sigrid Undset lærte oss at "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager". Det vil alltid finnes folk som har det vanskelig og som trenger hjelp. Det vil alltid være folk som ønsker å hjelpe. Det vil alltid være vanskelig å motta hjelp. Det vil alltid være vanskelig å gi hjelp. Det er det viktige. Men hvordan hjelpen gies vil endres, og det er hjelperne som har plikt til å endre seg i takt med at menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting.

Jeg skal ikke mase mer om dette her, du kan jo alltids lese teksten fra linken nederst og kose deg med andre spennende tekster på psykologisk.no. Poenget mitt her er at denne mimringen (også kalt selvanalyse av folk som er fine på det) fikk meg til å tenke på DOOM; spillet jeg begynte teksten med. Jeg husker mange av episodene der som om de skjedde i virkeligheten. Og siden jeg definerer virkeligheten som det som virker, fikk jeg lyst å utforske disse minnene. Jeg vet ikke om du noen gang har dratt tilbake til der du bodde når du var liten eller til din barndoms skole? Det kan være en spesiell opplevelse. Samme Undset sa engang at "For det er ikke sant at fortiden bare er det som har vært". Det vi opplever som minner er fortolkninger av tolkninger av noe som har skjedd + det vi har tenkt. Og mimring og det å oppsøke minner, endrer disse tolkningene enda en gang.

Jeg dro tilbake til Phobos. Til demonene, lydene av dørene som stenges, til skrikene fra korridorene og til den fristende frykten.
Jeg spiller fremdeles.
Og nå har jeg hørt nyheten. DOOM planlegges relansert! Jeg vet ikke hvordan fremtiden blir, jeg tror ikke den nødvendigvis blir bedre enn nåtiden eller fortiden, men jeg tror den blir spennende. Og jeg tror at terapi og terapeuter har mye å lære av spill og mye å vinne med å tenke nytt på hvordan vi bedre kan hjelpe dem som har det vondt.

Les teksten min i psykologisk.no her.

App mot Bulimi

2014-03-25T04:52:00.003-07:00

Som dere muligens vet har jeg i regi av SuperEgo i en stund nå arbeidet med utvikling av en ny app mot bulimi. Vi har vært så heldig å få økonomisk støtte av Norsk forening for Kognitiv terapi og innspill fra kvinner med spiseforstyrrelser. Men vi skulle gjerne hatt hjelp fra deg også.
Appen vil ha flere funksjoner og være lik en forbedret versjon av StopSelvskade. Det vil dessuten være informasjon både om spiseforstyrrelser generelt og Bulimi spesielt. I tillegg vil det være en seksjon med såkalte Frequent Asked Questions ("FAQ"). Det er her du kommer inn :)
Vi trenger spørsmål som folk flest lurer på når det gjelder bulimi og oppkast, heller for mange enn for få. Ingen er for dumme og ingen er for vanskelige. Det kan til og med hende at du vet svaret, men tenker at akkurat "ditt" spørsmål bør være med i en slik liste.

Nå lager vi også de nye appene slik at vi kan oppdatere funksjonaliteter og innhold, så det vil aldri være for seint å sende inn spørsmål.Om du lar deg friste, så send spørsmålene til svein@superego.as

Hun kutter

2014-03-15T10:27:00.000-07:00

Ikke så dypt nå. Hun har lært.
For lite gir ingen glede, for dypt blir kaos.
Inderlig smerte, rensende blod, ro, inderlig ro.
Fargen er dyp, gleden er lett, virkeligheten renner og det skarpe skinner.
Alene og tilstede, dusjen renner.
På stua er TV. Mor og far som ler av lettfattelige poenger.
Så lenge hun blir, sier far. Hun pynter seg for gutta, sier mor.
Det renner så forsiktig, snirkler seg nedover blandet med vann.
Det drypper ikke lenger, men renner som årene går.
Mønster ved sluket, monster ved stupet.

Ny nedlastbar forelesning om Traumeforståelse og Selvskading

2014-03-15T10:26:00.001-07:00

Her er min forelesning om Traumeforståelse som utgangspunkt for behandling av selvskading. Se også her for mer informasjon om to fine jubileumsdager.
Jeg benytter også anledningen til å rose Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord for sitt utrettelige og sjeldent belønnede arbeid!
Hipp, hipp Hurra og Lykke til videre :)

Gode ideer vil ha sex med hverandre

2014-02-25T00:14:00.002-08:00

Gjennom SuperEgo får jeg mulighet til å leke med morsomme tanker og ideer. Ideene har alltid kommet lett til meg, men vanligvis blir det ikke så mye konkret ut av det. Men med SuperEgo har ideene og lekingen blitt til nyttige løsninger. Og har du en ide som det blir noe av, så kommer lett tre nye :)
Denne presentasjonen er kuttet ned ettersom den ble laget for et konkret formål og mange av slidesa derfor ikke kan vises offentlig. Men jeg hadde det så gøy da jeg lagde den og den inneholder sitat som jeg er veldig glad i, - så derfor ønsker jeg å dele den med deg.
Gode ideer vil ha sex med hverandre.

Om å gå seg vill

2014-02-23T04:11:00.000-08:00

Det er rart hvor lett det er å gå seg vill.

Jeg har ikke spesielt god retningssans, så jeg har gått meg vill mange ganger. Jeg har gått meg vill i Bergen, i Oslo, i Manchester og i skogen, for å nevne noen steder. Og nå snakker jeg ikke i overført betydning. Jeg snakker om å gå seg bort og ikke ane hvor jeg er. Jeg har alltid funnet veien igjen. Som regel helt på egen hånd. Av og til har jeg bedt noen peke ut retningen for meg. Jeg har sluttet å bli redd for lenge siden. Det er ingen vits i det. Det hjelper ikke, verken psykologisk eller fysiologisk. Mange fryktreaksjoner har en evolusjonsmessig nytteverdi. Som å være redd slanger eller høyder. Å være redd når man har gått seg bort har ingen hensikt. Man blir ikke mer klarsynt eller får bedre retningssans av høy puls og knute i magen.

Det er lett å gå seg vill i overført betydning også, når vi først er inne på det. For meg skjer det ofte når har jeg for mye tid. Når jeg har det travelt går jeg meg aldri vill. Da drives jeg framover på brede veier, smale stier, bratte trapper eller hvordan mine ulike oppgaver og gjøremål skal beskrives metaforisk på best mulig måte. Et bein foran det andre om igjen og om igjen, og jeg kommer dit jeg skal når jeg skal. Piece of cake. Har aldri gått meg bort da.

Jeg går meg heller ikke bort når jeg vet hvor jeg skal. Gi meg et definert mål, og jeg kommer meg dit.

Når jeg ikke vet hvor jeg skal, og samtidig har for mye tid; det er da det skjer.

Da kan jeg havne på de underligste steder. Ofte går jeg meg dessverre ikke bort slik at jeg havner i godt selskap på de mest fantastiske steder. Nei, når jeg går meg vill i mine egne tanker og funderinger, da havner jeg på steder hvor det er lett å tenke seg at både Hieronymus Bosch og Dante har vært før meg. Kan jo være et snev av trøst i det, kanskje.

Poenget er likevel at jeg går meg vill og ender opp på steder det slett ikke er godt å være.

Jeg blir i grunnen ikke redd når jeg går meg bort i hodet mitt heller. Ingen fysiologisk effekt av redsel her heller. Hadde jeg skulle hatt en følelse det gikk an å ha litt nytte av som bortkommen måtte det være sinne. Men jeg blir så sjelden sint. Jeg blir trist i stedet. Og dessverre har tristheten den effekten som store gummistøvler har når man detter til sjøs på havet. Jeg blir trukket ned i dypet.

I motsetning til erfarne dykkere som har utstyret i orden når de helt frivillig gir seg undersjøiske krefter i vold blir jeg gående med tunge gummistøvler og lungene raskt tømt for luft der nede. Ikke gode vilkår for å finne veien tilbake.

Hadde jeg vært en Disneyprinsesse i fare ville det kommet en prins og reddet meg fra min grusomme skjebne. Behørig utstyrt. Jeg hadde kanskje ikke trengt å rope et gurglende, men akk så yndig rop om hjelp engang. Men det kommer ingen og redder meg. Selvsagt gjør det ikke det. Derfor må jeg ved egen hjelp sparke av meg gummistøvlene og stige opp mot overflaten tom for luft, til jeg igjen har hodet over vann.

Med klumsete svømmetak kommer jeg meg i land, og hutrende fortsetter jeg å karre meg ut av tristheten. Gradvis tørker klærne på kroppen. Jeg gjør opp et bål, og inviterer andre frosne sjeler jeg ser til å komme nærmere og ta del i varmen.

Rart hvor mindre bortkommen jeg føler meg når jeg kan krype inn i hjelperrollen.

Reddet, og på rett vei nok en gang.

Anne Kristine Bergem

Det er på tide at jeg forandrer meg.

2014-02-23T02:48:00.002-08:00

Den 29. september 2010 skrev jeg det første innlegget på denne bloggen. Da hadde jeg allerede en stund skrevet på forfatterbloggen.no. Motivasjonen var den gang som nå å formidle kunnskap og derigjennom å endre folks fordommer mot psykisk lidelse. Jeg har stor tro på kunnskap, men liten tro på at folk på egen hånd oppsøker god kunnskap om tema de allerede tror de vet nok om.

Gode gamle Artistoteles delte som kjent påvirkning i tre deler eller former; Logos, Pathos og Ethos. Logos viser til logiske argumenter, Ethos til talerens troverdighet, og Pathos til hvilke følelser argumentene vekker i tilhørerene.
Jeg vet ikke hvordan det var på Aristoteles tid, men idag domineres mediabildet av følelser heller enn logikk.
Ryktene sier også at bloggens tid er over. Mye av det som tidligere skjedde i bloggosfæren, skjer nå på Facebook og Twitter. Selv er jeg på Twitter og trives forbausende godt med det. Men det er selvsagt begrenset hva man kan formidle på så få tegn. Facebook er jeg derimot ferdig med, så den kanalen kommer jeg ikke til å bruke (..men håper at du kan poste innleggene herfra der).
Jeg har dessuten aldri postet særlig mye på bloggene mine. Til mitt forsvar må jeg si at jeg jobber mye og skriver i tillegg bøker, samt tekster for Tidskriftet Sexologi og Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Men konsekvensen er uansett at det ikke er nok. Og at jeg må endre på noe dersom det skal være noe vits i å ha bloggen videre.

Endring begynner med innsikt.
Men innsikt må omsettes i handling. Å gjøre noe er ofte vanskeligere å bestemme seg for å gjøre noe. Buddha sa en gang at det er to ting som behøves for å endre seg; å begynne og å fortsette :) Innsikten sier meg at jeg må poste oftere og med Pathos. Jeg tror løsningen er poesi.
Poesi er ord. Men det er ord som ligger nærmere følelsene og hjertet enn andre ord.
Jeg har lenge bedt pasientene min om å lage bilder, tekster, videoer eller lignende for å vise meg hvordan og hva de tenker. Men selv er jeg ikke særlig tess når det kommer til poesi. Nå er det heldigvis slik at det ikke forventes at psykologer eller helsepersonell skal kunne alt. Det handler heller om å innse at man har begrensninger og at man derfor ofte må samarbeide med andre. I Lov om Helsepersonell § 4, heter det blant annet at "Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig".

Å be om hjelp.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for meg er det vanskelig å be om hjelp. Men det må noen ganger til. Og det er det som jeg nå har gjort.
Jeg har bedt Anne Kristine Bergem om å bidra her på bloggen. I tillegg til å være en klok og skrivefør psykiater, så behersker hun også poesi. Jeg skriver sammen med henne i en bok for Hertervig forlag og Barns Beste nå, og hennes presise dikt tilfører en ny dimensjon til tekstene der.

Tilbakemeldinger.
En av de tingene som er fint med bloggen og som jeg setter umåtelig pris på, er tilbakemeldingene. Jeg vil selvsagt at du skal like bloggen. Men like viktig er det at du blir påvirket av den. Om du liker eller misliker innholdet, så vil jeg uansett at du sier det. Slik kan din stemme også bli hørt til inspirasjon for andre som leser bloggen. Kanskje har du også selv litt poesi som du vil dele med verden?
Jeg håper det. Verden trenger mer poesi.

Vil du være med på nettmøte med Ingeborg, Lise og meg?

2014-02-10T09:38:00.000-08:00

Jeg har gjort mye morsomt og mye nyttig så langt i livet. Å skrive bok med Lise og Ingeborg var begge deler. I tillegg var det spennende. Målet var å gjøre noe nytt, å lage en blanding mellom fag og prosa, og mellom blogg og bok. Resultatet ble "Med blodsmak i munnen" som kom i en butikk nær deg i november.

Nå planlegger vi et nettmøte for å møte de som har inspirert oss til å blogge, nemlig deg og andre som er interessert i temaene som vi skriver om i boka.

Hvorfor ikke møte oss live? Om det er noe du alltid har lurt på, så har du sjansen til å spørre nå. Det vil si Onsdag 12. februar kl. 18.00 på rogalandsavis.no.

Som du sikkert vet så har vi i mange år delt våre tanker, følelser og erfaringer om psykiske lidelser, mestring og relevante samfunnsforhold. Men dette blir noe annet, og forhåpentligvis enda bedre. Selv om det gjør oss litt stresset, så håper vi at vi på denne måten kan komme i mer direkte dialog med de som har spørsmål og innspill til en eller alle av oss.

Om boka:

Med blodsmak I munnen er et samarbeid mellom bloggerne Ingeborg Senneset, Lise Hetland og Svein Øverland – to tidligere psykiatriske pasienter og en psykolog. I mange år har de delt sine tanker om psykiske lidelser, mestring og relevante samfunnsforhold med sine lesere.

Blant tusenvis av innlegg har de tre gjort et utvalg av hverandres tekster for å fortelle noe om bokens hovedtemaer: Selvskading, helsevesen, skriveprosess og det å reise seg og bli hel.

Felles for tekstene er at de er ærlige og innsiktsfulle, og at de har bidratt til håp og mer forståelse for et vanskelig og til tider tabubelagt område.

Felles for forfatterne er at de gjennom årene har hatt en stadig økende leserskare, og at bloggene leses av personer både med og uten psykiske lidelser, og med og uten fagutdanning.

Med blodsmak i munnen

2013-12-07T11:08:00.002-08:00

Jeg er glad i bøker, det har jeg alltid vært. Jeg er glad i å lese dem, holde dem i hånda, og glad i å bla i dem. Noen ganger står jeg foran bokhyllene mine og bare ser på dem der de står oppstilt. Hvilende i all sin kunnskap og sine historier, men samtidig parat til å åpne seg for dem som vil lese og lære. På samme måte som Onkel Skrue bruker å bade i myntene i pengebingen, får jeg glede av å minnes hvordan jeg fant og kjøpte de enkelte bøkene.
Sånn er det å skrive bøker også. Hver bok jeg skriver, har sin egen historie, sin egen lille sjel. Som med barn er det mest spenning med den første boka. "Selvskading: en praktisk tilnærming" var i sin tid den første norske boka om et tema jeg alltid har vært opptatt av. Jeg ga mye av meg selv i den og på mange måter definerte den meg som fagperson. Den er utsolgt fra forlaget nå, og jeg har noen morsomme planer på gang der (vent og se!). Siden har det kommet flere. Også "Stalking" skrev jeg alene, den ble utgitt i 2012. Og både før og etter har jeg skrevet bøker sammen med andre. Og nå har jeg skrevet en til.

I november, og i tide til Schizofrenidagene i Stavanger, ga jeg ut "Med blodsmak i munnen" sammen med Lise Hetland og Ingeborg Senneset. Det er to fantastiske unge kvinner som har tålt mer motgang enn de fortjener. De er på tross av å være yngre enn meg, langt mer erfarne i bloggosfæren enn meg. Sammen har vi laget en tekstantologi som vi håper kan være til støtte og inspirasjon for personer med psykiske problemer og deres hjelpere, samt for alle de der ute som bryr seg om andre og/eller som har lyst å lære litt om seg selv. Vi har allerede fått mange tilbakemeldinger som tyder på det både via facebooksiden og hashtagen vår, og om ikke lenge skal vi ha boklansering.
Hvor da? Online selvfølgelig :)

Så om du har lyst å møte oss, så hadde det vært hyggelig å treffes der. Tid, sted osv kommer. Jeg vil likevel allerede her takke alle dere som har støttet oss i prosessen og som har gitt inspirasjon til alle tekstene. Jeg skriver fordi jeg må. Jeg må fordi jeg blir berørt. Og jeg blir berørt av å møte mennesker i krise. Det gjør noe med meg. Og jeg håper at mine tekster gjør noe med deg.

Slem psykolog

2013-11-27T09:15:00.000-08:00

«Faen ta deg,» sier han og ser meg hardt i øynene. Han slår blikket ned, mumler noe jeg ikke får med meg. Så ser han opp på meg igjen. Det er helt stille før han slår med neven i bordet så pappbegeret med kaffe velter. Jeg får et par dråper på skjorta. I neste øyeblikk er rommet fylt av menn i uniformer, stoler og bord blir skjøvet bort, og min pasient og fengselets fange blir raskt nøytralisert av kompetente fengselsbetjenter. 130 kg med muskler blir oppløst i tårer og fortvilelse, og han blir bestemt eskortert ut av kontoret. Han er ikke i eget territorium, musklene hjelper ham ikke nå, og ordene har han ikke makt over. Han er i fengselets varetekt og underlagt konsekvensene av mine vurderinger.

Tydelighet er en forutsetning for å arbeide med mennesker med overveldende lidelse

Senere på dagen. Jeg er tilbake fra fengselet. Her er ingen uniformerte betjenter, men miljøterapeuter og sykepleiere. Før 1919 var tittelen «sykevoktere». Jeg har avslått en appell om fri utgang. Pasienten følger etter meg på min vei ut av avdelingen, med to personal vaktsomt parat for en mulig utagering. Hun stopper mens jeg fortsetter. Jeg hører henne gråte, og vissheten om hennes tårer stikker meg som brennende syre. Som glødende nåler av fortvilelse og desperasjon.

Personalet liker at jeg er tydelig. De liker at jeg ser pasientene i øynene og sier hva jeg mener. De setter pris på at det ikke er de som må formidle negative beskjeder om begrenset utgang, om telefon-vedtak, om diagnoser. Jeg opplever også at pasientene setter pris på det, at jeg setter meg ned og møter blikket deres. De opplever meg muligens som ikke å ha innblikk i hvordan de opplever verden, kanskje at jeg ikke har forstått noen ting, men de ser i hvert fall ser at jeg har forsøkt.

Eller er dette muligens noe jeg bare håper på?

Jeg liker også selv at jeg er tydelig. Jeg syns det er en fin egenskap, og jeg tror at tydelighet er en forutsetning for å arbeide med mennesker med overveldende lidelse.

Jeg ser meg selv utenfra. Jeg haster videre fra skjebne til skjebne. Jeg tar viktige avgjørelser, noen ganger med en følelse av at det skjer på sviktende grunnlag. Jeg hører meg selv si ting om pasientene som kan oppfattes som latterliggjøring. Jeg ser takknemlighet i pasienters øyne over små ting. Over tre minutter alene med meg i enden av korridoren for å få svar på et spørsmål. Disse små øyeblikkene av kontakt veksles mot takk, og jeg spør igjen: Hvem er jeg, og hva gjør jeg som er så avgjørende for et menneskes liv? Jeg tenker: Herregud, hva har jeg blitt! Er det dette som er å være psykolog? Var det dette jeg utdannet meg for? Er det dette jeg vil?

Makt korrumperer, sier man. Som psykolog har jeg makt, og er altså i fare for å bli korrumpert. I denne betydningen betyr det vel å bli følelsesløs og kald, å bli en kynisk forvalter av lidende menneskers frihet og «klinikkens pasientflyt». Er jeg allerede korrumpert? Har det sneket seg innpå meg som saktevirkende kvelende gift?

Eller er det det motsatte som er feigt? Alle vet vi, og særlig psykologer, hvor mye smerte som finnes der ute. «There isn’t enough love to go around,» som Faithless sier. Folk har det vondt. Det er lett å lukke øynene, se en annen vei, la de andre ordne opp, la de som alltid har gjort det, fortsette med det. Er det en bedre innstilling? For noen år siden bestemte myndighetene at psykologer skulle være ansvarlige for vedtak, og håpet var vel at dette både skulle øke antall vedtaksmyndige og at tvangen skulle benyttes på en mer forsvarlig måte. Nå etter noen år, er det på tide å spørre seg om dette har vært erfaringen så langt.

Andre spørsmål er dessuten etter min mening like viktige: Har det endret psykologrollen? Har pasientene merket noe? Utøver psykologene tvangen annerledes, i så fall hvordan og hvorfor? Hvordan oppleves det for psykologer med vedtaksmyndigheten?

Jeg vet hvordan jeg opplever det. Jeg synes det er tungt. Men det føles også rett. Jeg opplever at jeg tidligere hadde nesten samme myndighet, men slapp unna både det formelle ansvaret og å se pasienten i øynene når jeg gjorde det. Det var vel like mye kald gråt på avdelingene da også. Men det var overlegen som var drittsekken; jeg var den snille psykologen som virkelig forsto pasientene og var på deres side. Da kull 46 på psykologstudiet for mange år siden delte sine tanker om hva som fikk oss til å bli psykologer, sa unge Øverland: «For meg er psykologi filosofi i praksis.» Bedrevitersk, snusfornuftig og en halvkilo pretensiøst synes jeg i dag. Men rett var det, det tror jeg fremdeles. Og filosofien lærer oss at selv om verden går fremover på mange måter, er det noen hovedspørsmål som aldri løses.

Det viktige er å undres. Så jeg er igjen på vei ned til avdelingen gjennom det en av mine pasienter navnga som «de kalde tårers korridor». Til ubehag, men også et genuint forsøk på å hjelpe de som er der.