Dette skriver The Cradle.

Indiske raffinerier betaler for tiden for begrensede iranske oljeleveranser i kinesiske yuan under et midlertidig amerikansk sanksjonsfritak som skal utløpe innen få dager, ifølge en Reuters-rapport fra 17. april.

Avtalen dekker sjeldne laster kjøpt under et kortvarig unntak som ble innført for å lette oljeprisene etter den amerikansk-israelske krigen mot Iran. Washington bekrefter at unntaket ikke vil bli fornyet og vil utløpe innen få dager.

Betalingene blir sendt via ICICI Banks filial i Shanghai i kinesiske yuan, en mekanisme som unngår det amerikanske dollarsystemet, med midler overført til ikke-oppgitte selgerkontoer.

Tidligere denne måneden kjøpte det statlige Indian Oil Corp (IOC) to millioner fat iransk råolje om bord på tankskipet «Jaya», som markerer Indias første slike import  på sju år, med en last verdsatt til omtrent 200 millioner dollar.

Fire skip som fraktet iransk olje fikk lov til å legge til kai for den privatdrevne Reliance Industries, og ett tankskip hadde allerede losset sin last, ifølge fraktdata og kilder.

Kilder sa at IOC betalte omtrent 95 prosent av lastens verdi etter leverandørens «varsel om beredskap», som indikerte at tankskipet hadde gått inn i indisk farvann. 

En kilde beskrev ordningen som uvanlig, og bemerket at statlige raffinerier vanligvis bare avregner betalinger etter levering eller lossing når de har å gjøre med leverandører som er underlagt embargo.

Tradere sa at langvarige restriksjoner mot Teheran har komplisert betalingsmekanismene, noe som fraråder noen kjøpere til tross for det amerikanske unntaket.

Selve unntaket ble innført av Washington forrige måned som en del av arbeidet med å stabilisere markeder som ble forstyrret av krigen. 

Den amerikanske finansministeren Scott Bessent bekreftet at de midlertidige sanksjonsfritakene ikke vil bli forlenget etter søndag 19. april, noe som effektivt avslutter 30-dagersvinduet som tillot New Delhi å importere iransk og russisk olje. 

Dette frafallet betyr at indiske raffinerier ikke lenger vil dra nytte av suspensjonen av sekundære sanksjoner, noe som tvinger frem en tilbakevending til strengere betalingshindre og potensielt strammere forsyning mens de jobber med å dekke landets energibehov.

Etter at unntaket utløper, forventes det at India vil fortsette å sikre olje gjennom alternative leverandører, ikke-sanksjonerte ruter og ikke-dollarbaserte betalingssystemer for å unngå eksponering for amerikanske sekundære sanksjoner.

Krigen i Midtøsten kan gi mangel på diesel og bensin. Lagrene med flydrivstoff tømmes raskt. Statsministeren sier tiltak kan komme og nevner hjemmekontor som eksempel. Dette skriver NRK.

Jonas Gahr Støre åpner for å vurdere drivstoffsparing eller rasjonering i Norge, til tross for at landet eksporterer minst 90 prosent av oljeproduksjonen og Mongstad-raffineriet kan dekke innenlandsk behov.

Norge produserer store mengder råolje, men har begrenset raffinerikapasitet etter nedleggelsen av Slagentangen i 2021, noe som fører til import av raffinerte produkter som diesel selv om Mongstad produserer betydelig overskudd av bensin. Hvorfor gjør vi det egentlig?

Mongstad-raffineriet er konstruert og optimalisert primært for høy bensinutbytte fra nordsjøolje, noe som gjør det mindre effektivt for maksimal dieselproduksjon uten tilpasninger. Equinor har bekreftet at størstedelen av anlegget er bygget for bensin, men at de likevel kan produsere rundt 40% av Norges dieselforbruk og 60% av flydrivstoffforbruket ved full kapasitet.

Hvorfor har ikke regjeringa sikret at det til enhver tid er tilstrekkelig raffinerikapasitet i Norge? Er det det «grønne skiftet» igjen?

Støre har beskrevet situasjonen som «veldig alvorlig», men understreker at Norge foreløpig er i en normalsituasjon uten behov for rasjonering. Tiltakene som vurderes er først og fremst frivillige (f.eks. mer hjemmekontor) eller prioritering av samfunnskritiske funksjoner som nødetater, mattransport og forsvaret hvis krisa forverres.

I oljenasjonen Norge burde dette være totalt unødvendig. Er det mangel på drivstoff kan ikke regjeringa skylde på krisa i Midtøsten, men bare på seg sjøl. Norge har mer enn nok olje.

«Finnes det sult og nød, skyldes det svik», som det heter i Til Ungdommen av Nordahl Grieg.

Nøkkelen: Raffinerikapasitet og importavhengighet

Norge har bare ett raffineri igjen etter at Esso-anlegget på Slagentangen ble nedlagt i 2021. Det gjenværende raffineriet på Mongstad produserer et stort overskudd av bensin (opptil 4–6 ganger Norges eget forbruk), men langt mindre diesel og flydrivstoff enn landet trenger.

Resultatet: Norge eksporterer mye råolje og bensin, men importerer betydelige mengder diesel og jetfuel fra Europa og andre steder. Mongstad er teknisk optimalisert mer for bensin enn for diesel, og å endre dette ville kreve store investeringer. Å gjøre Mongstad vesentlig mer diesel-optimalisert ville trolig kreve investeringer i milliardklassen (sannsynligvis 5–10+ milliarder NOK), eller ikke stort mer enn Støre har for vane å gi til Zelenskij nå han kommer innom for å kreve penger. Eller omtrent det dobbelte av det som er kastet bort på meningsløse batteriprosjekter i Norge. For ikke å snakke om at det er brukt mange titalls milliarder på havvindprosjekter.

Elsker å styre via frykt

Siden det ikke finnes praktisk saklig grunn til å snakke om drivstoffknapphet i Norge så tvinges vi mot den konklusjonen at dette er ei fiktiv, politisk drivstoffkrise. Politikerkasten i Norge er så udugelige at det er nesten utenkelig, men en ting de elsker er å styre via tvang, og til det trenger de ei imaginær krise, som korona eller nå: krigen i Midtøsten.

Når Støre rasler med rasjoneringstiltak er det en del av oppmjukinga av opinionen. Lydigheten og evnen til å underkaste seg skal testes igjen. Trening til å bli sperret inne i 15-minutters byer. Og naturligvis skal det bli dyrt også.

Paré har en bakgrunn som offiser i den franske hæren (reservist) og jobbet som analytiker ved det franske forsvarsdepartementet. Han har lang erfaring fra internasjonale oppdrag i konfliktområder, inkludert tidligere oppdrag i det tidligere Jugoslavia, Afghanistan, Libanon og Pakistan. Fra rundt 2015 (noen kilder nevner også 2014) til 2022 var han utplassert som ubevæpnet sivil observatør i OSCEs Special Monitoring Mission to Ukraine (SMM). Han tilbrakte mye tid i Donbas, og var en av de få vestlige observatørene som var lenge på begge sider av kontaktlinja.

I 2025 ga Benoît Paré ut boka Ce que j’ai vu en Ukraine: 2015–2022 – Journal d’un observateur international og ga et detaljert intervju i juni samme år (transkribert og publisert på multipol360.com etter opptak fra TV Libertés-programmet La Matinale Tocsin). Lenke til boka på Amazon.

Her er et sammendrag.

Benoît Paré om hva han så i Ukraina (2015–2022)

Jeg heter Benoît Paré. Jeg er tidligere analytiker ved det franske forsvarsdepartementet, reserveoffiser i hæren og har vært ute i åtte operasjoner utenlands. Fra juli 2015 til mai 2022 var jeg observatør for OSCE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Donbas. Vårt mandat var klart: samle objektive fakta om sikkerhetshendelser, overvåke menneskerettigheter og legge til rette for dialog mellom partene på bakken. Vi patruljerte både i områder kontrollert av den ukrainske regjeringen og i områdene som ble holdt av de prorussiske separatistene. Det ga oss en unik mulighet til å se virkeligheten med egne øyne – ikke gjennom medier eller politiske narrativer.

OSCE-misjonen ble opprettet i 2014 for å overvåke våpenhvilen etter Minsk-avtalene. Vi skulle være nøytrale. Men allerede fra starten var det et problem: OSCE anerkjente ikke de to selvutnevnte republikkene i Donbas (Donetsk og Luhansk). Det gjorde det vanskelig å ha like god kontakt med begge sider. Med Kiev var samarbeidet alltid smurt – med separatistene var det mer komplisert. Jeg prøvde å endre dette internt, men uten hell. Til slutt førte det til at jeg sa opp stillingen min. Jeg kunne ikke lenger akseptere at mandatet vårt ble undergravd.

En av de største skandale jeg opplevde, dreide seg om tallene på sivile ofre. I 2016 gjennomførte vi en grundig analyse der vi verifiserte hvert enkelt dødsfall med tre uavhengige kilder: medisinske rapporter, offisielle myndigheter og direkte vitneutsagn. Resultatet var klart: 63% av de sivile ofrene falt i separatistkontrollerte områder, mens bare 35% var i områder under ukrainsk kontroll. Da disse tallene ble kjent internt, reagerte Kiev kraftig og anklaget OSCE for å være «manipulert av russerne».

Sjefen for misjonen fikk panikk for jobben sin og besluttet å slutte å publisere detaljerte tall fordelt på soner. Fra da av ga vi bare ut samlede tall. Men jeg hadde tilgang til de interne databasene, og jeg så at ubalansen bare ble større: mellom 2016 og 2018 var forholdet omtrent 72% sivile ofre i separatistområdene mot 25% på ukrainsk side når vi utelukket miner. Dette var en ren sensur av fakta. Det var ikke lenger mulig å snakke om «begge sider like mye skyld». Virkeligheten viste noe annet.Jeg så også flere tilfeller av direkte falsifisering av rapporter. I Kramatorsk i 2015–2016 oppdaget jeg at et daglig rapport feilaktig plasserte et bombardement av Gorlovka (separatistkontrollert) som om det hadde skjedd i en ukrainsk-kontrollert by. Forfatteren, en amerikaner med bakgrunn fra National Endowment for Democracy (NED), kalte det en «menneskelig feil».

Men jeg så det samme mønsteret flere ganger – spesielt fra anglo-amerikanske observatører. Jeg hørte fra franske og britiske kolleger om en amerikansk observatør i Kiev som var gift med en offiser i det ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU) og som aktivt endret rapporter. Jeg så aldri russiske observatører lyve på samme måte. Derimot opplevde jeg en kultur av selv-sensur og «hemmelighold» innad i OSCE. Noen patruljerapporter ble rett og slett holdt unna for oss andre.Et konkret eksempel som fortsatt sitter i meg, er bombingen av en barnehage i Stanitsa Luhanska 17. februar 2022. Dette skjedde rett etter at USA hadde advart om en mulig russisk invasjon. Ukrainske og vestlige medier pekte umiddelbart på separatistene.

Men OSCE-rapporten jeg så, viste noe helt annet: Skadebildet på bygningens nordøstfasade tydet på at ilden kom fra nordøst – altså fra ukrainsk-kontrollert område. Separatistene holdt til sørvest. Fysisk sett stemte det ikke. Hvorfor skulle separatistene bombe en barnehage midt på dagen i en by der de fleste innbyggerne var deres egne? Dessuten ble OSCE-observatørene nektet å komme nærmere enn 50 meter – noe som aldri hadde skjedd på fem år. Like etter kom den ukrainske viseforsvarsministeren og den amerikanske ambassaden ut og ga Russland skylden. Zelenskyj brukte det samme narrativet på sikkerhetskonferansen i München dagen etter. For meg luktet det sterkt av manipulation for å mobilisere Vesten.

Disse hendelsene passer inn i et større mønster jeg har sett både før og etter 2022: Mariupol-barnehjemmet, teateret i Mariupol, Bucha, Izium. Ofte ble det presentert som «russiske grusomheter» uten at fakta ble verifisert. Jeg sammenligner det med gamle kjente teknikker – Colin Powells prøverør i 2003 eller Račak-massakren i 1999 som ble brukt til å rettferdiggjøre bombing av Serbia. Den ukrainske ombudsmannen for menneskerettigheter ble til og med sparket i 2022 fordi hun hadde diktet opp tall om «tusener av voldtekter» begått av russiske soldater. Hun innrømmet det selv: «Vi trenger våpen fra Vesten.» Slike løgner blir sjelden rettet i vestlige medier.

Jeg er ikke naiv – propaganda finnes på alle sider. Men i min tid på bakken så jeg en systematisk skjevhet mot å beskytte det ukrainske narrativet. Minsk-avtalene kunne ha stoppet blodbadet allerede i 2015. De ble sabotert, hovedsakelig fra ukrainsk side, blant annet fordi ultra-nasjonalistiske grupper nektet ethvert kompromiss. Nasjonalistene har fortsatt stor innflytelse og hindrer Zelenskyj i å inngå fred, selv i dag.

Jeg skrev boka for å gi et faktabasert vitnesbyrd – ikke en politisk pamflett, men ei dagbok fra en som var der i sju år. Jeg visste at det ville koste meg karrieren i internasjonale misjoner. Men sannheten er viktigere enn min egen økonomiske framtid. Donbas-krigen handler ikke bare om Ukraina – den handler om hvordan vi som vestlige samfunn velger å forholde oss til fakta når de ikke passer inn i det offisielle bildet. Hvis vi fortsetter å ignorere det jeg og andre så på bakken, risikerer vi å grave oss djupere ned i en konflikt som kunne vært unngått.

Dette er en videreføring av Orbán-regjeringas politikk. Allerede i desember 2025 gjentok daværende statsminister Orbán og stabssjef Gergely Gulyás at Ungarn «ikke vil implementere pakten» og «ikke ta imot en eneste migrant», verken frivillig eller under press. De viste til en folkeavstemning fra 2016 der et stort flertall avviste tvungen relokalisering av migranter.

Hva er EUs migrasjonspakt?

Pakten ble vedtatt i 2024 og trer i kraft i juni 2026. Hovedelementene inkluderer:

• Obligatorisk «solidaritetsmekanisme»: Land må enten ta imot asylsøkere fra andre medlemsland (spesielt frontlinjestater som Italia og Hellas), betale inn i en felles fond, eller bidra på andre måter.
• Strengere grensekontroller og raskere behandling/avslag av asylsøknader.
• Felles regler for asylprosessering.

Ungarn (og tidligere også Polen under PiS) har stemt imot pakten fra starten av, fordi de mener den undergraver nasjonal suverenitet og tvinger land til å ta imot migranter mot sin vilje. Orbán kalte det blant annet en trussel mot Ungarns kulturelle og sikkerhetsmessige integritet.

Magyar har sagt at regjeringen vil finne en måte å unngå de daglige bøtene på ca. 1 million euro fra EU-domstolen for manglende etterlevelse av tidligere regler. Han kritiserer EUs håndtering av migrasjon og peker på Polen og Slovakia som modeller for streng nasjonal kontroll innenfor EU. Dette er en direkte fortsettelse av Orbáns linje og vil trolig føre til fortsatt spenning og mulige rettslige prosesser.

Rettsstat, korrupsjon og frosne EU-midler

EU har holdt tilbake store summer siden 2022 på grunn av bekymringer rundt rettsstatsprinsipper, rettslig uavhengighet, mediefrihet, akademisk frihet, korrupsjon og misbruk av offentlige anskaffelser.
Magyar lover anti-korrupsjonstiltak og reformer for å låse opp pengene (inkludert å vurdere å bli med i European Public Prosecutor’s Office). Han har en tight deadline i august 2026. Samtidig sier han at Ungarn bare vil oppfylle betingelser som er «gode for det ungarske folket og næringslivet» – ikke alt Brussel krever. Dette kan føre til forhandlinger og potensielle konflikter hvis EU mener reformene ikke er tilstrekkelige.

Holdninga til Ukraina og Russland

Magyar vil ikke støtte rask (fast-track) EU-medlemskap for Ukraina – han sier det ikke vil skje «i løpet av de neste 10 årene» og krever eventuelt en folkeavstemning i Ungarn først.

Han signaliserer at han vil slutte å blokkere det store €90 milliarder euro-lånet til Ukraina (som Orbán har holdt tilbake), men krever at Ungarn får fritak fra egen bidragsplikt på grunn av egen dårlig økonomi.

Han er mot å sende ungarske våpen eller militær støtte via EU-mekanismer.

Magyar vil ha en rask slutt på krigen og antyder at sanksjonene bør lettes når krigen er over, fordi de skader Europas økonomi («ikke skyte oss selv i foten»). Han ser Russland som en sikkerhetsrisiko, men vil beholde pragmatiske relasjoner (inkludert russisk energiimport på kort sikt).

Han vil gradvis redusere avhengigheten (mål om midten av 2030-tallet), men ikke like raskt som EU ønsker (full stopp innen 2027). Økonomiske realiteter veier tungt.

Det later til at hvetebrødsdagene alt er over før de har begynt.

«Er sparepengene våre trygge i USA? spør Aftenpostens kommentator.»

Siviløkonomen Hans Eirik Olav ble nærmest latterliggjort men først og fremst ignorert da han antydet at Oljefondet kunne bli utsatt for ytre press eller i verste fall bli ‘rappet’.

Nå stiller Aftenposten selv spørsmålet: ‘Kan noen rappe Oljefondet?’

Når amerikanske politikere truer fondsledelsen med visumnekt og toll, når USA åpner etterforskning mot Norge for påstått valutamanipulasjon, og når finansministeren selv sier at ingen garantier finnes, da er ikke dette lenger ‘konspirasjon’. Da er det geopolitisk realisme.

Aftenposten skriver:

«Amerikanske politikere har truet med både innreisenekt til USA for ledelsen i Oljefondet og ekstra toll».

«– Penger i aksjemarkedene er aldri 100 prosent risikofritt, svarte Oljefondssjef Nicolai Tangen som var vertskap for besøket».

(…)

«Alvorlige anklager fra USA

Tangen stilte et interessant spørsmål til Stoltenberg: Kan noen komme og stjele fondet?

– Jeg tror ikke det. Men vi har selvfølgelig ingen garantier fordi vi lever i en usikker verden, og kjipe ting kan skje, sa Stoltenberg.

Enkelte økonomer tror risikoen er større enn før for at Trump rapper norske verdier, selv om terskelen fortsatt er høy. I en verden hvor mektige statsledere truer med å utslette en hel sivilisasjon, kan ingenting utelukkes. Om det så er å fryse midler eller å innføre særskatter.

Tangen sier det ikke er kommet mer press fra amerikanske politikere etter trusler om innreisenekt og toll. Det var senator Lindsey Graham som ville nekte Oljefondsledelsen visum til USA på grunn av at fondet solgte aksjer i et amerikansk selskap som kunne knyttes til Israel».

Hadde ikke Hans Eirik Olav rett?

Les: OLJEFONDET SOM FORDUFTET

Det norske oljefondet er aldeles ikke tygt!

Hva med å kjøpe gull heller?

Andre sentralbanker kjøper gull med begge hender.

Gull er vanskeligere å konfiskere enn digitale tall.

Gull er en hedge mot inflasjon.

Det er helt merkverdig at ikke søkkrike Norge har sikret litt av rikdommen i gull.

Det er helt unaturlig. Hva skjedde?

Hvorfor valgte noen at vi skulle være så sårbare at – som Aftenposten skriver – oljefondet kan rappes?

Av Terje Hansen.

Foreningen lov og helse, 17. april 2026 

(…) da disse barna vil få et dårligere tilbud enn standard helsehjelp og fratas beskyttelse mot alvorlige sykdommer (min utheving)

Aksiomet i konsensusen i vestlig medisin er at barnevaksinene beskytter, og det de beskytter mot er alvorlige sykdommer. Dette aksiomet har jeg ikke forutsetning per nå for å angripe fullstendig, men jeg skal se på en myte som er tett forbundet med dette.

Den store myten om vaksinene og folkesykdommene

Hvis man begynner å undersøke vaksinetemaet vil to myter åpenbare seg nesten umiddelbart; én snever myte, tilknyttet en konkret hendelse/person og én bred og mer generell. Den første dreier seg om en konkret person/hendelse: at doktor Andrew Wakefield i Storbritannia hadde jukset med forskningen sin.

Trond Skaftnesmo har gjort en strålende jobb i å demontere denne myten, og jeg har også gått gjennom denne saken i en serie på 8 deler, hvor det også kommer noe nytt i forhold til boken til Skaftnesmo. Ser man på disse to gjennomgangene ser man altså at denne myten er etthundre prosent falsk; det var ingen juks med Wakefields arbeid, og han ble ikke en gang anklaget for det av de medisinske fagorganene, og alt dette er til og med dokumentert.

I det følgende skal jeg se på den mer «brede» myten, og den myten sier at vaksiner har utryddet folkesykdommene. Hvor langt må du gå, eller grave, for å finne ut at dette er en ren myte? Du trenger nesten ikke å grave noe som helst – det er bare å kikke på offisielle tall i et par sekunder!

Hvorfor er det da ingen som gjør akkurat det? Det skal jeg komme tilbake til nederst.

Her følger offisielle tall på historisk utvikling av noen sykdommer. Grafene kommer fra den anerkjente og faglige tunge forskeren/vaksineforskeren Dr. Suzanne Humphries og makkeren Dr. Roman Bystrianyk og nettsiden deres med det meget talende navnet Dissolving Illusions (å oppløse illusjoner). La oss starte med meslinger:

Kommentar: Begge graflinjene viser at utbredelse av meslingdød hadde sin topp de første tiårene på 1900-tallet, og deretter går det jevnt nedover til nesten null. Vaksinene blir altså innført i 1960- og 1970-årene, på et tidspunkt når dødelighet av sykdommen allerede nesten er eliminert helt av seg selv. I tillegg; når dødelighet av en sykdom har gått til nærmest null uten at det finnes vaksine vil det ikke være fundament for FHI og andres påstand om at det er viktig å vaksinere alle for å unngå farlig sykdom. Nesten ingen dør av meslinger der ute i verden, og da må det spinnes. Det er grunnen til at det i de senere årene spinnes «skrekk-narrativ» om enkelthendelser om en eller annen som skal ha dødd av meslinger, og at disse naturligvis var uvaksinerte. Pirk litt i disse historiene og man ser at de fleste av dem er regelrett falske, mens andre tilfeller er dødsfall hvor et barn som døde omtrent var døden nær av andre alvorlige lidelser (samme metodikk som ble brukt med Covid-19, altså).

La oss se på kikhoste:

Kommentar: Kommentarer er egentlig overflødige. Den samme trenden er altså til stede ved kikhoste, men her er toppen siste halvdel av 1800-tallet. Når vaksinen lanseres på 1950-tallet er sykdommen nesten utryddet av seg selv.

La oss se på skarlagensfeber:

Kommentar: Leseren vil kanskje savne markering for når vaksinen ble lansert, men den mangler rett og slett fordi det aldri ble lansert noe vaksine for dette. Den historiske utviklingen til denne sykdommen som det aldri kom vaksine mot er altså identisk med de andre hvor det kom vaksine (når sykdommen var nesten utryddet). Skarlagensfeber er med andre ord en slags kontroll-faktor (placebo-faktoren). Hva skjer på verdensbasis med en sykdom man ikke får vaksine mot? Nøyaktig det samme som dem man får vaksine mot.

En siste graf, som er om polio, og denne er svært interessant:

Kommentar: Her blir det litt mer komplisert, for det er lagt inn flere faktorer i bildet, men la oss starte med utviklingen av polio i USA. Utbredelsen av polio var faktisk svært lav på begynnelsen av 1940-tallet, før den av en eller annen grunn fikk en dramatisk økning. Deretter gikk det bratt nedover igjen fra 1952. Så blir vaksinen innført på midten av 1950-tallet, hvorpå nedgangen deretter stopper brått opp, og hvor polio faktisk så øker igjen (!). Rundt 1960 fortsetter derimot nedgangen igjen slik det var før vaksinen kom.

Hvorfor er faktoren DDT lagt inn her?

Hvorfor har Humphries et al. lagt inn graf for DDT og andre giftstoffer i denne saken? Det skal nå forklares. Snl.no har en artikkel om polio hvor man kan stille spørsmålstegn ved mye av innholdet, men det sentrale i denne omgang er dette:

Polio, også kjent som poliomyelitt, er en akutt smittsom infeksjon med poliovirus. Viruset kan angripe og ødelegge motoriske celler i ryggmargen og dermed gi lammelser.(min uthevelse)

Her fra Snl.no om DDT:

DDT er en nervegift som hemmer overføringen av impulser mellom nerveceller, og mellom nerveceller og muskler. Insekter tar opp stoffet gjennom «huden» på føttene og lammes og dør i løpet av få timer. Stoffet brytes ned meget langsomt og bevarer sin giftighet i lang tid.

Som en bittelitt avsporing, jeg vil du skal lese SNL’s beskrivelse av denne forferdelige giften enda en gang, og så tygge litt på at dette ble sprayet ut i naturen i stort monn og til og med sprayet med fly over bebodde områder (!) ned i hodene på folk! Ja du leser riktig, det ble sprayet fra fly. Og dette sa myndighetene var «safe and effective»!

DDT (og andre lignende giftstoffer) er altså svært nevrotoksisk, og polio er en sykdom som har et svært nevrotoksisk sykdomsbilde.

Se nå igjen på grafen over, og sammenlign den blå linjen (polio) med den stiplede grønne (bruk av DDT og andre nevrotoksiske giftstoffer), og du ser en ekstrem korrelasjon!

Er polio-fortellingen og polioviruset en totalforfalskning? Er polio rett og slett bare forgiftning? Det er det god grunn til å mistenkte, selv om min gjennomgang her naturligvis ikke beviser to streker under en slik konklusjon.

Konklusjon om myten om vaksiner og folkesykdommer

Du kan kikke på flere statistikker og grafer på egen hånd, det samme bildet som over går igjen overalt.

Konklusjonen er altså at myten om at vaksiner har utryddet «folkesykdommene» ikke har noe med realitetene å gjøre, og det er svært lett å dokumentere. Du trenger ikke grave, du trenger ikke lete, du kan bare åpne øynene og se på offisielle tall. Men det er i dette med «å åpne øynene» hele kjernen til problemet ligger, som jeg straks skal si noe om.

Jeg skal ta en analogi om å rive et hus. Jeg kan stolt hevde med æren i behold at det er jeg som har revet huset når jeg står med et relativt solid stort byggverk foran meg, som står oppreist for egen maskin, og hvor jeg ved bruk av mekanisk kraft som for eks. gravemaksin går løs på huset og river det ned til grunnen.

Jeg har derimot ikke revet et hus når et hus har kollapset til grunnen i en orkan, men hvor jeg går bort til de to siste plankene som fortsatt står oppreist på ruintomten i et hjørne, og sparker ned disse to siste plankene. Når jeg sparker ned disse to plankene blir det hele litt pinlig hvis jeg stolt snur meg og sier «nå har jeg revet huset!».

Vaksinene mot diverse folkesykdommer har trolig i beste fall sparket ned de to siste plankene.

Hvorfor er mytene om vaksiner så seiglivede?

Realiteten om disse mytene – den om Wakefield og den om folkesykdommene – har likevel ingen betydning for 99 % av norske befolkningen. Dette gjelder også såkalte fagpersoner og leger; disse sistnevnte, og egentlig hvem som helst, kan når som helst bare åpne øynene og se på offisielle tall og hele myten fordamper.

Så, hvorfor gjør de da ikke dette?

Ett av svarene på at disse mytene i det hele tatt er skapt er naturligvis at det er en gigantisk milliardindustri, gjerne kalt «Big Pharma», som har enorm interesse av at disse mytene finnes. Men det er viktig å begripe at denne interessen går langt utover bare pengespørsmålet, for hele paradigmet om at bittesmå (usynlige) partikler i naturen er livsfarlige for oss, og bare kan hindres med jenvlige stikk med sprøyte i armen fra krybbe til død, er nemlig også en vanvittig effektiv kontrollmekanisme. Den såkalte pandemien var et helt rykende ferskt eksempel på hva frykten for usynlige partikler kan utgjøre av voldsom kontrollmekanisme.

Men én ting er at mytene er skapt, hvorfor er de så ekstremt seiglivede i tillegg? Hvorfor er det umulig å avlive dem selv når svaret ligger rett foran øynene til folk?

Den nye religionen

Ett svar på dette er at vaksine er blitt den «nye religionen». Om dette er gjort med vilje, eller bare har skjedd organisk skal jeg ikke si noe om nå, men realiteten er at vi i Vesten, og spesielt Norge lever i et samfunn hvor vaksine er en trosretning. Som en religion, men da med de negative sidene som ofte religion er heftet med, for religion kan definitiv også være noe positivt (i rett form og til rett tid). Vaksiner er altså noe man bare tror på, og noe man dyrker, og hvor all kritikk og alle spørsmål om det, eller mot det, er kjetteri, som vekker harme og raseri m.m. og gjerne også utstøtelse.

Det ferskt eksempel på pinlig trosbekjennelse kom Knut Olav Åmås med i Aftenposten den 11. april i år:

Dette er jo noe av det mest pinlige jeg noensinne har lest, og i disse tider er det hard konkurranse i den kåringen. Han får da også berettiget medfart av Kjetil Tveit.

Du kan bite deg merke i to gjentakende symptomer på at noe er blitt en (falsk) religion. Det ene er som nevnt at det vekker følelser når du stiller spørsmål ved denne trosretningen, følelser typisk som raseri, harme, forakt eller angst. Følelser har jo ikke noe med nøkterne medisinske diskusjoner å gjøre, men følelser er derimot tett knyttet til falske og/eller fundamentalistiske religioner eller religiøse ståsteder.

Det andre symptomet som går igjen er at den som har bekjent seg til den falske/fundamentalistiske religionen mangler all logikk og konsistens når de skal forsøke å rasjonelt begrunne sin religiøsitet med argumenter/argumentasjonsrekker.

Åmås viser med innholdet i sin kronikk at han lever i en nesten komplett fantasiverden, men jeg skal bare vise et eksempel derfra, som viser komplett mangel på logisk konsistens i argumentrekken:

Han tok altså vaksine for å beskytte andre, altså for å hindre smitte – en vaksine som ikke hindret smitte og som ikke en gang var testet mot å hindre smitte. Deretter tok han 8 doser selv etter at det ble helt åpenbart for alle at vaksinen ikke hindret smitte. Deretter fikk han naturligvis korona, slik at fantasiformålet hans med å ta vaksinen uansett fordampet. I alt dette blir konklusjonen hans at alt gikk etter planen, alt var som det skulle, formålet ble oppnådd, og hvor han dikter opp et premiss om at vaksinen gjorde at han bare fikk lett sykdom (dette kan han jo reelt sett ikke vite noen ting om) og han dikter også opp et generelt premiss om at det «er slik vaksiner skal virke og virker«. Som om det er meningen med en vaksine at du skal få sykdommen det vaksineres mot, og at vaksinen skal virke slik at du må ta ny dose i ett kjør (fordi vaksinen ikke virker). Helt utrolig å lese hva han presterer å skrive.

Denne religiøse tilnærmingen er altså grunnen til at det som finnes rett foran øynene til folk, som jeg har vist lenger opp blant annet i grafene, ikke blir sett, fordi det er ingen reelle forsøk på å se det, det er ikke en gang noe ønske om å åpne øynene og se det. Derfor lever disse mytene videre med uforminsket omfang.

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

De foregående artiklene finner du her:

The Libertarian Institute, 16. april 2026

I et innlegg på Truth Social oppfordret Trump republikanerne i Representantenes hus til å avvise eventuelle endringer i lovgivningen som ville forlenge Section 702. «Jeg ber republikanerne om å FORENE seg, og stemme sammen i testavstemningen for å få et rent lovforslag til gulvet», skrev han. «Vi må holde sammen når dette lovforslaget kommer for House Rules Committee i dag, for å holde det RENT!»

Den republikanske kongressmannen Thomas Massie forsøkte å fremme tre endringer i lovgivningen, som ville kreve at politiet måtte skaffe en ransakelsesordre før de samlet inn amerikanernes data. Hans endringer ble avvist.

Trump argumenterte for at han og amerikanerne burde være villige til å ofre sin rettighet i det fjerde grunnlovstillegget, retten til privatliv, i bytte mot sikkerhet. «Selv om deler av FISA ble ulovlig og dessverre brukt mot meg i demokratenes skammelige heksejakt og angrep i RUSSLAND, RUSSLAND, RUSSLAND-svindelen, og kanskje vil bli brukt mot meg i fremtiden, er jeg villig til å risikere å gi opp mine rettigheter og privilegier som borger, for vårt store militærvesen og land!» Han la til: «Våre militære patrioter trenger desperat FISA 702, og det er en av grunnene til at vi har hatt så enorm SUKSESS på slagmarken».

Kongressen stemte sist for å forlenge Section 702 i 2024. Hvis Kongressen ikke vedtar en ny forlengelse, vil regjeringens myndighet under paragraf 702 utløpe på mandag. Representantenes hus vurderer for tiden en 18-måneders forlengelse.

Under debatten i 2024 krevde Trump, som da var republikansk presidentkandidat, at Kongressen skulle avslutte FISA. «DREP FISA, DEN BLE ULOVLIG BRUKT MOT MEG, OG MANGE ANDRE. DE SPIONERTE PÅ KAMPANJEN MIN!!» skrev Trump.

Speaker i Representantenes hus, Mike Johnson, forsøker å oppfylle Trumps krav om å forlenge Section 702 før fristen. Han sliter imidlertid med å presse nok republikanere til å stemme for lovgivningen uten endringer. Kilder på Capitol Hill fortalte Politico at det er lite sannsynlig at en avstemning vil finne sted denne uken, da Johnson ikke tror nok republikanere vil stemme for lovforslaget.

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Trump Argues Warrantless Surveillance Is Needed to Secure America

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

For i Norge heter ikke korrupsjon korrupsjon. Det heter habilitet. Det heter nettverk. Det heter tillit. Det heter skjønn. Språket er ikke tilfeldig det er maktens første forsvarslinje. Det gjør at grove forhold kan reduseres til teknikaliteter og at ansvar kan pulveriseres før det i det hele tatt blir reelt.

Dette er ikke avvik. Det er system. En kultur der relasjoner er valuta. Der hvem du kjenner betyr mer enn hva du kan. Der makt flyter i lukkede kretser og hvor de samme navnene går igjen på tvers av politikk forvaltning og internasjonale organisasjoner.

Forsvaret er et konsentrert eksempel på dette systemet. En lukket maktstruktur med enorme midler og begrenset innsyn. Når det samtidig avdekkes grov korrupsjon knyttet til Nansen-midler er det ikke et uhell det er et symptom. Et symptom på et system som ikke kontrollerer seg selv fordi det ikke ønsker det.

Og mønsteret stopper ikke der. Vi ser det også i miljøene rundt veteranarbeid. Norges største veteranorganisasjon fremstår i økende grad ikke som en uavhengig stemme for veteraner men som en forlengelse av Forsvaret. Når personer med nære forbindelser inn i systemet plasseres i sentrale posisjoner gjennom bekjentskap og nettverk undergraves hele ideen om en fri interesseorganisasjon. Det som skulle være en motmakt blir i stedet en husmannsorganisasjon.

Dette er selve definisjonen på systemkorrupsjon. Ikke nødvendigvis ulovlig i hvert enkelt tilfelle men dypt skadelig i sum. For det flytter makt bort fra åpne prosesser og inn i relasjoner. Det skaper et system der lojalitet belønnes og kritikk marginaliseres.

Samtidig ser vi en politisk elite som beveger seg sømløst mellom nasjonale toppverv og internasjonale posisjoner. Disse overgangene er ikke tilfeldige. De er en del av et nettverk der posisjoner gir nye posisjoner og der innflytelse akkumuleres uten reell demokratisk kontroll. Dette er ikke nødvendigvis korrupsjon i juridisk forstand men det er maktkonsentrasjon som i praksis virker på samme måte.

Og hver gang dette påpekes kommer det samme svaret. Reglene er fulgt. Prosedyrene er i orden. Alt er innenfor. Nettopp det er problemet. Når systemet er designet slik at det beskytter seg selv vil det alltid være innenfor.

Vi har skapt en virkelighet der korrupsjon ikke trenger å bryte loven for å fungere. Den opererer i gråsoner der den er vanskelig å bevise men lett å kjenne igjen. Og fordi vi nekter å kalle den ved navn får den fortsette.

Dette er ikke lenger et spørsmål om enkeltsaker. Det er et spørsmål om tillit til staten. Når stadig flere opplever at systemet favoriserer de med riktige kontakter vil også tilliten forvitre. Og når tilliten først ryker hjelper det lite med fine rangeringer.

Derfor holder det ikke med kosmetiske tiltak. Vi trenger et reelt oppgjør med maktkulturen. Et uavhengig korrupsjonspoliti med fullmakt til å etterforske politiske miljøer forvaltning og Forsvaret uten bindinger. Vi trenger reelle konsekvenser ikke beklagelser. Og vi trenger full åpenhet også der den gjør vondt.

Norge er ikke uskyldig. Vi er komfortable. Og det er langt farligere.

Spørsmålet er ikke om korrupsjon finnes i Norge. Spørsmålet er hvor lenge vi aksepterer et system som er bygget for å skjule den.

Dette skriver The Cradle.

Iranske oljeforsendelser har fortsatt å bevege seg gjennom Persiabukta til tross for en amerikansk pålagt marineblokade, rapporterte Irans nyhetsbyrå Fars 16. april, med flere sporingskilder som rapporterer om tankskipaktivitet i og rundt Hormuzstredet og Omanhavet de siste dagene.

Fars rapporterte at iranske tankskip transporterte rundt 11 millioner fat olje gjennom Omanhavet mot ukjente destinasjoner etter at USAs president Donald Trump kunngjorde en blokade rettet mot fartøy som går inn i eller ut av iranske havner.

Den iranske nyhetsorganisasjonen siterte en nettside for skipssporing og sa at dette var første gang forsendelser knyttet til Iran forlot «blokadesonen» siden den ble innført.

Byrået la til at tidligere brudd hadde skjedd gjennom fartøy som nærmet seg Gulfen fra internasjonalt farvann. 

TankerTrackers.com sa at de hadde «VISUELL BEKREFTIELSE» på at Iran sendte ni millioner fat fra flytende lager i Omanbukta etter at blokaden startet, med ytterligere to millioner fat som ble sendt rett før den ble håndhevet.

Separate skipssporingsdata sitert av Bloomberg viste at minst to USA-sanksjonerte fartøy med tilknytning til Iran gikk inn i Persiabukta torsdag via en rute mellom de iranske øyene Larak og Qeshm.

Et av fartøyene, en supertanker med kapasitet til å frakte opptil to millioner fat, gikk tom inn og signaliserte at det ventet på ytterligere instruksjoner.

Det maritime etterretningsfirmaet Windward rapporterte at fartøybevegelser mellom 14. og 15. april indikerer fortsatt aktivitet med tilknytning til Iran, og beskriver ruten til ett tankskip som en sannsynlig «blokadebrytende bevegelse». 

Den la til at eksportoperasjonene fortsatt er aktive, støttet av lasting på Kharg Island og taktikker som «forfalskning og redusert sikt».

Pentagon opplyste at den amerikanske marinen har  sendt tilbake 13 skip siden de håndhevet en blokade av iranske havner, og advarte fartøyene om at de ville bli bordet eller bli utsatt for makt hvis de forsøkte å passere.

USA annonserte nylig nye sanksjoner 16. april rettet mot Irans oljesektor, med fokus på et skipsfartsnettverk knyttet til Mohammad Hossein Shamkhani, med tiltak iverksatt mot over to dusin enkeltpersoner, selskaper og fartøy som er anklaget for å ha omgått restriksjoner. 

Amerikanske tjenestemenn sa at tiltaket tar sikte på å begrense Irans oljeinntekter ettersom Teheran opprettholder kontrollen over Hormuzstredet som svar på krigen, mens Washington fortsetter sin marineblokade og utvider det økonomiske presset gjennom ytterligere sanksjoner knyttet til påståtte olje-for-gull-ordninger og støttenettverk.

Common Dreams,  9. april 2026

Komikeren Dave Columbo slapp onsdag en parodisk video som latterliggjorde Trump-administrasjonens motstridende og stadig skiftende begrunnelser for sin grunnlovsstridige krig mot Iran.

I videoen, som først ble lagt ut på Instagram og siden har gått viralt på andre sosiale medieplattformer, inntar Columbo rollen som talsperson for Det hvite hus, og prøver å forklare hva USA har oppnådd så langt med sin krig, som Trump ulovlig lanserte uten noen godkjenning fra Kongressen for mer enn en måned siden.

«Dette er en seier for USA», sier Columbo i starten av videoen. «Fordi målet vårt fra dag én, var at Iran skulle åpne stredet som ikke ble lukket før etter at vi angrep, som var fullstendig kontrollert av deres militære, som vi hadde total dominans over. Og det var en vannvei vi kunne ha tatt over, men i stedet ba vi om hjelp vi ikke trengte, men vi vil huske at våre allierte ikke ga oss».

Samme video på youyube: Iran Ceasefire Explained

Columbo forklarer deretter at denne påståtte seieren kun har kommet på grunn av «en mottaker av FIFAs fredspris sin trussel om å utslette en sivilisasjon for å frigjøre dem».

Komikeren fremhever deretter administrasjonens suksess i å endre det iranske regimet, fra «en gammel mann som hater oss til sin yngre sønn, som hater oss av de grunnene, og at vi drepte faren hans».

Columbo erkjenner at administrasjonen er usikker på «statusen til Irans atomkapasitet som vi utslettet i fjor, men som ville bli et problem om to uker», før han skryter av at Iran nå har «mer penger og kontroll over stredet enn de hadde da de inngikk den gamle avtalen vi avsluttet fordi den var forferdelig».

Selv om Columbos video er ment som satire, bygger mye av den rett og slett på argumenter som Trump-administrasjonen har fremmet gjennom hele krigen, som presidentens krav om at NATO-allierte skal hjelpe til med å gjenåpne Hormuzstredet, noe han også mener er unødvendig gitt USAs militære styrke.

I skrivende stund har Iran-krigen kostet amerikanske skattebetalere mer enn 45 milliarder dollar, og Hormuzstredet har fortsatt ikke åpnet seg igjen.

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:

Viral Parody Video Exposes Absurdity of Trump’s Illegal Iran War

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Brad Reed er skribent for Common Dreams.

Se også:

Knut Lindelöf, født 19. mai 1945, er en svensk tidligere lærer og assisterende rektor, skoledebattant og redaktør for elektroniske medier. Han er redaktør for lindelof.nu.

Å ena sidan har starkt komprometterande uppgifter om det norska diplomatparet Mona Juul och Terje Rød-Larsen hittats i Epstein-filerna. Å andra sidan har norska Økokrim i en husrannsakan hittat hemlig dokumentation från den så kallade Osloprocessen på 1990-talet, i parets källarförråd. Dessa handlingar borde ha lämnats till utrikesdepartementets arkiv. Varför de befann sig i parets källarförråd, blir då frågan. Hade man något att dölja?

Osloprocessen var en serie diplomatiska förhandlingar i Oslo på 1990-talet mellan Israel och Palestina med målet att bana väg för en tvåstatslösning och därmed lösa Palestinakonflikten. Det skedde alltså under ledning av norska diplomater, bland andra paret Juul/Rød-Larsen. Till en början framstod Osloprocessen som framgångsrik, men den slutade med ett sammanbrott, ett mord på Israels premiärminister Yitzhak Rabin 1995 och den så kallade andra intifadan.

I bakgrunden stöddes Osloprocessen av USA:s president Bill Clinton, som vid undertecknandet i Washington D C den 13 september 1993 fick Palestinas ledare Yasir Arafat att skaka hand med Israels premiärminister Rabin framför kamerorna, som sedan sköts i ryggen av en sionistisk terrorist under en fredsdemonstration i Tel Aviv.

Ja, varför smusslades dokumentationen från Osloprocessen undan offentligheten och hamnade i parets Juul/Rød-Larsen källarförråd? Det är nu vad man nu försöker utreda i Norge, medan höga norska politiker gnisslar tänder.

Skandalen runt paret Juul/Rød-Larsen är närmast gränslös. I sitt fall från toppen har de även dragit med sig Børge Brende (chef för Världsekonomiskt forum – WEF och tidigare norsk utrikesminister 2013–2017). Denne hade nämligen träffat Epstein tre gånger 2018–2019, och det var Rød-Larsen som förde dem samman.

Nuvarande utrikesministern Jonas Gahr-Støre sitter också fast i klistret efter att redan 2006 ha bedyrat (via en presstalesman) att inga dokument saknades: ”Vår konklusjon er at det ikke finnes dokumenter han (Terje Rød-Larsen, red.merk. i VG) har fra Oslo-prosessen som er savnet i UDs arkiver. Vi anser saken som avsluttet”. Arkivarier hade nämligen länge eftersökt handlingar från paret Juul/Rød-Larsen om Osloprocessen.

Norges före detta statsminister, Thorbjørn Jagland, har även han tydligen haft sina fingrar i Epsteinsoppan. Han misstänks för att ha tagit emot gåvor och resor från Epstein under sin tid som medlem i Europarådet och som ordförande i norska Nobelkommittén, alltså för korruptionsbrott. Han ligger nu på sjukhus p g a ”pressen han utsatts för” (enligt hans försvarsadvokat) efter dessa avslöjanden. Ryktet säger att han försökt ta sitt liv.

Det är inte orimligt att tänka sig att Osloprocessens norska företrädare genom denna fick nära kontakter och personliga kopplingar till Jeffrey Epstein. Juul/Rød-Larsen och många andra, som t ex Bill Clinton, fanns också med i Osloprocessens kulisser och smorde maskineriet för Israels räkning i Epsteins extravaganta miljöer tillsammans med andra viktiga, rika och vackra människor – inklusive lammkött till gubbarna. Ingenting förvånar längre.

Vem i hela världen kan man lita på?

Denne artikkelen er publisert på lidelof.nu.