Sailing Niva Style

Grandmother returns

2012-10-28T09:58:00.000-07:00

Det var merkelig å parkere ladaen på dens vante plass i Sandakerveien. Gode, gamle ”Grandmother” har blitt kjørt, dyttet og slept gjennom 17 land. Den har overlevd 13.000 kilometer på autobahn, gjennom fjellpass, jungel og ørken. Gjennom saltørkener, over flytebruer og over det kaspiske hav på en lastebåt.

Vi har campet i storm og tordenvær, blitt matforgiftet i restauranten på toppen av verdens største fontene. Vi har feiret nasjonaldagen i Ukraina med krigsveteraner og opprørspoliti, drukket hoppemelk i Kazakhstan, og blitt truet med deportasjon og vært ”papirløse” i Turkmenistan.

Ladaen fortjener litt hvile nå, med søndagsturer langs asfalterte østlandsveier som hovedsyssel. Men dersom det finnes en eventyrlysten ladaentusiast der ute med ønske om en ”godt brukt” ekspedisjonsbil, er ladaen din for en neve rubler!

Coming Home.....

2012-10-07T11:23:00.002-07:00

Vest-Europa har relativ lik landskap, og vi bestemte oss for å legge to dager med sightseing i Berlin. En by ingen av har fått besøkt tidligere. Det var en haug av norske turister over alt, og vi følte oss for første gang på turen som helt alminnelige turister. Vi bokket oss inn på et trendy hotell like nedenfor Kurfurstendamm, Berlins oxfordstreet. Vi sightset rundt både i øst og vest, så muren, checkpoint charlie, samt byens Grunerløkka. Turkmenistan føltes som en reise fra et annet liv….

Fra Tyskland tok vi ferge over til Danmark, og derifra ”Broen” til Malmø i Sverige.
Det var åpenbart for oss at vi på dette tidspunktet ønsket å komme tilbake til Norge. Vi gjorde imidlertid et lengre stopp (med overnatting i koselig hytte) på Gekås på Ullared, for å få en smak av harryhandel på sitt aller beste.

Sent torsdagskvelden 04. oktober, en dag før planlagt var vi tilbake på Sandaker igjen. Godt, men også rart.
Denne turen blir nok skrevet ned som noe av det gøyeste, og mest utfordrende vi har gjort! Vi gleder oss til neste eventyr, om det er en reise, investering eller hva det måtte være J
Takk til alle som fulgte oss i disse syv månedene. Og ikke minst takk til http://www.visumhjelpen.com som bisto oss med visum!

22. til 29. september

2012-09-29T13:50:00.000-07:00

Bulgaria, Serbia, Slovakia og Tsjekkia

2012-09-29T13:43:00.001-07:00

Med rå kraft fikk motoren revet fra hverandre de overopphetede bremsene, og med hvin og skrap kjørte vi ut av grenseovergangen langs rekken av trailere. Så toppet det hele seg med at bilen kokte igjen. Vi så oss til slutt nødt til å stoppe noen få kilometer inne i meget varme Bulgaria og ringe NAF. Endelig kunne vi ringe noen! To timer og 70 kilometer senere hadde vi levert bilen på Lada-verksted i Haskovo. Vladimir skulle se på bilen dagen etter, og vi ble kjørt til ”lille sentrum” med hotellanbefaling. Vladimir spurte hva vi jobbet med. Etter litt frem og tilbake skjønte han at vi var turister, og slett ikke jobbet i Haskovo. Tydeligvis ikke så mange turister på denne kanten. Vi fortalte at vi hadde kjørt fra Norge til Turkmenistan og tilbake. ”What?? In this grandmother??”

Dagen etter gjorde vi oss meget godt kjent i Haskovo sentrum, mens Vladimir tok fatt under panseret på ”Grandmother”. Det var et trist syn som møtte ham. Termostaten var en billig kopi fra Kina, og ting ble holdt sammen av strips, slangeklemmer og teip i alle varianter. Tanken for spylevæske manglet helt, og flere ampuerte slanger endte rett ut i løse lufta. Men orden ble det. Da vi hentet bilen var historien om de to som hadde kjørt fra Norge til Turkmenistan vel kjent blant alle på verkstedet, og det var selvsagt stor stas blant Lada-folket.

Turen gikk så videre til Sofia, hvor vi overnattet. Her fikk vi med oss en kirke fra 400-tallet som skal være en av verdens eldste. Serbia ble unnagjort på en dags kjøring, med overnatting nær grensen til Ungarn, i en by kalt Subotica. Der ble vi overrasket over å finne Hjemmet, Dagbladet Helg og Vi Menn i resepsjonen. Ved nærmere ettersyn var bokhyllene fulle av norske bøker. Hva i all verden var dette for noe? Det viste seg at hotellet var nærmeste nabo til en tannklinikk som hadde mange norske kunder. På hotellet bodde det nå mellom 30 og 40 nordmenn kunne resepsjonisten opplyse. Og ganske riktig, ved frokostbordet gikk det i norsk.

Deretter bar det over grensen og til Budapest. Selv om byen ikke var kulturelt mangfoldig var det litt for enhver smak, og vi fikk blant sett en vaskeekte nynazist.

I dag, 29. september , ble det frokost i Ungarn, lunsj i Slovakia og kveldsmat i Tsjekkia. Ut av Ungarn, Slovenia ble unnagjort på noen timer, og nå er vi i utkanten av Praha.

Rase gjennom Tyrkia!

2012-09-26T08:49:00.000-07:00

Da vi kjørte inn i nordøst Tyrkia, langs Svartehavets lange kyststripe, var planen klar: Det er 1700 km å kjøre over Tyrkia, langt, og vi har vært i dette landet før, ergo vi raser gjennom og vinner tid.
Vi hadde gode marginer kalkulerte vi. Motorveien var upåklagelig, og utsikten mot fjell og hav var vakker.. Ingenting kunne stoppe oss.

Første dagen, 20. september, kjørte vi i drøye 500 kilometer og overnattet i utkanten av byen Samsun. Neste dag var planen var å kjøre 700 kilometer, forbi Istanbul. Etter 40 kilometer begynte høyre forhjul å lage merkelige skrape og skrangle lyder. Det dirret i bilen og vi svingte av til en bensinstasjon for å undersøke forholdene. Mens vi kjørte forsiktig med bilen, hørte vi et smell fra motoren, og vips sprutet det vann fra alle kanter. Pål var redd hele motoren hadde røket, men oppdaget til vår lettelse at det var gått hull i ett av vannrørene i kjølesystemet.

En lastebilsjåfør like ved hadde fått med seg situasjonen og ble med bort for å se på bilen. Han hadde en ekstra slange i bilen sin, som han fikk på. Gutta på bensinstasjonen serverte komplementær te. Lastebilsjåføren forklarte oss at vi i tilegg lakk bensin og måtte komme oss til verkstedet som lå en kilometer unna. På verkstedet fikk en mekaniker (som lignet på en hobbit)ordnet bensinlekkasjen.

Vi fikk kjørt 100 kilometer før bilen igjen fikk problemer med temperaturen. Til tross for at vi lot den kjøle seg ned, fylte på med kjølevæske og kjørte varmeapparatet på fullt ville den nå ikke gå mange hundre meterne om gangen før vi måtte stoppe motoren for ikke å få havari. Termostaten var tydeligvis gåen igjen. Klokken var nå rundt åtte på kvelden, og en natt i bilen fristet ikke. En lastebilsjåfør dukket opp og tilbød å slepe oss til nærmeste tettsted, hvor vi kunne finne en mekaniker. På nytt var ladaen på slep, denne gang bak en trailer gjennom den tyrkiske landsbygda. I den vesle tettstedet Tosya leverte han oss pent og pyntelig utenfor et verksted der det fortsatt var full aktivitet. Han nektet å ta imot betaling, i stedet fikk vi en ny facebook-venn!

Mekanikerens botemiddel var vel ikke helt etter boka; han brente ut all innmat i termostaten med en skjærebrenner. I tillegg måtte toppakningen skiftes (igjen!) og dette måtte vente til neste dag. Det ble en natt i Tosya, og en dag med venting mens toppakning ble skiftet og toppen planslipt, noe som ikke var blitt gjort i Kazakhstan.

Klokken 7 på kvelden kunne vi dra, men etter to timers kjøring var det igjen for varm motor! Vi begynte nå å bli mektig lei, men bestemte oss for å kjøre rolig videre og ta pauser for å kjøle ned motoren, slik at vi kom oss de 120 km til neste by, Duzce. Her fant vi et hotell, og neste morgen fikk vi også tak i en mekaniker, som kom med det vante rådet: toppakningen måtte skiftes. Siden vi hadde byttet toppakning tre ganger den siste måneden, mente vi at det ikke var noen vits å gjøre dette en fjerde gang uten å finne det underliggende problemet. Vi kunne ikke fortsette med å bytte toppakning oftere enn å fylle bensin! Det samme gjaldt termostaten, som vi stadig måtte bytte. Her måtte det en grundigere sjekk til. Vi bestemte oss for å få ladaen over til Bulgaria. ”Back in the USSR” ventet Lada merkeverksteder og trygg fagkunnskap på den slags maskineri.

Etter fem timer med kjøring og nedkjølingspauser var det igjen full kok, vi måtte ta en lengre pause. Da ble vi ”overfalt” av et par ivrige karer (far og sønn), som kastet seg over motoren, rev ut termostaten, og lovet quick fix. De forsvant og kom tilbake med en kinesisk kopitermostat til en Lada Samara, som nesten passet, men ikke helt. Litt modifisering av slangene ordnet det. Karene krevde god betaling, men vi kom oss iallfall videre. Det var nå midt på natten, og planen var å fortsette gjennom Istanbul og mot den bulgarske grensen.

Vi mente det ville være best å kjøre gjennom Istanbul om natten, for å unngå den verste trafikken. I en by med 12 millioner innbyggere vil man helst ikke ende opp i rushtrafikken i gamlebyen med en kokende Lada Niva.

Det var overraskende greit å komme seg gjennom byen på motorveien, som var godt skiltet. Det tok likevel lang tid å kjøre gjennom den enorme byen, og det var også på denne tiden lange køer enkelte steder. Men det bar over Bosporos og inn i Europa.

Et stykke etter Istanbul begynte det igjen med fryktelig skraping fra venstre forhjul. Det var tydeligvis ikke mye igjen av hjullageret. Røyken stod opp, og vi måtte bare stoppe. For en uflaks, idet det ene problemet var ordnet dukket det neste opp. Men her hadde vi ikke mye valg. Bilen måtte over grensen. Hadde det ikke vært for grenseovergangen kunne vi brukt bilberging, men nå måtte bilen pines over for egen maskin. 350 km unna, i Hoskova, Bulgaria lå målet: Lada-verkstedet.

Da hjulet hadde fått kjølt seg litt ned igjen fortsatte vi i 40 km/t helt til klokken fire på morgenen, da vi tok inn på et hotell langs veien. Neste morgen fortsatte vi . På veiskulderen, med nødblink, hvin og skrap. Følelsen av at ladaen sang på siste verset begynte å bli påtrengende. For første gang på turen måtte vi på alvor snakke om å forlate bilen og fortsette med buss eller tog. En forferdelig tanke!

Endelig kom vi frem til grensen, og kjørte forbi den lengste køen med lastebiler vi noen gang har sett. Om ingenting annet så hadde vi lært at Tyrkia og tyrkerne var mye mer enn travle Istanbul, hvor penger betydde alt. Langs veien møtte vi blide mennesker som på egen oppfordring kom til vår unnsetning, uten å forvente noe tilbake.

Da bilen måtte stå stille på grenseovergangen var det som om bremseklosser og tromler smeltet sammen i en eneste herdet masse som så vidt kunne rives fra hverandre igjen. Var dette slutten for ladaen?

Gorgestan

2012-09-23T00:25:00.001-07:00

Med en gang vi hadde kjørt over grensen til Georgia ble det mer fjell, slik vi hadde sett for oss. Det var bare 50 km fra grensen til Tblisi. Vi hadde booket hotell på nett på forhånd, ved Freedom Square, hvor gamlebyen møtte det nye sentrum. Til en god pris hadde vi fått en studioleilighet over to etasjer med ikke mindre enn seks sengeplasser, så det ble god plass.

Vi tilbrakte to og én halv dag i Tblisi. Det var som å komme til en gammel, europisk by, til tross for at vi fortsatt var i Kaukasus. Ikke minst minnet gamlebyen veldig om byer som Praha. Den er stor og sjarmerende, til dels falleferdig, men tilpasset turisme på godt og vondt. For første gang på turen var vi et sted med andre turister. Her var det europeere, iranere, russere og diverse. Det var også mange som kunne engelsk. Det var masse å se på, falleferdige gamle hus og kirker, snåle restauranter, gallerier og herberger, butikker med suvenirer, håndverk, ikoner, vin og kunst. En gondolbane gav oss flott utsikt over byen. Vi valgte å gå ned igjen, og godt var det, for gondolbanen stoppet og de stakkars reisende ble hengende der en god stund. Veien ned minnet om Skansen i Bergen.

Den georgiske vinen er upåklagelig, og vi tok med oss noen flasker av den. Helt tilfeldig traff igjen Ingrid og hennes iranske venninne som vi møtte i Baku!

I Tblisi var det flere tiggere enn vi har sett på resten av turen, men det var varmende og se at de ble tatt godt vare på av sjenerøse forbipasserende. Vi prøvde også lokale gryteretter, og den berømmelige ost-i-fetbrød: Kachapori.

Etter noen tusen kilometer med steppelandskap på turen var det en god avveksling å kjøre videre i det fjellrike Georgia. Vi kjørte ca. 350 km gjennom landsbygd mellom åser og fjell. Etter hvert begynte en kraftig nedstigning mot en stor elveslette mot Svartehavet, en del av Georgia med subtropisk klima. Her minnet landskapet om tropene, med en voldsom frodighet og til og med palmer! Var vi i Barbados?

Vi kom frem til byen Batumi sent på kvelden, hvor vi fant et lite hotell, før vi tok en liten kveldstur i byen. Dette var en helt ukjent by fos oss, ca. 10 kilometer fra den Tyrkiske grensen. Det var en stor overraskelse! Her var det Radisson designhotell med casino, nyoppført Trump Tower med pariserhjul på toppen, lyssatte fonteneshow med musikk, og avenyer med palmealleer og fancy nattbasar. Kunne ha vært Las Vegas eller Monaco, men dette var

Batumi, et sted vi aldri hadde hørt om! Det er vel nettopp en slik forutsigbarhet som gjør turen spennende, på godt og vondt.

Også denne gangen fes vi over grensen, hvor det var en enkel drive-through kontroll.

Baku!!

2012-09-19T00:19:00.000-07:00

E du morsom!? Ved kontrollen på havnen skjønte vi fort at dette var et land der i alle fall en del kunne engelsk. Da politimannen fikk vite hvor vi kom fra smilte han bredt og sa: ” Norway, yes yes. Do you like Breivik?” Litt ille berørt måtte vi ta sterk avstand osv.

Etter å ha opplevd den skrudde fantasibyen Ashgabat, var førsteinntrykket av Baku at dette var en mer ”normal” by. Man fikk følelsen av å komme til for eksempel Istanbul, der moskeene var byttet ut med en håndfull funky skyskrapere. Mobilene våre virket igjen, og det var tilgang til internett. Folk var hjelpsomme og imøtekommende. I liket med Ashgabat var det nærmest ingen tiggere å se.

Denne byen har det meste, og vi har ingenting i mot å reise hit ved en senere anledning også!

Den første dagen dro vi rett på kjøpesenter, før vi ruslet langs strandpromenaden. Det viste seg at Påls tidligere kollega, Ingrid, og hennes iranske venninne også var i Baku, så vi møttes for en kaffe.

Etter en tur i den hektiske hovedgaten tok vi undergrunnen til gamlebyen, hvor vi ble møtt av flotte suvenirbutikker og tradisjonelle restauranter.

Dagen etter dro vi til en av de få basarene i Baku, Tezze Basar. Den var ikke spesielt stor eller kvinnevennlig, men rommet alt fra grønnsaker, levende dyr, verktøy, utstoppede ulver og alskens skrot.

Vi fant også byens mer trendy strøk, med moteriktige klesbutikker, kontinentale uterestauranter og flotte parker. Den siste kvelden, 15.09, planla vi å tilbringe på den snurrende restauranten i TV-tårnets 67. etasje. Vi ble geleidet opp av hovmesteren, som forklarte ”this is a very old building. It was built in 1984!” Vi avrundet kvelden med forlovelse.

Morgenen etter dro vi nordvest mot byen Ganja, der vi overnattet. Det er for tiden en spent situasjon med Armenia, slik at militærets tilstedeværelse langs veien og i Ganja var meget synlig.

Fra Baku til Tblisi i Georgia er det knappe 500 km, så dagen etter, 17.09, fes vi over grensen.

Reisen så langt!

2012-09-18T08:18:00.002-07:00

Da har vi kjørt ca. 7 500 kilomet så langt!

Over det Kaspiske hav

2012-09-18T06:51:00.001-07:00

Heldigvis var det overskyet vær, 11. september når vi og vår nye guide forlot Ashgabat klokken 07:00. Hotellet hadde smurt oss en fin lunsjniste. Naghmeh hadde blitt kraftig matforgiftet kvelden før, og var et vrak.

Den nye guiden hadde blitt fortalt av Aleksander at vi likte å kjøre rolig. Dette tok han meget bokstavelig, og selv på de fine veiene, med flere kjørefelt kjørte han i knappe 70 kilometer i timen. Han hadde det ikke travelt, og var villig til å ta mange nok pauser. Han delte til og med sin mors hjemmelagde brød med oss.

Planen var å kjøre de 600 kilometerne tilbake til Turkmenbashi og se om vi kom oss med en av lastebåtene som gikk fra havnen til uregelmessige tider. Mosa var sikker på at vi måtte bli en natt i Turkmenbashi, og hadde derfor bokket en annen guide for oss der. Vi ankom havnen klokken 17:30 og fikk høre at lastebåten som var der muligens kunne ta oss med, men at vi måtte vente til den var ferdig lastet for å se om det var ekstra plass. Det hørtes lovende ut, og guiden var sikker på at vi kom oss av gårde med båten. Siden vi hadde lest hvordan mange måtte vente i flere dager ved havnen, var vi lykkelige. Guiden fra Ashgabat overlot oss til guiden fra Turkmenbashi, 18 år gamle Mr. Azad, som skulle være sammen med oss de siste timene før vi reiste videre.
Mr. Azad kunne godt engelsk, og fortalte oss at han studerte ved universitetet i Kypros, og at han var hjemme på sommerferie nå, og hadde tatt seg en ekstra jobb som guide. I sine flipp-flopps sprang han frem og tilbake mellom oss og politiet ved båtkaien, og rundt klokken 10 kom han med den skjebnesvangre nyheten: båten kunne ikke ta oss med. Neste båt skulle frakte ”dangerous goods” og kunne heller ikke ta oss med til Baku. Dette var ikke eneste problem. To menn fra transportministeriet hadde møtt oss på havnen og tatt fra oss immigrasjonspapirene, siden de trodde vi skulle om bord på båten. Dette betydde altså at vi ikke lenger hadde oppholdstillatelse i Turkmenistan.

Mr. Azad, ganske fortvilet, beklagde situasjonen og forklarte at vi ikke kunne kjøre ut av havnen, men være der til en eller annen båt var villig til å ta oss med, og at ved overnatting på hotell kunne vi risikere arrestasjon, hvis det ble oppdaget at vi ikke hadde oppholdsbrevet fra politiet. Han la til at han ikke skjønte hvordan vi skulle bli værende der sånn uten videre, men at han skulle komme tilbake på morningen, goodbye.

Vi bestemte oss for å ikke tenke noe som helst over situasjonen vi hadde havnet i, og bare rulle ut soveposen og sove sittende til dagen etter, og håpe på en bedre dag. Ikke helt ideelt å være fanget på parkeringsplassen på en lastebåthavn, med en masse lastebiler, ingen do eller mat (annet enn vårt eget lager).

Idet vi hadde rullet ut soveposen i bilen dukket Azad opp igjen. Han hadde snakket med Musa i Asghabat, og de hadde funnet ut at de likevel skulle ta oss med til et hotell. Det hele så med ett lysere ut, om ikke annet slapp vi en natt på havna. Vi hoppet inn i Azads splitter nye, hvite Toyota Landcruiser og kjørte til byens finere hotell.
Morgenen etter ble vi på nytt hentet av Azad og kjørt ned til kaien. Der fikk vi personlig møte styrmannen som sa seg villig til å ta oss med. Når båten gikk, visste imidlertid ingen. Vi satte oss i venterommet sammen med andre passasjerer. Da klokken nærmet seg 13:00 bestemte vi oss for å prøve kantinen på kaien. Tydeligvis var det lunsj for alle havnearbeiderne også. Hele kantinen var fylt opp med unge, hormonelle menn i kjeledress som proppet i seg kjøttsuppe, brød og brus. Vi bestilte det samme, ved å peke. Naghmeh holdt seg imidlertid unna kjøttet da hun fremdeles ikke hadde kommet seg etter matforgiftningen.
Da vi satte oss i venterommet igjen, viste det seg at det var flere som hadde ventet lenge på å komme seg på en båt. En ivrig lastebilsjåfør fra Bulgaria fortalte oss at han hadde ventet i snart to døgn på kaien, og at det var uvisst når han fikk reise videre. Trolig hadde han kjørt fra sitt hjemland til Kirgisistan, og var nå på vei tilbake. Turen hadde vart i 20 dager. Han forklarte oss på litt tysk, engelsk, spansk og rusisk, at han hadde vært lastebilsjåfør i mange mange år, og reist nærmest overalt. Hans favoritt land var, uten tvil, Danmark. Han fortsatte å gi oss tips om gode og dårlige veier, etter å ha hørt om reiseruten vår.

Da klokken nærmet seg 16:30 fikk vi beskjed om at vi ENDELIG kunne kjøpe båtbillett. Dette var en egen prosess, hvor vi måtte gå mellom fire instanser, og til slutt, en lang utsjekking. Det var rundt 25 passasjerer som skulle bli med båten, men vi var de eneste med bil. Passasjerenes flatskjermer, tepper og vannmeloner ble utklarert av landet. Vi fikk kjøre om bord, og lirket ladaen inn mellom noen jernbanevogner. Idet vi stoppet motoren kom kapteinen, ”money, money!” Overfarten kostet 100 USD pr. person, slik vi hadde lest om på forhånd. Mannskapet tjente noen ekstra kroner ved å leie ut lugarene sine til passasjerene, og vi overtok en romslig, fiks ferdig innredet lugar med DVD-filmer, klær og det hele. Båten lå fortsatt til kai da vi sovnet ca. halv ett. Imens hadde mannskapet og et par soldater fest og danseoppvisning på dekk.

Kl. 15 dagen etter la båten til kai i Baku, og seilasen med ”Akademik Topshubashov” var over.

Ashgabat - City of Love

2012-09-15T22:29:00.001-07:00

Da vi kjørte inn i Asghabat skjønte vi at dette var en by med velstand og orden. Mer om byen senere. Vi ble tatt med til hotellet som var bestilt for oss, Ak Altyn Otel. Det var dette hotellet som var blitt foreslått for oss, og som vi hadde takket ja til. Men etter å ha undersøkt nærmere på internett virket det ikke spesielt tiltalende, og vi spurte om å få bytte. Svaret var ryddig og greit: Nei.

Ved ankomst må alle som besøker Turkmenistan registreres på politistasjonen. Ved hotellet ble vi møtt av Mosa, som skulle ordne med dette. Han ble kaldt Major og jobbet i ”reisebyrået” Ayan. Siden vi ikke hadde de nødvendige passbildene med oss til denne registreringen fikk vi en frist på halvannen time til å ordne bilder på basaren og levere disse i resepsjonen, så skulle noen komme og hente de og passene våre. Vi tok opp problemstillingen med mobiltelefonene våre, som ikke hadde virket siden vi kjørte inn i landet. ”Det kommer de heller ikke til å gjøre” lød svaret. Han la så til at myndighetene selvsagt var i ferd med å ordne opp i dette problemet, men at det var urealistisk å håpe på at dette ville bli ordnet i løpet av de fire dagene vi skulle oppholde oss i byen. Før han ønsket oss et trivelig opphold og dro videre ønsket han imidlertid å få en kortfattet oppramsing av hva vi hadde tenkt å gjøre og se i Ashgabat.

Hotellets internett virket heller ikke. Vi var dermed avskåret fra all kontakt med omverdenen, foruten postkort. Vi dro til Roski Basar og fikk ordnet oss med passbilder, men somlet litt på basaren og var sent ute til den nevnte fristen. Da møtte vi på Mosa igjen, som var i samme strøk, tilfeldig eller ikke. Han informerte oss om at vi kunne komme på Ayans kontor dagen etter, klokken 12:30 for å betale for hotell, guide osv.

Det tok oss ikke lang tid å skjønne flere ting angående Ashgabat. For det første, verdens tryggeste by så lenge du holder deg inne med presidenten og hans flotte lover. For det andre, mat, klær, drosje og alt du måtte ønske deg koster 10 ganger mindre enn hjemme. En liter bensin koster, tro det eller ei, 1 krone og 22 øre! Drosje på mellom 10-20 minutter kostet mellom 10 og 20 kroner. Og verdens herligeste tepotte kostet hele 12 kroner! For det tredje, Ashgabat er en verdens mest gjennomtenkte og ekstravagante by. Store grønne parker, fontener som lyste opp i grønt, blått og lilla på kveldstid, statuer i gullbelegg, brede rene veier, praktfulle bygg i marmor, glass og flotte ornamenter. Likestillingen virket dessuten ikke så halvverst heller. Kvinner vandret ute på høye heler på kveldstid, tok delte drosjer og var mer enn synlige i arbeidslivet. Den mest sette biltypen i byen var nye Land Cruisere. Ingen kunne begripe at noen fra Europa, hvor de var rike, skulle kjøre rundt i en gammel Lada Niva. Ikke at vi kjørte rundt i den i selve byen, hvor vi kunne unne oss en aircondition drosje til knappe 10 kroner.

Det må likevel legges til at Ashgabat, i likhet med resten av landet, ikke er turistvennlig. Trolig fordi de ikke er interessert i at utenforstående skal blande seg i det lokale. Noen av årsakene er alt nevnt, men det viktigste vil nok være muligheten til å disponere egne penger etter eget ønske. Dette var ikke en mulighet. Ikke bare var det umulig å ta ut med visa-kort i de store bankene, det var heller ikke mulig å veksle inn annen valuta, stort sett, enn dollar. Kun én bank i hele byen tilbød uttak via skranke. Vi kan eksemplifisere dette nærmere ved en egenerfart opplevelse. Tilfeldigvis vandret vi rundt i hovedgaten, hvor butikkene hadde tatt slutt, og hvor de offisielle byggene hadde startet. Nedover veien for hvor vi stod, kunne vi se det glitrende presidentpalasset. På det tidspunktet visste vi imidlertid ikke hvilket bygg dette var. Mosa hadde tidligere understreket klart og tydelig at vi ikke kunne ta bilder av presidentpalasset.

Det ble nå slik, da vi sto der og prøvde å få tak i drosje, at vi tok en og annen bilde nedover gaten. Selvsagt gikk det ikke bra….. Plutselig var det tre menn som kom springende mot oss fra den andre siden av gaten, med walkitalkis. Den ene ropte og kjeftet. Angivelig var det presidentpalasset vi hadde knipset, og de var rasende. Vi ble med over veien, skreket til, vi skrek litt tilbake, spilte dum og var villig til å slette bildet. Dette holdt ikke. De kontaktet kapteinen, og flere etterretningsagenter, som parkerte bilene sine langs veien. Vi ble truet med deportasjon og fengsel. Naghmeh kunne ikke dy seg og måtte spørre hvor i huleste hadde de tenkt å deportere oss?? Og for et lusebilde?
Uansett, til slutt, da alle 5-6 sinte menn hadde sett på alle bildene på kamera, notert passnummer, hotellromnummer osv, lo kapteinen godt av hele situasjonen og en halvtime senere var vi frie til å gå.
Vi gikk, og gikk, og tok ikke flere bilder uten å spørre trafikkpolitiet først.

For alle basarelskere er det greit å vite at Sentral-Asias største basar ligger noen få kilometer utenfor Ashgabat. Det er billig, det er variasjon og det er giga. Husk solhatt! Det du ikke finner her, finner du ingen steder. Pål kjøpte seg sin kuleste hodelykt for 10 kroner her. Det var selvsagt Naghmeh som gikk bananas, og gikk så langt som å kjøpe julegaver.

Etter fire varme dager i Ashgabat, var det på tide å møte den neste guiden som skulle føre oss tilbake til Turkmenbashi, hvor vi skulle ta lastebåt til Baku.

Boken "Ruhnama", skrevet av presidenten...

Steppe on it!

2012-09-14T22:36:00.000-07:00

Etter en natt i Aktau dro vi videre så fort vi kunne den 4. september. Vi hadde avtalt å møte på grensen morgenen 6. september, og hadde hørt at veien var dårlig. Det viste seg at dette bare gjaldt de siste 50 km før grenseovergangen. Vi kjørte så langt vi kunne, og greide oss med noen timers søvn i bilen, slik at vi skulle være tidlig på plass på grenseovergangen.

Tidlig neste morgen var vi blant de første på plass på grensen. Der ble vi som avtalt møtt av vår mann Aleksander. Den turkmenske stat krever at alle som skal inn i landet må følges av en ”guide” fra man kommer inn i landet til man drar igjen. Det eneste unntaket er dersom man oppholder seg i hovedstaden Ashgabat. ”Aleksander speaks simply english” hadde vi fått høre. Aleksander verken snakket eller forstod ett eneste ord engelsk, men virket ellers som en trivelig type. Han virket dog veldig ivrig på å komme seg tilbake til Ashgabat. Den første bosettingen vi kom til etter grensen var Karabogas eller Bekdash, en fraflyttet industriby fra sovjettiden. Aleksander ville nødig la seg hefte av annet enn de obligatoriske stoppene på checkpoints langs veien, og til og med her la han for dagen en mektig utålmodighet. En strekning langs de kaspiske hav, som i Lonely Planet var beskrevet som den vakreste strekningen i landet, ble unnagjort i et slikt tempo at vi ikke skjønte før etterpå at vi hadde kjørt der.

Vi fikk likevel innvilget en kort stopp i ei sjappe langs veien for å få tak i noe mat. Dette var en butikk med helt klart intim atmosfære, mor og sønn drev forretningene fra en seng midt i rommet mens de tygde solsikkefrø. Her var det bare å rive med seg noe mat, spise fikk vi gjøre i bilen. Vi valgte en hermetikkboks med bilde av en ku.

Veiene i Turkmenistan var av alle varianter. E første 50 km etter grensen var helt ubrukelige. Ellers gikk det fra veier hvor man kunne holde 60-80 km/t dersom man var på hugget til å bremse ned og svinge utenom hull i veien, til helt flotte veier. Med 800 km til Ashgabat var det klart at vi måtte overnatte et sted på veien. Etter en hel dags kjøring på en boks leverpostei var det svært velkomment da guiden svingte av til havnebyen Turkmenbashi. Der tok han oss med til Turkmenbashi internasjonale flyplass, oppkalt etter far sjøl, ja nettopp, Turkmenbashi. Rett utenfor den grandiose terminalbygningen, under portrettet av den store leder, stoppet han. Aleksander snakket russisk og gestikulerte, og kom med det eneste engelske ordet vi hørte han si: ”Tent!” Ville han at vi skulle sette opp telt her, på flyplassen? Dette var det rareste… Vi foreslo hotell. Aleksander skvatt inn i bilen, og vi tok av gårde igjen. Vi stoppet ikke før 200 km senere, i byen Balkanabad. Her tok han oss med til et hotell som i det ytre så storslagent ut. Dette skulle ifølge Lonely Planet være landets beste hotell, som merkelig nok var plassert på et sted ingen besøkte. Rommene var stusslige, men etter soving i bilen, grensekryssing og å ha kjørt halve Turkmenistan på en boks kupostei, var det godt med en seng.

Neste morgen var det på´n igjen, med en dags kjøring til Asghabat. Landskapet var for det meste steppe og halvørken, men en del fjell. Det var ikke særlig mye bosetting å se, og lite jordbruk. Her og der var det ulike typer moderne industri.

Aktau

2012-09-14T10:32:00.000-07:00

Neste etappe for oss var å komme oss videre sørover mot Turkmenistan. Vi dro fra Atyrau morgenen 02.09, og hadde da fire dager på oss til å kjøre de 1200 kilometrene til grensen før visumet vårt gikk ut. Vi visste at vi nå kjørte ut i et område med dårlige veier, lite bensinstasjoner, telefondekning og annen infrastruktur. Vi fylte opp tre jerrykanner med bensin og én med vann, og bunkret opp med rikelig med mat. Etter 120 km på bra vei slo vi leir, og tenkte å kjøre de resterende 350 til Aktau dagen etter. Men da ble det slutt på moroa. Asfaltveien forsvant, og det som gjenstod var et mareritt av en vei som var slitt helt ned til steinfyllinga. Selve veien var derfor som ei steinrøys. Det beste var å kjøre på sidene av veien. Det var det naturligvis flere som hadde tenkt, så her hadde det dannet seg dype hjulspor som svingte seg over vaskebrett, ned i dype hull og over berg som stakk opp av sanden. Det verste var ikke at veien var så dårlig, men at det var så langt. Vi klarte ikke å holde mer enn 15 km/t, og måtte ta høyde for at veien var like dårlig helt til Aktau. Med denne farten ville vi bruke ytterligere to dager til Aktau, selv om vi kjørte fra soloppgang til solnedgang. Å kjøre på denne veien i mørke ville det ikke være noen vits å prøve på. Av de få andre kjøretøyer på denne veien var de fleste lastebiler, som sneglet seg fram på samme måte som oss. Vi kjørte i ti timer på denne veien, før vi endelig kom inn på asfaltvei! Vi bestemte oss for å slå leir mens vi kunne leve i den tro at asfalten ville fortsette helt til Aktau.

Neste morgen dro vi så fort det var blitt lyst. Etter fem kilometer på den herlige asfalten var det slutt, og det var på nytt tilbake til husking, risting og støv. Etter 60 kilometer, som vi brukte over tre timer på, ble heldigvis veien fin igjen og vi kunne cruise inn mot Aktau. En by som var Atyraus storebror. I Lonely Planet beskrives Aktau som en av byene i det tidligere sovjet med merkeligst beliggenhet. En relativt stor by med ingenting rundt, og med hundrevis av kilometer til nærmeste bebyggelse av noen betydning. Det var jo også ganske spesielt at hovedveien hit var en krøttersti. Men byen i seg selv er blomstrende og moderne på grunn av oljevirksomheten.

Vi bokket oss inn på Aktau Hotel midt i sentrum og unnet oss byens store hamburger på Guns and Roses, som ikke kunne skilles fra en hvilken som helst engelsk pub. Etter to døgn på steppen var det godt med en dusj, kraftig mat og kaldt drikke! Av nytteprosjekter i Atyrau var det to ting som stod på programmet, nemlig å skifte termostat og ta ut dollar for bruk i Turkmenistan.

Atyrau

2012-09-13T22:24:00.000-07:00

Atyrau var det stikk motsatte av det vi tidligere hadde sett av Kazakhstan. Med sine praktfulle bygg, fancy biler og moderne restauranter var det helt på sin plass å tilbringe to døgn her. Først forsøkte vi å sjekke inn på et kontorbygg; damen i resepsjonen kunne ikke engelsk, men skjønte at vi var norske og var på tur til å slippe oss inn i Aker Solutions kontorer i bygget, da vi skjønte at dette ikke var noe hotell. Vi fant deretter frem til flotte River Palace Hotel. Vakten i porten mønstret bilen med tydelig skepsis. Men vi slapp inn, og lirket bilen på plass mellom en Mercedes og en Lexus.

Atyrau var en merkelig by, foruten flotte fasiliteter og offentlige bygg for å betjene oljeindustrien var det ikke så mye annet der. Det var en god del utlendinger der, på jobb for diverse selskaper.

For første gang på turen ble vi stoppet av politiet. Her hadde vi faktisk svin på skogen, for sjåføren Pål hadde sprunget ut og inn av bilen og hadde ikke tatt på seg igjen selen. Her måtte det ilegges ”straff”, og den pågrepne ble ført over i politibilen. En klekkelig bot på 15.000 tenge, ca. 700 kroner, ble utskrevet på en sigarettpakke. Denne summen ble kontant avvist av arrestanten, som da fikk pennen og mulighet til selv å foreslå en passende straff. Det var klart at den slags slumsete opptreden som her var utvist i trafikken ikke kunne gå helt upåaktet hen heller, så det ble enighet om en bot på 2000 tenge, ca. 80 kroner.

Ut av Russland!

2012-09-13T07:23:00.000-07:00

Som lovet kommer en etterskuddsvis oppdatering på hendelsene siden 30. august. Vi har rett og slett ikke hatt mulighet til å skrive siden da.

Den siste natten i Russland hadde vi innlosjert oss på hotellet/motellet med det noe illevarslende navnet ”Motorstop”. Navnet indikerte at man ikke oppholdt seg der med mindre man var tvunget til det av tekniske årsaker, men var slett ikke dårlig. De hadde til og med suiter. (Hvem bor på suite på motell?? Foruten oss da, se tidligere innlegg for beskrivelse.)

Så, morgenen 30. august stod vi opp kl. 5, og dagens tariff var klar: 480 km til den russisk/kazakhstanske grensen før transittvisumet vårt utløp ved midnatt. Et rask google-søk viste at oversittelse av visumet ikke er noe man ville risikere i Russland; man får da ikke forlate landet, men blir fengslet frem til man får en ny visumsøknad behandlet.

Landskapet mot grensen ble stadig mer steppe-aktig, veien var fin og vi hadde god margin. Vi hadde ikke spist frokost, og prøvde å finne noe på bensinstasjonene, men de var alle stengt. Etter en stopp ville ikke ladaen starte. Ville den ikke forlate Russland? Dette var ikke noe kritisk problem, vi dyttet den i gang igjen.

Vi ankom grensen i god tid før visumet utløp, og begynte med formalitetene på russisk side. Mens vi løp frem og tilbake med dokumenter, begynte motoren og bli faretruende varm. Ikke noe problem i seg selv, hadde vi bare kunnet stoppe motoren og la den kjøle seg ned… Men på grunn av dagens første tekniske svikt ville vi da ikke få start igjen… Kazakhstanske grensemyndigheter ville vel neppe godta at man kom skyvende på aldrende ladaer over grensen heller. Og hvis ikke de ville slippe oss inn, var det bare timer til det russiske visumet utløp, med de store ubehageligheter det ville medføre. Temperaturen nærmet seg faretruende 130 grader i ”reaktoren”. Vann begynte å sile fra radiatoren. Vi kunne se for oss motorstempler som ble varmere og varmere, før de smeltet sammen med sylindrene til en eneste rødglødende blokk av russisk stål. Med andre ord: topp stemning! Samtidig virket det som om de andre stemplene, de i hendene på russiske grensevakter, beveget seg ulidelig sakte. Situasjonen var fryktelig. Ut av Russland, frem til de kazakhstanske kontrollpostene… Skjemaer for immigrasjon, midlertidig import av bil, alt ble ordnet mens vi skottet engstelig mot en kaklende Lada Niva. Etter hvert begynte vi å se for oss hvordan bilen skulle dyttes over grensen.

Til slutt var vi endelig forbi den siste kazakhstanske grenseposten. Vi truet ladaen noen hundre meter inn på kazakhstansk territorium, før vi stoppet motoren i en nedoverbakke, slik at vi lett kunne få start på den igjen, etter at motoren hadde fått kjølt seg ned. Ambisjonen, som viste seg å være urealistisk, var å kjøre bilen en 200 kilometer til nærmeste by, som var Atyrau.

Etter en god stund var det klart for restart, med nedslående resultat. Ladaen var ikke i nærheten av å være startvillig, selv etter kraftig dytting i unnabakke. Dette så ikke lyst ut: foran oss lå endeløs kazakhstansk steppe, bak oss et land vi ikke lenger hadde adgang til. Pål gikk de få hundre meterne tilbake til en politipost ved grensekontrollen. Var det noen der som kunne hjelpe oss å kontakte noen som kunne ta oss på slep videre inn i Kazakhstan til et verksted? Njet.

På en liten kafe ved opptil grenseovergangen var et en dame som kunne få tak i en mekaniker, men det viste seg dessverre at han var full, og ute av stand til å bidra. Etter mye om og men, pruting og diskusjon var det en kazakhstansk grenseboer som sa seg villig til å til taue oss de 47 kilometrene til en ”mekanik”. Så vår gode venn ”Boris”, stor og godtspist, tauet oss inn i det forlatte land, og det var som en minisafari. På vår humpete vei kunne vi observere kameler, hester, kuer, geiter og en skilpadde. På slep bak en rusten Volga. Nei, dette hadde ikke blitt den triumfferd innover kazakhstanske sletter som vi hadde sett for oss.

Volgaen med Ladaen på slep karret seg de siste metrene inn i Boris’ hjemlandsby. Det hele var som en scene fra” Borat”. Ekvipasjen svingte inn foran huset til den lokale ”mekanik”. Et uthus av tørket leire gjorde nytten som verksted. Men bak dørene av rustne jernplater skjulte det seg både smøregrav og talje i taket, så her var det nok blitt utført det meste innen bakgårdsmekanikk. På dette tidspunktet legger vi ikke skjul på at vi nærmest var sikre på at denne mannen, med kone og barn som lusket i leirhuset, hadde en liten glorie over sitt bilerfarne hode.

Selv om det nå var blitt sent på kveld strømmet det stadig til med naboer for å bivåne ”mekanik” i hans jobb under panseret. Det ble røykt og pekt, ulike diagnoser ble stilt fra de mange forståsegpåere. ”Mekanik” lot seg ikke affisere av slikt fjas, og arbeidet målrettet under lyset fra ei glødelampe og sigarettglørne til hele nabolagets velforening.

Etter en time eller to slo ”mekanik” igjen verksteddørene, og Boris viftet oss inn i Volgaen. Klokken var da blitt halv tolv, så vi regnet med at arbeidsdagen var endt, og kanskje Boris skulle finne et hotell til oss? Vi stoppet ved et annet hus i landsbyen, hvor vi ble overlatt til en kvinne. Vi skjønte ikke stort, men Boris ville i alle fall at hun skulle ta seg av oss. I flippflapp sko travet hun bort til bilen i den mørke nattet og kikket inn i bilen der vi satt. Hun gliste stort og sa ”Hello!”. Skulle vi få sove her kanskje?

Hun vinket oss inn, mens tidligere sovende barn snart virret rundt oss fullstendig oppgiret over dette spennende nattlige besøket. Hun viste oss en PC, og vi skjønte tegningen. Ved hjelp av google translate kunne vi kommunisere på simpelt vis. Etter litt frem og tilbake ble det klart at ” mekanikk” mente vi måtte bytte toppakningen på nytt. Snart kom følgende melding på skjermen: ”But now you must eat”. Vi øynet håp om et nattlig herremåltid, og så for oss dampende kazakhstanske kjøttgryter. Vi hadde tross alt ikke spist annet enn en pose kanelgrifler hele dagen. Så kom resten av setningen: ”…car parts”. Hva var dette? ”But now you must eat car parts”?? Vi skjønte etterhvert at det her hadde skjedd noe rart i oversettelsen, og at det ikke var ment verken et tilbud om en merkverdig kazakhstansk matrett eller en trussel, men at vi nå burde dra og kjøpe bildeler på basaren. Klokken var nærmere midnatt, men vi ble med Boris videre til den nattåpne basaren.

Boris stoppet utenfor et hus og ga seg til å hoie til en fyr kom ut og åpnet basaren: En container i hagen. Men der inne, i sirlig orden, var det stablet og hengt nye bildeler fra gulv til tak. Og deler til Lada var selvfølgelig ikke noe problem.

Rustet med ny toppakning dro vi tilbake til ”mekanik”. Til tross for at klokken nå begynte å nærme seg ett om natten var det full sving i motorrommet, og støtteapparatet av nysgjerrige, men nok ikke særlig hjelpsomme naboer var ikke blitt mindre. Ved hjelp av en mimeforestilling forklarte vi at bilen ikke behøvde å bli ferdig i natt. Kanskje vi alle sammen skulle ta oss noen timers søvn? Dette ble det enighet om, og vi Boris kjørte oss til et én og enhalvstjerners hotell i nærheten. Rommet luktet av skumle kjemikalier, som tydeligvis ikke hadde tatt knekken på småkrypene under sengen. Det var nesten så det hadde vært bedre å sove stående. Vi proppet i oss en rullekake fra Volgograd og sovnet.

Neste dag måtte vi vente noen timer på at bilen skulle bli klar. Vi kjøpte brød, pålegg og hoppemelk fra butikken like ved. Deretter satte vi oss på den lokale kafeen og drakk te, mens vi så på eierens datter som kastet opp ut av døren. Klokken to var bilen klar, og vi kunne fortsette videre mot den nærmeste byen på disse kantene av Kazakhstan, Atyrau.

We are alive....

2012-09-04T09:45:00.002-07:00

Dette blir et symbolsk innlegg av det korte slag, da vi er helt kake.

Vi er nå, etter om og men, i byen Aktau, sørvest i Kasakhstan. Det har vært hardt, tungt, langt og slitsomt, så Kaz er alt det lover å være!

God natt kjære lesere, vi lover å komme sterkere tilbake i Ashgabat, og skrive alt om de "herlige" opplevelsene her! Tips: det er grenseovergangen som er trilleren.

N

Volgograd

2012-08-29T10:38:00.000-07:00

Veien til grensen var noe smal og grusete, og det var ved flere anledninger vi måtte se på hverandre og lure på om vi hadde kjørt feil og var på vei inn i en gammel og forlatt landsby. Det hadde vi tydeligvis ikke, og etter litt kjøring i steppeområdet, åpenbarte grensekontrollen seg. Vi var nummer fem i rekken. Etter halvannen time var vi ferdig sjekket og inne i Russland!

Litt ut på kvelden ankom vi Volgograd, bedre kjent som Stalingrad, og det var ikke i tvil om hvem som hadde vært stjernen i denne byen nei. Stalin var over alt, men i steinform. Av en eller annen grunn var de bedre hotellene i sentrum fullbokket. Vi var bestemte på at vi trengte luksus (les Naghmeh), etter lange dager med lang kjøring, dritt hotell og camping, bestemte vi oss dermed for å finne et hotell litt utenfor sentrum. Valget falt naturligvis på Apelsin hotell, hvor vi bokket oss inn på en suite til herlige 600 NOK. Rommet var innredet i marokkansk stil, med gang, toalett, stue og stort soverom. Det var en herlig natt, men dessverre måtte vi bokke ut dagen etter fordi det skulle være inspeksjon av noe slag på hotellet. Heldigvis henviste de oss til sitt søster-hotell som lå enda lengre unna byen. Der bokket vi også en suite. Denne gangen var innredningen av en mer, som Pål sier, kaffelatteaktig art, med rolige brune toner og glass.

Vi tok drosje inn til sentrum og subbet rundt i den gamle, og noe slitte byen. Det var imidlertid flotte restauranter med fancy menyer på over 25 sider, med alt fra italiensk, tyrkisk, japansk, thai, russisk, og franske retter.

Nå tar vi en rolig kveld før innspurt til Kasakhstan i morgen! Deadline kl 00:00 da transittvisumet går ut! 480 km drive...........

Natt i grensebyen

2012-08-29T10:27:00.001-07:00

Natten i grensebyen (hvis navn vi har fortrengt) ble ikke særlig behagelig, så tar med et par ord om det. Hotellet var et merkelig etablissement der det ikke var blitt kostet på så mye som en spiker siden glasnost. Den manglende trivselen på rommet ble imidlertid raskt overskygget av myggen som svermet rundt oss der inne. Vi la oss med laknene over hodene som noen mumier. Hvilke kroppsdeler som i løpet av natten hadde vært for dårlig dekket viste seg raskt neste morgen. Pål hadde dårlig dekning på høyre siden, og fikk en slags sammenhengende perforering fra øret til hoften. Noen stikk i ansiktet og pannen gjorde at han dagen etter så ut som en kvisete tenåring som gledet seg stort til konfirmasjonen.

Bilder fra Kharkiv + +

2012-08-28T23:43:00.000-07:00

Kharkiv - Byen for weekend-shopping, men vi var der på en søndag!

Camping og opplevelser langs veien øst for Kharkiv, før grensebyen:

Nesten ute av Ukraina

2012-08-27T08:28:00.000-07:00

Etter en natt på flotte hotell Aurora tok vi en runde i sentrum. Det var et motemekka. Vi kjørte deretter ut av byen og campet ved et idyllisk vann øst for Kharkiv. I dag tidlig dro vi videre mot grensa, og nå har vi kommer til en grenseby på grensen Ukraina-Russland. Her må vi være en natt, siden visumet først gjelder fra i morgen. Det er så ille det høres ut som, bare verre. Hotellet vi ble henvist til ligger like ved en leninstatue og så først ut til å være helt forlatt. Vi fant ingen restaurant her, det nærmeste vi kom var et slags lekeland for barn, hvor de serverer fiskeburgere såvel som øl og sprit. Vi sitter nå og nyter det trådløse "internjet" mens vi i det lengste å gå tilbake til hotellet. bilder kommer senere... P.

Camping øst for Kiev

2012-08-25T12:38:00.000-07:00

Planen igår var å komme seg ut av Kiev og et stykke videre østover i Ukraina. Først hentet vi bilen hos Lada-forhandleren, som hadde fått byttet toppakningen til rasende billige 1700 kr. Det var likevel litt spesielt da Lada forhandleren med oppriktig interesse spurte hvorfor i alle dager vi hadde valgt Lada.

Neste steg var å komme seg ut av byen. Dette var i prinsippet bare å følge skiltingen til Luhansk, men det skapte noe forvirring at Luhansk ifølge skiltingen befant seg både østover og vestover. Da vi trodde vi var på rett vei viste det seg at vi var på full fart mot Tsjernobyl, noe vi ikke hadde lyst til.

Det endte likevel med at vi kom oss et stykke øst for Kiev - ca. 5 mil - før vi fant en furuskog å campe i. Kveldens meny ble chili con carne-stridsrasjoner. I løpet av natta ble det sterk vind, hagl, lyn og torden, men morgenen kom med solskinn og god telt-tørk.

I dag har vi kjørt 450 km videre østover. Veiene er veldig bra, og det er mindre trafikk enn i Polen. Det største problemet på veiene skal visstnok være trafikkpolitiet, som skal være svært ivrige etter å fiske inn bestikkelser, men ellers ikke på nevneverdig måte bidrar til trafikksikkerheten. Heldigvis har vi ennå ikke blitt stoppet av dem, ladaen er vel ikke noe fristende bytte... Det ordentlige politiet (militsia) stoppet oss for sjekk da vi ble observert i Kharkiv mens vi kjørte rundt og kontaktet tilfeldig forbipasserende på gaten på jakt etter hotell. Landskapet videre østover bestod av åkerlandskap og veikroer med all verdens temaer.

Nå har vi kommet oss til Ukrainas nest største by Kharkiv. Meget trendy by!

Kiev du Kiev

2012-08-24T02:59:00.001-07:00

Da vi ankom Kiev for to dager siden, virket byen kaotisk og uoversiktlig. Folk kjente ikke sin egen by, og det dyre hotellet, Lybin, var ganske crap. Vi var ganske sikker på at Warzava var en langt kulere by. Riktignok hadde vi tatt en liten tur ned til hovedgaten, Khreschatyk, og skjønt at det burde være mer til denne byen....

Dagen i startet vi med å finne et Lada-verksted hvor vi kunne skifte toppakning. Dette søket besto i å kjøre etter taxisjåføren Alexander (som så noe dopet ut?) ut av Kiev by. Alex, som sikkert er en potent sjåfør, ledet veien i sin Hyundai og vi etter i Nivaen. Turen startet bra, og Alex blinket når han skulle skifte felt og sørget for at vi hang med i jungeltrafikken. Men etter kort tid glemte han at han hadde oss bak seg og satte opp farten. Han sluttet også å blinke når han skulle svinge og skifte felt. Med andre ord, vi klarte å henge med, med livet som innsats. Forøvrig stoppet Alex rett ved motorveien, for å gjøre ”ett eller annet” ved en undergangsvei.

Mekanikeren i Super Mario-drakt virket proff og skulle få bilen ferdig for en rimelig peng til i morgen. Tilbake i byen bokket vi oss på det nyere hotellet Ibis. Deretter tok vi en spasertur i Shevchnka-parken, og så hvordan ukrainerne nøt litt ettermiddagsregn. Middagen tok vi i den gamle, bratte og nydelige gaten Andriyivsky uzvis (takk Kjersti). Anbefales for alle som er glad i lokalt håndtverk, historie og god stemning!

I dag var planen å trave langs hovedgaten. På vei ned ble vi i midlertid overrasket over mennesketog med flagg og opprørspoliti på rekke og rad nedover veien. Først trodde vi at det var politisk opprør på gang, og gamle damer ble nektet å krysse veien. Heldigvis var det bare uavhengighetsdagen! Hovedgaten var stengt for biler, og det var full fest med fargerike frakter og sang.

Nå er det nok på tide å hente bilen og kjøre videre. Kiev var en flott opplevelse!

N

Fra Warzawa til Kiev

2012-08-22T13:17:00.000-07:00

Vi likte oss godt i Warzawa, en fin og ren by. Vi og tok oss to dager der før vi tok fatt på neste etappe, til Ukraina. Vi dro fra Warzawa i går klokken 13, og tenkte vi skulle kjøre over grensen og campe der. Det endte med at vi kjørte over halve Ukraina, og ankom Kiev i dag klokken 11. Vegen var en eneste 700 kilometer lang rett strek gjennom krattskog og brakkmark.

For å finne Kiev må man ha tunga rett i munnen og svinge av riktig avkjørsel, ellers risikerer man å kjøre forbi hele hovedstaden. Med vegskilt på kyrillisk var dette en utfordring i seg selv. Neste problem var at de vi snakket med av byens innbyggere utmerket godt visste at byen hadde flere hoteller, bare ikke hvor de lå. Vi endte opp på et grovt overpriset blokk-hotell i beste sovjetstil.

Sverige til Warszawa

2012-08-20T01:24:00.003-07:00

Med solen over bilen, og fin flyt i trafikken var det ingenting som kunne stoppe oss. Vi sikret oss dopapir på Strømstad, og planla å kjøre de snaue 540 km til Karskrona og telte like utenfor. Nivaen ville det annerledes. Viftereimen hadde blitt slitt og sørget for koking i motoren. NAF sendte ut sin svenske representant, uten hell. Med andre ord, vi måtte telte 20 km sør for Strømstad, ved Tanum rasteplass.

Tidlig på lørdag, 18. August, dag to, ble vi tauet vekk fra rasteplassen av den svenske gubben. Det så ikke helt lyst ut for Sailing Niva Style….

Lykken snudde imidlertid da vi fikk kjøpt en ny og fresh viftereim! Da var det å gi full gass og kjøre til Karlskrona, og rekke siste innsjekking kl. 19:00. Vi hadde selvsagt våre tvil, da vi var usikker på om viftereimen ville hoppe av. Det gjorde den ikke, og kl. 18:35 sto vi klare i innsjekking på Stena Vision til Gdynia.

Turen videre til Warszawa, gikk imidlertid knirkefritt, men tok noen flere timer enn antatt, på grunn av, mye vegarbeid.

Feiringen av Pål sin bursdag ble noe rolig på GoldenTulip Hotel i sentrum med takeaway fra Dominos Pizza!

So Long Norway!

2012-08-17T05:21:00.000-07:00

Da er klokken 14:30, 17. august 2012. Bilen er ferdig pakket, ymse visum på plass, logoen til vår andre sponsor - visumhjelpen - på plass, og det er bare starten på reisen som gjenstår!
Første stopp: Karlskrona i Blekinge län, Sverige!
P.s. Vi skal være flinke til å blogge, og legge ut bilder.... uten å ta for mye i.

Solfilmsgruppen!

2012-07-10T10:56:00.001-07:00

Tusen takk til vår sponsor Solfilmgruppen som har lagt solfilm på bilvinduene! Dette vil halvere varmeproduksjonen, noe vi så absolutt trenger i alle fall i Kasakhstan og Turkmenistan.

Ellers har vi malt felgene på hjulene og lagt inn netting i taket bak i bilen. Da slipper vi nemlig å bruke bilplanet for oppbevaring av klær.

Solfilmsgruppen