På mandag denne uka ble den palestinske araberen Waheed Atta Yaseen (23) dømt til døden av de palestinske selvstyremyndighetenes militære domstol i Jenin.

Yaseen ble dømt til å bli skutt og drept fordi han angivelig skal ha myrdet butikkeieren Mahmoud Sami Hassoun (45) i mars i år.

Ifølge Det palestinske senteret for menneskelige rettigheter (PCHR) er dette den sjette dødsstraffen av dette slaget bare i år. Siden 1994 har de palestinske selvstyremyndighetene dømt 118 palestinske arabere til døden.

I løpet av den samme perioden har Israel dømt null palestinske arabere til døden.

En viseminister i de palestinske selvstyremyndighetene hevdet på et TV-program at palestinske fanger i israelske fengsler får dårligere behandling enn hvordan jødene ble behandlet i utryddelsesleiren Auschwitz.

«Forholdene for våre palestinske fanger er verre enn i nazistenes Auschwitzer, der jødiske fanger ble holdt,» sa Ziad Abu Ein på et TV-program den 6. oktober, ifølge Palestinian Media Watch.

Minst seks millioner jøder ble regelrett utryddet i nazistenes Holocaust mellom 1933 og 1945. Cirka en og en halv million av disse ble gasset i hjel og kremert i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Israel har per i dag ikke henrettet en eneste palestinsk fange som har sittet i et israelsk fengsel. Noen palestinske fanger har til og med benyttet tiden i israelske fengsler til å studere og skaffe seg en universitetsutdannelse.

Dette er ikke første gang som en offisiell representant for de palestinske selvstyremyndighetene har sammenlignet Israel med nazistene. Ifølge Palestinian Media Watch har dette skjedd mange ganger tidligere, blant annet den 17. april i år da en artikkel i avisen Al-Hayat Al-Jadida hevdet at israelske fangevoktere utfører medisinske eksperimenter på fanger på samme måte som den beryktede nazi-doktoren Josef Mengele.

USAs visepresident Joe Biden er blitt kjent som en mann som har tråkket i salaten med sine «velvalgte» ord et antall ganger siden han inntok posisjonen som vikar for USAs mektigste mann i januar i fjor. Men i forrige uke overgikk han seg selv og klarte kanskje å sette en stopper for hele den såkalte «fredsprosessen» mellom Israel og palestinerne.

I løpet av de siste årene har lederne for de palestinske selvstyremyndighetene ikke vært særlig interessert i å fortsette med fredsforhandlinger med Israel. Det er kanskje ikke så rart, når man tenker på at de palestinske selvstyremyndighetene råtner fra innsiden ved at Hamas har infiltrert hele det øverste sjiktet i den palestinske politikken. Og når USA har forsøkt å støtte opp om Fatahs lederskap, har de bare gjort vondt verre, slik som da de sendte en våpenlast til Fatah i februar 2007 men våpnene isteden havnet i hendene på Hamas, slik at de kunne kaste Fatah ut fra hele Gazastripen.

I forrige uke virket det som om partene endelig var enige i å sette seg ned for å samtale igjen, men da tråkket Biden i salaten og stengte den døra (kanskje for alltid). Da det ble kjent at Israel hadde planer på å bygge en rekke boliger for jøder i bydelen Ramat Shlomo i den nordlige delen av Jerusalem, et sted der det aldri har bodd arabere, reagerte Biden med sinne og fordømte beslutningen i de kraftigste ordelag.

Hver eneste israelsk regjering siden 1967 har bygd boliger i Ramat Shlomo og andre lignende bydeler i Jerusalem uten at noen arabiske representanter har nektet å sitte ned til fredsforhandlinger av den grunn. Dette kunne ha vært tilfelle også denne gang, dersom Biden hadde nøyd seg med en mindre protest. Faktum er at Biden kunne ha benyttet denne anledningen til å sette ekstra press på partene i fredsforhandlingene.

Dersom Biden hadde nøyd seg med en enkel protest, kunne han ha sagt noe slik: «Jeg har overlevert den israelske regjeringen en formell protest mot planene på boligbygging i Ramat Shlomo. Men faktum er at dette er enda en grunn til hvorfor det er ytterst viktig at vi nå får fart i fredsprosessen. Derfor har jeg enda en gang talt med både Netanyahu og Abbas og understreket behovet for å finne en løsning på problemet så snart som mulig.»

Hvis Biden hadde valgt denne veien, hadde verken Netanyahu eller Abbas hatt noe valg: De ville ha vært nødt til å sitte ned og samtale. Men fordi han isteden valgte å si at disse boligene «er nøyaktig den typen skritt som undergraver den tilliten vi behøver akkurat nå,» og fordi Obama og Clinton senere forsterket Bidens uttalelser, satte de en rød strek over alle muligheter for fredsforhandlinger på nåværende tidspunkt.

I løpet av de siste årene har fredsprosessen mellom Israel og palestinerne fått seg den ene knekken etter den andre, og nå er det grunn til å spørre seg om hele fredsprosessen kanskje er over.

Fredsprosessen har riktignok vært i utforbakke helt siden Israels statsminister Yitzhak Rabin og Fatahs leder Yasser Arafat undertegnet Prinsipperklæringen på plenen utenfor Det hvite hus for 16 år siden, men de siste årene, og spesielt de siste månedene, har fredsprosessen gått mot sin undergang.

På grunn av den terrorismen som palestinerne utøvde mot Israel de første årene i det nye milleniet, valgte den israelske regjeringen for fire år siden å kaste alle jødiske familier ut fra hjemmene sine på Gazastripen og i fire landsbyer i Samaria. I disse områdene har det bodd jøder i over 3000 år, men den israelske regjeringen kastet ut opptil 10 000 sivile for å gi freden en sjanse.

Isteden ble Israel møtt av raketter og mer terror enn noensinne, noe som førte til at de fleste israelere begynte å innse at tilbaketrekningen fra Gazastripen var et stort feiltrinn.

Allikevel mente noen israelere at folket fortsatt burde være rede til å ta en risiko for fredens skyld, men denne gruppen blir mindre og mindre for hver dag som går.

I løpet av de siste månedene er det spesielt to ting som har satt en støkk i israelerne.

For det første var det den nye amerikanske presidenten, Barack Obamas, holdning til fredsprosessen. I flere måneder har Obama forsøkt å presse Israel til å slutte å bygge boliger i Jerusalem, Judea og Samaria som en forutsetning for å få igang fredsforhandlingene med palestinerne. Israel har aldri, i noen avtaler, forpliktet seg til å sette en stopper for slik boligbygging, og når den amerikanske presidenten plutselig opphøyer dette temaet til en forutsetning for å i det hele tatt føre fredsforhandlinger, er det et signal til Israel om at de ikke kan stole på Obama og USA.

For det andre er det hvordan verden har reagert på Israels kamp mot terroristene i Hamas. Norge, FNs menneskerettighetsråd og Goldstone-kommisjonen har gjort en formiddabel jobb for å ødelegge israelernes tillit til fredsprosessen på dette området. Israelerne kan nå se klart og tydelig at hvis de tar en risiko for fredens skyld, vil israelerne bli nødt til å betale den hele og fulle prisen dersom fredsprosessen slår feil.

Alt dette, og mye mer, er en indikasjon på at fredsprosessen kanskje ikke eksisterer mer. Bortsett fra i fantasien til en del vestlige journalister og politikere. De er jo rede til å tro på nesten hva som helst.

I løpet av det nærmeste døgnet skal FNs menneskerettighetsråd vurdere hva de skal gjøre med den beryktede Goldstone-rapporten.

Sionblogg har tidligere skrevet om hvordan FN kritiserer angivelige brudd på menneskerettighetene i Israel. I fjor kritiserte FN Israel mer enn noe annet land.

I april i år nedsatte FNs menneskerettighetsråd en internasjonal kommisjon, under ledelse av dommer Richard Goldstone, for å granske Israels rolle i krigen mellom Israel og Hamas i januar dette året.

Merk deg at kommisjonen ikke fikk i oppdrag å granske det som terrororganisasjonen Hamas gjorde i konflikten, kun det som Israel gjorde. Alle vestlige nasjoner var imot opprettelsen av denne kommisjonen.

I 1995, da Goldstone var øverste leder for aktor i den internasjonale domstolen for krigsforbrytelser i Jugoslavia, reiste han tiltale mot en mann som ikke eksisterte og en død mann. Goldstone reiste tiltale mot Gruban Malic, som ifølge øyenvitner skulle ha voldtatt flere muslimske kvinner. Problemet var bare det at Gruban Malic er en oppdiktet person i en serbisk roman om andre verdenskrig. Goldstone reiste altså tiltale mot en oppdiktet person.

For et par uker siden offentliggjorde kommisjonen sin rapport, og som forventet hudflettet de Israel fordi de angivelig hadde begått «alvorlige brudd på internasjonale menneskelige rettigheter og humanitær lov» under krigen.

I regjeringsmøtet i Jerusalem i dag advarte statsminister Benjamin Netanyahu for hva som vil bli følgende hvis FN godtar Goldstone-rapporten.

«For det første vil det være et alvorlig slag mot krigen mot terrorisme siden det vil gi total legitimitet til terrorister som skyter på sivile og som gjemmer seg bak sivile. For dem som - fra internasjonale plattformer, og benytter seg av internasjonal lov - angriper og fordømmer ofrene som legitimt forsvarer seg selv, er dette et dødelig slag mot krigen mot terrorisme.

For det andre vil det være et alvorlig slag mot Forente Nasjoners status. De vil vende tilbake til sine mørkeste dager, da de kunne ta de mest absurde beslutninger, som tok bort all substanse og betydning.

For det tredje, og kanskje det mest umiddelbare og åpenbare hvis de fremmer den beslutningen som er kjent som Goldstone-rapporten, vil det være et alvorlig slag mot fredsprosessen. Fordi Israel vil ikke lenger være i stand til å ta flere skritt og ta en risiko for fred hvis de blir nektet en rett til selvforsvar.»

Det gjenstår å se hva det «arabisk kontrollerte menneskerettighetsrådet», som UN Watch kalte dem, vil gjøre.

I dagens Vårt Land kan vi lese at Israels utenriksminister Avigdor Lieberman i forrige uke beskyldte Norge for antisemittisme i et møte med Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Og det er ikke rart. For andre gang i løpet av et halvt år har Støre sittet pent og lyttet til hvordan Irans president Mahmoud Ahmadinejad har liret av seg sine antisemittiske tirader. Det skjedde både under den såkalte Durban II konferansen i Geneve i april i år, og i Generalforsamlingen i FN i forrige uke.

I Geneve i april, valgte de fleste europeiske land å enten boikotte konferansen helt og holdent, eller så gikk de ut mens Ahmadinejad talte. I New York i forrige uke, valgte de fleste å gå ut, men Norge ble sittende.

Italias regjering med Silvio Berlusconi i spissen var faktisk den første europeiske regjeringen som valgte å boikotte Durban II. Berlusconi våget å gjøre det som Norges statsminister, Jens Stoltenberg, ikke våget å gjøre, å stå opp mot antisemittismen.

Norge er også et av de ytterst få landene som har diplomatisk kontakt med Hamas, en palestinsk terrororganisasjon som baserer sitt liv og lære på nøyaktig det samme som Al Qaeda står for. Hamas vil blant annet bygge opp en arabisk superstat der kvinner mer eller mindre vil bli mennenes slaver, der alle homoseksuelle vil bli halshogget, og som etterhvert ønsker å vinne herrevelde over hele verden.

Hvorfor er det nettopp den norske regjeringen som er så blinde at de ikke ser farene ved dette?

Det virker nå som om USAs regjering begynner å innse at de ikke kan fornekte at hensikten med Irans kjernefysiske program er å produsere atomvåpen, og de innser også at det er for seint å sette en stopper for det iranske atomvåpenprogrammet.

Både utenriksminister Hillary Clinton og forsvarsminister Robert Gates fortalte CNN sist søndag at det iranske kjernefysiske anlegget i Qom er ulovlig og gir inntrykk av at Iran forsøker å skjule kjernefysiske våpen.

«Hvis de ville ha det på grunn av fredelige kjernefysiske formål, er det ingen grunn til å legge det så dypt under bakken, ingen grunn til å være så villende om det, bevare det som en hemmelighet i en så lang tid,» sa Gates i et intervju.

«Det ville ha blitt avdekket hvis det hadde vært for fredelige formål,» sa Clinton.

Israel har advart mot Irans atomvåpenprogram i flere år.

Samtidig innrømmet Gates også at det er for seint å stoppe programmet med militær makt. «Sannheten er at det ikke finnes noen militær løsning som utretter mer enn å kjøpe tid,» hevdet Gates. «Anslagene er mellom ett og tre år eller så,» tilføyde han.

Den iranske opposisjonen forsøkte å komme til makten i Iran for i juni i år, men Irans president Mahmoud Ahmadinejad beholdt makten på grunn av det som mange tror var valgfusk. Dersom opposisjonen hadde vunnet valget, kunne dagens situasjon ha vært en helt annen. Under valget og urolighetene etter valget hørte man lite kritikk fra de amerikanske myndighetene. USAs president Barack Obama var mer opptatt av å forsøke å sette en stopper for at Israel bygger boliger for jøder i Jerusalem, Judea og Samaria.

Både Gates og Clinton snakket om å utvide den økonomiske boikotten av Iran, men sannheten er at verden ville ha opplevd en internasjonal energikrise hvis man virkelig hadde boikottet Iran. Årsaken er at Iran er verdens fjerde største oljeeksporterende land med cirka 2,5 millioner fat per dag.

Iran har i dag testet en Shahab-3 rakett, som kan nå Israel, amerikanske baser i Midtøsten og deler av Europa, melder VG.

Shahab har en rekkevidde på cirka 2100 kilometer, men Iran holder også på med å utvikle raketter som har en mye lengre rekkevidde. Shahab-5 og Shahab-6 skal ifølge forskjellige kilder ha en rekkevidde på mellom 3000 og 10.000 kilometer.

Fra Teheran til Oslo er det cirka 4000 kilometer. Fra Teheran til Washington er det cirka 10.000 kilometer.

Nå burde det begynne å demre for europeerne at det iranske atomvåpenprogrammet ikke bare er en trusel mot Israel og jødene, men at det faktisk er en trusel mot hele Europa. Mange i økonomisk framgangsrike emirater som Dubai og Abu Dhabi, men også arabere i andre land, skjelver i buksene på grunn av den iranske trusselen. Men Europa sover. Vil vi våkne før det er for seint?

Det eneste iranske AEW-flyet kolliderte i luften med et jagerfly av typen F-5E i en flyoppvisning til minne om krigen mellom Iran og Irak, skriver Defensenews.com. Begge flyene styrtet i et flammehav.

Iran hadde kun dette ene AEW-flyet. Et «Airborne Early Warning» er et fly som er utruster med masse radarer som kan oppdage andre fly, og slike fly brukes ofte i krigssituasjoner.

Mange internasjonale kommentatorer har spekulert i om Israel vil gå til angrep på Iran for å sette en stopper for Irans planer på å utvikle kjernefysiske våpen. Dersom et slikt angrep finner sted, vil Israel jobb bli en god del enklere uten et iransk AEW-fly.

Det iranske AEW-flyet skal ha vært en modifikasjon av det russiske transportflyet Ilyushin-76.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu begynte talen i FNs generalforsamling med å henvise til hvordan Forente Nasjoner for 62 år siden hadde anerkjent det jødiske folkets rett til å ha en egen stat i forfedrenes hjemland.

Deretter henviste han til hvordan seks millioner ble myrdet under Holocaust, og han kritiserte Irans president Ahmadinejad fordi han dagen i forveien hadde kommet med antisemittiske uttalelser fra samme talerstol og fordi han noen dager tidligere hadde hevdet at Holocaust er en løgn.

Netanyahu henviste til dokumenter som han hadde fått se da han besøkte den tyske regjeringen en måned i forveien, og som bekreftet at Holocaust faktisk fant sted, og stilte spørsmålet: «Er dette en løgn?»

Han applauderte de delegatene som enten nektet å komme eller som gikk ut av salen da Irans president talte dagen i forveien, og han kritiserte de delegatene som ble sittende under Ahmadinejads tale. «Har dere ingen skam? Har dere ingen anstendighet? Kun seks tiår etter Holocaust gir dere legitimitet til en mann som nekter for at mordet på seks millioner jøder fant sted og lover å utrydde den jødiske staten,» sa Netanyahu.

Den israelske statsministeren advarte også delegatene mot å tro at Iran bare var jødenes problem, og han minnet om at historien viser at det som ofte har begynt med angrep mot jødene, har sluttet med katastrofer for mange andre.

Etter å ha kritisert og advart mot Iran, snakket han om hvordan Israel kastet 8000 jøder ut fra Gazastripen for fire år siden fordi de ville gi freden en sjanse, men Hamas sa tusen takk med et regn av raketter og granater. Han kritiserte rapporten fra FNs menneskerettighetsråd, som hadde kritisert Israel fordi de forsvarte seg mot rakettregnet fra Gazastripen.

Netanyahu fortalte Generalforsamlingen at hele Israel vil ha fred, og hvis palestinerne virkelig vil ha fred, er regjeringen og Israels folk rede til å stifte fred. Men samtidig som Israel blir bedt om å anerkjenne en palestinsk stat, må palestinerne også anerkjenne den jødiske staten.

Så fortsatte han med å si at Israel må ha sikkerhet, og dermed må palestinerne få rett til å styre seg selv bortsett fra de rettighetene som kan bety en fare for den jødiske staten. Og dermed må en palestinsk stat nødvendigvis være demilitarisert.