Sideblikk

2016-10-23T20:24:00.003+02:00

Dyreliv i Bymarka

For ikke lenge siden begynte jeg i ny jobb som jeg trives veldig godt i. Å være miljøterapeut for enslige mindreårige flyktninger oppleves som meningsfylt for meg. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, og nyter denne følelsen i fullt monn. Miljøterapi foregår på ulike arenaer, på skole og i fritiden. I skolens høstferie tok vi for eksempel med et knippe ungdommer på tur i Bymarka. De kjedet seg når de ikke hadde planer på dagtid, og var glade for å treffe andre og være litt sosiale. Ungdommene er opptatte av å lære seg det norske språket og om norske forhold. Det blir gjerne gode og litt rare samtaler når man er ute på tur.

Jeg ble gående et stykke sammen med en gutt fra Eritrea. Han hadde mye både å fortelle og å spørre om, og var en spennende samtalepartner. Plutselig stoppet han opp ved noen hundespor i gjørma på stien, for å høre hvilke spor dette var. Han var ikke så godt kjent med hvilke dyr vi har i naturen vår, og lurte på om det fantes hyener her? Elefant, kanskje? Eller gris? "Nei da, det finnes ikke hyener i Bymarka" svarte jeg. "Heller ikke andre farlige dyr som spiser mennesker". Så lo vi litt mens vi gikk videre. Det var en strålende solskinnsdag, og mange glade fjes å se. Vi tok en god matpause på en rasteplass, og ryddet ordentlig etter oss da vi dro. Ingen skal se at du har brukt naturen.

Jeg er jevnlig bruker av marka vår, og glad for å vise den frem til nye brukere. De siste årene har jeg imidlertid lagt merke til et grisete fenomen som later til å bre om seg. Det handler om en utbredt trang til å gjøre fra seg når man er på tur, og bruk av dopapir som mange tydeligvis velger å la ligge igjen. På enkelte steder er det så tett med dopapir og annet avfall langs stien, at det med rette kan kalles "svinesti". Hvordan har det blitt sånn? Hvorfor har så mange blitt så likegyldige?

Da jeg var barn, lærte vi at det er viktig ikke å kaste fra seg søppel i naturen. Den som gjorde det, var et "natursvin", og det var veldig ille. Ingen ville være natursvin! Senere var det Blekkulf som satte normen blant den oppvoksende generasjonen. Hvem er det nå?

En søndagstur tidligere i år var jeg på Geitfjellet, i likhet med mange andre. Da overhørte jeg en far som ba sin femårige datter ta med seg litt dopapir og "gå på do" bak noen busker. Selv om jeg syntes det hørtes helt forkastelig ut, sa jeg ingenting - man vil jo ikke skape sosialt ubehag... Kanskje burde jeg være litt flinkere til nettopp det? Når foreldre lærer opp barna til at Bymarka kan brukes som et offentlig toalett, er det kanskje ikke så rart at det blir nettopp det?

Vi har hverken hyener eller elefanter i Bymarka, men tobeinte griser finnes det mange av.

2016-10-08T10:57:00.000+02:00

Om stort og smått, og den enorme smerten midt i mellom.

"Et barn er født med tre foreldre", leser jeg i Morgenbladet. Det handler om bioteknologi, om å forhindre videreføring av en type dødelig sykdom som arves gjennom gener i mitokondriene. I dette tilfellet har legene tatt ut kjernen fra morens egg og satt det inn i "eggeskallet" til et friskt donoregg, som så ble befruktet med farens sæd. Gutten som ble laget på denne måten, har nå blitt et halvt år, og har god helse, står det. "Hvordan er det mulig å gjøre så store ting med noe som er så smått", tenker jeg, og blir nesten litt svimmel.

Så kommer nyheten om at den bittelille mannen med de store tankene, Stephen Hawking, kommer til Trondheim neste år. Starmus-festivalen (som jeg aldri tidligere har hørt om, men som tydeligvis er viktig) legges til vår lille by i utkanten av verden noen dager i juni. Kloke hoder og berømte artister vil strømme til i hopetall, og det blir nok veldig spennende. Også Stephen Hawking, da. Med sine tanker og teorier om verdensrommet! "Hvordan er det mulig, å klare å tenke så mye om noe som er så stort", tenker jeg. Tanken på verdensrommets uendelighet er svimlende nok, og så abstrakt at jeg straks begynner å tenke på noe mer jordnært.

"Noe mer jordnært" kan være virkeligheten her og nå. De daglige rutinene, den hverdagslige tralten, menneskene man deler livet med, vær- og føreforhold, og luksusproblemer som hva man skal finne på til middag. Det føles godt og trygt å være inne i denne bobla. Her trives jeg godt, må jeg innrømme.

Men virkeligheten er mer, og den kan vi ikke unnslippe, har ikke rett til ikke å ta del i. En venninne poster en nyhetssak på Facebook, som utrolig nok ikke har vært veldig fremme i nyhetene. Nesten 100 barn drept i Aleppo siden fredag, leser jeg:

"http://www.attn.com/stories/11727/nearly-100-children-were-killed-aleppo-since-friday."

Dette trigger mer enn svimmelhet hos meg. Hvordan kan dette skje? Hvordan kan vi se på at dette skjer? Hvorfor i all verden beskjeftiger vi oss med ørsmå mitokondrier og cellevegger, i stedet for å hjelpe mennesker i den ytterste nød?

"Hvordan kan vi hjelpe", er det mange av oss som lurer på. Hva er det riktig å gjøre? Hvordan kan vi små mennesker forene kreftene våre slik at det nytter? Er det vanskeligere å finne svar på dette spørsmålet enn spørsmål om sorte hull og liv på fjerne planeter?

Svar utbedes.

When the going gets tough, the tough gets going...

2016-08-04T12:01:00.000+02:00

Se på denne storslåtte utsikten! Bildet er tatt på toppen av Hornelen, Nord-Europas høyeste sjøklippe. Hornelen rager 860 bratte meter over havet, og er tidligere besteget av et variert utvalg celebriteter som selveste Olav Tryggvason (sier lokalbefolkningen) og deltakere i 71 grader nord.

Vi er ikke så berømte, sønnen min og jeg, men bestemte oss for å ta turen uansett. Søsteren min bor med sin familie ved vannet som så vidt kan skimtes litt til høyre for midten på bildet. Fra stua ser de rett på Hornelens steile topp, og dette synet har lenge vært fristende. En dag skal fjellet beseires!

Vi startet med friskt mot og sekken fylt av mat, sjokolade og drikke. Det er tre løyper opp fjellet, og vi valgte den som ble nærmest for oss. På Hunskår går stien fra parkeringsplassen ved et lite hvitt kapell, via en liten skog til en påbegynt sherpavei. Her har man faktisk lagt store steiner på stien, som gjør det til en fryd å gå. Dessverre har de ikke kommet så langt ennå, og snart var vi ute i fuktig buskas og steil stigning på smal sti. Etter å ha brukt lang tid oppover, ble terrenget mer steinete og kupert. Vi passerte noen fjellvann, familier på tur med skrikerunger og turgåere som så ut til å sprette oppover fjellsidene. Det ble brattere og mer krevende å komme seg frem, med store steiner som måtte forseres og uoversiktlige omgivelser. Endelig skimtet vi toppen og målet for turen - trodde vi...

Det viste seg selvfølgelig ikke å stemme. Den ekte toppen var fortsatt et godt stykke unna - på bildet vises den i bakgrunnen. Vi var såpass slitne og sultne at vi tok oss en matpause på dette tidspunktet, og diskuterte hva vi skulle gjøre videre. Skulle vi si oss fornøyde med strekningen som allerede var tilbakelagt? Vi var jo både høyt oppe og nesten helt framme. Ingen kunne påstå at vi ikke hadde gjort en god innsats allerede? Men, så var det dette med å fullføre da. Vi var nesten ved målet, og det ville være kjedelig ikke å få med seg utsikten når vi først hadde kommet så langt.

Den siste dalen ble en prøvelse. Først måtte vi ned via en bratt steinur. Deretter en strekning som for så vidt ikke var veldig lang, men veldig steinete og tidkrevende. Enda en steinur ventet på det siste partiet, da var vi (les: mora) så slitne at vi nesten krøp oppover.

Stupet ned mot havet fra toppen kommer brått på, og det suger skikkelig i magen. For en følelse! For en mestring, for en seier! Da vi endelig var framme på fjelltoppen, virket tanken på at vi faktisk holdt på å ombestemme oss, helt urimelig. Denne opplevelsen var verdt turen. Det var svimlende, tidvis skremmende, særlig når mitt unge turfølge kom litt nær kanten.

Vi tok oss god tid til å hvile ut og ta bilder. Fem timer hadde vi brukt oppover, og det kjentes i hele kroppen. Sjokoladen ble spist opp. Vi trøstet oss med at det fortsatt lå sjokolade i bilen, så vi hadde noe å glede oss til etterpå.

Nedstigningen skulle vise seg å bli tøff, særlig for den eldste. Mine nye fine tursko var fortsatt ikke tilstrekkelig utprøvde, og det ble noen gnagsår. Føttene hovnet opp, og spesielt tærne ble tynte i de bratte nedoverbakkene. Vi avledet oss noe med å finne på og utføre aktiviteten "Tokemon Go" - være den første til både å oppdage og komme frem til neste røde T. Etter hvert ble det også litt kjedelig. Sønnen min fikk plutselig opp dampen igjen, han hadde uante krefter på lur. Så mens han sprang nedover mot bilen, kom mora langsomt etter med sine smertefulle tottelotter.

Heldigvis var ikke bilnøklene avglemt på toppen av Hornelen, så vi kom oss i bilen, skiftet sko og satte oss godt til rette. Sjokoladekosen ble det ikke noe av, siden sola hadde stått på hele dagen og smeltet godsakene. Det gjorde ingenting!

Det er ikke sikkert vi kommer til å gjenta akkurat denne turen, når vi vet hvor utrolig krevende og slitsom den var. Men erfaringen var verdt å få med seg. Jo tøffere utfordringen er, desto større blir tilfredsstillelsen over å beseire egen motstand.

2016-03-27T18:36:00.005+02:00

Skitur i påskefjellet

Vi har tradisjonen tro vært på hytta til foreldrene mine i fjellheimen noen dager i påskeferien. Til tross for at det er tidlig påske og mye snø, har skiføret vært til besvær i år. Det er vanskelig å treffe riktig valg av skismurning når det veksler mellom isete, harde løyper og myk råtten snø. I hvert fall når man som meg er lite opptatt av smøring, og mest opptatt av å komme seg ut og avgårde.

Jeg har vokst opp med hytteferier av svært dårlig standard. Det var verken innlagt vann eller strøm, det var trangt og det var utedo. Vi kunne ikke kjøre helt frem til hytta på vinterstid, men måtte gå et par kilometer på ski for å komme dit, opplastet med proviant, klær og utstyr for flere dager. Trangboddheten gjorde at det ble mye utendørs aktivitet, både på ski og akebrett, og noen ganger isfiske. I all slags vær. Det ble mange runder med frosne tær og nesetipper, og friske røde kinn. En herlig følelse, særlig etterpå!

For noen år siden bygget foreldrene mine ny hytte, og den inneholder alle bekvemmelighetene vi savnet under oppvekstens hytteturer. Alt blir så mye lettere når man slipper smelte snø til oppvask og tannpuss, være avhengig av stearinlys for å kunne lese påskekrim og spille yatzy, eller hutre utendørs på vei til og fra utedoen. Vi har det vi trenger og mer til, og alt er innen rekkevidde, innendørs. Vi trenger ikke være ute når det er dårlig vær en gang, eller gå på bakglatte ski i motvind.

Hvis vi ikke vil, da. Jeg fikk inn gleden ved å være ute og bruke kroppen da jeg var barn. Denne gleden husker jeg godt, og oppsøker gjerne. Jeg vil også formidle den til ungene, og den eneste måten å gjøre det på, er å komme seg ut. Vi må aktivt velge det som kan fremstå som slitsomt, og holde det ut en stund, så vil tilfredsheten og mestringsfølelsen dukke opp etter hvert. Jo dårligere smurte ski, og jo større motgang, desto større glede.

Men til neste år satser jeg på smørefrie ski.

God vår!

2016-03-22T22:03:00.000+01:00

Leftover lasagna

Om middagsmat og hverdager

Guttene våre liker rutiner. De liker å vite hva som skal skje, når det skal skje og gjerne at noe skal skje "fast". De vet at mange andre pleier å spise taco på fredager, og pizza på lørdager, og slik kan de godt tenke seg å ha det hjemme hos oss også. Min kjære og jeg er imidlertid ikke like opptatte av forutsigbarhet. Som et kompromiss bestemmer vi derfor middagsmenyen uke for uke, og skriver opp på en tavle på kjøkkenet. Det fungerer veldig fint når guttene er hos oss. Når vi er alene, går vi mer for innfallsmetoden. Det fungerer det også, stort sett. Men det er jo ikke alltid at det frister å handle, eller at vi har en klar formening om hva vi egentlig har lyst på heller. Luksusproblemer kan vi trygt si. Allikevel er vi såpass glade i mat at vi helst vil at det skal smake godt. Når det gjelder å finne på noe basert på det som allerede finnes i skuffer og skap, begynner jeg å bli ganske dreven. Noen ganger blir det skikkelig godt også, slik som dagens Leftover Lasagna. Jeg fikk lyst til å dele oppskriften her. I det minste får jeg skrevet ned så jeg kan lage noe som likner senere en gang :)

Ingredienser:
Kjøttsaus
1 gul løk
1 hvitløksfedd
1/2 boks mais
2 små rødbeter
1 gulrot
100 g kjøttdeig
olivenolje
1 ts Worcestershiresaus
1 glass Barilla pastasaus
1/2 dl vann
grovkvernet pepper

Ostesaus
2 ss meierismør
2 ss hvetemel
1 ts muskat
3-4 dl vann
50 g ost, f.eks. Cambozola eller blåmuggost

Lasagneplater (Barilla)
Ost til gratinering
Oregano

Fremgangsmåte: Kutt løk og hvitløk i små biter, og surr i olivenolje. Tilsett Worcestershiresaus, deretter gulrot og rødbeter i små terninger. Ha i kjøttdeig og stek videre, deretter mais. Kvern pepper over det hele. Tilsett så pastasausen med en dæsj vann, og la stå og surre i panna mens du lager ostesausen. Smelt smøret og rør inn hvetemel. Spe med vann, krydre med muskat. Når sausen er passe tykk, blander du inn osten til den smelter. Det passer med en ost som tåler litt sødme i sausen, både rødbeter, gulrot og mais gjør at kjøttsausen blir litt søt. Sett ovnen på 220 grader, fordel kjøttsaus i bunnen av en ildfast form og legg lasagneplater oppå. Fordel ostesaus over lasagneplatene, deretter nytt lag med kjøttsaus, plater, ostesaus, kjøttsaus. På toppen fordel revet hvitost og krydre med oregano. Stek midt i ovnen i 20-25 minutt. Server med bønnespirer. Kjempegodt!

2016-01-05T20:15:00.002+01:00

"Hva i all verden er dette da?", utbryter min kjære. Han holder en hvit liten ting i plast, med en gjennomsiktig og ganske støvete del under. Det som er fronten minner litt om en barberhøvel. Vi er i gang med å rydde og sortere i skuffer og skap, noe som gjerne skjer på denne tiden - i overgangen mellom et gammelt og et nytt år.
"Det er jo nuppenapperen jeg fikk fra farmor!" svarer jeg, både glad og overrasket. For hadde jeg ikke kastet den? Den var vel ødelagt?... Men neida, et lite trykk på knappen på siden, og den lille motoren durer i vei. Ganske imponerende i grunnen, med tanke å at den ikke har vært i bruk på flere år. Hva i all verden er en nuppenapper, kan man tenke. Og strengt tatt er det vel ikke rett ord for innretningen. Nuppefjerner kalles den nok, og er skapt for å fjerne nupper og lo på klær. Er det noe som dukker opp på klær rett som det er, er det nupper. Jeg går sporenstreks i gang med avnupping av yndlingsytterjakke i ull. Etter en halv times arbeid er den nesten så god som ny. Fantastisk!

Tenk om det fantes like enkle redskaper for å plukke av seg uvaner. Å nappe av seg suget etter sukker, for eksempel. I tiden etter jul er trangen til stadig å småspise påtrengende. Magen er så vant til å være velfylt at den buldrer høylydt lenge før lunsj. I dag skulle jeg ta noen telefoner på jobb, og måtte faktisk vente til etter spisepausen - jeg var redd støyen skulle høres i den andre enden av røret!
I likhet med trettiseks tusen (!) andre Facebookbrukere, har jeg registrert meg i gruppa "100 dager uten unødvendig sukker". Hittil har det gått bra å klare seg uten sjokolade og marsipan. Tross alt har jeg inntatt så store mengder av det den siste måneden, at jeg har rukket å bli ganske lei. Samboeren min synes hundre dager virker unødig lenge; kan jeg ikke heller nøye meg med godtefrie hverdager? Kanskje er det dette jeg lander på etterhvert. Men enn så lenge satser jeg på at jeg skal holde meg unna søtsakene.

Det er en økonomisk gevinst i det også. For noen år siden leste jeg at det ikke er uvanlig at et norsk hushold bruker opp til 20 % av husholdningsbudsjettet på godteri, brus og snacks. Det er mye! Tilbake til nuppenapperen. Etter avnuppingen av ytterjakken hadde alle smånuppene samlet seg til en liten ball inne i beholderen. Eller en stor nuppe. Jeg får tenke på den når jeg står foran fristelsene i butikken. Mye smått kan fort bli større, både på godt og vondt.

2014-12-25T16:50:00.000+01:00

Denne jula er det en ny "app" på Facebook, hvor man får oppsummert året sitt i bilder, og legger ut på profilen sin med en liten takk øverst - gjerne: "Det har vært et fint år, takk for at du har vært en del av det." Jeg så gjennom forslaget til mitt eget år, og valgte å slette innlegget istedet for å redigere og legge ut. For min del sa bildene veldig lite om hvilke inntrykk jeg sitter igjen med nå på tampen av 2014, og jeg synes også det var vanskelig å sammenfatte inntrykkene på en spesielt underholdende måte...

For dette året synes jeg har vært preget av at nød, fattigdom og kriser har kommet oss nærmere inn på livet. Og "hjemløshet" har blitt et begrep som opptar meg mer og mer. Det begynte kanskje da jeg var i Tyrkia i juni, og møtte volontørene som jobbet med syriske flyktninger i en tyrkisk by ved grensen til Syria. De unge jentenes fortellinger gjorde et sterkt inntrykk på meg. De handlet om barn og familier som måtte dra fra alt de hadde og kjente, til et sted de ikke var spesielt velkomne, og sette livene sine på vent - uvisst for hvor lenge. Ikke ulikt alle de barna som har blitt sendt ut fra Norge i løpet av dette året. Barn, som både er født her og har bodd her hele sitt liv, sendes til landet hvor deres foreldre kommer fra, men hvor de selv verken har en historie eller kjenner språket og kulturen. Disse ungene returneres ikke til et hjemland, men forvises tvert imot fra hjemmene sine. De blir hjemløse.

Syke, syriske flyktninger avvises av norske myndigheter. Norge tar imot et minimum av mennesker som flykter fra krig og nød. Jeg forstår det ikke. Har vi ikke plass til flere mennesker i dette landet? "Der det er hjerterom, er det husrom" fikk jeg høre da jeg vokste opp. Hvor har det blitt av hjerterommet? Har det blitt til et tomrom? Å være hjemløs kan sammenlignes med å være i et tomrom, en ikke-tilstand, i et fravær av trygghet, tilhørighet og handlingsfrihet. Uten et hjem for søvn, hvile og restitusjon, kan man ikke planlegge og bygge seg, kanskje ikke engang se for seg, en fremtid. Tiden krymper inn så det blir umulig å se stort lengre enn til neste måltid, neste natt.

Lille juleaften møtte jeg en gammel venn, som har blitt hjemløs. Han stod inne på et parkeringshus i sentrum og pakket tørkepapir i et blått skotrekk. Det viste seg at han hadde mista den ene skoen sin, og ikke kom seg noen steder i snøværet. Han tenkte han skulle klare seg med skotrekket og den andre skoen inntil videre. Jeg fikk ordnet med fottøy til ham, men hvor skulle han gå? Han hadde en seng på et hybelhus, fortalte han. Et sted å sove, dusje og skifte klær, men ikke det vi vanligvis forbinder med et godt hjem.

Julaften gikk jeg på ski med min kjære, vi var ute i bymarka med mange andre smilende og glade mennesker. Det var en utrolig vakker dag, med lav sol og snøtunge trær. Og bitende kaldt. Vi har gode klær, så kulda er til å holde ut. Vi vet at frosten i fingre, tær og nese går over, og at vi blir varme igjen. Fordi vi har et hjem å dra til, der vi er trygge. Vi kan selv velge når vi vil være inne og kose oss, og ute og fryse litt. Vi velger når vi skal spise, når vi skal være alene og når vi skal være sammen med andre. Vi kan sove hele dagen om vi vil. Å ha et hjem innebærer frihet til å velge. Dette er rikdommen vår.

Jeg ønsker meg dette for jula 2015: Å kunne se tilbake på året som har gått, og se at det ble annerledes- At dette året ble "året da så mange fant et hjem".

God jul.

2014-07-14T16:40:00.000+02:00

DEN LURE TEPPESELGEREN

Jeg har vært rundt i bazarområdet i Kayseri, og sitter utenfor moskeen da en mann henvender seg til meg på engelsk. "Du vet, denne moskeen er faktisk ikke eldre enn 40 år!". Han følger opp med å fortelle meg at den eldste moskeen ligger litt lengre bort, bak bazaren, og han kan vise meg den om jeg vil. Jeg pleier ikke svare på henvendelser som dette, men det er allikevel noe med denne mannen som gjør at han vekker tillit. Kanskje det store smilet med de svært hvite tennene, eller at han halter litt? Jeg takker ja til forespørselen, og føler meg trygg på at jeg kan springe fra ham dersom han viser seg å bli plagsom.

Vi går sammen gjennom bazarhallene jeg nettopp kom ut fra, og prater om løst og fast. Ute i den andre enden peker han til høyre, og forteller at der jobber han selv. Det er en ullmølle, sier han, som har tilhold i en "Han" - et gammelt handelssted langs Silkeveien. Her kom de handelsreisende med sine varer for kost og losji, og kunne selge varene sine på bazaren før de reiste videre. Like rundt hjørnet er den store moskeen han vil vise frem. Det er en lang rekke med vasker utenfor, hvor man rengjør føtter, hender og ansikt før man går inn i moskeen. Den ser unnselig ut der den ligger, en grå murbygning med et enslig tårn.

Vi går inn, tar av skoene våre og jeg blir tilbydd et sjal for å dekke til håret. Min selvoppnevnte guide viser meg rundt til de forskjellige delene av moskeen, og forklarer hvorfor det er så lite plass avsatt til kvinnene. "De er hjemme og jobber med husarbeid". Jeg nevner at steinblokkene som danner søylene i moskeen ser veldig nye og moderne ut? Det skyldes restaurering, får jeg til svar. Og jeg tenker med meg selv at jeg ikke er så lettlurt allikevel...

Jeg nevner at jeg må begynne å dra tilbake til hotellet, da jeg skal delta på et velkomstarrangemet samme kveld. Dette forstår han, men jeg må bare se på arbeidsplassen hans først. Han geleider meg gjennom avdeling for ullsortering (som utføres av en onkel), forbi antikvitetsselgere, spinneri og veveri. Til slutt ender vi opp i en hall, dekket av tepper i alle verdens farger. "Her jobber jeg" meddeler han, og det er først da jeg innser at min guide er en god, gammeldags teppeselger. Mine forsiktige protester til tross, det tar ikke lang tid før jeg sitter inne på hans kontor med en kopp rykende varm eplete foran meg. Å drikke te sammen betyr førti års vennskap, og det kan man jo ikke avslå sånn uten videre.
Han introduserer meg for sin sønn, en hyggelig ung mann som ikke vet om han vil fortsette å studere eller overta farens butikk. Vi samtaler litt rundt det å ta valg for fremtiden, og sammenlikner kulturen i våre respektive land. Teppeselgeren forstår at han begynner å få dårlig tid. Han finner frem nydelige tepper som rulles ut på gulvet foran meg, som jeg selvfølgelig skal få til spesielt god pris. Det er litt ubehagelig, jeg har ingen planer om å kjøpe tepper men vil ikke fremstå som uhøflig. Jeg insisterer på at det virkelig er på tide at jeg drar, men at jeg kan se om jeg kan komme tilbake senere samme uke. Da an jeg jo også ta med noen fra samme konferansen som jeg skal delta på?
Han følger meg tilbake gjennom bazaren. På andre siden ser jeg trikken komme, og forter meg å si "adjø og tusen takk" før jeg løper av gårde.

Senere samme uke får jeg en guidebok på engelsk om Kayseri. Jeg leter frem info om de to moskeene jeg fikk se. Til min store overraskelse stemmer alt min venn teppeselgeren fortalte! Den vakre moskeen var ny, den unnselige bygd på 1100-tallet. Seldsjukkene var mestere for byggeskikken, som jeg hadde oppfattet som ny og moderne. Jeg ble lurt av teppeselgeren, men ikke slik jeg trodde...

2014-07-05T19:30:00.000+02:00

Disse tre nydelige egyptiske jentene traff jeg da jeg deltok på "International Symposium on Youth Employment Challenges" (ISYEC) i Kayseri i slutten av juni 2014. De er EVS-volontører i Tyrkia og har reist fra et land med høy arbeidsledighet, for å gjøre noe aktivt og nyttig på veien mot voksenlivet. Som EVS-volontører får de dekt reise og opphold gjennom EUs ungdomsprogram Erasmus +. Målet er ikke-formell læring og økt interkulturell forståelse.
Jentene deltar på volontørprosjekt i storbyen Gaziantep, som ligger forholdsvis nært grensen mot Syria. Det kommer mange syriske flyktninger dit, og mange av disse er barnefamilier. I Gaziantep er de ikke spesielt velkomne blant lokalbefolkningen. De opplever at de har mer enn nok problemer fra før, om de ikke også skal ta seg av strømmen av mennesker på flukt fra et krigsherjet naboland. For de syriske barna er situasjonen spesielt vanskelig. Det er ingen mulighet for å reise tilbake til hjemmet de har forlatt, og ingen fremtid å planlegge. De mangler skole og aktivitetstilbud, og lever viktige barneår i en tilværelse med savn, usikkerhet og venting. Jentenes EVS-prosjekt går ut på å bidra med aktiviteter for ungene, i tilknytning til et enkelt undervisningstilbud som er opprettet for noen heldig utvalgte barn. En av elevene, syriske Halema, gjorde sterkt inntrykk på volontørene. Hun er eldste jenta i en familie på fem, og ivrig og flink i undervisningen. Da Halema etterhvert måtte slutte, fordi noen andre hadde mer behov for skoleplassen enn henne, bestemte volontørene segfor at de måtte gjøre noe for å hjelpe henne videre. De startet "The Halema Project" og samlet inn penger for å kjøpe en PC til henne. I denne prosessen møtte de mye motstand, men ga ikke opp. En PC til den flinke eldstejenta betyr at resten av familien kan lære av henne. Hun vil også kunne fortsette å studere på egen hånd. Familien kan muliggjøre en fremtid. Gevinsten vil med andre ord mangedobles.
Det er laget en film om Halema-prosjektet som ligger ute på Facebook. Den illustrerer også hvor viktig det å ha tilgang til læring oppleves for mennesker.
Jeg ble både imponert og berørt av historien volontørene delte med meg. Berørt, fordi det handler om mennesker i vanskelige livssituasjoner, som plutselig føltes så nær meg. Og imponert av de unge, flotte jentene som gjør det de tror på, til tross for at de selv lever på knappe midler, og møter motbør for å gjøre det de gjør. Disse ungdommene er med på å skape verden. Det gir håp.