Selvsagt er det artig å lese om den velutvikla musikksmaken til ministeren og hans kjærlighet til Sogndal Fotball, men det er ikke det viktigste elementet i bloggen hans, det er krydder. Det viktigste er at han til tider kan ta seg råd til å være forsiktig positiv til FrP sitt forslag om aktiv dødshjelp, eller i det minste være kritisk til den totale avfeiingen forslaget har fått. At han kan rette tabloide og feilaktige fremstillinger av egne uttalelser.

At ministeren leker seg med nye medier på blogg og Twitter synes jeg altså er bra. Det gir artige resultat som digital spørretime. Kanskje leker ministeren seg med verktøyene som i fremtiden danner basis for en ny form for demokrati med mer kontakt mellom folkevalgt og folk og hvor den folkevalgtes lojalitet ligger i folket og ikke i partiet som Sigve Indregard har skrevet om i sin eminente blogg.

Grunnen til at ministeren fremstår som han gjør i sin blogg har nok mye med ministerens personlighet å gjøre, men jeg tror ikke det er hele forklaringen. I en blogg får man mulighet til å i større grad “brande” seg selv. Bård Vegar ønsker å fremstå som reflektert og ydmyk og i bloggen sin kan han oppnå det. I tradisjonelle medier er det vanskeligere da man selv ikke har kontroll over hvordan man fremstilles og i tillegg så må budskapet spisses for å få plass i 30 sekunders segmenter på TV2 nyhetene. I en blogg har du all verdens tid på deg (kanskje for lang tid, sjekk nå mitt siste innlegg ble publisert).

Tradisjonelle medier har en fordel fremfor nye medier som blogg, de når ut til flere mennesker. Sier du noe på TV så når det flere mennesker enn om du skriver om det samme på bloggen din. Jeg tror likevel en blogg kan være vel så viktig som TV. I en blogg så ønsker de fleste å lese det du skriver, du har mulighet til å engasjere folk og gi dem gode argumenter i stedet for TV-argumenter som disse kan bruke når de diskuterer med sine venner og kolleger. Det tror jeg er viktig, og det var blant annet slik jeg mener Obama-kampanjens bruk av sosiale medier var vellykket. Det er heller ikke uten grunn mange selskaper nå etablerer seg på Twitter. Selv om de når forholdsvis få mennesker så når de mennesker som er engasjerte i produktet som selskapet tilbyr og/eller de er trendsettere i sin omgangskrets.

Skrevet midt på natta, dårlige formuleringer og tankefeil skyldes på tidspunktet posten ble skrevet.

(URI-en er litt inspirert av NRKBetas lett-utgave)

Se nøye på dette skjermskuddet av en tilfeldig valgt side (siden den er laget i flash så kan jeg ikke lenke direkte til siden jeg omtaler …) hos Kreative Oslo 09. Ser det ut som om det er mye tekst utenfor lesefeltet? Det synes i hvert fall jeg det ser ut som. Så jeg prøvde å skrolle nedover, men ingenting skjedde. Aha, det er ikke mulig å skrolle i flash applikasjoner (i hvert fall ikke i dette tilfellet), så jeg MÅ bruke den smale slideren ved siden av teksten. Greit, jeg fører pekern bort ditt og drar den nedover (ingen knapper for å gå opp eller ned). Hva ser jeg? Den linjen du ser toppen av er den eneste linjen tekst som ikke vises i tekstvinduet. Det er i tillegg massevis av ledig plass på skjermen min.

Jeg kan heller ikke se noen åpenbar grunn til at hele nettsiden er nødt til å bli gjort i flash. Hva er poenget? Det eneste man oppnår er å irritere brukere som ikke får lest nettsiden på ønsket plattform, er nødt til å skrolle en diger skrollbar for å få frem ei halv tekstlinje, ikke kan linke direkte til undersider og i det hele tatt.

Dårlig design.

Og i Spotify:

I Last.fm har du endel prøvekutt og kanskje en og annen hel låt. I Spotify finner du alle studioplatene og kan høre på de i sin helhet, du kan ta låtene og lage egenkomponerte spillelister. Ikke at Last.fm er ubrukelig, tvert imot. Radioen til Last.fm er langt bedre enn radioen til Spotify, og det å kunne føre statistikk over lyttevanene sine er jo både gøy og interessant. Det er snakk om to forskjellige tjenester. Ingen av de tjener på å bli sammenlignet med den andre.

Human knowledge belongs to the world!

Ordene tilhører karakteren Milo Hoffman i filmen Antitrust fra 2001, spilt av Ryan Phillippe og oppsummerer på en banal og noe upresis måte ideologien bak The Pirate Bay. The Pirate Bay er manifestasjonen av at teknologisk utvikling medfører kulturell, juridisk og sosial utvikling. I den pre-digitale verdenen hvor dagens opphavsrettslover har sitt opphav var det nødvendig(?) og mulig at opphavsmannen fikk en tidsbegrenset enerett på å fremstille eksemplarer av sitt verk slik at hun kunne tjene nok penger på å selge boken eller fremføre musikkstykket til å eventuelt dekke tapet utviklingen av verket medførte. I og med at det ikke bare var å putte en CD i en datamaskin og lage en digital kopi som kunne spres verden rundt på minutter eller legge en bok i en avansert skanner som digitaliserer boken på minutter så var det også mulig å håndheve opphavsmannens enerett på eksemplarfremstillinger. I den digitale verdenen som vi lever i nå så er det ikke lenger mulig å forhindre at verk bli “urettmessig” kopiert.

Teknologien har gjort det mulig å kopiere musikk, film, litteratur og kunst helt gratis i ubegrenset omfang. Siden det er mulig så vil det også skje i større eller mindre grad, The Pirate Bay er i så måte en logisk konsekvens av teknologiutviklingen. Så er spørsmålet om det skal godtas. Gutta bak The Pirate Bay mener at vi må godta det, applaudere det og oppmuntre det. Jeg må vel innrømme at jeg er enig. Aldri før har så mange hatt så god tilgang til kultur, og det er ikke takket underholdningsindustrien, det er takket være ikke-kommersielle tilbydere som The Pirate Bay som formidler distribusjon av kultur fra individ til individ. Selv om du er fattig så har du tilgang til så mye kultur du bare kan ønske deg. Det er positivt.

Det å dele er en del av oss. Vi ønsker å dele, det ser man særlig på Internet hvor mennesker hjelper hverandre og deler av sin kunnskap helt gratis. Jeg var på et foredrag med fri programvare evangelisten Richard Stallman før helgen. I essayet Ending the War on Sharing(PDF) skriver han følgende.

Today’s digital technology enables everyone to make and share copies.
Record companies now seek to use copyright law to deny us the use of
this technical advance.  The law which was acceptable when it
restricted only publishers is now an injustice because it forbids
cooperation among citizens.

Selv om jeg i stor grad er uenig med Stallman om mye, så tror jeg han treffer spikeren på hodet her. At individer deler med hverandre er grunnleggende positivt. Kanskje er det denne innsikten Peter Sunde bygger på når han utvikler mikrobetalingstjenesten Flattr?

Anders Rydell skriver i en kronikk i Dagbladet at kode er lov, fritt etter Lawrence Lessig, som i sin bok «Code and other laws in cyberspace» sammenligner juristers og programmerers aktivitet.

«Kode er lov». Alle som har makt til å skrive kode, har makt til å forme verden. Det er derfor frontene i fildelingsspørsmålet primært har stått mellom jurister og programmerere, ikke fildelere og artister.

Rydell skriver videre om at disse spørsmålene, kode som lov, sjeldent blir diskutert, blant annet på grunn av sterke teknologideterministiske holdninger i “piratbevegelsen”. Kode “vil” spre seg og være fri. Dette synet kalles ifølge Rydell ofte for “forståelsen” av teknologien. Piratbevegelsen mener, fortsatt i følge Rydell, at de bare fremfører en selvfølgelighet, ikke noe politisk manifest. Det er jeg tildels uenig i. Om man leser boken Copy Me(PDF) så finner man en rekke politiske synspunkter på fildeling. Mye av det er riktignok tilpassninger av politikk til teknikk, men det er slik politikken utvikler seg i takt med teknologien. I piratbevegelsen finner man alt fra kommunister (f.eks. Gatas Parlament og Rødt) til libertarianere(Anakata aka Gottfrid Svartholm Warg).

Et eksempel på forskjellen mellom piratbevegelsen av anti-piratene(underholdningsindustrien) ser man i den pågående rettsaken i Sverige, hvor The Pirate Bays forsvar i stor grad er basert på å så tvil om aktoratets tekniske kompetanse og forståelse. The Pirate Bay forstår teknologien, underholdningsindustrien er dinosaurer fra forrige århundre som forsøker å hindre teknologien i å forbedre livene våre.

For min del ikke spørsmålet om fildeling skal være lovlig eller ikke. Eneste måten man kan forhindre massiv fildeling er å totalovervåke Internet, og det tror jeg hverken ISP-er eller folk vil godta. Ergo er fildeling kommet for å bli. Spørsmålet er hvordan samfunnet skal forholde seg til det. Skal vi gå etter fildelerne med lovboken i hånd? Skal vi overvåke internettbrukere? Eller skal vi heller legge til rette for at kulturprodusenter får betalt for arbeidet sitt selv om verkene deres blir delt og spredd helt fritt, slik bl.a. Bård Vegard Solhjell har gått inn for. Jeg har nok mest tro på sistnevnte. På samme måte som opphavsretten opprinnelig ble utviklet for å gi kulturprodusenter en mulighet til å få kompensert for sitt arbeid samtidig som folk fikk tilgang så må vi revidere opphavsretten i dag for å gi folk maksimal tilgang smatidig som kulturprodusentene får kompensert sitt arbeid på en rettferdig måte.

Dette ble lenger enn jeg hadde forventet, noe som er årsaken til mengden løse tanker og svada i teksten.

Twinglyhor: - Det er umulig å konkurrere med gratis - db.no

Adium

Adium er en IM-klient med støtte for de aller fleste IM-protokoller og -tjenester, inkludert MSN (eller Live.com eller hva nå enn Microsoft kaller IM-tjenesten sin i dag), Google Talk(Jabber) og Facebook. Dessverre litt dårlig støtte for video og mer obskure greier som nudge og slikt i MSN, men for chat fungerer Adium glimrende. I tillegg til et behagelig standard utseende så kan du også laste ned en hel haug med skins og ikoner til både kontaktlisten og chat-vinduene. Kobler seg også til Adresseboken din, så om du har lagt inn informasjon om IM til kontaktene dine så vil de dukke opp med fullt navn i Adium og ikke bare absurde kallenavn med hjertersmerte og gauling etter. Svært hendig. Adium benytter seg også av Growl, så du kan få opp informasjon på skjermen når noen skriver til deg.

Transmission

Transmission er en av de mest brukte bittorrent-klientene til OS X. Og det er forståelig. Transmission er en lettvekter uten stort minneforbruk, som fungerer og som ser bra ut. I tillegg til å bare fungere så kan du også konfigurere det aller meste med noen få klikk. En fin funksjon er at du kan spesifisere en katalog hvor Transmission ser etter torrent-filer. Jeg har spesifisert samme katalog som Firefox laster ned til, så når jeg laster ned torrent-filer så åpnes de automatisk i Transmission. Enkelt.

KeePassX

De fleste har en hel haug med passord til alt fra nettjenester til banktjenester og gudene vet hva. Å skulle ha sikre passord og samtidig huske alle er en umulig oppgave, derfor må man ha en passordbehandler. I OS X finnes det i hovedsak to passordbehandlere, 1Password og KeePassX, en port av Keepass for Windows. Førstnevnte har endel hendige funksjoner, men blir litt for voldsom for min smak. KeePassX derimot, gjør akkurat som den lover, oppbevarer brukernavn og passord og andre detaljer, og er i tillegg multiplatform. Jeg har synkroniserer passorddatabasen til Dropbox og har et script som kopierer den over til hjemmeområdet mitt hos UiB en gang i blant, hvor jeg også har en portable versjon av KeePass for Windows. Slik har jeg alltid tilgang til passordene mine på en enkel måte. Det jeg savner er en iPhone-applikasjon, men det er visst på vei (og gjerne mulighet for å huske brukernavn og passord i mobile Safari).

Skitch

For å ta skjermskudd i OS X så må du trykke på en hel haug med knapper. Om du vil vise skjermbildet til venner så må du så laste opp bildet til en bildedelingstjeneste eller til et webområde eller dra det over i en epost. Tungvindt. Med Skitch kan du enkelt ta skjermskudd, tegne piler, sirkler og lignende på skjermskuddet og kjapt laste det opp til Skitchs bildedelingstjeneste eller til Flickr. Eller du kan dra det over i en epost, chat, dokument eller til skrivebordet direkte fra programmet. Om du tar mye skjermskudd så er Skitch en hjelpende hånd.

Neste del kommer så fort som mulig.

Bloggurat vil visst at jeg skal lenke til dem. Så her: Bloggurat

Og denne også? Jeg har plassert min blogg i Bergen på bloggportalen Bloggurat!

Nei, få heller folk til å kildesortere søppelet sitt. Her i huset kildesorterer vi plast, glass, metall og papir. Bossbøtta under vasken må tømmes langt sjeldnere enn tidligere, altså mindre av vårt boss i søppeldunken utenfor gården. Plast, glass, metall og papir går vi med til returpunktet ved behov. Det er heldigvis bare to minutter unna til fots. Om renovasjonsselskapet hadde begynt å sette ut større dunker med kammer for plast, papir, glass/metall og restavfall så hadde sikkert flere tatt seg tid til å kildesortere avfallet sitt.

Vel, jeg skal ikke være for skråsikker her, jeg har ikke akkurat inngående kjennskap om renovasjonsbransjen.

Oppdatering: For å illustrere problemet med denne “geniale” oppfinnelsen: Det er det samme som å kjøpe et dobbelt så stort spann.

La oss si at bossbilene henter bosset ditt en gang i uka. Om du installerer ei sånn presse så trenger bossbilen bare å hente bosset ditt hver annen uke. Hva er resultatet av det? Jo, det er dobbelt så mye boss i dunken din når bossbilen kommer. Det betyr at dobbelt så mye boss må inn i bossbilen, noe som er umulig om bossbilene blir full på ei rute i dag, altså må bilen kjøre TO ruter i stedet for ei rute, hvilket vil si at bossbilen kjører MER, ikke mindre siden den må ei runde ekstra frem og tilbake til fyllinga per nåværende rute.

Stans Israel